Kommentarer til En folkefiende, IV

                                       

                                               STOKKEN SOM SPIRET

Samtalen fortsetter etter at redaktør Hovstad er ankommet. Han har ikke rukket å komme presis til middagen, fordi han er blitt oppholdt i trykkeriet. Det kan ikke utelukkes at også Billing, som arbeider i "Folkebudet", er blitt forsinket av arbeidsoppgaver. Den som er presis, er altså Tomas Stockmann, som også bevilger seg en lengre tur etter middagen; doktoren har åpenbart ingen presserende oppgaver som venter. Til Hovstads presisering om at det var doktoren som hadde ideen til badeanstalten, sier byfogden: "Ja, idéer har visselig min bror havt nok af i sin tid – desværre. Men når noget skal sættes iværk, så spørges der om andre slags mænd, herr Hovstad. Og jeg trode rigtignok, at man allermindst her i huset –" Tomas er altså ingen handlingens mann; kommentaren om at man aller minst i brorens hjem bør glemme det Peter har gjort, kan være en hentydning til at han har hjulpet familien økonomisk.

     Fru Stockmann hører støy i forstuen og skjønner at ektemannen er kommet hjem, og hun går bort og åpner døren til forstuen. Man kan høre doktor Stockmann si: "Vær så god, kaptejn Horster; hæng frakken der på knaggen. Nå så, De går ikke med overfrakke, De?" Det betyr at kapteinen; sjøkaptein i henhold til rollelisten, er iført en frakk som inngår som del av drakten, muligens en kapteinsuniform. Samtidig peker replikken mot det forhold at byfogden nettopp har trådt inn i stuen iført overfrakk og med hatt og stokk. Dette er et brudd på kutymen som tilsier at noen fra husstanden, gjerne tjenestepiken, skal hjelpe gjesten av med hatt, stokk og frakk; det gjelder ikke minst når det er snakk om en øvrighetsperson slik som i dette tilfellet. Det finnes en illustrerende parallellsituasjon senere da byfogden melder sin ankomst i "Folkebudet"s redaksjonskontor, der Hovstad mottar ham med disse ord: "Vær så god, herr byfogd; jeg er til tje​neste. Men må jeg ikke skille Dem af med –? (lægger byfogdens hue og stok hen på en stol) Og vil så ikke byfogden sidde ned?" I det stockmanske hjem derimot er det ingen som "er til tjeneste", og det er naturlig å spørre: Hvor er tjenestepiken; som for øvrig doktor Stochmann ikke husker navnet på? Det er ingen som har tatt imot hverken byfogden eller Hovstad, som utvilsomt må ha meldt sin ankomst ved å banke eller ringe på døren. Dette peker igjen på et annet forhold; det er heller ingen som har ryddet av bordet etter middagen. Så hvor er tjenestepiken, Randine, som hun heter? Åpenbart opptatt på annet hold med noe som fører til at hun alltid er "sodet om næsen", som doktor Stockmann sier, noe jeg vil komme tilbake til.  
      Noe av det første doktoren gjør, er å tiltale hustruen ved navn, idet han gir beskjed om at de har fått enda en gjest, som hun nødvendigvis må dekke på til, så fremt hun da ikke ber tjenestepiken gjøre det. Dette avhenger altså av hvor opptatt Randine, "den sodede", Stockmanns uttrykk, er med andre oppgaver.            Gjesten er sjøkaptein Horster, som doktoren har "fanged" på gaten og som motstrebende lot seg invitere med inn. Når det gjelder etymologien til "Horster", vil jeg komme med et tillegg til det som står i HIS, der "horst" knyttes til tysk "Horst": "kratt, (skog)snar". "Horst" har også betydningen rede, fortrinnsvis et høytliggende tilhørende en rovfugl.

