Kommentarer til En folkefiende, V
Da korset ble byttet ut med dragen
Doktoren ser altså for seg at de unge, som sitter og stapper i seg oksestek i bakgrunnen, i fremtiden vil rote opp i et stoff som gjærer. Tre av de unge har norrøne, det vil si hedenske, navn: "Tvillingen", "Han som lever evig" og "Hovstedet". Sistnevnte viser til hedensk gudekult, mens tanken om evig liv kanskje kan knyttes til forestillingen om krigernes opphøyelse i Valhall etter døden. HIS har en annen tolkning av etymologien til Ejlif: "sammensatt av Ei- ‘ene-, enestående’ og -lífr (av -leifr) ‘arving, etterkommer’. Det vesentlige er hvordan Ibsen har oppfattet navnet, og ettersom evig liv kontra forgjengelighet er et hovedtema i skuespillet, har jeg valgt varianten "han som lever evig". .At Billing, Ejlif og Hovstad mesker seg med okse, med en mulig hentydning til den hedenske gullkalven, er naturlig. De andre som spiser okse, er Morten, som er oppkalt etter morfaren Morten Kiil, hvis navn viser til Martin/Morten Luther og katekismen Lille katekisme er skrevet for å brukes i undervisningen av barn. Mot slutten av stykket bestemmer doktoren seg for å ta guttene ut av skolen for selv å lære dem opp, men han rømmer seg: " ja, det vil sige, I skal ikke lære nogen guds skabte ting –" Skolelærdommens stilling i det stockmanske hjem skal jeg komme tilbake til under omtalen av datteren Petra, som er lærerinne og fritenker. Den siste deltageren i aftensmåltidet, nattverden, med et eldre ord, er den mystiske kaptein Horster.
Etter aftensmåltet byr doktor Stockmann på toddy. Dette kan oppfattes som en ironisk motsats til Kristus som rekker vinkalken til disiplene under påskemåltidet i Jerusalem, da nattverdssakramentet ble innstiftet. I Lille katekisme står følgende: "Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet, takket, ga dem og sa: Drikk alle derav. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere til syndenes forlatelse. Gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg. 3. Hva får vi i nattverden? Det ser vi av disse ordene: 'Det gis for dere' og 'det utgytes for dere til syndenes forlatelse' . Med disse ordene får vi i sakramentet syndenes forlatelse, liv og salighet. For der hvor syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet."
Kunstens dyrkelse av den norrøne mytologi og diktning toppet seg under nasjonalromantikken med blant annet Adam Oehlenschläger, som inspirerte Ibsen under den tidligste delen av dikterkarrieren. Skjønt på begynnelsen av 1880-tallet vendte igjen interessen seg mot det norrøne, noe som kom til uttrykk gjennom dragestilen. Det er flere årsaker, deriblant det sensasjonelle funnet og utgravningen av vikingskipet på Gokstad i 1880.
Når Morten senere utbryter at han vil være viking, hvortil broren kommenterer at da må han være hedning, sikter nok til denne nyvakte fascinasjon for vikingtiden. Dette fikk raskt utslag innen trearkitekturen, der dragehoder dukket opp på gavler og spir. Også I.C. Dahls arbeid for å bevare stavkirkene, som både er prydet med kors og med dragehoder inngikk i bakgrunnen for dragestilen. Etter hvert ble også bygninger på kurbad oppført i dragestil. Hvorvidt dette inngår i bakgrunnen for Ibsens skuespill, kunne være emne for videre utforskning. Jeg poster et bilde fra Tonsåsen sanatorium (1880-90) som ble etablert i 1881, som illustrasjon.
Den fullt utviklede dragestil; det første Holmenkollen Turisthotell (1889)
Det betyr ikke at nasjonalromantikken hadde ligget nede i tiårene rett forut, men det kom til en oppblomstring på begynnelsen av 1880-tallet, da målet var å gjenopplive den norrøne dyreornamentikken. Dette falt i tid sammen med en dreining vekk fra kristendommen. Den tidligere grundtvigianer Bjørnson, som nå var blitt erklært fritenker, stod som alltid i fremste rekke som den som måtte utbasunere sine opprørske meninger i skrift, navnlig artikler, og tale.
Etter aftensmåltet byr doktor Stockmann på toddy. Dette kan oppfattes som en ironisk motsats til Kristus som rekker vinkalken til disiplene under påskemåltidet i Jerusalem, da nattverdssakramentet ble innstiftet. I Lille katekisme står følgende: "Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet, takket, ga dem og sa: Drikk alle derav. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere til syndenes forlatelse. Gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg. 3. Hva får vi i nattverden? Det ser vi av disse ordene: 'Det gis for dere' og 'det utgytes for dere til syndenes forlatelse' . Med disse ordene får vi i sakramentet syndenes forlatelse, liv og salighet. For der hvor syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet."
Kunstens dyrkelse av den norrøne mytologi og diktning toppet seg under nasjonalromantikken med blant annet Adam Oehlenschläger, som inspirerte Ibsen under den tidligste delen av dikterkarrieren. Skjønt på begynnelsen av 1880-tallet vendte igjen interessen seg mot det norrøne, noe som kom til uttrykk gjennom dragestilen. Det er flere årsaker, deriblant det sensasjonelle funnet og utgravningen av vikingskipet på Gokstad i 1880.
Når Morten senere utbryter at han vil være viking, hvortil broren kommenterer at da må han være hedning, sikter nok til denne nyvakte fascinasjon for vikingtiden. Dette fikk raskt utslag innen trearkitekturen, der dragehoder dukket opp på gavler og spir. Også I.C. Dahls arbeid for å bevare stavkirkene, som både er prydet med kors og med dragehoder inngikk i bakgrunnen for dragestilen. Etter hvert ble også bygninger på kurbad oppført i dragestil. Hvorvidt dette inngår i bakgrunnen for Ibsens skuespill, kunne være emne for videre utforskning. Jeg poster et bilde fra Tonsåsen sanatorium (1880-90) som ble etablert i 1881, som illustrasjon.
Det betyr ikke at nasjonalromantikken hadde ligget nede i tiårene rett forut, men det kom til en oppblomstring på begynnelsen av 1880-tallet, da målet var å gjenopplive den norrøne dyreornamentikken. Dette falt i tid sammen med en dreining vekk fra kristendommen. Den tidligere grundtvigianer Bjørnson, som nå var blitt erklært fritenker, stod som alltid i fremste rekke som den som måtte utbasunere sine opprørske meninger i skrift, navnlig artikler, og tale.
Byfogden reagerer på brorens bruk av uttrykket "rode op i" og ber ham forklare det. Tomas svarer: "Ja, det får du spørge ungdommen om – når tiden kommer. Vi ser det naturligvis ikke. Selvfølgelig. Slige to gamle stødere, som du og jeg –". Byfogden repliserer: "Nå nå da! Det er dog en højst påfaldende benævnelse –". "Støder", moderne riksmål "støter", kan ut fra sammenhengen forstås som en gammel mann som stavrer eller stabber, og ordet har en negativ klang og tangerer mot stodder. Det passer tilsynelatende dårlig i sammenhengen, noe byfogdens replikk vitner om. Like fullt peker det mot et tema som jeg har omtalt i innlegget 24.10.18. Her skriver jeg blant annet at "stokk" i "Stockmann" både kan hentyde til en trestokk ved at mennesket er uten håp om evig liv liksom en avhuggen stokk (hvis man ser bort fra nåden), og til stokken mennesket støtter seg til på slutten av livet. I Peer Gynt henspiller Ibsen på en gresk myte der stokken opptrer som oldingens støtte. Oidipus (han med de oppsvulmede føtter) er kjent som den som endelig løste sfinksens gåte, noe ingen hadde klart før ham. Gåten lød: "Hvem er det som går ut om morgenen på fire ben, går på to ben midt på dagen og på tre om kvelden?" "Mennesket," svarte Oidipus. Forklaringen er som følger: Ved begynnelsen av livet kryper mennesket på fire, når det er ved livets middagshøyde, går det på to, og når det nærmer seg enden, må det støtte seg til en stokk; nedbrytningen merkes ikke minst på ganglaget. Budskapet er enkelt: Mennesket fødes, vokser, svekkes og dør. Det er da også dette Tomas sier til Peter, ungdommen vokser seg sterk - på oksestek i det stockmanske hjem - mens de to er gamle menn som stabber, det vil si med ben som er blitt stive som stokker. Her er det åpenbart behov for noe som kan belive de gamle støterne eller stokkene.
