Kommentarer til En folkefiende, XXXII

Den politiske eller poliske kannestøper/doktor eller Hvem narrer hvem?

Ut fra mottagelsen får man inntrykk av at Morten Kiil ikke er noen hyppig gjest hos svigersønnen. Visitten er foranlediget av at Petra slapp nyheten om alle dyrene i vannrørene da hun "fløj indom, da hun gik til skolen". Dette er nok et eksempel på at Stockmanns datter har et hesblesende program, motsatt faren. Akkurat som med Herman von Bremen foretrekker doktor Stockmann den politiske praten med meningsfeller, gjerne sammen med noe i glasset, fremfor arbeidet sitt. Når det gjelder pasientene i Nordland, mener han at de like gjerne kunne ha fått tilsendt en dyrlege i stedet for en mann som ham selv. 
      Det finnes således grunner utover de direkte tekstlige referanser til Herman von Bremens borgermesterbravado til å omtale Stockmann som "den politiske doktor". Spørsmålet er: I hvilken betydning av "politisk"? Det forholder seg nemlig slik at "politisk" hos Holberg og på dansk/dansk-norsk (jfr. Ordbog over det danske sprog) har flere betydninger, deriblant "polisk" (se under). 
      Doktoren stusser over at Petra har vært hos bestefaren. Kanskje Petra ofte stikker innom Kiil uten at faren vet det? Garvermesteren er jo en gammel mann og trenger vel hjelp. Måten Kiil uttaler seg om barnebarnet på, kan tyde på at han kjenner henne godt.
      To ganger under denne scenen brukes "polidsk" om Mortens opptreden; i sceneanvisningen til hans første replikk: "spørger polidsk" og kort etter: "blinker polidsk til doktoren". "Polidsk", som har en alderdommelig klang, er et sjeldent ord i Ibsens skuespill. Det opptrer altså to ganger i En folkefiende og én gang i henholdsvis Kjærlighedens Komedie (1863) og Fruen fra havet (1888)*. Kjærlighedens Komedie er skrevet på en tid med hektisk aktivitet i Det lærde Holland, og blant Ibsens skuespill er det dette som inneholder flest referanser til Hollenderkretsen, det vil i en rekke tilfeller si hentydninger til Holberg, både den "poetiske", komedieforfatteren, og den lærde, historikeren og opplysningsideologen. Det er stykkets satiriker, grosserer Guldstad, som uttaler en replikk "polidsk" under en samtale med poeten Falk: "Og Slutningen er god?" Samme Guldstad sammenligner Falk med "han i Brabantstriden", som refererer til en av replikkene til spottefuglen Jesper Oldfuchs i Jacob von Tyboe, henvendt til tittelfiguren (jfr. innlegget 24.8.17). I denne replikken finnes forelegget for navnet "Det lærde Holland" (jfr. d.s. innlegget)  
      De nevnte tre eksempler på Ibsens bruk av "polidsk" inngår alle i en sammenheng som for øvrig peker mot Holberg, og der en angivelig høytstående eller idealistisk karakter tas ned. "Polisk" er et sjeldent ord også hos Holberg, der det opptrer i Den politiske Kandstøber, Mester Gert Westphaler eller Den meget talende Barbeer og Barselstuen.**  I Den politiske Kandstøber og Mester Gert Westphaler brukes ordet av henholdsvis den politiske kannestøper og ditto barberer på en måte som har skapt debatt blant fortolkerne. Som nevnt i tidligere innlegg, er Kandstøberen litterært forelegg for En folkefiende, blant annet finnes åpenbare tekstlige referanser. Mester Gert Westphaler er også av interesse for tolkningen av Ibsens skuespill, blant annet var Gert Westphaler forfatterens kallenavn i Det lærde Holland.
      Den historiske betydning av "polisk" synes å være lur i betydningen beregnende eller utspekulert, men etter hvert har ordet også fått den avsvekkede betydningen godmodig. "Polisk" kommer fra "politisk" (fra nedertysk), og det kan være vanskelig å trekke grensen mellom de to ordenes betydning. Ordnett forklarer "politisk" slik:

"a som hører til, står i forbindelse med, gjelder en stats forfatning, regjering, offentlige liv ell. forholdet mellem stater. (...) c som gjelder, har sammenheng med statens (kommunenes) styre."

Men dersom vi går til Ordbog over det danske sprog, er flere betydninger anført, deriblant denne:

" 2.2) om person: som forstaar sig paa statssager ell. er snedig, udspekuleret, rænkefuld, polisk (2)"

En tilsvarende betydning står i Holbergordbog. 
      Motsatt finnes ingen sikre eksempler på at "polisk" kan ha den nøytrale betydningen til "politisk" som er oppført i sitatet fra ordnett. De eneste eksempler som man mener kan ha en slik betydning, er nettopp de som uttales av den politiske kannestøper og ditto barberer, hvis tale i en rekke tilfeller langt fra er troverdig. Årsaken til at jeg går nærmere inn på Holbergs hensikt med å bruke "polisk" i nevnte komedier, er altså at Morten Kiil røper en "polidsk" innstilling under sin første opptreden i doktor Stockmanns dagligstue. 
      "Polisk" er brukt to ganger i Kandst., første gang i fjerde akt i annen scene, der narreriet finnes på flere plan. Tjeneren Henrich er utkledd i et latterlig livré for å agere lakei hos den nyss utnevnte borgermester Herman von Bremen. Utnevnelsen inngår i narrespillet som kannestøperen er blitt utsatt for, som er i startfasen. Tjenestepiken Anneke er raskt ute med å gjøre narr av Henrich, som svarer med enda grovere skyts. Anneke sier at hun vil skifte fra skjemt til alvor og forteller at hun har lært å spå av en gammel kone i dag. Nå ber hun Henrich vise henne hånden slik at hun kan spå hans skjebne. Hvorvidt Annekes historie er sann, får være et åpent spørsmål. Henrich tror Anneke alt har fått nyss om mester Hermans utnevnelse til borgermester, slik at hun vil spå om tjenerens forfremmelse i den anledning. Anneke sverger ved sin tro på at hun ikke har fått vite noe. Henrich svarer:

"See ickun, hvor gode Mine hun kand holde, jo, min Troe, har du hørt det, og derfor har du og got ved at spaae. Nej Henrich har gammel Been i Panden, hand er icke saa let at tage ved Næsen."

"Anneke: Jeg kand giøre min høyeste Eed paa, at jeg icke har hørt ringeste Ting af saadant som du siger."

Henrich gir seg ikke, han er sikker på at noen har fortalt Anneke om utnevnelsen.

"Anneke: Ej! holt da op engang med saadant Narrerie, Henrich."

"Henrich: See! der Anneke har du min Haand, spaa nu saa meget som du vil. Jeg mercker nok, at du har faat et Nys om Sagerne, skiønt du stiller dig saa fremmet an. Men det kand icke skade, at du est saa polisk ; vor heele Huus bør være saa herefter. Nu! hvad saae du nu i min Haand?"

"Anneke: Jeg seer, Henrich, at Fatters Custos, som henger bag Kackelovnen, vil dantze en lystig Galiath paa din Ryg i Dag. Er det icke uforskammet at gaa saaledes at spøge sig ud, da her er saa meget Arbeid at giøre i Huset, og at reede Fatters Kiole saa til."

Henrich påstår altså at Anneke går bak hans rygg ved ikke å innrømme at hun har hørt om mester Hermans utnevnelse; hensikten er å imponere som spåkyndig i Henrichs øyne. En slik oppførsel kvalifiserer til å omtales som en polisk person. Men som den nyslåtte lakeien sier, hele husstanden bør være poliske heretter, det vil si de må kunne smi sine renker, lyve og bedra.
      Denne scenen handler altså om å føre andre bak lyset, og bedrageriet finnes på flere nivåer. Henrich spiller lakei, skjønt han er en simpel kannestøperdreng, og Anneke har angivelig lært å spå i hånden, nok et narrespill. Videre tror Henrich at tjenestejenta lyver da hun nekter for å ha hørt dagens store nyhet. Dette flerfoldige narreri har sin parallell i scenen med Morten Kiil, hvis første replikk er formet som et spørsmål, som han uttaler polisk: "Er det - er det sandt?"
      Morten tviler på at doktor Stockmann virkelig kan ha utsatt broren, byfogden, for et "abespil", nemlig at det er "En rent ustyrtelig mængde" dyr i vannrørene. Den poliske Morten er jo selv litt av en renkesmed og gidder ikke bemøye seg inn i stuen hvis ikke svigersønnen faktisk har narret den stedlige øvrighet, Peter Stockmann. Publikum derimot, såfremt de har latt seg lure av forfatterens narrespill, mener det er Morten som er uvitende om det som er sant, nemlig at jo, det finnes "hundrede-tusendvis" av dyr, det vil si infusorier, i vannrørene, og at disse infiserer vannet. Denne påstanden har jeg undersøkt og konkludert med at den inngår blant doktor Stockmanns tallrike overdrivelser (jfr. flere tidligere innlegg).    
      Det andre eksemplet på "polisk" er i femte akt, scene 6. Herman von "Bremenfeld" er alene. Sceneanvisningen:

"Sætter sig ned med Hænderne under Kinden, og grunder længe: Springer op af Alteration, og siger: Banckede det icke, gaar sagte hen til Dørren, men seer ingen. Sætter sig ned at grunde igien, falder i Graad, og tørrer Øynene med Papirerne, af Alteration igien springer op, som udi Raseri, og raaber:"

Etter å ha nevnt noen av grunnene til sin frustrasjon, roper mester Herman:

"mon her intet Reeb er ved Haanden; jo jeg troer vist, at der er et bag Kackelovnen.
      (Tar Rebet og laver det til.)
Det er spaaet mig, at jeg ved mine poliske Studia skal ophøjes. Den Spaadom blir sand, om Reebet ellers vil holde. Lad saa Raadet komme med alle deres Trudsler, jeg blæser af dem, naar jeg er død: En Ting vilde jeg dog ønske, nemlig at see Author til den politiske Stockfisk henge ved Siden af mig med 16 Stads-Cabineter og politiske Nach-Tisker om Halsen."

Det er flere paralleller mellom de to passasjene der "polisk" er anvendt. I tillegg til at begge handler om å narre noen (mester Herman er utvilsomt utsatt for et narreri), er det verdt å merke seg at strafferedskapet, henholdsvis en "Custos" og et rep (til å henge seg med) henger bak kakkelovnen. Dette gjemmestedet vitner trolig om at innredningen i mester Hermans hjem er så nøktern eller tarvelig at det ikke finnes noe speil, som tidligere var det sedvanlige gjemmested for husets tukteredskap. Dette utelukker riktignok ikke flere årsaker, uten at jeg ser disse nå. Som nevnt i innlegget 10.12.18 blir Henrich sporenstreks etter kannestøperens narreutnevnelse sendt ut for å skaffe tebord til gratulasjonsvisittene. Tidligere var altså hulrommet bakom speilet et vanlig gjemmested for strafferedskaper, noe som nødvendiggjør en opphengning av speilet slik maleriet til Adolph Tidemand illustrerer på en forbilledlig måte. En mulig tolkning er at prydgjenstanden speilet, der man kan studere, sågar beundre, sitt eget bilde, kan anspore til forfengelighet, en av de syv dødssynder. Dette skal formodentlig oppveies av vissheten om at riset er opphengt bak speilet. 

Adolph Tidemands "De ensomme gamle" / "Husandakt" viser en "møblert" stue på en større norsk gård (1849).

Holberg bruker uttrykket "riset bak speilet",*** som for øvrig finnes i varianten "birkedommeren bak speilet", der birkedommer, en faktisk juridisk betegnelse, er kallenavn på bjerkeriset. "Custos" har både betydningen "skolebetjent ved latinske skoler" og "stok, ris olgn., der anvendes som tugteredskab; krabask" (ODS). ODS anfører blant annet følgende eksempel: "enhver Skole lønnede en saakaldet Kustos, hvis fornemmeste Pligt var at forsyne alle Lærerne to Gange om Ugen . . med nye Ris. PAHeib (...)"

I begge passasjene er altså korporlig tukt tema. Et annet sammenfallende tema er spådom om forfremmelse/opphøyelse. Henrich forventer at Anneke vil spå om den forfremmelse han er blitt lovet i dag, det vil si etter narreutnevnelsen av mester Herman til borgermester. Anneke derimot spår at tjeneren vil bli banket dyktig med mesterens tuktestokk. Det samme fall fra forventningens tinde rammer mester Herman. Han er spådd å bli opphøyet ved sine "poliske Studia", men hans forfeilede borgermestergjerning tvinger ham til å velge repet, nemlig henge seg. Denne løsningen kan samtidig karakteriseres som en opphøyelse idet den hengte befinner seg over underlaget, for eksempel bakken eller gulvet 
      Det er ikke umiddelbart klart hvordan motivet spådom om forfremmelse/opphøyelse kontra et straffende redskap skal tolkes, og i neste innlegg vil jeg undersøke om scenen med Morten Kiils opptreden, som fremviser flere påfallende likheter med de aktuelle scener i Kandst., kan kaste lys over saken. 

* Dette eksemplet vil ikke bli kommentert, ettersom jeg ikke har arbeidet med Fruen fra havet.
** Heller ikke dette eksemplet vil bli kommentert, ettersom jeg ikke har arbeidet med Barselstuen. 
*** "i udtr. for pladsen bag ved spejlet (i stuen) som opbevaringssted el. gemmested: han ( : Griffenfeld) imodtog Gaver, eller lod Sollicitanterne lægge dem bag ved sit Speil DH III 667."