Oehlenschlägers Dina Vinhofver ("Samfundets støtter" IV)

Dina Vinhofver inntar scenen i Anden Agt og viser seg som et dydsmønster fra første stund; hun er definitivt «moralsk ufordervet», et sentralt begrep i Samfundets støtter. Det er viktig for Oehlenschläger å understreke dette poenget, fordi den historiske Vinhofvers hadde et dårlig rykte (jfr. forrige innlegg). Heltinnen skal være edel, i tråd med hans dikteriske prosjekt. Dessuten var rollen tiltenkt Johanne Luise Heiberg, som var den personifiserte verdighet og idealitet både på scenen og privat.

 

Dina bor for tiden hos broren og svigerinnen, Rudolf og Johanna, i deres enkle håndverkerhjem. Dina kler på niesen, lille Dina, og sier at nå skal du på skolen. Johanna forteller at det ennå er litt tid, og barnet ber tanten fortelle et eventyr. Kom og sett deg på fanget mitt, ber Dina. Eventyret er det blodige sagnet om ridder Ebbes to døtre. Da klokken varsler at det er tid for å gå til skolen, binder Dina en kyse under haken på den lille piken.  

 

Johanna synes ikke den fæle historien egner seg for et barn; den pirrer innbilningskraften. Dina bør heller fortelle noe nyttig, som kan gjøre den lille klok og god. Dina svarer at ånden styrkes hvis den stundom rystes: 

 

«Af en høitidelig, en panisk Skræk.

Vi stakkels Mennesker i Hverdagslivet,

Som af Naturen skienktes Phantasie,

Og Følelse, saa gierne vil opleve

Lidt Usædvanligt i den tomme Verden;

Dog lykkes det saa sielden. Legemet

Ei trænger mer til Næring end vor Aand

Til hvad der sætter den i Samkvem med

Det Høie, Sjeldne, det Forunderlige.

Men det er fast forbi. – Kun Børnene

Og Digterne befatte sig med sligt –

Og Ridderne – især i gamle Dage,

Men – dog tildeels endnu.»

 

Dina hevder at den som lever livet med «Levekraft», nøyes ikke med å sove, våke, spise, drikke, trelle, kle av og på seg, beveges i gjentatte sirkler som en maskin; den trenger til bedrifter, til å gledes, og gyse og folde vingen ut som sommerfuglen i det skjønne solskinn, flagre litt før vingen faller av. Her presenterer Dina sentrale punkter fra romantikkens agenda. Dina, som handler om noe høytidelig og skrekkelig, illustrerer denne agendaen; tittelfigurens ånd strekker seg etter det høye og sjeldne.

 

Johanna avfeier Dinas tanker som svermeri; hun leser for mye. Hun har et herlig hode og har lært seg flere språk, hun leser ikke bare eventyr, men krøniker og vise skrifter. Dette sier kildene om Dina Vinhofvers ingenting om, meg bekjent, snarere inngår det i Oehlenschlägers oppbygging av heltinnekarakteren. I samme replikk trekker Johanna også frem hvor kjærlig og oppofrende Dina er som datter og søster, og hun vasker, stryker, feier gulv og koster. Det kunne skrives på dikterens intensjon om å fremstille en interessant heltinne med flere naturer; en poetisk opphøyet og en huslig-prosaisk. Men det er mer naturlig å forklare det med dikterens ønske om å presentere et ideelt portrett.

 

Det skal godt gjøres å finne noen plett på Oehlenschlägers heltinne, motsatt modellen. Årsaken til at Vinhofvers strøk da hun bodde hjemme hos moren, var ikke et ønske om å hjelpe til med husarbeidet. Dina strøk og presset silke for å tjene penger. Moren var gift på nytt med en silkevever, og det er mulig han har skaffet Dina dette arbeidet. Samtidig skal hun ha drevet med prostitusjon.

 

Den historiske Dina var født i København og hadde foreldre av tysk herkomst. Hun hadde bodd i Holsten som gift, var blitt enke og brakte med seg en datter på ca. ti år til København. Etter at hun hadde anmeldt Corfitz Ulfeldt for å ha planlagt giftmord mot kongen, fødte hun et barn som hun påstod var rikshovmesterens. Vinhofver – Oehlenschläger skriver navnet uten -s – har hverken barn eller vært gift. Hun har heller ikke hatt et seksuelt forhold til Ulfeldt; de har bare kysset hverandre. Dette understrekes; Dina er kysk eller ren; hun voktet på sin dyd. Ulfeldt skal ha vært så betatt av den unge pikens skjønnhet, vidd og personlighet at han nøyde seg med kyss. Her skal nevnes at Vinhofvers og Ulfeldt trolig aldri hadde møtt hverandre, og at historien om deres sengelek er oppspinn fra ende til annen. Men at Ulfeldt var utro mot hustruen Leonora Christina, Christian 4s datter, er det ingen tvil om. Størstedelen av sin 12 år lange dannelsesreise tilbrakte han i Frankrike, og i 1635 reiste han til Paris for å bli kurert for en lidelse i det ene benet. Man har spekulert om det kan ha vært syfilis. Lidelsen ble ikke helbredet, og han brukte stokk resten av livet. Ulfeldts dårlige ben omtales i skuespillet. At den selvbevisste aristokraten vedvarende skal ha kurtisert den unge knipske piken, er blant skuespillets svake partier. Oehlenschläger tar likevel hensyn til Vinhofvers’ biografi, idet han lar Johanna uttale at Dinas levemåte ofte gav bakvaskelsen et våpen, men selv vet hun at svigerinnen er uskyldig. Dersom skuespillet samsvarer i tid med den historiske Dinasaken, er Vinhofver på det aktuelle handlingsplanet rundt 30 år, kysk, men altså ikke ukysset. 

