SKYTTEN EKDAL OG DE HOLLANDSKE                                             TYVHOGGERNE

Den store ulykke i familien Ekdals liv er avsløringen av gamle Ekdals tyvhogst på statens grunn, en utilslørt referanse til rettssaken mot proprietær Jens Nicolai Jenssen, som baserte seg på forstmester P.C Asbjørnsens undersøkelser og innstilling. Hovedtiltalen lød på delaktighet i tyveri av tømmer fra statens skoger. Advokat Bernhard Dunker sørget for å få kaksen Jenssen, som åpenbart var skyldig, frifunnet i Høyesterett. En småkar i sammenligning, en husmann, ble dømt for tyvhogst i en lavere rettsinstans. Kort etter begikk han selvmord. (For opplysninger om rettssaken, se Truls Gjefsen, Peter Christen Asbjørnsen - diger og folkesæl.) 

Det er ikke noe sted far og sønn Ekdal heller vil være enn inne på loftet, hvor de i fantasien forvandler ribbede tørre juletrær, kaniner og høner til frisk storskog med fryktinngydende bamser og prektig storfugl. 

"GREGERS ser deltagende på ham (gamle Ekdal): Og nu jager De aldrig mere. 

EKDAL: Å, skal ikke sige det, far. Jager nok en gang iblandt. Ja, ikke på den måden, da. For skogen, ser De, – skogen, skogen –! (drikker) Står skogen bra’ deroppe nu?

GREGERS: Ikke så gild som i Deres tid. Den er hugget svært ud.

EKDAL: Hugget ud? ( sagtere og ligesom ræd) Det er farlig gerning, det. Det dra’r efter sig. Der er hævn i skogen."  

"Ekdal" = "ek-dal", et konstruert stedsnavn som sikter til en dal der det vokser mye eik.* På 1800-tallet var det svært lite eikeskog igjen i Norge. Dette kunne Asbjørnsen raskt konstatere da han i 1859 innledet sitt første oppdrag for Indredepartementet med å undersøke rester av eikeskog ved Mandal. I sin innberetning forklarer Asbjørnsen hvordan først vikingenes strandhogg, siden hanseatenes og hollendernes omfattende uthogging hadde rasert eikeskogen og lagt rike skoger øde (Gjefsen, s. 287). 

Felles for tyvhoggerne var behovet for eik til skipstømmer, noe som bringer tanken hen på det ekdalske lofts arvelater: "den flyvendes Hollænderen". Tidsepoken de store oppdagelser - den nye verdens rikdom; ostindiahandelen; hollandske, engelske og danske kompanier, kolonier, jakten på passasjer - baserte seg på seilskuter med skrog av eikeplanker. Kort sagt: uthogging av eikeskog! Desto større forbruk av eksotiske varer, jo mer rasering av skogen. Sagnfiguren den flyvende hollenderen er innbegrepet av europeernes jakt på merkantil fortjeneste der hollenderne stod i fremste rekke; et hybrisprosjekt som påkalte Guds hevn - "der er hævn i skogen", nemlig når menneskene hugger den ned.

                  Willem van de Velde d.y., "Hollandske skip ved havblikk" (ca. 1665). 

Men hollenderne trengte eikeplank til mer enn skuter. De store oppdagelser var det hollandske maleriets gullalder, og man antar at det ble skapt flere  millioner bilder. I tiden før lerretet ble tatt i bruk, var treplater vanlig underlag for malerier.  Til dette formålet foretrakk de hollandske malerne – Nord-Europas største billedmestere – eik, og de eldste hollandske maleriene er gjerne malt på eiketavler. Skjønt eikeplaten forsvant ikke med en gang da lerret ble tatt i bruk på 1400-tallet; i en overgangsperiode, faktisk til langt inn på 1600-tallet, ble lerret og eik brukt om hverandre. For eksempel er flere av maleriene til Rubens malt på eik, deriblant «Villsvinjakt». 

           Rubens "Villsvinjakt" (1615-20), Die Königliche Gemäldegalerie, Dresden.

Det høyt priste norske nasjonalmaleriet, både Dahls og Gudes landskaper og Tidemands folkelivsbilder, baserer seg i siste instans på gamle hollandske tavler fremstilt av eik, i flere tilfeller norsk. Med sine mesterpensler hadde hollenderne satt standarden for all senere malerkunst i Nord-Europa. De norske eventyrillustratørene som Tidemand og Gude, Eckersberg, Werenskiold og Kittelsen; alle stod i gjeld til de hollandske mesteres evne til å skape naturtro folkelivsbilder og forheksende landskaper med ville dyr og fugler på eikeplank. 

* Ekdal sikter trolig samtidig til I.C. Dahl, det norske landskapsmaleriets far, som Ibsen besøkte i Dresden i 1852. Dahl hadde bodd i Dresden siden 1818 og innledet karrieren som landskapsmaler med å kopiere de hollandske mestere. Viktige forbilder for Dahl er Allaert van Everdingen
og Jacob van Ruisdael, som begge har malt en rekke landskaper på eiketavle.

           Landskap av Jacob van Ruisdael (1628/9-1682), malt på treplate 

                                                ("oil on panel"), trolig av eik.

                                             

                      "Professor Dahl ved staffeliet", malt av sønnen Siegwald Dahl i 1848.

                                                   I.C. Dahl, "Fra Stalheim", 1842.

Dagens facebook-innlegg (redigert)

Å SKYTE DE BJØRNER NI ... 

I 1883, året før utgivelsen av Vildanden, utkom Asbjørnsen og Moes illustrerte Eventyrbog for Børn (første hefte), et verk som er blitt stående som et lysende eksempel på norsk bokillustrasjon. Det er kjent at Ibsen skaffet seg boken. Med illustrasjonsløftet for de norske folkeeventyrene, der flere av de mest betydningsfulle malerne bidrog, befinner vi oss i brennpunktet for Ibsens lidenskap, billedkunst. En lidenskap som har sine røtter i et avlukke på Venstøp mer enn førti år tilbake i tid. Den første illustrerte eventyrutgaven, Norske Folke- og Huldre-Eventyr, ble utgitt i 1879. Bøker med bilder i er et sentralt tema i Vildanden. 

Gamle Ekdal, forhenværende storskytte, lystig løytnant og slurvete skogoppmåler (annen akt): "(...) Men tør nok sige, jeg har været en glup jæger, jeg. Bjørn har jeg også skudt. Har skudt hele ni."

Historien refererer til skytten, forstmannen og eventyrsamleren P.C. Asbjørnsens "Matthias Skytters Historier":

"Han (Matthias Skytter) pratet om alt mulig, om jakt og jaktvesen, og om hvor urimelig det var at Ola Gjørtier, som var Gjerdrum-sokning, skulle sette opp fuglestokker i Solbergmarka; dertil fikk jeg historien om de ni bjørnene som Matthias skulle ha skutt, hans reise til Hallingdal da presten flyttet, og en mengde bare altfor sanne bemerkninger om hvor ille og ufornuftig Gjerdrumsokningene fór med almenningen sin, og meget mere som jeg nu ikke minnes."

Ekdals tyvhugst, som førte til dom og fengselsstraff, refererer generelt til Asbjørnsens kamp mot "tyvhugsttrollet", der allmenningen var et sentralt begrep, og spesielt til saken mot proprietær Jens Nicolay Jenssen.

Under nasjonalromantikken var skytten med bakgrunn i bondekulturen et kjært ikon. Bilde t.v.: Johan Fredrik Eckersberg, "En Bjørnejagt". Bilde t.h.: Adolph Tidemand, "Bjørnejægernes Hjemkomst". Begge trykket i Christian Tønsberg, "Norske Folkelivsbilleder" II, 1858. Ibsen har skrevet tekst til to av "folkelivsbildene" i dette bindet: Tidemands "Et Gravøl" og Knud Bergsliens "En "Brudevielse". Både Eckersberg og Tidemand var blant illustratørene av Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger.

Dagens facebookinnlegg - Det er ikke bare Holberg som har sett det litterære potensial i Christian 4s historie 

                                                     H.C. Andersen (August Grahl, 1846)

KONGENS NYE KLÆR / CHRISTIAN 4 OG DE HOLLANDSKE SILKEVEVERNE

I mars 1620 meddelte Christian 4 Riksrådet at han hadde "riget til bestyrkelse og fordel” latt bestille adskillige gode håndverkere fra Nederlandene, som han regnet med ville ankomme til København i løpet av våren. Kongen ble på denne tiden bestormet av en rekke utenlandske prosjektmakere som ville bistå ham med opprettelse av industriforetak, og desto mer fantasifulle, jo mer lydhør var kongen. Det viste seg da også at de omtalte håndverkere skulle starte silkeproduksjon i Danmark. Allerede 1. mai satt de nederlandske håndverkerne bak vevene sine i Silkegade. Men neppe var silkeproduksjonen kommet i gang, før problemene viste sig, og i 1624 endte Silkeverket som en dundrende fiasko. (Jfr. Benito Scocozza, "Christian 4.")

Bilde øverst: F.C. Lunds tegning av Karel van Mander IIs gobelin "Christian 4s kroningstog".
Bilde nederst: Vilhelm Pedersens illustrasjon til H.C. Andersens "Kejserens nye Klæder".


ALVEKONGENS SYV DØTRE / CHRISTIAN 4 OG HANS SYV DØTRE MED KIRSTEN MUNK

I Peer Gynt er en scene der tittelfiguren bergtas. Fjellets fyrste er Dovregubben, som dels står i gjeld til H.C. Andersens eventyr «Elverhøj» (1845). Det satiriske eventyret er skrevet i dialog med Heibergs kongelige bestillingsverk Elverhøj (1828). Eventyret skildrer et møte mellom en norsk trollkonge og hans to uoppdragne sønner fra Dovrefjell og den danske Alvekongen (Elverkongen). I Heibergs Elverhøj blir Alvekongen beseiret av Christian 4.

        Johan Christian Ryge som Christian 4 i Elverhøj. Karel van Mander IIIs portretter har
    vært retningsgivende for kongens kostyme, hår- og skjegg. Tegnet og kolorert av Chr. Bruun.
                                   "Ex. af Danske Theater-Costumer, 2. samling 1828".

Så kunne man forvente at Alvekongen i Andersens eventyr hadde Heibergs Alvekongen (Ellekongen) som forlegg, men slik er det ikke. En nærlesning av teksten avslører noe besynderlig: Alvekongens familieforhold minner påfallende om Christian 4s. Eventyrets alvekonge har syv døtre. Det hadde Christian 4 også, nemlig med Kirsten Munk . Og disse kunne være skikkelig trollete; både Kirsten og døtrene hennes var beryktet for munnhuggeri og voldsomt temperament. Videre råder det flere sammenfall mellom enkelte av Christians døtre og Alvekongens, blant annet følgende:

"[…] saa kaldte han den yngste af sine Døttre frem; hun var så spinkel og klar, som Maaneskin, hun var den fineste af alle Søstrene; hun tog en hvid Pind i Munden, og saa var hun rent borte, det var hendes Kunst."

Christian var av den oppfatning at Kirstens yngste datter, Dorothea Elisabeth, ikke var hans, og han refererte til henne som «den kasserte frøken». Piken ble etter hvert sendt bort og endte i kloster.

"'Ho, ho!' sagde Trold-Gubben, 'slap det derud. Men hvad kan den Syvende og Sidste?'
«Den Sjette kommer før den Syvende!» sagde Elverkongen, for han kunne regne, men den Sjette ville ikke rigtig komme frem.
'Jeg kan kun sige Folk Sandhed!' sagde hun, 'mig bryder Ingen sig om, og
jeg har nok at gøre med at sye på mit Liigtøj!'"

Dette minner om Christian 4s mest berømte datter, Leonora Christina, som ble anklaget for å ha deltatt i landsforræderiet til mannen, Corfitz Ulfeldt, og satt fengslet i Blåtårn i 22 år. Her benyttet hun tiden til å sy på sitt liktøy som en dydig protestantisk matrone, mens hun stadig fastholdt at hun hadde sagt sannheten.

Kvinne for sin kastor. 

(Gerrit van Honthorsts portrett av Leonora Christina, 1647)

                                    Kristian Zahrtmann, "Leonora Christina i fengsel", 1875.

FREMDRIFTSPLAN FOR BLOGGEN DET LÆRDE HOLLAND (under arbeid)

Den videre gjennomgang av Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat vil bli utsatt i perioder på grunn av et samarbeidsprosjekt med museumsfotograf Nils Torske ved Levanger Fotomuseum om Ibsens Vildanden (1884). Jeg har foreløpig planlagt fire nye innlegg om komedien.

(6)  I scenen mellom Tyboe og Jesper der krigsmannens hollandske kallenavn, "den brabandske Jacob", avsløres, uttrykker Jacob undring over alt hans pallask (ryttersabel) kunne tåle "i de Tiider", nemlig under Brabants beleiring og det stoore Slag, som stoed ved Amsterdam". I Jespers tilsvar flyttes fokus fra pallasken til hendene til den som fører våpenet. Basert på et sammensurium av heltevitae presenterer snyltegjesten en historie hvor Aleksander den store opptrer som Nebukadnesars general og imponerer med å hugge hodet av den største engelske tyr med ett hugg. Nebukadnesar ber Aleksander låne seg sin sabel, men klarer ikke å gjøre Aleksanders karstykke etter. Kongen blir sint og sier: "Dass ist jo die rechte Sabel nicht, Hr. General?" Aleksander svarer: "Jeg laante Eders Keyserlige Majestæt min Sabel, men icke mine Arme." Det som særlig bidrar til replikkens finte, er den absurde forestilling om at fyrsten skal kunne låne krigsheltens arm sammen med sverdet hans. Den åpenbare logikk er: Det går an å låne bort et sverd, men ikke en kroppsdel, navnlig armene.  
      Christian 4 må ha tenkt annerledes da han i 1616 innstiftet ridderordenen Den Væbnede Arm, som ble gitt til tolv adelsmenn som hadde utmerket seg under Kalmarkrigen. Ordenstegnet av emaljert gull med diamanter forestiller en harniskkledt høyre arm med hevet sverd i hånden. 

Den Væbnede Arm skiller seg ut fra andre ordener hvor det er sjelden med kroppsdeler. Ordenstegnet bærer årstallet 1617, hundreåret for Luthers 95 teser og symboliserer kampen for protestantismen. Det kan være designet med tanke på dem som skulle komme til å gjøre seg bemerket under fremtidige kamper mot den romersk-katolske keiser. I 1633-34, på et tidspunkt da det var vitterlig for all verden at kongen hadde tapt kampen mot katolisismen, ble Den Væbnede Arm kombinert med Elefantordenen. Til tross for et par spredte forsøk ble ordenen aldri siden gjenopplivet.     


      

Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat (7) - en krigsmann i røde klær og hatt med plumasjer (utkast)

        Illustrasjonbilde fra hjemmesiden til Det Nationalhistoriske Museum - Frederiksborg Slot

I tredje akt, første scene forteller Pernille til Leonora at hun holder av begge de to beilerne til hennes datter Lucilia, nemlig Tychonius og Tyboe. På visse måter setter hun likevel mer pris på sistnevnte, noe hun forklarer med at han er "en raisonabel Mand", som her skal forstås som "klok" nok til ikke å akkordere i pengesaker, det vil si spandabel. Dette føyer seg inn i et av komediens hovedmotiver: Personene rundt Tyboe smisker for å oppnå noe, det være seg penger eller andre foræringer, alternativt tilbud om bevertning. Men Pernille har flere grunner for å favorisere krigsmannen: "saa er jeg naturlig portered for røde Klæder. Mit Hierte spiller i mit Liv, naar jeg seer de Plumager, hand har paa sin Hat." 

