Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XVI

Degnen som gikk like høyt som stukne smågriser

Etter at den fremmede på Anholt har fortalt om hr. Niels, som hevdet at det i «de Corinthiers det siette» står at man ikke skal ta fra fogd og prest det som tilkommer dem, beskriver han synderens, Christen Holcks, reaksjon (jfr. innlegget 8.11.2023). Sognefogd Holck, som hadde forsynt seg med seks tønner korinter av en ilanddrevet last, står som et slaktet får. Han hadde tydelig merket at presten «Vist havde noget læst» om de tønnene. Den fremmede argumenterer videre:

«Hvad ere dog vi Bønder

Mod slige lærde Mænd, som al vor Idret see,

I gamle Bøger, og kand al vor Vid belee.»

Den gamle boken der presten har lest om sognefogdens «tyveri», er altså Bibelen, som den fremmede ikke kjenner, trolig heller ikke Christen Holck. Dette kan knyttes til et viktig poeng i eposet; både den lærde presten på Anholt og den lærde Peer Iversen i Kalundborg besitter en magisk evne som gjør dem i stand til å utlegge gamle bøker (les Bibelen). Bibelen på et forståelig dansk er vanskelig å få tak i for alminnelige mennesker. De er derfor henvist til å godta de lærdes, teologenes, utlegning av den rette ro. Den har til hensikt å befeste øvrighetens, kongens og kirkens, makt over et lydig «uvittig» folk. Beskrivelsen av religionsutøvelsen i øyriket Anholt er et satirisk speilbilde av de religiøse forhold i øyriket Danmark.

Beskrivelsen av øyas klokker, Per degn, etterlater et inntrykk av at reformasjonen har gått Anholt forbi, og at katolisismen råder. Riktignok omtales «Catechismo», men det behøver ikke nødvendigvis peke mot Luthers katekismus. Også i katolsk tid fantes enkle små lærebøker med spørsmål og svar om grunnleggende deler av den kristne tro. På Anholt legges det vekt på rituelle ting som vokslys, korrekt opptreden i kirken, sang og salmer. Degnen fremstiller begravelse som et sakrament; Gud og Bibelen nevnes ikke med et ord.

Den fremmede forteller at det er festdag i morgen, og da skal Paars få høre Per degn i kirken; han synger som den beste nattergal. Det betyr at degnen kan synge de høyeste tonene. En Per degn opptrer også i Erasmus Montanus, og likesom degnen på Anholt mestrer han det høye toneregister. Begge vekker beundring, og de har utvilsomt studert sang. Vektleggingen av de høye tonene bringer tanken på den mannlige sopranstemmen, kastratsangeren. Kastratene hadde en kraftigere sopran enn gutter og kvinner.   

Kastratsangere kan spores tilbake til 1500-tallet, da det var forbudt med kvinner i kirkekor og på scenen. Sangerne, som mestret de høye tonene med glans, ble populære på 1600-tallet, ikke minst på operascenen. På 1700-tallet var flertallet av de mannlige operasangerne kastrater; de hadde sin glansperiode i de første tiårene av århundret. Mot slutten av 1700-tallet ble kastratsangere stadig sjeldnere.

Den fremmede forteller at Per degn sang en gang i fjor høst, da fogden for en gangs skyld bestemte seg for å gå i messe. Det skjer svært sjeldent, for fogden er så presset av forretninger at han har liten tid til kirkegang. Opplysningen er feil; vi får senere vite at fogd Woldemar stort sett bare koser seg dagen lang; spiser, drikker og sover, blir oppvartet av konen, spiller kort med datteren eller sitter med Grete på fanget. Peder Paars skal altså få gleden av å høre degnen i morgen, for da er det fest. Sannsynligvis var det fest da fogden gikk til messe og hørte Per forrige høst; det kan jo ha vært mikkelsmess, for det vi vet. Når det er fest, er det ekstra flott musikk i kirken.

Woldemar ble så begeistret for den herlige sangen til degnen, at han fluksens inviterte ham hjem til fogdegården for å undervise datteren Nille i musikk. Det kan speile de tette bånd som eksisterte mellom religiøs og verdslig musikk under renessansen og barokken, og det er kongen som er bindemiddelet. Fogd Woldemar er Anholts øvrighet og styrer etter en hemmelig lov som han har skrevet selv, tar mesteparten av inntektene fra det bergede vrakgods og lever som en konge under det danske enevelde (jfr. innlegget 8.10.2023, «Forbrytelse, straff og oppreisning på Anholt». Jeg vil komme tilbake til min tolkning av Woldemar som et satirisk portrett av Christian 5 i senere innlegg. Også scenens musikk; operaer, balletter og ballettkomedier, inngikk i kongens interessesfære, og hoffkomponistene leverte like gjerne messer som operaer til majesteten og hans hoff. Her er Ludvig 14, Christian 5s store forbilde, foregangskonge. Men kongens betydning som oppdragsgiver for Europas største komponister og musikere illustreres også av Christian 4, som ansatte den berømte tyske komponisten Heinrich Schütz, som både komponerte religiøs og verdslig musikk, som kapellmester. Den engelske luttspilleren John Dowland, som var stor stjerne i Europa, hadde en periode ansettelse hos den danske kongen, som belønnet ham rikelig.

Når det gjelder musikklivet på Anholt på 1600- og tidlig på 1700-tallet, er det ting som taler for at nivået ikke har vært særlig høyt. Anholt var et av de fattigste stedene i Danmark. Just Justesen serverer ulike unnskyldninger for at Hans Mikkelsen har skrevet så ufordelaktig om øya, blant annet ber han folk betenke hvordan det har vært der for hundre år siden. Anholt lå under Halland. Det fortelles at da danskene mistet Halland under fredsforhandlingene med svenskene på 1600-tallet, var Anholt skjult under et ølglass. Dette kan bringe tanken på Collegium Politicum, der Herman von Bremen kommer borti et ølkrus, som velter slik at ølen renner utover Europakartet på bordet. Anholt, som hadde tilhørt kronen, ble solgt i 1668 og gikk i 1674 over til Hans Rostgaard. Dennes sønn, litteraten Frederik Rostgaard, innleverte klage til kongen over Peder Paars på grunn av beskrivelsen av øyas beboere og bad om at boken skulle brennes av bøddelen.

Lars Roar Langslet forteller i sin biografi om Holberg at forfatteren hadde fått undervisning i musikk under oppvekstårene i Bergen og praktiserte selv, først på fløyte, siden på fiolin. Senere underviste han i musikk. Holberg deltok aktivt i Københavns musikkliv og var på konserter i Paris, Roma og Amsterdam. Jeg legger til for egen regning at Holberg ganske sikkert var på konserter under englandsoppholdet også, og at han har hørt messer og annen musikk i kirkene i de store byene. Det er mulig det er dette Langslet mener med «konserter». Holberg har også opplevd musikk på teatret.

Forfatteren hadde en solid forankring i kunstmusikken. Sannsynligvis var hans kunnskap om musikklivet på Anholt begrenset. I tidligere innlegg, blant annet «Danmark, øylandet som anholdt skip i Øresund», har jeg argumentert for at beskrivelsen av Anholt er satire over Danmark. I tråd med dette kan degnens herlige nattergalsang være satire over dem som sang de høyeste tonene i Paris og Roma, kanskje tilmed i København; i Vor Frue kirke, ved hoffet eller på teatret. Jeg er ikke kjent med om det opptrådte kastratsangere i København. I operatruppene til brødrene Giotto var det kastratsangere. Pietro Mingottis trupp opptrådte på Charlottenborg 1747–56 etter invitasjon fra dronning Louise, så da kan det ha vært kastratsang på slottet.  

Tilsynelatende driver Holberg gjøn med landsens degner som gjør mislykkede forsøk å etterape de store sopranstemmene, kastratene, i Europas metropoler, men satire rammer begge veier. Når hoffnarren, dvergen, etteraper kongen, er det komisk fordi dvergen i tillegg til ferdighet i narrefakter rent fysiologisk gir et lavt inntrykk, mens kongen er en høyverdig person. Men dvergens vrengebilde av kongen vil uvegerlig også ramme majesteten selv, noe som bidrar til komikken, gjør den hvassere. Når Per degn i Erasmus Montanus radbrekker skalaens høyeste toner, kommer man uvegerlig til å tenke på sangerne som faktisk frembringer disse i kirken, på scenen og slottet. Det er ikke tilfeldig at Per skryter av at han for ti år siden ble tilbudt stillingen som kantor ved Vor Frue Skole, latinskolen i København, som også ledet korsangen i Vor frue kirke. Når amtmannen har ærend på Bierget, blir Per alltid tilkalt for å synge. Dette minner om Per degn i Peder Paars, som inviteres til fogd Woldemar på grunn av sin herlige sang i kirken.

Per degn på Anholt er riktignok gift, men han lar seg kue av konen; «I Huset hun er Peer og han en Abelone.» Degnen, som imponerer med sine høye toner, faller igjennom når det gjelder manndomskraft. Alle ville tro han er en holden mann på grunn av de gode degneinntektene, men han er en fattiglus. Årsaken er at «Abelone» ikke har kontroll på «Peer».

Ifølge Bibelen og Luthers Lille katekisme skal mannen herske over kvinnen. Gud har pålagt mann og kvinne å være fruktbare, oppfylle jorden og legge den under seg. Dette påbudet fikk sin utforming etter syndefallet. Gud sier til kvinnen:

«Tungt vil jeg gjøre ditt strev

når du er med barn,

med smerte skal du føde.

Du skal begjære din mann,

og han skal herske over deg.»

I Erasmus Montanus er Per degn regelrett kastrat. Dette fremgår blant annet av en kryptisk replikk i Fjerde akt, Scene 2, der Erasmus trakasserer Per degn, som ikke er like lærd som han selv.

Erasmus, som kommer fra Universitetet i København, skryter av at de som bor i/på Bjerget, må tro på det han og andre folk sier, fordi de ikke har noen tro selv. Det fremgår ikke hvem «andre Folk» er; det kan være andre lærde eller øvrighetspersoner. Per degn spør Erasmus om han kan få folket til å tro at månen er en grønn ost, noe den lærde bekrefter. Dette er parallelt til Per Iversens påstand i Anden bog, Første sang; han og andre lærde innbiller folk at månen er en ost. I begge tilfeller hviler ansvaret for at folket skal få kunnskap på de lærde, men de er interessert i at folket holdes i uvitenhet og aksepterer løgnene som de selv serverer.

Erasmus spør hva Per mener stedets folk tror om ham. Per svarer at de tror han er en god og ærlig mann og deres degn. Erasmus påstår at Per tvert imot er en hane, og det kan han bevise. Heretter følger en logisk radbrekking som leder til følgende forsvarsreplikk fra Per degn: «Jeg kand støbe Voxlys, det kand ingen Hane giøre.» Erasmus opponerer:

«En Hane derimod kand giøre Eg, hvilket I ikke kand giøre; seer I da vel, at I af Forstand udi jer Embede ikke kand bevise, at I er bedre end en Hane. See ogsaa i kort Begreb, hvilken Eenstemmelse, der er imellem jer og en Hane. En Hane har en Kam i Hovedet, I bær ogsaa Takker udi Panden; en Hane galer, I galer ogsaa; en Hane giør sig til af sin Røst, og bryster sig, I ligeledes; en Hane varer ad, naar det er Tid at raabe, I, naar det er Tid at gaae i Messe. Ergo er I en Hane? Har I ellers noget at sige?»

I sin neste replikk gjentar Erasmus sammenligningen mellom degnen og hanen:

«Den varer Folk ved Lyd, naar de skal staa op; gir Timerne tilkiende; bryster sig af sin Stemme; fører Takker udi Hovedet. I har samme Egenskaber. Ergo er I en Hane?»

Replikken er en nøtt. Vi skal begynne med den enkleste påstanden (min kursivering): «En Hane har en Kam i Hovedet, I bær ogsaa Takker udi Panden» Den umiddelbare assosiasjonen er at takkene i pannen er hanreihorn, dette er nemlig den vanlige betydning hos Holberg når en mann bærer horn i pannen. Sammenhengen med hane understøtter denne betydningen. «Hanrei» kommer fra tysk «Hahnreh», som antas å bety «hanerådyr». Forklaringen skal være at haner som ble kastrert, fikk avskåret de to sporene som deretter ble festet i kammen, hvor de vokste seg fast. Slik kunne de kastrerte hanene, kapunene, skjelnes fra de andre hanene.

Erasmus’ påstand viser altså at Holberg spiller på sammenhengen mellom hanen, kammen og de to takkene. Takker brukes om de spisse grenene i et gevir, men kan også være pars pro toto og betegne hele geviret eller hornet. Takkene antyder at degnen som bærer dem, er kastrert liksom «hanerådyret» eller kapunen. En slik tolkning springer ut av den antatt opprinnelige betydningen av hanrei.

Hanreien evner ikke å tilfredsstille eller besvangre sin kone. Det leder til at hun finner seg en mer potent mann. For så vidt kan det hevdes at hun oppfyller sin bestemmelse etter 1 Mos. «Mann med utro kone», som er den gjengse betydning, er sekundær. Hornene i pannen peker på årsaken til utroskapen, mannens manglende evne til å utføre sine ekteskapelige plikter. Dette er et uttalt motiv i Niels Klim; Den underjordiske rejse (1741) og Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land (1754), noe jeg kommer tilbake til. Erasmus’ påstand om at Per degn galer likesom hanen, understøtter kastrasjonsmotivet; hanens kykeliky er i det høye toneleie akkurat som degnens, kastratsangerens, stemme. Motivet understrekes ved en parallell i Første akt, Scene 4.

Per degn beskjenkes på gården til Jeppe og Nille og kommer etter hvert inn på sine store kvalifikasjoner som sanger. Degnen foredrar med skalaer for Jeppe og Nille (min kursivering):

«Ut, re, mi, fa, sol, la, si, ut; nu tilbage, ut, si, fa, sol, fa, mi, re, ut. Nu skal I høre paa en anden Maade, hvor høyt jeg kand gaae: Ut, re, mi, fa, sol, fa, si, ut Re, mi, fa, sol, fa, si, ut, Re.»

 

Jeppe svarer:

 

«Hillement det sidste gik fiint. Vore smaa Grise kand ikke gaae høyere med Røsten.»

 

Jeppes sammenligning viser utvilsomt tilbake til uttrykket stukken gris; det er kjent at griser skriker eller hviner ekstra høyt når de blir stukket med en spiss gjenstand, for eksempel en kniv. Det kan skje under slakting, men da vil skrikingen gi seg ganske raskt. Det er også en annen mulighet, og det er åpenbart den som gjelder her, for det dreier seg om de små grisene. Jeppes gård fremtrer som en gjennomsnitts dansk bondegård. Når de små grisene hviner, er det neppe fordi de slaktes som delikatessen spedgris, men fordi hanngriser må kastreres tidlig for at ikke svinekjøttet skal få rånesmak. Det er altså når hanngrisen kastreres eller gjelles, at «røsten» når opp til de høye tonesfærer. Parallellen med guttene som blir kastrert før kjønnsmodningen for å mestre høye «fa, si, ut, Re», er åpenbar. Det er også en parallell mellom den lille hanngrisen og hanekyllingen; begge gjelles på grunn av kjøttkvaliteten, og de hviner eller galer; gale gjør riktignok også ukastrerte haner.  

Jeppe.

Under Erasmus’ angrep på degnens ære bringer Per til sitt forsvar at han kan gjøre vokslys, noe hanen ikke kan. Dette mener Per viser at han har en menneskelig forstand og dermed står over hanen. Erasmus repliserer at hanen kan gjøre egg, noe Per ikke kan.

Å gjøre egg er noe som rangerer langt over å gjøre vokslys, så dette er knock out for stakkars Per, som brister i gråt; av flere grunner, skal vi snart se. Egget er blitt beskrevet som verdens åttende underverk. Oppfatningen av egget som et naturens mirakel ligger bak Holbergs bruk av uttrykket «gjøre en høne med egg» senere i Peder Paars og skjemtediktet «Poeten raader sin gamle Ven Jens Larsen fra at gifte sig».

I Peder Paars, Anden Bog, Anden Sang hevder Hans Mikkelsen at det selv ikke i Finnmark finnes noen som overgår Gamle Gunnild i naturvitenskapelig kunnskap. Likevel prøver man å innbille folk at finnene eller samene kan omskape seg til dyr og gjøre vind. Mikkelsen synes det er rart at man da ikke får tak i professorer fra Finnmark. Dersom en «Physicus», naturvitenskapsmann, her hjemme stanget hodet i veggen, ville han likevel ikke klare å skape vind eller gjøre en høne med egg. Når man har unnlatt å hente trollkyndige folk fra Finnmark for å gjøre det umulige, betvinge naturen, er det fordi disse heller ikke makter det. Ergo står Gamle Gunnild igjen som den ubestridte betvinger av naturkreftene.  

Magi er ikke noe Holberg fester lit til; det er ikke mennesket forunt hverken å skape vind eller gjøre en høne med egg. Det kan ene Skaperen makte. Den samme betydning fremgår av skjemtediktet, der poeten, Holberg, ramser opp en mengde grunner til at Jens Larsen ikke bør gifte seg, blant annet i dette verseparet:

«Du som en Flue ej kand liide staa paa Veg,

Og derforuden ej en Høne giør med Eg,»

Larsen liker ikke å stå på vegg som en flue. Som alle vet, er det umulig for et menneske å stå på en vegg. Umulig er det også for et menneske å gjøre en høne med egg. Eggene kommer ut av hønen uten at hverken hønen selv eller andre gjør noe for det; dette foregår i skaperverkets mørke gjemmer. Men tekstlige forhold antyder at ikke «å gjøre en høne med egg» i Erasmus Montanus sikter til manglende evne til befruktning. Det samme gjelder bruken av uttrykket i «Poeten raader sin gamle Ven Jens Larsen fra at gifte sig». Verseparet skal siteres i sin tekstlige sammenheng:

«Een Timon aldrig kand i Egte-Stand sig skikke,

Saa snart af Vinduet hans Kone ikkun seer,

Strax bilder han sig ind, at han Acteon er,

Han udi Spejlen seer to Horn af Panden voxe,     

Han frygter, han til Hiort forvandles eller Oxe.

See dig, Jens Larsen kun paa hannem udi Spejl,

Du som foruden det og haver andre Fejl.

Du for hver Skilling som udgives Fingre biider,

Du som dig fast ey selv end siige andre liider,     

Du som en Flue ej kand liide staa paa Veg,

Og derforuden ej en Høne giør med Eg,

Mon du dig bilder ind en Pige er en Dyne?

End siige dygtig er en Kone at forsyne,

Der bruges ikkun til at giøre Sengen varm,

Ach hvilket Forsæt! jeg fast sprække maa af Harm.»

Poeten ber Jens Larsen speile seg i Timon fra Athen, som var blitt misantrop på grunn av vennenes svik, og svært mistenkelig. Dersom han giftet seg, ville han med en gang oppdage horn i pannen når han speilet seg; konen hadde gjort ham til hanrei. Det er parallelt til Per degn i Erasmus Montanus, som bærer takker i pannen liksom hanen har en kam i hodet; degnen er hanrei. Hverken Jens Larsen eller Per degn kan gjøre en høne med egg. I degnens tilfelle er «gjøre en høne med» underforstått, ettersom det er hanens evne til å gjøre egg, som er utgangspunktet.

Jens Larsen har flere feil enn å speile seg i hanreien på misantropisk vis; han er gjerrig og kan altså ikke gjøre hønen med egg. Hanrei og manglende evne til å gjøre hønen med egg henger åpenbart sammen. Dersom vi ser bort fra at i utgangspunktet kan ingen gjøre en høne med egg, skal hanen ha den ære at den kan gjøre hønen med befruktede egg. Den tekstlige sammenheng viser at det er befruktning eller fullbyrdelse av ekteskapet det handler om. Både Per degn og Jens Larsen kommer til kort stilt overfor kvinnens naturlige, nær sagt rettmessige, krav om et ekteskapelig samliv. Larsen klarer ikke å «forsyne» en kone, det vil si gjøre sin fyldest som ektemann. Tematikken utdypes i de påfølgende linjer, og sammenhengen mellom høne, egg og befruktning gjentas:

«Vel man bekiender, at da Odin først fik Skiæg,

Og Tor den anden Gud ey krøben var af Egg,

At Dyd og Kydskhed var langt størrere paa Jorden,»

At den fryktinngytende tordenguden skulle være krøpet av et egg da han kom til verden, er hverken en velvalgt metafor eller belagt i myter. Den sikter utvilsomt til uttrykket gjøre en høne med egg, som altså Jens Larsen ifølge poeten ikke evner. Poeten maner frem øyeblikket da Odin først får skjegg, blir kjønnsmoden, før han har rukket å avle Tor. To hendelser som varslet at uskyldstilstanden, da dyd og kyskhet rådet, ville ta slutt.

Det er et fast motivpar knyttet til Holbergs degnekarakter; imponerende sangstemme som mestrer de høye tonene, manglende manndomskraft eller befruktningsevne. Dette peker utvilsomt mot tidens kastratsangere. I Jeppe på Bierget finnes en variant av samme motivpar. I Første akt, Scene 3 klager Jeppe over Mads degn, som ligger med konen hans, Nille:

«Det er en ulærd Dievel; thi hand duer icke til at holde ringeste Tone, end sige støbe et ærligt Voxlys. Nej da var hans Formand Christoffer anden Karl. Hand tog Troen over fra tolv Degne i sin Tid, saadan Stemme havde hand. Engang sat jeg mig dog for at bryde over tverts med Degnen, som Nille selv hørte derpaa, da hand skielte mig for Hanrej, og sagde: Fanden være din Hanrej, Mads Degn! men hvad skeede? Mester Erich maatte strax af Veggen, og skille Trætten, og blev min Rygg saa brav tærsket af min Hustrue, at jeg maatte bede Degnen om Forladelse, og tacke ham, at hand, som en vel studeret Mand, vilde giøre mit Huus den Ære. Siden den Tid har jeg aldrig tenkt paa at giøre Modstand.»

Mads degn lider ikke av noen mangel på manndomskraft; han er ikke kastrat! Men Mads kan ikke synge! Den som kan synge så det holder, er Mads’ formann, Christoffer degn, og hanreien er Jeppe. Nille er den som hersker i hjemmet som om hun var mannen. Alle motivene som grupperer seg rundt degnekarakteren, er på plass.

Kastraten var blitt frarøvet sin manndom for at stemmen skulle lyde bedre enn alle andres. Det skjedde ved at testiklene enten ble satt ut av spill eller regelrett skåret bort med kniven før puberteten. Den utvalgte var oftest sønn av fattige foreldre som håpet at han kunne gjøre gode penger på stemmen sin. Kastratsangeren kan bringe tanken på Holberg selv, som høyst sannsynlig manglet testikler i pungen, men hvis stemme (les forfatterskapet) nådde ut til et stort publikum.

Den norske legen Jørgen Herman Vogt (1906–1990) har på overbevisende måte argumentert for at Holberg ikke hadde testikler i pungen, og at det skyldtes bilateral kryptorkisme. Det vil si at testiklene ikke har vandret ned i pungen, men befinner seg i lyskekanalen eller bukhulen.

Vogt var overlege og professor med interesse for teater, og artikkelstoffet om Holberg, i Seksualitet og sykdom hos Voltaire og Rousseau – og også om Ludvig Holberg, daterer seg fra hans pensjonistår. Et av Vogts spesialistområder var endokrinologi, læren om hormonene, og han var en av de første som behandlet transseksuelle. Det var med stor medisinsk tyngde og psykologisk erfaring han gav seg i kast med de kjønnslige og medisinske spørsmål som er blitt stilt om Holbergs levnet.

Vogt trekker, i hovedsak på bakgrunn av Holbergs Levnedsbrev, frem enkelte fysiske særtrekk ved forfatteren: Han var liten av vekst, utviklet aldri skjegg, og et barnlig eller ungdommelig utseende fulgte ham inn i voksenlivet. Legen mener dette vitner om uteblitt pubertet forårsaket av hormonell forstyrrelse, for eksempel lav produksjon av mannlige kjønnshormoner. Visstnok er det aldri omtalt at Holberg hadde spesielt lys stemme, det kan tyde på at puberteten ikke har uteblitt fullstendig. Videre påpeker Vogt at forfatteren alt fra barnsben hadde en ømtålig konstitusjon. Dette førte til at han var forsiktig med hva han spiste, og med ett beklagelig unntak avstod han fra å drikke alkohol. Måteholdet sørget for at Holberg levde til han ble 70, dette ifølge forfatteren selv.

Holberg giftet seg aldri og avstod, eller regulært flyktet, fra seksuell kontakt med kvinner. Kvinners pågående, nær sagt naturgitte, seksuelle oppførsel og menn som er hanreier, har horn, er gjennomgangsmotiver i forfatterskapet. Ovenstående grunner kan være forklaring nok, og blant disse synes ett medisinsk forhold å være av spesiell betydning.

Vogt er den første som trekker «Epigram 171» (Anden bog) frem i lyset. Epigrammet er oversatt fra latin av flere. I Ludvig Holbergs skrifter er det oversatt av Peter Zeeberg (2018):

«Det er alligevel sært at se en eunuk som kasserer!

Lige præcis den post kræver at pungen er fuld.»

Vogt oversetter epigrammet slik: «Det må sies å være et underlig påfunn å utnevne til forvalter av Universitetets midler (underforstått hvortil det kreves evnen til å kalkulere) en som er gjeldet, ettersom han ikke har noen sten (calculus) på riktig plass. Vogt skriver at Holberg for å gjøre det helt tydelig tilføyer i parentes: «med calculus forstår man ofte testikkel.» Legen mener det er overveiende sannsynlig at Holberg hadde «skjulte testikler» (dobbeltsidig kryptorkisme), som var «tilbakeholdt i bukhulen i funksjonsdefekt tilstand.» «Kryptorkisme» kommer av gr. kryptos «skjult» og orchis «testikkel» og «-isme».

Vogt bemerker at «Epigram 171» står helt til slutt i Anden bog, «helt tilfeldig og mal – à – propos satt inn. Etter to epigrammer om teologiske problemer kommer plutselig denne høyst personlige meddelelse.» Videre: «Disse epigrammene er skrevet i 1737, samme året som Holberg ble utnevnt til Universitetets kvæstor (finansforvalter). Paradokset: satt til å kalkulere, manglende calculus, har falt ham inn og fremkalt et lite selvironisk smil. Han maktet sjelden å motstå fristelsen til å sette slike paradokser på prent, uansett hvor fleipete de var og hvor mal – à – propos de kom.»

Så vidt jeg forstår Vogt, mener han at det er en sammenheng av hormonell karakter mellom Holbergs bilaterale kryptorkisme og hans «uteblitte pubertet». Tilstanden kan ha ført til at forfatteren har hatt en svekket kjønnsdrift eller manglet den helt.  

For egen regning vil jeg tilføye at da Christian Holberg avlet Ludvig, var han i femtiårene, noe som anses som gammelt for en far. Statistisk fører det til en øket fare for helseproblemer for barnet. Karen Lem var 37; hun hadde altså nådd en alder da svangerskap og fødsel kan være mer risikabelt enn for en ung mor. For alt vi vet, kan Ludvig Holberg være for tidlig født og hatt en lav fødselsvekt, noe som kan indikere kryptorkisme.

Lars Roar Langslet drøfter spørsmålet om det kjønnslige aspektet ved Holbergs levnet i sin biografi Den store ensomme. Her er det en grundig gjennomgang av de medisinske sidene ved det som er kjent fra forfatterens egne skrifter, og biografen slutter seg til resultatene av Vogts arbeid. Langslet skal for øvrig ha æren av en mesterlig oversettelse av «Epigram 171»:

«Til kvæstor med kugleramme sætter man – oh under! –  en kastrat

selv om han ikke har nogen kugler i sin egen pung.»

I «Epigram 171» sammenligner Holberg seg med en kastrat. Det kan understøtte tolkningen av at degnen-/klokkerkarakteren, som mestrer de høye tonene med glans, men ikke kvinnene, peker mot kastratsangeren, som igjen peker mot Holberg som har tom pung eller scrotum, uaktet dette ikke skyldes et aktivt inngrep.  

Kastratsangeren har et stort fortrinn; hans stemme blir hørt og beundret av mange. Motsatt har han en stor brist, han evner ikke å tilfredsstille en kvinne og gjøre henne med barn. Sistnevnte har Holberg til felles med kastraten. Det er mulig at forfatteren også har sett en sammenheng mellom degnens/klokkerens høye stemme eller lyd og sin egen «stemme», nemlig skriftene, verk innenfor de fleste genre, deriblant komedien, som nådde ut til et stort publikum.

Dersom degnen med kvinnestemme peker mot Ludvig Holberg selv med det pikelige ansiktet, kan en annen side ved Erasmus’ hanemetafor få sin forklaring. Hanen varsler med sitt kykkeliky; degnen varsler med sin klokkeringing, henholdsvis når folk skal stå opp og gå i messe. Men hanegal har også en annen, bibelsk, betydning; Peters fornektelse av Kristus. Dette mener man inngår i bakgrunnen for hanebildets plass i abc-bøkene. På Holbergs tid ble det bare brukt katekisme-abc-er i Danmark og Norge, der det er naturlig at det er hanens bibelske rolle som gjelder. I skjemtediktet «Zille Hans Dotters GYNAICHOLOGIA» uttaler fortelleren, Zille:

«Ja jeg end udi spæde Aar

Ej fuldte Børne-Vane,

Paa A. B. C. ey fældte Taar,      

Skiøndt der var ingen Hane.»

Sammenhengen forteller at den vitebegjærlige Zille ikke er avhengig av bilder for å fristes til å lære seg å lese.

Enda et motivpar har forgreninger til denne kretsen: kåte kvinner med menn som forsømmer den ekteskapelige plikt på grunn av en utilbørlig interesse for vitenskap og filosofi og hovedpersonens frykt for å bli dissekert av samme vitenskapsmenn. Holbergs beskrivelse av de sexhungrige filosof- eller forskerhustruene i henholdsvis Niels Klim. Den underjordiske rejse og Sganarels Reyse til Det philosophiske Land føyer seg etter Bibelens beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne. Hustruene begjærer ektemannen og oppfyller slik sett sin arvelodd, mens han unndrar seg det fornemste blant de ‘mest magtpaaliggende Ting’; ‘Ægteskabs Pligt’. Hvilket vil si å tilfredsstille hustruens begjær, slik at hun føder barn og jorden oppfylles. Ved mannens fravikelse av sin gudegitte bestemmelse går makten i ekteskapet over til kvinnen.

Niels Klims flukt fra sin kåte vertinne bringer tanken på Holbergs beskrivelse av den skjøgeaktige oppførselen til sin vertinne i Roma (Første Levnedsbrev; oversatt av Ole Thomsen), som jeg først skal sitere:

«Fruen var et fordrukkent og utugtigt fruentimmer; hun plejede med diverse skøgekunster at forføre sine logerende til svir og hor og lænse dem for penge. Hun påstod, at den eneste grund til min fjerdedagsfeber var, at jeg levede så spartansk og aldrig slog til søren. Feberen måtte slås ned med Bacchus og Venus, sagde hun. Hun holdt i ét væk lovtaler over nogle udsvævende tyskere, der havde gjort deres hoser grønne hos hende med gaver og andre artigheder, og som med held havde beskyttet sig mod de sygdomme, som tilrejsende normalt rammes af i Rom, ved netop at slå til søren og svire både nat og dag. Omvendt bandede hun højt og dyrt på, at en ung tysker, som de andre ikke kunne få med på løjer, for nylig havde lidt en sørgelig død der i huset.

Denne filosofi bød mig så stærkt imod, at jeg forlod dette hus og ledte efter et andet sted at bo.»

Dette er eneste gang Holberg berører muligheten for å ha et forhold til en kvinne, her med sterk vekt på det erotiske eller kjønnslige, og fortellingen er blitt tolket som en bekreftelse på at forfatteren vek unna for det kjønnslige aspektet ved å inngå ekteskap.

Også Niels Klim flykter altså fra en kåt vertinne. I Vitenskapslandet, og her baserer jeg meg på Peter Zeebergs oversettelse, er mennene fullstendig fordypet i filosofi og kompliserte vitenskaper (jfr. innlegget «Filosofene som forsømte ekteskapets helligste plikt, 24.2.2020). På torvet i hovedstaden havner Klim i slåsskamp med en forsker, en astronom. Etter hvert kommer store mengder vitenskapsmenn styrtende til. De, som viser seg å være moralfilosofer, kaster seg over den tilreisende med slag og banking. Siden blir stakkaren trukket inn i et stort hus, der mishandlingen fortsetter, helt til fire forskere kommer inn og redder ham fra tumultene. Skjønt Klim føler seg ubekvem over alle spørsmålene de stiller om ham og den altfor nærgående granskningen av hans figur. Her skal vi følge oversettelsen direkte (min kursivering):

 

«Jeg var ved at dø af skræk da jeg blev gennet ind i et anatomisk kammer, hvor jeg så en rædselsvækkende dynge af knogler og lig, der fyldte rummet med den frygteligste stank. I første omgang troede jeg det var en røverhule, men de anatomiske instrumenter der hang på væggene, lagde en vis dæmper på min frygt, for de gjorde det klart at min vært var læge eller kirurg. Da jeg havde siddet og kukkeluret i dette fængsel i en halv times tid, kom en kone ind med et måltid mad hun havde lavet til mig. Hun så meget venlig ud, men stod og betragtede mig opmærksomt og sukkede dybt fra tid til anden. Da jeg spurgte hvad hun var ked af, svarede hun at det var tanken om hvad der ventede mig, der fik hende til at sukke. ‘Det er et respektabelt hjem du er kommet til,’ sagde hun, ‘for min mand, der er herre her i huset, er embedslæge og dr.med., og de andre du så, er hans kolleger. Men de undrede sig så meget over din usædvanlige legemsbygning at de har besluttet at undersøge din indre konstruktion og dine indvolde og dissekere din krop for at se om de kan finde noget nyt der kan kaste lys over anatomien.’»

Fruen hjelper Klim med å flykte, etter hvert kommer hun inn på et ømtålig emne:

«Men på et tidspunkt drejede hun samtalen ind på et emne som jeg ikke var særlig glad for at høre om fordi jeg deraf kunne slutte at hun til gengæld for den tjeneste hun havde gjort mig, ønskede noget som moralen forbød mig. Hun fortalte i lidenskabelige vendinger om den urimelige situation de gifte koner står i der i landet fordi alle disse lærde undervisere er så dybt begravede i deres forskning at de fuldkommen forsømmer deres ægteskabelige pligter. ‘Jeg kan sværge på,’ sagde hun, ‘at det ville være ude med os hvis ikke en og anden ærlig og barmhjertig tilrejsende med jævne mellemrum lindrede vores nød og lagde deres lægende hænder på de lidelser der plager os sådan.’ Jeg lod som om jeg ikke forstod hvor hun ville hen. Jeg satte farten op – men min kulde øgede kun hendes glødende begær.

Bønnerne nytted kun lidt, hun slog om til en hæmningsløs vrede,

næverne trued med hævn, og i vanvid, med flagrende lokker,

bebrejdede hun mig min utaknemmelighed. Men da jeg ikke desto mindre fortsatte fremad, greb hun fat i en flig af mit tøj og forsøgte at standse mig. Det lykkedes mig med magt at rive mig fri af fruens greb, og da jeg var hurtigere til bens end hende, nåede jeg i løbet af kort tid uden for synsvidde. Hvor rasende hun var på mig, forstod jeg af de ord hun gang på gang slyngede efter mig: Kaki spalaki, dvs. ‘utaknemmelige køter!’ Men jeg tog hendes skældsord med spartansk ophøjethed, lykkelig over at jeg var sluppet frelst fra de vises land, som jeg ikke kan tænke tilbage på uden at gyse.»

Klim frykter to ting: å bli dissekert og måtte «forsyne» eller tilfredsstille den seksuelt underernærte fruen. I Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land drar Leander med tjeneren Sganarel (Sganarell, Sganarelle) for å søke visdom i filosofenes hjemland. Der blir de lokket inn i huset til en professor i medisin, hvor de holdes som fanger i påvente av anatomisering. Plottet har Holberg i hovedsak hentet fra Niels Klim.

Fra midten av 1600-tallet nøt anatomien stor anseelse ved Københavns Universitet, dette skyldtes ikke minst vitenskapsmenn som Thomas og Caspar Bartholin. Til naturens opplysning – òg godtfolks forlystelse – ble henrettede forbrytere skåret opp på Det anatomiske teater. Etterpå ble de parterte deler kokt i en stor kobberkjele og knoklene fraskilt.

Holberg forteller at «Anatomie-Kammeret» ble anlagt i 1644, og «paa den sall, som er over anatomie huuset er Academiets konstkammer, hvor i findes mange rare naturlige sager, hvoraf det beste er gived af Henrik Fyren» («Om Academiet», Dannemarks og Norges Beskrivelse). Universitetet hadde altså sitt eget kunstkammer; mest kjent er Kongens kunstkammer (ca. 1650) som rommet det som var typisk for tidens kunstkamre: sjeldne antikviteter, kunst fra hele verden, utstoppede dyr, fluer og edderkopper i rav og stål og andre rariteter. Kunstkammeret ble senere utvidet med en stor del av Ole Worms samling, som også inneholdt naturalier. «rare naturlige Sager», utvilsomt naturalier; naturgjenstander, gjerne preparert, til utstilling i kunstkamre, museer eller lignende. Henrik Fyren er ganske sikkert legen Henrik Fuiren (1614–1659). Hvorvidt han har samlet humane naturialer, er jeg ukjent med, eller om noen av naturalierne i Universitetets kunstkammer stammet fra anatomikammeret i etasjen under.

Det er spesielt Sganarel som frykter at hans mave skal skjæres opp, og han synes han allerede kan kjenne kniven. Så er det da også Sganarel som interesserer anatomiprofessoren mest. Etter at fangene har klart å flykte, utbryter han: «(…) Jeg kand sige, at jeg aldrig har haft større Begiærlighed til at anatomere nogen, end disse tvende Personer besynderlig den med Kaaben; thi det kom mig for, at hands indvortes Skabning vilde erhverve stort Lys udi Anatomien.»

«den med Kaaben» er Sganarel, som peker mot en av de faste komediefigurene til Molière, Sganarelle. Sganarelles forgjenger er Brighella, en av commedia dell’artes tjenerfigurer, og han bærer gjerne en kappe. Sganarelle var en karakter Molière ofte spilte selv. Det åpner for at Holberg skjuler seg bak Sganarel i sin komedie. Dette kan understøttes av at Scanarelle gjerne er den reelle eller innbilte hanrei. Enaktskomedien Le mariage forcé er forelegg for Scanarels Reyse til Det Philosophiske Land. Hovedpersonen Sganarelle er en eldre mann, som vurderer å gifte seg med en ung kvinne. Han frykter at hun skal være utro og kontakter en rekke filosofer for å be dem om råd. Det er implisitt at  mannens evne til å forsyne eller tilfredsstille konen svekkes med mannens alder. Det kan kokes ned til spørsmålet: Klarer Scanarelle å tilfredsstille en kvinne? 

Seksuelt underernærte kvinner stilt overfor en mann som kvier seg for å avhjelpe deres nød som i Niels Klims tilfelle, òg påkaller anatomenes nysgjerrighet på grunn av sin spesielle fremtoning, bringer tanken på Holberg selv, mannen med det pikelige ansiktet og en tander konstitusjon, som vek tilbake for seksuell omgang med kvinner.

Hadde Holberg grunn til å frykte anatomenes kniv? På Holbergs tid visste man ikke hvor testiklene hadde gjemt seg. De store anatomene hadde altså ennå ikke dissekert kroppen til en «kryptorkist»! Kanskje hadde de heller ikke formulert problemstillingen. Beliggenheten til de skjulte testiklene ble ikke oppdaget før etter forfatterens død, på slutten av 1700-tallet. Det som ville kunne opplyse den fysiske menneskenatur på Holbergs tid, var altså en dødsdømt «kryptorkist» som ikke ble unnet hvile i hellig jord. Snarere skulle liket fremvises på galgebakken eller hjul og steile, alternativt kunne det skjæres opp på et anatomisk teater.

Forutsetningen for at «kryptorkisten» – òg stadssatyrikusen – Holberg unngikk anatomenes kniv, var altså at han ikke ble dømt for en kapitalforbrytelse, for eksempel majestetsfornærmelse. Gjennom hele forfatterkarrieren balanserte Holberg på knivseggen; ville hans skjulte regimekritikk bli oppdaget? Komedien om Sganarels frykt for anatomene er blant Holbergs siste. Det er Sganarel som har avslutningsreplikken:

«Jeg med jer andre stemmer i

Og vil min Sorg begrave

Og takker Himlen 10 Gang ti

At jeg beholdt min Mave.»

Anatomene gikk glipp av muligheten til å blottlegge «Sganarel»s, komediedikterens, «indvortes Skabning». De oppdaget aldri hvor hans skjulte steiner befant seg, som ville skapt et stort lys innenfor anatomien. Kanskje ville steinene, som lå i magen, blitt innlemmet blant andre rare naturlige saker på Konstkammeret. Mot slutten av livet kunne Holberg puste lettet ut; han hadde sluppet forbi sensuren med sin fordekte satire over øvrigheten.

Molière spilte vanligvis Sganarelle, en reell eller innbilt hanrei i flere komedier.

 

Litteratur

«Seksualitet og sykdom hos Rousseau og Voltaire - og også om Ludvig Holberg», «Norsk Medisinsk Historisk Forening», Hønefoss 1987

Lars Roar Langslet, Den store ensomme – En biografi om Ludvig Holberg, Oslo, 2001

https://denstoredanske.lex.dk/

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XV

 

Da Bibelen ble oversatt som en abc og grammatikk

 

I Anden bog, Første sang er det en passasje som peker tilbake til den fremmedes beskrivelse av religionsforholdene på Anholt, med prestens tolkning av 1 Kor 6 som legitimering av fogdens og sin egen rett til seks ilanddrevne tønner med korinter. Et sentralt spørsmål i begge passasjer er hvordan Bibelen skal oversettes og utlegges. Jeg skal derfor foregripe omtalen.

