Kommentarer til En folkefiende, XIII

Stokkmann og den hellige steinhopen

(Etter dette innlegget vil det bli et opphold i kommentarene på grunn av et arbeidsoppdrag.)   

I En folkefiende danner den protestantiske lære og de nye ideer om menneskets frihet et motsetningspar; i 1800-tallets senere tiår vinner troen på menneskets muligheter frem på bekostning av troen på Gud. Gjennom referanser til Bibelen, dels ved navngivningen, gir forfatteren oss en mal for vurdering av stykkets handling og karakterenes replikker. 
      Kristus har i Bergprekenen fortalt hvordan disiplene skal opptre, og den utgjør et viktig sammenligningsgrunnlag for vurderingen av Tomas' og Peters' opptreden. Den underliggende motsetning blir klarere i løpet av stykket, men for å styrke hypotesen om at oksesteken i første akt peker mot gullkalven, vil jeg foregripe omtalen av doktor Stockmanns opptreden på slutten av stykket. 
      Jeg har alt nevnt at Tomas etter den folkefiendske talen i kaptein Horsters sal sammenligner sitt forestående kall om å utbre budskapet om de frie fornemme mennesker med Kristi virke. Her setter Tomas seg i Kristi sted, noe som kvalifiserer til avguderi. Dette er en gjentagelse av doktorens opptreden på begynnelsen av femte akt. Etter den provoserende talen har noen i løpet av natten knust begge rutene i doktorens arbeidsværelse, og Tomas, som er iført narrens kostyme; slåbrok, tøfler og kalott, holder på å rake frem en stein fra under et av skapene med en paraply. Han legger den på bordet sammen med en hop andre steiner og sier til Katrine: "De stenene skal jeg gemme som en helligdom. Ejlif og Morten skal få se på dem hver dag, og når de er ble’t voksne, skal de få dem i arv efter mig." 
      En hellig steinhop kan gi assosiasjoner til gravhaug. Tomas unngår temaet død, og i stedet for å si at sønnene skal arve steinhopen etter ham når han er død, sier han "når de er ble't voksne". Nå er det jo slik at vikingene ikke trodde på evig død, men snarere evig liv, slik "Eilif" er et uttrykk for. En slik tro var blitt bekreftet i 1880 da man gravde frem et helt vikingskip fra den såkalte Kongshaugen på gården Gokstad i tidligere Sandar kommune. Haugen, som opprinnelig raget fem meter over bakken og var 45 meter i diameter, inneholdt mye gravgods. 

Til tross for at haugen tidligere hadde hatt besøk av gravrøvere, fantes et stort utvalg gjenstander som skulle gjøre den avlidnes tilværelse i sitt neste - eller fortsatte - liv behagelig. Her var blant annet et spillebrett, seks senger, bøtter, disker, en kjele og en tønne, og utenfor skipssiden fant man skjelettene etter tolv hester og seks hunder; verdisakene har ganske sikkert gravrøverne plukket med seg. Skjelettet til den gravlagte høvdingen eller fyrstelige personen hadde skader som tyder på at han døde i kamp. 
      Utgravningen av Gokstadskipet, som fikk stor oppmerksomhet og var stildannende (jfr. dragestilen), er omtalt i tidligere innlegg.

Fra utgravningen av Gokstadskipet i 1880; gravkammeret i bildets front.

Et par år etter den berømte utgravningen legger altså Tomas Stockmann steiner i en haug som skal være en helligdom over ham selv, som Ejlif - den evig levende - og Morten skal få se på hver dag og siden arve. "Morten" viser til doktor Morten / Martin Luther, selvsamme person som tok opp kampen mot nettopp den type ikondyrkelse som Stockmanns replikk vitner om. Den kristne helgendyrkelsen hviler på martyrene som valgte å dø for troens skyld. En person blir sjelden helgen i levende live, og det ligger vanligvis en martyr- eller lidelseshistorie til grunn for helgenens død. Det er klart at Kristi død og pine har vært forbilledlig for helgendyrkelsen; noen lider for andres skyld. Helliggjørelsen av personen har ofte spredd seg til gjenstander som kan knyttes til helgenens liv, og her står de midler som har inngått i pinen eller drapet i en særstilling. Det konkrete vitnesbyrdet om den helliges pine omgis med en særlig venerasjon; angivelige fliser fra Kristi kors og  Olav den helliges martyrøks kan illustrere dette. 
     Nå har riktignok ikke steinene som Stockmann samler sammen rammet ham på kroppen, men det kunne gjerne ha skjedd dersom han hadde befunnet seg i arbeidsværelset under steinkastingen. Videre fremgår det av doktorens omtale av steinene overfor kaptein Horster at de utgjør et våpen mot ham og altså inngår i Tomas' martyrium for utbredelsen av budskapet om det frie, fornemme menneske:

"Kom, her skal jeg vise Dem noget! Se, her ligger alle stenene, som de hev ind til os. Se bare på dem! Der er, min sæl, ikke mere end to ordentlige, digre kampestene i hele haugen; resten er ikke andet end puksten, – rent småpluk. Og endda så stod de derude og skråled og svor på, at de vilde slå mig fordærvet (...)."
      






men beskrivelsen bringer samtidig tanken på den katolske helgendyrkelser der  

Kommentarer til En folkefiende, XII

Når hjertet gleder seg over et hedensk oksegilde

Flere forhold tyder på at brettet med utstyret til toddyserveringen, som fru Stockmann setter på bordet med det dyre bordteppet og lampeskjermen, viser til te-/kaffebordet i Den politiske Kandstøber. Nå får vi riktignok ikke se tebordet som mester Herman beordrer tjenestegutten å hente ute på byen, men som nevnt hører både en kjele (med vann) og en kanne til den ferdige teen med. Dette kan sammenstilles med kokemaskinen og karaflene på serveringsbrettet til Katrine. Her er det helt sikkert sukker også, men om det var vanlig å tilsette sukker, og melk, i teen på Holbergs tid, er jeg usikker på. Siden kommer altså Henrich sirup i kaffen. Sirup er et restprodukt fra sukkerproduksjonen og kan slik sett være en hentydning til importvaren sukker; folks "begjær" etter kostbare importvarer er tema både i Kandstøberen og Folkefienden.
      Både i mester Hermans og doktor Stockmanns hjem vitner serveringen og rammen rundt om fornemme aspirasjoner. Kannestøperen innbiller seg at han er blitt borgermester, og doktoren med lang fartstid blant allmuen nordpå, sammenligner seg med en amtmann overfor broren da han forsvarer innkjøpet av luksusartiklene til stuen og serveringen av oksestek. Det vil si; Tomas mener at han står over en amtmann, som han refererer til på følgende måte: "Jeg er viss på, at en almindelig amtmand bruger meget mere om året end jeg." Uttrykket "almindelig amtmand" viser at Tomas ikke setter amtmannsverdigheten særlig høyt, noe som fremtrer som en motsetning til oppgraderingen av seg selv til vitenskapsmann for noen vannprøvers skyld. Byfogden reagerer da også på brorens uttalelse og presiserer at det dreier seg om en overøvrighetsperson. Amtmannen var amtets øverste myndighet og hadde tilsyn med underordnede embetsmenn; han var den høyeste lokale påtalemyndighet og skulle ha omsorg for næringslivet, for bare å nevne noen av embetets viktige ansvarsområder. Tomas' manglende anerkjennelse av de krevende oppgaver som påhviler øvrigheten, fremtrer som en parallell til Herman von Bremens oppfatning av hvor lett det er å styre Hamburg, mens alle de dødfødte prosjektene doktoren har sendt til sin bror, byfogden, har sin pendant i luftkastellene til mester Herman og hans politiske kollegium. Man lærer seg ikke å styre en by mens man sitter og skravler på vinstuen eller ligger på egg som en ærfugl.
      Tomas' forakt for dem som tilhører samfunnets øvre lag, fremgår også av neste replikk: "Nå så en simpel grosserer da! En slig en bruger mange gange så meget –". Talemåten "simpel grosserer", "En slig en" taler for seg. Det er også verdt å merke seg at det er "simple" grosserere, som grosserer og reder Vik som eier skuten der Horster er kaptein, som frakter varene doktor Stockmann og hans gjester hygger seg med, som konjakk, rum og arak. 
      Tomas innrømmer overfor Peter at han "øder", det vil si er en ødeland som har vært tema tidligere. Svært ofte navngir Tomas broren i replikkene som er henvendt til ham, noe som fører til en understrekning av navnet "Peter", som peker mot Jesu disippel, likesom "Tomas" , (jfr. tidligere innlegg). Det gjelder også her hvor han forklarer at ødslingen slett ikke har vært unyttig. Doktoren mener han ikke kan nekte seg den "hjertens glæde" det er å se mennesker rundt seg. Det åpner muligheten for at Tomas Stockmann ikke syntes folkene i Nord-Norge var mennesker. Dette bekreftes senere under hans tale i kaptein Horsters sal:

"Så sad jeg i mange år inde i en forskrækkelig afkrog langt der nordpå. Når jeg kom sammen med nogen af de folk, som leved hist og her mellem stenrøsene, så syntes jeg mangen gang, det havde været tjenligere for de stakkers forkomne skabninger, om de havde fåt en dyrlæge derop istedetfor en mand som jeg."

Tomas forteller Peter at han har sittet så lenge utestengt, videre sier han:

" for mig er det en livsfornødenhed at være sammen med unge, kække, frejdige mennesker, frisindede mennesker, virkelystne –; og det er de, alle de, som sidder og spiser så godt derinde. Jeg vilde ønske, du kendte lidt til Hovstad –"

De unge, freidige frisinnede mennesker er: 

Billing, et navn med norrøn hedensk betydning.

Hovstad, et navn som peker mot hedensk gudsdyrkelse, og som altså nevnes spesielt i replikken.

Ejlif, med dette navnet knytter trolig Ibsen an til den norrøne hedenske forestillingen om evig liv i Valhall.

Morten, som det viser seg vil være viking, og gjerne hedning òg, er oppkalt etter Morten Kiil, en figur som peker mot "Doktor Morten", det vil si Martin Luther, og i forlengelsen av dette: katekismen.

Horster, navnet viser trolig til begrepet ørn/ørnerede på tinden.

Disse fem "frejdige mennesker, frisinnede mennesker", som oser av hedendom, sitter og spiser "så godt"; rent konkret mesker de seg med okse ved bordet der det står en lampe uten skjerm, en motsats til lampen med skjerm på bordet i stuen. Lampeskjermen har nettopp vært tema, og Peter og Tomas står trolig like ved bordet. 

Lys som skinner uten og med skjerm peker mot Jesu ord til Peter, Tomas og de andre disiplene i Bergprekenen, der lignelsen om lyset og skjeppen inngår. Med sitt navnevalg fra henholdsvis norrøn mytologi og Bibelen ber Ibsen publikum se stykkets handling, der opprør mot den verdslige øvrighet, brudd mot Moseloven og frafall er sentrale temaer, i lys av Bibelen, spesielt Berpprekenen, en av Det nye testamentes mest sentrale tekster. Fråtsing, freidighet, frisinn og fiendskap fremstår som den rake motsetning til den livsførsel Jesus innprenter disiplene i Bergprekenen; slik lyset som settes i en stake skinner for alle i huset, skal disiplenes lys skinne for menneskene slik at de ser deres gode gjerninger og priser deres far i himmelen. En folkefiende kan tolkes som Ibsens "oppsats", for å låne et ord fra stykket, om tidens frafall, der Bjørnson står i fremste rekke som de opprørske ideers evinnelige fanebærer. Det viser seg at Ibsen ikke er nådig i sin dom.
     Doktor Stockmann har som modellen Bjørnson et kraftfullt malerisk språk, så når Tomas forteller broren at han ikke kan nekte seg den "hjertens glæde" å se mennesker, det vil si de som er freidige og frisinnede, hos seg, virker ikke det påfallende. Men "hjertens glæde", som også opptrer i formen "hjertensglæde", er et uttrykk fra romantisk poesi, salmediktning og bibeloversettelser og er neppe tilfeldig valgt.  Det mest sentrale skriftstedet for vår sammenheng er nok Jesajas profeti i Jes 30,29:

"I skulle have en Sang som paa en Nat, naar man helliger en Høitid, og der (skal være) Hjertens Glæde, som naar En gaaer med en Pibe for at komme til Herrens Bjerg, til Israels Klippe".

 "I" sikter til israelittene dersom de vender seg til Herren i en tid da Israel er truet av assyrerne, i stedet for å søke støtte hos egypterne. I vers 9 og 12 uttaler profeten om Israel:

"Thi det er et gjenstridigt Folk, løgnagtige Børn, Børn som ikke vilde høre Herrens Lov." 

"derfor skal denne Misgjerning blive eder som en Rist i en faldende (Muur), som giver sig ud paa en høi Muur, der brister hasteligen i et Øieblik."

Men hvis folket vender om og søker støtte hos Herren, vil det oppfatte gudebildene som er kledd med sølv og gull sine som urene og kaste dem bort som skitne kluter, og det vil altså oppstå en "Hjertens Glæde". For Assur (Assyria) har profetien en ganske annen klang; vers 30-32:

"Og Herren skal lade høre sin majestætiske Røst, og lade see (at han) nedlader sin Arm i (sin) Vredes Grumhed og med en fortærende Ildslue, med Ildspredelse og Vandskyl og Hagelstene. Thi Assur skal forskrækkes for Herrens Røst (hvilken) slog med Riset."

Tomas Stockmann, hvis "hjertens glæde" og "livsfornødenhet" det er å søke samkvem med hedninger, og som attpåtil serverer dem oksestek som de naturlig nok setter pris på, vil nok i en trengselstid, for eksempel når "de døde våkner" på dommens dag, snarere måtte kjenne Herrens ris enn hjertens glede. 

"Hjertens glæde" er et uttrykk som viser til dype følelser. Det inngår i en gruppe uttrykk som springer ut av forestillingen om at hjertet gleder seg, som i utgangspunktet trolig har en religiøs betydning. All lovsang var opprinnelig rettet mot Gud, og først senere ble kongen, spesielt enevoldskongen, funnet verdig til å motta lovsangens - eller panegyrikkens- hyllest. Under romantikken ble kjærlighetserklæringen stilet til den elskede, naturen eller nasjonen, og på slutten av 1800-tallet er det altså individet som får prisen.

Uttrykk som hjertens glede, fryd og lovsang knytter seg spesielt til Jesu fødsel, og i N.F.S. Grundtvigs julesalme "Deilig er den himmel blå" er dette et sentralt motiv. Salmen er en forkortet versjon av "De Vise fra Østen" (1811), som er skrevet for barn. I strofe 7 og  finner vi uttrykket "Hjertens-Glæde":

"Han (en gammel "Stjerne-Mand") gik til sin Konges Slot
Kongen kiendte ham saa godt;
Hørte og med Hjertens-Glæde,
At det Lys var nu tilstede,
:|: Hvorom gamle Spaadom lød. :|:"

"Bøier Eder kun, I Smaa,
Han fra Himlen seer derpaa!
Sender Ham med Hjertens-Glæde
Lov og Priis til høie Sæde,
:|: Det er Røgelse for Ham! :|:"

                          Stjernegutter (Finland,1919).















   
      















         

       
        

Kommentarer til En folkefiende, XI

Te- og kaffebord hos kannestøpermesteren

"Disiplene" Tomas og Peter, likesom Pettersen og Jensen i Vildanden, er rollefigurer som peker mot forkvakling av Skriften og brudd mot den kristne troslære. Lampe med og uten skjerm viser til Bergprekenen og lignelsen om lyset og skjeppen. Bergprekenen i Matteusevangeliet, som også finnes i en kortere utgave i  Lukasevangeliet, inneholder sentenser som er blant Bibelens oftest siterte. Bergprekenen er rettet til disiplene, og det kan være interessant å holde Tomas' og Peters uttalelser og handlinger opp mot denne. Prekenen innledes med de ni saligprisninger, og levner hverken byfogden eller doktoren særlig håp om salighet. Jeg siterer enkelte av saligprisningene og innleder med den første (sitatene i parentes er fra Lukas 6)  

 "Salige er de Fattige i Aanden, thi Himmeriges Rige er deres. ("Og han (Kristus) løftede sine Øine op over sine Disciple og sagde: Salige ere I Fattige! thi Guds Rige er eders."

"Salige ere de Sagtmodige, thi de skulle arve Jorden."

"Salige ere de, som hungre og tørste efter Retfærdighed, thi de skulle mættes." ("Salige ere I, som nu hungre! thi I skulle mættes.")

"Salige ere de Fredsommelige, thi de skulle kaldes Guds Børn."

Nå er riktignok ikke Tomas opptatt av sin egen salighet; hvordan det forholder seg med Peter, er mer usikkert. Byfogden har latt seg lokke med på brorens plan om badeanstalten for å bringe penger til byen. Peter og Tomas skal altså selge helbredelse til de syke. Også disiplene Peter og Tomas helbredet mennesker, men de tok seg ikke betalt. Forut for Bergprekenen hadde Jesus vandret rundt i Galiea, forkynt om himmelriket og helbredet mange mennesker, og det var dette som førte til at folk samlet seg rundt ham. I Mat 10,1-5 fortelles at Jesus kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede alle sykdommer og plager. Deretter navngis disiplene, først Simon som ble kalt Peter, og siden altså Tomas blant resten av disiplene. Det er viktig hele tiden å fastholde den bibelske bakgrunn for Ibsens valg av navnene Peter og Tomas, en bakgrunn som løftes frem til overteksten idet Tomas helt på slutten erklærer at han trenger minst tolv gutter for å utspre budskapet om det frie, fornemme menneske, etter først å ha forsikret seg om at datteren Petra (av "Peter") vil hjelpe ham; "Hør, det må du hjælpe meg med, Petra."
      Etter lignelsen om lyset og skjeppen som tjener til å forklare at disiplene skal skinne for menneskene slik at de ser de gode gjerninger disiplene gjør og priser Gud i himmelen, går Jesus rett over til Loven (vers 17-20):

"I skulle ikke mene, at jeg er kommen for at afskaffe Loven og Propheterne; jeg er ikke kommen for at opløse, men for at fuldkomme. Thi sandelig siger jeg eder; indtil Himmelen og Jorden forgaae, skal end ikke een den mindste Bogstav eller een Tøddel forgaae af Loven, førende de Ting skee allesammen. Derfor, hvo, som bryder eet af disse mindste Bud og lærer Menneskene saaledes, han skal kaldes den Mindste i Himmelriges Rige, men hvo som dem gjør og lærer; han skal kaldes stor i Himmelriges Rige."

Siden følger en innskjerpelse av budene, deriblant det tredje/andre som forbyr å misbruke Guds navn, som brytes av rollekarakterene fortløpende gjennom hele stykket. Vers 34-38:

"Men jeg siger eder, at I skulle aldeles intet sværge, hverken ved Himmelen, for den er Guds Throne, ei heller ved Jorden, thi den er hans Fødders Skammel, ei heller ved Jerusalem, thi det er den store Kon ges Stad. Du skal ikke heller sværge ved dit Hoved; thi du kan ikke gjører eet Haard hvidt eller sort, men eders Tala skal være ja, ja, nei, nei; men hvad der er over dette, er af det Onde."

Videre inneholder Bergprekenen en kraftig innskjerpelse av flere gammeltestamentlige leveregler, som å vende det annet kinn til hvis noen slår deg på det høyre og å elske sin fiende, ikke bare sin neste sin fiende; "Thi dersom I elske dem, som eder elske, hvad have I da for Løn? gjøre ikke ogsaa Toldere det samme?" 

  

                                       ***.

Tomas Stockmann forklarer innkjøpet av bordteppe og lampeskjerm med at "en videnskabsmand bør dog leve en smule fornemt". Den selvbestaltede opphøyelse til vitenskapsmann skyldes nok prøvene doktoren har tatt av vannet i badeanstalten, som han har videresendt til universitetet for analyse. At innsamling av vannprøver skulle kvalifisere til benevnelsen vitenskapsmann, virker unektelig pussig. Det samme gjelder Tomas' vektlegging av de rent ytre uttrykk for sin nyvunne posisjon i samfunnet. Hvorfor er en lege, som deltar med iver i den folkelige frihetskamp, opptatt av å ha det fornemt? Sannsynligvis er årsaken å finne i det litterære forelegg for Tomas Stockmann, den politiske kannestøper (jfr. innlegget 21.11.18 om de tekstlige forelegg). Som nevnt i tidligere innlegg, er Herman von Bremen påfallende opptatt av å etterstrebe en fornem livsstil, noe som kommer til uttrykk allerede før han blir utnevnt til borgermester under et narrespill. Koblet til mester Hermans politiske interesse er altså en uttalt streben etter et fornemt liv. Etter "utnevnelsen" utspilles følgende scene mellom mann og kone:

"Herman: Geske! Geske!

Geske (indenfor): Jeg har icke Stunder.

Herman: Herud, jeg har noget at siige dig, som du aldrig drømte om din Livs-Tid.

Geske: Nu, hvad er paa færde?

Herman: Har du noget Caffee i Huset?

Geske: Hvad Snack! naar brugte jeg Caffee sidst?

Herman: Du kommer at bruge det herefter da, inden en halv Time faar du Visit af alle Raads-Herrernes Fruer."

Scenen kan sammenstilles med følgende i En folkefiende:

"DOKTOR STOCKMANN: (...) Katrine, får vi så ikke toddyen ind?

FRU STOCKMANN (som går mod spisestuen) Nu kommer jeg med den.

DOKTOR STOCKMANN: Og sæt Dem så her i sofaen hos mig, kap​tejn Horster. En sjelden gæst, som De –. Vær så god; ta’ plads, mine venner.

(Herrerne sætter sig om bordet. Fru Stockmann bringer et bræt, hvorpå kogemaskine, glasse, karafler og øvrigt tilbehør.)

FRU STOCKMANN: Se så; her er arrak, og dette her er rum; og her står kognak. (...)"

Under serveringen av gjestene i henholdsvis den politiske kannestøpers og den politiske doktors hjem serveres kostbar importert drikkevare. Det er også likheter i rammen rundt serveringen. Noe av det første mester Herman gjør etter narreutnevnelsen, er å sende tjenestegutten Henrich ut for å skaffe et tebord og noen kopper, samtidig får han beskjed om å be piken kjøpe kaffe for fire skilling. Tebord og kaffe er en pussig kombinasjon. Litt senere i samme replikk sier mester Herman: "Om Morgenen skal der et Thee-Bord være decket for Fremmede, som kommer, om Eftermiddag et Caffee-Bord; og derpaa spilles Kort."
      Ut fra Holbergs bruk av "Thee-Bord" andre steder i skriftene er det sannsynlig at forfatteren sikter til et bærbart bord med alt som behøves til teserveringen: kanne, kopper, tesil, te etc., og i tillegg en kokemaskin eller vannkanne/-potte plassert over en varmekilde. Tebordet gjøres ferdig ute på kjøkkenet og bæres siden inn i stuen, fortrinnsvis av en tjener.

                                                      Roelof Koets II (ca. 1680) 

En families posisjon kunne avleses på standarden på tebordet og resten av av -utstyret. I Holbergs Dannemarks og Norges Beskrivelse står følgende: 

"Omtrent 2de mile imod westen til norden fra Sillejords præstegaard ligger et højt field, bestaaende af mørke-rød steen formenget med adskillige igiennemskinnende pletter og aarer; Samme steen er haardere end agat, og kand bruges til at slaae ild med bedre end nogen flint; Man holder den for at være en jaspis, efterdi den formedelst sin haardhed ikke kand arbeydes med jern eller staal, men maa slibes med smirgels, og poleres med tripol; hvorved den faaer en sterk glands ligesom agatsteen: Af denne, saa kaldede jaspis lod hans Excellence Her Statholder Wibe udi aaret 1726, slibe et thee-bord, som Ao. 1727 til Kongl. Majest. blev nedsendt."

Mester Herman ønsker at Geske skal opptre som fornem vertinne, og da må hun kunne by på te om morgenen. For at serveringen skal fremstå som fornem, må det altså anskaffes et tebord og kopper, trolig av porselen, resten av utstyret finnes trolig i kannestøperhjemmet. Etter hvert som tedrikkens popularitet økte, ble det vanlig å henvende seg til den lokale kannestøper som produserte tekanne og -kjele; tesil kunne ganske sikkert kannestøperen levere. Også kaffeserveringen fordret kanner, og tinnkanner utgjorde et billigere alternativ til porselenskannene som i førstningen var kinesiske. 
      Det er Henrichs noe spesielle servering av kaffe vi får se, der han kommer inn på scenen med et kaffebord som han har skaffet seg ute på byen. Bestillingen lød på tebord, men dette ville neppe Henrich fått tak i i byens håndverkerkstrøk, der mester Herman formodentlig holder til; trenger du skjødehund, får du nøye deg med naboens bandhund. Dessuten fremgår det av replikkvekslingen at tjeneren har forvekslet tebord med kaffebord, og det er altså et slikt han kommer drassende inn med. Henrich utviser stor geskjeftighet under forberedelsen av kaffeserveringen, og trolig er hele denne seansen brudd mot kutyme. Det gjelder for all del Geskes ordre om å blande sirup i kaffen (i stedet for sukker), men trolig også dét forhold at et kaffebord bæres inn i stuen. Mens teen ofte er blitt tilberedt inne i stuen på et tebord idet varmt vann helles over tebladene, er nok kaffen blitt kokt ute på kjøkkenet og siden båret inn i stuen og plassert på et kaffebord som utgjør en del av det faste inventaret.

                                                   Tekanne i tinn fra 1700-tallet. 

Det er verdt å merke seg at man i det von bremenske hjem ikke trenger å låne hverken te- eller kaffekanne, og når Geske ber Henrich komme sirup i kaffen, er det utvilsomt i kaffekannen. Hos herr og fru bormester von Bremen er det duket for te- og kaffedrikking for fulle mugger og kanner, noe som bringer tanken på mester Hermans forslag om det nye regime for Hamborg. I innlegget 16.6.18 skriver jeg blant annet (redigert):

Overfladisk sett kan det virke som om Hermans regimeforslag er folkelig, men dersom det overføres til danske forhold der adelen utestenges og en representant fra de ulike håndverkerlaug innehar borgermesterhvervet en måned av gangen, ville resultatet utvilsomt bli etter Christian 4s ønsker: ubegrenset etablering av kompanier og kolonier, for ikke å forglemme manufakturer og verksteder der håndverkerne fremstiller sine ulike produkter. De håndverkere mester Herman nevner som fremtidige borgermestere i tillegg til kannestøperne, er gullsmeder og skreddere, det vil si håndverkere som er sysselsatt med å dekke danskenes begjær etter fremmede luksusvarer. Gull måtte importeres, opprinnelig vel i form av ferdige gullarbeider, og skredderne fremstilte neppe klær i hjemmetilvirket lerret og vadmel, men i finere importerte tekstiler. Det var dette Christian 4 ville sette en stopper for med etableringen av hjemlig tekstilindustri, deriblant Silkeverket; alt tapsprosjekter. Her skal vi erindre håndverkerne som senere trakk seg fra Collegium Politicum, nemlig parykkmakeren, maleren, farveren og tapetmakeren, som alle leverer produkter "der allene tiene til vellyst": parykker, malerier og gobeliner. Også Gert Buntmaker og Richart Børstenbinder, som blir igjen i Collegium politicum, produserer finere artikler som pelser og koster av dyrehår."

Kannestøpermester Herman von Bremen deltar i kollegiets ønske om oppkomst i Hamborg (skalkeskjul for København) tilskyndet av oversjøisk handel med egne skip, og han mener de bør skaffe seg i byer i India. Dansk ostindiahandel kom da heller ikke særlig lenger enn til India, utover noe handel med Kanton i Kina hvor det var mulig å skaffe seg den ettertraktede luksusvaren te. Men det er klart at jo mer handel med kaffe, te, krydderier og sukker på fremmede kontinenter, desto større etterspørsel etter tinnkjørler; -potter, -kanner og -bøsser til å oppbevare og tilberede importvarene i. Jo større utbredelse av skikken med å gi te- og kaffebord, jo flere bestillinger for kannestøperlauget. Regnestykket grunner seg på tesen om at øket forbruk fører til stadens florering, noe jeg mener den gyldne middelveis forfatter, moderasjonsmoralisten Holberg, tar avstand fra, undertekstlig, i sine skrifter (jfr. tidligere innlegg). 

                                       Pepperbøsser. 

                                         Sukkerbøsser.

   

  


      

      

   

Dagens facebookinnlegg

VILLANDMALER BAGGE; IBSENS LÆRER I LANDSKAP

På overgangen mellom 1850- og -60-tallet gikk Ibsen i lære hos landskapsmaler Magnus Thulstrup Bagge, som ifølge tradisjonen er modell for Hjalmar Ekdal i "Vildanden". Bagge hadde en stor beundrer i Bjørnson, mens Lorentz Dietrichson mente at bildene hans som oftest vitnet om en «utrolig Sjablonaktighed», men fratok likevel ikke maleren æren for dyktig gjengivelse av naturstemninger.

Bilde øverst: "Skogslandskap med tjern" (1854): Til venstre i bildet er en tømmerkoie; en jakthytte, kanskje? Ute på vannet svømmer en andemor intetanende med ungene sine mot stranden nedenfor koia (jfr. detalj under).

Bilde nederst til høyre: "Urskog med jeger" (1858): Til høyre i bildet står en jeger bøyd bak en stein med geværet klart. Målet er noen ender ute på vannflaten som svømmer med retning mot land, der det ser ut som om tre andunger venter. Det er duket for tragedie; villandmor og villandfar blir ventelig skutt slik at ungene blir latt alene i storskogen. Det er et typisk düsseldorferknep å male inn noe i forgrunnen som berører. Bagge har valgt å innlemme en bedrøvelig villandhistorie i landskapet, muligens inspirert av Welhavens «Søfuglen»:

"En Vildand svømmer stille Ved Øens høie Kyst,
de klare Bølger spille
omkring dens rene Bryst.
En Jæger gaaer og bøier
sig i den steile Ur,
og skyder saa for Løier
det smukke Kreatur.

(...)" .

Peter-motiver i Vildanden (redigert utdrag av Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter) 

"(...) Porten lukket; – porten lukket. Ber om forladelse.»

Ved synet av gamle Ekdal som kommer ut av tapetdøren etter at gjestene har samlet seg i grossererens arbeidsværelse, farer Hjalmar sammen og vender seg mot kaminen «med glødende kul i». En nærsynt herre spør om han kjente «den manden», hvorpå Hjalmar svarer: «Jeg véd ikke –; jeg la’ ikke mærke til –» Det går opp for selskapet at det er gamle Ekdal, og Gregers utbryter: «Og endda så stod du her og nægted, at du kendte ham!» Her er det fornektelsen i kombinasjon med de glødende kullene som avslører forelegget, Joh 18, der det berettes at Peter stod og varmet seg ved en kullild i Kaifas’ gård, da han svarte benektende på spørsmål om han kjente Jesus. Peter-motivet understrekes ved gamle Ekdals replikk idet han vandrer duknakket gjennom arbeidsværelset med de fornemme gjester: «Ber om forladelse. Er kommen den gale veien. Porten lukket; – porten lukket. Ber om forladelse.» Den ydmykende hendelsen har en forhistorie. Skuespillets første scene er Werles kostbare hjem, der arbeidsværelset opptar den forreste del av scenerommet. Det er to personer til stede, verkseierens tjener, Pettersen, og en leietjener, Jensen. Pettersen fremtrer her som den som vokter inngangen til sin herres enemerker, der arbeidsværelset er det første rommet, og har dermed en slags portnerfunksjon. Det er egen inngang til kontoret, men denne er låst, og Flakstad har gått med nøklene. Gamle Ekdal må derfor be eller trygle Pettersen om tillatelse til å gå gjennom Werles arbeidsværelse, hvor det finnes en tapetdør til kontoret eller «kantoret». Dermed kan arbeidsværelset med bokskapene og den glødende kullilden oppfattes som en del av himmelrike og Pettersen som en sankt Peter. Leilighetens spisestue, salong, musikkværelse etc. utgjør så resten av herligheten. I den legendariske tradisjon vokter sankt Peter, porten til himmelrike som han har nøkkel til. Ekdals gjentatte uttalelse om at porten er lukket da han må gå gjennom Werles arbeidsværelse annen gang, stemmer ikke med de faktiske forhold. Det er ikke porten til Werles hjem, men den separate inngangen, trolig en dør slik som på Fossum hovedgård eller Slottet, til kontoret/«kantoret» som er lukket. Dermed kan Ekdals replikk om porten tolkes som en av skuespillets mange forsnakkelser. Saken er jo at det er tiltrede til Werles private gemakker som er nektet den loslitte synderen, og for å få lov til å passere igjennom må han be om forlatelse, akkurat slik synderne må for å slippe inn i himmelrike.

Trengsel ved himmelporten (Hans Memling).

Kommentarer til En folkefiende, X

En polstret barndom eller doktor Mortens ris ...

Doktor Stockmann avslutter replikken om hjembyens forjettende kampsaker ved å spørre Katrine om postbudet har vært der. Med dette knyttes en forbindelse mellom doktorens stridbare gemytt og den kommende kampen om vanntilførselen til badeanlegget. Det er verdt å merke seg at Tomas ønsker å "virke og stride for" hjembyens "forjættelser", ettersom det nettopp har fremgått at det er byfogden som i praksis har "virket for" etableringen av badeanlegget; Tomas' fortjeneste er at han har ligget og ruget ut planen. Som tidligere nevnt kan det virke som om doktoren har late dager, skjønt han åpenbart hever gasje. Det kan skyldes at badesesongen ennå ikke har begynt, men det måtte da være nok av andre oppgaver i byen for en lege. Doktor Stockmanns bedagelige liv stilles i relieff da datteren Petra kort etter kommer hjem etter en slitsom arbeidsdag, som ennå ikke er slutt. Nå har riktignok Tomas foretatt noen vannprøver, men for øvrig synes han å ha fordrevet tiden med å skrive artikler til "Folkebudet", spise, gå tur med sønnene og for øvrig la seg oppvarte av resten av den stockmanske familie. Den eneste i husholdet som ikke inngår i oppvartningen av doktoren, er Randine som han ikke husker navnet til.
      Fru Stockmann svarer benektende på mannens spørsmål, og Tomas går rett over til en annen sak av stor viktighet for ham: gasjen han mottar som badelege. Han uttaler at de tidligere har levet på sultefôring, noe broren reagerer på. Han har som tidligere nevnt vært kjent med familien Stockmanns økonomi under tiden nordpå og bidratt med lån, og høyst sannsynlig føyer påstanden om sultefôring seg inn blant doktorens mange overdrivelser. 
      Tomas forteller at han nå kan leve som en herremann, et ord med den historiske betydning adelsmann. Dette skal neppe forstås bokstavelig, men på grunn av skuespillets historiske undertekst er det verdt å merke seg uttalelsen. Som eksempel forteller doktoren broren om oksesteken de har hatt til aftens (nattverd); "Vil du ikke smage på et stykke? Eller skal jeg ikke vise dig den ialfald? Kom her –". Dette virker unektelig i overkant pågående, og byfogden betakker seg da også for å nyte synet av restene etter oksesteken. I tidligere innlegg har jeg tolket oksestekens betydning i første akt som metafor for dyrkelse av gullkalven, det vil si frafall fra Gud; vi befinner oss som kjent i et hjem der fritenkeriet er på full fremmarsj, noe som blir stadig mer tydelig i løpet av handlingen.
      Deretter nøder Tomas broren til å komme bort for å se på bordteppet, som byfogden alt har merket seg. Bordteppet ofres så pass mye oppmerksomhet at det trolig har en spesiell betydning, akkurat som oksesteken. Tomas viser også frem lampen med skjerm som står på bordet idet han fremhever skjermen. Han forteller at alt dette har Katrine spart sammen, noe som innebærer at både teppet og skjermen er handelsvare, trolig innkjøpt ferdig tilvirket. På de fleste bilder av klunkerstilens salonger henger en taklampe over bordet, og det er mulig Ibsen har hatt sine særlige grunner for å plassere en bordlampe oppå teppet (jfr, under).

          Bordteppe, ca. 1880-1900 (Aust-Agder museum.)

                                         
                    Salong ca. 1880-1890 (Oslo Museum)


Doktoren mener disse innkjøpene  gjør stuen så hyggelig; og flere ganger kommer han inn på hvor hyggelig og lunt det er i dette rommet. I sistnevnte tilfeller gjelder det nok ikke minst toddyen, sigarene og pipen som nytes her; alt importvare. I det hele tatt kan det virke som om det er rent materielle ting, nemlig kostbart interiør og utstyr, dyr mat og drikke som danner grunnlaget for den koselige, lune atmosfæren i det stockmanske hjem, der man for øvrig pleier en del selskapelighet. 
      Vektleggingen av det lune, hyggelige kan peke mot tidens interiørstil, nemlig klunkerstilen (1880-1900) etter klunkene eller pompongene som kantet alt fra møbler til gardiner, der idealet var det lune rede. Her kan det tilføyes at ærfuglredet, som doktoren trekker inn under omtalen av rammen for utrugingen av badeanstalten, måtte utgjøre et perfekt sted fôret som det er med edderdun. Typisk for klunkerstilen, som var en del av historismen, var også overpolstrede møbler; edderdun brukes som kjent til stopping av dyner og puter. 1880-tallets polstrede hjem med plysj og bløte puter fremtrer som den rake motsetning til det garveriet til Morten Kiil representerer: nemlig barking av hud. Som omtalt i tidligere innlegg peker "Morten" mot "Doktor Morten Luthers Katechismus", der risets rolle under oppdragelsen understrekes; "kil" betyr "bank" eller "pryl" (jfr. ODS). En polstret oppvekst; i dag ville man sagt sy puter under armene på barna, fremtrer som det motsatte av en oppdragelse etter katekismen. Stockmanns sønner vokser altså opp i et lunt og hyggelig hjem, kan knabbe pappas sigarer ustraffet; skal slippe å gå på skolen og behøver ikke lære "nogen Guds skabte ting", og for øvrig leker de med de verste gatelømler og lurver. Dette passer faren bra, for så har han rette materiale til sin "disippelflokk".
      Tomas dirigerer broren for å få ham til å stille seg slik at han får det beste inntrykket av lysvirkningen på bordteppet. Ved hjelp av skjermen samles lyset, noe som skaper en effektfull kontrast mellom lys og skygge. "Jeg finder virkelig, at det ser elegant ud. Hvad?" sier Tomas til broren. Byfogden svarer: "Ja, når man kan tillade sig den slags luxus -" Tomas kommenterer: "Å jo, nu kan jeg nok tillade mig det. Katrine siger, at jeg tjener næsten lige så meget, som vi bruger." Familien Stockmann, og her er nok husfaderen pådriver, handler luksuvarer som de ikke har råd til. Temaet peker rett mot Den politiske Kandstøber og moralisten og moderasjonsmannen Holbergs kritikk av danskenes overforbruk av luksusartikler. Dette temaet har jeg behandlet i flere innlegg (bl.a. 6.8.18), og kritikken presenteres ganske omsvøpsløst  i "Om Handelen" i Dannemarks og Norges Beskrivelse:  

"Naar man eftertænker, at Dannemark ingen exporter har eller vahre at udføre, og, naar man tilligemed betragter den store begierlighed dette folk har til fremmede vahre endogsaa dem, der allene tiene til vellyst, item at faa ting her udi landet blive fabrikerede, da kand man fast ikke begribe, hvorledes der endnu kand være rede penge tilbage."

Moralen lyder: Menneskene tenker for mye på det verdslige og for lite på det hinsidige; de glemmer å frykte Gud og følge Loven.      

Skjermen fører til at lampen i liten grad opplyser rommet, snarere har lyset en estetisk virkning der det skjønne, nemlig bordteppet, fremheves; det er mulig teppet hentyder til bestemte historiske tapeter, noe jeg i så fall vil komme tilbake til. Replikkvekslingen mellom Peter og Tomas om lyset, som "faller sådan samlet ned" på grunn av skjermen, bringer tanken på Kristi lignelse om lyset og skjeppen i Bergprekenen (Mat 5,15). Prekenen er rettet til de tolv disiplene, deriblant altså Peter og Tomas, skjønt den også ble hørt av mange andre som hadde samlet seg rundt Kristus. Vers 14-17:

"I ere Verdens Lys; den Stad som ligger paa et Bjerg, kan ikke skjules. Man tænder og ikke et Lys, og sætter det under en Skjæppe, men paa en Lysestage; saa skinner det for alle dem som ere i Huset. Lader saa eders Lys skinne for Menneskene, at de see eders gode Gjerninger, og ære eders Fader, som er i Himlene."

I sceneanvisningen til første akt står følgende: "På bordet en tændt lampe med skærm. I baggrunden en åben dør til spisestuen. Dækket aftensbord med lampe på derinde." Publikum kan altså se én lampe med skjerm i forgrunnen og en annen lampe uten skjerm i bakgrunnen. Dette kan tolkes som en satirisk illustrasjon, eller en karikatur, til lignelsens budskap: De, nemlig disiplene, skal ikke sette lyset, troen på Kristus / frelseshåpet, under en skjeppe. I innlegget 7.11.18 skriver jeg følgende: "Aftensmåltidet eller nattverden hos Stockmanns, der det serveres okse, er en ironisk henspilling på påskemåltidet i Jerusalem, der det serveres lam, og doktor Stockmanns 'toddygilde' refererer ironisk til Kristus som byr nattverdskalken til disiplene. På slutten av stykket sier doktor Stockmann at han minst må ha tolv gutter med seg under utbredelsen av budskapet om det frie menneske, en utvetydig henspilling på de tolv disiplene."

På begynnelsen av Vildanden, som følger etter En folkefiende i 1884, er det også beskrevet lyskilder med og uten skjerm, henholdsvis i arbeidsværelset i forgrunnen og i den elegante stuen i bakgrunnen, nemlig i den innledende sceneanvisning. Grosserer Werles tjener Pettersen, hvis navn peker mot disippelen Peter, er til stede i arbeidsværelset. Det er også leietjeneren Jensen; "Jens" er en kortform av "Johannes". Det er flere hentydninger til Peter i Vildanden, deriblant til Peters fornektelse. Scenen der fotograf Ekdal påstår at han ikke kjenner faren som passerer forbi, foregår i Werles arbeidsværelse. Hjalmar står ved kaminen, der det brenner en kullild, likesom Peter under fornektelsen av Kristus. Det er bare i Johannesevangeliet, som ifølge tradisjonen er forfattet av disippelen Johannes, det nevnes at varmen Peter stod ved under fornektelsen var en kullild. 

                         "Peters fornektelse" (Carl Bloch).

Dette er trolig bakgrunnen for navnet til leietjeneren. Kaminen inngår også i stykkets aller første handling: Pettersen «tænder en lampe på kaminen og sætter skærm over». Samtidig som dette skjer, tenner et par–tre leietjenere lys i armstaker inne i stuen som kan sees gjennom den åpne fløydør bakerst. Dette er utvilsomt en hentydning til Matt 5,15: "Man tænder og ikke et Lys, og sætter det under en Skjæppe, men paa en Lysestage; saa skinner det for alle dem som ere i Huset." Lyset Kristus taler om er noe ganske annet enn de mange lys som skinner inne i Werles elegante gemakker. I ett av disse, nemlig spisestuen, sitter samtidig som skjermen settes over lampen på kaminen tretten personer til bords, liksom under den siste nattverd, en kjensgjerning som påtales av grossereren selv. To dager senere blir Hedvig; "barnet" som ifølge Gregers Werle ville bevirke gjenopprettelsen av den ekteskapelige uskyldstilstand mellom Gina (av "Regina coelis") og Hjalmar, funnet død inne på loftet til familien Ekdal.       
      Gjennom Ibsens skuespill dukker stadig forkvaklinger av Skriften opp. Ved å finne frem til originalteksten kommer man nærmere en forståelse av forfatterens budskap, som han vegret seg for å forkynne åpent. Også Ibsen forkynner om lyset som tennes midt i livets ørk og knokkelverden; forjettelsen om frelsen ved Kristi død, pine og oppstandelse.