Kommentarer til En folkefiende, XXIV

Ville fugler som blør for andres skyld

Doktor Stockmann tar med seg brevet inn i arbeidsværelset; de som er igjen i stuen lurer på hva brevet kan gjelde. Billing foreslår at det er fra en utenbys pasient; Petra utbryter: "Stakkers far; han får snart altfor meget at bestille." Som nevnt er det ingenting som tyder på noe annet enn at doktor Stockmann nyter late dager. Heretter følger replikkvekslingen som viser at motsatt faren jobber Petra svært mye; konkret denne dagen har hun undervist sammenlagt i syv timer, og nå venter en hel stilebunke som skal rettes.
     Morten bemerker at søsteren må være svært syndig som arbeider så mye, ettersom læreren, herr Rørlund, har sagt "at arbejde er en straf for vore synder". Storebroren Eilif blåser av ham, og sier han er dum som tror på slike ting. Morten sier videre at han ikke vil arbeide så mye, og Hovstad lurer på hva Morten da har lyst til å bli. Morten avslører at han vil bli viking, og Eilif forteller at da må han bli hedning. Dette er noe som faller i god jord hos Billing, som forteller at han også er hedning, og det er han stolt av. Dette blir for drøyt for Katrine, som beordrer barna inn på rommet for å gjøre leksene ferdig. 
      I denne passasjen er underteksten - en satire over samtidens frihetsideologi som forkynner at det ikke finnes noen Gud og derfor heller ingen syndestraff - så tydelig at den nærmest er å betrakte som overtekst. Ifølge de nye frihetsideer er det ingen som står over mennesket, som er helt fritt og kan gjøre hva det lyster, og barna kan vokse opp uten oppdragelse eller tukt.
      Petra opponerer mot moren som mener guttene ikke har godt av å bli innsatt i den nye fritenkerske, eller hedenske, lære. Ifølge Petra er "Der er så megen usandhed både i hjemmet og i skolen. I hjemmet skal der ties, og i skolen må vi stå og lyve for børnene." Dette forklarer hun, på Horsters spørsmål, med at hun på skolen må foredra om mye som hun selv ikke tror på. Hadde hun hatt midler, ville hun hatt sin egen skole, og der skulle det gått annerledes til. Kaptein Horster vil gjerne tilby Petra lokale til fritenkerskolen: "Salig fars gamle store hus står jo næsten tomt; der er en svært stor spisesal neden under –"
      
Det er nærliggende å tenke at Horsters salige far har vært kaptein liksom sønnen og seilt med store skip på havet; tidligere var det ganske vanlig at sønnen fulgte i farens spor når det gjaldt yrke. Horster den eldre har etterlatt seg et stort gammelt hus med en svært stor spisesal nedenunder, så dette er neppe en skipskaptein ansatt hos en reder, slik som i sønnens tilfelle. At huset er gammelt, kan åpne for at den salige kapteinen, som vi altså antar at Horster den eldre var, representerer en person som er eldre enn 1800-tallet. Og i jakten på denne personen er det naturlig å trekke linjen til flere kapteinsfigurer i Ibsens skuespill, i første rekke "den flyvendes Hollænderen", som ifølge Hedvig har etterlatt seg en rekke gjenstander på loftet innenfor takleiligheten til familien Ekdal.

Det er liten tvil om at Vildandens gamle sjøkaptein er gjenferdet til Christian 4. En rekke detaljer og forhold ved den berømmelige oldenborgers levnet har sitt motsvar i detaljer og motiver i Vildanden. Kongen har etterlatt seg et gammelt skatoll, et stort ur med figurer som er til å komme frem (dette i henhold til de utstilte gjenstander på Christian 4s lystslott, Rosenborg), malerier av villandjakt og den lidende Kristus og blodflekkede klær til minne om sitt martyrium (også disse kan studeres på Rosenvold), beundret vyet over London fra toppen av St. Pauls (som er avbildet på frontispisen i "Harrysons history of London"), parret seg som en kanin, avlet en datter ved navn Hedevig, blitt bedratt av hustruen med påfølgende huslig oppgjør, jaktet på skogens vilt for fornøyelsens skyld, gått på fylla, seilt på havet med store skip, bygget kirker og slott, anlagt byer, stukket ut gater, deriblant i Kvadraturen i Christiania, hvor Det lærde Holland holdt til, og latt seg avbilde av hollenderne som en «stor militær», for å sitere Hjalmar om faren, før han endte på lit de parade, jfr. Hedvig som "paraderer" i atelieret, midt blant sine hollandske malerier. 

                         

 
Alle bilder fra Rosenborg slott, som var åpent for publikum fra 1830-tallet. 

Når man jakter på modellen til en kaptein med et navn som peker mot ørnerede / ørn på tinden og som har etterlatt seg en svært stor sal, faller det naturlig å bevege seg utenfor rammen av en norsk kystby. Ørnen symboliserer gjerne samfunnets øverste topp, noe som også fremgår av sakfører Stensgaards fuglelignelse i De unges Forbund (jfr. innlegget 25.11.18) Her angår det angivelig de "lokale Forholde", et uttrykk som nevnes ti ganger, åpenbart ironisk, og snarere hentydes det til et land, for ikke å si et kongerike, enn til en norsk by. Stensgaards fuglelignelse, som må karakteriseres som ren idioti, fremtrer for øvrig som en parallell til Stockmanns dyrelignelse under talen i Horsters sal, der doktoren priser kultiverte puddelhvalper som gjøglerne kan dressere til å utføre de utroligste kunststykker. 

Det er kjent at både Steensgaard og Stockmann har Bjørnson som modell. Riktignok har man ikke sett graden av satire i sistnevnte tilfelle, fordi maskepien med vannforsyningen til badeanlegget ikke er blitt avslørt. Ibsen har således mot slutten av livet, likesom billedmester/dikter Rubek, i stillhet kunnet more seg over at godtfolk, som har bestilt portretter hos ham, ikke har oppdaget at de, navnlig rollefigurene, er edderdryppende karikaturer. Da er ringen sluttet, som begynte med at Henrik satt på Venstøp og lo stille av de prektige pappdukkene han selv hadde laget.
      Pipergården, med historie tilbake til Christianias første tiår, som huset Paul Botten-Hansens bibliotek og var møtested for Det lærde Holland, inngår trolig i bakgrunnen for den gamle gården der familien Ekdal holder til i en loftsleilighet. Inne på selve loftet er det altså gjenstander og store skap med bøker som står igjen etter "den flyvendes Hollænderen", som underlig nok ikke var hollender. Hedvig Ekdal har helt rett; Christian 4 var ikke hollender. Heller ikke "hollenderne", det vil si medlemmene i Det lærde Holland, var hollendere i geografisk forstand. "Holland" i navnet "Det lærde Holland" refererer til "Hollænderen" i Jesper Oldfuchs replikk i Jacob von Tyboe: "Skam faae Hollænderen, Hand haver sine Spioner ude allevegne." Replikken avsluttes slik: "Hand (skipper Adrian) svoor mig til, at Herren (Jacob von Tyboe) heeder endnu over alt udi Holland den Brabandske Jacob." 

Ifølge min hypotese vil svaret på hvorfor Jacob von Tyboe kalles den "Brabandske Jacob", måtte søkes i Christian 4s biografi. I de aller første blogginnleggene om Jacob von Tyboe påviser jeg en rekke hentydninger til Christian 4, som viser at denne kongen er modell for den "stortalende Soldat"; den "Brabandske Jacob".

      Som det fremgår av innlegget 28.2.19, er Jacob von Tyboe / "den Brabandske Jacob" forelegg for grosserer Guldstads karakteristikk av Falk som "han i Brabantstriden" under tevannstalen ved tevannsbordet. Det er verdt å merke seg at poeten har meget bestemte oppfatninger om befordringen av te sjøveien fra Kina, som fremtrer som en gjenklang av Christian 4s merkantilistiske ideer, og at kompanier som driver med skipsfrakt av hollandsk last ender som fallittforetak. Dette bringer tanken på Christian 4s Dansk ostindiske kompani, som var skapt etter mønster av det hollandske, og som endte som et gedigent tapsprosjekt. I innlegget argumenterer jeg for at Peter Stockmanns hang til tevann refererer seg til samme bakgrunn som de mange tevannsord i Kjærlighedens Komedie, nemlig til Holberg og dennes oppfatning av forhold, både historiske og samtidige, i Danmarksriket. Det vil i så fall si at Ibsen trekker linjer fra den aktuelle debatt i Norge til danmarkshistoriske forhold, deriblant under Christian 4, et emne der den lærde Holberg besatt den aller dypeste innsikt. Under den videre gjennomgang av skuespillet vil det fremgå at det ikke er noe nytt ved Tomas Stockmanns frihetsideologi, som ender opp i dyrkelsen av det fornemme enkeltmenneske der man aner konturene av eldre rangforordninger og sterkt klassedelte samfunn med adel og konge på toppen. 

      Det historiske planet i En folkefiende røper seg blant annet ved replikker med akterutseilt kapteinsskryt og at doktorens tale holdes i den gamle salen til skipskaptein Horster. Likesom i Stensgaards hyllest til kammerherre Brattsberg, fugletalen, er det fuglelignelser i En folkefiende. Under talen sammenligner doktor Stockmann seg med en ærfugl som ligger på redet, da han "ruged ud" planen til badeanstalten. Replikken viser som tidligere nevnt tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om ærfuglen eller edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779). 

                         Johannes Ewald (1743-1781).

Ewalds siste litterære verk, som ble uroppført på Christian 7s fødselsdag i 1780, er en hyllest til og idealisering av den danske sjømann. Bakgrunnen for verket er en historisk hendelse i Hornbæk, der åtte fiskere reddet kaptein Thomas Brown som eneste overlevende fra det engelske skipet "Nelly & Isabell", som gikk på grunn under en fryktelig storm i 1774. Det kunne vært interessant å undersøke om det også finnes en sammenheng mellom Fiskerne og Ibsens dikt "Terje Vigen", der en fattig fisker redder en engelsk lord og hans familie om bord på en yacht som driver mot land. Syngespillet, som nøt stor anseelse i sin tid, avsluttes med den berømte "Kong Christjan stoed ved høien Mast", som skulle bli dansk kongesang. Ibsen hentyder for øvrig til denne sangen i "Ballonbrev til en svensk dame", rett ved siden av en hentydning til Bjørnsons "Ja, vi elsker" (jfr. HIS).  Hentydningene til henholdsvis Ewalds og Bjørnsons nasjonale sjøhelter kan forklare doktor Stockmanns tilsynelatende malplasserte replikk "Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i 'Folkebudet' og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –". Ironien er spredt over flere nivåer i teksten; det er unektelig latterlig å bestryke fiendtlige skip mens man ligger trygt for anker. 

Ved den merkelige sammenligningen med ærfuglen knyttes en forbindelse mellom Tomas Stockmann, som har foretatt farefulle sjølreiser nordpå, og Ewalds hyllest til den danske sjømann, hvis kroneksempel er Christian 4 som foretok en legendarisk sjøreise til Danmarksrikets nordligste grense i 1599, et vågestykke som gav gjenklang over hele Europa. Reisen førte til en ytterlige forverring av forholdet til Sverige, noe som kulminerte med utbruddet av Kalmarkrigen i 1611. Christian 4s oppfatning av seg selv som den selvskrevne enehersker i Norden, liksom i Kalmarunionens tid, var en viktig årsak til den lange utmattende perioden med krig som skulle prege Danmarksriket mer eller mindre uavbrutt frem til Holberg satte seg ned med det satiriske eposet om kapteinen, dommeren og generalen Peder Paars. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon. Eller så har noen uforvarende sluppet en fis, et gjennomgangsmotiv som introduseres med Avinds besøk hos vindguden på Pater noster skjær*; om man fiser av en kanon eller en kraftig vind, kan vel det gå ut på ett. Det fekale motivet i helteeposet, der det gjerne benyttes tankestreker, kan antyde hva Holberg mente generelt om årsakene som motiverer mennesker til å gå til krig mot hverandre, og spesielt om de lokale forhold i Norden, der krigsfrekvensen var unormalt høy. Som omtalt i tidligere innlegg, er striden noe doktor Stockmann setter stor pris på, det samme gjelder Billing, jfr. hans begeistrede utbrudd "Hurra; det blir krig, det blir krig!" Hvortil doktoren svarer som en gammel general: "– jeg skal slå dem til jorden, jeg skal knuse dem, rasere deres fæstningsværker for hele den retsindige almenheds øjne! Det skal jeg gøre!" 
      Motsatt forholdene i doktor Stockmanns stue der det er trygt og lunt, er det kaldt nordpå, og ærfuglen, nemlig hunnen, plukker dun av brystet og fôrer redet slik at det skal bli varmt under utklekkingen og når ungene kommer ut. Dette forholdet er hovedmotiv i Ibsens "Edderfuglen". Første strofe lyder:

"Edderfuglen i Norden boer, 
Den fostredes op ved den sorte Fjord, 
Den plukker af Brystet de bløde Duun 
Og bygger en Rede saa varm og luun."

En grum fisker dukker opp og plyndrer redet for dun, men edderfuglen ribber igjen brystet for fjær. 

"Dog hvis han røver dens sidste Skat, 
Da føler sig Fuglen af Haabet forladt, 
Da eier den kun et blødende Bryst, 
Da sygner den hen paa den øde Kyst. –"   

Doktor Stockmann identifiserer seg altså med en fugl som plukker brystet til blods for ungenes skyld, Motivet har dikteren selv lagt til; det finnes ikke i Ewalds romanse som synges av liten Gunver, som for øvrig er inntatt i en havmann, og har flere ornitologiske feil. Heller ikke Ibsens dikt, hvis vi skal dømme ut fra den forkortede versjonen fra Digte, er feilfri. Her er det nemlig hannen som ligger på redet, og det er nok en bevisst feil fra Ibsens side, dette i tillegg til påstanden om at edderfuglen vil plukke seg til blods for ungenes skyld. Dette refererer trolig til en annen ornitologisk misforståelse, nemlig myten om at pelikanen i en nødssituasjon vil bite seg i brystet for å nære ungene, noe som har ført til at pelikanen er blitt benyttet som Kristus-symbol. Det er verdt å merke seg at en pelikanhunn fungerer som symbol for Kristus, noe som kan fortelle at myten er eldre enn kristendommen, og at den opprinnelig har hatt tilknytning til en eldre gudinne. Christian 4 tenkte neppe så mye på det da han fikk satt inn tre pelikaner med unger i sin staselige gullkrone. 

Det er vanlig å fremstille redet på illustrasjoner av pelikanens offerhandling.

Symbolikken er åpenbar: Kongen var villig til å blø for sitt folk. Dette fikk han da også anledning til, beviselig under Sjøslaget på Kolberger Heide i 1644, da kongen ble såret etter at hans skip, "Trefoldigheden", var blitt truffet av en svensk kanonkule. Christians blodflekkede antrekk eksisterer som nevnt fremdeles i dag og ble alt tidlig fremvist på Rosenborg slott som nasjonale relikvier. Særlig etter tapet i Keiserkrigen og Kirsten Munks utroskap ble kongens identifikasjon med den lidende Kristus sterk. 
      Også den opprinnelig ville anden på loftet til familien Ekdal har sterke konnotasjoner til Kristus. Nederst på rangstigen blant fjærkreet inne på loftet står hønene og de alminnelige duene, mens den aller gjeveste fuglen er en villand. Andefamilien omfatter som kjent både ville og tamme arter, og det understrekes at villanden har fått sin posisjon nettopp fordi den er vill. Inne på loftet er den riktignok blitt ganske tam ettersom den stelles som et husdyr, men like fullt: «den gjøres der da krusifikser nok for», uttaler Gina. Dette er på ett plan en forsnakkelse, men underteksten forteller at krusifikset for villandens del inngår i en travesti av Kristi lidelseshistorie. Den arme fuglens tilknytning til Kristus underbygges ved at den nesten har vært i dødsriket («på havsens bund»), men lykkeligvis har steget opp igjen; den er nær sagt blitt oppstanden. Slik har den kommet til å bli et ikon der den ligger i kurven med strå, en hentydning til Jesusbarnet i krybben; i billedfremstillingen av fødselstablået er krybben gjerne fylt med strå. Den domestiserte halvskutte ville fuglen på Ekdal-loftet har utvilsomt Frelser-status inne på loftet. Villanden er såret; den har altså en lidelseshistorie. Antall sår er tema for debatt. Gregers sier henslengt at fuglen har fått et par hagl i kroppen, men Hjalmar korrigerer ham og sier at det var to-tre stykker. Hvorfor er antall hagl et tema såfremt ikke Ibsen vil henspille på noe av betydning i den anledning? Og sett i sammenheng med fuglens lidelseshistorie og dens sentrale – opphaussede – posisjon i det ekdalske hjem, kommer man uvegerlig til å tenke på Kristi fem sår, som har sin regelbundne plass i krusifikstilvirkingen. I tillegg til de to–tre hagl er jo fuglen blitt bitt i foten, slik at man kanskje like gjerne kunne si at fuglen har en fire–fem «sår». Det ville hentyde til Kristi fem sår, som er standard i krusifiksgenren. Det er under praten om villanden, der det fremkommer at den er blitt skamskutt og bitt i vingen og har vært på havsens bunn, at Gina serverer sin forsnakkelse om at det blir gjort nok krusifikser for den «velsignede» villanden. 
      I innlegget 25.11.18 trekker jeg frem forholdet mellom kaptein Horster og doktor Stockmann, som trer mer i forgrunnen i løpet av handlingen. Her foreslår jeg at bekjentskapet går tilbake til tiden nordpå, da doktoren foretok mang en farefull uværstur. Dersom vi fastholder at Christian 4 er historisk forelegg for doktor Stockmann, er det flere detaljer i skuespillet som faller på plass. Farefulle sjøferder nordpå og en svært stor gammel sal peker som nevnt mot noe mer enn en vanlig skipskaptein, og det finnes neppe noen som passer bedre til disse detaljene enn Christian 4. Da kongen seilte langs Norskekysten til Vadsø og Kola, hadde han gitt alle om bord streng beskjed om å titulere ham kaptein Christian Frederiksen; de som titulerte ham som konge, risikerte dødsstraff. Årsaken var ifølge Christian selv frykt for spioner.  

      Som en konge som ønsket å speile seg i Europas store monarker, bygget Christian 4 flere slott. Rosenborg var bare for et lite lystslott å regne; selve reputasjonsslottet var Frederiksborg, og her var det en svært stor sal, Riddersalen eller Dansesalen. Veggene var kledd med flamske billedtapeter som fremstilte Christian som en stor militær, deriblant da han kommanderer troppene under stormingen av Kalmar. Et annet ord for flamsk er brabantsk, og Holbergs kallenavn på den stortalende soldat Jacob von Tyboe, peker utvilsomt mot Frederiksborgs byggherre, som kunne vandre om blant sine "brabantske" slagscener og innbille seg at han var en stor militær lenge etter at skjebnen hadde snudd og han var blitt en taper både på slagmarken og i ektesengen (jfr. bloggens første innlegg, deriblant innlegget 8.10.17).

Kopi av Karel van Manders tapet som forestiller Christian 4 foran Kalmar. 

*At Pater Noster skjær er valgt som residensen til den klassiske vindskaperen/fiseren, skyldes nok ikke minst det som skjedde i Marstrand i juli 1719, da Tordenskiold, hvis adelsnavn refererer til kanontorden, dundret løs mot Marstrand og Karlsten festning. Peter Wessel ble beæret med adelsskjold fordi han slapp uværet løs mot svenskene. Kanonaden ved Marstrand inngikk i det danske felttoget mot Bohuslän denne sommeren, på et tidspunkt da Holberg trolig var i gang med Peder Paars.