Såret i sjelen, arret som
aldri slutter å verke;
nederlagets
bruddsted;
Ostrołękas merke.
Ulrik
Farestad
Skuespillet åpner med et møte i «Foreningen for de
moralsk fordærvede», som holdes i havesalen hos konsul Bernick. Fru Bernick
sitter ved et bord sammen med flere andre kvinner, opptatt med syarbeid. Lenger
tilbake, ved et lite bord hvor det er plassert to blomsterpotter og et glass
sukkervann, sitter adjunkt Rørlund. Blomsterpottene på det lille bordet viser
at det gjøres ære på adjunkten. Da det senere stelles i stand til festmottagelse
i havesalen, bærer tjenestepiker inn en rekke blomsterpotter. Herr Rummel
resonnerer at det godt kan se ut som om blomsterpottene står der til vanlig;
underforstått settes pottene frem når noe skal feires. Rørlund leser for
kvinnene fra en bok med gullsnitt.
En mann som sitter for seg selv med et glass
sukkervann, bringer tanken på Johan Sebastian Welhavens berømte dikt «Republikanerne»
(1836?). Åstedet er en ydmyk liten kafé i Paris, der man vanligvis treffer
studenter og småartister. Dersom disse svikter, «eier den dog / en stillere
Gjest i sin dunkle Krog.»
«Nu er det Midnat; der
sidder en Gjest
endnu ved sit Bord med en
Sukkervands-Rest.
Hans Ansigt er falmet,
hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og
hans Hænder er smukke.»
Mannen i diktet har rent linnet. På det store bordet i
havesalen ligger «store bunker af halvfærdigt og tilklippet linned samt
andre beklædningsgenstande.» Rørlunds tilhørerinner syr klær til de moralsk
fordervede, som vil få rent linnet liksom diktets ensomme kafégjest.
Den selsomme mannen har en trist historie; han har
deltatt i Slaget ved Ostrołęka (1831) under det polske opprøret mot den
russiske tsar, som signaliserte polakkenes endelige tap. Han har kjempet for
frihet, nå er hans liv en ruin. Plutselig brytes kafédøren opp, og inn stormer
en skare med bråkjekke «Ungersvenner». De har nettopp overværet Auberts opera Den
stumme fra Portici, som handler om napolitanernes opprør mot den spanske
vicekongen i 1647. De er beruset av drømmen om folkenes frihet og tyrannenes
død har, og nå vil de ha champagne.
En av ungersvennene stiger opp på et bord og holder en
flammende tale. Flokken jubler og roper:
«Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død
[…]
Proppen fløi mod den selsomme Mand,/
der sad i en Krog med sit Sukkervand.»
De oppfordrer den fremmede til å drikke champagne, han
svarer:
«Jeg drikker ei
Vin, om stærk eller mild;
dens Sødme er
vammel, jeg hader dens Ild.
Jeg sidder med Gru
paa mit Livs Ruin.
Mit Bæger er tømt;
jeg drikker ei Vin.»
Ungersvennene
skjeller ham ut og roper på hevn og duell.
«Han viste sit
Bryst, — hvor det var skrammet,
af streifende
Kugler, af Klinger rammet!
— ‘I Daarer! Det
er Ostrolenkas Mærke.
Har I vel fattet,
hvor det kan værke?
Der er ingen Lise
for denne Kval;
den kan ikke
blunde for Sladder og Pral.’»
[…]
Tilside, Drenge,
giver mig Rum!
Himlen har
Stjerner, — Natten er stum.’
De saa paa
hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde
Champagne, men rørte den ei.»
