Den
brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen
Etter
Kalmarkrigen (1611–1613) bestilte Christian 4 en anselig mengde kunstverk,
hovedsakelig av hollendere; 1600-tallet var den hollandske billedkunstens
gullalder. Christian anså seg som krigens ubestridte seierherre og ønsket å hylle
seg selv som tapper krigsmann. Flere diktere leverte bestillingsverk om «den
store Lycke og Seyrvinding», som Arrebo skrev. Seieren var riktignok bare halv,
ettersom kongen mislyktes i å fortrenge Karl 9s gren av huset Vasa fra tronen.
Christian ville gjenopprette Kalmarunionen med seg selv som enekonge. Akkurat
som under Keiserkrigen var det krigføring langt inne på landjorden som var
danskekongens akillevsshæl. Christians militære seire omfattet blant annet
erobringen av Kalmar by og slott i Småland og Älvsborg ved utløpet av Göta älv.
Her spilte Christians flåte en viktig rolle.
Det dyreste
kunstverket var Karel van Mander 2s billedtapeter til Dansesalen (senere
Riddersalen) på Frederiksborg. 16 av i alt 18 veggtapeter skildret
Kalmarkrigen, med kongen som heroisk sentralfigur. Senere ble det bestilt noen
mindre tapeter til utfylling av veggene. Adriaen de Vries’ Neptunfontene til slottets
borggård, som fremstilte Christian 4 som Østersjøens hersker, var en annen stor
investering.
I Jacob von Tyboe Eller Den
stortalende Soldat (1725), Anden akt, Scene 1 forteller Jesper Oldfux,
Snyltegjesten, at tittelfiguren heter den «brabandske Jacob» overalt i Holland.
Jesper synes det er fornøyelig å høre om Jacob von Tyboes bravader i «den
Brabandske Krig». Det bringer tanken på Den spanske arvefølgekrig (1701–13), da
det var kamper i Brabant, hvor danske hjelpetropper deltok. Brabant er et
gammelt hertugdømme i Holland, som grenser til Flandern i vest og Tyskland i
øst. Etter 1648 var Brabant delt mellom De nordlige Nederlandene og De sørlige
eller spanske, siden østerrikske, Nederlandene.
Snyltegjesten snakker krigsmannen
etter munnen og kommer med sammenligninger som får Jacobs selvbilde til å
svulme ytterligere opp. Beskrivelsen av krigen avviker sterkt fra de historiske
kampene i Brabant. Det kan oppfattes som morsomt; skrytepaven av en krigsmann,
som dels tituleres kaptein, oberst eller major, snur opp ned på fakta. Den
franske fienden er blitt til hollendere; landområdet Brabant til en by.
Krigsmannen skryter også av sitt mot under et fiktivt slag ved Amsterdam, som
ikke ligger i Brabant.
Jacobs mytiske heltebragd er
«Brabands Beleyring», som nevnes i alt seks ganger. Krigsskueplassen er
bymuren, der stortaleren forteller at han kjempet alene mot hele garnisonen i
to timer. Et landområde kan ikke beleires, men det kan en by. Jacobs påstand
fremtrer ved første øyekast som en morsomhet, men konteksten peker mot en
undertekst som nettopp handler om beleiringen av en by.
Jacob sier at han hadde ryggen
fri mot en kirkemur på vollen. Jesper svarer at man ennå kaller den «Tyboes
Kirke-Gaard af de mange Døde, som Herren sammesteds da opoffrede.» Stortaleren
beretter videre at han hadde døde kropper rundt seg som en skanse; den
«haardeste Hals» var en av «Herren Staterne selv udi Holland, som jeg kunde
kiende paa hans Ridder-Baand». Jesper griper fatt i «haardeste» og vrir om på
betydningen: «Hand maaskee har kundet giøre sig haard, som mange desværr udi
Holland giøre.» Jesper hevder altså at mange i Holland kan gjøre seg usårbare i
strid. Dette er en meget tvilsom påstand; det fantes knapt noe folk i Europa
som var mindre overtroiske enn hollenderne. I Uden Hoved og Hale (1725),
Første akt, Scene 5 uttaler Ovidius: «I Amsterdam seer man intet Spøgelse,
fordi Hollænderne icke troer dem at være.»
Jacob svarer at samme hvor hård
eller usårbar «Herren Staten» var, måtte han bite i gresset, og krigsmannen
fortsetter: «Hand raabte 3 gange, før hand døde, paa sin Hollandsk Mors, Mors,
Mors. Derfor tør jeg endnu den Dag i Dag er icke komme til Holland.» Jacob skal
altså ha blitt forbannet tre ganger av en døende hollender. «Mors» betyr død på
latin; tretallet forsterker den magiske virkningen. Den tapre krigsmannen er
overtroisk; redd for spøkelser.
Ovidius fortsetter:
«Det er jo underligt, at Fanden,
som gaaer om at forføre Siæle, skulde vælge Wardehuus til sin Residentz, hvor
foruden Amptmanden der er kun een Corporal med 8 a 9 Soldater, og skulle gaae
forbi London og Paris, hvor hand kunde faae saa meget at bestille.»
I «Epistel 379» står følgende:
«Forestil dig, kiære Broder, at
du var en Dievel, og at din største Attraae var at plage eller at forføre
Mennesker, mon du heller søgte øde end Folke-riige Stæder? Mon du heller vilde
fæste dit Sæde udi Wardehuus, hvor der er ikkun et Corporalskab, end udi London
eller Paris, hvor du paa een Dag kunde giøre fleere Proselyter, end udi en Tiid
af 100 Aar paa det første Sted? Hvis du saadant giorde, maatte jo alle sige, at
du var en dum Dievel.»
Så hvem er dum her? Både fanden
og amtmannen har sin residens på Vardøhus. «Amtmann» betegnet på Holbergs tid
den tidligere «lensherre» eller «lensmann», og denne het under noen av de
verste hekseprosessene på 1600-tallet John Cunningham. Cunningham var en skotsk
adelsmann med maritim arktisk erfaring, som Christian hadde fått anbefalt av
svogeren, demonologen Jacob 1(6). Det er fordi lensherren selv tror på demoner,
at all ondskaps fyrste holder til på Vardøhus. At både Cunningham og fanden
residerer på Det danske rikes nordligste bastion, kan føre til at de er lette å
forveksle. Første komediants påstand i Uden Hoved og Hale om at en
«superstitieux» øvrighet i en provins fører til at hele landet blir fullt av
djevler, som følger rett etter omtalen av Finnmark, viser utvilsomt til
Cunningham, som hadde fått Finnmark i forlening av Christian 4. Men den
ypperste øvrighet over Finnmark – og over resten av Danmark-Norge – var
Christian 4 selv. I Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729) omtaler
Holberg fredsslutningen etter Kalmarkrigen i 1613: «Om findmarken, hvorom blev
saa foreenet, at Sverrig frastoed den ret, frihed, Dominium maris, og anden
herlighed, som Sverriges krone udi Laplandene og Wardehuus lehn sig tilforn har
tilegnet.» Vardøhus len tilhørte ene og alene Danmarks krone; som i 1613 var
ensbetydende med Christian 4, den notorisk mest overtroiske av danskekongene.
I 1609 sendte Christian 4 ut en
befaling eksklusivt til lensherrene i Nordlandene og Vardøhus om å holde
strengt øye med finner og lapper, og hvis de gjennom dom ble funnet skyldig i
trolldom, avlive dem uten nåde. Både i 1609 og året etter ble det ført
trolldomsprosesser i Finnmark og Troms, der flere samer ble dømt til bål og
brann. I 1617 ble hekseforfølgelsene opptrappet i og med Christian 4s
forordning om trollfolk og deres medvitere. Nytt i lovgivningen var at enhver
trolldomsakt forutsatte at det var inngått pakt med djevelen og dermed representerte
et opprør mot Gud. Det gikk ikke lang tid før en rekke heksebål blusset opp mot
himmelen, og særlig tett lå røyken over Vardøhus.
Flere kilder bevitner at
Christian 4 var overtroisk. Han noterte varsler i en liten bok, og da han
befant seg i Tyskland i 1626, like før Keiserkrigen brøt ut, fortalte han om et
syn der småfugler hadde kjempet mot en ørn og beseiret den. Det kan snarest
forstås slik at Christian følte seg som en småfugl i forhold til den
tysk-romerske keiser, men at han selv likevel ville gå seirende ut av den
forestående kampen. Det er ikke «Herren Staterne» eller «de Heeren Staaten
Generaal», Forbundsrådet for republikken De forenede Nederlandene, som er en
«superstitieux» øvrighet, men Christian 4.
Etter at Jacob har fortalt at han
fremdeles ikke tør komme til Holland, går han like over til spørsmålet om hvor
Jesper har hørt at man kaller stedet der han kjempet så tappert for «Tyboes
Kierke-Gaard»; «Jeg heedte dog ickun Jacob udi Brabands Beleyring.» Med denne
opplysningen kommer Jacob i samme klasse som konger, som heller ikke har noe
etternavn. Jesper svarer:
«Ach Herre! Jeg kand troe, man
haver siden spurdt, at Herren haver faaet det Navn; Skam faae Hollænderen, Hand
haver sine Spioner ude allevegne. Herren er kiendt af alle, skiønt Herren
kiender kun faae. Jeg skal siige, hvordan jeg fick det at viide. Jeg var udi
Nummer 4 i Gaar Aftes, der sad Skipper Adrian, som er nyelig kommen fra Vlie,
og pratede med nogle andre Kallloepers om sidste Brabands Beleyring. Hand svoor
mig til, at Herren heeder endnu over alt udi Holland den Brabandske Jacob.»
Bakgrunnen for Jacobs tilnavn er
triviell; «Tyboe» forteller at han er en «tybo», det vil si en person som
kommer fra Thy, et område i Nordvest-Jylland. Dette gjør tilføyelsen av «von»
komisk, ettersom betydningen da blir «fra tybo(er)». Meg bekjent har ikke folk
fra Thy ry for noe som helst, bortsett fra tyboene som bor i Thisted
(«Thy-stad»), hovedbyen i Thy. De er beryktet for å være svært overtroiske. Det
har sin bakgrunn i Besettelsen i Thisted (1696-1698), Danmarks siste
hekseprosess, som Holberg henviser til flere steder, blant annet i Peder
Paars. Hallojen startet med at Maren Christensdatter Spillemand fikk anfall
av «krampe og fortvivlet rasen i sjælen», og snart følte flere kvinner det på
samme vis. De henvendte seg til sognepresten, Ole Bjørn, som mente de var blitt
besatt av hekser. Saken gikk sin gang i Thisted, og én kvinne ble dømt til
bålet. Da grep Jyllands biskop, Jens Bircherod, inn. De besatte kvinnene, som
innrømmet å ha løyet, og deres lokale støttespiller, sognepresten, ble stilt
for retten i Aalborg. Etter Høyesteretts og kongens inngripen ble de
opprinnelige dødsdommene opphevet. De besatte kvinnene fikk noen få års
fengsel, og sognepresten ble forvist fra Jylland, siden fra Danmark.
Snyltegjesten har altså fått vite
at kampplassen heter «Tyboes Kierke-Gaard» i Nummer 4. Avsløringen kommer under
en samtale mellom «skipper Adrian, som er nyelig kommen fra Vlie», og noen
andre hollandske «Kalloepers»/ «Kalskoepers». Nummer 4 er en historisk adresse i København
og viser til et av husene i «Skipperboder» på Bremerholm eller Holmen, som ble
oppført av Christian 4 for flåtens offiserer i 1617. Holmen var Danmarks
flåtebastion. «Nummer 4» peker rett i fleisen på flåtebyggeren selv, den
overtroiske Christian 4, som tente heksebålene på Vardøhus.
«Skipper Adrian fra Vlie» kan
forkortes slik: «Adrian fra Vlie». «Vlie» er «Vlieland», en av De vestfrisiske
øyer. Dette sikter trolig til ovennevnte hollandske billedhugger Adriaen de
Vries (1545–1626), «Adrian friseren». Neptunfontenen forestiller Christian 4
som havguden Neptun, fontenegruppens sentral- og toppfigur. Fontenen består av
16 bronseskulpturer, og symbolikken er ikke til å ta feil av. Bestillingsverket
er uttrykk for kongens ønske om å hylle sin egen innsats i Kalmarkrigen; han er
nå Østersjøens hersker. I tillegg bestilte Christian flere malte
triumfatorportretter av hollandske mestere, blant annet Pieter Isaacsz. I tiden
rett etter Kalmarkrigen var danskekongen en magnet for hollandske
billedkunstnere.
«Kalloepers» fra førsteutgaven
kan tolkes som Jespers forvrengning av de senere utgavenes «Kalskoepers»,
hollandsk for «kalveprangere»; å «prange» betyr å drive byttehandel eller
kjøpslå. Ordet er ikke umiddelbart forståelig. Det kan være bevisst fra Holbergs
side, idet han ønsker å dekke til betydningen. Ordet er gjerne blitt forandret
i Holberg-utgaver etter forfatterens død (jfr. Kommentarer i LHS). Et
nærstående ord er «studeprang» om «studehandel» (ODS). Okser var riktig nok en
vare det ble handlet med, men «stutehandlere», hvorav den ene skal ha kommet
helt fra Vlieland, sitter ikke og drikker i et vertshus i København. Dersom
hollenderne trengte kveg, drog de til Jylland.
Skipper Adrian fra Vlie (les
Adriaen de Vries) og de andre hollandske skipperne eller sjøfolkene i
Skipperboder Nummer 4 kan like fullt drive med kalvehandel- eller -prakking.
Adriaen de Vries, tidens største billedhugger eller skulptør nord for Alpene, handlet
med heroiske billedfremstillinger av fyrster, deriblant altså Christian 4, som
han skulpterte som guden Neptun. Adriaen de Vries er også berømt for de
glorifiserende portrettene av den tysk-romerske keiser Rudolf 2. Det åpner for
at kalveprakkerne handler med gullkalver; selger idealiserte utskårne bilder
eller lignelser som de selv eller andre hollandske billedmestere har laget.
Bildene eller lignelsene fører til tilbedelse. På 1600- og 1700-tallet lærte
den danske kirke at kongen var en gud på jorden, så forherligende billedkunst
kunne med full rett kalles gullkalver.
Den mest prangende «gullkalven» i
København var utvilsomt Abraham-César Lamoureux’ statue av Christian 5 (ca.
1688). Etter avslutningen av Skånske krig i 1679 besluttet kongen å reise en
rytterstatue av seg selv på Københavns nye torv til minne om sine angivelige
militære bragder. Abraham-César Lamoureux’ statue av rytterkongen minner
granngivelig om guden Mars. Avstanden mellom en romersk imperatorfigur, som er
forelegg, og en skulptur av den romerske krigsguden, er ikke særlig stor.
Statuen ble støpt i bly, formodentlig på grunn av kobbermangel, og siden
gullforgylt. Hesten gav etter under den kongelige rytter på grunn av
støpegodset, og man måtte stadig foreta utbedringer. Jeg kommer tilbake til
Hesten som den het på folkemunne, vi kunne si Gullhesten, under omtalen av fogd
Woldemar til hest foran kampen mot Paars og drabanter. Et sakralt aspekt er
også tydelig i flere av bildene av Christian etter tapet i Keiserkrigen og
oppdagelsen av Kirsten Munks utroskap. Kongen gikk på denne tiden inn i en
depressiv periode, hvor identifiseringen med den lidende Kristus ble stadig
sterkere.
Christian 4 handlet hovedsakelig
kunst med Nord-Europas store billedmestere, hollenderne, og flere fikk
ansettelse hos kongen. Dette skyldtes muligens Christians sterke antikatolske
innstilling, som han hadde arvet fra faren, Frederik 2. De søreuropeiske
malerne, for eksempel italienerne, hadde sterke bånd til Den katolske kirke.
Dette var riktignok ikke til hinder for at han kjøpte flamsk kunst. Jeg tolker
de hollandske kalveprakkerne som forhandlere av billedkunst, som de dels selv
har skapt, deriblant kongelige seierherreportretter. Kunden er Nummer 4s
byggherre, Christian 4, som bestilte heroiserende bilder av seg selv etter
Kalmar bys og slotts erobring og andre seire i Kalmarkrigen. Det antas at
Pieter Isaacsz’ triumfatorportrett av kongen er fra 1612, etter erobringen av
Kalmar og før krigens avslutning.
Tre år etter Kalmarkrigen, i
1616, bestilte Christian en serie veggtapeter av Karel van Mander 2, et vita
Christiani, som skulle vise høydepunkter fra kongens liv. To tapeter
forestilte den storslåtte kroningen, mens i alt 16 tapeter viste scener fra
Kalmarkrigen. Skildring av aktuelle krigsscener var helt nytt innenfor
billedvevningen. Gunner Lind skriver i «Christian 4.s tapeter i Riddersalen» (Christian
4. og Frederiksborg): «Kongens sande storhed var hans storhed i krig,
fortalte tapetserien.» Lind skriver videre at kunstneren, altså hollenderen,
skulle løfte «de samtidige begivenheter op til det heroiske niveau, der passede
sig for en ædel genre, fremstillet i stort format og anbragt på den mest
fremtredende plads i kongeriget».
Christian 4 handlet ofte flere
hollandske malerier på en gang av kunstagenter, som ikke selv hadde malt
bildene. Enkelte ganger opptrådte kunstneren også selv som kunstagent. Den mest
kjente maler og kunstagent er Peter Paul Rubens (1577–1640), som riktignok ikke
handlet med danskekongen. I tillegg til diplomatiske oppdrag brakte Rubens også
etterretninger, skjult inne i sammenrullede malerier. Kunstnere og kunstagenter
reiste i skytteltrafikk mellom europeiske fyrster og annen øvrighet. De hadde
direkte kontakt med den som bestilte portrett av seg selv eller annen
billedkunst, og det var lønnsomt å selge innsideopplysninger til andre hoff.
Christian 4 visste at det var
spioner ved hoffet, men ikke hvem det var. I ettertid har man fått visshet for
at Pieter Isaacsz, den sannsynlige skaper av forelegget for «Manden» på Corona
danica (jfr. forrige innlegg), som var av hollandsk herkomst, sendte
etterretninger fra det danske hoff til Axel Oxenstierna, Sveriges rikskansler
og Gustav 2 Adolfs fremste medarbeider. Det bringer oss tilbake til Jesper
Oldfux’ replikk om «etterretningen» om Jacobs tilnavn.
«Hollænderen» har sine spioner
ute overalt. Den bestemte entallsformen viser at det gjelder hollenderen som
sådan. I forlengelsen kan man tenke på hollenderne som nasjon; Holland. Man får
også det inntrykk at dette gjelder hollenderne til forskjell fra andre folk.
Det som i særlig grad utmerket hollenderne og skaffet dem innpass «allevegne»,
var deres renommé som kongelige kontrafeiere. Det er spesielt virket som
hoffkontrafeiere som er aktuelt i denne sammenheng; det var etterretning om fyrster
og andre øvrighetspersoner som betalte seg.
Hollandske spioner har vært så
tett innpå Jacob at de har oppdaget hans tilnavn, Tyboe. «von» har Jacob lagt
til selv etter som han steg i gradene, ifølge tjeneren Peer. Adrian fra Vlie,
som prater med de andre kalveprakkerne om siste «Brabands Beleyring», svor
overfor Jesper at «Herren» ennå heter «den Brabandske Jacob» i hele Holland.
Finnes noen mulighet for at Adrian ikke har sverget falsk?
Fortellingen om Jacobs ensomme
kamp mot hollenderne på Brabants murer er i overteksten krigsmannens fantasi om
å ha deltatt i Den brabantske krig. Når derimot kalveprakkerne snakker om
Brabants beleiring, gjelder det ikke Den brabantske krig, men Jacobs
soldaterskrøne om beleiring av en by. Åstedet for praten er altså en av
Christian 4s Skipperboder, som var oppført for flåtens offiserer. Samme flåte
deltok under Christian 4s beleiring av Kalmar by og festning i 1611. Det åpner
for at «den Brabandske Krieg» undertekstlig sikter til den «brabantske»
fremstilling av Kalmarkrigen, der spesielt Christians beleiring av Kalmar by og
festning er viet stor oppmerksomhet. Både byen og festningen ble inntatt av
danskekongen. Det skjedde for festningens del uten kamp, noe jeg kommer tilbake
til.
De som skapte skrytebildet av
Christian 4 som den tapre krigsmann og svenskenes skrekk, var de hollandske
billedkunstnerne, deriblant Karel van Mander 2 med de storslåtte billetapetene,
Pieter Isaacsz med seierherrekontrafeiene og Adriaen de Vries med kong Neptun.
Enkelte hollandske billedmestere vet man spionerte når de arbeidet ved hoffet,
slik Pieter Isaacsz er et eksempel på. «Alle» i Holland visste at Christian 4s
heroiske beleiring av Kalmar by og festning var en skrøne, fordi det var
hollandske mestere som, på kongens bestilling, stod bak den forherligende
fremstillingen.
Danskekongen hadde tønner med
gull etter Freden i Knärød, der Sverige ble idømt en stor krigsskadeerstatning,
dels i form av løsepenger for Älvsborg festning. Christian 4 betalte rikelig
for hollendernes skryt, som kvitterer med å spionere på ham. Dette er parallelt
til Jesper, som nyter «Smautzer» og andre foræringer hos henholdsvis Jacob von
Tyboe og rivalen Tychonius, og som flatterer dem på det groveste. Samtidig
spionerer Jesper på begge to for å bringe etterretning til Leonard, Lucilias
beiler, som han også forventer belønning av.
Brabant er ikke først og fremst
kjent for kampene under Den brabantske krig, men for den brabantske tekstiltradisjon.
Med stor faglig dyktighet ble ull, lin, silke og bomull forvandlet til klede,
linnet, andre stoffer, og kniplinger. Ingenting overgikk de brabantske billedtapeter.
Riktignok gikk det et belte med billedveverier over hele sør-Nederland og
nord-Frankrike, men Brussel, «hovedstaden» i Brabant, var billedvevningens
mekka.
Helt fra tidlig middelalder ble
det produsert mindre, grovere billedtepper rundt om i Europa. Fra begynnelsen
av 1300-tallet kunne veverier i sørnederlandske og nordfranske byer levere
store tapeter av høy kvalitet. Dette skyldtes dels de dyktige veverne og
farverne fra områdets kledesindustri. De lokale laugene støttet den lovende
industrien, og den lokale elite bestilte. Fra midten av 1400-tallet fantes det
en rekke billedtapetveverier i byer som Arras, Tournai, Lille og Brussel, som
eksporterte tepper til hele Europa. I løpet av siste fjerdedel av 1400-tallet
seilte Brussel frem som senter for den holllandske produksjonen av høykvalitets
billedvev. Byens vevere foredlet og perfeksjonerte teknikken for best mulig å etterligne
kartongmalerens penselstrøk. Fremgangen fortsatte inn på 1500-tallet. I 1515
bestilte pave Leo 10 ti billedtepper i Brussel, «Apostlenes gjerninger»;
kartongene var malt av Rafael. De brabantske veverne og kartongmalerne var
uovertrufne i sitt fag, og i andre fjerdedel av 1500-tallet mottok de en rekke
bestillinger fra den europeiske elite.
Midt under billedvevningens
blomstringstid i Det sørlige Nederland begynte forfølgelsen av protestantene,
og flere av de dyktige håndverkerne flyktet. Forfølgelsen hardnet til under
erkekatolikken Filip 2, som i 1568 sendte hertugen av Alba inn i Nederland med
ordre om å utrydde alle kjettere. En stor mengde av håndverkerne som utgjorde
den brabantske og flamske billedvevkompetanse, strømmet nordover. Det betyr at
tyngdepunktet for billedvevproduksjonen forflyttet seg fra De sørlige til De
nordlige Nederlandene. Det var like fullt den brabantske og flamske kompetansen
håndverkerne bygget på, selv om de nå arbeidet utenfor det tradisjonelle
billedvevbeltet. Karel van Mander 2 hadde verksted i Delft. Faren, den kjente
maleren og kunstteoretikeren Karel van Mander 1 (1548–1606) var flamsk, men
hadde etablert seg i republikken i den senere del av livet. I 1684 betalte
Christian 5 reisepenger til tapetmesteren Berent van der Eichen, som skulle
hente svenner i Brabant til billedteppene med motiv fra kongens seire i Skånske
krig. van der Eichen hadde trolig flamsk bakgrunn.
Samlet peker tekstlige detaljer i
Jacob von Tyboe mot en tolkning der «den Brabandske Jacob» sikter til
Christian 4, slik han er fremstilt på de «brabantske» billedtapetene. Det
finnes flere detaljer som kan underbygge denne tolkningen; enkelte er omtalt i Hollandske
oppdagelser- Holbergs og Ibsens satiriske skrifter. «Brabands Beleyring»
sikter trolig til tapeter med motiv fra Kalmars erobring. Fem av tapetene
handler om striden om Kalmar, deriblant erobringen av byen og slottets
overgivelse. Uttrykket kan også bringe tanken på tapetene som forestiller
beleiring og erobring av Älvsborg og inntagelse av festningen.
Frederiksborgtapetene gikk tapt under den store slottsbrannen i 1859, og det er
vanskelig å skaffe seg full oversikt. Jeg er usikker på om det finnes skisser
til alle 16 tapeter. Tapetene fikk et visst ry i samtiden, og i Ludvig 14s Frankrike ble
denne typen billedvev populært. Svenskene derimot ble så provosert over
den danske fremstillingen av krigens gang at de fikk innført i Roskildefreden av 26. februar 1658 at tapetene skulle ødelegges. Danskene klarte
likevel å redde tapetene unna svenskene da disse inntok Frederiksborg
senere samme år.
Den brabantske/flamske
billedvevtradisjon går tilbake til middelalderen og har sin opprinnelse i
husflid; spinning, farving og veving i hjemmet. En detalj i Henrik Ibsens Hedda
Gabler (1890) har ansporet meg til å følge et tekstilspor i Jacob von
Tyboe, noe som har ført til ovenstående tolkning av «den Brabandske Jacob».
Historikeren Jørgen Tesman er i ferd med å skrive en bok, som skal handle om
«den brabantske husflid i middelalderen». Kniplinger, som var typisk «brabantsk»
husflid, kan det ikke være, for kniplingkunsten er ikke eldre enn renessansen. Tanken
faller på de berømte brabantske billedtapetene. Jørgens far, som også var
historiker, heter Jochum; «Tesman» er et tysk slektsnavn. Et viktig kildeskrift
for Hans Mikkelsens epos om Peder Paars er den fiktive Historia sui Temporis
(Hans samtids historie), som er skrevet av «Tydske Jochum». Detaljen inngår i
en større sammenheng som peker mot Christian 4 (jfr. Hollandske oppdagelser).
I Kjærlighedens Komedie (1862)
sammenlignes dikteren Falk med «han i Brabantstriden», og det er åpenbart Jacob
von Tyboe det siktes til. Utover disse to referansene nevner Ibsen Brabant
kun én gang til; det gjelder legen Mester Sigard fra Brabant i Kongs-Emnerne,
som er en historisk person. På bakgrunn av min tolkning av «den Brabandske
Jacob» som en henspilling på fremstillingen av Christian 4 på de «brabantske»
billedtapetene, kan det opprettes en sammenheng mellom «han i Brabantstriden»
og «den brabantske husflid i middelalderen». Vi skal se bort fra at Tesman muligens
studerer de historiske røttene til den brabantske billedvev. Det er
usikkert hvor detaljert kunnskap Ibsen har hatt om den brabantske husflid i
middelalderen. Jeg oppfatter det slik at større billedtapeter ble fremstilt i
verkstedet til en tapetmester med flere svenner og kanskje drenger under seg,
og at dette var praksis også i den senere del av middelalderen. Verkstedet var
ganske sikkert i tapetmesterens gård, som også omfattet en boligdel. På dette
nivået er det ikke snakk om husflid i vanlig forstand. Vi skal fokusere på de
«brabantske» billedtapetene til Karel van Mander 2. Det er for øvrig sannsynlig
at Ibsen med pastor Manders i Gengangere (1881) sikter til Karel van
Mander 2 og 3, som henholdsvis leverte billedtapeter og portretter til
Christian 4 (jfr. Hollandske oppdagelser, s. 509–510).
16 av de 18 store
Frederiksborgtapetene forestiller strid på en heroiserende måte. Falk,
som bor i en paviljong i fru Halms have, har gått til krig mot inventaret,
deriblant noen «malede gardiner», rullegardiner med påmalt motiv, i et voldsomt
opprør. Gardinene kan sikte til de «brabantske» billedtapetene. Det var under
Falks kamp med «det gandske Thevandsbord» Guldstad mente han opptrådte som «han
i Brabantstriden». Det er i begge tilfeller snakk om kamper der den stridende
er komisk fremstilt, i Falks tilfelle gjelder det kamp mot møbler, malte
gardiner og fredsommelige Christiania-borgere. I sin «Thevandstale» utpeker
Falk teen til kjærlighetens blomst. Den skal fraktes over havet, slik at det
ikke må svares toll til «Russen og Kosakkerne». Dette er et ekko fra de
merkantilistiske ideer som lå bak Christian 4s etablering av Dansk ostindiske
kompani. Et kompani som «gjør det i Hollandsk Last», er omtalt i komedien (jfr.
Hollandske oppdagelser). Kjærlighedens Komedie er dét av Ibsens skuespill
som bærer tydeligst preg av forfatterens deltagelse i den litterære kretsen Det
Lærde Holland.
Det finnes enda et hollandsk
billedmotiv i Jacob von Tyboe, som kan understøtte min tolkning av «den
Brabandske Jacob». I tredje akt ankommer Jacob huset til sitt hjertes
utkårede, Lucilia, i portechaise, der han påtreffer rivalen Stygotius. Jacob
trekker sin kårde, og kvinnene som er til stede, skriker opp. Den store
krigsmann stikker da kården tilbake i skjeden og sier at han hadde i sinne å ta
av dage et halvt snes «Cavaliers», men så snart han fikk se jomfru Lucilia,
stiltes hans vrede. Synet av henne gjør at han ikke lenger er «den
u-overvindelige Heldt og den Løve-hiertede Von Tyboe meer», som han var for et
øyeblikk siden. Krigsmannen legger sin kårde for Lucilias føtter og overgir seg
på nåde og unåde idet han utbryter (min kursivering):
«Om Kongen af Holland
skulde see mig i den Positur, vilde han sige: Wo ist seiner forrige Corrasie,
seiner alten Herculiansken Bravour? Wohlgebohrner Hr. Tyboe! Men jeg vilde
svare: Herculus, som undertvang de 5 Parter af Verden, maatte jo lade sig
coujonere af en Dalila. Naar Venus siger til sin Søn Cupidus: Stellet euer
Gewehr zur Ladung! maa de største Kiemper skielve. Naar hun siger: öffnet die
Pfanne! slaget an! gibt Feuer! maa de største Kiemper give sig.»
Ut fra den tidligere beskrivelse
av Jacob von Tyboes krigsdeltagelse vil man tenke at kongen av Holland har sett
krigsmannen utfolde courage og herkuliansk bravur under kamper mot hollendere,
for eksempel på vollen ved Brabant. En slik oppfatning legger da også Holberg
opp til. Men en av von Tyboes senere replikker der kongen av Holland igjen
omtales, rokker ved denne oppfatningen. «Kongen af Holland» nevnes kun disse to
gangene. Det kan tyde på at det er en sammenheng mellom de to tilfellene.
I Femte akt, Scene 8 inspiserer
Jacob sine tropper – tjeneren Peer, Jesper Oldfux og fire soldater – før et
angrep på magister Stygotius. Jacob prøver å samle mot ved hjelp av en stigende
flom av selvskryt, godt assistert av Jesper.
«TYBOE. Du kand siige dem, at jeg
er bekiendt for min Tapperhed over heele Holland.
JESPER. Jeg vil legge Engeland
til.
TYBOE. Du kandst siige dem, at
jeg har omgaaeds med Førster og Generaler udenlands.
JESPER. Jeg vil legge Konger til.
TYBOE. Du kandst siige, at Kongen
af Holland har foræret mig sit Portrait.
JESPER. Jeg vil siige: Keyseren
og Paven har giort det samme.»
I denne replikkvekslingen
plasseres Tyboe inn i en kongelig sammenheng på et europeisk stormaktsnivå,
omtrent der Christian 4 befant seg i sine velmaktsdager, da han foretok reiser
til utlandet og omgikkes fyrster og generaler. Christians besøk hos kongen av
England og Skottland, Jakob 1 (6) er legendarisk. Sjelden har en nordisk konge
reist mer fyrstelig og blitt mottatt med større prakt enn da Christian besøkte
sin svoger Jakob i 1606.
Det fremtrer som sannsynlig,
innenfor komediens fiktive kontekst, at Jacob har sendt sitt eget portrett til
den hollandske kongen som gjengave for dennes foræring. Det stemmer med
datidens praksis blant fyrster; man utvekslet portretter. Om det var
kongen av Holland eller von Tyboe som sendte portrettet sitt først, vet vi
ikke, men det betyr ikke noe i denne sammenheng. Tolkningen gir et svar på hvor
kongen av Holland har sett von Tyboe fremtre med courasie og herkuliansk
bravur: på selvsamme portrett som kongen av Holland har fått i foræring av den
stortalende soldat.
Tanken faller på Pieter Isaacsz’
triumfatorportrett, som trolig er malt etter erobringen av Kalmar by og
festning. Christian står seiersikker foran et bord med krone, scepter og en
gedigen hjelm med plumasje. Han er iført silkeantrekk under brystharnisket og
feltherreskjerf; den ene hånden holder om sverdskjeftet, den andre om
feltherrestaven. Det er et typisk arrangert fyrstelig seierherreportrett. Utveksling
av portretter mellom fyrster var altså vanlig, men det som er spesielt her, er
at Holland ikke har hatt noen konge før Nederland ble et monarki i 1815; Belgia
fulgte etter i 1831. På Holbergs tid var en hollandsk konge en vits. At Jacob
von Tyboe har fått et portrett av kongen av Holland, er like umulig som at han
har deltatt under Brabants beleiring. Det åpner for at hans forestilling om
kongen av Hollands portfrett, og samme konges oppfatning av Tyboe som
herkuliansk helt er en sammenblanding; dette handler ikke om portrettet til
kongen av Holland, men om hollandske kongeportretter, muligens ett spesielt,
Pieter Isaacsz’ portrett av Christian 4.
For å gjøre inntrykk på Lucilia har
Tyboe latt seg frakte til huset hennes i en portechaise (bærestol med vinduer
og kalesje). Det var et fremkomstmiddel som ble brukt av fornemme personer, og som
forfatteren hadde lite til overs for og. En portechaise egner seg dårlig for en
krigsmann som spiller på sin styrke og tapperhet i strid.
«Von Tyboe i en Portechaise.
Personerne i den forrige Scene. Medens han harcellerer i Gangen, sætter de
Stoler til rette.
TYBOE. Halt hal ‒ t hal ‒ t.
Fløyter i en Piibe.
Peiter, Frantz, Jochum,
Christoff, Jurgen, Niclas, Henrich!
Fløyter igien. Wo seyd ihr
Carnalien? Skal jeg holde 6 til 8te Tienere, og dog ingen Opvartning have? Man
maa 5 a 6 af de Karle engang hangen lassen, før bliver de ikke gode.
Springer udaf Portechaisen og
fløyter igien. Christoff!
CHRISTOFF. Wohlgebohrner Herr!
TYBOE. Hvor ere I Hunde henne
alle 8te?»
Den første som lot seg bære rundt
i København, var Christian 4, Kalmarkrigens seierherre, på sine eldre dager. Kongen
omtaler selv nyvinningen i et brev til Corfitz Ulfeldt: «Eptherdj Ieg haffuer
Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi». Han ber Ulfeldt om å
skaffe «8 tyst-øldrager op her y Byen» som skal gis klær og månedlig lønn. (1)
Den utstrakte bruken av tysk i
denne scenen kan sikte til at Christian 4 brukte tyske leiesoldater, ettersom Danmark
manglet en organisert hær under størstedelen av regimet. Tysk var militært kommandospråk
i Danmark.
Etter Jespers uttalelse «Skam
faae Hollænderen, Hand hafver sine Spioner ude alle vegne» følger denne: «Herren
er kiendt af alle, skiønt Herren kiender kun faa.» Overtekstlig kan setningen
tolkes slik at ryktet om etternavnet, òg narraktigheten, til Jacob har spredd
seg via spionene, slik at «alle» kjenner ham, det vil si av omtale. Men
sammenhengen åpner for en undertekstlig lesning avsetningen: Alle kjenner den
stortalende soldat, fordi de har sett bilde av ham – skapt nettopp av hollandske
mestere/spioner. Tolkningen får sin støtte i en jevnføring med Christian 4s
historie. Det var ikke bare kongen og hoffet som kunne studere de hollandske
vitnesbyrdene om Christians store seiervinning i Kalmar, feltherregeni og
mandige kontrafei. Flere av portrettmalerier ble altså sendt som foræring til
utenlandske fyrstehus, andre ble stilt opp for anledningen når kongens gesandter
holdt audiens, en praksis Christian 4 innførte. Dermed blir kretsen av dem som
har sett kongen betraktelig utvidet. Videre var det trolig adgang for publikum
til å komme inn på Frederiksborg slott, der både Karel van Mander IIs billedtapeter
og flere portretter av Christian 4 var opphengt. Gunner Lind skriver i «Christian
4.s tapeter i Riddersalen» (jfr. forrige innlegg) at man sannsynligvis planla å
publisere trykk av Frederiksborgtapetene med forklarende tekst til de enkelte
tapetene. Hvorvidt dette ble realisert, er ikke kjent. I Christians tilfelle
stoppet det ikke med utsendelse og fremvisning av originalmalerier. Kongen
sørget for at det ble produsert kobberstikk i store kvanta etter de hollandske
portrettene, og disse fikk stor spredning, også til vanlige mennesker. Det
fantes ingen dansk konge hvis kontrafei var bedre kjent enn Christian 4s. Å si
at kongen var kjent av alle, men at han selv kjente få, er ren konstatering av
fakta. Og hvem hadde til syvende og sist «skylden» for dette? De hollandske
billedmestere, hvorav i det minste én spionerte på kongen. Men den aller viktigste
måten kongens kontrafei ble spredt på, selve hovedårsaken til at Christian 4
var «kiendt af alle», var rulleringen av mynter med kongens portrett. Det
gjelder for eksempel Corona danica, der portrettet høyst sannsynlig er kopiert
etter nettopp den hollandske spionen Isaacsz’ berømte seierherreportrett etter
erobringen av Kalmar.
I de historiske verkene siterer Holberg
flere ganger fremmede skribenter som berømmer Christian 4 for hans uovervinnelige
courage. Dette er tema i neste innlegg, samtidig skal forfatterens omtale
av Kalmars beleiring presenteres.
(1)
Brev
til Corfitz Ulfeldt, gift med kongens datter, Leonora Christina, 5. september
1644, i Bricka, C.F./Fridericia, J.A (1885): Kong Christian den Fjerdes
egenhændige breve 1589‒1648, København, s. 493.
Litteratur
Kirsti Boger, Hollandske
oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (2017)
https://www.metmuseum.org/toah/hd/taps/hd_taps.htm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar