Kommentarer til En folkefiende, IX

Likesom en ærfugl på egg og ørn på tinden

Det er ingen tvil om at doktor Stockmann hentyder til Herman von Bremen, men hvor vidt, eller dypt, favner likheten mellom de to figurene? Det er verdt å merke seg at mester Herman i replikken om laugenes oppkomst hevder at hans forslag til rullerende øvrighet er en forutsetning for å kunne bli et "frit Folk". Både i Den politiske Kandstøber og En folkefiende er overføringen av makt fra de øvre til de lavere klasser et sentralt tema. 

Tomas Stockmann forteller broren hvordan det har føltes å måtte "sidde der nordpå i min afkrog i alle disse mange år". Det han spesielt gleder seg over etter tilbakekomsten til hjembyen, er at "her er liv, – forjættelser, en utallighed af ting at virke for og stride for; og det er hovedsagen." "Forjættelse" er et ord med tydelig bibelsk klang, og brukes bare ett annet sted i Ibsens diktning, nemlig i Når vi døde vågner, der Irene, den "oppstandne" modellen til Arnold Rubek, rett forut for den fatale tjellturen uttaler til billedmesteren: "(...) – op i lyset og i al den glitrende herlighed. Op til forgættelsens tinde!" Den bibelske bakgrunn for avslutningsscenen i Når vi døde vågner er uomtvistelig; det samme gjelder selvfølgelig skuespillets tittel. Arnold betyr "ørnevelde" eller "ørnehersker" og er Henrik Wergelands mellomnavn. Hustruen Maja refererer til ektemannen som en tam rovfugl. Videre sier hun at han skal få en rovfugl som hun har vingeskutt til modell, og Ulfhejm foreslår at han og Maja skal skyte Rubek, den tamme rovfuglen som vokter over Maja, en kule i vingen. Disse linjene peker utvetydig mot «Følg Kaldet!» (jfr. under). 
      Forjette/forjettelse brukes i bibelsk sammenheng om noe Gud har lovet, som det forjettede land, Israel, eller forjettelsen om det evige liv ved Kristus. Som nevnt er  "støteren" Tomas Stockmann hverken opptatt av frelseshåpet eller det hinsidige, og søker heller forjettelsen i denne verden. I Brand prøver den romantiske maler Ejnar å friste Agnes som følger:

Ude paa de blanke Vande
skjær de hvide Sejl fra Strand; –
Længsler lig paa drømfyldt Pande
høje, perlestænkte Stavne
​jager, flygter, for at havne
fjernt ved et forgjettet Land!


Her er det bibelske forjettede land blitt skiftet ut med romantikkens fjerne lykkeland.  

Doktor Stockmann er altså en stridsmann, vel å merke i skrift og tale, noe som åpner for en mulig sammenheng med Holbergs Jacob von Tyboe Eller Den stortalende soldat, som Ibsen hentyder til i Kærlighedens Komedie der poeten Falk, oppkalt etter en høytflyvende rovfugl, omtales som "han i Brabantstriden". Poeten har for øvrig bestemte oppfatninger om befordringen av te sjøveien fra Kina, som fremtrer som en gjenklang av Christian 4s merkantilistiske ideer. 
      Det er underlig at doktoren har vært tvunget til å holde seg i sin "afkrog" i nord i så mange år. En sannsynlighetsberegning tilsier at Stockmann har giftet seg etter endt legestudium og flyttet nordpå for å etablere praksis, og datteren Petras alder være en pekepinn om hvor mange år "landflyktigheten" har vart. Petra er lærerinne, deriblant i et institutt, noe som forteller at hun har kompetanse til å undervise utover de laveste klassetrinn. En passende alder kunne være et par og tyve år; hennes eldste bror er 13, så hun er neppe stort eldre enn dette, dersom man altså tar utgangspunkt i en sannsynlighetsberegning. Dengang som nå var det vanlig at en nyutdannet lege innledet karrieren nordpå, og det er sannsynlig at Tomas har sittet i avkroken sin opp imot 23-25 år, uten noen å stride for, altså med ord, jfr. utbruddet "Men nu skal jeg også spidse min pen imod dem, så den blir som en syl; jeg skal dyppe den i ædder og galde; jeg skal kyle mit blækhorn lige i skallen på dem!" Som nevnt i tidligere innlegg, er Bjørnstjerne Bjørnson modell for doktor Stockmann, og, så fremt man fjerner den satiriske overdrivelse, kunne en slik uttalelse minne om dikterens og talerens retorikk. Her er det nærliggende å tenke på den romantiske forestilling om dikteren som skald eller profet for stammen eller folket. Bjørnson regnes som kjent som nasjonalskald i andre generasjon etter Henrik Wergeland, og når man leser om Stockmanns årelange opphold i avkroken, er det ikke til å unngå at tanken faller på første strofe i "Følg Kaldet!":

Kongeørn, med Lænke spændt
      om sit Been og Vingen brett forut for tindebestigningen: "Nej, nej, – op i lyset og i al den glitrende herlighed. Op til forgættelsens tinde!rudt,
som i over tyve Aar,
siden den blev halvdød skudt,
har for simpel Gaardhund tjent
paa en ensom Bondegaard,
      lider dog
ei den arme Digters Vaande
som i lidet Folk er født,
hen i Verdens Hjørne stødt,
      med et Sprog,
som ei rækker fra sin Krog
længer end dets Læbers Aande. 