Mannen med rent linnet
er altså en såret, arret soldat, muligens en frivillig, som åpenbart må ha
trengt en anselig mengde forbindinger. Også denne detaljen har sin parallell i skuespillet,
i en av Rørlunds replikker. Fru Bernick takker adjunkten fordi han bruker så
mye tid på kvinnene og deres forening. Han forklarer det med at det er
skoleferie, men hun gjentar at det er et offer. Rørlund repliserer:
«Tal aldrig om
det, bedste frue. Bringer De ikke allesammen et offer for en god sags skyld? Og
bringer De det ikke gerne og gladeligen? Disse moralsk fordærvede, hvis
forbedring vi arbejder for, er at betragte som sårede soldater på en slagmark;
De, mine damer, er diakonisserne, de barmhjertige søstre, der plukker charpi
til disse ulykkelige tilskadekomne, lægger forbindingen lindt om sårene, læger
og heler dem –»
Rørlunds metafor,
der mottagerne av det nye (rene) linnetet sammenlignes med ulykkelige sårede
soldater, fremtrer som en parallell til diktets hovedperson, soldaten i rent
linnet med skrammet bryst. Den ulykkelige kafégjesten tilhører gruppen av
«Pauvres honteux», økonomisk vanskeligstilte personer som har sett bedre dager
og derfor forsøker å skjule sin fattigdom. Hvorvidt det i diktet utelukkende
siktes til sårede soldater som hadde kjempet for Polens frihet i Slaget ved
Ostrołęka, fremgår ikke klart. Den skibbrudne flokk, som aldri er glad, søker
et hjem. Men det eneste de finner, er en ydmyk liten kafé.
Både skuespillets
moralsk fordervede / «de ulykkelige sårede på en slagmark» og diktets pauvres
honteux / ulykkelige tilskadekomne soldater trenger omsorg, et hjem, rent
linnet osv. Kvinnene, Rørlunds tilhørerinner, føler seg kallet til å gi en slik
omsorg. Adjunkten leser høyt fra «Kvinden som samfundets tjenerinde», en fiktiv
tittel. «Foreningen for de moralsk fordærvede» er også en konstruksjon; satire
over adjunkten og hans tilhørerinner. De er påvirket av samtidens pietistiske ideer,
kjent fra Lammers-bevegelsen og indremisjonen. Omsorg eller diakonalt arbeid er
en viktig del av disse religiøse bevegelsene. På det realistiske plan peker Rørlund
og kvinneforsamlingen mot den pietistiske bevegelse i samtiden, som
spesielt fikk fotfeste i mindre byer; handlingen foregår i en mindre kystby. Adjunktens
plassering ved det lille bordet med sukkervannsglasset og tilhørerinnenes
arbeid med nytt eller rent linnet peker på et underliggende plan mot Welhavens
dikt, der hovedpersonen drikker sukkervann og har rent linnet.
Charpi er et gammelt
forbindelsesmiddel, og det er antageligvis det som ble anvendt under Slaget ved
Ostrołęka. Vi kan altså se for oss at den arrete soldaten er blitt forbundet
med charpi. Uten forbinding ville han neppe ha overlevd alle streifene fra
kuler og klinger. Charpien kan i det tenkte tilfellet ha blitt plukket av
patriotiske polske kvinner. Det er ikke sannsynlig at norske kvinner har
plukket charpi på grunn av urolige tider i 1877. Rørlund griper altså til et
historisk tilfelle, og det er naturlig å knytte metaforen til soldaten med
«Ostrolenkas Mærke» på brystet.
Det er vanlig å
tolke «Republikanerne» dithen at Welhaven skjuler seg bak den sårede soldaten,
og at den jublende gjengen med taleren som maner frem et befriet Europa, sikter
til Wergeland og hans meningsfeller. Welhaven føler seg angrepet og såret under
de harde kampene med dikterfienden. Tolkningen byr seg frem, for
«Republikanerne» er åpenbart skrevet i dialog med Wergelands «Det befriede
Europa» (1831). Wergeland var beryktet for en utsvevende livsstil, det gjaldt
både oppførsel, alkohol og sex. Legendarisk er den overstadige rangelen med
innlagte basketak 16. mai 1833, før talen ved avdukingen av Krohgstøtten den17.
Wergeland leverte, to timer på overtid, rikelig beskjenket på morgenkvisten, en
ekstatisk tale til nasjonens ære. Virkningen ble ikke mindre ved at taleren
stilte i bondedrakt. Hans egne klær var blitt ødelagt under basketakene, og han
hadde måttet låne av stortingsmannen og bonden Haagenstad fra Gudbrandsdalen. I
dette øyeblikk ble Wergeland en nasjonal hero. Welhaven var derimot en
moderasjonens mann, og etter hvert gav han sin støtte til avholdssaken. Den
berømmelige striden mellom Welhaven og Wergeland inngår utvilsomt i bakgrunnen
for konflikten mellom sukkervannsdrikkeren Rørlund og hans dydsirede
kvinneforsamling på den ene side og de fordervede opprørere anført av Lona
Hessel, som har sunget på vertshusene i Amerika, på den andre.
Det er mulig
Welhaven har skjult et spor i diktet som viser til ham selv. Dikterens fulle
navn er Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven. Hjemme og på skolen ble han kalt
Bastian, en kortform av Sebastian. Bruken av «Sebastian» går tilbake til sankt
Sebastian (død ca. 288). Han var ifølge helgenvitaen en dyktig romersk soldat,
som ble utnevnt til kaptein i keiser Diokletians Pretorianergarde. Sebastian
var kristen og hjalp andre kristne under forfølgelsene. Da Diokletian oppdaget dette,
ble Sebastian dømt til døden. Fordi han var soldat ble livvaktens bueskyttere
beordret å skyte på ham. Den tidligere kapteinen ble bundet til et tre;
skytterne unngikk å treffe de vitale organer slik at pinen skulle vare lengst
mulig. Siden etterlot de Sebastian som død. En kristen martyrenke, Irene, ville
begrave ham, men oppdaget at han ikke var død, til tross for alle sårene. Hun pleiet
ham, og han overlevde. Siden fremstilte Sebastian seg for Diokletian og
konfronterte ham med keiserens grusomheter mot de kristne. Keiseren idømte ham
en ny dødsstraff; han skulle slås i hjel med stokker. Denne gang døde
Sebastian.
Sankt Sebastians
martyrium er et kjent motiv fra billedkunsten, spesielt under renessansen.
Helgenen er vanligvis fremstilt som en ung mann kun iført hvitt lendeklede; spesielt
overkroppen er rammet av piler. Irene som fjerner pilen(e) og pleier Sebastian,
er også motiv. Det er innlysende at Irene må ha forbundet helgenens sår, uten
at dette nødvendigvis er avbildet i kunsten. Welhaven var svært interessert i
billedkunst og hadde planer om å utdanne seg til maler. J.C. Dahl, som hadde
fått se noen av tegningene hans, rådet ham til å studere i utlandet. Dette
satte faren seg imot, og sønnen fortsatte med sine teologistudier. Men dikteren,
som hadde meget bestemte oppfatninger om estetikk, ble en sentral autoritet i det
norske kunstmiljøet, blant annet som kritiker.
Det er altså mulig
Welhaven har opprettet en forbindelse mellom seg selv, Johan Sebastian eller
Bastian, og sankt Sebastian. Det bringer tanken på en parallell i Fjerde
strofe, som er satire over Wergelands fantasier om et Europa befridd for
tyranner. Den avsluttes slik:
«Den frie Mand og
den frie Kvinde
blev proklameret i
alle Vinde.
Europas Kongres
forsamled sig bedst
i Polens Skjød,
mellem Øst og Vest;
i Varschau reistes
Kongressens Salon,
og dertil en
Støtte for Saint Simon.»
«Saint Simon» er
ikke sankt Simon, Simon seloten fra Matteusevangeliet, som er katolsk helgen,
men den franske filosofen og politiske tenkeren Henri de Rouvroy de Saint-Simon,
hvis skrifter har hatt betydning for utviklingen av sosialismen. Saint-Simon er
en hertugtittel, som i siste instans går tilbake til sankt Simon.
