For tiden arbeider jeg med Samfundets støtter og legger ut innlegg fortløpende, men innser at gjennomgangen av dette stykket vil ta lang tid. Jeg har derfor valgt å publisere et allerede ferdig essay om Et dukkehjem. Neste innlegg om Samfundets støtter vil altså følge etter dette essayet. Det er hyggelig om noen bruker stoff fra bloggen min, og at de oppgir kilden.
Nora er kvinnefrigjøringens ubestridte ikon.
Bakgrunnen er oppgjøret med Torvald i siste scene, der
hun hevder at han og faren har undertrykket henne. Det
er deres skyld at hun ikke er blitt til noe. Samtidig stiller
hun spørsmål ved det borgerlige samfunnet og
religionen. Dette var brennaktuelle spørsmål i samtiden
blant den progressive kultureliten. Flere kvinnestemmer,
blant dem Camilla Collett, hevet seg i debatten. Men
Noras kritikk av faren og mannen bringer også tanken
på Georg Brandes. Den danske litteraturkritiker hyller
den frie tanke, mens han går til angrep på kirken, de
etablerte borgerlige verdier og kvinneundertrykkingen.
Brandes’ tema er i utgangspunktet litterært: kritikk av
romantikkens seiglivede hegemoni i Danmark og
etterlysning av en litteratur som setter problemer under
debatt.
Forholdene i det helmerske hjem er en illustrasjon av et
borgerlig hjem, der man lever opp til romantikkens
idealer. Advokat Helmer har som mål at hjemmet skal
være fritt for påminnelser om livets fordervelighet, som
råtne tenner, slitte arbeidshender, sykdom og død.
«Helmer» har betydningen «halmstubber», det som står
igjen etter at kornet er blitt skåret og pløyes ned i
jorden. Torvald dyrker det skjønne og skyr det heslige.
Dette speiler det ideelle kunstsyn under romantikken,
som ble ivaretatt på Det Kongelige Teater i København
av Johan Ludvig og Johanne Luise Heiberg, som hadde
grunnleggende betydning for Ibsens forfatterskap.
Kunsten – og teatret – skulle avbilde virkeligheten slik
at den fremstod som ideell og skjønn og var et eksempel
til etterfølgelse. Advokatens fremhevelse av det skjønne
syn, romanspråket og den skjønne bevegelse hentyder til
romantikkens estetikk. Ibsens harselas med Torvalds
anbefaling av broderingens skjønne bevegelse fremfor
strikkingens uskjønne peker rett på den skjønne
positurens mester, den dansk-islandske billedhugger
Bertel Thorvaldsen, en nær venn av ekteparet Heiberg.
Thorvaldsen var inspirert av klassisk billedkunst,
spesielt gresk skulptur, og ble ansett som Danmarks
mest fremstående billedkunstner i første halvdel av
1800-tallet. Billedhuggeren bodde over 40 år i Roma og
nøt stor anseelse i Europa. Fru Heiberg beveget alltid
armer og hender i overensstemmelse med de klassiske
skjønnhetsregler. Hun inntok aldri en uskjønn stilling og
trollbandt selv Thorvaldsen ved sin skjønne fullendte
plastikk.
På en etagère i Helmers’ stue er «porcellænsgenstande
og andre små kunstsager» oppstilt. Små kunstsaker i
porselen som kan stå, er trolig skulpturer i porselen; de
andre kunstsakene er i et annet materiale. Nora og
Torvald har neppe kommet hjem fra Italia uten noen
kopier av antikke skulpturer, kanskje i keramikk eller
marmor. Populær standard pynt i borgerlige hjem i
andre halvdel av 1800-tallet var porselenskopier av
Thorvaldsens skulpturer i miniatyr. Populariteten holdt
seg lenge i de lune overpolstrede borgerhjem. På
veggene i Helmers’ stue henger kobberstikk. Det kan
være raderinger av Thorvaldsens skulpturer, som var
populære i samme periode, alternativt kopier av Adolph
Tidemands folkelivsbilder, de såkalte søndagsbønder.
Kunstkopiene kan, kanskje sammen med bokskap med
praktbind og teppe, være Noras eiendeler hjemmefra.
De vil hun ha sendt etter seg da hun forlater Torvald og
barna. Noras far brukte penger, som han hadde skaffet
på uredelig vis, på å gjøre det fint i hjemmet. Likesom
Torvald drev faren med veiledning av Nora. Det åpner
for at også pianoet stammer fra barndomshjemmet.
Helmers’ stue er ikke kostbart møblert.
Torvald går med liv og lyst inn for veiledning eller
instruksjon av konen i ulike roller. De som nevnes er
alve- og capripike, som begge peker mot populære
roller på Det Kongelige under romantikken. Den
nyutnevnte bankdirektør Helmer minner mistenkelig om
en teaterdirektør, -regissør eller dramatiker. Fru Helmer
på sin side minner om en skuespillerinne. Hun bruker
sine talenter, skjønnhet og koketteri til å friste Torvald,
slik at han gjør det hun vil.
«Dukkehjem» opptrer bare i tittelen, men ordet viser
utvilsomt til Helmers’ hjem, der Nora hevder at hun har
vært Torvalds dukkehustru, og at barna har vært hennes
dukker. Hun syntes det var fornøyelig når Torvald tok
og lekte med henne, liksom når hun lekte med barna.
Nora sikter utvilsomt til den spesielle leken som mann
og kone hengir seg til, der hun synger, danser, forkler
seg og deklamerer. Kostymevalg og veiledning hviler på
Torvald.
Nora lokker mannen med å leke alvepike. «Leke» kan
også bety å spille teater. Alvepike var en av Ibsens
tidligste rollekarakterer, inspirert av rollene til Hanne
Pätges (den senere fru Heiberg). Men Ibsens aller første
rollekarakterer var dukker, som han lekte eller spilte
med under oppveksten på Venstøp. Det var
hjemmelagde papirdukker montert på treklosser som
han flyttet rundt på; et helt dukketeater, erindrer
søsteren Hedvig. Plutselig, mens den unge regissøren
spiller med dukkene som hadde «glimrende Dragter»,
kunne han begynne å le så kraftig at kroppen ristet. Ikke
høyt, men stille for seg selv. En gang skulle han tegne
ansikt til en dukke moren hadde sydd til Hedvig.
Plutselig oppdaget hun at han satt og lo så stygt.
Lillesøster løper og klager til mor: «Å, nå ler han
igjen!» Henrik forsvarer seg med å vise hvilket fint
ansikt han tegner, og forklarer at han bare hadde
tenkt hvilket fælt ansikt han kunne ha laget. Gutten
hadde også marionetter, neppe hjemmelaget, som han
opptrådte med i forestillinger for nabobarna.
Barndomshjemmet var altså et sted der Henrik holdt på
med dukketeater. Linjen kan trekkes til Et dukkehjem,
Ibsens voksne teaterlek med rollekarakterer, legemsstore
dukker.
Den unge dukkemesterens undertrykte latter bringer
tanken på billedmester og «Digter» Rubek i Ibsens
epilog Når vi døde vågner (1899), som har klare
selvbiografiske trekk. Den verdenskjente billedhuggeren
røper en hemmelighet overfor hustruen Maja: Det morer
ham så inderlig at godtfolk ikke oppdager at
portrettbystene hans, som de gaper over på grunn av den
slående likhet, er infame karikaturer. Skadefryden har
fulgt Ibsen fra treklossdukkene til «portrettbystene».
Rubeks planlagte hovedverk, marmorskulpturen av
Irene som den syndfrie oppstandne kvinne, viser til
Thorvaldsens berømte marmorskulptur av den syndfrie
oppstandne Kristus, «Kommer til mig». Thorvaldsen
laget også en rekke portrettbyster, som åpenbart er
forelegget for Rubeks byster. Mesteren irriterte seg ofte
over dette arbeidet, som var lavstatus og tok tid fra de
egentlige kunstverkene; skulpturene og relieffene.
