Dagens facebook-innlegg (inpirert av arbeidet med et innlegg der jeg tolker Holbergs "Epigram 82", Moralske Tanker, "Libr. III". Her nevner Holberg at Karl den store ikke kunne skrive, et forhold som også er tema i Norske Mysterier; kilden er formodentlig "Epigram 82".)  

DE FORENDE NEDERLANDENES STIGNING OG FALL

I det syttende århundre var Nederlandene - et forbund av syv provinser - verdens største handelsnasjon med en flåte som overgikk alle andre lands. Devisen lød: Concordia res parvae crescunt. En sentral rolle i det nederlandske - hollandske -handelseventyr var Det forenede ostindiske kompani, som ble dannet i 1602 og bestod av flere handelsorganisasjoner i provinsene Holland og Zeeland. Kompaniet var også på eiersiden en forening av mange "små", idet man kom på ideen å utstede eierandeler, verden første aksjer. Til aksjehandelen var det behov for en bygning, og i 1611 kunne Børsen i Amsterdam, verdens første børs (opprinnelig fra gresk "byrsa", lærsekk) innvies. VOC (Vereenigde Oost-Indische Compagni) regnes som verdens første multinasjonale selskap og var sin tids største operatør innenfor handel og transport.

I løpet av 1700-tallet inntrådte forfallet, og ved århundrets slutt var både De forenede Nederlandene og Det forenede ostindiske kompani en saga blott. Dette forhold er av grunnleggende betydning for Ibsens "hollandske" skuespill, "Kjærlighedens Komedie" (med en rekke referanser til samværet i Det lærde Holland), der tidligere grunnrike kompanier går fallitt etter å ha tjent fett på "hollandsk Last".

Det er i denne sammenheng verdt å nevne Holbergs "Epigram 82", publisert i 1744 ("Moralske Tanker", "Libr. III), der forfatteren drøfter begrepene samdrektighet kontra usamdrektighet og konkluderer med å fremheve det positive ved sistnevnte på bekostning av førstnevnte. Innledningsvis skriver han: "Herudover have visse Republiqver taget til deres Symbolum eller Devise disse Ord: Concordiâ res parvæ crescunt, discordia res magnæ dilabuntur. Det er: ved Samdrægtighed voxe smaa, og ved Usamdrægtighed falde store Ting."

                                                                       Aksje i VOC (1606)               

                                                         Børsen i Amsterdam (1611-1835)

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) V

I ingressen til annet kapittel trekkes nok en gang en linje mellom forholdene på bygda / i Karis stue og fyrstenes sfære. Det lyder ingen salutter slik som ved fyrstenes fødsel og dåp da Hastverk kommer til verden; dette er jo på landet hvor det ikke finnes kanoner. Like fullt er Hastverk en helt og vil bli blekk- og blodsutgyter slik som fyrstene. Så følger et angivelig sitat av en anonym franskmann:

Hvo som vil stor og mægtig blive,

maa fødes, regne, slaa og skrive.

Her skal enkelte detaljer ved Hastverks fødested gjentas. Det befinner seg like nordenfor Kringen der nordmennene i 1612 nedkjempet en avdeling skotske leiesoldater. Dette skjedde under Kalmarkrigen, som ble innledet av Christian 4. Selve fødestedet er Selsverket hvor Christian 4 anla en kobbergruve i 1624. I Karis hus mangler det to glassruter hvor det ved romanens begynnelse er istoppet en gammel trøye og et par ullstrømper. Via et parallellmotiv i Peer Gynt kan denne detaljen knyttes til Christian 4s / kaptein Christian Frederiksens ruteknusing under et fuktig gilde i Bergen i 1599. Skaden ble opprettet ved innsetting av nye glassruter med våpenmerket til kapteinen og andre tilstedeværende adelsmenn. Kari har altså ikke satt inn nye ruter, dette til tross for at hun huser glasskremmere fra Hurdal hvor de produserte vindusglass. I stedet har hun tydd til en trøye og et par strømper. Det er nærliggende å tro at disse plaggene viser til en person som tidligere har hatt tilknytning til gården. Men nå er altså en helt født, og vi skal se at han etter hvert utstyres med en ny trøye, riktignok av ubrukt vadmel fra kistebunnen, påsydd 12 sølvknapper levert av ingen ringere enn Morten knappestøper, som vi vet slenger gamle sølvmynter fra unionstiden opp i støpeskjeen. Det er også tegn som tyder på at Kari strikker strømper til Hastverk etter at han er blitt litt eldre. Så kanskje det med tiden kan komme nye ruter i Karis stue med Hastverks våpenmerke ... 

                   Staut norsk bonde; høvelig kongs-emne? 
                (Litografi etter Adolph Tidemand, "Et brudefølge", 1849/1850)

Nye ruter drømmer også Peer Gynt om, slik det fremgår av hans visjon oppe i fjellet der den falleferdige Gyntgården er blitt forvandlet et slott med blinkende ruter. Da Peer lekte knappestøper som barn, fikk han "Kong Kristians Mynt" i sølv av faren til støpeskjeen sin. Etter tvangsauksjonen i Gyntgården ender støpeskjeen i en haug med skrammel sammen med Peers gamle hoser og trøye. Det er da mor Åse roter rundt i dette skrotet at hun forteller husmannskonen Kari - navnet hentyder til gamle Kari - historien om den gang Peer fikk "Kong Kristians Mynt" i foræring av faren.

      

Det første man møter inne i Karis lille stue, er en grå katt som strekker seg på årehellen, det vil si den ytterste del av gruen. Iblant rykker den til, liksom en professor ved kateteret som skal supplere sine "efterforfattede Forelæsninger med en efter Andre tænkt Tanke, som han ikke har optegnet paa Papiret". Sammenligningen ansporer til å følge nøye med på det Botten-Hansen nå skal fortelle; kanskje han har skjult noe interessant i teksten, motsatt professoren som bare gjentar det andre har tenkt og skrevet. 
      Årsaken til kattens rykninger er heten fra et flammende bål på gruen, noe som tyder på at Kari har fyrt vel dyktig. Det er vinter, den lave ytterdøren er lukket, og lyset som slipper inn gjennom de smårutete vinduene, der noen ruter er erstattet med hoser og en trøye, er nok heller sparsomt. At det er unormalt hett på gruen, er et motiv som dukker opp også senere i fragmentet. Høye flammer gir et bedre lys i et ellers mørkt rom. Dette avviker fra de faktiske lysforholdene i en bondestue. Botten-Hansen hadde vokst opp i et herberge eller en ferdmannskvile i Selsverket og var godt kjent med forholdene på en norsk bondegård.

                                    Xylografi etter Ibsens tegning.

 Pus "spekulerer derfor paa, om der ikke i den friherre-knigge'ske Læresætning, «at Alt, hvad vi gjøre, har vor egen Lyksalighed (Bekvemhed ?) til Formaal, skulde ligge en kraftig Opfordring for ham til at trække sig tilbage". Botten-Hansen referer her til den tyske forfatter Adolph Freiherr von Knigges Über den Umgang mit Menschen (1788). Ytre sett handler boken om hvordan man skal opptre i finere selskap, men på et dypere plan er den en veiviser til en etisk riktig oppførsel mellom medmennesker. Vel så viktig for sammenhengen er en annen del av friherrens forfatterskap: satiriske romaner mot eneveldet. Josephs von Wurmbrands politisches Glaubensbekenntnis mit Hinsicht auf die Französische Revolution førte til at den progressive adelsmann fikk myndighetene på nakken. Freiherr von Knigge, som for øvrig fjernet "von" men beholdt "Freiherr" i tittelen, var også frimurer og medlem av Illuminatus-ordenen. "lluminatus-ordenen var, i likhet med frimureriet, preget av opplysningstiden (ordet “Illuminatus” betyr “de opplyste”). Ordenen arbeidet for sosial likhet og personlig frihet, kritiserte kirken og gjorde andre ting som var upopulære både i Bayern og det lappeteppet av fyrstedømmer og småstater som utgjorde datidens Tyskland." (Den egentlige makten bak makten. forskning.no) Referansen føyer seg inn i temaet hårde fyrster som betjener seg av politispioner. budskapet lyder: Dersom pus har sin "Bekvemhed" kjær, bør han vokte seg for den kraftige ilden på Karis grue.

                           Adolph Freiherr (von) Knigge (1752-1796).
      
Botten-Hansen - eller fortelleren - resonnerer videre at pus er på det rene med problemet, noe som vitner om at han ikke er filosof. Hadde han vært det, ville han aldri kommet på det rene med noe som helst. Det er derfor ingen grunn til å undre seg over at "Hj-" - etter å ha tjent godt på å sitte i Lovkommisjonen i en rekke år - kanskje til og med brakt urede i det som hadde vært på det rene før, innen han gikk ut igjen, ettersom man ser av Poul Møllers brev at han er Nordens største filosof. Hvorpå følger tre tankestreker. Det dreier seg om den danske dikter og filosof Poul Martin Møller (1794-1838), som forgudet Adam Oehlenschläger og deltok på dennes side i striden med Jens Baggesen. Møller var en lidenskapelig forsvarer av romantikken, som er Botten-Hansens skyteskive, ikke bare i Norske Mysterier, men også i Huldrebrylluppet (1849/1851). Møller var professor i filosofi i Christiania fra 1826-1831, uaktet kompetansen ikke var den aller beste: "Han accepterede og rejste i oktober s.å. til Norge. Store Danske Leksikon: "Den klassiske tankeverden var ham ikke fremmed, men den nyere filosofi måtte han indhente ved ihærdige studier, vejledt pr. korrespondance af Sibbern (den danske filosof Frederik Christian Sibbern). Den eneste norske fagfilosof han kunne lære noget af var Claus Winther Hjelm, der var en personlig ven og som bl.a. førte ham ind i hegelianismen. Selv var han allerede 1821 blevet begejstret for G.W.F. Hegel, men uden at have opnået dybere indsigt." Store norske leksikon opplyser følgende om Winther Hjelms kompetanse som lovskriver: "Hjelm ble 1827 beskikket til å utarbeide utkast til en sivillovbok for Norge og utgav 1845–46 de to første avdelinger av sitt Udkast til en almindelig borgerlig Lovbog for Kongeriget Norge med motiver. Utkastet viste seg å være ubrukelig som grunnlag, dels som følge av et altfor teoretisk tilsnitt, dels ved at det i sterk grad var preget av forfatterens særmeninger."

   T.v.: Louis Hasselriis' byste av Poul Martin Møller. T.h.: Claus Winther Hjelm.
      
Midt under referansene til de nye revolusjonære ideer om frihet og likhet, viktige forutsetninger for romantikken, skifter fokus over til en annen figur i stuen. På en krakk foran det flammende bålet på gruen sitter en numedøl med kramkarskreppen ved siden av seg. Pus hopper i samme stund ned fra årehellen og gir seg til å leke med en jernbeslått tyretamp som kremmeren har lagt fra seg på gulvet. Karis gjest er altså tyre- eller oksehandler, noe som bringer tanken hen på "kalvehandlerne" i Holbergs Jacob von Tyboe. Jfr. bloggens eldste innlegg, spesielt "Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører", der jeg utpeker Christian 4, Danmarks oftest portretterte (malte) konge, til gullkalv.

   

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) IV

Mot slutten av første kapittel bestyrkes inntrykket av en negativ fremstilling av fyrsten; et lands overhode eller konge. På grunn av øvrighetens krav om at folket skal betale skatter og avgifter av de ulike næringer, er ferdesfolk som driver med handel og håndverk kommet i vanry. I Norske Mysterier er riktignok kongens makt blitt blitt betydelig redusert, og det er formannskapet som er den stedlige øvrighet sammen med fogden. Med introduksjonen av "Formandskabet" kan romanhandlingen tidfestes til en gang etter 1838 da formannskapslovene, som ble vedtatt i 1837, trådte i kraft. Den øverste myndighet er altså Stortinget, uaktet kongens vetorett ikke falt bort før i 1884. Til tross for den aktuelle  politiske situasjon i landet er den hårde fyrste et gjennomgangsmotiv i romanfragmentet. 

                              Prøver på romanifolkets metallarbeider.

           
Fyrster har altså politispioner ute for å legge feller for "Frihedens tolvhovede Trold". At den grumme fyrste skulle være mindre trollete enn frihetens representanter, er lite sannsynlig. Følgende regnestykke kan oppstilles: Fyrster har ett trollehode, "friheten" tolv. Dette leder til følgende resonnement: Under småkongetiden da folket ble styrt av flere trollehoder, nød ferdesfolk større gjestfrihet enn under enekongetiden. Innskjerpingen av handelsrestriksjoner i Norge inntraff under unionstiden og kan således knyttes til danskekongen (jfr. innlegg 15.12). Når et land styres av ett hode, er det behov for politispioner som kan forfølge dem som representerer de tolv hoder og friheten, som altså truer fyrstens hegemoni, deriblant retten til å skattlegge folket. Hvem er så det tolvhodede trollet? 
      Senere i fragmentet beskrives Morten knappestøpers ulike metallarbeider som er støpt av gamle danske kongemynter i sølv og massive skospenner, og her er tolvtallet sentralt. Det dreier seg til dels om klenodier, blant annet en brudekrone, som kan defineres som regalier. Betydningen av tolv er tilsvarende klar i teksten: Det viser til Israels tolv stammer. Foreløpig skal det bare kort nevnes at selv om Danmark-Norge ble styrt av én konge under unionstiden, var denne frem til eneveldets innførelse i 1660 underlagt Riksrådet i flere viktige saker. Til kroningen i 1596 fikk Christian 4 laget en kongekrone av middelaldertype med tolv takker; disse symboliserer Israels tolv stammer. Før kronen ble satt på monarkens hode, måtte den berøres av alle riksrådene. Dette var tegnet på at kongen, som hadde underskrevet en håndfesting, styrte med Riksrådets godkjennelse. 

                                               Christian 4s krone.

Christian 4 foregrep på flere vis enevoldskongens suverenitet ved å trumfe sin vilje igjennom overfor Riksrådet, og hans regime kan oppfattes som et forstadium til eneveldet. For Christians etterfølger, Frederik 3 - enevoldskonge etter 1660 - var det maktpåliggende at hans eldste sønn, Christian, under kroningen skulle ha synlige tegn på at han hadde arvet tronen. Til tross for rikets vanskelige økonomiske situasjon ble det derfor bestilt nye kronregalier, først og fremst en gullkrone med bøyler, som skulle vise at makten nå lukket seg om seg selv, det vil si om enevoldsarvekongen. Skjønt det er ikke riktig å snakke om «kroning. Da Christian 5 besteg tronen i 1670, hadde han før sin inntreden i Frederiksborgs slottskirke kronet seg selv som Guds utvalgte. Det fantes nemlig ingen undersåtter som var «dygtig, capable og suffisant til at sætte Kronen paa Kongens Hoved». (Inge Adriansen, (2003): Nationale symboler i Det Danske Rige 1830–2000.)

                                            Christian 5s krone.

Antall trollehoder er også tema i Peer Gynt, som for en stor del bygger på stoff fra Norske Mysterier. Det første Dovregubben bringer på banen ved Peers ankomst til berghallen, er dennes potensial for å bli konge:

"Sandt nok, han har kun et eneste Hode;
men Datter min har jo heller ikke fler.
Tre Hoders Trolde gaar rent af Mode;
selv Tvehoder får en knappt Øje paa,
og de Hoder er endda kun saa som saa."

Rammen rundt uttalelsen er altså de dynastiske forhold inne i berget – som speiler situasjonen blant de nasjonalistiske nordmennene utenfor berget. Det er nærliggende å tolke de utdaterte tre hoders trollene som en henspilling på den gamle unionen mellom de tre kongerikene Danmark, Norge og Sverige, nemlig
Kalmarunionen, som med en rekke avbrudd for Sveriges del varte fra 1389 til 1521. Dersom Kalmarunionen ennå hadde stått ved lag, ville et troll med tre hoder vært å foretrekke fremfor Peer, som bare har ett. Skjønt han påstod at han var et tre hoders troll overfor de tre seterjentene han traff rett før scenen med Dovregubbens hall. Et trehodet troll ville kunne bære tre kroner – én for hvert kongerike. «Tre kroner» pranger for øvrig i Christian 4s våpenmerke, noe som gav anledning til stor misnøye i Sverige. Men da Peer Gynt utkom, var en union bestående av alle de tre nordiske landene ikke lenger aktuelt. Den siste som hadde prøvd seg i den retning, var faktisk Christian 4 da han innledet Kalmarkrigen, hvor målet var å tilegne seg alle de tre kronene i Norden.
      Heller ikke tvehoder er det mange igjen av, og de som ennå eksisterer, står
det ikke så bra til med. Dobbeltriket Danmark-Norge er en saga blott på
denne tiden, og unionen mellom Sverige og Norge viste faretruende tegn
til krakelering. Eller kløyving. Da Ibsen arbeidet med Peer Gynt, var det nasjonalstatens tid ikke bare i Norden, men i hele Europa. Så det er liten tvil om at Dovregubben følger med i tiden.  
       
        

Dovregubben på fantestien etter at satsingen på hjemme- eller fjellvirket tekstilproduksjon har slått feil - en utilslørt hentydning til Christian 4s etablering av tekstilmanufakturer, deriblant silkeverk, i Danmark, som ble lagt ned med store tap etter relativt kort tid. 

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) III

Dersom leseren skal lære seg å kjenne den helt in nuce (i et nøtteskall, inn til margen) som skal komme til å beherske både fortelleren og ham selv, må han følge med forfatteren gjennom den lave døren inn i Karis stue, hvor det så visst har vært brave - skikkelige, moralsk uangripelige - mennesker før. Den første han nevner som eksempel er fogden, som tenner sin pipe i stua når han er på vei til tinget. Dermed er temaet øvrigheten introdusert; fogden er politimyndighet samt skatte- og avgiftsinnkrever på bygda. For så vidt kan det hevdes at han representerer en type bravhet: Man skal gjøre slik øvrigheten byder og rette seg etter loven. Så går Botten-Hansen rett over til å ramse opp andre typiske gjester i Karis stue som alle forbindes med det motsatte av brav: nemlig folk som ferdes langs veien med varer, kort sagt omvandrende kremmere. 

                                                 Foto: Maihaugen.

Denne gruppen står i et motsetningsforhold til fogden fordi de er vanskelig både å ilegge og avkreve skatt og avgifter. Dette bekreftes noen linjer lenger ned, der det fortelles at det er vanskelig for kremmerne å "faa Huus over Hovedet" på de største gårdene, ettersom eierne er medlemmer av formannskapet og ikke vil begunstige "Forprag og Landprag ved at huse de skakkerjødeagtige Kræmmere". "Skakkerjødeagtig" er dobbelt nedlatende om kremmerne. "Skakker-" av "sjakre" (eldre "skakkre") er gjerne nedlatende om å drive handel. Ordet stammer fra jiddisk/hebraisk "sachar": "vandre omkring og drive handel". "-jødeagtig" er her også brukt nedlatende. Det er naturlig å tolke det slik at den uttalte forakt for omreisende/-vandrende handelsfolk dels har sammenheng med fogdens - øvrighetens - interesser. "Forprag" /forprang) og "Landprag" (landprang) betyr å prange, et annet ord for å drive handel, ofte småhandel, som kan ha en negativ betydning, for eksempel ulovlig handel. Lokalhistoriewiki.no:

"Forprang, ulovlig oppkjøp eller salg av varer som etter loven skulle falbys i byene på bestemte steder og til bestemte tider. Forbud mot forprang forekommer vanligvis sammen med forbud mot landprang, det er ulovlig vareomsetning utenfor byene. Allerede i Håkon V's tid (1360-årene) kom det lover som siktet mot å monopolisere en større del av vareomsetningen til byene. Mer konsekvent ble dette handelssystemet utformet i foreningstiden, særlig etter de nye byprivilegiene av 1662, og det var først med den liberale handelslovgivningen på 1800-tallet at disse forbudene ble opphevet."

Det er verdt å notere seg at dette handelssystemet ble mer konsekvent utformet under unionstiden. Det som ligger til grunn for handelsrestriksjonene, er altså øvrighetens ønske om å innkreve skatter og avgifter av næringsvirksomheten i landet. Øvrigheten var under unionstiden danskekongen, som riktignok måtte ta noe hensyn til riksrådet frem til innføringen av eneveldet i 1660. Konsentrasjon av handelen til byene gjorde det mulig å kreve inn skatter og avgifter. Dersom en kremmer kjøpte en okse på én gård og solgte den med fortjeneste på en annen, var det liten mulighet for kontroll fra øvrigheten, eksempelvis fogden som tenner sin pipe i Karis stue. Det er naturlig å anta at Botten-Hansen her beskriver forholdene  i 1800-tallets første tiår, mens altså systemet går flere hundre år tilbake i tid. 
      Motsatt eierne på de største gårdene er gamle Kari "saa gjæstfri, som om hun havde levet paa Smaakongernes Tid". Setningen underbygger hypotesen om at kremmerne oppfattes om "skakkerjødeagtige" fordi de opererer i strid med den "store" kongens - enekongens - økonomiske interesser. 
      "Færdesfolk, saasom Sild— og Fiskekræmmere fra Læssø, Kardekræmmere fra Vardal, Bliktøikræmmere fra Biri, Glaskræmmere fra Hurdal, Brændeviinskræmmere fra Hedemarken, foruden mangeslags andre gaaende og kjørende Kræmmere, ere allesammen giade ved at tye ind til »gamie Kari" (...)" Det er vanskelig å vite hvilken rolle hver enkelt av de nevnte kremmerne spiller i sammenhengen. Det er også et spørsmål om hvem av disse som førte varer det var forbudt å selge på gårdene. Når det gjelder blikktøykremmerne fra Biri, må de ha møtt konkurranse fra taterne eller romanifolk som det heter i dag. Og riktig nok; en julaften da Hastverk er blitt en fire-fem år, dukker en taterflokk, langfanten, opp i Karis gård: "Vi har bedt om Huus paa alle Storgaardene, men ingensteds faaet; og ligge ude aa fryse ihjæl den Nat, da den Herre Jesu kom til Verden, gaar sku ikke an blandt kristne Folk, gamle Moer." Kari har ikke noe å stille opp mot taterne, og de begynner umiddelbart å bære "sine mangfoldige Sager" inn. "Man forbauses over at see, hvilken Mangfoldighed af Huusgeraad og Kjøkkentøi slige uophørligt omstreifende Familier kunne medbringe paa etpar Heste. Det varede vel en halv Time inden de fik alle sine Sengklæder, sine Gryder, Pander, Kister, sit Kammager- og Skeebinderværktøi og øvrige Pakkeneliker ind." Botten-Hansen har sikkert rett i at det kunne vekke forbauselse når taterne kom med sine kanner, gryter og andre pakkenelliker fastbundet til hestene. Men det han ikke skriver, og som må leses mellom linjene, er at en stor del av dette lasset er varer som taterne selger på gårdene, unndratt fogdens lange arm. 

Under besøket blir det klart at Morten knappestøpers brud, Ragnhild, som forsvant for en tid siden på bryllupsdagen, holdes som taternes fange. Da bondejenta/seterjenta forvant, var hun neddynget i brudesølv som Morten knappestøper hadde laget. Det representerer nok et tema som Botten-Hansen forbigår i stillhet: Hva har taterne gjort med alt sølvet? Skjønt det kan ikke utelukkes at svaret ville ha kommet i den delen av boken som det ikke ble noe av. Vi skal komme tilbake til taterne, som spiller en viktig rolle i romanfragmentet. Ved å granske de mangfoldige støpearbeidene til den rike gårdeiersønnen Morten, vil vi komme nærmere betydningen av knappestøperen i Peer Gynt, samtidig blir det mulig å identifisere den "Kong Kristian" hvis portrett er stemplet på sølvmynten Jon gir til Peer for at guttungen skal kunne støpe sølvknapper.
    Første kapittel avsluttes med en omtale av komforten som den gjestfrie Kari tilbyr overnattingsgjestene fra den omvandrende kremmerstand; hun bærer tørket løvris* på skorsteinen slik at de reisende kan få varmet seg, tørket sine "Sjosokker" (?) og tint nisten. Siden kaster hun et knippe rughalm på gulvet slik at de trette ferdesmenn kan sove like søtt og hårdt som fyrstene, som blott forstyrres i sin søvn av politispioners beretninger om "de heldigen snoede Snarer for Frihedens tolvhodede Trold".

* Det er verdt å merke seg at det mest dominerende på Ibsens tegning av Karis hus hverken er kirketårnet eller fjellene, men et digert løvtre som luter innover mot taket. I den norske bondehusholdning spilte høsting av trær en viktig rolle, og det var nesten ikke grenser for hva løv, kvist og annet trevirke kunne brukes til. 

            

              

"Norske Mysterier" (1851) II

Døren til Karis hus er "furet og graanet af Vinden, der paa sine Toure fra Hovedstaden har larmet paa den siden 'Ofsens'* Dage." Noten forteller at gamle folk i dalen bruker "denne ødeleggende Vandflom (Mai 1789)" i sin egen spesielle tidsregning. Storflommen det henvises til, rammet flere dalfører i Sør-Norge, deriblant Gudbrandsdalen, i 1789. Men det er en feil i noten: Katastrofen inntraff ikke i mai, men i juli, mer presist: 21-23. Det kan utelukkes at selværen Botten-Hansen ikke har kjent den riktige datoen, det betyr at forfatteren har lagt inn en bevisst feil. Det ansporer til videre undersøkelser av Karis hus. 
      Det som har ført til dørens uttalte elde, er larmende vinder som har foretatt "Toure" fra hovedstaden. Dette kan gi assosiasjoner til folk fra hovedstaden som gjør turer, såkalte turister, til bondebygda, for eksempel Gudbrandsdalen (jfr. referansen til Thomas Bennett i omtalen av Slaget i Kringen). Ekspedisjoner eller studieturer i den hensikt å samle folkeminne eller bare la seg inspirere til å skape nasjonal kunst, var populært på midten av 1800-tallet. En annen assosiasjon er åndelige hovedstrømninger som har blåst fra Christiania helt opp til Sel i Gudbrandsdalen, vinder som opprinnelig kommer fra Kontinentet. At vinden har "larmet", kan si noe om strømmens eller åndsretningens karakter; årstallet 1789 underbygger dette; det var dette året Den franske revolusjon begynte. 
      I kjølvannet av Den franske revolusjon fulgte romantikken, en periode som i Norge gjerne betegnes nasjonalromantikken og som er et av hovedtemaene i Norske Mysterier. Den mest kjente datoen under Den franske revolusjon er 14. juli, da pariserne stormet Bastillen. Men den første datoen som tillegges vekt er 5. mai, da generalstendene møttes i Versailles. Her begynte man å debattere forsamlingens virkemåte og stemmeordning, noe som førte til dannelsen av en nasjonalforsamling. Dette skjedde i løpet av juni. At Botten-Hansen henlegger Storofsen til mai, kan være en henspilling på opptakten til Den franske revolusjon. 

To dramatiske hendelser i 1789:  

                                            Storofsen i Sør-Norge.

Stormen på Bastillen.

Karis hus, hvis dør beskrives som furet og grånet, er oppført rett etter 1789. Det er vanskelig å anslå hvilken tid nåtidsplanet i romanen sammenfaller med; 1825-30 er en omtrentlig tidsangivelse. Det betyr at huset ikke er spesielt gammelt, og at det er "vinden" fra hovedstaden som er skyld i inntrykket av elde. Det bestyrkes av den innledende karakteristikk av huset: "et Huus saa gammelt, som noget i Walter Scotts Romaner, og det seer saa øde ud, at jeg kunde fristes til at lade Uglerne tude i Fjeldet oven over det, hvis ikke en stor Del Romancediglere allerede havde vænnet Læserne saa aldeles til Ugletuden, at de derved hverken skræmmes eller stemmes romantisk". Karis hus kan altså henføres til en romantisk illusjon; en fiktiv kunstig verden. Det betyr ikke at ikke virkeligheten, inklusive den historiske, inngår i Botten-Hansens beskrivelse av hjemtraktenes landsens forhold.

      Den "ødeleggende Vandflom" gir assosiasjoner til syndfloden, slik sett kan det hevdes at Botten-Hansen trekker en linje fra Den franske revolusjon, som ble innledet i mai 1789, til syndfloden, vannmassene Gud sendte som straff fordi ondskapen hadde øket på jorden. Syndflodstemaet er sentralt i Ibsens dikt «Til min ven, revolutions-taleren!» (1869), der han oppfordrer radikalerne - de revolusjonære - til å sørge for at syndflodshistorien gjentas. Dette kan skje ved at radikalerne stiller med menn og talere; da vil disse sørge for «vandflom til verdensmarken»; selv vil dikteren legge «torpédo under Arken». 

      Karis hus ser ut som det er like så gammelt som noe i Walter Scotts romaner, det vil si fra middelalderen, Scotts - og romantikkens - favorittperiode. At det er noe fordekt ved skildringen, fremgår av opplysningen som følger like etter om at bygningen ikke er eldre enn fra 1789. Også det forhold at man har benyttet glassruter, vitner om at huset, så fremt det ikke dreier seg om et slott, er yngre enn middelalderen, helst ikke eldre enn 1700-tallet. 

                       Typisk romantisk tablå (Dryburgh Abbey i Skottland).  

At Karis hus ser så øde ut at Botten-Hansen mener ugletuting burde inngå i beskrivelsen, er også en romantisk klisjé. Slik det fremgår av Ibsens illustrasjon, ligger huset tett inntil veien, og som vi senere får vite, tilbyr gamle Kari husrom til de reisende.

Ibsens tegning av Karis hus (xylografi).

     

"Norske Mysterier" (1851) I

"Som En, hvis Villen stedse sig forandrer
med Tankekredsen, har jeg mig bestemt
til denne Rædselssti,
som nu jeg vandrer.
Dantes Helvede"

Paul Botten-Hansen har valgt Dantes ord idet dikteren skal begi seg ut på vandringen gjennom helvete som epitet for sin litterære reise gjennom Gudbrandsdalen. Dette står i skarp kontrast til Adolph Tidemands studiereiser på landet som resulterte i malerier av en andektig søngagskledd bondestand i stivet hvitt lin med salmebok i kledet og bibel på langbordet, omgitt av et overjordisk lys. Og om bøndene fra tid til annen følger buskapen til fjells eller frir på seteren, er ikke tablået mindre prektig. "Manden", senere "Andhrimner", utkom under nasjonalromantikkens glansdager, men Botten-Hansens beskrivelse av bondens liv minner mer om Eilert Sundts undersøkelser* - Beretning Om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge utkom i 1850 - enn om Tidemands søndagsbønder. 

* Innledningen, som beskrives som "topographis-statistisk", er trolig en satirisk henspilling på arbeidet til Eilert Sundt, Norges første sosiolog.

Under epitetet står "Første Bog, hvori man lever paa Landet og over Jorden." Dette forteller at det også er mulig å leve under jorden, en hentydning til Holbergs fantacyroman Nils Klims reise til den underjordiske verden (Kjell Heggelunds oversettelse). På slutten av første bok faller helten Hastverk ned i en av nedgangene til den gamle kobbergruven i Sel, hvor han vil bli møtt av en verden befolket av skikkelser fra norrøn mytologi. Dette får vi riktignok ikke høre noe om, for av ukjente grunner legger Botten-Hansen Norske Mysterier fra seg.

I første boks første kapittel introduseres Gudbrandsdalen og åstedet for handlingen, Sel, uten at bygda navngis. Den innledende beskrivelse er generell og vitner om at Botten-Hansen ønsker å si noe om den norske landsbygda, ikke bare Gudbrandsdalen. Tittelen Norske Mysterier viser også at forfatteren har landet som helhet i tankene. Valget av Gudbrandsdalen og Sel kan ha flere forklaringer. Forfatteren er selv født og oppvokst i Sel, dalen er ferdelsåre til Trondhjem, men det finnes også historiske forhold som kan ha gjort dette store "Strøg af vort Land" spesielt interessant for Botten-Hansen. De innledende ordene er klisjeer som trolig refererer til samtidige beskrivelser av bondebygda, men snart dukker problemene opp, deriblant kommunikasjonen. 
      Leseren ledes oppover dalen, forbi "Ringebo" og Elstad til stedet "hvor Skotten Sinclair for over 200 og Englænderen B — for over to Aar siden begge ruilede ned i Lougen, medens de som bedst betragtede de 'stolte Fjeide' paa den anden Side af Elven (...)". "Englænderen B" viser til Thomas Bennett, senere grunnlegger av det verdensomspennende reisebyrået, som hadde slått seg ned i Christiania og la til rette for engelske turister som ønsket å bese Norge. Bennett tilbød også engelskundervisning, noe Henrik Ibsen benyttet seg av. Referansen til George Sinclair og Skottetoget er et eksempel på det Botten-Hansen kort etter kaller en og annen anlagt "overraskende historisk Station langsmed Statslivets Kjørevei"; Botten-Hansen trekker hele tiden linjer fra sin reise gjennom Gudbrandsdalen til den politiske styrelsen i landet, eksempelvis stortingsmennene, som han levner liten ære.
      George Sinclair er den første historiske referansen under Botten-Hansens reise gjennom barndommens dal, etter at han innledningsvis har nevnt Vågå-presten Liv Bork Fietzentz og Hans Nielsen Hauge. Skottetoget fant sted under Kalmarkrigen (1611-1613) i 1612. Kalmarkrigen er også den første historiske referansen i Holbergs komiske heltedikt Peder Paars (1719-1720), i Første bog. Handlingen utspiller seg "Tre Aar for Calmar-Krig, da folk var meere riige, / Af Vellyst, overdaad man vidste lit at siige, / da man ey midler sat paa Specerie, Caffee, / Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee, / da man kun vidste lit af fremmed Skick og Noder, / Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder / I Landet kommen var. At sige kortelig: / Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig." Disse linjer sier mye om Holbergs oppfatning av utviklingen i Danmark-Norge under Christian 4, hvis regime utmerket seg ved ødsle gilder, oppføring av storslåtte byggverk og hvor det ene fallittforetagendet, deriblant Dansk Ostindisk kompani,  avløste det neste. Kongens halve seier i Kalmarkrigen var springbrettet til en ekspansiv utenrikspolitikk som ledet til mer kriging, nemlig Keiserkrigen (del av Trettiårskrigen) og Torstenssonkrigen. Begge disse krigene endte med forsmedelige tap for Christian 4.
      Peder Paars’ første tre bøker er skrevet mot slutten av Store nordiske
krig (1700-1721), som for Danmarks og Sveriges del ble brakt til ende med Frederik 4s underskrivelse av fredstraktaten 3. juli 1720. Den endelige versjonen av Peder Paars, forøket med en fjerde bok og noe bearbeidet, utkom høsten samme år, det vil si etter fredsslutningen. Danmarks deltagelse både
i Skånske og Store nordiske krig var forsøk på å få revansj over svenskekongen,
som hadde vunnet Skåne, Halland og Blekinge under Frederik 3. Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i eposet – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er gjerne ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, ofte hevngudinnen Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Slikt kan såre noen hvers æresfølelse – eller reputasjon.
      Det er verdt å merke seg uttrykket "Tre Aar for Calmar-Krig", der en viktig historisk hendelse brukes i en alternativ tidsregning. Dette fenomenet beskrives i Anden Bog. Peder Paars er sammen med svennen Peder Ruus fanger hos Anholts fogd, Woldemar. Mens prinsipalen drømmer søtt om krigsmarkens utfordringer, slipper Ruus en dundrende fis. Paars mistar utladningen for trommen (varsel- eller militærtrommen), spretter opp og løper storm mot inventar og vinduer. Heltens høylytte krigsinnsats går ikke ubemerket hen på Anholt, ettersom øyas kloke kone, gamle Gunnild, tilfeldigvis kommer forbi i samme stund. Gunnild har som de fleste kloke koner en livlig fantasi og maler sporenstreks både tyrken og paven på veggen for øyas øvrighet, fogd Woldemar. Denne blir så redd at han faller i uvit; etter at ryktet har spredd seg, strømmer forsterkninger til fogdegården, og man rådslår om hva som skal gjøres. Da det kommer for dagen at rabalderet skyldes Ruuses fjert, synes fogden det er så skammelig at han vil dømme Paars til døden. Hans fullmektig, Christen Storck, mener derimot at det er tjenligst for landet at «den skidne Sag» – fisen til Ruus og de påfølgende konsekvenser – begraves i glemsomhet. Hvorpå Woldemar befaler at ingen mer skal tale om saken. Til tross for forbudet: Bøndene antegnet flittig det som hadde skjedd, og det finnes ennå de som regner årstall fra hendelsen, "Som i Arabien mand regner fra den Tid, / Da een mod Landets lov lod - - -". Vi skal komme tilbake til tolkningen av denne passasjen under den videre gjennomgang av Norske Mysterier; foreløpig skal vi notere oss at bøndene på Anholt regner årstall fra et visst år, 1608, da man mente krigsfaren var overhengende. 
      Hvorvidt Thomas Bennett fant Kringen eller Kringlen så interessant for engelske turister at han selv besøkte stedet, har jeg ikke kjennskap til. At han ruller i Lågen, er vel mer tvilsomt. Det har neppe heller Sinclair gjort, som visstnok var blant de første skottene som ble skutt. I Kringen ble 300-400 skotske leiesoldater under ledelse av oberstløytnant Alexander Ramsay nedkjempet av norske bønder anført av fut og lensmenn. Det er for øvrig folketradisjonen som har gjort George Sinclair, en av kompanisjefene, til skottenes øverste leder. Troppene var leid inn av svenskekongen for å delta i kampen mot danskene i Sør-Sverige, og man tok sjansen på å gå gjennom Norge; en fatal feiltagelse, viste det seg. Ikke én skotte nådde frem til Sverige, tvert imot ble de fleste drept under kampene, som skal ha blitt innledet med et bakholdsangrep fra nordmennene; en del ble massakrert etter at slaget var over, kun få liv ble spart. Sjefen selv, Alexander Ramsay, ble sendt som krigsfange til København. Under den senere gjennomgang av Hastverks slektsregister blir et av de mange sagn knyttet til Slaget ved Kringen fortalt. 
      Botten-Hansen oppfordrer leseren til å fortsette nordover i dalen til tross for den besværlige ferdsel "for maaskee at gjøre ny Opdagelser — og deri gjør han ret; thi nu staar han snart paa en historisk-romanagtige Jordbund, hvor han seer en stor Helts Dode- og en endda større Helts Fødested." Etter denne passasjen fremkastes så ideen om at en og annen "historisk Station" i en beretning av denne karakter kan være positivt. Det er verdt å notere seg at jordbunnen på dette sted er historisk; vi befinner oss i Botten-Hansens fødebygd Sel. I 1624 anla Christian 4 anla et kobberverk i Sel, samme år som kongen grunnla Christiania. I løpet av romanfragmentet blir vi vitne til Morten knappestøpers død og får høre om Hastverks fødsel. Morten knappestøper, som støper om på gamle sølvmynter, står i den nærmeste forbindelse med omstøpnings- og myntmotivet i Peer Gynt. Hastverk på sin side, som på slutten av første bok ramler ned i en av de gamle kobbergruvene til Christian 4, er skapt med forelegg i Nils Klim. Den nyutdannede bakkalaureusen må begynne som budbringer etter at han faller ned under jorden. Dét skyldes at hans eneste kvalifikasjon er at han er rask til bens. Det gjelder åpenbart også Manden, sentralfiguren på Ibsens karikatur på tittelsiden til "Manden"/"Andhrimner". Også Manden bringer bud, nemlig aviser - eller merkurier. 
         I Sel, som ikke navngis, ligger gamle Karis hus som er omtalt i "Kongs-emner fra Gudbrandsdalen" (6.12.). Husets utfalne glassruter hentyder til den berømmelige ruteknuser Christian 4. Den samme skavank preger ættegården til Peer Gynt, der det holdes ødsle gilder hvor "Kaptejnen" knuser glass; også dette referanser til Christian 4. Passasjen om Karis hus, som omfatter opplysningen om at det var fiskere som hadde skåret bort vindusbly, etterfølges av en henvisning til "Ofsen", en katastrofal flom i 1789 da stor deler av området med folk, fe og bygninger forsvant i vannmassene sammen med kobberverket. Det kan tyde på at fiskerne i overført betydning fisker etter metall fra kobberverkets dager, det vil si historien om driften (jfr. "Kongs-emner fra Gudbrandsdalen") i Lågen, hvor for øvrig også George Sinclair skal ha møtt sin våte skjebne i 1612. Til henvisningen til "Ofsen" har Botten-Hansen føyd følgende note: "Ældre Folk i Dalen bestemme endnu Tidspunktet for mærkelige Begivenheder ved at henføre dem til det eller det Aar for eller efter denne ødelæggende Vandflom (Mai 1789), der med alle sine Rædsler uudslettelig har indpræget sig i Hukommelsen". I denne noten gjenkjennes linjene i Peder Paars om bøndene som mot øvrighetens vilje nedtegner årstallet for den "skidne" historien da Ruuses fis førte til at først Peder Paars, siden fogden på Anholt kom på krigsstien.   
      
    
             

  

Kongs-emner fra Gudbrandsdalen (Norske Mysterier og Peer Gynt I)

Fra Paul Botten-Hansens ufullførte roman Norske Mysterier (1851), første kapittel:

"Strax nordenfor Kleven seer den Reisende et Huus saa gammelt. som noget i Walter Scotts Romaner, og det seer saa øde ud, at jeg kunde fristes til at lade Uglerne tude i Fjeldet oven over det, hvis ikke en stor del Romancedigtere allerede havde vænnet Læserne saa aldeles til Ugletuden, at de derved hverken skræmmes eller stemmes romantisk. Fiskerne have for at forskaffe sig "Søkkje," bortskaaret det Bly, som indfatter de smaa Ruder i Husets Vinduer, saa at etpar af Ruderne endog ere faldne ud og nu i Romanbegyndelsens Vintertid maae erstattes ved en istoppet gammel Troie og etpar Uldstrømper."

            Gammel stue i Gudbrandsdalen. Her bor "gamle Kari" med barnebarnet                        Hastverk, romanens helt. Xylografi etter Ibsens tegning.

                             Signekjerring kurerer Hastverk for valk. 
            Notér firkanten med det uregelmessige rutenettet på gulvet, 
                                 som speiler det smårutete vinduet. 


Også i Peer Gynt konsentrerer handlingen seg om en gammel kone, mor Åse, og en gutt, sønnen Peer. De bor på en gammel gård i Gudbrandsdalen, slik som Kari og Hastverk. Det er flere sammenfall mellom romanen og diktet.

                                               
                                               Mor Åse og Peer.


Mor Åse til Peer om forholdene i Gyntgården (første Handling):

"Se tillgaards! Hvert andet Rude-

Hul er fyldt med gamle Klude."

Peer til den grønnkledde om Gyntgården (Anden Handling):

"og kanske vil du tro, hver glittrende Rude

er en Bylt af gamle Hoser og Klude."

Forklaringen på de manglende rutene fremgår tidligere i mor Åses replikk:

"Hvor er det, som gik tillspilde

ved det store Vintergilde,

da hver Gjæst lod Glas og Flaske

bag sin Rygg mod Væggen klaske?"

Når man hiver glass og flaske mot veggen bak seg, kan glassruter treffes slik at de går i knas. At så har skjedd, fremgår av Peers barndomsminne fra ættegården i visjonen før møtet med den grønnkledde:

"der slængte Kaptejnen sin Flaske,

saa Spejlvæggen sprakk i Knas. –"

Både speilvegg, glass-, flaske- og ruteknusing viser til et ganske annet miljø enn en bondegård i Gudbrandsdalen. Det samme gjør flere andre detaljer som beskriver forholdene i Peers ættegård, for eksempel tønner med gull og kjøring i forgylte vogner. Samlet peker detaljene mot samfunnets aller høyeste skikt: kongehuset. Dette berører et ømt punkt under nasjonalromantikken: Norge var et ufritt land og hadde ikke egen konge. Tanken om en norsk konge inngikk i 1800-tallets nasjonsbyggingsprosjekt, og Peer Gynt er på ett plan Ibsens satiriske kommentar til nasjonalromantikkens jakt på et norsk kongs-emne (skrivemåten samsvarer med Ibsens, jfr. Kongs-Emnerne). Den rotekte norske bonde var i vinden; staut selveier med sølvknapper i fleng, gudstro i hjertet og kongeblod i årene. Hans kvinnelige motstykke var seterjenta med hvit bunadskjorte og bringesølv, som først opptrer som jente med salmebok i kledet, siden som brud med nedslått blikk, pyntet som en middelalderlig Madonna-figur med krone på hodet. Kort sagt liksom Regina coeli, Himmeldronningen. Men også for det norske kongeikonet, det vil si slik Paul Botten-Hansen og siden Ibsen fremstilte det, fantes utenlandsk forelegg; fremmede forbilder var fy på denne tiden, og verst var de danske.  

      Ettersom Jon Gynt forærer Peer "Kong Kristians Mynt" under et av de ødsle gildene i Gyntgården, er det naturlig å vende blikket mot Norges gamle unionspartner Danmark, landet som nasjonsbyggerne av all makt forsøkte å distansere seg fra. At Jon også har hatt besøk av en prest fra København, formodentlig under et av drikkegildene, peker i samme retning. Dette passer da også bra siden ingen konger var mer beryktet for fyll enn de danske. Når noe skulle feires i Det oldenborgske hus, var knusing av glass kutyme. Til Christian 4s kroning i 1596 ble det bestilt den uhorvelige sum av 35 000 glass, fordi disse var beregnet å skulle knuses under skålingen. Carl Bruun forklarer i Kjøbenhavn bakgrunnen for bestillingen av de mange glass til kroningen: «det hørte til hin Tids Forlystelser at ende et Gildelag med at slaa Alt i Stykker navnlig Glas og Ruder.» Den olderborgeren som huskes spesielt for glass- og ruteknusing, er Christian 4. Samme konges mynter, spesielt Corona danica i sølv, har også påkalt stor oppmerksomhet. Dette skyldes ikke minst det forhold at Christian 4 blandet kobber i sølvmynten; det var slik han klarte å finansiere sin utstrakte byggevirksomhet.

                           
                           Christian 4s berømmelige Corona danica.

Christian 4s drikking og vindusknusing er behandlet i "Loggføring av drikk og svir (26.11.2017). Det er verdt å merke seg at det er "Kaptejnen" som slenger fra seg glass og flaske i Gyntgården slik at speilveggen går i knas. Under den "fuktige" seilasen i 1599 var det forbudt å titulere Christian som kongen, han seilte som generalkaptein Christian Frederiksen. I Sivert Grubbes dagbok er kongen omtalt som "Kapteinen". Her en relevant innførsel, fra 23. juni:"... Tilsidst, da vi havde drukket tæt og dandset nok, slog vi Apothekerens Vinduer i Stykker, og drog Omsorg for, at Kaptejn Christian Frederiksens og alle vores Vaabenmærker bleve indsatte i dem til Erindring". Dette kan underbygge hypotesen om at glassknuser-kapteinen i Gyntgården hentyder til C4. En annen av Grubbes berømte loggføringer av Christian 4s ruteknusing er datert 4. mai 1598. Kongen hadde vært hos rentemester Enevold Kruse sammen med noen venner, deriblant altså Grubbe, oversekretæren i Danske Kancelli, og selskapet hadde drukket dyktig til langt på natt. På vei tilbake til slottet spør kongen Grubbe, som losjerte i et herberge i nærheten, om det var noen «smukke Piger» hos ham. I så fall ville han gjerne bli med. Grubbe svarer bekreftende på spørsmålel, og kan dessuten fortelle at han har en engelsk drikk som

ble kalt Rose de Sole. 

"Da Kongen havde smagt denne Rose de Sole, sagde han: 'den er fortræffelig og det er ikke Brændevin, men den er destilleret ved Solen, det skader ikke, om vi drikke lidt friere af den'. Han drak mig da et lille Glas til paa min Hilleborgs (S. Grubbes Fæstemøs) Velgaaende, og jeg drak saa min Nabo til, og saaledes gik Glasset rundt mellem os fire. Jeg tog da et andet lille Glas og drak Kongen til, idet jeg udtalte min underdanige Taknemlighed. Men

straks, som jeg havde drukket det ud, blev jeg saa beruset, at jeg ikke kunde

staa paa mine Ben. Da Joakim Bylov saa det, vilde han lede mig hen til Sengen,

men Enden blev, at vi begge to faldt om paa Gulvet. For å unngå ytterligere eksesser griper Børge Trolle – som var med på evenementet – flasken og tømmer ut innholdet: Da Kongen mærkede, at der ikke var mere i Flasken, slog han alle Vinduerne i Stykker med den."

Både gamle Kari og mor Åse sliter altså med knuste ruter, og begge velger en provisorisk løsning: De tetter igjen hullene med gamle klær eller filler, og i begge tilfeller er hoser nevnt spesielt. Men bakgrunnen for problemet synes å være forskjellig. I Gyntgården utpekes kapteinen spesielt - en hentydning til kaptein Christian Frederiksen - som synder, og i Karis hus noen fiskere. Men forskjellen behøver ikke være så stor. 
      Neste gang fisking nevnes i romanfragmentet, er under gjennomgangen av Karis ættetavle. Kari er som mor Åse enke og har vært gift med Trond, som "skulde havt en Fader, hvis Navn ikke angives i Sagaen, men som paa en Fiskertur druknede ved Agdenæs, hvor de rige Skatte, Christian den Tredie lod bortføre fra Throndhjems Domkirke, sank i Havet, og saaledes kunde han dernede vist blive en velholden Mand, om han ikke, som Reformeret, ansaa det for lige saa stor Synd at tage Skatten, som Danerkongen for at lade den blive her i 'det gamle Afguderi'". Her er fisketuren springbrett til en fortelling nettopp om en danske konge, Christian 3, Christian 4s farfar, og dennes ran av Den katolske kirkes sølvskatt i i Trondhjem, inklusive Olavsskrinet. Botten-Hansen angir flere navngitte kilder til fortellingen samt «o. Fl.». Sistnevnte er trolig en hentydning til de siste oppdagelser som ble gjort i saken om Olavsskrinets skjebne. Kvitteringen for innlevert vrakgods i Kjøbenhavn - sølvgjenstandene ble hugget opp i Norge - ble nemlig først funnet i et arkiv i København over 200 år senere. Den er trykket som «Anhang» til Gerhard Schønings Beskrivelse over den tilforn vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, som utkom i 1762. Dette har den historiekyndige forfatteren av Norske Mysterier høyst sannsynlig kjent til, og han har lett kunnet slutte seg til at det katolske kirkesølvet siden er blitt støpt om til mynter med Christian 3s portrett og preg. Nesten alt sølv gikk i mynten den gangen, for å si det slik, og Christian 3 hadde pådratt seg en stor krigsgjeld.

                                           Christian 3s sølvgylden. 


Også Tronds historie er knyttet til danskekongens utnyttelse av de norske bergenes skatter, nemlig metall. Trond, som var smed, hadde kommet til Sel i 1787, den gang «Sells Kobberværk» skulle gjenåpnes. Fotnoten viser til «J. Krafts Stat. 2 D. S.» Her står det at Selsverket skal ha blitt anlagt i 1624,243 det vil si under Christian 4, samme år som det langt mer berømte Sølvverket og Kongsberg by. Det fortelles at Trond Smed skulle vitne om driften, men at han etter en «Stormands Bestilling» måtte «døe plutselig» før han rakk dette. Trond
ville i så fall ha avslørt at årsaken til den lave lønnsomheten ikke skyldtes
gehalten, men at «den [malmen] nemlig randt en hemmelig Vei fra Essen». Formodentlig har nedleggelse vært diskutert på grunn av malmens ringe gehalt, men smeden har altså opplysninger som motsier dette. Det fremgår ikke hos Kraft om den gjenopptatte driften ved det gamle kobberverket i 1787 har omfattet smiing, slik at det har vært behov for Tronds håndtering. Det som nevnes er utsjeiding av noe av slagget, hvilket innebærer at man har gått løs på slagget på jakt etter metallrester, og det er blitt tatt muting – ordnet med eiendomsretten – på en malmgang. Storflommen i 1789 satte en stopper for videre drift ved Sels Kobberværk. Kraft forteller at kobberverket «i lang Tid var drevet paa Forhaabning med liden Fordeel, men siden igjen forladt». Det betyr at historien til Trond i siste instans kan vise til den opprinnelige driften på 1600-tallet og ikke den begrensede virksomheten på slutten av 1780-tallet. Det er usannsynlig at en stormann skal ha fått smeden drept på grunn av kunnskapen om fusk. Snarere dreier det seg om en gjengangerhistorie, i den forstand at smedens fortelling viser tilbake til den gang de norske kobberverkene var av vesentlig betydning for en stormann, for eksempel kongen, gruvens eier. At en slik stormann muligens har ønsket å skjule svinn av kobber, kan henge sammen med myntforringelse. En tilbakeskuende tolkning kan understøttes ved omtalen av neste slektsledd, der det altså knyttes en linje til en annen gammel dansk myntherre, nemlig Christian 3 og dennes ran av norsk kirkesølv etter reformasjonen i 1537.

      Neste gang fisking omtales, er lenger ut - eller tilbake - i Hastverks slektsregister, på morssiden. Vi er da kommet så langt tilbake at forfedrenes navn angis med romertall slik som kongers; poenget med opprettelsen av et slikt register er da også å vise at bondegutten Hastverk nesten stammer fra Olav den hellige, riktignok ikke i lik linje. Dette er Botten-Hansens harselas med nordmennenes jakt på en egen konge, liksom Peer Gynt er Ibsens. Den berømte Peer den gamle i Leine forstod fuglenes språk og var så fremsynt at intet forble skjult for ham. "Om ham er det at fortælle, at engang han fiskede paa Furusjøen, vilde en Havfru forføre ham, og spaaede hun ham, da han sagde Nei dertil at der ingen heppin (velhavende) Mand skulde komme til Leie, før i niende Led." Historien kan peke mot en tilsvarende tildragelse høsten 1576, året før Christian ble født, da en bonde fra Samsø innfant seg på Kalundborg slott og krevde å få foretrede hos kong Frederik. Bonden fortalte at en dag han vandret langs sjøen, steg en havfrue opp av vannet. Hun befalte ham å oppsøke kongen og forkynne at dronningen var fruktsommelig med en sønn som skulle bli en "ypperlig herre iblandt alle konger og fyrster udi denne norder verden". Problemet var at det var for mye synd og ondskap i kongens land. Dette måtte kongen bekjempe ellers ville Gud hjemsøke hans land med desto større vrede og straff. Under Christian 4 ble faktisk Danmark rammet av flere store ulykker, som Jyllands besettelse under Keiserkrigen og landavståelser til Sverige etter Torstenssonkrigen. Slik sett kunne det hevdes at havfruens spådom gikk i oppfyllelse. 
      Botten-Hansen forteller videre: "Denne Peer hiin Gamle skal have levet tre stive Menneskealdre, og er der mældet, at hans Fader, Peer den IX laa paa Furusjøen og fiskede den gang 'Pesta' paa sin Færd gjeninem Dalen gik om i Leine fra Stabbur til Fjøs og gav Alle deres Bane". Samlet kan romanens fiskehistorier tyde på at de som fjernet bly fra Karis vinduer, har har håpet på noe annet i garnet enn fisk. Vindusbly, særlig fra kirker, ble brukt under folkemedisinens støping når sykdomsårsak skulle fastslås, Særlig virksomt skal bly fra rutekorsene ha vært. En nærmere undersøkelse av historien med det forsvunne bly fra Karis vinduer vanskeliggjøres på grunn av romanens fragmentariske tilstand. Men vi skal ikke slippe de fillete strømpene som ble brukt til å erstatte glassrutene i de gamle gudbrandsdalsstuene. Både i Norske Mysterier og i Peer Gynt knyttes det håp til garnnøster som kan bli til noe stort. Og om det ikke finnes noe valgspråk å sette inn sammen med nye ruter i norske bondegårder, skal man ikke se bort fra at valgspråket som Dovregubben innprenter Peer kan komme til nytte - for eksempel på guttungens omstøpte "kong Kristians Mynt".