Adjektivet "portered" finnes kun benyttet én gang i Holbergs skrifter, nemlig her i Pernilles replikk. Uttrykket "være portered for" (être porté sur) betyr i denne sammenheng å "føle en dragning mot". Sammensetningen "naturlig portered for" fremtrer som en antitese idet "portered" slett ikke er et "naturlig" ord på dansk, spesielt ikke i munnen til en tjenestepike. Snarere er Pernilles bruk av uttrykket affektert; dette harmonerer med den generelt forlorne betydning av fransk mote og coutume i Holbergs komedier. 
      Det er nærliggende å knytte det singulære "portered" til et ordpar som opptrer i samme akt, scene 5 som skildrer Tyboes ankomst til Leonoras hus: nemlig "Portechaise" og "Porteurer". 

Den store krigsmann har funnet det betimelig å besøke sin hjertes utkårede, Lucilia, i noe så ukrigersk som en bærestol, for øvrig en innretning Holberg bare hadde forakt til overs for. Forklaringen på dette paradokset kan søkes i historien til Tyboes modell, Christian 4. Som omtalt i Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat (4) ble den uovervinnelige krigshelt fra Kalmarstriden på sine eldre dager befordret rundt i København i bærestol, visstnok Danmarks første. Kilden er et brev til Corfitz Ulfeldt av 5. september, 1644:

"Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi, daa uyl der danske tølppel tyl at mouere den. Huorfor du skaldt lade lede 8 tystøldrager op her y Byen, som sliigdt kan forrette, huilcke uyl kledis och giørris En uys vnderholding om Maneden. Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags, inden Aarriit."

Kongen mener altså at det er behov for så mange som åtte bærere - som skal utstyres med livré. Antallet kan sammenstilles med Tyboes ordre til sine portører:

                                               Tyboe.

Hvor ere I Hunde henne alle 8te?

Christoff.

Der var ingen uden jeg, som fuldte Herren.

Tyboe.

Peste de tetebleu. Ihr forfluchte Skabhalsen! har jeg icke sagt hundert million tausend mahl, daß wen ich engrassirt bin in Compagnei mit Frauenzimmer, at I alle 8te skal være tilstæde?

(til Porteurerne, træckende Kaarden)

Hør Porteurs! giebet achtung: Rex um kehrt euch.

Tiraden, som viser at Tyboe er av den oppfatning at han råder over åtte bærere, liksom Christian 4, avsluttes med at Tyboe forveksler den tyske militærkommando "rechts" (høyre) med "Rex", "konge" på latin. Tyboes innledningsreplikk kan imidlertid oppfattes slik at han i virkeligheten har 7 bærere, for han nevner bare syv navn. I samme replikk stiller han spørsmålet: "Skal jeg holde 6 til 8te Tienere, og dog ingen Opvartning have?" Her er det er naturlig å fokusere på tallet i midten, altså 7. Vekslingen mellom 7 og 8 kan minne om Gert Westphalers gnål om de syv kurfyrster, som etter Westfalske fred var blitt til de åtte kurfyrster. Blant portørene finner vi Tyboes tjenere Peer - ved denne anledning kalt Peiter av krigsmannen - og Christoff. Det er sannsynlig at Holberg har ment at disse skal ha livré, for i første akt forteller Jesper om Peer at han nylig er kommet i Tyboes "Liberie". Det betyr at i hvert fall to av portørene ideelt sett har stilt i livré, og siden herren går i røde klær, er formodentlig livréfarven rød.  
      På den tiden komedien ble utgitt, bar danske soldater rød frakk, farven på resten av bekledningen og besetningen kunne variere mellom de forskjellige regimentene. Kildene forteller at i enkelte tilfeller kunne hele uniformen være rød, det vil si at også strømper og knebukser var røde. 

Dette skal bl.a. gjelde Livgarden på begynnelsen av 1700-tallet, men den vanlige mundering var rød frakk og vekslende farve på bukser og strømper og i tillegg til dette: på mindre klesdetaljer og besetning. I enkelte tilfeller var tilleggsfarven gul, noe som sammen med rødt ikke kunne annet enn å gi assosiasjoner til oldenborgernes våpenfarver rød og gul. Høyst sannsynlig har også rød som primær bunnfarve samme bakgrunn. Kongehusets hjemmeside opplyser at Livgardens karakteristiske røde uniformsfarve går tilbake til 1660-tallet.
      På Holbergs tid var det imidlertid ikke bare soldatfrakker som utgjorde røde blikkfang i bybildet. I 1709 innførte Dorothea Krag,  som hadde privilegium på postforsendelser i Danmark etter ektemannen Christian Gyldenløves død, røde og gule uniformer for postansatte, der bunnfarven var rød. 

                                       Dorothea Krag, dansk generalpostmester 1703-1711

Sammenhengen med oldenborgernes våpenfarver var uttalt; samtidig fikk postkuskene signalhorn. En mann i røde klær som blåser i en fløyte idet han entrer scenen, kan derfor også peke mot Det danske postvesen, som ble etablert av Christian 4 i 1624, uten synderlig hell - et generelt trekk ved kongens utallige etableringer. 

Senere i scene 5 faller så Tyboes replikk der han forteller om hvilket heroisk inntrykk kongen av Holland har av ham. I innlegg 4 har jeg tolket dette som en hentydning til de hollandske seierherreportrettene av Christian 4 og trukket frem Karel van Mander IIIs maleri. Her pranger krigsherren i oldenborgernes våpenfarver rødt og gult, med rødt som bunnfarve. Hoffmaleren er mester for i alt to portretter der kongen er iført rød trøye og røde bukser med gule eller gyldne blonde- eller kniplingsrender og gult harnisk. Det finnes også et annet rytterbilde malt av van Mander III av kongen iført rød trøye og røde bukser med gul eller gylden besetning, gule hansker og med Rosenborg i fonden (1638). En annen viktig billedreferanse for Tyboes omtale av "Kongen af Holland" er seierherretapetene til portrettmalerens far, tapetmesteren Karel van Mander II, der Christian 4 har vært gjennomgangsfigur, høyst sannsynlig iført rød trøye, røde bukser og hatt med plumasje (jfr. innlegg 1, "Jacobs identitet avsløres i Nummer 4"). Pernilles uttrykk "røde Klæder" passer da også best med et helt antrekk, det vil si både trøye/frakk og bukser. 
      Det er verdt å merke seg at både på de krigerske bildene og byggherreportrettet har Christian 4 en imponerende plumasje eller plumasjer henholdsvis på hjelmen og hatten. Dette kan sammenstilles med Pernilles opplysning om at hjertet hopper i brystet på henne når hun ser plumasjene som Tyboe har på sin hatt. Det finnes vel knapt et bilde av Christian 4 med hatten eller hjelmen avbildet hvor det ikke også er en imponerende plumasje/plumasjer. Når det gjelder offiserenes hatter på Holbergs tid derimot, finnes ingen kjente bestemmelser om at de skulle være fjærprydet. Av offisersportretter finnes ingen hvor hatten er avbildet. Det man vet med sikkerhet, er at den var tresnutet, og at menige soldaters hatter var uten fjær. Søkning på nettet etter offisersportretter fra 1700-tallet viser nesten unntaksvis en tresnutet hatt uten fjær. Tordenskiold er avbildet med tresnutet hatt uten fjær eller plumasje; det kan kanskje tas som et eksempel. Det råder således usikkerhet om den danske offisershatten på begynnelsen av 1700-tallet.
  

Karel van Manders feltherreportretter, til erindring av kongens legendariske beleiring av Kalmar, er malt ca. 1643-1644, på samme tid som Christian 4 gikk til anskaffelse av en portechaise og gav direktiver til Corfitz Ulfeldt om portørene, deres livré og godtgjøring. Samme "herkuleanske" krigsmann som poserer på de hollandske kongeportrettene i røde klær og hjelm med plumasje blir altså båret rundt i København i en portechaise, muligens iført røde klær, men ganske sikkert med hatt med plumasje. 

Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (5) - hva er typisk for en person fra Thy? 

Ludvig Holbergs Skrifter har følgende kommentar til "tyboe": 

"tybo, person, der er bosat i eller stammer fra landområdet Thy i Nordjylland. Jyderne havde på Holbergs tid ry for at lyve og prale, en fordom, han henviser til og udnytter talrige steder i sit forfatterskab." 

      

Det er sannsynlig at jydenes ry for å skryte og lyve inngår i bakgrunnen for Holbergs navnevalg. Som del av argumentasjonen for hypotesen om at Jacob von Tyboe sikter til Christian 4, kan det nevnes at Karl 9 omtalte den danske kongen som "juten". Legendarisk i den anledning er en uttalelse fra kronprinsen, senere Gustav 2 Adolf. Etter et vellykket overraskelsesangrep mot Christianopel i Kalmarkrigens tidlige fase – de danske soldatene var døddrukne og ute av stand til å forsvare byen – hadde presten søkt om nåde hos kronprinsen. Han fikk følgende svar fra 16-åringen: ”att det var löiligt, att jutekungen, som var en ung och uerfaren krigsman, ville föra krig mot hans fader, som var en gammal och väl öfvad krigsherre; de skulle snart lära jutekungen se upp”. 
      Ryktet om løgn og pral gjelder naturlig nok alle jyder, inklusive tyboer. Men tybo er ikke det samme som jyde, og Holberg har formodentlig hatt en hensikt med valget av nettopp tybo. Meg bekjent har ikke folk fra Thy ry for noe spesielt i det hele tatt, bortsett fra tyboene som bor i Thisted ("Thy-stad"), hovedbyen i Thy, som er beryktet for å være svært overtroiske. Det har sin bakgrunn i Besettelsen i Thisted (1696-1698), Danmarks siste hekseprosess. Hallojen startet med at Maren Christensdatter Spillemand fikk anfall av "krampe og fortvivlet rasen i sjælen", og snart følte flere kvinner det på samme vis. De henvendte seg til sognepresten, Ole Bjørn, som mente de var blitt besatt av hekser. Saken gikk sin gang i Thisted, og én kvinne ble dømt til bålet. Da grep Jyllands biskop, Jens Bircherod, inn; de besatte kvinnene, som innrømmet å ha løyet, og deres lokale støttespiller, sognepresten, ble stilt for retten i Aalborg. Etter Høyesteretts og kongens inngripen ble de opprinnelige dødsdommene opphevet; de besatte kvinnene fikk noen få års fengsel, og sognepresten ble forvist fra Jylland, siden fra landet. 
      Holberg refererer en rekke ganger til den thistedske besettelse. Overtroen i alle dens fasetter er et sentralt tema for forfatteren, og opplysningsmannen Holberg tar sterk avstand fra tro på overnaturlige fenomener. I Hexerie eller Blind Allarm (1731) har komedien som sådan, deriblant Holbergs komedier, tatt fandens plass, idet de forfulgte er direktøren og aktørene ved et teater med klare referanser til Montaigus og Capions teater i Lille Grønnegade i København, der de spilte Holbergs komedier. Men da rettssaken mot komediantene begynner, er handlingen blitt flyttet til Thisted, overtroens arnested. Dette fremtrer som en parallell til Jacob von Tyboe-karakteren, som på ett plan er en tybo, men altså åpenbart er københavner. Det er ingenting i teksten som tyder på at stortaleren nettopp er ankommet til København. Tvert imot sier Tyboes tjener, Peer, at hans herre "har aldrig været paa den anden Siide af  Belt ". Det vil si at Tyboe aldri har vært på Jylland, ei heller ikke i Thy. Det åpner for at Jacob er tyboe i kraft av å være overtroisk; liksom innbyggerne i Thisted tror han på fandens besettelse og den ondskap hekser kan forvolde. I forlengelsen av dette mener han i så fall at også han kan rammes av trolldom.  
      Overtro er ikke motiv i Jacob von Tyboe, men dersom hypotesen om at Tyboe hentyder til Christian 4, medfører riktighet, er det et meget passende navnevalg. Flere kilder forteller at kongen var overtroisk. Han noterte varsler i en liten bok, og da han befant seg i Tyskland i 1626, like før Keiserkrigen brøt ut, fortalte han om et syn der småfugler hadde kjempet mot en ørn og beseiret den. Det kan snarest forstås slik at Christian følte seg som en småfugl i forhold til den tysk-romerske keiser, men at han selv likevel ville gå seirende ut av den forestående kampen. 
    Den rettslige utgang på Besettelsen i Thisted vitner om at et mer rasjonalt syn på naturlige fenomener hadde vunnet innpass hos øvrigheten mot slutten av 1600-tallet. Da Frederik 2s sønn ble født, var situasjonen en helt annen; den fremtidige konges levnet var blitt varslet av en havfrue, og Tycho Brahe stilte tronarvingens horoskop. 

                                                                 
                                                                 Christian 4 som barn.

Christian var elleve år gammel da 13 kvinner ble brent som hekser i København fordi de skulle ha påkalt stormer som forhindret skipet med hans søster Anna i å nå frem til Skottland. Her ventet Jacob 6 (Jacob 1 etter 1603) forgjeves på sin brud; prinsessens flåte var blitt tvunget til å søke nødhavn i Flekkerøy i Norge. Først etter at brudgommen selv hadde hadde gitt seg den lunefulle Nordsjø i vold, kunne bryllupet feires, i Oslo Ladegård. 
      I 1599 seilte den unge konge til rikets ytterste nordgrense og videre inn til Kolahalvøya. På hjemturen fulgte en diger langhåret svart katt med på kongeskipet «Victor». Den var blitt stjålet fra en finnekone i Kildin av en av hornblåserne til kaptein Christian Frederiksen - kongens påbudte titular. Han hadde hastet om bord med katten, men konen løp etter og ropte og skrek at hun ville ha igjen katten. For å roe henne kastet røveren en halv daler til henne, men hun var ikke fornøyd og fortsatte å rope på katten. Hornblåseren nektet imidlertid å gi fra seg byttet. Da ekspedisjonen kom til Polarsirkelen, ble de overfalt av en usedvanlig kraftig storm og motvind, og den gamle overtroiske styrmannen Anund bad noen av folkene henstille til Kapteinen om å kvitte seg med katten, ettersom den ganske sikkert var årsaken til uværet. Dagen etter, en søndag, anklaget de på skipperens råd katten overfor Kapteinen etter prekenen. De hevdet at det var den som var skyld i stormene og bad om at den måtte kastes over bord. Dette ville Kapteinen nødig tillate, fordi katten besatt en «vidunderlig Behændighed»; noen ganger hadde den fanget fugler som satt i tauverket; den kunne svinge frem og tilbake som en pendel og hoppe fra ett tau til et annet. Katten hadde også hoppet rundt i tauene under prekenen til matrosenes morskap. Presten hadde skjent og sagt at det nå ikke var tid for å le, men for å påkalle Gud. Dette fortalte de Kapteinen som ikke hadde vært til stede under prekenen, og sa at katten hadde forarget presten og forhindret tilhørerne i å lytte til Guds ord. Til slutt måtte Kapteinen gi etter for anklagen, og dommen over den stakkars katten ble overlatt til skipperen, som «kjendte for ret» at den skulle kastes på havet og druknes. Kapteinen ville imidlertid ikke at man skulle gå så strengt til verks, og befalte at katten skulle settes i et kar og bindes slik at den ikke hoppet ut, og forsynes med proviant for en måned. Kancellisekretær Jonas Charisius, som førte journal under reisen (ved siden av Sivert Grubbe), skriver at det var merkverdig at katten fra den stund det ble snakk om at den skulle kastes på havet, ble så stille og krøp sammen, som om den hadde forstått hva som ble sagt. Kapteinen vurderte det slik at katten kanskje kunne komme tilbake til sin herskerinne, som så nødig ville miste den og hadde grått over den som om den var hennes eget barn. Og ganske riktig, dagen etter har de samme vind, det vil si fra samme himmelretning men ikke så sterk, og etter middag la den seg helt. 

Vind- og værmagi, ganning, spådomskunst og runebommespilling var typisk anklager mot samiske trollfolk. Ill: NTNU UB, Gunnerusbiblioteket (gemini.no)

  
Finnene, det vil si samene som bodde spredt over den nordlige delen av Norge, Sverige, Finland og på Kolahalvøya, er tradisjonelt blitt oppfattet som trollkyndige. I 1599 ser det ut til at Christian 4 har akseptert dette som en kjensgjerning; han moret seg over trollkattens krumspring og gjorde det han kunne for at den skulle finne tilbake til eierinnen, åpenbart en kvinne med makt over værelementene. Kongen og hans følge stanset også hos en gand-finn som ville fortelle dem nyheter fra København, men trollmannen brukte så lang tid på forberedelsene at følget ble lei av å vente. Ti år senere, i 1609, var situasjonen blitt en helt annen; da sendte kongen ut en befaling eksklusivt til lensherrene i Nordlandene og Vardøhus om å holde strengt øye med finner og lapper, og hvis de gjennom dom ble funnet skyldig i trolldom, avlive dem uten nåde. Årsaken til dette var dels politisk; kongen var mer interessert i ha bofaste nordmenn enn omvandrende samer i områder som også den svenske kongen gjorde krav på. Både i 1609 og året etter ble det ført trolldomsprosesser i Finnmark og Troms, der flere samer ble dømt til bål og brann. I 1617 ble hekseforfølgelsene opptrappet i og med Christian 4s forordning om trollfolk og deres medvitere. Nytt i lovgivningen var at enhver trolldomsakt forutsatte at det var inngått pakt med djevelen og representerte dermed et opprør mot Gud. Det gikk ikke lang tid før en rekke heksebål blusset opp mot himmelen, og særlig tett lå røyken over Vardøhus. 

Den dømte ble bundet til en stige som ble skjøvet inn i et brennende bål.

Årsakene er sammensatt; innslaget av samer i befolkningen har spilt inn, skjønt samene var ikke i flertall blant de dømte. En annen medvirkende årsak er trolig ansettelsen i 1619 av skotten John Cunningham (Hans Kønig) som lensherre i Finnmark eller Vardøhus, en vanlig betegnelse på lenet i rettsprotokollene. Adelsmannen Cunningham, som hadde lenet til sin død i 1651, var blitt anbefalt av Jakob 6/1, som altså var gift med Christian 4s søster. Cunningham utførte en rekke dristige maritime oppdrag som kaptein i den dansk-norske orlogsflåte og deltok med heder i Kalmarkrigen. Forleningen av Finnmark var en takk for utførte tjenester. Jacob 6/1 var selv en glødende heksejeger, og det er mulig at Cunninghams skotske bakgrunn har hatt betydning for den store andel trolldomsprosesser i Finnmark. Her vil jeg presisere at det er Holbergs oppfatning av de historiske forhold, basert på de kilder forfatteren hadde tilgang til, som setter rammene for bloggens undersøkelse: Kan historien rettferdiggjøre å kalle Christian 4 en tyboe? Tybo skal forstås som en som beskylder andre for å stå i ledtog med djevelen og utøve trolldom, og som bidrar til at vedkommende dømmes til bål og brann. Svaret på spørsmålet er et ubetinget ja.

Jacob 1/6 malt av hollenderen John De Critz the Elder, ca, 1606;  Christian 4 malt under oppholdet hos svogeren i 1606; maler ukjent.


Ved flere anledninger der Holberg skriver om trolldomstro, er Finnmark eller Lappland tema. I Hexerie, eller Blind Allarm (1731) er en scene mellom to komedianter som samtaler om trolldomsprosessen mot komediedirektøren. Første komediant synes det er underlig at fanden antas å ha sitt hovedsete i de aller fattigste nasjoner og påpeker det underlige ved at finnlappene som påstås å kunne gjøre så store ting ved fandens kunster, er nær ved å dø av armod. Han mener det måtte være like lett for fanden å bringe penger til sine tilhengere som å gjøre store mirakler, dreie vær og vind, gjøre reiser til den annen ende av verden for deres skyld, så ofte som de befaler. Videre bemerker han at man hører aldri om trolldom i store byer som London og Paris, skjønt der kunne fanden få større bytte, det vil si flere sjeler, på én dag enn på ti år i Lappland. Han argumenterer videre at trolldom enten er "Naturlig Videnskab eller Fandens konst". Dersom den er naturlig videnskap, ville man tro at den var vanlig blant de lærde nasjoner som har opprettet kollegier for undersøkelse av naturen og ikke hos folk som hverken kan lese eller skrive. Hvis den er fandens kunst; hvorfor er da folk fattigere enn andre? At fanden skulle velge Finnmark fordi han er glødende og derfor skulle ønske å avkjøle seg, avfeier komedianten som en vits. Han konkluderer med at trolldom har sin opprinnelse i vankundighet og regjerer blant dem som ikke kan eksaminere en ting, for man ser "at naar Øvrigheden i en Provintz er superstitieux, saa er det heele Land strax fuld af Djevle. Er den Vantroe, hører man intet meere Tale om Trolddom." 
      Første komediants argumentasjon kan utlegges som følger: I lærde nasjoner som England og Frankrike favoriserer øvrigheten at det utføres naturvitenskapelige undersøkelser ved kollegier (les universitetetene i London og Paris), som altså tilbakeviser at naturlige fenomener kan forklares med trolldom. Selv er komedianten på mystisk vis blitt forflyttet fra København, hvor han opptrer, til - slik det snart viser seg - Thisted, mens altså fandens hovedsete befinner seg blant finnlappene. Når det gjelder København, er dét å si at universitetet under Christian 4 utmerket seg ved en sterk interesse for astronomi/astrologi. Holbergs syn på astronomi fremgår med all tydelighet av skjemtediktet
«Democritus og Heraclitus, Satyra I» (1721): 

"Een med Astronomi sig plager, bryder Hierne
Sig bryster, glæder, at han fundet har en Stierne;
I Melcke Vejen han saa lenge vandret har,
at han paa jorden slet er blevet til en Nar."

Kjente astronomer som Tycho Brahe og Christen Sørensen Longomontanus satte sitt preg på akademia, noe Holberg gjør narr av i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Med hensyn til fandens hovedsete kan dette lokaliseres helt nøyaktig. I Uden Hoved og Hale (1725) uttaler Ovidius: "Jeg troer, der er Spøgelser og Fandens Konster til, men saaledes, at af 100 Historier 99 kand være opdigtede, og at man undertiden giør Fanden uræt, og beskylder ham for det, som hand icke veed af at siige. I mercker jo, at jo meer Folck bliver klog, jo mindre hører man om saadant. I Amsterdam seer man intet Spøgelse, fordi Hollænderne icke troer dem at være. I Paris tør ingen give sig ud for at hexe, fordi Indbyggerne examinerer alting nøye. Det er jo underligt, at Fanden, som gaaer om at forføre Siæle, skulde vælge Wardehuus til sin Residentz, hvor foruden Amptmanden der er kun een Corporal med 8 a 9 Soldater, og skulle gaae forbi London og Paris, hvor hand kunde faae saa meget at bestille." I "Epistel 379" står følgende: "Forestil dig, kiære Broder, at du var en Dievel, og at din største Attraae var at plage eller at forføre Mennesker, mon du heller søgte øde end Folke-riige Stæder? Mon du heller vilde fæste dit Sæde udi Wardehuus, hvor der er ikkun et Corporalskab, end udi London eller Paris, hvor du paa een Dag kunde giøre fleere Proselyter, end udi en Tiid af 100 Aar paa det første Sted? Hvis du saadant giorde, maatte jo alle sige, at du var en dum Dievel." 

Vardøhus slott i Østervågen i Vardø, slik den er fremstilt av Jan Huygen van Linschoten i 1590-årene (fra bloggen til Frans-Arne H. Stylegar)

Fandens residens kan altså identifiseres som amtmannens residens. "Amtmann" betegnet på Holbergs tid den tidligere "lensherre" eller "lensmann", og denne het under noen av de verste hekseprosessene på Vardøhus John Cunningham. Første komediants påstand om at en "superstitieux" øvrighet i en provins fører til at hele landet blir fullt av djevler, som følger rett etter omtalen av Finnmark, viser utvilsomt til Cunningham/fanden, lensherren på Vardøhus, som hadde fått Finnmark i forlening av Christian 4. Men den ypperste øvrighet over Finnmark - og selvsagt over resten av Danmark-Norge - var Christian 4. I Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729) skriver Holberg om fredsslutningen etter Kalmarkrigen i 1613: "Om findmarken, hvorom blev saa foreenet, at Sverrig frastoed den ret, frihed, Dominium maris, og anden herlighed, som Sverriges krone udi Laplandene og Wardehuus  lehn sig tilforn har tilegnet." Vardøhus len tilhørte ene og alene Danmarks krone; som i 1613 var ensbetydende med Christian 4.       
       Jacobs etternavn "Tyboe" sikter altså til Christian 4s rolle som kongelig heksejeger. Men Holberg kunne umulig kalle sin stortalende soldat for Christian. Jacob var et fint dekknavn; det fantes neppe noen europeisk øvrighet som trodde mer på fanden enn Jacob 6/1. Christians svoger var uten tvil Nord-Europas arrigste heksejeger - eller tyboe.