Samtidig kan "Horst" ha en tredje betydning som også finnes på norsk, skjønt fra tysk: fjell som står alene igjen etter en forkastning. Et eksempel er høyden som Akershus festning er bygget på. Den videre gjennomgang vil vise om en av de sistnevnte betydninger kan ha relevans for tolkningen av kaptein Horster, som synes stå i en særlig forbindelse med Tomas Stockmann. Som nevnt i et tidligere innlegg, ruget doktoren ut planen om badeanstalten da han lå på et rede som en ærfugl.
      Det er et gjennomgående trekk i stykket at personene sammenlignes med dyr. Slik sett kunne innfangingen av den motvillige Horster spille på innfanging av et vilt dyr, eller for den saks skyld en rovfugl. Doktorens neste replikk lyder: "Ind med jer, gutter (henvendt til Ejlif og Morten). Nu er de skrubsultne igen, du! Kom her, kaptejn Horster; nu skal De få smage en oksesteg –" "Skrubb" er som kjent ulv, noe som bringer tanken på at oksen som nok en gang skal utstykkes til deltagerne i måltidet, også kan sikte til et menneske. I et tidligere innlegg har jeg argumentert for at oksesteken hentyder til gullkalven; frafallets erkesymbol, og vi skal under gjennomgangen se om noen av stykkets karakterer kan undergå en metamorfose til gullkalv.
      Tomas har alt begynt å glede seg til toddyserveringen etter aftensmåltidet, som han minner Katrine om; hun er selvfølgelig i rute med forberedelsene. Peter takker bryskt nei til invitasjonen om å bli for å drikke toddy: "Jeg deltager aldrig i toddygilder." Det er en mulighet for at "toddygilde" er et ord Ibsen har laget. Jeg har ikke funnet referanser i tekster eldre enn fra 1882, og det er ikke oppført i Ordbog over det danske Sprog. Derimot har Arne Garborg brukt ordet i Bondestudentar, som utkom i 1883, året etter En folkefiende. XII innledes slik: "Joli var lang og strid. Det gjekk med Toddygilde og Matlag Dag etter Dag Bygdi rundt, og Nattevaking og Dans innimillom; det var ei Turing, som Daniel ikkje hadde set Make til (...)" Det er sannsynlig at Garborg har tatt "Toddygilde" fra En folkefiende. Videre er det naturlig å forstå ordet i Bondestudentar slik at det betyr en fest der toddyen er det sentrale, motsatt "Matlag". Byfogdens bruk av ordet kan i sammenhengen oppfattes nedsettende, der han, den nøkterne, kritiserer broren, ødelanden, for å skulle holde gilde på toddy. Historisk peker gilde i betydningen fest tilbake til gildenes drikkelag. Samtidig er byfogden åpenbart kritisk til at det serveres oksestek i spisestuen. 
      Byfogden synes det er merkelig at de (personene inne i spisestuen) kan sette til livs all den maten. Doktoren gnir seg i hendene: "Ja, er det ikke velsignet at se unge mennesker spise? Altid madlyst, du! Det er som det skal være. Mad må der til! Kræfter! Det er de folk, som skal rode op i det gærende fremtids-stof, Peter." Han sikter her blant annet til "skrubbene", Ejlif og Morten. "Rote i" er et uttrykk som gjerne brukes om dyr som graver i jorden etter mat, slik som grisen, men kan også bety å undersøke en sak grundig, da gjerne i versjonen "rote opp i". Når dette føyes sammen med "gærende fremtids-stof", bli resultatet ganske pussig. Det er en kjensgjerning at Bjørnson, modellen for doktor Stockmann, benyttet seg av et kraftfullt malerisk språk; like fullt fremtrer setningen som så vidt merkelig at den snarest bør tolkes satirisk. At et stoff gjærer, vitner om at noe nytt er under utvikling, og dette nye kan blant annet være alkohol, en vesentlig ingrediens i toddyen som doktor Stockmann ser frem til; "toddy" kommer opprinnelig fra hindi og betyr "gjæret palmesaft". Samtidig er det naturlig å assosiere til de uhumskheter som doktoren mener forurenser vannforsyningen til badeanstalten. 
      Det tvetydige utsagnet kan peke mot stykkets dikotomi: det ideelle rene vannet og det fordervede vannet som har rent forbi garveriet til Morten Kiil. I innlegget 21.10.18 argumenterer jeg for at garvermester Morten Kiil viser til Martin/Morten Luther, som med sin katekisme tidligere fremstod som selve tuktemesteren i de protestantiske land. I katekismen har reformatoren forklart nattverdssakramentet, som er en gjentagelse av Kristi handling under påskemåltidet, der han byr disiplene, deriblant Peter og Tomas, å drikke av kalken med vin. Vinen symboliserer det blod Kristus vil miste under den forestående død og pine. Hele 18 ganger i løpet av stykket sier Billing "Gud døde mig", en meget tydelig henvisning til Kristi lidelseshistorie. 
      Den fordervelige vindrue kan utsettes for persing og gjærsopp og forvandles til edel vin; det er Kristi hudfletting og korsfestelse som har gitt menneskene håp om syndenes forlatelse og evig liv. 

Fire ganger i skuespillet nevnes det at det er en okse som stykkes ut under måltidet i bakgrunnen, og rammen for øvrig gjør at tanken bringes på et annet måltid, nemlig nattverdsmåltidet, der det altså er et lam som deles.  
      Kristi død på korset, det avskårne døde trevirket, fører til at stokken spirer. I Ibsens dikt "I Billedgalleriet" (1859), i nest siste del, XII, sier dikteren/fortellerstemmen:

Min Svartalf gjæster mig ved Dag og Nat, – Dog ikke meer jeg ræddes ved dens Komme; Naivitetens Foraar er jo omme, Og jeg begriber hvordan Alt er fat. Saa tro som Dragen under Fjeldets tomme Forladte Hvælving ruger paa sin Skat, Saa freder Alfen om den sidste Blomme, Der staar igjen forvildet og forladt. Og Blommen er de ængstelige Tanker, Der vugge Sindet mellem Frygt og Haab, Og vække Tvivl og Tro paa Kaldets Daab. Den slynger sig omkring min golde Sjæl, Saa kjærligt som de foraarsfriske Ranker Paa Sydens Viinbjerg om en rodløs Pæl.