Dina Vinhofvers; den forløyede skjøgen som ble romantikkens ikon ("Samfundets støtter" III)

 

Samfundets støtter III

Adjunkt Rørlund sikter til Johan Sebastian Welhaven, som var den danske romantikkens mann i Norge. Welhaven og Johan Ludvig Heiberg, Ibsens far i teaterfaget, var tremenninger. Heiberg tilhørte den danske grenen av den norske Heiberg-ætten, som hevdet at de stammet fra Jostedalsrypa. Welhaven var venn av det toneangivende ekteparet. Johanne Luise svermet for den norske dikteren og skal engang ha uttalt at om noen kunne sitte modell for et Kristus-bilde, måtte det være ham.

 

Welhaven delte Heibergs syn på kunsten. Den skulle ha et ahistorisk vesen, hevet over politikk og polemikk, og strebe etter å være skjønn og formfullendt. I innleggene om Et dukkehjem, (bl.a. «Et dukkehjem» – kunstens hjem», 31.07.2025) har jeg trukket frem romantikkens, spesielt gullalderteatrets, betydning for dramatolkningen. Temaet er også sentralt i Samfundets støtter, som utkom to år før Ibsens berømte nåtidsdrama. Adjunkt Rørlund har Dina Dorf kjær, som sikter til Adam Oehlenschlägers tragedie Dina og Düsseldorfskolen med malere som Tidemand og Gude (jfr. forrige innlegg).

 

Romantikkens kunstsyn tas igjen opp i Gengangere to år etter Et dukkehjem, der en av hovedpersonene, Osvald Alving, er maler. En av modellene for Osvald er forfatteren John Paulsen (1851–1924), hvis prosa etter hvert gled over i det sentimentalt romantiske; diktene hans kunne godt vært skrevet i første halvdel av 1800-tallet. Paulsen ble mesenert av Marcus Gerhard Hoff-Rosencrone (1823–1896) på Rosendal i Hardanger, som «baronen» gjorde til et arnested for romantikken i Norge. Osvalds motiver er som et ekko av romantikkens program: «Der er lys og solskin og søndagsluft, – og strålende fornøjede menneskeansigter.» Det bringer tanken på «Rimbrev til fru Heiberg», som Ibsen skrev etter å ha besøkt teaterdronningen i hennes villa Rosenvænget i 1871: «der, hvor åndens dunkle lag, / der, hvor skønheds glade gåder / op imod forklaring stunder / og, som knop en forårsdag, / foldes ud i et vidunder.» Dikterens tanke er å betale på «skønheds-gælden» til fru Heiberg, som han vedgår at han likevel aldri vil få strøket:

 

Underligt til Danmark bundet 

står De altid for mit øje, –

bundet til en dag ved Sundet,  

mellem bøgekroner høje. 

Sol i luften, sol på fladen.

Sejler-gaden

fures af en blålig krusning;      

sommer-susning,

født i 'Skoven', 

dirrer som et digt foroven.

Det er søndag; glade klynger  

ler og synger;      

både gynger 

under ly af kystens skrænt.»

 

I siste scene avsløres utsikten fra glassveggene og de store rutene i blomsterværelset på Rosenvold (les Rosendal): «Solopgang. Bræen og tinderne i baggrunden ligger i skinnende morgenlys.» Det bringer tanken på et landskapsmaleri fra Hardanger av Hans Gude, som har malt et bilde av Rosendal, og gir samtidig assosiasjoner til «Brudeferden i Hardanger», som han malte sammen med Adolph Tidemand. Den første versjonen av bildet ble avsluttet i Düsseldorf. Gude forteller at kjøperen, Bernhard Dunker, hadde lokket Ole Bull til å sitte modell for felespilleren ved å by på champagnefrokost. Welhaven kom også til, og det ble morsomt. Hvorvidt dikteren rørte champagnen, skal være usagt.

