Kommentarer til Peder Paars, III

Den store krigsmann og kampen mot den innbilte fiende

Peder Paars, som har vist seg saktmodig på virkelighetens stridsmark, forvandles til en rasende Hektor på salsgulvet i fogd Woldemars hus. Årsaken er at kremmersvennen slapp en dundrende fis da kremmergeneralkapteinen lå og drømte at han skulle angripe en fiendehær, formodentlig alene. Spørsmålet er om denne totale forvandling kan ha sammenheng med innkvarteringen på "store Sal".
      
Fogd Woldemar er i hovedsak et satirisk portrett av enevoldskongen Christian 5 (jfr. tidligere innlegg, bl.a. 18.9.18), og på to av kongens slott, nemlig Frederiksborg og Rosenborg, er veggene i riddersalen heldekket av forherligende gobeliner som avbilder danskekongen i krig, for eksempel til hest foran sine kjempende soldater. Det gjelder de hollandske eller flamske/brabantske billedtapetene, som forestiller henholdsvis Christian 4s deltagelse i Kalmarkrigen (Frederiksborg) - som ifølge Hans Mikkelsen betydde slutten på den lykkelige tiden da danskene nøyde seg med landets skikk og varer - og Christian 5s deltagelse i Skånske krig (Rosenborg). Her kan følgende resonnement utledes: Når kongen vandrer omkring i disse praktsalene, kan han speile seg i fiktive triumfer og få en falsk forestilling om sin egen storhet som krigsmann. Slik sett er det i siste stykke "Hollænderen" som nører opp under danskekongens oppblåste selvbilde, for å hentyde til snyltegjesten Oldfuchs' replikk i Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat: "Skam faae Hollænderen, han haver sine Spioner ude allevegne". Denne replikken danner bakgrunn for navnet på kretsen Ibsen tilhørte, "Det lærde Holland". Hollenderne, det vil si hollandske hoffmalere, leverte også forherligende seierherreportretter til Christian 4, og i enkelte tilfeller spionerte de på den kongelige modell. Dette danner bakgrunn for hollender-, Brabant-motivet i Jacob von Tyboe  (jfr. innleggene 27. og 28.8.17). 

Heinrich Hansens arkitekturmaleri av riddersalen på Frederiksborg fra 1859, fra samme år som slottsbrannen.

Hansens historiemaleri basert på maleriet over (1859).

F.C. Lunds tegning etter Karel van Mander IIs gobelin som viste Christian 4 som kommanderer troppene under erobringen av Kalmar by 3. mai, 1611. Tegningen er datert 6. juli, 1858. Alle gobelinene gikk tapt under brannen året etter. 

       Vevet kopi etter Lunds avtegning (Frederiksborg).

                           Riddersalen på Rosenborg.

Christian 5s erobring av Landskrona.

Christian 5s erobring av Wismar.

Det er merkelig at Peder Paars og Peder Ruus blir sperret inne på den store sal i fogdens hus. Selv om man får tenke seg at krigsfangen Paars har status som general, fremstår festsalen med sine store vinduer som et uhensiktsmessig fengsel. I Tredje Bog fortelles om den listige tjenestepiken Marthe, som hadde slått i stykker en rute på store sal og fikk gårdsgutten Lars til å betale for seg. Vinduer i store saler bestod av mange små ruter som var kittet sammen, og som det fremgår av sitatet under, ødelegger kremmeren flere vinduer. Dette skadeverk omtales også av Ruus overfor fogden ved en senere anledning. Årsaken kan altså være at kremmeren er et satirisk portrett av en konge som rådet over et slott, alternativt to, med en stor sal prydet med krigsgobeliner. Vindusknusingen kan også være en hentydning til Christian 4s berømmelige ruteknusing, som er detaljert skildret ved to anledninger av adelsmannen Simen Grubbe, kongens svirebror og journalfører under Nordkappseilasen i 1599 (innlegget 26.11.17, "Loggføring av drikk og svir"). 
      
Både Christian 4 og Christian 5 led den skjebne å ende som taperkonger, men de hollandske tapetene viste en helt annen virkelighet, for ikke å si uvirkelighet. Her kan linjen trekkes til Peder Paars, i hovedsak et satirisk portrett av den regjerende konge i 1608, Christian 4. Etter forsmedelige tap i krigen på Anholt lukkes kremmeren inn på store sal og drømmer at han er en stor krigskjempe. Men ikke nok med det, han lever ut heltedrømmen (fotnoter er utelatt):  

"Hand løb i Stuen omfast som en utæmt Fole, 
Hand kasted alting om, Bord, Bænke, Skamle, Stole 
Omsider fick hand fat paa Nilles Hue-Block,
Som siuntes noget liig Niels Hansen fordom Kok.
Hand i sin Ivrighed mod samme Blok sig vender,
Den rifver, slider smaa imellem sine Hænder,
Den Skade (sagde Ruus) vist dyrt nok hævnet bliir.
Thi samme Blok var giort af skiøn Carduus-Papiir.
Ret som en Løve, der har Kræfter uden Liige,
Anfalder Bondens Hiord, nu tager Koe nu Qvige.
Hvo hannem møder først, Kalf, Oxe eller Stud,
Den sønderslides maa, dens Indvold rives ud.
Ey anderledes gik det Blocken denne sinde,
Enhver der læser sligt, hans Øyne maa vel rinde.
Af Løven ingen Stud, af Biørnen intet Hors,
Saa slet medhandlet er, som denne Block af Paars.
Hand videre greb an, nu en Ting, nu en anden,
Slog Vinduer i tu: mon Fanden rider Manden?
Ruus sagde ved sig self: Mon han er bleven gal?"


Paars fører altså krig mot noen han innbiller seg å se. Men dersom vi legger til grunn at han er innesperret på en av av danskekongens store saler, så kryr det av fiendtlige soldater. På Rosenborg der gobelinene er bevart, kan også bordene studeres. Disse er til kanten fylt av krigstøy og mundering, som trommer, pistoler, spyd, faner, kanoner, hauger med kuler og fjærprydede hjelmer.

Krig mot en innbilt fiende danner også det absolutte høydepunkt under Christian 4s siste regjeringstid, og den villskap den aldrende krigsmann utviste ved den anledning står ikke tilbake for Paarses, da han gikk berserk i store sal på grunn av sine krigsfantasier og det sterke "Skrald fra Ruuses Pose." Her er det for øvrig verdt å merke seg at hueblokken som får en så hard medfart av Paars, er laget av "skiøn Carduus-Papiir"; kardus betegner en pose til oppbevaring av kruttladning, noe jeg kommer tilbake til. 
       Den minneverdige bedrift er Christian 4s opptreden på "Trefoldigheden" under Slaget på Kolberger Heide i 1644, da den gamle enøyde konge stod omsvøpet i røyk og damp og svingte sverdet mot en innbilt svensk fiende. Den episke hendelse er kort omtalt i innlegget 10.6.19, "Er Holbergs kongebiografier etterrettelige?" I neste innlegg vil jeg poste et redigert kapittel om dette slaget fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, "En generalkaptein i natthue og tøfler".     
      
Vi taler her om en mann hvis heltemodige bedrift er antegnet i danskenes historie, for å hentyde til helteeposets åpningslinjer "Jeg taler om en Mand ...".Blant kjente menn som levde i Danmark på 1600-tallet, er det én hvis skjebne og bedrifter definitivt har gjort ham fortjent til et komisk helteepos. Her skal siteres fra kapitlet "Kremmer, kaptein, dommer, general,  sekretær, hoffmester etc." i Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert): 

At kremmeren Peder Paars kan mer enn å selge rosiner, fremgår med all tydelighet i eposet, og i innledningen til Fjerde sang, Første bog gis en fortettet beskrivelse av dette multitalentet fra Kalundborg. 

"Thi naar det ankom paa i Ret at præsidere, 
At føre Skib til Vands, til Lands at commendere, 
Saa var han lige stor, saa var han lige god, 
Der intet var, han jo vel vidste og forstod, 
Et Seculum kan fast ei bringe meer til Veie, 
End een fuldkommen Mand; De som at læse pleie 
Historier, det veed. Der ofte findes kan 
Nu en behierted, nu en klog, nu dydig, Mand, 
Men udi een Person at finde alle Dyder, 
Det er jo gandske rart, hver haver sine Lyder:
(...)"

Dersom denne karakteristikken av den "velfornemme Kremmer" Peder Paars sammenstilles med merkantilisten Christian 4; kremmerkongen kunne man si, blir det treff på alle punkter. Blant kongens viktige bestillinger eller posisjoner var dommer, kaptein og feltherre. Og innenfor hvert av disse områdene var han – i henhold til den offisielle mening og vel også sin egen – like stor og like god. Selv skriver Holberg i Dannemarks Riges Historie at Christian 4 hadde en naturlig kapasitet i den forstand at han i tillegg til å være konge også kunne «agere General, Admiral, Rentemester, Secretaire, Bygningsmester, Dommer, ja indtil hans egne Børns Hofmester og Informator». I samme passasje viser også Holberg til den uendelige rekke detaljer som kongen blandet seg i, og som fremgår av samlingen av de over 3000 egenhendige brev han har etterlatt seg, som for øvrig Holberg forteller at han har lest. Historikeren hevder at det neppe finnes så mange brev etter noen annen konge i verden, et forhold han kommenterer på følgende finurlige vis: 

"[…] hvis hans andre store Bedrifter udi Krig og Fred ikke vare saa meget bekiendte, skulde man tænke at han ideligen har siddet stille med Pennen udi Haanden. Saadant kand lægges andre Potentater til Last, men ikke denne Konge; thi han forrettede de smaa Ting, saaledes, at han syntes at forsømme de store, og derimod de vigtige Ting saaledes, som den der aldrig bemøjede sig med ringere, thi hans naturlige Capacitet gav ham Lejlighed til at bestride Alting […]" 

Brevene omhandler alt fra brødbaking, smørkjerning, maling av plankegjerder, bestilling av melkespann og til vasking av trapper, for bare å nevne noe. Holberg trekker frem ett av disse forholdene: kongens innblanding i den praktiske omsorgen for den store barneflokken. I en instruks til Karen Sehested, de «Kongelige Børns Overhofmesterinde», heter det i nummer 5 av i alt 18 punkter: 

"Naar Maaltid holdes, da skal Børnenes Stue og Kammer, saa og VaskerKielderen holdes lukt, indtil man staar op fra Bordet, og paa det at imidlertid Ilden ikke skal gaae ud, da skal Fyrbøderen tilholdes at lægge saa meget i Kakkelovnen, førend han gaaer ud, at han er vis paa at den ikke kand brænde ud førend de gaae fra Taffel igien."

Kirsten Munk med fire av barna hun fikk med Christian 4. I alt fødte Kirsten tolv barn, men kongen nektet å vedkjenne seg farskapet til det tolvte, Dorothea Elisabeth, som han kalte "den kasserte frøken".   

Skal man dømme ut fra alle sakene kongen blandet seg i, var det intet, "han jo vel vidste og forstod," så denne opplysningen i Peder Paars passer unektelig svært godt på Christian 4. Ironien ligger oppe i dagen; «det er jo gandske rart» å finne alle dyder «udi een Person». Eposforfatteren argumenterer videre:  

«Et Seculum kand fast ey bringe meer til Veye 
End een fuldkommen Mand: de som at læse pleye 
Historier, det veed (...)"

Bemerkningen peker mot menn det faktisk skrives historier om, som i den historiske kontekst - handlingen utspiller seg i 1608 - primært betyr fyrster. Det betyr at historieskriveren/eposdikteren Hans Mikkelsen har et matematisk problem. På 1600-tallet og samtidig med Peder Paars levde jo Danmarks største konge, som Holberg, under sitt rette navn, har hyllet under hele sin forfattergjerning. Spørsmålet presser seg på: Hvordan har 1600-tallet klart å tilveiebringe to så fullkomne menn som Peder Paars og Christian 4? Så fremt ikke kremmeren faktisk speiler kongen. 


                                       * * *




 
        

Kommentarer til Peder Paars, II

Når vindguden fiser på Pater noster-skjærene

Som omtalt i innlegget 1.10.19, røper en rekke detaljer at den navnløse byen i Fjerde Bog er identisk med Flensburg. Til understøttelse av denne tolkningen kan det nevnes at Flensburg er omtalt to ganger tidligere i eposet, i Anden Bog, Første sang. Bakgrunnen er en autoritetskonflikt mellom Peder Paars og kremmersvennen Peder Ruus. 
      
Etter at general Paars er blitt presset av Ruus, sin underordnede, til å overgi seg til fogd Woldemar allerede før kampen begynner, blir skipsfølget tatt til fange og Paars og Ruus plassert i "store Sal" i fogdens hus. To ganger er store sal omtalt i eposet, og begge ganger knuses det vinduer. Det er nærliggende å tolke salen som festsal, og ettersom Anholt er en karikatur av Danmark (jfr. tidligere innlegg), kan fogdens hus hentyde til et av de danske slottene, for eksempel Frederiksborg, og store sal til riddersalen, alternativt kalt dansesalen. Også Rosenborg og riddersalen der kan ha inngått i bakgrunnen for "store Sal" i Peder Paars, noe jeg vil komme nærmere inn på etter hvert.  
      Dagen etter plasseringen på salen rammes Paars av et kraftig krigsdelirium. Det står i kontrast til det faktum at kremmeren, som har opptrådt som general ved to anledninger, ennå ikke har vært involvert i kamphandlinger.  Foranledningen til utbruddet er at han ligger og drømmer at han er til felts, får øye på fiendehæren og forbereder et angrep bare trommen gir signal. I dette øyeblikk slipper Ruus en durabelig fis (i sitatet under er Justesens noter fjernet):

"(Ruus) Loed een forskrækkelig gaae ud, med Tugt at sige Saa man paa Øen fast ey hafde hørt dens liige. Saaledes gaar Solen op hver Morgen udi de Tydske        Romaner. Som Grædske Pose, der var giort af Oxehud, Og Ithacæ Regent fik udaf Stormens Gud, Som os beskrevet har Homerus i hans Viise (...)

Hand (Peder Paars) der af reyste sig og gaf et mægtig       

      Skriig,
Mand aldrig Hector saae saa vreed i Trojæ Kriig.
Hand løb i Stuen om fast som en utæmt Fole,
Hand kasted alting om, Bord, Bænke, Skamle, Stole,
Omsider fick hand fat paa Nilles Hue-Block,
Som siuntes noget liig Niels Hansen fordom Kok.
Hand i sin Ivrighed mod samme Blok sig vender,
Den rifver, slider smaa imellem sine Hænder,
Den Skade (sagde Ruus) vist dyrt nok hævnet bliir.
Thi samme Blok var giort af skiøn Carduus-Papiir.
Ret som en Løve, der har Kræfter uden Liige,
Anfalder Bondens Hiord, nu tager Koe nu Qvige.
Hvo hannem møder først, Kalf, Oxe eller Stud,
Den sønderslides maa, dens Indvold rives ud.
Ey anderledes gik det Blocken denne sinde,
Enhver der læser sligt, hans Øyne maa vel rinde.
Af Løven ingen Stud, af Biørnen intet Hors,
Saa slet medhandlet er, som denne Block af Paars.
Hand videre greb an, nu en Ting, nu en anden,
Slog Vinduer i tu: mon Fanden rider Manden?
Ruus sagde ved sig self: Mon han er bleven gal?"

I denne svært krigerske passasjen sammenligner Mikkelsen Ruuses tarm med posen av oksehud der alle vindene er oppbevart, som Odyssevs fikk av Æolus, vindguden. 

Man kan trygt si at den danske, eller norske, poeten, tar den greske dyktig ned. I Mikkelsens epos er parallellen mellom fis og vind gjennomgangstema, noe som blant fremgår i skildringen av vindguden. På grunn av parallellføringen mellom tarmen til Ruus og oksesekken til Æolus kan det interessant å få rede på hva som er vindgudens hjemstavn. Og ganske riktig, det er i samme farvann som Anholt; farlig nær, altså. Her følger et redigert kapittel fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter:

Æolus eller Olaus på Pater noster-skjærene

Utgangspunktet for handlingen i Peder Paars er at kremmeren «Tre Aar for Calmar-Krig», dvs. i 1608, planlegger en reise fra Kalundborg til Århus for å besøke sin forlovede Dorothea. Det bærer ut på Kattegat i en jakt, men så inntreffer katastrofen. Gudinnen Avind tåler ikke tanken på at kremmeren og hans elskede skal forenes. Mikkelsen reflekterer over hvordan Avind ble skildret den gang Naso, det vil si Ovid, levde, da hun skal ha beveget seg sakte, og nåtiden, det vil si rundt 1719, da hun er i stadig bevegelse mellom hoffet og alle andre steder. Dette kan forklares med at Ovid dels levde under Pax Romana, som ble innledet under Augustus’ regime, mens den omtalte nåtid er under Store nordiske krig (1700–1721). 
      Men også tre år før Kalmarkrigen, da eposhandlingen finner sted, forflytter altså det ormstukne utysket seg med lynets hast. Dette er åpenbart en gudinne som er svært geskjeftig både under opptakten til krig og etter at den er kommet i gang. På et øyeblikk er den forbitrede Avind på Pater noster-skjærene, et meget farlig farvann. Flere av skjærene er undersjøiske klipper, og navnet forteller at sjøfolk fortrøstet seg til Pater noster når de seilte forbi. 
      Rett innenfor Pater noster-skjærene ligger Marstrand, som befinner seg i et gammelt konfliktområde i striden mellom dansker, nordmenn og svensker, ettersom dette er det historiske skjæringspunktet mellom de tre nabolandene. Sørøst for Marstrand er utløpet til Göta älv (her ligger siden 1619 Göteborg), som er Norges gamle riksgrense mot Sverige. Skjønt i tidligere perioder da danskekongen rådde i Viken, var det dansk grense. Området ble trukket inn både under Kalmarkrigen, da striden stod om Älvsborg festning, og Skånske krig. 
      Startskuddet for Peder Paarses motgang som fyres av på Pater noster-skjærene, er uthengsskilt for stridsmarken innenfor, der de nordiske naboer har tørnet sammen i en rekke kriger. Det er derfor ikke tilfeldig at det er til denne klippen Avind drar da hun vil lage bråk. Planen er at Æolus skal slippe vindene løs slik at kremmeren ikke når frem til Aarhus. 
      Mikkelsen hevder at Vergil har identifisert "Pater Noster Klippe" som hjemstavnen til Æolus, guden som sørger for å holde vind og kuling fra alle himmelretninger i tømme slik at ikke verden skal forgå – når han altså ikke slakker på båndene. Det betyr at Mikkelsen har lagt selve episenteret for verdens ødeleggende vindkrefter til en liten filleklippe utenfor Bohuslänskysten, skjønt tekstlige detaljer antyder at valget er lokalt motivert. I en fotnote skriver Justesen følgende: «Det er ingen Tvifl paa, at det som Virgilius kalder Nimborum Patriam* jo er Pater Noster Klippe.» Og i «Epistel 193, Tomus III» går Holberg enda lenger, idet han hevder å ha vist i Peder Paars at «Olavum» er blitt endret til «Æoelum» og «af de tvende første Bogstave P. og N. udi Pater Noster [har] giort sin Patriam Nimborum." Det korrekte er altså ifølge Holberg at den gamle norske sjøkongen Olaus, «der haver regieret over det District af Norge, kaldet Wigen,» har hatt sin residens på "Pater-Noster Skiær", det vil si Pater noster-skjærene. Mikkelsens påstand om vindgudens rette identitet åpner for at helteeposets utslipp av stormvind / dundrende fis har et nordisk opphav. En undersøkelse av det som skjer ved Pater noster-skjærene i tiden for utgivelsen av Peder Paars, bekrefter at Peder Ruuses kraftsalutt inngår i Holbergs/Mikkelsens satiriske fremstilling av aktuelle forhold i Danmarksriket.  
  

