Kommentarer til En folkefiende (Den politiske Kandstøber), XXIII
Tjenestepiken som alltid er sotet om nesen
Under "toddygildet" introduseres kaptein Horster, jfr. innlegget 25.11.18. Horster, som planlegger en reise til Amerika, sier at han ikke forstår seg på offentlige anliggender. Billing uttaler følgende: "Samfundet er som et skib; alle mand må være med at styre roret", åpenbart satirisk fra Ibsens side.
Petra kommer inn og legger fra seg tøy og bøker på en stol ved døren, og nok en gang må man spørre: Hvor er tjenestepiken, Randine? Petra bemerker at hun har vært ute og trellet, mens andre har gjort seg til gode. Da Billing tilbyr å blande et glass til henne, svarer hun: "Tak, jeg vil heller selv; De laver det altid for stærkt." Dette vitner om to ting: "Folkebudet"-kretsen samles ofte til toddygilde i det stockmanske hjem, og her spares det ikke på drikkevarene. Noen må altså trelle for at andre skal kunne gjøre seg til gode med konjakk, arak og rum, som er det som serveres, typisk importvare. Dette peker mot en viktig bakgrunn for at kapteiner som Horster seiler med store skip over havet, for å hentyde til en av Hedvig Ekdals replikker. Amerika ble som kjent "oppdaget" av Columbus i 1492 da han lette etter den vestlige sjøvei til India, og det var ostindiahandelen som lokket. Utover på 1600-tallet ble også te fra Kina og Japan regnet blant de mest ettertraktede varer fra Østen. Frakt av te inngår som viktig tema i Falks tevannstale i Kjærlighedens Komedie, noe jeg vil komme tilbake til. Sjøreiser over store havstrekninger antydes også med doktor Stockmanns kommentar: "Sjøfolk er som trækfuglene; de føler sig hjemme både i syd og i nord".
Skip tilhørende Nederlandske ostindiske kompani i havnen i Kollam i India (trykk publisert i 1708).
Petra leverer faren et brev hun har fått av postmannen om morgenen, da hun ikke hadde tid til å løpe opp igjen med det; hele tiden nevnes detaljer som røper at Petra har hektiske arbeidsdager, motsatt faren. Når Tomas Stockmann snakker om å være virksom, mener han diskutere politikk. Replikken der han sammenligner sjøfolk med trekkfugler, avsluttes slik: "Men derfor må vi andre være desto virksommere, herr Hovstad. Kommer der noget almengavnligt i 'Folkebudet' imorgen?" Motivet synes hentet rett ut av Den politiske Kandstøber, der mennene sitter på vertshuset og diskuterer politikk i stedet for å arbeide, motsatt kvinnene som er fullt beskjeftiget med nødvendige gjøremål.
Petra leverer faren et brev hun har fått av postmannen om morgenen, da hun ikke hadde tid til å løpe opp igjen med det; hele tiden nevnes detaljer som røper at Petra har hektiske arbeidsdager, motsatt faren. Når Tomas Stockmann snakker om å være virksom, mener han diskutere politikk. Replikken der han sammenligner sjøfolk med trekkfugler, avsluttes slik: "Men derfor må vi andre være desto virksommere, herr Hovstad. Kommer der noget almengavnligt i 'Folkebudet' imorgen?" Motivet synes hentet rett ut av Den politiske Kandstøber, der mennene sitter på vertshuset og diskuterer politikk i stedet for å arbeide, motsatt kvinnene som er fullt beskjeftiget med nødvendige gjøremål.
Det er verdt å notere seg at mens mannen drikker toddy og gleder seg over at han kan sitte trygt og lunt, er fru Stockmann sysselsatt med strikking. Med strømper, votter og lue kan man kan holde seg lun og varm, selv om det er kaldt ute, så strikking er nyttig arbeid. Dette kan minne om Holbergs komedie, der tjenestegutten Henrich røper overfor de fornemme fruer som er på visitt, at datteren i huset, Engelke, er opptatt med å stoppe strømper. Fru bormesterinnen skynder seg å korrigere ham; han skulle ha sagt baldyre, det vil si brodere. Noe som igjen bringer tanken på Torvald Helmer som på det sterkeste oppfordrer fru Linde til å legge fra seg strikketøyet og begynne å brodere i stedet.
Når mennene bare prater politikk / bygger kasteller i luften, faller således mye arbeid på konene. I En folkefiende er dette poenget tatt helt ut i det ekstreme. Etter at doktoren har fått brevet, spør han konen: "Hvor skal jeg finde et lys, Katrine? Er der nu ingen lampe i mit værelse igen!" Hun forsikrer: "Jo, lampen står og brænder på skrivebordet."
For at mannen skal slippe først å lete etter et lys og siden måtte tenne lampen i arbeidsværelset selv, har altså hans omtenksomme kone sørget for at lampen står og brenner hele tiden. Dette til tross for at ingenting tyder på at doktoren skulle ha behov for å gå inn dit, noe som samtidig vitner om at Stockmanns kravmentalitet fører til ødsling; lampeolje forbrukes til ingen nytte. Dette bringer tanken på et tilgrensende forhold: Hvordan forholder det seg med brenselsbruken i det stockmanske hjem? Som nevnt i en rekke tidligere innlegg er ødsling et viktig tema for moderasjonens talsmann Holberg, og Den politiske Kandstøber er ikke noe unntak i så måte.
Det er ikke angitt noe nøyaktig tidspunkt på året for når handlingen finner sted, utover at det er en viss tid forut for badesesongen, og at det er ettermiddag/kveld i første akt. Det fremgår at de som kommer utenfra, er iført ytterfrakk eller kåpe som i Petras tilfelle. Lampe er tent i stue, spisestue og arbeidsværelse, noe som tyder på at det er mørkt ute. I arbeidsværelset er det to vinduer, så når lampelys er påkrevet, kan det understøtte dette. Man kunne anslå tidlig vår som et mulig tidspunkt, det vil si en tid da det fremdeles er behov for å varme opp boligen. Da doktoren senere diskuterer vannkvaliteten med broren, sier han at denne vil bli verre til sommeren, "når varmen kommer i vejret". Foreløpig er det altså kaldt i været, men når Tomas setter seg ned med toddyen i stuen, har han det lunt. Dette tyder på at noen har lagt i kakkelovnen og tent på, og dét er neppe doktoren.
Tomas Stockmann krever at lampen i arbeidsværelset skal være tent, og da er det vel å forvente at det samtidig skal brenne i ovnen slik at det er lunt der også. Dette gjelder formodentlig også i spisestuen, der det har sittet noen ved bordet nesten sammenhengende fra middag og til kvelden.
I tillegg til doktorens sans for å ha det lunt rundt seg er det et annet forhold som fører til at det fyres ekstra mye i ovnene i det stockmanske hjem, og her skal vi foregripe et senere avsnitt. Under talen i kaptein Horsters gamle sal, da Stockmann har oppdaget at "Folkebudet" forkynner vranglære når de påstår at det er massen som besitter "frisind og moralitet", uttaler han følgende:
"Men heldigvis så er det bare en gammel arvtagen folkeløgn, dette, at kulturen demoraliserer. Nej, det er fordummelsen, fattigdommen, styghed over livsvilkårene, som forretter den fandens gerning! I et hus, hvor der ikke luftes og fejes gulv hver dag –; min hustru Katrine påstår, at gulvet bør skylles også; men det kan der nu disputeres om; – nå, – i et
sligt hus, siger jeg, dér mister folk inden en 2–3 år evnen til at tænke og handle moralsk. Mangel på surstof afkræfter samvittigheden."
I femte akt, etter at Tomas har skjelt ut broren for den " fæleste plebejer", og byfogden har sagt ham opp som badelege, slynger Tomas ut: "Tvi, tvi, tvi! Katrine! Gulvet skal skylles efter ham! Lad hende komme ind med en balje, hun – hun – hvad fanden –, hun, som altid er sodet om næsen –"
I det stockmanske hjem følger man tydeligvis et strengt renslighetsregime, utvilsomt harselas med Eilert Sundt, Norges renslighetsapostel. At renslighet er tema i skuespillet, fremgår også av Morten Kiils replikk: "Jeg holder på mit gode navn og rygte. Folk kalder mig for 'grævlingen', har jeg hørt sige. En grævling, det er jo en slags gris, det; men det skal de aldrig i verden få ret i. Jeg vil leve og dø som et rensligt menneske."
Eilert Sundt fra tiden som prest i Eidsvoll.
I Sundts hovedverk Om Renligheds-Stellet i Norge (1869) er gulvvask et sentralt tema. Her heter det bl.a.:
"Det bliver strax en hel vasking af samme slags, når nogen falder på at gå et skridt videre og helde en bøtte vand ud over gulvet med forsæt, så vælger en passende stiv lime til rigtig at skrubbe smudset løst, og endelig skyller med nok en bøtte. Når sådant gjentages nogle gange, kommer man snart på den lille forbedring at have et hul i gulvet, hvor vandet efter skrubbingen og skyllingen sopes hen, for at det kan rinde lettere bort end gjennem gulvets sprækker (...) Der følger adskillige ulemper med denne noget voldsomme gulvvasking. Formedelst det meget vand, som skylles over de gamle og ujevne gulve, bliver der råt i huset, så der må fyres stærkt i ovnen både en og to dage efter."
Når Randine har tømt en balje med vann på gulvet etter uønskede gjester, må det altså fyres sterkt i ovnen. Årsaken til at publikum aldri får se Randine, og at husfruen må utrette en rekke oppgaver som naturlig burde falle på tjenestepiken, jfr. tidligere innlegg, er at hun vasker, lufter og fyrer i ovnene. Denne typen sterk fyring vil dessuten føre til at ovnene kontinuerlig må tømmes og renses for aske og sot. Intet under at den stakkars piken alltid er sotet om nesen;
Blant publikasjonene det er naturlig å trekke frem som forelegg for En folkefiendes radikale avis "Folkebudet", er "Folkevennen". "Folkeven" er brukt to ganger som betegnelse i skuespillet, den ene gangen om avisens flittige bidragsyter Tomas Stockmann, den andre om avisens redaktør, Hovstad. Det dreier seg om to publikasjoner. Den første er en avis som ble grunnlagt i 1828 i Trondheim av Ola Hansen, også kalt «Ola Folkeven». Avisen fulgte en radikal linje; artiklene var preget av et bittert hat mot overklassen, og redaktøren blottstilte byens embetsmenns forskjellige svakheter. Embetsmennene tok til motmæle, og etter rettsforfølging ble bladet nedlagt 1830. Det andre er et tidsskrift som utkom i årene 1852–1900, som var organ for Folkeopplysningsselskapet. Tidsskriftet hadde folkeopplysning som formål og var inspirert av N.F.S. Grundtvigs ideer om folkelig opplysning. Redaktør i 1858-66 var Eilert Sundt.
Det er ikke angitt noe nøyaktig tidspunkt på året for når handlingen finner sted, utover at det er en viss tid forut for badesesongen, og at det er ettermiddag/kveld i første akt. Det fremgår at de som kommer utenfra, er iført ytterfrakk eller kåpe som i Petras tilfelle. Lampe er tent i stue, spisestue og arbeidsværelse, noe som tyder på at det er mørkt ute. I arbeidsværelset er det to vinduer, så når lampelys er påkrevet, kan det understøtte dette. Man kunne anslå tidlig vår som et mulig tidspunkt, det vil si en tid da det fremdeles er behov for å varme opp boligen. Da doktoren senere diskuterer vannkvaliteten med broren, sier han at denne vil bli verre til sommeren, "når varmen kommer i vejret". Foreløpig er det altså kaldt i været, men når Tomas setter seg ned med toddyen i stuen, har han det lunt. Dette tyder på at noen har lagt i kakkelovnen og tent på, og dét er neppe doktoren.
Tomas Stockmann krever at lampen i arbeidsværelset skal være tent, og da er det vel å forvente at det samtidig skal brenne i ovnen slik at det er lunt der også. Dette gjelder formodentlig også i spisestuen, der det har sittet noen ved bordet nesten sammenhengende fra middag og til kvelden.
I tillegg til doktorens sans for å ha det lunt rundt seg er det et annet forhold som fører til at det fyres ekstra mye i ovnene i det stockmanske hjem, og her skal vi foregripe et senere avsnitt. Under talen i kaptein Horsters gamle sal, da Stockmann har oppdaget at "Folkebudet" forkynner vranglære når de påstår at det er massen som besitter "frisind og moralitet", uttaler han følgende:
"Men heldigvis så er det bare en gammel arvtagen folkeløgn, dette, at kulturen demoraliserer. Nej, det er fordummelsen, fattigdommen, styghed over livsvilkårene, som forretter den fandens gerning! I et hus, hvor der ikke luftes og fejes gulv hver dag –; min hustru Katrine påstår, at gulvet bør skylles også; men det kan der nu disputeres om; – nå, – i et
I femte akt, etter at Tomas har skjelt ut broren for den " fæleste plebejer", og byfogden har sagt ham opp som badelege, slynger Tomas ut: "Tvi, tvi, tvi! Katrine! Gulvet skal skylles efter ham! Lad hende komme ind med en balje, hun – hun – hvad fanden –, hun, som altid er sodet om næsen –"
I det stockmanske hjem følger man tydeligvis et strengt renslighetsregime, utvilsomt harselas med Eilert Sundt, Norges renslighetsapostel. At renslighet er tema i skuespillet, fremgår også av Morten Kiils replikk: "Jeg holder på mit gode navn og rygte. Folk kalder mig for 'grævlingen', har jeg hørt sige. En grævling, det er jo en slags gris, det; men det skal de aldrig i verden få ret i. Jeg vil leve og dø som et rensligt menneske."
I Sundts hovedverk Om Renligheds-Stellet i Norge (1869) er gulvvask et sentralt tema. Her heter det bl.a.:
"Det bliver strax en hel vasking af samme slags, når nogen falder på at gå et skridt videre og helde en bøtte vand ud over gulvet med forsæt, så vælger en passende stiv lime til rigtig at skrubbe smudset løst, og endelig skyller med nok en bøtte. Når sådant gjentages nogle gange, kommer man snart på den lille forbedring at have et hul i gulvet, hvor vandet efter skrubbingen og skyllingen sopes hen, for at det kan rinde lettere bort end gjennem gulvets sprækker (...) Der følger adskillige ulemper med denne noget voldsomme gulvvasking. Formedelst det meget vand, som skylles over de gamle og ujevne gulve, bliver der råt i huset, så der må fyres stærkt i ovnen både en og to dage efter."
Når Randine har tømt en balje med vann på gulvet etter uønskede gjester, må det altså fyres sterkt i ovnen. Årsaken til at publikum aldri får se Randine, og at husfruen må utrette en rekke oppgaver som naturlig burde falle på tjenestepiken, jfr. tidligere innlegg, er at hun vasker, lufter og fyrer i ovnene. Denne typen sterk fyring vil dessuten føre til at ovnene kontinuerlig må tømmes og renses for aske og sot. Intet under at den stakkars piken alltid er sotet om nesen;
Blant publikasjonene det er naturlig å trekke frem som forelegg for En folkefiendes radikale avis "Folkebudet", er "Folkevennen". "Folkeven" er brukt to ganger som betegnelse i skuespillet, den ene gangen om avisens flittige bidragsyter Tomas Stockmann, den andre om avisens redaktør, Hovstad. Det dreier seg om to publikasjoner. Den første er en avis som ble grunnlagt i 1828 i Trondheim av Ola Hansen, også kalt «Ola Folkeven». Avisen fulgte en radikal linje; artiklene var preget av et bittert hat mot overklassen, og redaktøren blottstilte byens embetsmenns forskjellige svakheter. Embetsmennene tok til motmæle, og etter rettsforfølging ble bladet nedlagt 1830. Det andre er et tidsskrift som utkom i årene 1852–1900, som var organ for Folkeopplysningsselskapet. Tidsskriftet hadde folkeopplysning som formål og var inspirert av N.F.S. Grundtvigs ideer om folkelig opplysning. Redaktør i 1858-66 var Eilert Sundt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar