Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XIV

Fogd Woldemars vrakrett og de seks tønnene med korinter





Neste punkt i eylandet Anholts «statsbeskrivelse» er religionen. Den fremmede mannen forteller at deres tro er ren og pur, som den var på de tider kong Dan satt ved roret. Justesen har en note som opplyser at kilden er «Jens Blocks Chorograph» (korografi, lokal stedsbeskrivelse). Jens Block er Anholts barberer med flere tilgrensende oppgaver av medisinsk art, deriblant å sette klystér. I helteeposet er det flere henvisninger til kong Midas’ taletrengte barberer, noe som ansporer til en grundig lesning av passasjen på jakt etter en kongekritisk undertekst.

Kong Dan er danenes, og Danmarks, mytiske første konge. I Dannemarks Riges Historie går Holberg grundig gjennom de ulike kilder som omtaler kong Dan, og konkluderer med at denne høyst sannsynlig er like historisk som fugl Føniks. Passasjen viser at man i «Anholtsriket», et satirisk bilde av Danmarksriket (jfr. forrige innlegg), fremstiller landets historie ut fra mytiske forestillinger. Kong Dan var naturlig nok hedning. Opplysningen om at troen på Anholt er like pur og ren som den var under denne hedningekongen, har dobbelt bunn. Overtekstlig kan det oppfattes slik at troen under Dan ikke var blitt oppblandet med fremmede religioner eller endret, noe som heller ikke har skjedd med troen på Anholt. Hva slags uendrede tro man i så fall har på Anholt, er ikke lett å fastslå. Reformasjonen innebar en stor endring av religionen etter innførelsen på 900-1000-tallet. En undertekstlig lesning er snublende nær: Troen på Anholt er slik den var under kong Dan: pur hedendom.

Holberg har ganske sikkert forestilt seg at kong Dan som germaner har delt den tro som etter hvert utviklet seg til norrøn mytologi, som forfatteren for øvrig omtaler i sin statsbeskrivelse Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Holberg refererer til Saxo som skriver at Dan anla avgudsdyrkelsen i «Siælland, Falster, Møen, Lolland og alle de Øer, som under eet Navn vare kaldne Vithe Slætterne, det er de Vithers eller Gothers slætte Marke.»

Den fremmede forteller at fogden ikke liker at noen sekter skal vinne frem. Han vet om et kjetteri som reiste seg for noen år siden; man hadde ikke rett til å nyte det vrak som drev inn til øya. Fogden var ikke sen om å forby slik lærdom, noe som skaffet ham et stort navn hos enhver. En kjetter fikk seg da til å si at en slik gudsfrykt har kun til hensikt å berike seg selv; «Mand veed, at Fogden har af Vraget største Part, / Hr. Niels har og sin Deel, slig Iver har ey Art.»

Fogden reagerer som om «kjetteren» bryter et religiøst bud på Anholt: Du skal ikke endre troen. Den skal være ren og pur som under kong Dan. Dette bringer tanken på Kongeloven, som likesom Woldemars rett folket ikke får se (jfr. forrige innlegg). Lovgiveren, Frederik 3, befaler, med Peder Schumachers penn, i artikkel 1 (min kursivering):



«Den beste begyndelse til alting er at begynde med Gud, det første derfor, som vi for all ting ville udi denne konge-lov alvorligen have befalet, er: At vore efterkommere, børn og børne-børn i tusinde leed, paa fæderne og moderne, enevolds Arve-Konger over Dannemark og Norge ære, tiene og dyrke den eene, rette, og sande Gud paa den maade og maneer som han sig i sit hellige og sande ord aabenbaret haver, og vor christelig troe og bekiendelse klarligen derom formælder efter den form og maade, som den reen og uforfalsket er bleven foresat og fremstillet udi den Ausburgiske Confession aar et tusind femhundrede og tredive, og ved samme reene og uforfalskede christlige tro holde landets indbyggere, og den vældeligen haandhæve og beskierme i disse lande og Riger mod alle kiettere, svermere og Guds bespottere.»



Enevoldskongen befaler her at hans etterkommere skal dyrke Gud som vår (majestetisk flertall) kristne tro og bekjennelse tydelig bekjentgjør, etter den formen som den ren og uforfalsket er blitt fremstilt i Den augsburgske konfesjon og holde landets innbyggere ved samme rene og uforfalskede kristne tro, og skjerme den mot kjettere, svermere og gudsbespottere. Disse formuleringene i Kongelovens første artikkel fremtrer som forelegg for den fremmedes beskrivelse av fogd Woldemars håndhevelse av troen på Anholt, godt hjulpet av presten, hr. Niels. Kongeloven føyde Holberg selv inn i Dannemarks og Norges Beskrivelse.

Woldemar likestiller det å forderve den rene pure tro, som er slik den var under hedningekongen Dan, med ikke å frykte Gud. Gudsfrykten er hjemlet i Moselovens første bud (etter Christian 4s Biblia):



«Du skalt icke hafve andre Guder for mig.»



Budet er forklart i Luthers Lille katekisme (utgave fra 1854):



«Vi skulle over alle Ting frygte, elske og forlade os paa Gud.»



Den kristne tro hviler på første bud og gudsfrykten. Det andre bud utfyller det første:



«Du skalt intet Billede giøre dig eller nogen Lignelse efter det som er i Himmelen eller nedre paa Jorden, eller efter det som er i Vandet under Jorden. Du skalt icke bede til dem: Thi jeg som er HERREN din Gud, er en nidkier Gud som hiemsøger Fædernes Misgierninger paa Børnene, indtil tredie og fierde Led, paa dem som hade mig. Oc jeg giør Miskundhed med mange tusinde som mig elske oc holde mine Bud.»



Fogdens forbud mot å stille spørsmål ved vrakretten hans, hvis håndhevelse angivelig er uttrykk for gudsfrykt, er forkvakling av Moselovens første bud. Dette budet byder at fogden og alle andre skal frykte, elske og stole på Gud, ikke at alle anholtingene skal tro på det samme som under kong Dan, som gir seg utslag i at fogden kan rane fremmede skip og beholde mesteparten selv. «Gudsfrykten» på Anholt skyldes ikke Herrens nidkjære straff hvis de ikke holder hans bud, men fogdens redsel for å miste sitt «regale», vrakretten, som rangerer over fremmede sjøfolks liv. Den kan ledes tilbake til sjørøveren Erik av Pommern (1382-1459)  og i siste instans hedningekongen Dan. Det er neppe for mye sagt at man i hedensk tid hadde rett til både å rane og drepe fremmede. Germanerne var liksom mange andre folk erobrere; å ta gods og liv inngikk som del av kulturen. Det samme gjaldt å slavebinde mennesker, som de hadde tatt til fange. 

Etter reformasjonen vokste kongens makt, og kirken fulgte villig opp med bibelfortolkninger som rettet seg etter dette. Under Christian 4 var kongen blitt til en gud, og eneveldet brakte med seg en kongedyrkelse uten sidestykke. Riktignok fastslår Kongeloven at Gud står over kongen som dommer, men for øvrig er kongen unndratt enhver verdslig lov:



«Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.»



Kongen kan altså ikke rammes av det verdslige regiment, bare av det åndelige. I henhold til Luthers toregimentslære er både det verdslige og det åndelige regiment uttrykk for Guds makt. I siste instans slipper altså enevoldskongen unna Guds makt. Det verdslige regiment, som er rettet mot menneskets kropp, utøves med makt og våpen og har sin bakgrunn i at mennesket er syndig. Kongeloven unntar altså kongen fra synden, som er nedarvet fra Adam og Eva og helt grunnleggende for den kristne tro. Folket skal holde og akte kongen for det høyeste hode på jorden. Kongen er ifølge kirkens utlegning en gud. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning i Danmark; kongene var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget er ytterst tvilsom. I innledningen til Kongeloven hevder Frederik 3, som altså er støttet av Peder Schumachers penn, at Gud har forhindret den overhengende fare landet svevet i (å bli erobret av svenskene) og med dette mål utvirket at de ikke alene oppnådde fred, men beveget riksrådet, samtlige stender, adel og uadel, geistlig og verdslig til å avstå sine forrige kår og valgretttighet og kjenne den tidligere håndfestingen gitt av kongen for død og maktesløs.

Gud har reddet danskene fra den svenske fienden; Herren er åpenbart på danskenes side. Videre har Gud fått riksrådet etc. til å overlate all makt til kongen. Dette er det enkle budskap som er skjult i kammersekretærens, «den lille skriver»s, snirklete tekst, der subjekt og verbal er adskilt av en rekke andre tunge setningsledd, slik at det nesten er umulig å vite hva subjektet, Gud, har gjort.



Kirken aksepterer forklaringen. Holberg hevder i biografien om Peder Schumacher (Dannemarks Riges Historie) at han som ung bodde i huset til biskop Jesper Rasmussen Brochmand (1585-1652), som utformet den lutherske ortodoksi i Danmark. Forfatteren beskriver detaljert hvordan biskop Brochmand manøvrerer protegeen inn i en situasjon, der han kan presenteres for Frederik 3 på en fordelaktig måte. Ved denne anledning klarer biskopen underhånden å bevege kongen til å betale for en utenlandsreise for Schumacher. Et vektig argument er at dersom den overmåte begavede gutten ble videre skolert, nemlig påkostet en utenlandstur, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Kongen lar seg friste og punger ut. Etter hjemkomsten fra utenlandsreisen klarte Schumacher etter hvert å få inntrede hos Frederik 3 og ble raskt kongens betrodde bibliotekar og kammersekretær.

Kongeloven, som fastslår at Gud har beveget riksrådet til å unndra Frederik 3 og hans rettmessige arvinger fra loven (les synden) og pålagt folket å akte kongen som den høyeste på jorden, bryter med Moselovens første og andre bud. Det kan hevdes at den oppfordrer til avguderi, noe som kongedyrkelsen under eneveldet, spesielt under Christian 5 og hans seremonimester Schumacher Griffenfeldt, illustrerer. Heller ikke Christian 4s pasjonerte identifikasjon med den lidende Kristus etter tapet i Keiserkrigen går fri for anklagen om å ha satt seg i Guds sted.

Kjetteren påstår altså at fogdens nidkjære etterlevelse av den ufordervede gamle tro, hans gudsfrykt, er skalkeskjul for iveren etter å berike seg av fremmed vrakgods. Her utgjør cargoen utvilsomt den vesentligste verdien. Fogden pukker på sin rett til å berike seg av fremmed varelast, som var akkurat det danskekongen gjorde ved den ublu tollinnkrevingen i Øresund. Dette er fastslått i Kongeloven (jfr. forrige innlegg), der det står at kongen har rett til å fastsette tollsatsene etter eget ønske. Her skal det skytes inn at fastsettelsen av størrelsen på Øresundstollen var regale også før eneveldet.

I Christian 5s Danske lov, som baserer seg på Kongeloven, står det at kongen kan oppreise mindremenn (tremarksmenn). Dette er mennesker som har gjort seg skyldig i ran eller annen uærlig handling. Den fremmede hevder at han «paa Samvittighed og Ære» kan si at kjetterne gjør fogden urett som lærer en slik lærdom. Tidligere har mannen uttalt at han kan vitne om at intet ondt har skjedd på noen dager, som kan mishage fogden. I forrige innlegg har jeg trukket en linje fra påstanden om at den fremmede kan vitne, til fogdens rettsutøvelse, der han først dømmer voldsmenn til tremarksmenn, som ikke har rett til å vitne, siden oppreiser dem. På Anholt kan altså uærlige uttale seg på samvittighet og ære etter å ha blitt oppreist av fogden. Den fremmede er slett ikke noe bedre enn de tre voldsmennene. Han tenner ild på klinten etter havariet, og man stiller uvegerlig spørsmålet om ikke ilden burde vært tent på forhånd for å unngå havari. Etter all sannsynlighet stjeler han tolv riksdalere fra lommen til Peder Paars, organiserer berging av cargoen og fremskaffer siden en bande røvere og tilraner seg godset under dekke av en fredsavtale. Budskapet i den fremmedes «vitnemål» er udelt ros til fogden. Det er nærliggende å tolke det slik at statsbeskrivelser som man gjør seg angenem ved hoffet med (jfr. forrige innlegg), aldri inneholder kritikk av monarken. Det får vi tro også gjelder Holbergs statsbeskrivelser og andre skrifter som han dedikerte til konge og kronprins.

