Den allvitende fortolker og forfatteren som ikke skjønte sitt eget stykke - Sejersted og "Jean de France"

 

Jørgen Magnus Sejersted skriver i «Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien» at Jeronimus’ avslutningsdikt «må tas med diverse klyper salt». Holberg-forskeren stiller med denne sleivete formuleringen spørsmål ved forfatterens moralske budskap, som vanligvis fremgår av de siste linjene. I tillegg har Sejersted snudd opp ned på Holbergs definisjon av stykket som komedie, idet han beskriver det som tragedie. Med dette har Holberg-forskeren oppkastet seg til allvitende fortolker, mens forfatteren selv er tilsvarende redusert.  

      Diktet siteres i sin helhet her:

 

«Mig synes, Naboe, at det er

Herefter meere sicker,

Vi gifter tilig Sønner her,

End dem af Landet skicker,

 

Af eders Søns Historie

Exempel mand kand tage,

Hvad nytter fremmet Land at see

Før mand faar Skæg paa Hage,

 

See andre Nationer an,

Hvor Ungdom bliver hiemme,

Her eene strax af Landet man

Skal ud for Dansk at glemme,

 

At sætte Arv og Middel til,

Og lære galne Sæder,

Galanterie og Abe-Spil,

En Hoben Nymods Eeder.

 

Hvis endelig der reises maa,

Det kand ej være andet

Lad Reisen kun til Elben gaa,

Saa Arven blir i Landet.

 

Hvad nytter os saa store Spring

I andre Land at giøre?

Paa Scaven vi kand bedre Ting

Om Rigets Tilstand høre.»

 

Sejersted mener at diktets moral både strider mot Holbergs biografi og hans vedvarende formidling av europeiske ideer i dansk offentlighet. Men diktet sier ikke noe om europeiske opplysningsideer, som var dét Holberg brakte med seg til Danmark fra utlandet. Problemet er altså at sønnene vender hjem med gærne vaner; jåleri; herming, som tillærte franske eder.

Hans/Jean har brukt 1500 riksdaler i «den galanteste stad i Europa», og i Hexerie eller Blind Allarm dukker the big spender opp i portechaise og henvender seg til skuespillerinnen Apelone med følgende replikk:

 

«Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi next hit de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. Jeg veed nok, hvad mine Klæder kostede mig, som jeg lod allene giøre mig til Geburts-Dagene allene pour faire honeur a la nation. Ovis par di si fait Madame, jeg passerede til Versailles, Fontaineblau og Marli ikke allene for en honnete Home men endogsaa for en honete Cavallier.»

 

Dette fremstår i direkte motsetning til Holbergs biografi. Uttrykket faire honneur à la nation er benyttet i Første Levnedsbrev (overs. fra latin) fra Holbergs opphold i Paris 1725-26:

 

«Jeg var jo ikke kommet til Paris for at gøre mig bekendt ved ødselhed i klædedragt eller for at fortære min fædrenearv ved eet eneste maaltid (det er det, værtshusholderne i Faubourg St. Germain kalder: faire honneur à la nation, naar de frister gæsterne til ødselhed), men for at have et sted at være, indtil aarstiden tillod mig at rejse hjem igen.»

Holberg brakte hverken med seg «galne Sæder»; «Galanteri» eller «Abe-Spil», herming etter adelen, som ballett, hjem til Danmark. Jean derimot har gått hos dansemesteren Blondis, som sikter til den berømte ballettdanseren og koreografen Blondy, som ble ballettmester ved Pariseroperaen i 1729. Da Hans Frandsen vender hjem som Jean de France, fortsetter han med dårlig innlærte dansetrinn og prøver å spre ballettentusiasme med tvang. Magdelone, en av Holbergs gjennomgangsfigurer, faller pladask igjennom som prima ballerina. 

                       Jean instruerer Magdelone i menuett; Frands er motvillig bivåner.

Holberg er erklært motstander av den franske, fornemme, komedie, der ballettinnslag var vanlig. Det gjelder for eksempel Le bourgeois gentilhomme, forelegg for Jean de France, noe som er omtalt i en rekke blogginnlegg (bl.a. 15.3.2023). «En Hoben Nymods Eeder» viser direkte til utskjellingsscenen mellom Jean og Pierre, som igjen hentyder til Molières komedie. For hver av de ting Jeronimus advarer mot, finnes en rekke Holberg-tekster, blant annet essayer, som viser at forfatteren deler spissborgerens skepsis.

                              Jean de France; "Hans Rumpevricker. Hans Styldteganger"

                                 Monsieur Jourdain
 

Jeronimus moraliserer over narren; apekatten og ballettdanseren Jean de France. Det er ikke Jeronimus’ moral det er noe galt med, men Sejersteds tolkning.

                                      

VAR HOLBERG SKEIV?

 

(Refusert innlegg til Khrono og forskning.no)

Under Skeivt kulturår var Holbergs seksuelle legning tema ved Universitetet i Bergen. Jørgen Magnus Sejersted spilte en sentral rolle, og på tampen av året publiserte han «Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien» i Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 4. Sejersted mener Jean de France muligens er påvirket av den engelske restaurasjonskomedie, der det finnes en karakter med flytende kjønnsidentitet som kan grense mot homofili. Han finner trekk ved tittelfiguren som synes å peke mot Holberg selv.

 

Blant forklaringene på at Holberg aldri giftet seg, er at han var homofil. Det finnes ikke kildemateriale som understøtter dette, men i fjor dukket påstanden igjen opp. Til dette er å si at Holberg var dobbeltsidig kryptorkist; han manglet baller og kunne ikke lage barn. Produksjon av arvinger var et viktig poeng ved ekteskapsinngåelse på 1700-tallet, ikke minst innenfor Holbergs klasse som gjerne var eiendomsbesittere. Den mangelfulle utrustning kan også ha vært forbundet med skam.

     

Jean de France er skrevet i dialog med Molières Le bourgeois gentilhomme, som ble urfremført for Ludvig 14 og hoffet i 1670. «Den borgerlige adelsmann», m. Jourdain, bor i Paris og har arvet en formue etter faren som var kledeshandler. Pengene bruker han i et forsøk på å bli adelsmann. Hans Frandsen, hvis selverklærte navn Jean de France peker mot kongstittel, bruker penger som han har fått av faren, Frands, en jevn borgermann, inntil denne begynner å frykte ruin. Viktige hjelpere på m. Jourdains klassereise er ulike maître; maître de musique, - á danser, - d’armes (fektemester), - de philosophie (språkmester), og - tailleur (skreddermester). Også Jean betaler for maître i Paris, som ballettmester og maitre de langue. M. Jourdain lar seg føre bak lyset av skreddermesteren og gjør hele tiden en komisk figur, akkurat som Jean. Pariseren beiler til en fornem dame, slik Jean innbiller seg at han gjør. Til slutt blir m. Jourdain utsatt for et narrespill av Cléonte, beileren til Lucille, m. Jourdains datter, dennes tjener Covielle og mme. Jourdain som synes mannen er en narr. De lurer m. Jourdain til å tro at han deltar i et bryllup, der Lucille gifter seg med sønnen til den tyrkiske sultan (Cléonte i forkledning), samtidig som han selv adles. Også Jean utsettes for et narrespill, der tjenestepiken Marthe kler seg ut som en fornem fransk dame.

      Holberg omtaler Molières komedie i «Epistel 293», der han hevder at enhver praler med sin profesjon; «Det er med slige Folk Moliere skiemter udi den Borgerlige Ædelmand, naar han forestiller en Philosophum, en Musicant og en Dandsemester, hvoraf enhver holder sit Videnskab for det vigtigste og ædelste.» Det er flere eksempler på tekstlig parallellitet mellom den danske og den franske komedien; her skal ett nevnes, der også epistelen inngår.

      Språkmesteren (maître de philosophie), som underviser m. Jourdain, irettesetter i Annen akt, scene 3 danse-, musikk- og fektemesteren som alle er kommet i ens ærend. De tre krangler om hvem som har det viktigste yrket. «Mine herrer; hva slags oppførsel er dette! Har dere ikke lest Senecas lærde avhandling om vrede? […]» Nettopp Senecas moralfilosofiske verker refereres det til i Jean de France, òg i «Epistel 293». Holberg hevder i epistelen at en skomaker trenger moralfilosofi. Aller viktigst er Senecas De ira (Om vrede), som viser hvordan man kan bevæpne seg med tålmodighet. Eksemplet er en skomaker som arbeider for en petitmaitre, som «udøser sin galde» over den minste fold på skoen. Passasjen leder direkte over i Lbg, der m. Jourdain skjeller ut skreddermesteren fordi han har laget skoene for små.

      Scene 4, der m. Jourdain har mottatt undervisning av språkmesteren, slutter med at eleven påkaller død og fordervelse over skreddermesteren som lar vente på seg; det er heller ikke alltid språkmesteren klarer å følge Senecas lære. Den iltre ordbruken har fått en avlegger i JdF, Tredje akt, scene 1, der Jean og Pierre skjeller hverandre ut etter franske noter. En rekke av skjellsordene og edene i JdF har sitt motstykke i Lbg, som fripon, maraud, bourreau, la peste, le diable. Jean forklarer utskjellingen slik: «jeg fik den sidste Maaned en Liste af 40 Nymodens Eeder af min Maitre de Langue, som jeg icke kand exercere uden paa dig.» Dette er en satirisk hentydning til språkmesteren i Lbg, som maner til å følge Seneca, men som tyr til skjellsord selv.