Vi skal gjøre en
liten avstikker fra temaet sammenhengen mellom den sårede soldaten i
«Republikanerne» og adjunkt Rørlund. Welhavens far, Johan Ernst Welhaven (1775–1828),
var prest i Hospitalskirken i Bergen, som lå til Sankt Jørgen hospital for de
spedalske. Sankt Georg var de spedalskes skytshelgen. Dette var før man
oppdaget at lepra var smittsomt, og både spedalske og friske benyttet kirken.
Johan Ernst Welhaven var en stor støtte for de ulykkelige. Han inviterte dem
hjem, og barna måtte sitte til bords sammen med dem og utvise respekt. Fra
tidlig alder hadde sønnen lært hvordan mennesker med huden merket av lepraens
herjinger så ut. De utgjorde en stigmatisert gruppe som var lett å kjenne
igjen, når de beveget seg ute i byen. Da det i avisene ble ytret ønske om at de
spedalske skulle bære slør nå de gikk ute i byen for ikke å støte andre
borgere, tok hospitalspresten til bestemt motmæle. De spedalskes lidelse var
stor, og de trengte medmenneskenes omsorg. Det er mulig at dette barndomsminnet
inngår i bakgrunnen for skildringen av den arrete soldaten og gruppen av
pauvres honteux, som vandrer rundt i Paris med «slukkede Blik» og trenger et
hjem.
Diktets arrete
soldat har rent linnet. «Linnet» har flere betydninger, blant annet undertøy av
lin, spesielt skjorte eller serk. Underbukser er et relativt nytt klesplagg,
som kom i bruk i løpet av 1800-tallet. «De unevnelige» er en kjent eufemisme
for underbukser. Da Hjalmar Ekdal begynner å tvile på at han er Hedvigs rette
far, vil han flytte fra Gina Vildanden (1884). Hun finner frem vadsekken
hans og sier: «[…] og ta’ bare med dig en skjorte og et par underbukser.» Da
hun rett etterpå berører dette temaet mens Gregers Werle er til stede, sier
hun: «Ja-ja, så lægger jeg ned skjorten og det andre.»
Med soldatens rene
linnet sikter Welhaven utvilsomt til en skjorte, som dels er synlig. Hvorvidt
linnetet er rent fordi det dekker over et «skrammet» bryst, får være et åpent
spørsmål. Dersom linnetet var skittent, ville det lett gå infeksjon i arrene. Samtidig
vil «hans Linnet er rent» kunne gi assosiasjoner til linnet i en bredere forstand,
der det sikter til kledesstykker av linnet som også dekker underlivet. Opprinnelig
skjermet serken eller en lang skjorte den delen av kroppen hvor mennesket blir
mest skittent, skrittet. «hans Linnet er rent» etterfølges av «og hans Hender
er smukke» på samme linje, som røper at den selsomme mannen, en pauvre honteux,
ikke har vært noen alminnelig arbeidskar. Med rent linnet sikter Welhaven utvilsomt
til skjorte i betydningen klesplagg som dekker overkroppen. Under nasjonalromantikken
hadde hvitt linnet, spesielt skjorter, nærmest en sakral betydning. Det gjaldt både
innenfor maleriet og diktningen, som stod i nær forbindelse med hverandre. Ibsens
«Paa Vidderne» (1860) er et godt eksempel, som jeg kommer tilbake til i et senere
innlegg. Men vi skal ha in mente at linnet også kan bety en lang skjorte som
fungerer som undertøy.
På bordet i Bernicks havesal ligger halvferdig og tilklippet linnet og andre bekledningsgjenstander. Linnetet skal bli til klesplagg av lin; de moralsk fordervede skal altså få rent linnet, liksom den ensomme kafégjesten. Men i 1877 er underbukser blitt vanlig, noe som åpner for at de store bunkene med tilklippet linnet kan omfatte underbukser, ved siden av skjorter og serker. Det mest skitne og fordervelige på menneskekroppen er skrittet. En forening som syr undertøy til moralsk fordervede, er en litterær konstruksjon. Dette er satire fra Ibsens side.
