De to potteblomstene og glasset med
sukkervann på adjunkt Rørlunds bord peker henholdsvis mot Camilla Colletts
roman Amtmandens Døttre og Johan Sebastian Welhavens dikt
«Republikanerne», jfr. innlegget 29.08.2026. På bordet ligger også en bok med gullsnitt, «Kvinden som
samfundets tjenerinde», etter at adjunkten er ferdig med å lese høyt fra den. I
innlegget har jeg foreslått at boken viser til en roman som omtales
i Amtmandens Døttre, i samme genre som «Kvinden som samfundets
tjenerinde»: Elisa eller Mønstret for Koner. Boken er en dansk
oversettelse fra 1799 av Wilhelmine Karoline von Wobesers roman Elisa
oder das Weib wie es seyn sollte (1795). Den handler om kvinnelig dyd
eller moral, et sentralt tema både i Amtmandens Døttre og Samfundets
støtter.
Henrik Ibsens skrifter kommenterer om «Kvinden som
samfunnets tjenerinde»:
«fiktiv tittel som representerer en type veiledende
litteratur i tråd med samtidens konvensjonelle oppfatning av kjønnsrollene. Et
eksempel kan være Kvinden og hendes Overmand. En spændende Fortælling om
Nutidens Samfundsforhold (1876).»
Kommentaren tar feil når det gjelder «samtidens
konvensjonelle oppfatning», for i 1877 var de konvensjonelle kjønnsrollene
under debatt. Kvinden og hendes Overmand. En spændende Fortælling om
Nutidens Samfundsforhold er et godt eksempel på dette, idet tittelen indikerer at den problematiserer de konvensjonelle rollene. Tittelen på boken Rørlund
leser fra og den beskrivelse han gir temaet, viser derimot at den glorifiserer
den tradisjonelle kvinnerollen. Det er heller ikke sannsynlig at Ibsen henviser
til boken fra 1876, for på denne tiden var han kommet langt med manuset til Samfundets
støtter (1877). Dersom man skal søke etter et forelegg for den ytterst
tradisjonelle «Kvinden som samfundets tjenerinde», bør man gå tilbake i tid, før det moderne gjennombrudd. Den
konkrete utformingen av tittelen kan forstås slik at «samfunnets tjenerinner»
er en parallell til «samfunnets støtter». Det er naturlig å tolke det slik at
begrepet «samfunnets støtter» om menn, liksom Karsten Bernick, er like
tradisjonelt som «samfunnets tjenerinner», som kvinnene i foreningen for de moralsk
fordervede representerer, og man aner at Ibsen er kritisk til begge.
Vi skal se nærmere på Sophie Ramm, hovedperson og
heltinne i Amtmandens Døttre, fordi hun er sentral for forståelsen av de
kvinnelige rollekarakterer i Samfundets støtter. Sophie har to beilere
før hun gifter seg med prosten Rein. Den ene er barndomsvennen Lorenz Brandt (les
brand) og den andre huslæreren Georg Cold (les «cold» eller kald). Brandt var
vakker, evnerik og populær i oppveksten, men gikk til grunne i fest og fyll i
Christiania da han skulle studere. Under størstedelen av handlingen er Brandt
en mislykket og ubehagelig person, som alle forakter. Han er definitivt ikke
aktuell som amtmannsdatterens fremtidige ektemann. Cold derimot klarte seg bra
både akademisk og sosialt under studiene og fremtrer som en vellykket, flink og
dannet person, som det står respekt av. Vakker er han også og elegant. Han er
absolutt kandidat til hvervet som Sophies ektemann. Amtmannens yngste datter er
et attraktivt gifte. Collett har utstyrt henne med alle tenkelige kvaliteter og
talenter, fra skjønnhet, åndfullhet, nydelig sangstemme, empati og til den
perfekte takling av vertinnepliktene på en storgård.
Etter hvert skjer det en tilnærming mellom Cold
og Sophie, og han låner henne en bok, Frederik Paludan-Müllers Amor og
Psyche. En regnværsdag sitter Sophie og leser i boken. Plutselig kommer Brandt
uforvarende inn på hennes værelse. Han lover bot og bedring i håp om at de en
gang skal kunne gifte seg, men hun vegrer seg for oppgaven. Brandt mistenker at
Cold står i veien for ham. Han advarer Sophie: «Saa har han dog lusket sig ind
i dit Hjerte, denne glatte Vindbeutel, saa har han dog vidst at bestikke Dig
med sine nymodens, hjerteløse Phraser. Vogt Dig for dette Menneske, Sophie, han
vil volde din Ulykke.» Dette varselet slår til.
Brandt oppdager boken, griper tak i den, ser Colds
navn på tittelbladet, river den i flere stykker og tramper på den. Her vil man
først og fremst tenke at det skyldes Brandts sjalusi og mindreverdighetsfølelse
overfor Cold, men det er mulig hans sinne også retter seg mot Paludan-Müllers
diktverk, òg Colds litterære preferanse. Sophie forteller at hun er svært
fortvilet da hun leverer tilbake den sønderslitte Amor og Psyche til
Cold, «især da jeg veed, De sætter saadan Priis paa den.» Colds poetiske smak
er ikke uinteressant i en roman, der handlingen etter at Sophie er blitt
voksen, er lagt til 1830-tallet. Det er mulig å bli enda mer presis. Amor og
Psyche utkom 1834, så scenen utspiller seg tidligst dette året. Det betyr
at vi befinner oss i Norges mest turbulente tiår hva poetikk angår, og
kontrapartene er Camillas store kjærlighet Sebastian og hennes rabulistiske
bror Henrik.
Georg Cold har utvilsomt lånt trekk fra Welhaven, men
i hvilken grad er usikkert. Han har et utseende som tidens største dikter
George Gordon Byron – han er altså vakker. Cold kler seg elegant og har en
uforbederlig avsky for «smudsigt Linnet» og «uredt Haar». Det bringer tanken på
beskrivelsen av den arrete soldaten i «Republikanerne»; «hans Linned er rent». At
dikteren skjuler seg bak den ensomme soldaten, er en vanlig oppfatning (jfr.
innlegget 19.03.2026).
Den unge Welhaven var altså vakker. Dersom man skal
vurdere ut fra portrettene, som er brystbilder, var han også velkledd. Dikteren
la vekt på korrekthet, orden og selvbeherskelse, og det er sannsynlig at dette
også har preget hans ytre fremtoning. Den som kjente Welhavens stil og
klesdrakt, var Camilla. Hvorvidt beskrivelsen av Sophies «kalde» beiler, hans
elegante kledning og avsky for «smudsigt Linned» viser til Welhaven, får være
et åpent spørsmål. Det samme gjelder hans begeistring for Amor og Psyche.
Det er tydelige likhetstrekk mellom Welhavens og
Paludan-Müllers diktning, både stilistisk og tematisk. Begge la vekt på det
formelle. Dansk biografisk leksikon skriver om Amor og Psyche at «stilen
var af en noget slikket [altfor glatt] elegance», og diktet var preget av
«sprogligt glimmer». Også andre kilder forteller om kritikk mot Amor og
Psyche; diktet var preget av klingklang, ren metrisk kunstferdighet og
savnet dypere innhold. Tanken faller på Brandts utbrudd, der han kaller Cold en
glatt vindbeutel rett før han sønderriver og tramper på «Paludan». Brandt, den
brennende, er i denne scenen kledd i loslitt frakk, tilknappet vest og med et
tørkle som skjuler hva som måtte befinne seg innenfor. Man aner at han ikke har
på seg linnet eller skjorte, i motsatt fall er det neppe rent. Cold, den kalde,
som setter særlig pris på «Paludan», er som alltid ulastelig antrukket, med
rent linnet. Det er ingen tvil om at Camilla har skrevet noe mellom disse
linjene. Man kommer på tanken at hun ser sin stormende forliebelse i den
plettfrie poeten Welhaven i etterpåklokskapens lys.
Welhaven og Paludan-Müller har samme kulturelle
bakgrunn, den danske romantikken. Her var Johan Ludvig Heiberg, som krevde at
kunsten skulle idealisere mennesket, en toneangivende autoritet, og
Thorvaldsens lytefrie marmorskulpturer pranget på sine sokler. Både Welhaven og
Paludan-Müller hadde nær kontakt med Heiberg.
