Kommentarer til En folkefiende, XXII

Krigsmannen og de eksploderende oppsatser versus fredens talsmann og tevannet

Ordet som uttømmer den forstoppede situasjonen, åpenbart mellom Folkebudet-kretsen og byfogden, er "våbenstilstand". Dette fremtrer som et paradoks; ved uttømming settes noe i bevegelse, fortrinnsvis rask, mens under en våpenstillstand inntreffer en stillstand i krigen mellom de stridende parter. Her har vi to lag med satire; ett fekalt og ett som gjelder uttrykkets kontrære karakter. Ordet kan like fullt sies å uttømme situasjonen idet det peker mot en forklarende undertekst. Slik sett er det en nøkkel inn til skuespillets kjerne.  

      Årsaken til våpenstillstanden er at hele byen drar nytte av badeanstalten; flere folk er kommet i arbeid, fattigbyrden er blitt forminsket, mens eiendomsverdien har økt. Dette er av stor betydning for byfogden, som sitter med ansvar for viktige offentlige oppgaver sammen med byrådet. Det inkluderer å forsørge fattige borgere, som ville ha dødd av sult dersom ikke andre borgere hadde klart å opparbeide et overskudd som øvrigheten kan fordele. Dette lyder som et ekko av en påstand Tomas Stockmann serverer kort etter under replikkvekslingen med broren, nemlig at han og familien har levd på "sulteforing" der nordpå. Som nevnt i tidligere innlegg, fremstår Peter som en sannsynlig redningsmann/långiver under disse angivelige trengselsår, og at Petra nå har overtatt oppgaven med å finansiere doktorens overforbruk eller ødsling. Samtidig er det verdt å minne om at det er Peter som har hatt arbeidet med å realisere Tomas' planer. Både Peter og Petra er hardt arbeidende, man kunne gjerne si overarbeidende. Petra arbeider utenfor hjemmet liksom en mann, og hennes navn kommer fra et mannsnavn. Peter/Petra illustrerer Guds forbannelse av mannen etter syndefallet, 1 Mos 3: 

"17. Og han sagde til Adam: Efterdi du lød din Hustrues Røst og aad af det Træ, om hvilket jeg bød dig og sagde: Du skal ikke æde deraf, da vorde Jorden forbandet for din Skyld; med Kummer skal du æde deraf alle dit Livs Dage. 18. Og den skal bære dig Torn og Tidsel, og du skal æde Urter paa Marken. 19. I dit Ansigts Sved skal du æde Brødet (...)"

Dette skriftstedet er tema senere i første akt:

"MORTEN 1): Du må være svært syndig, du, Petra.

PETRA: Syndig?

MORTEN: Ja, når du arbejder så meget. Herr Rørlund 2) siger, at arbejde er en straf for vore synder."

Byfogden, som er seg sitt ansvar som øvrighet bevisst, beskriver de nåværende tilstander i byen slik: "I det hele taget råder der en smuk fordragelighedens ånd i vor by; – en rigtig god borgerånd." "fordragelighedens ånd" kan best oversettes med en fredelig stemning. Men slik det fremgår av Hovstads nevnelse av våpenstillstand og Billings beskrivelse av ordet som uttømmende, ønsker de to "hedningene" tvert imot krig i byen. Dette kan forklare noe av årsaken til at Tomas foretrekker deres selskap. Som omtalt i tidligere innlegg, synes doktoren det er forjettende å ha ting å virke og "stride" for, noe som for ham er hovedsaken. Doktorens, òg Billings, stridbare karakter fremgår også av uttalelser som faller etter at situasjonen har tilspisset seg:

"DOKTOR STOCKMANN: Men med mig skal de komme tilkort; det skal de få sort på hvidt for. Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i «Folkebudet» og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –

ASLAKSEN: Ja, men hør nu –

BILLING: Hurra; det blir krig, det blir krig!

DOKTOR STOCKMANN: – jeg skal slå dem til jorden, jeg skal knuse dem, rasere deres fæstningsværker for hele den retsindige almenheds øjne! Det skal jeg gøre!"

Ved dette kommer Peter og Tomas til å stå som motpoler; Peter vil ha fred; Tomas vil ha krig.

Opp gjennom historien har det vist seg at krig tærer på landet og folket; statskassen tømmes, kirkegårder og kvesthus fylles, enker og farløse tvinges ut på veiene, og betling og tyveri tiltar. Dette gjaldt i stor grad for Danmark-Norge fra Kalmarkrigen 1611-13 til fredsslutningen med Sverige etter Store nordiske krig i 1720, og det var neppe noen som var mer klar over krigens ødeleggelser enn Holberg. Historikeren ble som kjent overfalt av en poetisk raptus i 1719, som skulle vare langt utover på 1720-tallet. Komediene bare rant fra den lærdes reservoar av tilsynelatende uskyldig harselas med enkle håndverkere og dumme bønder. Mens krigshisserne selv, danskekongene, fikk, tilsynelatende, være i fred for satirikerens edder.
      
Peter Stockmann, moderasjonens og fordragelighetens eller fredens talsmann, har en sensibel mage. Han er forsiktig med kraftig kost og alkoholholdig drikke. Dette minner om en annen moderasjonens og fredens talsmann, Ludvig Holberg. I «Første Brev til en højvelbaaren Herre» (1728) står følgende: 

"Næsten lige siden jeg var lille har det været meget skadeligt for mit Helbred at spise eller drikke for meget. Derfor har jeg levet saa sparsommeligt og afholdende at mine Kammerater syntes jeg snarere lignede en gammel Mand end den Dreng jeg var. Jeg blev drillet for min Afholdenhed. Det er jo noget man sjældent ser blandt de helt unge; og jeg blev gal over Drillerierne, for jeg var en hidsig Natur. Men jeg holdt fast ved mit og ændrede ikke min Maade at leve paa. Jo ældre jeg blev, jo mere afholdende blev jeg."

Byfogden har altså ifølge doktoren "dårlig fordøjelse", det vil si forstoppelse, og "våbenstilstand" er ordet som "udtømmer" situasjonen. I replikken som følger etter Billings replikk om uttømmelsen, utdyper Tomas årsaken til brorens mørke sinnsstemning:

"Vi må huske på, at Peter er en enslig mand, stakker. Han har ikke noget hjem, hvor han kan hygge sig; bare forretninger, forretninger. Og så alt det fordømte tynde thevand, som han går og tyller i sig."


http://da2.uib.no/holberg/:

"Ludvig Holberg forble ugift, og var en sparsommelig mann. Smarte investeringer gjorde ham til en meget rik mann. Rikdommene investerte han i jordegods, og var en stor godseier da han ble adlet i 1746."

Her er det verdt å minne om byfogdens vektlegging av følgende positive resultat av anleggelsen av badeanstalten: "Bygninger og grundejendomme stiger i værdi med hver dag."

To ganger opplyses det om at byfogden bare drikker "thevand". I Ibsens "hollandske" skuespill Kjærlighedens Komedie (1863), som daterer seg fra den mest aktive perioden i Det lærde Holland, finnes utallige hentydninger til denne kretsen og til Holberg. Her er også en opphopning av "Thevand" (9), dels i sammensetninger, og henholdsvis under og i forbindelse med "Thevandstalen" finnes både en direkte hentydning til Holberg; "Saa taler Holberg om en The de Beuf –" og til en av hans komedier, nemlig Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat: 

"For nogle Timer siden
Var det dog Sandhed. Det var Deres Ord,
Da her De stod, som han i Brabantstriden,
Og sloges med det ganske Thevandsbord."

Flere av Holbergs "poetiske" verker, inklusive Niels Klims underjordiske reise, vitner om en sterk motvilje mot krig.

1) "Morten" hentyder til Morten Luther; tidligere en vanlig skrivemåte for Martin Luther.

2) "Rør-" hentyder til halm, et vanlig forgjengelighetssymbol, og den siste delen av Guds forbannelse av mannen: "(...)  indtil du bliver til Jord igjen, thi du er tagen deraf; thi du er Støv, og skal blive til Støv igjen." 

  

           

      

       

1) "Morten" hentyder til Martin Luther, som tidligere gjerne ble omtalt som Morten Luther (jfr. innlegget 21.1.18).
2) "Rør-" viser til halm, et sentralt forgjengelighetssymbol og til siste del av Guds forbannelse av mannen: "indtil du bliver til Jord igjen, thi du er tagen deraf; thi du er Støv, og skal blive til Stæv igjen". 

Kommentarer til En folkefiende (Når vi døde vågner), XXI

Billedmesteren og modellene; den liggende maja og den oppstandne Kristus

Maja har en folkelig bakgrunn og har trolig vanket i et kunstnermiljø med frie forhold og tatt jobber som aktmodell. Like før Rubek kommer inn på hustruens generelt ufine fortid, sier han: "Du er i grunden en underlig liden person." Maja spør: "Er det kanske, fordi jeg ikke har så’n svær lyst til at ligge og føjte omkring her oppe –?" Formuleringen "ligge og føjte" er en selvmotsigelse. "Ligge" innebærer i utgangspunktet at man befinner seg i en horisontal posisjon, noe som vanskeliggjør å "føyte" som har grunnbetydningen å "fyke eller farte". Sammenhengen forteller hvilken betydning ordet har i det enkelte tilfelle, og blant disse er å farte rundt på steder der mulige bekjentskaper av det motsatte kjønn kan dukke opp. 
      Tidligere ble det stilt større krav til kvinner enn til menn om å utvise anstand eller anstendighet/sømmelighet når det gjaldt seksuelle relasjoner, så når Maja prater om å føyte rundt, dukker ordet flyfille opp som en assosiasjon. Det går da heller ikke lang stund før fru professorinnen følger med den testosteronbrautende godseier Ulfhjem på fjelltur. 
      I Når vi døde vågner kretser handlingen rundt motivet kvinnens "renhet" / seksuelle avholdenhet kontra "syndefallenhet", der kunstens edelhet knyttes til modellens og billedmesterens kyskhet, motiver som kan føres tilbake til Paul Botten-Hansens Norske Mysterier (1851), der kyske bondebruder med glorieglød og førsyndefallen kunst er tema, og hvor satiren skjærer i øynene. 
      I Holbergs Kilde-Reysen står Leonoras kyskhet sentralt ettersom hun er i gifteferdig alder, og enhver høvelig beiler fordrer en ren kvinne. Det er klart at en reise til kilden der annethvert telt er et horehus, ikke er den første kuren mot datterens besettelse Jeronimus tenker på, men han tvinges i kne av skjær utmattelse etter Leonoras arier og "doktorenes" brottsjø av kvasilatin. Da tjeneren Arv skal fortelle faren om Leonoras nyss påkomne raptus, blir han svært unnvikende, og moralens vokter, den evinnelige spissborger Jeronimus, røper da sin største frykt: "Her maae endelig være hendet noget. Du maae icke have vel forvaret din Post, saa min Daatter, maaskee, har føytet i Byen." Senere stikker altså Leonora av med sin elskede Leander til kilden, der følgende foregår, dette ifølge Henrich som leser fra en seddel fra Leander, formodentlig blank. Leander skal ha ordinert to typer pulver, som han omtaler som tinktur, altså væske; det ene før og det andre etter inntaket av kildevannet. Videre:

"Ja nock; viidere. Derpaa lod jeg hende dricke Vandet etc. hvoraf hun blev noget bedre, men da hun havde faaet det andet i Livet, faldt hun min Søn om Halsen, og sagde uden Sang: Ach Hr. Doctor! der faldt mig ligesom en tung Steen fra Hiertet." Ludvig Holbergs skrifter kommenterer som følger:

"I sammenhængen har udtrykket dog seksuelle undertoner. Den behandling hun får af sin kæreste Leander, er naturligvis ikke medicinsk, så ‘livet’ skal her snarere forstås som ‘underlivet’ (jf. udtryk som ‘ligge i moders liv’ om et foster). Udtrykket ‘det andet’ eller ‘noget andet’ bruges ofte eufemistisk hos Holberg, men da normalt om afføring."


Det som, mellom linjene, har "kurert" Leonora ved kilden, er altså Leanders "tinktur", hans sæd. Ikke å undres over at dannede mennesker på 1800-tallet syntes Holberg var for grov. Men som kjent; deltagerne i Det lærde Holland dyrket ham og kunne flere passasjer fra komediene utenat.
      "Føjte" opptrer for øvrig ett annet sted i Ibsens diktning, nemlig i Sancthansnatten (1851), der handlingen foregår på samme magiske tid som i Kilde-Reysen, i en sammenheng som fremtrer som et ekko av Holbergs komedie: 

"JØRGEN: Men hvor blive de dog af! Paulsen og Juliane gik fra os paa Henveien – og – Birk er jo ogsaa væk. – Mon de da virkelig skulde have faaet isinde ​at blive deroppe Natten over, som der blev spøgt om ved Aftensbordet? Ja, det kunde saagu ligne Paulsens gale Ideer; og dersom nu han og Juliane føiter omkring deroppe – hvem veed hvorledes Birk vil optage det; – nei jeg maa see efter." 

Også i Når vi døde vågner står det ting mellom linjene. Ved annen akts begynnelse sitter billedhuggeren på en steinbenk foran en fjellvidde, et av nasjonalromantikkens kultlandskaper. Han har et pledd over skulderen; det er som om Rubek selv er hugget i stein, klassisk drapert. Dersom pleddet var ment å skulle ligge over begge skuldrene, hadde nok dette stått. Det finnes en rekke eksempler i Ibsens skuespill der det nevnes at en kåpe, et sjal eller lignende er lagt over skuldrene, altså begge skuldrene. Rubeks pledd hentyder trolig til den greske himation eller den romerske toga, et firkantet klesstykke som er drapert over den ene skulderen og som kjennes fra klassisk skulptur. Dette plagget er siden blitt kopiert av nyklassisistene, deriblant Bertel Thorvaldsen. Billedhuggerens mest berømte verk, den hvite marmorskulpturen "Kommer til  mig", som forestiller den oppstandne syndfrie Kristus, bærer himation. 

Thorvaldsens marmor-Kristus, oppstilt i Vor Frue kirke i 1838.

Thorvaldsens Kristus er utvilsomt et viktig forelegg for Rubeks planlagte marmorskulptur av den "oppstandne" kyske Irene, som ikke har "noget stygt og urent at skille sig af med".   

  Litt etter kommer Maja, iført kort oppheftet skjørt og kaster seg ned i lynget. Under den påfølgende samtalen mellom ektefellene antydes det, mellom linjene, at Maja og godseier Ulfhjem har hatt seg i det grønne, noe som kunne forklare at hustruen har måttet legge seg nedpå; hun er nemlig trett. Ektemannen repliserer: "Det kommer først bagefter, det. Når spændingen er over –" Tankestreken sier sitt. 
  Da Rubek ber Maja komme og sette seg «ordentligt her på bænken», svarer hun: «Nej tak. Jeg ligger så dejligt i den bløde lyngen.» En «Maja» som ligger bløtt på en utfordrende måte i et skuespill der billedkunst er hovedtema – deriblant forholdet mellom kunstneren og hans aktmodell – peker utvetydig mot Francisco de Goyas «Maja» (1798-1805), der en innbydende kvinne er avbildet liggende på en sofa lent mot to store puter. Ibsen har ganske sikkert kjent til det berømte maleriet, som finnes i to versjoner, én påkledd og én naken.* 

En maja er en ung kvinne fra de lavere samfunnslag, som har staset seg opp. Det mannlige motstykket, majo, er tilsvarende flott kledd, og kan minne om en toreador. Disse var populære modeller blant malerne, og Goya har laget flere bilder med dette motivet. Avstanden mellom den prangende klesdrakten og den enkle bakgrunn ble gjerne forklart med kriminell virksomhet. Moral var neppe det som stod høyest blant disse festkledde menneskene. En av betydningene av maja på moderne spansk er «lettlivet kvinne». Tidligere var man tilbøyelig til å tro at Goyas lokkende maja var identisk med hertuginnen av Alba – hvis moral heller ikke var den beste – hun skal ha vært malerens elskerinne. I så fall er hertuginnen utkledd som en maja – alternativt avkledd – men ansiktet skal mangle portrettlikhet. 
      På slutten av 1700-tallet var det ikke vanlig at kvinner ble malt på en så pass frivol måte. Men to hundre år senere var den erotiske nakne kvinnekroppen blitt kunstnernes nye ideal, særlig blant billedhuggerne. Ibsens epilog som kunstner er skapt i spennet mellom Thorvaldsens oppstandne marmor-Kristus og Auguste Rodins og Gustav Vigelands erotika-kunst fra 1800-tallets siste år, jfr. Irenes ekstatiske utbrudd på slutten: "Solen må gerne sé på os, Arnold", kort sagt se på at de har sex. Rubek repliserer: "Alle lysets magter må gerne sé på os. Og alle mørkets også." Seksualakten er blitt flyttet opp på sokkelen.

                       "Det evige idol" (1893), Rodin.

      
* Goya har for øvrig det til felles med Rubek at han har tegnet karikaturer der dyr, navnlig esler, forestiller mennesker.  

Kommentarer til En folkefiende (Den politiske Kandstøber, Rosmersholm, Når vi døde vågner), XX

Doktoren fra avkroken; de fire temperamenter, mirakelvann, uttømmende midler og kloke koner 

Hovstad bemerker at byfogden ikke var i det lyse hjørne denne kvelden. Doktor Stockmann er raskt ute med en forklaring: "Det kommer fra maven, han har en dårlig fordøjelse." Her hopper doktoren over at det faktum at det er hans egne støtende utbrudd som har forårsaket brorens mørke sinnsstemning. På 1800-tallet var "dårlig fordøjelse" ensbetydende med forstoppelse. "Maven" er en vanlig evfemisme for tarmen, eller maven òg tarmen, når man snakker om fordøyelsen. Dét Tomas Stockmann vitterlig gjør, er å knytte brorens mørke sinnsstemning til at avføringen har hardnet og samlet seg opp i tarmen, noe som unektelig virker upassende i situasjonen og forlener scenen med et komisk skjær. 
      Det er verdt å merke at doktoren med denne replikken forklarer en sinnsstemning med indre kroppslige forhold, noe som minner om den klassiske lære om de fire temperamenter. I henhold til humoralpatologien ble sykdom forklart med ubalanse mellom de fire kroppsvæskene blod, sort, galle, gul galle og slim. Samme forhold var årsak til at temperamentet avvek hos forskjellige personer, for eksempel ble et melankolsk temperament forklart med uforholdsmessig mye sort galle. 

Humoralpatologien var av grunnleggende betydning innenfor medisinen frem til rundt 1850; i 1883, da En folkefiende ble utgitt, var det bare innenfor folkemedisinen denne læren fremdeles ble holdt i hevd. 
      Det er lite som tyder på at Tomas har gått til særlige anstrengelser for å holde seg oppdatert innenfor medisinen, snarere har han "i alle disse mange år" sittet i sin "afkrog" oppe i nord og pønsket ut luftkasteller og skrevet opprørske avisinnlegg. Menneskene der oppe omtaler han som dyr, og det har åpenbart vært under doktorens verdighet å bry seg med eller pleie selskapelig omgang med dem, jfr. Stockmanns uttalelse "det havde været tjenligere for de stakkers forkomne skabninger, om de havde fåt en dyrlæge derop istedetfor en mand som jeg". Den kjensgjerning at doktoren ikke har klart å skaffe seg ansettelse lenger sør, som var vanlig den gang som nå, skyldes trolig manglende ferdigheter eller attester. Doktorens opprørske artikler kan også ha hatt en negativ innvirkning på muligheten for å få ansettelse i mer attraktive deler av landet. 
      At en doktor i 1883 forklarer mørk sinnsstemning med patologiske forhold i maven/tarmen, vitner altså om at vedkommende ikke har fulgt med på utviklingen innenfor medisinen. At samme doktor ruget ut planen om en badeanstalt, mens han "lå på æg ligesom en ærfugl", følger langs samme baner. Ideen om kurbadets velsignelse i Norge knytter seg spesielt til legen Heinrich Arnold Thaulow som grunnla to kurbad, nemlig Sandefjords Svovl- og Sjøbad (1837) og St. Olafs Bad (1857), senere Modum Bad. 

                      Kurgjester ved Modum Bad i 1868.

Begge anstaltene benyttet behandling med jern- eller svovelholdig vann fra kilder som var blitt "oppdaget" av Thaulow. Modum Bad er bygget opp rundt en gammel St. Olavs-kilde. Legenden forteller at en gang Olav Haraldsson red over det myrlendte stedet, sprang kilden frem der hesten hadde sparket. Det dreier seg om en såkalt helligkilde fra hedensk tid, og troen på behandling av sykdom med denne typen "forurenset", i dette tilfellet jernholdig, kildevann, er altså like gammel som læren om de fire temperamenter. Som jeg vil komme tilbake til, er det noe pussig med badeanstalten som er grunnlagt etter doktor Stockmanns planer og som kan tyde på at doktoren ikke har satt seg grundig nok inn i prinsippene for kurbad: Ikke én eneste gang i skuespillet nevnes kildevann, som er så sentralt for et kurbad; det som står i fokus, er helt alminnelig rennende vann.
       Etter at Tomas har bekjentgjort at byfogden lider av forstoppelse, repliserer Hovstad: "Det var nok især os i 'Folkebudet', han ikke kunde fordøje." Stadig er fordøyelse tema. Det er naturlig å regne Billings uttalelse om hvor godt oksesteken har bekommet ham, som en innledning til denne "fordøyelsespassasjen". Det fremkommer at Billing, Hovstad og de andre deltagerne under aftensmåltidet la for dagen stor appetitt, for etter at byfogden hadde kastet et blikk inn i spisestuen, sa han: "Det er mærkværdigt at de kan sætte al den mad til livs." Tomas kommenterer: "Ja, er det ikke velsignet at se unge mennesker spise? Altid madlyst, du! Det er som det skal være. Mad må der til! Kræfter!" 
      Det er åpenbart at aftensmåltidet bestående av oksestek spiller en spesiell rolle i skuespillet, jfr. blant annet Tomas' oppfordring til broren Peter: "for exempel, havde vi oksesteg til middag; ja, vi har havt af den til aftens også. Vil du ikke smage på et stykke? Eller skal jeg ikke vise dig den ialfald? Kom her -" I tidligere innlegg har jeg tolket aftensmåltidet med oksestek som en satirisk sammenblanding av israelittenes dyrkelse av gullkalven og Jesu siste nadverd med disiplene. Doktoren synes det er "velsignet" å se de unge spise okse, og Billing føler at han er blitt et nytt menneske etter måltidet. Det kan underbygge tolkningen av måltidet som en kvasireligiøs handling, der altså lammet (Kristus) er byttet ut med en okse (gullkalven). Doktorens uttalelse om at måltidet vil gi de unge krefter, kan også tolkes slik at de unge vil få del i oksen eller dennes krefter, liksom disiplene får del i Kristus når de spiser brødet, som er hans legeme, og drikker vinen, som er hans blod. Ritualet foregår som kjent mens Jesus og disiplene spiser offerlam til minne om lammene som ble slaktet før utgangen fra Egypt og hvis blod ble strøket over dørstolpene og -bjelken for at Herren/dødsenglene skulle gå huset forbi. Dette skriftstedet hentydes det for øvrig til i en av Morten Kiils replikker, noe jeg vil komme tilbake til. 
      Det er underlig at en lege på begynnelsen av 1880-tallet uttaler seg dithen at hvis man spiser okse, får man en okses krefter. Dette føyer seg inn blant doktorens andre uttalelser om helseforhold som har en umiskjennelig gjenklang av hedenske magiske forestillinger. Stockmanns vektlegging av oksesteken som en kilde til kraft hos de unge kan karakteriseres som likhetsmagi, et grunnprinsipp innenfor det magiske verdensbilde. På Ibsens tid hadde de magiske behandlingsmetoder altså søkt tilflukt innenfor folkemedisinen, noe som i Norge var synonymt med de kloke koner. Dette bringer tanken på Rosmersholm (1886) der fritenkeri og frafall har inngått en fullstendig symbiose med alskens gammel hedenskap og trolldom, fra danske Rosmer havmann og til moren til Rebekka West, opprinnelig Gamvik (til samisk gand). Rebekkas mor, åpenbart av samisk herkomst, er jordmor, noe som i Finnmarken på 1850-tallet da Rebekka ble avlet, var ensbetydende med klok kone. Doktor West var altså distriktslege i Finnmark - noe som minner om Tomas Stockmanns mange år som lege nordpå - og høyst sannsynlig Rebekkas far.       
      Det er ingenting som tyder på at de som er arbeider med "Folkebudet", har problemer med å fordøye store stykker med oksestek slik byfogden ville hatt. Fru Stockmann innvender at Hovstad kom tålelig godt ut av det med byfogden. Hovstad svarer: "Å ja; men det er nu ikke andet end en slags våbenstilstand." Hvortil Billing repliserer: "Der er det! Det ord udtømmer situationen."
      Formuleringen å "uttømme en situasjon" avviker fra vanlig tale, noe som kan tyde på en undertekstlig betydning. Og riktig nok, tidligere ble "uttømme" og "uttømmende" ofte brukt i forbindelse med behandling av forstoppelse, som i mange hundre år var et stort problem. Samtidig ble uttømmelse av tarmen ansett å ha en terapeutisk virkning, liksom årelating; man tømmer kroppen for angivelig onde eller giftige stoffer. Avførende midler ble også kalt  uttømmende midler, og det er vel nesten utenkelig at ikke Ibsen var kjent med benevnelsen fra sin tid som apotekermedhjelper i Grimstad på 1840-tallet.
      Samlet kan doktor Stockmanns oppfatninger om helse peke mot tidligere tiders medisin. Kur med helsebringende
vann, sammenheng mellom sinnsstemning og indre organer, troen på at man blir sterk av å spise okse er alle tanker som vitner om eldre forestillinger. Et slikt inntrykk av doktor Stockmanns uttalelser bestyrkes ved den undertekstlige sammenheng mellom byfogdens forstoppelse og ordet som uttømmer den "forstoppede" situasjonen.
      Både de fekale hentydningene og de alderdommelige medisinske synspunkter peker mot en forfatter som har vært mønsterdannende for Ibsen, og som har levert forelegg til En folkefiende, nemlig Holberg; som nevnt i tidligere innlegg er Den politiske Kandstøber et viktig litterært forelegg for En folkefiende. Hos Holberg er omtale av fekale forhold og fekale hentydninger svært vanlig, og Den politiske Kandstøber utgjør ikke noe unntak. Etter den fingerte utnevnelsen til borgermester bestemmer mester Herman seg for å medisinere, det vil si ta avførende/uttømmende midler hver søndag, formodentlig ved hjelp av en lege. Dette oppgir han som forklaring til konen Geske på at hun må stå opp tidligere på søndager. Underforstått: Konen skal ikke bivåne innføring av klyster eller annet som vil føre til uttømmelse av avføringen. Senere får Geske selv anbefalt av noen fornemme fruer at hun bør medisinere hver dag, slik alle bormesterfruer har gjort før henne, og bestemmer seg for å sende bud etter doktor Hermelin. 

1700-tallets sykebehandling bestod av endeløse omganger med klyster og årelating, og når Holberg gjør narr av legestanden som han mener snarere tar livet av pasientene enn kurerer dem, er han neppe så langt fra sannheten. Blant de kurer Holberg harselerer med, er klyster og kildereiser. I komedien Kilde-Reysen (1725) er en gammel helligkilde utenfor København, formodentlig Vartov kilde, åsted for tøylesløs festing rundt sankthans, og Jeronimus, den grumme fader, hevder at "Disse Kilde-Reyser giordtes af Devotion i gamle Dage, men nu troer jeg, at hvert andet Telt er et Hore-Huus." Til tross for Jeronimus' velbegrunnede skepsis klarer to utkledte doktorer, Leander og Henrich, å få tillatelse til å gjøre en reise til kilden med Jeronimus' datter, Leonora. Hun er nemlig blitt rammet av en sjelden sykdom; taleevnen har forlatt henne, og nå synger hun bare opera. Kildevannet er hennes eneste håp, forsikrer de to "doktorene". Kildereisen er for øvrig Pernilles plan for å få Leonora ut av huset til hennes tilkommende ektemann, som Jeronimus har valgt, dukker opp. I et intermedium fremføres en grovt karikert kildereise der flokker med vanskapte tilreisende er nedlesset med spann, buteljer og krykker. Ved ankomst til kilden blir det et svare leven da alle styrter mot et hull i scenegulvet for å forsyne seg av det mirakuløse vannet. 

               Kirsten Piils kilde (1755), Dyrehavsbakken.

Den type kildereise som Ibsen skildrer i En folkefiende, finner sted over 150 år etter Holbergs kildereise, men har to vesentlige ting felles med komediens: folk søker helbredelse ved hjelp av vann òg sosialt samkvem, i førstnevnte tilfelle riktignok i mer profesjonelle og mondéne former enn i Holbergs komedie. I Ibsens epilogdrama, Når vi døde vågner (1899), går reisen først til en badeanstalt, siden til et høyfjellssanatorium; mennesket er stadig på jakt etter helsebot. I en scene fra badeanstalten benyttes et sjeldent ord som også finnes i Kilde-Reysen, med samme betydning. Billedmester Rubek og hustruen Maja sitter ved skuespillets innledning i kurvstoler på plenen utenfor badehotellet og drikker champagne og selters. Maja har vært billedhuggerens elskerinne før de ble gift, og det er sannsynlig at hun har vanket i et kunstnermiljø; Rubek har kanskje brukt henne som modell etter at den kyske Irene forsvant. Gjennom dette etter hvert legaliserte forholdet har den berømte kunstneren brakt Maja inn i "finere og rummeligere forholde overhodet. I mere anstandsfuld omgang, end den, du var vant til hjemme." 

                                           forts.

Kommentarer til En folkefiende (Episk Brand, Brand), XIX

Brand i skjøgens skjød

Festlighetene som stiger frem i Brands erindring fra den gang han overvar avdukningen av Krohgstøtten som russ, røper alle tegn på religiøs nasjonsdyrkelse; linjen tilbake til druidekulten rundt avgudssteinen med "Frihedsværket", Grunnloven, i Norma er tydelig. To strofer omhandler talen til "Folkets store Digter" (første versjon; redigert):

"Først talte han om Morgensolens Brydning 
i Ejdsvoldslunden efter Trældoms Natt,
saa talte han om Friheds vundne Skatt,
og saa om Dagens store Festbetydning.
Hans Øjne skinned i en fugtig Taage,
og Folkets Syn var skinnende som hans, –
det var det Skin, som vindes ved at vaage
et Døgn om Bollen i ubændig Dans.
​
Saa talte han om Sammenhæng i Slægterne
fra før till nu; hans Tales Magt var stor;
i Ban han lyste Folkegudsfornægterne;
ud over Mængden runged disse Ord:
Det Blod, som af en Normands Aare rinder,
det er det Blod, som af Jarl Haakons randt;
det Blus, som brænder paa en Normands Kinder,
det Blus paa Tordengudens Kinder brandt."

På dette tidspunkt under festen er Brand stadig preget av stemningen som er skapt ved 17. mai-togets voldsomme begeistring, som han opplever som "grænseløst opildnende", men samtidig har et barndomsminne dukket opp som trekker skildringen i negativ retning. Hendelsesforløpet i denne passasjen er uklar og varierer mellom de enkelte versjonene. Like fullt er det mulig å trekke noen hovedlinjer. Rammen for Brands 17. mai-erindring er at han har stanset under vandringen over fjellet og skuer ned på sin hjembygd ved en vestlandsfjord. Da kommer han til å tenke på et barndomsminne fra hasselskogen, der han ble vitne til at en ung bonde skar av seg en finger for å slippe krigstjeneste. Hendelsen dukker opp i Brands erindring midt under den unisone nasjonsfeiringen som en isnende bevissthet om at skalden lyver: Det er ikke samme blod som renner fra bondeguttens finger som fra Håkon jarl, og blusset på guttens kinn, som vitner om skam, er ikke av samme slag som på tordengudens. 

      
       "Tors kamp med jotnene", Mårten Eskil Winge, 1872.


Den grufulle erkjennelse fører til at Brand tar på seg en rolle tilsvarende jødenes store anfører og lovgiver, Moses: "Han ligned Moses, denne unge Prest; / han stod som Herrens Ørn og saa dernede / sit Folk i Ørknen holde Guldkalvsfest", der "Gullkalvsfesten" i siste instans peker mot feiringen ved Krohgstøtten i 1833. Vårherre har som kjent ingen ørn, det har derimot Zevs. Som det senere fremgår av Brand, har den unge presten en forkjærlighet for greske guder. Blant annet mener han at Vårherre bør fremstilles som Herkules i billedkunsten. 
      Det er verdt å legge merke til at presten Brand erklærer en 17. mai-feiing, som bærer alle preg av avguderi, for en gullkalvsfest fordi ikke alle nordmenn er av samme slag som den råbarka erkehedningen Håkon jarl og den norrøne guden Tor. Det er altså ikke den religiøse nasjonsdyrkelsen, det egentlige avguderiet, Brand slår ned på, men det forhold at én nordmann unnlot å gi sitt blod for Norge, noe som altså skjedde i Brands barndom. Fortellingen, som har sitt litterære forelegg i Holbergs antikrigskomedie Melampe (1725) der forfatteren åpenbart er på de krigstrette bøndenes side, viser til en historisk viktig hendelse i Norge. Hvorvidt den også hentyder til konkrete enkelthendelser, er mer usikkert (jfr. kommentaren i HIS)
      Etter kunngjøringen av Kielertraktaten og et møte med stormenn på Østlandet innkalte prins Christian Frederik til en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll i 1814. I den anledning forordnet han en folkeed som skulle avlegges i forbindelse med valg av representantene. Presten i de enkelte menigheter skulle si: «Sværger I at hævde Norges Selvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland?» De fremmøtte skulle svare i kor: «Det sværge vi, saasandt hjælpe os Gud og hans Hellige Ord!», mens de løftet høyre hånd og holdt fingrene i kors. Som man kunne forvente, fulgte kirkelyden opp med en rungende edsavleggelse og høyre hånd løftet; de skulle verge fedrelandet med sitt liv og blod. Men noen stikker altså høyrehånden i lommen; samme historie fortelles i Peer Gynt der dét er et poeng. Det finnes nordmenn som later sitt blod, ikke for fedrelandet, men fordi de ikke vil delta i den nasjonale kamp. Det er dette som opprører Brand og fører til at han setter seg som mål å avsløre den fryktelige sannheten: Ikke alle i Norge støtter opp om selvstendighetstanken. Noen sier nei til den "ubendige dans rundt bollen" natt til frihetsdagen - eller dyrkelsen av avgudssteinen med Grunnloven.
      Ibsen selv befinner seg åpenbart ikke i danserkoret rundt nasjonens gullkalvalter, for å sitere Peer Gynt da han opptrer som vert for sine utenlandske venner i Marokko. Brand derimot ville deltatt som den mest glødende tilhenger, så fremt alle i "danserkoret" hadde vært villige til å gi sitt liv og blod for nasjonen, og deres glød ville vært liksom guden Tors og blodet likesom Håkon jarls, det vil si Håkon Sigurdssons (ca. 935-995). Håkons legendariske seier over jomsvikingene i Slaget ved Hjørungavåg rundt 985 beseilet jarlens løsrivelse fra danskekongen og innbrakte ham ry som modig nasjonal helt. At jarlen senere fremstod som motstander av kristningskongen Olav Tryggvason, ble oppfattet som mindre positivt av sagaskriverne. Håkon bekjempet dem som brøt ned hovene og prøvde å innføre kristendommen. Selv holdt seg til den gamle asatroen (Norsk biografisk leksikon).  

Harald danekonge tvang Håkon jarl til å la seg døpe da de var på Morsøy og sendte med ham prester og andre lærde menn. Harald bød Håkon at han skulle la hele folket i Norge døpe. Da jarlen så at børen var bra, satte han alle de lærde menn opp på land; selv seilte han like ut til havs. ("Olav Tryggvasons saga" / Heimskringla, illustratør Christian Krohg.)

Den generelle mislyd som preger Brands erindring, skyldes altså dels forfatterens egen oppfatning av nasjonsdyrkelsen som avguderi, dels Brands underliggende barndomsminne fra hasselskogen. Her fra Brands erindring i uredigert versjon (jfr. HIS): 

"Kanoner ˹tordned,˺ lød, og Faner slog ˹og flommed˺ for Vinden ,

og Støvet flagred som en Slagdags Flor,

og Folkesangen lød, Smaagutter trommed,

og Hjerter vidned: ˹ dejligt er vort Nord˺ det er smukt paa Jord ."

"Slagdags Flor" sikter til feiring med flagg og faner, kanskje kokarder og blomster, av et minneverdig slag i en nasjons historie (jfr. Ordbog over det danske sprog).1) Det festlige floret sammenlignes altså med støv som "flagret". Støv er forgjengelighetsvarsko nummer én hos Ibsen - òg i henhold til en bibelsk forståelse: Mennesket er støv eller jord. At folkets hjerter i det første utkastet vitnet om at "det er smukt paa Jord", kan være en referanse til Bernhardt S. Ingemanns "Deilig er jorden" fra 1850, en typisk begravelsessalme.2) Her har altså Ibsen gått rett fra et uttrykk som bringer tanken på en salme til en hyllest til nasjonen. Videre fra erindringen:

"(...)

Da steg en Mand paa Støttefoden opp.

Og Raab og Haandklapp bruste som en Bølge

og Hurra ˹skingred˺ tordned til Trompeters Skrald;"

Ibsens ironiske avstand til erkenasjonalisten Brand fremtrer alt ved innledningen til passasjen om den nasjonale glød kontra den nasjonale unnfallenhet. Ved tanken på hjembygden føler Brand seg som "Samson klippet i sin Skjøges Skiød". Sammenligningen forteller at presten, motsatt forfatteren, har dårlige bibelkunnskaper. Samson ble ikke klippet i en skjøges, men i Dalilas skjød, det vil si fang. Hva som har skjedd med den kraftfulle mannen i skjøgens skjød, kan man jo tenke seg; "klippe" har for øvrig også den overførte betydning "svekke". Samson ble i hvert fall liggende til midnatt. Da stod han opp, gikk ut og rykket opp portstolpene i Gasa og bar dem opp på toppen av et fjell sammen med bommen.   
      Med denne pikante vrien på bibelhistorien har Ibsen oppnådd å fremstille Brand som en komisk figur. Fallet blir desto større ved at presten sammenligner seg med den legendariske jødiske dommeren og krigshelten Samson som har fått sin styrke fra Gud, uten å vite forskjellen på Dalila og skjøgen. Dette er riktignok ikke noe spesielt for Brand; innenfor billedkunsten er det vanlig å fremstille Dalila som skjøge, om ikke nødvendigvis den samme som er nevnt i Bibelen. I Vildanden finnes en referanse nettopp til dette "religiøse" motivet: Midt under en hverdagsprat med Hjalmar utbryter Gina, med tanke på gjestene som er innbudt til formiddagsfrokost: «Bare de ikke kommer for snart over mig, da –». Replikken bringer oss over i den sakrale sfære, fortellingen om Samson og Dalila i Dommerne 16. Her sier Dalila, som Samson hadde fattet kjærlighet til, tre ganger til Samson: «Filisterne ere over dig, Samson!» Scenen der Herrens kjempe har latt seg lure til å rake vekk håret hvor kraften hans sitter, med den følge at han blir tatt til fange av filisterne, er blitt fremstilt av en rekke kunstnere, deriblant Rubens. Rubens har avbildet Samson liggende i skjødet til Dalila, som også er fremstilt i halvt liggende stilling, mens håret hans blir klippet. Den ikonografiske urfristerinne er iført rødt silkedraperi og har blottede bryster; i døråpningen står de hærkledde filisterne klar. 

Rubens' fremstilling av Samson som klippes i Dalilas fang. Rubens er blant foreleggene for Ibsens epilogfigur, billedmester Rubek. Skjønt mens Rubens er kjent som en stor jakt- og villdyrmaler, nøyer Rubek seg med å avbilde husdyr.


Men om de gamle mestere har latt seg friste av det erotiske potensialet i fortellingen om Samsons besøk hos Dalila, bør en teolog kjenne Skriftens fremstilling. Ibsen selv er bevandret i Bibelen siden barneårene. I Brand fremgår det tydelig at prestens religiøse oppfatninger for en stor del baserer seg på bibelske illustrasjoner og ikke på teksten. Som nevnt mener presten at Vårherre bør fremstilles som Herkules, idet han lett hopper over Moselovens andre bud som forbyr å gjøre seg bilder i den hensikt  å dyrke dem.      

      At Ibsen trekker linjen til Moses som stiger ned fra Sinai da Brand i tanken skuer ned på folkets "gullkalvsfest" oppe fra fjellet, er dobbelt satirisk. Med seg hadde Moses to steintavler med De ti bud. De begynner som kjent slik:

"Jeg er Herren, din Gud,  som udførte dig af Ægypti Land, af Trælles Huus. Du skal ikke have fremmede Guder for mig. 
      Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede, eller nogen Lignelse efter det, som er i Himmelen oven til, eller det paa Jorden neden til, eller det, som er i Vandet, under Jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredie og paa dem i fjerde Led, paa dem, som hade mig (…)"

1) HIS' kommentar fremstår som gjetning: "det tåkeaktige floret over et slag; sannsynligvis støv eller røk, fremkalt av kampen".

2) I Norske Mysterier, som publiseres året etter Ingemanns salme, finnes en mulig referanse til denne. Like før fallet ned i kobbergruven blir gutten Hastværk var en liten fugl som flyr foran ham og synger «à la Ingemann»: «Risch vom Ort, flink nur fort, / Gott ist Hort hier und dort!» Linjene fremtrer som en tåkete romantisk klisjé om Gud og allnaturen. Årsaken til at språket er tysk, kan være at Ingemanns kjente oversatte salme «Dejlig er Jorden". Salmen er snarere en omarbeidet versjon enn en gjendiktning eller oversettelse av den schlesiske folketonen «Schönster Herr Jesu».

                                                                       ***

Etter at byfogden har tatt farvel, kommer Horster (navnet peker mot ørn på tinden), Hovstad (til norrønt hov) og Billing (jotun, "tvilling") inn i stuen til doktor Stockmann. De har deltatt i aftensmåltidet (nattverden), som har bestått av oksestek (gullkalven). Billing strekker armene og utbryter: "Ah, efter et sligt måltid føler man sig, gud døde mig, som et nyt menneske." Replikken er en forkvakling av den kristne tese om at mennesket etter den siste nattverd, og Kristi død og pine, har fått mulighet til å bli et nytt menneske (jfr. Kolosserne 3,10).