Peder Paars og følge er arrestert; han og svennen Peder Ruus er plassert i Store sal i fogdegården. Prinsipalen drømmer søtt om krigsmarkens utfordringer og røper dermed en interesse utover kremmervirksomheten: krigføring. Etter hvert skal det vise det seg at kremmeren mener han selv er best til absolutt alt. Midt i Paars’ krigsfantasier slipper Ruus en dundrende fis. Kremmeren tror utladningen er en militærtromme, spretter opp og løper storm mot inventar og vinduer. Ruus forteller hva som har skjedd; Paars frykter ødeleggelsene på Store sal vil bringe dem til galgen. Svennen forteller da følgende:

«[…] O hvilke slemme Flatus!

(De kaldes saa paa Græsk) den lærde Hypocratus,

En gammel Jydsk Doctoor for otte tusind Aar,

Har skrevet saa der om: Hvis de ey Udgang faar,      

Da giør de meget ont, en ærlig Mand kand dræbe,»      

Ruus skulle ønske at han hadde det skriftet nå, for det ville sikkert kunne ha reddet dem. Paars sier at en slik bok ikke ville ha hjulpet dem i retten, og spør så hvordan svennen er blitt så lærd.

Ruus’ utsagn, som inneholder tre åpenbare feil, virker unektelig morsomt. «Flatus» er ikke gresk, men latin, Hippokrates er selvfølgelig ikke fra Jylland, og det er heller ikke 8000 år siden den greske legen nedtegnet sine skrifter. På den annen side vitner utsagnet om stor lærdhet, for Hippokrates (ca. 460 f.Kr.–377 f.Kr.) har vitterlig frarådet at fiser holdes tilbake. Sigurd Müller skriver i «Til ‘Peder Paars’»:

«Saa har jeg da henvendt mig til vor lærde Medicinalhistoriker, Professor, Dr. med. Julius Petersen med Anmodning om Oplysning i denne Sag og har haft den Glæde at modtage følgende Svar: ‘Deres Formodning om, at det hippokratiske Citat ikke er grebet ganske ud af Luften, er fuldkommen rigtig. Der er virkelig i et hippokratisk Skrift, ‘’Koiske Prognoser’’ […], der bestaar af aforistiske Sentenser, ogsaa en Passus om Flatus i prognostisk Henseende, hvilke jeg vil gengive efter min gamle lundensiske Ven Prof. Lönegrens omhyggelige Oversættelse:

‘’Bedst er det, om Tarmluften afgaar uden hørlig Lyd. Men det er bedre, at den afgaar med Bulder, end at den trænges tilbage. Dog antyder Luftafgangen, hvis den sker paa saadan Vis, Tilstedeværelsen af haard Sygdom og Delirier, for saa vidt da Patienten ikke lader det ske med Vidende og Villie.’’"

Bak kremmersvennen, hvis lærdhet har åpenbare mangler, aner vi den store lærde Holberg selv.

Ruus svarer på Paars’ spørsmål om hvor han har sin lærdhet fra, med historien om den lærde studenten Peer Iversen og dennes besøk i kremmerboden i Kalundborg.

En gang fant Ruus to gamle blader eller boksider i boden, og ville straks lage kremmerhus av dem. Etter opplysningen står et komma, deretter følger Justesens note til «Hypocratus», der han med et velvalgt eksempel kommenterer at enfoldige mennesker tror alt er skjedd i deres eget land, og så presenteres vi for historien om Iversen.

Ruus kjente Iversen, som også Paars vet hvem er, for noen år siden i Kolding. Sannsynligvis antyder Holberg med dette at kremmersvennen har tjent i Kolding, slik vi får vite at han har gjort i Flensburg. Dette var viktige danske havne- og handelsbyer. Kolding ligger i Syd-Jylland, ved grensen til Tyskland, mens Flensburg ligger på tysk side, i Slesvig-Holstein, som tidligere tilhørte Danmark. I begge byene oppførte Christian 4 prektige byggverk, som Kjempetårnet på Koldinghus og byporten Nordertor i Flensburg.

Det har neppe vært vanskelig for en kremmersvenn å få ansettelse i Kolding, men hvilken bestilling eller ærend kan Peer Iversen ha hatt? Spørsmålet kan også stilles slik: Hva gjorde den lærde studenten i Kolding? Sannsynligvis har det vært en latinskole i byen, der Iversen eventuelt har vært lærer eller hører. Det er også mulig Kolding er nevnt på grunn av en sak om teologisk uenighet som ble ført på Koldinghus under herredagen 21. februar 1614. Her vant teologen og bibeloversetteren Hans Poulsen Resen, som hadde kongens støtte, over motstanderen, presten i Stk. Nicolai kirke i København, bergenseren Oluf Jensen Kock. Dommen, der Kock ble landsforvist, var springbrettet for Resens geistlige karriere; året etter ble han utnevnt til biskop over Sjællands stift. Hans Poulsen Resen kommer jeg tilbake til. Ruus’ kontakt med Iversen i Kolding kan ha vært av samme slag som i Kalundborg. Ruus forteller følgende om den lærde:

 «Hand elsker gierne sødt, Rosiner, Mandler, Sucker, / Hand ofte gaar forbi vor Bod, og dybt sig bucker […]»

Den lærde Iversen kryper for å få rosiner og andre søte importvarer. Ruus synes han ser dum ut, men vedgår at han er slem (skarp) i sin teologi og lærd. Selv om Ruus bare er en kremmer, vet han dette fordi Iversen ser så uflidd ut, og «grunnlærde» folk er nøye med å gi inntrykk av at de ikke bryr seg om sitt ytre. Hele Kalundborg roser Iversen for hans lærdom, fordi han hverken vasker hender eller binder opp hosene. Den som kler seg pent og etter moten, vil aldri få reputasjon for lærdom. Holberg ble også beskyldt for å kle seg for pent. Til sitt forsvar sier professoren at han tar hensyn til omgivelsene, det vil si at han kler seg slik som de andre.

En dag bad kremmersvennen Iversen komme inn. Den lærde taler med ham om bladene i boden, som altså Ruus nevner innledningsvis i passasjen. Det dreier seg om papirblader eller -ark som brukes til kremmerhus eller annen innpakning. I vertshusscenen i Fjerde bog, Første sang uttrykker spissborgeren Jens Pedersen bekymring for varsler i tiden, som han mener peker mot verdens undergang. Blant de illevarslende tegnene han har notert seg, er følgende: «af Jertegns Postill jeg for nylig saae et Ark, / hvorudi Spege-Lax og Pølse var indsvøbet.» Dette viser at innenfor eposets ramme reduseres religiøse bøker, som en gang ble tillagt stor betydning, til innpakning av matvarer. Om det faktisk var slik på Holbergs tid at kasserte bøker ble anvendt til innpakning av kramvarer, er jeg ukjent med. Det bringer tanken på senere tiders bruk av kasserte aviser som innpakning av blomster, fisk etc.

Hvorvidt dette skal oppfattes metaforisk i den forstand at religiøse tekster brukes til befordring av handelsvarer og at de overtrumfer den religiøse teksten, får være et åpent spørsmål. Det er ingen tvil om at hr. Niels utnytter 1 Kor 6 til forsvar for fogdens og sin egen rett til alle tønnene med korinter som havner på Anholts strand.

Ruus sier til Iversen: «see et Skrift, som jeg ey kand forstaae, / Thi det forbandet var, som Krage-Tæer saae.» Dette er trolig skriften på de to gamle bladene som Ruus nevner innledningsvis i passasjen. Samtidig taler han om «Bladet» som Iversen får i hånden, noe som skaper usikkerhet om det dreier seg om begge eller ett av bladene.

Ruus hevder at den lærde står i forbindelse med fanden, for han svarer med en gang «at det Grædsk og Elamitisk var.» Dette fremtrer som en parallell til det Ruus forteller om presten på Anholt; hans forstand på gamle bøker tyder på at han har magiske evner.

Kremmersvennen veier opp en halv kilo rosiner og sier:

«Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel,

Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel,

[*] Du otte gange har sputert i Kiøbenhavn,

Og derved hos hver Mand forhvervet dig et Navn.

Hvis du vil dette Skrift udlegge og forklare,

Da otte Skilling kand du i Rosiner spare.»

Det er verdt å notere seg at den bibelkyndige Iversen belønnes med rosiner for å oversette tekster på gresk og elamittisk, to språk som begge kan peke mot Bibelen. Bibelen er opprinnelig skrevet på hebraisk og gresk, og oversettelse av elamittisk er omtalt i skriftstedet som Ruus henviser til. Oldtidsriket Elam lå sørøst for Babylonia, i dagens Iran. Presten på Anholt, som tolker Bibelen til fordel for fogdens og sin egen fortjeneste, får altså korinter, en type små rosiner, formodentlig som belønning for sin støtte til øyrikets øvrighet, fogden. Sammen med flere andre tekstlige forhold kan det tyde på at de to arkene/arket med kråketær på «Grædsk og Elamitisk» sikter til kasserte bibelsider på hebraisk og gresk, som lider den triste skjebne å ende som innpakningspapir i en dansk kremmerbod.

Justesen har en note til Iversens svar om at skriften er gresk og elamittisk: «Eftersom Græker og Elamiter staar sammen i Bibelen, saa tænkte hand at det var et.» Det er mulig Ruus, som bruker «Skrift» i nøytrum, mener skriften på begge de to omtalte bladene. Det ville forklare Iversens påstand om at det er to skrifttyper, gresk og elamittisk. Justesen forholder seg til oppfatningen om at det er én skrift.

Kort etterpå omtales den meget lærde Peer Povlsen, og hans tekster bærer preg av at han har «Magasiner / Af lidt Hebraisk og Grædsk». Hebraisk og gresk nevnt sammen viser utvilsomt til Bibelens originalspråk; Justesens note peker mot Apostlenes gjerninger. Det er verdt å merke seg at i slutten av sangen etterlyser Ruus Peer Iversen for at denne skal forklare på hebraisk en historie om magiske søvngjengere, som kan «allehaande Sprog og Tungemaal». Det viser at den lærde, som hevder å kunne gresk og elamittisk, også mestrer hebraisk. Dette er da også en forutsetning for å kunne omtales som bibelkyndig. Søvngjengere som kan alle slags språk, peker på sin side tilbake til Iversens identifikasjon av skriften på bladet/bladene i kremmerboden som gresk og elamittisk.

Det fremgår altså ikke klart hvorvidt Ruus fritter ut Iversen om begge de to gamle bladene med kråketærskrift eller bare ett av dem. Her må det skytes inn at gresk skrift åpenbart fremstår som kråketær for kremmersvennen, hvis kunnskap ikke omfatter gresk. Det er heller ikke sikkert om Iversen uttaler seg om skriften på begge eller ett av bladene. Denne uklarheten kan være bevisst fra Holbergs side. Kanskje ønsker han å tåkelegge sin mening, fordi den inneholder kritikk av øvrigheten; konge og kirke.

Det kan hevdes at heller ikke Bibelen er klar på alle punkter i Apostlenes gjerninger 2, som Justesen henviser til. Kapitlet forteller om det såkalte pinseunderet, da apostlene oversatte evangeliet om Jesus for jøder fra forskjellige land, som enten var kommet til Jerusalem for å feire pinse eller bodde i byen etter tidligere utlendighet. Nettbibelen (min kursivering):

«Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.

5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt.  7 Forskrekket og forundret spurte de: ‘Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

Under pinseunderet, da Evangeliet oversettes slik at folk med forskjellig språkbakgrunn skjønner det som sies, står elamitter sammen med jøder fra andre land. Det er dette Justesen sikter til med noten. Riktignok nevnes ikke grekere her, men det ville være underlig om det ikke også befant seg greske jøder «blant alle fromme folkeslag under himmelen». Kanskje kan utelatelsen av grekere skyldes at evangeliene er skrevet på gresk, til tross for at Jesus og apostlene snakket arameisk. Gresk var fellesspråket i Øst-Romerriket, som mange kjente, selv om det ikke var morsmålet. Dersom apostlene preket på gresk, ville det ikke være nødvendig med oversettelse. Dette får være et åpent spørsmål. Det som er sikkert, er at den bibelkyndige Iversens svar og Justesens note peker mot Bibelen, i det siste tilfellet mot apostlenes oversettelse av Evangeliet. Dette understøtter hypotesen om at oversettelse av Bibelen er hovedtema i passasjen. 

Iversen lurer kremmersvennen ved å hevde at skriften er gresk og elamittisk; slik får Holberg lurt inn en referanse til «oversettelsesunderet» i Apg 2. Det samme uttrykket finnes i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Erasmus (Rasmus) er blitt kjørt hjem fra København av en Rasmus Nielsen, trolig en bonde (jfr. Ludvig Holbergs Skrifter). I første akt, scene 6 forteller Erasmus' bror, Jacob, til faren, Jeppe, at Rasmus har sverget på at passasjeren ikke gjorde noe annet hele veien enn å disputere på «Grædsk og Elamitisk» med seg selv. Undertiden stirret han så grundig på månen og stjernene at han falt ut av vognen tre ganger. Det er naturlig å oppfatte det slik at den nyutdannede baccalaureusen har snakket høyt for seg selv på et språk vognmannen ikke har forstått. Denne har så spurt den lærde om hvilket språk det dreier seg om, og så har Erasmus svart gresk og elamittisk, som Rasmus har godtatt av mangel på lærdom. Dersom den «uvittige» vognmannen hadde hatt kunnskap om det som faktisk står i Bibelen, ville han skjønt at svaret var feil.

På Holbergs tid var det ennå ingen lærde som hadde klart å dekode de elamittiske innskriftene. Heller ikke i dag har man nådd frem til full forståelse av elamittisk skrift og språk. Både Iversen og Erasmus Montanus lurer altså alminnelige mennesker, og man kommer på den tanke at lureriet ikke begrenser seg til elamittisk skrift, men også gjelder temaer av større betydning for folk flest. Det skal snart bekreftes i Iversens tilfelle.

Sentralt i pinseunderet er formidling av Evangeliet på språk som folk kan forstå. Apostlene fylles av den hellige ånd, som setter dem i stand til å oversette fra arameisk eller gresk til et hvilket som helst fremmed språk som de tilstedeværende jødene taler. Skriftstedet kan stå som et forbilde for oversettere av Bibelen; deres sinn må være fylt av et ønske om å oversette teksten på hebraisk og gresk slik at folket kan forstå Ordet, Guds budskap. Her foregår Iversen med et dårlig eksempel.

I Ruus’ replikk til den lærde Iversen, «Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel, / Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel», siktes det til tekstmateriale som ble brukt i leseopplæringen. «A. B. C.» er en lærebok i lesning, «Fibel» er et eldre navn på abc. Her kan det muligens være en forkortelse for fibelbrett, der et ark med alfabetet, noen stavelser og en kort tekst var limt på en tretavle, vanligvis med skaft. Fibelbrettet kunne brukes sammen med en abc. Av grunner som vil fremgå under, sikter Holberg trolig til en abc; «Fiebel» er rimord til «Bibel», og det er sammenhengen mellom bibel- og abc-/fibelteksten som er poenget her.

På Holbergs tid ble det bare brukt katekisme-abc-er i Danmark og Norge (jfr. Litteratur). I en katekisme-abc er vekten lagt på den religiøse teksten, som Fadervår, Trosbekjennelsen og De ti bud. Den andre typen abc, som ble tatt i bruk senere, billed-abc-en, er utstyrt med bilder som illustrerer bokstavene.

Førsteinntrykket av Ruus’ uttalelse om at den lærde forstår sin bibel som Else skolemor sin abc, er utvilsomt positivt. Det er for øvrig verdt å notere seg at Ruus omtaler Iversens forstand på Bibelen idet han gir ham oppdraget med å utlegge teksten på bokarket/-arkene.

En skolemor er nødvendigvis godt kjent med den korte abc-teksten, rundt 16 sider. Når Iversen forstår Bibelen likedan, vil man gjerne tenke at han kjenner den lange kompliserte teksten like godt. Men hvis man leser uttalelsen grundigere, ser man at den åpner for en annen betydning: Det er måten å forstå teksten på, som er lik.

En skolemor har ingen akademisk utdannelse, snarere praksis i leseopplæring, for eksempel av egne barn ved hjelp av salmebok og katekisme, kanskje et abc- eller fibelbrett. Hennes mål er ikke at barn i alderen seks–ni år skal forstå trosbekjennelsen og de andre katekismetekstene, men at de skal lære seg å lese ordene. Når de mestrer dette, kan de gå over til å lære dem utenat. Det var ikke forståelse av katekismens budskap som betydde noe når presten undersøkte hva barna kunne av kristendom, eller når degn eller biskop overhørte ungdommen ved visitaser; det var å ramse opp ordrett det som stod der utenat.

I Anden bog, Anden sang fortelles det om striden på Anholt mellom Per degn og Gamle Gunild. Degnen hater Gunild fordi hun underviser barn og holder en «Puuge-Skole», det vil si en forberedelsesskole for de minste barna. Degnen mener det er hans rett å undervise barna. Konflikten kan peke mot Christian 5s Danske Lov, 2-18-13, som påbød at alle pugeskoler skulle nedlegges. Motsatt skolemødrene hadde degnen en viss akademisk bakgrunn; det var et krav at han skulle være student. Dette ble riktignok ikke alltid etterfulgt.

Holbergs omtale av Else skolemors abc-forståelse sikter til katekismetekstene. Ettersom hennes oppgave er å lære små barn å lese ordene, er det strengt tatt ikke nødvendig for henne å forstå noe utover ordenes direkte betydning, deres denotasjon. Else har en i dobbelt forstand bokstavelig oppfatning av ordet. Hun skal legge vekt på hvilke bokstaver og stavelser det er i ordet og dets bokstavelige betydning. Ordenes konnotasjon, deres overførte betydning, som er avhengig av sammenhengen de står i, behøver ikke den bry seg med som underviser barn ned til seksårsalder, som senere vil avkreves å gjenta teksten ordrett utenat. Man kan forestille seg en skolestue der en eldre kvinne leder en barnegruppe, kanskje fra seks til ni år, gjennom katekismeteksten stavelse for stavelse. De enkelte ordene var grafisk oppdelt i stavelser med bindestrek. Dersom man tar undervisningen som utgangspunkt, er Elses abc-forståelse dårlig. Dette får konsekvenser for den lærdes, student Iversens, forståelse av Bibelen.

Tolkningen kan understøttes av en detalj som nevnes under Mikkelsens oppramsing av Ruus’ ferdigheter litt tidligere i Første sang. Ruus hadde ikke gitt seg i kast med «Grammatica» (Jens Dinesen Jersins Grammatica latinæ præcepta majora fra1640, som var beregnet for de øverste klasser), men hadde nøyd seg med Donat. Donat sikter til en latinsk begynnergrammatikk av Aelius Donatus, som ble brukt i skolene. Donatus har skrevet to grammatikker, en liten og en stor, og det er utvilsomt den lille det siktes til. Videre  forteller Mikkelsen:

«Sin Credo kunde han, som andre sine Liige;

Skiønt han det ey forstod, men det vil intet siige,

Hans egen Hører, som var dog en dygtig Mand,

Det kunde legge ud, lidt bedre end som hand.»

Dette bekrefter at katekismeundervisningen hos skolemor i pogeskolen, der man får anta kremmersvennen har gått, ikke leder til forståelse av katekismeteksten, her Trosbekjennelsen. Likevel kan Ruus Trosbekjennelsen like godt som andre med tilsvarende bakgrunn som ham. Det betyr at han kan den utenat, men skjønner ingenting. Hans hører, det vil si underlærer på en lærd skole, kunne utlegge den litt bedre enn han.

Det står ikke at det er bibelblader Iversen skal oversette, «udlegge og forklare», for Ruus, men som omtalt, peker rammen mot Bibelen. Det kan understøttes av teksten som følger etter, som snart skal omtales. Vi antar altså at det er blader fra Bibelen den lærde studerer, som han «Udlægger Ord fra Ord, som det var hans Donat.»

Betydningen av kremmersvennens sammenligning mellom den lærdes forståelse av kråketærne på bladet/bladene og Donat, kan som i tilfellet med Else skolemor og abc-en virke som ros; Iversen er like flink til å forklare eller utlegge gresk og elamittisk som den latinske begynnergrammatikken. Samtidig åpner sammenligningen for en undertekst: Iversen oppfatter teksten på bladet/bladene (les bibelsidene) som en begynnerbok i grammatikk; han utlegger ordenes grammatiske eller språklige side, for eksempel kjønn, tall, kasus.   

Sammenligningen mellom den lærdes utlegning av bladet/bladene med gresk og elamittisk (les hebraisk) skrift og nivået på abc-undervisningen og en latinsk begynnergrammatikk bringer tanken på Hans Poulsen Resens bibeloversettelse fra 1607, som er omtalt i innlegget 8.11.2023, «Fogd Woldemars vrakrett og de seks tønnene med korinter» (revidert):

Resens oversettelse var den første som utelukkende baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Den meget lærde teologens mål var å oversette ordrett og følge setningsbygningen så langt mulig. Resens bibel omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse og språket som et slags hebraisk-dansk og gresk-dansk. Ordene, som Resen oversatte helt bokstavelig, var på plass, men betydningen var vanskelig å få tak i, spesielt for menigmann. Kravet til bokstavtrohet skygget for betydningen av Guds ord, som var Luthers hovedfokus.»

Fortellingen om hr. Niels’ lesning av 1 Kor 6 om apostlene som oversatte evangeliet, der han oppfattet «de Corinther», korinterne, som korinter, kan tolkes som en satirisk fremstilling av Resens bokstavelige bibeloversettelse.

I «Epistel 60», som er en satirisk forsvarstale for Fanden, skriver Holberg at mottageren ikke må vise dette brevet til noen, spesielt ikke til hr. Niels eller Peder degn «de samme kunde forklare alting efter Bogstaven, og deraf tage Text til Prædikener.»

Kremmersvennen blir så imponert over Iversens lærde utlegning, at han får tårer i øynene. Det er likevel ingenting som tyder på at han forstår den, og han spør: «Petrus! har mand ey den Bog paa Tydsk, / Jeg veed der ikkun lidt af Skrifter er paa Jydsk.» Justesen forklarer i en note at Ruus ikke turte å si bare Per mer, fordi han fornemmet at personen var «saa meget lærd». Iversens utlegning fremtrer i tillegg til å være en ord for ord-oversettelse altså som sprenglærd. Det peker med stor sannsynlighet mot Resens Biblia. Ruus’ etterlysning av en tysk oversettelse, peker i så fall mot Lutherbibelen, som var oversatt for at alminnelige mennesker skulle ha tilgang til Guds ord og ikke være avhengig av et presteskap som stod over dem. Lutherbibelen var utgangspunkt for flere danske bibeloversettelser, som Frederik 2s og Christian 4s, som var forståelig for folk flest, men som var vanskelig å skaffe seg (jfr. innlegget 8.11.2023). Vi skal notere oss den lærdes svar.

Iversen mener det er en synd å skrive på morsmålet, for da vil håndverksfolk bli lærde; mang en bonde vil driste seg til å si at det er snakk, det som doktorene lærer. Vi lærde må sørge for, sier han, at vi holder visse ting for oss selv. Nå innbiller de dem at blekk er laget av most eller saft, himmelen av glass og at månen er av ost. Justesen skriver i en note at Iversen tale er «noget eqvivocque», noe tvetydig. Han synes å tale ironisk, men Ruus tar det i det minste for alvor. Poenget er at de lærde lurer folket til å tro på ting som åpenbart er feil. Dette kan de gjøre fordi det ikke finnes bøker på dansk, det gjelder spesielt bibler, som kan bevisstgjøre folket slik at de avslører de lærdes løgn. Den lærde stand i Danmark er altså interessert i å holde folket i uvitenhet, slik at de godtar deres feilaktige utlegninger i trosspørsmål av betydning for regimet. På toppen av den lærde stand står den geistlige øvrighet med Sjællands biskop i spissen.

Etter herredagen på Koldinghus da Resen ble frikjent for beskyldningene til Olaf Kock, vokste altså bibeloversetterens makt. Selv om han måtte love å uttrykke seg etter de vanlige danske talemåter i trosspørsmål, gikk han etter hvert inn for en teologi som fullstendig utelukket den menneskelige fornuft. Dansk biografisk leksikon skriver:

«Iøvrigt har hans teologiske irrationalisme også en klar politisk baggrund: det var i den stadig stærkere centralmagts interesse at der blev sat en stopper for folks forsøg på at tænke selv. Og her bød R. sig til. Selv hans forskellige akademiske tesesamlinger er på deres vis mønstergyldige gennem deres uforståelighed.»

Kirken er kongemaktens tro tjener; etter reformasjonen inngikk konge og kirke et partnerskap som ble ytterligere forsterket i tiden som fulgte. Under eneveldet ble kongen dyrket som en gud med kirkens velsignelse. Kongeloven (1665) var kongedyrkelsens konstitusjon.

Iversen stiller spørsmålet om hvordan det ville gå med de lærde i «Pavedommet», landene som var underlagt pavens makt, dersom Bibelen var på valsk, de romanske språk; ordet brukes spesielt om fransk og italiensk. Spørsmålet speiler bibelforholdene i Danmark; folket hadde ingen bibel oversatt fra hebraisk og gresk på et språk som de kunne forstå. Man kunne stille det retoriske spørsmål om hva som ville skjedd med de lærde i «kongedommet», dersom Bibelen hadde vært på dansk? Vi ser bort fra Resens Biblia, som var på hebraisk-dansk og gresk-dansk og folket ikke forstod. Iversen svarer selv; folket hadde skjønt at det bare var snakk, det som de lærde innbilte dem; folket ville bli rebelsk og ikke lenger holde seg i sitt skinn. Han sikter til det valske folket, men vi kan ut fra den tekstlige rammen gjøre svaret gjeldende også for det danske folket. Det samme gjelder for folket på Anholt, et satirisk bilde av Danmark, der presten innbiller menigheten at 1 Kor 6 forbyr noen å ta seks tønner korinter fra en fremmed skipslast, fordi alt vrakgods tilhører fogden og presten, jfr. innlegget 8.11.23, «Fogd Woldemars vrakrett og de seks tønnene med korinter».

Iversen håper aldri noen vognmann i hans tid blir så kjekk at han tør si: «Peer, du taler som en Giæk.» Dette peker frem mot Erasmus Montanus, som under turen fra København til Berget oppfører seg som en gjekk og forteller vognmannen at han snakker gresk og elamittisk. Vognmannen tar ikke til motmæle. Justesen har en note til Iversens uttalelse. Dette er liksom i Roma i gamle dager, da Juvenalis med hjertens sorg og smerte forteller at tilmed en kvinne tør resonnere over Homer og Vergil, og han siterer fra «Satire 6», den berømmelige misogyniske satiren.

Iversen sier at dersom Ruus visste hvor lett man kunne miste sitt navn ved å utgi skrifter på dansk; den som bare skriver på dansk, blir foraktet; han vil aldri bli oppfattet som lærd, så ville Ruus gitt ham rett. Iversen fortsetter:

«Du veedst Lars Hendriksen, du ham til Prikke kiender,

Hand aldrig bliver lærd, hvor hand sig snoer og vender,

Hand kand hos lærde Folk fast aldrig faa Credit,

Hand skriver kun paa Dansk; De raaber: Det er – – –.

Peer Povlsen, derimod, som haver Magasiner

Af lidt Hebraisk og Grædsk, og er en half Latiner,

Hans Navn blant store Mænd bør staa i Almanak,

Skiønt det hand skriver er kun idel Pølse Snak.  

Det er dog got Latin, med lidt Hebraisk poleret,

Mand dog skinbarlig seer, at hand har vel studeret,

[†] Hand Disputeret har om Romersk Skoe og Hat.

Saa riig er hand paa Ord, saa vel har hand det fat.»

 

I «Til ‘Peder Paars’», der Sigurd Müller viser hvilke imponerende lærde kunnskaper Holberg besitter, avslutter han med å peke på sammenfallet mellom forbokstavene i Lars Hendriksen og Ludvig Holberg. På et metaplan kjenner selvsagt Peder Ruus Holberg til prikke. Samme hvordan Holberg snor og vender seg, vil han aldri bli anerkjent som lærd. Han skriver for det meste på dansk, og vi får ta ham på ordet; de lærde mener det er skitt. Holbergs prosaiske forfatterskap vitner om en sann opplysningsmann. Målet er å opplyse folket, og i den hensikt skriver han om historie, samfunn, juss, økonomi og religion på et forståelig dansk. Her er han ganske alene; Holberg er foregangsmann når det gjelder å opplyse det danske, og norske, folket. Også komediene har et viktig element av opplysning eller oppdragelse i seg. Under lesningen må man riktignok ha in mente at Holbergs samlede forfatterskap faller inn under eneveldet og sensurinstitusjonen. Man vil derfor sjelden finne åpenlys kritikk av øvrigheten; oldenborgerkongene og deres støttespillere i kirken; den må man lete etter.

Holbergs opplysningsvirksomhet på dansk får vi anta gav liten cred blant hans lærde kolleger. Hendriksens (les Holbergs) rake motsetning er den meget lærde Povlsen, med et navn som sammenfaller med mellomnavnet til den store lærde, bibeloversetteren Hans Poulsen Resen. Den første opplysningen Iversen gir om Povlsen, er at han har magasiner av litt hebraisk og gresk. Dette bringer tanken på Hans Poulsen Resen, som var den første som oversatte Bibelen fra hebraisk og gresk til dansk. Som omtalt var språklig påvirkning fra hebraisk og gresk merkbar i denne oversettelsen. Resen var anerkjent for sin lærdhet, og fikk etter hvert den høyeste geistlige stillingen i Danmark, biskop over Sjællands stift. Samtidig var han kjent for å uttrykke seg slik at det var vanskelig å forstå, også for kirkens menn. Det er gode grunner til å anta at Povlsen sikter til bibeloversetteren Hans Poulsen Resen. Dette bestyrkes ved at Holberg, som i denne passasjen høyst sannsynlig omtales som Lars Hendriksen, i Fjerde bog opptrer som stadssatyrikus Hieronymus. Det er enighet i Holberg-persepsjonen om at Hieronymus er forfatterens alter ego. Hieronymus er navnet til den lærde kirkelæreren Sophronius Eusebius Hieronymus (ca. 347-419), som til tross for sin lærdhet oversatte Bibelen fra hebraisk og gresk til en latin, som alminnelige innbyggere i det gamle Romerriket forsto. Den ble etter hvert kalt Vulgata, «den alminnelige». Etter hvert som språkforholdene endret seg, oppstod en avstand mellom latin og de romanske eller valske språk. En revidert versjon av Vulgata, Nova Vulgata, er Den katolske kirkes offisielle bibel. Ved siden av Vulgata finnes en rekke oversettelser til de romanske språk, der de eldste går helt tilbake til middelalderen.

Det råder utvilsomt en likhet mellom Lars Hendriksen og Hieronymus; begge skriver bøker på et språk som folket kan forstå. Hendriksen omtales i en passasje der Bibelen nevnes direkte eller indirekte, og de lærdes motvilje mot å skrive på et språk som folket forstår, er tema. Samtidig er det en del av beskrivelsen av Povlsen som ikke passer på bibeloversetteren. Men for Holberg som skriver under sensur, er det viktig at øvrighetspersoner som blir kritisert, ikke kan gjenkjennes. Så vidt meg bekjent har ikke Resen forsket på antikken og «disputeret om Romersk Skoe og Hat». Her kan det bemerkes at romerne ikke brukte hatt. Det er også andre opplysninger om Povlsen som virker kontrære. Han har magasiner, det vil si store mengder, av litt hebraisk og gresk. Han er en halv latiner, men skriver dog «godt Latin». Som tidligere omtalt, kan en slik uklarhet være bevisst fra forfatteren, som har lagt «støy på linjen» for at kritikken av øvrigheten ikke skal avsløres. 

Hieronymus’ (les Holbergs) funksjon som stadssatyrikus omfatter kritikk av flere personer, deriblant en skolemester, som han mener er «General-Pedant». Dersom vi antar at det dreier seg om «general-skolemesteren», selveste Sjællands biskop, skjønner vi at Hieronymus er redd for å si dette høyt. Her har Justesen en note til Midas’ hoffbarberer, som hvisket i et hull at kongen hadde eselører. Hieronymus' satiriske ytringer skal behandles i detalj under omtalen av vertshusscenen.

Resen, talsmann for barokkens autokratiske ideologi, og Holberg, opplysningsmannen, representerer helt motsatt syn; bibeloversetteren fordunkler, forfatteren opplyser. Hieronymus’ rolle som oversetter av Bibelen til et språk folket kunne forstå, har stor symbolverdi i Holbergs poetiske forfatterskap. Det kan avleses av komedienes gjennomgangsfigur Jeronimus; navnet er den danske formen av Hieronymus. Jeronimus er den komiske varianten av stadssatyrikus Hieronymus. Bak hans gammelmodige religiøse og moralske overdrivelser skjuler det seg en kristendomsforståelse basert på Bibelen og Luther, som er den andre store teologen som oversatte Bibelen for folket. Dette er tydelig uttrykt i Jean de France eller Hans Frandsen (oppført første gang 1722). Jeronimus’ brautende utøvelse av farsmyndigheten over sin lydige datter Elsebeth er en karikert illustrasjon av Luthers Hustavle og den maskuline dominans over kvinnen etter Bibelens syndefallshistorie. Her målbærer Jeronimus Bibelens ord, samtidig som tanken bringes på den andre bibeloversetter, Luther, som også er motiv i komedien. I innlegget «Kommentarer til Jean de France eller Hans Frandsen I - Hieronymus eller Jeronimus» (10.11.2020) omtales parallelliteten mellom Hieronymus og Luther på den ene side og Jeronimus på det annen. Her skal nevnes Jeronimus' vektlegging av korporlig tukt, katekismen og hans feiring av jubelfesten for den lutherske reformasjon, trolig den som ble avholdt i 1617.

Dersom man plukker opp de korn som Holberg sådde langs en kronglete sti, er det mulig å finne frem til forfatterens budskap: Folket skal opplyses i dobbelt forstand av Guds ord. Da må Bibelen oversettes til et språk som folket forstår. Foregangsmennene er Hieronymus og Luther, veiviseren er fornuften som Gud har skapt, målet er naturens, Guds, lys.

 

Litteratur

Charlotte Appel, "Cathecism Primers i Denmark (and Norway until 1814)" i Learning to Read, learning Religion - Cathecism primers in Europe from the sixteenth to the nineteenth century. Edited by Britta Juska-Bacher, M.O. Grenby, Tuija Laine, Wendelin Sroka

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter

 

 

 

  

,

 

 

Dagens facebookinnlegg / Da Brand bråkte i timen

Den nyutdannede teologen Brand vandrer vestover i fjellheimen, i nærheten av barndommens trakter. Han minnes den gang han fikk lattervrid i magen og bank av skolemor. Årsaken var at han tenkte på en mørkredd ugle og en fisk med vannskrekk.

Skolemorinstitusjonen var knyttet til byen, ikke til bygda, der som Brand vokste opp. Holberg skriver om Else skolemor i "Peder Paars." Hun underviste de minste barna i lesing og skriving ved hjelp av ABC. Det kan gi en forklaring på at Brand tenker på ugle og fisk. Dette er typiske bokstavord, det vil si ord som brukes for å innprente alfabetet i barna, gjerne med et bilde i tillegg. U + F = UF(F).

Når skolemor terper på alfabetordene, forvandler guttungen dem til begreper som uttrykker manglende evne til å oppfylle den ideale bestemmelse. Dette minner om lille Henrik som lo skadefro av sine egne prektige dukker.

«Lattervrid i Maven», som gjentas en gang, «Lattervrid», peker mot et vanlig uttrykk hos Holberg, «Vrid i Maven». Årsaken til at Holberg omtaler Else skolemor, er for å vise hvordan teologen Peer Iversen forstår Bibelen; akkurat slik hun forstår sin ABC.

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XIV

Fogd Woldemars vrakrett og de seks tønnene med korinter





Neste punkt i eylandet Anholts «statsbeskrivelse» er religionen. Den fremmede mannen forteller at deres tro er ren og pur, som den var på de tider kong Dan satt ved roret. Justesen har en note som opplyser at kilden er «Jens Blocks Chorograph» (korografi, lokal stedsbeskrivelse). Jens Block er Anholts barberer med flere tilgrensende oppgaver av medisinsk art, deriblant å sette klystér. I helteeposet er det flere henvisninger til kong Midas’ taletrengte barberer, noe som ansporer til en grundig lesning av passasjen på jakt etter en kongekritisk undertekst.

Kong Dan er danenes, og Danmarks, mytiske første konge. I Dannemarks Riges Historie går Holberg grundig gjennom de ulike kilder som omtaler kong Dan, og konkluderer med at denne høyst sannsynlig er like historisk som fugl Føniks. Passasjen viser at man i «Anholtsriket», et satirisk bilde av Danmarksriket (jfr. forrige innlegg), fremstiller landets historie ut fra mytiske forestillinger. Kong Dan var naturlig nok hedning. Opplysningen om at troen på Anholt er like pur og ren som den var under denne hedningekongen, har dobbelt bunn. Overtekstlig kan det oppfattes slik at troen under Dan ikke var blitt oppblandet med fremmede religioner eller endret, noe som heller ikke har skjedd med troen på Anholt. Hva slags uendrede tro man i så fall har på Anholt, er ikke lett å fastslå. Reformasjonen innebar en stor endring av religionen etter innførelsen på 900-1000-tallet. En undertekstlig lesning er snublende nær: Troen på Anholt er slik den var under kong Dan: pur hedendom.

Holberg har ganske sikkert forestilt seg at kong Dan som germaner har delt den tro som etter hvert utviklet seg til norrøn mytologi, som forfatteren for øvrig omtaler i sin statsbeskrivelse Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Holberg refererer til Saxo som skriver at Dan anla avgudsdyrkelsen i «Siælland, Falster, Møen, Lolland og alle de Øer, som under eet Navn vare kaldne Vithe Slætterne, det er de Vithers eller Gothers slætte Marke.»

Den fremmede forteller at fogden ikke liker at noen sekter skal vinne frem. Han vet om et kjetteri som reiste seg for noen år siden; man hadde ikke rett til å nyte det vrak som drev inn til øya. Fogden var ikke sen om å forby slik lærdom, noe som skaffet ham et stort navn hos enhver. En kjetter fikk seg da til å si at en slik gudsfrykt har kun til hensikt å berike seg selv; «Mand veed, at Fogden har af Vraget største Part, / Hr. Niels har og sin Deel, slig Iver har ey Art.»

Fogden reagerer som om «kjetteren» bryter et religiøst bud på Anholt: Du skal ikke endre troen. Den skal være ren og pur som under kong Dan. Dette bringer tanken på Kongeloven, som likesom Woldemars rett folket ikke får se (jfr. forrige innlegg). Lovgiveren, Frederik 3, befaler, med Peder Schumachers penn, i artikkel 1 (min kursivering):



«Den beste begyndelse til alting er at begynde med Gud, det første derfor, som vi for all ting ville udi denne konge-lov alvorligen have befalet, er: At vore efterkommere, børn og børne-børn i tusinde leed, paa fæderne og moderne, enevolds Arve-Konger over Dannemark og Norge ære, tiene og dyrke den eene, rette, og sande Gud paa den maade og maneer som han sig i sit hellige og sande ord aabenbaret haver, og vor christelig troe og bekiendelse klarligen derom formælder efter den form og maade, som den reen og uforfalsket er bleven foresat og fremstillet udi den Ausburgiske Confession aar et tusind femhundrede og tredive, og ved samme reene og uforfalskede christlige tro holde landets indbyggere, og den vældeligen haandhæve og beskierme i disse lande og Riger mod alle kiettere, svermere og Guds bespottere.»



Enevoldskongen befaler her at hans etterkommere skal dyrke Gud som vår (majestetisk flertall) kristne tro og bekjennelse tydelig bekjentgjør, etter den formen som den ren og uforfalsket er blitt fremstilt i Den augsburgske konfesjon og holde landets innbyggere ved samme rene og uforfalskede kristne tro, og skjerme den mot kjettere, svermere og gudsbespottere. Disse formuleringene i Kongelovens første artikkel fremtrer som forelegg for den fremmedes beskrivelse av fogd Woldemars håndhevelse av troen på Anholt, godt hjulpet av presten, hr. Niels. Kongeloven føyde Holberg selv inn i Dannemarks og Norges Beskrivelse.

Woldemar likestiller det å forderve den rene pure tro, som er slik den var under hedningekongen Dan, med ikke å frykte Gud. Gudsfrykten er hjemlet i Moselovens første bud (etter Christian 4s Biblia):



«Du skalt icke hafve andre Guder for mig.»



Budet er forklart i Luthers Lille katekisme (utgave fra 1854):



«Vi skulle over alle Ting frygte, elske og forlade os paa Gud.»



Den kristne tro hviler på første bud og gudsfrykten. Det andre bud utfyller det første:



«Du skalt intet Billede giøre dig eller nogen Lignelse efter det som er i Himmelen eller nedre paa Jorden, eller efter det som er i Vandet under Jorden. Du skalt icke bede til dem: Thi jeg som er HERREN din Gud, er en nidkier Gud som hiemsøger Fædernes Misgierninger paa Børnene, indtil tredie og fierde Led, paa dem som hade mig. Oc jeg giør Miskundhed med mange tusinde som mig elske oc holde mine Bud.»



Fogdens forbud mot å stille spørsmål ved vrakretten hans, hvis håndhevelse angivelig er uttrykk for gudsfrykt, er forkvakling av Moselovens første bud. Dette budet byder at fogden og alle andre skal frykte, elske og stole på Gud, ikke at alle anholtingene skal tro på det samme som under kong Dan, som gir seg utslag i at fogden kan rane fremmede skip og beholde mesteparten selv. «Gudsfrykten» på Anholt skyldes ikke Herrens nidkjære straff hvis de ikke holder hans bud, men fogdens redsel for å miste sitt «regale», vrakretten, som rangerer over fremmede sjøfolks liv. Den kan ledes tilbake til sjørøveren Erik av Pommern (1382-1459)  og i siste instans hedningekongen Dan. Det er neppe for mye sagt at man i hedensk tid hadde rett til både å rane og drepe fremmede. Germanerne var liksom mange andre folk erobrere; å ta gods og liv inngikk som del av kulturen. Det samme gjaldt å slavebinde mennesker, som de hadde tatt til fange. 

Etter reformasjonen vokste kongens makt, og kirken fulgte villig opp med bibelfortolkninger som rettet seg etter dette. Under Christian 4 var kongen blitt til en gud, og eneveldet brakte med seg en kongedyrkelse uten sidestykke. Riktignok fastslår Kongeloven at Gud står over kongen som dommer, men for øvrig er kongen unndratt enhver verdslig lov:



«Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.»



Kongen kan altså ikke rammes av det verdslige regiment, bare av det åndelige. I henhold til Luthers toregimentslære er både det verdslige og det åndelige regiment uttrykk for Guds makt. I siste instans slipper altså enevoldskongen unna Guds makt. Det verdslige regiment, som er rettet mot menneskets kropp, utøves med makt og våpen og har sin bakgrunn i at mennesket er syndig. Kongeloven unntar altså kongen fra synden, som er nedarvet fra Adam og Eva og helt grunnleggende for den kristne tro. Folket skal holde og akte kongen for det høyeste hode på jorden. Kongen er ifølge kirkens utlegning en gud. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning i Danmark; kongene var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget er ytterst tvilsom. I innledningen til Kongeloven hevder Frederik 3, som altså er støttet av Peder Schumachers penn, at Gud har forhindret den overhengende fare landet svevet i (å bli erobret av svenskene) og med dette mål utvirket at de ikke alene oppnådde fred, men beveget riksrådet, samtlige stender, adel og uadel, geistlig og verdslig til å avstå sine forrige kår og valgretttighet og kjenne den tidligere håndfestingen gitt av kongen for død og maktesløs.

Gud har reddet danskene fra den svenske fienden; Herren er åpenbart på danskenes side. Videre har Gud fått riksrådet etc. til å overlate all makt til kongen. Dette er det enkle budskap som er skjult i kammersekretærens, «den lille skriver»s, snirklete tekst, der subjekt og verbal er adskilt av en rekke andre tunge setningsledd, slik at det nesten er umulig å vite hva subjektet, Gud, har gjort.



Kirken aksepterer forklaringen. Holberg hevder i biografien om Peder Schumacher (Dannemarks Riges Historie) at han som ung bodde i huset til biskop Jesper Rasmussen Brochmand (1585-1652), som utformet den lutherske ortodoksi i Danmark. Forfatteren beskriver detaljert hvordan biskop Brochmand manøvrerer protegeen inn i en situasjon, der han kan presenteres for Frederik 3 på en fordelaktig måte. Ved denne anledning klarer biskopen underhånden å bevege kongen til å betale for en utenlandsreise for Schumacher. Et vektig argument er at dersom den overmåte begavede gutten ble videre skolert, nemlig påkostet en utenlandstur, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Kongen lar seg friste og punger ut. Etter hjemkomsten fra utenlandsreisen klarte Schumacher etter hvert å få inntrede hos Frederik 3 og ble raskt kongens betrodde bibliotekar og kammersekretær.

Kongeloven, som fastslår at Gud har beveget riksrådet til å unndra Frederik 3 og hans rettmessige arvinger fra loven (les synden) og pålagt folket å akte kongen som den høyeste på jorden, bryter med Moselovens første og andre bud. Det kan hevdes at den oppfordrer til avguderi, noe som kongedyrkelsen under eneveldet, spesielt under Christian 5 og hans seremonimester Schumacher Griffenfeldt, illustrerer. Heller ikke Christian 4s pasjonerte identifikasjon med den lidende Kristus etter tapet i Keiserkrigen går fri for anklagen om å ha satt seg i Guds sted.

Kjetteren påstår altså at fogdens nidkjære etterlevelse av den ufordervede gamle tro, hans gudsfrykt, er skalkeskjul for iveren etter å berike seg av fremmed vrakgods. Her utgjør cargoen utvilsomt den vesentligste verdien. Fogden pukker på sin rett til å berike seg av fremmed varelast, som var akkurat det danskekongen gjorde ved den ublu tollinnkrevingen i Øresund. Dette er fastslått i Kongeloven (jfr. forrige innlegg), der det står at kongen har rett til å fastsette tollsatsene etter eget ønske. Her skal det skytes inn at fastsettelsen av størrelsen på Øresundstollen var regale også før eneveldet.

I Christian 5s Danske lov, som baserer seg på Kongeloven, står det at kongen kan oppreise mindremenn (tremarksmenn). Dette er mennesker som har gjort seg skyldig i ran eller annen uærlig handling. Den fremmede hevder at han «paa Samvittighed og Ære» kan si at kjetterne gjør fogden urett som lærer en slik lærdom. Tidligere har mannen uttalt at han kan vitne om at intet ondt har skjedd på noen dager, som kan mishage fogden. I forrige innlegg har jeg trukket en linje fra påstanden om at den fremmede kan vitne, til fogdens rettsutøvelse, der han først dømmer voldsmenn til tremarksmenn, som ikke har rett til å vitne, siden oppreiser dem. På Anholt kan altså uærlige uttale seg på samvittighet og ære etter å ha blitt oppreist av fogden. Den fremmede er slett ikke noe bedre enn de tre voldsmennene. Han tenner ild på klinten etter havariet, og man stiller uvegerlig spørsmålet om ikke ilden burde vært tent på forhånd for å unngå havari. Etter all sannsynlighet stjeler han tolv riksdalere fra lommen til Peder Paars, organiserer berging av cargoen og fremskaffer siden en bande røvere og tilraner seg godset under dekke av en fredsavtale. Budskapet i den fremmedes «vitnemål» er udelt ros til fogden. Det er nærliggende å tolke det slik at statsbeskrivelser som man gjør seg angenem ved hoffet med (jfr. forrige innlegg), aldri inneholder kritikk av monarken. Det får vi tro også gjelder Holbergs statsbeskrivelser og andre skrifter som han dedikerte til konge og kronprins.

Den fremmede hevder at fogdens eneste forsett er å holde den gamle, rene tro i hevd, slik at man kan leve i fred og ro på sin øy. Så legger han til: «[…] hand af Antiqviteter / En Elsker er, hand kand ey lide ny Propheter.»

«Antiqviteter» kan bety oldtidskunnskap eller skrifter om oldtiden, og det er trolig den siste betydningen som gjelder her. Fogden elsker skrifter om oldtiden, og vi får anta det gjelder den nordiske oldtid, den gang den ikoniske Dan hersket i Danmarksriket.

I Dannemarks Riges Historie nevnes de kilder til den tidligste danske historie og kong Dan som Saxo omtaler, deriblant inskripsjoner:

«Hvad de gamle Inscriptioner anbelanger, da siger Bartholin udi hans Antiqviteter, at de samme ere saa mørke og uforstaaelige, at naar man undtager 4 eller 5 Steene, saa kand de øvrige ved ingen Menniskelig Hierne forklares.»

«Antiqviteter» refererer til Thomas Bartholin d.y.s Antiqvitatum Danicarum de causis comtemptæ a Danis adhuc gentilibus mortis libri tres (ɔ: Tre bøger danske antikviteter om årsagerne til danernes dødsforagt mens de endnu var hedninge). «Antiqviteter» eller Antiqvitates er altså blant skriftene som handler om den gamle rene tro, som fogd Woldemar vil holde i hevd ved sitt regime på Anholt. Det åpner for at det er disse tre antikvitetene fogden elsker. Og akkurat som i tilfellet med hans spesielle behandling av voldsmennene, som han først dømmer til tremarksmenn og siden oppreiser, støter vi her på Christian 5.

Antiqvitatum utkom 1689, det vil si under Christian 5s regime, og er dedikert til enevoldsmonarken. Bartholin var kongelig antiquarius. Under eneveldet rådet en spesiell interesse for Danmarks angivelig ærerike fortid, som skulle bidra til å grunnfeste rikets storhet. Liksom under nasjonalromantikken, som også svermet for vikingene, var nasjonsbygging en prioritert sak. I Bartholins Antiqvitates kan man lese om de hedenske daners mot. Det står i sterk kontrast til den fremmedes påstand om at fogden holder den gamle tro i hevd for at de skal leve i fred og ro på øya. Holberg understreker i beskrivelsen av den gamle hedenske tro i Danmark at krig hadde en høy stjerne. Det hang sammen med forestillingen om at det bare var dem som døde i krig, som ble opptatt av Odin i Valhall, der krigerlivet kunne fortsette.

Den fremmede forteller at deres prest er meget lærd, han preker og døper vel. Ingen kan «med Skiel» si noe annet om ham. Igjen bringes juridiske begreper inn i statsbeskrivelsen for å understreke at den er vederheftig. Men som omtalt over, er ikke den fremmede et troverdig vitne. «Skiel» betyr her med billighet, rimelighet eller etter gjeldende vedtekter eller lover. I den betydning brukes ordet gjerne sammen med rett, med rett og skjell, og det er mulig vi skal se «med Skiel» som en forkortelse. Holberg bruker ofte dette uttrykket.

Inntrykket av at presten slett ikke preker vel, festner seg da den fremmede forteller at denne ikke har noen Bibel, men herlige postiller med kobberstykker i. Kort etterpå forteller han riktignok at hr. Niels viser til 1 Kor 6. Dette viser til liten kunnskap om Bibelen hos den fremmede, noe jeg kommer tilbake til. Hans opplysning om de herlige bøkene med kobberstikk bestyrker inntrykket av at eposets tidsplan er blitt skjøvet frem i tid. Vi befinner oss ikke lenger i 1608, men under eneveldet. Så sent som i 1633 ble det kun benyttet fire kobberstikk da Christian 4 gav ut sin påkostede Biblia; kongeportrettet og tre frontispise-illustrasjoner. Resten av illustrasjonene var eldre tresnitt. Det første kobberstykket i en dansk bok var portrettet av Frederik 2 i hans Biblia, som ble trykket 1589, etter kongens død. Her var alle de andre illustrasjonene tresnitt.

I kirken leser hr. Niels, presten, uten briller av en gammel lærd postill, som heter «Jertegns», utvilsomt Christiern Pedersens Jærtegnspostille fra 1515, som altså er førreformatorisk. At han «leser» uten briller, betyr helst at han kan den utenat. Justesen skriver i en note at man vet i hvilken kreditt Jærtegnspostillen var i gamle dager, da det var stor overtro blant folk. Til dette er å si at overtroen, eller demonologien, hadde solid feste i kongehuset og kirken under den lutherske ortodoksi på 1600-tallet; biskop Brochmand var en svoren demonolog. Det var øvrigheten som stod i bresjen for demoniseringen av mennesker. Spesielt utsatt var de såkalte kloke koner som besatt folkemedisinsk kunnskap, hvor magien spilte en rolle. Det var Christian 4 som tente flammen til heksebålene i Vardø (jfr. Innlegg III og IV). På Anholt er det gamle Gunnild som representerer den kloke kone og heks, det kommer jeg tilbake til.

Den fremmede forteller at Jærtegnspostillen bare handler om sannferdige mirakler og kan trøste og styrke dem som vakler i troen. Han avslutter perioden slik: «Man holder for, at han kand mer end Fadervor.» Det betyr at presten på Anholt har magiske evner, noe som tidens teologer, demonologene, tilskrev kontakt med djevelen. Den fremmede gir så et eksempel på hr. Niels’ store visdom, som altså baserer seg på magisk kunnskap. I fjor drev et skip lastet med korinter i land. Sognefogden Holck tok seks av tønnene. Den lærde hr. Niels, som kan finne skjulte ting i bøker når han leter etter det, noterte seg med en gang falskheten eller kjetteriet. Da han kom til kirken, sa han med høy røst at dette var noe helt nytt. I gamle dager kunne man ikke ta fra fogd og prest det som tilkom dem, og han viser til «de Corinthiers det siette». Den fremmede har forbigått sentrale detaljer når det gjelder den havarerte cargoen på Anholts kyst. Ettersom det gjerne er skip som driver i land, jfr. for øvrig Justesens note om at «Skibe holdes an», ville det være naturlig om det også var sjøfolk med i bildet. I tilfellet med Paarses jakt overlevde hele besetningen. Historien om tremarksmennene viser også at sjøfolk dukker opp på land. Loven har siden middelalderen vært tydelig når det gjelder eiendomsretten til vrakgods. Det er øverste offiser om bord som har ansvar for cargoen på vegne av eieren, en handelsmann eller kremmer, så fremt han ikke selv er eier eller -deleier. Det er kun i de tilfeller der eier ikke gjør krav på cargoen, at denne tilfaller den som har strandretten, som ofte var kongen. Men uaktet hvem som hadde rett til cargo og annet vrakgods, eller vraket, var han pliktig til å betale bergingslønn. Dette var en inntektskilde for folk som bodde ved steder som utgjorde en fare for skipsfarten. Her var det nok en gråsone når det gjaldt rapportering av ilanddrevet gods. Det verserer også historier om at folk unnlot å tenne fyret eller misledet skip for at de skulle gå på grunn. Dette inngår i bakgrunnen for Paarses havari (jfr. Innlegg VI).

På Anholt lever de av vrak. Fogden får nesten alt, litt mottar kirken. Noe drypper utvilsomt på folket som berger lasten, besørger transport og nøytraliserer brysomme sjøfolk. Det synes som om bildet av den anholtske næringsvei vrakgods må kompletteres med fjerning eller ufarliggjøring av fremmede. Ytre sett tjener fogd Woldemar, og hr. Niels, på at Gud sender eierløse skipsladninger i land på fogdens øy, mens virkeligheten, som dels forties, er at fogdens bander raner fremmedes eiendom og angriper dem på livet. Fremmede sjøfolk tvinges til å gi fra seg cargoen, som deretter blir registrert (jfr. Innlegg VIII).

For å komme tilbake til den gamle tiden da folk bare kunne tilrane seg fremmedes gods, kanskje etter å ha tatt dem til fange eller drept dem, må vi hoppe over den kristne middelalder og vende tilbake til hedendommen, kong Dans æra. Den gang endte danene i Hel etter døden, hvis de ikke hadde falt i kamp. Ut fra denne troslære er sognefogd Holck en kjetter.

Det er ikke enkelt å få et klart inntrykk av hva «sognefogd» betydde på 1600-tallet og tidlig 1700-tall. Generelt er å si at det var en person utpekt blant bøndene med en viss myndighet i sognet, for eksempel i politisaker, og rangerte under en høyere øvrighetsperson. Det står ingenting om hvorvidt Holck tok korinttønnene for å berike seg selv eller for å bruke fortjenesten til sogneformål. Blant oppgavene til sognefogden kunne være fattigforsorg, og det er mulig å oppfatte Holck som en motsetning til fogden og presten som bare tenker på seg selv. Prestens interesse for egen inntjening understrekes i eposet.

Sognefogd nevnes sjelden i Holbergs forfatterskap. I Peder Paars omtales hele tre sognefogder, så det kunne hevdes at dette var en overhyppighet. Peder Ruus nevner en Mads Sognefogd under sin utlegning om skjebnens tilskikkelse, da det begynte å blåse faretruende like etter at de hadde lagt fra land. Mads’ skjebne var å skulle dø på sotteseng. I tillegg omtales en Jens Poulsen Sognefogd, «som kunde dreje Loven, / Saa vel som nogen Mand paa Øen føre Ploven.» Poulsen er utvilsomt øvrighetens mann, motsatt Holck.

Hr. Niels’ påstand om at det ikke var slik i gamle dager at man kunne ta fra prest og fogd det som tilkom dem, underbygges med en henvisning til «de Corinthiers det siette». Den fremmede vet altså ikke at dette er et skriftsted i Bibelen. Det kan knyttes til hans påstand om at hr. Niels ikke har noen Bibel. Presten på Anholt har åpenbart brukt liten tid på å preke om Guds ord slik det fremgår av Bibelen for folket, som ifølge Luther var den viktigste oppgaven for en prest. Av stor betydning var det også at folket selv kunne lese Bibelen, derfor oversatte reformatoren den til et språk folket, tyskerne, kunne forstå.

Den fremmedes manglende kunnskap om Bibelen speiler de religiøse forholdene i Danmark. Det fantes ingen bibel som folket henholdsvis hadde råd til å kjøpe eller forstod. Christian 4s Biblia (1633) utkom i kvartformat og var altså utstyrt med fire kobberstikk i tillegg til en rekke tresnitt; en herlig bibel, men prisen var deretter. Den baserte seg på en eldre oversettelse av Luther Bibel og hadde et forståelig språk. Hans Poulsen Resens Biblia (1607) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) kom i rimeligere utgaver, men de var vanskelige å forstå for folket. Resens oversettelse var den første som utelukkende baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Den meget lærde teologens mål var å oversette ordrett og følge setningsbygningen så langt mulig, og Resens bibel omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse. Resultatet var stedvis knotete; ordene var på plass, men betydningen var vanskelig å få tak i, spesielt for menigmann. Kravet til bokstavtrohet skygget for betydningen av Guds ord, som var Luthers hovedfokus. Hr. Niels kan tolke Bibelen akkurat slik han vil; menigheten kjenner ikke teksten og kan ikke avsløre bedrageriet.

Det den fremmede, som Justesen omtaler som «den uvittige Bonde» i noten til «Voldmars Ret», har lagt merke til, er at den lærde presten kan finne skjulte ting i gamle bøker når han leter etter det. Dette bringer den fremmede som forklaring på henvisningen til 1 Kor 6. I flere bibelutgaver fra 1600-1700-tallet benevnes dette «Pauli Første Epistel til de Chorinther».

I sin preken trekker hr. Niels en linje fra «Chorinthier», innbyggere i Korint, til «Chorinter», tørkede små rosiner, og fra «det siette» kapittel til «6 Tønder». Både i Hans Poulsen Resens Biblia (1607), Christian 4s Biblia (1633) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) er formen «Chorinther» benyttet om korintere, innbyggere i den greske byen Korint, for øvrig utskipningshavn for korinter. Selv veksler Holberg mellom formene «Corinther» og «Corinthier» om korintere, blant annet i Peder Paars. I bibeloversettelsen fra 1647 benevnes 1 Kor slik: «Pauli Epistel til de Corinther». Ordet er altså det samme for korintere og korinter.

Dersom man baserer seg på en bokstavtro tilnærming til Bibelen der betydningen er avsvekket, kunne man hypotetisk oppfatte «Chorinther» som tørkede druer fra Korint, liksom presten på Anholt. Det er nærliggende å oppfatte hr. Niels’ bibelfortolkning som Holbergs satire over kirken og Resens Biblia og Den Resen-Svaningske Bibel, der betydningen av Guds ord fortaper seg i pedantisk bokstavtrohet. Sistnevnte ble etter hvert Danmarks offisielle bibel.

Hr. Niels’ bibelske forsvar for at fogden og presten skal ha alle korinttønnene som driver i land, har flere likhetstrekk med en historie fra kramboden i Kalundborg, som Peder Ruus forteller i Anden bog, Første sang. Den handler om den lærde Per Iversen, som elsker rosiner. Han er bibelkyndig og får i oppgave av kremmersvennen å oversette et bokark med «kråketær», som angivelig er gresk og elamittisk. Historien skal gjennomgås i neste innlegg.

I første delen av 1 Kor 6, 1-12, refser Paulus korinterne fordi de bringer tvister med sine kristne brødre for en hedensk rett. Han kritiserer også menigheten fordi de i det hele tatt strides med hverandre om materielle ting. Det skal ikke en sann kristen gjøre. LHS mener hr. Niels sikter til vers 8 (1907-ovs.): «Men I gøre Uret og plyndre, og det Brødre!» I eldre bibeloversettelser er verset lengre; her fra Resens Biblia: «Hvi lide i icke heller uræt / hvi tolle i icke heller Skade? Men i giøre uræt / oc skader / oc det eders Brødre.» Hr. Niels mener altså at sognefogden gjør urett og plyndrer sine kristne brødre, fogden og presten. Utsagnet kan like gjerne snus på hodet: Fogden og presten plyndrer sine trosfeller; sognefogden, sognets representant, og resten av beboerne på Anholt. Ranet legitimeres formodentlig med henvisning til «Voldmars Ret», som baserer seg på troen fra den hedenske kong Dans tid. Slik jeg argumenterer for i Innlegg XIII, er lov og rettsvesen på Anholt i praksis hedensk; ran av fremmede er tillatt, skjønt dette tildekkes. «Antiqviteter» som skildrer danenes dødsforakt, som var forankret i troen på et evig krigerliv i Valhall, er fogdens yndlingslesning.

I 1 Kor 6 refser altså Paulus den kristne menigheten fordi de bringer uenighet om eiendomsrett, en handling som i seg selv er forkastelig, til en hedensk domstol. For forståelsen skal jeg sitere fra Nettbibelen. Kap 6 innledes slik: «Når en av dere har en sak mot en annen, hvordan kan han da våge å legge den fram for de urettferdige og ikke for de hellige?» «de urettferdige» er de som ikke er kristne, og det oversettes i en del utgaver med «hedninger».

Liksom Paulus refser korinterne (korintene) som krangler om hvem som eier hva, kritiserer Holberg presten på Anholt (les kirken i Danmark) fordi han bruker Bibelen til å forsvare fogdens og sin egen rett til å bemektige seg alt vrakgods i øyriket. Folket derimot får ingenting, utover det som drypper på dem i form av bergingslønn etc. Retten til vrakgods er slik jeg har omtalt i en rekke innlegg, skalkeskjul for kongens tollrett, som i Øresund ble utnyttet i den grad at det mer lignet ran av fremmede skip, «havaristene».

Det var Erik av Pommern som kom på den innbringende idé å kreve toll av utenlandske handelsskip, som passerte den trangeste del av Øresund på vei til Østersjøen. For å sette makt bak kravet bygget han borgen Krogen i 1420-årene. Tollinnkrevingen, hvis hele overskudd gikk til kongen, ble innledet i 1429. Etter hvert kom den maktarrogante Erik i konflikt med samtlige riksråder i de tre Kalmar-landene. Han fortrakk til slottet Visby på Gotland, og i tur og orden oppsa riksrådene i de enkelte landene sin troskap til kongen. Erik livnærte seg under årene på Gotland som sjørøver; angrep handelsskip og ranet lasten. Innstifteren av Øresundstollen som etter hvert vokste til å kunne lignes med ran av fremmede skip, endte altså med å rane fremmede skip på Østersjøen. Ringen var sluttet.

Under Frederik 2, som oppførte Kronborg over Krogen, gikk tollen over fra skipstoll til varetoll. Det førte til en betydelig økning av inntektene. Men den som øket tollen så mye at «ran» passet bedre enn «fortolling», var Christian 4. Inntektene fra Øresundstollen var altså kongens penger, og det var kongen som fastsatte betingelsene for tollen og tollsatsen. Riksrådet var fullstendig avskåret fra den enorme pengeflyten inn til Danmark. Det er nærliggende å trekke linjen til forholdene på Anholt, der «Skibe holdes an» og størstedelen av inntekten fra ilanddrevet «vrakgods» ender i fogdens lomme, mens presten også får litt. Hr. Niels gir en religiøs legitimitet til fogdens vrakrett, noe som trolig gjør ham fortjent til belønning. I neste innlegg skal jeg altså omtale den bibelkyndige Per Iversen som belønnes med rosiner av Peder Ruus for sin oversettelse av et ark med «Krage-Tæer», høyst sannsynlig fra en bibel med originaltekst på hebraisk og gresk.

Direkte etter omtalen av Hr. Niels’ preken om «de Corinthiers det siette» forteller Mikkelsen:



«Den gode Christen Holck stod som et slagtet Faar,

Og mercket tydelig, at Præsten om de Tønder

Vist havde noget læst. Hvad ere dog vi Bønder

Mod slige lærde Mænd, som al vor Idret see,

I gamle Bøger, og kand al vor Vid belee.»



Sognefogden er altså en bondefogd, det vil si en bonde som er utvalgt til å ta hånd om en del av oppgavene til fogden og rangerer under denne. Det råder en motsetning mellom den underordnede sognefogd og øvrigheten, fogd Woldemar, når det gjelder fordeling av fremmed vrakgods. Det er verdt å merke seg sognefogdens navn, Christen Holck. Dette het også en av riksrådene under Christian 4s regime, som var den sterkeste kritiker av kongens politikk. Dersom man søker på «Christen Holck» på Ludvig Holbergs skrifter, finner man kun sognefogden i Peder Paars og riksråden. Det kan tyde på at sognefogden sikter til den kongekritiske riksråden. «et slagtet Faar» i en bibelsk sammenheng konnoterer mot sauen som offerdyr; sognefogden ofres på øvrighetens alter.

Christen Holck (1558-1641) ble utpekt til riksråd i 1596. Etter hvert som Christians ekspansive utenrikspolitikk tok form, vokste Holcks motstand og en periode fikk han få diplomatiske oppdrag av kongen. Det var Holck som skrev riksrådets avvisende betenkning mot Christian 4s krigsproporsjon overfor Sverige i 1604, da de truet med sin opprørsrett. Først i 1621 dukket Holck igjen opp i diplomatiet; da som riksrådets representant på fyrstemøtet i Segeberg. Holck så det som sin oppgave å hindre at Christian 4 førte en for aktivistisk tysk politikk. Han regnes som den av riksrådene som så med størst misbilligelse på kongens tilnærming til den nedersaksiske krets’ «konsorter og lemmer». Videre var han sterk motstander av at kongen baserte seg på leiesoldater i sin aggressive nordtyske politikk. Han hadde heller ingen sympati for Christians posering som den protestantiske tros forsvarer.

Holberg, som så det som skjedde i historiens lys, visste at dersom Christen Holck og riksrådet hadde vunnet frem med sin defensive politikk, ville Danmark blitt spart for den største ulykken i landets historie frem til da. Året etter Christian 4s tap i Keiserkrigen ved Lutter am Barenberg i 1626 invaderte keiserens tropper Jylland, som de plyndret og satte i brann. Det var ikke bare general Wallensteins soldater som deltok i ødeleggelsene, men Christian 4s egne hvervede soldater, som hadde sluttet seg til fienden.

Peder Paars avslutter med at Dorothea rammes av tolv onde varsler på én og samme dag: «Af saadant iisnet blev skiøn Dorotheæ Blod, / Hun merckede, at en Ulycke forestoed.» Passasjen skal kort omtales her til støtte for tolkningen av sognefogd Christen Holck som en hentydning til riksråden med samme navn. Det første alarmerende tegnet er at skjødehunden Fidelle ble stående og skrape med føttene, noe Dorothea ut fra erfaring tolket som et ondt varsel. Skjødehunder tilhører en dyreart som nyter det privilegium ikke å bli slaktet og spist, vel å merke i fredstid. Dette temaet debatterer Holberg i det vide og brede i «Epistel 69, Tomus I». I avslutningsscenen skjer det så noe som truer Fidelles privilegerte plass i Dorthers skjød. Tyske Jochum, en sentral historisk kilde for Hans Mikkelsen, tidfester Fidelles underlige oppførsel med stor nøyaktighet: Den inntreffer i samme stund som Paars blir hvervet av Niels korporal med Christian 4s Corona danica, som ble slått første gang i 1618, året for Trettiårskrigens begynnelse. At Fidelle skulle ha særlig grunn til engstelse ved inngåelse av en soldatkontrakt, har en naturlig forklaring: I krigstid opphører fredningen av hunder og katter. Dette forholdet er kjent fra en rekke kriger, spesielt når folk er beleiret. Under Grevefeiden (1534–36), da Christian 3 beleiret København, oppstod en fryktelig hungersnød i byen da "de Belejrede maatte æde Hæste, Hunde, Katte, Krager (...) (Dannemarks Riges Historie). Fidelle, varslerhunden til Dorothea, oldenborgernes stammor, værer at soldathvervingen, nemlig Christian 4s i Tyskland, vil ende med krig, som er det verste som kan skje for en skjødehund. Av kriger som hadde rast på europeisk jord var det på Holbergs tid ingen som hadde overgått Trettiårskrigen i grusomhet. Keiserkrigen regnes som en del av Trettiårskrigen

Det er mulig at sognefogden Christen Holck undertekstlig viser til den siste danske riksråd som med klokskap og mot prøvde å stanse den dumdristige kongens ærgjerrige planer som skulle vise seg å være til stor skade for landet. På Anholt finnes ikke noe råd, bare en fogd som med kirkens velsignelse styrer etter sin egen lov som han ikke viser til noen, akkurat som i øylandet Danmark under eneveldet.





Litteratur

Om Christen Holck; Dansk biografisk leksikon