Ordet ukkehjem» har Ibsen tatt fra sin gode venn Paul
Botten-Hansens Huldrebrylluppet (1851), som er satire
over samtidens besettelse av det nasjonale. Første scene
foregår i en fjellegn, og de opptredende er vennene
Sagnisius, Berg og Karlsen. Dikteren Sagnisius er en
ektefødt sønn av nasjonalromantikken med en
forkjærlighet for sagn og eventyr. Berg har mer sans for
seterjenter og deres fløtegrøt; Karlsen er jurist og
satiriker. Sagnisius er så opphengt i sine fantastiske
svermerier at han utsetter seg for Karlsens sarkasmer.
Sagnisius har med sine eventyrsvermerier trukket seg
tilbake «fra det Reales Nød og Plage», som han
uttrykker det. Her settes det «eventyrlige» opp mot det
«hverdagslige», og man aner en sammenheng med Et
dukkehjem, hvor motsetningen mellom det vidunderlige
og det kjedelige er gjennomgangstema.
Etter at Sagnisius har gitt til beste et panegyrisk dikt om
et møte med huldra, kommenterer Karlsen: «Et ægte
Ammeeventyr». Men Sagnisius fortsetter ufortrødent:
«Med min Begeistrings hele Varme i Eventyrets Favn
jeg flyr.» Karlsen repliserer (min kursivering):
«Min Ven! naar Skygge-Drømme vrøvler
i Hovedet – men endnu smaa –
saa jag dem ud, før Tankestøvler
og Guldkaftan de trække paa;
thi da kan Pakket ei udfeies,
før Kant og Hegel komme frem –
før paa Systemers Vægt det veies –
og kyles til sit – Dukkehjem.»
Karlsen beskriver synet av den deilige huldra som et
blendverk under oppbygging. Det begynner som en
skygge og en drøm, og på dette tidlige stadium bør
Sagnisius drive det ut, ellers vil fantasifosteret vokse
seg stort – liksom ånden i lampen, kan vi legge til.
Skyggedrømmene som vokser og tar på seg støvler og
kaftan, sikter til romantikkens lykkebarn, tittelfiguren i
Adam Oehlenschlägers Aladdin eller Den forunderlige
Lampe (1803), dansk romantikks hovedverk. Lystspillet
var opprinnelig et lesedrama og ble først oppført på Det
Kongelige Teater i 1839. Det eventyrlige inngår som
viktig del av romantikkens ideologi; lampen og ringen
er symboler på kunstnerisk skaperkraft og fantasi.
Aladdin er iført turban, kaftan og støvler. I Anden Akt
beskrives helten slik: «Han med den lysblaa, guldsnorte
Kaftan, og den høie Turban.» Botten-Hansens uttrykk
«Tankestøvler» kan tolkes slik at støvlene ikke finnes
utover i svermerens hode. Skreddersønnen ender som
sultan, en manifestasjon av romantikkens tro på
lykkebarnet som er født til storhet. Askeladden, som
roter i ilden og får prinsessen og det halve kongerike, er
en norsk parallell.
Aladdin er en eventyrfigur fra Tusen og én natt.
Eventyret er riktignok ikke en del av den originale
samlingen, men ble føyd til i en fransk oversettelse fra
begynnelsen av 1700-tallet. Oehlenschläger har
forstørret «skyggedrømmen», gitt den kjøtt og blod og
løftet den frem på scenen, hvor den representerer
romantikkens kjerneverdier. Aladdin er tidens helt og
uovervinnelig. Karlsen advarer Sagnisius mot å la det gå
så langt når det gjelder huldra. Han råder svermeren til å
jage henne og de andre skyggedrømmene fra
ammeeventyrene ut av hodet mens de ennå er små, og
lar seg kyle til «sit – Dukkehjem».
Figurene fra ammeeventyrene er små, og deres hjem er
lite, i dukkestørrelse. Tankestreken er meningsbærende;
«Dukkehjem» har en undertekstlig betydning.
Metaforen kan deles opp i «dukkenes hjem» og knyttes
til siste ord i Karlsens forrige replikk: «Ammeeventyr.
«Ammeeventyr» er forkortelse av «ammestueeventyr»
og sikter i utgangspunktet til eventyr, sagn eller skrøner
som ble fortalt av ammen/barnepiken for borgerskapets
barn i ammestuen/barneværelset. Ammen hadde ofte en
folkelig bakgrunn. Ammestuen var også barnas
lekerom, der dukkene har hjemme, dukkehjem. Ifølge
Karlsen bør huldra og annet pakk slynges tilbake til
ammestuen, der barna leker med dukker og får høre
eventyr. Under romantikken gjorde man det motsatte:
løftet frem amme- eller huldreeventyrenes pakk og
forvandlet dem til ikoner. Noras alvepikelek i
dukkehjemmet er eksempel på en skyggedrøm som får
kropp og løftes frem på scenen. Rent saklig skulle
metaforen dukkehjem bare sikte til værelset bak døren
til venstre, der Noras gamle amme Anne-Mari holder til
med barna, men hos Helmers gjelder den hele
leiligheten.
Den morløse Nora tilbrakte mye tid i pikekammeret
under oppveksten. Der var det aldri noen som veiledet
henne, og hun fikk hun høre mye fornøyelig prat. Det er
neppe tilfeldig at Noras amme heter Anne-Marie. Det
samme het barnepiken til Henrik og Camilla Wergeland.
Det vil si, Anne Marie var dekknavnet hennes, som
Camilla Collett og P.C. Asbjørnsen brukte når de
omtalte henne i eventyr. Hennes virkelige navn var
Lisbeth Marie eller Lisbeth Maria. Collett kan huske
hvordan barnepiken trollbandt sine små tilhørere i
prestegården på Eidsvoll. Lisbeth Marie var
eventyrfortellerske i andre ledd. Hennes mor var den
kjente Eventyr-Sara, eller Sara Sandsmark. Camilla
Collett, en nær bekjent av Ibsen og en av modellene for
Nora, var både eventyr- og kvinnesakspioner. Da Jonas
Collett døde i 1851, satt enken igjen med fire små barn.
Året etter drog hun til København for å få frihet til å
skrive og lot to av sønnene bli igjen hos familien. Det
bringer tanken på Nora, som forlater hjemmet og barna
sine for å søke sin egen frihet.
Nora som frister Torvald med alvepikelek i
dukkehjemmet, peker rett mot Karlsens advarsel mot å
la huldra vokse seg stor. Alver er som huldre små
skyggedrømmer, hvis rette hjem er dukkehjemmet;
barneværelset eller ammestuen. Nora, som har savnet en
mors oppdragelse, har vokst opp med ammens
fortellinger om det eventyrlige eller magiske; et annet
ord er vidunderlig. I oversettelser av eventyret om
Aladdin fra Tusen og én natt brukes ofte vidunderlig:
«Aladdin og den vidunderlige lampe». Denne tittelen
bruker også Georg Brandes om Oehlenschlägers
lystspill, når han skriver om kong Haakon (Kongs-
Emnerne) i sin Ibsen-biografi, Henrik Ibsen. Brandes
oppfatter lykkebarnet Haakon som en Aladdin-figur.
Ibsens «Prolog» ved en forestilling på
Studentersamfundets Theater 19. mars, 1860 er bygget
på Oehlenschlägers Aladdin. Studentersamfundets hus i
Universitetsgaten 26 er ennå ikke ferdigbygget, og i
prologen henter Ibsen frem den «lykkestærke / Eier af
Lampens Skat» som klarte å reise et slott over natten,
«et Verdens Vidunder». Aladdin fra «Indiens Fabelland»
står som et forbilde for ferdigstillelsen av
Studentersamfundets hus. Prologen er et typisk
leilighetsdikt og viser hvordan Ibsen føyde seg etter
tidens smak for å tjene penger.
Nora benytter vidunderlig 15 ganger (den siste gangen
«vidunderligste»). Hun har brakt med seg troen på det
vidunderlige eller eventyrlige fra barndommens
ammeeventyr i sitt voksne liv. To ganger sier Kristine at
venninnen ennå er som et barn. At «barnet» har tatt med
seg ammen Anne-Marie, understreker poenget. Det er
også mulig Nora har brakt med seg eventyrbøker fra
barndomshjemmet. Et lite bokskap med bøker i
praktbind virker avstikkende i forhold til
sceneanvisningens opplysning om at stuen ikke er
kostbart innredet. Det kan være arv fra Noras ødsle far.
Både Oehlenschlägers Aladdin og H. Andersens Nye
Eventyr og Historier ble utgitt med forgylte rygger
rundt midten av 1800-tallet.
De første seks gangene Nora bruker vidunderlig, gjelder
det Torvalds direktørgasje, som sikrer dem et rundelig
utkomme. Endelig kan Nora ødsle og forhåpentligvis få
gjense havet ved Capri, der hun lærte å danse tarantella.
I de resterende ni tilfellene handler det om noe
annerledes vidunderlig. 1. juledag forteller Nora
Kristine at hun har skrevet falsk og at ingen andre har
noen delaktighet i det. «Hvis der så skulde være nogen,
som vilde tage alt på sig, hele skylden,» må Kristine
avkrefte dette. Venninnen skjønner ikke hva Nora sikter
til. Nora forklarer: «Det er jo det vidunderlige som nu
vil ske.» Kristine spør: «Det vidunderlige?» Nora
svarer: «Ja, det vidunderlige. Men det er så forfærdeligt,
Kristine; – det må ikke ske, ikke for nogen pris i
verden.»
2. juledag, i siste scene utdyper Nora overfor Torvald
hva hun mener med det vidunderlige eller
vidunderligste. Fru advokat Helmer har hele tiden trodd
mannen ville frelse henne dersom falskskriften ble
avslørt: «Når det var sket, da tænkte jeg så usvigelig
sikkert, at du vilde træde frem og tage alt på dig og sige:
jeg er den skyldige.»
Julen feires til minne om Frelserens fødsel, Guds sønn
som skulle dø på korset for våre synders forlatelse. Men
Kristus har ingen plass i julefeiringen hos Helmers.
Julaften spør Nora venninnen Kristine: «Ved du den
store lykke, som er hændt os i disse dage?» Spørsmålet
lyder som et ekko av Juleevangeliets «Det skjedde i de
dager […] Med ett sto en Herrens engel foran dem, og
Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av
redsel. Men engelen sa til dem: ‘Frykt ikke! Se, jeg
forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I
dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Den
salvede, Herren.» (Nettbibelen) Kristine svarer
benektende, og Nora fortsetter: «Tænk, min mand er
bleven direktør i Aktiebanken!»
Begeistringen over Torvalds direktørstilling har erstattet
gleden over Frelserens fødsel. Men denne julen er det
ingenting Nora har større behov for enn nettopp
syndsforlatelse. Den søker hun ikke hos Kristus, men
hos Torvald. «Det er dog igrunden en jubel, dette her,»
forteller hun til Kristine, «at gå og vente på det
vidunderlige.» Mannen skal stå frem, lide for konens
synder og si «Jeg er den skyldige». Samtidig er
muligheten for at det vidunderlige skal åpenbares,
forferdelig. Årsaken fremgår av Noras selvfremstilling.
Dersom Torvald tar på seg skylden, blir hun å anse som syndig. Det kan hun ikke leve med. Nora er overbevist om at hun har frelst Torvalds liv. Hun forteller til Kristine at mannen ble «så dødelig syg» etter å ha jobbet mye det første året de var gift. Den diffuse diagnosen skal legene ha kommet frem til tilsynelatende uten undersøkelser av pasienten. Videre hevdet de at Torvald ikke ville tåle å høre hvor dødssyk han var, derfor valgte de å fortelle det utelukkende til konen. Samtidig fikk hun vite at bare en sydentur kunne redde livet hans. Vi har bare Noras ord for den ytterst tvilsomme sykehistorien, og hun er påtagelig løgnaktig gjennom hele skuespillet.
Presis samme historie serverte forfatterinnen Laura
Kieler for herr og fru Ibsen i München i 1876. Laura,
som Ibsen hadde kalt lerkefuglen under et tidligere
besøk, påstod at hun hadde reddet mannens liv ved å ta
ham med på en reise sydover i Europa; Victor Kieler
skulle ha lidd av tuberkulose. Laura tok opp lån liksom
Nora; problemene tårnet seg opp da hun ikke klarte å
betale rentene. Sakte mistet hun grepet om virkeligheten
og ble tvangsinnlagt på asyl 15. mai, 1878. Av journalen
fremgår det at mannen ikke var livstruende syk, og at
det etter alt å dømme var hun som ønsket seg denne
reisen.
Etter at Torvald har åpnet brevet fra Krogstad som
avslører falskskriften, spør han om Nora vet hva som
står i brevet. Hun sier ja og vil flykte ut av leiligheten.
Han holder henne fast og spør om det er sant, det som
står i brevet. Nora svarer: «Det er sandt. Jeg har elsket
dig over alt i verdens rige.» Den siste setningen har en
sakral undertone og hentyder til Joh 3,16 (Nettbibelen,
min kursivering): «For så høyt har Gud elsket verden at
han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror
på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv.» Rammen for
verset er Menneskesønnen som stiger ned fra himmelen
og som må løftes opp på korset, for at menneskene som
tror på ham skal bli frelst ved syndenes forlatelse. Nora
fortsetter i samme sakrale leie: «Du skal ikke bære det
for min skyld. Du skal ikke tage det på dig.» Replikkens
kristologiske uttrykk er uomtvistelig. Vi må også ha in
mente at oppgjørsscenen foregår 2. juledag, og at Noras
trengsler begynte julaften.
Tilsynelatende er det den realistiske Nora som kommer
ut fra alkoven etter at hun har skiftet fra den
napolitanske fiskerpikedrakten til hverdagskjole.
Omkledningen skjer rett etter at den gåtefulle doktor
Rank har foreslått for Nora at hun skal være lykkebarn
på neste maskerade. Torvald spør hva slags kostyme
som kan betegne det. Rank svarer: «Lad din hustru
møde, som hun står og går igennem verden –» Svaret
må snarest forstås slik at Nora kan møte på maskeraden
slik hun står og går, altså i hverdagsklær. Det åpner for
at maskeraden fortsetter også etter at Nora har skiftet til
hverdagskjole. Maskeraden de nettopp har deltatt på, ble
holdt hos konsul Stenborgs. Navnet peker mot
Stenborgs Sällskap – også kalt Stenborgska truppen
eller Svenska komeditruppen – som det dannede
teaterpublikum syntes var rå og vulgære. Undertekstlig
er Nora skuespillerinne, og spillet tar aldri slutt.
Spørsmålet er: Hvem har gitt Nora rolleheftet til siste
scene? Hvorfra stammer Noras opprørske replikker, som
innvarsler at forholdet til skjønnhetselskeren Torvald er
forbi og det deilige dukkehjemmet vil falle i grus?
På et blunk skifter Nora fra capripike til feminist.
Replikkene er upåklagelige, og man faller på den tanke
at hun har lest dem et sted. Lerkefuglen har forkynt at
hun ikke bryr seg om det kjedelige samfunnet, så hun
har neppe kastet seg frivillig over aktuell
debattlitteratur. Da står vi igjen med en tekst som ikke
var frivillig: arkskriften som hun utførte for sakfører
Krogstad for å betale renter på lånet.
Dersom vi endrer siste bokstav, «d», i «Nils Krogstad»
til «v», får vi «Nils Krogstav». «Krogstav» er et
historisk navn på bispestav. «Nils» er en forkortelse av
«Nikolas», «Nikolaus». Sankt Nikolas, biskopen av
Myra, dukker opp julaften eller 1. juledag i et utall av
versjoner fra gamle sankt Nikolas til Santa Claus og
nissen. Krogstad, heretter Krogstav, gjør sin entré hos
Helmers julaften og vender tilbake 1. og 2. juledag.
Har vi først sagt sankt Nikolas og Santa Claus, kommer
vi ikke utenom en historisk bisp som Ibsen har skrevet
om, Nikolas Arnesson. I Kongs-Emnerne (1864)
bekjemper bisp Nikolas det nasjonale ikonet Haakon
Haakonssøn, maskert bak et privat taper- og
sjalusimotiv. Haakons kongstanke er et babelsk
prosjekt: å gjøre Norge til et rike som rager inn i
himmelen. Bisp Nikolas, en typisk Holberg-figur,
opptrer undertekstlig som en Herrens ødelegger.
Det er som ødelegger Nils Krogstav trer inn i det
plettfrie dukkehjemmet. Ødeleggelsen ble forberedt tre
uker før forrige julaften, 3. desember, Holbergs bursdag.
Sakføreren overleverer fru advokat Helmer en tekst,
som hun skal kopiere. Det syntes hun var morsomt; hun
følte seg nesten som en mann. Tekstlige forhold tyder på
at Nora kopierer fra Georg Brandes’ Hovedstrømninger
i det 19de Aarhundredes Litteratur (1872–1890), en
torpedo under dukkehjemmet der Torvald klynger seg til
romantikkens forsumpne idealer. Krogstavs mål er å
tilrane seg makten i Aktiebanken: «Det skal bli Nils
Krogstad og ikke Torvald Helmer, som styrer
Aktiebanken.» Edle thorvaldsenske karakterer har fått
herske nesten enerådig på scenen; nå skal de folkelige
holbergske ta over. Dramatikerens oppgave er ikke å
fremstille den syndfrie menneskehet, men den
fordervelige.
I Anden Akt forteller bisp Nikolas hertug Skule hvem
som er den største mann:
Den lykkeligste Mand er den største Mand. Den
Lykkeligste er det, som gjør de største Gjerninger, han,
hvem Tidens Krav kommer over ligesom i Brynde, avler
Tanker, dem han ikke selv fatter, og som peger for ham
paa den Vej, han ikke selv ved hvor bær hen, men som
han dog gaar og maa gaa, til han hører Folket skrige i
Glæde, og han ser sig om med spilte Øjne og undrer sig
og skjønner, at han har gjort et Storværk.»
Lykkebarnet Nora har med hell spilt alve- og capripike,
men nå blåser det nye åndelige strømninger, for å sitere
pastor Manders i Gengangere. Lerkefuglens sang stilner.
Det er duket for en ny maskerade, der Nora opptrer slik
hun står og går og deklamerer tidsaktuelle replikker.
Folk gaper over den slående likhet og skriker i glede.
Litteratur
Erik Aschengreen, Fra Trine Rar til Maria Stuart. En
studie i fru Heibergs kunst, Lindhardt og Ringhof, 1961
Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen, Nora, du lyver!,
Aschehoug, 1994
Kirsti Boger, med bidrag av Inge S. Kristiansen,
Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske
skrifter, Vidarforlaget, 2017
Truls Gjefsen, Peter Christen Asbjørnsen – diger og
folkesæl, Andresen & Butenschøn, 2001
Inger Margrethe Lunde, Mitt navn er ikke Nora,
Arneberg, 2009
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar