Kommentarer til Peder Paars, VII

Peter Griffenfeld; skomakeren som flådde huden av folk

Det er ikke ett, men flere sammenfall mellom den fiktive Christen Stork og den historiske Peter Schumacher Griffenfeld. noe som kan understøtte hypotesen om at Woldemars fullmakt er et satirisk portrett av henholdsvis Frederik 3s og Christian 5s kammersekretær og nærmeste rådgiver / rikskansler. Det dreier seg både om en grunnleggende likhet i funksjon/posisjon og måten denne utnyttes på og en likhet på detaljplanet. I tillegg finnes en språklig parallell: Begge har fuglenavn. 

      Motsatt sin prinsipal er fullmakten og rådgiveren svært flittige, og begge råder denne fra å gå til krig. Woldemars og Christians 5s måtelige evne, uselvstendighet og hang til fysiske gleder etterlater et tomt styringsrom, der Stork, øyas fornuftigste mann ved siden av barbereren, og den høyt begavede Griffen kan boltre seg fritt. Dette utnytter de til å samle seg stor rikdom. Her skal det riktignok nevnes at virkelighetens Anholt var den fattigste plett på dansk jord, men slik det er argumentert for i tidligere innlegg, er det en rekke forhold ved fiksjonens Anholt som ikke samsvarer med den faktiske øya. Holberg har ganske enkelt annektert et ikke-sted og avrisset det som en karikatur av Danmark.
      I annen sang, annen bok omtales Stork nærmere, og her står blant annet:    

"Stork Fogdens Fuldmagt var, sit Amt saa vel forstoed, Og hafde ved sin Fliid det sat paa saadan Foed, At der i Riigdom ey paa Øen var hans Liige, (...)" Stork har altså benyttet sitt embete til å skaffe seg stor fortjeneste. Den vanlige måten for en embetsmann å komme til rikdom på, var ved bestikkelser. Også Griffenfeld hadde store inntekter av bestikkelser knyttet til sitt amt, noe som bidrog til at han etter hvert ble en svært rik mann.        De første tiltalepunktene under rettssaken mot Griffenfeld i 1676 gjaldt salg av presteembeter og bestikkelser. I Peter Griffenfelds historie, som er innlemmet i "Fridericus III. Ottende Konge af den Oldenborgske Stamme" (Dannemarks Riges Historie), publiserer Holberg generalfiskal Christen Pedersøns "Irettesættelse". Her står blant annet: "1.) In Crimine Simoniæ, i det han, af Penge-Gierrighed dertil dreven, fast alle vacerende Præste-Embeder og geistlige Beneficier, saa og Expectantz-Breve derpaa, ikke efter Meriter, paa det GUds-Tieneste kunde befodres, men de meestbydende Leje-Svenne conferered haver (...) 2.) Haver og Greve Griffenfeld i mange Maader begaaet Crimen concussionis, i det han mod sin dyre Eed for at erlange adskillige Tienester og Befodringer, ja end og ved Rettens Administration mangfoldige store Skiænk og Gaver taget og oppebaaret haver, saa at, omendskiøndt de af ham præsterede Eeder hannem om slig Pligt og Skyldighed burde ideligen at erindre, saa haver dog Hans Kongl. Majestet til Rensborg hannem herom Allernaadigst advared og erindred, men han dog saadant ingenlunde har villet lade fare, men fremdeeles annammet saavel af Fremmede, som Landets Indbyggere Skienk og Gaver til mange tusinde Rdlr. (...)" Griffenfeld ble arrestert 11. mars 1676, og det gikk ikke mange dagene før hans rørlige formue, som beløp seg til 47 800 riksdaler, ble konfiskert og brakt til slottet. I løpet av de følgende måneder ble pengene brukt til å tette huller i flåtebudsjettet. Den 20. mars gikk det ut en forordning som forbød alle former for bestikkelse. Den fastslo at den som hadde tilbudt eller gitt en «skænk eller gave», skulle bøte det dobbelte beløp, halvparten til Kvæsthuset (se under) og halvparten til angiveren. Den som hadde mottatt bestikkelsen derimot, måtte bøte både liv, ære og gods.*       Omtalen av Storks virke som fogd Woldemars fullmakt avsluttes slik: "Jeg nyelig fundet har i Paarses Haand-Journal, At hand i Alderdom har bygget Hospital. Hvormed udtryckelig vor Christen gaf tilkiende,  At hand af Gudsfrygt kun, til ingen anden Ende, Folk flaade Huden af, og for at lade see, (note) At hand i Alderdom Allmisse vilde tee." Ut fra Paarses generelle virkelighetsoppfatning å dømme er hans egenhendig førte journal ikke noen vederheftig kilde, og Mikkelsens forklaring på den griske Storkens pønitens i alderdommen virker svært tvilsom. Men dersom vi tar som utgangspunkt at Stork viser til Griffen, avdekkes en logisk kjerne. Ved å ha mottatt mange og store bestikkelser er den tidligere Griffenfeld, etter 1676 igjen Schumacher, indirekte årsak til at det innløp bøter som bidrog til finansieringen av byggingen av et hospital for sjøfolk, nemlig Kvæsthuset i København.       Just Justesen har følt seg kallet til å belyse denne saken ved en note i tre punkter, der vi skal se på de to første: "Det er, som mand siger, at stiæle en Hud for at give den Fattige et par Skoe.       Qvi veut rendre à Dieu ce qu’il a pris au monde.                                Des Preaux Sat." Ifølge kommentarene i Ludvig Holbergs Skrifter viser det første punktet til et gammelt dansk ordtak: "Mangen stjæler oksen og giver kallunet til de fattige, eller huden og syer sko deraf til de fattige." Til grunn for ordtaket ligger tanken om at man må bøte for synd eller en ond handling, her tyveri, ved en god handling. Dette er det mange som unndrar seg ved å gi en dårlig, kallun (innvoller) eller liten, et par sko, som almisse. Til sammenligning kan nevnes 2 Mos, 22,1 (Luther-Bibel): "Wenn jemand einen Ochsen oder ein Schaf stiehlt und schlachtet's oder verkauft's, der soll fünf Ochsen für einen Ochsen wiedergeben und vier Schafe für ein Schaf."       Det er verdt å merke seg at Holberg varierer ordtakets form. Hvorvidt dette er en kjent versjon, er jeg usikker på. I alle fall er det sannsynlig at grunnformen er "sy sko", det vil si at den fattige får sko og ikke en skinnbit til å fremstille sko av. Den som syr sko, er som kjent skomakeren. Passasjen kan utlegges slik: Stork "flaade Folk af", slik man flår en okse, tar/stjeler hele huden, men "bøter" ved å gi dem, som er blitt fattige, et par sko. Dette fremtrer som en kryptert hentydning til Peter Schumacher Griffenfeld.       Det andre punktet i Justesens note er et sitat fra Boileaus 9. satire, vers 164: "Som vil give Gud det tilbage, som han har taget fra Verden", der omtalen, i en innlagt replikk, gjelder en person som har bekostet byggingen av et kloster (jfr. LHS).     Å bøte til Kvæsthuset hadde i 1676 en høyst konkret betydning. Hospitalet for kvestede sjøfolk fra 1618 hadde hatt en omskiftelig tilværelse, og tidligere lokaler var etter hvert blitt for trange. Tilskyndet av striden med Sverige på 1600-tallet satte Christian 5 seg som mål å bygge et nytt og stort hospital for flåten. Dette kom konkret til uttrykk senest i 1674 i form av en fundas for Kvæsthuset. Allerede året etter var Skånske krig i gang, noe som førte til at byggingen av Kvæsthuset ble utsatt. Først i 1686 stod det imponerende byggverket ferdig.                     Kvæsthuset ved havnen i København. I mellomtiden ble det samlet inn midler til byggingen. Blant disse utgjorde bøter en ikke ubetydelig del, deriblant for å ha mottatt «skænk eller gave». Den som hadde gitt bestikkelser et ansikt, var ingen ringere enn rikets kansler, grev Griffenfeld/Schumacher. Da Kvæsthuset endelig stod ferdig, var Peter Schumacher etter datidens beregning en eldre mann, nemlig 51 år, og satt som fange på Munkholmen festning utenfor Trondhjem. I 1698 fikk Danmarks tidligere rikskansler flytte inn til byen formedelst skrantende helse, der han døde året etter, noen måneder før sin prinsipal Christian 5.    Uenigheten mellom Christian og hans høyre hånd, rikskansleren, i 1676 dreide seg blant annet om tempoet i krigsutviklingen. Da det i form av et oppsnappet brev ble bevist at Griffenfeld trenerte denne stikk i strid med kongens vilje, var det slutt på en av dansk histories mest strålende embetskarrierer. For øvrig fastslo Kongeloven som var skrevet med Schumacher/Griffenfelds hånd at kongen ikke behøvde spørre noen som helst om lov til å krige.        For Christian var krig nærmest for en sport å regne; krigskunsten inngikk i fyrsten og adelens oppfostring, gjerne i kombinasjon med jakttrening, og majestetens mundur var et praktfullt skue, jfr. bl.a. innlegget 18.9.18.  Bernt van der Eichens gobelin som viser Christian 5 under erobringen av Damgarten i 1675. Her kunne man gjerne istemme med Hans Mikkelsen da han besynger Woldemars fremtoning før "slaget" mot Peder Paars, der fogden har trumfet gjennom å følge hæren i krigen:  "Dog lod sig Fogden ey af saadant overtale, Men strax Befalning gav hans broget Hest at sale, At lafve sig til March. Calliope stem op, Beskriv mig kortelig vor Fogd fra Taa til Top. Hans Rustning og Mundur, hans Krigsmagt og dens Orden, Som den blev seet da at staa ved Fogde-Gaarden." Likevel hadde altså enevoldskongen, landets far, omtanke for alle dem som måtte regne med å bli kvestet i krigen mot svenskene, når han, Rytterkongen, prøvde å vinne tilbake de deler av riket som gikk tapt under Frederik 3. Majestetens empati, for å bruke et moderne uttrykk, fremgår da også av den latinske inskripsjonen som var murt inn i Kvæsthusets fasade på en sandsteinsplate; her i dansk oversettelse:  «Med enestående forudseenhed lod Hans Majestæt Kong Christian den Femte dette Kvæsthus rejse og udstyre, for at de, som ofre lemmer til rigernes offentlige bedste, her kan finde trøst, lindring og helbredelse for deres lidelser."  På den tiden Holberg skrev Peder Paars, mot slutten av Store nordiske krig, var Kvæsthuset stadig i full drift som sykehus for flåtens syke og sårede. Etter Slaget i Køge bukt i 1710 måtte hospitalet, var beregnet for ca. 240, ta imot ca. 1000 sårede. Man kan undre hva Holberg, som ganske sikkert har lest denne inskripsjonen, har tenkt om den enestående forutseenheten til kongen, som kriget mot svenskene til ingen nytte, og der resultatet var rikets forarming, skattetyngede bønder og kvestede sjøfolk, for ikke å snakke om alle de døde.           Carl Neumann, "Slaget i Køge Bugt 1710" (1886). Å bøte til Kvæsthuset kan sees i forlengelsen av et opprinnelig uttrykk å «ha forbrutt til hospital». Hospital var historisk ikke et sykehus beregnet på dem som ble kvestet under sjøkrig eller arbeidet med å bygge orlogsskip, men et sted for dem som ikke kunne ta vare på seg selv på grunn av fattigdom, alder, sygdom eller andre plager. «Hospital» kommer av latin «hospitalis», «gjestfri» og inkarnerer den ideelle siden ved hospitalstanken. En sann kristen skulle utvise både nestekjærlighet, barmhjertighet og gjestfrihet, og i middelalderen var gjerne hospitalene lagt til klostre eller kirker; flere av disse var oppkalt etter en helgen. Mot denne bakgrunn får straffebøter til hospital, gjerne til det nærmeste eller «nestliggendes» hospital, en særlig religiøs signifikans.       Det å betale bøter til «Kongens Qvæsthuus», slik det er omtalt i Christian 5.s Danske Lov fra 1683, året før byggingen av Kvæsthuset påbegyntes, kan ikke sies å ha samme barmhjertige klang. Holberg har neppe oppfattet kongens hospital for sårede etter sjøkrig som et egnet middel til å sikre seg salighet.  * Alle opplysninger fra Olden-Jørgensen, s. 266.

Kommentarer til Peder Paars, VI 

Storken/Griffen, øvrighetens bestikkelige maktfulle tjener 

Tilsynelatende er det kun vrak som skyldes naturkreftene, som danner næringsgrunnlaget på det fiktive Anholt, men handlingen mer enn antyder at noen på øya bidrar aktivt til havariene. Spørsmålet er hvem, noe som aktualiseres ved at øvrigheten, fogd Woldemar, har "største Part" av vraget, utvilsomt varelasten; også herr Niels, (kirken) har sin del. I flere tidligere innlegg har jeg trukket en linje mellom fogd Woldemar og Christian 5; her følger en samlet oversikt over likheten mellom de to øvrighetspersoner, som begge styrer etter en hemmelig lov. 
      
I Ludvig Holberg: Peder Paars (sommereksamen 2004, Syddansk Universitet) gir heraldikeren Ronny Andersen sin tilslutning til Hans Brix' hypotese om at den hemmelige loven på Anholt hentyder til Kongeloven. Andersen har tilføyd sine egne observasjoner. I note 44 med henvisning til Brix'  Analyser og Problemer. Undersøgelser i den ældre Danske Litteratur. Bd. III skriver han:

"(...)  Ligeledes kan man finde andre nøjagtige henvisninger, som eksempelvis en hentydning til enten Christian IV eller Christian V, der begge personligt førte deres tropper i krig: 'Skiønt han [fogeden, RA] ey tapper var, men skrøbelig og lad,/Saa var ham dog mod Paars indprentet saadan et Had,/At han Krigshæren selv Personlige vilde følge,...', Holberg 1968 (1719-20), s. 86. Fogeden er klædt i: 'Hans Støfler sadde næt, hans Buxer vare gule,/Hans Brøstdug, som var rød,...', Holberg 1968 (1719-20), s. 87. Gult og rødt var Oldenborgernes og dermed kongehuset livréfarver, altså en temmelig tydelig hentydning til hvem der tales om."

Sitatene har Andersen hentet fra Mikkelsens beskrivelse av fogd Woldemar til hest foran "slaget" mot Peder Paars og drabanter (første bok, femte sang). Andersen mener altså at portrettet av fogd Woldemar enten sikter til Christian 4 eller Christian 5. Vurdert ut fra en helhetlig vurdering der alle detaljer om fogden inngår, kan det fastslås at det er Christian 5 som er hovedmodell for den ytterst bedagelige, ikke spesielt oppvakte, fogden på Anholt. Christian 4 har da også sin likemann i eposet i form av helten, kremmeren, generalen, kapteinen m.m. Peder Paars (jfr. innlegget 28.10.19.)
     Under salvingen i 1671 leste Sjællands biskop Hans Vandal først opp Kongeloven, siden fremholdt han i sin tale at kongen er Guds statholder på jorden, besitter Guds egen trone i hans sted, og at undersåttene er kalt til å tjene og ære den himmelske majestet i kongens jordiske majestet. Men det var lite eller ingenting som vitnet om at Christian 5 egnet seg til å opptre som Guds statholder på jorden; Danmarks første fødte enevoldskonge var i seg selv et levende bevis på at rikets forfatning var en fiasko. Det viste seg snart at den rettmessige oldenborgerarving etter Kongeloven manglet evnen til å forstå selv mindre kompliserte saker. 
      Christian 5 var det man kaller middels begavet. På ett område glitret han likevel til, innenfor ryttersporten. Kongens lidenskap rettet seg, ifølge ham selv, mot jakt, elskov, krig og marinen. Frederik 3s førstefødte sønn, som etter rette arvesuksesjon skulle æres som den himmelske majestet i sin jordiske majestet, kunne kanskje egnet seg som ryttersoldat, så fremt han lystret andres kommando, men ikke som offiser eller general. Christian 5, hvis overhøyhet angivelig var sikret ved Guds særlige pakt med den fyrstelige oldenborgerstamme, falt igjennom i alle posisjoner, som enevoldsfyrste, general og offiser. 
      Det fantes knapt noen som var mer klar over Christian 5s begrensninger enn hans biograf, Ludvig Holberg, men han hadde ikke frihet til å skrive det. Professoren løste dilemmaet ved å skape et komisk portrett av en totalt unyttig fogd på en gudsforlatt øy, nær sagt et ikke-sted, der forholdene var så usle at man kunne skrive hva som helst. Det er utenkelig at Anholt skulle ha sin egen lov. Like umulig ville det være for en fullmakt å tjene seg rik i embetet ved bestikkelser eller å tyne bøndene. På denne tilsandede klippeøya, der bare fattigdommen trivdes, var det ikke mulig å dyrke mer enn til eget forbruk. I hele resten av Danmarksriket var det derimot rik avkastning for den som visste å sno seg ved fortjenstfullt virke for kongen og bestikkelser.   
      Kongeloven er skrevet ca. fem år etter at eneveldet ble innført. På basis av et kortfattet utkast til en lov på latin av generalfiskal Søren Kornerup, som for øvrig kongen måtte avskjedige på grunn av hensynsløs fremferd i embetet, fikk Kongeloven sin endelige utforming ved et samarbeid mellom Frederik 3 og hans kammersekretær Peder Schumacher (senere Griffenfeld) som samtidig skrev den ned. Slik sett kan det hevdes at kongen selv laget loven som ble holdt hemmelig for folket. Dette fremtrer som en parallell til forholdene på Anholt, der det ifølge den fremmede "historiografen" er fogden som har skrevet loven, som han altså sørger for at folket ikke får se. 
      Det er naturlig å oppfatte det slik at fogd Woldemar selv har forfattet loven, det vil si bestemt hva den skal inneholde. Han kan selvfølgelig også ha nedskrevet loven rent konkret, men ettersom fogden er lat òg har en fullmakt, nemlig Christen Stork (Storck, Storch), kan det ikke utelukkes at det er han som har gjort selve skrivejobben. Under en sammenligning mellom ferdighetene til Paarses svenn, Per Ruus, og fogdens fullmakt, Stork, hevder Hans Mikkelsen at Ruus fører en bedre penn enn Stork. Det skal snarest oppfattes slik at skriving er blant de ferdigheter fullmakten har ry for på Anholt, men her overtrumfes han altså ifølge eposdikteren av Ruus. 
      Flere tekstlige detaljer tyder på at forholdet mellom fogd Woldemar og hans fullmakt Stork speiler forholdet mellom Christian 5 og hans nærmeste rådgiver, tidligere kammersekretær, så kammerråd Schumacher; fra 1673 rikskansler, grev Griffenfeld, i en periode Danmarks reelle hersker. Ettersom kongen manglet evner for statsmannskunsten, kom han i et avhengighetsforhold til Schumacher/Griffenfeld som motsatt kongen tidlig la for dagen en fremragende begavelse. Vinhandlersønnen Peder Schumacher ble dimittert til universitetet 12 år gammel og fikk en ypperlig akademisk utdannelse. Også dette står i motsetning til Christian 5, som hadde liten akademisk dannelse å vise til og manglet statsmannslige kunnskaper. Her skal siteres fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (red.):

I en lang monolog i «Første bog», «Fjerde sang» utmaler Christen Stork krigen og feltlivets fortredeligheter for sin prinsipal, idet han samtidig fremholder hvor bekymringsløst fogden lever i fredstid. Det er verdt å legge merke til at fogden ut fra fullmaktens beskrivelse ikke gjør noe annet enn å tilfredsstille de kroppslige behov ved minst mulig egeninnsats. Dette fremtrer som en parallell til Holbergs beskrivelse av skjødehunden i "Epistel 69", jfr. innlegget 22.7.18 (red.): "Hvilken person nyter tilsvarende 'Privilegium' som epistelen forteller at skjødehunden gjør: ligge og dra seg på en bløt pute uten å gjøre det skapte grann; besudle matroners og jomfruers forklær, og som den eneste av dyrene ikke er underkastet den alminnelige lov? Det er bare ett menneske som passer til denne beskrivelsen, enevoldskongen, noe som åpner for at det er eneveldets monstrum Holberg utfordrer med sitt paradoks i denne epistelen, navnlig at den oldenborger som til enhver tid sitter med makten etter arveregler nedfelt i Kongeloven står over loven og for øvrig kan gjøre akkurat som han lyster."
      For øvrig spiller fogd Woldemar ifølge sin fullmakt lanter med datteren Nille, noe jeg skal komme tilbake til. Det gamle kortspillet lanter, som også ble kalt bøddelspill, krever minst tre spillere. Det åpner for at Stork selv er tredjemann.
      Det er ingenting som tyder på at fullmakten er misfornøyd med at fogden tilbringer mesteparten av tiden med behagelige sysler. Stork er nemlig selv svært så geskjeftig og håver inn store summer på det. For en gangs skyld unnlater Woldemar å lytte til sin fullmakt. Det gjelder den forestående krig mot Peder Paars, som fogden beordrer å sette i gang til tross for at fullmakten råder ham fra det. Dette frembyr en direkte parallell til en skjellsettende, for ikke å si fatal, kontrovers mellom Christian 5 og hans rikskansler. 
      Kongens beslutning om å gå til krig mot Sverige i 1675 sprang ut av ønsket om å gjenerobre Skåne, Halland og Blekinge. Griffenfeld mente det ville være en forhastet beslutning og rådet ham fra dette. Det fremgår av det berømte Rendsborgbrevet, som kongen overleverte sin rikskansler i Rendsborg like før landkrigen i Tyskland begynte, at han la vinn på å fremstille militæret i et dårlig lys for kongen, ganske parallelt til Storks lange tale for fogden på Anholt. I brevet lister kongen opp sin misnøye i 15 punkter, men avslutter med å si at han regner med at ministeren tar kritikken til følge, for øvrig vil kongen være ham nådig som før. I punkt 14 skriver Christian at Griffenfeld åpenbart ikke har noen respekt for militæret («militær affaires») og på alle måter prøver å få ham til å bli lei av det («gøre mig ked deraf»). Kongen skriver videre at det ikke angår ministeren, for han vil være der hvor hans hær er, og det finnes viktige oppgaver. Han gjentar så at han ikke vil skilles fra hæren. 
      Opptakten til fogdens beslutning om å gå til krig forteller mye om hans karakter. Straks Woldemar er blitt konfrontert med den trussel Paars representerer av Avind, lar han sitt folk sammenkalle for å «spørge dem til Raads, at høre deris Domme […] Nu vil jeg, sagde han, jer Raad og Meening høre, / Paa hvilcken Maade best vi Krig mod dem kand føre». Her er det tydelig hvordan Holberg understreker at Anholts hersker er avhengig av andres råd. Det kan tolkes som en hentydning til Christian 5, som kjente sine begrensninger og derfor lente seg tungt til sine rådgivere. Kongen traff aldri viktige beslutninger alene, men drøftet alltid disse på forhånd med geheimeråd/rikskansler Griffenfeld eller Geheimerådet. 
      Dersom man leser Mikkelsens lakoniske omtale av Woldemars reaksjon på at Stork rådet ham fra å gå til krig, opp mot Griffenfelds fall, får denne en sterkt satirisk virkning. Til tross for fullmaktens monolog, der han beskriver alle krigens ulemper og plager for Anholts hersker, velger den late livsnyteren likevel å begynne krigen. Mikkelsens kommentar lyder som følger: «Saa Storch fik liden Tack / for sin Veltalenhed og denne lange Snack.» Uenigheten i krigsspørsmålet var den direkte årsak til at Danmarks mektigste mann endte på kne under bøddelsverdet, dømt for en rekke alvorlige misligheter i sin embetsførsel, deriblant bestikkelser, og majestetsforbrytelse. Kongens benådning kom i samme øyeblikk som bøddelen hevet sverdet over delinkventen; den tidligere rikskansler, grev Griffenfeld, ble dømt til livsvarig fengsel.
       I et komisk epos som Peder Paars faller det naturlig å assosiere fra «Stork» til fuglen med samme navn. Dette bringer tanken hen på en annen «fugl», nemlig Griffen, et av kallenavnene til rikskansler Peter Griffenfeld (1635–99). Griffenfelds våpenmerke var en griff, en krysning mellom ørn og løve, som også kunne opptre på medaljer som grevens symbol. Den satiriske parallellen kan i så fall forstås slik at fullmakten tidligere har hatt et vanlig borgerlig navn, men at han siden er blitt opphøyd av fogden til «stork» ut fra sitt fortjenstfulle virke i dennes tjeneste.  

                        Heraldisk stork (illustrasjonsbilde).

Heraldisk griff (illustrasjonsbilde).

                                   Griffenfelds våpen.

                   

        
                                    Griffenfelds medalje.





   
      

Kommentarer til Peder Paars, V

Den gang danskekongen hadde hånden i fremmede lommer

Da kremmeren, generalen, dommeren og kapteinen Peder Paars settes inn på den store sal i huset til fogd Woldemar på Anholt, er helten på full fart nedover. Jakten som han hadde hyret, ble ødelagt da den drev mot land, hans pung med tolv riksdaler stjålet og den kostbare last inndratt som krigserstatning. Det samme gjaldt skipsfølgets bekledning inn til undertøyet og det de ellers måtte ha på eller med seg av metall, unntatt kobbermynt og annet grovt metall; eksempelvis er Paarses trøye prydet med sølvknapper.       
      Med fredsslutningen mellom Peder Paars og følge og røverbanden på Anholt er vi kommet til det tredje av punktene som den danske litteraturviter og professor Hans Brix har trukket frem, alle i Første bok, og tolket som kritiske referanser til eneveldet (Analyser og problemer, 1965-utgaven). 

                              Hans Brix (1870-1961).

Det første av punktene inngår i den fremmede mannens beskrivelse av forholdene på Anholt, annen sang. Mannen, som trolig har ventet på havaristene, kanskje tilmed bidratt til grunnstøtingen, gir på Paarses forespørsel gir en detaljert innføring i de politiske, juridiske, økonomiske og religiøse forholdene på Anholt. Vi skal se om disse uttalt komiske beskrivelsene har en undertekst som kan anvendes på Danmark, det vil si er satire rettet mot eneveldet. 
      Den fremmede mannen innleder med å omtale Anholts lov eller forfatning:

"(...) Den Lov, som vi her have,
Af Fogden skreven er, hand kand det altid lave,
Vi faar den ey at see, den heder [*] Voldmars Ret,
Saa efter Fogdens Nafn, det er mig icke let,
Dens Indhold og Begreb at sige: Vi os nøye,
At hand tilstæder os vor Land at saae og pløye,
Det veed jeg, i vor Lov beskreven er og sat,
At Præsten Tiende skal have, Fogden Skat.

[*] Kong Woldemars Jydske Lov var tilforn brugelig udi Jylland, og som Fogdens Nafn ogsaa var Woldemar, meente den uvittige Bonde, den af ham var given."

I Ludvig Holbergs Skrifters kommentar til de tre første linjene står det at Hans Brix her ser en parallell til Kongeloven, eneveldets forfatning, som ble utstedt av Frederik 3 i 1665/66, men først publisert i 1709. Kommentatoren til Peder Paars, professor Jens Kristian Andersen, kommenterer videre: 

"en sådan enevældekritisk satire fra Holbergs side må dog nu forekomme mindre sandsynlig (se J. Kr. Andersen: Professor Holbergs komedier, 1993, s. 146-51)." 

Kommentatoren viser altså til sin egen bok i grunngivningen for skepsisen overfor Brix' hypotese. En tilsvarende skepsis gjentas i kommentaren til de neste to tilfeller av en mulig eneveldekritikk (i henhold til Brix). Disse vil jeg komme tilbake til. Men her skal nevnes at det andre tilfellet, "I usle Vornede (...)", ifølge Andersens kommentar "anføres som inkriminerende regeringskritik i Grams analyse, der støttede Rostgaards klage over Peder Paars ." Klagen ble riktignok ikke tatt til følge, men viser at sensurens voktere fulgte med på utgivelsene i eneveldet. 
      Hovedårsaken til at Holberg slapp unna med sin relativt åpenlyse kritikk av øvrigheten i disse tre tilfellene, er trolig at eposet helhetlig fremstod som morsomt tull. Det harselerte med det klassiske epos, spesielt Vergils Aeneiden, og for øvrig alminnelige mennesker som speilet seg i antikkens helter. Min hypotese er at det morsomme tullet er tåkelegging av Holbergs kritikk av øvrigheten, idet beskrivelsen av Danmarks nære historie og samtid er forvrengt. Vi skal se nærmere på den første antatt eneveldekritiske passasje i sin tekstlige sammenheng. 
      Fogden på Anholt sørger for at folket ikke får se øyas, eller øylandets, lov. Kongeloven, som ble ført i pennen i to eksemplarer av kammersekretær Peter Schumacher, senere adlet Griffenfeld, ble holdt hemmelig da den kom i 1665/66, etter at eneveldet var blitt innført nærmest ved et kupp av Frederik 3 i 1660. Deler av Kongeloven er gjengitt i Christian 5s Danske Lov (1683). Loven var i praksis ukjent for folket inntil Holberg publiserte den i Dannemarks og Norges Beskrivelse i 1729. Riktignok ble Kongeloven utgitt av Frederik 4 i 1709, men da i en kostbar utgave som bare få hadde anledning til å skaffe seg. 
      Under hele Christian 5s regime var landets forfatning hemmelig i sin helhet. Fogd Woldemar hersker etter en hemmelig lov på Anholt, liksom Christian 5 gjorde i Danmark. I flere tidligere innlegg, deriblant fra 2.9.2018, har jeg trukket linjen fra Christian 5 til Holbergs portrett av fogd Woldemar, eksempelvis beskrivelsen av fogden til hest foran "slaget" mot Peder Paars og følge. I det samme innlegget har jeg også jevnført Holbergs skildring av den eneveldige hauken og dens forvandling til skogfogd i Metamorphosis med innføringen av eneveldet under Frederik 3 og Christian 5.
      
Kort etter havariet oppdager altså det fortumlede skipsfølget på stranden at mannen tenner ild på klinten. Paars spør ham i den høye stil om de er kommet til himmelen eller helvete. Den fremmede er svært godt orientert og svarer villig: 

"Det Eyland Anholt heder, † 
Indbyggerne hver Dag for Søe-Folck stedse beder
At see dem her paa Land; De ofte blir bønhørt;
Thi et og andet Skib blir lyckelig hidført,

(...)"


Det er verdt å merke seg at «eyland» eller «øland» ofte er blitt brukt om Danmark, som er en nasjon bestående av flere øyer. Navnet «Anholt» er forklart i noten: «Saa kaldet, fordi det holder Skibe an. Vid: Ped: Syvs Ordsprog […]» Forklaringen medfører ikke riktighet, noe som åpner for å tolke den satirisk. Det er sannsynlig at Peders Syvs forklaring viser til at Anholt ved sin blotte beliggenhet representerer en fare for skipstrafikken, spesielt om natten og ved dårlig sikt.  Derfor ble da også et av Danmarks aller første fyr bygget på Anholt (1560). 

              Det sist oppførte fyr på Anholt (1785-88).

Øyboerne hadde plikt til å sørge for at fyret var tent, noe som ikke alltid ble etterfulgt. Den påfallende hjelpsomme mannen tenner altså ild for de skibbrudne på klinten, noe som tyder på at det ikke har vært ild der tidligere, formodentlig i øyas fyr. Historien har mange eksempler på at folk lot være å skjøtte vedlikeholdsplikten der det var fyr. Forfatteren antyder slik sett at anholtingene unnlater å tenne fyret for at skip skal grunnstøte, ettersom skipsvrak er viktigste næring i dette øylandet, for øvrig en ikke uvanlig inntektskilde tidligere for folk som bodde ved sjøen. Da den fremmede endelig sørger for lys fra klinten, er det neppe av omtanke for de skibbrudne, men av rent selvisk interesse for varelasten. 
      Øylandet Anholt der skip anholdes / vrak er næringsvei kan ikke annet enn bringe tanken på øylandet Danmark selv, som i kraft av sin blotte beliggenhet på begge sider av den trangeste del av Øresund kunne "holde skibe an" for å innkreve toll; etter 1567 dreide det seg om lastetoll som hovedsakelig ble utregnet på basis av varelasten. Den fremmede mannen legger for dagen en særlig interesse for jaktens last, og spør: «hvad haver I for Vare». Siden de nylig støtte an, mener han det er fullt mulig å berge varene, og etter at Paarses kiste full av finere tekstiler, pels, pyntebesetning, sølvsaker og pepperkaker er brakt i trygghet, styrter alle ut til det sønderrevne skroget. Hans Mikkelsen forteller at han «paa en Prick / Altsammen kunde læt opregne og beskrive, / Et fuldt Register paa den heele Cargo give (…)» Det betyr at det eksisterer en detaljert skriftlig oversikt over hele lasten som ble reddet fra vraket, som Mikkelsen har anledning til å lese. Dette er formodentlig en hentydning til et spesielt register, Øresundstollregnskapene, der med få unntak all fortolling av skip og last som er blitt anholdt ved Helsingør, understøttet av Kronborgs kanoner, er nøyaktig nedtegnet.

          Helsingør rundt 1582, etter stikk av Hans Knieper.

Innførsel i en regnskapsprotokoll fra Øresundstollen (ca. 1738).

Ettersom tollsatsen i Øresund ble forhøyet, fremstod "raning av skip" som en pregnant metafor. Men i Holbergs samtid, under eneveldet, var det utenkelig at et skrift skulle inneholde kritikk av tollsatsene. Kongens eksklusive uangripelige rett til å fastsette toll og andre avgifter. Kongeloven, paragraf 5, lyder: 

"Kongen skal ene have vaabens og væbnings magt, at føre krig, slutte og ophæve forbund, med hvem, og naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge, eftersom enhver vel veed, at riger og lande ikke tryggeligen kand besiddes uden væbnet magt, og krigsmagt kand ikke holdes uden besolding, og besolding ikke bringes til veje uden skat."  
      
Konklusjonen, som baserer seg på passasjens undertekst, lyder: Øylandet Danmark holder skip an for å fortolle, i praksis rane, dem. Disse sammenfallene med det fiktive Anholt kan legges til det forhold at Kongeloven ble holdt hemmelig i nesten 50 år og videre de tekstlige detaljer som er nevnt i flere tidligere innlegg, deriblant 6.8.18. 
      Den fremmede personen forteller at han ikke har hjemme her, likevel snakker han om "vi". Han er svært godt orientert om forholdene på øya og kjenner fogden "til pricke". Paars gir Ruus beskjed om å nedskrive alt mannen beretter fra 
Anholt "fra Ord til Ord". Planen er at de, hvis lykken er så gunstig at de kommer tilbake til "sit Land og Føde-by", skal gi

"(...) en ny
Beskrivning over sligt, hvormed man sig til Hofve
Kand giøre angenem: Siig Lands-Mand! hvilke Love,
Regiering, Politie, Guds Tieniste og Tro
Er blant det gode Folck som denne Øe beboe."

Dette kan minne om Holbergs egen Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Sebastian Olden-Jørgensen skriver i LHS' innledning:

"Holberg fattede under sit studieophold i England 1706-8, hvor han bl.a. studerede ved Bodleian Library i Oxford. Dér fik han ideen til 'at skrive en Geographie paa Dansk, tillige med eet kort Begreeb af de fornemeste Landskabers Historier, hvilcket jeg med Guds Hielp agtede at publicere ved min Ankomst til Fædernelandet, forhaabende det skulle finde nogen Yndist, effterdi intet af det Slag var paa Dansk tilforn'."

Dannemarks og Norges Beskrivelse inneholder også de oldenborgiske kongers historie, som utgjør nesten halve boken. Blant disse finnes historiene til Frederik 2 og Christian 4, som Holberg hadde overlevert i form av et håndskrevet manus til Frederik 4 under an audiens i 1712. Året før hadde han sendt sin første bok, INTRODUCTION Til de fornemste Europæiske Rigers Historier, til kongehuset med en tilegnelse til kronprinsen, den senere Christian 6.    
      Håndskriftet med kongebiografiene var ment som en anbefaling av ham selv til en professorstilling ved universitetet, og kongen lovet ham da også et professorat samt et stipend til en større  utenlandsreise. Her skal det igjen siteres fra Olden-Jørgensens innledning (jfr. for øvrig innlegget 20.6.19):

"Tredje gang Holberg omtaler værket er i sin latinske selvbiografi, det såkaldte Første levnedsbrev (1727). Her omtaler han udnævnelsen til professor i metafysik og fortsætter:

Jeg banede mig Vej til denne Æresport [: professoratet] ved Hjælp af en haandskrevet Bog i Folio som jeg allerunderdanigst tilegnede Hans Majestæt Kongen; for da jeg ikke havde nogen fornemme Bekendtskaber, maatte jeg sige:
Lærdmænds Fremtidshaab beror
kun på Kongens Nik og Ord.

Og jeg blev heller ikke skuffet i mine Forhåbninger. Jeg mærkede nemlig straks at der strømmede nogle Bække fra denne allernaadigste Kilde i Retning af mig. Haandskriftet omfattede Christian den Fjerdes og Frederik den Tredjes Historie. [...]"

Passasjen som skildrer den fremmede mannens opplysninger, kunne gjerne kalles "Anholts beskrivelse" og inngå i den type geografisk og historisk litteratur som Holberg selv produserte, dels med tanke på å oppnå gunst hos kongen. Det var viktig aldri å tape den erhvervede majestetiske bevågenhet, ettersom dét ville kunne føre til degradering, kanskje landsforvisning, eller i verste fall tap av hodet på en blokk formedelst majestetsfornærmelse.