Dina Dorf og Oehlenschlägers "Dina" («Samfundets støtter»)

 

Samfundets støtter II

 

Adjunkt Rørlund hentyder til Johan Sebastian Welhaven; rollekarakteren er dikterens gjenganger. Det er ikke snakk om en identifikasjon, men likheter på et estetisk, kunstteoretisk plan. Tekstlige sammenfall som ansporer til videre undersøkelse er en mann som sitter for seg selv og drikker sukkervann, han er kledd i rent linnet og taler om sårede soldater (jfr. innlegget 19.03.2026).

 

Adjunkt Rørlund er den åndelige leder i Foreningen for de moralsk fordervede, som består av frelste kvinner fra byens bedre borgerskap. De er beskjeftiget med å sy linnet til de moralsk fordervede, formodentlig ut fra troen på at det vil ha en forbedringseffekt. Det rene linnetets profet, Rørlund, har Dina Dorf kjær. Dina er datter av skuespillerekteparet Dorf, som tilhører en typisk moralsk fordervet yrkesgruppe. Spesielt var omreisende skuespillere ansett som syndige, noe som bekreftes ved madammens utenomekteskapelige forhold til Karsten Bernick. Da datteren var liten, spilte hun engleroller på teatret. Foreldrenes yrke åpner for at Dina er oppkalt etter en rollefigur, og tanken faller på tittelfiguren i Adam Oehlenschlägers Dina (1842). Det tragiske dramaet baserer seg meget fritt på historien til silkearbeidersken og skjøgen Dina Vinhofvers, født ca. 1620, halshugget foran Københavns slott 16.7.1651.

 

I Dina er det en barnerolle, Lille Dina, som er oppkalt etter tanten, Dina Vinhofver. Det legges opp til at Lille Dina, som får to bøker av tanten som hun forguder, skal bli som henne når hun vokser opp. I Oehlenschlägers drama er den moralsk fordervede Dina Vinhofvers blitt forvandlet til et korrekt heltinneikon fra romantikken. Dina Dorf peker seg ut som en annen arvtager etter Dina Vinhofvers, hennes gjenganger. Ibsen var ikke hegelianer; hans historiesyn var syklisk, ikke lineært. Menneskene begikk stadig samme dumheter som de som hadde levd før; land og riker gikk til grunne med jevne mellomrom. I dette synet skiller han seg sterkt fra sin far i teaterfaget, Johan Ludvig Heiberg, som var hegelianer på sin hals. Ibsens historiesyn kommer klart frem i diktet «Lincolns mord» (1865); her siteres de to siste strofene:

 

«Saa ramled det sammen. Circus og Slot,    

Templer, Colonners Skov,

Buer, Arkader, Alt trampedes smaat      

Under Bøffelens skoede Hov.  

Saa byggedes Nyt paa det Gamles Grund,   

Og Luften var ren til en Tid; –

Nu varsler det mod Foryngelsens Stund;      

Nu stiger der Pest fra den mosede Bund

Og vifter snart hid snart did.   

               

Men er det i Raaddenskabs Sumpe vi gaaer,

Jeg raaber ei Ak og Vee    

Over hver en brammende Giftblomst, som staaer      

I Fylde paa Tidens Træ.    

Lad Ormen kun hule; før Skallen er tom,     

Før brister ei Hvælv og Tag;   

Og lad kun «Systemet» faae vrængt sig om, –    

Des før kommer Hævnen og holder Dom    

Paa Tidsløgnens yderste Dag!»   

 

Adam Oehlenschläger (1779–1850) er et av de store navnene fra dansk romantikk (jfr. bl.a. innlegget 09.03.2025). «Dannerdigteren» stod i et motsetningsforhold til teaterguruene Johan Ludvig og Johanne Luise Heiberg, to andre ruvende skikkelser under romantikken (jfr. samme innlegg). Ekteparet mente Oehlenschlägers diktning var gammeldags. Forholdet bedret seg etter utgivelsen av Dina, hvor tittelrollen var skrevet for fru Heiberg. Herr Heiberg berømmet Oehlenschläger for å ha skapt en psykologisk sammensatt karakter, i takt med tidens smak, «et levende billede af en reflekterende æstetisk natur og et varmblodigt forsvar for det store og sjældnes ret imod hverdagslivet.» (Dansk biografisk leksikon) Fru Heiberg har skrevet et lengre kapittel om innstuderingen av Dina-rollen i selvbiografien Et Liv gjenoplevet i Erindringen (1891).

Dina er altså datteren til skuespillerparet herr og fru eller madam Dorf. «Dorf» er tysk for landsby og finnes i flere bynavn. Paret var ansatt i Møllers skuespillerselskap, et omreisende kompani. De opptrådte i byen for en femten år siden, på begynnelsen av 1860-tallet, før borgerne ble frelst. Det er stadig romantikken som råder grunnen i Norge, selv om det har begynt å blåse mer realistiske vinder lenger sør i Europa, spesielt i Frankrike. Det er knapt noen by som har hatt større betydning for romantikken i Norge enn Düsseldorf. Det skyldes byens ærverdige gamle Kunstakademie. Tidemand, Gude og en rekke andre norske malere hadde studert ved akademiet, og Tidemand bodde i byen til sin død. Düsseldorferen Tidemand ble beskyldt for å idyllisere bondelivet. Bøndene på folkelivsbildene var vanligvis avbildet i hvitt, altså rent, linnet; skjorter, hodetørklær og forklær. Det var uberoende av hva de gjorde eller hvor de, «søndagsbøndene», befant seg. Hvitt linnet skulle norske bønder ha, uaktet om de gjette kuer eller satt kloss inntil grua med et flammende bål med sotete røykskyer. Det hvite linnetet inngikk som viktig del av ikoniseringen av bonden, en grunnpilar i den norske nasjonsbyggingen. 

Også Ibsens lærere i maleri, Mikkel Mandt og Magnus Thulstrup Bagge, hadde studert i Düsseldorf. Düsseldorfskolen var preget av håndverksmessig kompetanse og idealitet i motivvalg og form. Welhaven, som mente kunsten skulle gi et forskjønnet bilde av virkeligheten, var blant de rådende krefter i Christiania Kunstforening. Han bidrog til at tyske düsseldorfmalerier ble foretrukket under foreningens utlodninger.

 

Under nasjonalromantikken var det tett forbindelse mellom maleriet og teatret. Düsseldorfernes nære forhold til teateret kunne påvirke komposisjon og lyssetting på maleriene. Kulissene bestod vanligvis av malte lerreter oppspent på trerammer, liksom et maleri. Teatermalerne hadde gjerne en karriere ved siden av oppdragene for scenen. En av de mest berømte malerne som deltok i teatrets nasjonsbygging var Hans Gude, en sentral düsseldorfer. Under festforestillingene på Christiania Theater i 1849 malte Gude kulisser til tablået av «Brudeferden i Hardanger». Düsseldorfskolens betydning for teatret kan forklare navnet på det ulykksalige skuespillerparet i Samfundets støtter. 

Tidemands "Frieriet" fra "Et bondeliv" på Oscarshall (foto Jan Haug, Det kongelige slott).