Tomas' ordvalg virker altså underlig i den aktuelle situasjon, blant annet er doktoren nettopp kommet tilbake fra en lengre tur med sønnene, og peker snarere mot skuespillets underliggende forgjengelighetstema. Men det finnes trolig enda en referanse for "stødere", knyttet til ordets betydning av stokk eller stang til å støte i en morter eller annen beholder. Vi skal foregripe handlingen etter at byfogden har gått. Doktor Stockmann: "Nå, så sæt dog stole til bordet, gutter! Katrine, får vi så ikke toddyen ind?" Selv løfter ikke doktoren en finger, og Randine, "den sodede" er som blåst. Herrene setter seg på doktorens oppfordring ved bordet i dagligstuen, og fru Stockmann "bringer et bræt, hvorpå kogemaskine, glasse, karafler og øvrigt tilbehør". Hun opplyser om at her er arrak, rum og konjakk. Arrak, av arabisk for "daddelsaft", er fremstilt på basis av forskjellige frukter, og importert brennevin, det samme gjelder rum og konjakk. Det er altså ikke noen billig toddy som serveres i det stockmanske hjem. Også utstyret til serveringen vitner om forutgående investering; doktoren bekjentgjør i en senere replikk oppfatningen om at han som videnskapsmann bør leve "en smule fornemt".
Katrine sier at nå får alle hjelpe seg selv og setter seg ned med et strikketøy; motsatt ektemannen er hun flittig. Doktoren tar et glass: "Jo det skal vi nok. (mens toddyen blandes) Og så cigarerne frem. Ejlif, du ved visst, hvor kassen står. Og du, Morten, kan ta’ min pibe. (gutterne går ind i værelset til højre) Jeg har en mistanke om, at Ejlif kniber en cigar en gang imellem; men jeg lader som ingenting. (råber) Og så min kalot, Morten! Katrine, kan ikke du sige ham, hvor jeg har lagt den. Nå, han har den jo! (gutterne bringer det forlangte) (...)" Her ser vi hvordan Ibsen understreker doktorens latskap og viser at familien er rede til å utføre tjenester ved hans minste vink. Det er også verdt å merke seg at faren ikke påtaler at Ejlif stjeler sigarer, som er et eksempel på brudd mot det syvende bud: du skal ikke stjele, som er forklart i "Doktor Mortens Bog".
Men blande toddy gjør altså doktoren selv, og det betyr at han i tillegg til ingrediensene til toddyen må ha forsynt seg med noe til å blande med. På 1880-tallet hørte det en blandepinne, en såkalt støter, til toddyglasset. Støteren hadde gjerne en liten kule eller knopp øverst og en litt større kule eller en fortykkelse nederst til å knuse sukkeret med. I påvente av materiale fra Kunstindustrimuseet, som har bekreftet at det var vanlig med toddystøter på nevnte tidspunkt, poster jeg en dansk referanse. På naestved-museumsforening.dk står følgende om en "toddystøder" eller "punchepind (se bildet): "Lavet på alle danske glasværker som fusk og i produktionen til de i i tiden 1880-1930 så populære toddyglas. Findes også i snoede og i forskellige længder."
Mens doktor Stockmann utbrer seg om de godsaker som skal nytes, på en vanlig hverdag; sigarer og pipetobakk, importvarer liksom brennevinet, samtidig som han blottlegger sin store latskap, står han altså og rører i glasset med en støter. Hvorvidt han også har brukt den til å støte med, avhenger av om sukkeret har vært løst eller fast. Det er liten tvil om at doktorens, Tomas', bruk av "stødere" under samtalen med broren, Peter, er malplassert overtekstlig, mens her, under toddyserveringen der "stødere" inngår som nødvendig del, er de altså ikke nevnt. Det eneste man med stor sannsynlighet kan fastslå, er at doktoren blander sin toddy med en støter.
Norsk toddyglass fra en samlerside (eieren tror at det er fra 1890-1930).
fortsettes
Tomas' ordvalg virker altså underlig i den aktuelle situasjon, blant annet er doktoren nettopp kommet tilbake fra en lengre tur med sønnene, og peker snarere mot skuespillets underliggende forgjengelighetstema. Men det finnes trolig enda en referanse for "stødere", knyttet til ordets betydning av stokk eller stang til å støte i en morter eller annen beholder. Vi skal foregripe handlingen etter at byfogden har gått. Doktor Stockmann: "Nå, så sæt dog stole til bordet, gutter! Katrine, får vi så ikke toddyen ind?" Selv løfter ikke doktoren en finger, og Randine, "den sodede" er som blåst. Herrene setter seg på doktorens oppfordring ved bordet i dagligstuen, og fru Stockmann "bringer et bræt, hvorpå kogemaskine, glasse, karafler og øvrigt tilbehør". Hun opplyser om at her er arrak, rum og konjakk. Arrak, av arabisk for "daddelsaft", er fremstilt på basis av forskjellige frukter, og importert brennevin, det samme gjelder rum og konjakk. Det er altså ikke noen billig toddy som serveres i det stockmanske hjem. Også utstyret til serveringen vitner om forutgående investering; doktoren bekjentgjør i en senere replikk oppfatningen om at han som videnskapsmann bør leve "en smule fornemt".
Katrine sier at nå får alle hjelpe seg selv og setter seg ned med et strikketøy; motsatt ektemannen er hun flittig. Doktoren tar et glass: "Jo det skal vi nok. (mens toddyen blandes) Og så cigarerne frem. Ejlif, du ved visst, hvor kassen står. Og du, Morten, kan ta’ min pibe. (gutterne går ind i værelset til højre) Jeg har en mistanke om, at Ejlif kniber en cigar en gang imellem; men jeg lader som ingenting. (råber) Og så min kalot, Morten! Katrine, kan ikke du sige ham, hvor jeg har lagt den. Nå, han har den jo! (gutterne bringer det forlangte) (...)" Her ser vi hvordan Ibsen understreker doktorens latskap og viser at familien er rede til å utføre tjenester ved hans minste vink. Det er også verdt å merke seg at faren ikke påtaler at Ejlif stjeler sigarer, som er et eksempel på brudd mot det syvende bud: du skal ikke stjele, som er forklart i "Doktor Mortens Bog".
Men blande toddy gjør altså doktoren selv, og det betyr at han i tillegg til ingrediensene til toddyen må ha forsynt seg med noe til å blande med. På 1880-tallet hørte det en blandepinne, en såkalt støter, til toddyglasset. Støteren hadde gjerne en liten kule eller knopp øverst og en litt større kule eller en fortykkelse nederst til å knuse sukkeret med. I påvente av materiale fra Kunstindustrimuseet, som har bekreftet at det var vanlig med toddystøter på nevnte tidspunkt, poster jeg en dansk referanse. På naestved-museumsforening.dk står følgende om en "toddystøder" eller "punchepind (se bildet): "Lavet på alle danske glasværker som fusk og i produktionen til de i i tiden 1880-1930 så populære toddyglas. Findes også i snoede og i forskellige længder."
Mens doktor Stockmann utbrer seg om de godsaker som skal nytes, på en vanlig hverdag; sigarer og pipetobakk, importvarer liksom brennevinet, samtidig som han blottlegger sin store latskap, står han altså og rører i glasset med en støter. Hvorvidt han også har brukt den til å støte med, avhenger av om sukkeret har vært løst eller fast. Det er liten tvil om at doktorens, Tomas', bruk av "stødere" under samtalen med broren, Peter, er malplassert overtekstlig, mens her, under toddyserveringen der "stødere" inngår som nødvendig del, er de altså ikke nevnt. Det eneste man med stor sannsynlighet kan fastslå, er at doktoren blander sin toddy med en støter.
Norsk toddyglass fra en samlerside (eieren tror at det er fra 1890-1930).
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar