Kommentarer til En folkefiende, XXVI

Folkefiende og fariseer 

Matt 23,27, som Tomas Stockmann henviser til med "en kalket forgiftig grav", inngår blant Kristi verop mot fariseerne og de skriftlærde:

"Ve Eder, I Skriftkloge og Farisæere, I Øienskalke! thi I ligne kalkede Grave, som udvendig synes deilige, men indeni ere fulde af døde Ben og al Urenhed».

Kristi fordømmelse av fariseerne og de skriftlærde i 23.27 har sin parallell i Lukas 11,44, som har en litt annen ordlyd: "Vee eder, I Skriftkloge og Pharisæer, I Øienskalke! At I ere som (de Dødes) ukjendelige Grave, og Menneskene, som gaae over dem, vide det ikke."

Nede i graven går den døde menneskekroppen i forråtnelse og blir etter hvert til jord og knokler, det samme skjer med nedgravde dyrekadavere. Det er en del av naturens kretsløp; av dødt organisk materiale spirer, eller også spretter, for å sitere doktor Stockmann, nytt liv. Levningene etter et dødt menneske og det som kommer berøring med disse, for eksempel jord eller steiner, er blitt oppfattet som urene innen jødedommen. Det har ført til et behov for å merke gravene, og til dette formål har man brukt kalk. Matt 23,27 kan tolkes slik at den hvite kalken samtidig har hatt en forskjønnende virkning, formodentlig spesielt i de tilfeller der den ytre delen av graven har bestått av skulptert stein. Kristi budskap er at folk må vokte seg for fariseerne fordi deres urenhet i trosmessig eller moralsk forstand er skjult. Hvorvidt han samtidig sikter til at fariseerne er dødelige, det vil si fordervelige liksom alle andre mennesker, uaktet sitt rene levnet, er jeg usikker på. Det som er sikkert, er at vask ikke letter veien til himmelrike og evig liv.   
      Fariseerne la stor vekt på renslighet. Hos Lukas er foranledningen til Kristi fordømmelse at Frelseren var innbudt til å spise hos en fariseer og unnlot å vaske hendene før måltidet. Dette førte til forbauselse hos fariseeren, hvorpå følger Kristi kjente verop over de skriftlærde og fariseerne. Det første lyder slik."39. Men Herren sagde til ham: I Pharisæer rense nu Bægere og Fade udvortes, men det, som er indeni eder, er fuldt af Rov og Ondstab." 

For vår sammenheng er det Ibsens forståelse av skriftstedet som er det vesentlige. Sammenhengen hentydningen opptrer i i skuespillet, tyder på at Ibsen har oppfattet Kristi fordømmelse av fariseerne både i konkret og overført moralsk betydning.   
      Det kan virke merkelig at fritenkeren doktor Stockmann tar Jesu verop i sin munn, men dette refererer seg til et av stykkets metaplan der Tomas' og fritenkerne i "Folkebudet" motstilles Kristus og disiplene. Bakgrunnen for Tomas' sammenligning, eller lignelse, er at han mener badeanstalten er usunn, eller sågar giftig, på grunn av forurenset vanntilførsel, og at dette skjules når badet fremstilles som spesielt helsebringende. Til dette er å si at det særlig er doktor Stockmann selv som har "skrevet og skrevet" og "lovprist" badet. Det må forstås slik at han mener det er riktig å lovprise en badeanstalt der det finnes rent vann, noe som bringer ham i samme kategori som fariseerne, som holdt strengt på Moselovens renhetsforskrifter. I innlegget 5.3.19 omtaler jeg det strenge renslighetsregimet som hersker i det stockmanske hjem: 
      
"I femte akt, etter at Tomas har skjelt ut broren for den 'fæleste plebejer', og byfogden har sagt ham opp som badelege, slynger Tomas ut: 'Tvi, tvi, tvi! Katrine! Gulvet skal skylles efter ham! Lad hende komme ind med en balje, hun – hun – hvad fanden –, hun, som altid er sodet om næsen –' I det stockmanske hjem følger man tydeligvis et strengt renslighetsregime, utvilsomt harselas med Eilert Sundt, Norges renslighetsapostel. At renslighet er tema i skuespillet, fremgår også av Morten Kiils replikk: 'Jeg holder på mit gode navn og rygte. Folk kalder mig for 'grævlingen', har jeg hørt sige. En grævling, det er jo en slags gris, det; men det skal de aldrig i verden få ret i. Jeg vil leve og dø som et rensligt menneske.'"

Akkurat slik fariseerne vasker seg og sine begre fremhever doktor Stockmann vannets gunstige virkning for menneskene. Morten Kiil er stykkets satiriker, og utsagnet om at han holder på sitt gode navn og rykter og vil leve og dø som et renslig menneske, er harselas med svigersønnens renhetsmani, samtidig har det en umiskjennelig fariseisk klang. Doktorens instruks om at det skal skylles etter byfogden, vitner om at han tillegger rent vann en rensende effekt moralsk sett. Det samme gjaldt fariseerne som oppfattet seg som plettfrie og rettferdige. Og det skulle ikke være nødvendig å si at doktoren selv føler seg som et rent menneske i alle betydninger av ordet, inklusive renslig. For dem som ikke lenger tror på Gud, finnes intet syndefall og heller ingen syndepletter som ikke kan vaskes av. 
      Doktor Stockmann er manisk opptatt av bekjempelsen av urenhet, sykdomsstoffer, gift og løgn og mener at han representerer de motsatte kvaliteter: renhet, sunnhet og sannhet, kort sagt Bjørnstjerne Bjørnsons idealer. For øvrig er doktor Stockmann, liksom Bjørnson, biografisk modell for folkefienden, opptatt av det frie menneske. I Stockmanns tilfelle innebærer det frihet fra all verdslig øvrighet – noen himmelsk finnes ikke – trellearbeid og nedarvet kunnskap. Doktoren ordinerer altså rent vann til syke – og friske – mennesker for at de skal bli sunne. Dette peker mot Bjørnsons kampsak: forestillingen om den rene mann og kvinne. Det bjørnsonske renhets- og sunnhetsbegrep har likhetstrekk med forestillingen om menneskets uskyldstilstand i paradishaven; Adam og Evas bekymringsløse liv uten hunger, kulde, barnefødsler, trellearbeid, sykdom og død. Egentlig var ikke Bjørnson spesielt opptatt av syndefallet den gang han regnet seg som kristen heller, men etter avsvergelsen av Gud er menneskets potensielle renhet blitt innlemmet som et uttalt bud i dikterens nye tro.

      Stockmanns hentydning til Matt 23,27 viser til et grunnleggende trosspørsmål: Kan mennesket vaske seg rent fra synden, hvis ytterste konsekvens er døden? I flere tidligere innlegg har jeg påvist tilstedeværelsen av et forgjengelighetsmotiv i En folkefiende, for eksempel i innlegget 18.1.19 der jeg tolker "Stockmann" helt konkret som en stokkmann, det vil si at Ibsen sammenligner mennesket med en trestokk, navnlig dødt tre, som bare kan belives ved Kristi korsdød. I innlegget 19.11.18 (red.) skriver jeg:

"Doktor Stockmann unnskylder den lite passende benevnelsen av seg og broren som gamle støtere med sin ubeskrivelige lykkefølelse 'midt i alt dette spirende, sprættende liv'. Det er verdt å notere seg at Stockmann, hvis etternavn peker mot en død trestamme, gleder seg over det spirende nye liv. Motsetningen blir desto tydeligere ved at utgangspunktet for uttalelsen er beskrivelsen av ham selv og broren som støtere; bena er stive som stokker, motsatt de unge som skal vokse seg sterke.
      Det er en kjensgjerning at det som spirer og spretter, har død og fordervelse som sin forutsetning; naturens vokster skyldes jorden som berikes av døde planter og dyr. I denne prosessen deltar også slike småkryp som snart skal skape katastrofestemning i det stockmanske hjem, hvor det råder et renhetsregime som ikke står tilbake for noen fariseers, nemlig infusorier eller flimmerdyr."

      
I innlegget 19.12.18 viser jeg hvordan Tomas unngår temaet død med replikken "De stenene skal jeg gemme som en helligdom. Ejlif og Morten skal få se på dem hver dag, og når de er ble’t voksne, skal de få dem i arv efter mig." Det er ikke barnas alder som gjør at arveretten trer i kraft, men farens død.
      Overfladisk sett er det en likhet mellom de kalkede urene jødiske gravene og det lovpriste badet med angivelig uren vanntilførsel, men det finnes også viktige ulikheter. Kalken har en nytteverdi ved å advare om at her under eller -bak er et lik som er i ferd med å råtne og derfor er urent, infisert av bakterier, sier vi i dag. I badeanstaltens tilfelle er hvitkalkingen eller lovprisningen av annen art, idet den hevder at det som er "indeni", nemlig selve badeanstalten, er ren, det vil si den tilbyr rent vann. Så langt går ikke fariseerne, de nøyer seg med å vektlegge sin egen ytre renhet slik at fokus tas vekk fra gravens råttenskap / deres egen umoral. For doktor Stockmann blir først badet til en grav, det vil si et urent eller "forgiftig" sted, i det øyeblikk han får vite at det finnes en mengde infusorier i vannet som benyttes "både til indvortes og udvortes". Spørsmålet er: Finnes det vann i naturen som er fritt for infusorier? Svaret er: kun i ytterst få tilfeller.
      Infusorier eller flimmerdyr er encellede organismer som oppstår idet døde plantedeler kommer i vann, noe som betyr at nesten alt vann, både saltvann og ferskvann, inneholder infusorier. Vannet i badeanstaltens sjøbad og vannforsyningen som kommer fra et vann som ligger i en viss høyde over byen, vil nødvendigvis inneholde mye infusorier. 
      Ibsen røper ikke hvilke spørsmål doktor Stockmann stilte universitetet da han sendte inn vannprøvene. Ett alternativ er at han bare bad om svar på hva vannet faktisk inneholdt. I så fall har Stockmann selv tolket resultatene, og da er det hans kunnskap, eller mangel på sådan, som avgjør om tolkningen er pålitelig. I innlegget 23.2.19 viser jeg at Stockmanns uttalelser i helsespørsmål speiler en eldre tids medisin der magien spilte en viktig rolle sammen med forestillinger fra antikken. Det er ingenting som tyder på at han har holdt seg oppdatert på utviklingen innenfor sitt fag medisinen; trolig har mesteparten av kreftene gått med til å utpønske opprørske prosjekter i kategorien luftkasteller. Dersom det er doktoren selv som har tolket svaret fra universitetet om innholdet i vannprøvene, bør dette gjennomgås kritisk. 
      Flere detaljer kan tyde på at doktor Stockmann har forvekslet infusorier med bakterier. Et annet viktig spørsmål som skal belyses, er: Hvor er det blitt av brønn- eller kildevannet som ethvert kurbad med respekt for seg selv kunne tilby sine gjester? Riktignok får vi høre om et brønnhus, men aldri om noe brønn- eller kildevann hvis helbredende magi ligger til grunn for hele kurbadideologien. 

                Maria Magdalene kilde (Dragstrup kirke, Jylland).            
                                                  
       
  









   
      

      
      
       
      

Kommentarer til En folkefiende, XXV

Pesthuler, hagtorn og kalkede graver

Petra ler bort kaptein Horsters tilbud om lokale til fritenkerskolen. Årsaken er usikker; viker hun likesom faren tilbake for den praktiske gjennomføringen av "luftkasteller", eller innser hun at da ville pengene fra hennes utallige arbeidsoppdrag falle bort? Hvem skulle i så fall betale mellomlegget mellom det doktor Stockmann tjener og det familien faktisk bruker? Hovstads replikk understreker nok en gang at Petra påtar seg mye arbeid da han, som heller ønsker henne som bidragsyter til avisen, spør om hun har sett på "den engelske fortælling", som hun har lovet å oversette for dem. Petra svarer benektende, men at det skal bli ferdig til fristen. 
      I dette øyeblikk kommer doktor Stockmann ut fra sitt værelse med det åpne brev i hånden. Idet han svinger det, nærmest som et trofé, utbryter han: "Jo, nu kan I tro, her skal spørges nyt i byen!" Doktoren bekjentgjør at han har gjort en stor oppdagelse. Katrine stiller seg spørrende til dette, men doktoren svarer bekreftende: "Ja netop jeg." Han går frem og tilbake av bare opphisselse og fortsetter: "Lad dem nu komme, som de plejer, og sige, at det er griller og gal mands påfund. Men de vogter sig nok! Haha, de vogter sig, tænker jeg!" Det er åpenbart at dette ikke er første gang Tomas har gjort en "oppdagelse", dette etter egen mening, som øvrigheten, Peter og kanskje byrådet, har avfeiet som gal manns påfunn. 
      Doktoren røper ingen bekymring over at det er påvist urenheter i vannet som ledes inn til badet; tvert imot virker han oppglødd. Det skyldes trolig at han har funnet en ny sak å stride for, en av hans yndlingsbeskjeftigelser.        
      Endelig skal Tomas ha gjort en stor oppdagelse, vitenskapelig, sågar, som altså følger etter prosjektet om badeanstalten som gikk igjennom hos øvrigheten. Men frem til utrugingen av badeanstalten har Tomas bare klart å presentere griller. Dette bringer tanken på luftkastellene til den politiske kannestøper og Collegium politicum, som fremstår som en motsetning til byrådets ansvarlige politikk. 
      At Tomas omtaler resultatet av vannprøvene som "en stor opdagelse", kan knytte an til et motiv både i Den politiske Kandstøber og En folkefiende, nemlig perioden de store oppdagelser, da europeiske fyrster sendte skip over havet for å lete etter nye sjøveier til gamle varemarkeder og samtidig oppdaget et helt nytt kontinent, Amerika. Dette var samtidig handelskompanienes og kolonialismens storhetstid. 
     I facebookinnlegget, som jeg poster samtidig som dette blogginnlegget, trekker jeg linjen fra kapteinsmotivet i Gengangere (1881), En folkefiende (1882) og Vildanden (1884) til Adolf Erik Nordenskiölds gjennomseiling av Nordøstpassasjen i 1880, en ekspedisjon som hadde som opprinnelig formål å finne en kortere vei til Østens varemarkeder enn forbi Kapp gode håp. Dette falt i tid sammen med en fornyet interesse for å "oppdage" de nordlige og polare områder.  
      I seierens stund sier Tomas: " Tænk, om jeg nu havde havt ​Peter her! Ja, der ser man, hvorledes vi mennesker kan gå omkring og dømme som de blindeste muldvarper –" Slik det fremkommer etter hvert, kalles Morten Kiil for "Grævlingen", og muldvarp om Peter og byrådet kan minne om dette. I En folkefiende er sammenligninger mellom mennesker og dyr og fugler gjennomgangstema. At Tomas omtaler byfogden som den blindeste muldvarp, tilhører stykkets ikke-realistiske plan, snarere viser det til en undertekst.
      Doktoren innleder avsløringen av brevets innhold med å utmale hvordan han og andre har lovprist badeanlegget. Selv har han "skrevet og skrevet både i 'Folkebudet' og i flyveskrifter –", dette altså mens Peter har arbeidet for å sette planen ut i livet. Tomas beskriver badet som "Et ganske overordentlig sundt sted endogså, – et sted, som fortjener at anbefales på det varmeste både for syge og for friske medmennesker –". Inkluderingen av "friske medmennesker" antyder at badet har en hensikt, en misjon, utover det å kurere sykdom, og at det springer ut av  nestekjærlighet. Siden det er Tomas og Peter som står i spissen for byens lovpriste sted for medmenneskelig helbredelse, faller tanken på skuespillets føromtalte disippelmotiv og Bergprekenen som er rettet til Peter, Tomas og de andre disiplene (jfr. innlegget 1.12.18). I innlegget 10.12.18 skriver jeg: "Peter og Tomas skal altså selge helbredelse til de syke. Også disiplene Peter og Tomas helbredet mennesker, men de tok seg ikke betalt. Forut for Bergprekenen hadde Jesus vandret rundt i Galiea, forkynt om himmelriket og helbredet mange mennesker, og det var dette som førte til at folk samlet seg rundt ham. I Mat 10,1-5 fortelles at Jesus kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede alle sykdommer og plager."
      I replikken der Tomas stiller det retoriske spørsmål om de andre vet hva dette lovpriste stedet egentlig er, fremkommer det at det har kostet "så mange penge". Det er verdt å merke seg at anstalten som hele byen nyter godt av, skyldes investeringene til Peter og andre fra byens "besiddende klasser". Det er altså dels byfogdens forsiktige levnet og utrettelige arbeid med sine forretninger som har ført til realiseringen av prosjektmakeren Tomas' plan. Før jeg går videre, vil jeg minne om én ting, prosjektmakere er det verste Holberg vet. Spørsmålet presser seg på: Hvor stor er sannsynligheten for at den gamle hollender Ibsen først har utstyrt narren doktor Stockmann, som siterer Jacob von Bremen, med en god plan for siden å la ham gjøre en oppsiktsvekkende oppdagelse? I innlegget 6.5.18 skriver jeg: "Kannestøperens «Casteller i Luften» – slik omtales planene av konen, Geske – er som en blåkopi av Christian 4.s ostindiske eventyr, hvori inngår grunnleggelsen av Ostindiske Compagni, som var formet etter mønster av det hollandske ostindiakompaniet. Herman von Bremen råder til at Hamburg skaffer seg 'Steder' i India og argumenterer som følger: 'hvorfor skulde icke Kongen af Indien unde os saa vel Handel som Hollænderne, hvilcke har intet at føre did hen uden Ost og Smør, som gemeenligen blir fordervet paa Vejen'. Uttalelsene peker mot viktige sider av den danske ostindiahandelen. 'Steder' i India kan vise til grunnleggelsen av den danske kolonien Tranquebar og 'Kongen af Indien' til 'keiseren' av Ceylon, som spilte en viktig rolle i forkant av den danske ekspedisjonen til Ostindia i 1618." I det hele tatt peker diskusjonen i Collegium politicum mot den hektiske oversjøiske virksomhet med ekspedisjoner i øst og vest og grunnleggelse av kompanier og kolonier under Christian 4. 
      Tomas svarer selv på spørsmålet sitt: "Hele badet er en pesthule", og rett etter: "Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, siger jeg." Understrekningen kan forstås slik at doktoren mener det eksisterer en likhet mellom "pesthule" og "kalket forgiftig grav". HIS kommenterer "pesthule" som følger: "sted som i høy grad er sunnhetsfarlig (NRO)". Dette sier noe om ordets betydning, men ikke om dets opprinnelse. Dersom vi vurderer ordet språkhistorisk, faller det naturlig å trekke linjen til "pestkule"; hule og kule har i flere tilfeller sammenfallende betydning. Under pestperioder, for eksempel svartedauden, la man i Danmark de døde i store fellesgraver, som ble kalt pestkuler. Også under kvegpest kunne ordet brukes om graven med kadaverne. Hvorvidt pestkule har inngått i vanlig tale i Norge, er jeg ikke kjent med. Et annet ord i samme anledning er pesttorn eller -tjørn, som viser til at det ble plantet hvittorn på pestkulen som advarsel både til mennesker og dyr om å holde seg unna det besmittede stedet. Skikken holdt seg inn i nyere tid. Litt senere i skuespillet uttaler byfogden til boktrykker Aslaksen: "Tror De vi får en eneste badegæst hid, når man (dvs. Tomas) går hen og bilder dem ind, at vandet er bedærvet, at vi lever på en pestgrund (...)".  "pestgrund" kan være en hentydning til grunn som skjuler nedgravde pestofre. Dersom Ibsen bruker pesthule i betydningen pestkule beplantet med hagtorn, kan det forklare doktorens presisering; "Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, siger jeg". 

Bildet nederst; pesttorn/-tjørn fra Fyn. (Foto: N. Jensen, 1908. Dansk Folkemindesamling).

Tomas' uttrykk "kalket forgiftet grav" er en hentydning til Matt 23,27. Det var et jødisk påbud at gravene skulle kalkes hver vår slik at folk, for eksempel fremmede, ble oppmerksom på dem og voktet seg for å komme nær. Den døde kroppen ble oppfattet som uren, og man mente at urenheten spredde seg til selve graven. Når gravene var nykalket, lyste disse hvitt mot omgivelsene. Enkelte var fint tilhugget, muligens under gresk innflytelse, og det er sannsynlig at Kristus viser spesielt til disse, de fornemmes graver. 

                Jødiske graver, nederst fra Kedrondalen

Det er således mulig at Ibsen sikter til en forbindelse mellom pesthule i betydningen pestkule med hvitblomstrende pesttorn og jødenes hviltkalkede graver slik disse er omtalt i Matt 23,27.


      
      
        

       

"STORE SKIB SOM SEJLER PÅ HAVET ..."

Facebookinnlegg fra 7.3.19. (redigert)

På begynnelsen av 1880-tallet dukker det opp flere mystiske kapteiner i Ibsens skuespill: kaptein Alving, den flyvendes hollenderen og kaptein Horster, mens doktor Stockmann og doktor West legger ut på farefulle sjøreiser nordpå.

Høyst sannsynlig har en enkelt hendelse avgjørende betydning for at gjengangerkapteiner, utmattende seilaser og sanseløs svir på landjorden dukket opp i dikterens erindring.

21. juli 1878 forlot selfangstbarken "Vega" Tromsø med polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld om bord. Målet var å seile som førstemann gjennom den legendariske Nordøstpassasjen, som hadde lokket dristige oppdagere siden 1500-tallet. Håpet var å finne en lettere passasje til Østens eksotiske varemarkeder. Dette lå også bak Nordenskiölds ekspedisjon, men skulle vise seg å få liten betydning.  Ekspedisjonen måtte overvintre i isen bare en dagsreise fra Beringstredet; sommeren året etter nådde de Alaska og drog så via Japan, Ceylon og Suezkanalen til Europa. Da «Vega» kom frem til Stockholm i triumf 24. april 1880, hadde Oscar 2 bestemt at Nordenskiöld og skipets kaptein Louis Palander skulle adles. Riksdagen bevilget hver av dem en æreslønn på 4000 kroner årlig.

27. mars, 1881, på et tidspunkt da Ibsen var i gang med sitt nye prosjekt, "Gengangere", skriver han til statsrevisor Hagbert A. Berner:,

"Jeg tillader mig at tænke mig muligheden af at Bjørnson og jeg på vore digterfærder kan have fundet adskillige både nordost- og nordvestpassager, som af nordiske folk i fremtiden turde blive ligeså befærdede, som den, Palander og Nordenskjöld har åbnet."

Portrettet av Nordenskiöld er malt av Georg von Rosen i 1886, portrettet av Ibsen av Julius Kronberg i 1877.

Kommentarer til En folkefiende, XXIV

Ville fugler som blør for andres skyld

Doktor Stockmann tar med seg brevet inn i arbeidsværelset; de som er igjen i stuen lurer på hva brevet kan gjelde. Billing foreslår at det er fra en utenbys pasient; Petra utbryter: "Stakkers far; han får snart altfor meget at bestille." Som nevnt er det ingenting som tyder på noe annet enn at doktor Stockmann nyter late dager. Heretter følger replikkvekslingen som viser at motsatt faren jobber Petra svært mye; konkret denne dagen har hun undervist sammenlagt i syv timer, og nå venter en hel stilebunke som skal rettes.
     Morten bemerker at søsteren må være svært syndig som arbeider så mye, ettersom læreren, herr Rørlund, har sagt "at arbejde er en straf for vore synder". Storebroren Eilif blåser av ham, og sier han er dum som tror på slike ting. Morten sier videre at han ikke vil arbeide så mye, og Hovstad lurer på hva Morten da har lyst til å bli. Morten avslører at han vil bli viking, og Eilif forteller at da må han bli hedning. Dette er noe som faller i god jord hos Billing, som forteller at han også er hedning, og det er han stolt av. Dette blir for drøyt for Katrine, som beordrer barna inn på rommet for å gjøre leksene ferdig. 
      I denne passasjen er underteksten - en satire over samtidens frihetsideologi som forkynner at det ikke finnes noen Gud og derfor heller ingen syndestraff - så tydelig at den nærmest er å betrakte som overtekst. Ifølge de nye frihetsideer er det ingen som står over mennesket, som er helt fritt og kan gjøre hva det lyster, og barna kan vokse opp uten oppdragelse eller tukt.
      Petra opponerer mot moren som mener guttene ikke har godt av å bli innsatt i den nye fritenkerske, eller hedenske, lære. Ifølge Petra er "Der er så megen usandhed både i hjemmet og i skolen. I hjemmet skal der ties, og i skolen må vi stå og lyve for børnene." Dette forklarer hun, på Horsters spørsmål, med at hun på skolen må foredra om mye som hun selv ikke tror på. Hadde hun hatt midler, ville hun hatt sin egen skole, og der skulle det gått annerledes til. Kaptein Horster vil gjerne tilby Petra lokale til fritenkerskolen: "Salig fars gamle store hus står jo næsten tomt; der er en svært stor spisesal neden under –"
      
Det er nærliggende å tenke at Horsters salige far har vært kaptein liksom sønnen og seilt med store skip på havet; tidligere var det ganske vanlig at sønnen fulgte i farens spor når det gjaldt yrke. Horster den eldre har etterlatt seg et stort gammelt hus med en svært stor spisesal nedenunder, så dette er neppe en skipskaptein ansatt hos en reder, slik som i sønnens tilfelle. At huset er gammelt, kan åpne for at den salige kapteinen, som vi altså antar at Horster den eldre var, representerer en person som er eldre enn 1800-tallet. Og i jakten på denne personen er det naturlig å trekke linjen til flere kapteinsfigurer i Ibsens skuespill, i første rekke "den flyvendes Hollænderen", som ifølge Hedvig har etterlatt seg en rekke gjenstander på loftet innenfor takleiligheten til familien Ekdal.

Det er liten tvil om at Vildandens gamle sjøkaptein er gjenferdet til Christian 4. En rekke detaljer og forhold ved den berømmelige oldenborgers levnet har sitt motsvar i detaljer og motiver i Vildanden. Kongen har etterlatt seg et gammelt skatoll, et stort ur med figurer som er til å komme frem (dette i henhold til de utstilte gjenstander på Christian 4s lystslott, Rosenborg), malerier av villandjakt og den lidende Kristus og blodflekkede klær til minne om sitt martyrium (også disse kan studeres på Rosenvold), beundret vyet over London fra toppen av St. Pauls (som er avbildet på frontispisen i "Harrysons history of London"), parret seg som en kanin, avlet en datter ved navn Hedevig, blitt bedratt av hustruen med påfølgende huslig oppgjør, jaktet på skogens vilt for fornøyelsens skyld, gått på fylla, seilt på havet med store skip, bygget kirker og slott, anlagt byer, stukket ut gater, deriblant i Kvadraturen i Christiania, hvor Det lærde Holland holdt til, og latt seg avbilde av hollenderne som en «stor militær», for å sitere Hjalmar om faren, før han endte på lit de parade, jfr. Hedvig som "paraderer" i atelieret, midt blant sine hollandske malerier. 

                         

 
Alle bilder fra Rosenborg slott, som var åpent for publikum fra 1830-tallet. 

Når man jakter på modellen til en kaptein med et navn som peker mot ørnerede / ørn på tinden og som har etterlatt seg en svært stor sal, faller det naturlig å bevege seg utenfor rammen av en norsk kystby. Ørnen symboliserer gjerne samfunnets øverste topp, noe som også fremgår av sakfører Stensgaards fuglelignelse i De unges Forbund (jfr. innlegget 25.11.18) Her angår det angivelig de "lokale Forholde", et uttrykk som nevnes ti ganger, åpenbart ironisk, og snarere hentydes det til et land, for ikke å si et kongerike, enn til en norsk by. Stensgaards fuglelignelse, som må karakteriseres som ren idioti, fremtrer for øvrig som en parallell til Stockmanns dyrelignelse under talen i Horsters sal, der doktoren priser kultiverte puddelhvalper som gjøglerne kan dressere til å utføre de utroligste kunststykker. 

Det er kjent at både Steensgaard og Stockmann har Bjørnson som modell. Riktignok har man ikke sett graden av satire i sistnevnte tilfelle, fordi maskepien med vannforsyningen til badeanlegget ikke er blitt avslørt. Ibsen har således mot slutten av livet, likesom billedmester/dikter Rubek, i stillhet kunnet more seg over at godtfolk, som har bestilt portretter hos ham, ikke har oppdaget at de, navnlig rollefigurene, er edderdryppende karikaturer. Da er ringen sluttet, som begynte med at Henrik satt på Venstøp og lo stille av de prektige pappdukkene han selv hadde laget.
      Pipergården, med historie tilbake til Christianias første tiår, som huset Paul Botten-Hansens bibliotek og var møtested for Det lærde Holland, inngår trolig i bakgrunnen for den gamle gården der familien Ekdal holder til i en loftsleilighet. Inne på selve loftet er det altså gjenstander og store skap med bøker som står igjen etter "den flyvendes Hollænderen", som underlig nok ikke var hollender. Hedvig Ekdal har helt rett; Christian 4 var ikke hollender. Heller ikke "hollenderne", det vil si medlemmene i Det lærde Holland, var hollendere i geografisk forstand. "Holland" i navnet "Det lærde Holland" refererer til "Hollænderen" i Jesper Oldfuchs replikk i Jacob von Tyboe: "Skam faae Hollænderen, Hand haver sine Spioner ude allevegne." Replikken avsluttes slik: "Hand (skipper Adrian) svoor mig til, at Herren (Jacob von Tyboe) heeder endnu over alt udi Holland den Brabandske Jacob." 

Ifølge min hypotese vil svaret på hvorfor Jacob von Tyboe kalles den "Brabandske Jacob", måtte søkes i Christian 4s biografi. I de aller første blogginnleggene om Jacob von Tyboe påviser jeg en rekke hentydninger til Christian 4, som viser at denne kongen er modell for den "stortalende Soldat"; den "Brabandske Jacob".

      Som det fremgår av innlegget 28.2.19, er Jacob von Tyboe / "den Brabandske Jacob" forelegg for grosserer Guldstads karakteristikk av Falk som "han i Brabantstriden" under tevannstalen ved tevannsbordet. Det er verdt å merke seg at poeten har meget bestemte oppfatninger om befordringen av te sjøveien fra Kina, som fremtrer som en gjenklang av Christian 4s merkantilistiske ideer, og at kompanier som driver med skipsfrakt av hollandsk last ender som fallittforetak. Dette bringer tanken på Christian 4s Dansk ostindiske kompani, som var skapt etter mønster av det hollandske, og som endte som et gedigent tapsprosjekt. I innlegget argumenterer jeg for at Peter Stockmanns hang til tevann refererer seg til samme bakgrunn som de mange tevannsord i Kjærlighedens Komedie, nemlig til Holberg og dennes oppfatning av forhold, både historiske og samtidige, i Danmarksriket. Det vil i så fall si at Ibsen trekker linjer fra den aktuelle debatt i Norge til danmarkshistoriske forhold, deriblant under Christian 4, et emne der den lærde Holberg besatt den aller dypeste innsikt. Under den videre gjennomgang av skuespillet vil det fremgå at det ikke er noe nytt ved Tomas Stockmanns frihetsideologi, som ender opp i dyrkelsen av det fornemme enkeltmenneske der man aner konturene av eldre rangforordninger og sterkt klassedelte samfunn med adel og konge på toppen. 

      Det historiske planet i En folkefiende røper seg blant annet ved replikker med akterutseilt kapteinsskryt og at doktorens tale holdes i den gamle salen til skipskaptein Horster. Likesom i Stensgaards hyllest til kammerherre Brattsberg, fugletalen, er det fuglelignelser i En folkefiende. Under talen sammenligner doktor Stockmann seg med en ærfugl som ligger på redet, da han "ruged ud" planen til badeanstalten. Replikken viser som tidligere nevnt tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om ærfuglen eller edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779). 

                         Johannes Ewald (1743-1781).

Ewalds siste litterære verk, som ble uroppført på Christian 7s fødselsdag i 1780, er en hyllest til og idealisering av den danske sjømann. Bakgrunnen for verket er en historisk hendelse i Hornbæk, der åtte fiskere reddet kaptein Thomas Brown som eneste overlevende fra det engelske skipet "Nelly & Isabell", som gikk på grunn under en fryktelig storm i 1774. Det kunne vært interessant å undersøke om det også finnes en sammenheng mellom Fiskerne og Ibsens dikt "Terje Vigen", der en fattig fisker redder en engelsk lord og hans familie om bord på en yacht som driver mot land. Syngespillet, som nøt stor anseelse i sin tid, avsluttes med den berømte "Kong Christjan stoed ved høien Mast", som skulle bli dansk kongesang. Ibsen hentyder for øvrig til denne sangen i "Ballonbrev til en svensk dame", rett ved siden av en hentydning til Bjørnsons "Ja, vi elsker" (jfr. HIS).  Hentydningene til henholdsvis Ewalds og Bjørnsons nasjonale sjøhelter kan forklare doktor Stockmanns tilsynelatende malplasserte replikk "Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i 'Folkebudet' og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –". Ironien er spredt over flere nivåer i teksten; det er unektelig latterlig å bestryke fiendtlige skip mens man ligger trygt for anker. 

Ved den merkelige sammenligningen med ærfuglen knyttes en forbindelse mellom Tomas Stockmann, som har foretatt farefulle sjølreiser nordpå, og Ewalds hyllest til den danske sjømann, hvis kroneksempel er Christian 4 som foretok en legendarisk sjøreise til Danmarksrikets nordligste grense i 1599, et vågestykke som gav gjenklang over hele Europa. Reisen førte til en ytterlige forverring av forholdet til Sverige, noe som kulminerte med utbruddet av Kalmarkrigen i 1611. Christian 4s oppfatning av seg selv som den selvskrevne enehersker i Norden, liksom i Kalmarunionens tid, var en viktig årsak til den lange utmattende perioden med krig som skulle prege Danmarksriket mer eller mindre uavbrutt frem til Holberg satte seg ned med det satiriske eposet om kapteinen, dommeren og generalen Peder Paars. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon. Eller så har noen uforvarende sluppet en fis, et gjennomgangsmotiv som introduseres med Avinds besøk hos vindguden på Pater noster skjær*; om man fiser av en kanon eller en kraftig vind, kan vel det gå ut på ett. Det fekale motivet i helteeposet, der det gjerne benyttes tankestreker, kan antyde hva Holberg mente generelt om årsakene som motiverer mennesker til å gå til krig mot hverandre, og spesielt om de lokale forhold i Norden, der krigsfrekvensen var unormalt høy. Som omtalt i tidligere innlegg, er striden noe doktor Stockmann setter stor pris på, det samme gjelder Billing, jfr. hans begeistrede utbrudd "Hurra; det blir krig, det blir krig!" Hvortil doktoren svarer som en gammel general: "– jeg skal slå dem til jorden, jeg skal knuse dem, rasere deres fæstningsværker for hele den retsindige almenheds øjne! Det skal jeg gøre!" 
      Motsatt forholdene i doktor Stockmanns stue der det er trygt og lunt, er det kaldt nordpå, og ærfuglen, nemlig hunnen, plukker dun av brystet og fôrer redet slik at det skal bli varmt under utklekkingen og når ungene kommer ut. Dette forholdet er hovedmotiv i Ibsens "Edderfuglen". Første strofe lyder:

"Edderfuglen i Norden boer, 
Den fostredes op ved den sorte Fjord, 
Den plukker af Brystet de bløde Duun 
Og bygger en Rede saa varm og luun."

En grum fisker dukker opp og plyndrer redet for dun, men edderfuglen ribber igjen brystet for fjær. 

"Dog hvis han røver dens sidste Skat, 
Da føler sig Fuglen af Haabet forladt, 
Da eier den kun et blødende Bryst, 
Da sygner den hen paa den øde Kyst. –"   

Doktor Stockmann identifiserer seg altså med en fugl som plukker brystet til blods for ungenes skyld, Motivet har dikteren selv lagt til; det finnes ikke i Ewalds romanse som synges av liten Gunver, som for øvrig er inntatt i en havmann, og har flere ornitologiske feil. Heller ikke Ibsens dikt, hvis vi skal dømme ut fra den forkortede versjonen fra Digte, er feilfri. Her er det nemlig hannen som ligger på redet, og det er nok en bevisst feil fra Ibsens side, dette i tillegg til påstanden om at edderfuglen vil plukke seg til blods for ungenes skyld. Dette refererer trolig til en annen ornitologisk misforståelse, nemlig myten om at pelikanen i en nødssituasjon vil bite seg i brystet for å nære ungene, noe som har ført til at pelikanen er blitt benyttet som Kristus-symbol. Det er verdt å merke seg at en pelikanhunn fungerer som symbol for Kristus, noe som kan fortelle at myten er eldre enn kristendommen, og at den opprinnelig har hatt tilknytning til en eldre gudinne. Christian 4 tenkte neppe så mye på det da han fikk satt inn tre pelikaner med unger i sin staselige gullkrone. 

Det er vanlig å fremstille redet på illustrasjoner av pelikanens offerhandling.

Symbolikken er åpenbar: Kongen var villig til å blø for sitt folk. Dette fikk han da også anledning til, beviselig under Sjøslaget på Kolberger Heide i 1644, da kongen ble såret etter at hans skip, "Trefoldigheden", var blitt truffet av en svensk kanonkule. Christians blodflekkede antrekk eksisterer som nevnt fremdeles i dag og ble alt tidlig fremvist på Rosenborg slott som nasjonale relikvier. Særlig etter tapet i Keiserkrigen og Kirsten Munks utroskap ble kongens identifikasjon med den lidende Kristus sterk. 
      Også den opprinnelig ville anden på loftet til familien Ekdal har sterke konnotasjoner til Kristus. Nederst på rangstigen blant fjærkreet inne på loftet står hønene og de alminnelige duene, mens den aller gjeveste fuglen er en villand. Andefamilien omfatter som kjent både ville og tamme arter, og det understrekes at villanden har fått sin posisjon nettopp fordi den er vill. Inne på loftet er den riktignok blitt ganske tam ettersom den stelles som et husdyr, men like fullt: «den gjøres der da krusifikser nok for», uttaler Gina. Dette er på ett plan en forsnakkelse, men underteksten forteller at krusifikset for villandens del inngår i en travesti av Kristi lidelseshistorie. Den arme fuglens tilknytning til Kristus underbygges ved at den nesten har vært i dødsriket («på havsens bund»), men lykkeligvis har steget opp igjen; den er nær sagt blitt oppstanden. Slik har den kommet til å bli et ikon der den ligger i kurven med strå, en hentydning til Jesusbarnet i krybben; i billedfremstillingen av fødselstablået er krybben gjerne fylt med strå. Den domestiserte halvskutte ville fuglen på Ekdal-loftet har utvilsomt Frelser-status inne på loftet. Villanden er såret; den har altså en lidelseshistorie. Antall sår er tema for debatt. Gregers sier henslengt at fuglen har fått et par hagl i kroppen, men Hjalmar korrigerer ham og sier at det var to-tre stykker. Hvorfor er antall hagl et tema såfremt ikke Ibsen vil henspille på noe av betydning i den anledning? Og sett i sammenheng med fuglens lidelseshistorie og dens sentrale – opphaussede – posisjon i det ekdalske hjem, kommer man uvegerlig til å tenke på Kristi fem sår, som har sin regelbundne plass i krusifikstilvirkingen. I tillegg til de to–tre hagl er jo fuglen blitt bitt i foten, slik at man kanskje like gjerne kunne si at fuglen har en fire–fem «sår». Det ville hentyde til Kristi fem sår, som er standard i krusifiksgenren. Det er under praten om villanden, der det fremkommer at den er blitt skamskutt og bitt i vingen og har vært på havsens bunn, at Gina serverer sin forsnakkelse om at det blir gjort nok krusifikser for den «velsignede» villanden. 
      I innlegget 25.11.18 trekker jeg frem forholdet mellom kaptein Horster og doktor Stockmann, som trer mer i forgrunnen i løpet av handlingen. Her foreslår jeg at bekjentskapet går tilbake til tiden nordpå, da doktoren foretok mang en farefull uværstur. Dersom vi fastholder at Christian 4 er historisk forelegg for doktor Stockmann, er det flere detaljer i skuespillet som faller på plass. Farefulle sjøferder nordpå og en svært stor gammel sal peker som nevnt mot noe mer enn en vanlig skipskaptein, og det finnes neppe noen som passer bedre til disse detaljene enn Christian 4. Da kongen seilte langs Norskekysten til Vadsø og Kola, hadde han gitt alle om bord streng beskjed om å titulere ham kaptein Christian Frederiksen; de som titulerte ham som konge, risikerte dødsstraff. Årsaken var ifølge Christian selv frykt for spioner.  

      Som en konge som ønsket å speile seg i Europas store monarker, bygget Christian 4 flere slott. Rosenborg var bare for et lite lystslott å regne; selve reputasjonsslottet var Frederiksborg, og her var det en svært stor sal, Riddersalen eller Dansesalen. Veggene var kledd med flamske billedtapeter som fremstilte Christian som en stor militær, deriblant da han kommanderer troppene under stormingen av Kalmar. Et annet ord for flamsk er brabantsk, og Holbergs kallenavn på den stortalende soldat Jacob von Tyboe, peker utvilsomt mot Frederiksborgs byggherre, som kunne vandre om blant sine "brabantske" slagscener og innbille seg at han var en stor militær lenge etter at skjebnen hadde snudd og han var blitt en taper både på slagmarken og i ektesengen (jfr. bloggens første innlegg, deriblant innlegget 8.10.17).

Kopi av Karel van Manders tapet som forestiller Christian 4 foran Kalmar. 

*At Pater Noster skjær er valgt som residensen til den klassiske vindskaperen/fiseren, skyldes nok ikke minst det som skjedde i Marstrand i juli 1719, da Tordenskiold, hvis adelsnavn refererer til kanontorden, dundret løs mot Marstrand og Karlsten festning. Peter Wessel ble beæret med adelsskjold fordi han slapp uværet løs mot svenskene. Kanonaden ved Marstrand inngikk i det danske felttoget mot Bohuslän denne sommeren, på et tidspunkt da Holberg trolig var i gang med Peder Paars.

Kommentarer til En folkefiende (Den politiske Kandstøber), XXIII

Tjenestepiken som alltid er sotet om nesen

Under "toddygildet" introduseres kaptein Horster, jfr. innlegget 25.11.18. Horster, som planlegger en reise til Amerika, sier at han ikke forstår seg på offentlige anliggender. Billing uttaler følgende: "Samfundet er som et skib; alle mand må være med at styre roret",  åpenbart satirisk fra Ibsens side.

      Petra kommer inn og legger fra seg tøy og bøker på en stol ved døren, og nok en gang må man spørre: Hvor er tjenestepiken, Randine? Petra bemerker at hun har vært ute og trellet, mens andre har gjort seg til gode. Da Billing tilbyr å blande et glass til henne, svarer hun: "Tak, jeg vil heller selv; De laver det altid for stærkt." Dette vitner om to ting: "Folkebudet"-kretsen samles ofte til toddygilde i det stockmanske hjem, og her spares det ikke på drikkevarene. Noen må altså trelle for at andre skal kunne gjøre seg til gode med konjakk, arak og rum, som er det som serveres, typisk importvare. Dette peker mot en viktig bakgrunn for at kapteiner som Horster seiler med store skip over havet, for å hentyde til en av Hedvig Ekdals replikker. Amerika ble som kjent "oppdaget" av Columbus i 1492 da han lette etter den vestlige sjøvei til India, og det var ostindiahandelen som lokket. Utover på 1600-tallet ble også te fra Kina og Japan regnet blant de mest ettertraktede varer fra Østen. Frakt av te inngår som viktig tema i Falks tevannstale i Kjærlighedens Komedie, noe jeg vil komme tilbake til. Sjøreiser over store havstrekninger antydes også med doktor Stockmanns kommentar: "Sjøfolk er som trækfuglene; de føler sig hjemme både i syd og i nord". 

Skip tilhørende Nederlandske ostindiske kompani i havnen i Kollam i India (trykk publisert i 1708).

Petra leverer faren et brev hun har fått av postmannen om morgenen, da hun ikke hadde tid til å løpe opp igjen med det; hele tiden nevnes detaljer som røper at Petra har hektiske arbeidsdager, motsatt faren. Når Tomas Stockmann snakker om å være virksom, mener han diskutere politikk. Replikken der han sammenligner sjøfolk med trekkfugler, avsluttes slik: "Men derfor må vi andre være desto virksommere, herr Hovstad. Kommer der noget almengavnligt i 'Folkebudet' imorgen?" Motivet synes hentet rett ut av Den politiske Kandstøber, der mennene sitter på vertshuset og diskuterer politikk i stedet for å arbeide, motsatt kvinnene som er fullt beskjeftiget med nødvendige gjøremål. 

      Det er verdt å notere seg at mens mannen drikker toddy og gleder seg over at han kan sitte trygt og lunt, er fru Stockmann sysselsatt med strikking. Med strømper, votter og lue kan man kan holde seg lun og varm, selv om det er kaldt ute, så strikking er nyttig arbeid. Dette kan minne om Holbergs komedie, der tjenestegutten Henrich røper overfor de fornemme fruer som er på visitt, at datteren i huset, Engelke, er opptatt med å stoppe strømper. Fru bormesterinnen skynder seg å korrigere ham; han skulle ha sagt baldyre, det vil si brodere. Noe som igjen bringer tanken på Torvald Helmer som på det sterkeste oppfordrer fru Linde til å legge fra seg strikketøyet og begynne å brodere i stedet. 

     Når mennene bare prater politikk / bygger kasteller i luften, faller således mye arbeid på konene. I En folkefiende er dette poenget tatt helt ut i det ekstreme. Etter at doktoren har fått brevet, spør han konen: "Hvor skal jeg finde et lys, Katrine? Er der nu ingen lampe i mit værelse igen!" Hun forsikrer: "Jo, lampen står og brænder på skrivebordet."

      For at mannen skal slippe først å lete etter et lys og siden måtte tenne lampen i arbeidsværelset selv, har altså hans omtenksomme kone sørget for at lampen står og brenner hele tiden. Dette til tross for at ingenting tyder på at doktoren skulle ha behov for å gå inn dit, noe som samtidig vitner om at Stockmanns kravmentalitet fører til ødsling; lampeolje forbrukes til ingen nytte. Dette bringer tanken på et tilgrensende forhold: Hvordan forholder det seg med brenselsbruken i det stockmanske hjem? Som nevnt i en rekke tidligere innlegg er ødsling et viktig tema for moderasjonens talsmann Holberg, og Den politiske Kandstøber er ikke noe unntak i så måte.  
      Det er ikke angitt noe nøyaktig tidspunkt på året for når handlingen finner sted, utover at det er en viss tid forut for badesesongen, og at det er ettermiddag/kveld i første akt. Det fremgår at de som kommer utenfra, er iført ytterfrakk eller kåpe som i Petras tilfelle. Lampe er tent i stue, spisestue og arbeidsværelse, noe som tyder på at det er mørkt ute. I arbeidsværelset er det to vinduer, så når lampelys er påkrevet, kan det understøtte dette. Man kunne anslå tidlig vår som et mulig tidspunkt, det vil si en tid da det fremdeles er behov for å varme opp boligen. Da doktoren senere diskuterer vannkvaliteten med broren, sier han at denne vil bli verre til sommeren, "når varmen kommer i vejret". Foreløpig er det altså kaldt i været, men når Tomas setter seg ned med toddyen i stuen, har han det lunt. Dette tyder på at noen har lagt i kakkelovnen og tent på, og dét er neppe doktoren. 
      Tomas Stockmann krever at lampen i arbeidsværelset skal være tent, og da er det vel å forvente at det samtidig skal brenne i ovnen slik at det er lunt der også. Dette gjelder formodentlig også i spisestuen, der det har sittet noen ved bordet nesten sammenhengende fra middag og til kvelden. 
      I tillegg til doktorens sans for å ha det lunt rundt seg er det et annet forhold som fører til at det fyres ekstra mye i ovnene i det stockmanske hjem, og her skal vi foregripe et senere avsnitt. Under talen i kaptein Horsters gamle sal, da Stockmann har oppdaget at "Folkebudet" forkynner vranglære når de påstår at det er massen som besitter "frisind og moralitet", uttaler han følgende:

"Men heldigvis så er det bare en gammel arvtagen folkeløgn, dette, at kulturen demoraliserer. Nej, det er fordummelsen, fattigdommen, styghed over livsvilkårene, som forretter den fandens gerning! I et hus, hvor der ikke luftes og fejes gulv hver dag –; min hustru Katrine påstår, at gulvet bør skylles også; men det kan der nu disputeres om; – nå, – i et ​

sligt hus, siger jeg, dér mister folk inden en 2–3 år evnen til at tænke og handle moralsk. Mangel på surstof afkræfter samvittigheden." 

I femte akt, etter at Tomas har skjelt ut broren for den " fæleste plebejer", og byfogden har sagt ham opp som badelege, slynger Tomas ut: "Tvi, tvi, tvi! Katrine! Gulvet skal skylles efter ham! Lad hende komme ind med en balje, hun – hun – hvad fanden –, hun, som altid er sodet om næsen –"

I det stockmanske hjem følger man tydeligvis et strengt renslighetsregime, utvilsomt harselas med Eilert Sundt, Norges renslighetsapostel. At renslighet er tema i skuespillet, fremgår også av Morten Kiils replikk: "Jeg holder på mit gode navn og rygte. Folk kalder mig for 'grævlingen', har jeg hørt sige. En grævling, det er jo en slags gris, det; men det skal de aldrig i verden få ret i. Jeg vil leve og dø som et rensligt menneske."

                Eilert Sundt fra tiden som prest i Eidsvoll.


I Sundts hovedverk Om Renligheds-Stellet i Norge (1869) er gulvvask et sentralt tema. Her heter det bl.a.: 

"Det bliver strax en hel vasking af samme slags, når nogen falder på at gå et skridt videre og helde en bøtte vand ud over gulvet med forsæt, så vælger en passende stiv lime til rigtig at skrubbe smudset løst, og endelig skyller med nok en bøtte. Når sådant gjentages nogle gange, kommer man snart på den lille forbedring at have et hul i gulvet, hvor vandet efter skrubbingen og skyllingen sopes hen, for at det kan rinde lettere bort end gjennem gulvets sprækker (...) Der følger adskillige ulemper med denne noget voldsomme gulvvasking. Formedelst det meget vand, som skylles over de gamle og ujevne gulve, bliver der råt i huset, så der må fyres stærkt i ovnen både en og to dage efter."

Når Randine har tømt en balje med vann på gulvet etter uønskede gjester, må det altså fyres sterkt i ovnen. Årsaken til at publikum aldri får se Randine, og at husfruen må utrette en rekke oppgaver som naturlig burde falle på tjenestepiken, jfr. tidligere innlegg, er at hun vasker, lufter og fyrer i ovnene. Denne typen sterk fyring vil dessuten føre til at ovnene kontinuerlig må tømmes og renses for aske og sot. Intet under at den stakkars piken alltid er sotet om nesen; 

Blant publikasjonene det er naturlig å trekke frem som forelegg for En folkefiendes radikale avis "Folkebudet", er "Folkevennen". "Folkeven" er brukt to ganger som betegnelse i skuespillet, den ene gangen om avisens flittige bidragsyter Tomas Stockmann, den andre om avisens redaktør, Hovstad. Det dreier seg om to publikasjoner. Den første er en avis som ble grunnlagt i 1828 i Trondheim av Ola Hansen, også kalt «Ola Folkeven». Avisen fulgte en radikal linje; artiklene var preget av et bittert hat mot overklassen, og redaktøren blottstilte byens embetsmenns forskjellige svakheter. Embetsmennene tok til motmæle, og etter rettsforfølging ble bladet nedlagt 1830. Det andre er et tidsskrift som utkom i årene 1852–1900, som var organ for Folkeopplysningsselskapet. Tidsskriftet hadde folkeopplysning som formål og var inspirert av N.F.S. Grundtvigs ideer om folkelig opplysning. Redaktør i 1858-66 var Eilert Sundt.