Kommentarer til En folkefiende (Norma, Episk Brand), XVII

Grunnlovens redningsmann og avgudsstøtten ved Nybroen

I innlegget 23.1.19  argumenterer jeg for at 17. mai-talen til proprietæren i "En Aftenstund i et Proprietairkjøkken", som trolig henspiller på patrioten O.J. Grinders prosjekter for å celebrere nasjonaldagen, er et underliggende tema i En folkefiende, og jeg og trekker linjen til Bjørnsons legendariske 17-mai-taler og oppglødde innsats for 17. mai-feiringen. Men det er én som hadde gått i forveien, nemlig Henrik Wergeland. Den talen dikteren holdt ved avdukningen av Krohgstøtten 17. mai 1833, spiller en viktig rolle i Episk Brand (1864/-65). Et annet skuespill som kan fortelle mye om Ibsens forhold til Grunnloven og 17. mai-feiringen, er Norma (1851). Før den videre gjennomgang av En folkefiende skal jeg kort omtale de aktuelle partiene i disse tekstene.

    
Brand (opprinnelig Koll) forteller at han deltok i 17. mai-feiringen den gang "Folkets store Digter" talte under avdukningen av "Frihedsmandens Støtte". I den ekstatiske skildringen, som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg, har Ibsen blandet sammen flere patriotiske ytringer. Det gjelder blant annet det legendariske 17. mai-toget i 1844, som hadde fått Wergeland til å forlate sykesengen i Grotten. Camilla skriver om brorens siste 17. mai: "Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemais blikke, fór han nedover". Det er for øvrig verdt å merke seg Brands omtale av støtten som "Vort Lands Fortrøstning og dets Haab i Knopp!", som fremtrer som en parallell til et grunntema i En folkefiende, nemlig det forhold at menneskene, stokkmennene, fortrøster seg til dødt materiale i stedet for frelseshåpet ved Kristi korsdød og oppstandelse. I Brands tilfelle dreier det seg om jern som illuderer marmorstein. Sammenligningen av en jernstøtte med et håp i knopp er en metafor som rammer midt i den sakralisering av nasjonen som Wergeland og andre patrioter bedrev. Aldri senere skulle denne retorikken nå større høyder enn under den sterkt beduggede dikters tale ved grunnlovsbergerens minnestøtte 17. mai 1833.  
      
Christian Krohg (1777-1828) var professor i jus og stortingsmann, i to perioder stortingspresident. I 1821 fremmet Karl Johan forslag til endringer av Grunnloven, deriblant kongelig vetorett ved lovvedtak og rett til å oppløse Stortinget. Forslaget ble avvist av Stortinget i 1824 etter en innstilling ført i pennen av Krohg som formann i Konstitusjonskomiteen. Det er posisjonen som forsvarer av Grunnloven som førte til at Krohg, "Grunnlovens redningsmann", ble beæret med hovedstadens første offisielle minnesmerke. Etter denne begivenheten ble hans posisjon som nasjonalt frihetsikon ytterligere styrket. "Frihetsmannen" hadde for øvrig begått selvmord i 1828 etter at arbeidet med en norsk lovbok for sivil- og kriminalretten hadde vokst ham over hodet, og han hadde misligholdt flere frister for innsending av lovforslag. Krohgs bortgang under ulykkelige omstendigheter har nok også bidratt til heltestatusen.        

                Krohgstøtten etter restaureringen 2010/-11.

                   Christian Krohg med Nordstjärneordenen på høyden av juristkarrieren.



Forbildet for Krohgstøtten er obelisken, opprinnelig en egyptisk steinstøtte knyttet til kulten av solguden Ra. Flere obelisker, som opprinnelig dannet par ved tempelinngangen, ble plukket ned av romerske keisere som brakte dem med seg hjem. Enkelte har også vandret andre steder hen, blant annet til Paris, samme år som Krohgstøtten ble reist ved Nybroen (1827) ved en av veiene inn til Christiania. Når obelisker spretter opp som gravstøtter og monumenter over hele Europa, skyldes det empire, det stilmessige resultat av Napoleons for øvrig mislykkede egyptiske felttog.     
       
Krohgstøtten, som i mange år var sentrum for hovedstadens 17. mai-feiring og målet for -toget, er et æresminne over en stortingsmann som voktet Grunnloven og bidrog til at den ikke ble endret. Mon Ibsen stilte seg bak Brands eksalterte dyrkelse av støtten og talerens agenda? NORMA ELLER EN POLITIKERS KJÆRLIGHED*, som samtidig er parodi på Bellinis opera Norma (1831) og satire over samtidens stortingspolitikere, vitner om et diametralt motsatt syn. I dette stykket rammer satiren spesielt Grunnlovens, "Frihedsværket"s, forsvarere, som steilt motsatte seg enhver endring av Grunnloven. Sistnevnte opptrer som druider, keltiske prester, og guddommen er åpenbart Grunnloven. Noten til rollelistens "ARIOVIST, Normas Fader, en gammel Druide*) – Hr. Ueland" lyder:

 "(NB. Druiderne vare hedenske Hunde, der ligesom Uglerne og Flaggermusene helst dreve deres Spil i mørke Skove, hvor Oplysningen (fra Sol og Maane) vanskelig kunde trænge ind.)" 

Sceneanvisningen til første akt lyder: 
     
"En tyk Skov med tilbørligt Halvmørke, i Baggrunden 'norske Klipper'; Blaaveis og Frihedskokarder blomstre i Granernes Ly. Midt paa Scenen en hellig Afgudssteen, hvori 'Frihedsværket' er indfattet i Glas og Ramme." 

Også første scene innledes med en sceneanvisning:

"Ariovist, Druider og Druidinder komme med Trompeterne i Spidsen."

"Frihedsværket"s tilbedere har åpenbart gått i tog til skogen med avgudssteinen; I Bellinis opera er druidene samlet i den hellige lunden, formodentlig bestående av eiketrær. I Norma er scenebildet endret til en granskog. Dette har trolig nasjonale - og litterære - årsaker, noe jeg skal komme tilbake til. De tidlige avbildningene av Krohgstøtten viser at det ble plantet trær rundt støtten, som dermed kom til å stå inne i en lund. 

I Norma er sammenhengen mellom druidene og druidinnene og vokterne av Grunnloven overtydelig.

"ARIOVIST

Her staae vi paa Frihedens frieste Jord,

I det gamle, ja, i det ældgamle Nor!

(afsides)

Ja, for Norge er Død og Pine et ældgammelt Land.

CHOR AF DRUIDER OG DRUIDINDER

Ja, ja, ja, ja!

Ja, ja, ja, ja!

ALLE
Ja i det gamle, det ældgamle Nor!

ARIOVIST
Saa stærk som Egens kneisende Stamme
Staar «Frihedsværket» i Glas og Ramme! –
​Det staar der saa fast i Stenen indfattet,
(Desværre det bliver ei tilfulde skattet) – – –

CHOR AF DRUIDER
Desværre, det blier ei tilfulde skattet!
Desværre, desværre, desværre, desværre!!!

ARIOVIST
Men vi maae vaage, og vi maae bede,
Og om vor Helligdom maae vi frede;
For raa Barbarer vil rive den ned,
Vil flytte den hen paa et andet Sted,
Hvor Solen skinner den hele Dag,
(Og Maanen til visse Tider om Natten)
Og derfor er det en afgjort Sag
​At vi maae værne om Frihedsskatten!
Ja, Noget maa gjøres, den Sag er klar!"

Tredje akts andre scene innledes ved at prestinnen Norma kommer inn "i Berserkergang, som om Nogen havde foreslaaet at forbedre Grundloven". Det er således liten tvil om at det er Grunnloven som er innfattet i avgudssteinen, og at denne voktes som en helligdom. At det også hentydes til 17. mai i Norma, fremgår av noen av verselinjene til Severus - "en 'Liberal' (eller i Mangel deraf: Hr. Stabell)" - der han sikter til sitt tidligere elskovsforhold til Norma:

"Jeg hørte engang til de Radikale,

(Som gaae under Navn af de Liberale),

Som tale haanligt om gyldne Sale,

Som skrue sig op med « Klipper» og «Dale,»

Som fast germanisk forstaae at prale

Med Norden, som vaagnede af sin Dvale,

​Og jubler omkap med Vaarens Svale

Paa Frihedsdagen, – kort, til de Gale!"

Før avdukningen av Krohgstøtten ble det sunget en sang som Wergeland hadde skrevet teksten til. Første del lyder slik:

"Vær stolt, o Nor, ved Kjæmpens Grav! 
Den Søn, dig Himlen skabte, 
 du som en Christian Krohg gjengav; 
 den vandt, da ham du tabte. 
 Giv, Himmel, da til Vederlag 
 Nor Mænd, der vove Aandeslag, 
 som han, for Jords og Himmels Sag:
 for Frihed, Ret og Sandhed!
 Hans Visdom tage evig ind 
 sin Plads i Storthingssalen! 
 Hans Frisind lig en Nordenvind 
 igjennemstorme Dalen!:"

Wergeland holdt altså ved denne anledning en legendarisk 17. mai-tale. Nasjonalskalden befant seg på dette tidspunkt i tung bakrus og hadde reparert med konjakker til frokost. Denne typiske 17. mai-syken er tema i Brands erindring av frihetsmannens tale, som altså oppildnet ham i den grad at han ble nasjonalt kallet. Brand ville gå ut å advare om at ikke alle nordmenn ville blø for Norges sak. I et mer blomstrete språk kunne man si Nors, alternativt Noras, sak. Under nasjonalromantikken var Nor og Nora (jfr. Dana og Svea) vanlige betegnelser for Norge. Beskrivelsen av Brands oppvekkelse til patriot har preg av forførelse eller besettelse, og kort etter opptrer han som en Moses. Men Brands bulle er ikke en påminnelse om De ti bud, men om eden nordmennene hadde sverget i 1814 om å "ville hævde Norges Selvstændighed og vove Liv og Blod for det elskede Fædreland». 

"Grunnloven i glass og ramme" (betegnelse fra eldre museumsprotokoller, Norsk Folkemuseum).

                                              forts.

        

      

Kommentarer til En folkefiende, XVI

Hvem er bindegal: reglesmeden eller folketaleren?

Peters spådom om at Tomas må bøte for ikke å underordne seg myndighetene fremkaller en eksplosjon hos broren: "Men er du da bindegal? Du er rent på vildspor –" Også i femte akt bruker Tomas "bindegal", i en replikk til Katrine: "Du så jo selv igåraftes, at halvparten af befolkningen er bindegal; og når den anden halvpart ikke har mistet forstanden, så er det, fordi de er fæhunde, som ikke har nogen forstand at miste." "Bindegal" betyr opprinnelig det å være så gal at man må bindes, kort sagt legges i tvangstrøye, det er altså svært kraftig skyts Tomas anvender. Peter reagerer da også på brorens replikk: "Det plejer jeg dog ikke. Forøvrigt må jeg frabede mig –". 
      Som tidligere nevnt er Bjørnson, en av landets legendariske talere, erklært modell for doktor Stockmann, og sistnevntes kraftige, blomstrende språk inngår utvilsomt i karaktertegningen. Dikteren, nasjonalskalden Wergelands etterfølger, tordnet jevnlig for Norges sak i skrift og tale, noe som åpner for et mulig litterært forelegg for utbruddet om at broren er bindegal. 
      
Blant den litteraturen man vet Ibsen har finlest, er Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn fortalte af P. Chr. Asbjørnsen (første samling 1845, annen samling 1848), og alt folkeminnestoffet i Peer Gynt kan gjenfinnes her. I rammefortellingen til "En Aftenstund i et Proprietairkjøkken" finnes et perfid portrett av en politiserende bonde, eller proprietær, på høyde med den politiske kannestøper. I denne teksten er "bindegal" brukt i en sammenheng av stor interesse for tolkningen av En folkefiende. 


Da Asbjørnsen begynte som huslærer på Romerike i 1834, havnet han midt blant de såkalt politiserende bønder som man gjorde så narr av inne i hovedstaden, og sammenligninger med den politiske kannestøper var ingen sjeldenhet. 

Adolph Tidemand, "Politiserende bønder" (1849)

                  Wilhelm Marstrand, "Collegium politicum" (forarbeid, 1852?) 

I 1836 fikk Asbjørnsen post hos proprietær Ole Jacobsen Grinder på Nedre Fjeldstad i Gjedrum, med ansvar for å lære opp de tre foreldreløse barnebarna hans. Guttene var i alderen ni til tolv år og skal hverken ha lagt for dagen særlig evne eller flid, dette ifølge Asbjørnsens etterfølger som huslærer, A.W. Grøtting. Truls Gjefsen skriver i Peter Christen Asbjørnsen - diger og folkesæl* følgende om Grinder: "Han gikk med flosshatt til daglig, men var ellers intet syn for øyet, skallet, skjeløyd, halt og med skjev nese. Dessuten var han drikkfeldig, grinete og trettekjær, og han hadde ry i bygda for alltid å ha en sak gående." Grinder var politisk interessert, og ifølge Henrik Wergeland som besøkte ham to ganger, var han en svært ivrig opposisjonsmann med levende interesse for folkeopplysningssaken. Grinder sognet altså til Patriotene, og ifølge Grøtting, som følte seg presset til å lytte til hans politiske funderinger, omfattet disse "Projecter til at celebrere den 17de hujus". Samtidig var Grinder far til Caroline Mathilde som Asbjørnsen forlovet seg hemmelig med, en allianse proprietæren torpederte. Grinder har så visst fått sitt  "æresminne" i "En Aftenstund i et Proprietairkjøkken" (de faktiske forhold på Fjeldstad er dikterisk bearbeidet av Asbjørnsen):

"Propritairen havde leiret sig i det ene Hjørne af Sofaen, funderende over en Pakke af 'de baade sure og søde Statsborgere,' som han kalder dem i sin Afhandling, betitlet, 'Forsøg med nogle velmeente patriotiske Yttringer for Færdrelandets Vel'. For 'Befiedenheds Skyld af en Anonym.' Af det grundige Studium i denne sine Ideers Guldgrube udklækkede han mangehaande kløgtige Bemærkninger, som han med et skjælende Blik fra de graae,klippende Dine henkastede til mig, der fad i det andet Hjørne af Sofaen, og læste i en Bog. Derhos fremsatte han utallige velmeente, patriotiske Yttringer og Meninger (...)" 


Proprietariussen, for å sitere Daniel Hejre i De unges forbund, kommer i ekstase; han demonstrerer med hendene og vandrer opp og ned ad gulvet:

"Det gik løs om Processer, Høiesteretspræjudikater og Overformynderikranglerier, om Tømmerbrøtning og Luxus, om Magthavernes Ideer og Mørkfossens Udminering, om Korntolden og Jædderens Opdyrkelse, om Industri og Centralisation, om Cirkulationsmidlets Utilstrækkelighed, om Bureaukrati og Embedsaristokrati, og om alle de Kratier, Archier og Rier, der have existeret ligefra Kong Nebukadnezar til Peer Solvolds Statsborgeri."

En taletrengt proprietær og en betrengt huslærer (A. Tidemand)

Fortelleren/Asbjørnsen er så visst kommet til et mønstereksempel på en politikus. Da stakkaren ikke lenger holder ut "de bevægede Vande" i proprietærens taleflom, man kunne gjerne si kannestøperiene, skylder han på at Christen smed forteller historier ute i kjøkkenet. "'Barnevæv og løgnagtige Rægler,' brummede Proprietairen,' idet jeg lukkede Døren; 'det er Skam for lærte Folk; men velmeente patriotiske Yttringer —'"

      
En "reglesmed" og takknemlig tilhørere. Illustrasjonen (1879) fremtrer som en motsats til ovenstående (A. Tidemand).

I kjøkkenet er resten av husstanden samlet, og lent opp mot skorsteinsmuren står smeden, som nettopp har fortalt en historie. Barna sitter på peiskanten, ler og knekker nøtter. Huslæreren spør hvilken historie smeden har fortalt som har vekket slik latter. "'Hi, hi, hi,' lo Smaagutterne med Sjeleglæde i sine Miner, 'Christen fortalte om Fanden og Smeden og saa om Gutten, som fik ham ind i Nødden (...)'" 


Denne historien bruker som kjent Ibsen i Peer Gynt, noe som kan gi ekstra aktualitet til rammefortellingen på dette punktet. Christen smed foredrar så med flere historier, og da det nærmer seg leggetid, stikker proprietæren hodet inn av døren og sier: "Er du nu ude med Ræglerne dine og lyver igjen, Smed." Dette er andre gang proprietæren beskylder smeden for å lyve med sine regler, noe som kan bringe tanken på mor Åses "Peer, du lyver"-retorikk i Peer Gynt, der altså folkeminnestoffet er hentet fra Asbjørnsens huldreeventyr og folkesagn. I denne retorikken inngår også mor Åses uttrykk "Rægglesmed":

"O, din Fandens Rægglesmed!

​ Kors og Kors, hvor du kan lyve!

Remsen, som du kommer med,

minds jeg nu at jeg har kjendt

som en Jente paa de tyve.

Gudbrand Glesne er det hændt, –

ikke dig, du –!"

Sagnstoffet om skytten Peer Gynt er fra "Rensdyrjagt ved Ronderne". Ordet "Rægglesmed" er Ibsens variant av "Ræglesmed", som finnes i følgende passasje:

"'Den Peer Gynt var En for sig selv", sagde Anders. 'Han var rigtig en Eventyrmager og en Ræglesmed, du skulde havt Moro af; han fortalte altid, han selv havde været med i alle de Histoier, Folk sagde var høndt i gamle Dage.'"

Christen er en ærekjær reglesmed og svarer slik på proprietærens påstand om at han lyver (min utheving):

"'Lyver', sagde Smeden, meget stødt; 'det har jeg aldrig gjort, for dette er sandt; jeg er jo gift med den ene af de Jenterne (omtalt i hans siste fortelling), og Kjærringen min, Dorthe, hun laa selv i Sengen og saa den gamle Skjæggekallen; rigtignok vare de Jenterne rare og ligesom halvfjollede, men det kom af at de saae de Underjordiske,' tilføiede han med et harmfuldt Blik paa Proprietairen.
     'Fjollede?' sagde Proprietairen, 'ja, det troer jeg nok; det er jo du ogsaa, naar du ikke er paa en Kant, for da er du reent bindegal. Kom Smaagutter og gaae op og læg Jer og sid ikke her og hær paa hans Røren.'
      'Det maa jeg sige er daarligt sagt af Jer, Faer,' yttrede Smeden med Overlegenhed. 'Sidst jeg Hørte snakke om Fjolleri og Rør, var da I prækede paa Neberghaugen den 17de Mai," føiede han til i samme Tone.'"

Asbjørnsens fremstilling av de norske eventyr og sagn, deriblant gjennom rammefortellingene, levner liten tvil om at disse er oppdiktet; noe som jo ligger til genrens natur. Eventyrmesteren gir i liten grad inntrykk av å ha dyrket den muntlige tradisjonen som vitnesbyrd om den sanne folkeånd, en vanlig tilnærming under romantikken. Men det er altså flere som er ute med usannferdig prat. Som det fremgår av ovenstående sitater, sammenstiller Asbjørnsen de "løgnagtige" reglene til Christen smed med proprietærens 17. mai-tale på Neberghaugen. Erik Edvardsen ved Ibsenmuseet opplyser i en e-post at det muligens siktes til en tidligere "lysthaug", det vil si danseplass, på gården Nitteberg, tidligere Neberg, i Gjerdrum. Her er det verdt å minne om Grøttings omtale av Grinders "Projecter til at celebrere den 17de hujus". Ved å sammenstille smedens regler og proprietærens tale smitter det løgnaktige/eventyrlige ved reglene over på talen, noe som forsterkes av smedens karakteristikk. Man får bestemt et inntrykk av at fortelleren/Asbjørnsen foretrekker reglene til smeden fremfor proprietærens patriotiske rør.
      Det er neppe noen som har hatt større betydning for 17. mai-feiringen her til lands enn Bjørnson; som er erklært modell for doktor Stockmann; Wergeland kommer som en god nummer to. Bjørnson er både kjent for sine 17. mai-taler og for ideen til barnetog, som ble realisert i 1870, ganske sikkert inspirert av skolestyrer Peter Qvams tog bestående av 30 gutter 17. mai, 1869. På begynnelsen av 1880-årene var det nye kampsaker Bjørnson talte for, nemlig det rene menneske frigjort fra syndestraffen og en guddommelig styrelse, og dette inngår i skildringen av doktor Stockmann, et skandportrett av dikteren i i Holbergs ånd.  

      
Bjørnstjerne Bjørnson sluttet aldri å holde taler. Her har han samlet en stor tilhørerskare på Riksmålsstevnet på Olberg i Krødsherad i august 1908.      
      
Proprietæren i Asbjørnsens rammefortelling beskylder andre for å være bindegale, men ordet peker rett mot ham selv. De angivelig bindegale under møtet i kaptein Horsters gamle sal utgjøres av halvparten av tilhørerne til Stockmanns tale for det frie fornemme menneske. For å forklare sitt budskap sa taleren blant annet:

"Hvilken forskel er der ikke mellem en kultiveret og en ukultiveret dyrefamilje? Se bare på en gemen bondehøne. Hvad kødværdi har slig en forkrøblet hønseskrot? Det er ikke stort, det! Og hvad er det for slags æg den lægger? En nogenlunde ordentlig kråke eller korp kan værpe omtrent ligeså gode æg. Men tag så for jer en kultiveret spansk eller japanesisk ​ høne, eller tag en fornem fasan eller kalkun; – jo, da ser I nok forskellen! Og så vil jeg nævne hundene, som vi mennesker er så overmåde nær i slægt med. Tænk jer nu først en simpel almuehund, – jeg vil sige, slig en ækkel, ragget, pøbelagtig køter, som bare render gadelangs og sviner husvæggene til. Og stil så køteren sammen med en puddelhund, som gennem flere slægtsled stammer fra et fornemt hus, hvor den har fåt fin føde og havt anledning til at ​høre harmoniske stemmer og musik. Tror I ikke, at kraniet hos puddelen er ganske anderledes udviklet end hos køteren? Jo, det kan I lide på! Det er slige kultiverte puddelhvalpe, som gøglerne afretter til at gøre de allerutroligste kunststykker. Sligt noget kan en gemen bondekøter aldrig lære, om den så stod på sit hode." 

Det skulle være unødvendig å si at en slik forklaring går over forstanden til fehoder - og bindegale.      
      

       

  

Kommentarer til En folkefiende, XV

Hva pokker kommer det heles vel meg ved?

Når det stormer som verst rundt familien, fortrøster Petra seg til faren, en stodder og en "stokkmann", som er underlagt forgjengelighetens/fordervelsens lov. For å si det med Brand: "Alt skabt har jo et finis bag; / det fanger Mén af Møll og Orm". "Brand" kan ha flere betydninger. Ordet kommer fra norrønt "brandr", som har to hovedbetydninger: 1. stolpe eller stokk. 2. trestykke eller brennende trestykke. Begge betydningene kan gå tilbake til samme ord; muligens er opprinnelsen en brennende stokk eller en stokk som har brent / blitt forkullet. Brand er liksom doktor Stockmann en forgjengelig stokk, jfr. innlegget 19.11.18. Med portrettet av de to "stokkmennene", bramfulle representanter for et hybris-kompleks, peker Ibsen mot et åndelig religiøst budskap: Det er bare Kristus som kan frelse mennesket - belive stokken, jfr. innlegget 3.11.18:    

"Og Blommen er de ængstelige Tanker, 
Der vugge Sindet mellem Frygt og Haab, 
Og vække Tvivl og Tro paa Kaldets Daab. 

Den slynger sig omkring min golde Sjæl, 
Saa kjærligt som de foraarsfriske Ranker 
Paa Sydens Viinbjerg om en rodløs Pæl."

                                              ("I Billedgalleriet")

Kristi kors fremstilles gjerne som bestående av to tilhugne stokker, altså dødt tre. Det er "plantet" på Golgata", "Hodeskallehaugen".

                                                     ***

Peter Stockmann påberoper seg sitt ansvar som badebestyrelsens formann og forlanger "at alle foranstaltninger træffes og afgøres på forretningsmæssig vej og gennem de dertil lovlig indsatte myndigheder". Han kan ikke tillate "at der betrædes krogveje og bagveje". Tomas utbryter: "Bruger jeg nogensinde at gå krogveje og bagveje!" Peter svarer. "Du har en indgroet tilbøjelighed til at gå dine egne veje ialfald. Og det er i et vel ordnet samfund omtrent ligeså utilstedeligt. Den enkelte får sandelig finde sig i at indordne sig under det hele, eller, rettere sagt, under de myndigheder, som har at våge over det heles vel."

Replikkvekslingen peker entydig mot Luthers lære om den verdslige øvrighet, som er nedfelt i Katekismens Hustavle og er en del av den såkalte regimentslæren. Luther mente at Gud utøvet makt på to måter: Ved det åndelige regiment over menneskets sjel gjennom ordet og forkynnelsen; det verdslige regiment derimot er rettet mot menneskets legeme og utøves med makt, også med våpenmakt, og reguleres gjennom den borgerlige rettferdighet og fornuften. Fordi mennesket er syndig, må det anvendes makt. I tidligere innlegg har jeg argumentert for at garvermester Morten Kiil viser til Martin Luther og hans katekisme; Doktor Morten Luthers lille Katechismus. I Hustavlen står blant annet:

"Hvert menneske værer de høie Herredømmer (eller Øvrigheder) underdanig; thi der er ingen Magt (eller Øvrighed) uden af Gud, og de Øvrigheder, som ere til, ere forordnede (eller beskikkede) af Gud. Hvorfor, hvo som staaer imod Magten (eller sætter sig imod Øvrigheden), han imodstaaer Guds Forordning. Men de som staa derimod, skulle faae Dom (og Straf) over sig selv."

Linjene har Luther hentet fra Romerbrevet (Paulus' brev til romerne), 14:

1. Hvert Menneste være de foresatte Øvrigheder underdanig; thi der er ikke uden af Gud, men de Øvrigheder, som ere, haver Gud bestikket; 2. saa at hvo, som sætter sig imod Øvrigheden, imodstaaer Guds Forordning; men de, som imodstaae, stulle faae deres Dom."

Som omtalt i flere tidligere innlegg, er den politiske kannestøper, Herman von Bremen litterær modell for doktor Stockmann, så også i tilfellet med forakten for øvrigheten/myndighetene (jfr. innlegget 30.5.18). Ibsens karikatur av det moderne frigjorte menneske, doktor Stockmann, står i dyp gjeld til Holbergs kannestøper som forfeilet sine herskerambisjoner og er blitt et bilde på den narraktige politiker for all ettertid. Men den som hadde fremlagt bevis utover enhver tvil for manglende politisk styringsevne da Holberg skrev Den politiske Kandstøber - tiden forut for premieren 25. september, 1722 - var ikke en alminnelig håndverker, men den ypperste øvrighet: danskekongen, i flere ledd. De første til å innse dette, var naturlig nok historikerne, men de var underlagt sensur. Dersom en historiker ønsket å skrive om kongens ansvar for de beklagelige tilstander i Danmarksriket etter Store nordiske krigs avslutning (for Danmarks del i 1720): landavståelser, tom statskasse, tapt reputasjon, krigsinvalider, fattige og farløse, måtte det skje på en fordekt måte. Det er utenkelig at situasjonen i de aller første etterkrigsårene ikke har virket sterkt inn på den lutherske moralist - og satiriker - Holberg, som befant seg i rikets navle, København. Som andre metropoler var byen preget av stor rikdom, fråtseri og vellevnet motstilt den ytterste fattigdom og nød.
      Min hypotese er at den viktigste drivkraften bak Holbergs poetiske raptus, dikterens skjønnlitterære produksjon med et gjennomgående komisk eller satirisk preg, er forholdene i det krigstrette Danmark på begynnelsen av 1720-tallet. Dette er et hovedpunkt både i Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter og for bloggen Det lærde Holland. Etter 1660 styrte danskekongen helt uten øvrighet over eller ved siden av seg, ettersom Riksrådet var blitt oppløst. Kongen hadde full frihet til å gjøre akkurat det han hadde lyst til i styringssaker, uaktet han på sjel og legeme var akkurat like fordervelig som alle andre. Ja, i enkelte tilfeller kunne det hevdes at danskekongen var mer fordervelig enn de fleste andre, kanskje nettopp fordi han i ett og alt kunne følge sine "Ønsker, Lyster og Begær", for nok en gang å sitere Peer Gynt, som for øvrig krones til selvets keiser i hedendommens urland, Egypt, i en scene som peker rett mot det danske eneveldets tjenstvillige skriver og designer, Griffenfeld (jfr. Begriffenfeldts rolle under kroningsseremonien). 
      Eneveldet lå i kim under Christian 4, som ikke la skjul på sine preferanser for arvekongedømmet, og foretok en rekke krumspring for å unndra seg Riksrådets grensesetting; tukt og formaninger. Dette skulle straffe seg. I tiden etter det knusende tapet ved Lutter am Barenberg i 1726, under Keiserkrigen som kongen hadde innledet mot Riksrådets beslutning, gikk kongen inn i en periode preget av tungsinn, tilskyndet av flere andre ulykker. For såvidt kan det hevdes at Christian 4s skjebne er en illustrasjon av Romerbrevets og Luthers spådomsord: "hvo, som sætter sig imod Øvrigheden, imodstaaer Guds Forordning; men de, som imodstaae, stulle faae deres Dom." 

Øverst: Corona danica fra 1618, nederst: en av Anders Pedersens mynter fra 1629 (Pedersen var myntmester i Christiania.) Myntene viser at kongens åpne takkete krone, som viser til valgkongedømmet, er skiftet ut med den lukkede bøylekrone, som viser til arvekongedømmet. For øvrig kan noteres at Olav den helliges opprinnelig rette øks er blitt krum.


Tomas' svar på Peters innskjerpelse av påbudet om at den enkelte må innordne seg under de myndigheter som våker over det heles vel, lyder slik: "Kan gerne være. Men hvad pokker kommer det mig ved?" Peters svar er som et ekko av Luther/Romerbrevet: "Jo, for det er dette, min gode Tomas, som du aldrig synes at ville lære. Men pas på; du kommer nok engang til at bøde for det, – sent eller tidligt. Nu har jeg sagt dig det. Farvel."
      Gang på gang gjennom stykket hentydes det til Tomas' tidligere mislykkede prosjekter, "nye oppdagelser", som har møtt liten forståelse fra øvrigheten, men som doktoren har prøvd å trumfe gjennom. I så måte minner doktor Stockmann om kannestøperen med dennes luftkasteller, òg Christian 4, som riktignok klarte å gjennomføre sine egenrådige prosjekter, men som samtidig nedkalte dommen over sitt hode, for å sitere Skriften løselig. Som omtalt i innlegget 25.11.18, finnes det undertekstlige referanser til Christian 4 i En folkefiende: 

"I En folkefiende en det flere sammenligninger mellom mennesker og dyr, og dette gjelder også i doktor Stockmanns tilfelle. Én gang identifiserer doktoren seg med en ærfugl, en hunn som ligger på redet. Som tidligere nevnt, viser replikken tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om ærfuglen eller edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779)*. Langt mer kjent i Fiskerne er den danske kongesangen "Kong Christjan stoed ved høien Mast", som for øvrig Ibsen hentyder til i "Ballonbrev til en svensk dame", rett ved siden av en hentydning til Bjørnsons "Ja, vi elsker". Hentydningene til henholdsvis Ewalds og Bjørnsons nasjonale sjøhelter kan forklare en av doktor Stockmanns tilsynelatende malplasserte replikker, nemlig "Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i «Folkebudet» og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –". 

* Fiskerne (1778) handler om en redningsdåd 19.11.1774, hvor fem fiskere fra Hornbæk forsøkte å redde besetningen fra et nødstedt engelsk skib, men kun klarte å redde kapteinen,noe som bringer tanken på susjettet i Ibsens dikt "Terje Vigen".