 

Jean er ikke en frihetssøkende ånd, slik Sejersted hevder, men en «Abe-Kat» som hermer etter adelen i Paris. At menn danset ballett i strutteskjørt, slik Ludvig 14 gjorde, betyr ikke at de var skeive. Cadence! roper Jean til faren som er presset til å synge til dansen, akkurat slik dansemesteren innprenter m. Jourdain. Når Jean synger «La, la la la la la», er ikke det uttrykk forløssluppen glede, men i etterligning av dansemesteren i Paris. Samtidig sikter det til replikken til maître à danser i Lgb, som angir takten for den klossete m. Jourdain:

 

«La, la, la; la, la, la, la, la, la; la, la, la, bis; la, la, la; la, la. En cadence, s'il vous plaît. La, la, la, la. La jambe droite. La, la, la. […]»

 

Jean bruker mye penger på fransk mat og drikke, fine klær, danse- og språklærere; klassereisen blir betalt av den redelige borger Frands Hansen. Liksom Jeronimus driver han trolig et håndverks- eller handelsfirma; kanskje har det vært i familiens eie i generasjoner. Ved innsats, flid og nøkternhet har borgerne skaffet et utkomme for seg og sine. Dersom Jean får ture frem slik han ønsker, vil familien ende i gjeldsfengsel eller tvinges til å tigge; arresteres for løsgjengeri; settes til festningsarbeid eller bures inn i spinnehus. Arv og livsgrunnlag vil fordufte.

      Jeronimus, Jeans kommende svigerfar, er innbitt motstander både av fornem livsstil og franske «politiske Griller». Hans bekymring om at en hop med fattige borgersønner skal true økonomien i Danmark når de vender hjem fra Frankrike proppfulle av politiske griller, er satire. I eneveldet Danmark-Norge var det hverken borgerne eller sønnene deres, men kongen, som bestemte. Vinhandlersønnen Peder Schumacher, som en periode hadde den reelle makt på grunn av Christian 5s manglende styringsevne, er et unntak.

      Det danske kongehus dyrket det franske, spesielt etter at Christian 5 overtok tronen. Som kronprins hadde han tilbrakt 15 måneder i Paris fylt av lutter fornøyelser, spesielt ved Ludvig 14s hoff. Christian brakte fransk hoffkultur og politiske griller med seg til Danmark; sistnevnte satte Schumacher, adlet til grev Griffenfeld, ut i livet. Holberg skriver i Dannemarks og Norges Historie at kronprinsen fikk en kårde med diamantgeheng av Ludvig 14, og at kongens bror, hertugen av Orléans, stadig oppsøkte Christian.

      Sejersted unnlater å nevne at Jean de France også opptrer i Hexerie eller Blind Allarm (1730). Han ankommer i portechaise og sier til Apelone: «Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. […]» Jean de France har altså møtt kong Ludvig af Frankrige, Monsieur = hertugen av Orléans, og Madame = hertuginnen av Orléans.

         

     

       

          

Holberg og den franske vellyst – "Jean de France" og Molières" Le bourgeois gentilhomme"

 

(Refusert innlegg til Norsk Shakespearetidsskrift)

 

Jørgen Magnus Sejersted lanserer i «Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien» (Norsk Shakespearetidsskrift, Nr. 4, 2022) en tolkning, der tittelfiguren Jean de France peker mot en homofil legning hos forfatteren. Det litterære forbilde for komedien finner Sejersted i den engelske restaurasjonskomedie. Tolkningen forbigår den kjensgjerning at det finnes et konkret litterært forbilde for Jean de France, Molières Le bourgeois gentilhomme (1670).

 

«Den borgerlige adelsmann», monsieur Jourdain, som bor i Paris, har arvet en formue etter faren som var kledeshandler. Pengene bruker han i et forsøk på å bli adelsmann. Hans Frandsen, hvis selverklærte navn Jean de France peker mot kongstittel, bruker penger som han har fått av faren, Frands, en jevn borgermann, inntil Frands begynner å frykte ruin. Viktige hjelpere på m. Jourdains klassereise er ulike maître; maître de musique, -á danser, -d’armes (fektemester), -de philosophie (språkmester), og -tailleur (skreddermester). Også Jean betaler for maître i Paris, som ballettmester og Maitre de Langue. Den middelaldrende borgeren lar seg føre bak lyset av skreddermesteren og gjør hele tiden en komisk figur, akkurat som Jean. M. Jourdain beiler til en fornem dame, slik Jean innbiller seg at han gjør. Til slutt blir m. Jourdain utsatt for et narrespill av Cléonte, beileren til Lucille, m. Jourdains datter, dennes tjener Covielle og mme. Jourdain som synes mannen er en narr. De lurer m. Jourdain til å tro at han deltar i et bryllup, der Lucille gifter seg med sønnen til den tyrkiske sultan (Cléonte i forkledning), samtidig som han selv adles. Også Jean utsettes for et narrespill, der tjenestepiken Marthe kler seg ut som en fornem fransk dame.

      Lbg ble uroppført for Ludvig 14 og hoffet på Chateau de Chambord i 1670. Holberg omtaler Moliéres komedie i «Epistel 293». Utgangspunktet er en påstand han har lest i et skrift av erkefienden Andreas Hojer; en god jurist må være polyhistor. Holberg innvender at alle praler med sin vitenskap eller profesjon; «Det er med slige Folk Moliere skiemter udi den Borgerlige Ædelmand, naar han forestiller en Philosophum, en Musicant og en Dandsemester, hvoraf enhver holder sit Videnskab for det vigtigste og ædelste.» For å underbygge sitt standpunkt viser han med eksempler at en god skomaker må være polyhistor med kunnskap innenfor ethvert akademisk fag. Argumentasjonen er satirisk.

