Hvor møttes Nora og Torvald?

Dagens facebook-innlegg

Noras hjemsted er et tettsted. Noras far var embedsmann; det taler for at de har bodd i et administrasjonssenter i et sogn. Det reises tvil om farens embedsførsel, og avisene er fulle av kritikk. Det dreier seg neppe om aviser på hjemstedet, men i en by, trolig den nærmeste. Den må være av en viss størrelse og betydning, slik at det utgis aviser der.

Torvald som arbeider i et departementskontor, ganske sikkert i Christiania, blir sendt for å undersøke embedsførselen til Noras far. Han oppdager at denne er uetterrettelig, men skjuler det i rapporten, fordi han har fattet interesse for Nora.

Torvald og Nora gifter seg, og Torvald slutter i departementet. De flytter til byen; spørsmålet er hvilken by. Her tar Torvald mange oppdrag som advokat, noe som tyder på at det dreier seg om en større by. Også i denne byen utgis det aviser.

To år etter «Et dukkehjem» utkommer «Gengangere», der det hele tiden er en veksling mellom byen og herregården Rosenvold. Det er ingen tvil om at Rosenvold sikter til baroniet Rosendal, nasjonalromantikkens knutepunkt i Norge. Byen er Bergen, der Ibsen arbeidet ved Ole Bulls Norske Theater. Det er en rekke paralleller mellom «Et dukkehjem» og «Gengangere», blant annet er lord Oswald i Madame de Staëls «Corinne – ou l’Italie» blant modellene både for Torvald Helmer og Osvald Alving.

Rosendal er administrasjonssenter i Kvinnherad, som først var herred, siden sogn og deretter kommune. Mellom Rosendal og Bergen var det damskipsforbindelse, og både Kristine Linde og pastor Manders reiser med dampskip. For øvrig er bergensavisene tema i «Gengangere». Det åpner for at Noras far har hatt en stilling i administrasjonen i Kvinnherad, muligens den øverste; amtmann eller fogd.

Hans Gudes maleri av baroniet Rosendal (1849).

"Et dukkehjem" - En analyse, II

Lille ekornen Nora

 

Flere detaljer i Ibsens realistiske gjennombruddsdrama Et dukkehjem (1879) kan peke mot en kjent barnesang av misjonspioneren og prestefruen Gustava Kielland; «Liden Ekorn sad» (1848). Den er blitt sunget i skoler og barneværelser (les dukkehjem) i flere generasjoner. Nora omtaler seg som Torvalds lille ekorn, og tematikken kretser både i sangen og skuespillet om farer som truer en mor og tre små barn. Handlingen i sangen og skuespillet løper parallelt, men sangens mor og Nora forholder seg helt motsatt til farene. Det tyder på at Et dukkehjem er skrevet i dialog med «Liden Ekorn sad».

 

Ekorn er knapt noe velvalgt kjælenavn på en kokett og deilig kone, en ødeland og spillefugl. Dersom man legger til at hun er glad i makroner, nøtte- eller mandelkaker, kan sammenligningen forsvares, ikke minst fordi den har en dypere mening; nøttene symboliserer frukten på kunnskapens tre. Da Torvald forhører Nora om hva hun har gjort ute i byen, bruker han det merkelige uttrykket gnave makroner, som utvilsomt viser til ekornets, gnaverens, måte å spise nøtter på (jfr. forrige innlegg). Det er ingen tvil om at det er en spesiell sammenheng mellom Nora, ekorn og nøtter. 

Første gang Torvalds stemme lyder, innefra kontoret, omtaler han Nora som lerkefuglen, siden to ganger som ekornet. Begge kjælenavnene er uttrykk for en barnlig retorikk, som når en voksen henvender seg til et lite barn. Dette føyer seg naturlig inn i spillet mellom ektefellene, som for Noras del har til hensikt å trumfe sin vilje igjennom overfor Torvald. Men Nora gir generelt et umodent inntrykk, og det er ikke alltid lett å vite hva som er spill. I alle tilfelle gir det en boost til ektemannens maskuline selvfølelse.

Hele 29 ganger bruker Torvald «lille» om Nora; ti ganger foran kjælenavn, «lille sanglærken» (to ganger), «lille sangfugl» (tre ganger), «lille lærkefugl» (to ganger), «lille sangfugl» (tre ganger), og for øvrig 19 ganger foran «Nora» og ellers andre uttrykk. Han bruker det aldri foran ekornet, men det gjør Nora selv; én gang: «Hvis nu din lille ekorn bad dig rigtig inderlig vakkert om en ting –?»

Spillet mellom mann og kone foregår i et «dukkehjem». Ibsens metafor er hentet fra en replikk i Paul Botten-Hansens Huldrebrylluppet (1851), en bitende harselas med nasjonalromantikkens dyrkelse av det eventyrlige. I Huldrebrylluppet – òg Norske Mysterier (1851) – går Botten-Hansen til frontalangrep på romantikkens grunnideer og måten de materialiserer seg på innenfor kunsten. Diktets satiriker, Karlsen (les Botten-Hansen), mener romantikernes skatter, som eventyr og sagn om deilige huldrer, bør «kyles til sit – Dukkehjem», det vil si til barneværelset, der dukkene har hjemme. Dette ble tidligere kalt for «ammestuen», et begrep som knytter seg til kondisjonerte hjem. I tilknytning til dette finnes begrepet «ammestueeventyr» eller kort og godt «ammeeventyr». Da Nora vil presse Torvald til å tilbakekalle oppsigelsen av Krogstad, frister hun med at hun skal leke alvepike og danse for ham i måneskinnet. Alvepike tilhører samme kategori som deilige huldrer, nemlig eventyr og sagn, og bør altså kyles nettopp til sitt dukkehjem.

På et annet plan sikter Ibsens bruk av «dukke» og «dukkehjem» til hans egen lek med dukker på Venstøp. Søsteren Hedvig har fortalt at han ofte stengte seg inne i et lite avlukke ved kjøkkenet. Her tegnet og malte han figurer i papp, som ble festet til treklosser slik at de kunne stå, og arrangerte dem i forskjellige situasjoner; det var som «et helt teater». Henrik oppførte også dukketeater med det som trolig var «kjøpedukker» for et lokalt publikum på gården. Sannsynligvis skyldes guttens interesse for dukker og teater at moren, Marichen, laget marionetter, og skal ha lekt med dukker i voksen alder. Hun lot sjelden anledningen gå fra seg når danske teatertrupper opptrådte i Skien. Da den lille dramatiker var blitt voksen, fortsatte han å «leke med dukker»; skrive teaterstykker for skuespillere og tegne kostymer.

Dukkehjemmet peker på flere vis mot barnets verden, og Torvalds lille ekorn, Nora, kan bringe tanken på en kjent barnesang: «Liden Ekorn sad» (opprinnelig «De smaa Egern») av misjonspioneren og prestefruen Gustava Kielland (1800–1889). Dersom Torvald hadde sagt lille ekornen like ofte som lille lerkefuglen, lille sangfuglen og lille sanglerken, er det mulig folk ville assosiert til sangen «Liden Ekorn sad». Det er å bemerke at lerkefuglen, sangfuglen og sanglerken synger, og etter at Nora er blitt truet av Krogstad og vil friste Torvald for å få ham i sin makt, sier hun høyt for seg selv at hun vil synge for ham. Det kan synes som om Ibsen vil understreke at Torvalds kone fyller dukkehjemmet med sang.

Det er naturlig å spørre hvilke sanger som ble sunget i barneværelsene/ammestuene i siste halvdel av 1800-tallet. For å si det retorisk: Synger lille ekornet, lille sangfuglen, lille lerkefuglen, lille sanglerken «Liden ekorn sad» for barna? Sangen, som har 15 vers, ble trykket i en rekke sang- og lesebøker og var nærmest å regne som allemannseie. I lesebøker som Nasjonalbiblioteket har lagt ut på bokhylla, har jeg funnet «Liden Ekorn sad» i flere fra 1870-tallet; 1870, 1874 og 1878. Gustava Kielland har også diktet barnesangen «O Jul med din Glæde» og var en kjent personlighet i sin tid.

«Liden ekorn sad» skal være skrevet til Sara Brochmann, for hennes barn. Hun var gift med presten i Lyngdal(?), trolig Diderik Hermann Brochmann. Rammen (1. vers) er at «Moderen» har satt seg ned for å synge for barna, Elisa, Jørgen og lille Petermand. Hun håper Petermand og «Perla» vil være stille; «Perla» er trolig en liten hund (jfr. ODS). Sannsynligvis har Sara på dette tidspunkt tre barn.

Handlingen begynner i vers 2:

 

«Liden Ekorn sad

Paa en Gren saa glad,

Pudsed Snuden sin

Med sin Lab saa fin;

Dens Smaaunger tre

Havde Hus og Læ

I det store gamle Fyrretræ.»

 

I dukkehjemmet brukes eller refereres det til kjælenavnet ekornet eller ekornen fire ganger i åpningsscenen og to i Anden akt. Kielland bruker «ekorn» i hankjønn, som er en eldre form. Det er verdt å merke seg at Torvald først omtaler Nora to ganger som ekornet, siden som ekornen én gang. Nora bruker hankjønnsformen begge gangene, «din lille ekorn» og «ekornen». Det kan nærmest utelukkes at det er en glipp fra Ibsens side, for vekslingen finnes i alle utgavene av skuespillet fra hans tid. Forklaringen kan være at forfatteren undertekstlig hentyder til «Liden Ekorn sad», der ekorn er hankjønnsord.

Nora innleder altså forsøket på å overtale Torvald til å føye henne slik: «Hvis nu din lille ekorn bad dig rigtig inderlig vakkert om en ting –?» «lille ekorn» kan knyttes til «Liden Ekorn». Sangens lille ekorn «pudsed snuden sin». Det vil si at den børstet bort matrester, trolig av nøtter, som ifølge sangen er ekornenes mat. Første gang ekornet/ekornen brukes som kjælenavn, er da Torvald snakker til Nora innefra kontoret; han kan ikke se henne som spiser makroner: «Er det ekornet, som rumsterer der?» Nora svarer ja, og han fortsetter: «Når kom ekornet hjem?» Nora: «Nu netop. (putter makronposen i lommen og visker sig om munden) Kom herud, Torvald, så skal du få se, hvad jeg har købt.»

Ekornen pusser bort nøttesmulene med labben, liksom ekornet/ekornen Nora visker bort nøttekakesmulene med hånden. Ekornet har tre småunger, som har hus og le i furutreet. Ekornet Nora har tre små barn, som lever trygt i det lune hjemmet. I vers 2 advarer moren barna om hva som kan skje. En kjøttsulten ørn oppdager det lille dyret, skyter ned fra himmelen, slår klørne i det og fortærer ekornmor med hud og hår. Kielland legger ingenting imellom; ekornets virkelighet er brutal.

Også i Helmers’ lune hjem er fare tema. Barna har vært ute og lekt i sneen julaften formiddag. Da de kommer inn, forteller de moren sin at en stor hund løp etter dem. De har åpenbart vært redde for at den skulle bite dem, men det skjedde ikke, forteller de. Nora forsikrer barna: «Nej, hundene bider ikke dejlige små dukkebørn.» Dette er løgn. Hvis store hunder løper etter små barn, kan det være farlig. Det hender at barn dør etter å ha blitt bitt av hund. Dukkemor benekter overfor barna at forholdene utenfor dukkehjemmet ikke er like trygge som innenfor. Det er motsatt av hva Gustava Kielland gjør, som lar «Moder» fortelle sine tre små barn at når en liten ekorn sitter utenfor redet, kan den bli drept av en sulten ørn og spist med hud og hår. 

Midt under Noras og barnas tilsynelatende harmløse lek julaften formiddag dukker Krogstad opp. Han truer «ekornmor» Nora med å avsløre falskskriften hennes, hvis hun ikke forhindrer hans oppsigelse i banken. Under gjemselsleken har Nora har skjult seg under bordet. Barna finner henne, hun kryper frem som for å skremme dem, stormende jubel. Krogstad står en stund i døråpningen før han gir seg til kjenne. Nora reagerer med et dempet skrik. Barna blir redde, men Nora forsikrer dem om at den fremmede mannen ikke vil gjøre mamma noe ondt. Igjen benekter Nora en fare overfor barna. Slik bidrar mor til at de vokser opp i troen på at livet er vidunderlig og verden et paradis. Det bringer tanken på Helene Alving og hennes «oppdragelse» av Osvald, som har levet et «jublende lyksaligt ungdomsliv med kammeraterne» i Roma og Paris. Da han får syfilis, kommer han på at det kanskje er hans egen skyld, noe moren benekter på det sterkeste (jfr. forrige innlegg).

Sangens ekornbarn kommer i en meget vanskelig situasjon etter at mor ble borte.

4 «Brat var endt dets Nød,

Snar og let dets Død:

Men de arme Smaa –

Hvordan vil det gaa?

Hvem skal føde dem,

Hvem skal pleie dem

I det tomme, moderløse Hjem?»

5

«‘Hvor blev Moder af,
Som os Nødder gav?’

Klynkede de Smaa;

[…]»

 

Etter hvert borte blir også ekornmamma Nora borte fra barna. Krogstads trussel sammen med Torvalds fordømmelse av slike som Krogstad, som skriver falsk uten å erkjenne sin brøde, skaper angst hos Nora. Den forsterkes ved Torvalds påstand om at alle de som tidlig blir moralsk fordervet, har løgnaktige mødre. Nora begynner å isolere seg fra barna, og hun spør Anne Marie: «[…] Tror du, de (barna) vilde glemme sin mamma, hvis hun var ganske borte?»

Moren prater med barna i diktet:

6 «Sig, Elisa, nu

mig din Mening, du!

Skal de nu forgaa

de forladte Smaa?

Er der ingen mer,

som de Arme ser,

nu da deres Moder borte er?»

 

Stilt overfor verdens farer kan barna vende seg mot Gud, forkynner misjonspioneren Kielland:

«7 Han, som mildelig
Hører Ravnes Skrig,
Styrer Lyn og Storm,
Ser til liden Orm,
Hører Smaabørns Bøn,
Moders Suk i Løn, —
Ham er liden Ekorns Nød en Bøn.»

Mors / Gustava Kiellands budskap til de tre barna er at de skal be til Gud, som er allmektig. Han vokter på de små, ringe og nødstedte skapninger. «Liden Ekorns Nød» er liksom en bønn til Gud. Gud sender en storm, slik at furuen med ekornredet ramler ned midt i en nøttelund. Ekornbarna vokser opp og hopper raskt fra gren til gren. Men da vinteren kommer, oppdager de at sommerdrakten er for tynn; vinterkulden isner deres blod. Det var ingen hjelp å få; de krøp sammen og hver og en bad inderlig til Gud. Det bringer tanken på Noras ovensiterte replikk til Torvald (min kursivering): «Hvis nu din lille ekorn bad dig rigtig inderlig vakkert om en ting –?» Nora ber ikke Gud om hjelp når faren truer, men Torvald, som på dette tidspunkt fungerer som Guds/Kristi stedfortreder (jfr. forrige innlegg).

Det eldste ekornet bad høyt:

13 «’Gud, du er saa snild!
Du os hjælpe vil,
Hjulpet før du har,
Da vi sultne var.
Se, vi fryser saa! giv os arme Smaa
Dog en dygtig Vinterkjole paa!’’»

14 «Han, som mildelig
Hører Ravnes skrig,
Styrer Lyn og Storm,
Ser til liden Orm,
Hører Smaabørns Bøn,
Moders Suk iløn,
Han bønhører de smaa Ekorns Bøn.»
 
15 «Koldt det er, men de
Kan af Kulden le:
Hver en Pels har faat,
Som kan varme godt;
Tykke, brunlig graa
Sidder kjækt de Smaa,
Just som Far med Skrubskindspelsen paa.»

 

Mors budskap til barna er at Skaperen sørger for vinterpels til ekornbarna. Når derimot far skal ut å kjøre slede, har han ulveskinnspelsen på, utvilsomt en såkalt kjørepels. Motsatt dyrene må menneskene selv lage seg varme vinterklær.

Man kan stille spørsmålet om hva som ville skjedd med de små barna til Nora og Torvald, dersom far hadde tatt på seg mors skyld, slik hun fabler om. Krogstad forteller Nora at dersom han fremla vekselen med den falske underskriften i retten, ville hun bli dømt etter lovene. Dersom Torvald hadde tatt på seg skylden, formodentlig ved å si at han hadde tvunget hustruen med makt, ville han stått som den skyldige. Stillingen i banken ville han ha mistet umiddelbart og neppe fått noen ny. Nora ekornmors tre små barn ville bli jaget fra hjemmets ly ut i den strenge vinterkulden.

Motsetningen mellom det varme dukkehjemmet og den kalde vinteren utenfor er et gjennomgangstema i stykket. I tilknytning til dette er bekledning ofte omtalt i sceneanvisninger og replikker. Yttertøy tas av og på. Det omtales i alt elleve ganger; «kaabe» (seks ganger) og «pelts» (tre ganger), «rejsetøj», «overtøj», «overfrakke» og «yderfrakken». Første juledag dukker Krogstad opp som den truende kong Vinter i kjørepels (jfr. forrige innlegg). Nora har på sin side satt Kristine i gang med å sy på sitt napolitanske fiskerpikekostyme, som hun opptrer i sammen med silkestrømper. Da den tynnkledde fiskerpiken kommer ned fra kostymeballet i annen etasje, har hun på seg et stort sort sjal, formodentlig fordi det trekker i gangen.

Når nøttene – og frukten – blir moden, er det slutt på sommerens blomstrende paradistilstand, Høsten, «the fall», er kommet. Tidshjulet snurrer nådeløst videre; med ett er vinteren der. Etter at mannen og kvinnen har spist frukt fra kunnskapens tre, oppdager de at de er nakne, noe som ifølge eldre bibeloversettelser er forbundet med skam. Det kan bety at menneskeparet har utviklet behåring på kjønnsorganene. Kjønnsmodningen fremtrer på ett plan som en parallell til fruktmodningen, og det er liten tvil om at syndefallsmyten inneholder elementer av pubertetsmyte. Mannen og kvinnen føler behov for å dekke seg til og fletter sammen fikenblader og binder dem om livet.

Etter at Gud har forkynt straffen over slangen, kvinnen og mannen, blir de utdrevet fra paradiset kun iført fikenblader. Gud lager klær av skinn til menneskeparet og kler dem i det. Sannsynligvis skal skinn forstås som dyrehud med hår. Pels er i så fall de første klærne menneskene bruker.

Etter utdrivelsen må menneskene lære seg å lage klær, ved garving, buntmakeri, spinning, veving, sying, strikking og annet. Dette er bare en liten del av arbeidet som ble mennesket til del etter at de hadde spist den forbudne frukten. Nora momser makroner, «forbudne varer»; nøtten (les frukten med kjerner) er alt spist, men skyr arbeid som er nødvendig for å lage klær: «skreddersøm» og strikking. Det er flere grunner til dette. Torvald tåler ikke skreddersøm. Han vil heller ikke se strikking i dukkehjemmet, ettersom det involverer en uskjønn bevegelse med armene og pinnenes «kinesiske» bevegelse opp og ned; mekanisk som på en kineserdukke. Dette berører Torvalds estetiske grunnholdning, som går tilbake til en estetikk som møtte motstand blant en rekke kunstnere frem mot slutten av 1870-tallet, den dansk-norske romantikkens spesielle utforming under Bertel Thorvaldsens klassiske overherredømme. Blant dem som tilbad Thorvaldsen, var også H.C. Andersen. Som den romantiker han var, tilbad også eventyrdikteren naturen, riktignok ikke den rå urskog, men den idylliske skov og det fortryllede hav. Motsetningen mellom det naturlige og det kunstige er hovedtema i «Nattergalen», som handler om dyrkelsen av det kunstige og mekaniske ved keiserens hoff i Kina, og der nattergalen har naturens forrang. Det er den gjentagende kunstige bevegelse som strider mot Torvalds oppfatning av det skjønne. Motivet er også behandlet i Kærlighedens Komedie, der det skjønnes talsmann, poeten Falk, snakker foraktfullt om kineserdukker, utvilsomt mekaniske dukker i kinesisk kostyme. Her er «Nattergalen» klart forelegg. Falk vil for øvrig fastlåse forsommerens prakt, før blomsten blir til frukt. Torvalds motstand mot skreddersøm har også sin bakgrunn i hentydningen til Thorvaldsen; det er draperiet som har forrangen i hans billedhuggeri, der de skjønne greske marmorguder er modell.

Torvalds utdaterte estetikk skal behandles grundig i senere blogginnlegg. Her skal vi nøye oss med å fastslå at det hverken lages vinter- eller sommerklær innenfor Torvalds frie skjønne enemerker. Hans ideal er at konen ikke skal gjøre noe som helst. Da de kommer inn på løgnhistorien om at Nora låste seg inne tre uker før jul for å lage juletrepynt, bemerker Torvald at det er godt de knepne tider – da Nora måtte lage juletrepynten selv – er forbi. Nora svarer: «Ja, det er rigtignok vidunderligt!» Torvald: «[…] og du behøver ikke at plage dine velsignede øjne og dine små skære fine hænder –» Det er heller ingenting som tyder på at Nora savner sy- og strikketøy. Da tarantellakostymet skal repareres, er hun tidlig ute første juledag for å få Kristine til å gjøre arbeidet. Ellers fremgår det at «sypigen» er blant dem man kan støte på hos Helmers, formodentlig når det skal sys nytt tøy til barna eller noe skal repareres.

Ekornbarna får pelser som varmer godt etter å ha bedt inderlig til Gud, og sitter likeså kjekt som far med skrubbskinnspelsen på. Presten i Lyngdal har ganske sikkert kjørt i slede på ulike oppdrag i sognet vinterstid, og da har han altså vært kledd i ulveskinnspels. Et vanlig ord for dette er kjørepels. Sannsynligvis er det en type som ble benyttet av tømmerkjørere og lignende, svær og rufsete, som har fått bæreren til å se karslig eller kjekk ut. Sangen har avsluttet med det morsomme poenget at presten kjører rundt i en slik. Nettopp denne typen pels er det en karakter i Et dukkehjem som opptrer i. Da Krogstad stiller sitt endelige ultimatum til Nora første juledag, er han kledd i «rejsepelts, yderstøvler og skindhue». Jeg har ikke funnet ordet reisepels brukt i tekster som er eldre eller samtidige med Et dukkehjem. Det åpner for muligheten at Ibsen selv har laget ordet. Kristine Linde forteller senere at Krogstad «Er rejst på landet», utvilsomt iført reisepels etc. Barnas lek forteller at bakken er dekket av sne; en reise første juledag på landet har nødvendigvis måttet foregå per slede. Dette er forklaringen på Krogstads antrekk; sakføreren har en pels som varmer når man kjører i slede, akkurat som «far» i sangen. Også Rank har «pelts», trolig av finere skinn og med snitt, av en type man kan gå med på gaten i byen.

Nils Krogstad representerer det syndige, fordervede menneske, som lever ute i virkeligheten; den «hårde, bitre nødvendighed», som Kristine (den kristne) sier; der vinterkulden kan isne blodet både på dyr og mennesker. «Det er dog vel også de syge [moralsk angrepne], som mest trænger til at lukkes ind», kommenterer Kristine og strekker hånden ut til Krogstad.    

 

Tiden har rent ut for Thorvaldsens estetikk; den skjønne bevegelse, plastikken, draperiet, det skjønne romanspråk, religionen og resten av det gamle samfunnet. Nora slamrer «paradisporten» igjen og begir seg ut i virkeligheten, eller realismen som den også kalles. Hennes videre skjebne er uviss. Den avhenger av om hun går til grunne i Christianias trøstesløse bakgård eller forfører en samtidsdramatiker som gir henne jobb på teatret, alternativt en realistisk maler som kan bruke henne som modell (jfr. forrige innlegg om det underliggende billedkunst- og litterære motiv i Et dukkehjem. Skuespillet handler om det menneske som ikke vil akseptere at det syndig, fordervet i enhver forstand, jaget fra barndommens deilige paradis ut i voksenverdenen med alle dens trengsler, aldring, sykdom og død. Da Nora nevner muligheten for at Torvald en gang ikke lenger vil synes det er så fornøyelig at hun deklamerer, forkler seg og danser for Torvald, avbryter hun seg selv og sier: «Vås, vås, vås! Den tid kommer aldrig.» Gjennom kunstens magi søker dette menneske å gjenopprette den opprinnelige uskyldige paradistilstand.

Bak seg etterlater Nora, som søker sin egen skyldfrihet (gjennom kunsten?), tre små barn. De har fått nye klær, en hest, sabel og trompet, som vitner om endetidens trengsler, og en dukke og dukkeseng som snart vil rives i stykker, liksom Nora selv har kastet vrak på Kristus, som fødes i julen og legges i en krybbe, til syndenes forlatelse.    

 

"Et dukkehjem" - En analyse, I

 

De nye klærnes, hestens, sabelens og trompetens åpenbaring, et plukket, forpjusket juletre og en istykkerrevet dukke og dukkeseng 

 

Handlingen i Et dukkehjem begynner julaften formiddag. Nora har vært ute og gjort juleinnkjøp. Skuespillets første replikk er en beskjed til stuepiken: «Gem juletræet godt, Helene. […]» Litt senere utpå dagen roper Nora: «Helene! Lad mig få træet ind. […]» «Helene» er det første navnet som omtales i skuespillet. Stuepiken er den som gjemmer og siden finner juletreet frem igjen. Navnet peker trolig mot sankt Helena (ca. 255–330), Konstantin den stores mor. Legenden forteller at det var Helena som fant Kristi kors under en pilgrimsreise til Det hellige land. Det åpner for at korset, som vitner om Kristi død og pine, bringes symbolsk inn i dukkehjemmet sammen med juletreet.

Da juletreet fikk innpass i norske borgerlige hjem utover på 1800-tallet, ble det satt inn i en kristen kontekst. Det eviggrønne treet pekte mot løftet om evig liv, juletrelysene skinte som Kristi lys i mørket, og stjernen i toppen minnet om Betlehemsstjernen. Det var vanlig å knytte juletreet til livets tre i paradiset. Juletreet har sin opprinnelse i Tyskland, og her ble sammenhengen med livets tre understreket. Den første juletrepynten var epler, som siktet til frukten på livets tre. For å forhindre at Adam og Eva, som hadde spist av kunnskapens tre også spiste av livets tre, ble de jaget ut av paradishaven. Da Ibsen skrev Et dukkehjem, hadde han bodd over ti år i Tyskland. Det er naturlig å anta at tysk julefeiring inngår i bakgrunnen for Et dukkehjem sammen med den norske.

I 1842 tolker N.F.S. Grundtvig juletreets symbolikk i «Juleaften, du er skøn»:

«[…]

Livets træ med lys i top

vokste i Guds have op

Adams børn dog længe sukked

paradis for os er lukked

død og dom er syndens sold

 

Lysets træ med liv i løn

er oprundet med Guds søn

engle svæve i dets grene

kvæde sødt med stemmer rene

vinke os til paradis

 

Der os sanker Gud i læ

under livets palmetræ

Der sin herlighed den klare

han for os vil åbenbare

i vor Herres Jesu navn

 

Om det lys som tændtes brat

med Guds søn i julenat

livets lys, som blidt skal brænde

for de små til verdens ende

minder os vort juletræ

 

[…]»

 

Det Grundtvig ikke minner om i denne søte julesalmen, er forutsetningen for frelseshåpet etter døden og dommen. Det betinger Frelserens død og pine på korset for menneskenes synder. Det skjønne juletreet vitner altså om at mennesket er syndig. Også B.S. Ingemann viser i salmen «Julen har bragt velsignet Bud» (1839) til sammenhengen mellom juletreet og livets tre, uten å nevne korset:  

«[…]

Grenen fra livets træ står skønt
med lys som fugle på kviste.
Det barn, som sig glæder fromt og kønt,
skal aldrig den glæde miste.»

Ingemann lover så barna at Jesus vil lukke opp haven der englene flyr, for dem. Både Grundtvigs og Ingemanns salme er beregnet på barn, og det kan kanskje forklare at juletreets mørke side, Jesu lidelse og død på korset, ikke nevnes.

Dersom vi ser nærmere på juletreets symbolikk, er det to detaljer som peker direkte mot korset. Juletrefoten skulle tradisjonelt være i korsformet tre. Juletreet var avhugget og ble naglet til korsfoten, og her ble det trukket en linje til Kristi kors. Teksten tyder på at Nora har kjøpt et tre med påmontert fot. Treet, tradisjonelt en gran slik som i skuespillet, har korsformede grener. Også her trekkes linjen til Kristi korsdød. I middelalderens og renessansens kirkekunst finnes det mange eksempler på fremstillinger av livets tre, hvor korset er plassert i trekronen. Det knytter seg til oppfatningen av Kristus som den annen Adam, som skal sone for de synder den gamle Adam begikk.

Om Grundtvig og Ingemann omgår juletreets forbindelse med korset, har Nora et rent sekulært forhold til juletreet. Torvald forteller at Nora låste seg inne for å lage blomster til juletreet og andre herligheter tre uker før forrige jul. Det var en historie hun diktet opp for å skjule at hun arbeidet med arkskrift for Krogstad for å betale på lånet for Italia-reisen. Da Nora pynter årets juletre, er det blomstene og lysene som står i sentrum for oppmerksomheten. Blomstene, som var vanlig juletrepynt på 1800-tallet, omtaler hun to ganger. Annen pynt kan ha vært glanspapirlenker, -kurver og -kremmerhus med søtsaker i, gullmalte kongler, rosinlenker, nøtter, mandler og epler.

Hos Helmers har estetiske dogmer fullstendig utmanøvrert den kristne tro. Noras sekulære forhold til juletreet har også et estetisk aspekt: «Hvor smukt de røde blomster tar seg ud.» Det bringer henne på tanken om hva skjønnhet kan brukes til. «Juletræet skal blive dejligt. Jeg vil gøre alt, hvad du har lyst til, Torvald; – jeg skal synge for dig, danse for dig –» Juletreets deilighet smelter sammen med Noras bevisste bruk av sin erotiske appell overfor ektemannen. Juletreet er deilig liksom kjødfarvede silkestrømper, dyktig mange penger og en reise til Italia.

Anden akt begynner første juledag, Frelserens fødselsdag. Sceneanvisningen: «Oppe i krogen ved pianofortet står juletræet, plukket, forpjusket og med nedbrændte lysestumper.» Den respektløse behandlingen av livets og lysets tre avviker fra tradisjonen. Juletreet skal ikke plukkes eller høstes ferdig og henstilles i en krok sent på julaften eller tidlig første juledag, men stå fremme til lyst og glede i julen. Først mot julens slutt ble treet høstet for tiloversblitte godsaker og pynt. Treet i Helmers’ hjem er blitt plukket, noe som tyder på at det også vært pyntet med frukt og søtsaker.

Det går ikke lange stunden etter at Nora er kommet hjem, før hun begynner å pakke opp gavene. Hun viser Torvald hva hun har kjøpt til barna og tjenestepikene.

«[…] Se, her er nye klæder til Ivar – og så en sabel. Her er en hest og en trompet til Bob. Og her er dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det jo snart istykker alligevel. Og her har jeg kjoletøjer og tørklæder til pigerne […]»

Gavene blir neppe pakket inn igjen og vil derfor være synlige, når treet tennes. Nora presiserer overfor Helene at barna ikke må få se treet før om aftenen, når det er pyntet. Det var tidligere en vanlig regel at treet skulle holdes skjult for barna inntil lysene ble tent om aftenen. Kanskje kan det dels skyldes at gavene opprinnelig var uinnpakket og gjerne ble hengt på treet, der de lokket sammen med rosiner, mandler og andre godsaker. Gaver som ikke egnet seg til opphengning, som klær og større leker, ble plassert under treet eller på et bord ved siden av. Det finnes flere historiske bilder av juletrær med leker som henger på grenene. Et tysk bilde viser både en leketrompet, -sverd og dukker, som var typiske julegaver.

Etter fremvisningen av barnas leker, kjolestoffene og tørklærne til pikene, spør Torvald hva det er i en pakke som ikke er åpnet. Nora skriker opp; den får ikke ektemannen se før om aftenen. Ved et drevent spill klarer hun å lure penger av Torvald som gave til seg selv. Hun skal pakke dem inn i et smukt gullpapirs omslag. «Vilde ikke det være morsomt?», legger hun til. Nora koketterer en stund videre med Torvald, og han innrømmer at han liker henne slik hun er, litt løs i kanten. Da hun viste ham alle gavene hun hadde kjøpt, kalte han henne den lille spillefuglen, utvilsomt med betydningen ødeland. Men senere under koketteringsscenen får «spillefugl» et annet, mer sjuskete anstrøk. Det fremgår under praten at Nora stadig ber Torvald om penger, utvilsomt for å betale på lånet til Krogstad, noe som leder til følgende replikk fra Torvald:

«Kan ikke nægtes, min kære lille Nora. (lægger armen om hendes liv) Spillefuglen er sød; men den bruger svært mange penge. Det er utroligt, hvor kostbart det er for en mand at holde spillefugl.»   

«Spillefugl» kan også bety lettferdig kvinne. Torvald omtaler ofte konen som «letsindig», som også kan ha samme betydning som lettferdig. Og Noras oppførsel i den berømmelige strømpescenen med doktor Rank lar ingen tvil tilbake om at hun er en fullbefaren fristerinne. I en scene mellom Nora og fru Linde i Anden akt forteller Nora om Ranks far (min kursivering): «[…] Jeg skal sige dig, hans fader var et væmmeligt menneske, som holdt elskerinder og sådant noget. […]» Det er vanskelig ikke å oppfatte Torvalds replikk som en undertekstlig hentydning til tidens holddamer, kvinner som ble underholdt av velbemidlede menn mot gjenytelse av seksuelle tjenester.   

Kort etter bemerker Torvald: «Du ser så – så – hvad skal jeg kalde det? – så fordægtig ud idag –» Torvald mistenker at konen har spist makroner. Nora blånekter og hevder at hun aldri ville falle på å gjøre ham imot. Torvald godtar dette og sier:

«[…] Nå, behold du dine små julehemmeligheder for dig selv, min velsignede Nora. De kommer vel for lyset iaften, når juletræet er tændt, kan jeg tro.»

Det er ikke helt klart hvilke små julehemmeligheter Torvald sikter til. De avsløres altså idet juletrelysene tennes, og tanken faller på Noras gave til ektemannen. Men «julehemmeligheder» antyder at det kan dreie seg om flere små hemmeligheter. For Torvald selv er det snakk om en lett henkastet bemerkning uten dypere mening, men formuleringen er av en slik art at det ansporer til nærmere undersøkelse.

I 1879 var det ennå ikke kommet strøm i husstandene, og det har vært betydelig mørkere i stuen om vinteraftenen enn i dag. Tenningen av juletreet med all dets pynt og fristelser har derfor kunnet fremstå som den rene åpenbaring. Det er naturlig nok det som henger på treet, som først og fremst vil komme for lyset. Det gjelder for Noras juletre papirblomster, annen pynt, søtsaker og kanskje epler og nøtter. Samtidig er det sannsynlig at barnas gaver henger på treet; en sabel, en hest, en trompet, en dukke og muligens dukkesengen. De nye klærne til Ivar vil nok ligge under treet eller på et bord ved siden av. Skjønt det finnes bilder av gamle juletrær med klær på, for eksempel luer. At det har hengt gaver på treet, kan understøttes av juletreets skjebne. Det er ikke bare blitt ferdig plukket, men ser forpjusket ut. Grunnen er trolig at barna, kanskje også Nora selv, har vært uforsiktige da de forsynte seg av de verdslige fristelser juletreet hadde å by på. Det bringer tanken på Noras opplysning om datteren Emmys forhold til lekene sine. Det gjør ikke så mye at dukken og dukkesengen er simple, sier Nora, for Emmy river dem jo snart i stykker allikevel. Dette vitner om en skjødesløs innstilling hos barnas mor, og man kommer på den tanke at Nora har latt Ivar, Bob og Emmy få herje fritt med treet under høstingen, som om det var en pinjata som barna denger løs på for at godteriet skal falle ut. Juletreet er ikke lenger smukt og deilig og blir hensatt i en krok.

For noen år siden bemerket en bekjent, Grethe Barbro Hanssen, som har studert kristendom og drama, guttenes gaver. Hun mente at nye klær, sabel, trompet og hest viste til Johannes’ åpenbaring. I kap. 6 forteller Johannes, hans identitet er usikker, om sine himmelske visjoner om endetiden. Et såret lam (Kristus) har mottatt en bokrull med syv segl fra ham som sitter på tronen (Gud) (kap. 5). Da lammet åpner det første seglet, ser Johannes en hvit hest med en seirende rytter med bue. Da lammet åpner det andre seglet, kommer en flammende rød hest frem. Han som sitter på hesten, får et stort sverd. Denne hesten varsler krig. Ved åpningen av det tredje og fjerde seglet kommer to andre hester frem, som varsler dyrtid og død.

Da lammet brøt det femte seglet, så Johannes sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: «Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?» (Nettbibelen) Da fikk hver av dem en lang hvit kjortel, og de ble fortalt at de måtte vente en stund, til tallet på de medtjenere og søsken som skulle bli drept som dem, var fullt. I 8., 9. og 10. kapittel forteller Johannes om visjonen av de syv englene som blåser på basun, der hver basun nedkaller fryktelige katastrofer over jorden.

Når juletreet, livets og korsets tre, tennes julaften hos Helmers, vil Ivars nye klær «åpenbares». Hvorvidt de nye kjolestoffene og tørklærne til Helene og Anne Marie vil åpenbares samtidig, er jeg usikker på. Det er sannsynlig at Helene og Anne Marie er til stede under tenningen av treet og kanskje under plukkingen. Nye klær kan vise til martyrenes hvite kjortler, som er vasket hvite (rene for synd) i lammets blod (Kristi død). Helene hentyder altså trolig til sankt Helena, som fant Kristi kors og virket for kristendommens utbredelse ved gode gjerninger. «Marie» kan muligens vise til Kristi mor og «Anne» til Marias mor.

Blant Noras «små julehemmeligheter» vil det også åpenbares en sabel, en hest og trompet. Sabelen og hesten kan knyttes til de fire apokalyptiske hestene og det store sverdet til rytteren på den røde hesten; trompeten til de syv basunene.

I Første akt kommer barna inn etter å ha vært ute og lekt i sneen (min kursivering). Nora: «[…] Så der var en stor hund, som løb efter jer? Men den bed ikke? Nej, hundene bider ikke små dejlige dukkebørn. Ikke se i pakkerne, Ivar! Hvad det er? Ja, det skulde I bare vide. Å nej, nej; det er noget fælt noget. Så? Skal vi lege? Hvad skal vi lege? Gemmespil. Ja lad os lege gemmespil. Bob skal gemme sig først. Skal jeg? Ja, lad mig gemme mig først.»  

Tilsynelatende vil Nora skremme barna fra å undersøke pakkene, men undertekstlig inneholder replikken onde varsler. Benektelsen av at hunder ikke biter deilige små dukkebarn, kan stå for sitt eget verd. Kort etterpå kryper Nora på alle fire som et skummelt dyr frem fra gjemmestedet under bordet og skremmer barna. At det er noe fælt i pakkene, peker mot de apokalyptiske synene til Johannes. Gjemmespillet eller gjemselen kan samtidig varsle at Nora kommer til å forsvinne, bli borte fra barna, trolig for alltid.

 

I en scene mellom Nora og Rank i Anden akt introduserer doktoren et bibelsk uttrykk, «ødelæggelsens vederstyggelighed» (Matt 24.15). Det inngår i den samme endetid som åpenbares for Johannes, noe som kan understøtte tolkningen av Noras fæle gaver som apokalyptiske varsler. Sentralt i Åpenbaringen er Dyret med tallet 666, som det er vanlig å tolke som billedstøtten av en romersk keiser. Blant tolkningene av ødeleggelsens vederstyggelighet er en billedstøtte av den selevkidiske konge Antiokhos 4 Epifanus (i Syria), som stod oppstilt i Templet i Jerusalem og jødene ble pålagt å tilbe. Antiokhos 4 oppfattet seg som guddommelig. I begge tilfeller dreier det seg om en billedstøtte av en hersker som krever å bli dyrket i stedet for Gud.

Rank utdyper hva ødeleggelsens vederstyggelighet handler om (min kursivering):

«[…] Og i hver eneste familje råder der på en eller anden måde en slig ubønhørlig gengældelse –»

Den ubønnhørlige gjengjeldelse viser til billedforbudet, det opprinnelige 2. bud (min kursivering):

«Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede eller nogensomhelst Afbildning af det, som er paa Himmelen heroventil, eller det, som er paa Jorden hernedentil, eller det, som er i Vandet nedenfor Jorden.

Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredje og paa dem i fjerde Led.»

Også Osvald i Gengangere har trådt inn i syfilisens endetid. En av de første leger i Paris har stilt diagnosen: «Fædres misgerninger hjemsøges på barna,» en utvetydig henvisning til billedforbudet.

Billedforbudet omfatter ikke bare utskårne bilder (Nettbibelen: «gudebilder»), men enhver avbildning (Nettbibelen: «etterligning») som mennesket gjør seg (Nettbibelen: «lager»). Også støpte, malte eller tegnede figurer og roman- og teaterfigurer som frister til tilbedelse, hjemsøkes av Guds straff. Det samme gjelder stjerner, planeter, dyr, landskaper etc. Imellom de ulike avbildninger eller etterlignelser finnes gjerne en sammenheng. Det blir både skulptert og malt etterligninger av for eksempel Afrodite, og hun omtales i diktningen. Ibsen laget dukker i barndommen, og familien Helmer omtales som dukker. På 1800-tallet var både rollefigurene, kostymer og kulisser sterkt påvirket av billedkunsten, både skulptur og maleri. Ibsen var både dikter, dramatiker, teatermann og maler med stor interesse for billedkunsten.      

Både hos familien Alving på Rosenvold (les Rosendal i Hardanger) og i Torvald og Nora Helmers hjem er billedforbudet blitt snudd opp ned: Du skal gjøre deg (gude)bilder av det som er på jorden, himmelen eller under vannet, tilbe dem og la deg friste til å dyrke dem (Nettbibelen). Estetikkens og kunstens betydning i Gengangere og Et dukkehjem skal behandles grundig i senere blogginnlegg. Her skal enkelte sider ved temaet omtales for å understøtte tesen om at det er et apokalyptisk motiv i Et dukkehjem.

Maleren Osvald, gjengangeren til Roma-tilbederen lord Oswald i Madame de Staëls Corinne ou l’Italie, gjør seg skjønne bilder av det som er på jorden: «Der er lys og solskin og søndagsluft, – og strålende fornøjede menneskeansigter.» Idet maleren går inn i syfilisens sluttstadium, åpenbares følgende nasjonalromantiske vestlandsvy gjennom vinduene på Rosenvold: «Solopgang. Bræen og tinderne i baggrunden ligger i skinnende morgenlys.» Rosendal var et knutepunkt for nasjonalromantikken i Norge. Helene Alving, som deler sønnens estetiske oppfatning, som har konsekvenser for hans lykksalige (les frie) livsførsel, er gjengangeren til den skjønne Helena. Liksom sin greske navnesøster er Osvalds mor en «bortløben hustru». Innenfor europeisk kunst har den troløse grekerinnen kommet til å symbolisere den hedenske antikke skjønnhetsverden. Det best kjente eksemplet på en slik forståelse er Helena-figuren i Goethes Faust.

Torvald Helmer hentyder til den berømte danske billedhugger Bertel Thorvaldsen (1770–1844). Gjennom vennskapet med Johan Ludvig og Johanne Luise Heiberg fungerte Thorvaldsen som en stildommer for Det Kongelige Teater i København, der han var direktør og hun skuespiller. Størstedelen av sitt kunstnerliv arbeidet billedhuggeren i Roma. Den klassiske, spesielt greske, skulpturens tilbeder feiret sin «romerske fødselsdag» 8. mai, dagen da han kom til Roma første gang, i 1797. 

På et overtekstlig plan er Torvald Helmer nyutnevnt bankdirektør, men man skal ikke grave lenge før teaterdirektør Ibsen, Heibergs læregutt, kommer frem. Torvald er på et underliggende plan et satirisk selvportrett av dramatikeren og teaterdirektøren Ibsen. Man må unektelig stusse over Torvalds formaning til Nora, der han advarer mot å ta opp lån: «[…] Nej men alvorligt, Nora; du ved, hvad jeg tænker i det stykke. Ingen gæld! Aldrig låne! Der kommer noget ufrit, og altså også noget uskønt, over det hjem, som grundes på lån og gæld.» Nå er Torvald riktignok direktør i en aksje- og ikke en sparebank, men det er likevel et merkelig utsagn fra en bankmann. Hele dukkehjemmet er tuftet på Torvalds gasje, som stammer fra bankkundenes lånopptak.

Akkurat som i Torvalds tilfelle var det den italienske reisen som reddet livet til Ibsen, som på begynnelsen av 1860-tallet hadde tydd til flasken og i bokstavelig forstand var i ferd med å ende i Christianias rennestener. En viktig årsak til dette var Ibsens fortvilte forsøk på å forvalte pundet til Christiania Norske Theater. Men direktørens knep for å få pengene til å klinge i teaterkassen ble hele tiden møtt med motkrav om idealitet fra styret – og den evinnelige renhetsapostel Bjørnson. Når beholdningen nærmet seg bunnlinjen, vartet Ibsen som den praktiske teatermann han var opp med farser, vaudeviller og eksotiske danserinner. Men de nasjonale purister ville ikke ha fremmede fruentimmer som fräulein Bills eller Dobsen St. Louis; de ville ha seterjenter som sang på urskogsmålet eller tragedienner fra den angivelige heroiske norske historien før firehundreårignatten. Slitet tok på Ibsens helse, og han ble syk. De siste tre årene ved Christiania Norske Theater artet seg som et eneste langt annus horribilis for teaterdirektøren.

Sitt sanne engasjement viser Torvald i instruksjonen av Nora, som skal foredra med et tarantellanummer på kostymeballet til Stenborgs (les Stenborgs Sällskap eller Swenska Comödie Trouppen). Liksom en teaterdirektør har Torvald oppfatninger om hva som er feil og riktig armbevegelse. Han uttaler seg også om det skjønne romanspråket, og fremstår som en rendyrket estetiker med klare paralleller til Thorvaldsen og hans plastisk uangripelige marmorhvite billedstøtter. Da Ibsen overvar forestillinger på Det Kongelige Teater under stipendreisen i 1852, opplevde han både fru Heiberg og den legendariske Michael Wiehe, som ofte spilte mot hverandre, på scenen. Mange år senere uttaler Ibsen til sin første biograf, Henrik Jæger: «Naar jeg tilbagekalder i Erindringen W.s Skikkelser, er det, som jeg gik igennem et Billedgalleri, fuldt af antikke Statuer. Lutter Plastik! Lutter Storhed! Jeg har aldrig set noget lignende og faar aldrig noget lignende at se.»

Modellen for Ibsens alvepike (jfr. bl.a. Alfhild i Fjeldfuglen og Olaf Liljekrans) er Heibergs alvepike, pur unge Hanne Pätges, den senere Johanne Luise Heiberg. Dette romantikkens naturbarn var riktignok ikke det grann mer naturlig enn innsnørte byfrøkner som kom rett fra instituttet. Jomfru Pätges hadde vært elev ved Det Kongelige Teaters ballettskole fra tidlig alder, og alle hennes yndige bevegelser var nitidig innstudert – under påvirkning av ektemannen Johan Ludvigs estetikk og plastikken til Thorvaldsen. Som sin eldre tyske kollega, Goethe, ville Heiberg utestenge alt som var uskjønt eller anstøtelig fra teatret. Den danske balletthistorikeren Erik Aschengreen skriver dette om ekteparet Heibergs innvirkning på dansk – og vi kan legge til for egen regning norsk – kulturliv: «Sammen bragte de et skønhedsevangelium ind i dansk kultur, og sammen sad de paa tronen i smagens og idealitetens verden.» Fru Heiberg hadde overført ektemannens krav om en perfekt dikterisk form til sin egen skuespillkunst, noe som fikk innvirkning både på kostyme, diksjon og bevegelse. Aschengreen skriver om fru Heibergs spillestil: «Selv bevegede hun altid arme og hænder i overensstemmelse med de antikke skønhedsregler; hun indtog aldrig en uskøn stilling, og hun henrev selv Thorvaldsen ved sin smukke og fullendte plastik.»  Det er formelig så man kan høre Torvalds foredrag overfor Nora og fru Linde om den skjønne bevegelse.

Torvald og Thorvaldsen dyrket begge italienske piker som spilte tamburin. Napoletanske fiskerpiker var et yndet kunstnerisk motiv i 1800-talets første halvdel. På Thorvaldsens Museum, som åpnet alt i 1849, er også billedhuggerens malerisamling opphengt. Den omfatter to malerier av napolitanske fiskerpiker, samt av en romerinne som spiller tamburin. Det hører også med til historien at fru Heiberg, den gang hun stadig het Hanne Pätges, opptrådte i danserollen Fenella i operaen Den stumme i Portici (1830), der det danses tarantella. Jomfru Pätges var iført napolitansk fiskerpikekostyme. Den danske teaterfeen var sin tids mest omsvermede unge kvinne, og to forsmådde beilere begikk selvmord for hennes skyld. Deilige Hanne forhekset alle med sitt magiske spill, og blant hennes store seire var danserollen Fenella. Også Frederik 6 ble bedåret og sendte den unge jomfruen – slik ble ugifte skuespillerinner titulert – en kongelig gave. Fru Heiberg forteller i Et Liv, gjenoplevet i Erindringen at hun stadig har denne gaven, «et stort smukt taffelur, hvorpå var anbragt to figurer, en fisker og en fiskerpige i italiensk kostume». Dette uret kan Ibsen ha sett under sine besøk, først hos ekteparet Heiberg i 1852, eller senere hos enken i 1870. Oppsetningen av Den Stumme i Portici regnes som det første utslaget av de danske kunstnernes Italia-svermeri i 1830-årene. For så vidt kan man si at ekteparet Helmers er sent ute når de reiser til Italia rundt 1872, da den skandinaviske kunstnerstrømmen hadde begynt å avta. Nå var det Paris som viste vei, både innenfor billedkunst og teater.

Fenella-rollen var en krevende utfordring for jomfru Pätges, som bare var 18 år gammel, men mottagelsen var strålende. Jomfruen maktet å fremstille den sydlandske kvinnens lidenskap, uten å overskride plastikkens krav. Rollen skulle for alltid stå som en av stjernene på fru Heibergs karrierehimmel. Dette til tross for at enkelte, deriblant Adam Oehlenschläger, hadde noe å utsette på armbevegelsene hennes, idet man mente at de ville vinne i gratie hvis de ble utført langsommere. Det er kunsten som forførelse fru Heiberg representerer. Hennes kunst er opphøyd og vakker, hun fortryller som alvepiken og skaper forhekselse eller blendverk ved sitt spill, omgitt av en strålende ramme. Det strenge kravet til skuespillerinnens bevegelser skinner igjennom under Torvalds veiledning av Nora før tarantellaopptredenen hos Stenborgs: «Langsommere – langsommere ... Ikke så voldsomt, Nora!» 

Den stumme Fenella er imidlertid ikke en pike som frister med fremvisning av silkestrømper, slik Nora gjør overfor den syfilitiske doktor Rank. Dette motivet tilhører den lave sfære, dansepikene og de lugubre forlystelsesstedenes verden. Det er ikke tilfeldig at Nora opptrer med sin tarantella hos Stenborgs, som sikter til Stenborgs Sällskap og en mer folkelig forlystelse enn den som Det Kongelige Teater hadde å by på. Fenella er en opphøyd, tragisk skikkelse, som i fortvilelse styrter seg i lavaen fra Vesuv – vulkanen har nemlig et utbrudd på slutten av operaen.

Da Nora vil presse Torvald til å tilbakekalle oppsigelsen av Krogstad, frister hun med at hun skal leke alvepike og danse for ham i måneskinnet, en retorikk som maner frem ekteparet Heibergs og gullalderteatrets fascinasjon for alver. At Ibsen oppfattet fru Heiberg (les Hanne Pätges) som sin alvepike, fremgår av forfatterens dikt “Rimbrev til fru Heiberg” (1871), der han forteller om den store innvirkning den danske teaterdronningen har hatt på hans diktning. Her fremstiller han hennes rolleskikkelser som skuter i Sundet. Om Agnete i Heibergs Elverhøj (Alvehaugen) skriver han: «hun [Agnetes skute] er lig et syn, der hæver / sig og svæver (…)» Det lyser og blinker, og damen selv er som et sagn, hun lokker «gratie-bunden», «drømfyldt» og svever «ad en lukket gåde-sti» hvor alvepiker vinker og alver følger. Under samtalen med Kristine Linde i Første akt, forteller Nora hvordan hun frister Torvald når hun vil ha ham til å føye henne: «jeg danser for ham og forklæder mig og deklamerer.» Dette er nettopp det skuespillerinner gjør for en regissør eller teaterdirektør.

Både tarantellamotivet og Torvalds dødelige overanstrengelse har Ibsen hentet i den skjønne romanen til Madame de Staël, der den hendøende skotske lord Oswald friskner til i Roma i samme øyeblikk som han får se dikterinnen Corinne danse folkedansen tarantella etter den klassiske kunstens fordringer.

Torvald henger, liksom Osvald Alving, fast i en utdatert estetikk. At det finnes onde varsler for kunstnerne som dyrket romantikken òg Thorvaldsen, fremgår av navnene til Torvald og Noras barn. Etter at den tidsriktige emansiperte Nora slamrer igjen porten, blir den forstokkede estetiker Thorvald sittende igjen i dukkehjemmet med eneansvaret for Ivar, Bob og Emmy. Dersom rekkefølgen av barna byttes om slik at den yngstes navn kommer først, dukker følgende rekke opp: Emmy Bob Ivar. “Emmy” er en variant av “Emma”; ”Bob” var et atypisk navn den gang, som Ibsen kan ha valgt på grunn av bokstavverdien. Ved små anagrammatiske grep kan navnerekken omdannes slik: “Emmy Bo(b)-Ivar > “Emma Bo-vari”  > “Emma Bovary”. Det siste navnet peker mot en berømt romanskikkelse, tittelfiguren i Flauberts Madame Bovary. Emma, en kvinnelig don Quizote, har forlest seg på sentimentale romaner. Da virkeligheten skuffer, tar hun gift. Madame Bovarys likseng sjokkerte hele den litterære verden. Men Flauberts nitide beskrivelse av det råtnende kadaveret til den skjønne svermersken skulle bli skoledannende og innvarslet et nytt tidehverv innenfor kunsten: realismen. Og skjønt Flauberts roman er skrevet så tidlig som i 1857 – på et tidspunkt da Ibsen fabulerte om alvepiker og forheksede bondegutter – ble den holdt frem som et eksempel til etterfølgelse for kunstnerne flere tiår senere. Ibsen måtte ta grep!

 

Samtidig med guttenes, og eventuelt Helenes og Anne-Maries, apokalyptiske gaver vil dukken og dukkesengen til Emmy komme for lyset. Jeg tolker dukken og dukkesengen som en hentydning til en annen julegave: Jesusbarnet i krybben, som er det sentrale i juleevangeliet, men som ikke ofres noen som helst oppmerksomhet under Helmers’ julefeiring.

Noras fordektige uttrykk under samtalen med Torvald inngår i bakgrunnen for ektemannens utsagn om hustruens små julehemmeligheter. Da Nora gjør sin entré i første akt, har hun med seg en pose makroner sammen med gavene og treet. Makronene spiser hun i all hemmelighet; Torvald har nedlagt forbud mot disse småkakene, fordi de inneholder sukker.

Juletreet bringer gledelig bud om frelse og evig liv. Samtidig er treets skjulte budskap Kristi død og pine på korset for menneskenes synder. Det peker mot selve ankepunktet i Et dukkehjem: Noras fastholdelse av egen skyldfrihet, som hun hegner om med hellig overbevisning. Det er i siste instans dette budskapet, selve kristendommens trosgrunnlag, Nora stiller spørsmål ved. Hun har ikke noe problem med å se at andre er syndige, som faren, Torvald og Krogstad. Men at hun selv har gjort noe galt, strider mot hennes usvikelige tro på egen uskyld. Det inngår i bakgrunnen for at hun forlater mann og barn, sammen med skuffelsen over at Torvald ikke innfridde hennes forventninger om det vidunderlige. Da Krogstad truet med å bekjentgjøre Noras falske underskrift, var hun viss på at Torvald ville si at sakføreren kunne gjøre historien kjent for hele verden. Nora (min kursivering): «Når det var sket, da tænkte jeg så usvigelig sikkert, at du vilde træde frem og tage alt på dig og sige: jeg er den skyldige.»

Forventningen om Torvalds vidunderlige offerhandling har Nora båret på siden første juledag. Det fremgår av noen replikker i en scene med Kristine Linde etter oppdagelsen av Krogstads brev i brevkassen:

«NORA. […] Det er jo det vidunderlige, som nu vil ske.

FRU LINDE. Det vidunderlige?

NORA. Ja, det vidunderlige. […]»

Første juledag minnes vi Frelserens fødsel, han som tok på seg alles synder ved sin korsdød, slik at mennesket får evig liv. Det er det vidunderlige som vi feirer i julen. I Noras forvillede fantasiverden er Torvald blitt en stedfortreder for Kristus.

Makroner er småkaker med mandler som hovedingrediens. Mandelen er kjernen i mandeltreets frukt, en steinfrukt. Makronene hører naturlig sammen med frukt som epler og rosiner som henger på juletreet; også mandler var vanlig, i kurver eller nett. Senere på formiddagen er makronene tema under en samtale mellom Nora, doktor Rank og Kristine. Nora erklærer at hun slett ikke bryr seg om det kjedelige samfunnet, men hun synes det er uhyre morsomt at alle de som er ansatt i Aktiebanken, nå blir avhengig av dem. «Ja det er rigtignok umådelig fornøjeligt at tænke på, at vi – at Torvald har fået så megen indflydelse på mange mennesker. (tager posen op af lommen) Doktor Rank, skal det være en liden makron.»

Rank kommenterer: «Se, se; makroner. Jeg trode det var forbudne varer her.» I det paradisiske, rene, skjønne, ubesmittede dukkehjemmet har Torvald forbudt makroner, liksom Gud har gjort med frukten på kunnskapens tre i paradishaven. Sin vane tro lyver Nora og skylder på Kristine, som er brudd på det 8. (opprinnelig 9.) bud: Du skal ikke tale usant om din neste. Nora forklarer at Torvald ikke vil at hun skal få stygge tenner. Men pytt; hun dytter først en inn i munnen på Rank og siden på Kristine. Deretter forsyner hun seg selv med to stykker. Så røper hun at nå er det bare én eneste ting igjen i verden hun har så umåtelig lyst til å si så Torvald hører det. Og med munnen nær sagt full av makroner uttaler Nora skuespillets løsningsord: «død og pine.»

«De forbudne varer» er en parallell til «de forbudne frukter» i Bibelens syndefallsberetning. Frukten på juletreet ble knyttet til frukten på livets og ikke kunnskapens tre, men det er i begge tilfeller snakk om frukter på et tre i paradiset. Alle mennesker har arvet syndestraffen etter Adam og Eva, og deres eneste redning er Kristi død og pine på korset. Nora lar seg friste til å spise makroner, som fører til stygge (les fordervede) tenner, liksom Eva ble fristet av frukt fra kunnskapens tre, som førte til utdrivelse, død og fordervelse.

Torvald har en grunnfestet tro på at han kan gjøre hjemmet til et paradis på jorden; uten løgn og forstillelse, giftfritt, smukt, uten noe som minner om det heslige; død og fordervelse. Kort sagt holde trekk og kulde, tyngende arbeid, hele den «hårde, bitre nødvendighed» som Kristine (den kristne) har erfart, ute fra hjemmet. «Det er dog vel også de syge [moralsk råtne], som mest trænger til at lukkes ind», sier Kristine, og strekker hånden ut til synderen Krogstad.

Torvald undrer om Nora ikke har gjort en avstikker til konditoren, noe hun avfeier kontant. Makroner er ikke det første ektemannen tenker på, når det gjelder lerkefuglens overtredelse av forbudet mot søtsaker. Han fortsetter langs samme linje; har hun ikke nippet litt syltetøy? Slikkmunnen nekter igjen. Ektemannen gir seg ikke: «Ikke engang gnavet en makron eller to?» Nora gjentar løgnen. 

Syltetøy, en vare man fikk servert hos konditoren (jfr. Henrik Ibsens skrifter), inneholder frukt eller bær; makroner fruktkjerner. Uttrykket gnave (gnage) en makron (eller to) er merkelig. På den ene side viser det til det første uttrykket å nippe litt syltetøy: bare så vidt å forsyne seg av syltetøy. Dersom man gnaver for eksempel en gulrot, spiser man bare litt om gangen. Men gnave passer dårlig om å spise makroner, for de er myke; de kan minne litt om kransekake. Her må det ligge noe bak, for ikke å si under, Torvalds uttrykk. En åpenbar sammenheng er et av Torvalds kjælenavn på Nora, ekornet, som hun selv benytter i tilknytning til mannens ordbruk. Navnet opptrer i alt seks ganger.

Det kan med en gang fastslås at ekornet ikke er noe vanlig kjælenavn på en kvinne. Kommentaren i Henrik Ibsens skrifter viser til ODS, der det står at ekorn (egern) kan brukes om mennesker eller andre skapninger som er små eller vevre og beveger seg som et ekorn. Beleggene i ODS kan ikke brukes som forklaring på Torvalds kjælenavn på Nora. Sammenhengen med ekorn er likevel innlysende: Ekornet er en gnager (gnaver) og jakter spesielt etter frø og nøtter (tørr frukt med hard skallvegg), fordi disse kan oppbevares gjennom vinteren. Når ekornet finner frø eller nøtter, stapper det munnen full og piler av gårde til et gjemmested. Når Nora har kjøpt en pose med makroner, holder hun dem skjult, slik at Torvald ikke skal finne dem. Når hun «gnaver» en makron eller to, setter hun tennene i bittesmå nøttebiter. Makroner kan også lages av hasselnøtter, men opprinnelig ble makroner laget av mandler, og det er sannsynligvis slike makroner Nora har kjøpt hos konditoren. 

Liksom Eva lar seg friste av den forbudne frukten, lar Nora seg friste av nøttekakene, de forbudne varene. Men Nora nekter for at hun har spist noe som fører til stygge (les fordervede) tenner, slik hun hevder ikke å ha gjort noe galt den gang hun skrev falsk underskrift på Krogstads veksel. Det siste er tvert imot en handling som hun omtaler med religiøse overtoner; falskskriften er foranlediget av at hun har elsket Torvald «over alt i verdens rige». 

I neste innlegg skal det trekkes en linje fra Noras kjælenavn ekornet til Gustava Kiellands «Liden Ekorn sad» (1848). 

Litteratur

Erik Aschengreen, Fra Trine Rar til Maria Stuart. En studie i fru Heibergs Kunst. Kbh. 1961

Johanne Luise Heiberg, Et liv genoplevet i erindringen. Kbh. 1891