"Et dukkehjem" og "Juele-Stue", II

Ulykkeskalven med fjærtopp, pyntelokker og rysjer på bena

 

Det er ingen som snakker om Jesu fødsel i Jeronimus’ hus på julaften, men i Scene 2 sier Pernille til Leonora at hun vil oppholde Jeronimus med kjerringsladder om en annen fødsel (min kursivering): «jeg vil sige ham at der er fød en Kalv med Top paa Hovedet og Falbelader paa Beenene, saa begynder hand strax at moralisere, og væve over Tidernes Ondskab over Pragt og Stads.»

Spørsmålet er om kalven, som skiller seg klart fra et misfoster som Pernille åpenbart hentyder til, har mottatt den hyllesten og tilbedelsen som tilkommer Kristus. I så fall er det en avgud. Den mest kjente avgud innenfor kristendommen er gullkalven. I en rekke blogginnlegg har jeg argumentert for at Holberg, undertekstlig, har fremstilt Christian 4 som en gullkalv. Det gjelder bl.a. i «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører» (26.08.2017) og «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen» (23.04.2024).

Pernilles fortelling om kalven og reaksjonen den vekker hos Jeronimus, baserer seg på en eldre forestilling om at misfostre hos mennesker og dyr er Guds straff for menneskenes synder. Forfengelighet som gav seg utslag i bruk av kostbar pynt og stas, ble oppfattet som en synd. E.C. Werlauff har i Historiske Antegnelser til Ludvig Holbergs atten første Lystspil gitt en beskrivelse av bakgrunnen for kalven med topp og falbelader. Valget av en kalv til å representere en illevarslende fødsel av et misfoster er ikke et selvfølgelig valg ut fra Werlauffs kildemateriale. Det forteller helst om menneskelige misfostre, som naturlig nok ble oppfattet som mer alvorlig enn når dyr fikk misfostre. Det er heller ingenting som tilsier at det må være en kalv og ikke et lam eller føll, noe som kan understøtte tolkningen av kalven som en gullkalv.   

Werlauff tar for seg tiden fra 1500- til 1700-tallet, og skriver at det i flere tilfeller ble trukket en linje fra en utvekst på barnet eller dyret til en mote, gjerne fra utlandet, i den forstand at det kunne være en viss likhet mellom utveksten og stasen. Det er vanlig å oppfatte toppen på kalvehodet som en fontange, en kvinnelig hodepynt som bestod av en liten kappe til bakhodet med en opprett kniplingsvifte. Det understøttes av omtalen av Jeronimus’ replikk i «Epistel 267»: «Da Jeronimus siger, at en Kalv er nyeligen fød med en Top og Fontange paa Hovedet […]» Her er det riktignok snakk om en topp òg en fontange, men vi skal likevel anta at publikum har tenkt at Pernille og Jeronimus mener en fontange, eller hodepynt som etterlignet denne. Fontangen og dens etterligninger var kostbare i varierende grad og ble av enkelte geistlige sammenlignet med djevelens horn.

Teksten gir ikke grunn til å tro at Jeronimus i Juele-Stue har ment en utvekst, slik det står i Ludvig Holbergs skrifter. Pernille har snudd om på den rette sammenheng og manet frem bildet av en kalv med høy knipling- eller blondehodepynt og falbelader på bena i stedet for en kalv med utvekster som minnet om denne stasen. Dette har en komisk virkning. Rent saklig kunne man tenke seg at det var blitt født en kalv med utvekster som har minnet om forkastelig pynt og stas. Siden er dette blitt forvandlet under ryktespredning og har endt opp i den formen Pernille serverer for Jeronimus. Men vi behøver ikke lete etter en saklig forklaring; dette er komedie. Som Petronius sier i Jacob von Tyboe: «Licentia Poëtica»: «Poeter have vis Frihed ved alle Love.»

Kalven er pyntet med falbelader på bena. Falbelade er ifølge ODS: «en rynket garnering eller besætning (især paa damekjole ell. skørt, sjældnere paa sengeomhæng olgn.)». NAOB har følgende forklaring: «rynket eller foldet pynteremse, volang på eldre tiders kvinnedrakt». Det dreier seg altså i hovedsak om rysjer eller volanger, ofte som kant på klesplagg. Werlauff har ingen direkte eksempler på falbelader i sitt kildemateriale, men det er ett eksempel som kan virke oppklarende. På Lolland ble det i 1628 født et menneskelig misfoster med lår som var «ganske stakkede med tykt Kiød, ligesom de store vide Buxer at ligne med … Benene var ligesom de Støvle med store opsmøiede Kraver.» De store vide buksene, altså herrebukser, sikter muligens til pludderhoser, som var mer populære på 1500-tallet. Et søk på «boots 17th century» viser en rekke støvler med store kraver, der øverste del av støvelen fremtrer som en egen del. Enkelte kraver er «opsmøiet», brettet opp, slik at det oppstår en tykkelse rundt benet, likesom en utvekst.

«Falbelader paa Benene» viser trolig indirekte til en utvekst på bena, likesom toppen på kalvens hode viser til en utvekst på hodet. Det er viktig å understreke: På et misfoster er utveksten ikke identisk med den nye moten, men ligner på den i enkelte tilfeller. Kalven som Pernille forteller om, har derimot virkelige falbelader på bena. Det er naturlig å oppfatte det slik at rysjene er plassert inntil kalvens ben. Flere portrettmalerier av menn fra 1600-tallet viser at det i overgangen mellom bukse og støvel er festet nettopp falbelader, rysjer av ulikt slag. Det kan også være annen type besetning, som blonder eller kniplinger. Dette er pynt på mannens, helst adelsmannens, antrekk, mens topp gjerne tolkes som fontange, som ble brukt av kvinner. I «Epistel 267», der Jeronimus’ motstand mot pynt omtales, står det: «Da Jeronimus siger, at en Kalv er nyeligen fød med en Top og Fontange paa Hovedet». Her skjelnes det mellom «Top» og «Fontange». Holberg er ganske sikkert klar over at «Top» i Juele-Stue blir oppfattet som fontange, noe som nok er tilsiktet fra forfatteren. Men ved epistelens formulering oppstår en usikkerhet. Den skyldes enten at forfatteren roter, eller at han ønsker at det skal være usikkert hva «Top» betyr i komedien. Dette kommer jeg tilbake til.

Kalven har altså topp på hodet, som på ett plan sikter til kvinnens fontange, mens falbeladene på bena trolig sikter til rysjer eller pynteborder på herrebukser eller som er festet til øverste del av støvlene. Vi skal se om den tredje stasen som pryder kalven peker mot okse- eller kvigekalv.

Pernille nevner igjen kalven med topp og falbelader i Scene 4. I Scene 5 omtaler Jeronimus kalvens pynt tre ganger overfor Leonora:

«Naar Verden staar til Paaske, saa skal jeg give min Hals, de Topper, Fabler, Favoriter ere ikke andet end Lucifers Paafund.» / «disse forbandede nye Inventioner, disse Toppe, disse Fabler, disse Favoriter, som voris ærlige Forfædre intet har vidst at sige af, det er en syndig Dragt, som er Aarsag til all den Ulykke der skeer i Verden.» / «her er jo nyelig fød en Kalv med Top, Favoriter og Fabler.»

Det er liten tvil om at Jeronimus refererer til Pernilles fortelling, men han har endret «Falbelader» til «Fabler», en sideform, og på eget initiativ introdusert en ny pynt: «Favoriter». Holbergordbog forklarer ordets betydning i replikkene over slik: «nedhængende hårkrølle ved tindingen». I Ordbog over det danske sprog står følgende: «(foræld.) lille hårkrølle», og blant eksemplene er «dårelokken» til Johanne Louise Heiberg. «Favoritt» har følgende forklaring i Riksmålsordboken: «en slags liten hårkrølle brukt i eldre tider».

Johanne Luise Heiberg, malt av Emil Bærentzen, 1841

ODS anfører også en annen betydning: «om en art kniplingspynt». Kilden er Skuespiltexter fra Komediehuset i Lille Grønnegade (1722-30.) Juele-Stue ble oppført første gang på Komediehuset i Lille Grønnegade i 1724. Vi skal undersøke denne passasjen, ettersom det ikke kan utelukkes at det er en sammenheng mellom Holbergs komedie og skuespillteksten.

Eksemplet er i en dansk oversettelse av Moliéres Tartuffe (1664). Den skinnhellige bedrageren Tartuffe har klart å få innpass i huset til Orgon som moralsk veileder og sjelesørger (directeur de conscience). Målet er å overta huset og gifte seg med Orgons datter, Mariane. «Favoriter» finnes i Første akt, scene 2 mellom Dorine, Marianes pike, og Cleantes, Orgons svoger. Dorine klager til Cleantes:

«[…] det gaar saa vid/ at den Gavmund/ hand [Tartuffe] har til Tienner/ endog tør skrive os Regler for; den kommer her frem og præcker for os med stor Ivrighed om vores Baand og vores Kniplinger; den Skielm/ meener I icke/ at hand forleden Dag sleed mig et Par skiønne Favoriter i stycker/ som jeg havde lagt i en Huus-Postil/ og sagde at vi giorde Helligheds Bolig til Vederstyggeligheds Giemmested.»

Den danske oversettelsen avviker en del fra den franske originalen:

«Il n’est pas jusqu’au fat qui lui sert de garçon Qui ne se mêle aussi de nous faire leçon ;

Il vient nous sermonner avec des yeux farouches,

Et jeter nos rubans, notre rouge et nos mouches.

Le traître, l’autre jour, nous rompit de ses mains

Un mouchoir qu’il trouva dans une Fleur des Saints,

Disant que nous mêlions, par un crime effroyable,»

 

En engelsk oversettelse (https://www.pelister.org/courses/topics/moliere/tartuffe-text.pdf):

 

«even the awkward fool his foot-boy takes upon him to lecture us with his fanatic face, and to demolish our patches, paint, and ribbons. The rascal, the other day, tore us a fine handkerchief that lay in the Pilgrim’s Progress, and cried that it was a horrid profanation to mix hellish ornaments with sanctified things.»

 

«et Par Skiønne Favoriter» er bearbeidelse av «Un mouchoir», et lommetørkle. Teksten kan tyde på at lommetørkleet har vært i tynt fint stoff, kanskje i lin, og med kniplingskant, noe som er forkastelig fordi det tilhører kategorien stas. Hvis man googler bilder på «mouchoir» + «XVIIe siècle», dukker mange skjønne blondelommetørklær opp. La Fleur des Saints inneholder helgenhistorier for hver dag i året. Kanskje har den som la igjen lommetørkleet i boken, for eksempel av vanvare eller som bokmerke, brukt det til å tørke tårer med under lesningen. Helgen blir man ikke før man har steget opp til himmelen, og mange helgener har lidd en grusom død. Den engelske oversetteren har valgt å beholde «lommetørkle», understreker at det er fint og har erstattet den franske helgenboken med John Bunyans Pilgrim’s Progress, en annen bok som er egnet til å påkalle rørelse. Den danske oversetteren har ikke funnet noen dansk bok med samme kvaliteter som den franske helgenboken. Huspostillen er riktignok religiøs, men vekker neppe følelser slik som den franske og den engelske boken. Det kan være årsaken til at den danske oversetteren har valgt et annet ord enn «lommetørkle». Vedkommende har for øvrig valgt «Kniplinger» i stedet for rouge og fluer (skjønnhetspletter). Kanskje alle endringene skal sees i sammenheng, idet vi antar at oversetterens hovedproblem er lommetørkledet inni La Fleur des Saints. Redaktøren i ODS mener altså at oversetteren har erstattet lommetørkle med en slags kniplingspynt. Det virker ikke sannsynlig. Favoritts betydning er ifølge de andre ordbøkene kun hårlokk. Også i Moths Ordbog (nedskrevet ca. 1700) betyr ordet «Favoriter» lokker; «kaldes lokker».

ODS’ anførsel «en slags kniplingspynt», der det eneste eksemplet er det aktuelle stedet i oversettelsen av Tartuffe, synes å være svakt belagt. Flere forhold taler mot denne betydningen. Oversetteren har allerede nevnt «Kniplinger», idet dette ordet står i stedet for «rouge» og «mouches». Det kan også stilles spørsmål om hvorfor det i så fall dreier seg om «et Par» «kniplingspynter» og ikke én. Årsaken til at ODS forklarer «Favoriter» med det upresise «en slags kniplingspynt», kan være at man antar favoritt er en del av eierens hår og derfor ikke kan legges i en bok. Men det er like sannsynlig at oversetteren sikter til løse lokker som skulle festes til håret som pynt, parallelt til «fluene» («nos mouches») som ble limt fast til ansiktet, og som altså oversetteren har valgt å utelate. På 1700-tallet var det vanlig med diverse forlengelser og pynt på damefrisyren, sammen med pudder. Kanskje har oversetteren lagt opp til at publikum med «vores Baand og vores Kniplinger» skal assosiere pynt til håret, i så fall ville løse pyntelokker passe fint. Vi kan se for oss at Dorine, Marianes selskapsdame/pike, har hatt en pyntet frisyre, kanskje parykk, med bånd, kniplinger og skjønne lokker i rollen på Komediehuset. Dette er i så fall den danske oversetterens påfunn, og vi behøver ikke grunne over hvordan hårlokkene har endt i Huspostillen.

Etymologien til «favoritt» er ifølge NAOB følgende: «fra fransk favorite, grunnbetydning ‘kongens yndlingselskerinne’, fra italiensk favorita, perfektum partisipp av favorire ‘favorisere’, avledet av favore ‘gunst, favør; tjeneste’, av latin favor; jf. Favør.» En favoritt er altså noen eller noe som er utvalgt eller begunstiget av en annen. På hvilken måte kan en hårlokk være utvalgt av en annen enn den som bærer den? En gammel hårmote kan kanskje gi svar.

På slutten av 1500-tallet dukket det opp en hårlokk på venstre skulder hos unge motebevisste menn i samfunnets aller øverste skikt. Lokken, som kalles «lovelock», kjærlighetslokk, holdt seg som mote frem til midten av 1600-tallet. Lovelock’en var et tegn på at mannen var utvalgt av en kvinne, nøt hennes gunst eller kjærlighet. Hvorvidt den symbolske betydningen avtok etter hvert og hensynet til moten kom i forgrunnen, er jeg ukjent med. Motefenomenet ble, liksom fontangen, møtt med sterk kritikk fra kirkelig hold. Kvinner kunne også ha lovelock, men det var mer sjeldent.

Karl 1 (Christian 4s svoger) malt i tre posisjoner av Anthony van Dyck (1635-1636)

Henri 2 de Lorraine malt av Anthony van Dyck (1634) 

Moths Ordbog omfatter materiale som Matthias Moth (1649–1719), embedsmann under Christian 5, begynte å samle inn ca. 1686. Da var det gått et par tiår siden «lovelocken» var mote. Det åpner for at «favoritt» kan være et dansk ord for «lovelock». Mannen som bærer lovelock er en dames utvalgte, favoritt, og mottager av hennes gunst eller kjærlighet.

Det er mulig favoritt etter hvert har fått en utvidet betydning, idet ordet er blitt benyttet om ulike typer pyntelokker. Johanne Louise Heiberg er kjent for det som med et nyere norsk ord kalles dårelokk. Holberg bruker «Favorite» om ulike fyrsters yndlingselskerinne og «Favorit» i den vanlige betydning, deriblant yndling, en rekke ganger. Når forfatteren velger å la Jeronimus bruke «Favoriter» tre ganger, er det sannsynlig at han ikke bare vet at ordet betyr hårlokker, men bakgrunnen for ordet.

«Misfosterkalven», hvis fødsel omtales julaften, er blitt til en kalv med hodepryd, pyntelokker og rysjer eller blonder på bena. Dersom «Favoriter» sikter til de opprinnelige «lovelock’er», som var mannens pryd, styrker det tolkningen av kalven som en oksekalv. Jeronimus’ tillegg av favoritter har ført til at avstanden til et misfoster er blitt tydeligere, en avstand som Pernille allerede har bygget opp til ved omtalen av falbeladene på kalvens ben. Det er egentlig bare toppen som med full rett kan sies å bringe tanken på en utvekst på hodet. Komikken består altså i at Jeronimus tror at en kalv er født med virkelig pynt og accessoirer, som er fordømt av kirken og formentlig avsettes i form av utvekster på fostre.

Hvilken kalv har topp på hodet, rysjer eller pynteborder på bena og pyntelokker? Jeg har allerede antydet svaret: en gullkalv, den legendariske Christian 4, som er den blant de danske kongene som har bestilt flest portretter av seg selv og billedfremstillinger der han selv inngår. Det dreier seg om malerier og trykk, gobeliner og skulpturer. Det antas at flere av maleriene og trykkene er gått tapt. Tre av de mest kjente portrettene viser samlet en konge med topp eller fjærbusk på hjelmen, favoritt(er) eller hårlokk(er) og falbelader; pyntebånd på bena. Topp har også betydningen samling eller dusk av hår eller fjær på et dyrs eller en fugls hode. Toppen kunne være kunstig; et eksempel er fjærbusken eller plumasjen som ble brukt til pynt på hestehodet, for eksempel under prosesjoner. I henhold til Christian 5s lov (1683) var bruk av topper og kvaster på hestene forbeholdt de fire øverste rangklasser. Også kalvens topp kan altså vise til en pryd Christian er kjent for; plumasjen eller fjærbusken på hatten. Tilmed på kongens hjelm var det fjærbusk.

De tre maleriene tilhører genren fyrstelig seierherreportrett. Pieter Isaaczs (1569–1625), som var født i Helsingør og hadde hollandske foreldre, var ansatt som agent og hoffmaler hos Christian 4. Rundt 1612 malte Isaaczs to portretter av kongen, et i hel- og et i halvfigur. Førstnevnte er i ettertid blitt sydd sammen med et helfigursportrett av dronning Anna Cathrine. Det antas at de to kongeportrettene er malt omtrent samtidig, og de er svært like i detaljene; klær, hår, våpen og regalier. Helfigursportrettet viser at kongen har pyntebord, ganske sikkert kniplinger, som avslutning på buksene. Christian 4 er altså iført bukser som omfatter falbelader eller pynteborder på Isaaczs billedfremstilling (dersom maleriene vurderes samlet). På halvfigursportrettet er kongens ansikt og hår tydeligere enn på helfigursportrettet. Det kan blant annet henge sammen med at vinkelen på de to portrettene er litt forskjellig. Håret er her lengre på venstre side, og på høyre side er det en liten tynn flette, en slags lovelock i miniatyr. En lokk som stikker ut på hodets høyre side på helfigursportrettet er likevel så vidt synlig. Det kan derfor hevdes at Isaaczs har fremstilt Christian 4 med lovelock(er). Hjelmen med den gedigne fjærbusken, toppen, er identisk på de to maleriene.

Karel van Mander 3 (ca. 1609–1670) var hoffmaler hos Christian 4 og malte flere portretter av den aldrende konge. Hans mest kjente portrett er det store rytterbildet fra ca. 1643. Mellom hestebena sees den brennende Kalmar, til minne om kongens seier, erobringen av byen, mer enn tretti år tidligere. Christian bærer hjelm med stor fjærbusk (topp), takkede hvite blonder (falbelader), trolig kniplinger, som stikker opp av støvlene. Pynteborden er applikert med det som ser ut som røde rosetter, som matcher det oldenborgerrøde antrekket. Kongens berømmelige lovelock eller favoritt er så vidt synlig på hans venstre side, mot kraven (speilvendt på bildet). På andre av Karel van Mander IIIs malerier er fletten tydelig.

 

Pieter Isaaczs og Karel van Mander III inngår i en gruppe hollandske billedkunstnere som leverte varer til Christian 4. Hollenderne var Nord-Europas store billedmestere; den sterkt antikatolske kongen handlet aldri søreuropeisk billedkunst. I «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) – kalvehandlere og kongelige billedleverandører» argumenterer jeg for at de hollandske skipperne, kalvehandlerne («Kaelskoepers»), som røper den stortalende soldats, Jacob von Tyboes, etternavn i Nummer 4, er billedkunstnere/agenter som leverer «gullkalver», det vil si heroiske billedfremstillinger av kongen; malte portretter, grafiske trykk, billedvev og skulptur. Bildene hadde til hensikt å fremheve kongen som stor seierrik fyrste, folkets leder. Slik sett var de egnet til å påkalle tilbedelse. 

På 1600-tallet var det svært tette bånd mellom kirken og kongen. Teologene gravde dypt i Skriften og fant belegg for at danskekongen var en gud på jorden. På veien frem mot innføringen av arverike og enevelde gikk de tvende, presteskap og konge, hånd i hånd. Eneveldets kongedyrkelse stod i gjeld til Christian 4s oppfatning av seg selv som en gud, bifalt av Sjællands biskop, kirkens primas. Mellom kirken og universitetet var det også tette bånd; kongens guddommelighet var ikke tema for debatt. Dersom en akademiker skulle opponere mot denne oppfatningen, måtte det skje i skjul. Professor Ludovicus Holbergius valgte å gjemme seg bak pseudonymet Hans Mikkelsen og komedien.

 

I «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (3) – de hollandske spionene i Nummer 4» (27.08.2017) argumenterer jeg for at kalvehandlerne, som under sin befatning med kalver spionerer på Jacob von Tyboe, sikter til billedkunstnere, spesielt malere, som spionerer på modellen, Christian 4, Nummer 4s byggherre. Det er én kalvehandler som stikker seg frem: Hoffmaleren, agenten og spionen Pieter Isaaczs. Den eminente portrettmaleren kjenner identiteten til stortaleren fra Kalmarkrigen, fordi han har malt seierherreportrettet av Christian 4 etter erobringen av Kalmar. Kongen har stått/sittet modell, i hvert fall for ansiktet, på slottet, kanskje inne i sitt eget kammer. Som Jesper Oldfux så treffende kommenterer i anledning kalvehandlernes etterretning: «Skam faae Hollænderen, Hand haver sine Spioner ude allevegne.» Pieter Isaaczs har altså avbildet sin oppdragsgiver Christian 4, «kalven», med fjærbusk på hjelmen (topp), pyntelokker (favoritter) og blondepynt (falbelader) på bena. Maleriene har ganske sikkert innbrakt en pen sum, samtidig har kunstneren fått godt betalt av den svenske rikskansler Axel Oxenstierna for etterretninger om danskekongen.

Christian 4 hadde danmarkshistorien mest berømte lovelock, hårfletten eller -pisken som han anla etter tapet i Keiserkrigen og Kirsten Munks utroskap. Den tok han med seg i graven. Det er vanskelig å skaffe seg full oversikt over Christian 4s bruk av lovelock. På de tidligste portrettene av kongen som ung mann har han en liten lokk ved hvert øre, som neppe kvalifiserer til betegnelsen lovelock, men kanskje er en begynnelse. Det er først på Pieter Isaaczs’ berømte seierherreportrett etter erobringen av Kalmar, rundt 1612, at Christians frisyre viser tydelig påvirkning fra lovelockmoten. På portrettene fra tiden mellom ca. 1611 og ca. 1630 er det vanskelig å se om Christians hår på venstre side adskiller seg tydelig fra håret på høyre side. På enkelte trykk kan det se ut som om håret faktisk er lengre på høyre side, men det kan skyldes at kongens hode er avbildet slik at høyre side er mer dominerende. Etter fredsslutningen i Lübeck i 1629 er Christian 4s tap endelig; den danske konge får aldri mer blande seg i de tyske anliggender. Samlivet med Kirsten Munk hadde opphørt mortensaften 1628, og i 1630 forlot hun slottet for godt. På portrettet i kongens Biblia fra 1633 er håret på venstre side tydelig lengre enn på høyre. Det er sannsynligvis dette håret, eller en del av det, som fra rundt 1636 opptrer som en flette etter å ha blitt enda lengre.

Det er naturlig å anta at kongen har spart bevisst til den berømmelige fletten. Den adskiller seg fra de typiske lovelocker, som gjerne bæres av yngre galante menn, er fyldige og enkelte ganger løst flettet nederst. I 1636 er kongen 56 år, og alderens spor fremgår allerede tydelig av kobberstikket i Biblia. Håret på høyre side er dessuten stramt flettet og gir snarere assosiasjoner til en hårpisk enn en lovelock. Steffen Heiberg skriver i Christian 4. – en europæisk statsmand at hårpisken eller fletten sannsynligvis har noe å gjøre med den aldrende konges syn på sitt liv som et martyrium. Han viser til at Christian i Rothenburg i 1625, før kampen mot den tysk-romerske keiser, hadde sett den tornekronede Kristus i et drømmesyn. Etter Kirsten Munks utroskap hadde han plassert en stein i innelukket ved Frederiksborg, som en parallell til steinen Kristus satt på da han ble pinet under Pilatus (ifølge eldre ikonografi). I sine beretninger om bruddet med Kirsten har Christian understreket at på samme måte som Pilatus var et guddommelig redskap for Kristi lidelse, var Rhingreven (Kirstens elsker) det for hans martyrium. Kirsten var kongens store kjærlighet.

Sammenhengen mellom Christian, Kristus og lidelse opptrer flere ganger. Fletten eller hårpisken kan tolkes som en parallell til pisken som ble brukt på Kristus etter pågripelsen. Det er ingen tvil om at Christian 4s flette typologisk hører sammen med kjærlighetssymbolet/motefenomenet lovelock. Men omstendighetene tilsier at den lange tynne fletten er et synlig uttrykk for den lidelse kongen erfarte fra slutten av 1620-tallet, som han mente inngikk i Guds plan; Christian 4 led som Guds utvalgte konge for folkets synder.   

Det er ikke en kalv med unormale utvekster, et misfoster, som bekymrer Jeronimus, men en pyntet kalv, en gullkalv. Gullkalven sikter til Christian 4, noe som kan understøttes av opplysninger om eksemplene på illevarslende misfosterfødsler hos Werlauff. Han skriver generelt om saken og nevner enkelte konkrete eksempler. Blant disse er en skrivelse av sognepresten i Gladfaxe fra 1625:

«Sørgeligt Spektakel og Vundertegn nu nyligen seet paa et nyfødt Pigebarn udi Mørkøie liggendes i Sokkelundsherred udi Gladfaxe Sogn til et ynkeligt Skuespeil for alle dem, som gienstridigen imod Guds alvorlige Trudsel, holde hart ved deres ny Moder, høye Toppe og forargelige Klædedragt […] Man saa bag paa Misfosterets Hoved en høi, bred, rund Bue af Kiød, noget i Høiden spidsagtig, i Munster som hine virkede Huer eller med Staaltraad opreiste Sørgehatte, og andre saadanne forargelige Huer, som nu af Qvindekiønnet, Adel og Uadel, fattige og Rige fast ubetænket og modvilligen, mod mange saadanne Guds Vredes Tegn og daglig Formaning bruges.»

Werlauff kommenterer at det var nettopp i dette år at Christian 4 begynte å delta i Trettiårskrigen, og prestene viste til slike og andre tegn i naturen på grunn av de truende utsikter. Samme år skrev en prest i København» «Endog det er i saadan en bedrøvelig Tid seer man ingen Poenitentestegn hos vores Folk, men nye Moder og hoffærdige Klædedragt gaaer i fuld Svang … Fosterne af Moderens Liv vidne, med andre store Land- og Stadplager, at saadan Hoffarts Stank mishage Gud høilige.»

Werlauff skriver videre at det er aldeles overstemmende med tidsånden at regjeringen stundom fant seg beføyet til å innhente de høylærdes betenkning om slike misfostre kunne anses som vedarende vink fra himmelen. Han nevner et reskript som utgikk til Det teologiske fakultet i 1631, der det hevdes at det ikke er noen tvil om at den store forfengelighet som folk utviser med toppede luer og lettferdig drakt har påkalt Guds vrede og ført til en rekke underlige fødsler og andre tegn, og man utber seg råd om hvordan «deri gudeligen kunde anordnes».

Keiserkrigens dystre år var en tid da onde varsler som fortellinger om misfostre, florerte. Den som innledet krigen mot den tysk-romerske keiser, Keiserkrigen (som inngikk i Trettiårskrigen), var Christian 4, «gullkalven» med fjærtopp på hatten eller hjelmen, favoritter og falbelader på bena. Det er kongen som er trusselen og leder til tidenes ondskap. Danmarksriket skulle aldri makte å gjenvinne sin tidligere posisjon etter tapene under Christian 4.

Holberg omtaler misfosterkalven tre andre steder, i Peder Paars, Mester Gert Westphaler (første versjon) og «Epistel 267». I de neste to innleggene vil jeg vise hvordan kalven her peker rett på Christian 4 og Keiserkrigen. Videre skal et interessant sammenfall mellom Christian 4s biografi og handlingen i Juele-Stue omtales. 

"Et dukkehjem" og "Juele-Stue" I – dukken Leonora

 

«Nora» er en kortform av «Leonora». Ibsen gjentok stadig at Nora var døpt Leonora. Leonora heter også en av gjennomgangsfigurene i Ludvig Holbergs komedier. Hun er gjerne den unge forelskede piken, og hennes elsker er vanligvis Leander. «Leander» sikter til gresk mytologis tragiske elsker Leander, som druknet en gang han svømte over Hellespont for å treffe sin elskede Hero. Bakgrunnen for Holbergs valg av «Leonora» skal omtales i et senere innlegg. I Juele-Stue (1725) opptrer en variant av kjæresteparet. De er begge unge og forelsket, men Leonora er gift med en eldre mann, Jeronimus, og har seks barn.

Det er ikke bare navnet på de to rollekarakterene som er likt, men ektemennenes bruk av «dukke» overfor konen. Noras anklage om at Torvald har behandlet henne som sin dukke, er velkjent. «Her har jeg været din dukkehustru, ligesom jeg hjemme var pappas dukkebarn.»  / «Jeg var akkurat som før din lille sanglærke, din dukke, som du herefter skulde bære dobbelt varligt på hænderne, siden den var så skør og skrøbelig.» / «Måske, – hvis dukken tages fra dig.» Nora mener altså at ektemannen har behandlet henne som dukken sin, en søt og føyelig kvinne, som innbyr til å bli lekt med.

I alt fem ganger omtaler Jeronimus Leonora som «min Dukke». «Dukke» i en slik sammenheng brukes ifølge Ordbog over det danske sprog: «som venlig, kælende tiltale til en ung kvinde.» Det er altså den vanlige betydningen av «dukke» som ligger til grunn for bruken i tiltale. Leonora omtaler på sin side Jeronimus som «lille Mand» i alt fem ganger, dette er også en kjærlig tiltale.

Ibsens bruk av «dukke» sikter på et dypere plan til hans egen lek med dukker på Venstøp. Søsteren Hedvig har fortalt at han ofte stengte seg inne i et lite avlukke ved kjøkkenet. Her tegnet og malte han figurer i papp, som ble festet til treklosser slik at de kunne stå, og arrangerte dem i forskjellige situasjoner; det var som «et helt teater». Henrik oppførte også dukketeater med det som trolig var «kjøpedukker» for et lokalt publikum på gården. Da den lille dramatiker var blitt voksen, fortsatte han å «leke med dukker»; skrive teaterstykker for skuespillere og tegne kostymer.

Torvald Helmer, som har sterke synspunkter på hva som er estetisk, har bestilt Noras tarantellakostyme og instruerer henne i tarantellaforestillingen, som om han var en regissør. Torvald sikter på ett plan til Ibsen som dramatiker. På slutten av 1870-tallet var den danske billedhugger, Roma-fareren Bertel Thorvaldsens, skjønne greske estetikk håpløst utdatert (jfr. «I det skjønne dukkehjemmet», 06.08.2020). Ibsen måtte begynne å skrive realistiske skuespill om hverdagsmennesker; i 1871 erklærte Edvard Brandes at en levende litteratur måtte sette problemer under debatt. Thorvaldsen møter vi igjen i billedmester Rubek i Når vi døde vågner. Rubeks planlagte marmorskulptur av Irene som den syndfrie oppstandne kvinne viser til Thorvaldsens marmorskulptur av den syndfrie oppstandne Kristus, «Kristus» eller «Kommer til mig» (jfr. «Billedmesteren og modellene; den liggende maja og den oppstandne Kristus», 26.02.2019).

Ibsens bruk av «dukke» har også sammenheng med metaforen «dukkehjem», som finnes i en replikk i Paul Botten-Hansens Huldrebrylluppet (1851), jfr. «’Et dukkehjem’ II», 13.10.2022. Men på et overtekstlig plan er Nora/Leonora mannens dukke, noe søtt og lite som han kan leke med. Skinnet bedrar; begge Leonoraenes føyelighet er påtatt og inngår i bedrag av ektemannen. Når de vil lure ham til å føye dem, gjør de seg lekre; ekstra søte og føyelige.

Holbergs Leonora lyver bare overfor Jeronimus, men så er hennes løgner svært drøye. Hun elsker Leander og har planer om å stikke seg bort sammen med ham under julestuen om aftenen. Dette må avtales mens Pernille oppholder Jeronimus med snakk. Uheldigvis kommer tjenestepiken til å fortelle om en kalv som er født med topp på hodet og falbelader (pynteborder; blonder, frynser) på bena, «noget Kielling-Sladder». Jeronimus mener kalvefødselen er et ondt varsel og vil avlyse aftenens planlagte fornøyelse, julestuen.

Leonora frykter at Jeronimus skal få mistanke hvis hun trygler ham om å holde julestue og bestemmer seg for å slå kontra: «Mig skal det være lige kiert. I veed vel selv hvor lidet jeg er af Verden. I skal finde faae slige unge Koner som jeg; thi jeg var tilfreds der var aldrig Dants eller Spill i Verden, min Fornøjelse er at sidde hiemme ved mit Arbeid, og see min lille Mand til gode.»

Dette er en grov løgn, men Jeronimus går på limpinnen (min kursivering):

«Jeg veed det nok, min Dukke, I er Exempel for alle unge Koner i Æbeltoft; den beste Ting jeg har giort i Verden, er at jeg har udvalt saadan dydig Siæl til Ægte-Fælle.»

Her skal det skytes inn at Holberg mente Juele-Stue var hans mest vellykkede komedie. Publikum brølte av latter, og under uroppførelsen klarte ikke skuespillerne bare seg for å le de også. Det var like før forestillingen måtte avbrytes. Vi kan mane frem denne scenen: «Dukken», den unge søte Leonora, trolig innsnørt og i en fin kjole med dyp utskjæring, lyver så det renner, og den gamle Jeronimus, kanskje med mave, i en ufiks alderdommelig habitt, tror henne mer enn gjerne.

Leonora innsmigrer seg hos ektemannen for å få sin vilje; «nu spiller jeg mit Kort saaledes, at hand skal self tigge mig om Juulestue, og det skal heede at jeg giør det alleene for at føje ham.» Spørsmålet om føyelighet i ekteskapet er også tema i Et dukkehjem. Nora forteller venninnen Kristine at Torvald var så aldeles forferdelig overanstrengt etter ekteskapets første år. Årsaken er utvilsomt at han tok på seg mye biarbeid for at hun skulle få penger til å kjøpe ting hun ønsket seg. Dette tålte han ikke, og han ble «så dødelig syg». Ifølge Nora skal legene (les doktor Rank) ha erklært at bare et opphold i Syden kunne redde ham. Blant argumentene Nora brukte for å overtale Torvald, som ikke måtte få vite at han var dødssyk, var hennes omstendigheter; hun var gravid: «han måtte være snil og føje mig.» Men Torvald nektet: det var hans pligt som ægtemand ikke at føje mig i nykker og luner.»

Etter at Krogstad har truet Nora med å fremlegge hennes falske vekselunderskrift i retten dersom hun ikke overtaler Torvald til å omgjøre oppsigelsen, dukker spørsmålet om maktforholdene i ekteskapet igjen opp. Nora må få Torvald til å føye henne: omgjøre beslutningen om å si opp Krogstad. Da inntar hun samme posisjon som Leonora i Juele-Stue, som smisker for Jeronimus og tilsynelatende underkaster seg hans vilje. Torvald sitter i en stol, Nora står bak; hun lener seg inntil stolryggen og stryker fingrene langsomt gjennom nakkehåret hans.

NORA: «Hvis du ikke havde havt så travlt, vilde jeg have bedt dig om en umådelig stor tjeneste, Torvald.

HELMER: Lad mig høre. Hvad skulde det være?

NORA: Der er jo ingen, der har en sådan fin smag, som du. Nu vilde jeg så gerne se godt ud på kostumeballet. Torvald, kunde ikke du tage dig af mig og bestemme, hvad jeg skal være, og hvorledes min dragt skal være indrettet?

HELMER: Aha, er den lille egensindige ude og søger en redningsmand?

​​NORA: Ja Torvald, jeg kan ikke komme nogen vej uden din hjelp.»

Torvald lover å tenke på saken. Nora sier: «Å hvor det er snilt af dig.» Hun går bort til juletreet og sier at de røde blomster tar seg smukt ut. Så følger hennes egentlige anliggende: «Men sig mig, er det virkelig så slemt, det, som denne Krogstad har gjort sig skyldig i?»

Sannsynligvis vet Nora hvilken forkledning Torvald vil velge. Da de var i Italia, lot han sy en napoletansk fiskerpikedrakt til henne, og hun lærte å danse tarantella. Besetningen er løs. Årsaken gir seg av Torvalds oppførsel da de kommer ned etter kostymeballet hos Stenborgs. Torvald blir kåt av å se konen danse tarantella iført fiskerpikedrakten. Bak Noras innsmigrende oppførsel aner man utnyttelsen av hennes erotiske appell. Nora vet inderlig godt hvordan hun skal friste Torvald og få ham i sin makt. Leonora og Nora/Leonora spiller bevisst hjelpeløse kvinner som underkaster seg mannens vilje, for å dreie ham i den retning de selv ønsker.

Etter at Nora har satt Kristine Linde i gang med å reparere maskeradedrakten, kommer Torvald inn i stuen. Nora går ham i møte: «Å, hvor jeg har ventet på dig, kære Torvald.» Hun forteller at hun kommer til å ta seg så fin ut.

«HELMER: Ja var det ikke et ganske heldigt indfald af mig?

​​NORA: Prægtigt! Men er jeg ikke også snil, at jeg føjer dig?

HELMER tager hende under hagen: Snil – fordi du føjer din mand? Nå, nå, du lille galning, jeg ved nok, du mente det ikke så […]»

Replikkvekslingen sikter til Katekismen, der det i Hustavlen står at kvinnen skal være mannen underdanig. Påbudet om at mannen skal råde over kvinnen, baserer seg på Skapelsesberetningen, 1 Mos 3,16. Her forteller det også at slangen fristet Eva til å spise frukt av kunnskapens tre, og at Eva deretter fristet Adam. Kvinnen er fristerinne av natur, og mannen faller (for kvinnens fristelse). Når Nora spiller ut fristerinnekortet i denne scenen, er det for å få Torvald til å gjøre det hun vil.  

«NORA: Hvis nu din lille ekorn bad dig rigtig inderlig vakkert om en ting –?

HELMER: Hvad så?

NORA: Vilde du så gøre det?

HELMER: Først må jeg naturligvis vide, hvad det er.

NORA: Ekornen skulde løbe omkring og gøre spilopper, hvis du vilde være snil og føjelig.

HELMER: Frem med det da.

NORA: Lærkefuglen skulde kvidre i alle stuerne, både højt og lavt –

HELMER: Å hvad, det gør jo lærkefuglen alligevel.

NORA: Jeg skulde lege alfepige og danse for dig i måneskinnet, Torvald.

HELMER: Nora, – det er dog vel aldrig det, du slog på imorges?

NORA nærmere: Jo, Torvald, jeg beer dig så bønligt!»

Både Leonora og Nora er påtagelig løgnaktige. Juele-Stue er en komedie, og Leonoras løgner er svært drøye. Hun, som ikke kan få kommet raskt nok vekk fra Jeronimus, påstår at hennes fornøyelse er å være hjemme og stelle for sin «lille Mand». Nora lyver seg gjennom hele stykket. Falskskriften og forklaringen på hvor pengene til Italia-turen kom fra, involverer flere alvorlige løgner. Men også i sammenhenger der Nora utsetter seg for kritikk eller vanskeligheter, tyr hun til usannheter, for eksempel ved å skylde på andre. De «forbudne varer», makronene, sier hun Kristine har kjøpt. Da Torvald oppdager at noen har prøvd å dirke opp brevkassen, skylder hun på barna. Løgnene er så mange at det er vanskelig å telle dem, dels fordi det ikke alltid fremgår om hun snakker sant eller ikke. Det gjelder spesielt hennes fremstilling overfor Kristine av Torvalds sykdom forut for Italia-reisen.

Det er klare paralleller mellom Holbergs Leonora i Juele-Stue og Ibsens Nora/Leonora i Et dukkehjem. De har samme navn, og ektemannen kaller eller behandler henne som dukken sin, noe som ikke minst skyldes et bevisst spill fra hennes side for å få sin vilje igjennom. Videre er de altså løgnaktige. Leonora gir tydelig uttrykk for at hun overhodet ikke bryr seg om ektemannen, som hun har fått seks barn med. Ingenting tyder på at hun bryr seg om barna sine heller. Det er Jeronimus som sørger for julegaver, og det er han som forholder seg til skolemesteren om barnas undervisning og overhører resultatet. Nora på sin side elsker Torvald, sørger for julegaver til barna og leker med dem. Men på slutten av stykket er kjærligheten til Torvald forbi, og interessen for barna forduftet: «i den stund gik det op for mig, at jeg i otte år havde levet her sammen med en fremmed mand og at jeg havde fået tre børn –. Å jeg tåler ikke at tænke på det! Jeg kunde rive mig selv i stumper og stykker.»  

 

Et annet sammenfall mellom Et dukkehjem og Juele-Stue er at handlingen foregår i julen; i førstnevnte fra julaften til 2. juledag, i sistnevnte bare på julaften. I Juele-Stue foregår julens fornøyelse, julestuen, som i virkeligheten vanligvis inngikk i romjulens festligheter, på julaften. Det er verdt å notere seg at hverken Leonora eller Nora nevner årsaken til at julen helligholdes, Kristi fødsel, en eneste gang. Kirken har fastsatt tidspunktet til første juledag, 25. desember. I Danmark og Norge innledes helgen klokken 17 julaften og varer til og med 2. juledag. Hos Jeronimus avholdes julestue på selveste julaften; Nora og Torvald deltar på et kostymeball hos naboene 2. juledag, der det full er fest med fremvisning av strømpekledde ben og masse champagne. Det innebærer at det hos Helmers arbeides med draktsøm – Nora setter Kristine i gang med reparasjonen – på første juledag, Frelserens fødselsdag. Torvald på sin side arbeider med banksaker, når han ikke instruerer Nora i tarantelladansen.

 

Frelseren og Gud er fraværende både i Leonoras og Noras replikker i julen. Leonora har åpningsreplikken, som utgjør hele Scene 1, i Juele-Stue: «Ach denne Dag har været mig saa lang som toe andre […]». Årsaken er at hun lengter slik etter å få være i enrom med Leander, som hun attrår. Leonora venter denne 24. desember, julaften, med lengsel på et elskovsmøte. Julaften var i katolsk tid en våkenatt før Kristi fødsel første juledag, da det var kristmesse (christmas) ved midnatt.

 

Holberg er som kjent kristen, protestant, med store religionskunnskaper, noe som blant annet fremgår av hans Almindelig Kirkehistorie (1738) og Jødiske Historie. Det er naturlig å sammenstille Leonoras lidenskapelige forventning om elskovsmøtet med Leander julaften med forventningen om Kristi fødsel denne dagen. Leonoras oppførsel representerer et klart brudd på en kristen oppførsel. Dette kunne skrives på kontoen for hedensk tradisjon. Motsetningen mellom kristen og hedensk, til dels katolsk, julefeiring er tema i stykket. Den hedenske julefeiringen forsvant ikke da kristendommen ble innført, men ble tilpasset den nye tro. Julestue og julebukk, som tjeneren Arv kler seg ut som, viser i siste stykke tilbake til hedendommens årstidsfester og fruktbarhetskult. Uttrykket «drekka jól» vitner om alkoholens betydning under julefesten. Julestuer var ofte svært fuktige gilder, der lekene kunne utarte i usedelighet og bråk, noe som fremgår av Juele-Stue. Men Leonoras interesse for julestuen denne aftenen er sekundær; julestuen representerer bare en mulighet for at hun kan få være alene med Leander. Leonoras manglende interesse for Jesu fødsel kan ikke unnskyldes med at hun som innbygger i småbyen Ebeltoft fremdeles feirer jul, slik hedningene gjorde. Det kunne passe bedre på Magdelone, Jeronimus’ søster, som oppfatter julestue som en hellig institusjon.

 

Flere detaljer i komedien understreker fraværet av interesse for julens kristne innhold. Som forberedelse til julestuen har Arv iført seg et julebukkostyme. I Scene 10 blir Arv irettesatt av Jeronimus, som har avlyst julestuen. To ganger gir Jeronimus Arv en ørefik. Magdelone sier at det er galt av ham å slå den stakkars drengen på en «Hellig-Aften». Det fremgår ikke om hun tenker på julaften som tiden for julestuen eller kvelden før Kristi fødsel. Jeronimus sender vekk drengen med et skjellsord og ber ham ta seg en bok å lese i. Arv går gråtende bort idet han sier: «Der er mare ingen i den heele Gade, der læser et Guds Ord Juule-Aften.»

 

Replikken har dobbelt bunn. Overtekstlig er det drengens klage over at han må lese på julaften når ingen andre gjør det. Den inneholder to milde eder: «mare» som kommer av Maria, og «Guds». I dag ville vi sagt ikke et herrens ord, der «herrens» har en forsterkende virkning. Ikke et fandens ord ville være mer naturlig, eller snarere ikke et jævlig ord. At «Guds Ord» ikke skal oppfattes direkte, i den forstand at Jeronimus med «en Bog». sikter til Bibelen, Katekismen eller en postill, fremgår av en av Jeronimus’ replikker i Scene 12. Han har bedt Magdelone hente skolemesteren og barna, fordi han vil høre om de har lært noe «artigt», fornuftig, til «denne Fest» (Scene 11). Det er usikkert hvilken fest Jeronimus sikter til; om det er den religiøse julefesten eller julestuen. Jeronimus gjentar spørsmålet nesten ordrett, noe som gir det en viss betydning. Han ber skolemesteren stille spørsmål til barna og beordrer at Arv skal være til stede, slik at barna kan beskjemme drengen med sin kunnskap. Stakkars Arv kan ingenting, men barna svarer rett på spørsmål om astrologi og ordspråk. Riktignok er det bare tull og tøys det skolemesteren har innprentet dem, om utdatert forvrengt himmelkunnskap, men Jeronimus lar seg dupere og sier: «Det er den rette Dosmer. Hand [Arv] seer aldrig i en Bog Aaret igiennem og veed derfor ikke meer end en Tyrk eller Hedning […]» «en Bog» kan knyttes til «en Bog» i Jeronimus replikk i Scene 10. Det betyr at Jeronimus beordrer Arv til å ta seg en bok som gir den lærdom skolemesteren, som slutter troppen med et ris i hånden, banker inn i husets barn.

 

Tidligere var det en flytende grense mellom astronomi og astrologi, kunnskaper Holberg har lite til overs for, og som er et hovedmotiv i Erasmus Montanus. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg, som begynner å studere i København og latiniserer navnet til Erasmus Montanus, hentyder på ett plan til Tycho Brahe-eleven Christen Sørensen Longomontanus – Rundetaarns første astronom – som var av bondeslekt og født Lomberg eller Langberg. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg som forvandles til den lærde Erasmus Montanus ved universitetet i København er kritikk av lærdomsinstitusjonens vektlegging av astronomi/astrologi og logikk. Det var spesielt under Christian 4 man viste en sterk interesse for astronomi/astrologi ved universitetet. Holbergs syn på astronomi fremgår med all tydelighet av skjemtediktet «Democritus og Heraclitus, Satyra I» (1721): 

«Een med Astronomi sig plager, bryder Hierne
Sig bryster, glæder, at han fundet har en Stierne;
I Melcke Vejen han saa lenge vandret har,
at han paa jorden slet er blevet til en Nar.»

 

Skolemesteren i huset til Jeronimus, «ute i provinsen», er trolig en nyutdannet bakkalaureus fra Københavns universitet. Han vil neppe undervise i kunnskap som er over hundre år gammel, noe som åpner for at handlingen i Juele-Stue kan skrus tilbake til Christian 4s regime.

 

Overtekstlig kan altså Arvs klage over å måtte lese i en bok julaften oppfattes slik: Det er søren ingen andre i gaten som leser et hersens ord julaften. Men underteksten kan vanskelig overses: Det er søren ingen andre i gaten som leser et Guds ord julaften. Ettersom naboene er invitert på julestue hos Jeronimus, kan det godt være Arv har rett; ingen i gaten leser religiøse tekster, for eksempel Juleevangeliet, julaften.

 

Heller ikke hos Helmers nevnes Kristi fødsel julaften eller de to juledagene. Maskeradeballet hos Stenborgs i andre etasje kan tyde på at julebudskapet overskygges av fornøyelser i nabolaget også her. Det betyr ikke at forfatteren har glemt det. Hele motivkretsen i Et dukkehjem, synd knyttet til Noras vekselforfalskning og hennes behov for frelse, peker mot det som «skjedde i de dage», da det fra keiser Augustus utgikk befaling, og en Herrens engel stod frem og sa: «Frygter ikke; thi see, jeg forkynder eder en stor Glæde.» Men det er ikke denne lykkelige begivenhet Nora har i tankene julaften, når hun stiller følgende spørsmål til Kristine: «Ved du den store lykke, som er hændt os i disse dage? […] «Tænk, min mand er bleven direktør i Aktiebanken!»

 

Den største gaven i julen er Kristi fødsel, jfr. Johannes 3,16: «Thi saa haver Gud elsket Verden, at han haver givet sin Søn, den enbaarne, paa det at hver den som troer paa ham, ikke skal fortabes, men have evigt Liv.» Det finnes en detalj både i Et dukkehjem og Juele-Stue som, undertekstlig, peker mot Kristi fødsel slik det er skildret i Juleevangeliet: «Og hun fødte sin Søn, den Førstefødte, og svøbte ham og lagde ham i en Krybbe.»

 

I Scene 11 ramser Jeronimus opp hvilke leker de enkelte barna skal få, blant annet følgende: «Else skal have Vuggen med Barnet udi, thi det første Piger blir saa gammel at de kand tale saa tænker de paa Giftermaal og Vugge […]» Rammen er altså julaften, og det er nærliggende å trekke en linje fra «Vuggen med Barnet» til krybben med Jesusbarnet. Nora ramser også opp julegavene, blant annet følgende: «Og her er dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det jo snart istykker alligevel.» Dersom Ibsen hadde skrevet «dukke og vugge», ville sammenhengen med Jeronimus’ gave til Else og Juele-Stue blitt tydeligere. Dukken og dukkesengen viser også, via vuggen med barnet, til krybben med Jesusbarnet. Julegavene til de andre barna skal omtales i et senere innlegg.

 

Det er verdt å legge merke til at Nora har kjøpt en gave til datteren som ikke egner seg for hennes alder. Emmy er det minste barnet, som åpenbart ikke har forstand på hvordan en dukke og dukkeseng skal behandles. Samtidig peker «river jo snart i stykker» mot Noras beskrivelse av seg selv etter at kjærligheten til Torvald har tatt slutt (jfr. sitatet over). I situasjoner som byr på problemer for Nora, dukker umiddelbart lysten til å rive alt i stykker opp. Vekselen med den falske underskriften vil hun rive i hundre tusen stykker. Det samme gjelder maskeradeklærne, som er forrevne og i et eneste virvar: «Å gid jeg kunde rive dem i hundred tusend stykker!» Men så kommer altså Nora på at Kristine kan reparere dem.

 

Det er ikke uten betydning at julegaven til Emmy, dukken og dukkesengen, viser til Jesusbarnet i krybben, som Gud har gitt til verden i julen. Nora har bestemt seg for å undersøke om det presten Hansen sa da hun gikk til konfirmasjonen, er riktig. I hvert fall om det er riktig for henne. Det er ingenting som tyder på at Nora vil komme frem til at presten Hansen hadde rett, når det gjelder Nora selv. Det var ikke bare troen på den skjønne greske kunsten som møtte motbør i 1800-tallets siste halvdel; også gudstroen var på vikende front etter at interessen snevret seg mer og mer inn om mennesket selv. Dette fikk stor betydning for kunsten.

 

Det er ikke bare vuggen med barnet som kan bringe tanken på en spesiell fødsel i Juele-Stue. Da Pernille skal oppholde Jeronimus slik at Leonora får avtalt med Leander, forteller hun altså at det er født en kalv med topp på hodet og falbelader på bena. Ingen snakker om Gud eller Jesu fødsel på julaften, men sladderen går om fødselen av et misfoster. Også hos Helmers, der heller ikke Gud eller Jesu fødsel nevnes, kommer talen inn på noe annet med bibelsk betydning: «ødelæggelsens vederstyggelighed». Det er usikkert hva uttrykket, som finnes både i Det gamle og Det nye testamente, sikter til, men det er vanlig å knytte det til Antiochos 4 Epifanus, konge i Selevkideriket i Syria 175–164 f.Kr. Antiokhos ville tvinge jødene til å avlegge sin tro. Han innførte Zevs-dyrkelse i Templet i Jerusalem, der han satte opp et alter for den greske hovedguden. Han skal også ha plassert en statue av seg selv i templet, som jødene ble tvunget til å ofre til. Antiokhos oppfattet seg som en enamasjon av Zevs, og det er vel sannsynlig at statuen har hatt en likhet med sjefen på Olympos. Det er mulig at «ødelæggelsens vederstyggelighed» sikter til statuen av Antiokhos fremstilt som en gud. Dersom kalven med topp og falbelader ikke er en alminnelig kalv, men en gullkalv, åpner det for en sammenheng med «ødelæggelsens vederstyggelighed» (jfr. bl.a. «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen», 23.04.2024). Det blir tema i neste blogginnlegg.

 

Juele-Stue hadde stor publikumsappell. Komedien ble flere ganger satt opp som familieforestilling i julen ved Christiania Theater, første gang under Bjørnstjerne Bjørnson i 1866. Juele-Stue ble siste gang satt opp som familieforestilling på Nationaltheatret i 1918. Da var det enkelte anmeldere som i harnisk påpekte det umoralske ved komedien, utroskap som underholdning, og at den ikke egnet seg for barn. Teksten inneholder, som andre av Holbergs komedier, flere seksuelle hentydninger. Det er hevet over tvil at Ibsen kjente til Juele-Stue. Som medlem av den litterære kretsen Det lærde Holland, som hadde en spesiell interesse for Holbergs forfatterskap, var Ibsen godt orientert om hans skrifter. Medlemmene kunne sitere større partier fra Holbergs komedier.

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire?

 Det vil bli et opphold i gjennomgangen av Peder Paars, fordi det har åpnet seg en  mulighet for å få publisert noen av mine tolkninger av Henrik Ibsens stykker. Jeg har gått gjennom de to første sangene i Første Bog i Peder Paars. I de siste innleggene har jeg argumentert for at Peder Paars er et satirisk portrett av Christian 4, dels basert på Den Politiske Kandstøber og Jacob von Tyboe.

Jeg har valgt å blogge om Et dukkehjem.  

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XXI

 

Da svenskene fikk en forræder og Christian 4 en festning

 

Ludvig Holberg var presset av eneveldets sensur til å hylle oldenborgerkongene, men ingen kunne forhindre ham i å latterliggjøre dem i sitt komiske helteepos og komediene. Det gjaldt bare å skjule satiren godt nok. Men også i Holbergs historiske forfatterskap finnes en kritisk undertekst. Dette er blant annet omtalt i «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024. Innlegget behandler Holbergs omtale av Christians opptreden under erobringen av Kalmar. Vi skal se nærmere på historikerens omtale av danskekongens inntagelse av festningen.

Kalmar var ikke beseiret før festningen var på danske hender. Det virket som om den tallrike garnisonen hadde bestemt seg for å holde stand lenge. Da skjer noe uventet, som fører til en kraftig tilspissing av konflikten mellom Christian 4 og Karl 9: Kommandanten Christer Somme overgir festningen til danskene uten kamp. Holberg gjengir i «Christianus 4.» (Dannemarks Riges Historie) den pro-danske forklaringen. Julien Peleus’ beskrivelse inngår i kildematerialet.

De beleirede skal angivelig ha mistet motet etter danskenes kraftige bombardement, som resulterte i mange døde, syke og svakelige, og det var knapphet på levnetsmidler. Samlet ledet dette til at de åpent uttrykte at deres liv og velferd bestod i kastellets overgivelse. Somme følte seg derfor presset til å overgi festningen. Til Sommes forsvar hevdes det også at svenskene var i ferd med å gå tom for krutt. Dette siste nevner ikke Holberg. Derimot har han et stykke tidligere i teksten berettet at den svenske flåte hadde ankommet kort etter danskenes erobring av Kalmar by og forsynt festningen med en mengde av proviant og andre fornødenheter. Flåten hadde dessuten sørget for fri kommunikasjon mellom Öland og festningen (jfr. forrige innlegg.)

På svensk side fortelles historien om overgivelsen av Kalmars kastell helt annerledes. Den går i korthet ut på at Christian 4 lovet Christer Somme et gods i Holsten og 1000 daler, hvis han overgav festningen. Adelsmannen Somme, som hadde vært en erklært fiende av Karl 9, aksepterte tilbudet. Overgivelsen av det stolte kastell skjedde altså på grunn av et forræderi, der Christian 4 fristet kommandanten med gods og gull.

I den århundrelange konflikten mellom danske- og svenskekongen er det to forrædere som stikker seg frem i Sverige: Christer Somme og Henrich Danckwart. Holberg henviser til Danckwart i Den politiske Kandstøber, i scenen fra vertshuset til Jacob von Lubek (jfr. innlegget 17.04.2024). Collegium Politicum avholder møte, og et av temaene er hvordan man best kan føre krig. Holbergs kritikk av Christian 4, som hadde en stridsdyktig flåte, men ingen hær, er implisitt. Flåten kunne ikke brukes på landjorden, og de leide soldatene var kostbare òg enkelte troløse. Christians feilslåtte militærpolitikk viste seg både i Kalmar- og Keiserkrigen. Den som peker på det for Keiserkrigens del, er verten, Jacob von Lubek, byen der fredsavtalen ble undertegnet. Den fastslo at Christian 4 aldri mer måtte blande seg i de tyske anliggender. Danskekongens håp om en stormaktsposisjon i Europa ble knust for all fremtid.

Jacob von Lubek gir Danckwarts kart til Herman von Bremen. Mester Herman er liksom Jacob von Tyboe et satirisk portrett av Christian 4. Han kan reformere hele Danmarksriket mens han støper om på myntene fra Øresundstollen (ved myntforringelse, blande kobber i sølvmassen), etablerer luksusmanufakturer og kompanier som seiler med skip på fjerne strøk. Bygger kort sagt kasteller i luften, da alle disse prosjektene går ad dundas etter kort tid (jfr. bla.a. innlegget 10.05.2018).  

«von Bremen» viser til et av de første utslagene av Christians innblanding i de tyske anliggender; bestrebelsene på å få sin nest eldste sønn, Frederik, innsatt som erkebiskop i Bremen, som etter reformasjonen var blitt et verdslig embede. Kongen lyktes delvis i 1621 da Frederik ble valgt til koadjutor (biskoppelig medhjelper). Fremstøtet inngikk i en større plan med flere utnevnelser, der målet var å få fotfeste i stiftene Bremen, Verden, Osnabrück og Halberstadt. Rollefiguren Jakob von Lubek vitner altså om det sørgelige resultat av Christian 4s infiltrasjon i Tyskland. Drengen Peiters sammenligning av mester Hermans fremtoning med en kretsoberst, der han tronet for enden av bordet i Collegium Politicum, viser til Christian 4. I kollegiet diskuterte man avsettelse av keisere og kurfyrster i tillegg til etablering av kompanier og handel på fjerne strøk. Danskekongen lot seg velge til kretsoberst i Den nedersaksiske krets for å kunne involvere seg i krig med den tysk-romerske keiser, kulminasjonen av Christians innblanding i tyske anliggender.

Men hva viser von Lubeks Europa-kart, «Dankwarts Landkorte» til? «Landkorte» er trolig flertall, i senere utgaver står det «Landkort». Kommentarene i Ludvig Holbergs skrifter nevner hollenderen Justus Danckerts kart som hadde stor utbredelse, men viser samtidig til to andre navn, Caspar Danckwert som hadde utgitt en beskrivelse av Slesvig og Holstein i 1652, og oberst Danckwart som overgav Karlstens festning i Marstrand til Tordenskiold i 1719. I overteksten er «Danckwarts» en forsnakkelse eller kanskje helst uttrykk for at mester Herman har manglende kunnskap om kart. Men det er neppe tilfeldig at forfatteren introduserer kommandanten som overgav Marstrand festning sammen med Jacob von Lubek.

von Lubeks kart viser at keiserens residensstad Wien ikke ligger ved havet og derfor ikke kan erobres med en flåte; de stolte orlogsskipene til kretsoberst Christian 4 var av liten nytte i Keiserkrigen (jfr. innlegget 17.04.2024). Henrich Danckwart tilhører Holbergs samtid, mens rollefiguren Herman von Bremen peker mot Christian 4 (1577-1648). Like fullt bringer Henrich Danckwarts historie tanken på Christian 4s første krig, Kalmarkrigen. Omstendighetene rundt Danckwarts overgivelse av Karlsten festning fremtrer nemlig som en blåkopi av Christer Sommes overgivelse av Kalmars festning drøyt hundre år tidligere. Begge overgivelsene kom som en overraskelse, ettersom festningene var i god stand og utstyrt med forsyninger av alle slag (jfr. under). Akkurat som i tilfellet med Kalmar festning ble Karlsten overtatt av danskene etter forhandlinger mellom den danske fienden, representert ved Tordenskiold, og den svenske festningskommandanten. Begge kommandanter ble tilbudt penger. Somme skulle få tusen daler i tillegg til godset i Holsten (jfr. innlegget 06.06.2024); Danckwart 3000 dukater specie (hele pengestykker), noe han skal ha sagt nei til. Ingen av festningene ble altså erobret. Henrich Danckwart ble stilt for generalkrigsrett, dømt for forræderi og halshugget, mens Christer Somme flyktet til Danmark. Ekskommandanten på Kalmar kastell slapp likevel ikke unna straffen; han ble myrdet i 1618 på sitt gods Rohlstorf i Holsten.

                             Kalmars festning

                                    Karlsten

Holberg skriver følgende om den betente saken:

«Nogle Svenske Skribentere, blant hvilke Pufendorf, skrive, at Castellets Overgivelse skeede ved Forrædderie, og at Christen Sommer betingede sig et adeligt Gods udi Holsten. Men den Kongelige Franske Historiographus Peleus, som udi en særdeles Bog har beskrevet denne Krig, melder intet derom, men heller siger, at det skeede af Nød, […]»

Holberg legger altså Julien Peleus og Samuel von Pufendorf på vektskålen, og dommen lyder: Peleus’ etterrettelighet som historiker veier tyngst. En slik vurdering (i overteksten) understøttes av at den pro-danske versjonen av overtagelsen av Kalmar slott, der Christer Somme unnskyldes, gjengis utførlig, mens den pro-svenske så vidt nevnes. Pufendorf er den skribenten Holberg skylder mest når det gjelder det naturrettslige forfatterskapet; den tyske juristen har også hatt betydning for hans historiske forfatterskap. Men Pufendorf hadde tilknytning til Sverige; han var professor i Lund og ble derfra kalt til Stockholm og utnevnt til kongelig svensk historiograf. Pufendorfs historiske verker om svenskenes krig mot danskene var altså ikke skrevet ut fra et ønske om å hylle danskekongens innsats. Jeg er usikker på om Holberg har oppfattet Pufendorfs verker som partiske. Den svenske kongen styrte eneveldig, men hans posisjon var ikke så klart formulert som i Danmark, der man hadde Kongeloven. Det som er sikkert, er at Peleus’ beskrivelse av Christian 4 er panegyrisk, og det er selvfølgelig Holberg fullt klar over (jfr. innlegget 06.06.2024).

Avslutningsvis i skildringen av Kalmar slotts inntagelse skriver Holberg: «Til en Erindring om denne vigtige Calmars Erobring blev slagen en Medaille, paa hvis eene Side stod Hans Majst. udi fuld Harnisk, paa den anden Side blev præsenteret Staden med disse Ord: Cede Majori Calmar.» Her er en note: «Musæum Reg. part. 2. Sect. 5. No. 14.», som jeg ikke har klart å identifisere. Det er mulig det viser til en inventarliste på et museum. Medaljen er i alle fall beskrevet slik at det sannsynliggjør at Holberg har sett den; forfatteren hadde stor kunnskap om numismatikk. Det dreier seg om en propaganda- eller skrytemedalje av medaljøren og myntmesteren Nicolaus Scwabe. Festningen opptar den største plassen på avbildningen av Kalmar og byen bare en liten del. Inntrykket som gis er at festningen ble inntatt ved storm, mens faktum er at danskene ble sluppet inn gjennom porten. Benito Scocozza skriver følgende i Christian 4.: «For Christian 4., der selv deltog i kampene om Kalmar by og slot, var indtagelsen af borgen er herlig sejr, der af ham selv og hans velvillige propagandister blev gjort endnu mere glorværdig.»

Blant Christian 4s propagandister var malere, tapetmakere, diktere og altså medaljører. Dette forholdet ligger til grunn for min hypotese om at Jacob von Tyboe er et satirisk portrett av Christian 4. Alle skryter av Jacob von Tyboes krigsinnsats i Brabant og Amsterdam i håp om å få betalt, liksom Christian 4s propagandister etter Kalmarkrigen. Det gjelder spesielt de hollandske «Kalskoepers», kalvehandlerne, som sikter til hollenderne som handler med eller lager gullkalver av Christian 4 (jfr. bla.a. «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører», 26.08.2017).   

«Cede Majori Calmar» betyr «Vik for overmakten, Kalmar». Forelegget for det latinske uttrykket «cede(re) maiori» er et av Martials Epigrammer (31): «å vike for overmakten (el. den sterkere) gir nest beste ry for tapperhet» (Ludvig Holbergs skrifter). Den som representerer overmakten på medaljen, er den harniskkledde Christian 4, som er fremstilt med et truende ansiktsuttrykk. Hjelmen ligger på et postament ved siden av ham, slik at hodet er klart gjenkjennelig. Det bringer tanken på Peleus’ beskrivelse av den fryktelige utstrålingen til Christian 4s ansikt (jfr. «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024).

Holberg skriver at denne «Stads- og Fæstnings-Erobring skapte stor anseelse for kong Christian og innjog stor frykt i de svenske. Det er verdt å merke at forfatteren skriver «Fæstnings-Erobring», som ikke dekker det som skjedde. Holberg forklarer hvorfor svenskene ble så overrasket over inntagelsen, den såkalte erobringen, av festningen. Det var en av deres aller beste festninger. En rekke forhold tilsa at danskene ville måtte beleire den i minst tre måneder, noe som ville føre til mangel på forsyninger. Festningen hadde en stor besetning og lå slik til at den ikke bare var vanskelig å bestorme, men å nærme seg. «men,» som Holberg skriver, «den muntre Konge overvandt ved sin Tapperhed alle disse Vanskeligheder, og bragte saadan en Frygt udi de Beleyrede, at de ikke meere turde sætte sig imod hans sejerrige Vaaben.» Holberg gjengir her den pro-danske versjonen, som ikke stemmer med de faktiske historiske forhold. Det var hverken Christians tapperhet eller hans seierrike våpen som skaffet danskene adgang til festningen, men Christer Sommes overgivelse etter aksepten av danskekongens tilbud om et gods i Holsten og tusen daler. Dette er så godt kjent at det er umulig Holberg ikke vet det, men han kan ikke skrive det. Da ville Christians «calmarnske triumph» sprukket som en sepeboble.

Holberg skriver at Karl 9 ble så opphisset over Christians seierrike fremrykning at han utfordret ham til duell. Brevvekslingen i den anledning er berømt. Den vitner ifølge Holberg om at «de Tiders Skrive-Maade har differeret fra vore Tiders.» Historikeren unnskylder at han tar brevene med ved å vise til at de allerede er trykket i adskillige bøker. Det er liten tvil om at det er Christian 4s svar til den aldrende svenskekongen, hvis land er under angrep, som vekker fortørnelse.

Karl skriver blant annet følgende til Christian:

«at du haver ikke giort som en Christelig og ærlig Konge, i det at du uden Aarsag har brudt den Stetinske Fred, som er sluttet imellem Sverrig, Dannemark og Norge, og at du har belejret vor Fæstning Calmar, hvis Stad du haver overrumpled, og ved Forræderie erobret Slottet, tillige med Øland og Borkholm, hvorved du har givet Aarsag til stor Blods Udgydelse.» Karl utfordrer deretter Christian til duell, ettersom han anser at krigen, etter flere forsøk på å fremforhandle en fredsavtale, ikke kan bringes til avslutning på annet vis.

Christian svarer blant annet følgende:

«Du skriver iligemaade, at vi have overrumplet den Stad Calmar, og at vi ved Forræderie have erobret Slottet tillige med Øland og Borkholm; saadant er u-sant; thi vi have indtaget Slottet med Ære, og du burde skamme dig, saa ofte du tænker paa, at du ikke haver forsynet det med fornødne Ting, eller undsatt det, ja at du haver ladet det indtage for din Næse, og at du dog alligevel vil have Navn af en god Soldat.»

Christian påstår altså at han har inntatt Kalmar kastell med ære og ikke ved forræderi, og han beskylder Karl for ikke å ha forsynt kastellet med «fornødne Ting». Påstanden motsies altså av Holbergs opplysning om at den svenske flåte hadde ankommet noen tid forut for Slaget ved Kalmar, «hvilken forsynede Calmars Castell med en Mængde af Proviant, og andre Fornødenheder, og forskaffede fri Communication imellem Øland og bemeldte Castell.» Med denne opplysningen sår Holberg tvil om den pro-danske forklaringen på at Somme overgav kastellet. Den står så pass langt fra skildringen av overgivelsen slik at man ikke nødvendigvis kobler de to påstandene: Kalmar kastell har en mengde proviant og andre fornødenheter og Somme overgav kastellet på grunn av nød. Nød skal her trolig forstås som mangel på fødevarer.

Christian skriver videre:

«Hvad den eene Kamp angaaer, som du tilbyder, da synes saadant os meget latterligt; efterdi vi viide, at du est skrøbelig, og at det er dig tienligere at blive bag en varm Kakkelovn, end at figte mod os, at du har meer en god Medicus fornøden, der kand curere din Hierne, end at møde os udi en Duel. Du burte blues ved, du gamle Giæk, at angribe en Ære-kiær Mand. Du har maaskee lært saadant blant gamle Kierlinger, som ere vante til at bruge Munden.»

Holberg gjentar at det ville være bedre å unnlate å trykke slike brev, men fordi de er så kjent, har han vært tvunget til å innføre dem. Det kan utelukkes at Holberg har trodd på Christians påstand om at han («Vi» er majestetisk flertall) har inntatt borgen med ære. Formuleringen «at du haver ladet det indtage for din Næse», bringer tanken på lureri. Det kan vel ikke helt utelukkes at brevet er skrevet i påvirket tilstand.

I et siste avsnitt etter omtalen av resten av Kalmarkrigen og Knærødfreden i 1613 har Holberg noen kommentarer. Først skriver han at han har funnet for godt å følge en fremmed skribent som levde på samme tid for å unngå all mistanke om partiskhet. Noten identifiserer skribenten slik: «Peleus en Kongl. Fransk Historiographus, som vidner, sig at have ført Correspondence med fornemme Folk i Norden.» I «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024 har jeg vist at Peleus’ fremstilling av Christian 4 er svært panegyrisk. Allerede i avsnittets innledning røper altså Holberg, undertekstlig, at hans egen fremstilling av Christian, helten fra Kalmar, er partisk. Peleus var Henrik 4s historiograf, og av ukjent grunn mente han at den franske kongen var Christians forbilde. Sistnevnte skal ha strukket seg langt for å kopiere Henrik 4.

Holberg skriver at frem til Kalmarkrigen og dens avslutning hadde «disse Rigerne», Sverige og Danmark-Norge, vokst og tiltatt i makt og reputasjon. «Men fra denne Tid begynder en fatal Periodus i den Danske Historie, og Lykken, som hidindtil stedse havde været favorable, begyndte at vende Ryggen, saaledes, at Dannemark har taget af ligesom Sverrig har voxet til, ja under dets stridbare Konger giort saadanne Figurer, at dets Magt er bleven formidable for heele Europa. Men den stedsvarende Ulykke, som siden har fuldt Kong Christianum 4, hindrer dog ikke, at han af alle bliver anseet som een af de største Regentere, der levede paa de Tider, saasom den paafuldte Uheld kand alleene tilskrives Tidernes Conjuncturer, og ingenlunde Personen.»

Det er helt utenkelig at Holberg har ment at Christian 4s «uhell», deriblant tapet i Keiserkrigen, på ingen måte kunne tilskrives kongen selv. Påstanden faller på sin egen urimelighet, noe som ganske sikkert er blitt oppfanget av den oppmerksomme leser. Men sensuren på Holbergs tid har akseptert den, òg ettertidens Holberg-eksperter.