Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VIII

Styrkeprøven mellom den sparsomme og den vellystige byen

 

Holberg skriver at to greske byer tidligere hadde to «differente stats principia», forskjellige samfunnsideologier. Den ene, Lakedaimon (Sparta), tvang borgerne til ussel føde og ringe klær, den andre lot borgerne flotte seg og gjøre seg til gode. Den første byen fortsatte å være sparsom og fattig, og den siste var alltid vellystig og rik. Årsaken er at i Lakedaimon hersket ørkesløsheten samtidig med sparsommeligheten, og i Athen var det hurtighet i handel og kunster samtidig med vellysten, et overdådig levnet. Så mye som forfatteren derfor gleder seg over å høre om en manufakturs stiftelse, med så stor koldsindighet hører han tale om innskrenkning i klær og føde. Årsaken er at han har lært av historien hvor lite innskrenkning bidrar til et lands styrke i forhold til hurtighet og arbeid.

 

Her bringes historien igjen inn som bevis for viktigheten av å sysselsette ledige hender med produksjon av luksusvarer, i manufakturer. I begynnelsen av passasjen med eksemplene om spanierne, tatarene, spartanerne og athenerne, står det at «tidens længde», altså historien, har vist at det ikke finnes større bisarreri enn å tenke at man styrker et land ved sparsommelighet, sammen med ørkesløshet. Holbergs påstand, som er satirisk, faller nettopp på, historien.

 

Peloponneskrigen (431-404 f.Kr.) var en krig mellom Sparta, som leder for Det peloponnesiske forbund, og Athen, som leder for Det deliske sjøforbund. Årsaken var ifølge den greske historiker Thykudid spartanernes misnøye med Athens voksende makt. Under Slaget ved Aigospotamoi i 405 ble den athenske flåte utslettet av den spartanske under Lysander. Holberg skriver følgende:

 

«da de vare udi deris største Desperation og Forvirrelse, komme de tvende Spartanske Konger Agis og Pausanias, og belægrede Staden. Lysander lagde sig ogsaa med 300 Skibe for den nafnkundige Hafn Pyræum. […] Dette altsammen nødde de Athenienser ydmygeligen at bede om Fred, hvilken med stor Nød blev dem given paa saadan haarde Conditioner, at de skulle nedrive Athenen indtagis een Part af deris Muure, og lade sig regiære af 30 Mænd, som bleve kaldte de 30 Tyranner. Saaledis blev den herlige Stad Athenen, som tilforn overgick alle andre Stæder i Græcken-land udi Rigdom, Magt og Herlighed, bragt udi een meget elendig Tilstand, og maatte lade sig regiære af sine Naboer, som den før hafde foragtet.»

                                       Slaget ved Aigospotamoi.

 

Athen, som var kommet lengst i kulturutviklingen av de greske byer, der det rådet «hurtighed udi handel og kunster», ble knust av Sparta, nøysomhetens høyborg.

 

Holbergs påstand om at det rådet ørkesløshet i Sparta, slik det angivelig gjorde hos spanierne og tatarene, står i skarp kontrast til det historien forteller. Spartanerne var særdeles dyktige krigere. Alle spartanske menn fikk grundig soldatopplæring. Syv år gamle ble de tatt fra hjemmet og plassert i en offentlig skole-/oppdragelsesinstitusjon, der siktemålet var å utdanne gode soldater som var lojale overfor Sparta. Mennene tilbrakte tiden i ulike institusjoner eller leire der militæropplæring, styrke og utholdenhet stod sentralt, frem til fylte 30 år. Enkelte militære forpliktelser fulgte mennene til de ble 60.

Spartanske krigere.

Husholdningene i Sparta var nøysomme, og kvinnene har så vidt meg bekjent arbeidet hjemme uten hjelp av husslaver. Slavene, helotene, dyrket jorden rundt Sparta og leverte en viss andel av grøden til eierne i byen. Ørkesløs er et adjektiv som synes malplassert i en karakteristikk av spartanerne. Da passer det langt bedre på athenerne.

 

I Athen arbeidet slavene både i husholdningene og i manufakturene. I sistnevnte var det også mange metoikere med håndverkskompetanse sysselsatt, noe som frigjorde athenerne fra en del arbeid. Metoikerne var opprinnelig fremmede, for eksempel fra andre greske byer, som hadde bosatt seg i Athen, dels på oppfordring. De fantes i alle de greske byene unntatt i Sparta. Flest metoikere var det altså i Athen, der de utgjorde en viktig del av arbeidskraften, eksempelvis innenfor finere håndverk og kunst. Mens man (les Christian 4) i Danmark satset på løsgjengere, tiggere og forldreløse barn i produksjonen av finere varer, lente man seg i Athen til kompetente fremmede håndverkere.

 

Dersom man skal tegne et satirisk bilde av Athen, kan man se for seg en rekke hurtige ikke-athenere som produserer luksusvarer som silkestoffer, marmorskulpturer og malte terrakottakanner, mens athenerne selv vandrer makelig rundt på agoraen og diskuterer filosofi og retorikk, akademiske disipliner som Holberg omtaler med stor forakt.

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VII

 

Hvorfor bygget ikke tatarene fabrikker?

 

Holberg skriver at tatarene spiser hestekjøtt og bærer «ringe klæder». Ut fra en økonomisk tankegang der nøysomhet i livsførsel resulterer i rikdom for nasjonen, skulle man forventet at det tatariske folk var kjemperike. Forfatteren hevder at det slett ikke er slik. Tatarene er nemlig samtidig ørkesløse, slik at fattigdommen med all sin tarvelighet er så stor at de drives til å nære seg ved stratenrøveri. Botemiddelet er, underforstått, at tatarene bør sysselsette ledige hender med produksjon av luksusvarer og begynne å bruke, eller forbruke, disse, for eksempel fine klær. Dette fremtrer som en parallell til omtalen av spanierne som burde sette seg til veven og produsere finere klede, ikke bare sende ullen ut av landet. Her finnes også en annen parallell. Da Filip 2 kriget som verst, var det neppe mange ledige hender til å spinne og veve. Tatarene, som ifølge Holberg var særdeles krigerske òg levde av landeveisrøveri, måtte erhverve og vedlikeholde martialske kunster som taktikk, våpenbruk og rytteri. Krigeraspektet er enda vektigere i det tredje eksemplet på de ørkesløse og nøysomme folk, spartanerne.  

Påstandene i passasjen om tatarene er så langt fra virkeligheten at satire står igjen som eneste forklaring. Man skal lete lenge etter en seriøs politiker eller tenker som mener at en nasjon blir kjemperik, dersom folket er sparsommelig. Dette er like fantasifullt som at en nasjon blir rik eller sterk dersom alle fattige sysselsettes i produksjon av luksusvarer. Sistnevnte var altså like fullt Christian 4s plan, som han prøvde å realisere og som mislyktes (jfr. innlegg V).

 

Påstanden om at tatarene spiser hestekjøtt på grunn av nøysomhet, kan avfeies umiddelbart. Europeernes aversjon mot å spise hestekjøtt er kulturelt betinget. «Epistel 69», der temaet er tabuet mot å spise skjødehund, viser at Holberg er klar over hvordan kulturelle hensyn påvirker folks kjøttmeny. Tatarene er et gammelt nomadefolk som har forflyttet seg til hest; de har ernæret seg av hesten, også melken, liksom samene av reinen og beduinene av kamelen.

 

Påstanden om at tatarene bærer ringe klær, kan diskuteres. Tatarenes tradisjonelle drakt, det dreier seg vel om festdrakten, er farverik og flott pyntet, med orientalsk snitt. Også bilder av tatariske ryttersoldater tyder på at klærne er alt annet enn ringe. Påstanden motsies også av opplysningen om at tatarene nærer seg av stratenrøveri, som trolig sikter til plyndring av handelskaravaner, som blant annet fraktet silke. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Forslaget om at tatarene skal etablere manufakturer for storskalafremstilling av finere forbruksvarer, er komisk. Nomader forflytter seg med sitt pakkas ved hjelp av hester, okser, kameler etc. I «Epistel 261» er uroligheter blant håndverkssvenner tema. F.J. Billeskov Jansen trekker frem som en mulig referanse uroligheter blant håndverkerne som hadde strømmet til oppføringen av Christiansborg 1731-1745, der mange kom fra utlandet. De vant ofte frem med sine krav. Holberg har en forklaring; hvis håndverkerne ikke får det som de vil, kan de bare dra videre:

 

«Haandverks-Karle have ingen bestandig Boepæl, intet vist Hiem eller Fæderne-Land: De boe, som Tartarer, udi Telte, og uden U-lejlighed eller mindste Tab kand flytte fra et Sted til et andet.»

 

Slott, borger, manufakturer, verksteder eller andre solide konstruksjoner er ikke noe man vanligvis forbinder med tatarer. Ovenstående passasje vitner om at Holberg var klar over dette.

                                Tatartelt

 

Holberg påstår altså at tatarene nærer seg ved stratenrøveri fordi «fattigdommen med all den tarvelighed er så stor». Det er neppe enkeltstående personer som er målet, men karavaner med rikt reisegods; handelskaravaner. Tatarene, som angivelig lever nøysomt eller tarvelig, det vil si hverken forbruker fremmede luksusvarer eller fabrikkerer tilsvarende selv, røver de ettertraktede varene. Dette river grunnen vekk under forfatterens påstand om tatarenes tarvelighet, deriblant i klesdrakt. 

Også en annen epistel, nr. 38, kan så tvil om påstanden er seriøst ment fra forfatterens side.

 

I epistelen drøfter Holberg det forhold at visse barbariske folk, især tartarer og arabere, har gjort det til en profesjon å røve og plyndre fremmede folk, uten at de oppfatter dette «håndverket» som hverken syndig eller lastefullt. Videre skriver han:

 

«Haandverket i sig selv er lastværdigt; skiønt man deraf ikke kand vise samme Folks onde Naturel, men heller nogle onde Vedtægter, som saaledes have fæstet Rødder, at de selv ikke kand see deres Hæslighed.»   

 

Holberg går raskt over til å eksemplifisere det barbariske håndverket med arabernes plyndring av reisende, altså handelskaravaner. De onde vedtektene, som legitimerer arabernes stratenrøveri, får man tro er av en viss alder, siden de har festet røtter. Beskrivelsen kan antyde at vedtektene er av religiøs karakter, siden de fritar røverne for synd. Og da er det en løsning som byr seg frem. Araberne er muhammedanere, det samme gjelder tatarene. Dette nevner Holberg blant annet i Heltehistorier, Tomus I, om stormogulen Akbar. Og Muhammad er kjent for sine plyndringstokt mot handelskaravaner.

 

Muhammad ble ikke profet i sin egen by Mekka, og i 622 flyttet eller flyktet han med sine tilhengere til Medina. Muslimsk tradisjon forsvarer plyndringstoktene med at Muhammad og tilhengerne hadde måttet forlate det de eide i Mekka, og at de nå tok tilbake dette ved å plyndre karavaner på vei til Mekka. Her er det vanlig å henvise til Koranen, 22:40: «Tillatelse (til å kjempe) gis dem, mot hvem det kjempes, fordi de har lidd urett og Allah er visselig mektig til å hjelpe dem.»

 

Holberg er ingen tilhenger av Muhammad, som han i Almindelig Kirkehistorie beskriver som en brutal krigsherre. Da Profeten etter 13 år ikke hadde nådd frem med sin prediken, blottet han sverdet og anvendte de siste ti årene av livet på å utbre sin lærdom med makt. Han befalte tilhengerne å bevæpne seg og drepe alle dem som ikke ville anta hans lærdom.

 

«Derpaa fik han sig en liden Hær paa Beenene, hvormed han først overfaldt og plyndrede  Caravanerne, og, ligesom hans Hær forøgede sig meer og meer, saa foretog han sig vigtigere Ting, erobrede Mecca med heele Arabien og en Deel af Syrien, og omsider havde en Krigs-Hær af 10000 Mænd, hvis Magt ingen kunde staae imod, efterdi de fleeste vare Fanatiske Folk, der agtede deres Liv kun lidet.»

 

Både tatarene og araberne næret seg, ifølge Holberg, ved landeveisrøveri. Det er nærliggende å tolke forfatterens forklaring med at det, i arabernes tilfelle, dreier seg om en gammel ond vedtekt hvortil fattigdom har drevet dem, med religionsstifterens plyndring av karavaner. Muhammad og tilhengerne hadde som nevnt forlatt sin eiendom i Mekka og anså det ikke som syndig eller lastefullt å røve mekkanske handelskaravaner. Muhammad hadde tidligere vært involvert i trafikken med handelskaravaner. 25 år gammel ble han ansatt hos en rik kjøpmannsenke, Khadijah, for å ha overoppsyn med karavanene til Syria. De giftet seg senere.

 

Den som plyndret handelsvarer, var tatarenes og arabernes Profet. Det åpner for at det er den religiøse legitimering av dette landeveisrøveriet Holberg sikter til med ond vedtekt. I heltehistorien om Abbas den store, shah av Persia, skriver Holberg at tatarene, perserne og de mogulske tatarer er «Sunnys», sunnimuslimer. Det samme gjelder som kjent de fleste arabere.

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VI

De sparsommelige spaniere og sølvskutene fra Amerika

 

Holberg hevder at mange nasjoner har tatt feil og trodd at nøysomhet (i forbruk) har befordret landets styrke. Men «tidens længde har viset» at det finnes intet større «bizarrerie» enn å tenke at landet kan styrkes ved sparsommelighet, når den er akkompagnert av ørkesløshet. Holberg fortsetter her langs de samme tankebaner som i linjene over. Dersom det er ledige hender i et land, i praksis dagdrivere, halv- og helkriminelle løsgjengere, vil det lønne seg å sysselsette dem med fabrikasjon av varer som kreves til et overdådig levevis. Man kan vanskelig se for seg at de som dyrket jorden, som var den vanligste jobben for mannens del i Danmark på Holbergs tid, skulle legge fra seg hakke og spade for å veve sars og kalemank. I tidligere innlegg har jeg vist at påstanden både er ille grunnet, for å bruke et typisk Holberg-uttrykk, òg satirisk.

 

De som får æren av å illustrere det bisarre ved en feilslått moderasjonspolitikk, er Spania, tatarene og Lakedaimon eller Sparta. Spanierne er et særdeles sparsommelig folk, hevder Holberg, men fordi de samtidig er makelige, «saa kand man sige, at de ere ligesaa fattige som de ere sparsommelige». Motsatt kan det hevdes at jo mindre sparsommelige spanierne er, desto mindre fattige blir de. Det vil si: Jo mer penger spanierne bruker på luksus, desto rikere blir de. Dette sammenfaller med Holbergs budskap i teksten, uten at han formulerer det så klart. Med denne formulereringen, som er helt i tråd med Holbergs argumentasjon, fremtrer det paradoksale ved en merkantilistisk økonomi. Dette har jeg omtalt i innlegg III:

 

«Skal man få penger, må man bruke penger; i praksis: Skal kongen få penger, må folket bruke penger, vel å merke på luksus. Det gjelder altså ikke bare utlendinger, men også landets egen befolkning.»

 

Holbergs oppfatning av merkantilismens kjerneidé, som sammenfaller med ettertidens beskrivelse av den historiske økonomien, understøttes av omtalen i Første levnedsbrev av de prektigkledde pariserne som er døden nær av sult. De har handlet dyre klær; kjempeparykkene drysser av mel, selv dufter de kardemommebalsam, men har altså ikke råd til å kjøpe mat. Ved sin sløsing på pomp og prakt, som produseres på franske manufakturer initiert av finansministeren Colbert, har pariserne gjort ære på nasjonen. Den som får pengene, er Ludvig 14, som sørger for å bruke dem opp på krig og hoffliv, jfr. innlegg III, «Faire honneur à la nation».

 

Påstanden om at spanierne er et særdeles sparsommelig folk, kan ha noe for seg så fremt «folk» vektlegges. Den jevne alminnelige spanier var vel for det meste en fattig bonde eller fisker, som ikke har hatt penger å bruke på luksus. Men de som tilhørte den spanske overklasse, som adelen og kjøpmannsklassen, var ikke særdeles sparsommelige. Spania var etter koloniseringen av store deler av Amerika imperiet der solen aldri gikk ned. Fra Mellom- og Sør-Amerika seilte de såkalte skatte- eller sølvskipene hjem til Spania fullastet med merkantilismens trumfkort, gull og sølv. Spania var på 1500-tallet Europas mektigste rike. Men allerede i århundrets siste del begynte nedturen, og en av årsakene antydes i «Om handelen».

I Holbergs eksempler om alenprisen på henholdsvis hollandsk- og danskprodusert klede er Spania i begge tilfeller leverandør av råstoff, ullen, trolig fra merinosauen. Forfatteren understreker hvor liten del av prisen råstoffet utgjør; arbeidslønnen utgjør langt den største del (jfr. innlegg IV). Opplysningen kan kobles til påstanden om at spanierne er makelige. I Holland er en stor befolkningsgruppe sysselsatt ved rokker og vever. Ut fra merkantilistisk tankegang burde foredlingen av ullen vært utført av spaniere. Holberg trekker det enda lenger; de makelige, i praksis løsgjengere og tiggere, skulle tjores til rokker og vever. Det er dette forfatteren fremstiller som et ideal, uaktet han vet at prosjektet havarerte under Christian 4, en av Europas første merkantilister.  

 

I Spania var man altså makelige, idet man unnlot å etablere manufakturer som kunne demme opp for utførselen av edelmynten; betaling for importerte luksusvarer. Dette stemmer med forholdene i landet i den senere del av 1500-tallet, men er neppe eneste årsak til at Spania mistet hegemoniet i Europa, som ble overtatt av de flittige hollenderne; De forente Nederlandene. De store mengder edelmetall som strømmet inn i skattkammeret til spanskekongen, førte nemlig til en voldsom inflasjon; verdien på gull og sølv sank, noe som spredte seg til resten av Europa. Dette inngår i belæringen til stadssatyrikus Hieronymus, Holbergs talerør, i Peder Paars, som er behandlet i flere tidligere innlegg, bl.a. i innlegg II.

 

En tredje, og langt den viktigste, grunn til at Spania ble fattig, var at kongen, Filip 2, var fanatisk katolikk og ødte landets rikdom på krig mot protestantene; deriblant Holland (jfr. innlegg IV) og England. Filip 2s ruinerende kriger, hvori inngår tapet til Den spanske armada, kan bringe Holbergs satire frem i lyset. Kongen var nok langt mer opptatt av å utstyre ledige hender med armbrøst og arkebuse enn med skyttel. Mange tusen spaniere deltok i Filips armeer. Dersom en spanier hadde forbrutt seg, kom han nok snarere på galeien enn i «spinneriet». De neste eksemplene på folk som både er sparsommelige og makelige, tatarene og spartanerne, er kjent som store krigere. Det kan understøtte en tolkning der Filip 2s kriger, som underminerte spansk økonomi og førte til at landet mistet lederposisjonen i Europa, inngår i bakgrunnen for Holbergs omtale.

Den spanske skatteflåte

Den spanske armada