Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XV

 

Da Bibelen ble oversatt som en abc og grammatikk

 

I Anden bog, Første sang er det en passasje som peker tilbake til den fremmedes beskrivelse av religionsforholdene på Anholt, med prestens tolkning av 1 Kor 6 som legitimering av fogdens og sin egen rett til seks ilanddrevne tønner med korinter. Et sentralt spørsmål i begge passasjer er hvordan Bibelen skal oversettes og utlegges. Jeg skal derfor foregripe omtalen.

Peder Paars og følge er arrestert; han og svennen Peder Ruus er plassert i Store sal i fogdegården. Prinsipalen drømmer søtt om krigsmarkens utfordringer og røper dermed en interesse utover kremmervirksomheten: krigføring. Etter hvert skal det vise det seg at kremmeren mener han selv er best til absolutt alt. Midt i Paars’ krigsfantasier slipper Ruus en dundrende fis. Kremmeren tror utladningen er en militærtromme, spretter opp og løper storm mot inventar og vinduer. Ruus forteller hva som har skjedd; Paars frykter ødeleggelsene på Store sal vil bringe dem til galgen. Svennen forteller da følgende:

«[…] O hvilke slemme Flatus!

(De kaldes saa paa Græsk) den lærde Hypocratus,

En gammel Jydsk Doctoor for otte tusind Aar,

Har skrevet saa der om: Hvis de ey Udgang faar,      

Da giør de meget ont, en ærlig Mand kand dræbe,»      

Ruus skulle ønske at han hadde det skriftet nå, for det ville sikkert kunne ha reddet dem. Paars sier at en slik bok ikke ville ha hjulpet dem i retten, og spør så hvordan svennen er blitt så lærd.

Ruus’ utsagn, som inneholder tre åpenbare feil, virker unektelig morsomt. «Flatus» er ikke gresk, men latin, Hippokrates er selvfølgelig ikke fra Jylland, og det er heller ikke 8000 år siden den greske legen nedtegnet sine skrifter. På den annen side vitner utsagnet om stor lærdhet, for Hippokrates (ca. 460 f.Kr.–377 f.Kr.) har vitterlig frarådet at fiser holdes tilbake. Sigurd Müller skriver i «Til ‘Peder Paars’»:

«Saa har jeg da henvendt mig til vor lærde Medicinalhistoriker, Professor, Dr. med. Julius Petersen med Anmodning om Oplysning i denne Sag og har haft den Glæde at modtage følgende Svar: ‘Deres Formodning om, at det hippokratiske Citat ikke er grebet ganske ud af Luften, er fuldkommen rigtig. Der er virkelig i et hippokratisk Skrift, ‘’Koiske Prognoser’’ […], der bestaar af aforistiske Sentenser, ogsaa en Passus om Flatus i prognostisk Henseende, hvilke jeg vil gengive efter min gamle lundensiske Ven Prof. Lönegrens omhyggelige Oversættelse:

‘’Bedst er det, om Tarmluften afgaar uden hørlig Lyd. Men det er bedre, at den afgaar med Bulder, end at den trænges tilbage. Dog antyder Luftafgangen, hvis den sker paa saadan Vis, Tilstedeværelsen af haard Sygdom og Delirier, for saa vidt da Patienten ikke lader det ske med Vidende og Villie.’’"

Bak kremmersvennen, hvis lærdhet har åpenbare mangler, aner vi den store lærde Holberg selv.

Ruus svarer på Paars’ spørsmål om hvor han har sin lærdhet fra, med historien om den lærde studenten Peer Iversen og dennes besøk i kremmerboden i Kalundborg.

En gang fant Ruus to gamle blader eller boksider i boden, og ville straks lage kremmerhus av dem. Etter opplysningen står et komma, deretter følger Justesens note til «Hypocratus», der han med et velvalgt eksempel kommenterer at enfoldige mennesker tror alt er skjedd i deres eget land, og så presenteres vi for historien om Iversen.

Ruus kjente Iversen, som også Paars vet hvem er, for noen år siden i Kolding. Sannsynligvis antyder Holberg med dette at kremmersvennen har tjent i Kolding, slik vi får vite at han har gjort i Flensburg. Dette var viktige danske havne- og handelsbyer. Kolding ligger i Syd-Jylland, ved grensen til Tyskland, mens Flensburg ligger på tysk side, i Slesvig-Holstein, som tidligere tilhørte Danmark. I begge byene oppførte Christian 4 prektige byggverk, som Kjempetårnet på Koldinghus og byporten Nordertor i Flensburg.

Det har neppe vært vanskelig for en kremmersvenn å få ansettelse i Kolding, men hvilken bestilling eller ærend kan Peer Iversen ha hatt? Spørsmålet kan også stilles slik: Hva gjorde den lærde studenten i Kolding? Sannsynligvis har det vært en latinskole i byen, der Iversen eventuelt har vært lærer eller hører. Det er også mulig Kolding er nevnt på grunn av en sak om teologisk uenighet som ble ført på Koldinghus under herredagen 21. februar 1614. Her vant teologen og bibeloversetteren Hans Poulsen Resen, som hadde kongens støtte, over motstanderen, presten i Stk. Nicolai kirke i København, bergenseren Oluf Jensen Kock. Dommen, der Kock ble landsforvist, var springbrettet for Resens geistlige karriere; året etter ble han utnevnt til biskop over Sjællands stift. Hans Poulsen Resen kommer jeg tilbake til. Ruus’ kontakt med Iversen i Kolding kan ha vært av samme slag som i Kalundborg. Ruus forteller følgende om den lærde:

 «Hand elsker gierne sødt, Rosiner, Mandler, Sucker, / Hand ofte gaar forbi vor Bod, og dybt sig bucker […]»

Den lærde Iversen kryper for å få rosiner og andre søte importvarer. Ruus synes han ser dum ut, men vedgår at han er slem (skarp) i sin teologi og lærd. Selv om Ruus bare er en kremmer, vet han dette fordi Iversen ser så uflidd ut, og «grunnlærde» folk er nøye med å gi inntrykk av at de ikke bryr seg om sitt ytre. Hele Kalundborg roser Iversen for hans lærdom, fordi han hverken vasker hender eller binder opp hosene. Den som kler seg pent og etter moten, vil aldri få reputasjon for lærdom. Holberg ble også beskyldt for å kle seg for pent. Til sitt forsvar sier professoren at han tar hensyn til omgivelsene, det vil si at han kler seg slik som de andre.

En dag bad kremmersvennen Iversen komme inn. Den lærde taler med ham om bladene i boden, som altså Ruus nevner innledningsvis i passasjen. Det dreier seg om papirblader eller -ark som brukes til kremmerhus eller annen innpakning. I vertshusscenen i Fjerde bog, Første sang uttrykker spissborgeren Jens Pedersen bekymring for varsler i tiden, som han mener peker mot verdens undergang. Blant de illevarslende tegnene han har notert seg, er følgende: «af Jertegns Postill jeg for nylig saae et Ark, / hvorudi Spege-Lax og Pølse var indsvøbet.» Dette viser at innenfor eposets ramme reduseres religiøse bøker, som en gang ble tillagt stor betydning, til innpakning av matvarer. Om det faktisk var slik på Holbergs tid at kasserte bøker ble anvendt til innpakning av kramvarer, er jeg ukjent med. Det bringer tanken på senere tiders bruk av kasserte aviser som innpakning av blomster, fisk etc.

Hvorvidt dette skal oppfattes metaforisk i den forstand at religiøse tekster brukes til befordring av handelsvarer og at de overtrumfer den religiøse teksten, får være et åpent spørsmål. Det er ingen tvil om at hr. Niels utnytter 1 Kor 6 til forsvar for fogdens og sin egen rett til alle tønnene med korinter som havner på Anholts strand.

Ruus sier til Iversen: «see et Skrift, som jeg ey kand forstaae, / Thi det forbandet var, som Krage-Tæer saae.» Dette er trolig skriften på de to gamle bladene som Ruus nevner innledningsvis i passasjen. Samtidig taler han om «Bladet» som Iversen får i hånden, noe som skaper usikkerhet om det dreier seg om begge eller ett av bladene.

Ruus hevder at den lærde står i forbindelse med fanden, for han svarer med en gang «at det Grædsk og Elamitisk var.» Dette fremtrer som en parallell til det Ruus forteller om presten på Anholt; hans forstand på gamle bøker tyder på at han har magiske evner.

Kremmersvennen veier opp en halv kilo rosiner og sier:

«Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel,

Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel,

[*] Du otte gange har sputert i Kiøbenhavn,

Og derved hos hver Mand forhvervet dig et Navn.

Hvis du vil dette Skrift udlegge og forklare,

Da otte Skilling kand du i Rosiner spare.»

Det er verdt å notere seg at den bibelkyndige Iversen belønnes med rosiner for å oversette tekster på gresk og elamittisk, to språk som begge kan peke mot Bibelen. Bibelen er opprinnelig skrevet på hebraisk og gresk, og oversettelse av elamittisk er omtalt i skriftstedet som Ruus henviser til. Oldtidsriket Elam lå sørøst for Babylonia, i dagens Iran. Presten på Anholt, som tolker Bibelen til fordel for fogdens og sin egen fortjeneste, får altså korinter, en type små rosiner, formodentlig som belønning for sin støtte til øyrikets øvrighet, fogden. Sammen med flere andre tekstlige forhold kan det tyde på at de to arkene/arket med kråketær på «Grædsk og Elamitisk» sikter til kasserte bibelsider på hebraisk og gresk, som lider den triste skjebne å ende som innpakningspapir i en dansk kremmerbod.

Justesen har en note til Iversens svar om at skriften er gresk og elamittisk: «Eftersom Græker og Elamiter staar sammen i Bibelen, saa tænkte hand at det var et.» Det er mulig Ruus, som bruker «Skrift» i nøytrum, mener skriften på begge de to omtalte bladene. Det ville forklare Iversens påstand om at det er to skrifttyper, gresk og elamittisk. Justesen forholder seg til oppfatningen om at det er én skrift.

Kort etterpå omtales den meget lærde Peer Povlsen, og hans tekster bærer preg av at han har «Magasiner / Af lidt Hebraisk og Grædsk». Hebraisk og gresk nevnt sammen viser utvilsomt til Bibelens originalspråk; Justesens note peker mot Apostlenes gjerninger. Det er verdt å merke seg at i slutten av sangen etterlyser Ruus Peer Iversen for at denne skal forklare på hebraisk en historie om magiske søvngjengere, som kan «allehaande Sprog og Tungemaal». Det viser at den lærde, som hevder å kunne gresk og elamittisk, også mestrer hebraisk. Dette er da også en forutsetning for å kunne omtales som bibelkyndig. Søvngjengere som kan alle slags språk, peker på sin side tilbake til Iversens identifikasjon av skriften på bladet/bladene i kremmerboden som gresk og elamittisk.

Det fremgår altså ikke klart hvorvidt Ruus fritter ut Iversen om begge de to gamle bladene med kråketærskrift eller bare ett av dem. Her må det skytes inn at gresk skrift åpenbart fremstår som kråketær for kremmersvennen, hvis kunnskap ikke omfatter gresk. Det er heller ikke sikkert om Iversen uttaler seg om skriften på begge eller ett av bladene. Denne uklarheten kan være bevisst fra Holbergs side. Kanskje ønsker han å tåkelegge sin mening, fordi den inneholder kritikk av øvrigheten; konge og kirke.

Det kan hevdes at heller ikke Bibelen er klar på alle punkter i Apostlenes gjerninger 2, som Justesen henviser til. Kapitlet forteller om det såkalte pinseunderet, da apostlene oversatte evangeliet om Jesus for jøder fra forskjellige land, som enten var kommet til Jerusalem for å feire pinse eller bodde i byen etter tidligere utlendighet. Nettbibelen (min kursivering):

«Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.

5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt.  7 Forskrekket og forundret spurte de: ‘Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

Under pinseunderet, da Evangeliet oversettes slik at folk med forskjellig språkbakgrunn skjønner det som sies, står elamitter sammen med jøder fra andre land. Det er dette Justesen sikter til med noten. Riktignok nevnes ikke grekere her, men det ville være underlig om det ikke også befant seg greske jøder «blant alle fromme folkeslag under himmelen». Kanskje kan utelatelsen av grekere skyldes at evangeliene er skrevet på gresk, til tross for at Jesus og apostlene snakket arameisk. Gresk var fellesspråket i Øst-Romerriket, som mange kjente, selv om det ikke var morsmålet. Dersom apostlene preket på gresk, ville det ikke være nødvendig med oversettelse. Dette får være et åpent spørsmål. Det som er sikkert, er at den bibelkyndige Iversens svar og Justesens note peker mot Bibelen, i det siste tilfellet mot apostlenes oversettelse av Evangeliet. Dette understøtter hypotesen om at oversettelse av Bibelen er hovedtema i passasjen. 

Iversen lurer kremmersvennen ved å hevde at skriften er gresk og elamittisk; slik får Holberg lurt inn en referanse til «oversettelsesunderet» i Apg 2. Det samme uttrykket finnes i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Erasmus (Rasmus) er blitt kjørt hjem fra København av en Rasmus Nielsen, trolig en bonde (jfr. Ludvig Holbergs Skrifter). I første akt, scene 6 forteller Erasmus' bror, Jacob, til faren, Jeppe, at Rasmus har sverget på at passasjeren ikke gjorde noe annet hele veien enn å disputere på «Grædsk og Elamitisk» med seg selv. Undertiden stirret han så grundig på månen og stjernene at han falt ut av vognen tre ganger. Det er naturlig å oppfatte det slik at den nyutdannede baccalaureusen har snakket høyt for seg selv på et språk vognmannen ikke har forstått. Denne har så spurt den lærde om hvilket språk det dreier seg om, og så har Erasmus svart gresk og elamittisk, som Rasmus har godtatt av mangel på lærdom. Dersom den «uvittige» vognmannen hadde hatt kunnskap om det som faktisk står i Bibelen, ville han skjønt at svaret var feil.

På Holbergs tid var det ennå ingen lærde som hadde klart å dekode de elamittiske innskriftene. Heller ikke i dag har man nådd frem til full forståelse av elamittisk skrift og språk. Både Iversen og Erasmus Montanus lurer altså alminnelige mennesker, og man kommer på den tanke at lureriet ikke begrenser seg til elamittisk skrift, men også gjelder temaer av større betydning for folk flest. Det skal snart bekreftes i Iversens tilfelle.

Sentralt i pinseunderet er formidling av Evangeliet på språk som folk kan forstå. Apostlene fylles av den hellige ånd, som setter dem i stand til å oversette fra arameisk eller gresk til et hvilket som helst fremmed språk som de tilstedeværende jødene taler. Skriftstedet kan stå som et forbilde for oversettere av Bibelen; deres sinn må være fylt av et ønske om å oversette teksten på hebraisk og gresk slik at folket kan forstå Ordet, Guds budskap. Her foregår Iversen med et dårlig eksempel.

I Ruus’ replikk til den lærde Iversen, «Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel, / Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel», siktes det til tekstmateriale som ble brukt i leseopplæringen. «A. B. C.» er en lærebok i lesning, «Fibel» er et eldre navn på abc. Her kan det muligens være en forkortelse for fibelbrett, der et ark med alfabetet, noen stavelser og en kort tekst var limt på en tretavle, vanligvis med skaft. Fibelbrettet kunne brukes sammen med en abc. Av grunner som vil fremgå under, sikter Holberg trolig til en abc; «Fiebel» er rimord til «Bibel», og det er sammenhengen mellom bibel- og abc-/fibelteksten som er poenget her.

På Holbergs tid ble det bare brukt katekisme-abc-er i Danmark og Norge (jfr. Litteratur). I en katekisme-abc er vekten lagt på den religiøse teksten, som Fadervår, Trosbekjennelsen og De ti bud. Den andre typen abc, som ble tatt i bruk senere, billed-abc-en, er utstyrt med bilder som illustrerer bokstavene.

Førsteinntrykket av Ruus’ uttalelse om at den lærde forstår sin bibel som Else skolemor sin abc, er utvilsomt positivt. Det er for øvrig verdt å notere seg at Ruus omtaler Iversens forstand på Bibelen idet han gir ham oppdraget med å utlegge teksten på bokarket/-arkene.

En skolemor er nødvendigvis godt kjent med den korte abc-teksten, rundt 16 sider. Når Iversen forstår Bibelen likedan, vil man gjerne tenke at han kjenner den lange kompliserte teksten like godt. Men hvis man leser uttalelsen grundigere, ser man at den åpner for en annen betydning: Det er måten å forstå teksten på, som er lik.

En skolemor har ingen akademisk utdannelse, snarere praksis i leseopplæring, for eksempel av egne barn ved hjelp av salmebok og katekisme, kanskje et abc- eller fibelbrett. Hennes mål er ikke at barn i alderen seks–ni år skal forstå trosbekjennelsen og de andre katekismetekstene, men at de skal lære seg å lese ordene. Når de mestrer dette, kan de gå over til å lære dem utenat. Det var ikke forståelse av katekismens budskap som betydde noe når presten undersøkte hva barna kunne av kristendom, eller når degn eller biskop overhørte ungdommen ved visitaser; det var å ramse opp ordrett det som stod der utenat.

I Anden bog, Anden sang fortelles det om striden på Anholt mellom Per degn og Gamle Gunild. Degnen hater Gunild fordi hun underviser barn og holder en «Puuge-Skole», det vil si en forberedelsesskole for de minste barna. Degnen mener det er hans rett å undervise barna. Konflikten kan peke mot Christian 5s Danske Lov, 2-18-13, som påbød at alle pugeskoler skulle nedlegges. Motsatt skolemødrene hadde degnen en viss akademisk bakgrunn; det var et krav at han skulle være student. Dette ble riktignok ikke alltid etterfulgt.

Holbergs omtale av Else skolemors abc-forståelse sikter til katekismetekstene. Ettersom hennes oppgave er å lære små barn å lese ordene, er det strengt tatt ikke nødvendig for henne å forstå noe utover ordenes direkte betydning, deres denotasjon. Else har en i dobbelt forstand bokstavelig oppfatning av ordet. Hun skal legge vekt på hvilke bokstaver og stavelser det er i ordet og dets bokstavelige betydning. Ordenes konnotasjon, deres overførte betydning, som er avhengig av sammenhengen de står i, behøver ikke den bry seg med som underviser barn ned til seksårsalder, som senere vil avkreves å gjenta teksten ordrett utenat. Man kan forestille seg en skolestue der en eldre kvinne leder en barnegruppe, kanskje fra seks til ni år, gjennom katekismeteksten stavelse for stavelse. De enkelte ordene var grafisk oppdelt i stavelser med bindestrek. Dersom man tar undervisningen som utgangspunkt, er Elses abc-forståelse dårlig. Dette får konsekvenser for den lærdes, student Iversens, forståelse av Bibelen.

Tolkningen kan understøttes av en detalj som nevnes under Mikkelsens oppramsing av Ruus’ ferdigheter litt tidligere i Første sang. Ruus hadde ikke gitt seg i kast med «Grammatica» (Jens Dinesen Jersins Grammatica latinæ præcepta majora fra1640, som var beregnet for de øverste klasser), men hadde nøyd seg med Donat. Donat sikter til en latinsk begynnergrammatikk av Aelius Donatus, som ble brukt i skolene. Donatus har skrevet to grammatikker, en liten og en stor, og det er utvilsomt den lille det siktes til. Videre  forteller Mikkelsen:

«Sin Credo kunde han, som andre sine Liige;

Skiønt han det ey forstod, men det vil intet siige,

Hans egen Hører, som var dog en dygtig Mand,

Det kunde legge ud, lidt bedre end som hand.»

Dette bekrefter at katekismeundervisningen hos skolemor i pogeskolen, der man får anta kremmersvennen har gått, ikke leder til forståelse av katekismeteksten, her Trosbekjennelsen. Likevel kan Ruus Trosbekjennelsen like godt som andre med tilsvarende bakgrunn som ham. Det betyr at han kan den utenat, men skjønner ingenting. Hans hører, det vil si underlærer på en lærd skole, kunne utlegge den litt bedre enn han.

Det står ikke at det er bibelblader Iversen skal oversette, «udlegge og forklare», for Ruus, men som omtalt, peker rammen mot Bibelen. Det kan understøttes av teksten som følger etter, som snart skal omtales. Vi antar altså at det er blader fra Bibelen den lærde studerer, som han «Udlægger Ord fra Ord, som det var hans Donat.»

Betydningen av kremmersvennens sammenligning mellom den lærdes forståelse av kråketærne på bladet/bladene og Donat, kan som i tilfellet med Else skolemor og abc-en virke som ros; Iversen er like flink til å forklare eller utlegge gresk og elamittisk som den latinske begynnergrammatikken. Samtidig åpner sammenligningen for en undertekst: Iversen oppfatter teksten på bladet/bladene (les bibelsidene) som en begynnerbok i grammatikk; han utlegger ordenes grammatiske eller språklige side, for eksempel kjønn, tall, kasus.   

Sammenligningen mellom den lærdes utlegning av bladet/bladene med gresk og elamittisk (les hebraisk) skrift og nivået på abc-undervisningen og en latinsk begynnergrammatikk bringer tanken på Hans Poulsen Resens bibeloversettelse fra 1607, som er omtalt i innlegget 8.11.2023, «Fogd Woldemars vrakrett og de seks tønnene med korinter» (revidert):

Resens oversettelse var den første som utelukkende baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Den meget lærde teologens mål var å oversette ordrett og følge setningsbygningen så langt mulig. Resens bibel omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse og språket som et slags hebraisk-dansk og gresk-dansk. Ordene, som Resen oversatte helt bokstavelig, var på plass, men betydningen var vanskelig å få tak i, spesielt for menigmann. Kravet til bokstavtrohet skygget for betydningen av Guds ord, som var Luthers hovedfokus.»

Fortellingen om hr. Niels’ lesning av 1 Kor 6 om apostlene som oversatte evangeliet, der han oppfattet «de Corinther», korinterne, som korinter, kan tolkes som en satirisk fremstilling av Resens bokstavelige bibeloversettelse.

I «Epistel 60», som er en satirisk forsvarstale for Fanden, skriver Holberg at mottageren ikke må vise dette brevet til noen, spesielt ikke til hr. Niels eller Peder degn «de samme kunde forklare alting efter Bogstaven, og deraf tage Text til Prædikener.»

Kremmersvennen blir så imponert over Iversens lærde utlegning, at han får tårer i øynene. Det er likevel ingenting som tyder på at han forstår den, og han spør: «Petrus! har mand ey den Bog paa Tydsk, / Jeg veed der ikkun lidt af Skrifter er paa Jydsk.» Justesen forklarer i en note at Ruus ikke turte å si bare Per mer, fordi han fornemmet at personen var «saa meget lærd». Iversens utlegning fremtrer i tillegg til å være en ord for ord-oversettelse altså som sprenglærd. Det peker med stor sannsynlighet mot Resens Biblia. Ruus’ etterlysning av en tysk oversettelse, peker i så fall mot Lutherbibelen, som var oversatt for at alminnelige mennesker skulle ha tilgang til Guds ord og ikke være avhengig av et presteskap som stod over dem. Lutherbibelen var utgangspunkt for flere danske bibeloversettelser, som Frederik 2s og Christian 4s, som var forståelig for folk flest, men som var vanskelig å skaffe seg (jfr. innlegget 8.11.2023). Vi skal notere oss den lærdes svar.

Iversen mener det er en synd å skrive på morsmålet, for da vil håndverksfolk bli lærde; mang en bonde vil driste seg til å si at det er snakk, det som doktorene lærer. Vi lærde må sørge for, sier han, at vi holder visse ting for oss selv. Nå innbiller de dem at blekk er laget av most eller saft, himmelen av glass og at månen er av ost. Justesen skriver i en note at Iversen tale er «noget eqvivocque», noe tvetydig. Han synes å tale ironisk, men Ruus tar det i det minste for alvor. Poenget er at de lærde lurer folket til å tro på ting som åpenbart er feil. Dette kan de gjøre fordi det ikke finnes bøker på dansk, det gjelder spesielt bibler, som kan bevisstgjøre folket slik at de avslører de lærdes løgn. Den lærde stand i Danmark er altså interessert i å holde folket i uvitenhet, slik at de godtar deres feilaktige utlegninger i trosspørsmål av betydning for regimet. På toppen av den lærde stand står den geistlige øvrighet med Sjællands biskop i spissen.

Etter herredagen på Koldinghus da Resen ble frikjent for beskyldningene til Olaf Kock, vokste altså bibeloversetterens makt. Selv om han måtte love å uttrykke seg etter de vanlige danske talemåter i trosspørsmål, gikk han etter hvert inn for en teologi som fullstendig utelukket den menneskelige fornuft. Dansk biografisk leksikon skriver:

«Iøvrigt har hans teologiske irrationalisme også en klar politisk baggrund: det var i den stadig stærkere centralmagts interesse at der blev sat en stopper for folks forsøg på at tænke selv. Og her bød R. sig til. Selv hans forskellige akademiske tesesamlinger er på deres vis mønstergyldige gennem deres uforståelighed.»

Kirken er kongemaktens tro tjener; etter reformasjonen inngikk konge og kirke et partnerskap som ble ytterligere forsterket i tiden som fulgte. Under eneveldet ble kongen dyrket som en gud med kirkens velsignelse. Kongeloven (1665) var kongedyrkelsens konstitusjon.

Iversen stiller spørsmålet om hvordan det ville gå med de lærde i «Pavedommet», landene som var underlagt pavens makt, dersom Bibelen var på valsk, de romanske språk; ordet brukes spesielt om fransk og italiensk. Spørsmålet speiler bibelforholdene i Danmark; folket hadde ingen bibel oversatt fra hebraisk og gresk på et språk som de kunne forstå. Man kunne stille det retoriske spørsmål om hva som ville skjedd med de lærde i «kongedommet», dersom Bibelen hadde vært på dansk? Vi ser bort fra Resens Biblia, som var på hebraisk-dansk og gresk-dansk og folket ikke forstod. Iversen svarer selv; folket hadde skjønt at det bare var snakk, det som de lærde innbilte dem; folket ville bli rebelsk og ikke lenger holde seg i sitt skinn. Han sikter til det valske folket, men vi kan ut fra den tekstlige rammen gjøre svaret gjeldende også for det danske folket. Det samme gjelder for folket på Anholt, et satirisk bilde av Danmark, der presten innbiller menigheten at 1 Kor 6 forbyr noen å ta seks tønner korinter fra en fremmed skipslast, fordi alt vrakgods tilhører fogden og presten, jfr. innlegget 8.11.23, «Fogd Woldemars vrakrett og de seks tønnene med korinter».

Iversen håper aldri noen vognmann i hans tid blir så kjekk at han tør si: «Peer, du taler som en Giæk.» Dette peker frem mot Erasmus Montanus, som under turen fra København til Berget oppfører seg som en gjekk og forteller vognmannen at han snakker gresk og elamittisk. Vognmannen tar ikke til motmæle. Justesen har en note til Iversens uttalelse. Dette er liksom i Roma i gamle dager, da Juvenalis med hjertens sorg og smerte forteller at tilmed en kvinne tør resonnere over Homer og Vergil, og han siterer fra «Satire 6», den berømmelige misogyniske satiren.

Iversen sier at dersom Ruus visste hvor lett man kunne miste sitt navn ved å utgi skrifter på dansk; den som bare skriver på dansk, blir foraktet; han vil aldri bli oppfattet som lærd, så ville Ruus gitt ham rett. Iversen fortsetter:

«Du veedst Lars Hendriksen, du ham til Prikke kiender,

Hand aldrig bliver lærd, hvor hand sig snoer og vender,

Hand kand hos lærde Folk fast aldrig faa Credit,

Hand skriver kun paa Dansk; De raaber: Det er – – –.

Peer Povlsen, derimod, som haver Magasiner

Af lidt Hebraisk og Grædsk, og er en half Latiner,

Hans Navn blant store Mænd bør staa i Almanak,

Skiønt det hand skriver er kun idel Pølse Snak.  

Det er dog got Latin, med lidt Hebraisk poleret,

Mand dog skinbarlig seer, at hand har vel studeret,

[†] Hand Disputeret har om Romersk Skoe og Hat.

Saa riig er hand paa Ord, saa vel har hand det fat.»

 

I «Til ‘Peder Paars’», der Sigurd Müller viser hvilke imponerende lærde kunnskaper Holberg besitter, avslutter han med å peke på sammenfallet mellom forbokstavene i Lars Hendriksen og Ludvig Holberg. På et metaplan kjenner selvsagt Peder Ruus Holberg til prikke. Samme hvordan Holberg snor og vender seg, vil han aldri bli anerkjent som lærd. Han skriver for det meste på dansk, og vi får ta ham på ordet; de lærde mener det er skitt. Holbergs prosaiske forfatterskap vitner om en sann opplysningsmann. Målet er å opplyse folket, og i den hensikt skriver han om historie, samfunn, juss, økonomi og religion på et forståelig dansk. Her er han ganske alene; Holberg er foregangsmann når det gjelder å opplyse det danske, og norske, folket. Også komediene har et viktig element av opplysning eller oppdragelse i seg. Under lesningen må man riktignok ha in mente at Holbergs samlede forfatterskap faller inn under eneveldet og sensurinstitusjonen. Man vil derfor sjelden finne åpenlys kritikk av øvrigheten; oldenborgerkongene og deres støttespillere i kirken; den må man lete etter.

Holbergs opplysningsvirksomhet på dansk får vi anta gav liten cred blant hans lærde kolleger. Hendriksens (les Holbergs) rake motsetning er den meget lærde Povlsen, med et navn som sammenfaller med mellomnavnet til den store lærde, bibeloversetteren Hans Poulsen Resen. Den første opplysningen Iversen gir om Povlsen, er at han har magasiner av litt hebraisk og gresk. Dette bringer tanken på Hans Poulsen Resen, som var den første som oversatte Bibelen fra hebraisk og gresk til dansk. Som omtalt var språklig påvirkning fra hebraisk og gresk merkbar i denne oversettelsen. Resen var anerkjent for sin lærdhet, og fikk etter hvert den høyeste geistlige stillingen i Danmark, biskop over Sjællands stift. Samtidig var han kjent for å uttrykke seg slik at det var vanskelig å forstå, også for kirkens menn. Det er gode grunner til å anta at Povlsen sikter til bibeloversetteren Hans Poulsen Resen. Dette bestyrkes ved at Holberg, som i denne passasjen høyst sannsynlig omtales som Lars Hendriksen, i Fjerde bog opptrer som stadssatyrikus Hieronymus. Det er enighet i Holberg-persepsjonen om at Hieronymus er forfatterens alter ego. Hieronymus er navnet til den lærde kirkelæreren Sophronius Eusebius Hieronymus (ca. 347-419), som til tross for sin lærdhet oversatte Bibelen fra hebraisk og gresk til en latin, som alminnelige innbyggere i det gamle Romerriket forsto. Den ble etter hvert kalt Vulgata, «den alminnelige». Etter hvert som språkforholdene endret seg, oppstod en avstand mellom latin og de romanske eller valske språk. En revidert versjon av Vulgata, Nova Vulgata, er Den katolske kirkes offisielle bibel. Ved siden av Vulgata finnes en rekke oversettelser til de romanske språk, der de eldste går helt tilbake til middelalderen.

Det råder utvilsomt en likhet mellom Lars Hendriksen og Hieronymus; begge skriver bøker på et språk som folket kan forstå. Hendriksen omtales i en passasje der Bibelen nevnes direkte eller indirekte, og de lærdes motvilje mot å skrive på et språk som folket forstår, er tema. Samtidig er det en del av beskrivelsen av Povlsen som ikke passer på bibeloversetteren. Men for Holberg som skriver under sensur, er det viktig at øvrighetspersoner som blir kritisert, ikke kan gjenkjennes. Så vidt meg bekjent har ikke Resen forsket på antikken og «disputeret om Romersk Skoe og Hat». Her kan det bemerkes at romerne ikke brukte hatt. Det er også andre opplysninger om Povlsen som virker kontrære. Han har magasiner, det vil si store mengder, av litt hebraisk og gresk. Han er en halv latiner, men skriver dog «godt Latin». Som tidligere omtalt, kan en slik uklarhet være bevisst fra forfatteren, som har lagt «støy på linjen» for at kritikken av øvrigheten ikke skal avsløres. 

Hieronymus’ (les Holbergs) funksjon som stadssatyrikus omfatter kritikk av flere personer, deriblant en skolemester, som han mener er «General-Pedant». Dersom vi antar at det dreier seg om «general-skolemesteren», selveste Sjællands biskop, skjønner vi at Hieronymus er redd for å si dette høyt. Her har Justesen en note til Midas’ hoffbarberer, som hvisket i et hull at kongen hadde eselører. Hieronymus' satiriske ytringer skal behandles i detalj under omtalen av vertshusscenen.

Resen, talsmann for barokkens autokratiske ideologi, og Holberg, opplysningsmannen, representerer helt motsatt syn; bibeloversetteren fordunkler, forfatteren opplyser. Hieronymus’ rolle som oversetter av Bibelen til et språk folket kunne forstå, har stor symbolverdi i Holbergs poetiske forfatterskap. Det kan avleses av komedienes gjennomgangsfigur Jeronimus; navnet er den danske formen av Hieronymus. Jeronimus er den komiske varianten av stadssatyrikus Hieronymus. Bak hans gammelmodige religiøse og moralske overdrivelser skjuler det seg en kristendomsforståelse basert på Bibelen og Luther, som er den andre store teologen som oversatte Bibelen for folket. Dette er tydelig uttrykt i Jean de France eller Hans Frandsen (oppført første gang 1722). Jeronimus’ brautende utøvelse av farsmyndigheten over sin lydige datter Elsebeth er en karikert illustrasjon av Luthers Hustavle og den maskuline dominans over kvinnen etter Bibelens syndefallshistorie. Her målbærer Jeronimus Bibelens ord, samtidig som tanken bringes på den andre bibeloversetter, Luther, som også er motiv i komedien. I innlegget «Kommentarer til Jean de France eller Hans Frandsen I - Hieronymus eller Jeronimus» (10.11.2020) omtales parallelliteten mellom Hieronymus og Luther på den ene side og Jeronimus på det annen. Her skal nevnes Jeronimus' vektlegging av korporlig tukt, katekismen og hans feiring av jubelfesten for den lutherske reformasjon, trolig den som ble avholdt i 1617.

Dersom man plukker opp de korn som Holberg sådde langs en kronglete sti, er det mulig å finne frem til forfatterens budskap: Folket skal opplyses i dobbelt forstand av Guds ord. Da må Bibelen oversettes til et språk som folket forstår. Foregangsmennene er Hieronymus og Luther, veiviseren er fornuften som Gud har skapt, målet er naturens, Guds, lys.

 

Litteratur

Charlotte Appel, "Cathecism Primers i Denmark (and Norway until 1814)" i Learning to Read, learning Religion - Cathecism primers in Europe from the sixteenth to the nineteenth century. Edited by Britta Juska-Bacher, M.O. Grenby, Tuija Laine, Wendelin Sroka

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter

 

 

 

  

,

 

 

Dagens facebookinnlegg / Da Brand bråkte i timen

Den nyutdannede teologen Brand vandrer vestover i fjellheimen, i nærheten av barndommens trakter. Han minnes den gang han fikk lattervrid i magen og bank av skolemor. Årsaken var at han tenkte på en mørkredd ugle og en fisk med vannskrekk.

Skolemorinstitusjonen var knyttet til byen, ikke til bygda, der som Brand vokste opp. Holberg skriver om Else skolemor i "Peder Paars." Hun underviste de minste barna i lesing og skriving ved hjelp av ABC. Det kan gi en forklaring på at Brand tenker på ugle og fisk. Dette er typiske bokstavord, det vil si ord som brukes for å innprente alfabetet i barna, gjerne med et bilde i tillegg. U + F = UF(F).

Når skolemor terper på alfabetordene, forvandler guttungen dem til begreper som uttrykker manglende evne til å oppfylle den ideale bestemmelse. Dette minner om lille Henrik som lo skadefro av sine egne prektige dukker.

«Lattervrid i Maven», som gjentas en gang, «Lattervrid», peker mot et vanlig uttrykk hos Holberg, «Vrid i Maven». Årsaken til at Holberg omtaler Else skolemor, er for å vise hvordan teologen Peer Iversen forstår Bibelen; akkurat slik hun forstår sin ABC.

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XIV

Fogd Woldemars vrakrett og de seks tønnene med korinter





Neste punkt i eylandet Anholts «statsbeskrivelse» er religionen. Den fremmede mannen forteller at deres tro er ren og pur, som den var på de tider kong Dan satt ved roret. Justesen har en note som opplyser at kilden er «Jens Blocks Chorograph» (korografi, lokal stedsbeskrivelse). Jens Block er Anholts barberer med flere tilgrensende oppgaver av medisinsk art, deriblant å sette klystér. I helteeposet er det flere henvisninger til kong Midas’ taletrengte barberer, noe som ansporer til en grundig lesning av passasjen på jakt etter en kongekritisk undertekst.

Kong Dan er danenes, og Danmarks, mytiske første konge. I Dannemarks Riges Historie går Holberg grundig gjennom de ulike kilder som omtaler kong Dan, og konkluderer med at denne høyst sannsynlig er like historisk som fugl Føniks. Passasjen viser at man i «Anholtsriket», et satirisk bilde av Danmarksriket (jfr. forrige innlegg), fremstiller landets historie ut fra mytiske forestillinger. Kong Dan var naturlig nok hedning. Opplysningen om at troen på Anholt er like pur og ren som den var under denne hedningekongen, har dobbelt bunn. Overtekstlig kan det oppfattes slik at troen under Dan ikke var blitt oppblandet med fremmede religioner eller endret, noe som heller ikke har skjedd med troen på Anholt. Hva slags uendrede tro man i så fall har på Anholt, er ikke lett å fastslå. Reformasjonen innebar en stor endring av religionen etter innførelsen på 900-1000-tallet. En undertekstlig lesning er snublende nær: Troen på Anholt er slik den var under kong Dan: pur hedendom.

Holberg har ganske sikkert forestilt seg at kong Dan som germaner har delt den tro som etter hvert utviklet seg til norrøn mytologi, som forfatteren for øvrig omtaler i sin statsbeskrivelse Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Holberg refererer til Saxo som skriver at Dan anla avgudsdyrkelsen i «Siælland, Falster, Møen, Lolland og alle de Øer, som under eet Navn vare kaldne Vithe Slætterne, det er de Vithers eller Gothers slætte Marke.»

Den fremmede forteller at fogden ikke liker at noen sekter skal vinne frem. Han vet om et kjetteri som reiste seg for noen år siden; man hadde ikke rett til å nyte det vrak som drev inn til øya. Fogden var ikke sen om å forby slik lærdom, noe som skaffet ham et stort navn hos enhver. En kjetter fikk seg da til å si at en slik gudsfrykt har kun til hensikt å berike seg selv; «Mand veed, at Fogden har af Vraget største Part, / Hr. Niels har og sin Deel, slig Iver har ey Art.»

Fogden reagerer som om «kjetteren» bryter et religiøst bud på Anholt: Du skal ikke endre troen. Den skal være ren og pur som under kong Dan. Dette bringer tanken på Kongeloven, som likesom Woldemars rett folket ikke får se (jfr. forrige innlegg). Lovgiveren, Frederik 3, befaler, med Peder Schumachers penn, i artikkel 1 (min kursivering):



«Den beste begyndelse til alting er at begynde med Gud, det første derfor, som vi for all ting ville udi denne konge-lov alvorligen have befalet, er: At vore efterkommere, børn og børne-børn i tusinde leed, paa fæderne og moderne, enevolds Arve-Konger over Dannemark og Norge ære, tiene og dyrke den eene, rette, og sande Gud paa den maade og maneer som han sig i sit hellige og sande ord aabenbaret haver, og vor christelig troe og bekiendelse klarligen derom formælder efter den form og maade, som den reen og uforfalsket er bleven foresat og fremstillet udi den Ausburgiske Confession aar et tusind femhundrede og tredive, og ved samme reene og uforfalskede christlige tro holde landets indbyggere, og den vældeligen haandhæve og beskierme i disse lande og Riger mod alle kiettere, svermere og Guds bespottere.»



Enevoldskongen befaler her at hans etterkommere skal dyrke Gud som vår (majestetisk flertall) kristne tro og bekjennelse tydelig bekjentgjør, etter den formen som den ren og uforfalsket er blitt fremstilt i Den augsburgske konfesjon og holde landets innbyggere ved samme rene og uforfalskede kristne tro, og skjerme den mot kjettere, svermere og gudsbespottere. Disse formuleringene i Kongelovens første artikkel fremtrer som forelegg for den fremmedes beskrivelse av fogd Woldemars håndhevelse av troen på Anholt, godt hjulpet av presten, hr. Niels. Kongeloven føyde Holberg selv inn i Dannemarks og Norges Beskrivelse.

Woldemar likestiller det å forderve den rene pure tro, som er slik den var under hedningekongen Dan, med ikke å frykte Gud. Gudsfrykten er hjemlet i Moselovens første bud (etter Christian 4s Biblia):



«Du skalt icke hafve andre Guder for mig.»



Budet er forklart i Luthers Lille katekisme (utgave fra 1854):



«Vi skulle over alle Ting frygte, elske og forlade os paa Gud.»



Den kristne tro hviler på første bud og gudsfrykten. Det andre bud utfyller det første:



«Du skalt intet Billede giøre dig eller nogen Lignelse efter det som er i Himmelen eller nedre paa Jorden, eller efter det som er i Vandet under Jorden. Du skalt icke bede til dem: Thi jeg som er HERREN din Gud, er en nidkier Gud som hiemsøger Fædernes Misgierninger paa Børnene, indtil tredie og fierde Led, paa dem som hade mig. Oc jeg giør Miskundhed med mange tusinde som mig elske oc holde mine Bud.»



Fogdens forbud mot å stille spørsmål ved vrakretten hans, hvis håndhevelse angivelig er uttrykk for gudsfrykt, er forkvakling av Moselovens første bud. Dette budet byder at fogden og alle andre skal frykte, elske og stole på Gud, ikke at alle anholtingene skal tro på det samme som under kong Dan, som gir seg utslag i at fogden kan rane fremmede skip og beholde mesteparten selv. «Gudsfrykten» på Anholt skyldes ikke Herrens nidkjære straff hvis de ikke holder hans bud, men fogdens redsel for å miste sitt «regale», vrakretten, som rangerer over fremmede sjøfolks liv. Den kan ledes tilbake til sjørøveren Erik av Pommern (1382-1459)  og i siste instans hedningekongen Dan. Det er neppe for mye sagt at man i hedensk tid hadde rett til både å rane og drepe fremmede. Germanerne var liksom mange andre folk erobrere; å ta gods og liv inngikk som del av kulturen. Det samme gjaldt å slavebinde mennesker, som de hadde tatt til fange. 

Etter reformasjonen vokste kongens makt, og kirken fulgte villig opp med bibelfortolkninger som rettet seg etter dette. Under Christian 4 var kongen blitt til en gud, og eneveldet brakte med seg en kongedyrkelse uten sidestykke. Riktignok fastslår Kongeloven at Gud står over kongen som dommer, men for øvrig er kongen unndratt enhver verdslig lov:



«Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.»



Kongen kan altså ikke rammes av det verdslige regiment, bare av det åndelige. I henhold til Luthers toregimentslære er både det verdslige og det åndelige regiment uttrykk for Guds makt. I siste instans slipper altså enevoldskongen unna Guds makt. Det verdslige regiment, som er rettet mot menneskets kropp, utøves med makt og våpen og har sin bakgrunn i at mennesket er syndig. Kongeloven unntar altså kongen fra synden, som er nedarvet fra Adam og Eva og helt grunnleggende for den kristne tro. Folket skal holde og akte kongen for det høyeste hode på jorden. Kongen er ifølge kirkens utlegning en gud. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning i Danmark; kongene var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget er ytterst tvilsom. I innledningen til Kongeloven hevder Frederik 3, som altså er støttet av Peder Schumachers penn, at Gud har forhindret den overhengende fare landet svevet i (å bli erobret av svenskene) og med dette mål utvirket at de ikke alene oppnådde fred, men beveget riksrådet, samtlige stender, adel og uadel, geistlig og verdslig til å avstå sine forrige kår og valgretttighet og kjenne den tidligere håndfestingen gitt av kongen for død og maktesløs.

Gud har reddet danskene fra den svenske fienden; Herren er åpenbart på danskenes side. Videre har Gud fått riksrådet etc. til å overlate all makt til kongen. Dette er det enkle budskap som er skjult i kammersekretærens, «den lille skriver»s, snirklete tekst, der subjekt og verbal er adskilt av en rekke andre tunge setningsledd, slik at det nesten er umulig å vite hva subjektet, Gud, har gjort.



Kirken aksepterer forklaringen. Holberg hevder i biografien om Peder Schumacher (Dannemarks Riges Historie) at han som ung bodde i huset til biskop Jesper Rasmussen Brochmand (1585-1652), som utformet den lutherske ortodoksi i Danmark. Forfatteren beskriver detaljert hvordan biskop Brochmand manøvrerer protegeen inn i en situasjon, der han kan presenteres for Frederik 3 på en fordelaktig måte. Ved denne anledning klarer biskopen underhånden å bevege kongen til å betale for en utenlandsreise for Schumacher. Et vektig argument er at dersom den overmåte begavede gutten ble videre skolert, nemlig påkostet en utenlandstur, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Kongen lar seg friste og punger ut. Etter hjemkomsten fra utenlandsreisen klarte Schumacher etter hvert å få inntrede hos Frederik 3 og ble raskt kongens betrodde bibliotekar og kammersekretær.

Kongeloven, som fastslår at Gud har beveget riksrådet til å unndra Frederik 3 og hans rettmessige arvinger fra loven (les synden) og pålagt folket å akte kongen som den høyeste på jorden, bryter med Moselovens første og andre bud. Det kan hevdes at den oppfordrer til avguderi, noe som kongedyrkelsen under eneveldet, spesielt under Christian 5 og hans seremonimester Schumacher Griffenfeldt, illustrerer. Heller ikke Christian 4s pasjonerte identifikasjon med den lidende Kristus etter tapet i Keiserkrigen går fri for anklagen om å ha satt seg i Guds sted.

Kjetteren påstår altså at fogdens nidkjære etterlevelse av den ufordervede gamle tro, hans gudsfrykt, er skalkeskjul for iveren etter å berike seg av fremmed vrakgods. Her utgjør cargoen utvilsomt den vesentligste verdien. Fogden pukker på sin rett til å berike seg av fremmed varelast, som var akkurat det danskekongen gjorde ved den ublu tollinnkrevingen i Øresund. Dette er fastslått i Kongeloven (jfr. forrige innlegg), der det står at kongen har rett til å fastsette tollsatsene etter eget ønske. Her skal det skytes inn at fastsettelsen av størrelsen på Øresundstollen var regale også før eneveldet.

I Christian 5s Danske lov, som baserer seg på Kongeloven, står det at kongen kan oppreise mindremenn (tremarksmenn). Dette er mennesker som har gjort seg skyldig i ran eller annen uærlig handling. Den fremmede hevder at han «paa Samvittighed og Ære» kan si at kjetterne gjør fogden urett som lærer en slik lærdom. Tidligere har mannen uttalt at han kan vitne om at intet ondt har skjedd på noen dager, som kan mishage fogden. I forrige innlegg har jeg trukket en linje fra påstanden om at den fremmede kan vitne, til fogdens rettsutøvelse, der han først dømmer voldsmenn til tremarksmenn, som ikke har rett til å vitne, siden oppreiser dem. På Anholt kan altså uærlige uttale seg på samvittighet og ære etter å ha blitt oppreist av fogden. Den fremmede er slett ikke noe bedre enn de tre voldsmennene. Han tenner ild på klinten etter havariet, og man stiller uvegerlig spørsmålet om ikke ilden burde vært tent på forhånd for å unngå havari. Etter all sannsynlighet stjeler han tolv riksdalere fra lommen til Peder Paars, organiserer berging av cargoen og fremskaffer siden en bande røvere og tilraner seg godset under dekke av en fredsavtale. Budskapet i den fremmedes «vitnemål» er udelt ros til fogden. Det er nærliggende å tolke det slik at statsbeskrivelser som man gjør seg angenem ved hoffet med (jfr. forrige innlegg), aldri inneholder kritikk av monarken. Det får vi tro også gjelder Holbergs statsbeskrivelser og andre skrifter som han dedikerte til konge og kronprins.

Den fremmede hevder at fogdens eneste forsett er å holde den gamle, rene tro i hevd, slik at man kan leve i fred og ro på sin øy. Så legger han til: «[…] hand af Antiqviteter / En Elsker er, hand kand ey lide ny Propheter.»

«Antiqviteter» kan bety oldtidskunnskap eller skrifter om oldtiden, og det er trolig den siste betydningen som gjelder her. Fogden elsker skrifter om oldtiden, og vi får anta det gjelder den nordiske oldtid, den gang den ikoniske Dan hersket i Danmarksriket.

I Dannemarks Riges Historie nevnes de kilder til den tidligste danske historie og kong Dan som Saxo omtaler, deriblant inskripsjoner:

«Hvad de gamle Inscriptioner anbelanger, da siger Bartholin udi hans Antiqviteter, at de samme ere saa mørke og uforstaaelige, at naar man undtager 4 eller 5 Steene, saa kand de øvrige ved ingen Menniskelig Hierne forklares.»

«Antiqviteter» refererer til Thomas Bartholin d.y.s Antiqvitatum Danicarum de causis comtemptæ a Danis adhuc gentilibus mortis libri tres (ɔ: Tre bøger danske antikviteter om årsagerne til danernes dødsforagt mens de endnu var hedninge). «Antiqviteter» eller Antiqvitates er altså blant skriftene som handler om den gamle rene tro, som fogd Woldemar vil holde i hevd ved sitt regime på Anholt. Det åpner for at det er disse tre antikvitetene fogden elsker. Og akkurat som i tilfellet med hans spesielle behandling av voldsmennene, som han først dømmer til tremarksmenn og siden oppreiser, støter vi her på Christian 5.

Antiqvitatum utkom 1689, det vil si under Christian 5s regime, og er dedikert til enevoldsmonarken. Bartholin var kongelig antiquarius. Under eneveldet rådet en spesiell interesse for Danmarks angivelig ærerike fortid, som skulle bidra til å grunnfeste rikets storhet. Liksom under nasjonalromantikken, som også svermet for vikingene, var nasjonsbygging en prioritert sak. I Bartholins Antiqvitates kan man lese om de hedenske daners mot. Det står i sterk kontrast til den fremmedes påstand om at fogden holder den gamle tro i hevd for at de skal leve i fred og ro på øya. Holberg understreker i beskrivelsen av den gamle hedenske tro i Danmark at krig hadde en høy stjerne. Det hang sammen med forestillingen om at det bare var dem som døde i krig, som ble opptatt av Odin i Valhall, der krigerlivet kunne fortsette.

Den fremmede forteller at deres prest er meget lærd, han preker og døper vel. Ingen kan «med Skiel» si noe annet om ham. Igjen bringes juridiske begreper inn i statsbeskrivelsen for å understreke at den er vederheftig. Men som omtalt over, er ikke den fremmede et troverdig vitne. «Skiel» betyr her med billighet, rimelighet eller etter gjeldende vedtekter eller lover. I den betydning brukes ordet gjerne sammen med rett, med rett og skjell, og det er mulig vi skal se «med Skiel» som en forkortelse. Holberg bruker ofte dette uttrykket.

Inntrykket av at presten slett ikke preker vel, festner seg da den fremmede forteller at denne ikke har noen Bibel, men herlige postiller med kobberstykker i. Kort etterpå forteller han riktignok at hr. Niels viser til 1 Kor 6. Dette viser til liten kunnskap om Bibelen hos den fremmede, noe jeg kommer tilbake til. Hans opplysning om de herlige bøkene med kobberstikk bestyrker inntrykket av at eposets tidsplan er blitt skjøvet frem i tid. Vi befinner oss ikke lenger i 1608, men under eneveldet. Så sent som i 1633 ble det kun benyttet fire kobberstikk da Christian 4 gav ut sin påkostede Biblia; kongeportrettet og tre frontispise-illustrasjoner. Resten av illustrasjonene var eldre tresnitt. Det første kobberstykket i en dansk bok var portrettet av Frederik 2 i hans Biblia, som ble trykket 1589, etter kongens død. Her var alle de andre illustrasjonene tresnitt.

I kirken leser hr. Niels, presten, uten briller av en gammel lærd postill, som heter «Jertegns», utvilsomt Christiern Pedersens Jærtegnspostille fra 1515, som altså er førreformatorisk. At han «leser» uten briller, betyr helst at han kan den utenat. Justesen skriver i en note at man vet i hvilken kreditt Jærtegnspostillen var i gamle dager, da det var stor overtro blant folk. Til dette er å si at overtroen, eller demonologien, hadde solid feste i kongehuset og kirken under den lutherske ortodoksi på 1600-tallet; biskop Brochmand var en svoren demonolog. Det var øvrigheten som stod i bresjen for demoniseringen av mennesker. Spesielt utsatt var de såkalte kloke koner som besatt folkemedisinsk kunnskap, hvor magien spilte en rolle. Det var Christian 4 som tente flammen til heksebålene i Vardø (jfr. Innlegg III og IV). På Anholt er det gamle Gunnild som representerer den kloke kone og heks, det kommer jeg tilbake til.

Den fremmede forteller at Jærtegnspostillen bare handler om sannferdige mirakler og kan trøste og styrke dem som vakler i troen. Han avslutter perioden slik: «Man holder for, at han kand mer end Fadervor.» Det betyr at presten på Anholt har magiske evner, noe som tidens teologer, demonologene, tilskrev kontakt med djevelen. Den fremmede gir så et eksempel på hr. Niels’ store visdom, som altså baserer seg på magisk kunnskap. I fjor drev et skip lastet med korinter i land. Sognefogden Holck tok seks av tønnene. Den lærde hr. Niels, som kan finne skjulte ting i bøker når han leter etter det, noterte seg med en gang falskheten eller kjetteriet. Da han kom til kirken, sa han med høy røst at dette var noe helt nytt. I gamle dager kunne man ikke ta fra fogd og prest det som tilkom dem, og han viser til «de Corinthiers det siette». Den fremmede har forbigått sentrale detaljer når det gjelder den havarerte cargoen på Anholts kyst. Ettersom det gjerne er skip som driver i land, jfr. for øvrig Justesens note om at «Skibe holdes an», ville det være naturlig om det også var sjøfolk med i bildet. I tilfellet med Paarses jakt overlevde hele besetningen. Historien om tremarksmennene viser også at sjøfolk dukker opp på land. Loven har siden middelalderen vært tydelig når det gjelder eiendomsretten til vrakgods. Det er øverste offiser om bord som har ansvar for cargoen på vegne av eieren, en handelsmann eller kremmer, så fremt han ikke selv er eier eller -deleier. Det er kun i de tilfeller der eier ikke gjør krav på cargoen, at denne tilfaller den som har strandretten, som ofte var kongen. Men uaktet hvem som hadde rett til cargo og annet vrakgods, eller vraket, var han pliktig til å betale bergingslønn. Dette var en inntektskilde for folk som bodde ved steder som utgjorde en fare for skipsfarten. Her var det nok en gråsone når det gjaldt rapportering av ilanddrevet gods. Det verserer også historier om at folk unnlot å tenne fyret eller misledet skip for at de skulle gå på grunn. Dette inngår i bakgrunnen for Paarses havari (jfr. Innlegg VI).

På Anholt lever de av vrak. Fogden får nesten alt, litt mottar kirken. Noe drypper utvilsomt på folket som berger lasten, besørger transport og nøytraliserer brysomme sjøfolk. Det synes som om bildet av den anholtske næringsvei vrakgods må kompletteres med fjerning eller ufarliggjøring av fremmede. Ytre sett tjener fogd Woldemar, og hr. Niels, på at Gud sender eierløse skipsladninger i land på fogdens øy, mens virkeligheten, som dels forties, er at fogdens bander raner fremmedes eiendom og angriper dem på livet. Fremmede sjøfolk tvinges til å gi fra seg cargoen, som deretter blir registrert (jfr. Innlegg VIII).

For å komme tilbake til den gamle tiden da folk bare kunne tilrane seg fremmedes gods, kanskje etter å ha tatt dem til fange eller drept dem, må vi hoppe over den kristne middelalder og vende tilbake til hedendommen, kong Dans æra. Den gang endte danene i Hel etter døden, hvis de ikke hadde falt i kamp. Ut fra denne troslære er sognefogd Holck en kjetter.

Det er ikke enkelt å få et klart inntrykk av hva «sognefogd» betydde på 1600-tallet og tidlig 1700-tall. Generelt er å si at det var en person utpekt blant bøndene med en viss myndighet i sognet, for eksempel i politisaker, og rangerte under en høyere øvrighetsperson. Det står ingenting om hvorvidt Holck tok korinttønnene for å berike seg selv eller for å bruke fortjenesten til sogneformål. Blant oppgavene til sognefogden kunne være fattigforsorg, og det er mulig å oppfatte Holck som en motsetning til fogden og presten som bare tenker på seg selv. Prestens interesse for egen inntjening understrekes i eposet.

Sognefogd nevnes sjelden i Holbergs forfatterskap. I Peder Paars omtales hele tre sognefogder, så det kunne hevdes at dette var en overhyppighet. Peder Ruus nevner en Mads Sognefogd under sin utlegning om skjebnens tilskikkelse, da det begynte å blåse faretruende like etter at de hadde lagt fra land. Mads’ skjebne var å skulle dø på sotteseng. I tillegg omtales en Jens Poulsen Sognefogd, «som kunde dreje Loven, / Saa vel som nogen Mand paa Øen føre Ploven.» Poulsen er utvilsomt øvrighetens mann, motsatt Holck.

Hr. Niels’ påstand om at det ikke var slik i gamle dager at man kunne ta fra prest og fogd det som tilkom dem, underbygges med en henvisning til «de Corinthiers det siette». Den fremmede vet altså ikke at dette er et skriftsted i Bibelen. Det kan knyttes til hans påstand om at hr. Niels ikke har noen Bibel. Presten på Anholt har åpenbart brukt liten tid på å preke om Guds ord slik det fremgår av Bibelen for folket, som ifølge Luther var den viktigste oppgaven for en prest. Av stor betydning var det også at folket selv kunne lese Bibelen, derfor oversatte reformatoren den til et språk folket, tyskerne, kunne forstå.

Den fremmedes manglende kunnskap om Bibelen speiler de religiøse forholdene i Danmark. Det fantes ingen bibel som folket henholdsvis hadde råd til å kjøpe eller forstod. Christian 4s Biblia (1633) utkom i kvartformat og var altså utstyrt med fire kobberstikk i tillegg til en rekke tresnitt; en herlig bibel, men prisen var deretter. Den baserte seg på en eldre oversettelse av Luther Bibel og hadde et forståelig språk. Hans Poulsen Resens Biblia (1607) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) kom i rimeligere utgaver, men de var vanskelige å forstå for folket. Resens oversettelse var den første som utelukkende baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Den meget lærde teologens mål var å oversette ordrett og følge setningsbygningen så langt mulig, og Resens bibel omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse. Resultatet var stedvis knotete; ordene var på plass, men betydningen var vanskelig å få tak i, spesielt for menigmann. Kravet til bokstavtrohet skygget for betydningen av Guds ord, som var Luthers hovedfokus. Hr. Niels kan tolke Bibelen akkurat slik han vil; menigheten kjenner ikke teksten og kan ikke avsløre bedrageriet.

Det den fremmede, som Justesen omtaler som «den uvittige Bonde» i noten til «Voldmars Ret», har lagt merke til, er at den lærde presten kan finne skjulte ting i gamle bøker når han leter etter det. Dette bringer den fremmede som forklaring på henvisningen til 1 Kor 6. I flere bibelutgaver fra 1600-1700-tallet benevnes dette «Pauli Første Epistel til de Chorinther».

I sin preken trekker hr. Niels en linje fra «Chorinthier», innbyggere i Korint, til «Chorinter», tørkede små rosiner, og fra «det siette» kapittel til «6 Tønder». Både i Hans Poulsen Resens Biblia (1607), Christian 4s Biblia (1633) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) er formen «Chorinther» benyttet om korintere, innbyggere i den greske byen Korint, for øvrig utskipningshavn for korinter. Selv veksler Holberg mellom formene «Corinther» og «Corinthier» om korintere, blant annet i Peder Paars. I bibeloversettelsen fra 1647 benevnes 1 Kor slik: «Pauli Epistel til de Corinther». Ordet er altså det samme for korintere og korinter.

Dersom man baserer seg på en bokstavtro tilnærming til Bibelen der betydningen er avsvekket, kunne man hypotetisk oppfatte «Chorinther» som tørkede druer fra Korint, liksom presten på Anholt. Det er nærliggende å oppfatte hr. Niels’ bibelfortolkning som Holbergs satire over kirken og Resens Biblia og Den Resen-Svaningske Bibel, der betydningen av Guds ord fortaper seg i pedantisk bokstavtrohet. Sistnevnte ble etter hvert Danmarks offisielle bibel.

Hr. Niels’ bibelske forsvar for at fogden og presten skal ha alle korinttønnene som driver i land, har flere likhetstrekk med en historie fra kramboden i Kalundborg, som Peder Ruus forteller i Anden bog, Første sang. Den handler om den lærde Per Iversen, som elsker rosiner. Han er bibelkyndig og får i oppgave av kremmersvennen å oversette et bokark med «kråketær», som angivelig er gresk og elamittisk. Historien skal gjennomgås i neste innlegg.

I første delen av 1 Kor 6, 1-12, refser Paulus korinterne fordi de bringer tvister med sine kristne brødre for en hedensk rett. Han kritiserer også menigheten fordi de i det hele tatt strides med hverandre om materielle ting. Det skal ikke en sann kristen gjøre. LHS mener hr. Niels sikter til vers 8 (1907-ovs.): «Men I gøre Uret og plyndre, og det Brødre!» I eldre bibeloversettelser er verset lengre; her fra Resens Biblia: «Hvi lide i icke heller uræt / hvi tolle i icke heller Skade? Men i giøre uræt / oc skader / oc det eders Brødre.» Hr. Niels mener altså at sognefogden gjør urett og plyndrer sine kristne brødre, fogden og presten. Utsagnet kan like gjerne snus på hodet: Fogden og presten plyndrer sine trosfeller; sognefogden, sognets representant, og resten av beboerne på Anholt. Ranet legitimeres formodentlig med henvisning til «Voldmars Ret», som baserer seg på troen fra den hedenske kong Dans tid. Slik jeg argumenterer for i Innlegg XIII, er lov og rettsvesen på Anholt i praksis hedensk; ran av fremmede er tillatt, skjønt dette tildekkes. «Antiqviteter» som skildrer danenes dødsforakt, som var forankret i troen på et evig krigerliv i Valhall, er fogdens yndlingslesning.

I 1 Kor 6 refser altså Paulus den kristne menigheten fordi de bringer uenighet om eiendomsrett, en handling som i seg selv er forkastelig, til en hedensk domstol. For forståelsen skal jeg sitere fra Nettbibelen. Kap 6 innledes slik: «Når en av dere har en sak mot en annen, hvordan kan han da våge å legge den fram for de urettferdige og ikke for de hellige?» «de urettferdige» er de som ikke er kristne, og det oversettes i en del utgaver med «hedninger».

Liksom Paulus refser korinterne (korintene) som krangler om hvem som eier hva, kritiserer Holberg presten på Anholt (les kirken i Danmark) fordi han bruker Bibelen til å forsvare fogdens og sin egen rett til å bemektige seg alt vrakgods i øyriket. Folket derimot får ingenting, utover det som drypper på dem i form av bergingslønn etc. Retten til vrakgods er slik jeg har omtalt i en rekke innlegg, skalkeskjul for kongens tollrett, som i Øresund ble utnyttet i den grad at det mer lignet ran av fremmede skip, «havaristene».

Det var Erik av Pommern som kom på den innbringende idé å kreve toll av utenlandske handelsskip, som passerte den trangeste del av Øresund på vei til Østersjøen. For å sette makt bak kravet bygget han borgen Krogen i 1420-årene. Tollinnkrevingen, hvis hele overskudd gikk til kongen, ble innledet i 1429. Etter hvert kom den maktarrogante Erik i konflikt med samtlige riksråder i de tre Kalmar-landene. Han fortrakk til slottet Visby på Gotland, og i tur og orden oppsa riksrådene i de enkelte landene sin troskap til kongen. Erik livnærte seg under årene på Gotland som sjørøver; angrep handelsskip og ranet lasten. Innstifteren av Øresundstollen som etter hvert vokste til å kunne lignes med ran av fremmede skip, endte altså med å rane fremmede skip på Østersjøen. Ringen var sluttet.

Under Frederik 2, som oppførte Kronborg over Krogen, gikk tollen over fra skipstoll til varetoll. Det førte til en betydelig økning av inntektene. Men den som øket tollen så mye at «ran» passet bedre enn «fortolling», var Christian 4. Inntektene fra Øresundstollen var altså kongens penger, og det var kongen som fastsatte betingelsene for tollen og tollsatsen. Riksrådet var fullstendig avskåret fra den enorme pengeflyten inn til Danmark. Det er nærliggende å trekke linjen til forholdene på Anholt, der «Skibe holdes an» og størstedelen av inntekten fra ilanddrevet «vrakgods» ender i fogdens lomme, mens presten også får litt. Hr. Niels gir en religiøs legitimitet til fogdens vrakrett, noe som trolig gjør ham fortjent til belønning. I neste innlegg skal jeg altså omtale den bibelkyndige Per Iversen som belønnes med rosiner av Peder Ruus for sin oversettelse av et ark med «Krage-Tæer», høyst sannsynlig fra en bibel med originaltekst på hebraisk og gresk.

Direkte etter omtalen av Hr. Niels’ preken om «de Corinthiers det siette» forteller Mikkelsen:



«Den gode Christen Holck stod som et slagtet Faar,

Og mercket tydelig, at Præsten om de Tønder

Vist havde noget læst. Hvad ere dog vi Bønder

Mod slige lærde Mænd, som al vor Idret see,

I gamle Bøger, og kand al vor Vid belee.»



Sognefogden er altså en bondefogd, det vil si en bonde som er utvalgt til å ta hånd om en del av oppgavene til fogden og rangerer under denne. Det råder en motsetning mellom den underordnede sognefogd og øvrigheten, fogd Woldemar, når det gjelder fordeling av fremmed vrakgods. Det er verdt å merke seg sognefogdens navn, Christen Holck. Dette het også en av riksrådene under Christian 4s regime, som var den sterkeste kritiker av kongens politikk. Dersom man søker på «Christen Holck» på Ludvig Holbergs skrifter, finner man kun sognefogden i Peder Paars og riksråden. Det kan tyde på at sognefogden sikter til den kongekritiske riksråden. «et slagtet Faar» i en bibelsk sammenheng konnoterer mot sauen som offerdyr; sognefogden ofres på øvrighetens alter.

Christen Holck (1558-1641) ble utpekt til riksråd i 1596. Etter hvert som Christians ekspansive utenrikspolitikk tok form, vokste Holcks motstand og en periode fikk han få diplomatiske oppdrag av kongen. Det var Holck som skrev riksrådets avvisende betenkning mot Christian 4s krigsproporsjon overfor Sverige i 1604, da de truet med sin opprørsrett. Først i 1621 dukket Holck igjen opp i diplomatiet; da som riksrådets representant på fyrstemøtet i Segeberg. Holck så det som sin oppgave å hindre at Christian 4 førte en for aktivistisk tysk politikk. Han regnes som den av riksrådene som så med størst misbilligelse på kongens tilnærming til den nedersaksiske krets’ «konsorter og lemmer». Videre var han sterk motstander av at kongen baserte seg på leiesoldater i sin aggressive nordtyske politikk. Han hadde heller ingen sympati for Christians posering som den protestantiske tros forsvarer.

Holberg, som så det som skjedde i historiens lys, visste at dersom Christen Holck og riksrådet hadde vunnet frem med sin defensive politikk, ville Danmark blitt spart for den største ulykken i landets historie frem til da. Året etter Christian 4s tap i Keiserkrigen ved Lutter am Barenberg i 1626 invaderte keiserens tropper Jylland, som de plyndret og satte i brann. Det var ikke bare general Wallensteins soldater som deltok i ødeleggelsene, men Christian 4s egne hvervede soldater, som hadde sluttet seg til fienden.

Peder Paars avslutter med at Dorothea rammes av tolv onde varsler på én og samme dag: «Af saadant iisnet blev skiøn Dorotheæ Blod, / Hun merckede, at en Ulycke forestoed.» Passasjen skal kort omtales her til støtte for tolkningen av sognefogd Christen Holck som en hentydning til riksråden med samme navn. Det første alarmerende tegnet er at skjødehunden Fidelle ble stående og skrape med føttene, noe Dorothea ut fra erfaring tolket som et ondt varsel. Skjødehunder tilhører en dyreart som nyter det privilegium ikke å bli slaktet og spist, vel å merke i fredstid. Dette temaet debatterer Holberg i det vide og brede i «Epistel 69, Tomus I». I avslutningsscenen skjer det så noe som truer Fidelles privilegerte plass i Dorthers skjød. Tyske Jochum, en sentral historisk kilde for Hans Mikkelsen, tidfester Fidelles underlige oppførsel med stor nøyaktighet: Den inntreffer i samme stund som Paars blir hvervet av Niels korporal med Christian 4s Corona danica, som ble slått første gang i 1618, året for Trettiårskrigens begynnelse. At Fidelle skulle ha særlig grunn til engstelse ved inngåelse av en soldatkontrakt, har en naturlig forklaring: I krigstid opphører fredningen av hunder og katter. Dette forholdet er kjent fra en rekke kriger, spesielt når folk er beleiret. Under Grevefeiden (1534–36), da Christian 3 beleiret København, oppstod en fryktelig hungersnød i byen da "de Belejrede maatte æde Hæste, Hunde, Katte, Krager (...) (Dannemarks Riges Historie). Fidelle, varslerhunden til Dorothea, oldenborgernes stammor, værer at soldathvervingen, nemlig Christian 4s i Tyskland, vil ende med krig, som er det verste som kan skje for en skjødehund. Av kriger som hadde rast på europeisk jord var det på Holbergs tid ingen som hadde overgått Trettiårskrigen i grusomhet. Keiserkrigen regnes som en del av Trettiårskrigen

Det er mulig at sognefogden Christen Holck undertekstlig viser til den siste danske riksråd som med klokskap og mot prøvde å stanse den dumdristige kongens ærgjerrige planer som skulle vise seg å være til stor skade for landet. På Anholt finnes ikke noe råd, bare en fogd som med kirkens velsignelse styrer etter sin egen lov som han ikke viser til noen, akkurat som i øylandet Danmark under eneveldet.





Litteratur

Om Christen Holck; Dansk biografisk leksikon

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XIII

 

Forbrytelse, straff og oppreisning på Anholt

 

Etter omtalen av Peder Ruuses dagbok om Peder Paars, som ulykkeligvis er blitt skadet under havariet, forteller Mikkelsen at kremmeren deler folket i visse grupper. De skal vokte de bergede varene, som har kostet dem så mye penger. Den fremmede mannen iler til med å si at de har intet å frykte; fogden, som han kjenner meget godt, er ærlig og tar gjerne fremmede eller utlendinger i forsvar. Forsvaret tar fogden seg betalt for, angivelig en bagatell. Det er verdt å merke seg at Paars og skipsfølget blir oppfattet som utlendinger på Anholt, som omtales som et eget land eller rike.

I fjor dømte fogden tre som hadde påført en fremmed sjømann alvorlige skader og røvet godset hans, til tremarksmenn. Straffen går tilbake til middelalderen. Opprinnelig eide en tremarksmann tre mark eller mer, noe som betød at han kunne delta i rettsutøvelsen, for eksempel som vitne eller saksøker. Dersom han vitnet falskt, måtte han betale de tre markene i bot. Siden gikk tremarksmann over til å betegne en som var blitt idømt en slik bot. Etter hvert som pengeverdien sank, var det ærestapet som fulgte med dommen som var det vesentlige.

Den fremmede legger til:

 

«dog skulde Dommen være

Dem ey til Præjuditz paa gode Navn og Ære,

Men hver at agtes for saa god og ærlig Mand,

Som andre Bønder, der besidde dette Land.»

 

Man kan ikke dømme noen til tremarksmann eller mindremann uten ærestap. Det kan forstås slik at fogden først dømmer mennene og siden opphever den viktigste delen av dommen, ærestapet. Opphevelsen har i så fall fulgt umiddelbart eller like etter domfellelsen, som bare har vært et skuespill. Dersom vi vender oss til danske lover, er ikke fogdens opptreden eksepsjonell. I Christian 5s Danske lov (1683) finner vi følgende artikkel om mindremann, 1-24-15 (min kursivering):

 

«Men er der gaaen Dom over hannem for Ran, eller anden Uærlig Sag, og hand er dømt til at bøde sine tre Mark, da er hand mindre Mand indtil hand af Kongen kan faa Oprejsning; Og hvis hand ikke inden sex Uger efter Dommens Datum retter for sig, da bør hand at miste sin Fred, indtil hand retter for sig.»

 

Christian Brorson, som har kommentert Danske Lov, skriver: «Artikelen er, saavidt jeg veed, ikke egentlig tagen af ældre Love.» Kongen kan altså oppreise tremarksmenn, det samme gjelder åpenbart fogden på Anholt. Artikkelen har sin forklaring i innførelsen av eneveldet (1660) og dets konstitusjon, Kongeloven (1665). Ifølge Kongeloven står kongen over loven; han kan (min kursivering):

 

«forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love, (denne Konge-lov alleene undtagen, hvilken, saasom Konge-dømmets rette grund og grundvolds lov, jo endeligen faaer at blive uforanderlig og uryggelig) saa og at undtage hvad og hvem ham lyster af lovens almindelige befalning.»

 

I artikkel 1-24-15 om tremarksmann eller mindremann er kongens makt til å oppreise dømte presisert, skjønt dette altså gir seg av Kongeloven, som fastslår at kongen kan unnta hvem ham lyster av lovens alminnelige befaling. Det kunne hevdes at fogd Woldemar har skapt en spesiell variant av dommen om tremarksmann i samme øyeblikk som han dømmer, men det virker ikke sannsynlig at det er slik Holberg har tenkt.

Deler av Kongeloven, blant annet bestemmelsene om kongens absolutte rettslige makt, innleder omtalen av den første loven, 1-1-1, i Danske lov. Kongeloven ble holdt hemmelig da den kom i 1665, fem år etter at eneveldet var blitt innført ved et kupp av Frederik 3, som hadde styrket sin posisjon på bekostning av adelen under svenskenes beleiring av København. Deler av Kongeloven er altså gjengitt i Danske lov i 1683. Kongeloven som helhet var i praksis ukjent for folket inntil Holberg like greit publiserte den i Dannemarks og Norges Beskrivelse i 1729. Riktignok ble den utgitt av Frederik 4 i 1709, men da kun i en kostbar utgave beregnet for et svært begrenset publikum.

I sin analyse «Til Peder Paars» har Hans Brix pekt på et slående sammenfall mellom detaljer i heltediktet og historiske forhold. Den markante litteraturforskeren mener å se en forbindelse mellom loven på Anholt, «Voldmars Ret», som anholtingene ikke får se, og Kongeloven som ble holdt hemmelig. Dette er det viktigste argumentet til Brix, som mente at Anholt var satire over den danske landbefolkning under eneveldet.

Med fogdens dom og opphevelse av samme dom sikter Holberg til en lov fra 1683. Vi skal etter hvert se at forholdene på Anholt speiler Danmark, og Norge, under eneveldet. Tidsplanet er ikke lenger 1608, men Christian 5s regime.

Etter at den fremmede har fortalt om fogdens dom over de tre røverne og opphevelsen av dommen, fortsetter han:

 

«Jeg ellers vidne kand, at mand i nogle Dage

Ey noget Ont har hørt, som Fogden kand mishage.»

 

Den fremmede opptrer altså som vitne. Men ettersom fogden oppreiser tremarksmenn, kan det ikke utelukkes at det også har skjedd med den fremmede. Det vil si at han først er blitt dømt for å ha gjort noe galt, for eksempel såret sjøfolk og stjålet godset deres, og siden har fått tilbake sin ære, blant annet retten til å opptre som vitne. Hans behandling av Paars og skipsfølge tyder på at han er styrt av et vinningsperspektiv. Dessuten kjenner han fogden meget godt, noe som kan tyde på et samarbeid om håndteringen av utlendingenes cargo, som er det viktigste næringsgrunnlaget på Anholt.

Peder Paars satte pris på underretningen om rettsutøvelsen på Anholt og sier:

 

«[…] Skriver Ruus! giv agt, og flittig giem

Hvad hand os haver sagt; det bæst er at anskrive,

Hans Tale Ord fra Ord, vil Lycken engang blive

Saa gunstig, at vi til vort Land og Føde-By

Maa komme snart igien, vi give skal en ny

Beskrivning over sligt, hvormed man sig til Hofve

Kand giøre angenem: Siig Lands-Mand! hvilke Love,

Regiering, Politie, Guds Tieniste og Tro    

Er blant det gode Folck som denne Øe beboe.»

 

Passasjen kommenteres slik i Ludvig Holbergs skrifter:

 

«med dette register reproduceres det sædvanlige inventar i det 18. årh.’s statsbeskrivelser, en genre, Holberg også selv dyrkede, fx med sin Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729, ny udg. med ny titel 1749); Peder Paars udbeder sig altså en regulær ‘statsbeskrivelse’ over Anholt! – og får i det følgende, hvad han beder om, punkt for punkt.»

 

Det er verdt å merke seg at Anholt i denne passasjen oppfattes som en stat. I Innlegg VI, «Danmark, øylandet som anholdt skip i Øresund», argumenterer jeg for at Anholt sikter til et land eller en stat, nemlig Danmark:

«Mannens [den fremmedes] betegnelse «det Eyland» er et direkte svar på Paars’ spørsmål om hvilket land de er i. Øyland betyr et land som utgjøres av én eller flere øyer. «Land» kan også betegne et helhetlig, gjerne større geografisk område som ikke utgjør en nasjon. Det er neppe en vanlig betegnelse om Anholt. Derimot er ordet ofte blitt brukt om Danmark. Benevnelsen åpner for at Holberg med «det Eyland Anholt» på et underliggende plan sikter til det øyland Danmark. Opplysningen om innbyggerne som daglig ber om at sjøfolk må stige i land, og skipene som lykkelig blir hitført, fremtrer som en satirisk hentydning til Danmark, hvor skipene var nødt til å passere Helsingør for å komme videre til markedene ved Østersjøen. Her ble de anholdt og avkrevet skyhøy toll, nær sagt ranet.»

Fogdens oppreisning av de tre røverne viser at han i praksis anerkjenner at man i «staten Anholt» ustraffet kan ta beslag i, røve, cargoen til fremmede sjøfolk. Dette peker formodentlig mot tollinnkrevingen i Helsingør. I henhold til Kongeloven hadde kongen retten til å fastsette størrelsen på tollen. Dette er sitert i Danske Lov: «naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge». Fortjenesten tilfalt kongen. 

Når det gjelder Holbergs bidrag til genren statsbeskrivelse, er det også verdt å nevne «Anhang til den Historiske Introduction» fra 1713, som er beskrivelser over «Tydskland», «Engeland» og «Holland». Peder Paars har altså i sinne å gjøre sig angenem ved hoffet med sin skrivers opptegnelser om «staten» og «øylandet» Anholt. I 1711 utgav Holberg sin første bok, INTRODUCTION Til de fornemste Europæiske Rigers Historier, som han sendte til kongehuset med en dedikasjon til «Hans Kongl. Høyhed Prinds Christian, Arve-Prinds Til Dannemark og Norge, &c. Min Allernaadigste Herre», den senere Christian 6. Året etter fikk Holberg audiens hos kongen selv, Frederik 4, og overleverte majesteten et håndskrevet eksemplar av historien om kongene Christian 4 og Frederik 3. Skriftet var ment som en anbefaling av ham selv til en professorstilling ved universitetet, og kongen lovet ham da også et professorat samt et stipend til en større utenlandsreise. Også «Anhang til den Historiske Introduction» inneholder en lang dedikasjon til kronprins Christian.

Den fremmedes beskrivelse av «staten Anholt», som altså er en annet land enn det land der Paars bor, jevnfør hans uttalelse om å komme hjem til «vort Land og Føde-By», følger direkte etter Paarses forespørsel. Beskrivelsen innledes med Woldemars rett:

 

«[…] Den Lov, som vi her have,

Af Fogden skreven er, hand kand det altid lave,

Vi faar den ey at see, den heder [*] Voldmars Ret,

Saa efter Fogdens Nafn, det er mig icke let,

Dens Indhold og Begreb at sige: Vi os nøye,

At hand tilstæder os vor Land at saae og pløye,

Det veed jeg, i vor Lov beskreven er og sat,

At Præsten Tiende skal have, Fogden Skat.»

 

Den fremmede, som ikke har sett loven, vet ikke at fogden har rett til å oppreise tremarksmenn, slik det fremgår av dommen over de tre forbryterne. Akkurat som i tilfellet med Kongeloven hvor Frederik 3 har bestemt det som skal stå der, er det utvilsomt Woldemar som har bestemt innholdet i sin egen lov. Riktignok er det ikke Frederik som har nedskrevet loven; det har hans skriver, Peder Schumacher gjort. Kammersekretærenren var en mester i å vite hva Frederik ønsket av ham. Holberg forteller i historien om Schumacher Griffenfeld at han ble introdusert for Frederik 3 av Jesper Brochmand. Biskopen skal ha sagt at dersom kongen betalte en utenlandsreise for den begavede gutten, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Senere i eposet blir det klart at fogd Woldemar er en svært bedagelig mann som overlater det meste arbeidet til skriveren sin, Stork(en). Stork er en meget dyktig skriver, men bestikkelig. Dette gjelder også Schumacher Griffenfeld, noe jeg kommer tilbake til.

Det vesentlige er at Frederik 3 og fogd Woldemar begge styrer etter en lov som er slik de selv ønsker. Dette er nytt i Danmark-Norges historie, der man ikke har noe annet å sammenligne med enn Bibelens fortelling om Herren som gav sin lov på Sinai, som ble skrevet ned av Moses.

 

Til opplysningen om at den hemmelige loven på Anholt heter «Voldmars Ret» etter fogdens navn, har Justesen en note:

 

«Kong Woldemars Jydske Lov var tilforn brugelig udi Jylland, og som Fogdens Nafn ogsaa var Woldemar, meente den uvittige Bonde, den af ham var given.»

 

Ludvig Holbergs skrifter kommenterer: «Valdemar II Sejr (1202-41) figurerer som udstedelsesmyndighed for “Jyske Lov” (1241).»

 

Valdemar Seier er altså lovgiver, men til forskjell fra Frederik 3 og Christian 5 lover måtte Jyske lov godkjennes av kongens sønner, landets erkebiskop, åtte biskopper samt «rikets beste menn». Deler av Jyske lov inngår i Danske lov.   

 

 

 

 

 

Litteratur

 

 

Brix, Hans 1936: Analyser og Problemer. Undersøgelser i den ældre Danske Litteratur. Bd. III. København: Gyldendalske Boghandel/Nordisk Forlag

Brorson, Christian: Forsøg til den første Bogs Fortolkning i Christian den femtes danske og norske Lov ... https://www.nb.no/items/edf3853df89fff0335986a0ed2cd4528?page=5&searchText=christian%20brorson