 

Rørlunds kjærlighet til Dina Dorf tyder på en sammenheng med Welhaven. Det kommer i tillegg til adjunktens sukkervanndrikking, fortrøstning til hvitt linnet og omtale av slagmarkens sårede soldater, som peker mot «Republikanerne». Det sentrale tema er kunstens, litteraturens og billedkunstens, mulighet til å forskjønne virkeligheten. Oehlenschläger, som inspirerte Welhaven til de norrøne pastisjer, forvandler skjøgen Dina Vinhofvers til et helgenbilde. Kommer man så vidt borti bildet, ramler hele romantikkens myglete folklore ut; ridderhistorier, ballader, helgenlegender, eventyr og sagn. Oehlenschlägers diktning basert på norrøn mytologi var en viktig inspirasjonskilde for Welhavens egne dikt med dette emnet. Det har fått et panegyrisk uttrykk i festdiktet «Til Oehlenschläger i Norge» (1833), strofe 3:

 

«Alfaders Borg laa dybt begravet

I Ragnarokes skumle Damp,

Og Valas Kvad gik over Havet,

Og nynned sært om Jettekamp.

Da slog din Barm ved Guders Smerte,

Du trodsed Nastronds vrede Lyn,

Og Valhal steg af Skaldens Hjerte,

Et underfuldt Morganasyn.»

 

Herr og fru Heiberg kjøpte Oehlenschlägers portrett av den skandaløse silkearbeidersken. Hva Welhaven kan ha ment, er meg ukjent. Dikterens fascinasjon for düsseldorfmalerier er imidlertid ubestridt, slik det fremgår av hans favorisering av disse maleriene ved utlodningen i Christiania Kunstforening.

 

Oehlenschlägers Dina Vinhofver er moralsk, det var ikke den historiske Dina Vinhofvers. Alt fordervelig eller skittent fra Vinhofvers’ biografi er fjernet, og frem stiger et uskyldsrent heltinneikon. Dina Dorf forteller til Rørlund at hun hører til de moralsk fordervede, og at også moren hørte til de moralsk fordervede. Foranledningen er at Dina forlot kaffeselskapet ute på havetrappen, fordi hun skjønte at de hadde snakket om henne. Hun tåler heller ikke at de frelste damene er så overdrevent vennlige mot henne. Rørlund kommenterer: «De har at stridigt sind, Dina.» Dina svarer at hun kan ikke være annerledes. Adjunkten spør om hun ikke kunne prøve å bli annerledes. Dina svare nei og forklarer det altså med at hun tilhører de moralsk fordervede, liksom moren som var skuespiller (jfr. forrige innlegg).

 

Herr og fru Dorf var ansatt i Møllers skuespillerselskap, et omreisende kompani. De opptrådte i byen for en femten år siden, på begynnelsen av 1860-tallet, før borgerne ble frelst. Det er stadig romantikken som råder grunnen i Norge, selv om det har begynt å blåse mer realistiske vinder lenger sør i Europa, spesielt i Frankrike. Under nasjonalromantikken var det tett forbindelse mellom maleriet og teatret. Düsseldorfernes nære forhold til teateret kunne påvirke komposisjon og lyssetting på maleriene. Kulissene bestod vanligvis av malte lerreter oppspent på trerammer, liksom et maleri. Teatermalerne hadde gjerne en karriere ved siden av oppdragene for scenen. En av de mest berømte malerne som deltok i teatrets nasjonsbygging var Hans Gude, en sentral düsseldorfer. Under festforestillingene på Christiania Theater i 1849 malte landskapseksperten kulisser til tablået av «Brudeferden i Hardanger». Düsseldorfskolens betydning for teatret kan forklare etternavnet til det ulykksalige skuespillerparet i Samfundets støtter.  

 

Fru eller madam Dorf er moralsk fordervet, men dersom dramatikeren eller instruktøren gir henne en moralsk rolle, kan hun spille moralsk. Dette illustrerer kjernen i romantikkens kunstsyn: Kunsten skal forskjønne virkeligheten. Rørlund har Dina kjær, men vil ikke erklære sin kjærlighet offentlig eller gifte seg med henne før hun er blitt annerledes, det si moralsk som de frelste damene. Rørlund er liksom en fariseer og håndhever et renhetsideal i dobbelt forstand. Metaforisk kommer det til uttrykk i det hvite linnetets forbedringspotensial, søndagsbøndenes skinnende kledebon.

 

Dina Vinhofvers’ historie

 

Ludvig Holberg gir en grundig beskrivelse av Dina-saken i Dannemarks Riges Historie, Tomus III (1735), som kan utfylle oppslagene i Dansk biografisk leksikon og Dansk kvindebiografisk leksikon. Dina var født ca. 1620 av tyske foreldre i København. Hun hadde vært gift og bodd i Lübeck. På slutten av 50-tallet vendte hun tilbake til København sammen med sin datter, der de flyttet inn til Dinas mor. Ifølge Holberg førte hennes «Skabning» til at hun lett fikk tilgang til fornemme hus, hvor hun spredde sladder. Dina tjente til livets opphold ved å presse og stryge silketøy, samtidig førte hun et lettsindig liv og var elskerinnen til oberstløytnant Georg Walter. Han var blitt adlet av Frederik 3 på grunn av sin dyktighet under det svenske angrepet på Rendsborg i 1645.

 

I desember 1650 informerer Walter kongen om at Dina, som flere ganger tilkalles til Corfitz Ulfeldts seng, har fortalt ham følgende: For et par måneder siden da hun som sedvanlig lå hos hoffmesteren, kom «Frøiken Leonora» inn og satte seg på sengen. Leonora Christina, Christian 4s berømmelige datter, hadde med seg en giftflaske og sa at her er det som vi talte om i går. Hoffmesteren holdt Dinas hode fast under sengklærne mens Leonora, Ulfeldts hustru, utdypet ekteparets plan om å forgifte Frederik 3. Dina fremla et gullkjede, armbånd og andre ting som hoffmesteren skulle ha gitt henne. Kort etterpå fødte hun et barn som hun påstod at Ulfeldt var faren til. 

 

Saken vekket naturlig nok bestyrtelse hos kongen. Det er ikke alle detaljer som er sikre, men det er vanlig å anta at Walter har bedt Dina levere anklagen mot Ulfeldt, som var hans politiske fiende. Saken kompliseres ved at Dina en stund etter anklagen mot Ulfeldtparet advarte Leonora Christina om at et stort anslag mot hoffmesteren var under planlegging, som Walter var kjent med. Hun tilbød seg å undersøke dette nærmere, og Ulfeldt tilbød henne god belønning. Holberg skriver:

 

«Saa at man deraf seer, hvilke forunderlige Ruller denne Qvinde spillede, og hvor frugtbar hun var paa Intriguer, skiønt man kand sige, at de vare ikke meget subtile og fiine, hvorudover hun ogsaa snart røbede sig selv; Ikke dismindre hvor dristige og ilde sammenhængende hendes Rapporter vare, kunde de dog i Henseende til de angivne Tings store Vigtighed ikke være uden Virkning, saa vel hos det eene som hos det andet Parti.»

 

Saken trakk i langdrag. Da Dina endelig ble fengslet, prøvde hun å ta livet av seg med gift. Først tilstod hun at hun hadde løyet, så trakk hun tilståelsen tilbake. Dina ble dømt til å straffes på sin hals for den falske påstanden om Ulfeldtparets planlagte giftmord på Frederik 3. Den 11. juli, 1851 ble den sterkt berusede Dina ført til retterstedet foran Københavns slott og halshugget. 

 

I Dansk kvindebiografisk leksikon har tolkningen av Dina-saken fått en feministisk slagside. Her foreslås det at Dina har vært «en lidt naiv kvinde i en sårbar situation, som blev en brik i et udspekuleret politisk rænkespil.» Underforstått er det menn som står bak det utspekulerte renkespillet. Leksikonet skriver videre om Dina: «hvis fantasi og muligvis også jalousi førte hende ud i et morads af selvmodsigelser, der fik katastrofale konsekvenser for hende selv.» Det kan virke som om hun fratas ansvaret for sine egne handlinger. Avslutningsvis nevnes Oehlenschlägers tragedie, som altså ikke bare er en fullstendig renvaskelse, men en opphøyelse av Dina. 

 

En av årsakene til Oehlenschlägers valg av Dina Vinhofvers’ historie som emne for et drama er nok det enigmatiske ved hennes person. På 1840-tallet forventet man en interessant nyansert karakterskildring til forskjell fra de tidligere ensporede heltinner. En mer vegelsinnet kvinne enn Dina Vinhofvers skal man lete lenge etter. Men Oehlenschläger slår ikke av på kravet til heltinnestatus, og romantikkens verdier lyser som en fakkel gjennom hele stykket. Dinas troskap overfor romantikkens bud leder til hennes sentimentalt-tragiske død. Tynget av lenker vikler hun en rose om Kristi kors. Liksom en helgeninne ber hun skriftefaren, en munk, følge henne til «Barmhiertighedens Dør», retterstedet.

 

Den patriotiske Christian 4

 

I bakgrunnen for Oehlenschlägers drama om Dina Vinhofvers’ skjebne inngår romantikkens interesse for fedrelandets historie. Også i Danmark blomstret nasjonalromantikken, om ikke så sterkt og så lenge som i Norge som ennå ikke var blitt et selvstendig rike. Handlingen foregår i 1650–1651, kort etter Christian 4s død i 1648. Forholdet mellom Frederik 3 og rikshovmester Corfitz Ulfeldt er dårlig, fiendskapen råder mellom rikets øverste menn. Dette er ingen god tid for Danmark, og savnet etter den forrige kongen er uttalt.

 

Under romantikken var Christian 4 et stort ikon – den patriotiske kongen – som bygget på glorifiseringen som begynte rett etter kongens død. Den har tilknytning til Christians identifikasjon med den lidende Kristus i siste del av regimet og hans påståtte heltemodige innsats under Slaget på Kolberger Heide i 1644. I virkeligheten var Christian 4 en ulykke for Danmark, en kjensgjerning som bleknet etter som strålekransen rundt kongen vokste. Johan Ludvig Heibergs Elverhøj (1828) er Danmarks nasjonaldrama. Her opptrer en bestefaderlig Christian 4 som helten som fjerner tryllespjelet fra Agnetes øyne. Den unge piken, som er blitt oppfostret på eventyr, sagn og folkeviser, ble opprinnelig spilt av Hanne Pätges, den senere fru Heiberg. I skuespillet har Heiberg innlemmet den heroiserende danske kongesangen «Kong Christian stod ved højen Mast», fra Johannes Ewalds Fiskerne (1779). Også malerne bidrog til ikoniseringen av Christian 4, Bertel Thorvaldsens idealiserte skulptur av den aldrende konge i Roskilde domkirke må også nevnes.

 

Christian 4 er interessant for tolkningen av Samfundets støtter. Konsul Bernicks store hjertesak er at sønnen Olaf skal overta huset Bernick etter ham. Konsulens synder veier tungt, men Olaf skal «oprette alt og sone alt». Dette bringer tanken på kong Skule i «Kongs-Emnerne», som har samme forhåpninger til sønnen Peter.   

 

Huset Bernick – «hus» kan også sikte til kongehus – er av tysk avstamning, liksom Huset Oldenburg:

 

1. generasjon: konsul Bernicks oldefar

2. generasjon: konsul Bernicks bestefar

3. generasjon: konsul Bernicks far

4. generasjon: Karsten, nedertysk form av Kristian

5. generasjon: Olaf

 

Karsten/Kristian, som er 4. generasjon, hentyder til dansk-norske Christian 4. Olaf sikter til samtidens håp om en norsk konge. Han vil sannsynligvis bli oppkalt etter Olav den hellige og bli nummer fem i rekken av norske Olavs-konger.

 

Olav 1 Tryggvason

Olav 2 den hellige

Olav 3 Kyrre

Olav 4 Haakonson

Olav 5

 

Kong Olav er døpt Alexander Edward Christian Frederik, men dette ble endret til Olav da hans foreldre, prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av England, høsten 1905 ble valgt til konge (Haakon 7) og dronning av det nye uavhengige Norge. Store diktere er forutseende.

 

Sammenhengen mellom Danmarks kongeikon Christian 4 og Karsten Bernick skal omtales senere, etter at jeg i neste innlegg har kommet nærmere inn på Oehlenschlägers Dina Vinhofver.

Litteratur

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, Vidarforlaget 2017.