Kommentarer til Den politiske Kandstøber XIII

I den tradisjonelle russiske husholdning, formodentlig bondehusholdning, er tukt et grunnleggende prinsipp, jfr. forrige innlegg om Holbergs omtale av de tradisjonsbundne russiske konene som ønsker å bli tuktet legemlig av mannen. I utgangspunktet betyr "tukt" oppdragelse, men har også betydningen legemlig avstraffelse. Tukt spiller en viktig rolle innenfor kristendommen; i Gal 3,24 står følgende "Saa at Loven er vorden vor Tugtemester til Christum, at vi skulde blive retfærdiggjorte af Troen." / "Also ist das Gesetz vnser Zuchtmeister gewesen auff Christum,  / das wir durch den glauben gerecht würden." (Lutherbibel). Herrens tukt og ris er sentrale begreper i Bibelen. 
      Scene 2, annen akt innledes med at Hermans kone etterlyser husbondens "Indseende" med folkene; dersom ikke mesteren har overoppsyn med arbeidsfolkene, sluntrer de unna, og kannestøperiet mister kunder. Her er det snakk om forsømmelse på to plan; mesteren forsømmer sin oppgave som overordnet og svennene eller drengene arbeidet. 

Den som tar på seg ansvaret for tukten, er konen, som egentlig skulle være underordnet mannen. Sannsynligvis gjelder dette i flere av byens husholdninger, for Frantz Knivsmed uttaler at kvinnfolkene har for mye makt i Hamborg, noe Gert Buntmager sier seg enig i. Dette kan vel forklares med at mennene sitter på vertshuset og drikker midt i arbeidstiden. Når Geske senere skjønner at hun er blitt fru Bormester, forvandles hun imidlertid raskt til mannens undergivne og glir lydig inn i rollen som fornem etter hans anvisninger. 

                                       Geske som fru Bormester.

Men foreløpig er det Geske som er tuktemester, som fremholder mannens forsømmelse overfor husstanden. Da Herman ber verten by konen først på øl, siden på brennevin, gir hun ektemannen en ørefik. Både utskjellingen og ørefikenen er uhørt oppførsel av en kone og burde påkalle ektemannens straff. Mester Herman sier da også at han for en to-tre år siden ville ha smurt konens rygg for sådanne ord, men etter å ha lest i en politisk bok har han begynt å forakte en slik oppførsel, og han resonnerer som følger: 

"Qvi nescit simulare, nescit regnare siger en gammel Politicus, som ingen Giæck var; jeg troer hand heedte Agrippa eller Albertus Magnus; thi det er Fundament til alle Politik i Verden, thi de hvo der icke kand taale at høre et ondt Ord af en hidsig og gall Koene, duer icke til nogen høy Bestilling; Kaaldsindighed er den allerstørste Dyd, og den Ædelsteen, som meest pryder Regenter og Øvrighed. Derfor holder jeg for, at ingen burdte komme her i Staden at sidde udi Raadet, førend hand hafde giort Prøver paa sin Kaaldsindighed, og ladet see, at hand baade kunde tage imod Skielsord, Hug og Ørefigen."

I denne replikken er Pauli ord om den verdslige øvrighet satt på hodet.

"DER BRIEF DES PAULUS AN DIE RÖMER

Das Verhältnis zur staatlichen Gewalt

131 Jedermann sei untertan der Obrigkeit, die Gewalt über ihn hat. Denn es ist keine Obrigkeit außer von Gott; wo aber Obrigkeit ist, ist sie von Gott angeordnet. 2 Darum: Wer sich der Obrigkeit widersetzt, der widerstrebt Gottes Anordnung; die ihr aber widerstreben, werden ihr Urteil empfangen. 3 Denn die Gewalt haben, muss man nicht fürchten wegen guter, sondern wegen böser Werke. Willst du dich aber nicht fürchten vor der Obrigkeit, so tue Gutes, dann wirst du Lob von ihr erhalten. 4 Denn sie ist Gottes Dienerin, dir zugut. Tust du aber Böses, so fürchte dich; denn sie trägt das Schwert nicht umsonst. Sie ist Gottes Dienerin und vollzieht die Strafe an dem, der Böses tut.5 Darum ist es notwendig, sich unterzuordnen, nicht allein um der Strafe, sondern auch um des Gewissens willen. 6 Deshalb zahlt ihr ja auch Steuer; denn sie sind Gottes Diener, auf diesen Dienst beständig bedacht. 7 So gebt nun jedem, was ihr schuldig seid: Steuer, dem die Steuer gebührt; Zoll, dem der Zoll gebührt; Furcht, dem die Furcht gebührt; Ehre, dem die Ehre gebührt." (Lutherbibel)

                                           Paulus (Rembrandt).

I Luthers lille katekisme som i flere hundre år var av grunnleggende betydning for oppdragelsen - tukten - av barna, gjentas Pauli ord: "Jedermann sei untertan der Obrigkeit (...) der Böses tut."

Videre angis de forskjellige menneskelige forhold som impliserer en over-/underordning: et lands øvrighet og folk; en gift mann og en kvinne; foreldre og barn, husbonde/husfrue og tjenere/arbeidsfolk og de eldre og ungdommen. 

Det latinske sitatet - "den som ikke kan forstille seg, kan ikke herske" - kan ifølge Ludvig Holbergs skrifter knyttes til Machiavellis Il Principe. Riktignok finnes ikke aforismen i dette verket, men "kan imidlertid ses som en maksime, et grundprincip, i værket, der betragtes som en lærebog i politisk forstillelseskunst. Machiavelli er fortaler for en yderst kontroversiel, magtorienteret holdning til politik, hvor statens interesser bliver sat over alt andet, og hvor hensigten helliger midlet." 
      Hos en komedieforfatter der navneforvekslingene sitter løst, er det verdt å merke seg at både Agrippa og Albertus Magnus kan gi assosiasjoner til flere kjente historiske personer. Den slett orienterte kannestøperen kan antas å være kjent med den store romerske general og statsmann Marcus Vipsanius Agrippa 63 f.Kr. - 12 f.Kr.), nær venn av Octavian (senere keiser Augustus). Samtidig gir Agrippa assosiasjoner til Agrippa av Nettesheim (1486-1535). Albertus Magnus kan i mester Hermanns munn være en forveksling med Alexander Magnus, men navnet er identisk med den tyske teologen og filosofen Albertus Magnus (ca. 1200-1280). Dette kan forstås slik at mester Herman ønsker å angi to berømte statsmenn og generaler som forfatter(e) av den politiske boken, men Holberg / Hans Mikkelsen overstyrer rollekarakteren og lar ham, undertekstlig, henvise til to filosofer med interesse for det okkulte, som begge har vært sentrale for den nyplatonske bevegelse. Holberg henviser flere ganger til de to filosofene i sine skrifter, hvor deres befatning med det okkulte er vektlagt. 

            Illustrasjon fra Agrippa von Nettesheim, De occulta philosophia (1533).

                        Albertus Magnus, De secretis mulierum (utgave fra 1648).

Luther og Paulus representerer begge det motsatte syn av nyplatonikerne: Mennesket er syndig og lever under tukten, jfr. ovennevnte Pauli ord: "Saa at Loven er vorden vor Tugtemester til Christum, at vi skulde blive retfærdiggjorte af Troen." Det er grunnleggende at mennesket kun kan bli frelst ved Kristi død og pine, ved Guds nåde. Nyplatonikerne derimot hevder at mennesket kan bli ett med guddommen gjennom beherskelse av naturen ved ulike magiske grep.         Allerede i Peder Paars kommer Holbergs negative holdning til nyplatonismen til uttrykk ved henvisning til presbyteren Arius fra Aleksandria, som har gitt navn til arianismen, og den greske filosofen Jamblikos' verk Egyptiske mysterier. I fjerde akt, scene 1 oppfordrer stadssatyricus Hieronymus til at man skal skrive om "en Ario, der døde paa Sec – –", det vil si på sekretet eller do. Henvisningen til Jamblikos finnes i en fotnote til skildringen av det burleske hyllingsstoget, der Peder Paars geleides ut av den ikke navngitte byen med kongelig pomp og prakt sammen med sin skriver, Peder Ruus. Ut fra Jamblikos’ filosofi kan mennesket gjennom beherskelse av naturen selv bli guddommelig, det vil si få gudenes kraft. Denne oppfatningen imøtegår Holberg ved omtalen av en menneskelig trompetspiller som går foran i opptoget. Denne heter «Emanuel», et bibelsk navn som peker mot hvem som besitter den sanne styrken: Gud. Også trompetspilleren har en viss kraft, men selv om han blåser like sterkt som de gjør på Skagen, evner han ikke mer enn å skape litt ekko fra rådhuset. Dette kan ikke annet enn minne om israelittene som vandret rundt Jeriko. På Herrens bud blåste prestene på horn, og folket ropte slik at byens murer raste sammen. Kraften ligger hverken hos hornene eller folket, men
hos Gud. Til tross for den til sammenligning langt mindre imponerende
virkning er borgermesteren og de gamle koner rørt til tårer over Emanuels
prestasjon. Det betyr at menneskene kan la seg forføre av slikt spill, som trompetspillere som Emanuel, åpenbart en studert musiker og komponist, varter opp med. 
      Hans Mikkelsen påpeker altså det forunderlige ved den kraft et slikt instrument som Emanuels trompet har, samtidig hevder han at alle vet at «den største Sygdom» kan leges med musikk. Beskrivelsen av den relativt beskjedne virkningen av Emanuels trompetspill tyder på at påstanden om instrumentets kraft er satirisk; bak disse verselinjene anes Skriftens ord om Guds kraft (Jes 7) og hornene som fikk Jerikos murer til å falle
(Jos 6). Opplysningen om at Emanuel ikke var dårligere til å blåse enn
noen på Skagen, kan vise til et horn som varsler storm. I så fall blir menneskets mulighet til å fremkalle lyd på ulike instrumenter satt i perspektiv; hvor lite evner ikke mennesket stilt overfor en opprørt himmel på et skarve nes ved et buldrende hav? Ved linjen om musikkens kraft til å læge sykdom har Just Justesen sett nødvendigheten av en fotnote: «Vid. Jamblich. libr. de Mysteriis Ægypt. confer Tydske Jochums Reflexioner der over Hist. sui Temp. pag. 430.»

Egyptiske mysterier er utvilsomt forelegget for tittelen på Paul Botten-Hansens påbegynte roman, Norske Mysterier (1851, illustrert av Ibsen). Det er også verdt å merke seg at Jamblikos er en av favorittforfatterne til Julian Apostata (331–63), hovedpersonen i Ibsens Kejser og Galilæer (1873). Julian sverget til mysteriekulten og den gamle hedenske kunnskapen og er naturlig nok svært opptatt av skriftene til Jamblikos.
      
        

        

Kommentarer til Den politiske Kandstøber XII

På slutten av første scene, annen akt dukker mester Hermans kone, Geske, opp. Det er hun som har utspillet i andre scene, der hun skjeller ut mannen fordi han ikke er seg sitt ansvar som husbond bevisst, men stikker av til vinhuset for å bygge luftkasteller sammen med resten av Collegium Politicum. Geske trekker blant annet frem at ektemannen ikke har overoppsyn ("Indseende") med sine folk, noe som fører til at kannestøperiet mister det ene arbeid etter det andre. På grunn av mester Hermans forsømmelse har Geske måttet ta på seg mannens tradisjonelle oppgave i familien: hustukten. Frem til Christian 5.s Danske Lov (1683) hadde husbonden rett til å refse barn, tjenere og hustruen korporlig. Etter innføringen av denne loven mistet mannen retten til slå konen, men at menn kunne ty til en slik straff, fremgår av teksten idet Herman sier at han for en to-tre år siden ville ha smurt sin kones rygg for sådanne ord. Men etter at han har begynt å lese i politiske bøker, har han lært seg til å forakte en slik oppførsel. For å roe konen ber mester Herman verten skjenke henne et glass øl, noe som gjør henne enda mer opphisset. Herman ber verten gi henne et glass brennevin siden hun har "forivret sig", men Geske repliserer med å gi mannen en ørefik. Rollebyttet er fullført: Konen refser mannen korporlig.

                                 Geske (før hun er blitt fru Bormester).


Opptrinnet leder til en diskusjon om ekteskapet (tredje scene). Gert Buntmager har utpønsket et forslag der ektepakten omdannes til en tidsbundet kontrakt liksom ved husleie. Dersom mannen ikke er fornøyd med konen, kan han si opp pakten for eksempel en bestemt tid før mikkelsdag. Hvis han derimot er fornøyd, kan kontrakten forlenges. Frantz påpeker at også konen kan bli misfornøyd og ønske å skille seg fra "en Mand, som enten var ond imod hende, eller som var en Dagdriver, der alleene aad og drack, og intet vilde arbejde til Kones og Børns Underhold. Eller hun kunde faa Lyst til en anden, og giøre Manden alting saa broget, at hand mod sit Forset lod hende fare." Han foreslår at hvis konen blir "balstyrig", skal mannen nekte å søke seng med henne til hun bedrer seg. Gert mener at dette kan bli like ille for mannen som for konen, og Frantz foreslår da at mannen kan "gaa extra". Hvortil Gert svarer at det kan jo konen også gjøre.
      Diskusjonen om ekteskapet følger rett etter de idiotiske forslagene om oversjøisk handel, kompanier og kolonier. Det bringer tanken hen på Holbergs omtale av de "Moscovitiske Koner" som gremmer seg dersom mannen slutter å slå dem. Disse konene nevner han to ganger under behandlingen av omlegningen - eller omstøpningen - av Danmarks handel som fant sted i forfatterens egen samtid og nære fortid, da merkantilistiske ideer stod i svang. Det var Christian 4 som på begynnelsen av 1600-tallet - med lite hell - hadde introdusert merkantilismen i Danmark, blant annet nettopp ved etablering av hjemlig industri, nemlig tekstilmanufakturer, dannelse av handelskompanier som seilte på fjerne farvann og grunnleggelse av kolonien Tranquebar i India. 
      I tidligere innlegg har jeg argumentert for at det er Christian 4s merkantilistiske foretaksomhet som Holberg raljerer med i form av planene til mester Herman og de andre deltagerne i Collegium Politicum. Men merkantilismen fortsatte langt inn i neste århundre. Det fremgår av Holbergs beskrivelse, blant annet i "Handelen" (Dannemarks og Norges Beskrivelse, 1729) at det var utbredt motstand blant danske kjøpmenn mot omstøpningen, blant annet kravet om frakt av varer på landets egne skip. Både i "Handelen" og i "Anden Samtale Imellem Tvende Kiøbmænd, SYLVESTER og MONTANUS. ("Samling af adskillige Nye Samtaler", 1729) sammenligner Holberg kjøpmennene som ikke ønsker forandring, det vil si slutte å betale for frakt til utlendinger, med nevnte russiske koner. Samme koner omtales også i Moralske Tanker, "Libr. I, Epigramm. 109." og "Libr. II, Epigramm. 74." på en måte som er av interesse for sammenhengen med de danske kjøpmennene.
      Det eksisterer en parallell mellom Herman von Bremen og den ideelle danske kjøpmann som Holberg etterlyser, nemlig en som vil begynne å frakte varer på landets egne skip. Herman tar som nevnt til orde for at Hamborg skal drive handel med India, liksom hollenderne - åpenbart på hjemlige og ikke hollandske skip. Handel på egne skip er blant hovedpremissene som Holberg trekker frem i beskrivelsen av den "nye" handelspolitikken, som altså ble forsøkt av Christian 4 over hundre år tidligere med store tap. I de to nevnte skriftene om handel sammenligner Holberg de bakstreberske danske kjøpmennene med de russiske konene:

"og mange Kiøbmænd selv syntes, at det var dem bedre og sikkere at lade sig Vahrene af fremmede bringe til Stue-Dørren for lettere Priis, ey eftertænkende hvilke Frugter saadan Magelighed i Tidens Længde vilde frembringe, og er det ubeskriveligt hvilke Mouvemens Kiøbmænd selv have giordt til at promovere deres egen Ødeleggelse, og hvilke indstændige Ansøgninger de have giordt for at leve stedse under Engelsk, Hollandsk og Hamborgsk Aag, indtil de havde en Skilling tilbage, saa at man i slig Fald kand ligne deslige Kiøbmænd med Moscovitiske Koner, hvilke blive bedrøvede, naar de ikke maa leve paa deres gamle sædvanlige Maade, der er, at de maa faae Hugg hver Dag af deres Mænd."

Konklusjonen må bli at de moderne kjøpmennene ikke er som de gammeldagse russiske konene, som er begjærlige etter å få hugg av ektemannen; de merkantilistisk innstilte kjøpmennene motsetter seg å bli tuktet av utlendinger ved å tvinges til å betale fraktpenger. Holbergs ideelle kjøpmann ønsker altså ikke å la seg tukte. Her skal vi se på referansen til de hårdt tuktede russiske konene i sin rette sammenheng. Ludvig Holbergs Skrifter nevner to mulige kilder, Montesquieus Lettres persanes og den anonymt utgitte Das veränderte Russland. Bibliografiske detaljer (se under) viser at Holberg har vært kjent med sistnevnte verk. I begge verkene fremgår det at "huggene" i utgangspunktet følger som resultat av at mannen, som husbond eller herre, straffer konen fordi hun har gjort noe galt. Dette retter seg etter den gamle oppfatningen der mannen skal utøve autoritet overfor hustruen, slik som overfor barna og tjenerne i husstanden. I et brev fra en russisk kvinne til sin mor, som siteres i Lettres persanes, forteller kvinnen at hun bevisst går inn for å gjøre gale ting, som å forlate huset når det er mye som burde gjøres, for å påkalle mannens korporlige avstraffelse. I "Fortale til Peder von Havens Reise udi Rusland" (1743), som handler om hvordan Russland er blitt etter Peter den stores storstilte modernisering av landet, nevner Holberg "Autor til det forandrede Rysland" som en som har skrevet hvordan Peters rike kunne bli. 

I «Epistel 223» trekker Holberg frem en rekke likheter mellom Peter den store og Christian 4, blant annet støper begge sine riker om i en annen form. Samme formulering bruker Frantz Knivsmed i forbindelse med Collegium Politicums iver etter å reformere «Republiquen». Frantz resonnerer slik at riktignok kan mester Herman være en god borgermester ettersom han er studert, men hvor finner de en ny borgermester når han er død? «[…] thi, naar Republiqven er kommen paa Knæ, er det icke saa let at støbe den om igien i en anden Form, som at støbe en Tallercken eller en Kande om, naar den er fordervet». Motivet gjentas i Tredje akt, Scene 1 der Sanderus klager over håndverkere, deriblant kannestøpere, som uttaler seg om politikk, hvorpå Abrahams repliserer: «Det er sant; thi samme Kandstøber kand reformere det heele Romerske Riige, medens hand støber en Tallercken, og agere baade Landstøber og Kandstøber paa engang […]» Herman von Bremen støper altså om på land, akkurat slik som Christian
4 og Peter den store. Dette skal jeg komme tilbake til i sin fulle bredde.
      I Das veränderte Russland fortelles også om forhold som er ved det gamle, slik som at russiske koner blir fortvilet dersom mannen ikke slår dem. Den anonyme autor forsøker å forklare bakgrunnen for denne ut fra europeisk synsvinkel merkelige oppførselen. Russiske koner - her presiserer forfatteren at han sikter til alminnelige folk - er ofte henfalne til drikk og andre uvaner og forsømmer husarbeidet. Mannen svinger pisken fordi han bekymrer seg for barnas oppdragelse, og dette er tegn på at han fremdeles ønsker å være gift; konen har ektemannens nåde. Men hvis han skulle miste alt håp om konens forbedring, eller selv begynner å gi blaffen, lar han kone og barn gjøre som de vil, forlater dem og begynner å henge med andre tøyter. Dette scenariet minner om diskusjonen i Collegium Politicum om de ekteskapelige forhold, jfr. forslaget om å "gaa extra".
      Tukt er det sentrale begrepet både i omtalen av de russiske konene og i de ekteskapelige forhold som herr og fru kannestøper von Bremen representerer og som drøftes i Collegium Politicum. Den tradisjonelle ekteskapsmodellen i Russland krever at hustruen utfører sine plikter i husholdningen, barna oppdras og at ektemannen har "innseende", for å sitere fru kannestøper, med husstanden. Her kan det legges til at det tradisjonelt er husbonden som sørger for at husholdningen har noe å leve av. Det kan også trekkes en linje fra denne modellen til syndefallsberetningen, der det står at Gud vil mangfoldiggjøre kvinnes møye og svangerskap; med smerte skal hun føde barn; hennes attrå skal stå til mannen, og han skal herske over henne. Mannen på sin side må arbeide med en gjenstridig jord for å skaffe føde og må ete brødet i sitt ansikts sved. 

                                         Kartenspielbuch, 1588.

Dette er en ganske dekkende beskrivelse av de betingelser den russiske bondestand levde under, og disse ble neppe vesentlig bedre under Peter den stores reformer. At samme bondebefolkning kunne føle behov for den virkelighetsflukt alkoholen bød på eller stikke av fra forpliktelsene, er ikke noe under. Det er der tukten kommer inn, som skal demme opp for utglidninger innen husstanden som kan ende med at folk havner på landeveien som betlere.     
             

I neste innlegg skal blikket flyttes fra den tradisjonelle russiske bondehusholdning til mester Hermans angivelig hamborgske kannestøperi.  

Kommentarer til Den politiske Kandstøber XI

I mitt forrige innlegg hevdet jeg at det er diskrepans mellom Holbergs omtale av Christian 4s fire grønlandsekspedisjoner i Dannemarks og Norges Beskrivelse og i Dannemarks Riges Historie, idet forfatteren i det første verket skriver at man ikke kunne finne det gamle land, mens han i det andre forteller om møter med de "ville" på Grønland. Dette skal formodentlig forstås slik at Holberg med "det gamle land" ikke mener øya Grønland, mener fristaten som ble utviklet på grunnlag av den norrøne bosetningen som Eirik Raude tok initiativ til på 980-tallet, som etter hvert ble dansk koloni. Bebyggelsen var konsentrert til Østerbygd, Vesterbygd og Midtbygd på Grønlands sydvestre kysttstripe. Kolonien dannet basis for den gamle grønlandshandelen, som Svartedauden satte en stopper for, og på begynnelsen av 1500-tallet var "det gamle land" blitt avfolket.
      Replikkvekslingen mellom Gert Buntmager og Frantz Knivsmed refererer høyst sannsynlig til beretninger om møter med de "ville" som fant sted under Christian 4s første og andre grønlandske tog, henholdsvis i 1605 og 1606 under Godske Lindenaus kommando. Også beretninger fra kjøpmannsekspedisjonen i 1636 kan inngå i referansegrunnlaget. De danske oppdagelsesreisende møtte altså ingen gamle nordboer eller frender på Grønland, bare "ville" eller inuitter. 

Kommentarer til Den politiske Kandstøber X

Etter at Sivert Pose-Kiger har sagt seg enig med mester Herman om at Hamborg bør henvende seg til kongen av India for å opprette handelsforbindelser, råder Gert Buntmager heller til "Compagniers Oprættelser paa Grønland og Strat Davids, thi saadan Handel er Staden langt nyttigere". Her forveksler nok Gert kompanier og kolonier, for kompanier opprettes hjemme, mens kolonier erhverves i utlandet. Ellers er det naturlig at han som buntmaker gjerne vil ha handel med Grønland, hvor man kan få tak i pels. Ludvig Holbergs Skrifter kommenterer at dette nok er en hentydning til misjonæren Hans Egede som kom til Grønland i 1721 som representant for et bergensk handelskompani. Men det finnes også eldre historiske referanser for replikken, noe som blir desto mer tydelig dersom den sees i sammenheng med Frantz Knivsmeds reaksjon i replikken som følger rett etter:

"Jeg mercker, at Gertes Votum sigter meer til egen Nytte end Republiqvens Beste; thi til de Indianske Reyser trenger mand icke saa meget til Bundtmageren, som til de Nordiske Reyser. Jeg for min Part holder for, at den Indianske Handel overgaar alle udi Vigtighed; thi udi Indien kand mand undertiden for en Kniv, Gaffel eller Sax faa af de Vilde et Stycke Guld, som vejer ligesaa meget." 

I "Kommentarer til Den politiske Kandstøber IV", i "Parykkmakeren som ble forvandlet til knivsmed", skriver jeg bl.a.: "I Holbergs verker er rakekniven symbol for satirikerens penn - eller munn - og inngår i et metaforkompleks sammen med barberer, parykk og hueblokk." 

Vi skal se på hvilken konge Holberg/Mikkelsen raker med knivsmedens replikk. 

      
I kapitlet "Handelen" i Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729) omtaler Holberg både Hans Egedes ekspedisjon til Grønland i 1721 og grønlandshandelens historie. Både Christian 3 og Frederik 2 gjorde enkelte forsøk på å sende ut ekspedisjoner for å lete etter Grønland, uten at det lyktes. Det var først under Christian 4 at det kom det rev i seilene.

"Den store og muntere Konge Christianus 4. greb dette verk an med allerstørste iver. Han skikkede skibe 4. gange did hen, som kand sees af hans historie, hvorudi disse tog ere indførte, men kunde dog ikke finde det gamle land, (...)"

I Christian 4s historie i Dannemarks Riges Historie (1732-35) står følgende: 

"(...) saa meget laae Handelen ham paa Hierte, for hvis Skyld han giorde større Enterpriser end nogen Konge udi Europa paa de Tider. Og, som han havde hørt, at de Norske i gamle Dage havde haft Colonier paa Grønland, og samme forladte Colonier vare siden forgiæves længe eftersøgte, satt han sig fore at giøre et Forsøg paa at opfinde samme forladte Steder igien (...) Men som Christiani 4. Hovet-Lyst var at giøre Decouverter til Handelens Forfremmelse, saa haver ingen Konge derpaa mindre sparet Umag og Bekostning. Højstbemeldte Konge tog sig paa samme Tid dette Verk med Alvor an, og til den Ende lod forskrive en forfaren Søe-Mand fra Engeland, som havde Navn for at kiende det Grønlandske Hav."

Så følger beskrivelsen av det første og det andre grønlandske tog som viser at Grønland faktisk ble funnet. Hva som er årsaken til denne diskrepansen mellom de to historieskriftene, er jeg ikke kjent med. I 1624 utkom Jens Munks beretning om forsøket på å finne Nordvestpassasjen, Navigatio Septentrionalis. Det må være denne ekspedisjonen Holberg sikter til med den fjerde gang som Christian 4 sendte skip til Grønland. Munk forteller at de fikk Kapp Farvel på Grønland i sikte. 

Jens Munks kart over området mellom Kapp Farvel på Grønland og Hudson Bay i Canada sett fra nord (1624).

Det er verdt å merke seg at både i Dannemarks og Norges Beskrivelse og i Dannemarks riges Historie finnes en skildring av grønlenderne som har betydning for tolkningen av Frantz Knivsmeds replikk. Samtidig som knivsmeden avslører  buntmakerens egeninteresse ved forslaget om å opprette companier på Grønland og Strat Davids, røper han en total mangel på forståelse. Frantz tror det er fordi de som foretar nordlige reiser trenger pels, at Gert gjerne så at Hamborg handlet på Grønland, mens det selvfølgelig er muligheten til å kjøpe pels som inngår i bakgrunnen for opprettelsen av grønlandske kompanier - riktignok i København i 1636 òg siden altså i Bergen. Gerts neste misforståelse er at "de Vilde" i India veier opp gull mot vekten av en kniv, gaffel eller saks. Misforståelsen er dobbelt; Frantz hevder at ostindiahandelen foregår med ville mennesker, og at samme ville forholder seg til metallverdien på gull og jern. Men som det fremgår av Holbergs omtale av de danske ekspedisjonenes møte med grønlenderne, er det nettopp grønlenderne, som knivsmeden ikke ser vitsen med å handle med, som bytter til seg "speyle, knive og naale" for verdifulle varer, deriblant "reve og kobbeskind". Dette står å lese i Dannemarks og Norges Beskrivelse. 

Etter Jens Munks mislykkede forsøk på å finne Nordvestpassasjen sendte ikke Christian 4 flere skip til Grønland, men i 1636 gikk altså flere kjøpmenn i København sammen og dannet Grønlandske kompani. To skip ble sendt av gårde til Grønland, og historien om den umake handelen stammer fra denne ekspedisjonen. Passasjen der handelen omtales fortsetter som følger: 

"Men ret som de stode udi handel sammen, løsede man en Canon, maa skee for en sundhed, som blev drukken, hvilket jog saadan skræk udi de vilde, at de styrtede sig udi søen, og reysede ikke hovederne udi veyret, førend de vare nogle 100. skridt fra skibet; Saa at man havde stor møye med at lokke dem tilbage."

Jeg kjenner ikke kilden til beretningen, men tolkningen byr ikke på noe problem. Kompaniets representanter er fornøyd og skåler for den lukrative handelen med de ville. Kanonen som avfyres, forteller at skålen er for Christian 4, grønlandshandelens og kompanidannelsenes inspirator. Regelen var at når kongen skålte eller noen skålte for ham, skulle dette markeres ved avfyring av en kanon, alternativt trompetfanfare. Men siden dette var en ren kjøpmannsferd, var neppe trompetister medbrakt, så fikk det holde med en kanonsalutt. Hvorvidt historien er sann, vet jeg ikke. 

The king doth wake to-night and takes his rouse, / Keeps wassail, and the swaggering up-spring reels; / And, as he drains his draughts of Rhenish down,
/ The kettle-drum and trumpet thus bray out / The triumph of his pledge.


At det var lukrativt å handle med "de ville", fremgår også av Dannemarks Riges Historie:

"Snart var hans (Godske Lindenaus) Skib ikke bleven seet af de Vilde paa Landet, førend de komme om Bord, hvor Amiralen tog imod dem med Glæde, og gav dem Viin at drikke, men de funde ingen Smag derudi, og drak heller Tran, som man siden skiænkede i for dem. De foragtede Guld- og Sølv-Mynt, som man viisede dem, og vare meere begiærlige efter Jern- og Staal-Arbeid, itemSpeiler, og andet smaat Dukke-Tøj, hvilket de tilbyttede sig for Reve, Biørne, og Kobbe-Skind, som de havde bragt med dem."

Replikken til Frantz knivsmed vitner om at han er et uvitende fjols, men vi skal huske at satyrikuser bruker kniv, nemlig rakekniven, til å rake øvrigheten med. Det er latterlig å anta at  den ostindiske handel foregår med "ville indere" som er lette å lure, men som like fullt er kjent med metallers vekt og verdi. Med denne misforståelsen står vi overfor kongen som rakes i Den politiske Kandstøber": Christian 4. 
     

Med seg om bord på reisen til Ceylon i 1618 hadde Ove Giedde en samling Corona danica med det formål å få dem anerkjent som handelsmynt. Det har vært spekulert i om Corona danica opprinnelig ble myntet ut med ostindiahandelen som mål. Om dette skriver J. Wilcke (Christian IV's Møntpolitik 1588-1625) blant annet at man – det vil si kongen – har:

"(…) i bedste Fald kun forsøgt ogsaa at bedrage Ostindiens Folk med denne Mønt. Men Inderne var for kloge; de nærede Mistanke til denne ’smukke’ Mønt og betænkte sig ikke paa at give Mistanken Udtryk. Under alle Omstændigheder er det ganske klart, at Kronen som 1 ½ Specie i Ostindien straks nød en ligesaa krank Anseelse som den efterhaanden opnaaede i Danmark selv saavelsom i det øvrige Europa."

Historien om indernes oppdagelse av at "Corona danica" var underlødig, står å lese i Ove Gieddes journal fra ekspedisjonen, et kildeskrift Holberg viser til nettopp under omtalen av admiralens forhandlinger med «Kongen eller Naiken af Tansiur» i forbindelse med erholdelsen av Tranquebar. 

For 4. november 1620 står blant annet følgende:

"Samme aften var jeg hos Naichen, hvor han de overleverede 8 første puncter lod oplæse, og sagde os, de andre den efterfølgendes dag at ville høre, og derhos skriftligen overlevere, hvis han af mig på min herres vegne vilde begiere. Jeg lod hannem see min herres hele og halve Sølvkroner, som hannem saare vel befaldt, og sagde, derpaa stor arbeide at være, og adspurgte, om det var got sølv, og hvor meget det veiede? hvortil jeg sagde, at han dennem kunde lade forsøge og veie; hvortil han nogle beholdt." 

For 7. november skriver Giedde:

 «Om aftenen var jeg hos Naichen, som sagde, at min herres sølvkroner vare ikke bedre udi sølv end 14 fanous og ¼. Sagde han, at vi med de Portugiser maatte være venner (…)» 

        Corona danica med selveste myntherren i helfigur iført nette hoser.

Kommentarer til Den politiske Kandstøber IX

Sivert Pose-Kiger og oppasseren Sivert forholder seg begge til en person, henholdsvis Jacob von Bremen og Falk, som mener at han er forutbestemt til å utvirke storverk, men som faller for sin egen hybris. Hos Holberg er det nesten snakk om en standardkarakter, og gjennomgående felles helten av skuter og seilaser. Kremmeren Peder Paars har satset stort sammen med skipsfellene på å fylle en jakt med varer - formodentlig tekstiler, pels, pyntebånd, pepper og sølvsaker dersom innholdet i heltens reisekiste tas som pekepinn - og seile fra Kalundborg til Århus. Men underveis driver jakten ut av og havarerer utenfor Anholt, for siden å legge til i feil havn, slik at den bankerotte kremmeren må traske landeveien til Århus, "fast som nøgen". Niels Klims reise derimot går  under jorden, men etter at han er blitt utropt til keiser, konge og storhertug og begynner å bygge en flåte, dukker undergangstegnene opp. 

"Da jeg havde fået det fra hånden, følte jeg mig som en anden underjordisk Alexander der skulle slippe lige så store kræfter løs her som han engang havde gjort det i vores verden. Magtbegærets vanvid eskalerer i det uendelige og lader sig aldrig standse. Nogle år tidligere havde et ydmygt embede som degn, sekretær eller præst været mit største ønske, højere ambitioner havde jeg ikke. Men nu forekom fire eller fem hele riger mig at være for lidt – så i forhold til min ærgerrighed, der voksede sammen med magten og rigdommen, havde jeg aldrig været mere fattig og forarmet." (Peter Zeebergs oversettelse)

Nøkkelord for eventyreren - som gjerne er prosjektmaker - er storhetsmani, flåte, kompanier, som fører til fall, skibbrudd og bankerott. Som vist i de tidligere kommentarene til Den politiske Kandstøber, fremtrer Jacob von Bremen som et satirisk portrett av Christian 4. Finnes en person med navn Sivert som har tilknytning til kongens heidundrende merkantilistiske seilas? Kan denne personen knyttes til nedtegnelser av samme "seilas"; jevnfør Falks oppasser Sivert som får den låste mappen med poetens havarerte skriveprosjekt, hans romantiske diktportefølje (utvilsomt en henspilling på Ibsens egne nasjonalromantiske dikt)?

Rent konkret gikk Christian 4s merkantilistiske seilas av stabelen 17. april 1599, da kongen innledet reisen til "Norges yderste Egne, lige til Kildin og 'Olenia'  med syv af de største Skibe: Victor, Gideon, Josaphat, Raphael, S. Michel, Hector, Duffven, Pappegøjen". Den som har forfattet disse linjer (på latin) er oversekretæren i Danske Kancelli, adelsmannen Sivert Grubbe. Også Jonas Carisius, sekretær i Tyske Kancelli, førte journal under reisen. Sivert Grubbe, kongens nære venn og svirebror, har samvittighetsfullt loggført drikkingen til kongen eller "kapteinen" (påbudt tittel under reisen), mens Carisius, som var lege, interesserte seg mer for naturobservasjoner.

Ekspedisjonens hensikt var å markere myndighet i rikets nordområder hvor utlendinger, deriblant engelsmenn, hollendere, russere, svensker og samer, drev virksomhet, som fiske- og pelshandel, uten å svare toll til Christian 4; kongen var av den oppfatning at havstrekningen utenfor Norskekysten tilhørte ham. På slutten av 1500-tallet var det stor aktivitet i Nordområdene, til vanns som til lands. I tillegg til jakt, fiske og handel hadde letingen etter Nordøstpassasjen begynt; hensikten var å finne en nordlig vei til Ostindias ettertraktede varer. Kaptein Christian Frederiksen seilte i kjølvannet til Willem Barentsz’ berømte ekspedisjon i 1596–1597, som nettopp hadde som mål å oppdage Nordøstpassasjen. Det var først og fremst handel på Ostindia som motiverte hollendernes utforskning av de nordlige farvann. Etter først å ha oppdaget Spitsbergen og Bjørnøya nådde Barentsz og mennene hans nordspissen av Novaja Semlja. Etter en fryktelig overvintring klarte 12 av mannskapet å ta seg til Kola, hvor de ble reddet. Da var Barentsz og fem andre døde. I 1597 vendte det reduserte skipsmannskapet hjem til Nederland, 1. november ankom de til Amsterdam. 

"Da vi kom dit, ble mange forbauset, for man hadde for lengst regnet oss som døde. Nyheten spredte seg over byen og nådde også frem til Prinsenhof, der Arnoldus Witfeldius, kansler og ambassdør til Kongen av Danmark og Norge, Gøtene og Vendene, satt med til bords. Derfor ble vi straks ført dit og har overfor nevnte herr ambassadør og herrene borgermestrene berettet om vår reise og våre opplevelser." (Beretningen er hentet fra Willem Barentsz’ siste reise. Etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598. Oversatt og med innledning, kommentarer og noter av Inez Boon Ulfsby, Oslo 1997.

                 Willem Barentsz' skip i ferd med å skrus inn i isen.

Halvannet år etter møtet mellom Christian 4s ambassadør og de hollandske oppdagerne seiler kongen selv ut fra København med Kola som mål. Christian har neppe trodd ekspedisjonen skulle klare å finne en passasje til India, men drømmen om en gang å gjøre en slik oppdagelse, har nok spøkt i tankene hans. I 1610 gav kongen den dansk-norske sjøfareren Jens Munk i oppdrag å lete etter nettopp Nordøstpassasjen. Ekspedisjonen mislyktes. Ni år senere sendte Christian ut en ny ekspedisjon for å lete etter den motsatte passasjen, nemlig Nordvestpassasjen, stadig under Munks ledelse. Under overvintringen i isen døde 63 menn av skjørbuk. På mirakuløst vis klarte Munk å ta seg tilbake til Bergen sammen med to andre overlevende. 
      Christian 4s ekspedisjon til Kola er første kapittel i kongens storstilte merkantilistiske eventyr der tollinnkreving - eller posekikking - var av grunnleggende betydning. Sivert Grubbes dagbok, som er skrevet på latin, forteller altså at syv av flåtens største skip, omtrent halve den dansk-norske orlogsflåten, var med på ferden. "Kapteinen" befant seg om bord på "Victor", ekspedisjonens flaggskip, det gjorde også Sivert Grubbe. 

                                                  
                                              Fregatten "Victor".   

Sivert Grubbes innførsel for 14. mai lyder (Holger Fr. Rørdams oversettelse):

"For god Medbør kom vi endelig med alle vore Skibe, undtagen Pappegøjen, til Varø Havn omtrent Kl. 8 om Morgenen. Her traf vi to engelske Skibe, som strax overgav sig. Hvad der var i Skibene blev erklæret for god Prise. (...)"

Fra Anniken Steinbakks "Fra Mare Nostrum til Mare Liberum. En studie av konflikten mellom Danmark-Norge og England i perioden 1553-1625":

"For om lag 460 år siden satt man i England og planla hvordan man skulle komme seg til de nye og presumptivt lukrative handelsmarkedene i Østen. Verden var delt – èn del til Spania, èn del til Portugal; det hadde paven bestemt. Engelskmennene hadde riktignok tilgang på markeder rundt Østersjøen, i dagens Baltikum, men adgangen til disse var styrt av Danmark-Norge, hvis rike i denne perioden omfattet begge sider av Øresund. Tollen og avgiftene for å seile gjennom sundet hadde lenge vært ett irritasjonsmoment. I 1553 dro noen modige menn ut fra England på jakt etter Nordøstpassasjen. Plutselig hadde man fri tilgang til det russiske markedet – uten å måtte betale Sund-tollen til Danmark-Norge. Årene gikk, land skiftet ledere, og i 1596 kom Christian IV til makten i Danmark-Norge. Tre år senere, i 1599, legger skipet «Victor» ut fra København. Om bord er Christian IV selv. De er på vei mot Norge, herunder Nordkapp, og Nord-Russland. Hensikten er å synliggjøre Danmark-Norges suverenitet over området, etter mange års diskusjoner med England om retten til å ferdes her, og på hvilke vilkår slik ferdsel i så fall skulle finne sted."
Christian oppbrakte flere engelske skip underveis, som må sies å være det eneste nyttige kystvakttoktet foretok seg. Men flåtens tilstedeværelse var samtidig en markering overfor andre makter.

Rune Blix Hagen skriver i "KONG CHRISTIAN IVs TOKT TIL DET YTTERSTE NORD I 1599":

"Formålet med toktet var å rense "Hans Kongelige Majestets strømme" for sjørøvere, fribyttere og andre som seilte øst– og nordom Vardø uten å ha betalt toll eller innløst seilingspass. Overfor de europeiske landene ville Christian Kvart demonstrere at flåtestyrke betydde militær sjømakt. Den dansk-norske armadaens opptreden på den nordre flanke for godt og vel fire hundre år siden var ei kraftfull markering overfor andre europeiske stater av hvem som hadde herredømmet over sjøterritoriet i nord. Suverenitetshevdelsestoktet framsto dessuten som et utvetydig svar på svenske og russiske utfordringer omkring retten til land og skatt på Nordkalotten. Denne skjellsettende ekspedisjonen til de nordlige breddegrader var Christian IVs første store utenrikspolitiske initiativ. Den ga da også gjenklang over store deler av Europa og markerer derfor den dansk-norske kongens inntog som betydningsfull og respektinngytende aktør i europeisk storpolitikk de kommende tiårene."

Til tross for "Victor"s 44 kanoner var det liten våpengny under seilasen; størst ståhei var det nok under "kapteinen"s mange drikkegilder fra Kola i nord til Grimstad i sør, som altså er punktlig nedtegnet av Sivert Grubbe. Dette har jeg omtalt i innlegget "Loggføring av drikk og svir (Vildanden og Peder Paars)" (www.holberg-ibsen.blogspot.com, 26.11.17. Her er et utdrag:

Hans Mikkelsen - Holbergs pseudonym i sitt komiske forfatterskap - ynker seg over at dagboken kremmersvennen Peder Ruus har ført for prinsipalen, kaptein Paars, er blitt fordervet under jaktens havari utenfor Anholt. Dette medfører blant annet at han ikke kan fortelle "hvad han hver Dag, hver Maaltid pleide tære. / Hvor mange Potter Øll min Helt om Dagen drack (...)" Til sistnevnte linje har den lærde Just Justesen føyet en note der han forklarer at Mikkelsen vil raljere med skribenter «som tegne op alt hvad dem vederfares. Der ere fundne adskillige saadanne Journaler efter en og anden, hvormed de haver villet gi tilkiende, at de icke havt meget at bestille.» Substantivet «Ruus» viser hos Holberg i de fleste tilfeller til «rus fremkalt av alkohol». Det er nærliggende å tolke skriverens etternavn "Ruus" i denne betydningen. Fem linjer etter at Peder Ruus er blitt introdusert, uttaler skriveren: «Det meget bedre er en ærlig Ruus at drikke, / End at forlove sig […]» Det kan gi en ekstra vekt til Ruuses nedtegnelse av alle de potter øl som Paars drakk under seilasen. Disse detaljer bringer tanken hen på danmarkshistoriens "fuktigste" dagbok, nemlig den som Sivert Grubbe førte under Christians 4s flåteekspedisjon til rikets nordligste utpost Vardø og videre til Kola i 1599. Den inneholder detaljerte skildringer av fyllefester. Journalinnføringene for øvrig gjaldt i hovedsak enkelte oppbringelser av fremmede skip, grunnstøtingen til kaptein Frederiksens skip «Victor» og en rettssak mot en russisk trollkatt. Her skal nevnes enkelte eksempler på den kongelige ranglingen.

Den 17. mai seilte "Victor" forbi Kildinøya og la siden til havn i Olenja etter

å ha gått på et skjær i innseilingen. Her brakte en russisk befalingsmann, «Gylvanisch», som var i følge med ti andre russere, Kapteinen en god skinke og et smakfullt brød. Samtidig tilbød «Gylvanisch» den skibbrudne Kapteinen all den hjelp han kunne trenge. Christian Frederiksen takket ved å beverte russerne slik på skipet, «at de kom fra Borde som Svin og Bæster». For 11. juni er kun følgende anført: «Stormen stillede lidt af, og vi drak noget i Kaptejnens Kahyt». Da følget omsider ankommer Bergen 21. juni, innleder danskene en heidundrende svir som skal vare ut måneden. Sivert Grubbe har gjort følgende innførsel for 23. juni: "Kaptejnen indbød alle Adelsmend, der havde været med paa Rejsen til et Gilde i Apothekerens, Nicolaus de Freuncks, Hus, og der blev vi svært beværtede. De smukkeste Piger fra Bergen vare tilstede og vi dandsede ordentlig med dem, glade over, at vi endelig vare komne til et Sted, der var efter vor Smag. Tilsidst, da vi havde drukket tæt og dandset nok, slog vi Apothekerens Vinduer i Stykker, og drog Omsorg for, at Kaptejn Christian Frederiksens og alle vores Vaabenmærker bleve indsatte i dem til Erindring." 30. juni: "Hvilede vi en Smule ud efter vore Drikkelag, da vi havde gaaet i en stadig Rus, saa Naturen tilsidst nægtede sin Tjeneste, og det ikke var os muligt at drikke mere; vi maatte saaledes gjøre en Dyd af Nødvendigheden."

Kommentarer til Den politiske Kandstøber VIII

Sivert Pose-Kigers fornavn opptrer kun i ett av Holbergs skjønnlitterære verker, Den politiske Kandstøber. Dette er parallelt til at navnet kun er brukt én gang i Ibsens verker, nemlig i Kærlighedens Komedie (1863). Hovedpersonen er dikteren og idealisten Falk, som holder seg med en oppasser, Sivert. Blant sammenfallende motiver i Holbergs og Ibsens komedie er kompanier som driver med "Hollandsk Last" - og som går fallitt - motvilje mot å betale toll til utlendinger og preferanse for sjøveis befordring av Østens eksotiske varer.

Under et teselskap på fru Halms løkke ved Drammensveien oppfordrer Falk til jakt på kjærlighetens blomst og ender selv med å velge teen. Dette er en bommert ettersom den egenskap poeten priser, smaken på teen, ikke har noe hverken med knopp eller blomst å gjøre, men med plantens blader – etter at de er blitt tørre, liksom halm. Falks påstand om at førstegrødens knopper blir sanket, vitner om slette kunnskaper i botanikk, et fag som burde inngå i enhver dikters ballast. Deretter viser Falk til ”et gammelt Ord” som sier at noe av aromaen forsvinner, hvis teen føres over havet. At tesen er gammel, kan tyde på at nevnte problem knytter seg til eldre forhold, nemlig til skutene som innledet ostindiatrafikken under de store oppdagelser, da det tok så lang tid på veien rundt Kapp det gode håp at cargoens kvalitet var truet. Falk hevder at teen, som selskapet drikker, blir fraktet landveien for å forskånes for "Havluft" og "Frihedsbølgerne", det vil si sjøreisen rundt Kapp:

Igennem ørknen må den, over bakkerne, –

må svare told til Russen og Kosakkerne; –

de stempler den, så får den vidre fare,
så gælder den blandt os for ægte vare.

Nok en gang tar Falk feil, for teen som selges i Norge på begynnelsen av 1860-tallet, er ført over havet av teklippere rundt Kapp det gode håp. Dette var den raskeste måten å få varen frem til det europeiske markedet på. Falk derimot er ukjent med at teen som han og resten av selskapet drikker, faktisk blir utsatt både for bølger og sjøluft ombord på de skarpe klipperne. Dette forteller at Falk er dårlig orientert om det som skjer i samtiden. Klipperfarten fikk stor oppmerksomhet i avisene på grunn av de dramatiske kappseilasene mellom skipene som fraktet te fra Kina - ifølge Falk "'Himmelriget'  i det fjerne Østen" - til England. 

           
                             Teklipperen "Adelaide", litografi fra 1856.

       Harry Berstecher, "Tea Clipper Race" (Scottish Fisheries Museum).

Intetanende om nutidens virkelighet svermer poeten om den seilas som foregikk i gammel tid, på ostindiafarere som tilhørte hollandske, engelske og danske kompanier. Det er verdt å notere seg at Christian 4s luftkastell, dansk Ostindiske Compagni, ble avviklet på grunn av store tap i 1850, to år etter kongens død.

      Det er kun ved å tolke Falks påstand ut fra ovennevnte historiske kontekst at bitene faller på plass. Før portugiseren Bartholomeo Diaz’ seilas rundt Afrikas sydspiss en gang mellom 1487–1488 åpnet for sjøveien til India, ble Østens varer fraktet landveien med karavane fra opprinnelseslandet og frem til de europeiske markedene. Men den gamle fraktruten ble raskt utkonkurrert av den nyoppdagede sjøveien - til tross for havluft og bølger. En karavane kunne transportere noen hundre kilo, mens skutene klarte hundrevis med tonn, og det var aldri snakk om å vende tilbake til den møysommelige ferden over land.

Den berømte Silkeveien omfattet et helt nettverk av fraktruter. Den gikk nettopp gjennom ”ørknen”, blant annet Gobiørkenen, og over ”bakker”, i betydningen ”fjell”, som det var mange av, for eksempel langs den sentralasiatiske etappen. En av hovedrutene lå på nordsiden av Det kaspiske hav og Svartehavet, områder hvor det var umulig ikke å støte på russere og kosakker. Dersom disse så det som sin rett – rettmessig eller ei – å kreve toll av karavanen, var det nok klokest å punge ut. Skal man dømme ut fra historiske møter med kosakker, for eksempel de som fant sted under Napoleons tilbaketog fra Moskva i 1812, forløp møter med kosakker sjelden på en hyggelig måte. Hvorvidt kosakkene faktisk brukte stempel og ikke sabel for å få sin fortjeneste av varene, skal være usagt.

      Falk beklager altså at teen føres over land, og selv om han ikke direkte anbefaler å frakte den over havet i stedet, kan dette utledes av hans meget entusiastiske beskrivelse av sjøveien. Dersom man leser mellom linjene, er ikke Falk opptatt av at teen kan forskingres eller forderves på seilasen rundt Kapp det gode håp. Dette er jo absolutt et stormfullt farvann der slikt kan skje. 

Myten om Den flyvende hollender som inngikk en pakt med djevelen ved Kapp. har sin bakgrunn i hollendernes ostindiahandel.

Det som derimot plager poeten, er å måtte svare toll til russere og kosakker, noe som har en definitiv merkantilistisk gjenklang. Kursiveringen av ”de” kan tyde på at Falk mener noen andre burde stemple teen, det vil si ha fortollingsretten over varen, og da er det nærliggende å tenke på nordmennene selv, det vitner om at han er styrt av nasjonale merkantilistiske hensyn. 

Ved begynnelsen av tredje akt er Falk på vei til fjells for å samle folkeminne sammen med noen sangglade studenter. Tilsynelatende er han i ferd med å legge sitt tidligere liv bak seg, skjønt bærerne følger med med lasten: en kuffert og en vadsekk; sommerfrakken og en liten skreppe vil Falk bære selv. For øvrig har han en skrivemappe og noen bøker, som han gir til oppasseren. Denne bemerker at det er lås for mappen. Falk svarer: "Ja, der er Laas for Sivert." Dette er altså den eneste gangen "Sivert" opptrer i Ibsens verker, og sammenhengen ansporer til å finne nøkkelen til Falks opptegnelser eller alle hans "Vexler på poetisk Guld", slik han selv uttrykker det. En hel analyse av Kærlighedens Komedie hører ikke hjemme i dette blogginnlegget som inngår i Kommentarer til Den politiske Kandstøber. Hensikten er i denne omgang å vise at Ibsens bruk av "Sivert" peker mot samme merkantilistiske bakgrunn som Sivert Pose-Kiger. Falks litterære uttrykk eller metaforer er hentet fra danmarkshistorien slik den er fremstilt i Holbergs verker, hovedsakelig i de skjønnlitterære eller såkalte poetiske, der det finnes undertekstlige referanser blant annet til Christian 4s regime. 
      Også metaforikken til grosserer Guldstad, forsynlighetens talsmann, har en økonomisk klangbunn. Han kritiserer den romantiske poeten, som er ved å gå ut på dato, for å trekke fremtidsveksler på poetisk gull. Videre advarer han Falk mot å sette all den dyre restbeholdning han måtte ha av poesi inn i et enkelt dikt den ene dagen. Underforstått: for ikke å gå lens for poetisk mynt dagen derpå. Eller gå fallitt, kan vi legge til. Guldstad kaller et bo som bare er stiftet på romantiske forestillinger om evig ungdom og lykke, for et fallitthus. Idet han gjør dette, trekker han linjen til  kompaniet som drev med hollandsk last og som gikk fallitt. 
      Komediens gjennomgangsmotto er refrenget i følgende sang:

Jeg spiler min Vinge, hejser mit Sejl,

Suser som Ørn over Livssjøens Spejl;

Agter gaar Maagernes Skare.

Overbord med Fornuftens Ballast kun!

Kanhænde jeg sejler min Skude paa Grund;

Men saa er det dog dejligt at fare!

Det fremgår at det er Falk som står i fare for å seile sin skute på grunn, og helt på slutten av komedien synger da også poeten sammen med studentene:

Og har jeg end sejlet min Skude paa Grund,

O, saa var det dog dejligt at fare!  

                                     Abraham Willaerts (1614).

Falk ber Sivert brenne sitt havarerte prosjekt, skriveriene, formodentlig dikt, med veksler på poetisk gull, som skjuler seg i den låste mappen. Gjennomgående kretser komediens metaforikk rundt temaet sjø, skuter, kompanier som driver med hollandsk last og som går fallitt, òg nå også skuter som går på grunn. Under en samtale mellom Guldstad og poeten i tredje akt er grossererens retorikk overdøvende økonomisk:
 
  "Lyd et Raad, saa godt, som Guld.

Brug lidt Erfaring; hør Dem om i Livet,

Hvor hvert Par Elskende tar Munden fuld,

Som hele Millionen dem var givet.

For Alteret skal de sporenstregs, de To;

De faar et Hjem og er i Lykkens Kridthus;

Saa gaar en Tid i Sejersrus og Tro;

Saa kommer der en Opgjørsdag; – jo, jo!

Da er det hele Bo et stort Fallithus!

Fallit er Ungdoms Blomst paa Konens Kind,

Fallit er Tankens Flor i hendes Indre;

Fallit er Sejrens Mod i Mandens Sind,

Fallit hver Glød, som fordum saaes at tindre;

Fallit, fallit er hele Boets Masse;

Og slige To gik dog i Livet ind

Som Elskovs Handelshus af første Klasse!

FALK i stærkt Udbrudd

Det er en Løgn!

GULDSTAD urokkelig

For nogle Timer siden

Var det dog Sandhed. Det var Deres Ord,

Da her De stod, som han i Brabantstriden,

Og sloges med det ganske Thevandsbord.

(...)"

Det er nettopp her Falk holder sin tale til "teblomsten" hvor frakt på skuter foretrekkes for å slippe toll til kosakker og russere, og det er nærliggende å trekke linjen fra te som utskipes på hjemlige skip (for å slippe toll) til Christian 4s luftkastell Ostindiske Compagni, som altså gikk fallitt. Det vil si, fordi det for kongen var knyttet reputasjon til prosjektet og han stadig sprøytet inn penger, holdt det seg flytende inntil det altså ble avviklet av Riksrådet og Frederik 3. 

    "han i Brababtstriden" er en referanse til Holbergs Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat. Tittelfiguren «heeder endnu over alt udi Holland ‘den Brabandske Jacob’». I de første innleggene på www.holberg-ibsen.blogspot.com (Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat 1-7) argumenterer jeg for at "den Brabandske Jacob" er et satirisk portrett av Christian 4. Jacobs identitet avsløres i nummer 4, et av husene Christian 4 lot bygge på flåtebasen Holmen, Skipperboder, og "den Brabandske Jacob" viser til Karel van Mander IIIs Frederiksborgtapeter som ble vevet i Flandern/Brabant, der Christian 4 er fremstilt som en stor krigsmann under Kalmarkrigen. 

      En av de mange komiske scenene i Jacob von Tyboe er der den store krigsmann blir båret inn på scenen i en portechaise. I Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat 7 trekker jeg linjen fra denne scenen til Christian 4, som er avbildet på de "brabantske" tapetene som en stor krigsmann, men som på sine eldre dager lot seg bære rundt i København i en portechaise, byens første. Også Falk benytter bærere. Den siste beskjeden han gir til Sivert, lyder: "Ja skynd Dig; Bærerne staar udfor Døren, – / Nu faar Du hjælpe dem at læsse Børen." "Børen" består av en koffert og en vadsekk, og det er merkelig at Falk trenger bærere for å befordre denne. Ettersom han befinner seg på Drammensveien hadde det vært naturlig med en vogn med kusk. Antallet bærere nevnes ikke; til sammenligning kan nevnes at Christian 4 hadde åtte. Trolig kan denne detaljen henføres til komediens underliggende danmarkshistoriske plan       

I neste innlegg skal den historiske personen som inngår i bakgrunnen for at Holberg valgte Sivert som navn på posekikkeren - og Ibsen på Falks oppasser - identifiseres.