I En folkefiende en det flere sammenligninger mellom mennesker og dyr, og dette gjelder også i doktor Stockmanns tilfelle. Én gang identifiserer doktoren seg med en ærfugl, en hunn som ligger på redet. 

Som tidligere nevnt, viser replikken tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om ærfuglen eller edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779). Langt mer kjent i Fiskerne er den danske kongesangen "Kong Christjan stoed ved høien Mast", som for øvrig Ibsen hentyder til i "Ballonbrev til en svensk dame", rett ved siden av en hentydning til Bjørnsons "Ja, vi elsker". Hentydningene til henholdsvis Ewalds og Bjørnsons nasjonale sjøhelter kan forklare en av doktor Stockmanns tilsynelatende malplasserte replikker, nemlig "Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i «Folkebudet» og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –".

      Derimot finnes det i stykket ingen uttalt sammenligning mellom doktoren og en kongeørn eller ørn, men det kan være en hentydning i form av navnet til den mystiske sjøkaptein Horster som synes å stå i en særlig forbindelse med doktor Stockmann. Kanskje har doktor Stockmann stiftet bekjentskap med kapteinen under en av sine mange "uvejrs-turer" nordpå? Rett etter at doktoren har fortalt om pipen som Morten har brakt ham, som altså "har vært sammen med" doktoren under uværsturene, klinker han og sier: "Skål! Ah, det er rigtignok noget bedre at sidde her trygt og lunt." Fru Stockmann henvender seg til kaptein Horster: "Skal De snart sejle, kaptejn Horster?" Dette kan underbygge hypotesen om at ikke bare pipen, men også kaptein Horster har seilt sammen, alternativt samtidig, med doktoren nordpå. Horster svarer at han tenker å bli ferdig neste uke, og fru Stockmann sier: "Og så går de jo til Amerika?" "Ja, det er meningen," svarer kapteinen. 
      Både pipetobakk og sigarene som  Eilif har hentet, er importvare som skyldes europeiske sjøkapteiners dristige seilaser under epoken som er kjent som de store oppdagelser (ca. 1450-1650); røyking av tobakk, det være seg i form av sigaretter, sigarer eller pipe, er noe europeerne har lært av de amerikanske urinnvånere. Oversjøisk varehandel, import av luksus- eller vellystartikler og opprettelse av kompanier og kolonier er sentrale samtaleemner i Collegium Politicum, og mester Herman foreslår hamburgske kolonier i India (jfr. innlegget 30.7.18). Hensikten med disse prosjektene, "Casteller i Luften" ifølge fru kannestøpermester Geske, er altså stadens oppkomst gjennom øket handel, produksjon av finere håndverksprodukter òg forbruk. Det kan således synes som om også kaptein Horster peker mot Den politiske Kandstøber og en satirisk historisk undertekst i komedien. Dette temaet har jeg behandlet grundig i "Kommentarer til Den politiske Kandstøber" (oppsummering i innlegget 6.8.18). Her utpeker jeg Danmark-Norges mest berømte konge, Christian 4; kremmer, general, myntstøper, sjøkaptein, kompani- og kolonigrunnleger etc., etc. til modell for den politiske kannestøper, mester Herman. I bloggens første innlegg om Jacob von Tyboe påviser jeg en rekke hentydninger til Christian 4, som viser at denne kongen samtidig er modell for den "stortalende Soldat"; den "Brabandske Jacob".        
      
"Horst", som inngår i flere tyske navn (jfr. HIS), har flere betydninger; tysk "kratt, (skog)snar"; tysk "høytliggende rede tilhørende en rovfugl". Samtidig kan "Horst" ha en tredje tysk betydning, som også finnes på norsk (fra tysk): et fjell eller berg som står alene igjen etter en forkastning. "Horst" i sistnevnte betydning kan altså betegne et fjell som skråner bratt ned, noe som kunne antyde en sammenheng mellom denne betydning og rovfuglrede. Eksempelvis er ørnereder gjerne plassert oppe i en bratt fjellvegg, noe som åpner for en sammenheng mellom navnet til kaptein Horster og et ørnerede oppe i en bratt fjellvegg. 

                              Ørnunge i redet (Troms).

Dersom vi velger "berg" i stedet for "fjell", dukker et navn fra De unges Forbund opp, nemlig Brattsberg; i dette stykket opptrer for øvrig også en boktrykker Aslaksen, som tidligere nevnt. Sakfører Stensgaard, åpenbart et skandportrett av Bjørnson, presenterer i andre akt en fuglelignelse, der kammerherre Brattsberg opptrer som ørn og Stensgaard selv som gjøk, det vil si narr eller dåre:

Men den, det gjaldt, det var en Ørn, som ​sad i ensom Ro paa et bratt Fjeld. Om ham var de alle enige. «Han er en Skræmsel for Byggden» sa’e en hæs Ravn. Men Ørnen skar ned i skraa Flugt, greb Gjøgen, og bar ham opp i Højden. – Det var et Hjerterov! Og der oppe fra, der saa Lykkefuglen vidt og dejligt ud over det lave; der var Stillhed og Solskin; der lærte han at dømme Sværmen fra Hønsegaardene og fra de uryddede Lier –"

Kort etter avslutter Stensgaard som følger: "Og dermed, mine Damer og Herrer, en Skaal for Ørnen paa Fjeldtinden; en Skaal for Herr Kammerherre Brattsberg!"

          

Kommentarer til En folkefiende, VIII

Når en mylrende verdensby fylles av fordragelighetens ånd ...

Doktor Stockmann, "støteren", forklarer altså sin ubeskrivelige lykkefølelse med "alt det spirende, sprættende liv" rundt seg og synes at han og broren lever i en herlig tid; "Det ​er som om en hel ny verden var i opkomst omkring en". Her hadde det vært naturlig at "støteren" tenkte på håpet om nytt liv i eget tilfelle, nemlig frelseshåpet som Kristi død og pine har gjort mulig. 

Men egen fordervelighet og død er slett ikke i doktorens tanker; han tenker heller ikke på et nytt liv med rot i det grønne eller naturen; oppkomsten og den nye spiring gjelder tvert imot byen han nettopp har flyttet tilbake til, den "mylrende verdensby". At en "hel ny verden" spirer og spretter rundt doktoren, vitner om at den gamle verden som han er vokst opp med, er i ferd med å visne hen og dø. Dette peker utvilsomt mot politikkens verden; nye klasser stormer frem for å ta makten fra gamle autoriteter, og blant sistnevnte kan vi regne doktor Morten Luther som med sin Lille katekisme sørget for at barna ble oppdratt til troen gjennom tukten. 
      
Doktor Stockmann er ikke den eneste kjente rollekarakter som har utvist en glødende interesse for politikk og byers oppkomst; det samme gjelder Holbergs berømmelige politiske kannestøper, Herman von Bremen. I innlegget 21.10.18 har jeg påpekt en direkte tekstlig sammenheng mellom doktor Stockmann og Herman von Bremen. Det gjelder byfogdens replikk til broren: "Din borgermesterværdighed fik en brat ende." I tillegg kommer Tomas' replikk til broren: "Er du politimester, så er jeg borgermester, – jeg er mester for hele byen, jeg, ser du!" Her peker "borgermester" og "mester" utvilsomt mot mester Herman, som en stakket stund tror han innehar borgermesterverdigheten i Hamburg. 
      "Opkomst" opptrer tre ganger i Ibsens forfatterskap; alle tilfeller i En folkefiende. Ordet er vanlig hos Holberg, og finnes tre ganger i Den politiske Kandstøber. Første gang det brukes i Ibsens stykke, er i den siterte replikken til doktor Stockmann, der det kan synes å ha en ganske vid betydning; neste gang opptrer det i byfogdens replikk etter at broren har presentert resultatet av vannprøvene: "Og så alt dette nu, – netop nu, da anstalten er i opkomst." Tredje gang er under folkemøtet da doktoren slynger ut sine fornærmelser mot de fremmøtte: "Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag." Her er altså oppkomsten knyttet direkte til byen; "den mylrende verdenby". 
      Første gang "opkomst" opptrer i Den politiske Kandstøber er i første akt, i kannestøperdrengen Peiters replikk, der han forteller om det som skjer i "Collegium Polemiticum": "(...) Nu talede de om Told, nu om Accise og Consumption, nu om udygtige Folck, som var i Raadet, nu om Hamburgs Opkomst og Handelens Forfremmelse (...)" Neste gang er i Sivert Pose-Kigers replikk i annen akt: "Jeg holder for, mand bør see meer paa Stadens Opkomst, end sin egen Interesse, og at Mester Hermans Forslag er det ypperligste, som nogen Tid kand giøres, jo meere Handel vi driver, jo meer maa jo Staden  florere; jo fleere Skibe der kommer hid, jo bedre er det ogsaa for os smaa Betientere (...)". 
Siste gang er i Hermans replikk: "En Skredder paa Skreddernes Opkomst  en Kandstøber paa Kandstøbernes, og ingen skulde være Borgemester lenger end en Maaned, paa det at et Laug skulde icke florere meer end et andet. Naar Regieringen saaledes blev indrettet, kunde vi kaldes et ret frit Folk." 
      Her er det altså snakk om henholdsvis Hamburgs, stadens, det vil si Hamburgs, og laugenes oppkomst. Både i En folkefiende og i Den politiske Kandstøber er altså byens oppkomst  et hovedanliggende. I første akt uttaler byfogden følgende: "Badet blir byens fornemste livsbetingelse, herr Hovstad, Utvilsomt!" 
      Gruinnleggende for byer er at de må tjene penger, ettersom innbyggerne i liten grad nærer seg av jordbruk, fangst og fiske. Pengene tilveiebringes for en stor del ved overskuddet fra varehandel og -produksjon eller håndverk. Det er neppe tilfeldig at åstedet for handlingen i Ibsens skuespill er en kystby med skipstrafikk på fjerne kyster. Frem til etableringen av badet har byen ikke utmerket seg ved påfallende velstand, men nå øyner man muligheten til å vokse i konkurranse med nabobyene. Byfogden omtaler situasjonen slik: "I det hele taget råder der en smuk fordragelighedens ånd i vor by; – en rigtig god borgerånd. Og det kommer deraf, at vi har et stort fælles anliggende at samle os om, – et anliggende, som i lige høj grad vedkommer alle retsindige medborgere –". "Badeanstalten, ja," repliserer Hovstad. Doktorens omtale kort etter av byen som en "mylrende verdenby" bringer tanken på de store metropoler som er berømt for sin umåtelige vekst og siden bunnløse fall, der Babel og Roma står i fremste rekke; Babel er i Bibelen, som i NT også sikter til Roma, beskrevet som en by full av kostbare importvarer, preget av umåtelig luksus vellevnet og synd. Babels fall er skildret i Åpenbaringen 18; her i en dansk oversettelse 1917/1931, vers 9-19:

"Og Jordens Konger, som have bolet og levet yppigt med hende, skulle græde og hyle over hende, naar de se Røgen af hendes Brand, medens de staa langt borte af Frygt for hendes Pinsel og sige: Ve! ve! du store Stad, Babylon, du stærke Stad, thi paa een Time er din Dom kommen. Og Jordens Købmænd græde og sørge over hende, fordi ingen mere køber deres Ladning: Ladning af Guld og Sølv og Ædelsten og Perler og fint Linned og Purpur og Silke og Skarlagen og alle Haande vellugtende Træ og alle Haande Arbejde af Elfenben og alle Haande Arbejde af kostbart Træ og af Kobber og Jern og Marmor, og Kanelbark og Haarsalve og Røgelser og Salve og Virak og Vin og Olie og fint Mel og Hvede og Okser og Faar og Heste og Vogne og Slaver, ja, Menneskesjæle. Og den Frugt, din Sjæl lystedes ved, er vegen fra dig og alt det lækre og glimrende er forbi for dig, og man skal aldrig finde det mere. De, som handlede dermed og ere blevne rige ved ende, skulle staa langt borte af Frygt for hendes Pinsel grædende og sørgende og sige: Ve ve! den store Stad, som var klædt i fint Linned og Purpur og Skarlagen og straalede af Guld og Ædelsten og Perler; thi i een Time er saa stor en Rigdom lagt øde. Og alle Styrmænd og alle Skippere og Søfolk og alle, som arbejde paa Havet, stode langt borte og raabte, da de saa Røgen af hendes Brand, og sagde: Hvor var der Mage til den store Stad? Og de kastede Støv paa deres Hoveder og raabte grædende og sørgende og sagde: Ve! ve! den store Stad, hvori alle, som havde Skibe paa Havet, berigedes ved dens Pragt; thi i een Time er den bleven lagt øde."
I innlegget om Holbergs "Epigram 82" (7.2.18) skriver jeg bl.a.:

"Holberg vedgår at samdrektighet er en hoveddyd. Men fordi 'Mennesker have meest Tilbøjelighed til det Onde', må samdrektighet i enkelte tilfeller frarådes. Holberg baserer seg her dels på det kristne dogme om at mennesket er et syndig vesen etter at Adam og Eva forbrøt seg mot Guds bud, dels på babelsmyten der en samdrektig menneskehet bestemte seg for å bygge en by og et tårn som nådde til himmelen for å skape seg et navn (jfr. tidligere innlegg). 

Begge mytene forteller om tilfeller der menneskene gjorde noe som ikke behaget Gud; slik sett dreier det seg om hybrismyter. Gjennomgangen av Holbergs 'bevismateriale' til støtte for en slik oppfatning (jfr. tidligere innlegg) avslører at det er menneskets byggevirksomhet i vid forstand, fra prektige byggverk til berømmelige riker, som interesserer Holberg i 'Epigram 82'. Forfatterens 'moralske tanke' lyder: Menneskene skal ikke leve samlet og forene sine krefter i å skape/gjøre store ting. Holberg skriver:

'Hvis alle Mennesker vare alleene samdrægtige i det Gode, var intet meer at ønske end Samdrægtighed: men, saasom de fleste have Tilbøjelighed til Laster, staaer denne min Thesis uryggelig; saa at det er og bliver en klar Sandhed, nemlig, at udi den almindelige Fordervelse er det bedre at Mennesket lever adskilt end foreened, eller at det foreener sine Kræfter til Laster og Misgierninger.'
      
Babylon med babylonerkongen, Romerriket med keiseren - og Det hellige romerske keiserrike med Karl den store - er eksempler hvor menneskene ut fra sin tilbøyelighet til det onde og lastefulle har forenet sine krefter i hybrisprosjekter. Her dreier det seg om de manges påtvungne samdrektighet under én vilje, som blant soldater i en hær eller mannskap på et skip. Riktignok er det ikke presisert i Bibelen at menneskene var underlagt en hersker da de bygget tårnet i Babylon, men det er nærliggende å knytte en kongelig vilje til prosjektet slik det fremstilles i Bibelen. Flere ziggurater har kjente kongelige byggherrer, liksom Etemenanki-zigguraten i Babylon som ble gjenoppbygget av Nebukadnesar 2." 

      
Prosjektet som skal skape den sørnorske kystbyens oppkomst gjennom borgernes fordragelighetens ånd er "vor nye, store, prægtige badeanstalt", dette ifølge byfogden. Det er betimelig å spørre: Hvor lenge vil den smukke fordragelighetens ånd herske i Peter og Tomas Stockmanns hjemby?  

Laugene som Herman nevner som eksempel på de nye styresmakter, utover kannestøperne, er skreddere og gullsmeder, som leverer det som i henhold til Holberg faller inn under luksusvarer. Også de andre håndverkerne som deltar eller har deltatt i Collegium Politicum fremstiller unødvendige artikler som parykker, maleriier, gobeliner og pelsverk. Her kan det trekkes en direkte linje til doktor Stockmann, som mener han har rett til å føre en fornem livsstil med oksestek, sigarer, dyrt importbrennevin og fint dekketøy (toddyutstyret) og interiør. Som det snart vil fremgå, tjener ikke Stockmann nok til å dekke utgiftene. I "Kommentarer.til Den politiske Kandstøber 30.7.18 skriver jeg følgende: "I tidligere innlegg har jeg argumentert for at Holberg har lagt handlingen til Hamburg for friere å kunne kritisere forhold i Danmark, ikke minst i København. Sammen med de politiske aspirasjonene legger mester Herman for dagen en særlig interesse for det som skiller den fornemme verden fra den alminnelige han som håndverker selv tilhører, deriblant fransk konduite og utstrakt te- og kaffedrikking. 
      Det fremgår i flere av Holbergs skrifter at forfatteren er kritisk til tidens affekterte levemåte inspirert av fransk mote, som fordrer omfattende import av finere tekstiler, pels, pynt, billedkunst, ulike interiørgjenstander, billedkunst, samt eksotiske varer fra Ostindia og Amerika."   

Kommentarer til En folkefiende, VII

Bannskap og billeddyrkelse / Guds eller folkets bud

Doktor Stockmann unnskylder den lite passende benevnelsen av seg og broren som gamle støtere med sin ubeskrivelige lykkefølelse "midt i alt dette spirende, sprættende liv". Det er verdt å notere seg at Stockmann, hvis etternavn peker mot en død trestamme, gleder seg over det spirende nye liv. Motsetningen blir desto tydeligere ved at utgangspunktet for uttalelsen er beskrivelsen av ham selv og broren som støtere; bena er stive som stokker, motsatt de unge som skal vokse seg sterke. 
      Det er en kjensgjerning at det som spirer og spretter, har død og fordervelse som sin forutsetning; naturens vokster skyldes jorden som berikes av døde planter og dyr. I denne prosessen deltar også slike småkryp som snart skal skape katastrofestemning i det stockmanske hjem, nemlig infusorier eller flimmerdyr. 
      Mennesket, eller mannens, forhold til jorden er omtalt i 1 Mos 3. Fordi Adam brøt Guds forbud mot å spise av kunnskapens tre, ble jorden forbannet. Vers 19 lyder: "I dit Ansigts Sved skal du æde Brødet, indtil du bliver til Jord igjen; thi du er tagen deraf; thi du er Støv, og skal blive til Støv igjen." Dette skriftstedet danner bakgrunn for en replikkveksling senere under "toddygildet". 
      Formelen som blir brukt under jordpåkastelsen, refererer til 1 Mos 3, med tillegget "av jord skal du igjen oppstå"; et løfte som skyldes Kristi død og pine. Som nevnt i innlegget 3.11.18, bruker Billing eden "Gud døde mig" hele 18 ganger, et uttrykk som gir assosiasjoner til flere andre eder, deriblant fanden ta meg og guds død og pine. Det hentydes også direkte til Guds, det vil si Kristi, død og pine i skuespillet, i form av "død og plage" (seks ganger), "guds død og pine" (én gang), "guds død" (én gang) og "pine død" (fire ganger). For øvrig påkalles fanden 27 ganger.  
      Det finnes altså påfallende mange brudd på det andre bud* i En folkefiende. Budet lyder ifølge Doktor Morten Luthers Katechismus: "Du skal ikke tage Herrens, din Guds Navn, forfængeligen, thi Herren vil ikke holde den uskyldig, som tager hans Navn forfængeligen." Deretter følger en lengre forklaring om budets betydning. De som benytter nevnte eder, er fritenkeren Stockmann, hedningen Billing (av norrønt "tvilling"), Hovstad (peker mot hedensk gudedyrkelse) samt boktrykker Aslaksen. "Aslak-" har norrønt opphav: áss (ås, hedensk gud), og leikr (lek, dans, sport som kan ha inngått i gudekult). Etymologien til áss er ukjent; en av tolkningene er at det er samme ord som áss med betydningen bærende stokk eller bjelke, det som stadig kalles ås, gjerne i sammensetninger som mønsås. Også i De unges Forbund, der opprør mot den etablerte autoritet er et sentralt tema, opptrer en boktrykker Aslaksen, som visstnok skal peke mot Nils Fredrik Axelsen som trykket Manden/Andhrimner, der Norske Mysterier er utgitt som føljetong (jfr. HIS). I dette romanfragmentet er som nevnt norrøn mytologi og utskårne tremenn sentrale motiver. 
      Det er verdt å merke seg at alle som jobber i den opposisjonelle avisen "Folkebudet", har navn med hedensk opphav, òg at de bryter det andre (tredje) bud, ett av Guds ti bud. Avisnavnet "Folkebudet" kan tolkes slik at "Guds-" er blitt erstattet av "Folke-"; Gud har måtte vike for folket. Dette er på sin side et brudd på det første bud:

"Jeg er Herren din Gud, som udførte dig af Ægypti Land, af Trælles Huus. Du skal ikke have andre Guder for mig."

Ettersom utskåret trevirke synes å ha betydning i skuespillet (jfr. innlegget 24.10.18 om en mulig sammenheng mellom Norske Mysteriers tremenn og En folkefiendes stokkmenn), skal også neste bud siteres:

"Du skal ikke gjøre dlg udskaaret Billede, eller nogen Lignelse efter det, som er i Himmelen oventil, eller det paa Jorden nedentil, eller det, som er i Vandet, under Jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fedres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredie og paa dem i fjerde Led, paa dem, som hade mig; og den, som gjør Miskundhed mod tusinde Led, mod dem, som elske mig, og mod dem, som holde mine Bud."  

Deretter følger altså:

"Du skal ikke tage Herrens din Guds Navn forfængeligen; thi Herren skal ikke lade den være uskyldig, som tager hans Navn forfængeligen."

Ibsen er blant Norges mest bibelkyndige forfattere, og det skulle ikke forbause om En folkefiende på et underliggende plan handlet om frafall, likesom hovedverket Kejser og Galilæer (1873).  

Da Ibsen arbeidet med En folkefiende, hadde alt dragestilen begynt å gjøre seg gjeldende (jfr. innlegget 6.11.18). Det betyr at utskåret trevirke, det være seg stokker eller planker, som pekte mot norrøn hedendom, var blitt topp moderne. En sak som skapte blest om avfeldige stokker og planker, var beslutningen om å bygge ny kirke i Gol til erstatning for stavkirken fra 1200-tallet. Stavkirkene bar tydelig preg av hedensk ornamentikk, og på toppen av noen av stavene finnes hoder som neppe forestiller hverken apostler eller andre bibelske figurer. I Hegge stavkirke finnes et hode som man mener forestiller Odin som hengt.

    Øverst bilde fra Hegge stavkirke; de andre bildene fra Gol stavkirke.


I 1881 var den nye kirke i Gol ferdigstilt, og Foreningen til Norske Fortidsminnemerkers Bevaring, som hadde betalt 200 kroner for det gamle kirkebygget, fikk tillatelse av Oscar 2 til å gjenoppføre stavkirken i folkeparken på Bygdø Kongsgård. Kongen skulle bekoste restaureringen, der man valgte å utforme de ytre deler etter modell av Borgund stavkirke. Siden 1885 har den gamle Golskirken pranget med grinende dragekjefter på Bygdøy. 
      Interessen for gammel norsk treskurd var riktignok ikke noe som oppstod på begynnelsen av 1880-tallet. I.C. Dahl var alt tidlig en forkjemper for bevaring av stavkirkene, og i 1840 kjøpte han stavkirken i Vang med det formål å få den oppført i Slottsparken. Dette lot seg ikke gjennomføre, og kirken ble kjøpt av kronprinsen, den senere kong Fredrik Vilhelm 4 av Preussen, og gjenoppbygget i daværende Schlesien,  

                                   Vang stavkirke (Slask, Polen).

Som omtalt i innlegget 24.10.18, er både Hastværks tidligste figurer og de som er skapt etter forelegg av bygdekirkens altertavle, fremstilt av oldervedstykker fra bestemor Karis samling av brenne til oppvarming av den trekkfulle bondestuen. Disse kan med et annet ord kalles «brander». Også et vedstykke som brenner, kan omtales som en «brand», det samme gjelder en stolpe eller en stokk, for eksempel en dørstokk med utskæring. Emnet som romanhelten benytter til kunstnerisk bearbeiding, kan slik sett oppfattes som en understrekning av et forgjengelighets-/forfengelighetsmotiv, på linje med det vi finner hos Ibsen. At det blant guttens tidligste forbilder finnes likfjeler i tre som i dobbelt forstand peker mot forgjengelighet; gravminnene er "plantet" rett ned i jorden, bygger opp under et slikt motiv. Etter at Hastværk har beskuet altertavlen, setter han altså i gang med å skjære ut bibelske figurer, og den aller viktigste er en stor Moses. Men også den imponerende Moses-figuren er en «brand»; det vil si utskåret trevirke. Ettersom Hastværk like gjerne kunne ha plukket ut et annet oldervedemne, kunne trestykket endt som en brand i grua til gamle Kari. 
      Norske Mysteriers brandmotiv har betydning for tolkningen av Ibsens rollefigur Brand.  I Episk Brand (første versjon av Brand) sammenlignes presten med Moses, både ved direkte sammenligning og ved beskrivelsen av hans fremtoning. Med motivet oldervedstykker kan det også trekkes en linje til Brand. Etter møtet med Agnes og Ejnar stanser Brand under nedturen og blir stående å betrakte landskapet langt under seg. Blikket faller blant annet på «den gamle brune kirke, / elvekantens olderbuske». Older, eller or, som vokser ved elvekanten, ville man tro kunne bli til et stort tre - så fremt den ikke stuves eller lauves, da kan olderen i stedet beskrives som en «kall», et uttrykk som nok knytter seg til synet av den bladløse krøplingen om vinteren. I det gamle norske kulturlandskapet var stuvkaller av forskjellige treslag et fast innslag. De forkrøblede trærne var vitnersbyrd om generasjoners høsting av grener, kvister og løv. Samtidig fortalte de om all den fôrsanking, fyring, matlaging, lagging og treskurd bøndene hadde holdt på med. Dersom kallene ble sett ovenfra om sommeren, ville de kunne te seg som busker. Brand baserer seg dessuten på minner fra barndommen, og et barn kunne gjerne beskrive stuvede oldere som olderbuske; stuvingen førte til at det utviklet seg et rikt grennett oppå den gamle stammen. Olderen var et treslag som ble mye benyttet både til fyringsved og til treskurd, slik det fortelles i Norske Mysterier, som ikke minst prydet nettopp slike bygninger som "den gamle brune kirke" Brand nevner, i form av utskårne altertavler, brander eller dørstolper, korskiller, prekestoler og andre interiørdetaljer. I Ibsens novelle til Knud Bergsliens maleri (etter trykk) "Et brudefølge" fra Vangskirken på Voss, er den dragende eller forføreriske  treskurden et viktig motiv (jfr. mitt foredrag på Skien bibliotek, innlegget 17.3.18).   

Vangskirken på Voss; "(...) høit oppe over Kordøren hang Jesus paa Korset, to smaa Engle med Vinger stod hos ham" (fra Ibsens "En brudevielse").

    
* I henhold til 2 Mos 20 er dette budet det tredje i rekken, men tidlig i kirkens historie ble det andre bud, det såkalte billedforbudet fjernet, noe som forrykket budenes rekkefølge.

Kommentarer til En folkefiende, VI

En uforbederlig dåre  

Doktor Stockmann, vi kunne kalle ham Tomas Trestokk, står altså og blander seg toddy med en støter mens han snakker. Replikken innledes slik: "Og så cigarerne frem. Ejlif, du ved visst, hvor kassen står." Dette viser at det røkes og frembys sigarer i det stockmanske hus på en hverdag, selv om doktoren stadig har ubetalt gjeld til broren; videre at sønnen stjeler sigarer fra kassen, noe som fremkommer kort etter i samme replikk. Dette åpner for at det er en sammenheng mellom doktor Stockmanns ødselhet samt unnfallenheten overfor sønnen og støteren som trolig viser tilbake til doktorens i dobbelt forstand upassende omtale av seg og broren som gamle støtere. I tidligere innlegg har jeg skrevet om hentydningen til sfinksens gåte i Peer Gynt, Fjerde Handling, nemlig i scenen der Peer møter Begriffenfeldt ved sfinksen i Gizeh. På spørsmålet til Stemmen/Begriffenfeldt: "We bist du?", svarer Begriffenfeldt selv "Et Menneske!", da han får øye på Peer foran sfinksen. Tidligere i Fjerde Handling som foregår i Afrika, i scenen med Anitra, nevner Peer en rekke beklagelige eksempler på livets forgjengelighet:

"Gammel Ørn sin Fjærham fælder,
gammel Støder gaar og hælder,
gammel Kjærring mister Tænder,
gammel Knark faar vissne Hænder, –
hver og en faar vissen Sjæl."

Det gamle menneskets sviktende ganglag, som gjør at det må ty til stokk, inngår som viktig poeng i sfinksens gåte. 

                         Caspar David Friedrich, "Lebensstufen" (1835)

I tillegg til motivene ødselhet og tyveri berøres i replikken doktorens uværsturer oppe i Nordland, som trolig for en stor del har foregått til sjøs, jfr. doktorens senere opplysning om at planen til badeanstalten ble ruget ut da han lå på egg likesom en ærfugl. Ærfuglreferansen tilhører sammen med flere tilsvarende merkelige uttalelser et undertekstlig historisk plan i skuespillet. Her er det åpenbart en skips- eller sjøkaptein som uttaler seg: "Nu vil jeg hver evig eneste dag lægge mig ligesom for anker i «Folkebudet» og bestryge dem med den ene exploderende opsats efter den anden –"

                      Willem van der Velde, "Kanonsalven" (ca. 1670)

For øvrig inngår "støter" i et ordtak som nok er kjent av de færreste i dag: "Dersom du vilde støde en Daare i Morteren med Støderen midt iblandt Gryn, skal (dog) ikke hans Daarlighed (dvs. dårskap) vige fra ham," som står i Ordspråkene, 27,22. Her kan det hevdes at dersom ikke dårskapen kan støtes eller stampes ut av dåren, nytter det neppe med slag eller pisking heller. I innlegget 21.10.18 knytter jeg Morten Kiils garvervirksomhet til korporlig avstraffelse. 

                             Tysk fremstilling av garving (ca. 1880)

Det er en åpenbar likhet mellom garving av dyrehud og banking eller pisking av menneskehuden under korporlig avstraffelse, noe som har ført til at garving/barking kan brukes metaforisk. Ved å utsettes for slag eller pisking blir den myke huden sterkere, samtidig som straffen virker herdende på karakteren. I femte akt trekker Stockmanns svigerfar, vi kunne kalle ham Morten Garver, selv frem et eksempel på en drastisk korporlig avstraffelse som virkelig svir på huden (henvendt til Stockmann): "Lar De endnu komme dyr og sligt stygt noget fra mit garveri, så er det akkurat det samme, som at skære brede remmer af Katrines hud, og af Petras også, og af smågutternes; men det gør ingen skikkelig husfar, – hvis han ikke er en gal mand da." 

"Morten" viser som nevnt til "Doktor Morten Luthers Katechismus", den religiøse veiviser under barneoppdragelsen på 1800-tallet, og her inngår tukt som viktig del. Mortens garveri er en påminnelse om tuktens betydning i barneoppdragelsen. I Morten Kiils replikk er det en klar referanse til katekismens Hustavle, der det blant annet står følgende om foreldres plikter mot barn: "hvo som sparer sit Riis, hader sin Søn, men den, som elsker ham, tugter ham tidlig", og her følger en referanse til Ordspr. 13, 24." Dette lyder: "hvo som sparer sit Riis, hader sin Søn; men den som elsker ham, tugter ham tidlig." Hustavlen omtaler også barns plikt mot foreldrene, blant annet følgende: "Herrens Frygt er Begyndelse til Visdom. Daarerne foragte Visdom og Tugt. Min Søn! hør din Faders Tugt, og forlad ikke din Moders Lov." Her vises det til Ordspr 1,7,8, der vers 7 fremstår som direkte forelegg for formaningen om å lytte til farens tukt og ikke forlate morens lov. 

Som nevnt i flere tidligere innlegg, er barneoppdragelse tema i En folkefiende. Doktor Stockmann fremtrer som er person som gjør akkurat det han har lyst til, og en slik livsinnstilling har han åpenbart tenkt å viderebringe til sønnene. Så bør det heller ikke vekke forundring at doktoren ber sønnene få tak i noen skikkelige "gadelømler", noen "riktige lurver", til sin "disippelskare". Og Morten forsikrer faren: "Jo far, dem kender jeg mange af!" Doktorens yngste sønn er oppkalt etter Morten Kiil som er en mester i å barke hud; som nevnt i innlegget 21.10.18, er "bank" eller "pryl" blant betydningene til "kil" (ODS). 
      Tekstens dobbelte referanse til stokk som støter, representert henholdsvis ved stive gammelmannsben og toddystøteren, kan undertekstlig være en hentydning til det bibelske ordspråket om dåren som ikke kan fris fra sin dårskap selv om han støtes av støteren i en morter. Dette ville i så fall peke mot for et at skuespillets sentrale spørsmål, som utkrystalliseres mot slutten: Hvem er det som er dåre? Under folkemøtet i kaptein Horsters hjem der Stockmanns stigende opphisselse provoserer til pipekonsert, slynger doktoren ut (til piperne): "Å, I dårer som I er, - jeg siger jer, at -". Dette er en referanse til skriftsteder der Kristus benytter formelen "I dårer" (i henhold til eldre bibeloversettelser), samtidig som det fokuserer på det bibelske dårebegrep; dåren er i henhold til Bibelen først og fremst den som ikke frykter Gud.

  

Dagens facebookinnlegg om En folkefiende

IBSEN OG BIBELEN / "EN FOLKEFIENDE"

Peter og Tomas (Stockmann*) er åpenbart hentydning til disiplene Peter og Tomas, og slik Peter var lederen blant disiplene, er Peter byens øvrighetsperson. Aftensmåltidet eller nattverden hos Stockmanns, der det serveres okse, er en ironisk henspilling på påskemåltidet i Jerusalem, der det serveres lam, og doktor Stockmanns "toddygilde" refererer ironisk til Kristus som byr nattverdskalken til disiplene. På slutten av stykket sier doktor Stockmann at han minst må ha tolv gutter med seg under utbredelsen av budskapet om det frie menneske, en utvetydig henspilling på de tolv disiplene.


De to største kunstbestillingene på 1800-tallet var den billedlige fremstilling av disiplene/apostlene, som i Danmark tilfalt Bertel Thorvaldsen (Vor Frue Kirke; 1829, i gips; 1848, i marmor); i Norge Hans Michelsen (Trondhjem Domkirke: 1840).

Ute på bygda, i Sel i Gudbrandsdalen, sitter en pjokk og spikker apostler så flisene fyker. Dette står å lese i Paul Botten-Hansens påbegynte roman "Norske Mysterier" (1851; illustrert av Ibsen), der Thorvaldsens marmorapostler er omtalt; teksten er utvilsomt et samarbeid mellom de to senere "hollendere". I "Norske Mysterier" finnes minner fra Ibsens oppvekstår på Venstøp, deriblant hans bibellesning og figurfremstilling, og forelegg for sentrale grunntemaer i "Peer Gynt".

I Asbjørn Aarseths innledning til "En folkefiende" er ikke apostelmotivet nevnt med ett ord. Hvordan er dette mulig? Det er svært godt kjent at Ibsen helt siden barneårene studerte Bibelen.

* Stockmann: utskåret bilde av en mann

Michelsens apostelfigurer (gips) led etter hvert en omflakkende tilværelse og befant seg ulykkeligvis i Erkebispegården da denne ble rammet av brann i 1983. Alle Michelsens kjempeapostler ble ødelagt, det samme gjaldt Bertel Thorvaldsens "Kristus" (gips), som Nordens mest berømte billedhugger hadde skjenket Domkirken.

Liker

Liker

Hjerte

Haha

Wow

Trist

Sint

Kommenter