Den fremmede hevder at fogdens eneste forsett er å holde den gamle, rene tro i hevd, slik at man kan leve i fred og ro på sin øy. Så legger han til: «[…] hand af Antiqviteter / En Elsker er, hand kand ey lide ny Propheter.»

«Antiqviteter» kan bety oldtidskunnskap eller skrifter om oldtiden, og det er trolig den siste betydningen som gjelder her. Fogden elsker skrifter om oldtiden, og vi får anta det gjelder den nordiske oldtid, den gang den ikoniske Dan hersket i Danmarksriket.

I Dannemarks Riges Historie nevnes de kilder til den tidligste danske historie og kong Dan som Saxo omtaler, deriblant inskripsjoner:

«Hvad de gamle Inscriptioner anbelanger, da siger Bartholin udi hans Antiqviteter, at de samme ere saa mørke og uforstaaelige, at naar man undtager 4 eller 5 Steene, saa kand de øvrige ved ingen Menniskelig Hierne forklares.»

«Antiqviteter» refererer til Thomas Bartholin d.y.s Antiqvitatum Danicarum de causis comtemptæ a Danis adhuc gentilibus mortis libri tres (ɔ: Tre bøger danske antikviteter om årsagerne til danernes dødsforagt mens de endnu var hedninge). «Antiqviteter» eller Antiqvitates er altså blant skriftene som handler om den gamle rene tro, som fogd Woldemar vil holde i hevd ved sitt regime på Anholt. Det åpner for at det er disse tre antikvitetene fogden elsker. Og akkurat som i tilfellet med hans spesielle behandling av voldsmennene, som han først dømmer til tremarksmenn og siden oppreiser, støter vi her på Christian 5.

Antiqvitatum utkom 1689, det vil si under Christian 5s regime, og er dedikert til enevoldsmonarken. Bartholin var kongelig antiquarius. Under eneveldet rådet en spesiell interesse for Danmarks angivelig ærerike fortid, som skulle bidra til å grunnfeste rikets storhet. Liksom under nasjonalromantikken, som også svermet for vikingene, var nasjonsbygging en prioritert sak. I Bartholins Antiqvitates kan man lese om de hedenske daners mot. Det står i sterk kontrast til den fremmedes påstand om at fogden holder den gamle tro i hevd for at de skal leve i fred og ro på øya. Holberg understreker i beskrivelsen av den gamle hedenske tro i Danmark at krig hadde en høy stjerne. Det hang sammen med forestillingen om at det bare var dem som døde i krig, som ble opptatt av Odin i Valhall, der krigerlivet kunne fortsette.

Den fremmede forteller at deres prest er meget lærd, han preker og døper vel. Ingen kan «med Skiel» si noe annet om ham. Igjen bringes juridiske begreper inn i statsbeskrivelsen for å understreke at den er vederheftig. Men som omtalt over, er ikke den fremmede et troverdig vitne. «Skiel» betyr her med billighet, rimelighet eller etter gjeldende vedtekter eller lover. I den betydning brukes ordet gjerne sammen med rett, med rett og skjell, og det er mulig vi skal se «med Skiel» som en forkortelse. Holberg bruker ofte dette uttrykket.

Inntrykket av at presten slett ikke preker vel, festner seg da den fremmede forteller at denne ikke har noen Bibel, men herlige postiller med kobberstykker i. Kort etterpå forteller han riktignok at hr. Niels viser til 1 Kor 6. Dette viser til liten kunnskap om Bibelen hos den fremmede, noe jeg kommer tilbake til. Hans opplysning om de herlige bøkene med kobberstikk bestyrker inntrykket av at eposets tidsplan er blitt skjøvet frem i tid. Vi befinner oss ikke lenger i 1608, men under eneveldet. Så sent som i 1633 ble det kun benyttet fire kobberstikk da Christian 4 gav ut sin påkostede Biblia; kongeportrettet og tre frontispise-illustrasjoner. Resten av illustrasjonene var eldre tresnitt. Det første kobberstykket i en dansk bok var portrettet av Frederik 2 i hans Biblia, som ble trykket 1589, etter kongens død. Her var alle de andre illustrasjonene tresnitt.

I kirken leser hr. Niels, presten, uten briller av en gammel lærd postill, som heter «Jertegns», utvilsomt Christiern Pedersens Jærtegnspostille fra 1515, som altså er førreformatorisk. At han «leser» uten briller, betyr helst at han kan den utenat. Justesen skriver i en note at man vet i hvilken kreditt Jærtegnspostillen var i gamle dager, da det var stor overtro blant folk. Til dette er å si at overtroen, eller demonologien, hadde solid feste i kongehuset og kirken under den lutherske ortodoksi på 1600-tallet; biskop Brochmand var en svoren demonolog. Det var øvrigheten som stod i bresjen for demoniseringen av mennesker. Spesielt utsatt var de såkalte kloke koner som besatt folkemedisinsk kunnskap, hvor magien spilte en rolle. Det var Christian 4 som tente flammen til heksebålene i Vardø (jfr. Innlegg III og IV). På Anholt er det gamle Gunnild som representerer den kloke kone og heks, det kommer jeg tilbake til.

Den fremmede forteller at Jærtegnspostillen bare handler om sannferdige mirakler og kan trøste og styrke dem som vakler i troen. Han avslutter perioden slik: «Man holder for, at han kand mer end Fadervor.» Det betyr at presten på Anholt har magiske evner, noe som tidens teologer, demonologene, tilskrev kontakt med djevelen. Den fremmede gir så et eksempel på hr. Niels’ store visdom, som altså baserer seg på magisk kunnskap. I fjor drev et skip lastet med korinter i land. Sognefogden Holck tok seks av tønnene. Den lærde hr. Niels, som kan finne skjulte ting i bøker når han leter etter det, noterte seg med en gang falskheten eller kjetteriet. Da han kom til kirken, sa han med høy røst at dette var noe helt nytt. I gamle dager kunne man ikke ta fra fogd og prest det som tilkom dem, og han viser til «de Corinthiers det siette». Den fremmede har forbigått sentrale detaljer når det gjelder den havarerte cargoen på Anholts kyst. Ettersom det gjerne er skip som driver i land, jfr. for øvrig Justesens note om at «Skibe holdes an», ville det være naturlig om det også var sjøfolk med i bildet. I tilfellet med Paarses jakt overlevde hele besetningen. Historien om tremarksmennene viser også at sjøfolk dukker opp på land. Loven har siden middelalderen vært tydelig når det gjelder eiendomsretten til vrakgods. Det er øverste offiser om bord som har ansvar for cargoen på vegne av eieren, en handelsmann eller kremmer, så fremt han ikke selv er eier eller -deleier. Det er kun i de tilfeller der eier ikke gjør krav på cargoen, at denne tilfaller den som har strandretten, som ofte var kongen. Men uaktet hvem som hadde rett til cargo og annet vrakgods, eller vraket, var han pliktig til å betale bergingslønn. Dette var en inntektskilde for folk som bodde ved steder som utgjorde en fare for skipsfarten. Her var det nok en gråsone når det gjaldt rapportering av ilanddrevet gods. Det verserer også historier om at folk unnlot å tenne fyret eller misledet skip for at de skulle gå på grunn. Dette inngår i bakgrunnen for Paarses havari (jfr. Innlegg VI).

På Anholt lever de av vrak. Fogden får nesten alt, litt mottar kirken. Noe drypper utvilsomt på folket som berger lasten, besørger transport og nøytraliserer brysomme sjøfolk. Det synes som om bildet av den anholtske næringsvei vrakgods må kompletteres med fjerning eller ufarliggjøring av fremmede. Ytre sett tjener fogd Woldemar, og hr. Niels, på at Gud sender eierløse skipsladninger i land på fogdens øy, mens virkeligheten, som dels forties, er at fogdens bander raner fremmedes eiendom og angriper dem på livet. Fremmede sjøfolk tvinges til å gi fra seg cargoen, som deretter blir registrert (jfr. Innlegg VIII).

For å komme tilbake til den gamle tiden da folk bare kunne tilrane seg fremmedes gods, kanskje etter å ha tatt dem til fange eller drept dem, må vi hoppe over den kristne middelalder og vende tilbake til hedendommen, kong Dans æra. Den gang endte danene i Hel etter døden, hvis de ikke hadde falt i kamp. Ut fra denne troslære er sognefogd Holck en kjetter.

Det er ikke enkelt å få et klart inntrykk av hva «sognefogd» betydde på 1600-tallet og tidlig 1700-tall. Generelt er å si at det var en person utpekt blant bøndene med en viss myndighet i sognet, for eksempel i politisaker, og rangerte under en høyere øvrighetsperson. Det står ingenting om hvorvidt Holck tok korinttønnene for å berike seg selv eller for å bruke fortjenesten til sogneformål. Blant oppgavene til sognefogden kunne være fattigforsorg, og det er mulig å oppfatte Holck som en motsetning til fogden og presten som bare tenker på seg selv. Prestens interesse for egen inntjening understrekes i eposet.

Sognefogd nevnes sjelden i Holbergs forfatterskap. I Peder Paars omtales hele tre sognefogder, så det kunne hevdes at dette var en overhyppighet. Peder Ruus nevner en Mads Sognefogd under sin utlegning om skjebnens tilskikkelse, da det begynte å blåse faretruende like etter at de hadde lagt fra land. Mads’ skjebne var å skulle dø på sotteseng. I tillegg omtales en Jens Poulsen Sognefogd, «som kunde dreje Loven, / Saa vel som nogen Mand paa Øen føre Ploven.» Poulsen er utvilsomt øvrighetens mann, motsatt Holck.

Hr. Niels’ påstand om at det ikke var slik i gamle dager at man kunne ta fra prest og fogd det som tilkom dem, underbygges med en henvisning til «de Corinthiers det siette». Den fremmede vet altså ikke at dette er et skriftsted i Bibelen. Det kan knyttes til hans påstand om at hr. Niels ikke har noen Bibel. Presten på Anholt har åpenbart brukt liten tid på å preke om Guds ord slik det fremgår av Bibelen for folket, som ifølge Luther var den viktigste oppgaven for en prest. Av stor betydning var det også at folket selv kunne lese Bibelen, derfor oversatte reformatoren den til et språk folket, tyskerne, kunne forstå.

Den fremmedes manglende kunnskap om Bibelen speiler de religiøse forholdene i Danmark. Det fantes ingen bibel som folket henholdsvis hadde råd til å kjøpe eller forstod. Christian 4s Biblia (1633) utkom i kvartformat og var altså utstyrt med fire kobberstikk i tillegg til en rekke tresnitt; en herlig bibel, men prisen var deretter. Den baserte seg på en eldre oversettelse av Luther Bibel og hadde et forståelig språk. Hans Poulsen Resens Biblia (1607) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) kom i rimeligere utgaver, men de var vanskelige å forstå for folket. Resens oversettelse var den første som utelukkende baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Den meget lærde teologens mål var å oversette ordrett og følge setningsbygningen så langt mulig, og Resens bibel omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse. Resultatet var stedvis knotete; ordene var på plass, men betydningen var vanskelig å få tak i, spesielt for menigmann. Kravet til bokstavtrohet skygget for betydningen av Guds ord, som var Luthers hovedfokus. Hr. Niels kan tolke Bibelen akkurat slik han vil; menigheten kjenner ikke teksten og kan ikke avsløre bedrageriet.

Det den fremmede, som Justesen omtaler som «den uvittige Bonde» i noten til «Voldmars Ret», har lagt merke til, er at den lærde presten kan finne skjulte ting i gamle bøker når han leter etter det. Dette bringer den fremmede som forklaring på henvisningen til 1 Kor 6. I flere bibelutgaver fra 1600-1700-tallet benevnes dette «Pauli Første Epistel til de Chorinther».

I sin preken trekker hr. Niels en linje fra «Chorinthier», innbyggere i Korint, til «Chorinter», tørkede små rosiner, og fra «det siette» kapittel til «6 Tønder». Både i Hans Poulsen Resens Biblia (1607), Christian 4s Biblia (1633) og Den Resen-Svaningske Bibel (1647) er formen «Chorinther» benyttet om korintere, innbyggere i den greske byen Korint, for øvrig utskipningshavn for korinter. Selv veksler Holberg mellom formene «Corinther» og «Corinthier» om korintere, blant annet i Peder Paars. I bibeloversettelsen fra 1647 benevnes 1 Kor slik: «Pauli Epistel til de Corinther». Ordet er altså det samme for korintere og korinter.

Dersom man baserer seg på en bokstavtro tilnærming til Bibelen der betydningen er avsvekket, kunne man hypotetisk oppfatte «Chorinther» som tørkede druer fra Korint, liksom presten på Anholt. Det er nærliggende å oppfatte hr. Niels’ bibelfortolkning som Holbergs satire over kirken og Resens Biblia og Den Resen-Svaningske Bibel, der betydningen av Guds ord fortaper seg i pedantisk bokstavtrohet. Sistnevnte ble etter hvert Danmarks offisielle bibel.

Hr. Niels’ bibelske forsvar for at fogden og presten skal ha alle korinttønnene som driver i land, har flere likhetstrekk med en historie fra kramboden i Kalundborg, som Peder Ruus forteller i Anden bog, Første sang. Den handler om den lærde Per Iversen, som elsker rosiner. Han er bibelkyndig og får i oppgave av kremmersvennen å oversette et bokark med «kråketær», som angivelig er gresk og elamittisk. Historien skal gjennomgås i neste innlegg.

I første delen av 1 Kor 6, 1-12, refser Paulus korinterne fordi de bringer tvister med sine kristne brødre for en hedensk rett. Han kritiserer også menigheten fordi de i det hele tatt strides med hverandre om materielle ting. Det skal ikke en sann kristen gjøre. LHS mener hr. Niels sikter til vers 8 (1907-ovs.): «Men I gøre Uret og plyndre, og det Brødre!» I eldre bibeloversettelser er verset lengre; her fra Resens Biblia: «Hvi lide i icke heller uræt / hvi tolle i icke heller Skade? Men i giøre uræt / oc skader / oc det eders Brødre.» Hr. Niels mener altså at sognefogden gjør urett og plyndrer sine kristne brødre, fogden og presten. Utsagnet kan like gjerne snus på hodet: Fogden og presten plyndrer sine trosfeller; sognefogden, sognets representant, og resten av beboerne på Anholt. Ranet legitimeres formodentlig med henvisning til «Voldmars Ret», som baserer seg på troen fra den hedenske kong Dans tid. Slik jeg argumenterer for i Innlegg XIII, er lov og rettsvesen på Anholt i praksis hedensk; ran av fremmede er tillatt, skjønt dette tildekkes. «Antiqviteter» som skildrer danenes dødsforakt, som var forankret i troen på et evig krigerliv i Valhall, er fogdens yndlingslesning.

I 1 Kor 6 refser altså Paulus den kristne menigheten fordi de bringer uenighet om eiendomsrett, en handling som i seg selv er forkastelig, til en hedensk domstol. For forståelsen skal jeg sitere fra Nettbibelen. Kap 6 innledes slik: «Når en av dere har en sak mot en annen, hvordan kan han da våge å legge den fram for de urettferdige og ikke for de hellige?» «de urettferdige» er de som ikke er kristne, og det oversettes i en del utgaver med «hedninger».

Liksom Paulus refser korinterne (korintene) som krangler om hvem som eier hva, kritiserer Holberg presten på Anholt (les kirken i Danmark) fordi han bruker Bibelen til å forsvare fogdens og sin egen rett til å bemektige seg alt vrakgods i øyriket. Folket derimot får ingenting, utover det som drypper på dem i form av bergingslønn etc. Retten til vrakgods er slik jeg har omtalt i en rekke innlegg, skalkeskjul for kongens tollrett, som i Øresund ble utnyttet i den grad at det mer lignet ran av fremmede skip, «havaristene».

Det var Erik av Pommern som kom på den innbringende idé å kreve toll av utenlandske handelsskip, som passerte den trangeste del av Øresund på vei til Østersjøen. For å sette makt bak kravet bygget han borgen Krogen i 1420-årene. Tollinnkrevingen, hvis hele overskudd gikk til kongen, ble innledet i 1429. Etter hvert kom den maktarrogante Erik i konflikt med samtlige riksråder i de tre Kalmar-landene. Han fortrakk til slottet Visby på Gotland, og i tur og orden oppsa riksrådene i de enkelte landene sin troskap til kongen. Erik livnærte seg under årene på Gotland som sjørøver; angrep handelsskip og ranet lasten. Innstifteren av Øresundstollen som etter hvert vokste til å kunne lignes med ran av fremmede skip, endte altså med å rane fremmede skip på Østersjøen. Ringen var sluttet.

Under Frederik 2, som oppførte Kronborg over Krogen, gikk tollen over fra skipstoll til varetoll. Det førte til en betydelig økning av inntektene. Men den som øket tollen så mye at «ran» passet bedre enn «fortolling», var Christian 4. Inntektene fra Øresundstollen var altså kongens penger, og det var kongen som fastsatte betingelsene for tollen og tollsatsen. Riksrådet var fullstendig avskåret fra den enorme pengeflyten inn til Danmark. Det er nærliggende å trekke linjen til forholdene på Anholt, der «Skibe holdes an» og størstedelen av inntekten fra ilanddrevet «vrakgods» ender i fogdens lomme, mens presten også får litt. Hr. Niels gir en religiøs legitimitet til fogdens vrakrett, noe som trolig gjør ham fortjent til belønning. I neste innlegg skal jeg altså omtale den bibelkyndige Per Iversen som belønnes med rosiner av Peder Ruus for sin oversettelse av et ark med «Krage-Tæer», høyst sannsynlig fra en bibel med originaltekst på hebraisk og gresk.

Direkte etter omtalen av Hr. Niels’ preken om «de Corinthiers det siette» forteller Mikkelsen:



«Den gode Christen Holck stod som et slagtet Faar,

Og mercket tydelig, at Præsten om de Tønder

Vist havde noget læst. Hvad ere dog vi Bønder

Mod slige lærde Mænd, som al vor Idret see,

I gamle Bøger, og kand al vor Vid belee.»



Sognefogden er altså en bondefogd, det vil si en bonde som er utvalgt til å ta hånd om en del av oppgavene til fogden og rangerer under denne. Det råder en motsetning mellom den underordnede sognefogd og øvrigheten, fogd Woldemar, når det gjelder fordeling av fremmed vrakgods. Det er verdt å merke seg sognefogdens navn, Christen Holck. Dette het også en av riksrådene under Christian 4s regime, som var den sterkeste kritiker av kongens politikk. Dersom man søker på «Christen Holck» på Ludvig Holbergs skrifter, finner man kun sognefogden i Peder Paars og riksråden. Det kan tyde på at sognefogden sikter til den kongekritiske riksråden. «et slagtet Faar» i en bibelsk sammenheng konnoterer mot sauen som offerdyr; sognefogden ofres på øvrighetens alter.

Christen Holck (1558-1641) ble utpekt til riksråd i 1596. Etter hvert som Christians ekspansive utenrikspolitikk tok form, vokste Holcks motstand og en periode fikk han få diplomatiske oppdrag av kongen. Det var Holck som skrev riksrådets avvisende betenkning mot Christian 4s krigsproporsjon overfor Sverige i 1604, da de truet med sin opprørsrett. Først i 1621 dukket Holck igjen opp i diplomatiet; da som riksrådets representant på fyrstemøtet i Segeberg. Holck så det som sin oppgave å hindre at Christian 4 førte en for aktivistisk tysk politikk. Han regnes som den av riksrådene som så med størst misbilligelse på kongens tilnærming til den nedersaksiske krets’ «konsorter og lemmer». Videre var han sterk motstander av at kongen baserte seg på leiesoldater i sin aggressive nordtyske politikk. Han hadde heller ingen sympati for Christians posering som den protestantiske tros forsvarer.

Holberg, som så det som skjedde i historiens lys, visste at dersom Christen Holck og riksrådet hadde vunnet frem med sin defensive politikk, ville Danmark blitt spart for den største ulykken i landets historie frem til da. Året etter Christian 4s tap i Keiserkrigen ved Lutter am Barenberg i 1626 invaderte keiserens tropper Jylland, som de plyndret og satte i brann. Det var ikke bare general Wallensteins soldater som deltok i ødeleggelsene, men Christian 4s egne hvervede soldater, som hadde sluttet seg til fienden.

Peder Paars avslutter med at Dorothea rammes av tolv onde varsler på én og samme dag: «Af saadant iisnet blev skiøn Dorotheæ Blod, / Hun merckede, at en Ulycke forestoed.» Passasjen skal kort omtales her til støtte for tolkningen av sognefogd Christen Holck som en hentydning til riksråden med samme navn. Det første alarmerende tegnet er at skjødehunden Fidelle ble stående og skrape med føttene, noe Dorothea ut fra erfaring tolket som et ondt varsel. Skjødehunder tilhører en dyreart som nyter det privilegium ikke å bli slaktet og spist, vel å merke i fredstid. Dette temaet debatterer Holberg i det vide og brede i «Epistel 69, Tomus I». I avslutningsscenen skjer det så noe som truer Fidelles privilegerte plass i Dorthers skjød. Tyske Jochum, en sentral historisk kilde for Hans Mikkelsen, tidfester Fidelles underlige oppførsel med stor nøyaktighet: Den inntreffer i samme stund som Paars blir hvervet av Niels korporal med Christian 4s Corona danica, som ble slått første gang i 1618, året for Trettiårskrigens begynnelse. At Fidelle skulle ha særlig grunn til engstelse ved inngåelse av en soldatkontrakt, har en naturlig forklaring: I krigstid opphører fredningen av hunder og katter. Dette forholdet er kjent fra en rekke kriger, spesielt når folk er beleiret. Under Grevefeiden (1534–36), da Christian 3 beleiret København, oppstod en fryktelig hungersnød i byen da "de Belejrede maatte æde Hæste, Hunde, Katte, Krager (...) (Dannemarks Riges Historie). Fidelle, varslerhunden til Dorothea, oldenborgernes stammor, værer at soldathvervingen, nemlig Christian 4s i Tyskland, vil ende med krig, som er det verste som kan skje for en skjødehund. Av kriger som hadde rast på europeisk jord var det på Holbergs tid ingen som hadde overgått Trettiårskrigen i grusomhet. Keiserkrigen regnes som en del av Trettiårskrigen

Det er mulig at sognefogden Christen Holck undertekstlig viser til den siste danske riksråd som med klokskap og mot prøvde å stanse den dumdristige kongens ærgjerrige planer som skulle vise seg å være til stor skade for landet. På Anholt finnes ikke noe råd, bare en fogd som med kirkens velsignelse styrer etter sin egen lov som han ikke viser til noen, akkurat som i øylandet Danmark under eneveldet.





Litteratur

Om Christen Holck; Dansk biografisk leksikon

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XIII

 

Forbrytelse, straff og oppreisning på Anholt

 

Etter omtalen av Peder Ruuses dagbok om Peder Paars, som ulykkeligvis er blitt skadet under havariet, forteller Mikkelsen at kremmeren deler folket i visse grupper. De skal vokte de bergede varene, som har kostet dem så mye penger. Den fremmede mannen iler til med å si at de har intet å frykte; fogden, som han kjenner meget godt, er ærlig og tar gjerne fremmede eller utlendinger i forsvar. Forsvaret tar fogden seg betalt for, angivelig en bagatell. Det er verdt å merke seg at Paars og skipsfølget blir oppfattet som utlendinger på Anholt, som omtales som et eget land eller rike.

I fjor dømte fogden tre som hadde påført en fremmed sjømann alvorlige skader og røvet godset hans, til tremarksmenn. Straffen går tilbake til middelalderen. Opprinnelig eide en tremarksmann tre mark eller mer, noe som betød at han kunne delta i rettsutøvelsen, for eksempel som vitne eller saksøker. Dersom han vitnet falskt, måtte han betale de tre markene i bot. Siden gikk tremarksmann over til å betegne en som var blitt idømt en slik bot. Etter hvert som pengeverdien sank, var det ærestapet som fulgte med dommen som var det vesentlige.

Den fremmede legger til:

 

«dog skulde Dommen være

Dem ey til Præjuditz paa gode Navn og Ære,

Men hver at agtes for saa god og ærlig Mand,

Som andre Bønder, der besidde dette Land.»

 

Man kan ikke dømme noen til tremarksmann eller mindremann uten ærestap. Det kan forstås slik at fogden først dømmer mennene og siden opphever den viktigste delen av dommen, ærestapet. Opphevelsen har i så fall fulgt umiddelbart eller like etter domfellelsen, som bare har vært et skuespill. Dersom vi vender oss til danske lover, er ikke fogdens opptreden eksepsjonell. I Christian 5s Danske lov (1683) finner vi følgende artikkel om mindremann, 1-24-15 (min kursivering):

 

«Men er der gaaen Dom over hannem for Ran, eller anden Uærlig Sag, og hand er dømt til at bøde sine tre Mark, da er hand mindre Mand indtil hand af Kongen kan faa Oprejsning; Og hvis hand ikke inden sex Uger efter Dommens Datum retter for sig, da bør hand at miste sin Fred, indtil hand retter for sig.»

 

Christian Brorson, som har kommentert Danske Lov, skriver: «Artikelen er, saavidt jeg veed, ikke egentlig tagen af ældre Love.» Kongen kan altså oppreise tremarksmenn, det samme gjelder åpenbart fogden på Anholt. Artikkelen har sin forklaring i innførelsen av eneveldet (1660) og dets konstitusjon, Kongeloven (1665). Ifølge Kongeloven står kongen over loven; han kan (min kursivering):

 

«forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love, (denne Konge-lov alleene undtagen, hvilken, saasom Konge-dømmets rette grund og grundvolds lov, jo endeligen faaer at blive uforanderlig og uryggelig) saa og at undtage hvad og hvem ham lyster af lovens almindelige befalning.»

 

I artikkel 1-24-15 om tremarksmann eller mindremann er kongens makt til å oppreise dømte presisert, skjønt dette altså gir seg av Kongeloven, som fastslår at kongen kan unnta hvem ham lyster av lovens alminnelige befaling. Det kunne hevdes at fogd Woldemar har skapt en spesiell variant av dommen om tremarksmann i samme øyeblikk som han dømmer, men det virker ikke sannsynlig at det er slik Holberg har tenkt.

Deler av Kongeloven, blant annet bestemmelsene om kongens absolutte rettslige makt, innleder omtalen av den første loven, 1-1-1, i Danske lov. Kongeloven ble holdt hemmelig da den kom i 1665, fem år etter at eneveldet var blitt innført ved et kupp av Frederik 3, som hadde styrket sin posisjon på bekostning av adelen under svenskenes beleiring av København. Deler av Kongeloven er altså gjengitt i Danske lov i 1683. Kongeloven som helhet var i praksis ukjent for folket inntil Holberg like greit publiserte den i Dannemarks og Norges Beskrivelse i 1729. Riktignok ble den utgitt av Frederik 4 i 1709, men da kun i en kostbar utgave beregnet for et svært begrenset publikum.

I sin analyse «Til Peder Paars» har Hans Brix pekt på et slående sammenfall mellom detaljer i heltediktet og historiske forhold. Den markante litteraturforskeren mener å se en forbindelse mellom loven på Anholt, «Voldmars Ret», som anholtingene ikke får se, og Kongeloven som ble holdt hemmelig. Dette er det viktigste argumentet til Brix, som mente at Anholt var satire over den danske landbefolkning under eneveldet.

Med fogdens dom og opphevelse av samme dom sikter Holberg til en lov fra 1683. Vi skal etter hvert se at forholdene på Anholt speiler Danmark, og Norge, under eneveldet. Tidsplanet er ikke lenger 1608, men Christian 5s regime.

Etter at den fremmede har fortalt om fogdens dom over de tre røverne og opphevelsen av dommen, fortsetter han:

 

«Jeg ellers vidne kand, at mand i nogle Dage

Ey noget Ont har hørt, som Fogden kand mishage.»

 

Den fremmede opptrer altså som vitne. Men ettersom fogden oppreiser tremarksmenn, kan det ikke utelukkes at det også har skjedd med den fremmede. Det vil si at han først er blitt dømt for å ha gjort noe galt, for eksempel såret sjøfolk og stjålet godset deres, og siden har fått tilbake sin ære, blant annet retten til å opptre som vitne. Hans behandling av Paars og skipsfølge tyder på at han er styrt av et vinningsperspektiv. Dessuten kjenner han fogden meget godt, noe som kan tyde på et samarbeid om håndteringen av utlendingenes cargo, som er det viktigste næringsgrunnlaget på Anholt.

Peder Paars satte pris på underretningen om rettsutøvelsen på Anholt og sier:

 

«[…] Skriver Ruus! giv agt, og flittig giem

Hvad hand os haver sagt; det bæst er at anskrive,

Hans Tale Ord fra Ord, vil Lycken engang blive

Saa gunstig, at vi til vort Land og Føde-By

Maa komme snart igien, vi give skal en ny

Beskrivning over sligt, hvormed man sig til Hofve

Kand giøre angenem: Siig Lands-Mand! hvilke Love,

Regiering, Politie, Guds Tieniste og Tro    

Er blant det gode Folck som denne Øe beboe.»

 

Passasjen kommenteres slik i Ludvig Holbergs skrifter:

 

«med dette register reproduceres det sædvanlige inventar i det 18. årh.’s statsbeskrivelser, en genre, Holberg også selv dyrkede, fx med sin Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729, ny udg. med ny titel 1749); Peder Paars udbeder sig altså en regulær ‘statsbeskrivelse’ over Anholt! – og får i det følgende, hvad han beder om, punkt for punkt.»

 

Det er verdt å merke seg at Anholt i denne passasjen oppfattes som en stat. I Innlegg VI, «Danmark, øylandet som anholdt skip i Øresund», argumenterer jeg for at Anholt sikter til et land eller en stat, nemlig Danmark:

«Mannens [den fremmedes] betegnelse «det Eyland» er et direkte svar på Paars’ spørsmål om hvilket land de er i. Øyland betyr et land som utgjøres av én eller flere øyer. «Land» kan også betegne et helhetlig, gjerne større geografisk område som ikke utgjør en nasjon. Det er neppe en vanlig betegnelse om Anholt. Derimot er ordet ofte blitt brukt om Danmark. Benevnelsen åpner for at Holberg med «det Eyland Anholt» på et underliggende plan sikter til det øyland Danmark. Opplysningen om innbyggerne som daglig ber om at sjøfolk må stige i land, og skipene som lykkelig blir hitført, fremtrer som en satirisk hentydning til Danmark, hvor skipene var nødt til å passere Helsingør for å komme videre til markedene ved Østersjøen. Her ble de anholdt og avkrevet skyhøy toll, nær sagt ranet.»

Fogdens oppreisning av de tre røverne viser at han i praksis anerkjenner at man i «staten Anholt» ustraffet kan ta beslag i, røve, cargoen til fremmede sjøfolk. Dette peker formodentlig mot tollinnkrevingen i Helsingør. I henhold til Kongeloven hadde kongen retten til å fastsette størrelsen på tollen. Dette er sitert i Danske Lov: «naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge». Fortjenesten tilfalt kongen. 

Når det gjelder Holbergs bidrag til genren statsbeskrivelse, er det også verdt å nevne «Anhang til den Historiske Introduction» fra 1713, som er beskrivelser over «Tydskland», «Engeland» og «Holland». Peder Paars har altså i sinne å gjøre sig angenem ved hoffet med sin skrivers opptegnelser om «staten» og «øylandet» Anholt. I 1711 utgav Holberg sin første bok, INTRODUCTION Til de fornemste Europæiske Rigers Historier, som han sendte til kongehuset med en dedikasjon til «Hans Kongl. Høyhed Prinds Christian, Arve-Prinds Til Dannemark og Norge, &c. Min Allernaadigste Herre», den senere Christian 6. Året etter fikk Holberg audiens hos kongen selv, Frederik 4, og overleverte majesteten et håndskrevet eksemplar av historien om kongene Christian 4 og Frederik 3. Skriftet var ment som en anbefaling av ham selv til en professorstilling ved universitetet, og kongen lovet ham da også et professorat samt et stipend til en større utenlandsreise. Også «Anhang til den Historiske Introduction» inneholder en lang dedikasjon til kronprins Christian.

Den fremmedes beskrivelse av «staten Anholt», som altså er en annet land enn det land der Paars bor, jevnfør hans uttalelse om å komme hjem til «vort Land og Føde-By», følger direkte etter Paarses forespørsel. Beskrivelsen innledes med Woldemars rett:

 

«[…] Den Lov, som vi her have,

Af Fogden skreven er, hand kand det altid lave,

Vi faar den ey at see, den heder [*] Voldmars Ret,

Saa efter Fogdens Nafn, det er mig icke let,

Dens Indhold og Begreb at sige: Vi os nøye,

At hand tilstæder os vor Land at saae og pløye,

Det veed jeg, i vor Lov beskreven er og sat,

At Præsten Tiende skal have, Fogden Skat.»

 

Den fremmede, som ikke har sett loven, vet ikke at fogden har rett til å oppreise tremarksmenn, slik det fremgår av dommen over de tre forbryterne. Akkurat som i tilfellet med Kongeloven hvor Frederik 3 har bestemt det som skal stå der, er det utvilsomt Woldemar som har bestemt innholdet i sin egen lov. Riktignok er det ikke Frederik som har nedskrevet loven; det har hans skriver, Peder Schumacher gjort. Kammersekretærenren var en mester i å vite hva Frederik ønsket av ham. Holberg forteller i historien om Schumacher Griffenfeld at han ble introdusert for Frederik 3 av Jesper Brochmand. Biskopen skal ha sagt at dersom kongen betalte en utenlandsreise for den begavede gutten, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Senere i eposet blir det klart at fogd Woldemar er en svært bedagelig mann som overlater det meste arbeidet til skriveren sin, Stork(en). Stork er en meget dyktig skriver, men bestikkelig. Dette gjelder også Schumacher Griffenfeld, noe jeg kommer tilbake til.

Det vesentlige er at Frederik 3 og fogd Woldemar begge styrer etter en lov som er slik de selv ønsker. Dette er nytt i Danmark-Norges historie, der man ikke har noe annet å sammenligne med enn Bibelens fortelling om Herren som gav sin lov på Sinai, som ble skrevet ned av Moses.

 

Til opplysningen om at den hemmelige loven på Anholt heter «Voldmars Ret» etter fogdens navn, har Justesen en note:

 

«Kong Woldemars Jydske Lov var tilforn brugelig udi Jylland, og som Fogdens Nafn ogsaa var Woldemar, meente den uvittige Bonde, den af ham var given.»

 

Ludvig Holbergs skrifter kommenterer: «Valdemar II Sejr (1202-41) figurerer som udstedelsesmyndighed for “Jyske Lov” (1241).»

 

Valdemar Seier er altså lovgiver, men til forskjell fra Frederik 3 og Christian 5 lover måtte Jyske lov godkjennes av kongens sønner, landets erkebiskop, åtte biskopper samt «rikets beste menn». Deler av Jyske lov inngår i Danske lov.   

 

 

 

 

 

Litteratur

 

 

Brix, Hans 1936: Analyser og Problemer. Undersøgelser i den ældre Danske Litteratur. Bd. III. København: Gyldendalske Boghandel/Nordisk Forlag

Brorson, Christian: Forsøg til den første Bogs Fortolkning i Christian den femtes danske og norske Lov ... https://www.nb.no/items/edf3853df89fff0335986a0ed2cd4528?page=5&searchText=christian%20brorson

 

 

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XII

 

Gloria regis – beskårne og ubeskårne bøker

«The king doth wake to-night and takes his rouse, / Keeps wassail, and the swaggering up-spring reels; / And, as he drains his draughts of Rhenish down, / The kettle-drum and trumpet thus bray out / The triumph of his pledge.»

                                                                                Hamlet

 

                                                               

 

Peder Paars gav uttrykk for stor fryd da han så at Dorotheas portrett var uskadd. Han trykket det mot brystet, gråt av glede og kysset det tusen ganger. Dette virker unektelig komisk dersom helten bare er en havarert kremmer og festemøen husjomfru hos byfogden. Hvis karakteren på et dypere plan sikter til oldenborgeren Christian 4, hvis merkantilistiske prosjekter også havarerte, og oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg, får det en annen valør.

 

Ingen gudinne har voktet over innholdet i skipskisten til Peder Ruus, og alt er blitt skadet. Da kremmersvennen oppdaget at hans bøker var så ynkelig tilredt, «gaf han et heftig Skrig». Her har Just Justesen føyd til en note: «Vid: Ruuses Klagemaal in fragmentis Diarii.» Mikkelsen må forholde seg til en kilde, en journal, der enkelte deler er blitt borte. Han er ikke den eneste historicus som, av ulike grunner, kun har gjengitt brokker av en kilde.

 

Gråten hindrer Hans Mikkelsen i å beskrive «den store Ynck». Dersom det ikke hadde hendt, ville eposdikteren kunnet ha gitt:

 

«En stor Oplysning om Per Paars og om hans Tog

Samt heele Levnet, som var tegnet i en Bog

Med stor Omstændighed; man deraf kunde lære,

End og hvad han hver Dag, hver Maaltid pleide tære.

[†] Hvor mange Potter Øll min Helt om Dagen drack,

Hvad bruget blev i Snus, hvad udi Røg-toback,

Saa at man finder faa end ogsaa tydske Skrifter,

Der meer omstændelig beskrifver eens Bedrifter.»

 

Mikkelsen omtaler her én bok og ikke flere. Den er skrevet av Ruus og handler altså om Paarses tog, det vil si seilasen, og heltens liv for øvrig. Den er trolig identisk med Paarses journal som omtales i Fjerde sang og fremdeles oppbevares i en sal på rådhuset. Journalen er altså blitt arkivert. Den er skrevet av Ruus, en del er blitt forandret av Paars. Det er ganske sikkert denne Justesen refererer til slik: «Vid: Ruuses Klagemaal in fragmentis Diarii.», Mikkelsens kilde.  

 

Mikkelsens oppgave som poet fremgår av eposets innledende linjer; å skildre reisen til Peder Paars. Dette samsvarer med Vergils epos, Æneiden, som er forelegg for Peder Paars. Hensikten har neppe vært å skrive hele Paarses historie eller biografi, men dersom ikke Ruuses bøker var blitt skadet, ville Mikkelsen kunne ha gitt en fyldigere skildring av helten. Det kan tolkes slik at Ruuses dagbok, som handler om Paars og er tykk som en postill, er blitt ført hver dag fra den datoen kremmersvennen ble ansatt hos kremmeren. Det er således ikke en ren reisejournal.

 

Når det gjelder opplysningene om hva helten spiste til hvert måltid, hvor mange potter øl han drakk hver dag etc., vil nok leseren tenke at disse er nedtegnet under reisen, da kremmer og svenn oppholdt seg på en liten skute og man spiste og drakk sammen. Rammen er da også helten Paarses seilas. Samtidig gir opplysningene om type mat, kvantum øl og snus assosiasjoner til arbeidsoppgavene til en kremmersvenn, som daglig befatter seg med utregning av diverse varekvanta. Under en seilas er det spesielt viktig å ha oversikt over provianten i spiskammerset. Det er sannsynlig at denne oppgaven har hvilt på Ruus. I Fjerde bok, Første sang roper kremmersvennen:

 

«[…] hvis vi Land kand see, hvis det er sant,

Vi maa ej gnie meer paa vores Proviant.

Hvis vi nu sparer meer, da maa vi kaldes Gæcke,

Tog derpaa Skinken fat, aad saa hand maatte sprecke:

Mand Spiise-Kammeret i hast da giorde tom»

 

 

Ruuses nedtegnelse i journalen av «Hvor mange Potter Øll min Helt om Dagen drack,» etc. kan trolig overtekstlig forklares med at skriveren har hatt ansvaret for rasjoneringen av proviant under seilasen. Til denne linjen har Justesen følgende note:

 

«Poeten synes her at raillere med dem, som tegne op alt hvad dem vederfares. Der ere fundne adskillige saadanne Journaler efter en og anden, hvormed de haver villet give tilkiende, at de have icke haft meget at bestille.»

 

Noten er uklar. Det kan være bevisst fra forfatteren, som ønsker å tildekke satire om øvrigheten. Justesen mener Mikkelsen med uttalelsen om at han dypt beklager ikke å kunne fortelle hvor mange potter (liter) øl helten drakk daglig, muligens raljerer over de (journalskrivere) som nedtegner alt som skjer med dem. Her må det skytes inn at Ruuses hovedoppgave synes å være nedtegning av det som skjer med principalen, ikke med ham selv. Sitatets siste setning kan derfor leses slik: Det er funnet adskillige journaler etter en og annen, X, med opplysninger om uviktige ting, for eksempel hvor mye X drikker daglig. På bakgrunn av at det er Ruus som har skrevet Paarses journal, er det altså mulig at «en og anden» ikke er identisk med journalskriveren. Det åpner for at det ikke er drikkingen til journalskriveren som er det sentrale, men drikkingen til X. Ved å skrive om drikking, samt spising og snusing, har journalskriverne ønsket å formidle at de ikke har hatt mye å gjøre; underforstått har det ikke vært så mye å nedtegne om X utover drikkingen etc. Dersom man motsatt mener at «en og anden» sikter til journalskriveren selv, blir utsagnet nærmest uforståelig. Det er neppe noen som vil nedtegne hvor mye han drikker i journalen sin, fordi han ønsker å vise at han ikke har hatt noe å bestille. Et slikt utsagn har heller ingen synlig komisk virkning, som kunne ha forsvart det.

 

Justesen foreslår at hensikten til poeten, Mikkelsen, som ville omtale hvor mange liter øl Paars drikker daglig, var å raljere. Mikkelsen er Holbergs pseudonym, og det er mulig å tolke passasjen slik at det er Holberg selv som raljerer, eller satiriserer, over de journalskrivere som ikke har noe annet å skrive om enn drikkingen til X. I så fall rammer satiren uvegerlig også X.

 

Når det gjelder journalført drukkenskap under sjøreiser, er det ingenting som overgår adelsmannen Sivert Grubbes dagbok fra Christian 4s tokt til Finnmark og Kola i 1599. Det er trolig denne Holberg sikter til, i så fall er X identisk med Christian 4.

 

Det er flere paralleller mellom Peder Paarses og Christian 4s sjøreise. I en rekke blogginnlegg har jeg omtalt Christian 4s betydning for Peder Paars, og jeg har argumentert for at helten på ett plan sikter til denne kongen. Kremmerens dristige seilas foregår under Christian 4s regime og berører merkantilistiske temaer, som handel med egne skip og danskenes forbruk av importerte luksusvarer. Dristige sjøreiser er noe man gjerne forbinder med Christian 4, det være seg hans egen ekspedisjon 1599, eller når han sendte ut oppdagere for å finne passasjer til fjerne markeder eller for å opprette handelsforbindelser og kolonier. Christian 4 var den som introduserte merkantilismen i Danmark, omtrent på den tiden da kremmeren, som har kisten full av importert luksus, seiler med varer over Kattegat fra Kalundborg til Aarhus.

 

Både Peder Paarses og Christian 4s tog stod i merkantilismens tegn, noe jeg kommer tilbake under gjennomgangen av eposet. Christian 4, eller kaptein Christian Frederiksen, slik han krevde å bli titulert under reisen, hadde lagt ut på ekspedisjonen i kjølvannet til hollenderen Willem Barentsz’ ekspedisjon (1596–97), som hadde oppdagelsen av Nordøstpassasjen som mål. Handel var den viktigste motivasjonen bak hollendernes forsøk på å finne en nordlig vei til Ostindia. Holberg skriver i Dannemarks og Norges Beskrivelse følgende om Christian 4 (min kursivering):

 

«Det er u-beskriveligt hvad u-mage og bekostning Hans Majt. anvendte paa at forfremme handelen, og anrette Colonier baade udi Indien og Grønland, item at oplede passager giennem Norden til China og Jappan.»

 

Barentsz og mennene hans oppdaget Spitsbergen og Bjørnøya og rundet deretter spissen av Novaja Semlja, der skipet satte seg fast og ble siden ødelagt. Etter en umenneskelig overvintring klarte tolv overlevende av et opprinnelig mannskap på 17; Barentsz var blant de døde, å ta seg frem til handelsposten Kola. Her fikk de leilighet med et hollandsk handelsskip. I Amsterdam vekket skipsfølget stor oppmerksomhet ettersom alle trodde de var døde. Skipstømmermannen Gerrit de Veer førte dagbok, og han forteller:

 

«Nyheten spredte seg over byen og nådde også frem til Prinsenhof, der Arnoldus Witfeldius, kansler og ambassdør til Kongen av Danmark og Norge, Gøtene og Vendene, satt med til bords. Derfor ble vi straks ført dit og har overfor nevnte herr ambassadør og herrene borgermestrene berettet om vår reise og våre opplevelser.»

 

I november 1597 har altså rikskansler Arild Huitfeldt fått rapport om Willem Barentsz’ tog for å finne Nordøstpassasjen, som ulykkeligvis endte på Novaja Semlja. Ett og et halvt år senere, i april 1599, stevner en fyrig ung konge ut fra København med en flåte på syv skip mot rikets nordligste utposter, og med tre av skipene seiler Christian videre helt frem til Kola.

 

Det kan vel utelukkes at Huitfeldt har unnlatt å bringe de overlevendes beretning fra Barentsz’ ekspedisjon videre til den ærgjerrige kongen. Christian har neppe tenkt at han skulle finne en passasje til Ostindia under ekspedisjonen i 1599, som var et marinetokt. Men tanken om en gang å gjøre en slik oppdagelse har kanskje ikke vært så fjern for den ærgjerrige monarken. Den 19. juni nedtegnet Grubbe i journalen at han drakk dyktig av en søt vin i Kapteinens kahytt, som denne kalte «vin du mont Esperance». Det dreier seg således om et kallenavn. Skipet, som nå befant seg utenfor Trondhjem, hadde seilt helt til Kola, og kongen kan ha siktet til et nordlig Kapp gode håp. Oppdagelse av passasjer og nye handelsveier, grunnleggelse av handelskompanier og kolonier var som nevnt viktige mål for merkantilisten Christian 4.

 

Rune Blix Hagen skriver at formålet med toktet var å rense «Hans Kongelige Majestes Strømme» for sjørøvere, fribyttere og andre, som seilte øst og nord for Vardø uten å ha betalt toll eller innløst seilingspass. Danskekongen ville straffe fremmede handelsskip som trodde de kunne seile tollfritt på det han oppfattet som sitt hav. Videre gjaldt det å markere seg overfor svenskekongen som hadde begynt å kreve skatt av samene, og den russiske tsar som også hadde meldt sin interesse for nordområdene, der det var en livlig handel med pels og fisk, jakt på hval og nye handelsveier.

 

Justesens note om journalskrivere som tyr til nedtegnelse av en og annens drikking av mangel på viktige hendelser, er plassert ved linjen der Paarses daglige ølinntak oppgitt i et ubestemt antall liter er omtalt. Det er derfor rom for å anta at det er X’ inntak av større mengder alkohol som er det sentrale. Journalskriverens navn, Ruus, sikter utvilsomt til alkoholrus. Substantivet «Ruus» viser hos Holberg i de fleste tilfeller til rus fremkalt av alkohol. Kort etter at Peder Ruus er blitt introdusert – nærmere bestemt fem linjer senere – uttaler skriveren: «Det meget bedre er en ærlig Ruus at drikke, / End at forlove sig […]» Dette gir en ekstra vekt til Ruuses nedtegnelse av alle de potter øl som Paars drakk under seilasen. Man får tro journalskriveren noen ganger drakk sammen med principalen.

 

Justesens note om at det finnes flere sådanne journalskrivere som Peder Ruus, sikter altså trolig til Sivert Grubbe (1566-1636) og hans håndskrevne dagbok fra Christian 4s seilas i 1599. Boken, som er på latin, finnes i en avskrift fra Grubbes siste leveår, forsynt med hans egne rettelser eller tilføyelser. Skriftet finnes også i flere avskrifter og har vært en viktig kilde for historikerne. Christians dristige ekspedisjon gav gjenlyd over hele Europa, og det er sannsynlig at Holberg har kjent til Grubbes dagbok. Til grunn for denne oppfatningen legger jeg nettopp Justesens note. Også Jonas Charisius (1570-1619), sekretær i Tyske Kancelli, førte dagbok under reisen, med en rekke detaljerte observasjoner av kultur, natur og dyreliv. Den som mest nidkjært har journalført Kapteinens drikking er Grubbe, som fulgte med på toktet i kraft av stillingen som øverstesekretær i Danske kancelli. Grubbe har også nedtegnet en kongelig fyllekule fra 4. mai, 1598, der han selv deltok. Den kan tjene som opptakt til dagbokinnførslene om Kapteinens drikking under toktet.

 

Christian 4 hadde vært hos rentemester Enevold Kruse sammen med noen venner, deriblant altså Grubbe, og selskapet hadde drukket dyktig til langt på natt. På vei tilbake til slottet spør kongen øverstesekretæren, som losjerte i et herberge i nærheten, om det var noen «smukke Piger» hos ham. I så fall ville han gjerne bli med. Grubbe svarer bekreftende og kan dessuten fortelle at han har en engelsk drikk som ble kalt «Rose du Sole».

 

«Da Kongen havde smagt denne Rose de Sole, sagde han: ‘den er fortræffelig og det er ikke Brændevin, men den er destilleret ved Solen, det skader ikke, om vi drikke lidt friere af den». Han drak mig da et lille Glas til paa min Hilleborgs Velgaaende, og jeg drak saa min Nabo til, og saaledes gik Glasset rundt mellem os fire. Jeg tog da et andet lille Glas og drak Kongen til, idet jeg udtalte min underdanige Taknemlighed. Men

straks, som jeg havde drukket det ud, blev jeg saa beruset, at jeg ikke kunde staa paa mine Ben. Da Joakim Bylov saa det, vilde han lede mig hen til Sengen, men Enden blev, at vi begge to faldt om paa Gulvet.»

 

For å unngå ytterligere eksesser griper Børge Trolle – som var med på evenementet – flasken og tømmer ut innholdet:

 

«Da Kongen mærkede, at der ikke var mere i Flasken, slog han alle Vinduerne i Stykker med den. Da han saa gik bort fra mig, vilde han se ind til Kristian Barnekov, hvis Herberg var i Nærheden, men eftersom Døren var lukket, vilde han krybe ind igennem Vinduet, men da han uheldigvis faldt paa Heftet af sin egen Kaarde, fik han et Saar over det højre Øje. Den næste Dag vilde Kongen se Kronborg, men han kom ikke længer end til Vartov, hvor han blev om Natten.»

 

 

I Grubbes dagbok fra sjøreisen finnes flere innførsler om drikking i Kapteinens kahytt:

 

5. mai: «Vinden blev i det samme Hjørne og vi fortsatte uforandret vor kurs. Himlen var klar og ren, men det blæste lidt stærkere end igaar. Kl. 3 om Eftermiddagen saa vi Land; nogle formodede, at vi vare ud for Trondhjems Fjord, andre at vi vare 6 Mile fra Øen Røst. Vi satte da etter Kursen i Vest. Henning Gøje kom meget beskjænket op af Kaptejnens Kahyt. Idag var Gideon nær tørnet sammen med vort Skib Victor. Endelig saa vi Torrehatten.»

 

Den 17. mai seilte de forbi Kildinøya og la siden til havn i Olenja etter å ha gått på et skjær i innseilingen. Her brakte en russisk befalingsmann, «Gylvanisch», som var i følge med ti andre russere, Kapteinen en god

skinke og et smakfullt brød. Samtidig tilbød «Gylvanisch» den skibbrudne Kapteinen all den hjelp han kunne trenge. Christian Frederiksen takket ved å beverte russerne slik på skipet, «at de kom fra Borde som Svin og Bæster». Samme episode beskrives slik av Charisius: «de trateridis med Alicante Viin till dend eene slebte den anden bort.»

 

4. juni: «Eftermiddagen blæste en stærk Nordnordost op; henimod Natte mødte vi et Skib fra Haderslev; vi vare da ud for Sirøen. Vi drak muntert i Kaptejnens Kahyt.»

 

Det eneste Grubbe noterer for 11. juni er følgende:

«Luften var klar og skyfri; stormen stillede lidt af, og vi drak noget i Kaptejnens Kahyt.»

 

19. juni: «Vinden var gunstig ligesom igaar, men det var noget koldere. Ved Middagstid vare vi paa Højden af Trondhjemsfjord. Vi saa idag endel smaa Hvaler, som kaldes Springhval, Rørhval og Sildehval. Med alle Sejl til skjød vi nu en stærk Fart for en strygende Medbør. Ingen av vore Skibe kunde følge os uden Hector og Neptunus, dog i lang Afstand. Ligesom Vinden begunstigede vor Rejse, saaledes føjede Lykken mig meget i Kapteinens Kahyt; thi jeg vandt i Schakspil nogle Rosenobler, og ovenikjøbet drak jeg dygtig af en sød Vin, som Kaptejnen kaldte ‘vin du mont Esperance’.»

 

Da følget omsider ankommer Bergen 21. juni, innleder danskene en heidundrende svir som skal vare ut måneden. Sivert Grubbe har gjort følgende innførsel for 23. juni: «Kaptejnen indbød alle Adelsmend, der havde været med paa Rejsen til et Gilde i Apothekerens, Nicolaus de Freuncks, Hus, og der blev vi svært beværtede. De smukkeste Piger fra Bergen vare tilstede og vi dandsede ordentlig med dem, glade over, at vi endelig vare komne til et Sted, der var efter vor Smag. Tilsidst, da vi havde drukket tæt og dandset nok, slog vi Apothekerens Vinduer i Stykker, og drog Omsorg for, at Kaptejn Christian Frederiksens og alle vores Vaabenmærker bleve indsatte i dem til Erindring.»

 

30. juni: «Hvilede vi en Smule ud efter vore Drikkelag, da vi havde gaaet i en stadig Rus, saa Naturen tilsidst nægtede sin Tjeneste, og det ikke var os muligt atdrikke mere; vi maatte saaledes gjøre en Dyd af Nødvendigheden.»

 

De danske kongene var beryktet for uhemmet drikking; jo mer man drakk uten å falle under bordet, desto større kar var man. Det er knapt noen konge på 1500-1600-tallet hvis inntak av alkohol er nedtegnet i flere journaler, enn Christian 4. Det gjelder spesielt under store begivenheter, som Christians besøk hos svogeren Jakob 1 i London i 1606 og Det store bilager, bryllupet til Den utvalgte prins Christian og Magdalena Sibylla, i 1634. Holberg henviser i «Christianus 4.» (Dannemarks Riges Historie) flere ganger til den franske ambassadøren Charles Ogiers øyenvitneskildring fra bilageret (jfr. bl.a. Innlegg I), der den tøylesløse drikkingen omtales. Forfatteren kommenterer i en fotnote at boken «formedelst sin Rarhed er saa kostbar, at den vejes op med Guld», det vil si at den er verdt sin vekt i gull. 

 

Man finner ingen opplysninger i helteeposet om hvor mange liter øl kremmerhelten drakk under seilasen. Man søker også forgjeves etter opplysninger om kongens fyllekalaser under toktet i 1599 i Holbergs historier om Christian 4 (Dannemarks og Norges Beskrivelse, Dannemarks Riges Historie, Tomus II). Dette har sin naturlige forklaring; toktet er ikke nevnt med et ord. Det er det derimot i den andre historien om Christian 4 omtrent fra samme tid; Niels Pedersen Slanges og Hans Grams Den Stormægtigstes Konges Christian den Fierde, Konges til Danmark og Norges … Historie. Boken kom ut posthumt, i 1749, men innsamlingen av materiale hadde spesielt for Slanges del begynt tidligere på 1700-tallet.

 

Det er utenkelig at Holberg ikke har kjent til kaptein Christian Frederiksens legendariske sjøreise. Spørsmålet er om han har lest Grubbes og Charisius’ dagbøker. Flere hendelser som omtales i Slanges/Grams historie, gjenfinnes i de to dagbøkene, for eksempel Christians ordre om at han skulle tituleres kaptein og «Victor»s havari. Sannsynligheten taler for at Slange/Gram har benyttet disse dagbøkene, i avskrift. Ett eksempel kan belyse sammenfallet mellom Slanges/Grams historie og de to dagbøkene (oversatt til moderne norsk, jfr. Litteratur)

 

Slange/Gram:

 

«Paa hinside Wardøhuus var Kongen udi stor Fare, thi det Skib som hand selv førte, og kaldtes Victor, løb paa en blind Klippe, og støtte et stort Stykke af Kølen: Dog gaf GUD Lykke til at det blef reddet og kom løs […]»

 

Grubbe:

 

«Omtrent Kl. 8 om Aftenen stødte vi ved Indsejlingen til Havnen Olenia paa et skjult Skjær, paa hvilket Skibet blev staaende og Kjølen led Skade i en Strækning af ni Alen. Ved Bølgeslagets stærke Tilbagegang blev vi imidlertid atter flot og frelstes saaledes ved Guds Beskjærmelse fra den overhængende Fare.»

 

Charisius:

 

«[…] og stødte paa en blind Klippe med Victor ad der gik om kuld huer anden Mand der paa war, och opflød strax et temmelig Støkke af Stafnen, og mange Splinder, saa adt der bleff stor Raaben och Skrigen, och ingen andet vidste eller troede end wi der strax schulde siunken till Grund, løbe hid og did som wsindige Folk och fortvifled, huerken regnet eet eller andet, och de som schulle befalle nogit, kunde for meegen Raab icke blive hørt. Strax løb mand til Pompen, og befandt at wi war læck, dog Gud allermegtigste huilken ewuindelig were ærit. Hialp saaleedes ad wi kunde raade Wandet med idelig pompen […]»

 

Alt tyder på at Slange eller Gram har lest den ene eller begge de to dagbøkene fra Christian 4s tokt. Det kan understøtte oppfatningen om at også Holberg hadde anledning til å lese disse kildene. Slange/Gram nevner overhodet ikke kongens drikking under sjøreisen. Dersom Holberg hadde inntatt toktet i sin historie, ville heller ikke han kunnet ha fortalt om Kapteinens journalførte drikking, den utagerende sviren. Så kanskje aner man Holbergs egen sorg i skildringen av eposdikteren, som for gråt ikke kunne beskrive den store ynk over at innførslene om heltens daglige inntak av øl i litervis var umulig å lese.

 

Liksom Paarses søndagskjol er stammeboken til Paars «ubeskaart» (jfr. Innlegg XI). «Ubeskaart» betyr her uskadd. Det er ikke et ord Holberg bruker ofte i denne betydning, men her opptrer det altså to ganger. Det motsatte er tilfelle med Ruuses journal om Paars, som er blitt skadet. Det kan uttrykkes slik at boken er blitt beskåret. Den opprinnelige betydning av «ubeskaart» («ubeskaaren») er ifølge Holbergordbog: «som ikke har været udsat for beskæring, afskæring o.l.» Det kan undertekstlig oppfattes slik at heltens stamme- eller stambok, som inneholder hans stamtavle, kanskje enkelte historier om hans prektige aner, er ubeskåret eller usensurert, mens boken om hans faktiske levnet, hans drikking etc., er beskåret eller sensurert.

 

Dersom vi vender oss til Holbergs og Slanges/Grams historie eller biografi om Christian 4, kan det raskt fastslås at det ikke er lagt skjul på hans fyrstelige avstamning, men at passasjene fra journalene der drikkingen hans er nedtegnet, er skåret bort; sensurert. I 1632 leverte Slange et stort manus om Christian 4 til Christian 6 med anmodning om kongelig tillatelse til trykking og finansiell støtte i den anledning. Etter at kongen hadde sett på verket, befalte han Hans Gram å lese gjennom Slanges arbeid og å sørge for at det ikke inneholdt noe som stred mot den historiske sannhet eller kunne være til vanære for den konge, hvis levnet og regjering ble fremstilt. Hvorvidt Slange kan ha tatt med Grubbes (eller Charisius’) nedtegnelser om kaptein Christian Frederiksens drikking, er jeg ikke kjent med. På grunn av Christian 6s befaling om retting og sensur av Slanges manus var det Holbergs historie om Christian 4 som utkom først, i 1733. Holberg har som nevnt utelatt hele seilasen til Christian i 1599, til tross for at historikeren må ha kjent til den legendariske reisen.

 

I sin «Forberedelse» i «Christianus 4. Den Syvende Konge af den Oldenborgske Stamme» skriver Holberg at Christian 4 er den mest navnkundige konge, såvel på grunn av regimets lange varighet, som i henseende til de mange merkverdige ting som da skjedde. Men det er å beklage at akkurat der den merkverdigste historie begynner, der savnes historieskriverne. Det er altså ingen som føler seg kallet til å skrive om de merkverdigste tingene som skjedde under Christian 4s regime. En åpenbar forklaring er at de merkverdigste hendelsene kan ha vært av en slik karakter at en omtale ville blitt stoppet i sensuren.  Det kunne også ha skapt alvorlige problemer, for eksempel stillingsmessig, for historieskriveren. Kapteinens drikkekalaser, deriblant ruteknusingen i Bergen, tilhører definitivt kategorien merkverdigste historier fra Christians levnet, som nok enhver historieskriver burde holde seg unna. Det skjedde også andre ting under toktet i 1599 som var enda mer merkverdig, blant annet utsetting på havet av en trollkatt i et kar med proviant. Det var Kapteinens idé, noe jeg kommer tilbake til under den videre gjennomgang av eposet.

 

Holberg beklager også at der planen var å opprette det prektigste og anseligste monument (skrift fra en svunnen tid), der savnes materialier. Klagen har dobbelt bunn: Det finnes ingen kilder som viser at Christian 4 var en prektig og anselig konge. Frem til denne kongens regime har man hatt så vel trykte som skrevne historier, «men her forsvinder saavel det eene som det andet.»  Holberg synes det virker som om kongen er blitt glemt (har ikke fått sin egen historie eller biografi) nettopp fordi han mest fortjener å bli omtalt. Det forklarer han med at bedriftenes storhet (som det ikke finnes kilder til) og regimets langvarighet har hindret skribentene i å legge hånd på et verk, som de har tvilt på at de kunne fullføre. Samtidig har de altså måttet holde seg unna de merkverdigste hendelsene.   

 

Holbergs historie om Christian 4 utkommer altså i 1733, året etter at Slange leverte sitt omfangsrike manus til Christian 6, som gav det videre til Gram for at han skulle sørge for at ting som kunne være den biograferte til vanære, skulle fjernes. Ingenting taler for at Slange opplevde noen mangel på materialier. Det er sannsynlig at Holberg kjente til at utgivelsen av Christian 4s historie trakk i langdrag. Etter å ha pekt på problemene med å skrive historien til Danmarks mest bekjente konge, ber Holberg leserne ha dette for øye. Hvis historien ikke ble så fullkommen som ønskelig, håper han leserne ikke skylder på forfatterens forsømmelighet, men mangelen på nødvendige og bekvemme materialier. Bekveme materialier betyr her kilder som passer til en kongehistorie, og det er åpenbart at en del av de journalførte hendelsene under Christians regime var upassende i alle betydninger av ordet. Videre skriver Holberg at på grunn av denne mangel går det ham som den som faller i vannet og griper til det som han har for hånden, for å redde seg. Det er verdt å merke seg at med denne lignelsen sår Holberg tvil om troverdigheten av sin kongehistorie. Det er da også åpenbart at forfatteren en rekke ganger griper til historier som ikke holder vann, for å si det slik. Det gjelder for eksempel under beskrivelsen av Christian 4s angivelig heroiske innsats på «Trefoldigheden»s dekk under Slaget på Kolberger Heide i 1644. Majesteten stilte da i natthue og tøfler, og var trolig bukseløs, muligens beruset. I voldsomt raseri fektet han rundt seg med sverdet mot fienden, men det var ingen svensker om bord på kongens skip.

 

Formuleringen om at så vel det ene som det annet, formodentlig trykte som skrevne historier, forsvinner når man kommer til Christian 4s regime, kan undertekstlig tolkes helt konkret. Historiene eller materialierne finnes, men de blir beskåret eller sensurert, slik som Grubbes og Charisius’ journaler. Christian 4 fortjener mest å bli omtalt fordi det skjedde så mye merkverdig under hans regime, men det bør man helst glemme av hensyn til hans reputasjon, gloria regis.

 

I Anden bog, Første sang, kommer Justesen igjen inn på det fragmentariske ved Mikkelsens kilde. Teksten innledes med tre stjerner. Til disse står følgende note:

 

«Saadanne Stierner, naar de kommer udi Bøger, betyder de icke meget got. Her give de tilkiende en Defect udi Historien, thi Historicus har fundet nogle Blader, som ere gandske bleven fordervede, saa det icke har været ham mueligt at kunde læse dem; Hand kand alleene nogenledis slutte, at de handler om hvorledis Paars, da Fogden var gaaet bort, fortsatte sin Tale, og derpaa med sin Skriver gik til Sengs. Saa dette Verck haver det tilfelles med de beste gamle Skrifter, som haver saadan Defect, og ere fulde af saadanne onde Stierner.»   

 

Litteratur

Willem Barentsz’ siste reise. Etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598. Oversatt og med innledning, kommentarer og noter av Inez Boon Ulfsby.

Oluf Nielsen (1877–92), Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse II

Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe (red.): Kongens reise til det ytterste nord. Dagbøker fra Christian IVs tokt til Finnmark og Kola i 1599.

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter 

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XI

 

Skipskisten, den dynastiske stammor og stammeboken

 

I skipskisten til Peder Paars er også fire bøker, Christiern Pedersens Jærtegnspostil (1515), to spennebøker, den ene av hans svoger Tøger, den andre av hr. Jens i Holbæk, og hans egen stammebok. Jærtegnspostil inneholder tekstene til hver søndag og helligdag i kirkeåret fra første søndag i advent til 25. søndag etter Trinitatis. Til sist kommer et jærtegn, en fortelling om et tegn fra Gud, som bekrefter forkynnelsen. Som regel er det et mirakel, men også ganske dagligdagse hendelser. Postillen er fra katolsk tid og kan tyde på at Paars tror på mirakler. Den samme boken er sentral under prestens forkynnelse på Anholt, der alle er svært overtroiske.

Boken av Tøger kan være en hentydning til forfatteren Tøger Reenberg (1656-1742), den litterære satires far i Danmark, for eksempel hovedverket Ars poëtica (ca. 1701). Holberg omtaler flere ganger Reenbergs poetikk. Boken som skal være skrevet av en prest i Holbæk, har jeg ingen forklaring på. Den fjerde boken er Paarses stammebok:

 

«Hans Stammebog hand saae og ubeskaart var bleven,

Hand efter Tydsk Maner derudi havde skreven

En hoben Navne, ja Dortheæ Contrafey

Hand og omsider fandt. […]»

 

Ifølge Holbergordbog kan «Stammebog», også skrevet «Stam(m)bog» og med bindestrek, bety to ting: slektsbok, stamtavle og en bok der studenter og andre unge reisende samlet autografer o.lign. Ludvig Holbergs skrifter oppfatter ordet i Peder Paars i sistnevnte betydning. Flere forhold tilsier at det er den første betydningen som gjelder. Det er uklart om stambok er identisk med stamtavle eller slektsregister. Muligens er det slik at stamboken kan omfatte mer enn selve stamtavlen. I Don Ranudo de Colibrados Eller Fattigdom og Hoffærdighed, Anden akt, scene 1 (publisert 1745) sier don Ranudo: «Naar jeg læser udi denne Bog, og seer mine Forfædres Bedrifter, kand jeg blive saa mætt, som jeg havde været til det største Giæstebud.» Her sikter granden til stammeboken, som åpenbart må omfatte historier om enkelte av slektningene i tillegg til selve slektsregisteret eller stamtavlen.

Utover eksemplet i Peder Paars bruker Holberg stammebok fire ganger til: i «Epistel 121»; «Epistel 126», Dannemarks og Norges Beskrivelse og altså i Don Ranudo de Colibrados. Det er kun i «Epistel 126» stammebok, «Stam-bøger», betyr autografbok.

«Stammebog» omtales i samme setning som «Dorthæa Contrafey», muligens en medaljong med miniatyrportrett, som Venus ser det som sin oppgave å beskytte (jfr. Innlegg II). Venus opptrer i Aeneiden, det litterære forelegg for Peder Paars, som beskytterinne for Aeneas, hennes sønn. Aeneas er en trojansk helt av fyrsteætt som seiler vestover etter Trojas fall. Hans hellige mål er å grunnlegge Roma, som skulle bli et mektig verdensrike. Ifølge legenden var altså Aeneas sønn av gudinnen Venus. Caesar tilhørte selv den juliske slekt, oppkalt etter Julus (Julius) eller Ascanius, sønn av Aeneas. Venus ble derfor regnet som stammor til den juliske slekt; den dynastiske stammor. I keisertiden ble hun dyrket som Venus Genetrix (mor eller stammor). Dette inngår i bakgrunnen for at Caesar kunne hevde at han hadde et guddommelig opphav. I Aeneiden er Venus’ oppgang på himmelen gudinnens tegn på at hun beskytter sønnen Aeneas under hans ferd mot Italia; hun er hans skytsgudinne. Vergil gjør alt han kan for å understreke at Venus er de romerske keiseres stammor. Eposet om Aeneas hadde en viktig nasjonsbyggende funksjon og var indirekte en legitimering av Augustus’ keiserdømme.

Paarses festemø, Dorthea eller Dorothea, som også omtales med kortformen «Dorthe», er «stadsmø» («selskapsdame» eller «husjomfru») hos byfogden i Aarhus. Ordet kan også brukes om skjøge. Hvorvidt en husjomfru ansatt hos en byfogd på 1600-tallet rådde over midler til å få sitt kontrafei malt, er vel tvilsomt. Videre holder Dorothea skjødehund, Fidelle, som spiller en rolle på slutten av eposet idet den varsler om en ulykke. På fyrstelige portretter fra begynnelsen av 1600-tallet var hunden en vanlig figur, og ofte dreier det seg om en skjødehund. Navnet «Fidelle», en variant av «Fido», vitner om at Dorotheas hund inkarnerer «trofasthet», slik som hundefiguren på datidens portretter.

Blant fyrster var utveksling av kontrafeier vanlig praksis, både i forbindelse med valg av ektemake, som i Jakob 6s og prinsesse Annas tilfelle, og som diplomatisk gest. I Innlegg III påpeker jeg likheten mellom oldenborgerprinsessen som strandet i Norge på grunn av hekser som laget storm, og Peder Paars som havarerte på Anholt fordi Avind lurte Æolus til å slippe vindene løs. I begge tilfeller ville onde makter forhindre at to elskende møtte hverandre. Forholdet mellom skottekongen og den danske prinsessen baserte seg på én ting: stamme eller avstamning. Jakob måtte avle barn med en kvinne av fyrsteætt, ellers ville Stuartstammen dø ut.

De romerske keiseres stammor har ved sin guddommelige inngripen reddet Dorotheas kontrafei. Her er det ett forhold som springer en i øynene: «Dorothea» heter også oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg (1430–1495). At Dorotheas kontrafei nevnes i samme setning som Paarses stammebok, kan tale for en sammenheng mellom den dynastiske stammor og stammeboken. Slik jeg har omtalt i flere blogginnlegg, er Peder Paars på ett plan et satirisk portrett av oldenborgeren Christian 4, noe jeg stadig vil komme tilbake til under den videre gjennomgang av eposet.  

Dorothea av Brandenburg spilte på flere vis en viktig rolle, også utover den rent dynastiske, og er behørig omtalt i Dannemarks Riges Historie. Hun var datter av grev Johann av Brandenburg og ble først gift med den danske kongen Christoffer av Bayern. Etter hans tidlige bortgang ble tronen tilbudt grev Christian av Oldenburg, på den betingelse at han giftet seg med den unge enkedronningen. Christian aksepterte, og dermed hadde oldenborgerne inntatt den danske tronen, hvor ætten skulle sitte frem til 1863. Christian 1 og Dorothea fikk flere barn, deriblant Hans og Frederik, som begge ble konger. Ved giftermålet fikk Dorothea Kalundborg og Samsø samt Romerike i Norge som jordegods til underhold. Etter kongens død i 1481 oppholdt Dorothea seg for det meste på Kalundborg, hvor hun hadde sitt enkesete, og her døde hun 10. november 1495.

I Paarses stammebok finnes «en Hoben Navne» skrevet «efter Tydsk Maner». Det kan forklares ut fra en undertekst der stammeboken er en slektsbok med stamtavle. Det danske kongehus stammer fra tyske fyrsteslekter via Dorothea av Brandenburg og grev Christian av Oldenburg. Alle navnene etter tysk manér kan være en henspilling på de mangeleddete tyske fyrstenavn. For eksempel var dronning Dorotheas tyske benevnelse: «Markgräfin Dorothea Hohenzollern von Brandenburg-Kulmbach», mens kong Christians var «Graf Christian von Oldenburg und Delmenhorst». Deres sønner, sønnesønner og sønnesønns sønner giftet seg med kvinner av tysk fyrstestamme, og slik blir det raskt en «Hoben Navne» av i stammeboken, etter «Tydsk Maner».

Kremmeren er heller ikke noen typisk eier av en bok med latinske sentenser eller andre lærde hilsener, som var vanlige innførsler i en stam- eller stammebok. Videre kan Mikkelsen vanskelig forstås annerledes enn at det er Paars selv som har skrevet alle navnene inn i boken. Dette passer ikke med den tradisjonelle tolkningen, ettersom en stammebok skal bestå av autografer, ikke navn eieren selv har ført inn. På dette punktet er for øvrig eposdikteren språklig uklar. At Peder Paars i boken «havde skreven» en hop med navn, kan fremstå som en sammensmeltning av to setninger: PP hadde skrevet en hop med navn i boken og En hop med navn var skreven i boken. Formen «skreven» er brukt i alle utgaver, noe som kan tyde på at Holberg bevisst har skrevet feil for å tåkelegge betydningen: På bunnen av kremmerens kiste ligger stamtavlen eller slektsboken hans sammen med Dorotheas kontrafei.

 Det er aldri snakk om at Peder Paars og Dorothea skal inngå ekteskap. Helten er rik og mektig, åpenbart godt etablert og i stand til å gifte seg, så det er merkelig. Det åpner for at det avstamningsmessige forholdet er hovedsaken. Peder Paars sikter på ett plan til oldenborgeren Christian 4, som regjerte da kremmeren legger ut på sin ulykksalige reise i 1608; stadsmøen Dorothea til Dorothea av Brandenburg, oldenborgernes stammor. På et annet plan sikter helten til folkevisefiguren, adelsmannen Peder Paars, som var med i opprørerflokken til Stig Marsk, kongemorderne. De representerte adelens motstand mot Erik Glipping og eneveldig kongemakt, et tema med forgreninger til Holbergs samtid, da det var forbudt å kritisere enevoldskongen. Peder Paars er en sammensatt litterær figur; han er også en komisk kopi av Vergils Æneas òg en vellykket kremmer – frem til han havarerer på Anholt.

I Anden bog, 1. sang trekker Hans Mikkelsen frem en rekke av Peder Paarses fortrinn, blant annet kunne han «regne op fast Sexten Kremmer Ahner». Ludvig Holbergs skrifter kommenterer: «kriteriet for en persons tilhørsforhold til fødselsadelen var 16 adelige aner (forfædre), otte på fædrene og otte på mødrene side.» Tallkombinasjonen 8 + 8 = 16 gjenfinnes i oppramsingen av innholdet i Paarses skipskiste, der stammeboken ligger på bunnen sammen med Dortheas kontrafei. Det er naturlig å anta at rekkefølgen under oppramsingen gjengir den som har vært i kisten; «mand med Forundring saae, / At alle Sager i god Orden tørre laa.» Først fant man hans kjole og lær til åtte stoler, siden hans vest, trøye, hatter etc. Lærbetrekkene til stoler til åtte personer ligger mellom kjolen og vesten, som tilhører én person. Det kan tyde på at det er en forbindelse mellom Peder Paars og de åtte personene, som det altså er plass til på stolene. Formodentlig dreier seg om 16 lærbetrekk i alt, ettersom det er betrekk både til sete og rygg. Disse er trolig ferdig tilskåret. Det er betimelig å stille spørsmålet: Hvorfor har Peder Paars lagt 16 stolbetrekk mellom søndagskjolen og finvesten sin? 

Svaret kan trolig knyttes til opplysningen om at helten fast har seksten aner, som sikter til minimumskravet for å kunne regne seg til fødselsadelen: 8 adelige aner både på manns- og kvinnesiden. Tallkombinasjonen fremhever betydningen av Paarses stamme eller avstamning og understøtter tolkningen av «Stammebog» som slektsbok, stamtavle og festemøen Dorothea som en hentydning til dronning Dorothea.

I Don Ranudo de Colibrados, der stammeboken med slektsregisteret er en viktig brikke, opptrer tallet 16 i forbindelse med stammeboken. Komediens handling kretser rundt motsetningen mellom don Ranudo og donna Olympia, som tilhører den ypperste klasse av spansk høyadel, grandene, og Gonzalo de las Minas, som også tilhører adelen, men ikke er fullt så fornem. Datteren til Colibrados-paret, donna Maria, og Gonzalo, elsker hverandre, men Colibradosene vil ikke tillate giftermål, fordi han ikke er like fornem som dem.

Motsatt Colibradosene er de las Minas rike. «las Minas» kan ha to betydninger; flertall av spansk mina, mine, klassisk gresk mynt og flertall av spansk mina, mine, gruve. De to ordene er likelydende, men har forskjellig språklig bakgrunn, henholdsvis trolig keltisk og altså gresk. Det er likevel sannsynlig at Holberg sikter til både mynt og gruve. Mine, som mynten heter på dansk og norsk, er i edelt metall, vanligvis sølv, enkelte ganger gull. Spanske sølvmynter og deres verdi er tema i komedien. Etter Columbus’ oppdagelse av Amerika begynte Spania en storstilet gruvedrift etter edle metaller, særlig sølv. Den spanske Sølv- eller Skatteflåten seilte fast fra Spania til Mexico og Mellom-Amerika og tilbake til hjemlandet igjen ladet med tonnevis av sølv. Det edle metallet ble myntet ut i store mengder, noe som influerte sterkt på verdien; Spania ble rammet av en voldsom inflasjon, som spredte seg til andre land. Dette omtales under en diskusjon om de høye prisene i vertshusscenen i Peder Paars, Fjerde bog. Her opptrer en underlig person, Hieronymus, som fungerer som «Stads Satyricus». Det er tradisjon for å tolke Hieronymus, som er blek, mager og ikke drikker alkohol, som Holbergs talerør. Dette kommer jeg tilbake til.

Gonzalos søster, Isabella, prøver å hjelpe broren, hvis høyeste ønske er å gifte seg med donna Maria. «Isabella de las Minas», som kunne oversettes til Isabella av minene (les Sølv- og gullmyntene / Sølv- og gullgruvene), peker utvilsomt mot den spanske dronning Isabella av Castilla (1451-1504). Sammen med kongen, Ferdinand av Aragón (1452-1516), finansierte Isabella Columbus’ ekspedisjon i 1492-1493. Columbus vendte tilbake med gull, krydder og urfolksfanger. Dyre importerte tekstiler og sølvmynter med lav verdi er sentrale motiver i komedien, der en merkantilistisk tematikk kan leses mellom linjene.  

Don Ranudo og donna Olympia har bedt en bonde som satt utenfor og spiste nisten sin, inn til seg. Etter hvert klarer de, som nesten ikke har spist annet enn erter i flere dager, å spise opp bondens niste. Til gjengjeld vil don Ranudo gi bonden et avtrykk av familiens våpen, og han skryter av alle anene som er oppført på listen i stammboken, som han viser til bonden. Granden omtaler våpenet; i det første skillerommet er det en blå falk; i det andre en leopard; i tredje fire liljer. Bonden sier: «Jeg var tilfreds, at der stode sexten.»

Det er en rekke paralleller mellom tematikken i Don Ranudo de Colibrados og Peder Paars, som kommer til uttrykk ved kremmerheltens dristige seilas og skipskisten hans. Disse bygger opp under hypotesen om at stammeboken på bunnen av kisten er en slektsbok med stamtavle. Stammeboken er don Ranudos største klenodium, liksom avstamningen, som stamfarens identitet, er det viktigste i Colibradosenes liv. Etter at alle eiendeler av verdi er inndratt og ekteparet er avkledd helt inn til undertøyet av rettsbetjenter, sier don Ranudo: «Udi all denne Ulykke beholdt jeg dog min Stam-Bog.» Stamboken er helt verdiløs, det er selvfølgelig årsaken til at granden får beholde den. I henhold til «fredsslutningen» mellom Paars og følge og den fremmede mannen og banden hans skal havaristenes kjole og trøye og alt berget gods inndras. Kobbermynter og annet grovt metall skal de få beholde. Det er sannsynlig at Paars også får beholde stamboken, som neppe kan regnes med blant berget «Gods» og er fullstendig verdiløs for andre enn eieren.