 

 

Forhistoriene til den historiske og den litterære Dinasaken står langt fra hverandre. Men Oehlenschläger hentyder til den historiske idet han lar Otho Krag (øverstesekretær i Danske Kancelli), som forhører Dina i fengselet, uttale at det later som om hun er Ulfeldts frille. Dette påstod altså den historiske Dina at hun var. Vinhofver benekter dette, noe som også fremgår av handlingen.

 

Den litterære forhistorien til Dina-saken finner sted på Burø på den sjællandske kyst, der sagnet om ridder Ebbes to døtre hører hjemme. Her bodde Dina et års tid hos sin faster, og hennes fantasi slo rot der ute i det golde landskapet; her vokser hennes «Indbildnings Tidselblomst / Og folder ud de store Purpurblade». Dina søkte seg til ridderborgens have, hvor det var smukt med grønne trær, urter og blomster. Her møtte hun en annen ridder, en deilig mann, fra København, som var på besøk hos ridderen på Burø. Med ridder mener nok Dina middelalderens riddere, som tjente hos en fyrste eller adelsmann og eksellerte med sine ferdigheter på hesteryggen i krig og turneringer. Hun forteller at mannen må ha moret seg, fordi han hos en enkel landsbypike fant så mye som han savnet hos byens damer. Han på sin side gjorde inntrykk på henne på grunn av sitt vidd, sin ånd, sin ild, kunnskapen om nesten alle ting.

 

Dina er katolikk og går ikke i kirken når det er gudstjeneste. Men hvis kirken står åpen om kvelden – det siktes til Højby kirke fra 1150 – går hun inn. Når Dina betrakter altertavlen i måneskinn, med sine forgylte engler i skyene, og de gamle helgenbilder i stein – som ikke er knust – kneler hun, holder bønn og leser Paternoster. Da hun en sen aften løftet hodet, oppdaget hun at ridderen fra møtene i haven knelte ved siden av henne. Han omfavner henne, setter en gullring på hennes finger og sier at nå er hun hans kjæreste. Hun må love å gi ham et kyss, når de kommer ut av kirken.

 

Dina stod bedøvet opp og fulgte ham. Da hun snudde seg, steg ridder Ebbes døtre ned fra billedrammen, vred sine hender, jamret og truet henne. Den dårede Dina følger ridderen inn i haven, og han tok mangt et kyss i måneskinn. Så ilte han tilbake til borgen til sin venn og forsvant. Dina forteller til Johanna:

 

«Det var mit Liv! Din lykkeligste Stund!

Det var den herligste Skiærsommerdrøm,

Og aldrig Solen straale vil saa klart

For mig som Maanen smilte denne Nat!»

 

Johanna spør hvem ridderen var, og Dina svarer: «Corfitz Ulfeldt!» Her må det ha gått et gisp gjennom salen i Det Kongelige Teater. Dersom Dina var i 15-årsalderen, har det skjellsettende møtet skjedd ca. 1635, året før den historiske Ulfeldt giftet seg med Leonora Christina, som han var forlovet med. Det nøyaktige tidspunkt fremgår ikke klart.

 

Dina uttaler seg ganske fritt om kjærligheten, noe som kan være uttrykk for Oehlenschlägers ønske om å pynte på eller bortforklare modellens, Vinhofvers’, løsaktige livsførsel. Vinhofver foreslår å nyte kjærligheten som blomsten innen den blir frukt, et viktig poeng for den romantiske poeten Falk i Kjærlighedens Komedie (1862). Johanna beskylder svigerinnen for å sverme, det innebærer en fare og kan føre til fall og undergang. Dina svarer at hun har karakter og tapperhet, og hun ser seg selv som en kysk Diana som er forelsket likesom Venus. Hun holder meget av originalitet og mener hun er sterk nok til en slik rolle.     