                                 Harald blåtanns rike.

Viken er et annet gammelt konfliktområde mellom Danmark og Norge, der danske og norske konge har vekslet om å ha makten oppgjennom historien. Hvilken «Olaus» Holberg sikter til, er usikkert; trolig tenker han på Olav Tryggvason eller Olav den hellige. Når han plasserer Olaus' bolig på Pater noster-skjærene, er det høyst sannsynlig en hentydning til at denne kongen har vært involvert i kamper med en av nabokongene. Samtidig innlemmes den stormbruste klippen i den gamle blodige konflikt mellom Nor (eller Nora), Dan (Dana) og Svea. 
     Æolus kvier seg for å bli trukket inn i en konflikt med Neptun og svarer Avind: «Jeg aldrig haver Roo, nu en nu anden Vind / Mig plager – –," der «Vind» samtidig konnoterer mot evfemismen for «fis», et gjennomgangsmotiv i eposet. Avind følger opp utsagnets dobbelthet idet hun sier: «Ach slip en kraftig Vind og Havet for mig rør.» Æolus nøler stadig av frykt for havguden: «Jeg mod hans Villie nu har neppe lov at – – (dvs. «fjerte») / End sige, give Vind, som Havet røre kand.» 

Avind klarer til slutt å overtale Æolus, vindenes monark, til å slippe løs vindene ved å hevde at Neptun står over vindguden i makt. Fra gammelt av har Æolus hatt makt til å slippe en vind når han lystet, mener hun. Kort sagt: Avind spiller på konkurransen mellom de to gudene. Resultatet lar ikke vente på seg: «hand (Æolus) saasom af en Dvale opvognede, stod op og gav et mægtig Skrig, / som Mars …» Den spontane reaksjonen har sin pendant senere i eposet, idet både Paars, som nevnt ovenfor, og fogden på Anholt foredrar med utagerende eksempler på kort lunte. Æolus bestemmer seg altså for å slippe vindene, i dobbelt forstand, løs på Pater noster-skjærene, og stormen er i gang. 
      Valget av Pater noster-skjærene som residens for den klassiske vindskaperen skyldes utvilsomt det som skjedde i Marstrand i juli 1719, da Tordenskiold, hvis adelsnavn refererer til kanontorden, dundret løs mot Marstrand og Karlsten festning. Peter Wessel ble beæret med adelsskjold fordi han slapp uværet løs mot svenskene. Kanonaden ved Marstrand inngikk i det danske felttoget mot Bohuslän denne sommeren, på et tidspunkt da Holberg trolig var i gang med Peder Paars. Tordenskiolds plan var å blokkere Göteborg, og i det øyemed ville han først prøve å erobre Marstrand, der en betydelig del av den svenske flåten lå, noe sjøhelten lyktes med. Slik sett kan det synes å råde en likhet mellom Æolus – alternativt sjøkongen Olaus – som skaper vind / fiser på Pater noster-skjærene, og Tordenskiold som skaper torden ved Marstrand, i et landskap som klart må betegnes som særdeles eksplosivt i nordisk sammenheng. Det er lite som skal til før uværet – krigen – braker løs. En liten gnist, så fenger kruttet. 

At striden mellom danskekongen og svenskekongen handlet om hvem som skulle ha mest makt, er utvilsomt. Ut fra en slik tolkning levner ikke Holberg den danske kongens krigføring mye ære, idet han knytter den til ren misunnelse. Det kan for øvrig se ut til at Holberg harselerer med Tordenskiolds reputasjon som stor krigshelt i sitt helteepos. I Fjerde bog, som inngår i Tredie Edition, trolig publisert en gang i løpet av høsten 1720, sammenlignes den fryktinngytende hverver Niels korporal med en samtidig krigsmann, navnlig «P T». Disse initialene hentyder høyst sannsynlig til Peter (Wessel) Tordenskiold.Slik beskriver Mikkelsen P T: 

"I fuld Mundering seer, hvis Siun, Gestalt ej liider 
At nogen, end hvor kieck og uforsagt han er, 
Ham ret beskue tør: Thi, skiønt hand smiiler, 
leer Saa dog en Grumhed i hans Ansigt er at finde, 
Saa dog den fæle Mars staar paa hans begge Kinde, 
Saa dog hand Mine har at være meere vreed 
End Ajax, naar hand var til Mord og Brand bereed. 
Man seer ham kun sit Spiud i høyre Haand at tage, 
Den heele Christenhed det Redsel kand indjage: 
Hand ryster sin Peruqve, man tæncker hvert et Haar Medusæ slanger er, som paa hans Axle gaar."

Det finnes utvilsomt likheter mellom Mikkelsens kontrafei av P T og Balthasar Denners berømte portrett av sjøhelten fra 1719. 

Mikkelsen skriver at P T rister parykken, slik at det virker som om Medusas slanger «gaar» på akslene hans. På Denners portrett ser det ut som om den nederste delen av parykken, som er prydet med sløyfer og henger nedover overryggen, danser i luften. Kanskje er det Denners intensjon at modellen nettopp skal ha gjort et kast med hodet idet denne vender ansiktet nesten en face mot kunstneren – figuren for øvrig er i profil – og sender et nedlatende øyekast litt til høyre for betrakteren. Et svakt sarkastisk drag hviler om munnen. 

* LHS: "stormskyernes fædreland". 

Kommentarer til Peder Paars, Fjerde bok, I

Sankt Hieronymus, stadssatyrikus Hieronymus og en merkelig hatt  

Som en forberedelse til omtalen av opptoget til Peder Paarses ære under avgangen fra den navnløse byen (Flensburg), skal vi se på enkelte detaljer i Fjerde bok. 

      I vertshusscenen opptrer en snodig person, Hieronymus, som fungerer som "Stads Satyricus" og trekker i trådene under øvrighetens behandling av Paars og følge. Det er Hieronymus som er arkitekten bak løslatelsen av de fremmede fra dårekisten og det kongelige opptoget. 

     Det er tradisjon for å tolke Hieronymus, som er blek, mager og ikke drikker alkohol, som Holbergs talerør. 
      Stadssatyrikusen fremstår som en hemmelighetsfull person, og man stiller uvegerlig spørsmålet: Hvem er denne Hieronymus? Det er heller ikke klart hva slags rolle han spiller i staden eller byen eller om han har et embete. "Stads-" som forstavelse brukes i en rekke tilfeller for å angi at en person utøver sin bestilling under eller regulert av byens øvrighet, som stadskaptein, stadskirurg, stadsmusikant etc. Stadssatyrikus er en oppdiktet bestilling, som gir assosiasjoner til de faktiske. Tekstlige detaljer viser at stadssatyrikus Hieronymus tilhører den lærde profesjon.
      Den mest kjente personen ved navn Hieronymus er Sophronius Eusebius Hieronymus (ca. 347-419), og det er knapt mulig å se dette navnet i en tekst av Holberg uten at det bringer tanken på den kanoniserte bibeloversetter, kirkens store lærde. Som stadssatyrikusen levde kirkelæreren Hieronymus et asketisk liv. Hvorvidt dette har betydning for Holbergs tekst, er usikkert. Det er imidlertid et annet sammenfall som fremtrer som et sterkt indisium på at det råder en sammenheng mellom de to Hieronymus'er: De er begge i besittelse av en hatt med snor som peker mot rangorden. Vi skal først se på kirkelærerens hatt.
      Det finnes utallige billedfremstillinger av sankt Hieronymus, og det er vanlig at et av hans faste emblemer, kardinalshatten, er med. Det dreier seg om en rund, skarlagensrød, flatpullet og bredbremmet hatt med snor, en såkalt galero. En snor henger ned på hver side, der den ender i et sinnrikt possement, et snorsystem med dusker. Duskene, som er femten i tallet på hver side, angir kardinalens geistlige rang. Jo flere dusker, desto høyere rang. For eksempel har erkebiskopen ti dusker og biskopen seks. Kardinalshattens historiske utseende fremgår av en rekke bevarte eksemplarer og avbildninger, deriblant på kardinalsvåpenet hvor den er fremstilt med hele possementet utbrettet. 
      Kardinalshatten, òg -embetet, daterer seg imidlertid ikke lenger tilbake enn til 1200-tallet, den er derfor beviselig uhistorisk på hodet til Hieronymus. Dette har kunstnerne i en rekke tilfeller løst ved å avbilde hatten for seg. I tillegg til det uhistoriske er det biografiske detaljer ved Hieronymus' liv som harmonerer dårlig med kardinalshatten, og for øvrig hele den rød -drakten, formodentlig av silke. Som nevnt levde den lærde asketisk, og en periode oppholdt han seg i ørkenen som eremitt, noe som gjerne fremgår av bildene ved at han er avbildet inni eller ved en hule.

St. Hieronymus i ørkenen, Bernardino Pinturiccio (ca. 1475-80).

Myten forteller at Hieronymus fjernet en torn fra poten til en løve. Løven er sammen med galeroen blant Hieronymus' faste emblemer Niccolò Antonio Colantonio (ca. 1440-70). 


En eremitt i full kardinalsmundur er en selvmotsigelse; slik har Rubens løst oppgaven (ca. 1625).

     
Det er ikke selve hatten til stadssatyrikus Hieronymus som vekker spissborgeren Jens Peersens harme, men den "brede Guld-Snor" som han "fører" på sin hatt:

"De som mod Stads og Pragt selv Bøger giør og skriver, Og dog i saadant fast ej andre efter giver. Paa eder selv, Signor, jeg og vil tage fat, Den breede Guld-Snor, som i fører paa jer Hat, Heel lidt anstændig er for eder, som skal være En vel Studeret Mand, der andre Folk skal lære, Der være skal eet Lius, der være skal eet Speil, Der rette andre skal og viise deris feil."

Dette er så vidt meg bekjent første gang en spissborger navngis i en komisk Holberg-tekst; etter hvert blir spissborgeren en fast komediekarakter med navnet Jeronimus, en fordanskning av nettopp "Hieronymus". Dette åpner for at Hieronymus' harselas med spissborgerne kan ha en undertekst. For øvrig bruker Holberg både den latinske og den danske formen når han omtaler kirkens stor lærde. Jens Peersen gir uttrykk for en religiøst begrunnet fortørnelse over samtiden, og navnet kan muligens være en hentydning til apostlene Johannes og Peter.
      Kommentaren i LHS til "Den breede Guld-Snor, som i fører paa jer Hat, / Heel lidt anstændig" lyder:

"ved en såkaldt luksusforordning af 22. apr. 1699 blev det forbudt alle uden for de øverste rangklasser at bære guld- el. sølvgaloner på hat, kjole og vest, men forbuddet blev ikke overholdt."

Både sankt Hieronymus' og stadssatyrikus Hieronymus' hatt viser altså til rangorden, henholdsvis geistlig og verdslig, og det er snoren som angir rangen. Hatten med den brede gullsnor er dessuten likeså uhistorisk som kardinalshatten, ettersom handlingen i eposet foregår i 1608. Den peker generelt mot eneveldet, slik det ble utformet av Peder Schumacher Griffenfeld blant annet med Rangforordningen, skrevet av geheimesekretæren, som ble utstedt av Christian 5 i 1671. Geheimesekretæren skrev også to lover til, gemakksordinansen og grevenes og friherrenes privilegier, som ble utstedt samtidig som rangforordningen. Spesielt viser altså stadssatyrikusens hatt til luksusforordningen av 1699. Den ble utstedt kort etter Schumachers død, greven var da blitt fratatt sitt adelskap og hadde sittet som fange på Munkholmen ved Trondhjem, og kongen selv døde noen måneder senere. Men grunnlaget for forordningen var blitt skapt i samarbeidet mellom kongen og geheimesekretæren i 1671 om rangforordningen, der Schumacher antas å ha spilt en dominerende rolle. Kort etter utstedelsen av de tre nye lovene ble geheimesekretæren adlet til grev Griffenfeld, som slik sett kan hevdes å ha lagt grunnen for sitt eget avansement fra borger til høyadel. 

      Abraham Wuchters portrett av grev Griffenfeld fra 1672.

Jeg siterer fra danmarkshistorien.dk:

"Efter indførslen af det enevældige styre i 1660 var en række af adelens privilegier blevet fjernet. Rangforordningen oprettede en ny titel- og embedsadel og etablerede dermed et helt nyt socialt hierarki. Det enevældige styre fik med forordningen ret til at give de kongeligt udnævnte embedsmænd rang og derved status over adelsmændene. Kongen ønskede dermed at udmanøvrere den gamle fødselsadel, knytte en ny rangadel tættere til kongemagten og samtidig få mulighed for at give embedsmændene af borgerlig oprindelse en relativt høj social position i samfundet."

Ved siden av Schumachers bidrag til nevnte lover spilte han en viktig rolle for utformingen av eneveldets rituelle side og den pomp og prakt som ble utfoldet i kongedyrkelsens navn. Sebastian Olden-Jørgensen skriver i Kun navnet er tilbage - en biografi om Peter Griffenfeld at Schumacher handlet solo under salvingsritualet, motsatt de andre deltagerne kongen unntatt:

"Før salvingsgudstjenestens begyndelse, men efter at de fleste af gæsterne var kommet på plads, kom han ind i kirken bærende på Kongeloven* og den diamantbesatte salvedåse af guld. Han gik op på tribunen og placerede dem på alteret, lidt som riksråderne under adelsvælden havde lagt regalierne på alteret og dog helt, helt anderledes. På hans bryst prangede en diamantbesat medaljong med kongens portræt som en svag foregribelse af salvingsdragtens pragt."

Michael van Havens to malerier fra salvingen i Frederiksborg slottskirke, hvorav det nederste er allegorisk.

Holberg har således skjult en referanse til det kommende enevelde i en replikk av en dansk spissborger, en hissig forsvarer av de tradisjonelle verdier. Dette er for øvrig ikke noe særsyn i eposet. Fogden på Anholt, som spiller en viktig rolle i de første bøkene, er et satirisk portrett av nettopp Christian 5 (jfr. bl.a. innlegget 18.9.18), og Anholt, der man nærer seg av å "holde Skibe an" og rane dem, en karikatur av Danmark der fremmede skip blir så grovt fortollet i Øresund at det kan lignes med ran (jfr. bl.a. 10.7.18). Spørsmålet presser seg på: Hvilken hensikt kan Holberg ha hatt med å trekke inn åpenbart uhistoriske detaljer som den gylne hattesnoren i et epos der handlingen foregår "tre Aar for Calmar-Krig"?  
      Hieronymus' svar på spissborgerens kritikk av hatten er en spore til videre granskning:

"Ret, sagde Manden da, jeg saadant bør at giøre, I seer mig derfor just een Snoer om hatten føre, Man kand fast efter den som løkt i Mørket gaae: I laste, Kiære Mand, det som i ej forstaae:"

*Som geheimesekretæren selv hadde skrevet.

                                     Forts.

        

      
      
      
         

Det lærde Holland, et Holberg-selskap i Christiania, II

Nordmannen som skrev historien til danskekongen

Verten i Det lærde Holland, Paul Botten-Hansen, har altså ifølge Ludvig Daae makt til å sende ut runer, som kan fortelle ham om ting som skjer andre steder, for eksempel hvor det er interessante bøker å få kjøpt. Den satiriske påstand om Stamhollenderens trollkyndighet grunner seg på trolldomsmotivet i Norske Mysterier, hvis tittel har forelegg i et verk nevnt i en av Just Justesens noter i Peder Paars, den nyplatonske filosofen Jamblikos' Egyptiske mysterier.

Den konkrete bakgrunn for referansen til Egyptiske mysterier er fremvisningen av et kunststykke under et opptog til Paarses ære, der han som nettopp var blitt innsatt i dårekisten, "nu dyrcket blev som Gud". Opptoget, der flere av dem som går foran deltar med kunstferdig opptreden, har altså den virkning at en dåre forvandles til en gud. Det bringer tanken på kjernen i Jamblikos' lære: Gjennom magiske grep kan mennesket beherske naturen og bli guddommelig.
      Hverken Holberg eller Botten-Hansen har noen tiltro til magi eller trolldom, som tvert imot ofte er målskive for deres harselas. Tilsynelatende er det den folkelige overtro med røtter tilbake til hedensk eller katolsk tid som rammes. I så fall gjør forfatterne narr av alminnelige mennesker, for eksempel håndverkere og bønder; noe som ikke skulle by på problemer for så pass opplyste forfattere som Holberg og Botten-Hansen. Det må riktignok vedgås at det ikke er spesielt sympatisk å tråkke nedover, og en nærlesning etterlater da også tvil hvorvidt det faktisk er bønders og håndverkeres overtro som er forfatternes primære ankepunkt.
      Dette leder over i et annet spørsmål. Er det komiske helteeposet Peder Paars harselas med en alminnelig dansk kremmer eller kjøpmann som mener han er en helt liksom Vergils Aeneas, imperiegrunnleggeren; en oppfatning som deles av eposdikteren, Hans Mikkelsen? Svaret er ja, så fremt man vurderer teksten overfladisk. Her skal det riktignok tilføyes at harselasen naturlig nok samtidig rammer Vergils høystemte hyllest til den halvt guddommelige romerhelt Aeneas, som ikke tilfeldig var adoptivfaren til den sittende keiser, Augustus. 
      De komiske aspektene ved Peder Paars, liksom i komediene, ligger nær sagt oppe i dagen og er neppe hele årsaken til at fem unge menn, hvorav fire skulle bli foregangsmenn innenfor historie-, språk- og biblioteksdisiplinen, moret seg kostelig i Holland over Holbergs komiske tekster, der de kunne lengre passasjer utenat. Ved dette står vi ved bloggens grunnhypotese: Holberg har skjult en lærd diskurs i sine komiske verker, som er blitt oppdaget av boksamleren og litteraten Botten-Hansen. I 1860 ble Stamhollenderen tilsatt som assistent i Riksarkivet, senere amanuensis, og i 1864 utnevnt til universitetsbibliotekar. 
      Botten-Hansen erindres ikke bare for fremragende kunnskaper som bibliograf, men regnes som en av pionerene innen norsk kritikkhistorie. Anmelderkarrieren går tilbake til Andhrimner (1851), der han skrev "en serie ironiske, halvt blaserte 'Litteraturskizzer' under tittelen Det unge Tyskland" (Norsk biografisk leksikon), og i Illustreret Nyhedsblad glitret han til med en rekke kritikker, noe som fikk Aa. O. Vinje til å utrope ham til Norges "litterære skifteforvalter". Ved sitt litterære omdømme la Stamhollenderen grunnen for hvordan forfatterne skulle vurderes av ettertiden. 
      Denne skarpskodde anmelder, som trolig hadde lest flere hundre bøker og ved sin altfor tidlige død anskaffet en boksamling på rundt 14 000 bind, hadde en spesiell preferanse blant forfatterne: Ludvig Holberg. Det er naturlig å stille spørsmål om årsaken til denne interesse. Forfatteren hadde vært død i nesten hundre år og etterlatt seg bøker om emner som neppe kunne hevdes å være brennhete, som naturrett, moralske funderinger, jødisk historie, dansk-norsk historie, småpussige betraktninger om alt fra narraktige nadverdsskilderier til venninners vegring mot å koke frikassé på skjødehund. Tidens store temaer var den frihetens vind som blåste over Europa etter den franske revolusjon, unionsoppløsning og nasjonsbygging; opplysningsmannen Holbergs skrifter fremtrer ikke som spesielt aktuelle i denne sammenheng. Det er heller ikke umiddelbart forståelig at tekster om en drikkfeldig bonde som agerer baron, en villfarendes kremmer romersk hero eller en københavner Aleksander Magnus kan oppvekke en slik glødende interesse hos de fremste fra Christianias intelligentsia.
      Paul Botten-Hansen hadde de beste forutsetninger for å kunne oppdage en lærd undertekst i Holbergs skrifter, mens de andre fire hollenderne, spesielt, Daae, Løkke og Birkeland, hadde ressurser til å vurdere Stamhollenderens oppdagelse og kanskje delta under avsløringen av flere skjulte betydninger. Ibsen på sin side utviklet alt i barndommen en satirisk personlighet og har nok bidratt på sitt vis. Dikteren gikk under navnet Gert Westphaler i kretsen. Holbergs Gert Westphaler, den megettalende barber, er grundig behandlet i innlegget 26.11.17, "Loggføring av drikk og svir". Tilsynelatende er barbereren en ekstremt brysom skravlebøtte som bare prater tull, men en "lærd" lesning av gnålet om de syv kurfyrster røper at han egentlig er en varsler, idet han sikter til sentrale omstendigheter i forbindelse med Christian 4s fatale inntreden i Trettiårskrigen, som endte med tap og Jyllands besettelse.
      Botten-Hansen var altså "Hollænderen", derav ble biblioteksleiligheten hetende Holland, men kretsen av de fem ble kalt Det lærde Holland. "Hollænderen" er hentet fra en av Holbergs komedier, nemlig Jesper Oldfuchs' replikk i Jacob von Tyboe, mens "lærde" høyst sannsynlig viser til Holbergs lærde forfatterskap, og her står vel hans historiske forfatterskap i forgrunnen. Man skal samtidig ha in mente at det Holberg skriver som refererer seg til hans egen samtid, er blitt til historie hundre år senere, for eksempel det danske enevelde. Det er også verdt å notere seg at Holberg svært ofte bruker historiske eksempler i sine epistler og moralske tanker. 
      Tvetydigheten ved kretsens navn kan få sin forklaring dersom hollenderne interesserte seg for en lærd undertekst i Holbergs komiske verker. Jeg vil i et senere innlegg argumentere for at "Hollænderen" som "haver sine Spioner ude allevegne", i en lærd eller historisk undertekst sikter til hollandske hoffmalere som spionerte på fyrsten, navnlig Christian 4. Kongen holdt seg med flere dyktige hollandske malere og en tapetmester. Blant malerne var den dyktige Pieter Isaacsz, som var en betrodd og skattet hoffmaler hos Christian 4, samtidig som han spionerte for kongens erkefiende, Gustav 2 Adolf (jfr. innleggene 26.8., 27.8. og 28.8.17). 
      Fredrik Ording skriver at "hollænder blev næsten ensbetydende med historiker", og viser til et brev fra Oluf Rygh til Ludvig Daae i 1860, der presten og historikeren Jørgen Lindegaard Rohmann (1797–1860) omtales som "Den danske hollænder Rohmann". Foruten teologiske bøker skrev Rohmann om eldre dansk historie, reformasjonshistorie og innføringen av eneveldet. Det kan også være verdt å merke seg skriftet "Udsigt over Trykkefrihedens Historie i Danmark: fra Boktrykkerkonstens Opfindelse indtil Kong Frederik den Fjerdes Død 1730". Sensur var et tema som lett kunne få gjenklang i Det lærde Holland. Riktignok var det ikke sensur i Norge etter at Grunnloven slo fast at "Ytringsfrihed bør finde Sted", men i den nasjonale beruselsens tid som hollenderne levde under i 1850- og 1860-årene, var det like fullt ting man ikke burde si høyt i offentligheten. Og blant de største forsyndelser var kritikk av nasjonsbyggingen og de nasjonale bestrebelser, som altså Det lærde Holland hadde et satirisk øye til. 
            
For Holbergs undertekstlige diskurs er danmarkshistorien, forfatterens lærde hovedemne, av grunnleggende betydning, ved siden av den aktuelle tilstand under eneveldet. Det er de hjemlige danske forhold som er Holbergs hovedagenda i de komiske skriftene, dette gjelder også når han skriver om andre tider og land, inklusive fiktive under jorden. Disse forholdene vurderes opp mot religion, moral og opplysningsideologi. Holberg, som levde sparsommelig, opparbeidet etter hvert en betydelig økonomisk innsikt og ble en dyktig forretningsmann. Han hadde dessuten inngående kjennskap til numismatikk. Forfatteren var utvilsomt godt rustet til å foreta en uhildet vurdering av samtiden og den nære danmarkshistorie. Kanskje spiller det også inn at Holberg var norsk og derfor kan ha vært mindre patriotisk, det vil si vennlig innstilt overfor de danske kongene. Dette er et poeng i Peder Paars, der Hans Mikkelsen (Holbergs pseudonym) bedyrer sin etterrettelighet som biograf/eposdikter: "Jeg fød i Norge er, er Paarses Lands mand ej, / Er derfor Upartisk, gaar ej Maronis (Vergils) Vej." 

      I ettertidens klare lys kan det trygt slås fast at det ikke stod særlig bra til i Det danske rike i det nærmeste hundreår forut for Holbergs forfattervirke. Allerede ved 1600-tallets begynnelse hadde Shakespeare observert dette, slik det fremgår av Marcellus' berømte replikk i Hamlet (1598-1602): "Something is rotten in the state of Denmark". Her sikter vakten på Elsinore (Kronborg) til kong Claudius, som i samme øyeblikk fester og drikker nøyaktig liksom Christian 4 på borgen som sikret at danskekongen kunne fortolle lasten på engelske skip etter lystprinsippet. 
      Christian 4s regjering var preget av ødselhet og storhetstanker, reputasjonsjag, fåfengt krigføring, forfeilet prosjektmakeri, storstilet flåte- og slottsbygging, bygrunnleggelser, finansiert med stadig øket Sundtoll og myntforringelse. I tillegg hadde kongen paret seg som en kanin; resultatet var en stor ungeflokk, derav noen notorisk ustyrlige døtre (med Kirsten Munk). Riket var utvilsomt på feil kurs, og den ble ikke rettet opp under eneveldet. Tvert imot ble nå kongens ønsker, lyster og begjær, for å sitere Peer Gynt, rikets kodeks.
      Peder Paars’ første tre bøker er skrevet mot slutten av Store nordiske krig (1700-1721), som for Danmarks og Sveriges del ble brakt til ende med Frederik 4s underskrivelse av fredstraktaten 3. juli 1720. Den endelige versjonen av Peder Paars, forøket med en fjerde bok og noe bearbeidet, utkom høsten samme år, det vil si etter fredsslutningen. Danmarks deltagelse både i Skånske og Store nordiske krig var forsøk på å få revansj over svenskekongen, som hadde vunnet Skåne, Halland og Blekinge under Frederik 3. Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte hevngudinnen Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon.
      Opp gjennom historien har det vist seg at krig tærer på landet og folket; statskassen tømmes, kirkegårder og kvesthus fylles, enker og farløse tvinges ut på veiene, og betling og tyveri tiltar. Dette gjaldt i stor grad for Danmark-Norge fra Kalmarkrigen 1611-13 til fredsslutningen med Sverige etter Store nordiske krig i 1720, og det var neppe noen som var mer klar over krigens ødeleggelser enn Holberg. Historikeren ble som kjent overfalt av en poetisk raptus i 1719, som skulle vare langt utover på 1720-tallet. Komediene bare rant fra den lærdes reservoar av tilsynelatende uskyldig harselas med enkle håndverkere og dumme bønder. Mens krigshisserne selv, danskekongene, fikk, tilsynelatende, være i fred for satirikerens edder.
      For å forstå betydningen av Peder Paarses innsettelse i dårekisten og siden opphøyelse ved magi eller kunst mot eposets slutt, skal vi se på forhistorien. I flere tidligere innlegg har jeg argumentert for at Peder Paars i hovedtrekkene er et satirisk portrett av Christian 4 (bl.a. i "Hans Mikkelsen: en kongelig våpendrager og en ølbrygger fra Kalundborg", 3.6.19). Fogd Woldemar derimot hentyder til Christian 5 (innlegget 24.4.18). I korthet fortalt er Peder Paars en velstående kjøpmann i Kalundborg som sammen med noen andre interessenter danner et handelskompani. De investerer i en last med varer, hyrer en jakt og setter kursen mot Aarhus, hvor Peder Paars, ekspedisjonens kaptein, skal treffe sin festemø Dorothea. Tekstlige detaljer viser at Dorothea er en hentydning til Dorothea av Brandenburg, oldenborgerkongenes stammor, som fikk Kalundborg slott som enkesete (innlegget 5.7.18). Men det skal gå lang tid før Peder Paars når frem til sin kjære Dorothea, og da er han ribbet for alt, "fast som nøgen". Grunnstøtt er jakten, cargoen beslaglagt og edelmynten røvet. Disse ulykkene skjer i øylandet Anholt, som ifølge Just Justesen betyr stedet der man "holder Skipe an", og vi kan legge til: raner dem. Dette er en utvetydig hentydning til øylandet Danmark, som lever av å fortolle varelasten til fremmede skip så drabelig at det kan lignes med ran.  
      Andre gang Peder Paars seiler feil, kommer han i det minste til riktig øy, eller snarere halvøy, nemlig Jylland. Vi får ikke vite hva byen heter, og det er tradisjon for å hevde at det er Skagen, noe som er helt utenkelig. En rekke detaljer røper at kaptein og mannskap stiger i land ved Flensburg, en periode danskekongens viktigste handelsby, som i dag ligger på tysk side av grensen mellom Danmark og Tyskland. (jfr. "Landet "--", Hollandske oppdagelser og innlegget 16.7.18). Ved en slik identifisering åpnes porten i dobbelt forstand; bakgrunnen for det som skjer i Fjerde akt, deriblant det kongelige opptoget, blir klar, òg porten som den opphøyede dåre, den mislykkede general og bankerotte kremmer føres ut gjennom, manifesterer seg: Det er den berømmelige Nørreport, oppført 1595/96 på samme tid som den kostbare kroningen med det storslagne opptoget fant sted (29.8.1596). På porten står Christian 4s valgspråk: RFP, Regna firmat pietas. Etter hvert som kongens feilslåtte politikk fikk merkbare konsekvenser, kom valgspråket til å lyde slik på folkemunne: «Riget Fattes Penge». 

Peder Paars som ledes med ære ut av porten i den navnløse handelsbyen for kort etter å begi seg på vei til Aarhus «fast som nøgen», hentyder til Christian 4s staselige byport og kongens skjebnesvangre innblanding i tyske anliggender. 
      Etter den kongelige utgang opplever Peder Paars å bli ribbet for andre gang, nemlig av Niels hverver, en hentydning til Christian 4s soldathverving i Tyskland før Keiserkrigen, der han skulle lide et forsmedelig tap. Niels' hvervetaktikk består i et triks med en sølvmynt, ifølge numismatikeren Georg Galster identisk med Christian 4s underlødige Corona danica eller Danske krone (jfr. innlegget 30.7.18). 
      Eposet om kremmeren av den bedrøvelige skjebne, for å hentyde til en annen tragisk helt, avslutter med at Dorothea rammes av tolv onde varsler på én og samme dag. Slik lyder eposets siste linjer, som det er naturlig å tillegge en særlig vekt: «Af saadant iisnet blev skiøn Dorotheæ Blod, / Hun merckede, at en Ulycke forestoed.» Det første alarmerende tegnet er at skjødehunden Fidelle ble stående og skrape med føttene, noe Dorothea ut fra erfaring tolket som et ondt varsel. Skjødehunder tilhører en dyreart som nyter det privilegium ikke å bli slaktet og spist, et tema Holberg debatterer i det vide og brede i «Epistel 69, Tomus I». I Peder Paars er det ingen uttalt sammenheng mellom Dorotheas engstelse ved Fidelles skraping med føttene og fredningen av kjæledyr, men så skulle det være unødvendig å nevne at Dorothea ville følt avsky mot å spise hunden sin så fremt fredningen opphørte. I avslutningsscenen skjer det så noe som truer Fidelles privilegerte plass i Dorthers skjød. Tyske Jochum, en sentral historisk kilde for Hans Mikkelsen, tidfester Fidelles underlige oppførsel med stor nøyaktighet: Den inntreffer i samme stund som Paars blir hvervet av Niels korporal (med Corona danica). At Fidelle skulle ha særlig grunn til engstelse ved inngåelse av en soldatkontrakt, har en naturlig forklaring: I krigstid opphører fredningen av hunder og katter. Dette forholdet er kjent fra en rekke kriger, spesielt når folk er beleiret. Under Grevefeiden (1534–36), da Christian 3 beleiret København, oppstod en fryktelig hungersnød i byen da "de Belejrede maatte æde Hæste, Hunde, Katte, Krager (...) (Dannemarks Riges Historie). 

                     Beleiringen av København 1535/36.

Fidelle, varslerhunden til Dorothea, oldenborgernes stammor, værer at soldathvervingen, nemlig Christian 4s i Tyskland, vil ende med krig, som er det verste som kan skje for en skjødehund. Av kriger som hadde rast på europeisk jord var det på Holbergs tid ingen som hadde overgått Trettiårskrigen i grusomhet. 

Jaques Callots dokumentasjon av Trettiårskrigens redsler.

I etterkant av Christian 4s skammelige tap overfor den tysk-romerske keiser ved Lutter am Barenberg ble hele Jylland oversvømt av Wallensteins soldater òg kongens egne tyske leiesoldater. Dette leder oss rett over til den direkte årsak til Peder Paarses innsettelse i dårekisten i den store handelsbyen på Jylland.

                                         (Forts.)