Anfører for
skuespillets opprørere og Rørlunds antagonist er Lona Hessel. «Lona»
(opprinnelig Lone) er kortform av Magdelone og sikter til gjennomgangsfiguren
hos Holberg med samme navn. Frøken Hessel, som det står i rollelisten, er
halvgammel, ufiks, grov i kjeften og sarkastisk, ikke ulikt Holbergs Magdelone.
«Hessel» har en lydlig likhet med «heslig», men om Ibsen har tenkt på dette, er
usikkert.
Lona har seilt med
dampskip fra Amerika sammen med halvbroren Johan. Om bord er også et berider-
eller sirkusselskap. Passasjerer fra dampskipet begynner å gå oppover gaten
sammen med folk fra byen, dette er synlig fra vinduene i Bernicks havesal.
«FRU RUMMEL: Jo,
det er nok gøglere af den rette sort. Vil De se hende i den grå kjole, fru
Holt; hun bærer vadsækken på ryggen.
FRU HOLT: Ja,
tænk, hun bærer den på parasolskaftet! Det er naturligvis direktørens madam.»
Den ene
«gjøgleren» er Lona (les Magdelone). Hun har reist med vadsekk, som hun bærer
på ryggen nedhengende fra parasollskaftet. Det minner om en vandrer som har
slengt kjeppen med vadsekken over skulderen. Det bringer også tanken på
åpningslinjen i «Paa Vidderne»: «Nu Skræppen over Ryggen slængt […]» Vadsekken
er opprinnelig en reisesekk til oppbevaring av klær og lignende. Historisk
dreier det seg om en tøy- eller skinnsekk med knytting på toppen, men det er
mulig Lonas vadsekk er av en nyere type, en veske med hank. Det er sannsynlig
at hun oppbevarer linnet eller skift i sekken, og at det er skittent.
Etter hvert kan de
nysgjerrige i havesalen se sirkusfolkene komme med hester og andre dyr, og så
slutter mannskapet på den amerikanske seilskuten «Indian Girl» seg til opptoget
med sang og musikk. Dette blir for sterk kost for «Foreningen for de moralsk
fordærvede», og Rørlund trekker forhengene for.
OLAF: der kiger
ud Mor, nu står direktørens madam ved vandspringet og vasker sig i
ansigtet.
FRU BERNICK: Hvad?
Midt på torvet!
FRU RUMMEL: Og det
ved højlys dag!»
Lona, som har
reist på annen plass, er skitten etter den lange reisen. Da hun endelig ser
rent vann, spruter hun vann i ansiktet, en impulsiv handling. Dette synes de
frelste fruene er uanstendig, fordi det viser at hun er skitten. Dersom vi
kobler de dydige fruenes fortørnelse over Lonas fremvisning av vadsekken med
klesskift, utvilsomt skittent, og vaskingen i det offentlige rom, gir det
assosiasjoner til et gammelt uttrykk: «vaske sitt skitne linnet i andres
påsyn». Det går tilbake til tiden før underbukser kom i bruk, den gang serken
og skjorten dekket skrittet. Dette kommer jeg tilbake til.
Plutselig strener den
freidige kvinnen, «Beridersken! Direktør-madamen!», inn i havesalen.
Forsamlingen gjenkjenner Lona, fru Bernicks eldre halvsøster. Konsul Bernick
spør om hun er kommet for å opptre sammen med beriderne. Lona svarer: «Nej;
rigtignok har jeg øvet mange slags kunster og gjort mig til nar på mange måder
– […] – men kunster på hesteryggen har jeg aldrig gjort.» Vi kan notere oss at
Lona, av Magdelone, «gjøglersken», har gjort seg til narr på mange måter.
Etter en kort
replikkveksling, der Rørlund opplyser (les advarer) om at frøkenen befinner seg
i foreningen for de moralsk fordervede, utbryter Lona:
«Men fy, fy, fy, –
dette moralske lintøj lugter så fordærvet, – akkurat som ligsvøb. […] Vent,
vent; vi skal nok komme op af gravkælderen. (trækker forhængene tilside) Fuldt
dagslys må her være, når gutten kommer. Ja, der skal I se en gut, som har
vasket sig –»
Det moralske
lintøyet som ifølge Lona lukter fordervet, er altså tiltenkt de moralsk
fordervede. Foreningen med Rørlund i spissen mener åpenbart at nytt (rent)
linnet skal motvirke fordervelsen. Lona korrigerer raskt sitt eget utsagn om at
gutten, Johan Tønnesen, har «vasket sig». Tilsynelatende bruker Lona uttrykket
i betydningen «har klart brasene», men det er utvilsomt motsetningen mellom
rent og skittent linnet (undertøy) som ligger under:
«FRØKEN HESSEL åbner
dør og vinduer
– ja, det vil
sige, når han får vasket sig – oppe i hotellet; for på dampskibet blev han
skiden som et svin.»
Lonas replikker om
det illeluktende lintøyet, liksvøpet, og den gørrskitne broren er undertekstlig
en konstatering av et ufravikelig faktum: Mennesket er skittent. Dette blir desto
tydeligere når man som Lona og Johan har reist over Atlanteren på annen plass,
der de sanitære forhold har vært innskrenket. Men det er ikke dampskipet som er
skyld i at Lona og Johan er skitne, men de selv. Hadde de reist på første
plass, ville nok vaskemulighetene ha vært bedre og de mindre skitne. Men et
menneske kan aldri klare å vaske seg helt rent. De kroppslige prosesser som
fører til at vi blir skitne, pågår kontinuerlig; også mens vi bader og ifører
oss rent linnet eller undertøy.
Rørlund og hans
dydige syersker vil utstyre de moralsk fordervede med rent linnet i håp om at
de skal bli moralske og ufordervet som dem selv. Men menneskenes fordervelse
kan ikke vaskes vekk; mennesket er skittent òg fordervelig. Etter at adjunkten
har klappet sammen Kvinden som samfundets tjenerinde, utbryter fru
Rummel «Ak, hvilken lærerig fortelling!» Fru Holt legger til «Og så moralsk!»
Rørlund fortsetter:
«Å ja; den danner
et velgørende modstykke til hvad vi desværre daglig kan se, både af aviser og
af tidsskrifter. Denne forgyldte og sminkede yderside, som de store samfund
bærer tilskue, – hvad dølger den egentlig? Hulhed og rådenskab, om jeg så må
sige. Ingen moralsk grundvold under fødderne. Med et ord, – de er kalkede
grave, disse store samfund nutildags.»
Det er ikke gudstroen som vektlegges av forsamlingen i Bernicks havesal, men regler om moral og ytre forhold. Boken adjunkten nettopp har lest fra, har gullsnitt, den er altså «forgylt». All Rørlunds tale handler om hvordan et moralsk eller rent levnet kan verne mot fordervelsen, noe som identifiserer ham selv som fariseer. «kalkede grave» viser til Matt 23,27, Jesu verop over fariseerne og de skriftlærde:
«Ve Eder, I
Skriftkloge og Farisæere, I Øienskalke! thi I ligne kalkede Grave, som udvendig
synes deilige, men indeni ere fulde af døde Ben og al Urenhed.»
Nede i graven går
den døde menneskekroppen i forråtnelse og blir etter hvert til jord og knokler.
Dette har Lona minnet om ved sin replikk om at det moralske lintøyet lukter så
fordervet, som liksvøp. Levningene etter et dødt menneske og det som kommer i berøring
med disse, for eksempel jord eller steiner, er blitt oppfattet som urene innen
jødedommen. Det har ført til et behov for å merke gravene, og til dette formål
har man brukt kalk. Matt 23,27 kan tolkes slik at den hvite kalken samtidig har
hatt en forskjønnende virkning, kanskje spesielt i de tilfeller der den ytre
delen av graven har bestått av skulptert stein. Jesu budskap er at folk må
vokte seg for fariseerne fordi deres urenhet i trosmessig eller moralsk
forstand er skjult bak en plettfri fasade. Fariseerne hadde strenge regler om
vasking av hender og dekketøy. Jesu budskap er at vask ikke er rette vei
til himmelrike og evig liv.
Betydningen av
«Rørlund» er en lund med rør. Det er nærliggende å tolke rør som en hul
plantestengel, for eksempel et siv. Det er gjerne tynt og gebrekkelig. Når det
visner, vil det etter hvert oppløses og forsvinne. Det kan minne om halm, et
typisk forgjengelighetssymbol. Under Peer Gynts møte med Den magre i Femte
Handling sier Peer, som foretrekker å havne i helvete fremfor i støpeskjeen
(min kursivering):
«Jo, hør nu; i
Havsnød, – jeg sad paa et Hvælv, –
og der staar jo:
den drukknende griber efter Sivet, –
endvidere staar
der: man er nærmest sig selv, –
og saa skillte jeg
halvvejs en Kokk ved Livet.»
Her varierer Peer
uttrykket (den druknende) griper etter et halmstrå. Adjunktens navn røper at
han er fordervelig, og dette skjuler han under en renhetsretorikk som overgår
den verste fariseer. Rørlund peker frem mot skjønnhetsdyrkeren Torvald Helmer,
som skyr enhver påminnelse om menneskets fordervelse, som råtne tenner, slitte
arbeidshender, sykdom og død. «Helmer»s betydning i Et dukkehjem er
halmstubber, det som står igjen på åkeren etter at kornet er skåret, som råtner
og blir til næring for neste avling.
Vi skal vende
tilbake til den ufordervede forsamlingens første synsinntrykk av Lona. Hun
bærer altså vadsekken på ryggen, hengende ned fra parasollskaftet. Dette synes
fruene er usømmelig og antar at hun er madamen til sirkusdirektøren. Kjolen er
grå, det kan bety at hun har valgt en varig farve, der skitt og flekker ikke er
så synlig. Samtidig fremgår det at Lona ikke er opptatt av å pynte seg; en gang
klippet hun av seg håret, og hun gikk med mannfolkstøvler i regnvær. Det er
innlysende at Lona har hatt linnet- eller undertøysskift i vadsekken, og at
dette nå er skittent. Her kan det trekkes en linje til en karakter som har
flere likhetstrekk med Lona, Hilde Wangel i Bygmester Solness. Begge
kvinnene har båret på minnet om en mann i flere år, henholdsvis konsul Bernick
og byggmester Solness, som har hatt en sterk tiltrekningskraft. På
skuespillenes nåtidsplan dukker kvinnene opp igjen for å innkassere gevinsten
av sin tålmodige venting. I Amerika hadde Lona fått vite at hennes helt,
Bernick, hadde skjøvet skylden for sitt forhold til skuespillerinnen madam Dorf
over på fru Bernicks halvbror, Johan Tønnesen. I avslutningsscenen sier hun: «Da
Johan fortalte mig dette om løgnen, da svor jeg ved mig selv: min ungdoms helt
skal stå fri og sand.» Hilde utfordrer sin helt Solness til å bevise at han kan
klatre til topps og bekranse et tårn på en ferdigstilt bygning, slik han hadde imponert
henne med for ti år siden. Vi møter Hilde da hun kommer freidig inn i
byggmesterens kontor. Hun er kledd i turist- eller vandreklær, har en ransel på
ryggen, et pledd i rem og en bergstokk eller fjellstav i hånden. Det har ikke
gått lange stunden før hun ber byggmesteren om å få bli der i natt:
«For jeg har ikke
andre klæ’r, end de, jeg går i. Ja, og så et sæt undertøj i randselen. Men det
må vaskes. For det er så svært skiddent.»
Litteratur
https://tidsaand.no/
https://nkl.snl.no/Johan_Sebastian_Cammermeyer_Welhaven
Kaj Skagen, Norge, vårt Norge - et lands biografi
Ulrik Farestad, «Påske i Ostrołęka», Støv, stjerner, piksler
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar