Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? IX

 

Skipene som var ladet med krydder, gull og … syfilis

 

Hans Mikkelsen påkaller musen, slik at han kan skildre det som fløt på vannet under bergingen, cargo og løsøre, på en poetisk måte. Han er i stand til å angi et fullt register over hele cargoen, men det er ikke høyverdig nok for eposets stil (jfr. Innlegg VIII).

 

Den fremmede personen finner stor glede i å se fat, tønner, kister, kleskufferter og putehynder velte seg i vannet. Skipsfolket derimot begynner å gråte og roper høyt: «[…] O! Ulyksalig Nat / Der har berøvet os i hast vor heele Skat.» De bestemmer seg for først å redde Paars’ kiste. Enhver av folkene som noenlunde visste hvilken skatt som lå skjult i den, tenkte lite på å redde sine egne ting. Den fremmede person gikk til beltet ut i vannet og hjalp til slik at størsteparten ble reddet. Man ønsket å betale ham for dette, men han svarte:

 

«At redde fremmet Gods jeg pleyer mig umage,

Som det mit eget var. Hand sagde: Nu I seer

Hvad Mand jeg er, for Tyv I skielder mig ey meer.»

 

Mannen har i ånden allerede tilranet seg cargoen, men overtagelsen vil formodentlig skje på en måte som ikke rammes av loven på Anholt.

 

Da kisten ble åpnet, så man en jomfru sveve der inne og med hast heve seg mot himmelen. Hun hadde rosenfarvet hals og et skinnende ansikt; fra håret hennes kom det en yndig duft. Det var Jupiters datter og kjærlighetsgudinnen som hadde stengt seg inne i kisten for å passe på at vannet ikke skulle forderve Dortheas kontrafei. Dette skal omtales i sin fulle bredde når jeg kommer til passasjen der Paars finner Dortheas portrett på bunnen av kisten. Her ligger også heltens stam- eller stammebok. Foreløpig skal jeg ta for meg det veneriske eller kjønnslige aspektet ved gudinnens plutselige tilsynekomst.

 

Justesen skriver i noten til det himmelske opptrinnet:

 

«Dette er det, som Frantzoserne kalde le Merveilleux og er ligesom Siælen i Poësie. Det hos Homerum og Virgilium saa tit forekommende θαῦμα ἰδέσθαι eller mirabile visu.»

 

Spørsmålet er hvorfor Justesen har tatt med en fransk referanse i tillegg til de klassiske (for oversettelsen, se Ludvig Holbergs skrifter).

 

«Frantzoser» har to betydninger hos Holberg, franskmenn og syfilis, idet «franskmenn» er kallenavn for syfilis. I sitatet skal det leses «franskmennene», men tekstlige forhold tyder på at det undertekstlig sikter til syfilis. Bakgrunnen for ordets betydning av syfilis er Karl 8s felttog i Italia 1494-95, da han en stund var herre i Napoli. Samme år ble kongen tvunget til å trekke seg tilbake til Frankrike. Holberg skriver i Almindelig Kirkehistorie (min kursivering):

 

«Frugten af dette Tog var, at de Franske bragte med sig den saa kaldede Napolitanske Sygdom, som siden udspreedede sig fra Frankrig til meere Nordlige Lande, hvor den kaldes Frantzoser.»

 

Napoli var som havneby ekstra utsatt for seksuelt overførbare sykdommer, og det var ikke her syfilis først oppstod. Helt siden de første tilfellene dukket opp i Sør-Europa på tampen av 1400-tallet, har man diskutert hvor sykdommen kom fra og når. I «Epistel 101» refererer Holberg til en tidligere skrivelse, der han åpenbart har hevdet at den svakhet som i Norden kalles «Pokker eller Frantzoser», ikke var kjent i Europa før oppdagelsen av Vestindia. «Frantzoser» er altså ifølge forfatteren brakt til Europa med sjøfolkene som deltok under Columbus’ oppdagelse av Amerika i 1492. Dette er den teorien som har størst oppslutning blant fagfolk i dag (jfr. Litteratur). Ekspedisjonen kom tilbake til Spania i 1493. Karl 8s italienske felttog ble innledet i 1494; i 1495 var den franske kongen herre i Napoli; samme år ble han tvunget på retrett.

 

I «Epistel 101» omtaler Holberg også syfilis slik: «Veneriske Svagheder eller Frantzoser». «Frantzoser» er altså en venerisk svakhet, og dette er interessant for betydningen av «Frantzoserne» i sitatet ovenfor. «Jovis Datter og Kierligheds Gudinde» er jo Venus. Gudinnen er så visst ingen jomfru slik Mikkelsen beskriver henne, men selve sinnbildet på den fysiske kjærligheten eller kjønnslivet. Vi må ikke glemme at Paars’ reise er kommet så brått på, fordi helten lengter etter å ta Dorothea i sin favn. Det åpner for at Venus’ opphold i skipskisten til Paars på ett plan sikter til at sjømenn bringer med seg sine veneriske drifter om bord, som de tilfredsstiller når de går i land og slik utsetter seg for å smittes med kjønnssykdom. Siden bringer de med seg den veneriske svakheten til en ny sexpartner i neste havn.

 

Noen av mannskapet på skipene til Columbus, «Santa María», «Pinta», «Niña», har hatt samleie med kvinner fra urbefolkningen; syfilis var en kjent sykdom i Den nye verden. Da sjømennene siden gikk i land i Spania, har de gått på bordeller, og deretter har kjønnssykdommen spredt seg til andre havnebyer, som Napoli. Karl 8s soldater har også besøkt Napolis prostituerte og siden tatt med seg den veneriske svakhet hjem til Frankrike.

 

«Frantzoserne»s «Le Merveilleux» inntreffer når noe overnaturlig griper inn i handlingen i et litterært verk. I Peder Paars gjelder det altså Venus’ tilsynekomst i Paars’ skipskiste. Mikkelsen lener seg her tungt til Æneiden, og Justesen siterer da også fra Vergils verk. Sitatet oversettes slik i Ludvig Holbergs skrifter:

 

«’Hendes [dvs. Venus’/Afrodites] rosenfarvede hals strålede, / og hendes anbrosia-duftende hår udbredte en hvirvel af guddommelig vellugt’.»

 

Mikkelsen varierer Vergils tekst slik: «Man Rosen-farvet Hals et skinnend Ansigt saae», idet han omtaler halsen og ansiktet hver for seg. Den rosenfarvede halsen kan peke mot et av syfilisens vanligste og mest synlige symptomer, roseola, et rødt utslett som ofte opptrer på overkroppen. Vi får anta at Venus ikke er naken og at draperiet skjuler resten av utslettet. Når Vergil bare skildrer den skinnende rosenrøde huden på halsen og ansiktet til Venus, tyder det på at resten av torsoen er tildekket.

 

Tolkningen har sin støtte i at «Frantzoser» omtales enda en gang i eposet, og da i den uttalte betydning syfilis. I hvervescenen, Fjerde bog, Tredje sang, ramser Peder Ruus opp en rekke argumenter mot å bli soldat. Blant disse er skriverens frykt for at en kule skal ta nesen hans, slik at folk vil tro at han lider av «Frantzoser». Tap eller deformering av nesen er ikke et symptom ved syfilis, men derimot ved spedalskhet. Det betyr at Ruus forveksler et symptom ved spedalskhet med ditto ved syfilis. Dermed gjør han seg skyldig i det samme som de som mener at syfilisen har eksistert i Europa før de store oppdagelser; de mistar spedalskhet for syfilis. Det fremgår av «Epistel 101» at mottageren av epistelen, «min Herre», deler denne feilaktige oppfatning. Den grunner seg ifølge Holberg på noen skrifter av den engelske kirurgen Becket, nemlig William Becket (1684–1738); «Iligemaade paa andres Gisninger, som holde for, at Svagheden er langt ældere, skiønt den tilforn haver haft andet Navn, og haver været det samme som Spedalskhed.»

 

Justesen påstår at «le Merveilleux» er sjelen eller livskraften i poesien. Det får unektelig en satirisk virkning når det er Venus, kjønnslivets gudinne, som dukker opp med rødflammet hals fra en havarert skipskiste. «Frantzoserne»s betegnelse på at en gud eller gudinne, her Venus, gjør sin entré i et poetisk verk, sikter på et underliggende plan til den veneriske svakhet som på mirakuløst vis popper opp ettersom «Frantzoserne» marsjerer hjemover fra Napoli. «Frantzoserne», syfilis, vandrer altså sammen med «Frantzoserne», de franske soldatene. Navnet har sykdommen utvilsomt fått av folk i landene nord for Frankrike, da de ble rammet av sykdommen.

 

Syfilisens oversjøiske opphavshistorie bringer oss tilbake til helteeposets begynnelse, der det fortelles at Peder Paars’ kombinerte handels- og kjærlighetsreise inntreffer samtidig med at den gode gamle tiden da danskene nøyde seg med landets egne produkter, tok slutt. Årene etter Paars’ reise, som endte med havari, er preget av et stadig jag etter fremmed luksus, som krydder, te og kaffe, fra Ostindia og Den nye verden som Columbus oppdaget i 1492. Danskene legger seg til fremmede, utvilsomt franske, vaner. Dette er gjennomgangstemaer i Holbergs forfatterskap, som jeg har behandlet i en rekke blogginnlegg under samlebegrepet merkantilismen. Det gjelder blant annet «Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen» I–VIII, «Holberg og den franske vellyst – ’Jean de France’ og Molières ‘Le bourgeois gentilhomme’», «Jørgen von Skomagers historie (Peter Schumacher Griffenfelds) historie, IV – Jan Baptist og Jean de Frances brev fra Rouen eller Røven».

 

Peder Paars’ havari sikter til den merkantilistiske politikken som ble innledet under Christian 4. Synet av den rødhalsede Venus i heltens skipskiste vitner om spredning av farlige sykdommer og er nok et argument mot langveis handel med fjerne strøk. Da Paars gav uttrykk for sin bunnløse sorg over tapet av de tolv riksdalerne, kommenterte Peder Ruus: «Det Fandens Elskovs Baand, / Som dig hid trecket har, maa heller heede Strikke.» Her har Justesen en note til en komedie av Plautus, Tre drakmer: «Den, som i kærlighed/ har kastet sig ud, går værre til grunde end han, som kaster sig ud fra en klippe.» Noten kan virke i overkant fatalistisk, men dersom man betenker at Venus, gudinnen som nettopp knytter elskovs bånd, befinner seg inne i kisten til Paars for å beskytte hans elskedes portrett, blir den mer forståelig. Da sykdommen traff sine første kjente ofre, de franske soldatene, i 1495, slo den til med voldsom kraft. Over tid ble symptomene noe svekket, som er typisk for infeksjonssykdommer; europeerne var «virgin soil» for den vestindiske svakhet. Det sies at historiens verste epidemi, Svartedauden, kom til Bergen med et engelsk handelsskip i 1349. Pesten har trolig spredt seg fra Asia til Europa via handelsveiene.

 

 

 

Litteratur:

 

American Society for Microbiology, «Revisiting the Great Imitator: The Origin and History of Syphilis»

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? VIII

 

Vareregisteret som ikke passet til eposets høye stil

 

Mannen på Anholt, som er en fremmed, men likevel godt orientert om regimet på øya, mener tapet av tolv riksdaler ikke er noe å bry seg om for en mann som Peder Paars. Han sier at hvis det stod til ham, skulle Peder Paars og svennen, Peder Ruus, snart få angre på at de mistenkte ham. Han er nemlig aldri blitt anklaget for tyveri før. Dette tyder på at mannens handlinger i forbindelse med Paars’ havari ikke strider mot den «kristne» loven på Anholt (jfr. Innlegg VII).

 

Mannen går rett over til det temaet som interesserer ham mest; hva slags varer fører jakten? Han frykter noe kan bli ødelagt i det salte vannet, hvis de ikke berger det med en gang. På hans oppfordring stormer skipsfolket ut til den sønderbrudte skuten og henter ut alt de kan få tak i. Mikkelsen vil ikke tale om varene, fordi det bryter mot eposets skjønne stil:

 

«[…] endskiønt jeg paa en Prick

|Altsammen kunde læt opregne og beskrive,

Et fuldt Register paa den heele Cargo give,

Men min Heroisk Sang tilstæder icke her,

At tegne andet op end hvad som kostbar er.»

 

Det finnes altså et fullstendig register over jaktens samlede cargo. Dette rimer ikke med at mannen kommer tilbake med en bevæpnet gruppe som angriper skipsfølget. Partene inngår fred nesten før slaget har begynt. De skibbrudne må betale dyrt til «røverne»; i krigsskadeerstatningen inngår blant annet hele cargoen. Dersom fienden har lurt til seg cargoen, er det merkelig at det finnes et register. Det er ikke vanlig at man, formodentlig øvrighetens representanter, tollerne, registrerer varer som noen har skaffet seg på urettmessig vis. Spørsmålet er om også ileggingen av krigsskadeerstatning inngår i den «kristne» loven på øylandet Anholt. Jeg vil fortløpende notere alt som fortelles om håndteringen av fremmedes varelast på Anholt for å se om det er mulig å fravriste øyas innbringende vraknæring en forklaring. Foreløpig skal nevnes at fogd Woldemar, øyas øvrighet, har den største part av vraket, presten har også sin del. Som eksempel på hva det dreier seg om, kan nevnes tønner med korinter.

 

I Innlegg VII har jeg bemerket at anholdelse av handelsskip på Anholt, som nødvendigvis er på vei til eller fra Østersjølandene og må passere gjennom Øresund, fremtrer som en parallell til den faktiske anholdelse av fremmede skip som fant sted i Helsingør. Her ble nettopp skipets hele cargo nedtegnet i et fullt register. 

                      Helsingør 1588

Øresundstoldregnskaberne er bevart og viser hvilke opplysninger som var nødvendige for at tollen, som var avhengig av de enkelte varegruppers verdi og mengde eller vekt, kunne utregnes. Her er en innførsel fra et av de mange nederlandske skipene på vei ut av Østersjøen 9. oktober 1689, lastet med korn, boghvete og vedaske. I dette tilfelle betaltes 108½ daler 12 skilling.

 

«Jacob Clasen Brandaris af Vliel[and] kom fra Dantzig med

82 Lester Huede a 1 Dr. 82 [daler]

18 Lester Biug a ½ Dr. 9

45 Lester Boghuede a 1 Ort 11 12 [skilling]

10 Lester Vedaske a 1 Ort 2½

vil til Amsterd[am]

Fyrpenge 4

Lastpenge 104½ 12

Summa 108½ 12»

 

 

Det er lett å forstå Mikkelsens motvilje mot å innlemme en så prosaisk innførsel i et epos i den høye, «kostbare» stil, jfr. sitatet over fra Peder Paars. Poeten påkaller musen og gir en beskrivelse av den havarerte cargoen, som innledes med en naturskildring etter Æneiden. Det er altså stadig varene, som er lagret i tønner, fat, muligens også skrin, det gjelder, men skildringen er poetisk (noten til Æneiden utelatt):

«Da man paa Vandet saae at svemme Fade, Tønder,

Samt Skriine, Kufferter med Klæder, Pudehynder,

Som kaade Marsviin man da saae dem velte sig,

Og som smaa Drenge, der paa Vandet føre Kriig

I Julii Maaned, naar de mange heede Dage

Paa Vandet locker dem Forfriskning der at tage, 

Man seer dem skiule sig, man seer dem ducke op.

(...)»

Detaljen om registeret over jaktens cargo viser, sammen med en rekke andre tilsvarende likheter mellom eposets Anholt og virkelighetens Danmark som vil fremgå av den videre gjennomgang, at «øylandet Anholt» er et satirisk bilde av landet eller øylandet Danmark.

Litteratur:

Erik Gøbel, "Øresundstoldregnskaberne 1497-1857"

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? VII

 

Christian 4, kongen som var redd for å miste penger i et fremmed land (Peder Paars)

 

Mannen på Anholt forteller Paars og følge at folket på Anholt ber for sjøfolkene. Det kan sjøfolkene så visst trenge, som befinner seg i et så farlig farvann. Men mannen fortsetter: å se dem her på land. Anholtingene ber altså til Gud om at sjøfolkene skal komme i land på øya. De aller fleste skipene i dette området er handelsskip enten på vei til eller fra Østersjølandene. Dersom de er på veien til, vil de seile forbi Anholt og ikke stanse før de blir anholdt i Helsingør for å betale toll. Ved å vise til Peder Syvs anførsel om at Anholt er stedet der skip anholdes, har Holberg innført et ekstra «anholdssted» for skip på vei til Østersjøen før Helsingør. Det er umulig å lese Justesens note om anholdelsen av skip og Mikkelsens beskrivelse av Anholt uten å trekke linjen til anholdelsen av skip i Helsingør og regimet i Danmark (jfr. «Danmark, landet som anholdt skip i Øresund»). Sammenfallet mellom Mikkelsens beskrivelse av Anholt og Danmark vil fremgå av den videre gjennomgang av eposet.

 

Lykkeligvis hører Gud ofte på anholtingenes bønn, for et og annet skip blir ifølge mannen lykkelig ditført. Det kan tolkes slik at Gud fører skip til øya. Senere gir mannen en kristen begrunnelse for anholtingenes forhold til øyas viktigste næringsvei; utnyttelsen av fremmede skip og sjøfolk. Mannen forteller ikke om det er vrak, slik han heller ikke presiserer om sjøfolkene som anholtingene ønsker å se på land, er druknede som har skylt i land eller levende, alternativt overlevende. Dette vil i alle tilfeller være en naturlig assosiasjon hos leseren. Få linjer lenger ned fremkommer det at alle på øya nærer seg av vrak. Vi skal likevel ha i minne Justesens note som forteller at det anholdes skip på Anholt; man anholder hverken vrak eller druknede sjøfolk. Dette er farlig farvann, også for skribentene Mikkelsen og Justesen, som grumser det til slik at sammenhengen med tollinnkrevingen i Øresund ikke blir for tydelig.

 

Mannen beskriver anholtingene som gode folk, men innrømmer at de i gamle dager var «slemme Knegte». Dette slutter han seg til fordi den gang ble nesten alle hengt. Det er naturlig å tolke opplysningen slik at anholtingenes utnyttelse av skip og sjøfolk i gamle dager ble straffet, men at det nå regnes som god kristelig oppførsel. Vi får også vite at presten i gamle dager var opptatt av hvor mye han kan ta betalt for sine tjenester. Det fremkommer etter hvert at dette gjelder fremdeles. Prestene på Anholts fokus på sin egen lønn avviker fra Luthers formaning til prestene i Lille katekisme, der det står at prestene får lite av verdens lønn, og at Kristus skal lønne dem.

 

Mannen gjentar at folket på Anholt tidligere var slemme. Dette bryr han seg ikke om, for han er en fremmed. Ettersom mannen likevel er så godt orientert om styre og stell på øya, er det mulig at han representerer Holberg, som var nordmann og slik sett en fremmed i Danmark, men like fullt visste mer om landet enn de fleste danskene. I Fjerde bog understreker Hans Mikkelsen sin upartiskhet som biograf, idet han viser til at han er født i Norge og derfor ikke er landsmannen til Peder Paars. Dette adskiller Mikkelsen fra den romerske dikteren Vergil, hevder han, som med Aeneiden leverte et hyllestdikt til keiser Augustus fullt av fantasifulle hendelser, som dikteren ble belønnet for. Mikkelsen (Holbergs pseudonym) er altså en fremmed i Danmark, og bryr seg derfor ikke om å pynte på sannheten om Peder Paars. Likheten mellom Mikkelsen (les Holberg) og den fremmede mannen på Anholt understrekes ved at han på forespørsel gir en presentasjon av Anholt etter mønster av datidens statsbeskrivelse. Nettopp i denne genren har Holberg selv skrevet, f.eks. Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Det kommer jeg tilbake til.

 

Deretter sier mannen at man nå ser at folket bedres dag for dag. Videre: «Hver lever Christelig og nærer sig af Vrag.» Den anholtske vraknæring lar seg altså forene med øyas kristentro. Paars gleder seg over at han tross alt er kommet blant respektable folk, men da han stikker hånden i lommen, savner han sin pung og utbryter:

 

«[…] O væ mig arme Mand!

Han raabte: Ingen ting mig meere trøste kand.

Det er jo ingen skiemt at miste tolv Rixdaler,

[…]»

 

Paars utpeker umiddelbart mannen som synderen, og leseren vil være tilbøyelig til å være enig med ham. Det forsterker inntrykket av at det er noe muffens med folkets kristelige utnyttelse av vrak. Paars gråter over tapet av de tolv riksdalerne, og her trer Mikkelsen inn som kommentator. Kremmerens biograf sier at fordi han helst vil følge den rene sannhet, skal han ikke skjule at Paars hadde noen feil. Han oppfordrer enhver poet til å følge ham i dette og omtale feilen som finnes hos den de priser. Alt hva Mikkelsen kan si, er følgende (min kursivering):

 

«For denne store Helt, er, at i fremmed Land

Er ingen større Sorg end miste sine Penge, 

For slig Ulycke sig en anden skulde henge,

Det var den ene gang han lod sin Svaghed see,

Han ellers pleyede mod all Ulycke lee.»

 

Å miste pengene sine i et fremmed land, underforstått at noen i det fremmede landet får tak i dine penger, er det verste som kan skje en som sverger til en merkantilistisk økonomi. Vi noterer oss for øvrig at Mikkelsen, som refererer til kremmeren, stadig omtaler stedet som et land, fremmed sådan. I «Helten som hadde skuten full av handelsvarer» drøfter jeg eposets innledende linjer, der Mikkelsen utpeker 1608, året Paars legger ut på sin seilas, som et skjell mellom den gamle nøysomme tiden i Danmark og den nye med høyt forbruk av importerte luksusvarer. Under Mikkelsens detaljerte gjennomgang av reisekisten til Paars viser det seg at den er fylt med klær og artikler som enten baserer seg på importerte tekstiler eller råstoffer eller også er produsert i utlandet, alternativt av en utenlandsk håndverker i Danmark. Danskenes forbruk av finere importerte varer, spesielt tekstiler, representerte et alvorlig problem ut fra en merkantilistisk synsvinkel, og var noe av det første Christian 4 prøvde å råde bot på ved opprettelse av flere manufakturer i Danmark og handelskompanier. Skipet, en jakt, er formodentlig danskeid og kan peke mot varehandel med egne, danske, skip, et viktig merkantilistisk dogme. I Christian 4s historie i Dannemarks Riges Historie skriver Holberg om kongen:

«[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»  

Holberg omtaler anvendelsen av merkantilistisk økonomi på danske forhold i «Om Handelen», Dannemarks og Norges beskrivelse (jfr. innleggene «Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen»).

I 1605 grunnla Christian 4 Tugt- og børnehuset i København, hvor løsgjengere, tiggere og foreldreløse barn ble samlet. Institusjonen tjente som et viktig ledd i kongens bestrebelser på å skape en produksjon av tekstiler, som kunne konkurrere med de importerte. Det lyktes ikke.

 

Paars’ handelsreise i 1608 peker utvilsomt mot de merkantilistiske tiltakene, manufakturer og oversjøiske handelskompanier, Christian 4 satte i gang. De første kom allerede på begynnelsen av 1600-tallet. Mikkelsen røper ikke hva varelasten om bord består av, men vi får vite at den har kostet reisefølget mye. Den bunnløse sorg som den «store Mand» og «store Helt», kremmeren Peder Paars, legger for dagen ved tapet av tolv sølvdalere i et fremmed land, viser til merkantilisten Christian 4, som gjorde alt han kunne for at danskene ikke skulle betale for fremmede varer, fraktet til Danmark på fremmede skip, med sølv- eller gullmynter som endte i fremmede land. Det ville være ugunstig for handelsbalansen. Merkantilismens grunnidé er at mest mulig edelmetall skal dynge seg opp i hjemlandet og minst mulig i fremmede land, et klart konfliktskapende dogme. Det er denne ideen Hieronymus, Holbergs alter ego, imøtegår i vertshusscenen i «Fjerde bog» med lignelsen om alle sølvmyntene som faller fra himmelen, som vil føre til en inflasjon uten sidestykke (jfr. bl.a. «Holberg og den franske vellyst – ‘Jean de France’ og Molières ‘Le bourgeois gentilhomme’»).

 

                                   Forts.

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? VI

 

Danmark, øylandet som anholdt skip i Øresund 

 

Hans Mikkelsen sliter med å finne den poetiske åre da han skal skildre synet av de ulykkelige skibbrudne på Anholt i 1608. Eposdikteren fra Kalundborg makter ikke følge Vergils og Homers tempo; hans muse er doven. Dette kommenterer han slik: «De ey Poeter ere / Som ickun dricke Vand», noe som understreker sammenhengen mellom eposdikteren Mikkelsen og forfatteren Holberg. Det virker underlig at en ølbrygger bare drikker vann. Holberg selv derimot avstod fra alkohol av helsemessige årsaker. I Fjerde bog dukker det opp en annen person som bare drikker vann, stadssatyrikus Hieronymus. Det er vanlig å oppfatte Hieronymus som Holbergs talerør, noe jeg kommer tilbake til. Både Holberg, Mikkelsen og Hieronymus er forfattere, som tematiserer sin egen skrivegjerning.

 

Etter at skipsfølget hadde ligget svimeslått på land en time, dukker det opp en mann som er så «mild» mot dem at han tenner opp lys på klinten. Mannen har altså gått opp en bratt skråning og tent ild på toppen. Ilden har vært kraftig nok til å opplyse vrakstedet, så det må ha ligget en anselig mengde brenne klart. Sannsynligheten taler for at Holberg sikter til et fyr.

 

I 1560 bestemte Frederik 2 at det skulle oppføres fyr på Skagen, Anholt og Kullen (i Skåne). Danmarks første fyr var av typen vippefyr med bålkurv festet til en vektstang. De skulle være tent i døgnets mørke tider; unntatt var vintermånedene da skipsfarten var liten. Paars seiler på en tid da man kan frykte vinterstormer. Det kan bety at det ikke var noe krav at det skulle være «ild på klinten». Likevel er det mulig at forfatteren med denne opplysningen antyder at folkene på Anholt har unnlatt å tenne fyret som skal varsle skip om øya, slik at de skal gå på grunn. Anholtingene lever av å utnytte fremmede, som nødvendigvis ankommer øya per skip, vanligvis lastet med varer. Hvorvidt denne noe utradisjonelle næringsveien kun baserer seg på havarerte skip, er usikkert. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Oppføringen av fyr på spesielt farlige steder langs leia skjedde etter sterkt påtrykk fra England og Holland. De hadde mange handelsskip som seilte på Østersjøen og ble avkrevet Sundtoll i Helsingør. De to sjøfartsnasjonene krevde at Danmark skulle trygge skipsfarten i Skagerrak som gjenytelse for Sundtollen. Fyrene kom på plass i 1562.

 

Danmarks beliggenhet på begge sider av den trangeste del av Øresund gjorde det mulig å anholde skip, et sentralt tema i Peder Paars, for å innkreve toll. Den første kjente befestning på det strategisk viktige stedet er Krogen, som ble oppført av Erik av Pommern rundt 1420 med det formål å innkreve avgift av skipene som passerte. Kronborg ble bygget av Frederik 2 1574–85 på restene av Krogen. 

                                             Kronborg

Etter at Peder Oxe hadde tiltrådt som rikshovmester i 1567, ble tollgrunnlaget endret. Tidligere ble tollen innkrevet av de fremmede skipene uavhengig av hvilken last de førte; nå ble tollen, den såkalte leste- eller lastetoll, utregnet på bakgrunn av varelastens verdi. Skjønt allerede i 1548 hadde man begynt å kreve en hundrededel av varenes verdi, i tillegg til en rosenobel for skipet. Reformen førte til et kraftig oppsving i kongens inntekter og bidrog i vesentlig grad til at Danmark klarte å redde seg ut av den økonomiske krisen landet havnet i etter Syvårskrigen. Under Christian 4 ble lastetollen flere ganger kraftig øket. Erik Gøbel skriver:

 

«Således blev med ét slag i 1638 skibstolden forhøjet med en tredjedel og lastetolden på mange varer firedoblet, på salpeter blev der endda lagt en afgift på hele 80 procent! Det årlige provenu voksede fra 233.000 rigsdaler i 1635 til 499.000 rigsdaler i 1641.»

 

De fremmede nasjoners forbitrelse steg i takt med forhøyelsene. En ofte sitert kommentar i den anledning er Palle Laurings i Danmark i Skåne – en usentimental rejse:

 

«Øresund, dejlige Øresund, strømmen fuld af sild, skibe, penge og blod. I fem hundrede år persede vi penge ud af alverdens skippere her. I bytte gav vi Skåne, Halland, Blekinge, Gotland og Øsel. Plus hvad vi gavmildt udleverede af norsk land. Hvor meget man så vil beregne de fem hundrede års toldindtægter til, var det en dårlig handel.»

 

Christian 4s ublu innkreving av toll under Kronborgs kanoner, som best kan sammenlignes med ran av fremmede, skrinla den siste rest av kongens stormaktsdrøm. Christian var etter tapet i Keiserkrigen stadig i pengemangel og økte skatter og tollen i Øresund og på Elben. Forhøyelsene hadde lenge vært en torn i øyet på Europas sjøfartsnasjoner, og i 1643 hadde svenskene fått nok av Christian 4s maktutfoldelse. Uten forvarsel angrep de Danmark, som nå stod uten allierte. Nederlenderne, som nødtvungent hadde etterlatt seg store pengesummer i Helsingør, støttet Sverige. Christian tapte, og ved fredsslutningen måtte han avstå en rekke landområder til den «onde nabo»; nederlenderne sørget for at danskekongen ble tvunget til å senke Sundtollen.

 

De grådige forhøyelsene av Sundtollen rangerer sammen med deltagelsen i Trettiårskrigen på toppen av listen over Christian 4s mest fatale feiltrinn. Kongens synderegister er langt. De merkantilistiske prosjektene, som alle havarerte, har jeg omtalt i «Helten som hadde skuten full av handelsvarer». Christian 4, kongen som la ut på sin livsgjerning som håpefull helt, endte som havarist. Det samme gjorde kremmerhelten, Peder Paars, som kommer frem til Dorothea, Mor Danmark, naken inn til skjorten og blakk (jfr. «Helten som hadde skuten full av handelsvarer). Det minner om Christian 4, hvis valgspråk Regna firmat pietas (RFP), «Fromhet styrker rikene», kom til å lyde slik på folkemunne: «Riget Fattes Penge».

 

Peder Paars stiller spørsmål til den angivelig hjelpsomme mannen om «Hvad Land vi ere i […]. Mannen svarer:

 

«Det Eyland Anholt heder, †   

Indbyggerne hver Dag for Søe-Folck stedse beder

At see dem her paa Land; De ofte blir bønhørt;

Thi et og andet Skib blir lyckelig hidført,

[…]»

 

Paars omtaler stedet de er kommet til som et land, en betegnelse han fastholder og som samsvarer med eposets forståelsesramme. I virkeligheten er øya Anholt en del av Danmark og tilhørte i 1608 kronen, Christian 4. I 1668 ble øya solgt og overgikk i 1674 til Hans Rostgaard. Da Peder Paars utkom, var det sønnen, Frederik Rostgaard, som eide Anholt.   

 

Mannens betegnelse «det Eyland» er et direkte svar på Paars’ spørsmål om hvilket land de er i. Øyland betyr et land som utgjøres av én eller flere øyer. «Land» kan også betegne et helhetlig, gjerne større geografisk område som ikke utgjør en nasjon. Det er neppe en vanlig betegnelse om Anholt. Derimot er ordet ofte blitt brukt om Danmark. Benevnelsen åpner for at Holberg med «det Eyland Anholt» på et underliggende plan sikter til det øyland Danmark. Opplysningen om innbyggerne som daglig ber om at sjøfolk må stige i land, og skipene som lykkelig blir hitført, fremtrer som en satirisk hentydning til Danmark, kanskje spesielt Helsingør, der skipene var nødt til å passere for å komme videre til markedene ved Østersjøen. Her ble de anholdt og avkrevet skyhøy toll, nær sagt ranet.

 

Justesen forklarer navnet «Anholt» med at «det», øylandet, holder skip an eller anholder skip. Dette er altså en opplysning som i aller høyeste grad passer på Danmark. Dersom noen prøvde å snike seg unna, kunne de oppbringes av vaktskipet som lå i Øresund, som oftest en 30- eller 40-kanoners fregatt.

 

 

Noten har to anførsler. Den første lyder: «Saa kaldet, fordi det holder Skibe an. vid: Ped: Syvs Ordsprog.» Den neste er et sitat fra Plautus’ komedie Menaechmi: «Derfor har man givet denne by navnet Epidamnus, / fordi ingen tager herfra uden tab [lat.: damnum]”» (Ludvig Holbergs skrifter).

 

 

Justesens forklaring på «Anholt» er åpenbart feil. Like fullt kan Holberg vise til en referanse i Peder Syvs Almindelige Danske Ord-Sproge og korte Lærdomme, i registeret til annenutgaven: «Anholt, en Øe i Vesterhavet, som anholder mangt et Skib, der støder, paa en ond Maade.» Det finnes for øvrig flere eksempler på at Holberg siterer påstander fra kilder, som åpenbart er feilaktige. Det er uvisst om forklaringen gjelder ordets etymologi, eller om det er et munnhell. Betydningen er heller ikke enkel. Den mest nærliggende tolkningen er slik: Anholt anholder skip som grunnstøter på en ond måte. Det kan være tvil om «ond Maade» viser til måten Anholt anholder skip på, eller til selve grunnstøtingen. Dersom setningen skal forstås som en etymologisk forklaring, er den i begge tilfeller feil. Det opprinnelige navnet på Anholt er «Anund», trolig av «ana», ånde eller puste, og «-und», karakterisert ved, med den helhetlige betydning stormblåst (øy). Det andre leddet i Anholt er holt, skog.

 

Den andre delen av fotnoten til «Anholt», Plautus-sitatet, sikter til at Anholt er et sted der fremmede lider tap. Det knytter seg til at fremmede skip blir anholdt og i den anledning må gi fra seg noe av verdi. I den romerske komedien møter vi en herre, Menaechmus, som leter etter tvillingbroren sin sammen med slaven Messenio. Slaven forteller herren at de har for lite penger til å bli for lenge i Epidamnos, en gresk havneby i Illyria, og at Menaechmus vil gremme seg når han ikke har mer igjen. For slik er dette folket; blant innbyggerne i Epidamnos finnes det sybaritter og store drukkenbolter, svindlere og bondefangere, og skjøgene er de mest forføreriske du kan tenke deg. Byen fikk navnet Epidamnos nettopp av den grunn. Det finnes knapt noen som har oppholdt seg her uten at de er blitt rammet av en forbannet ulykke (Plautus: «sine damno»). Man skal altså være forsiktig med å bli for lenge i Epidamnos, for da blir man svindlet for pengene sine.

 

Justesen trekker altså en linje fra den yrende handelsbyen Epidamnos (dagens Durrës, Albania) med den syndige storbyens typiske trekk til grisgrendte Anholt som knapt hadde en by engang. Angivelig skal fremmede, hvis skip anholdes på Anholt, lide tap liksom besøkende i Epidamnos. Den eneste likheten mellom eposet og Plautus’ komedie er at Paars og følge lider tap på Anholt. Dette skjer etter et narrespill regissert av mannen som er en fremmed, men likevel en insider hva regjeringen på øya angår. Hverken «Eyland», den språklige forklaringen på «Anholt» eller sammenligningen med Epidamnos passer særlig bra på den stormblåste øya med et spinkelt næringsgrunnlag og en fåtallig fattig befolkning. Beskrivelsen av Epidamnos kan derimot passe på flere havnebyer i Danmark. I «Epistel 83», der Holberg diskuterer om Guds straff rammer rettferdig, skriver han følgende:

 

«Videre, GUD lod til Straf engang Sodoma og Gomorra fortære ved Ild; men deraf flyder ikke, at hver Ildebrand skeer af samme Motif. Thi, da denne Hovedstad for nogle Aar siden blev lagt i Aske, kunde man derfor ikke just sige, at GUD var meere vreed paa Kiøbenhavn, end paa Helsingøer, Kiøge eller Holbek; Thi Synd og Ondskab var efter Stædernes Størrelse og Indbyggernes Proportion allevegne lige stor […]»

 

Holberg knytter her an til den bibelske arketyp om den syndige storby med florerende handel, overflod, vellyst og synd, Babel. Hvorvidt han med noten om den forbannede Epidamnos kan sikte til Helsingør, er usikkert. Parallellen passer ikke i noe tilfelle på virkelighetens Anholt.

Litteratur:

Erik Gøbel, "Øresundstolden og dens regnskaber 1497-1857".

 

                                        Forts.