 

Under Christian 4s bevågenhet steg Ulfeldts stjerne så høyt at han en kort stund fungerte som Danmarksrikets faktiske hersker. Men allerede under Christian 4 så man tegn til at svigersønnens karriere var for nedadgående, noe som skyldtes hans selvrådige opptreden vis-à-vis kongen, ødsle livsførsel og støtte til Kirsten Munk, Leonora Christinas mor. Under Frederik 3 blir den ærgjerrige diplomaten parkert på et sidespor. Det er i denne situasjonen Dina Vinhofvers, trolig etter Georg Walters tilskyndelse, legger stein til byrden; hun har overhørt at Ulfeldt og Leonora Christina planlegger å forgifte Frederik 3. Christian 4s begavede datter, som visste å stråle med sin skjønnhet og kongelige herkomst, var en torn i øyet på Sofie Amalie som selv ikke var spesielt pen. Dronningen hatet Ulfeldt-paret som hadde levd høyt på korrupsjon og underslag og prøvde å utkonkurrere kongeparet. Hun sørget siden for at Leonora Christina ble sittende som fange i Blåtårn uten lov og dom i 22 år. Det er ingen tvil om at Oehlenschläger er på Ulfeldt-parets side i konflikten med Danmarks konge og dronning. Under romantikken var Christian 4 et nasjonalt ikon, og dyrkelsen hadde en spredningseffekt som kom hans svigersønn og favorittdatter til gode.

 

 

Dina Vinhofvers var elskerinnen til oberstløytnant Georg Walter, jfr. forrige innlegg. Oehlenschläger fremstiller forholdet mellom Vinhofver og Walter som et bekjentskap fra ungdommen, der Dina har gjort et uforglemmelig inntrykk på Walter. Hun står ikke tilbake for noen damer i «Skønhed, Kundskab, Yndighed, Talent». Det er verdt å merke seg at de to ikke har vært elskere. Walter kan ikke glemme at hun leste for hans blinde bestefar. Det føyer seg inn i bildet av den oppofrende Dina, som meg bekjent savner belegg i Vinhofvers’ biografi. Hun på sin side er ikke tilsvarende begeistret for ham, som hun mener er opptatt av prosaiske ting og mangler sansen for det poetiske. Da hun treffer ham på handlingens nåtidsplan, utdyper hun sitt synspunkt. Walter erkjenner at poesien er smukk og åndelig, men sier at menn som vil frem i verden, må bruke sin tid på det nyttige og alvorlige. Dina blir fortørnet:

 

«Foragt kun Poesie, Begeistringen!

Bortjag fra Livet alt hvad der er sieldent

Og Eventyrligt, Stort! Tag Jer til Mønster

Spidsborgeren og Bonden bag sin Ploug!

Lug alle Blomster du af Livets Hauge!

Slib Industriens Øxe paa Jer Pande!

Huf hvert et Frugttræ bort som ei bar Brød!

Saae Havre, Rug, Byg, Ærter overalt.

Nedriv hver herlig Ridderborg

Og byg en Faaresti, en Lo, i stedet.

Pløi Kjæmpehøien bort, som staaer paa Marken!

Hvad skal vi ogsaa meer med Kirkerne?

Med Taarnene? Sløif Kirketaarnene!

Man træffer dem i Krigstid dog med Bomber.

Giør alting fladt og flaut og byg saa smukt

Paa denne slette Stræbsomhedens Alter!

Saa har I virket som en sielden Helt,

OgTiden har ved Jer giort Kjæmpeskridt.»

 

Dinas fortørnelse gir seg ikke, og Walter forlater henne, enda mer dåret enn tidligere. Johanna, som gjerne så et giftermål mellom Dina og Walter, som er blitt geheimeråd, er oppgitt over svigerinnens oppsetsighet. Dinas bror, Rudolf, representerer også et problem, for han slipper gjerne murerskjeen og går på kroen i stedet (jfr. innlegget 18.05.2026).

 

Dina møter Walter igjen, som stadig er betatt av barndomsvenninnen og nå viser større forståelse for poesien. Han frir, men hun avslår og viser ham gullringen fra Corfitz Ulfeldt. Dina bestemmer seg for å oppsøke sin «ridder», kler seg ut som «amagerpike» som selger svibelløk og går inn i haven til Ulfeldts palass. Hun klarer å få rikshovmesteren i tale, og han forteller at han ikke lenger er forelsket i henne, men i sin hustru, Leonora Christina. Han har fremdeles følelser for Dina, men de er av vennskapelig art. Plutselig dukker «Frøken Leonora» – hun er adelig og ikke kongelig – opp med en giftflaske i hånden, som hun vil at de skal helle ut. Hun frykter Corfitz vil forgifte Frederik 3, slik han fablet om dagen i forveien. Det var et utbrudd uten dypere mening, men Dina tror det var gudsens sanning, og da begynner spetaklet. Hun får Walter til å åpenbare for kongen at Ulfeldt planlegger å forgifte ham. Samtidig ber hun ham levere et brev til Ulfeldt, som hun stadig føler seg bundet til, der hun røper at han er anklaget og må flykte. Etter en rekke viderverdigheter blir Dina dømt til halshugging for sin angivelige løgn om Ulfeldts mordplaner. Både Walter og Ulfeldt prøver å redde henne, men hun har akseptert sin skjebne idet hun identifiserer seg med helgenene og deres martyrium. 

I neste innlegg skal jeg omtale Ibsens Dina Dorf.