      En akademiker med en så imponerende faglig bredde ville kvalifisere for et embete innenfor statsadministrasjonen; på Holbergs tid en stilling med nærhet til enevoldskongen, kanskje i hans nærmeste krets. Det åpner for at Holberg tenker på en spesiell «skomaker», nemlig Peder Schumacher Griffenfeld (1635–1699), hvis familienavn røper at han er av tysk skomakerslekt. Den velutdannede byråkraten klarte det umulige: å ta steget fra borger til adelsmann. Ingen i eneveldets statsapparat passer bedre til beskrivelsen polyhistor enn Schumacher Griffenfeld.

      En skomaker bør ifølge epistelforfatteren ha kjennskap til teologi; «Thi eet er at arbejde for en Orthodox, som vil have tynde og undertiden forkeerte Saaler, efterdi han bruger ofte sine Fødder til Dands; et andet er at giøre Skoe for en Kiætter, sær en Fanatico, som fordømmer Dands, og heller vil have stærke Saaler, for med des større Eftertryk at kunde træde paa Verdens Forfængelighed.» Passasjen hentyder til trosforholdene i kongehuset. På 1600-talet var kongen luthersk ortodoks. Under Frederik 3 (1609–1670) ble det oppført balletter på slottet, initiativtager var den festglade, og frankofile, dronningen, Sophie Amalie, som deltok sammen med barna. Dansen fortsatte under Christian 5 og Frederik 4. Christian 6 og Sophie Magdalene derimot var pietister, og det ble slutt på dans og komedie både på slottet og i byen.    

      Eksemplet med dansesko viser at en «skomaker» kan arbeide for kongehuset. Dette bekreftes av en annen «skomakerepistel», «Epistel 96», en fingert skomakerbiografi som oppviser klare likhetstrekk med Holbergs biografi om Schumacher Griffenfeld. Jørgen Retsuchs (Schuster lest bakfra, tysk skomaker) er oldermann i skomakerlauget i Kalundborg; etter fallet fra grev Griffenfeld til livstidsfangen Schumacher ble delinkventen omtalt som skomakernes oldermann i en fingert gravskrift. På dødsleiet formaner Retsuchs sønnen, som skal etterfølge ham som formann i skomakerlauget, følgende: «Beflit dig paa at dit Arbeyde bliver troefast og forsvarligt, helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag.»  

      Holberg hevder også at skomakeren trenger

moralfilosofi. Aller viktigst er Senecas De ira (Om vrede), som viser hvordan man kan bevæpne seg med tålmodighet. Eksemplet er en skomaker som arbeider for en petitmaitre, som «udøser sin galde» over den minste fold på skoen, ettersom nette sko er en ung kavalers største ære. Passasjen leder direkte over i Lbg og persongalleriet der, som vi ellers kjenner fra JdF, og som er nevnt på epistelens begynnelse.

      Språkmesteren (maître de philosophie), som er kommet for å undervise m. Jourdain, irettesetter i Annen akt, scene 3 danse-, musikk- og fektemesteren som alle er kommet i ens ærend. De tre krangler om hvem som har det viktigste yrket. «Mine herrer; hva slags oppførsel er dette! Har dere ikke lest Senecas lærde avhandling om vrede? […]» Nettopp Senecas moralfilosofiske verker refereres det til i Jean de France. Espen sier at Marthe kunne ha vært den andre Berthe Tot. Marthe svarer at ja, hun leser «Senecus» iblant (Birgitte Toth har oversatt Senecas moralfilosofiske verker til dansk).

      Maitrene er ikke de eneste som hisser seg opp. Scene 4, der m. Jourdain mottar undervisning av språkmesteren, slutter med at eleven, etter lærerens sorti, påkaller død og fordervelse over skreddermesteren som lar vente på seg. M. Jourdain har flere raseriutbrudd, og det er ikke alltid språkmesteren selv klarer å følge Senecas lære.

      Den iltre ordbruken har fått en avlegger i JdF, Tredje akt, scene 1, der Jean og Pierre skjeller hverandre ut etter franske noter. En rekke av skjellsordene og edene i JdF har sitt motstykke i Lbg, som fripon, maraud, bourreau, la peste, le diable. Jean forklarer utskjellingen slik: «jeg fik den sidste Maaned en Liste af 40 Nymodens Eeder af min Maitre de Langue, som jeg icke kand exercere uden paa dig.» Dette er en satirisk hentydning til språkmesteren i Lbg, som maner til å følge Seneca, men som stadig tyr til skjellsord selv. Sammenhengen understrekes med Pierres svar på herrens utskjelling: «Og Monsieur taler som un fou, un bete, un Nar, un sot, un boufon, som hand var fød dans un Daarkiste eller a la un theatre.» Jean taler altså som om han var født på et teater. Dette leder tilbake til introduksjonen av Jean. I Første akt, scene 2 spør Frands gårdskaren Arv hvor sønnen, Hans (Jean) er. Arv svarer: «Nu kommer hand strax, hand staar inde udi Grønstuen og pukler sin Paryk for Speilet.» Den mest kjente betydningen av «det grønne rommet» er skuespillerfoyer, jfr. green room, som i hvert fall går tilbake til 1600-tallet. Jean er på et metaplan en teaterfigur som sikter til monsieur Jourdain.