Da Sophie leverer den «glimrende» men akk så sønderslitte
Amor og Psyche tilbake til Cold, foreslår han at hun kan gi ham en av
sine egne bøker i bytte. Sophie tviler på at hun har noen som er verdig til å
erstatte Paludan. «O, den førfte den bedste er god nok,» sa Cold, «har De ikke
Elisa eller Mønstret for Koner?» «Nei jeg har ikke!» sa Sophie tørt. Cold har
ertet henne med spørsmålet om Elisa eller Mønstret for Koner. Von
Wobesers roman, som ble mektig populær, presenterer et kvinnesyn som etter
hvert skulle møte stor motstand. Her hjemme stod Camilla Collett i første rekke
blant kritikerne. På dette tidspunkt i Sophies liv er bokens idealisering av
den kvinnelige dyd eller moral en helt uaktuell problemstilling. Her kan det
trekkes en linje til Samfundets støtter. Dina Dorf vil ikke bli slik som
de skikkelige og moralske kvinnene i foreningen for de moralsk fordervede, som
lytter andektig når Rørlund leser fra «Kvinden som samfundets tjenerinde». Selv
følger Dina ikke med i det hele tatt, men drømmer om noe stort og langt borte.
Elisa elsker Hermann von Birkenstein, men hennes mor presser
henne til å oppgi ham av hensyn til søsterens lykke. Elisa underordner seg
familiens krav og gifter seg i stedet med den velstående grev von Wallenheim,
som hun ikke elsker. Wallenheim er lunefull og utro, men Elisa forsøker likevel
å være den «fullkomne» hustru: hun adlyder ham, tåler hans behandling og tilgir
utroskapen. Hun kjenner aldri på en personlig lykke, men oppfatter
selvoppofrelse, pliktfølelse og lydighet som sine fremste dyder. Romanen
fremstiller Elisa som et idealisert bilde av den pliktoppfyllende datter,
hustru og mor. Samtidig er hun nyttig for samfunnet ved sin veldedige innsats,
hun er altså samfunnets tjenerinne.
Det er en rekke tekstlige og tematiske referanser til Elisa
i Amtmandens Døttre, som dels er skrevet i dialog med von
Wobesers roman. En av de sentrale er kravet til at kvinnen skal bøye seg under
plikten til å redde eller frelse de lidende, i dette tilfellet Lorenz Brandt.
Da dette kravet fremkommer før romanens peripeti – Sophie overhører Cold si til
en venn at han ikke elsker henne – avslår hun. Men etter «lykkens omskiftelse» går
Sophie inn i en forvandlingsprosess, der hun stadig nærmer seg fullendelsen av
von Wobesers «mønster» for kvinnelig dyd. Dette påtaler Cold, som var den som
brakte Elisa eller Mønstret for Koner på banen. Han har endelig oppnådd
å få et møte med Sophie, i grotten. Her treffer han henne innhyllet i et hvitt
sjal sittende på en stenbenk. Cold forklarer at han ikke mente det han sa og
bedyrer at han elsker henne. Men Sophie havde «vænnet sit Hjerte af – maaskee som
den sidste Act af dette Selvdødelsens Værk –.» Hun hadde grepet og satt seg inn
i sin nye tilværelse med prosten Rein. Hun forteller: «Ja, hans er jeg, jeg har
lovet ham det . . . Jeg skal passe hans Huus... Jeg skal passe hans Børn! . . O
jeg skal blive en god Kone, det forsikrer jeg Dem.» «Jeg tvivler ikke derpaa,
De vil blive et Mønster,» sa Cold, uten ironi. «Og nu har De søgt denne
Ensomhed for at samle Deres Tanker til Opfyldelsen af disse Pligter . . .» Cold
mener Sophie vil bli et «Mønster», som utvilsomt peker mot hans fleipete
forslag om at hun skal gi ham Elisa eller Mønstret for Koner som
erstatning for Amor og Psyche. Det er da vitterlig også det Cold får;
Sophie, hans store amor, er blitt til mønstret for koner. Det blir enda tydeligere
mot slutten. «Hun syntes kun at leve for alle Andre. Ikke tilfreds med at være
alle sine Nærmestes Lys og Trøst, sin Mands beundrede Ideal og Adas kjærlige
Veninde [Ada er Reins datter fra første ekteskap], søger hun at drage alt hvad
der er lidende ind i den dulmende Kreds af hendes Ømhed og Omsorg.»
Med Elisa-karakteren
fremstiller von Wobeser kvinnelig omsorg, fattigpleie og sykepleie som moralske
handlinger for den dydige kvinnen. Elisas gode gjerninger inngår i et bredere
ideal om at kvinnen skal virke til andres lykke. Romanens avslutning fremhever
hennes innsats for mennesker i ulike samfunnslag, blant annet barn og eldre, og
beskriver hvordan hun gjennom sitt eksempel gjør andre mennesker bedre og
lykkeligere.
I Sophies omsorg retter seg også mot de fattige, og da
Ada ble alvorlig syk før faren giftet seg med Sophie, var det hun som satt
tålmodig ved sykesengen. Elisa og Sophie er samfunnsnyttige koner; samfunnets
tjenerinner. Elisa eller Mønstret for Koner var den mest populære boken
om kvinnelig dyd på den tiden Amtmandens Døttre handler om,
1820-1830-tallet. Det er utvilsomt denne boken Ibsens fiktive «Kvinden som samfundets
tjenerinde» henviser til, det vil si slik Collett bruker den i sin
epokeskapende roman. De som representerer de dydige mønstergyldige koner, er de
skikkelige kvinnene i foreningen for de moralsk fordervede.
Sammenhengen med Colletts
bruk av Elisa fremgår altså av de andre gjenstandene på adjunkt Rørlunds
(les Welhavens) bord, de to blomsterpottene (jfr. innlegget 29.08.2026) og glasset
med sukkervann (les «Republikanerne»). De to blomsterpottene har Brandt
plassert i Sophies værelse om sommeren, da han arbeider på sin egen forbedring,
som han hadde fortalt henne om under deres forrige møte. «Du blev mig mit
Livshaab, min nye Ledestjerne, ja Du, Sophie, er af Himlen udkaaret til en
stor, en herlig Mission, til et Menneskes Frelse; ved din Haand vil han vende
tilbage til det menneskelige Samfund, som har forstødt ham.» Brandt ønsket at
Sophie skulle gi ham et håp ved å si ja til ham, når han hadde forbedret seg: «Du
skal blive min . . . . O, Sophie, miskjend ikke dit Kald! Hvad troer Du en
saadan Engel er sat til her i Verden, uden for at frelse de Fortabte? Det er Kvindens
Bestemmelse at opofre sig.» Brandts tale viser ubetinget til de krav som
stilles til kvinnen i Elisa.
Vinteren etter at de to blomsterpottene dukket opp i
Sophies værelse, eller romanens peripeti, melder Brandt seg igjen for Sophie i
hennes værelse. Kledningen er blitt et hakk bedre, blant annet har han en
nesten ren skjortekrave. Men fysisk virker han mer svekket. Han ber henne sende
en bønn opp til himmelen for ham, når hun ser det lille skrinet som han gir
henne. Kort tid etterpå finner hun Brandt død i skogen.
Den første delen av Sophies liv, barndommen, er
skildret som et skoleeksempel på Rousseaus oppdragelse, med enkelte unntak; hun
har noen bøker. Ungdomstiden er preget av hennes naturlige oppvekst. Hun er
sterkt kritisk til kulturen hun møter på ballene i hovedstaden, i København og
Christiania, som er underlagt etikette og krever at man forstiller seg. I et
utbrudd av pur naturlighet forteller Sophie Cold at hun elsker ham. Kjærligheten
finner gjenklang. Så skjer det ulykksalige; Sophie overhører Colds benektelse
av at han elsker henne overfor Müller. Heretter forstummer alt ungdommelig
vågemot fra Sophies barm; hun utvikler seg til et «Mønster» på kvinnelig dyd.
Med dette yter hun samtidig navnet sitt rettferdighet. Rousseaus Sophie, som
ekter Émile, skal som voksen fylle rollen som hustru og mor, ta seg av hjemmets
saker og «please» mannen. Hun måtte også være mer påpasselig med sitt rykte enn
ham. Intellektuelle utfordringer er ikke noe for henne, hun skulle
perfeksjonere seg i praktiske oppgaver som sying og matlaging.
I de neste innleggene skal jeg se på Sophie Ramms
levnet før og etter peripetien og på hvilken måte det har vært et mønster for
motsetningen mellom Dina Dorf, Lona Hessel og Marta Bernick på den ene siden og
samfunnets tjenerinner, kvinnene i foreningen for de moralsk fordervede frontet
av fru Holt og fru Rummel, på den annen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar