Kommentarer til En folkefiende og Den politiske Kandstøber, XXXVI

Den som ikke vil bli hengt (opp), må kunne forstille seg.

I monologen i femte akt der mester Herman forteller at han vil henge seg, bekjentgjør han sitt siste ønske: å "see Author til den politiske Stockfisk henge ved Siden af mig med 16 Stads-Cabineter og politiske Nach-Tisker om Halsen".* I så fall ville man fått se mester Herman, "Den politiske Kandstøber", henge ved siden av Johannes Riemer, forfatteren til Der politische Stockfisch. Her må vi gi mester Herman rett; en stokkfisk henger sjelden alene.

At det eksisterer en nær sammenheng mellom den politiske kannestøper og Der politische Stock-Fisch, fremgår også av en av Pernilles replikker i Republiqven eller det gemeene Beste (1754). Her opptrer Herman von Bremen nok en gang som prosjektmaker; samtidig beiler han til Republiqvens datter, Leonora. Stadig er "den politisk Stokfisk" boken som kannestøperen fortrøster seg til; nå gjelder det ideer til prosjekter. Dette er merkelig, for Riemers bok handler om helt andre ting enn prosjekter som en stat eventuelt kan ha nytte av, noe som fremtrer som en parallell til Hermans omtale i Den politiske Kandstøber av et godt råd han skal ha lest i fortalen til "Der politische Stockfisch". Det gjelder nytten av å telle til tyve når man blir sint, men dette står det ikke noe om i nevnte fortale.  
      Pernille spør Leonora om hun ville sagt ja, dersom "den politiske Kandestøber" kom og fridde til henne. Leonora svarer at hun håper ikke moren vil gi henne vekk til en gammel narr. Under den videre replikkveksling sier Pernille: 

"(...) Jeg er kun en fattig Pige: Men om Herman von Bremen eller den Politiske Stokfisk friede efter mig, viisede jeg dem paa en høflig Maade Fanden i Vold, og gav dem Assignation paa en gammel forrustet Fiskerkierling."

Her omtales Herman von Bremen, "den politiske Kandestøber", på linje med "den politiske Stokfisk", akkurat som i Hermans selvmordsmonolog. Overfladisk sett forveksler tjenestepiken Pernille boken med en person. Men her det på sin plass å minne om at "Der politische Stock-Fisch" sikter til Solande, som nettopp spiller rollen som frier i romanen. En folkelig karakter kan være et særdeles nyttig redskap for en forfatter som ikke ønsker å si rett ut det han mener. Ofte er det umulig å vite om en tjener i en Holberg-komedie er dum, eller bare later som; kort sagt forstiller seg, et viktig tema for vår sammenheng. 

      Johannes Riemers Der politische Stock-Fisch (1681) er en belærende og moraliserende kjærlighetsroman. Hovedpersonen er den unge italienske adelsmannen Solande, som legger ut på en dannelsesreise til Frankrike. Han taper sin formue og er like ved å bli henrettet for en forbrytelse han ikke har begått, men etter en rekke farefulle eventyr vender han tilbake til hjembyen, Taranta, der han vinner sin elskede Floramene. I kampen for å nå det høye mål benytter den forarmede adelsmannen både løgn og knep, riktignok harmløse. Dette er ifølge romanens moral tillatt fordi målet er edelt; den bestandige og dydige kjærlighet seirer. Det er heltens snedige metoder som ligger bak romanens tittel. "politisch" betyr her lur eller polisk; en lur stokkfisk er:

"(...) ein solcher Mensch, welcher sich und seinen Vortheil mit unschädlicher List dienet und die wieder sich versuchte Klugheit zu seinem Interesse brauchet."

Kommentaren i Ludvig Holbergs skrifter siterer Jens Kruuse, som forteller at det i romanen sies: "at stockfiskene er meget vanskelige at fange, da de smutter ud af garnet, hvorfor man har den talemåde, at den, som snedigt ved at sno sig, er en klog stockfisk.”

Solande er altså en politisk stokkfisk i betydningen polisk;
sistnevnte adjektiv benyttes som tidligere nevnt to ganger både i Den politiske Kandstøber og i En folkefiende, i scener der det er flere likhetstrekk. Etter gjennomgangen av scenene i Holbergs komedie, vil jeg igjen vende tilbake til den poliske Morten Kiil og stokken hans under besøket i doktor Stockmanns dagligstue. Kanskje vil det vise seg at det eksisterer en sammenheng mellom "Stock-Fisch"/"Stockfisch" og "Stockmann" (begge ledd i familienavnet har tysk skrivemåte). 
      Sammenhengen mellom den tyske boktittelen og kannestøperen åpner for at også mester Herman er politisk i betydningen polisk, i den forstand at det dreier seg om en fordekt karakter. Dette er i så fall i tråd med min hypotese om at mester Herman er et fordekt satirisk portrett av Christian 4. Den som er ansvarlig for lureriet, er altså Hans Mikkelsen, som Mogens Andersen hyller med "Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære.", der han spår at forfatteren, som for tiden bare hates, en gang skal opphøyes (jfr. forrige innlegg). 
      Det er verdt å merke seg mester Hermans uttalelse om at det er hans "poliske Studia" som ifølge spådommen vil bringe ham opphøyelse. Det er vanlig å oppfatte "polisk" som "politisk" (slik det for øvrig står i en senere versjon), men det finnes ingen andre eksempler på en slik betydning av "polisk" andre steder enn hos Holberg (et annet tilfelle finnes i Mester Gert Westphaler). Når man ser på sammenhengen, er det ingen tvil om at det er den poliske stokkfisken som har vært mester Hermans læremester. Dette understøttes av en annen uttalelse, nemlig i replikken der mesteren fremhever "Der politische Stockfisch" første gang:

" Qvi nescit simulare, nescit regnare siger en gammel Politicus, som ingen Giæck var; jeg troer hand heedte Agrippa eller Albertus Magnus; thi det er Fundament til alle Politik i Verden (...)"

Den latinske sentensen betyr: "Den som ikke kan forstille seg, kan ikke herske". (Jfr kommentaren i Ludvig Holbergs skrifter).
      Det tør være et hovedpoeng for en lur stokkfisk å unngå å bli hengt opp på en stokk. Altså må torsken holde seg unna garnet, eller sno seg ut av det, hvis ulykken først er ute. Der politische Stock-Fisch er omtalt tre ganger i komedien (med varierende ortografi), og i to av tilfellene hentydes det utvilsomt til en stokkfisks skjebne, som er å bli hengt opp. Hvorvidt dette også er et poeng i Riemers roman, er jeg ikke kjent med, men at Holberg som er født i handelsbyen Bergen har vært innforstått med stokkfiskens livssyklus, er hevet over tvil.

                     En stokkfisk henger sjelden alene.

              Nederst illustrasjonsbilde fra Trettiårskrigen. 

I selvmordsmonologen, der den tyske romanen omtales for siste gang, spiller mester Herman på den dobbelte betydning av opphøyelse: oppnåelse av en høy eller ærefull posisjon og hengning/opphengning i en galge eller tilsvarende.** Der politische Stock-Fisch handler om en person som oppnår en ærefull posisjon ved å forstille seg - uten å bli oppdaget og straffet, for eksempel ved hengning. På denne måten er Solande en klok stokkfisk, som ikke blir fanget - og hengt opp.
      I femte akt, scene 3, har mester Herman begynt å føle på trykket fra den umulige oppgaven, og han sier til Henrich:


"(...) Ach! Gud bedre mig arme Mand, jeg er saa fortumled i mit Hoved, at jeg veed icke selv, hvad jeg siger eller giør. Kand du icke hielpe mig noget til rette Henrich!"

Henrich svarer: "Jeg veed icke bedre Raad for Her Bormester, end at hand henger sig op." Mester Herman bringer da umiddelbart Der polititsche Stock-Fisch på banen:

"Gak ud og hent mig den politiske Stock-Fisk, som ligger paa daglig Stue-Bordet, det er en Tydsk Bog i hvidt Bind, maa skee jeg kand finde derudi, hvorledis jeg skal tage imod fremmede Presidenter."

Henrich tror mesteren mener en stokkfisk og spør om bormesteren vil ha den med sennep og smør til. Hvorvidt det er fleip, forstillelse, fra tjenesteguttens side, er usikkert. Hermans presisering av at boken har hvitt bind, kan være en hentydning til en konkret stokkfisk, som blir hvit etter at den er blitt tilberedt. Men like fullt, en stokkfisk som serveres, har i alle tilfeller lidd skjebnen å bli hengt opp på en stokk. Scenen slutter med at mester Herman, som har fått boken, "Stokkfisken", av Henrich, hiver den i gulvet idet han sier: "Jeg troer Henrich, det er best, at jeg henger mig, efter dit Raad."

      Det er således ingen tvil om at Holberg ønsker å fokusere på at stokkfisken blir hengt opp (på en stokk). Videre at han trekker linjen fra stokkfiskens opphengning til henrettelse av mennesker ved hengning. Men det finnes håp, vi får tro både for stokkfisker òg for mennesker som har gjort eller planlegger å gjøre noe straffbart som kvalifiserer til hengning: knep og forstillelse. Budskapet som kan leses ut av Holbergs bruk av tittelen Der politische Stock-Fisch er: Den som ikke vil bli hengt, må kunne forstille seg. 
      Hykleri var i dobbelt forstand en livsnødvendighet for en kritisk skribent under det danske enevelde: Den som ville rette kongen, måtte kunne forstille seg dersom han ikke ønsket å bli henrettet. Heller ikke kritikk av den nålevende konges forfedre, de høysalige oldenborgere, var helt ufarlig; majestetsfornærmelse kvalifiserte til kardinalstraff. Skjønt i henhold til Kongeloven kunne man bli hengt eller halshugget for hva som helst, så fremt kongen befalte det. Holberg, som var like velinformert om kongers lyter som Midas' hoffbarberer, og like sprekkferdig, valgte å gjøre som Solande; han forstilte seg. Under pseudonymet Hans Mikkelsen skapte han en rekke narraktige figurer som var fordekte kongeportretter. Hans Mikkelsen er da også navnet til en kongebiograf, det vil si en tenkt kongebiograf. 
      Utgangspunktet for min drøftelse av den poliske eller fordekte mester Herman er den poliske Morten Kiils opptreden i den stockmanske dagligstue. I de aktuelle scenene i Holbergs komedie og i Ibsens skuespill er korporlig straff tema, enten uttalt eller undertekstlig. Videre er i begge stykkene øvrighetens myndighet kontra individets frihet tema. Min foreløpige hypotese er at årsaken til Holbergs, eller Hans Mikkelsens, forstillelse, hans poliske forfatterskap, er dyp bekymring over det danske enevelde legitimert ved Kongeloven. I henhold til Kongeloven er kongen som det eneste mennesket i Danmarksriket unndratt enhver straff; han står over loven. Selv kan kongen derimot lage de lover han vil og straffe etter eget forgodtbefinnende.  
      I "Epistel 223" fremkaster Holberg tanken om hva Christian 4 kunne fått til dersom hans hender ikke var bundet av Riksrådet, men hadde styrt eneveldig slik som Peter den store  (jfr. innlegget 22.5.19). Holberg kunne like gjerne ha manet frem et scenario der Christian hadde styrt etter hjemlandets Kongelov. Det er ikke vanskelig å spå om hva som ville skjedd hvis den store Christian hadde sluppet å bli "rettet" av Riksrådet: Danmark ville flommet over av umulige prosjekter, flåten antatt uhyrlige dimensjoner, ødsle gilder florert og kongen kriget i øster og vester. Og når kassen var tom, noe som var uunngåelig med en slik politikk, ville Christian ha hevet Sundtollen og myntet ut nye penger med stadig dårligere lødighet. Til slutt ville kroner og skillinger bare ha bestått av kobber, slik som Peter den store rubler ... inntil et lite barn sa: Men kronen er jo bare av kobber! 
      
I neste innlegg vil jeg omtale bakgrunnen for Holbergs valg av pseudonym. 

* Om "Stads-Cabineter" og "politiske Nach-Tisker", se kommentar i Ludvig Holbergs Skrifter.
** Denne dobbelte betydning av opphøyelse finnes også i Ibsens Fru Inger til Østråt (annen versjon, 1874), i en scene mellom det norske kongsemnet Nils Stenssøn og den danske adelsmannen Nils Lykke:

"NILS LYKKE: I? Jo, det skulde jeg mene. I hører med til spillet. I er konge – og trumf ovenikøbet.
NILS STENSSØN Er jeg? Å ja, nu forstår jeg jer; I tænker vel på ophøjelsen –
NILS LYKKE Ophøjelsen?
NILS STENSSØN Ja; dersom kong Gustavs folk fik fingre i mig, spåde I, så –
Han gør tegn, som en der hænges.
​NILS LYKKE: Sandt nok; – men lad ikke det anfægte jer længer. Det står nu til eder selv, om I inden en måned skal bære hampesnoren eller en gylden kæde om halsen."

Dette møtet finner sted den tredje kvelden etter mortensmess (tidsangivelsen er nevnt tre ganger), det vil si 14. november, som er den datoen da Frederik 3 underskrev Kongeloven (i 1665).  

           

          
       
      
      
      


   
       

Kommentarer til En folkefiende, XXXV

Kongen som støpte fremmede mynter om til danske kroner og reformerte hele riket

Sammenligningen mellom scenen der Morten Kiil opptrer med sin poliske mimikk, og mester Hermans monolog hvor han forteller at han er spådd å skulle opphøyes ved sine "poliske Studia", reiser flere spørsmål. Passasjen der Herman bruker "polisk", lyder som følger:

"Det er spaaet mig, at jeg ved mine poliske Studia skal ophøjes. Den Spaadom blir sand, om Reebet ellers vil holde. Lad saa Raadet komme med alle deres Trudsler, jeg blæser af dem, naar jeg er død: En Ting vilde jeg dog ønske, nemlig at see Author til den politiske Stockfisk henge ved Siden af mig med 16 Stads-Cabineter og politiske Nach-Tisker om Halsen."

Som nevnt i innlegget "Den politiske eller poliske kannestøper/doktor eller Hvem narrer hvem?", er det flere motivsammenfall mellom scenen med mester Hermans monolog og scenen mellom Anneke og Henrich i fjerde akt, der Henrich beskylder tjenestepiken for å være polisk. Ett av sammenfallene er spådomsmotivet. Det fremgår ikke hvem som har spådd mester Herman om hans opphøyelse, men ettersom huset samme dag har hatt besøk av en gammel kone som ser folk i hendene, kan spådommen høyst sannsynlig tilskrives henne. Opplysningsmannen Holberg er selv svært kritisk til troen på alle slags magiske hjelpemidler og metoder, så historien om spåkonens besøk er utvilsomt et tekstlig grep som peker utover den konkrete handlingen; mot et undertekstlig lag. Spåkonen kan være en nyttig figur for en forfatter som ønsker å fremlegge sitt budskap på en fordekt måte; ingen bryr seg om det hun sier, fordi det à priori defineres som oppspinn.

Den herostratiske kampen på Anholt mellom øyas barberer, Jens Blok, og den mektige spåkonen, Gamle Gunnild, trolig et satirisk portrett av Sigbrit Willums (Wilhelm Marstrands illustrasjon til Peder Paars).

 I 1722, samme år som uroppførelsen av Den politiske Kandstøber, utkommer "Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære." ("Fire Skiemte-Digte"). Hans Mikkelsen er Holbergs synonym som forfatter til de såkalt poetiske eller komiske skriftene, inklusive Den politiske Kandstøber. I gratulasjonsverset, som er harselas med barokkdiktningens svulstige panegyrikk, spås Hans Mikkelsen en strålende oppløftelse grunnet sitt virke som kritisk skribent eller dikter som i skrivende stund bare volder fortred. Riktignok benekter Mogens Andersen, versets angivelige forfatter, at Mikkelsen er satyrikus, men detaljer røper at det er nettopp dét han er (jfr. "Parykkmakeren som ble forvandlet til knivsmed", kommentarer til Den politiske Kandstøber, 30.4.18): 

"Giør til Parnassum Vej, I Himmelske Gudinder, Bring i et centrum ald den skialdre Geist man finder Udspreedet over alt fra Vest til Morgen-Land, Bær frem en qvint Essents af alle Kilders Vand. Thi jeg saa Mari Lyst en Viise har at qvæde, Hans Mickelsen til Lov og hannem Priis bereede; (...) Maaskee naar han er død, skal man til Skyer løfte Hans Skrifter og ham selv skal blant Poeter sætte, Ham som de hade og forfølge, dadle nu, Men han den Skiebne har, som andre derudi, Der Pennens Ragekniv mod Verdens Strube sætte Med Blekkets Lud der Skabb af Jordens Hoved tvette, Som af Augiæ Stold dens Møg der fejer ud, Med Skrifters Pebberoed der dræbe det Ukrud. Der Mennesket sin Fejl med rette Pensel male, (...)" Mogens Andersen påstår her at satyrikusen setter rakekniven mot verdens strupe, men slik jeg har argumentert for i en rekke tidligere innlegg, har Hans Mikkelsen i Den politiske Kandstøber satt rakekniven mot Christian 4s strupe. Dette passer da også bedre med satirens karakter, som gjerne retter seg mot spesielle personer eller forhold. Dersom det på Holbergs tid var vanlig at håndverkere hadde politiske møter på vertshus, som utgjorde en trussel mot establishmentet, kunne Den politiske Kandstøber oppfattes som satire. Men så vidt meg bekjent, er ikke dette tilfelle. Derimot finnes en enkelt historisk person, nemlig Christian 4, som realiserte flere prosjekter som minner mistenkelig om dem Herman von Bremen og håndverkerkollegiet fantaserer om. Det åpner for at Hans Mikkelsens etsende blekk /  "Blekkets Lud" ikke tvetter skabb av "Jordens Hoved" men av Christian 4s! Det er jo også mer passende at en satyrikus raker et hode enn en hel verden. Mot dette kan innvendes at Mogens Andersen er en slett poet, men dennes manglende formfullhet er bare en del av satiren. Bak den tilsynelatende ubehjelpelige metaforen skjuler det seg altså et ganske konkret hode, òg en hals, og dette tilhører ikke noen hvem som helst, men det mest prominente skudd på Oldenborgerstammen, eneveldets guddommelige slektstre, Christian quartus.  Bertel Thorvaldsens ikoniske skulptur av Christian 4, med kårde, kastorhatt, Elefantorden og pønitens-hårpisk (her gipsoriginalen i Thorvaldsenmuseet; bronsestauen står i Roskilde gravkapell). Rakekniven utgjør en avslørende forbindelse mellom barberer- og  satyrikusfiguren. Ideen til å kritisere eller harselere gjennom en rake- eller barberkniv har Holberg utvilsomt fått fra fortellingen om Midas og hans hoffbarberer i Ovids Metamorphoses. Dette verket vet man at Holberg var meget godt kjent med, ettersom han skrev sin egen Metamorphosis i dialog med den romerske dikters berømte forvandlingshistorier. I Metamorphoses fortelles myten om Midas og hans hoffbarberer, som flere ganger er gjenstand for omtale i Holbergs komiske helteepos Peder Paars.        Etter at Frygias mektige fyrste hadde renset seg for sin destruktive gylne berøring i en elv i skogen, kom han over en musikkkonkurranse, der Apollon stilte med lyren, Pan med fløyten. Midas stemte på Pan, og som straff sørget Apollon for at det vokste ut eselører på den dårlige lytteren. Midas løste problemet ved å gå med en rød turban. Det var bare barbereren, som ble tilkalt når kongens hår trengte å bli raket eller klippet, som kjente til eselørene. Det var selvsagt strengt forbudt å røpe hemmeligheten. Noe barbereren, som etter hvert ble helt sprekkeferdig, klarte å sno seg unna ved å grave et hull i jorden og nær sagt tømme hemmeligheten ned i dette: "Kongen har eselører".  Når det hos Holberg dukker opp en så overmåte taletrengt barberer som Gert Westphaler, taler sannsynligheten for at han står i gjeld til sin frygiske kollega (jfr. under).        Det er verdt å merke seg at den ene hentydningen til Midas' hoffbarberer dukker opp i en av replikkene til Hans Mikkelsens ursatyrikus, stadssatyrikus Hieronymus i Peder Paars, av flere oppfattet som Holbergs talerør:  “Thi, om een Lands-Tings Dom mig tvang at sige andet, / Jeg skulde heller begive mig udaf Landet; / Ja hviske i et Hull som Midæ Hof-Balbeer …»  Den lærde satyrikus frykter at han skal bli tvunget, kanskje ved trussel om dødsdom, til å si noe positivt om en skolemester som han slett ikke vil flattere, tvert imot mener Hieronymus at han er en "General-Pedant" (Mikkelsen hentyder her muligens til Hans Poulsen Resens bokstavtro oversettelse av Bibelen (1607), landets offisielle bibel, som må være danmarkshistoriens mest pedantiske bibeloversettelse. Navnet Hieronymus sikter på sin side til Kirkens store lærde som har oversatt Bibelen til latin, Vulgata). At forfatteren av Metamorphoses selv ble landsforvist av keiser August, inngår utvilsomt i bakgrunnen for den litterære referansen.       I passasjen om edderkoppens forvandling til satyrikus i Metamorphosis (jfr. innlegget 30.4.1) refererer Hans Mikkelsen til forestillingen om at edderkoppen tærer på seg selv under spinningen, med det sørgelige resultat at den til slutt har spunnet opp seg selv. Også ved andre anledninger benytter Holberg edderkoppmetaforen for å vise ikke bare til satyrikusens, men den seriøse forfatters skjebne, og man aner at det er hans eget skribentvirke det handler om. Det er naturlig å tolke Holberg dithen at han som forfatter opptrer som satiriker, og at hans penn er å sammenligne med en rakekniv og skriftene med et edderkoppspinn. Og skjønt edderkoppen selv er blitt til intet for flere hundre år siden, finnes stadig nettet etter ham, det vil si de av Holbergs verker som er beskrevet med giftig blekk. Gratulasjonsverset til Hans Mikkelsens ære vitner om Holbergs håp/spådom om at det giftige blekket i hans egne skrifter en gang skal bli oppdaget. Da vil Hans Mikkelsens skrifter bli opphøyet, det vil si verdsatt for det de er; finurlig, eller polisk, lærd satire. Holberg derimot vil på dette tidspunkt ha "spunnet seg opp" for lenge siden.       Etter fortellingen om edderkoppens forvandling til satyrikus er turen kommet til skaden eller skjærens forvandling til barberer, noe som understreker sammenhengen mellom disse to karakterene:  "Saa af en liden Fugl en voxen Mand man saae.  Dens Been til Arme blev, hvad før var Kloe blev Finger,  En Regne-Kappe og kom frem af tvende Vinger.  Dens Neb til Ragekniv, hver Fiær blev til Lancett.  Ja af en Skade en Barber sprang op,  hvis Æt Paa Jordens Klode sig heel vit udspredet haver,  Som Skaden fordum Dyr, saa Mennesker de plaver,  Opfylder Bye og Land med Snak og Eventyr," Den uutholdelige gnålingen til Gert Westphaler om de syv kurfyrster hentyder til Christian 4s deltagelse i Keiserkrigen/Trettiårskrigen, en fatal beslutning som kongen trumfet gjennom, mot Riksrådets uttrykkelige ønske, ved å la seg velge til tysk kretsoberst (jfr. innlegget 4.5.18). Henrichs sammenligning av mester Herman med en kretsoberst inngår som viktig del under oppbygningen av kannestøperen til en fordekt karikatur av Christian 4. Satiren løper helt til komediens siste par linjer, som avslutter mester Hermans tungt erhvervede politiske (les poliske) testament: "Hver Handvercks-Mand kand lære, At den der retter Øvrighed Just selv den ej kand være, Thi naar en Kandestøber til Bormesters Embed løber, Er som naar Stats-Mand blive vil I hast en Kandestøber." Sammenligningen mellom en kannestøper og en statsmann viser tilbake til en sammenligning tidligere i komedien, nemlig mellom en kannestøper som støper gamle fat og tallerkener om til nye og en statsmann som støper om på sitt rike, det vil si fornyer det. Franz knivsmed er av den formening at mester Herman som den eneste av kannestøperne kan makte en slik oppgave. Det er nemlig ikke like lett å "støbe den (republikken) om igien i en anden Form, som at støbe en Tallercken eller en Kande om, naar den er fordervet", mener han, men fordi mester Herman er "vel studeret", kan han klare dette, stadig ifølge knivsmeden. "vel studeret" kan her ha en dobbelt betydning, ettersom "studere" også kan bety "spekulere", noe som bringer tanken på spådommen om at mester Herman skulle opphøyes på grunn av sine "poliske Studia". Herman kan altså "agere baade Landstøber og Kandstøber paa engang", for å sitere Abrahams, en av dem som spiller komedie med kannestøperen og som står byrådet nær. Denne passusen kan det snus om på. Også en statsmann kan nemlig agere landstøper ved å kaste vrakgodsklumper opp i en digel og støpe de om til nye, om ikke tallerkener og fat, så mynter, for eksempel kroner, nemlig danske kroner.       I "Epistel 223" (Tomus III) drøfter Holberg likhetene mellom Christian 4 og Peter den store. Her skriver han: "Begge omstøbte deres Lande udi en anden Form." Det betyr at de er landstøpere liksom mester Herman. I innlegget 19.6.18 påviser jeg hvordan de to statsmennene, som Holberg mener er like på mange måter, klarte å støpe om på sine riker på grunn av utmyntningen av penger som inneholdt kobber. I rubelens tilfelle var hele mynten av kobber, mens Christian 4s sølvmynter, deriblant den prektige Danske krone, inneholdt mer kobber enn pålydende verdi tilsa. Danskekongens vrakgods bestod av de uhorvelige mengder med mynt som kongen tilranet seg fra fremmede skip ved hjelp av den stadig forøkede satsen på Ørsundstollen. I dette tilfelle dreide det seg om myntforringelse, som ble foretatt i all hemmelighet av de involverte. Innlegget avslutter slik: "Det er i dette stykke ikke vesentlig forskjell på mester Herman som støper om på land samtidig som han kaster tinnsaker i digelen og fyrstene som reformerer sine riker ved å slenge kobber oppi støpemassen." Med sluttlinjenes poliske lærdom peker Hans Mikkelsen på årsaken til at Danmark kunne fortsette på fortapelsens vei. I stedet for å stramme inn på bruken av vellystartikler, nettopp den type ting som håndverkerne i Collegium politicum fremstiller og som de gjerne vil selge mer av hvis de får politisk makt, pumpes omstøpte mynter, til dels underlødige, fra den forhatte Øresundstollen inn i den slunkne danske økonomien. Overforbruket holdes altså kunstig oppe ved danskekongens ublu tollinnkreving. Dette skulle med tiden bidra til Danmarksrikets fall.                  Symbolsk fremstilling av Øresundstollen. Linjene om at den som retter øvrighet, ikke selv kan være det, inngår trolig også i Mikkelsens poliske melding. Det er nemlig mulig å tolke disse som en hentydning til et viktig naturrettslig begrep: maktfordelingsprinsippet i en stat. Det forutsetter at makten ikke skal samles hos én person, men fordeles mellom tre instanser, den utøvende, den dømmende og den lovgivende makt. "rette", som er brukt i det aktuelle sitatet, kan bety "dømme" i tillegg til "kritisere". Linjene kan i så fall tolkes slik: Styresmakten eller øvrigheten skal ikke dømme eller rette; motsatt skal ikke den dømmende myndighet være utøvende makt.        Gjennom middelalderen og frem til 1660 da eneveldet ble innført i Danmark, var makten i samfunnet fordelt mellom kongen, Riksrådet og Kirken. Men etter 1660 lå all makt hos kongen, et regime som ble formalisert med Frederik 3s underskrivelse av Kongeloven i 1665. For så vidt kan det hevdes at Christian 4s regime representerte en overgang til eneveldet i og med at kongen gjorde det han kunne for å overtrumfe Riksrådets beslutninger. Likevel, den geskjeftige kongen måtte rette seg etter Riksrådet ved flere anledninger, og nettopp dette er tema i "Epistel 223":   "Man seer heraf, at disse tvende Herrer (Peter den store og Christian 4) have i alting opfyldt Regenteres Pligt, ja at de have udrettet meere, end man kunde vente. At Czarens Bedrifter ere større, maa tilskrives saavel Lejligheden som hans u-omskrænkede Magt. Den eene kunde i Værk sætte alt hvad han vilde; den anden vilde i Værk sætte alt hvad han kunde: Villien var hos begge den samme, men Ævnen i Henseende til Regieringen var u-lige; saa at det hedte hos den eene: Saaledes vil jeg have det; men hos den anden: Saaledes vilde jeg gierne have det; hos den eene: Saa skal det være; hos den anden: Saaledes maa det efter mit Raads Gotfindende blive. Thi det er ingen Tvivl paa, at Christ. 4. jo havde giort meget meere, hvis hans Hænder havde været mindre bundne." Her sier Holberg like ut at dersom all makt lå hos Christian 4, ville han ha realisert enda flere prosjekter enn det han faktisk gjorde. Men Riksrådet fungerte altså som en brems for kongens foretaksomhet. Like fullt klarte Christian å etablere en rekke umulige manufakturer og kompanier, innlede kriger, utvide flåten, sende ut skipsekspedisjoner i øst, vest, syd og nord; alt med fallitt og tap som resultat. Dette fremstår som forelegg for motsetningen mellom mester Herman og håndverkerkollegene og byrådet i Hamburg.        Under møtet i Collegium politicum presenterer kannestøperen sin plan for et nytt regime i byen, der "visse Familier, hvor udi Folk hid til dags, ligesom fødes til Bormestere og Raads-Herrer, kunde udeluckes fra den højeste Øvrigheds Værdighed". Dette fremtrer som en parallell til Frederik 3s oppløsning av Riksrådet, der familier som var født til det, nemlig adelen, utgjorde en viktig del. I dette øyeblikk vil den fullkomne frihet inntreffe, mener mesteren, idet borgermesteren i tur og orden kunne velges fra de ulike laugene. I innlegget 16.6.18 skriver jeg følgende (redigert): "Dersom Hermans plan hadde blitt realisert, ville resultatet utvilsomt blitt etter Christian 4s ønsker: ubegrenset etablering av kompanier og kolonier, for ikke å forglemme manufakturer og verksteder der håndverkerne fremstiller sine ulike produkter. De håndverkere mester Herman nevner som fremtidige borgermestere i tillegg til kannestøperne, er gullsmeder og skreddere, det vil si håndverkere som er sysselsatt med å dekke danskenes begjær etter fremmede luksusvarer. Kannestøperen har selv en fremskutt posisjon her, fordi etterspørselen etter te- og kaffesett vil øke i takt med danskenes tørst etter de importerte drikkene kaffe og te. Gull måtte importeres, opprinnelig vel i form av ferdige gullarbeider, og skredderne fremstilte neppe klær i hjemmetilvirket lerret og vadmel, men i finere tekstiler som ble importert. Det var dette Christian 4 ville sette en stopper for med etableringen av hjemlig tekstilindustri, deriblant Silkeverket; alt tapsprosjekter. Her skal vi erindre håndverkerne som senere trakk seg fra Collegium Politicum, nemlig parykkmakeren, maleren, farveren og tapetmakeren, som alle leverer produkter 'der allene tiene til vellyst': parykker, malerier og gobeliner." Forfengeligheten, en av De syv dødssynder (Pieter Brueghel d.e.)        Det Hamburg mester Herman ser for seg, minner altså betenkelig om et Danmark styrt etter Christian 4s merkantilistiske program, et skremmescenario på linje med det Holberg maner frem i "Epistel 223", der forfatteren ser for seg at Christian 4 styrer eneveldig liksom Peter den store.        I neste innlegg vil jeg vise hvordan Holberg har lagt ut spor i mester Hermans monolog som peker mot hans eget virke som satyrikus; hans forstillelse eller fulhet som forfatter, kort sagt den poliske Hans Mikkelsen.

       

Kommentarer til En folkefiende, XXXIV

Når hud skal barkes - fatters custos og garvermester Mortens stokk 

I flere tidligere innlegg har jeg argumentert for at Morten Kiil viser til Morten/Martin Luther og Den lille katekisme (1529). Under dekke av flåsete prat om apespill og narring og polisk mimikk opptrer garvermesteren som den personifiserte lille katekismus; barne- og tjeneroppdragelsens veileder til den kristne tro og moral i protestantiske land gjennom flere hundre år. Luthers skrift er rettet til husfaren, som var øverste myndighet i husholdningen, bestående av barn, tjenestefolk og hustru. I katekismen inngår korporlig avstraffelse som nødvendig del av hustukten, noe som har bibelsk forelegg. Husfar er nevnt i en av Morten Kiils replikker der korporlig straff er tema, noe jeg vil komme tilbake til. Den lille katekisme ble også brukt under skoleundervisningen av barn, og lærerens ris eller stokk var en høyst reell trussel i skolestuen. I Norge fikk særlig "Erik Pontoppidans forklaring" (1723), eller bare "Pontoppidan" stor betydning. Bokens fulle tittel lyder: 

"Sandhed til Gudfrygtighed, Udi En eenfoldeig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring Over Sal. Doct. Mort. Luthers Liden Catechismo, Indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vite og giøre."

Forklaringen var skrevet på befaling av den pietistiske Christian 6 til undervisning i skolen og under konfirmasjonsforberedelsen. 

      Mortens fordektige rolle som "tuktemester", en som barker eller garver hud, kan tolkes som en motsats til doktor Stockmann som viser total mangel på farsautoritet overfor sønnene. Doktorens ideal er tvert imot den absolutte frihet, der barna kan slippe å gå på skolen og lære noe. Det er da også gatelømler doktoren etterlyser til sin "disippelskare" etter at han har bestemt seg for å utbre evangeliet om det fornemme menneske. Petra, som er lærerinne, deler farens syn på tidens skolegang, og synes det er ille å måtte undervise i kristne sannheter slik som at arbeid er en del av syndestraffen.

Jan Steen, "Den omvendte verden" (1663). På griffeltavlen nederst til høyre står det hollandske ordspråket "in weelde sie toe" (Vokt deg for vellevnet), som skal utfylles slik: "og frykt riset". På maleriet henger riset hverken bak et speil eller en kakkelovn, men ligger oppå en stokk; en krykke, et sverd og andre gjenstander i en kurv som henger truende over tablået hvor all huslig tukt og orden har opphørt.

I innlegget "Den politiske eller poliske kannestøper/doktor eller Hvem narrer hvem?" trekker jeg linjen mellom Morten Kiils første opptreden i Stockmanns dagligstue, der "polidsk" er brukt to ganger, og Den politiske Kandstøber, der "polisk" er brukt to ganger i to ulike scener. I begge scenene i Holbergs komedie er korporlig tukt eller straff tema, sammen med narreri. Av likheter mellom forholdene i mester Hermans og doktor Stockmanns hus som det er verdt å trekke frem her, er kannestøperens manglende oppsyn med sine folk, det vil si dem som arbeider i kannestøperiet. Heller ikke tjeneren Henrich står under et strengt overoppsyn av husfaren Herman. Dette kan man slutte seg til av det som skjer etter mesterens "utnevnelse", da Henrich umiddelbart forlanger ublu bestikkelser fra dem som ønsker foretrede for bormesteren. Også konen får slippe lett da hun viser utilbørlig oppførsel, som da hun gir husfaren en ørefik! Men dette endrer seg på slutten da alt ender godt, og Geske får dyktig pryl av ektemannen. Den omvendte verden er kommet på fote igjen.   

      
Etter å ha drøyet en stund i døråpningen går Kiil inn i stuen, og like etter nøder doktoren ham til å ta plass i sofaen. Dette skjer som følger, og det er verdt å merke seg at garvermesteren og svigersønnen snakker forbi hverandre: 

"MORTEN: Å, en skal aldrig lide på nogen; en kan bli’ gjort til nar, før en ved af det. Men så er det altså sandt alligevel?
​
DOKTOR STOCKMANN: Ja tilforladelig er det så. Sæt Dem nu bare, svigerfar. (nøder ham ned på sofaen) (...)" 

Morten setter seg ned, angivelig i den tro at doktor Stockmann driver et apespill med sin bror, byfogden. Dette peker mot narrespillet som "bormester" von Bremenfeld utsettes for av noen som står i nær forbindelse med byrådet. Skjønt her skal vi ha i bakhodet at Morten Kiil selv driver et spill med publikum.  
      Narringen av mester Herman er den egentlige årsak til at han i femte akt, scene 6 søker et rep til å henge seg med. Han kommer raskt på at det skal henge ett bak kakkelovnen, noe som viser seg å stemme. Dette har sin parallell i fjerde akt, scene 2, der Anneke sier til Henrich at "Fatters Custos, som henger bag Kackelovnen, vil dantze en lystig Galiath paa din Ryg i Dag". Man ville forvente at strafferedskapene hang bak et speil, men det er mulig at ikke noe så fornemt finnes i kannestøperens stue. Doktor Stockmann derimot, som mener han må leve en smule fornemt ettersom han er blitt vitenskapsmann, har allerede rukket å gå til innkjøp av speil til stuen. Det henger over sofaen, og foran denne står det ovale bordet med kostbart bordteppe og lampe med skjerm. Til høyre for sofaen er kakkelovnen. Samtalen om narringen av byfogden (les bormesteren) fortsetter etter at Morten har satt seg ned i sofaen:

"MORTEN KIIL som før: Jo, jo, jo! – Men aldrig havde jeg da tænkt, at De vilde drive abespil med Deres egen kødelige bror.

DOKTOR STOCKMANN: Abespil!

FRU STOCKMANN: Nej men, kære far –
MORTEN KIIL hviler hænderne og hagen på stokkeknappen og blinker polidsk til doktoren: Hvorledes var det nu? Var det ikke så, at der var kommet nogen dyr ind i vandrørene?"

Garvermester Morten Kiil, mester i å barke hud, sitter altså under et speil, rett ved en kakkelovn, med en stokk i en fremskutt stilling og blunker polisk til doktor Stockmann! For å understreke forbindelsen mellom Morten Kiil (til banke, slå) og "doktor Morten Luther" skal jeg gjenta hans tidligere siterte trussel overfor svigersønnen (min understrekning med halvfet): 

"Lar De endnu komme dyr og sligt stygt noget fra mit garveri, så er det akkurat det samme, som at skære brede remmer af Katrines hud, og af Petras også, og af smågutternes; men det gør ingen skikkelig husfar, – hvis han ikke er en gal mand da."

Her henviser Morten Kiil til en straffemetode som rammer huden, garvermesterens særlige materiale eller råstoff, idet han samtidig, undertekstlig, minner om doktor Mortens påbud til husfaren om å tukte barna korporlig. Her kan det legges til at trusselen om at det finnes et ris bak speilet, i mange tilfeller vil ha en preventiv virkning. 

I denne scenen er det lag på lag med undertekstlige meldinger, hvorav hovedtyngden kan knyttes til Den politiske Kandstøber, spesielt scenen der bormester von Bremenfeld innser at hans bormesterskap har falt i grus. "Bormesterskab" eller "Borgmesterskab" er et svært sjeldent ord på dansk, bortsett fra i Holbergs komedie der det opptrer hele syv ganger. Dersom Ibsen hadde valgt å bruke ordet i En folkefiende, ville proveniensen vært ubestridelig. Det er likevel ingen tvil om at byfogdens replikk henvendt til broren: "Din borgermesterværdighed fik en brat ende", viser til bormester von Bremenfeldts korte bormesterskap, spesielt mester Hermans replikk i femte akt, scene 8: "Min hierte Kone! gaa hen til dit Arbeid igien; vor Bormesterskab er alt til ende." Mester Herman legger her åpenbart mer i ordet enn en ren stillingsbenevnelse, i den forstand at bormesterskapet er å betrakte som en verdighet, likesom et adelskap, som får konsekvenser også for Geske, som er nettopp det "borgermesterværdighed" vitner om. Også i tredje akt, scene 3 bruker mester Herman ordet i en utvidet betydning, da han sier til konen som tror han drømmer om "utnevnelsen": "Ja jeg drømmer saaledes, at jeg har drømt os et Bormester-skab paa Halsen." Slik det også fremgår av femte akt, scene seks, er det også på halsen mester Herman rammes av bormesterskapet, idet det fører til at han legger en løkke om halsen, dels for å komme bøddelen i forkjøpet. 
      Mester Hermans monolog i scenen der han bestemmer seg for å ta reper'n, avsluttes slik: "Hvilken Bormester i Hamborg var meer aarvaagen end Herman von Bremenfeld, der udi sit heele Bormesterskab icke sov et Øjeblick." Den innledende sceneanvisningen lyder slik:

"Herman von Bremenfeld (alleene.) Sætter sig ned med Hænderne under Kinden, og grunder længe: Springer op af Alteration, og siger: Banckede det icke, gaar sagte hen til Dørren, men seer ingen. Sætter sig ned at grunde igien, falder i Graad, og tørrer Øynene med Papirerne, af Alteration igien springer op, som udi Raseri, og raaber:"

"Bormesteren" sitter altså lenge ved et bord med hendene under kinnet. Den vanlige formulering, også hos Holberg, er at en person sitter med hånden under kinnet. Dette er altså ikke nok ved denne anledning; den desillusjonerte kannestøper sitter med begge hender under kinnet. Det kan forstås slik at han enten hviler hodet mot begge hender under det ene kinn, men mer sannsynlig skal "Kinden" her forstås i flertall, slik at Herman har én hånd under hvert kinn, slik at ansiktet i praksis vel så mye hviler på haken.

Lladro-klovner. Klovnen nederst til høyre holder hendene i den posisjonen som det er sannsynlig at mester Herman inntar, når han sitter ved bordet og grunner.  

Dette er den samme posisjonen som Morten Kiil inntar under omtalen av det narrespill doktor Stockmann angivelig driver med byfogden (les bormesteren), idet han "hviler hænderne og hagen på stokkeknappen og blinker polidsk til doktoren", et direkte pek til mester Hermans opptreden i scene 6.
      Det er samtidig verdt å merke seg sceneanvisningens beskrivelse av mester Hermans humør, og her skal hele kommentaren til "Alteration" i Ludvig Holbergs skrifter siteres:

"forstyrrelse’, dvs. af legemsvæskernes normale tilstand eller den derved forårsagede sindsbevægelse, dårligt humør, ærgrelse, irritabilitet, ophidselse o.l. Begrebet er knyttet til den såkaldte humoralpatologi, ifølge hvilken det er forholdet mellem menneskets legemsvæsker – blod, slim, sort galde og gul galde – der bestemmer en persons både fysiske og sjælelige tilstand (det lat. ord (h)umor betyder væske). Til de fire væsker svarede de fire temperamenter: sangvinsk, flegmatisk, kolerisk og melankolsk. Teorien blev grundlagt af den græske læge Hippokrates (460-ca. 370 f.Kr.) og efter ham videreudviklet af især den græsk-romerske læge Galen (ca. 129-ca. 217). Læren blev taget alvorligt og doceret på universiteterne helt op til midten af 1800-tallet."

I innlegget "Doktoren fra avkroken; de fire temperamenter, mirakelvann, uttømmende midler og kloke koner" omtaler jeg doktor Stockmanns påstand om at byfogdens (les bormesterens) dårlige humør kommer fra maven. Her skriver jeg at "doktoren med denne replikken forklarer en sinnsstemning med indre kroppslige forhold, noe som minner om den klassiske lære om de fire temperamenter", det vil si humoralpatologien.

                         De fire temperamenter, tresnitt fra 1700-tallet.
      

   

    

Kommentarer til En folkefiende, XXXIII

Regine og Gina; himmeldronning og husjomfru

Heller ikke da Morten Kiil gjør sin entré i det stockmanske hjem, er det noen som presenterer ham. I borgerlige hjem, ikke minst der man har fornemme pretensjoner slik som hos doktor Stockmann, var det som tidligere nevnt vanlig at tjenestepiken meldte gjestenes ankomst for herskapet. Det fremgår av teksten at det er en klokke i forstuen, som kan høres innefra dagligstuen. Den har ganske sikkert vært plassert slik at den kunne høres fra kjøkkenet også, så fremt det ikke var en anordning som videreførte lyden fra klokken i forstuen til kjøkkenet. I Et dukkehjem, som utkom tre år før En folkefiende, ringes det flere ganger på døren. Klokken befinner seg i forstuen /entreen, og hver gang det ringer, er tjenestepiken, Helene, på pletten. Hos Stockmanns derimot går man rett inn, ettersom tjenestepiken, Randine, er opptatt på annet hold. Fru Stockmann selv gjør aldri noe tegn til å ville åpne når hun hører det ringe på, det er da heller ikke husfruens oppgave.   
      I innlegget "Tjenestepiken som alltid er sotet om nesen" argumenterer jeg for at Randine for det meste er opptatt med gulvvask, en svært omstendelig prosess skal hun følge herskapets anvisninger, som krever mange bøtter vann. Med den fraværende tjenestepike står vi overfor en parallellisme: Samtidig som Randine strever med vannbæring, skrubber gulv i andre værelser eller fyrer i ovnen slik at det vasstrukne gulvet skal tørke, diskuteres den forgiftige forekomst av dyr i vannrørene som fører til badeanstalten. Som tidligere nevnt, er det ingenting som tyder på at man i herværende by har innlagt vann til husholdningene. Det betyr at med et så ekstremt renslighetsregime som hersker i det stockmanske hjem, vil Randine måtte traske manger ganger frem og tilbake til brønnen eller vannposten. Dersom noen ringer på døren mens hun er ute etter vann eller vasker i et fjerntliggende værelse, kan hun ikke høre det. 
       Hva heter tjenestepiken? spør Stockmann. Hvor er hun? kan vi spørre. Med disse tilsynelatende uinteressante detaljer peker Ibsen, i hemmelighet, mot det underlige forhold at man i byen har investert i innlagt vann i badeanstalten, men ikke til husholdningene. Dette misforholdet gir seg også av andre detaljer som er nevnt i tidligere innlegg. I tillegg er å bemerke at plassering av inntak under møller er noe som tilhører vannverkenes barndom. Det er således ingenting som tyder på at man har tidligere erfaringer med vannverk i byen. Tomas Stockmanns prektige badeanstalt er således i bunn og grunn et ikke-realistisk element i skuespillet, noe som harmonerer med at prosjektet ifølge Stockmann er ruget ut mens han lå på egg likesom en ærfugl, altså en hoa. 
      Randine kjemper sin utrettelige kamp mot uhumskheter i det stockmanske hus, som trolig er kommet inn via uønskede besøkende. "Desinfeksjonmiddelet", for å låne et uttrykk fra den pågående kamp mot bakterier i samfunnet, er utvilsomt brønnvann, som neppe er renere enn vannet i spisningsrørene til badeanstaltens brønnhus. Dette er situasjonen da den "grisete" Morten Kiil, synderen som er ansvarlig for uhumskhetene i Mølledalen, dukker opp i den formodentlig "rene" døråpningen til Stockmanns' dagligstue.       Morten fokuserer sterkt på å narre, og i løpet av sin korte visitt presterer han å lire av seg følgende fraser: 

"Jeg tænkte hun bare vilde holde mig for nar" / "Å, en skal aldrig lide på nogen; en kan bli’ gjort til nar, før en ved af det" / "at De vilde drive abespil med Deres egen kødelige bror" / "Driv bare abespil med dem, Stockmann" / "Kan De få det til det, at byfogden og hans venner render med næsen i en klud" (dummer seg ut) / "Og find så på alt det abespil, De kan".

Overfladisk sett består komikken i at gamle Morten, som morer seg så inderlig over at byfogden skal bli narret av en historie som garvermesteren mener er oppdiktet, selv blir narret. Her har vi narreri på tre nivåer. Men apespillet slutter ikke med dette, for i sin dypeste grunn, for å sitere den fule billedmester Rubek om sine portrettkarikaturer, er det publikum, gode velstandsfolk, for nok en gang å sitere Rubek, som blir narret. Det forholder seg nemlig slik at hele historien om kampen for å føre rent vann inn til et kurbad der folk vanligvis tilbys helbredelse ved stinkende myrvann og illeluktende gytje, er en gedigen bløff, signert Ibsen, satiriker og dommedagsprofet. Skuespillets budskap lyder: Mennesket er ikke rent, men fordervet. Dette fortalte Kristus til fariseerne, som mente vaskevann var et middel til moralsk plettfrihet og rettferdighet (Matt 23,27). Doktor Stockmanns uttalelse om at hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, slår tilbake på ham selv som tror moralsk smuss kan vaskes bort med vann, attpåtil brønnvann! (Jfr. innlegget "Folkefiende og fariseer", 26.3.19)
      Den som klarest har belyst dette budskapet, er doktor Morten Luther, som valgte å skrive en katekisme etter at han under en visitas i Sachsen i 1528 oppdaget hvor dårlig det stod til med trosforholdene i menighetene. Blant forfattere som har interessert seg spesielt for Luthers virke, er Ludvig Holberg og hollenderne Paul Botten-Hansen og Henrik Ibsen, alle satirikere og moralister.
      I En folkefiende er fernissen over den religiøse tematikken flortynn, og tjenestepikens navn er ikke noe unntak i så måte. "Randine" (1881) inngår i en gruppe likelydende navn sammen med "Regine (1882) og Gina (1884). Til disse kan også regnes Rina i Hedda Gabler (1890).* 
      "Regine" er en variant av "Regina" som i sin fulle form lyder "Regina coeli", Himmeldronningen, og er en av betegnelsene på Jesu mor. "Gina" er på sin side en forkortelse av Regina. Ifølge et katolsk dogme ble Maria kronet til dronning i himmelen etter sin død, et sentralt motiv i Fru Inger til Østeraad. Maria-dogmet postulerer en ubesudlet unnfangelse både av Jesus og hans mor, og Maria er liksom sønnen unndratt arvesynden og uplettet – hun er Maria immaculata. Dogmet viser at en kvinne som har fått barn utenfor ekteskap, fremdeles kan være jomfru. 

Bartolomé Estaban Murillo, "Maria immaculata". I Familien Pehrsen (1882), nøkkelromanen til John Paulsen om familien Ibsen. Dikteren Paulsen var en fast gjest i deres hjem på denne tiden. Paulsen omtaler fru Pehrsen – som stadig strevde med å trekke den til tider svært ynkverdige herr Pehrsen opp av sumpen – som ”Murillos madonna”, noe som kan være uttrykk for en intern jargong i familien Ibsen, som den unge husvenn var kjent med.

Murillos "Madonna og barnet", som henger i Alte Meister i Dresden, er et sentralt motiv i "I Billedgalleriet".


Randine, Regine og Gina er / har vært ansatt som tjenestepike/husjomfru. Både dette og den kjensgjerning at navnene opptrer i skuespill som følger rett etter hverandre, åpner for at "Randine"s lydlige likhet med "Regine" og "Gina" viser til en betydningsmessig likhet. 
      Regine er en målbevisst kvinne vet å vise frem sine fysiske attributter, og det skapes et inntrykk av at hun har gjort sine erfaringer med mannfolk. Under en samtale mellom fru Alving og pastor Manders i annen akt faller følgende replikker:

"FRU ALVING: Synes De ikke det var bedst, om vi kunde få hende (Regine) forsørget? Jeg mener – sådan godt gift.

PASTOR MANDERS: Utvivlsomt. Jeg tror, det vilde være i alle henseender ønskeligt for hende. Regine er ​jo nu i den alder, da –; ja, jeg forstår mig jo ikke på det, men –"


Mot slutten uttaler Regine at hun nok slekter på moren, som var en fallen kvinne etter tidens moralstandard, ettersom hun hadde et seksuelt forhold til en mann uten å være gift. Forholdet resulterte i Regine, som er oppkalt etter den himmelske jomfru, Maria immaculata. Ulike måter å oppreise "syndefalne kvinner" på er et sentralt motiv i skuespillet. Motsatt middelalderens konvensjonelle ikoner krevde renessansens Madonnaer levende modeller. De unge kvinnene som satt modell for mestrene, var ikke like ubesudlet som gudebildet som tok form på tavler og lerreter. Det er de gamle billedmesteres opphøyelse av ulike jordiske modeller til Regina coeli eller Himmeldronning som ligger bak Ibsens kretsing rundt falne husjomfruer eller tjenestepiker ved navn Regine og Gina, òg Randine (jfr. under) Mange av modellene var falne kvinner, liksom La Fornarina, Bakerdatteren, som satt modell for Rafael til flere av hans madonnaer, deriblant "Den sixtinske Madonna", som Ibsen omtaler i sitt dikt om billedkunsten, "I Billedgalleriet" (publisert 1859). I Del VII, strofe 4 stiller dikteren, Ibsens talerør, følgende retoriske spørsmål: 

"Og tør da ikke jeg i en Sonnet,
Som Anemonen med den gyldne Iris,
Forbinde Rafael med Jan van Mieris? –"

Med Rafael hentydes det utvilsomt til hans Madonna-malerier, som omtales ved ett av dem i strofe 1:

"Og Rafaels «Sixtinske Jesu-Moder»
Med Frelserbarnet mellem sine Hænder;
Imedens Himmelen sin Hvælving spænder
Om Tusinder af milde Engleho’der! –"

Det dreier seg om Gemäldegaleries berømte klenodium, "Den sixtinske Madonna", uten at beskrivelsen passer i alle detaljer.

Suvenirer fra Alte Meister, eller "stas for turister", for å sitere fra Ibsens "Billedgalleriet", en forkortet versjon av "I Billedgalleriet (publisert i Digte, 1871).

Jan van Mieris levde et kort liv, fra 1660 til 1690, og det er bevart få bilder fra hans hånd. Jan er med sin begrensede produksjon ikke spesielt interessant utover det at navnet minner om blomstermalerens i Henrik Wergelands Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) som "I Billedgalleriet" er skrevet i dialog med. Videre tilhørte han den kjente hollandske malerfamilien van Mieris. Jans bror Willem (1662–1747) har etterlatt seg flere malerier, deriblant genrebilder fra viltboder, som er av spesiell interesse, ettersom ett av disse henger i Gemäldegalerie; et annet hang i Det Kongelige Billedgalleri i København. 

                               Willem van Mieris, "Vilthandleren" (1699), Alte Meister.

I strofe 3 omtaler dikteren et nederlandsk eller hollandsk torvbilde, som riktignok ikke stemmer helt overens med et faktisk torvbilde. Ibsens beskrivelse av de ulike malerier i "I Billedgalleriet" er uetterrettelig, noe som speiler Wergelands helt frie omtale av kjente kunstnere og kunstverker i Jan van Huysums Blomsterstykke; det er bildet som den romantiske dikter føler at han ser, som har betydning.

"Og saa den trivelige Nederlænder,
Som sidder veltilmode i sin Bod, der
Til Overflod er fuld af døde Ænder,
Og Gjæs og Høns og andre Verdens Goder!"

Den mest betydelige i malerfamilien van Mieris og med størst produksjon, er Jans far, Frans van Mieris (1635–81). Også Willems sønn, Frans van Mieris d.y. (1689–1763), ble maler og fortsatte i tradisjonen etter faren. Med genrebildene til de ulike representanter for van Mieris-familien bringes man rett inn i hollendernes hverdagsliv, deriblant torvhandel og vertshusbesøk, på 1600-tallet. 

Gabriel Metsus «Fjærkreselgeren» (1662) befant seg i Gemäldegalerie, et maleri Ibsen hadde anledning til å studere grundig i løpet av årene i Dresden. Pussig nok fantes et identisk maleri i Det Kongelige Billedgalleri på Christiansborg, og det er mulig Ibsen har notert seg at bildet eksisterte i to versjoner. Maleriet forestiller en fordekt sexhandel (jfr. hjemmesiden til Alte Meister).

Vertshus-/bordellscene signert Frans van Mieris (1658).

Gina, som har mottatt herrebesøk i et værelse i madam Hansens bevertning, er et illustrerende eksempel på en figur der dikteren, navnlig Ibsen, har forenet Rafaels «Sixtinske Jesu-Moder» med en figur fra et hollandsk genrebilde, et utpreget hverdagsmenneske, jfr. Rellings replikk til Hjalmar: "Og så har du din flinke kone, som lunter så lunt ud og ind på filtsko og vagger i hofterne og hygger og steller for dig." Ginas opptreden med smekkeforkle, støvekost og tørreklut i femte akt understreker den hollandske hverdagsreferansen. Foreningen av det sakrale søreuropeiske maleri med det profane hollandske peker mot Wergelands Jan van Huysums Blomsterstykke, der dette er et hovedtema. Men mens Wergeland hever det profane maleriet opp til det sakrale ved å ikonisere den alminnelige familien til landsbypresten Adrian, trekker Ibsen det sakrale billedmotivet ned til det profane ved å omdanne ikonet jomfru Maria/Himmeldronningen til en fallen kvinne i en bevertning drevet av en koblerske, madam Hansen, et hollandsk standardmotiv.

                                     Johannes Vermeer, "Koblersken" (1656), Alte Meister.

Gina, som er ekspert på retusjering, med et navn som viser til Regina coeli, og som mener seg hevet over hverdagsmenneskene liksom sin mann, den udugelige late Hjalmar Ekdal, vagger altså rundt som en gås eller and inne i billedatelieret. Her er det verdt å merke seg Hjalmars forklaring på sin pussige fiskegarn-mekanisme i døråpningen inn til loftet: «Og så er det desuden aldeles nødvendigt, ser du; for Gina vil ikke gerne ha’ kaniner og høns ind i atelieret.» Hjalmars innretning skal altså sikre at hustruen forskånes for tamdyr som høns og kaniner inne i fotoatelieret, der det i praksis er hun som hersker med fotoutstyr og det tas portretter. Dette er utvilsomt aldeles nødvendig, ettersom Gina på ett plan illuderer som Regina coeli, symbolet på den ubesmittede unnfangelse. Gina har – liksom Regina coeli fått et barn – men unnfangelsen er blitt malt over, for å knytte an til hennes håndlag med retusjeringspenslene. Kaniner er ensbetydende med sterk kjønnsdrift og fruktbarhet. Kaniner er tamvarianten av harer, et av gjennomgangsmotivene i hollandsk genremaleri. Harens symbolske betydning er komplisert, men skal være av kjønnslig art. 
      Forskjellen på hverdagslige og edle dyr, navnlig tamme og ville, er tema i flere av Ibsens skuespill, deriblant De unges forbund, En folkefiende og Vildanden, videre i "I Billedgalleriet"; parallellen til menneskene er åpenbar. 
      Randines hovedoppgave synes å være å lufte, koste og vaske bort uhumskheter i det stockmanske hjem. Under den rabiate talen i kaptein Horsters hus uttaler Stockmann blant annet:

"I et hus, hvor der ikke luftes og fejes gulv hver dag –; min hustru Katrine påstår, at gulvet bør skylles også; men det kan der nu disputeres om; – nå, – i et sligt hus, siger jeg, dér mister folk inden en 2–3 år evnen til at tænke og handle moralsk."

Fru Stockmann fortrøster seg til vannets rensende virkning. Hvorvidt hun samtidig oppfatter gulvvask som et middel mot moralske uhumskheter, fremgår ikke. At Stockmann navngir hustruen i sin forsvarstale for det fornemme menneske, kan trolig forklares ved hennes navn. HIS kommenterer "Katrine" slik:"fra gr. Aikateriné, av uvisst opphav, men tidlig assosiert med adj. katharós ‘ren, kysk’". Flere helgener bærer dette navnet, deriblant Katarina av Aleksandria, en av Den katolske kirkes tre virgines capitales eller hovedjomfruer.   

                 "Den hellige familie og sankt Katerina", Lavinia Fontana (1581).

Det kan trekkes en linje fra Stockmanns uttalelse i linjene over til fariseernes rituelle vasking av hender og begre, som altså Kristus fordømmer med sitt kjente verop mot fariseerne. Dette minner om Ginas håndtering: retusjering av uskjønne elementer på et fotografi. Blant de vanlige retusjeringsoppgaver var å fjerne synlig graviditet hos kvinner, for eksempel på forlovelses- eller brudebilder (jfr. Regine som skal ta bilde av to kjærester). Gina var selv gravid, utvilsomt med grosserer Werle, da hun giftet seg med Hjalmar, noe hun gjør alt hun kan for å dekke over. 
     På bakgrunn av ovenstående er det naturlig å dele "Randine" slik: "R-and-gine", der "and" kan erstattes med "e". Resultatet blir slik: "Regine" og "and", som viser til dikterens/Ibsens plan i "I Billedgalleriet" om å forene Rafaels sixtinske Madonna med et nederlandsk genrebilde, der det kan være avbildet en overflod med "døde Ænder, Og Gjæs og Høns", dette ifølge dikterens beskrivelse. Det dreier seg om tamkre; typiske hverdagsfugler ifølge Ibsens rangforordning over fugler i "I Billedgalleriet" og En folkefiende. Men også under talen i kaptein Horsters sal er en dyrenes og fuglenes rangforordning tema:

"Hvilken forskel er der ikke mellem en kultiveret og en ukultiveret dyrefamilje? Se bare på en gemen bondehøne. Hvad kødværdi har slig en forkrøblet hønseskrot? Det er ikke stort, det! Og hvad er det for slags æg den lægger? En nogenlunde ordentlig kråke eller korp kan værpe omtrent ligeså gode æg. Men tag så for jer en kultiveret spansk eller japanesisk ​ høne, eller tag en fornem fasan eller kalkun; – jo, da ser I nok forskellen!"

Dette aktualiserer spørsmålet om kvaliteten på de egg doktoren selv legger i sitt ærfuglrede oppe i Nordland, deriblant den prektige badeanstalten. Ærfugl er en vill fugl, noe som skulle borge for fornemhet. Men vi skal ikke glemme at billedmester Rubek bare avbilder de tamme dyrene, og fuglene som er omtalt i En folkefiende er neppe villere.  

* "Rina" er ikke kommentert i dette innlegget, ettersom det ville krevet en nærmere omtale av Hedda Gabler.