Kommentarer til En folkefiende, III

Fru Stockmann minner Billing om hvor nøye ektemannen er med å holde spisetiden. Dette er nok hos doktoren snarere et uttrykk for appetitt enn for punktlighet. Da byfogden kort etter kommer inn i stuen, spør han om fru Stockmann kanskje har gjester, idet han gløtter mot spisestuen. Hun blir forlegen og benekter dette på det sterkeste, før hun raskt skifter over og nøder ham til å "ta en bid med". Under den videre replikkveksling fremgår det, mellom linjene, at Tomas Stockmann er uøkonomisk, kanskje tilmed en ødeland, et ord som dukker opp ganske umiddelbart. Samtidig antydes noe som blir tydeligere etter hvert; det er lån fra broren som har forhindret at doktorfamilien har endt på bar bakke; kanskje tilmed på fattigkassen, et tema som også bringes opp ganske raskt. At det serveres oksestek på en hverdag, kan understøtte antagelsen om at doktor Stockmann har et uansvarlig forhold til penger. Byfogden understreker at han ikke beskylder fruen for å være uøkonomisk, så det er neppe hun som har bestemt menyen. Selv fremtrer Peter Stockmann som en forsiktig mann, det gjelder både med hensyn til mat og drikke og pengebruk; om kvelden holder han seg til sitt "thevand" og smørbrød. 
      Byfogden har på seg uniformshue, og tekstlige forhold røper at han bærer en daglighue etter reglementet av 1878 og ikke en gallahatt, noe jeg skal komme tilbake til. Det er kun huen eller luen som viser at Peter representerer øvrigheten; overfrakken skjuler en mulig uniform, og spaserstokk inngikk i datidens korrekte herreantrekk. Det var ikke uvanlig at embedsmennene bar uniformsluen til sivilt antrekk.

Byfogden/politimesteren bar på begynnelsen av 1880-tallet en gallahatt av denne typen; tosnutet filthatt med kokarde og krampe (digitaltmuseum).

Til daglig bar han en lue av denne typen, trolig i stoff - etter reglementet av 1878 (Knut Erik Strøm; Rettssystemets uniformshistorie).

Da redaktør Hovstad kommer inn, dreier samtalen over på byens nye badeanlegg. Byfogden er opptatt av den økonomiske og samfunnsmessige fordel ved prosjektet; eiendommer stiger i verdi, det er hektisk aktivitet i byen, og fattigbyrden for de "besiddende klasser" minsker. Det er verdt å merke seg at til tross for det noe kyniske inntrykket byfogdens standpunkter kan gi, er han, som åpenbart er bemidlet, blant dem som gir penger til de fattige. Dette kan utlegges slik: Fordi Peter utviser økonomi, er han i stand til å gi til de nødlidende. Og som nevnt, er det utvilsomt byfogden som har lånt penger til doktorfamilien når de har trengt hjelp. 
      Hovstad forteller at doktoren har skrevet et innlegg til avisen. Byfogden utbryter: "Har han nu skrevet noget igen?" Rett forut for utbruddet uttalte han at broren er en "frugtbar forfatter i 'Folkebudet'". Doktoren er altså en produktiv artikkelforfatter, uten at dette synes å ha innbrakt synderlig fortjeneste. Fru Stockmanns kommentar lyder: "Ja, Tomas er såmænd utrættelig, når det gælder badet." Det kan tolkes slik at ektemannen ikke er tilsvarende utrettelig når det gjelder andre oppgaver, for eksempel legegjerningen, noe som understøttes utover i stykket. Doktorens produksjon av avisartikler, som synes å ha båret lite frukt, er også tema senere i skuespillet. 
      Ved dette punktet skal et biografisk forhold bringes inn; det har lenge vært kjent at Bjørnstjerne Bjørnson er  modell for doktor Stockmann, noe for øvrig Ibsen selv røpet overfor Bjørnson i 1902 på sistnevntes 70-årsdag. 

                                               Den unge Bjørnson.

I Norsk biografisk leksikon står følgende: 

"Sommeren 1859 flyttet Bjørnson til Christiania og ble medredaktør i Aftenbladet. Der debatterte man det berettigede i å danne politiske partier og var engasjert i stattholdersaken som hadde gjort forholdet til Sverige meget aktuelt. Bjørnson førte en meget uvøren polemikk, offentliggjorde opplysninger som regjeringen gjerne ville ha holdt hemmelige og ertet særlig på seg Morgenbladet. Ut på vinteren måtte han derfor forlate Aftenbladet. Den økonomiske situasjon ble meget vanskelig, og det ble ikke bedre av at hustruen hadde fått barselfeber.
      Denne vanskelige våren var Bjørnson mye sammen med Henrik Ibsen (...)"

Fornavnet til Bjørnsons hustru er Karoline. Ettersom sammenhengen mellom doktor Stockmann og Bjørnson er så tydelig, er det naturlig å notere seg den språklige likhet mellom Karoline og Katrine, fru Stockmanns fornavn. Karoline var født Reimers, men mistet moren tidlig og vokste opp hos tante Catherine og onkel Adolph Jahn; hun vekslet mellom å bruke Reimers og Jahn som etternavn. Karoline var venninne med Susannah Thoresen, som senere giftet seg med Ibsen, og det er vel sannsynlig at dramatikeren har vært kjent med at Karolines stemor het Catherine. Dette er riktignok ikke et viktig poeng; det vesentlige er likheten mellom Karoline og Katrine. 

                                 Den fulltallige bjørnsonske familie. 

Navnet opptrer hele 57 ganger i løpet av stykket, og med unntak av to tilfeller, nemlig i Morten Kiils replikker, er det bare doktor Stockmann som sier Katrine. Fru Stockmann er nærmest for en bifigur å regne, så det virker påfallende at ektemannen bruker navnet så mange ganger. Motsatt husker ikke Stockmann navnet til husets tjenestepike. Årsaken ligger oppe i dagen. En rekke av doktorens replikker der han henvender seg til "Katrine", er beskjeder om å utføre tjenester for ham. 

Tomas bruker altså hustruen som en tjenestepike; andre ganger er det barna som må stille opp. Doktoren fremstår således som en svært bedagelig person, men med en karisma som gjør at personene rundt ham villig lar seg utnytte.

      Under samtalen kommer man inn på hvem som skal ha æren for den nye badeanstalten, og det viser seg da at det er Tomas som har hatt ideen, mens Peter har satt den ut i livet. Et viktig ledd i etableringen av badeanlegget har selvfølgelig vært å skaffe kapital, og det er vel mer enn sannsynlig at byfogden, som er formann i bestyrelsen, selv har skutt inn penger. Det er altså Peter Stockmann som har gjort jobben, mens Tomas "ruged ud" planen da han "lå på æg ligesom en ærfugl" i "en forskrækkelig afkrog langt der nordpå", dette ifølge ham selv.     

      

Kommentarer til En folkefiende, II

"Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede" - Norske Mysteriers tremenn og En folkefiendes stokkmenn  

Bakgrunnen for Ibsens valg av Stockmann som tittelfigurens etternavn er uklar.  Utover det som er nevnt i kommentaren til Henrik Ibsens skrifter, vil jeg trekke frem ett forhold: En stokk, det være seg i bearbeidet eller ubearbeidet tilstand, er dødt tre eller ved fra planter som bambus. Det åpner for et mulig forgjengelighetsmotiv. 
      Fru Stockmann har tatt feil av personen hun hører i forstuen; det er ikke Hovstad, men byfogd Peter Stockmann. Han kommer inn i stuen iført overfrakke og med uniformshue og stokk. Det fremgår ikke av sceneanvisningen om han har huen på, men det er sannsynlig. Huen eller hatten tilsier at han bærer uniform under frakken. Stokken er utvilsomt en spaserstokk, som inngikk i korrekt antrekk for herrer på 1800-tallet. En stokk kan også fungere som støtte i alderdommen eller under sykdom og således vise til menneskets skrøpelighet eller fordervelighet. 
      I Peer Gynt henspiller Ibsen på en gresk myte der stokken opptrer som oldingens støtte. Oidipus (han med de oppsvulmede føtter) er kjent som den som endelig løste sfinksens gåte, noe ingen hadde klart før ham. Etterpå kastet den uhyggelige spåkvinnen seg ned fra klippen utenfor Theben, der hun hadde sittet vaglet på Heras bud og drept og fortært de forbipasserende som ikke klarte å finne svaret på gåten hennes. Gåten lød: «Hvem er det som går ut om morgenen på fire ben, går på to ben midt på dagen og på tre om kvelden?» «Mennesket,» svarte Oidipus. Forklaringen er som følger: Ved begynnelsen av livet kryper mennesket på fire, når det er ved livets middagshøyde, går det på to, og når det nærmer seg enden, må det støtte seg til en stokk; nedbrytningen merkes ikke minst på ganglaget. Budskapet er enkelt: Mennesket fødes, vokser, svekkes og dør. Sfinksens hemmelighet er grusom og såre enkel: Mennesket er fordervelig. 
      I fjerde akt kommer Peer til Egypt, der han stanser opp for å betrakte Den store sfinks ved Giza. Egypt ble tidligere oppfattet som selve hedendommens urland, noe som fremgår tydelig hos Holberg. Oppfatningen grunner seg dels på Mosebøkenes beretning om jødenes ørkenvandring, spesielt skriftstedet om dyrkelsen av gullkalven, ifølge Holberg et uttrykk for påvirkning fra den egyptiske okse-/Apiskulten, da Moses mottok tavlene med De ti bud på Sinai. 
      Sfinksen ved Giza har mannshode, og flere forskere mener dette forestiller faraonen Khafre (ca. 2520 til ca. 2494 f.Kr.). Ibsen velger da også konsekvent å omtale statuen som «han», men sier samtidig at den er et krysningsdyr, som «på engang er løve og kvinde», noe som viser til den greske sfinksen. Så går det heller ikke lange stunden før svaret på sistnevntes gåte forkynnes. Etter en lang monolog henvendt til sfinksen spør Peer om han, som han sammenligner med Bøjgen, ennå kan gåter. Og gåten lyder: «Hej, Bøjg, hvem er du?» En stemme som tilhører den tyske professor Begriffenfeldt gjentar spørsmålet: «Ach, Sfinx, wer bist du?» Og stemmen gjentar spørsmålet, eller gåten: «Wer bist du?» Deretter kommer Begriffenfeldt frem bak sfinksen, får åpenbart øye på Peer og utbryter: «Et Menneske!» Det vil si akkurat det Oedipus svarte sfinksen utenfor Theben. (Jfr. for øvrig innlegget 5.11.17)
      Den tragiske myten om den greske kongssønnen med de oppsvulmede føttene; Oidipus var blitt forlatt i skogen som baby med bundne føtter på grunn av de dystre spådommene om hans liv, fremtrer som en variant av Bibelens fortelling om syndestraffen, der Gud befaler at slangen skal bite Evas avkom i foten, et tegn på menneskets forgjengelighet; myten om Akillevs' og hans sårbare hæl er en annen parallell. 
      "Stockmann" består av leddene "stokk" og mann". "Mann" kan bety "menneske", og det er nærliggende å knytte "Stock-mann" til Begriffenfeldts utbrudd da han får øye på Peer foran sfinksen: "Et Menneske!"; et menneske går altså ifølge gåten med stokk i alderdommen, som er det siste stadiet før døden inntreffer. Kort etter møter Peer fellapen som bærer en mumie på ryggen som han påstår er kong Apis som ble stilt opp i templene som bildet av en stut. 
      Den stockmannske familie kan ut fra en slik oppfatning sies å representere den ettersyndefalne menneskehet, for å referere til Botten-Hansens estetiske betraktninger i Norske Mysterier (1851; illustrert av Ibsen) som baserer seg på syndefallshistorien. Dette setter navnet til den eldste gutten, Eilif Stockmann, i relieff. Den vanligste tolkningen av "Eilif", er "den som lever evig". 
      En stokk kan også skjæres ut til et bilde eller en skulptur og bemales, slik at man rent glemmer at det dreier seg om et dødt trestykke eller -stamme. Her har mange latt seg lure; forført, kunne man også si. Bibelske tremenn er et sentralt motiv i Norske Mysterier; fra dette romanfragmentet har Ibsen som kjent hentet stoff til Peer Gynt. Helten i den planlagte romanen er den bortskjemte guttungen Hastværk, som vokser opp hos bestemoren, Kari. Hastværk begynner alt tidlig å skjære ut figurer av veden gamle Kari møysommelig har samlet for å få brenne til grua. Det er altså et ytterst forgjengelig emne Hastværk har brukt til tremennene; mon det er en likhet med Ibsens "stokkmenn"? En slik mulighet bestyrkes ved en nærmere undersøkelse av guttungens produksjon. Inspirert av enkelte av vedstykkenes likhet med tobente vesener setter Hastværk i gang med å skjære ut figurer. Disse har riktignok visse svakheter, blant annet er de hodeløse. Men Kari vet råd og tar den lille bilthuggeren med til kirken, hvor han får se den utskårne altertavlen i gilde farger med blant annet Moses og Aron og Jesus og apostlene. Synet gjør et voldsomt inntrykk på gutten, og vel hjemme gyver han løs på bestemorens vedstykker og skjærer ut oldjøder og apostler så flisene fyker. Hastværks treapostler, som naturlig nok er preget av guttens generelle hastverk i tillegg til hans unge alder, nevnes spesielt. De er tolv i tallet og trolig hentet fra nadverdsscenen til en viss bilthugger Kjørven, som hentyder til Eistein Kjørrn og dennes altertavle i Sel kirke; Botten-Hansens hjemkirke. 

                                               Eistein Kjørrns altertavle (1783) i Sel kirke.

Oppe på skapet i Karis stue, der bestemoren har plassert apostlene, står altså de bibelske tremennene Tomas og Peter. Disse kan fremtre som en parallell til tre av Ibsens "stokkmenn", nemlig Tomas (viser til apostelen Tomas) Stockmann; Peter (viser til apostelen Peter) Stockmann og Petra (viser også til apostelen Peter) Stockmann. Hastværks apostler oppe på skapet sammenlignes i romanen med Bertel Thorvaldsens apostler. 

                                                         Thorvaldsens Tomas (tvileren).

Thorvaldsens Peter.

Disse finnes i original gipsavstøpning i Thorvaldsens museum og i marmor i Vor Frue Kirke i København. Tilsvarende ble tolv apostelfigurer av den norske billedhuggeren Hans Michelsen oppstilt i Trondhjem domkirke som allerede hadde en gipskopi av Thorvaldsens Kristus (sistnevnte står henholdsvis i Thorvaldsens museum og i Vor Frues Kirke). Michelsens apostler var det største billedhuggerverket i Norge på 1800-tallet (skulpturene gikk tapt under brannen i Erkebispegården i 1983). Her skal bare kort nevnes at billedmester Rubeks figur av den rene oppstandne kvinne dels har Thorvaldsens oppstandne hvite marmor-Kristus som forelegg. 

                                                                 Thorvaldsens Kristus.

Videre er Torvald Helmer, hvis interesse for den skjønne bevegelse og konas tarantellatrinn virker noe i overkant for en bankdirektør, utvilsomt en henspilling på Bertel Thorvaldsen og hans skjønne plastikk; nok en gang er det dukkemester Henrik som har regien.
      Eilif Stockmann representerer som nevnt en dikotomi; evig liv kontra forgjengelighet, mens Morten Stockmann peker mot Martin/Morten Luther som var den direkte årsak til at hellige "tremenn" forsvant fra kirkene. Fru Stockmanns fornavn, Katrine, fikk sin utbredelse fordi det bæres av en rekke helgener, deriblant Katarina av Aleksandria. "Katarina" har ukjent gresk opprinnelse, men fikk etter hvert betydningen kysk. Man kan anta at finnes like mange utskårne bilder av en eller annen hellige Katarina som det finnes fliser fra Kristi kors. 
      

I innlegget 17.3.18 er foredraget postet som jeg holdt i Skien bibliotek, "Dukkemesteren som lo". Her trekker jeg en linje fra Ibsens lek med sine selvlagede pappdukker som var limt fast til treklosser og Hastværks bibellek med sine tremenn, deriblant apostlene som må spille jødene i ørkenen og få kjeft av Moses da han kommer ned fra Sinai med lovtavlene.           



     

 

Kommentarer til En folkefiende I

Stykket åpner med fru Stockmanns replikk: "Ja, når De kommer en time for sent, herr Billing, så får De ta’ tiltakke med kold mad."

      

Billing er medarbeider i avisen "Folkebudet". "Billing" kan opptre som slektsnavn (av ulikt opphav) i Norden, samtidig er det navnet til en jotun. Norrønt "billingr" betyr "tvilling", og ordet finnes også med denne betydning på dialekt, en annen betydning er "tomsing". Det er sannsynlig at Ibsen har hatt den norrøne bakgrunn i tankene. Da fru Stockmann kort etter hører det gå i forstuen, utbryter hun: "Der kommer visst Hovstad også." Hovstad er redaktør i "Folkebudet"; hov er som kjent et hedensk gudshus. Under en senere replikkveksling avslører husets yngste gutt, Morten, at han har lyst til å bli viking. Storebroren, Ejlif ("den som lever evig") sier at da må han være hedning, noe Morten synes er helt greit. Billing slutter seg til Mortens standpunkt. Fru Stockmann reagerer på dette, men Billing gjentar sitt standpunkt. "Jo, gud døde mig –! Jeg er en hedning, og det er jeg stolt af. Pas på, snart blir vi hedninger allesammen."  
      Det er verdt å merke seg "Billing"s betydning av tvilling, for stykkets hovedperson, doktor Stockmann, heter Tomas, og det har samme betydning. Et av historiens mest kjente tvillingpar er gresk mytologis Kastor og Pollux, sønner av Leda. Kastor er i de fleste versjoner Tyndarevs' ' sønn og derfor dødelig; Pollux er sønnen til Zevs' og vil leve evig. Tvillingene har fått sitt stjernetegn på himmelen, Tvillingene/Gemini. 
      Kastor er gresk for bever (latin Castor fiber). Dette kan være av betydning for tolkningen av En folkefiende, der flosshatter og uniformshuer spiller en rolle. Flosshatten ble opprinnelig fremstilt av beverens underull, kastor. Den opprinnelige betydning av "floss" er fine hår eller dun, noe som også er verdt å merke seg ettersom doktor Stockmann i en av sine tilsynelatende uforståelige replikker sammenligner seg med en edderfugl som ligger på redet. Edderfuglen var - og er stadig - ettertraktet for sine dun, slik beveren var det for underullen. Dunene fungerer på samme måte for sjøfuglen som ullen for beveren; de isolerer mot kulde og vann. Når hunnen bygger rede før eggleggingen, fôrer hun det med dun som hun plukker av sin egen kropp. Replikken viser tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779).   
      Kastor kan både bety beverull og hatt, opprinnelig hatt av beverull. Beverull var en gang en viktig brikke på det europeiske handelsmarked og danner bakgrunnen for etableringen av handelskompanier på det amerikanske kontinent. 

På begynnelsen av 1600-tallet var beveren nærmest utryddet i Europa, og det var bare de aller mest fornemme som kunne koste på seg en kastor; her svogerne Christian 4 og Jabob 1.

I Den politiske Kandstøber finnes en lengre passasje viet kastorens attraksjon som handelsvare, der det er et viktig poeng at kastor kun brukes til hatter. Det er ikke snakk om alminnelige hatter, men finere; nettopp slike som omtales i En folkefiende, selv om det er sannsynlig at byfogdens uniformshatt og doktorens floss har vært fremstilt av erstatninger for den kostbare beverullen. Skjønt det er ikke byfogdhatten, som er en flott tosnuttet hatt à la Napoleon, og beregnet til galla, Peter Stockmann bærer i stykket, men en langt enklere politihue av stoff, noe jeg skal komme tilbake til.

             Et utvalg kastorhatter; ektheten fremgår ikke av teksten.

I scenen der doktoren har tatt byfogdens hue og stokk og plassert huen på sitt eget hode, faller replikken som er en utvetydig henvisning til Den politiske Kandstøber. Idet byfogden, som er doktorens bror, tar tilbake hatten og stokken, sier han: "Din borgermesterværdighed fik en brat ende". Det refererer til Herman von Bremens replikk i femte akt: "Min hierte Kone! gaa hen til dit Arbeid igien; vor Bormesterskab er alt til ende." Referansen må sies å så tvil om doktor Stockmanns berømmelige idealitet. Holbergs budskap i Den politiske Kandstøber er som kjent at mester Herman må avholde seg fra enhver befatning med byens styre og stell og vende tilbake til sitt håndverk. 

Den som oppebærer den uttalte satire i En folkefiende, er doktor Stockmanns svigerfar, Morten Kiil. Kiil er garvermester, noe som åpner for en sammenheng med et mulig kastormotiv. Under den første del av garvingen, som er en omstendelig prosess, blir hår og ull fjernet fra den rå huden eller skinnet. Selve herdingen foregikk tidligere med bark, og barke er et annet ord for garve. Det er en åpenbar likhet mellom garving av dyrehud og banking eller pisking av menneskehuden under korporlig avstraffelse, noe som har ført til at garving/barking kan brukes metaforisk. Det gjelder ikke bare den synlige ytre likhet, men herdingsaspektet. Historisk har korporlig avstraffelse blitt ansett å ha en herdende virkning på den avstraffede. Ved å utsettes for slag eller pisking blir den myke huden sterkere, samtidig som straffen virker herdende på karakteren; er man bløt i utgangspunktet, blir man hard etter tukten. 
      Korporlig avstraffelse inngår i Den politiske Kandstøber. Mens mester Herman sitter og bygger luftkasteller på vertshuset i stedet for å ha oppsyn med kannestøpersvennene, er det kona, Geske, som må svinge pisken, det vil si: Hun gir ektemannen en ørefik. Men harselasen med hans politikerambisjoner gir Herman en kraftig lærepenge, og han innser at hans oppgave er å være kannestøpermester. Da Geske nok en gang gir ektemannen en ørefik, pryler han kona dyktig. Alt er på sin rette plass igjen. Tidligere var fysisk tukt en viktig del av ethvert hushold: Foreldre slo barn og tjenere som hadde forsyndet seg, og mannen dengte kona. Sistnevnte var riktignok forbudt i henhold til Christian 5s lov, men som det fremgår av Den politiske Kandstøber, hang skikken eller minnet om den, stadig i. Den religiøse begrunnelse for tuktens plass stod i Martin Luthers lille katekisme, som tidligere var kjent som Doktor Morten Luthers lille Katekisme; "Doktor Mortens bog", som det heter i Norske Mysterier. Her var også Guds bud forklart, noe som kan sees som en motsetning til navnet på avisen der Hovstad og Billing arbeider; "Folkebudet".

Garvermester Kiils fornavn er en norsk variant av tysk Martin og viser til reformatoren og hans katekisme som var av grunnleggende betydning for barneoppdragelsen i protestantiske land. "Kiil" er ikke kjent som slektsnavn i Norge; det nærmeste er Kilen eller Kilen. Men i ODS finnes følgende oppslag:

"III. Kil, pl. [ki?l] (fra ty. (pl.) keile, til keilen, slaa, se II kile; vulg. (nu l. br.) ell. dial.) bank; prygl; især i forb. faa, give kil. *Fra Kjøbenhavn vi seiled' for at give Tydsken Kiil. HPMøller. Sang tilegn. den kgl. Livgarde tilfods.2(1848). *Jeg veed, Filuren i Berlin, | Han gjerne Kiel vil “hohle”, | Det skal han faae, men det bli'er Kiil. FolketsNisse.24/121863.16. Rantzau.D.Nr.5. D&H. Feilb."        
Garvermester Morten Kiil kan således peke mot garving av hud / korporlig tukt, Martin / Morten Luthers katekisme, pryl. Dette representerer det absolutt motsatte ståsted av doktor Stockmanns ideer om frihetlig barneoppdragelse, jfr. hans lovnad til sønnene, som han vil ta dem ut av skolen: "Jeg vil selv lære jer op; – ja, det vil sige, I skal ikke lære nogen guds skabte ting." Samtidig setter Ibsen med denne karakteren fokus på religionen kontra det fritenkeri som doktor Stockmann og "Folkebudet" representerer.


Familien Stockmann har altså nettopp spist middag, og oksestek har stått på menyen. Det er en vanlig arbeidsdag, men i det stockmannske hjem har man nytt et søndagsmåltid. Fruen serverer et stort stykke oksestek til hedningen Billing, som vet å sette pris på maten. Dette kan gi assosiasjoner til israelittenes frafall fra Gud da de henfalt til dyrkelse av den hedenske gullkalven mens Moses var oppe på Sinais berg og mottok tavlene med Guds bud. En slik tolkning kan understøttes ved at fru Stockmann kort etter bringer Hovstad på banen. Med stykkets innledning er allerede hovedtemaet presentert: Tidens frafall. Den nyutrugede fritenker Bjørnstjerne Bjørnson står som alltid i fremste rekke når en fane skal løftes, det være seg for det rene norske flagg, det rene ekteskap eller som her: det rene menneske unndratt syndefallets forbannelse. Det er en kjent sak at Bjørnson er modell for doktor Stockmann som vil helbrede menneskene med rent vann. Det er her garveriet til Morten Kiil kommer inn og skaper ugreie med sin fordervelse oppe i Mølledalen. He he. 

    
      
       
       
  
       

Kommentarer til "Niels Klims underjordiske rejse" (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse) / "Epistel 389", VIII

Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse) / "Epistel 389", VIII

BINGEGRISEN SOM BILLET SEG INN AT HELE VERDEN VAR SKAPT FOR HANS SKYLD 

I F.J. Billeskov-Jansens utgave av Holbergs epistler, Epistler, bind 4 (1949) står det i kommentaren til "Epistel 389" at denne er bemerkelsesverdig i to henseender, dels ved den hurtig arbeidende Holbergs respekt for det langsomt utførte solide arbeide, dels ved "H.s henrevne Hyldest til sidst af de næsten overnaturlige Begavelser, de gyldne Genier". Til dette er å si at tekstens betydning ikke finnes på overflaten; den angivelig henrevne hyllest har en mørk undertone. Bare påstanden om at det finnes vidundermennesker som er blandet med en materie herligere enn gull, burde vekke mistanke. Det dreier seg tross alt om en av opplysningstidens giftigste penner; en hvass rakekniv. 
      
Hvis en person utskilles som edlere eller høyere enn andre mennesker, kan det føre til hybris. Liksom epistelens siste linje om begavelsene av første orden viser, er inndelingen av mennesker etter rang et sentralt tema. Identifiseringen av den herlige vidunder-materien som kvintessens, det himmelske element, peker også mot hybris. Niels Klims tanker om seg selv som planet er et skoleeksempel på hvordan et rangsysten kan nøre opp under hybris. Epistelens hensikt er å vise hvilke karakterer eller ingenier som motsatt den allmenne oppfatning ikke egner seg som ledere. Tittelfiguren selv ender da også som en nådeløs enevoldshersker og er nok Holbergs mest overmodige litterære figur. 
      I "37. Fabel, "Galtens Hovmod" (Moralske Fabler, 1751) skriver Holberg at intet dyr, hvor ringe og usselt det er, har mindre tanker om seg selv enn det "allerædeleste Creatur", noe fabelen om galten er et eksempel på. Det fremgår ikke klart hva eller hvem kreaturet sikter til. Begrepet det usleste dyr har som motsats det aller edleste dyr, og det er naturlig å innlemme dette blant betydningene av det aller edleste kreatur. Men "kreatur" har flere betydninger; de viktigste er "skapning", "menneske", "dyr", "husdyr", og det åpner for tolkning på flere nivåer.     
      Det er nærliggende å tolke Holberg slik at galten deler de samme tanker som det aller edleste kreatur, men at disse hos det usle dyret fremtrer som uttrykk for innbilskhet. Hos det aller edleste kreatur derimot er disse tankene angivelig på sin plass. Allerede her anes en brodd mot forestillingen om det edle kreaturet, jeg hadde nær sagt adelsdyret - eller mennesket. For om galten synes hovmodig på grunn av sine høye tanker om sin egen plass i verden, er det ikke til å unngå det samme vil kunne sies om det aller edleste kreaturet. 
      Epistelforfatteren hevder altså at det eksisterer en rangorden i dyreriket, men det er liten tvil om at det er rangordenen blant menneskene, som også er kreaturer, det siktes til. Tittelen på "69. Fabel", "Pans Rangforordning", er et ganske tydelig tegn på at det er rangordenen i Danmark som er Holbergs tema.        Fabelen handler om en tam galt eller galte, men det kan være verdt å notere seg at "galt" også kan betegne en vill galt eller en villsvinhann. Dette, som var Frøys dyr, er en imponerende skapning og rangerer blant de heraldiske dyrene sammen med eksempelvis løve og ørn. I Danmark-Norge er Galt, Galte, Galtung navn på adelsslekter. Den mest berømmelige av de danske Galter er utvilsomt admiral Peder Galt, som ble halshugget i en alder av seksti år etter å ha forsømt en uklar ordre fra Christian 4 etter Sjøslaget på Kolberger Heide i 1644. Hovedskylden for at svenskene klarte å bryte seg ut fra Kielerfjorden, skal visstnok ikke ha hvilt på Galt, men kongen fant det opportunt å tolke det slik. Holberg omtaler hendelsen i Dannemarks Riges Historie, der han også siterer Thomas Bartholins gravskrift på latin. Her i dansk oversettelse (LHS):

"Den navnkundige kannik Peder Galte, fornem dikter og rettslærd, som på de kongelige skip, som han ulykkeligvis hadde kommandoen over, brakte sin lykke til forlis, i det han ved å forandre element forandret sin skjebne, forstod ikke å anvende den kanoniske rett på oseanet, og led for sin forseelse til havs sin straff på landjorden. For i sin siste stund å lære hva han hadde forsømt, nemlig kongens lovparagrafer, døde han som olding."

Det virker unektelig komisk at en galte som lever i en binge og må ete menneskenes skyller, slik det står i epistelen, tror at hele verden er skapt for hans skyld. Ettersom galten ikke har mindre tanker om seg selv enn det aller edleste kreatur, er det rimelig å anta at også sistnevnte tror at verden er skapt for hans skyld. Epistelens galt tror at solen står opp om morgenen for å gi lys og varme eksklusivt til ham, og at den skjuler seg når det passer seg å hvile. De som åpner grisebingen for å slippe ham ut på felledet eller fellesbeitet, oppfatter han som sine tjenere, og de som  kaster skyller til ham, mener han er spisemestre, det vil si personer som er ansatt for å sørge for hans bespisning.          Det er klart at ingen av disse "storhetstankene" har sin motsats hos noen av dyrene som tradisjonelt oppfattes som edle og som rangerer høyt over tamgalten. Her er det naturlig å tenke på ville dyr, fortrinnsvis løve, bjørn og hjort og blant fuglene ørnen. Hva disse monne tro om solens gang over himmelen, får være usagt, men ingen av dem er avhengig av at noen andre hverken åpner for dem eller skaffer dem føde. Ville dyr er selvhjulpne, noe som kan tyde på at det ikke er dem forfatteren primært sikter til med det "allerædeleste Creatur". 
      Blant husdyrene derimot finnes ett som må sies å stå langt over galten og som i særlig grad lar seg betjene, nemlig skjødehunden. Innlegget 22.7.18 er et redigert utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter om "Epistel 69". Her skriver jeg blant annet:

"Hvilken person nyter tilsvarende «Privilegium» som epistelen forteller at skjødehunden gjør: ligge og dra seg på en bløt pute uten å gjøre det skapte grann; besudle matroners og jomfruers forklær, og som den eneste av dyrene ikke er underkastet den alminnelige lov? 

      Det er bare ett menneske som passer til denne beskrivelsen, enevoldskongen, noe som åpner for at det er eneveldets monstrum Holberg utfordrer med sitt paradoks, navnlig at den oldenborger som til enhver tid sitter med makten etter arveregler nedfelt i Kongeloven står over loven og for øvrig kan gjøre akkurat som han lyster. Dersom han vil besudle sin kones eller en jomfru forklede – eller fang – eller ligge og dra seg i en bløt seng, er det opp til ham. Så er det heller ikke noe under at beskrivelsen av skjødehundens privilegerte liv minner om fogd Woldemars, som er gift med «matronen» Barbara, men helst sitter med Grete på fanget, blir oppvartet og dullet med, når han altså ikke ligger og drar seg i sengen." 

Galtens oppfatning er at alt er til for hans skyld og at han derfor er en kvintessens av alle skapte ting. Det ringe dyret rangerer altså seg selv i "Epistel 389"s fjerde kategori sammen med vidunderne som er iblandet en materie som er enda herligere enn gull. At Holberg i siste instans sikter til et menneske med betegnelsen "det allerædeleste Creatur" - òg med portrettet av den hovmodige galten, bekreftes av fabelens avslutning. Her skriver Holberg at fabelen også skal tjene mennesker til lærdom som biller seg inn at alt er skapt for deres skyld; jorden er nemlig som et sandkorn mot den tilsyneværende uendelige verden. Slike mennesker fortjener å beles likesom galten "naar de mene, at utallige Stjerner ere satte paa Himmelen alleen til Zirat for deres skyld, item at Cometer lade sig see for at advare om een og anden forestaaende Hændelse".          Fabelens siste linjer bringer oss tilbake til motiver fra skjemtediktet "Democritus og Heraclitus", som jeg har behandlet i flere tidligere innlegg. Forestillingen om at stjerner pryder himmelen for visse innbilske menneskers skyld og at kometer varsler om hendelser i deres liv, viser til Caesars forvandling til stjerne/komet, som poeter som Vergil og Ovid har rimet om. Men i sin dypeste grunn handler skjemtediktet om den danske enevoldskonge, som Kongeloven har forvandlet til en halvgud, kvintessensen av alt det skapte, og som poeter som Kingo i sine kosmiske panegyrikker lar oppvartes av sol og himmel. Samme enevoldskonge har en rekke tjenere hvis eneste oppgave er å sørge for hans "Commoditet". 
      Ved hjelp av gullkrone, hermelinskappe, silkedrakt og -hoser og stasparykk, òg panegyrikk, kontrafeier, trompetspill og kastratsang, avrundet av Castrum doloris forvandles et menneske som lever på det uanselige sandkornet jorden til et gudelignende vesen. Men som alle andre skapte "kreaturer", er enevoldsfyrsten intet mer enn en jordklump eller en "ringe Madik, Kaalorm og Oldenborger", for å sitere Harlekin om sin egen lavhet i De u-synlige.  
      Holbergs inette frustrasjon over bortskjemte skjødehunder og innbilske galter dekker over forfatterens egentlige agenda, som er etsende angrep på det danske enevelde. I «Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære», der Holberg i praksis roser sin egen satiriske penn, står følgende om Hans Mikkelsen, Holbergs pseudonym i en rekke av de skjønnlitterære skriftene: «Ham som de hade og forfølge, dadle nu, / Men han den Skiebne har, som andre derudi, / Der pennens Ragekniv mod Verdens Strube sætte / Med Blekkets Lud der Skabb af jordens hoved tvette […]»