      Da skreddermesteren endelig dukker opp, forteller m. Jourdain at hans sinne (colère) hadde bygget seg opp, dels fordi skoene skreddermesteren hadde levert, klemte. Colêre kommer av latin cholera, galle. Dette bringer tanken på epistelens omtale av petitmaitren som utøser sin galle over skomakeren dersom det er en minste fold på skoen. Årsaken til at skoene er levert av skreddermesteren, skyldes nok at de er av silkestoff. Skreddermesteren har med vilje laget skoene for små for å gjøre narr av m. Jourdain. Han har også sydd en mønstret vest med blomstene opp ned, angivelig fordi det er slik de fornemme går kledt. Dette fremtrer som forelegg for Espen, som med samme argument lurer Jean til å snu frakken og halskluten bak frem. Blant andre likheter som kan nevnes, er antrekket m. Jourdain og Jean viser seg i første gang de opptrer / nevnes. M. Jourdain har på seg en l’indienne, en slåbrok i indiskinspirert stoff, levert av skreddermesteren som gjør alt han kan for at kunden skal se rar ut. Han har forsikret m. Jourdain om at det er slik de fornemme er kledd om morgenen. På forespørsel forteller Arv, som treffer Frands og Jeronimus om morgenen, om Jeans antrekk: «Hand seer ud som hand havde brendt Falster af, og vilde flye over til Lolland. Hand gaar udi en rød Klædes Slaap-rok […]»

      Både m. Jourdain og Jean varter opp med et komisk forsøk på å danse menuett. Etter at Jean har puklet parykken i Grønstuen, entrer han scenen i akt 3 med følgende replikk: «La, la la la la la, nu kommer jeg icke ihu den bougre de pagrad, som jeg lærdte sidst af Mons: Blondis […]» «Blondis» sikter til Michel Blondy, ballettmester ved Operaen i Paris. Det går en direkte linje fra replikken til følgende passasje i Lbg:

 

«MONSIEUR JOURDAIN: Ah! les menuets sont ma danse, et je veux que vous me les voyiez danser. Allons, mon maître.

 

MAÎTRE à DANSER: Un chapeau, Monsieur, s'il vous plaît. La, la, la; la, la, la, la, la, la; la, la, la, bis; la, la, la; la, la. En cadence, s'il vous plaît. La, la, la, la. La jambe droite. La, la, la. Ne remuez point tant les épaules. La, la, la, la, la; la, la, la, la, la. Vos deux bras sont estropiés. La, la, la, la, la. Haussez la tête. Tournez la pointe du pied en dehors. La, la, la. Dressez votre corps.»

 

Det er verdt å merke seg «cadence». I Første akt, scene 6, presser Jean moren, Magdelone, til å danse menuett med ham. Frands må besørge «musikken»; den eneste sangen han kan, er den som vekterne synger. Fra sceneanvisningen: «De dantzer begge meget absurd. Jean raaber imellemstunder la cadance mon pere! la cadance!» Arv, som senere forteller om opptrinnet, har misforstått cadence: «Imellem hvert hand dantzede, raabte hand til Vatter: Gad Hansen! Gad Hansen! […]»

 

I Lbg faller borgersønnen stadig igjennom i forsøket på å nå det ideelle mål: den fornemme sfæren til Ludvig 14 og det franske hoff med sin dannelse innenfor filosofi, kunst, estetikk, musikk, teater og dans. Samme krets setter standarden for etikette og er også smaksdommer når det gjelder klær, parykker, mat, drikke, møbler etc.

      I JdF er det ikke Frankrikes ødsle konge som oppebærer idealet, men nøkterne Jeronimus. Likevel er Jeronimus en komisk figur. JdF er ren komedie, mens Lbg inneholder seriøse musikk- og ballettinnslag, musikken er av den store komponist Lully, fremført av profesjonelle sangere og dansere. Det er ingen tvil om at Ludvig, som selv danset Apollon solguden i strutteskjørt  i Ballet de la nuit, visste å se forskjell på m. Jourdains ubehjelpelige dansetrinn og ballerinaenes kunstferdige. JdF illustrerer med sine referanser til Lbg forskjellen på den adelige eller fornemme franske og den folkelige eller borgerlige danske komedie.

      Holberg derimot foraktet den franske vellyst, som pudderparykker, balsombøsser og portechaisser, òg franske komedier. I «Epistel 283» og «Epistel 359» gir forfatteren uttrykk for sin motvilje overfor den franske komedie og begeistring for den danske. Han legger skylden for fremveksten av den fornemme komedie på petitmaitrene, som opptrådte som «beskikkede Censores med en souveraine Myndighed» på teatret. Den som faktisk hadde suveren myndighet over det som skjedde på scenen, og sensorer som sørget for tekstens politiske korrekthet, var både i Frankrike og i Danmark enevoldskongen. I et forsøk på å finne den rette betydning av petitmaitre nevner Holberg en viss Theodorus’tolkning, at «en petit Maitre allerbeqvemmest paa Dansk kunde kaldes en tobeenet Oldenborer, saasom fast ingen Dyr, sværme, støje og incommodere meere end saadanne Insecter.» En tobenet oldenborer er en dårlig skjult hentydning til en oldenborger, Danmarks arvekonge.

      Kongen delte dessverre ikke Holbergs aversjon mot fornem fransk komedie. Da Frederik 5 la ut på sin norgesreise i 1749, var det den franske truppen som fikk bli med for å spille i et nyoppført komediehus i Christiania.

     

Fransk fornemhet var ensbetydende med høyt forbruk, og ingen kunne bruke penger som Solkongen. Den som sørget for at pengene rant ned i kongens kasse, var Jean-Baptiste Colbert, som innehadde flere ministerposter. Colberts anvendelse av merkantilistiske ideer kalles colbertisme. Bakgrunnen for innføringen av merkantilismen var øvrighetens, som regel kongens, ønske om å bedre skattegrunnlaget ved et florerende handels- og erhvervsliv. Målet var dels å øke folks forbruk av det Holberg kaller fremmede varer som bare tjener til vellyst, dels produsere samme varer i hjemlandet. Handel, for eksempel med Ost- og Vestindia, med egne skip var et annet viktig bud.

      Etter oppholdet i Paris vender Jean tilbake med et forbruksmønster som inkluderer nettopp slike «vellystvarer», som sjokolade, kaffe og te, fransk restaurantmat, fornem klesdrakt av importerte tekstiler, underlagt fransk motes vekslende luner, og parykk. Christian 4 hadde satt i gang et storstilet merkantilistisk prosjekt i håp om å skaffe midler til krigføring; det endte med totalhavari. Inspirert av Colbert fikk merkantilismen igjen vind i seilene under Christian 5, og den som bistod den middels begavede konge, var polyhistoren Peder Schumacher.

      Jeronimus er sterk motstander både av fremmede vellystvarer, fornem livsstil og franske «politiske «Griller». Jeronimus er den danske formen av Hieronymus, som viser til Kirkens store lærde (ca. 347– ca. 420), den første som oversatte Bibelen til latin, som var språket folket snakket, derav Bibelens navn Vulgata. I Peder Paars (1720) møter vi stadssatyrikus Hieronymus på et vertshus. Han forteller tre spissborgere, som klager over høye priser, at dersom det hadde falt sølvdalere fra himmelen sammen med regnet, ville pengene blitt svært lite verdt; underforstått ville prisene blitt enda høyere. Stadssatyrikusen forklarer dette med at prisen på gull sank merkbart etter oppdagelsen av gullminene i Vesten. Det er en vanlig oppfatning at Hieronymus er Holbergs alter ego. Med lignelsen om spesipengene har Holberg detronisert merkantilismens første bud: Jo mer edelt metall, hovedsakelig gull- eller sølvpenger, som dynger seg opp i et land, desto mer vellykket er landet.      

      Blant Jan-Baptiste Colberts merkantilistiske tiltak var støtte til etablering av manufakturer som fremstilte varer til vellyst, som speil, møbler, gobeliner og silkestoffer, og dannelsen av Fransk vestindisk kompagni (1664-1674). Kompagniet fikk en avlegger i Dansk vestindisk kompagni, som ble grunnlagt av Christian 5, i praksis Schumacher Griffenfeld, i 1671. Her kan linjen trekkes til Arvs omtale av den nylig hjemvendte Jean: «Det første hand kom ind ad Døren, spurdte hand: hvor er Moen Pere; jeg blev forbauset over saadant Spørsmaal; thi hvem Fanden kand skaffe ham moedne Pærer udi Maymaaned?» I overteksten er «moen Pere» forvanskning av «mon père», men undertekstlig sikter uttrykket til det kjente avføringsmidlet modne pærer. Holberg bruker fekale hentydninger en rekke ganger. I Peder Paars er fis etc. gjennomgangsmotiv, og i innledningen har han latt trykke et smededikt mot eposet, som forteller at når frukten modner, er det greit å ha noe å tørke seg med; den kommende utgaven.

      Arvs forvanskning kan knyttes til en senere opplysning om at Jean har sendt et brev til Jeronimus fra Roven (Rouen) eller røven; ræva på norsk, som bare Jan Baptist klarer å oversette. Jan Baptist kan utfylles til Jean-Baptiste Colbert. Jeronimus lønner oversetteren med en «Bouteille Viin»; vin var Frankrikes eksportartikkel par excellence og spilte derfor en viktig rolle i Colberts økonomiske politikk. Brevet fra ræva handler om Jean-Baptiste Colberts politikk, som er noe dritt, liksom Holbergs helteepos.

      Arvs opplysninger avstedkommer følgende replikkveksling:

 

«Frands: Arv! hvad nyt har du?

 

 Arv: En heel Pose-fuld.

 

Frands: Ondt eller Got?

 

Arv: Baade ondt og got. Hans Frandsen er kommen hiem igien fra Vest-Indien, men –»

 

Arvs svar «En hel Pose-fuld» kan tolkes i forlengelsen av røven/ræva og modne pærer som full tarm. Pose brukt som metafor for tarm er kjent fra Peder Paars. Jean vender altså tilbake proppfull av franske politiske griller, blant annet om å kopiere Colberts Vestindiske kompagni.

      Jeronimus anser det som en trussel at unge menn kommer hjem fylt av fransk politikk. Dette er en overdrivelse. I Danmark rådet eneveldet, og det var kun kongen selv og hans nærmeste rådgivere som hadde politisk innflytelse. Både Christian 5 og Schumacher Griffenfeld oppholdt seg i Paris som unge. Kronprins Christians opphold varte i 15 måneder, nøyaktig samme tid som Jeans (jfr. kommentarer, Ludvig Holbergs skrifter). Oppholdet skulle brukes til studier, men gikk med til lutter fornøyelser, blant annet ved Ludvig 14s hoff. Slik sett hadde Christian samme utbytte av utenlandsreisen som Jean; en sterk frankofili. Da han ble konge, skaffet han seg maitresse, offentlig elskerinne, jfr. Arvs opplysning om at Jean kaller sin forlovede «Matrasse», med bibetydning madrass. Videre arrangerte kongen kostbare fornøyelser som parforcejakt og hestekaruseller av samme slag som han hadde opplevd ved Ludvig 14s hoff. Krige ville han også, trolig for å eksellere på hesteryggen. Christian 5 var en dyktig kunstrytter, men en dårlig militær. De franske politiske griller tok «Skomakeren» seg av.

     

I Hexerie eller Blind Allarm (1731) dukker den ulykksalige borgersønnen opp igjen som fornem herre i portechaisse. Her diskuterer han med skuespillerinnen Apelone:

 

«Jean. Je me mocqve de vous Madamme Grivoise! I er en Hiemføding, og jeg har ført mig op som en Cavallier udenlands pour faire honeur a la nation.

Apelone. Pour faire honeurs a la nation?

Jean. Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. Jeg veed nok, hvad mine Klæder kostede mig, som jeg lod allene giøre mig til Geburts-Dagene allene pour faire honeur a la nation. Ovis par di si fait Madame, jeg passerede til Versailles, Fontaineblau og Marli ikke allene for en honnete Home men endogsaa for en honete Cavallier.»

 

Apelone skjønner ikke hva Jean mener med faire honeur a la nation, gjøre ære på nasjonen; uttrykket nevnes fire ganger. Jeans forklaring er ikke entydig. Uttrykket er også benyttet i Første Levnedsbrev (overs. fra latin) fra Holbergs opphold i Paris 1725-26 i en tilsvarende sammenheng, noe som kan forklare uttrykkets betydning. Faire honeur (honneur) a (à) la nation inngår i passasjen der Holberg forteller om de rikt kledde tiggerne fra sitt opphold i Paris i 1725-26.             

      Colbertismen tæret også på det franske folket. Holberg skriver, utvilsomt satirisk, at det vrimlet av tiggere i Luxembourghaven. De var flott kledd, duftet av kardemommebalsam, og parykkene drysset av skjeppevis med mel. Tiggerne klynket med hendene vendt mot himmelen: «’Vi dør af Sult! I flere dage har vi spist luft og ikke andet!’ […] Jeg var jo ikke kommet til Paris for at gøre mig bekendt ved ødselhed i klædedragt eller for at fortære min fædrenearv ved eet eneste maaltid (det er det, værtshusholderne i Faubourg St. Germain kalder: faire honneur à la nation, naar de frister gæsterne til ødselhed), men for at have et sted at være, indtil aarstiden tillod mig at rejse hjem igen.»

 

Både i Hexerie eller Blind Allarm og i Levnedsbrev er ødsling på fransk luksus eller vellyst som fine klær og gourmetmat tema, sammen med uttrykket faire hon(n)eur a/à la nation. I Levnedsbrev er sammenhengen uttalt: Dersom man ødsler penger på luksus, gjør man ære på nasjonen. Samme betydning kan gjøres gjeldende for uttrykket i komedien. Jean har kledd seg som en kavaler når han har vært utenlands, for å faire honneur à la nation. I overteksten skal utsagnet forstås slik at Jean har pyntet seg for å feire nasjonen / gjøre ære på nasjonen. Underteksten lyder, basert på den videre replikkveksling og uttrykkets betydning i Levnedsbrev: Jeg har betalt mange penger for fine klær og dermed bidratt til nasjonens ære.

      Jean gjentar at han har kledd seg fint for å faire honneur à la nation og sier i samme åndedrett at når Le Roi, dvs. Ludvig 14, og hans bror, det vil si Filip 1, hertugen av Orlèans, og sistnevntes hustru så ham, sa de alltid at han måtte få tillatelse til å reise inn og ut av landet, fordi han brakte penger inn i landet til dem. Her er betydningen nesten like eksplisitt som i tilfellet med restauratørene i Faubourg Saint-Germain.  Så sier Jean at han utelukkende har anskaffet de dyre klærne på grunn av bursdagene og utelukkende for å gjøre ære på nasjonen. Det kan leses overtekstlig at han har pyntet seg til bursdagene til de kongelige, for å gjøre ære på nasjonen. Dette fremtrer som en motsetning til Jeronimus, som ifølge Jean skal ha skaffet seg ny kjol eller frakk til «den forrige Jubelfest» dvs. feiringen i 1617 eller 1717 av at Luther slo opp sine 95 teser i 1517. Liksom Hieronymus oversatte Luther Bibelen til et språk som folket (tyskerne) forstod. Luther åpenbarte Ordet for menneskene, slik at uvitenhets tåke forsvant og naturens lys seiret.

      Man kan gjør ære på et antrekk ved å bruke det til fest; kanskje roser man skredderen, likesom man gjør ære på et måltid ved å spise det med nytelse; kanskje får kokken skryt. Man kan også gjøre ære på den kongelige familie ved å kjøpe nye klær til bursdagene. Når man derimot gjør ære på nasjonen, bidrar man med noe til nasjonens ære. Holberg har slått de ulike betydningene sammen. Ved å innta et kostbart måltid hos restauratørene i fornemme Faubourg Saint Germain, gjør man ære på nasjonen, Frankrike. Det er som i tilfelle med klærne til Jean betalingen som er det sentrale. Deler av edelmynten tilfaller nasjonen eller staten, og som Ludvig 14 sa: «L’état c’est moi». Solkongen var ikke sen om å bruke pengene på å holde et storslått hoff og føre krig, angivelig til Frankrikes ære.

      Ved de parisiske tiggeres og Jeans kostbare antrekk står vi ved merkantilismens utgangspunkt: Øket forbruk av hjemlig produserte varer til vellyst og frakt på egne skip skulle bringe mer penger i kongens kasse. Folk betaler for fornemme dyre klær, kanskje i silke, restaurantbesøk etc. til Le Rois, dvs. Ludvig 14s, tilfredshet. Årsaken er altså at en del av prisen som betales, edelmynten, havner i Ludvig 14s lomme. Av dette drypper noe på lillebroren og dennes hustru. Årsaken til at Holberg har trukket inn Filip, «Monsieur», og hustruen, «Madame», er uklar. Historikeren forteller i Dannemarks og Norges beskrivelse at Christian 5 under parisoppholdet stadig skal ha mottatt visitter av hertugen av Orléans, Filip 1 (1640-1701). Hertugen fremstår ut fra Holbergs biografi som den klart viktigste franskmannen for 16 år gamle Christian; hans cicerone under oppholdet i Paris. Holbergs kilde er ukjent, og det kan ikke utelukkes at forfatteren selv er opphavsmann til denne detaljen. Monsieur var en enda ivrigere ballettdanser enn broren, og en periode var han den høye beskytter til Molières komedietrupp. Siden gikk dette hvervet over til kongen.

 

      

     

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

     

 

  

 

 

 

 

 

Jean de France og jakten på den franske fornemhet

Dagens facebookinnlegg:

J.M. Sejersted skriver om Jean de France i "Norsk Shakespearetidsskrift", 4, 2022:

"Som mange av Holbergs figurer er Jean monoman og ytterliggående. Han bryter med en troverdig psykologi og er generelt mer outrert tegnet enn såvel karakterene i restaurasjonskomediene som Molières typer. Man finner ikke paralleller til den utsmurte snustobakken eller den bakvendte jakken, som ofte har vært anført som brudd på realismen i stykket."

Jean de France er ikke det grann mer outrert enn monsieur Jourdain, hovedpersonen i Molières "Le bourgeois gentilhomme" (1670). Sejersted nevner ikke denne komedien, som utvilsomt er forelegg for "Jean de France", og som Holberg omtaler i "Epistel 293".

Begge komediefigurene fremtrer som store narrer i forsøket på å bli fornem. Akkurat slik Jean blir lurt til å tro at de fornemme går med frakken bak frem, blir monsieur Jourdain lurt til å tro at de fornemme går med klær der mønsteret er opp ned. Begge bærer også oppsiktsvekkende slåbroker av samme grunn; slik gjør de fornemme.

(Mine motargumenter mot Sejersteds tolkning av "Jean de France" ut fra skeiv teori møtte ingen forståelse i Shakespearetidsskriftets redaksjon.)