Kommentarer til Den politiske Kandstøber (oppsummering)  XXVI

I tidligere innlegg har jeg argumentert for at Holberg har lagt handlingen til Hamburg for friere å kunne kritisere forhold i Danmark, ikke minst i København. Sammen med de politiske aspirasjonene legger mester Herman for dagen en særlig interesse for det som skiller den fornemme verden fra den alminnelige han som håndverker selv tilhører, deriblant fransk konduite og utstrakt te- og kaffedrikking. 
      Det fremgår i flere av Holbergs skrifter at forfatteren er kritisk til tidens affekterte levemåte inspirert av fransk mote, som fordrer omfattende import av finere tekstiler, pels, pynt, billedkunst, ulike interiørgjenstander, billedkunst, samt eksotiske varer fra Ostindia og Amerika. I Peder Paars står følgende:

Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige, Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige, Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee, Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee, Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder, Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder I Landet kommen var. At sige kortelig: Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig.

      
Tre år før Kalmarkrigen (1611-1613) = 1608. Dette året legger "en velfornemme Kremmer" ut på en reise fra Kalundborg med stavnen mot Århus for å treffe festemøen Dorothea. Skipet, en jakt, fører kostbar cargo, formodentlig finere tekstiler, pels, pyntebesetning, pepper og andre attraktive importvarer (jfr. tidligere innlegg). Det fremgår av Paarses tale at flere, muligens hele skipsfølget, har investert i varene, sannsynligvis også i jakten og dens utrustning. Dette bringer tanken på en viktig nyvinning på begynnelsen av 1600-tallet: handelskompanier som frakter eksotiske varer over store havstrekninger. Først ut var engelskmennene med English East Indian Company i 1600; hollenderne fulgte etter med Vereenigde Oost-Indische Compagnie (VOC) i 1602, verdens første aksjeselskap (jfr. innlegg 1.1.18 om "Libr. III. Epigramm. 82"). At ekspedisjonen seiler fra én dansk by til en annen dansk by, og at jakten, et lite seilskip, ikke er noen typisk ostindiafarer, er ikke til hinder for at Paars kan ha dannet et kompani for å finansiere ekspedisjonen. Grunnstrukturen i det komiske heltediktet er jo at noe høyt eller stort parodieres, for eksempel er kommandolinjen på Paarses jakt, kaptein, skipper, styrmann, som på et større dansk orlogsskip. 
      Noen år senere lot Christian 4 seg lokke med på det ostindiske eventyr, og i 1616 ble Ostindiske Kompagni grunnlagt som Danmarks første aksjeselskap. Først i 1618 var man klar til å sende en ekspedisjon til Ceylon bestående av fire skip under Ove Gieddes kommando. Hollenderen Roland Crappé seilte av sted i forveien på jakten "Øresund" for å verifisere en handelsavtale mellom Christian 4 og "keiseren" av Ceylon. For å gjøre en lang historie kort var kongen blitt lurt av en annen hollender, Marcelis Boshouwer, med en gyllen avtale. Jakten havarerte etter å ha vært i kamp med portugisere utenfor Koromandelkysten i India, og flere av mannskapet ble henrettet. Crappé selv klarte å unnslippe sammen med resten av mannskapet og søkte redning hos nayak (fyrst) Ragunatha i Tanjore. Sammen med Ove Giedde klarte Crappé å få på plass en avtale med nayaken, der denne overdrog den lille byen Trankebar på Koromandelkysten til Christian 4. 

                         
                  Festningen Dansborg i Trankebar, oppført av Ove Giedde.

Benito Scocozza (Christian 4.) kommenterer at kongen ved Ove Gieddes tilbakekomst våren 1622 måtte innse «at det store ceylonske eventyr havde været et luftkastell». Det danske Ostindiske Kompagni skulle vise seg å bli et stort tapsforetagende, liksom resten av kongens merkantilistisk motiverte etableringer. Det magre resultat av Christian 4s underhandlinger med "keiseren" av Ceylon, som viste seg ikke å være keiser, men rajah og som slett ikke ønsket å gi danskene gylne handelsavtaler, danner utvilsomt bakgrunn for mester Hermans forslag under diskusjonen i Collegium politicum om handelens forfremmelse i Hamburg: 

Herman: (...) Jeg har tit tenckt paa, hvoraf det kommer, at vi ingen Steder har udi Indien: men skal kiøbe de Varer af andre. Det er en Sag, som Bormester og Raad nock burdte betencke.

Richart Børstenbinder: Tal icke om Bormester og Raad, skal vi bie, til de tencker derpaa, kommer vi til at bie lenge. Her udi Hamborg berømmes en Bormester alleene deraf, at hand kand holde det lovlige Borgerskab i Tvang.

Herman: Jeg meener I goode Mænd, at det endnu icke er for sildig; thi hvorfor skulde icke Kongen af Indien unde os saa vel Handel som Hollænderne, hvilcke har intet at føre did hen uden Ost og Smør, som gemeenligen blir fordervet paa Vejen (...)."

Det er riktig nok komisk å tenke på at lille Hamburg skulle kunne bli en kolonimakt på linje med et imperium som Storbritannia eller sjøfartsnasjonen Nederlandene, men heller ikke Christian 4s ambisjoner om verdenshandel står i forhold til Danmarks størrelse og posisjon. Inntrykket av komikk forsterkes når man leser hele historien om den mislykkede Ceylon-ekspedisjonen, som ikke vendte hjem til Danmark før fire år senere etter mange fortredeligheter, men med en ladning pepper som plaster på såret. 
      I innlegget 20.5.18 argumenterer jeg for at Gert Buntmagers forslag om heller å grunnlegge kompanier på Grønland og Strat Davids enn å skaffe seg byer i India hentyder til Christian 4s ekspedisjoner til Grønland for å finne den gamle kolonien, som fant sted i årene rett forut for 1608, nemlig i 1605, 1606 og 1607. I samme innlegg foreslår jeg at Franz knivsmeds ønske om å bytte til seg gull fra de "ville" i India peker mot Christians forsøk på å lure inderne med Corona danica, som hadde dårligere lødighet enn pålydende, noe nayken av Tanjore oppdaget ganske raskt. Man har spekulert på hvorvidt utmyntningen av den prangende mynten i 1618 har sin bakgrunn nettopp i planleggingen av det danske fremstøtet mot Ostindia. Holberg besatt omfattende numismatisk kunnskap, og det er vel sannsynlig at også han har sett denne muligheten. 

                                           Corona danica (1618).     

I Peder Paars, fjerde bok fortelles om Niels korporal, som sitter sammen med Paars og drikker på et vertshus utenfor byen kremmeren kom til ved andre gangs forsøk på å finne Århus, formodentlig Flensburg (jfr. "Landet '--'" / Hollandske oppdagelser). Niels vil ta regningen. Paars motsetter seg dette, og Niels foreslår da at de skal slå krone og mynt, noe kremmeren aksepterer. Niels gir ham en daler i hånden og sier: «Kronen jeg vil tage, tag I Manden.» Daleren er å betrakte som håndpenger på at Paars har inngått en soldatkontrakt. Holberg forteller ikke direkte hvilken mynt hververen bruker, men angir altså hvilket merke eller stempel som finnes på hver av sidene. Disse opplysningene er tilstrekkelig til at den danske numismatikeren Georg Galster har klart å identifisere hververmynten som Corona danica, dansk krone, fra 1618, ti år etter at eposhandlingen finner sted. «Manden» er altså selveste Christian 4, det vil si hans portrett, og dette portrettet "gir" altså Niels til Peder Paars; «Kronen» forestiller kongekronen som er stemplet på reversen.
      Mynten faller ned med «Manden» opp, helfiguren av den hosekledde
kongen, og med dette knepet har Niels hvervet Paars til soldat for myntherren.
Hververmynten, som altså spiller en rolle under Christians mislykkede Ostindia-prosjekt, kan her peke mot Trettiårskrigen, den inntil da verste krig i Europas historie, som begynte i 1618. Slik sett kan scenen hentyde til Christian 4s hverving av tyske leiesoldater til sin ulykksalige deltagelse i konflikten som kretsoberst (jfr. mester Hermans mine). Opptakten til storkrigen var de protestantiske bøhmernes opprør mot keiser Matthias (etterfulgt av Ferdinand 2 i 1619), som kom til uttrykk da de resolutt pælmet to keiserlige utsendinger samt deres skriver ut av vinduet på borgen i Praha. Året etter ble Frederik 5, kurfyrst av Pfalz, valgt til konge av Böhmen. Frederik var gift med Christian 4s niese, Elisabeth, datter av Jacob 1 og Anna, et ekteskap Christian hadde ivret for å få i stand. De tette forbindelser mellom danskekongen og Frederik av Pfalz inngår i bakgrunnen for at Christian lot seg velge til kretsoberst av Den neder-sachiske krets. Kurfyrsten var leder i Protestantiske union og fremstod som en forgrunnsskikkelse for de tyske protestantene i konflikten med den romersk-katolske keiser inntil det fatale tapet ved Hvite berg i 1620. Den protestantiske union, som spilte en hovedrolle i krigen frem til tapet, ble dannet i 1608 med Frederik 4 av Pfalz, Frederik 5s far, som forgrunnsskikkelse. 
      1608 er også året da kremmeren Peder Paars legger ut på sin skjebnesvangre ekspedisjon til Århus, trolig etter dannelsen av et handelskompani. Tre år senere følger Kalmarkrigen, som ikke innfrir Christian 4s planer om gjenopprettelse av Kalmarunionen med ham som enekonge.  Holberg synes å knytte disse hendelser, nemlig kongens merkantilistiske handelspolitikk, dannelsen av Protestantiske union som førte til eskalering av konflikten mellom protestantene og katolikkene i Europa, og Kalmarkrigen til det forhold at danskene vender vekk fra sin lykkelige nøysomme levemåte og begynner å  trakte etter fremmede varer som kaffe og te og kopiere fransk mote. I denne passasjen utpeker Holberg - undertekstlig - Christian 4s ambisjoner som  merkantilist, kolonisator og imperiebygger som årsak til danskenes beklagelige dreining fra det enkle liv til ett som er styrt av et uutslukkelig begjær etter varer som kun er til vellyst, og der ingen har tid til å tenke på åndelige ting eller grunne over naturens rett og orden.

        Den tysk-romerske keiser, Rudolph 2 (1576-1612) med krone fra 1602.

     

Fra utsmykningen i Frederiksborg slottskirke, som samlet utgjør en fremstilling af kongemaktens rolle i Danmark. På et av relieffene hever seiersgudinnen Viktoria den tysk-romerske keiserkrone, et uttrykk for slottsbyggerens skyhøye ambisjoner - et luftkastell, skulle det vise seg.

Beskrivelsen i Peder Paars av danskenes overfladiske og ødsle liv, som altså har sin begynnelse i 1600-tallets første tiår, fremtrer som en parallell til fremstillingen av den polerte byen midt i Europa i "Democritus og Heraclitus", som er et satirisk bilde av København (jfr. innlegg 3.7.18) Her er det riktignok Holbergs samtid og eneveldet som danner rammen, men bakgrunnen må likevel søkes i Christian 4s regime. 
      Franske moter, eller snarere noter, kaffe og te er "vellyst-vaner" som omtales åpent i Den politiske Kandstøber, men det finnes også mer skjulte hentydninger til danskenes ødsle liv. Dette skal jeg kommentere i neste innlegg.        

     

Utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert) 

Skjødehunden på den bløte puten

Skjødehunder tilhører en dyreart som nyter privilegiet ikke å bli slaktet og spist, et tema Holberg debatterer i «Epistel 69, Tomus I». Epistelens budskap er viktigheten av skribentens frihet til å utfordre vedtatte sannheter med «paradoxe Meninger». «Paradoks» betyr her «urimelig», «uforståelig» eller «selvmotsigende», men det er verdt å merke seg at det kan settes et «tilsynelatende» foran adjektivet, slik at uttrykket kan bety to helt motsatte ting, eksempelvis «selvmotsigende» eller «tilsynelatende selvmotsigende». En rekke gamle sannheter, i praksis villfarelser, overtro og «Monstra», bør ifølge forfatteren utfordres, nemlig med paradokse meninger. I slike tilfeller må man formode at de paradokse meningene bare er tilsynelatende selvmotsigende eller urimelige.

      Det er lite sannsynlig at Holberg ser det som en fanesak å overtale menneskene til å spise kjæledyrene sine. Snarere kan det hevdes at forfatterens humør i epistelen veksler - et gjennomgangsmotiv i Holbergs skrifter - han er alvorlig når han uttaler seg om viktigheten av at skribenter er kritiske, men lystig når han kritiserer at menneskene spiser nyttige dyr, men skåner de unyttige kjæledyrene (min kursivering):

"Paradoxe Meeninger og Lærdomme have erhvervet det Menneskelige Kiøn
stor Beqvemmelighed, og hævet mangen latterlig og skadelig Overtroe, hvorved
saavel Personer i sær, som heele Lande og Riger ere styrtede i Uheld. Vore
Forfædre have ladet sig forskrække af Fugle-Skriig, af Maanens og Solens Formørkelse, af Cometer; og derved have forsømt de vigtigste Ting, og opofret

Republiqvers Velfærd. Mange have heller villet døe af Hunger, end æde visse
af Vanen forbudne Ting, hvorudi dog kunde være naturlig og god Føde. Der
vilde, for Exempel end findes utallige Personer, der heller skulde beqvemme
sig til at æde Bark af Træer, eller kaage Suppe paa deres Skoe og Tøfler, end at
opofre en Hund eller Kat, og det ikke saa meget af Kierlighed til samme Dyr,
som af Indbildning, at saadan Føde var syndig og u-naturlig. Jeg erindrer, mig
engang til Forsøg herpaa at have budet mig til Giest hos en vis Dame paa et
Par af hendes Skiøde-Hunde, som jeg meenede at kunne blive en god Ret, enten i Suppe, Fricasée eller Steeg. Hun zittrede derved, sigende, at hun heller vilde miste begge hendes Døttre, end beqvemme sig til saadan unaturlig Gierning."

I krigstid opphører fredningen av hunder og katter. Dette forholdet er kjent fra en rekke kriger, spesielt når folk er beleiret. Under Grevefeiden (1534–36), da Christian 3 beleiret København, oppstod en fryktelig hungersnød i byen. Holberg forteller i Dannemarks Riges Historie (min kursivering):

"Hvorudover, da all Communication blev afskaaren med Amager, begyndte
Hunger at tage saadan Overhaand, at de Belejrede maatte æde Hæste, Hunde,
Katte, Krager og Brød, som var baget af Mask […] Hvor stor Hunger og
Elendighed der da regierede, kand sees deraf, at nogle fulde ned døde som
de ginge paa Gadene. Andre laae af Hunger saa afmægtige, at de kunde ikke
reise sig, og spæde Børn fandtes paa deres Mødres Brøste begge døde. Det
forskrækkeligste Syn var paa Heillig Geistes Kirke-Gaard, hvor en Qvinde
saaes død med 2 levende Børn paa Armene, som suede Blod af Moderens
Bryste, og døde strax efter Moderen. Udi saadan Beængstelse finge de ingen
anden Trøst, naar de beklagede sig for Borgemester og Raad, end at de maatte
give sig tilfreds; thi de havde endda ikke ædt deres egne Børn som i Jerusalem."

Hentydningen til kannibalisme i Jerusalem refererer til Moses’ tale til folket på slutten av livet, der han forteller om velsignelsen Gud vil sende over Israel dersom de lyder hans lov. Men dersom de ikke lyder Herrens røst og lov, vil forbannelse følge (5 Mos 28,52–53):

"Og det [et fiendtlig folk] skal trænge dig i alle dine Porte [beleire alle dine
byer], indtil dine Mure falde ned, de høie og faste, paa hvilke du forlader dig,
i hele dit Land; og det skal trænge dig i alle dine Porte i hele dit Land, som
Herren, din Gud, har givet dig. Og du skal æde dit Livs frugt, Kjødet af dine
Sønner og dine Døtre, som Herren, din Gud, giver dig, under Trængsel og
Angest, hvormed din Fiende skal ængste dig."

På bakgrunn av bibelreferansen i DRH kan uttalelsen til «en vis Dame» om at hun heller ville miste sine to døtre enn lage frikassé av skjødehundene, settes inn i en sammenheng der den mosiske advarsel om Herrens straff klinger med, idet «miste» oppfattes som eufemisme for slakte og spise. Med utsagnet "heller miste sine to døtre enn spise sine skjødehunder" går kvinnen rundt grøten; betydningen kan bare være "heller spise sine to døtre enn spise sine skjødehunder". Under beleiring kan det skje at en kvinne blir så desperat av sult at hun spiser sine egne barn. Den hundekjære damen vil altså under en krig heller koke frikassé på døtrene enn på skjødehundene.
      Damen, utvilsomt en fiksjon, lever samtidig med Holberg i København. Skrekkvisjonen der folket i Jerusalem spiser sine egne barn, vil bli til virkelighet hvis jødene ikke lyder Guds lov. Dette bringer tanken på den polerte byen midt i Europa, som kan identifiseres med København, der Moseloven har tapt sin kraft, og folket lar seg kujonere av en en ringe maddik og oldenborger, dette i henhold til Kongeloven (jfr. tidligere innlegg). Det kan tyde på at københavnerinnen ikke lyder Moseloven, men Kongeloven ifølge hvilken oldenborgeren er fredet.  

                        Christian 5s krone; makten er lukket om kongen.

Det er verdt å merke seg at Holberg i epistelen først snakker om motviljen
mot å oppofre en «Hund eller Kat», men etter hvert er det skjødehunden
det gjelder. Forfatteren mener altså at dersom man først skal slakte og spise uskyldige kreaturer, kunne man spare slike dyr som er til nytte for menneskene. I den anledning nevner han kua som gir melk, oksen som dyrker jorden og «en Kat der renser vore Huuse fra Utøy». Her er altså huskatten blitt innlemmet blant de dyr som ikke er fredet mot å bli slaktet og spist, noe som gjør at fokus i særlig grad rettes mot skjødehunden, og det er da også dennes særstilling kritikken retter seg mot på slutten av epistelen. Passasjen kan ikke leses uten at tanken bringes hen på parallelle forhold blant menneskene, ikke minst ettersom
dette er en tekst av forfatteren til Metamorphosis, et verk som handler om
dyrs forvandling til mennesker.
      Hvilken person nyter tilsvarende «Privilegium» som epistelen forteller
at skjødehunden gjør: ligge og dra seg på en bløt pute uten å gjøre det
skapte grann; besudle matroners og jomfruers forklær, og som den eneste
av dyrene ikke er underkastet den alminnelige lov? 

             
Det er bare ett menneske som passer til denne beskrivelsen, enevoldskongen, noe som åpner for at det er eneveldets monstrum Holberg utfordrer med sitt paradoks, navnlig at den oldenborger som til enhver tid sitter med makten etter
arveregler nedfelt i Kongeloven står over loven og for øvrig kan gjøre akkurat som han lyster. Dersom han vil besudle sin kones eller en jomfru forklede – eller fang – eller ligge og dra seg i en bløt seng, er det opp til ham. Så er det heller ikke noe under at beskrivelsen av skjødehundens privilegerte liv minner om fogd Woldemars, som er gift med «matronen» Barbara, men helst sitter med Grete på fanget, blir oppvartet og dullet med, når han altså ikke ligger og drar seg i sengen. 

Sophie Amalie Moth, Christian 5s elskerinne - eller "Matrasse", for å sitere Arv i Jean de France.

Som nevnt styrer Anholts hersker etter en hemmelig lov (liksom Christian 5) og lener seg tungt til den bestikkelige fullmakten Storck (= Griffen, dvs. Griffenfeld), unntatt når spørsmålet gjelder hans egen krigsdeltagelse (jfr. uenigheten mellom Christian 5 og Griffenfeld om kongen skulle gå til krig mot Sverige. For øvrig satte Christian 5 mest pris på jakt og elskov.) Hermed er portrettet av Danmarks første fødte enevoldskonge, Christian 5, komplett; i Holbergs tilsynelatende fleipete kritikk av fredningen av den unyttige skjødehunden er det umiskjennelig satyrikusen som har dyppet pennen. Holbergs alvorlige budskap lyder: Det må bli slutt på fredningen av den unyttige oldenborgerætling, der han som den eneste av menneskene ikke er underkastet loven; dette er det underliggende paradokset. 

      Holberg bodde i et land der kongen kunne gå til krig etter å ha blitt forskrekket av et fugleskrik eller en fjert, eller fordi han ville bli større enn nabokongen – eller keiseren, for den saks skyld. Ja, han behøvde ikke engang ha noen annen grunn enn at han hadde lyst til å krige. Dermed oppstod naturlig nok muligheten for at kongen kunne komme til å styrte hele riket i ulykke. Det gjorde da også både den ene og den andre av oldenborgerne, og først ut var Christian 4, som foregrep enevoldskongens absolutte makt ved å trumfe sin vilje igjennom overfor Riksrådet. Dersom det er et monstrum av et regime Holberg vil til livs, blir viktigheten av skribentens frihet – en frihet eneveldet ikke tillot – forståelig.

Detalj av den forreste frontispisen i Christian 4s Biblia (1633), der kongesalveren Samuel holder en lukket bøylekrone opp for Christian 4s (kong Davids) sønn, Den utvalgte prins Christian (kong Josia).  

Kommentarer til Den politiske Kandstøber ("Democritus og Heraclitus") XXVI

Mennesket er det aller edleste i skaperverket fordi det har fått en sjel. Likevel lar det seg kujonere av en jordklump; en eneveldig hersker som er skapt av jord og vil bli til jord. Et viktig ankepunkt er at mennesket, både hersker og undersått, unnlater å tenke på sin sjel og i stedet lar seg styre av pasjoner og begjær, det være seg etter ære og makt eller tant og fjas. Dersom menneskene hadde vært mer vendt mot sjelen, ville de i større grad ha sanset hva som er rett og galt. I satirens første linjer beskrives sjelen som følger:

Et prægtigt Lys jo i vort legeme er sat, En Siæl er os betroed, en herlighed, en skat, Guds egen aande, Det prektige lyset er naturens lys, et begrep som forekommer flere ganger hos Holberg og som stammer fra opplysningstidens filosofi som igjen viser til gresk filosofi. I tilknytning til dette finnes et annet begrep, naturens orden, og denne orden kan menneskene oppdage ved å studere naturen, det vil si den fysiske verden (inklusive de menneskelige relasjoner eller forhold). Mennesket kan altså opplyses ved å studere naturen eller verden. For Holberg vil naturens lys i siste instans være likt med Guds lys, ettersom det er Gud som har skapt verden og menneskene. Et annet sentralt begrep i denne sammenheng er naturens rett, som postulerer at forskjellen på rett og galt er naturgitt. Men også denne lar seg tilbakeføre til Gud, for det er han som lot trær vokse opp i Edens have, og blant disse var treet til kunnskap om godt og ondt. Etter at menneskeparet har spist av det forbudne treet, får de kunnskap om godt og ondt. Det første de oppdager, er sin egen nakenhet, og de dekker til kjønnsorganene. Da Adam og Eva jages ut av Eden, vet de altså forskjell på godt og ondt eller rett og galt. Det kan nærmest utelukkes at dette skriftstedet ikke har inngått i Holbergs refleksjoner om naturens rett. I forfatterens skrifter inngår referanse til de sentrale fortellingene i Mosebøkene, som syndefallet og byggingen av tårnet i Babel, som grunnleggende del av moralen.        Den første onde handlingen Bibelen omtaler etter utdrivelsen av haven, er da Kain dreper Abel. Årsaken er at Herren ser med velvilje til hyrden Abel og hans offergave, men ikke til jorddyrkeren Kain og hans gave. Adam og Evas førstefødte sønn blir svært sint. Herren oppdager at han ikke har godt i sinne og påbyr ham å betvinge sitt begjær til å synde. Men Kain dreper Abel. Da sier Herren: "Hør, din brors blod roper til meg fra jorden!"  Skriftstedet kan sammenstilles med den første onde handlingen som nevnes i satirens innledning. Mennesket kan ikke leve helt fritt, hevder Holberg: "Thi broders sværd da mod en broder draget staar; En Fader mod sin Søn, en Søn imod sin Fader Paatager Harnisk, og til Strid sig føre lader. (...) Naar riiset kun er brudt, og Straf ej meer kand temme, Strax seer man mennesker i Mennesk-blod at svemme,"   Også i beskrivelsen av den polerte byen midt i Europa (= København) er det brødredrap som nevnes først. Mannen fra månen ville oppdage at der kjempet brødre mot brødre. Kort under står det at hvis et menneske var blitt myrdet eller byer svømte i menneskeblod, ble det feiret med musikk, dans og klokkeringing, dette har kan knyttes til feiringen i København etter Christian 5s seier i den innledende fasen av Skånske krig (jfr. innlegg 3.7.). Her må det erindres at brødres blod roper til Gud fra jorden.                  Christian 5 under Skånske krig (Rosenborg-tapetene). I innlegget 25.6. skriver jeg følgende basert på satirens innledende passasje: "Fordi mennesket er grumt eller grusomt, må det kunne straffes med galge, kak, ris etc. og være underlagt lover. De grumme lover er hugget i stein. Frihet kan ikke innføres blant menneskene, for da ville brutaliteten utfolde seg; bror trekke sverdet mot bror; far krige mot sønn og sønn mot far. Når riset er brutt, ser man straks menneskene svømme i menneskeblod; idet Moseloven mister sin makt, blir Guds egen stad til en røverkule." Samme scenario finnes altså i den polerte byen midt i Europa (= København), noe som leder til den mistanke at Moseloven ikke gjelder i Danmarks hovedstad; dette er et hovedtema i innlegget 16.7.        Den sentrale person i den lovløse blodtørstige byen der forfengelighet og vellevnet lever ved siden av den dypeste fattigdom og nød, er kongen, den "ringe Madik, Kaalorm og Oldenborger"; åtselet og jordklumpen som kujonerer alle andre ved sin enevoldsmakt. For denne jordklumpen finnes ingen kak eller galge, og kan det tilføyes: ingen lover hugget i stein. Den makt og gudenærhet oldenborgeren tillegges i Kongeloven, står nemlig i sterk kontrast til Moseloven, spesielt det første bud, Du skal ikke ha fremmede guder for meg, og det opprinnelig andre bud, billedforbudet, og det sjette: Du skal ikke slå ihjel. Ingens levnet passer bedre med beskrivelsen av brødre som dreper brødre og får byer til å svømme i menneskeblod, enn den danske kongens, som kan gå til krig når han finner det for godt (jfr. Kongeloven V).        Enevoldskongen kan gjøre akkurat som han lyster med lovene (jfr. Kongeloven III) og står som det eneste menneske på jorden over loven. Men også en oldenborger i rett arvelinje kan, som Kain, henfalle til begjær og drepe sin egen bror. Etter oppløsningen av Riksrådet i 1660 ble det innført full frihet for kongen; det var ikke lenger noen institusjon som kunne legge bånd på oldenborgerens begjær etter ære og makt - eller høye tollinntekter.      Holberg hevder at det er kun fordi mennesket har fått en fornuftig sjel, at det kan karakteriseres som en tyrann og en narr. Her kan det legges til at det er kun fordi kongen står utenfor loven at han uhindret kan herske ut fra sine pasjoner og derfor ikke er i stand til å handle raisonabelt. Det finnes ingen i riket som er verdig til å sette kronen på oldenborgerens hode eller som kan tukte hans "Hær af Ønsker, Lyster og Begær, for å sitere Peer Gynt kort før narrekroningen utenfor dårekisten i Kairo. Den som setter halmkronen på hodet til "keiser Peer", er ingen ringere enn dårekistedirektør Begriffenfeldt. Her kan forstavelsen enkelt fjernes, så dukker Griffenfeld opp; den tidligere servile nedskriver av Kongeloven, det krimskramsede keiserlige pergament, for å sitere den ytterst tjenstvillige minister Hussejn, som egentlig bare er er en penn som ber om å bli halshugget! Dette er en utvetydig hentydning til Danmarks mektigste mann, rikskansler grev Griffenfeld, som hadde nedtegnet/forfattet Kongeloven den gang han het Peter Schumacher og var Frederik 3s kammersekretær. I henhold til denne loven kunne kongen gjøre akkurat hva han ville med hvem som helst - inklusive dømme ham til halshugging òg tilbakekalle dommen i det øyeblikk sverdet skulle falle.    Kongeloven (1665), nedskrevet av Peter Schumacher, senere grev Griffenfeld. Peter Schumacher, tidligere grev Griffenfeld, under bøddelens sverd 1676. Schumacher ble benådet på stedet, og dommen omgjort til livsvarig fengsel.  Satirens jordklimp, åtsel og dåre er et nådeløst portrett av den eneveldige oldenborger, men det finnes ett som er langt verre, nemlig skildringen av den totalt unyttige skjødehund i "Epistel 69, Tomus I".                                                  forts.

Den Politiske Kandstøber ("Democritus og Heraclitus") XXV

Danmarks konge - den "ringe Madik, Kaalorm og Oldenborger", er av den oppfatning at han fra fødselen av har himmelens særlige bevågenhet, og at det var Gud som sørget for at stenderrepresentantene overførte all makt til ham. Gud skal altså ha kikket ned fra himmelen på København og sett at danskene hadde problemer med svenskene, og at dette skyldtes at Frederik 3 ikke var enevoldskonge; det er her fjærpennene kommer frem! (Jfr. Kongelovens innledning der innføringen av eneveldet er omtalt.) Poetene på sin side gjør alt de kan for å underbygge tesen om at det eksisterer en særlig forbindelse mellom kongen og de himmelske foreteelser, rent konkret stjerner, sol, måne og andre planeter. Inntrykket av at kongen styrer under himmelens beskjermelse befestes av billedkunstnere og musikere, spesielt trompetister.

I narretoget til Peder Paarses ære i fjerde bok der helten, som nettopp er løslatt fra dårekisten, ledes ut av byen som om han var konge - alternativt en sankt Jørgens legg eller sankt Gjertruds finger - opptrer også en trompeter. Det kraftfulle ved trompetspillet til Emanuel fremheves, og det sammenlignes med musikken i himmelen. «Emanuel» eller «Immanuel» betyr «Gud med oss» og er navnet på barnet som Jesaja spår skal bli født som Guds tegn. I Matt 1,23 vises det til dette skriftstedet, idet verset om Immanuel oppfattes som et varsel om Jesu fødsel. Budskapet til Jesaja er at menneskene ikke skal frykte, men tro på Gud; Immanuel er et tegn på Guds makt til å hjelpe menneskene. Også trompetspilleren Emanuel foran i opptoget har en viss kraft, men selv om han blåser like sterkt som de gjør på Skagen, der elementene ofte står på høyt volum, evner han ikke mer enn å skape litt ekko fra rådhuset.* Dette minner om israelittene som vandret rundt Jeriko. På Herrens bud blåste prestene på horn, og folket ropte slik at byens murer raste sammen. Kraften ligger hverken hos hornene eller folket, men hos Gud. Til tross for den til sammenligning langt mindre imponerende virkning er borgermesteren og de gamle koner rørt til tårer over Emanuels prestasjon. Det betyr at menneskene lar seg forføre av slikt spill som trompetspillere som Emanuel, åpenbart en studert musiker og komponist, varter opp med under hyllesten til kremmeren, den store general, kaptein og dommer, Peder Paars.

Christian 4s kroningsfest, som innvarsler den ødsle feiring av det oldenborgske kongehus.


Ved hjelp av gullkrone, hermelinskappe, silkedrakt og -hoser og stasparykk, òg panegyrikk, kontrafeier, trompetspill og kastratsang, avrundet av Castrum doloris forvandles den ringe maddik/oldenborger til en gudelignende fyrste. Skjønt når man betrakter portretter av Frederik 4, dukker spørsmålet opp: Hva slags skapning er egentlig dette?

                                     Frederik 4 (konge 1699-1730)

Folket i Martinia elsker flitter og stas, særlig nye klesmoter. Den første martianeren som fikk prøve Niels Klims parykk, utbrøt: Jeg ligner gudene! Illustrasjon fra førsteutgaven (1741).

På slutten av satiren er Holberg kommet til oppsummeringen av menneskets dåraktighet, og her bør leseren sirkle inn hovedstadsdåren som trodde alle skip som løp inn til havnebyen tilhørte ham, nemlig danskekongen; københavnerne som ikke ler av kongens dårskap, bør nok tas med i betraktningen. Et slikt menneske er et dyr som påkaller gråt eller latter:

                                                 

"Det allerædelste i Skabningen det er, Det allerhæsligste sig dog i Levnet teer, Der skabt er alle ting paa Jorden at regiere, Men af en Jord-klimp sig dog lader coujonere, Der en fornuftig Siæl til Lod bekommet har, Er der for just Tyran, just derfor eene Nar, Der meget viislig kand om alting raisonnere, For Passioner dog kand intet practisere, Hvis Laab og Levneds tid saa kort og stakket er, Som dets dessein er stort, det langt i tiden seer. I daarlig viidenskab, der er saa meget grundig, I importante ting som det er dum, vandkundig:" Holberg henviser her til 1. Mos: "1:27 Und Gott schuf den Menschen ihm zum Bilde, zum Bilde Gottes schuf er ihn; und schuf sie einen Mann und ein Weib. 1:28 Und Gott segnete sie und sprach zu ihnen: Seid fruchtbar und mehrt euch und füllt die Erde und macht sie euch untertan und herrscht über die Fische im Meer und über die Vögel unter dem Himmel und über alles Getier, das auf Erden kriecht." Mennesket er skapt til å herske over alt på jorden, men lar seg kujonere av en "Jord-klimp". I 2 Mos fortelles det om skapelsen av mennesket: "2:7 Und Gott der HERR machte den Menschen aus einem Erdenkloß, uns blies ihm ein den lebendigen Odem in seine Nase. Und also ward der Mensch eine lebendige Seele." Holberg var motstander av en billedlig fremstilling av Skriften ("Epistel 236"), så disse middelalderlige illustrasjonene poster jeg for egen regning.                              Gud skaper mennesket av en jordklump.                                     Mennesket blir en levende sjel. Alle mennesker er skapt av jord og vil bli til jord. Dette berøres i satirens begynnelse, hvor Holberg etterlyser at mennesket i sitt korte jordeliv tenker mindre på verdslig tant og mer på det som skal skje etter døden; her er det nærliggende å tenke på dommedag, da Gud skal dømme levende og døde. Også oldenborgere er skapt av en jordklump, liksom maddiker og kålormer, noe som er det siste man vil tenke på når de poserer i kroningsdrakt på kontrafeiene eller ligger på Castrum doloris etter sin død. Snarere kan det hevdes at seremoniellet eller all "allarm" rundt kongens forgjengelige korpus er egnet til å skjule det faktum at han er en jordklump eller et åtsel. Enevoldskongen anses å stå i en særlig forbindelse med himmelen, og Kongeloven påbyr at han skal dyrkes som det "ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene".                    Christian 5s salving i Frederiksborg slottskirke i 1671.                                   Fra Thomas Kingos "Hosianna":       Dag op, i salig Tiid, ald Nordens Held og Ære!             Dig denne store Dag skal lykkelig indbære             Til langsom Ævighed, med Seyer, Fryd og Fred!             I TVILLING-RIGER skal med Himlen blive ved!             Dag op, i salig Tiid, Sølv-Øyet Østen-Skandse,             Lad Solen deylig frem i Purpur-Kaaben svandse,             Og leg en Himmel-smiil paa alle Ting du seer,             At de sig yndelig mod denne Dag beteer.             Gyd, Himmel, Naade ned aff alle din Kanter,             Og haf et Øye paa de vide Throne-Planter,             Som sig ved denne Dag skal feste stadig Rood,             Os sprude Grene frem aff lutter Konge-Blood.             Deel, Himmel, og et Blink udaff en lyksom Stierne             Med mig som ikke kand, men vilde dog saa gierne,             Tilegne denne Dag sin ræt Livagtig Skik,             Da NORDENS ARVE-SØN med egen Krone gik. Kongeloven fremstår som et brudd mot Moseloven, som innledes slik: "20:2 Ich bin der HERR, dein Gott, der ich dich aus Ägyptenland, aus dem Diensthause, geführt habe. 20:3 Du sollst keine anderen Götter neben mir haben. 20:4 Du sollst dir kein Bildnis noch irgend ein Gleichnis machen, weder des, das oben im Himmel, noch des, das unten auf Erden, oder des, das im Wasser unter der Erde ist. 20:5 Bete sie nicht an und diene ihnen nicht. Denn ich, der HERR, dein Gott, bin ein eifriger Gott, der da heimsucht der Väter Missetat an den Kindern bis in das dritte und vierte Glied, die mich hassen; 20:6 und tue Barmherzigkeit an vielen Tausenden, die mich liebhaben und meine Gebote halten." Temaet brudd på Moseloven finnes også omtalt tidligere i satiren, og det dreier seg utvilsomt om forsyndelse mot "20:13 Du sollst nicht töten." I innlegget 25.6 om satirens første del skriver jeg: "Frihet kan ikke innføres blant menneskene, for da ville brutaliteten utfolde seg; bror trekke sverdet mot bror; far krige mot sønn og sønn mot far. Når riset er brutt, ser man straks menneskene svømme i menneskeblod; idet Moseloven mister sin makt, blir Guds egen stad til en røverkule." Nettopp slike krigerske tilstander preger den polerte staden personen fra månen faller ned i, utvilsomt København. Konklusjonen lyder: Moses' lov har tapt sin styrke i København; her er det Kongeloven som gjelder; bror (Danmark) kriger mot bror (Sverige), og når byer oversvømmes av menneskeblod, er det full fest. Kongeloven bestemmer blant annet følgende: "Skal derfor ogsaa Kongen allene have højeste magt og myndighed til at giøre love og forordninger efter sin egen gode villie og velbehag at forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love (...) Kongen skal ene have vaabens og væbnings magt, at føre krig, slutte og ophæve forbund, med hvem, og naar han det got befinder (...) Det er verdt å notere seg den åpenbare motsetning mellom Moselovens opprinnelig sjette bud: "Du skal ikke slå ihjel" og Kongeloven punkt 5 som fastslår at kongen har makt til å føre krig med hvem og når han finner det for godt; en rettighet danskekongen ikke nølte med å bruke.                                                      * Det har vært vanlig å anta at den ikke navngitte byen der Peder Paars og følge går i land i fjerde bok, er Skagen. Dette er utenkelig. Skagen var blitt rammet av flere fryktelige stormer, og på begynnelsen av 1600-tallet var fisket inne i en nedgangsperiode. Skagen hadde dessuten ingen havn, slik at båtene måtte trekkes opp på land. I eposet fortelles det at Paars og følge ledes i prosesjon gjennom «Stadens Port», noe som forutsetter en større byport eller flere og selvfølgelig en bymur. Skagen hadde imidlertid ingen bymur, noe for øvrig svært få danske byer hadde. (Jfr. kapitlet "Landet --" i Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, der jeg argumenterer for at byen er Flensburg med den berømmelige Nørreport oppført 1595/96 med Christian 4s valgspråk Regna firmat pietas / RFP.)

eneveldet som et prosjekt

Kommentarer til Den politiske Kandstøber ("Democritus og Heraclitus") XXIV

Redigert utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter:

Den fremmede personen som Peder Paars og følge møter på Anholt etter grunnstøtingen, legger for dagen en særlig interesse for jaktens last, og spør: «hvad haver I for Vare». Siden de nylig støtte an, mener han det er fullt mulig å berge varene, og etter at Paarses kiste full av finere tekstiler, pels, pyntebesetning, sølvsaker og pepperkaker er brakt i trygghet, styrter alle ut til det sønderrevne skroget. Eposets poet, Hans Mikkelsen, forteller at han «paa en Prick / Altsammen kunde læt opregne og beskrive, / Et fuldt Register paa den heele Cargo give […]» Det betyr at det eksisterer en detaljert skriftlig oversikt over hele lasten som ble reddet fra vraket, som Mikkelsen har anledning til å lese. Dette er formodentlig en hentydning til et spesielt register, Øresundstollregnskapene, der med få unntak all fortolling av skip og last som er blitt anholdt ved Kronborg slott er nøyaktig nedtegnet.

      Anholtingene er ikke bare interessert i å bemektige seg cargoen til Paars. I fredsslutningen etter «slaget» på Anholts strand lyder krigsskadeerstatningens punkt 4: Paars og følge skal betale «Kioele, Trøye, Samt heele bierget Gods». Undertøyet derimot skal de overvunne få beholde, sammen med kobbermynten. Her ser vi at kjole og trøye nevnes sammen med det bergede godset, noe som kan understøtte hypotesen om at Paarses jakt for en stor del er lastet med de viktige importartiklene til Danmark på denne tiden, navnlig finere tekstiler og de andre artiklene som er nevnt under omtalen av kremmerens reisekiste; typiske eksempler på varer Holberg forteller danskene har begjærlighet etter, og som kun tjener til vellyst (jfr. innlegg XIV). Disse varene er det tydeligvis stor interesse for på Anholt.

      Den fremmede opplyser følgende om stedet de er kommet til: «Det Eyland Anholt heder». Det er verdt å merke seg at «eyland» eller «øland» ofte er blitt

brukt om Danmark, som er en nasjon bestående av flere øyer. Navnet

«Anholt» er forklart i en av Just Justesens noter: «Saa kaldet, fordi det holder Skibe an. Vid: Ped: Syvs Ordsprog […]» Forklaringen medfører ikke riktighet. Dette er selvfølgelig Holberg klar over, noe som åpner for å tolke noten satirisk. Den viktigste inntektskilden på eposets Anholt er plyndringen av skip som strander på øya. Den påfallende hjelpsomme mannen tenner ild for de skibbrudne på klinten, noe som tyder på at det ikke har vært ild der tidligere, det vil trolig si i øyas fyr. Historien har mange eksempler på at folk lot være å skjøtte vedlikeholdsplikten på steder der det var fyr, og det er nok denne kjensgjerning Holberg sikter til. Bare ved sin beliggenhet er Anholt en fare for skipstrafikken om natten og ved dårlig sikt. Derfor ble et av Danmarks aller første fyr bygget på Anholt, og øyboerne hadde plikt til å sørge for at det var tent, noe som slett ikke alltid ble etterfulgt. Forfatteren antyder slik sett at anholtingene unnlater å tenne fyret for at skip skal grunnstøte, ettersom ran av skipsvrak og sjøfarende er viktigste næring i dette øylandet, for øvrig en ikke uvanlig inntektskilde tidligere for folk som bodde ved sjøen. Når den fremmede endelig sørger for lys fra klinten, er det neppe av omtanke for de skibbrudne, men av selvisk interesse for deres last.

      Skjebnen til Paars, klærne og cargoen hans kan ikke annet enn bringe

tanken hen på øylandet Danmark selv, som i kraft av sin geografiske

beliggenhet på begge sider av den trangeste del av Øresund kunne holde

skip an for å innkreve toll. 

Den første kjente befestning på det strategisk viktige stedet er Krogen, som ble oppført av Erik av Pommern rundt 1420 med det formål å innkreve avgift av skipene som passerte. Siden ble Kronborg bygget av Frederik 2 1574–85 på restene av Krogen. De utenlandske skipene som ble anholdt ved Kronborg, opplevde det etter hvert som et ran i takt med at tollsatsen stadig ble øket for å dekke danskekongens behov for mynt. Sundtollen gjorde et stort hopp da Peder Oxe (1520–75) fikk endret bestemmelsen slik at det ikke lenger var skipet, men lasten eller cargoen som avgjorde størrelsen på tollen. Reformen førte til en tredobling av inntektene og bidrog i vesentlig grad til at Danmark klarte å redde seg ut av den økonomiske krisen landet havnet i etter Syvårskrigen. Noten som oppgir etymologien til «Anholt», viser da også til Plautus’ komedie Menaechmi, der den gamle greske havnebyen Epidamnos, dagens Dürres i Albania, fremstilles som en lastenes by. Justesen siterer en linje på latin som kan oversettes slik til dansk: «Derfor er der givet denne by navnet Epidamnus, fordi ingen skilles herfra uden tab (damnum).» (LHS) Dette er nok en understrekning av at øylandet der Paars strander, flår fremmede.

      Opplysningen om den nøyaktige registreringen av de konfiskerte

varene antyder at dette ikke bare peker mot de tilfeller der strandbefokningen

bemektiger seg vrakgods i strid med loven. Ranet av fremmede og deres skipscargo angår hele øylandet Anholt og virker institusjonalisert. Den kjensgjerning at størstedelen av inntektene fra plyndringen av de sjøfarende går i lommene til fogd Woldemar, Anholts hersker, kan peke mot Danmarksriket; Sundtollen gikk nemlig rett i danskekongens egen kiste. Woldemar styrer for øvrig etter en hemmelig lov, noe som minner om forholdene i Danmark. Kongeloven (1665) var i praksis ukjent for folket inntil Holberg publiserte den i Dannemarks og Norges Beskrivelse i 1729. Riktignok ble Kongeloven utgitt av Frederik 4 i 1709, men da kun i en kostbar utgave beregnet for et svært begrenset publikum.
      Danskekongen satte en god del av tollinntektene i sirkulasjon i sitt eget land, slik at det også dryppet noe på undersåttene. Slik sett kunne det hevdes at den fremmedes utsagn «Hver lever Christelig og nærer sig af Vrag», viser til Danmark, så fremt «Vrag» byttes ut med skipene som ble avkrevet toll ved Kronborg. Mikkelsens påpekning av at den gamle skikken med plyndring av skip er en akseptert del av et kristent regime, kan tolkes som et fordekt utsagn om at Danmark – et kristent kongerike – anholder fremmede skipene for å slå kloa i eiernes penger, skjønt det rent formelt handler om en nøktern registrering av varelasten i den hensikt å fastsette tollavgiften.

      Det er verdt å merke seg at innholdet i kremmerens reisekiste, som peker mot import av "vellystartikler" (innlegg XIV), knyttes til ran av skipslast. I det førsiterte avsnittet i "Handelen" skriver Holberg følgende:

"Naar man eftertænker, at Dannemark ingen exporter har eller vahre at udføre, og, naar man tilligemed betragter den store begierlighed dette folk har til fremmede vahre endogsaa dem, der allene tiene til vellyst, item at faa ting her udi landet blive fabrikerede, da kand man fast ikke begribe, hvorledes der endnu kand være rede penge tilbage."

Svaret på hvorledes det ennå kunne være rede penger tilbake i Danmark, er utvilsomt Øresundstollen. Dersom ikke kongen hadde kunnet øse av denne kilden, ville han neppe kunnet omgi seg med all den pomp og pakt som preget kongehuset. Fornemme københavnere ville heller neppe kunnet kle og utstyre seg slik som den "velfornemme kremmer" Peder Paars, i kjol av sars, vest i kalemank med silkeknapper, kastorhatt og rulærssko.

                                         Frederik 4 (1671-1730).

Det råder i dag liten tvil om at den innbringende Sundtollen fikk fatale

følger for det lille landet som lå så gunstig plassert på hver side av Øresund,

et av verdens mest trafikkerte streder. Man kan ikke ustraffet rane

fremmede nasjoner for store summer over lengre tid, en kjensgjerning

som kan ha vært innlysende for Holberg. Det var riktignok ikke tollinnkrevingen

som sådan det ble reagert på; kongen bidrog med gjenytelser som jakt på pirater og oppsetting av sjømerker, men størrelsen på tollen. Etter hvert fungerte denne som en ren inntektskilde for kongen, og alt i 1594 sammenligner presten Jon Jensen Kolding Øresundstollen med en gullgruve og Danmark med Arabia og Spania og andre land med tilgang på rike metallforekomster: 

«Thi landet frembringer – bortset fra metalminer – sine egne vældige rigdomme. Til visse er nemlig denne Balterhavets munding en sand guldgrube og ægte vingård. Havet flyder nemlig med vin og guld. I kraft af disse umådelige årlige indtægter vokser kongens skatkammer og rigdomme …» 

På Holbergs tid var Sundtollen en fast institusjon, i praksis regale (kongelig rettighet), og neppe tema for åpen debatt.

Kommentarer til Den politiske Kandstøber ("Democritus og Heraclitus") XXIII

Temaet mot slutten av satiren er altså menneskets manglende erkjennelse av sin litenhet under himmelen - i universet. Tvert imot tar enkelte mål av seg til å vandre blant stjerner. Den første som begir seg ut på en slik himmelferd, er forløperen til de romerske keisere, Julius Caesar, angivelig av gudeætt. Dette skjer riktignok etter herskerens død slik at andre må bevitne det. Den som redebon tar på seg oppdraget, er poeten, som lønnes deretter. Målskiven for Holbergs satire er likevel ikke antikkens romerske autokrati og dets øyenskalker, men forholdene i samtidens Danmark. Personen som falt ned fra månen, landet som nevnt i en polert by midt i Europa, og når Lappland regnes med, kan den identifiseres som København, eneveldets navle. Danske poeter rimet i vei, liksom de romerske, for å opphøye enevoldsfyrsten; også malere, billedhuggere og andre kunstnere bidrog til å skape inntrykket av at sol, måne og stjerner brydde seg om et dødelig menneske, "en orm en ussel Stakkel". 
      
Her skal to av Thomas Kingos hyllestdikt til Christian 5 siteres:

"Dend Stoormægtige Monarkis Konning CHRISTIAN den Femtis, Konge til Danmark og Norge, etc: Hans Mayestæts lykkelige Igienkombst fra Holstein til Fyen, dend 29. April. Anno 1679.

Til Lykke.
BReed ud dit Blomster-Telt, du Kongens FødeMaaned!
Bedugge krafftelig dend Jord, hvor før laa daaned
Dend Vintertvungne Rood! dryb ned til velkoms Tegn,
Mod Kongens Komme med en frugtbar Qvege-Regn!
Smul saa, du Himmel-Sool, med Dugfuld Pipe-Øye
Bag Aske-farved Sky! Lad dine Straaler bøye
Til Jordens Grylde-Frøe, at det kand Hierte faa
Og for sin Kongis Food smuk Himmel-farved staa!"

"Tide-Tanker, Eller Allerunderdanigst Hierte-meent Nyt-Aars Ynske, Til Den Stormægtigste Enevolds-Herre, Kong Christian dend Femte, Konge til Danmark og Norge, de Wenders og Gothers, Hertug udi Sleßvig, Holsten, Stormarn og Dytmersken, Greve udi Oldenborg og Delmenhorst, Ved Indgangen af det Aar 1690.

Du Tidens Kiøre-Svend, som Sool og Maane driver
Ved Himlens Tøjel, og alt i din Sirkel bliver.
Spend fra det gamle Aar! velt i Bag-Tidens Slug,
Alt af dit Age-Læs, der ej bør have Brug!
Spend for Nyt-Aar igien, op ad Stenbukkens Bakke,
Rend, til du ham igien i Hasen ind kand hakke,
Naar du har faret om og seet ald Nordens Egn,
Lyksaliggiort udi hver Tidemaal og Tegn.
Driv Lykke midlertid, med hver en Sool og Stierne,
Op for Kong Christian den Femte, Fromheds Kierne,
Vend Tidens Hiul herom for Kongen mange Aar, 

Til Hand (trods Nid og Hevn) paa hver sin Uven gaar."

Michael van Havens allegoriske maleri av Christian 5 på tronen i Frederiksborg slottskirke under salvingen i 1670. Kongen, særlig ansiktet og hermelinskraven, er fremstilt badet i himmelsk lys, og det blåses i trompeter, også dette fra oven. I henhold til eneveldig kongeideologi var Christian blitt kronet av Gud i samme øyeblikk som den gamle konge lukket sine øyne.

I "De u-synlige" (1731) uttaler Harlekin at kjærligheten har ført til at han kan dikte om kapp med den beste "kroned Poet". Under replikkvekslingen på slutten der han trygler Colombine om å ta ham til nåde igjen, beskriver han seg selv som "din (Colombines) ringe Jordklimp". I neste replikk utbroderer han sin egen usselhet: "Over din indtil Døden forbundne ringe Madik, Kaalorm og Oldenborger." Jeg vil i et senere innlegg argumentere for at den ringe "Jordklimp", ordet er også brukt på slutten av satiren, og ringe "Madik" faktisk er en oldenborger. En slik identifikasjon kan understøttes av anekdoten som fortelles rett etter linjene om det usle kreatur som tror måne, sol og stjerner er dannet for hans skyld. Dette er altså dåraktig, og her går Holberg langt tilbake i tid, til en ganske annen by, det vil si enn København, nemlig Athen, der de lo av en borger som trodde alle skip som anløp Pireus tilhørte ham. Passasjen kan forstås slik at det i København foregår dårskap som ikke påtales av københavnerne. Anekdoten må ha interessert Holberg for han omtaler den i alt tre andre steder (jfr. Ludvig Holbergs Skrifter; kommentaren er ikke fullført: i tillegg til de anførte eksempler finnes ett i "Tredje Levnedsbrev"). I "Epistel 122, Tomus II" er rammen rundt anekdoten nær sagt identisk med satirens; epistelen innledes som følger:

"Intet er større Beviis paa daarlig Hovmod end dette, nemlig, at et Menneske bilder sig ind, den heele store Verden at være skabt for dets Skyld. En fattig Borger udi Athenen bildte sig fordum ind, at alle Skibe, som komme udi Stadens Havn, hørte ham til, og derfore blev dømt til at have en Skrue løs udi Hovedet. Hvad maa man da ikke dømme om Mennesker, hvilke i Henseende til den store Verden kand ikke anderledes agtes end som nogle usle smaa Orme, der krybe paa en liden Tue, naar de bilde sig ind, at den vidtløftige Verdens Skabning er for deres Skyld. Man kand nogenledes undskylde vore Forfædre, efterdi de ingen Idée have havt om Verden, men meenet, at Jorden befattede den største Deel af Skabningen, at Solen var et Corpus som Amager eller Salt-Holmen, og at Stjernerne vare nogle smaa Blommer, som vare satte til Zirat paa Himmelen. Men efter Astronomiens Forbedring, og efter den Oplysning man haver faaet ved Perspectiver, da man er bleven overbeviset om, at hver Stjerne er en Soel, og at enhver Soel kand være en Million gang større end Jorden, item at vi med vore Øyne see utallige Stjerner eller Verdener, og end utallige fleere med Perspectiver, saa at Skabningen for os synes u-endelig; ja saa stor, at det er ubegribeligt for Fornuften, hvorledes en saa liden Plet som vor Jord kand komme under GUds Direction, med mindre vi forestille os GUds Immensitet og U-endelighed."

Den usle ormen som tror seg ha innvirkning på de himmelske forhold, er enevoldsfyrsten; henholdsvis den romerske keiser og danskekongen. En hovedkilde til danskekongens inntekter het Øresundstollen. Hver gang et skip ankom Helsingør, kunne kongen glede seg i København. Monarken mente nemlig at han eide Sundet og hadde rett til å kreve så mye toll av cargoen som han lystet. Dette "ranet" dannet grunnlag for den pomp og prakt som preget det danske kongehus og hoff. Dette utpeker ifølge Holberg kongen til en stor dåre. Historien skulle vise at forfatteren hadde rett. I Danmark i Skåne – en usentimental rejse har Palle Lauring oppsummert noe av bakgrunnen for Danmarks fall fra stormaktstinden:

"Øresund, dejlige Øresund, strømmen fuld af sild, skibe, penge og blod. I

fem hundrede år persede vi penge ud af alverdens skippere her. I bytte gav

vi Skåne, Halland, Blekinge, Gotland og Øsel. Plus hvad vi gavmildt udleverede

af norsk land. Hvor meget man så vil beregne de fem hundrede års

toldindtægter til, var det en dårlig handel."

"Om Kronborg skrev forfatteren Jon Jensen Kolding i sin Danmarksbeskrivelse fra 1594:

'Ude på Sjællands kystside stråler Kronborg Slot, der er en overordentlig stærk og uindtagelige fæstning- Slottet der er virkelig storslået opført. …. Overfor på Skånes bred ligger en anden fæstning magen til, som hedder Helsingborg Slot. På begge sider af sundet findes en vældig mængde krigsmaskiner, der er stillede op der til skræk og advarsel for fartøjer, der skjult og uden tilladelse forsøger at sejle forbi og unddrage sig den told de skylder. For på dette sted skal der takket være naturen, der er skabt dertil, ….. aflægges regnskab for varer, der udføres eller indføres. …. De søfarende er nemlig tvunget til …. at sejle ind i dette bælts smalle passage imellem de to fæstninger.'” (HistorieLab)

                                                forts.