DUKKEMESTEREN SOM LO

                                         (foredrag i Skien bibliotek, 17. mars)

Siden jeg er blitt invitert til Skien bibliotek,  har jeg lyst til å begynne med Ibsens barndom. Alle vet at gutten var svært opptatt av bilder, bøker og teater, mer enn de fleste. Og han var produktiv. Hedvig, søsteren, har fortalt at han ofte  stengte seg inne i et lite avlukke på Venstøp. Her tegnet og malte han figurer i papp som ble festet til treklosser slik at de kunne stå og arrangerte dem i forskjellige situasjoner; det var som "et helt teater". Det er også kjent at Henrik arrangerte dukketeater. Man kan vel si at gutten hadde en hang til kunsten eller det eventyrlige. Men det er noe underlig ved Henrik og figurene hans. Han var begeistret for flotte klær, og figurene hadde "glimrende Dragter". Men plutselig, mens den unge regissøren sitter og flytter om på pappdukkene, kunne han begynne å le så kraftig at kroppen ristet. Ikke høyt, men stille for seg selv. En gang skulle han tegne ansikt til en dukke moren hadde sydd til Hedvig. Plutselig oppdaget hun at han satt og lo så stygt. Lillesøster løper og klager til mor: "Å, nå ler han igjen!" Henrik forsvarer seg med å vise hvilket fint ansikt han tegner, og forklarer at han bare hadde tenkt hvilket fælt ansikt han kunne ha laget.

            De flotte figurene fremkaller en følelse hos Henrik som best kan betegnes som skadefryd. Og her skal vi gjøre et langt hopp, frem til 1899 og den aldrende forfatters avskjed med publikum,  Når vi døde vågner. Den mannlige hovedpersonen er den berømte billedhuggeren Rubek - som hustruen, Maja, kaller dikter. Rubek  peker på flere vis mot Ibsen selv. Under en samtale mellom ektefellene om kunstverkene som har innbrakt ham slik heder, sier Rubek: "Hele verden véd ingenting! Forstår ingenting!" Maja mener folk tross alt aner noe. "Noget, som slet ikke er der, ja," svarer Rubek. "Noget, som aldrig har været i min tanke. Sé, det falder de i henrykkelse over!" Så dreier samtalen inn på billedhuggerens portrettbyster, og Rubek fortsetter i samme lei: "Det er alligevel ikke rene portrætbyster, siger jeg dig. (…) Der ligger noget fordægtigt, noget fordulgt, indenfor og bagenfor de bysterne, – noget lønligt, som ikke menneskene kan sé – (…) Bare jeg kan sé det. Og det morer mig så inderligt."    

            Billedhuggerens - òg dikterens - beskrivelse av portrettbystene bringer frem synet av lille Henrik som sitter ved et bord på Venstøp opptatt med prektige pappfigurer. Plutselig overmannes gutten av en stygg latter, som han stenger inne. Ingen skjønner hvorfor han ler, og dét får heller aldri noen vite!

            En annen episode fra Venstøp kan minne om Henriks tvetydige forhold til figurene sine. Fru Stousland forteller at i perioder var broren meget travelt opptatt med å oppføre bygninger. En gang hadde han bygget en festning sammen med en av brødrene. Etter hennes begreper den gang var den et helt kunstverk, og den hadde krevd langvarig arbeid. Men festningen ble stormet, "i bund og Grund ødelagt". Kanskje sitter søsteren selv på svaret på hvorfor ikke festningen fikk lov til å stå.

            Hedvig synes hun ennå som voksen kan se de store firkantede bøkene i brunt skinnbind som Henrik studerte inne i avlukket. Disse kan hun ikke begripe hvor han hadde fått tak i. Den gangen kunne hun heller ikke forstå at disse bøkene interesserte broren så dypt at han kunne sitte over dem, ikke bare om sommeren, men i den strengeste vinterkulde, hvis han bare fikk være alene. Så hvor fikk Henrik tak i de store bøkene? Høyst sannsynlig utenfor Venstøp.

            Det er tradisjon for å hevde at de store skapene med bøker på loftet, som Hedvig Ekdal forteller om i Vildanden, peker mot faktiske bokskap som er blitt stående igjen etter kaptein Hirschholm, en av Venstøps tidligere eiere. Dét kan nærmest utelukkes. Nils Jørgen Hirschholm var født i 1782 og døde i 1828, hans kone i 1831, den 4. mars. Ekteparet etterlot seg fire barn, hvorav tre under myndig alder, og allerede 8. og 9. april ble det holdt løsøreauksjon på Venstøp over alt fra en brystnål med portrett og ring med hår til en korketrekker,  svin og får. Ikke alt ble solgt, og man besluttet å holde ny auksjon til høsten; auksjonen over selve gården fant sted 19. april. Det betyr at eiendelene etter den gamle kaperkapteinen forsvant fra Venstøp, og at det utover enhver rimelig tvil ikke har vært bøker, spesielt ikke verdifulle, etter Hirschholm igjen hverken på loftet eller noe annet sted på Venstøp.

            Når det gjelder bøkene Ibsen gransket i avlukket, nevner troverdige kilder bare to: kongesagaene og Bibelen. Da Ibsen-familien bodde på Venstøp, fantes forskjellige utgaver av Peder Claussøn Friis’ oversettelse av Snorres kongesagaer. I 1838–39 utkommer Jacob Aalls berømte oversettelse Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer med en rekke stikk etter Johannes Flintoes norske landskaper. Boken skulle bli en av grunnstenene i nasjonsbyggingen. Fremdeles finnes et eksemplar – ikke så langt fra Venstøp – nemlig i biblioteket på Fossum. Det er svært sannsynlig at boken er blant de eldre erhvervelsene. Severin Løvenskiold var Jacob Aalls fetter, og det har neppe gått lang tid fra utgivelsen til boken har funnet sin plass i verkseierens bibliotek. Det fremgår av gamle protokoller at Knud Ibsen hadde arbeidsoppdrag på Fossum, og det er mulig han har lånt boken i den forbindelse.

            Vi vet ikke sikkert hvor eller hvordan Henrik fikk tak på de store bøkene; Fossum er én mulighet som jeg har drøftet i boken min; her gjenstår flere undersøkelser. Hedvig Stouslands opplysning om at bøkene er store, åpner for at de inneholder bilder, og skinnbindet tyder på at de er påkostet. Dersom de aktuelle kongesagaene er identiske med Aaals oversettelse, står vi overfor Ibsens store lidenskap: landskapsmaleriet. Flintoes landskaper er i den tradisjonelle prospektgenren; det er sagaens historiske steder og landskaper slik de fremstod på 1800-tallet. 

                                                 Johannes Flintoes prospekt av Tønsberg.

Flintoe fikk stor betydning for neste generasjon store norske landskapsmestere som Fearnley, Eckersberg og Gude. Henrik er gjennom sin tegne- og malelærer Mikkel Mandt også blitt skolert i dette formspråket; Mandt var selv elev av Flintoe. Kanskje har Mandt til og med anbefalt kongesagaene til sin unge elev for at han skulle studere Flintoes sagalandskaper?

            Som maler var det etter hvert særlig landskapet som skulle fange Ibsens interesse. 

                                               Romantisk vinterlandskap av Ibsen.

Landskapsbildene som finnes bevart fra hans ungdom, er prospektmalerier i Flintoes stil. Disse bildene kunne gjerne forklares med Flintoe-påvirkning gjennom Mandt, og for øvrig tidens rådende malerideal. Men dersom vi tar hensyn til kildene som forteller om Henriks sagastudier, kan det tale for at gutten har gransket – kanskje til og med kopiert med farveskrinet sitt – Flintoes landskaper i avlukket sitt. På Fossum eier de et maleri av Ibsen, dette har jeg ikke fått undersøkt, men det er ikke utenkelig at det dreier seg om et landskapsprospekt. Hedvig kunne ikke begripe hvordan broren orket å sitte bøyd over bøkene  sommer som vinter. Men dersom det var bilder – mange bilder – i bøkene, ville dét kunne være forklaringen.

            Fru Stousland forklarer stormingen av festningen slik at det sannynligvis dreide seg om en eller annen stor begivenhet som broren hadde lest om, og som han følte en brennende trang til å virkeliggjøre. Kildene, deriblant søsteren, forteller at Henrik var en ivrig bibelleser som barn, og som jeg skal komme tilbake til, tyder enkelte ting på at han også studerte en illustrert bibel. Bilder kan virke sterkere på barn enn det skrevne ord. Kanskje har det blant de store bøkene som ikke hørte hjemme på Venstøp, vært en billedbibel?

            En av de store begivenhetene vi kan lese om i Bibelen, er israelittenes storming av festningen Jeriko. Den dramatiske fortellingen har inspirert til en rekke bibelillustrasjoner.

                                    

                  Israelittenes storming av festningen Jeriko (Christian 4s Biblia).

Et slikt bilde, alternativt bare fortellingen selv, kan være dét som ligger bak Henriks målbevisste ødeleggelse av festningen. Da prestene blåste i hornene og hele folket skrek, styrtet muren, og israelittene inntok festningen. Alt som fantes; menn, kvinner og barn, storfe og småfe ble hugget ned med sverd. Siden sverget anføreren Josva: "Forbannet for Herrens åsyn være den som våger bygge opp igjen denne byen."

            En bibelsk forklaring på festningsstormen kan finne støtte i et merkelig skrift. Kort etter at Ibsen flyttet til Christiania i 1850, treffer han Paul Botten-Hansen, litterat, lidenskapelig boksamler og senere universitetsbibliotekar. De innleder et nært vennskap, og året etter starter de tidsskriftet Manden, senere kalt Andhrimner,  sammen med Aasmund Olavsson Vinje. Her publiseres romanen Norske Mysterier som føljetong; den blir aldri fullført. Det er antatt at Botten-Hansen er forfatteren og Ibsen illustratør. Innholdet kan tyde på at teksten er et samarbeidsprosjekt. Knappestøper- og myntmotivet i Peer Gynt har Ibsen tatt fra Norske Mysterier.

            Romanens hovedhandling knytter seg til den lille gutten Hastværk; navnet hentyder til Holbergs fantacyfigur Niels Klim som var raskere til bens enn alle andre under jorden. Akkurat som Niels Klim faller Hastværk under jorden, nemlig ned en sjakt til det gamle kobberverket i Sel. Hastværk vokser opp hos bestemoren, gamle Kari, som skjemmer ham grundig bort. Gutten begynner tidlig å kopiere andres kunst, alt fra gravstøtter, rosemalte kistelokk til altertavefigurer. En billedbibel, den såkalte "Kobberstykkebibelen", spiller en rolle i romanen, og fra denne kopierer Morten Knappestøper et smykke til sin brud. 

     Kobberfrontispisen til Mosebøkene i "Kobberstykkebibelen" (Christian 4s Biblia, 1633).

Kari lærer Hastværk ABC. Etter hvert får han lov til å følge med den omvandrende skolemesteren, John, og snart kan guttungen lese. John bringer ham da inn i Det gamle testamente, og Hastværk blir raskt ansett som meget lærd av de andre guttene. Dette minner om Ibsens ry som bibelkyndig i barndommen. Vi får ikke vite om John bruker "Kobberstykkebibelen" i undervisningen. Da gutten får se bygdas altertavle, blir han lamslått. Vel hjemme gyver han løs på bestemorens vedstykker og skjærer ut oldjøder og apostler så flisene fyker. 

                 Altertavlen i Paul Botten-Hansens hjemkirke i Selsverket, Gudbrandsdalen.

Senere går Hastværk over til å fremstille sambygdingene, som John skolemester og Lars skredder. Med disse figurene leker han jødenes ørkenvandring i et bjørkeholt sammen med skredderens lille datter, Thora. Dette minner om Henrik som leker med egenproduserte pappfigurer.

            Også Henriks festningsbygging har sin parallell i Hastværks bibellek. Thora liker å leke hus og familie og vil ha en "storartet Huslighed", det vil si husholdning. Den største husligheten Hastværk vet om, er jødenes ørkenvandring  og bosettelse i Kanaan. Hastværk har, som det barnet han er, en bokstavelig eller billedlig oppfatning av Bibelen; han forstår Guds ord ved hjelp av gjenkjennbare bilder. Hvis noen ber barn beskrive Gud, vil de trolig se for seg en gammel mann.

            Avbildning av Gud som gammel mann inngår for øvrig i kritikken Brand retter mot sin gamle venn, maleren Ejnar. Her kunne man ha ventet at tordenpresten hadde minnet om det andre bud som forbyr billeddyrkelse. Men, nei da; Brand vil at Gud skal avbildes ung som Herkules! Valget røper at Brand har mangelfull kunnskap i antikkens historie. Herkules-typusen er nemlig ingen yngling, men en voksen, skjeggete mann og utgjør slett ingen motsetning til det tradisjonelle bildet av Gud som en gammel mann med grått skjegg, som altså Brand rakker ned på. Dersom presten ønsket å fokusere på ynglingaspektet i fremstillingen av Gud, burde han valgt Apollon som ideal. Dikterkunstens gud var selve sinnbildet på den skjønne, skjeggløse ynglingen. Dette dreier seg om standardiserte klassiske ikoner . Fremstillingen av Gud i billedkunsten visste Ibsen mye om, ettersom han ble guidet rundt i Romas kirker og billedgallerier av vennen kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson, som interesserte seg spesielt for dette temaet.

            Dersom John har undervist Hastværk i Det gamle testamente med en illustrert bibel, for eksempel "Kobberstykkebibelen", vil en billedlig oppfatning ha blitt styrket.

                              Israelittene sanker manna i ørkenen (Christian 4s Biblia).

Bibelillustrasjoner av jødenes ørkenvandring og bosetting viser menn, kvinner og barn, ofte kledd i kjortler, men ikke nødvendigvis, husdyr, oppakning, krukker, kurver, koster, telt osv., syddelsatt med alt fra mating av barn til dans rundt gullkalven, i scener med ørken, eller som i fortellingen om ødeleggelsen av festningen Jeriko; veien fra Guds ord til lek er kort!

            Den overmåte bibelkyndige guttungen tar med seg bibelfigurene ut og setter i gang med å bygge pyramider; Thora bidrar med å lempe stein og leire. Etter at Moses er begravet, leder skolemester-figuren israelittene frem til Jerikos murer. Thora blåser på seljefløyte, og den syvende gangen gir hun murene et så hardt støt at de styrter fra grunnen av. Heldigvis for den bløthjertede Thora hadde Hastværk glemt å befolke Jeriko med trefigurer, så det var ingen som måtte hugges ned. Siden baker Thora brød av sagmugg, vann og leire til de jødiske stormtroppene; og slik går dagene med salig bibellek. 

            Hastværk lærer alfabetet av gamle Kari da han er en seks–syv år; også guttens innføring i Bibelen skjer tidlig. Sammen med en venninne oppfører han  rundt åtte–tiårsalder et byggverk som skal illudere festningen Jeriko, trolig av stein og leire slik som med pyramidene. Deretter blir murene styrtet, og festningen inntatt. Dette minner om Ibsens barndom. Han har muligens lært å lese av en guvernante, og søsteren forteller at han begynte å lese i Bibelen alt som seks–syvåring. Noe senere oppfører han med hjelp av en yngre bror en festning, som siden stormes. Dette taler for at episoden med festningen har sin bakgrunn i Henriks bibelstudier, trolig i avlukket.

            Botten-Hansen avslutter passasjen om barnes idylliske bibellek med en kommentar: Den som vil ha en fritenker til sønn, gjør best i å sette ham til å lese Bibelen i åtteårsalderen slik at ordene klinger ham forslitt innen han tenker på ånden, og han blir så fortrolig med de hellige menn at han behandler dem som barn med hvem han som barn kan leke og more seg. Spørsmålet er som i tilfellet med lille Henrik: Har gutten lest en billedbibel? Det som synes å fremgå av skildringen av bibelleken og kommentaren, er at den åndelige forståelse av Guds ord forstyrres ved en billedlig oppfatning. Botten-Hansen omtaler bibelleken som "Huslighedens Indøvelse og Bibelhistoriens billedlige Fremstilling". Til dette er å si: Også illustrasjonene i Bibelen er bibelhistoriens billedlige fremstilling, fordi kunstneren må gripe til kjente eller huslige ting for å lage et bilde, for eksempel mursteiner, planter eller sauer. Hvis Jesus skal fremstilles, må kunstneren bruke et dødelig menneske som forbilde; i fødselsbilder en baby, ellers en yngre mann. Dette forholdet løfter Botten-Hansens motiv fra uskyldig lek til et av religionens store spørsmål: Skal menneskene gjøre seg bilder av noe som finnes på jorden, i himmelen eller i vannet  - og i forlengelsen av dette: tilbe disse bildene? Dette er forbudt ifølge Moseloven.

            Den dødssyke Osvald Alving, som bare maler bilder med "lys og solskin og søndagsluft, – og strålende fornøjede menneskeansigter», siterer legens diagnose: «fædrenes synder hjemsøges på børnene». Dette er en direkte henvisning til billedforbudet og føyer seg inn i sammenhengen, hvor en billedkunstner «gjør seg» skjønne bilder av verden der forgjengeligheten er retusjert bort.

            At Botten-Hansen fokuserer på billedfremstillingens dobbelte betydning av lek og kunst, fremgår av unnskyldningen for "vor vidtløftige Fremstilling av Hastværks Kunst- og Legevirksomhed". Som nevnt spiller guttungens hellige tremenn roller i bibelleken, og det er nærliggende å spørre: Har noen av Henriks pappfigurer vært inspirert av Bibelen? Og konkret: Hvilke scener har utspilt seg i avlukket på Venstøp?

             Fra slutten av Ibsens barndom, da han var rundt 13-14 år, finnes et lite skrift med en umiskjennelig bibelsk klang. Det gjelder stilen Henrik leste opp i timen som ble nedtegnet av en skolekamerat. Her er flere bibelske brokker blandet sammen med noe som kan være Henriks egne opplevelser. Under en utmattende vandring over viddene – her er jødenens ørkenvandring en nær assosiasjon – ble Henrik og noen kamerater overfalt av nattens mørke, og som Jakob fordum la de seg til hvile med steiner under hodet. Kameratene slumret snart. Da søvnen endelig kom til Henrik, stod i drømme en engel over ham og sa: "Staa op og følg mig." Dette er en henvisning til Jakobs drøm om himmelstigen, men i stedet for at Herren velsigner Henrik slik han gjorde med Jakob som ble lovet landet han lå i for seg og sin ætt og en stor fremtid, blir gutten ledet av en engel som viser ham dødsrikets gru. Beskrivelsen av den veldige dødningebyen med skjelettene som strekker seg mot ham, virker tilforlatelig og synes blottet for ironi. Det kan tyde på at Henrik selv har kjent frykten for døden og gravens mørke. Skildringen minner sterkt om fortellingen om De dødes dal i Esek 37. Profetens visjon av en dal full av knokler som han på Guds bud forvandler til en hær av levende mennesker, har inspirert flere bibelillustratører. 

                                             Gammel bibelillustrasjon av Esekiel 37.

Bildene skildrer gjerne det som skjer idet knoklene samler seg til skjeletter, antar menneskeskikkelse og begynner å røre på seg. Flere kan ses å løfte armene, og for en barnlig fantasi kan det nok virke som om de strekker seg mot betrakteren. På enkelte trykk finnes også ruiner, slik at det kunne beskrives som en «dødningeby». Ordene Henrik lar engelen uttale – «her ser du, alt er Forfængelighed» – er en referanse til Forkynneren 1,2: 1,2: «(Det er) idel Forfængelighed, sagde Prædikeren, idel Forfængelighed, (det er) altsammen Forfængelighed.» Beskrivelsen av stormen som får de døde til å røre på seg, har også et mulig motstykke i Esekiel 37: «Og han sagde til mig: spaa til Aanden; spaa, du Menneskesøn! Og du skal sige til Aanden: saa sagde den Herre Herre: kom: du Aand! fra de fire Veir, og blæs paa disse Ihjelslagne, og de skulle leve.» Henriks stil gir et visuelt inntrykk, og spørsmålet melder seg: Har Henrik da han var liten, sett et bilde i en bibel som har gitt ham mareritt

            Fortellingen om, og ikke minst bildene av, skjelettenes forvandling til levende mennesker vil naturlig nok virke skremmende på et barn, men for en voksen som leser skriftstedet som en metafor for Guds gjenreisning av Israel, vil det ha en motsatt virkning. Teksten selv er full av håp for det splittede og ydmykede Israel, så trykkene er eksempler på hvordan bibelhistoriens billedlige fremstilling kan ødelegge for den åndelige forståelse. Dersom vi antar at det er Henriks umodne bibelstudier som har inspirert til stilen, er det mulig gutten da han skrev den, har fattet den rette betydning av Esekiels visjon, og at synet av den skumle dødningebyen ligger noe tilbake i tid. 

            Likevel, man kan få inntrykk av at katastrofefølelsen aldri helt har sluppet taket i Henrik Ibsen. Særlig i diktene finnes passasjer som kan tyde på at dikteren har oppfattet seg som profet med et kall om å advare mot verdens forfengelighet eller forgjengelighet; de to begrepene brukes om hverandre i bibelsk sammenheng. Motsatt andre kunstnere som under romantikken fremstilte verden som en skjønn hildring , pekte Ibsen på den heslige gravens verden. Verden var den gang synonymt med Norge, slik at Ibsens – òg Botten-Hansens harselas – på 1850- og -60-tallet i stor grad kom til å rette seg mot tidens glorifisering av nasjonen i tekst og bilde. Men før jeg går videre langs dette sporet, har jeg lyst til å minne om en episode fra årene mellom Skiens- og Christiania-tiden, som vitner om at satirikeren ikke ble igjen på Venstøp.

           

Ibsens venn fra Grimstad-tiden, Christopher Due, forteller at apotekermedhjelperen var midtpunkt i en krets som hadde stor sans for hans humor og "vistnok ogsaa" sarkasme. Blant dem som samlet seg i vaktstuen, var det særlig én som ved sin «Naragtighed og mislykkede Stræben efter at være aandrig blev et meget brugbart og noksaa velfortjent Objekt for Ibsens Vid og Sarkasme». En gang klarte Ibsen ved hjelp av et finurlig komplott med karikaturer, vers og musikk å få den selvhøytidelige fyren til, aldeles intetanende, å parodiere seg selv. Due skriver: "At se Ibsens Fryd over den store Muntration, som herskede i Kameratkredsen, naar vi fik Gjenstanden for vor Harcellas til selv at synge de Viser, hvis komiske Helt han var, var ubeskrivelig. Ibsens Øine gnistrede som Ild, og vi glemte alle, at vi var uskikkelige Gutter."

I Christiania møter Ibsen en annen satiriker, Paul Botten-Hansen, og sammen publiserer de romanfragmentet Norske Mysterier i det "æsthetisk-politisk-satiriske" tidsskriftet Andhrimner.  I romanen møter vi Morten knappestøper, eneste sønn av en rik bonde; begge foreldrene er døde. Det er for øvrig Morten som på et senere tidspunkt skal støpe sølvknappene til Hastværks jakke. En dag treffer Morten nabodatteren Ragnhild – som aldri har gjort inntrykk på ham før – i fjellet. Morten blir ledet til seterjenta av lurtoner. Ragnhild sitter oppå en fjelltopp ved en varde og blåser for kuene, samtidig går strikkepinnene lynkjapt.  Morten blir mo i knærne da han hører "de hjemlige Toner og saa den livsfriske Budeie, hvis gule Haar bølgede nedover det høirøde Snørliv og stak malerisk af til det hvide Plag". Han kaster seg ned på en stein, griper seterjentas hånd og ser henne inn i øynene. Ragnhild skjønner at Morten skal fri, og da hun svarer ja, slår hun blikket ned og begynner å pille på søljen. Det idylliske friertablået i fjellheimen er avbildet på en av Ibsens karikaturer. 

                      

                                        Henrik Ibsens karikatur i Norske Mysterier.

Seterjenta er et av nasjonalromantikkens store ikoner, som bare overgås av bondebruden.  

                      Frontispisen (C.J.N. Scheuren) i Chr. Tønsbergs Norske Folkelivsbilleder, I.

Og mesteren for disse ikonene er rundt midten av 1800-tallet Adolph Tidemand. Blant folkelivsbildene som fikk størst oppmerksomhet, var Tidemand og Gudes «Brudeferd i Hardanger» og Tidemands frise «Et bondeliv», der "Et brudefølge" er et av hovedbildene. Frisen hadde Botten-Hansen og Ibsen god anledning til å studere i Christiania, hvor den var utstilt i Kunstforeningen høsten 1850, før monteringen i spisesalen på nybygde Oscarshall på Bygdøy. Det er ingen tvil om at Ibsens karikaturer i Norske Mysterier harselerer med «Et Bondeliv» og flere andre av Tidemands folkelivsbilder. Sammenhengen bestyrkes ved teksten som på flere punkter er lagt helt opp til det nasjonalromantiske forelegget.

            I tiden frem til bryllupet lager Morten en diger brudekrone til Ragnhild av omstøpte gamle sølvdalere og massive skospenner; Botten-Hansens knappestøper deltar altså i utmyntningen av norske ikoner. I tillegg har bruden et belte med store graverte sølvplater og et helt spesielt smykke:

det prægtige firkantede Brystsmykke, der, efter Aarons Offerdragt i ‘Kobberstykke-

bibelen’ var inddelt i saa mange Ruder, som Israels stammer vare, og i hver af hvilke der til Overflod hang en gammel stor Sølvpenge, alt dette glinsede saare herligt i Morgensolen, der kastede sine Straaler ind igjennem Vinduet, og omgav den vakre Ragnhild med en saadan Straalepragt, at den bibelske John satte fra sig Dunk og Støb, og idet han bukkede sig dybt og foldede Hænderne, udbrød i Bededagstone: ‘Ligerviis som Moses, der han kom ned af Nebo Bjerg, skinnede saaledes af Herrens Herlighed, at Israels Børn ikke kunde holde ud at see paa ham, saaledes maa ogsaa jeg Uværdige slaae mine Øine mod Jorden; thi jeg kan ikke holde ud din Brudedragts og din Skjønheds Straaler.

Skolemesteren, som er kjøgemester i bryllupet, er som nevnt dårlig i bibelhistorie og tar feil av fjellet Moses kom ned fra etter mottagelsen av De ti bud. For øvrig sammenligner John stråleprakten rundt Ragnhild med skinnet som ifølge någjeldende oversettelse av 2 Mos, 34,29 omgav Moses’ansikt etter møtet med Gud. John forutsetter at dette skinnet har sin kilde i Herrens herlighet, det vil si strålekransen som ifølge Det gamle testamente omgir Herren. Til alt overmål er Ragnhild prydet med et brystsmykke kopiert etter Arons offerdrakt. Det peker mot episoden hvor Aron støper en gullkalv av israelittenes smykker og påbyr folket å tilbe den; nok et eksempel på at Morten knappestøper er i avgudsbransjen! Og nå begynner det å minne om Peer Gynt som lekte knappestøper da han var barn og skiper ut avguder etter at han er blitt voksen! Det gamle testamente er altså forelegg både for Hastværks lek i bjørkeholtet og for knappestøperens brystsmykke; i sistnevnte tilfelle er det ingen tvil om at dette er et kobberstikk i en billedbibel. Samtidig har tablået med den brudepyntede Ragnhild i bondestuen forbilde i Tidemands "Brudefølget". 

                                       Tidemands "Brudefølget" ("Norsk bondeliv").

Folkelivsmaleren har avbildet følget i friluft en strålende sommerdag idet det går inn gjennom kirkeporten. To musikanter har stilt seg opp ved inngangen til kirken. På kirketrammen står kjøgemesteren med en drabelig sølvkanne i den ene hånden og flosshatten i den andre og bøyer seg dypt for brudeparet eller kanskje helst bruden. Her må Tidemand ha byttet om på Guds hus og bondens. Det er nærmest utenkelig at en kjøgemester har gjort reverens for brudeparet ved dørstokken inn til kirkerommet. Det virker også merkelig at spillemannen tramper takten til en lystig dans rett ved inngangen til Guds hus. «Brudefølget» fremstår slik sett som en illustrasjon av nettopp det ved samtidskunsten Botten-Hansen kritiserer: Religionen er blitt redusert til en sakral ramme rundt de nasjonale folkelivsmotiver; nasjonen har trådt i det helliges sted. På maleriet er bruden sentralfigur der hun går ved siden av den staute brudgom, som for øvrig har en drøss metallknapper på jakke og vest. Den eldre mannen med stav som følger etter bruden, utvilsomt faren, vender den ene håndflaten opp, som om han viser til figuren foran. Kjøgemesteren har fått en svært fremtredende posisjon til bifigur å være. Dersom tablået granskes nærmere, blir man var en særlig forbindelse mellom den ærbødige kjøgemesteren og den strålende bruden. De to figurene kan knyttes til hverandre ved at begge har nedvendt blikk; hun på grunn av sin kyskhet, han på grunn av det praktskue hun utgjør. Det er også verdt å merke seg at kjøgemesterens hånd som holder flosshatten i en ærbødig gest til ære for bruden primært, fremtrer som en parallell til den gamle mannens hånd, som åpenbart viser til bruden.         

            Ibsens karikatur forestiller brudeparets hjemkomst fra kirken. 

                                      Henriks Ibsens "brudefølge" (Norske Mysterier). 

Kjøgemesteren står med dunk og staup ved siden av en felespillerske ved døren inn til bryllupsstuen på gården til Ragnhilds foreldre. Huset virker langt større enn den typiske bondestue, noe som muligens kan forklares med at tablået er en satirisk kommentar til Tidemands "Brudefølget", og at "stuen" hentyder til maleriets kirke. Flere detaljer kan understøtte at det fins en sammenheng mellom «Brudefølget» og brudefølget til Morten knappestøper og Ragnhild. Det er verdt å notere at Ibsen i stedet for å avbilde hele eller deler av "Brudehoben"; slik omtaler Botten-Hansen brudefølget, har valgt å tegne en enkelt figur: en mann med stokk som mest av alt minner om Gammel-Erik. Denne har trolig forelegg i «Brudefølget», nemlig mannen med stav. Figuren som ser ut som fanden, bærer flosshatt, ulikt brudens far i Tidemands brudefølge, som har lue. Kanskje har karikaturtegneren satt flosshatten som John holder i hånden på hodet til Gammel-Erik. Når det gjelder forførelse, er det ingen som er bedre på det enn fanden. Og noe mer forførerisk enn den brudepyntede Ragnhild skal man lete lenge etter; bondebrudens rette far er altså fanden!

            Forbildet for det romantiske idealet om den kyske bondebrud går til syvende og sist tilbake til middelalderens Maria-ikoner. Jesu mor er ifølge katolsk tro Himmeldronning, på latin "Regina coeli". To av Ibsens rollefigurer er oppkalt etter Himmeldronningen, nemlig Regine i Gengangere og Gina i Vildanden; begge kvinner av folket med ambisjoner om å heve seg opp fra en tvilsom fortid. Regine søker opphøyelse gjennom maleren Osvald Alving; Gina gjennom portrettfotograf  Hjalmar Ekdal. 

            Karikaturen Gammel-Erik kan altså på ett plan tolkes som pars pro toto, det vil si representant for hele det tidemanske brudefølget. På et dypere plan kan tablået forstås slik at det er djevelen selv som står bak det oppstasede – eller forfengelige –brudeparet, og at folk som går i tog etter slike ikoner – billedstøtter, nær sagt – er villedet. At den nasjonale kunsten, også teatret, ble dyrket som en guddom rundt 1850, er det ingen tvil om.

            I 1858 utkommer Christian Tønsbergs Norske Folkelivsbilleder II, der Ibsen hadde skrevet tekst til Knud Bergsliens "En Brudevielse".

                                     Trykk av Knud Bergsliens maleri "Et brudefølge".

 Ibsen formidler vielsen og stemningen i kirken gjennom opplevelsene til den åtte–ni år gamle Knut, som hentyder til maleren selv. I beskrivelsen av den vordende kunstner kan den lille kunstneren Hastværk gjenkjennes. Knuts opplevelse inne i Vangskirken står ikke tilbake for den lille bilthuggers begeistring ved synet av bygdas altertavle: «Hvor det tyktes ham, det vil si Knut, vidunderlig fremmed og sælsomt inde i den store Kirke! (…) der sad han paa Knæfaldet ved Alteret, tog et trofast Tag i Rækværket, og Følelsen af det Høitidsfulde gik for første Gang, lig en kold rislende Strøm, gjennem hans Indre."

            Knut blir fjetret av kirkerommets stas med trefigurene som forestiller engler og Kristus på korset; orgelets lokkende toner og den dragende salmesang bidrar også til forhekselsen. Da gutten griper tak i rekkverket, som er utskåret dødt trevirke, kjenner han altså en kold strøm gjennom sitt indre. At det går kaldt gjennom noen, er ikke noe godt tegn og kan tolkes som et varsko om at Knut er på villspor. Neste steg på forlokkelsens vei inntreffer da bryllupsfølget skrider inn i kirken. Først blir Knut forfjamset over at det er «Margit oppe fra Bakken», en helt vanlig bondejente. I våres hadde han sett henne fare til støls med buskapen, «og nu stod hun her med Guldkrone paa». På dette tidspunkt er gutten fortapt i dobbelt forstand: «… over Parret selv laa et forklaret Udtryk, som Knut stirrede og stirrede sig tilbunds i uden at kunde udgrunde det». Så følger den endelige paktsinngåelsen: "Den hellige Handling gik for sig, det rødned som et Dagskjær over Margits Kinder, men Halvard, det vil si brudgommen, fæstede sit ærlige Øie paa Præsten, der udtalte Velsignelsens Ord, og saa var Pagten sluttet. I samme Stund faldt der ligesom en Vigsel over Knuts Sjæl. Riktignok skjønte han ikke det presten sa, men hvad alt det sælsomme Liv i Kirken havde hvisket til ham, det var den første spirende Anelse om at Hverdagens Liv med sine vante Skikkelser dog har en hemmelighedsfuld Søndagsside i sig, og mod denne higede han nu stedse fremad til Forstaaelse ettersom han voxte; og saaledes blev han Kunstner."  Knuts kall blir altså å male søndagsbønder, og det gjorde da også Knud Bergslien, i tradisjonen etter Tidemand.

             

             

Dagens facebook-innlegg

                             Fossum hovedgård, oppført av Severin Løvenskiold 1804-1818.

På Fossum hovedgård i Gjerpen er et gammelt bibliotek. Her står Jacob Aalls Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer (1838-39). Verket er utstyrt med stikk etter datidens mest kjente maler, Johannes Flintoe, og det fikk stor betydning for nasjonsbyggingen. Severin Løvenskiold var Aalls fetter, og boken har nok funnet veien til verkseierens bolig kort etter utgivelsen.

                                                   Johannes Flintoes propekt av Tønsberg.

I et lite avlukke på Venstøp like ved sitter Henrik "ikke alene i Sommertiden, men ogsaa i den strængeste Vinterkulde" bøyd over noen store skinninnbundne bøker. Dette erindrer søsteren, Hedvig, som ikke kan begripe hvor broren har fått tak i bøkene.

                                             

                                                                           Venstøp, ca. 1900..

Kildene forteller kun om to bøker som fanget Henriks interesse i barndommen: kongesagaene og Bibelen. Gutten interesserte seg også svært for tegning og maling, så bøker med bilder i må ha vært spesielt attraktive.

                                                                            

                                                                           Henrik Ibsen.

Protokoller på Venstøp viser at Knud Ibsen hadde oppdrag på Fossum. I Vildanden finnes flere hentydninger til dikterens barndom på Venstøp.

                 Fra Hedvig Stouslands brev til Henrik Jæger, der hun omtaler de store bøkene.

Fremdriftsplan

Jeg må dessverre gjøre et opphold i gjennomgangen av Paul Botten-Hansens påbegynte roman Norske Mysterier (1851; illustrert av Henrik Ibsen). Den 17. mars, kl. 12 skal jeg holde et foredrag i Skien bibliotek, som jeg alt har tatt fatt på. Her vil jeg konsentrere meg om satirikeren Ibsen og innlede med hans barndom og de første spor av en utpreget satirisk karakter. 

    

Planen er videre å skrive om de interessante funnene museumsfotograf Nils Torske har gjort under sin grundige gjennomgang av fotoreferansene i Vildanden. På bakgrunn av dette arbeidet ser jeg for meg en artikkel med tittelen "Gina, du lyver!". 

    I 1994 gav jeg ut en monografi om Et dukkehjem: Nora, du lyver! sammen med Inge S. Kristiansen. Det har vært liten oppmerksomhet rundt den kjensgjerning at et "dukkehjem" er en metafor fra Paul Botten-Hansens Huldrebrylluppet (1849, 1851). I Huldrebrylluppet - òg Norske Mysterier - går Botten-Hansen til frontalangrep både på romantikkens grunnideer og måten de materialiserer seg på innenfor kunsten. Han mener romantikernes skatter, som eventyr og sagn om deilige huldrer, bør «kyles til sit – Dukkehjem», det vil si til barneværelset, der dukkene har hjemme. Dette ble tidligere kalt for «ammestuen», et begrep som knytter seg til kondisjonerte hjem. I tilknytning til dette finnes begrepet «ammestueeventyr» eller kort og godt «ammeeventyr». Jfr. Noras fascinasjon for den fornøyelige praten i kammerset til tjenestepikene, og at hun har tatt med seg sin amme den gang hun etablerte seg med egen familie.

Norske Folke- og Huldre-Eventyr, utgitt i København første gang i 1879, samme år som Et dukkehjem.

    

Med hensyn til bloggen vil jeg etter analysen av Ludvig Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" / Moralske Tanker, som er ferdig, senere fortsette på beskrivelsen av kramkaren fra Numedal og dennes besøk i gamle Karis herberge. Gjennomgangen av "Epigram 82" peker mot et historisk dansk-norsk kongemotiv. Dette aktualiseres ifølge romanen under samtidens iherdige nasjonsbygging, der drømmen om en norsk konge glitrer som en stjerne. Her et utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter: 

Kramkaren som døper Hastværk (romanens hovedperson), kommer altså fra Numedal, som strekker seg fra Kongsberg i sør nordover langs Lågen. Fortjenesten (fra dagens salg av kram), to skilling, kommer han frem til ved å regne på «de paa Fløjelsgrund paraderende Sølvknapper». Numedølen summerer i hodet, «thi han er etslags Stadshauptmand eller snarere Carolus Magnus i Arithemetik og Skrivekunst.» Stadshauptmann betyr «sjef for borgerbevæpning», og er ikke spesielt knyttet til regning eller skrivning. Altså kan det noe svevende «etslags Stadshauptmand» peke mot et nærliggende ord, for eksempel «berghauptmand», en høyere stilling innenfor bergvesenet. Det var berghauptmannen som hadde ansvaret for gruveregnskapet. 

Kongsberg Sølvverk. Kronene i Håvet heter den fjellveggen i sølvverket hvor norske konger har fått meislet inn sine monogrammer. Den første var grunnleggeren, Christian 4, i 1623, den siste Harald 5, i 1995. (Store norske leksikon)

I Moralske Tanker forteller Holberg at Karl den store ikke kunne skrive, skjønt det betyr ikke nødvendigvis at det samme gjelder numedølen, siden «etslags» antyder noe omtrentlig ved utsagnet. Eksempelvis kan sammenligningen med den angivelig ikke regne- og skriveføre frankerfyrsten tolkes slik at

numedølen ikke skriver opp det han har regnet ut, og slik sett vise til et

hemmelig regnskap. Rent geografisk kan kramkaren knyttes til Kongsberg

sølvverk, noe som understøttes av opplysningen om at han regner

på knappene av sølv som et «etslags Stadshauptmand». Videre har han

«et forønsket Facit», noe som kan bety at sluttsummen er fastlagt før

regnestykket påbegynnes. I lys av referansene til Christian 4 kan dette

hentyde til det faktum at kongen i all hemmelighet slo mynter der sølvgehalten

var lavere enn pålydende for å skaffe inntekter til seg selv. Regnskapene

fra denne geskjeften er neppe nedtegnet. Både stashoser og ikke

nedskrevne regnestykker kan peke mot Christians myntproduksjon, der

etter hvert også sølv fra Kongsberg inngikk. Den direkte betydningen av

Kongsberg er «kongens – navnlig Christian 4s – berg». Byen og gruven

ble anlagt av denne kongen i 1624. 

Danmarkshistoriens mest berømte kongemynt: Corona Danica (1618), Danmarks første kronemynt, der myntherren pranger med sine hosekledde legger.

Pieter Isaaczs' portretter av Christian 4 og Anna Cathrine (malt kort etter 1613; sammenføyd av to malerier), mulig forelegg for kongefiguren på Danske krone (jfr. benstillingen).

  

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) XI

Holberg vedgår at samdrektighet er en hoveddyd. Men fordi "Mennesker have meest Tilbøjelighed til det Onde", må samdrektighet i enkelte tilfeller frarådes. Holberg baserer seg her dels på det kristne dogme om at mennesket er et syndig vesen etter at Adam og Eva forbrøt seg mot Guds bud, dels på babelsmyten der en samdrektig menneskehet bestemte seg for å bygge en by og et tårn som nådde til himmelen for å skape seg et navn (jfr. tidligere innlegg). Begge mytene forteller om tilfeller der menneskene gjorde noe som ikke behaget Gud; slik sett dreier det seg om hybrismyter. Gjennomgangen av Holbergs "bevismateriale" til støtte for en slik oppfatning (jfr. tidligere innlegg) avslører at det er menneskets byggevirksomhet i vid forstand, fra prektige byggverk til berømmelige riker, som interesserer Holberg i "Epigram 82". Forfatterens "moralske tanke" lyder: Menneskene skal ikke leve samlet og forene sine krefter i å skape/gjøre store ting. Holberg skriver:

"Hvis alle Mennesker vare alleene samdrægtige i det Gode, var intet meer at ønske end Samdrægtighed: men, saasom de fleste have Tilbøjelighed til Laster, staaer denne min Thesis uryggelig; saa at det er og bliver en klar Sandhed, nemlig, at udi den almindelige Fordervelse er det bedre at Mennesket lever adskilt end foreened, eller at det foreener sine Kræfter til Laster og Misgierninger."

Babylon med babylonerkongen, Romerriket med keiseren - og Det hellige romerske keiserrike med Karl den store - er eksempler hvor menneskene ut fra sin tilbøyelighet til det onde og lastefulle har forenet sine krefter i hybrisprosjekter. Her dreier det seg om de manges påtvungne samdrektighet under én vilje, som blant soldater i en hær eller mannskap på et skip. Riktignok er det ikke presisert i Bibelen at menneskene var underlagt en hersker da de bygget tårnet i Babylon, men det er nærliggende å knytte en kongelig vilje til prosjektet slik det fremstilles i Bibelen. Flere ziggurater har kjente kongelige byggherrer, liksom Etemenanki-zigguraten i Babylon som ble gjenoppbygget av Nebukadnesar 2. 
    Det er nærliggende å oppfatte det slik at Holberg i "Epigram 82" samtidig hentyder til det danske enevelde. Den til enhver tid sittende oldenborger på den danske trone var ifølge Kongeloven det høyeste hodet på jorden og kun underlagt Guds vilje. Holberg bringer inn et helt annet aspekt: Også herskeren trenger å bli opplyst, ganske i tråd med opplysningstidens ideer. Karl den store er et illustrerende eksempel på dét. I hans tilfelle er det den manglende skrivekyndighet som er problemet, som har som konsekvens at kongen ikke kan lese Bibelen og derfor hører på det paven sier til ham. Etter at Luther kløvet vankundighets tykke skyer med sine teser mot avlat òg bibeloversettelse, settes menneskene, det vil si tyskerne, i stand til å etterlete naturens lys. I Danmark derimot, hvor man savner en forståelig bibeloversettelse, tror folket på det tullet prestene biller dem inn. 
    Passasjen om forholdene innen kirken kan tyde på at Holberg ser en sammenheng mellom Guds ord og naturens lys. Idet Luther åpenbarer Guds ord for menneskene, forsvinner uvitenhets tykke tåke. Det kan tolkes slik at Holberg mener Bibelen skal være lys eller rettesnor for menneskenes undersøkelser der naturens - i vid forstand - orden vil åpenbares. Denne orden faller sammen med Guds, Skaperens, orden. Fyrstens opplysning - det er en forutsetning at han kan lese og kjenner Guds ord - kan best oppnås ved meningsutveksling mellom parter med motstridende interesser. 

Holberg konkluderer med å invertere devisen fra innledningen: "Concordiâ res malæ crescunt: discordiâ sæpe dilabuntur.

Det er:

Ved Samdrægtighed forfremmes det Onde, og hæves ved Usamdrægtighed."   

Når samdrektigheten bidrar til at et menneske eller noe menneskeskapt, det være seg en konge, et tårn, kirke eller et imperium, strekker seg mot himmelen i sin storhet, bør den motarbeides. I det øyeblikk er det påkrevet at noen kløver den tykke tåken av uforstand, løfter frem Guds ord og setter i gang undersøkelser av naturen - i vid forstand. Holbergs ord om menneskenes alminnelige fordervelse har som nevnt sin bakgrunn i den bibelske syndefallsmyte. Men det finnes et kristent bud som ikke er uttrykkelig nevnt i epigrammet, som er av tilsvarende betydning. Moselovens første bud lyder (Luthers oversettelse): 

"Ich bin der HERR, dein Gott, der ich dich aus Ägyptenland, aus der Knechschaft, geführt habe. Du sollst keine anderen Götter habe neben mir."


Dersom man lar lyset fra Moselovens første bud skinne på Kongeloven, slik den er nedtegnet med kancellisekretær Peder Schumachers penn, vil gnister fortære blekket og pergamentet bli til aske, for å knytte an til Holbergs metaforbruk i omtalen av reformasjonen. Det er også tvilsomt at den pompøse dyrkelsen av enevoldspotentaten i Danmark har harmonert med den naturens orden forfatteren mente menneskene skulle leve i pakt med. At også Danmarksriket kan sammenlignes med Babylon, turde fremgå av "det runde Taarn", slik omtales tårnet i Erasmus Montanus, som Christian 4 lot oppføre i København. Det er umulig å undersøke dette tårnet uten at babelstårnet trekkes inn. 

Det kan også være av interesse for sammenhengen å kaste et blikk på kongen som hersket på den tiden Holberg skrev Moralske Tanker, nemlig Christian 6. Han var sterkt pietistisk orientert og forbød komediespill i Danmark-Norge. Pietismen la imidlertid ingen demper på kongens byggelyst, og midt under økonomiske krisetider oppførte han praktslottene Christiansborg og Hørsholm som uttrykk for kongemaktens storhet. Kronprinsen derimot, den senere Frederik 5, hang rundt på byens vertshus og perfeksjonerte to laster som etter hvert skulle ta aldeles overhånd: hangen til uterlig drikking og sadomasochistisk sex, der det var han som svingte pisken.  

        


  


                              Christian 6 og kronprins Frederik.

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) X

Holberg går rett fra Den romerske republikks ødeleggelse, som angivelig kan knyttes til samdrektigheten mellom tre "store Hoveder" i form av triumviratene, til den private sfære. Det er stadig Romerrikets historie som benyttes som illustrasjon av temaet samdrektighet kontra usamdrektighet. Det første eksempelet er et sitat fra Gaius Petronius Arbiters roman Satyricon som skildrer romersk samfunnsliv rundt midten av det første århundre e.Kr., det vil si under keiserdømmet:

"(...) gid Politiemestere faae Skam! som forstaae sig med Bagerne. Det heder: tien mig, og jeg skal tiene dig igien, hvorudover den fattige Almue maae sukke (...)"

Holberg hevder dette viser hva Petronius mente om en slik "Foreening", altså samdrektighet, mellom politimestere/ediler og bakere. Sitatet er hentet fra kapittel 44, der den tidligere slaven Ganymedes klager over eskalerende matpriser, deriblant på brød (etterfølgende resymé baserer seg på flere engelske oversettelser). Og tørken bare fortsetter, hevder han, det har vært hungersnød et helt år. De som lider er de fattige, overklassens gap er aldri tomt. Rammen er paradoksalt nok et bugnende måltid hos den rike Trimalchio i Campania. 

                               Illustrasjon av Trimalchios gjestebud.

Under republikken hadde edilene - opprinnelig to fra plebeierne, siden to til fra patrisierne - et vidt myndighetsområde som blant annet innbefattet vedlikehold av byer og veier, ansvar for matvareforsyningen og tilsyn med den offentlige moral; under keiserdømmet ble edilenes ansvar for offentlige orden og velferd sterkt redusert. Ganymedes skulle ønske de hadde hatt slike tøffe mannfolk som han traff første gang han kom fra Asia. Dét var livet, dét (homoseksualitet spiller en viktig rolle i romanen)! Hvis ikke melet var av aller ypperste klasse, ville disse tøffingene ha most vampyrene helt til de begynte å frykte Jupiter. Ganymedes minnes en gammel mann fra barndommen, Safinius, som var full av edder og galle; jorden glødet der han hadde gått. Men han var real, du kunne stole på ham, forteller Ganymedes videre, en sann venn. Og som Safinius gav dem inn i senatet; sparte ikke en eneste én i sine eksemplariske taler. Og så høflig som han var mot de fattige, tiltalte oss ved navn. Så den gangen var maten dritbillig. For en slikk og ingenting kunne man få en stor loff som du og din venn ikke ville klare å spise opp; i dag får du ikke mer enn et rundstykke. Helvete heller; for hver dag blir det verre. Denne byen går nedover som kalverumpa. Torvsjefen er ikke verdt et pepperkorn;han bryr seg mer om en ettøre enn om vi lever eller dør. Han koser seg hjemme og tjener mer per dag enn en annen legger seg opp i løpet av livet på eiendommen sin. Jeg vet tilfeldigvis hvordan han skaffet seg en tusing i gull. Hadde vi hatt baller, ville han ikke vært så fornøyd med seg selv. Nå for tiden er folk løver hjemme og rever ute. Jeg for min del har alt spist opp fillene min, og hvis prisene fortsetter å være så høye, må jeg selge hyttene mine. Hvordan skal det gå med denne byen hvis hverken guder eller mennesker viser barmhjertighet? Må jeg aldri få noen glede i livet, om ikke dette kommer fra himmelen! for ingen tror på gudene lenger. Folk har sluttet å faste, og ingen bryr seg døyten om religionen. Alle lukker øynene og klamrer seg til sitt eget. I gamle dager klatret mødrene med lutret sjel, iført sin beste kledning, barfott og med løst hår opp på høyden og bad til Jupiter om regn. Straks strømmet regnet ned i bøttevis - det var nå eller aldri. Og alle kom hjem som druknede rotter. Det som har skjedd, er at gudene har begynt å halte fordi vi ikke er religiøse lenger. Derfor blir markene våre brunsvidd. 
    Det er umulig å lese Ganymedes' klage over tilstandene i Romerriket uten at man tenker at noe av ansvaret må hvile på herskeren selv, den notorisk grusomme, lidderlige og udugelige keiser Nero, for hvem ingen synd var fremmed. Dennes levnet fremstår som en ren negasjon av romerdydene og må ha påkalt furienes oppmerksomhet. Det finnes flere paralleller mellom den rike Trimalchio og Nero, og det er vanlig å oppfatte Trimalchio som et satirisk portrett av keiseren.

                     Nero beordret drap på Agrippina d.y., sin egen mor.

                  Myten forteller at Nero spilte på lyre da Roma brant.

                   Henryk Siemiradzkis maleri "Neros fakler" fra 1876.

I 66 ble Petronius, som tilhørte Neros nærmeste krets, anklaget av sjefen for Pretorianergarden for å ha deltatt i en sammensvergelse mot keiseren. Tacitus skriver i Annales:

"Yet he (Petronius) did not fling away life with precipitate haste, but having made an incision in his veins and then, according to his humour, bound them up, he again opened them, while he conversed with his friends, not in a serious strain or on topics that might win for him the glory of courage. And he listened to them as they repeated, not thoughts on the immortality of the soul or on the theories of philosophers, but light poetry and playful verses. To some of his slaves he gave liberal presents, a flogging to others. He dined, indulged himself in sleep, that death, though forced on him, might have a natural appearance. Even in his will he did not, as did many in their last moments, flatter Nero or Tigellinus or any other of the men in power. On the contrary, he described fully the prince's shameful excesses, with the names of his male and female companions and their novelties in debauchery, and sent the account under seal to Nero. Then he broke his signet-ring, that it might not be subsequently available for imperiling others".

Det er ikke åpenbart at Holberg i denne passasjen helt har forlatt den offentlige sfære for å konsentrere seg om samdrektighetens kontra usamdrektighetens virkning innenfor hus- eller privatsfæren. Det er jo rikspolitikken som er utslagsgivende for den enkelte romers velferd, eller slik som her: mangel på sådan. Holberg hevder Petronius deler Ganymedes' oppfatning, noe som virker sannsynlig: Forfatteren lar en bifigur målbære sin egen kritikk av regimet (les keiser Nero). Og kritikken rammer langt videre enn til edilene og bakerne; man kunne nesten si det med Marcellus: Something is rotten in The roman empire. Essensen i Ganymedes' beskrivelse er at forholdene var bedre før. Den gamle mannen som refset overtredelser i sine taler i senatet bringer tanken hen på republikkens dager den gang både edilene og senatet hadde makt, og det ble slått ned på overtredelser. At Holberg har delt denne oppfatning, synes å fremgå av hans neste romerske eksempel, nemlig statsmannen Cato den eldre (234-149 f.Kr.). Cato var en ypperlige taler og fremstår som personifikasjonen av romerdyd. Han la vekt på en enkel livsstil og bekjempet gresk innflytelse på romersk kultur. Da han som sensor fikk i oppgave å sørge for at romerne levde i pakt med forfedrenes idealer, renset han ut i senatorenes og riddernes rekker, fikk bukt med skatteoppkrevernes embedsmisbruk og reduserte romernes privatforbruk, bl.a. ved skattlegging av luksusvarer. Cato, som innehadde konsulatet i 118 f.Kr, fremstår som Neros rake motsetning. 

                                                    Cato d.e.
Nå er det riktignok Catos rolle som husfar som er Holbergs tema, men rammen, Romerrikets begredelige tilstand (under Nero) og gamle Safinius, aktualiserer Catos ry som republikkens store tuktemester. Når det gjelder Catos rolle som husfar, velger Holberg å fokusere på romerens frykt for at full samdrektighet blant husfolkene kan lede til sammensvergelse. Kilden er Plutark, som skriver følgende i sin biografi om Cato: 

"He always contrived, too, that his servants should have some difference one among another, always suspecting and fearing a good understanding between them. Those who had committed anything worthy of death, he punished if they were found guilty by the verdict of their fellow-servants."

Holberg tolker det slik at Cato fryktet at "hans Huus vaklede", hvis alle på gårdene hans - Cato drev utstrakt landbruksvirksomhet - var enige. Cato fremtrer altså som en stor tuktemester både overfor romerne og sine egne slaver. Det er ikke sannsynlig at opplysningsmannen Holberg har ansett Catos behandling av slavene, der nytteverdien synes å ha vært enerådende prinsipp, som forbilledlig. Tvert imot fremstår behandlingen av husfolket som illustrerende eksempel på maksimen "divide & impera" (omtalt i innlegget 26.1.18), og det kunne hevdes at Cato på hjemmebane mest av alt minnet om en enevoldsfyrste. I senatet derimot har samme gårdeier ved sine taler bidratt til den meningsutveksling eller usamdrektighet som Holberg mener vi skal strebe etter i ulike menneskelige forhold. 
    Holberg er som Cato gårdeier og følger angivelig samme politikk som denne idet han foretrekker uenighet mellom forpakteren og rifogden. Dette skal oppfattes satirisk. Motsatt Catos slaver, som utgjør én, særdeles undertrykt, gruppe, representerer forpakter og rifogd motsatte interesser; sistnevnte gårdeierens, navnlig Holbergs. At Holberg nær sagt etterlyser en uenighet mellom disse, vitner om at denne proprietæren ser nødvendigheten av meningsutveksling for å belyse en sak. Cato derimot bidrog til kiv mellom slavene, slik at ikke de skulle forene sine krefter og gjøre mytteri. Det er således en vesentlig forskjell på den usamdrektighet Cato, henholdsvis Holberg etterstreber. Sistnevnte vil, når tvistighetene truer med å ta overhånd, gå inn for å moderere dem snarere enn å oppheve dem helt. Åpenbar krig kan nemlig gjøre skade, men en bestandig forening er enda mer skadelig. 
    Holbergs "moralske tanke" vil, overført fra hussfæren til samfunnet, ha brodd mot eneveldet, det være seg romerske keiseres i den verdslige verden og paver i den kirkelige. Og kan det legges til: den til enhver tid sittende oldenborger på Danmarks trone. Forfatteren vedgår at det er enhver husfars plikt å holde fred i huset (jfr. Luthers Lille Katekisme); vi befinner oss stadig i den private sfære, men denne bør tillate en viss sjalusi mellom husfolkene, for det er på denne måten han får vite sannheten, liksom en dommer får opplysning i en sak ved advokatenes munnhuggeri. Også denne anbefalingen kan gjøres gjeldende utenfor hussfæren: Landets far, kongen, trenger opplysning: Dette kan best skje ved at det tillates meningsutveksling, for eksempel i et senat, riksråd eller i en stenderforsamling. Alle trenger opplysning, også kongen, for det er ved undersøkelser, blant annet av samfunnsmessige forhold, naturens lys kan skinne. 

Det er verdt å merke seg at dyrtidsproblematikken i kap. 44, første del, Satyricon, har sin parallell i fjerde bok, Peder Paars. I vertshusscenen skildres møtet mellom tre spissborgere som klager over de høye prisene, og stadssatyrikus Hieronymus (samme navn som Vulgatas oversetter); året er 1608, "Tre Aar for Calmar-Krieg" (1611-1613), som Christian 4 innledet mot sin svenske nabo, Karl 9. Spissborgeren Jens Pedersen sammenligner pussig nok ikke dagens høye prisnivå med det som var for få år siden, la oss si under Frederik 2, noe som hadde vært naturlig. Når folk klager over høye priser, er det gjerne i forhold til priser de selv kan huske. Men denne spissborgeren viser derimot til prisene i ”Kong Erichs Tiid”, som hans salig far har fortalt om. Dette er utvilsomt en referanse til Saxo, Gesta Danorum, Tolvte bok, der det fortelles om den danske kongen Erik Eiegod, som regjerte 1095–1103. 

                                                  Olaf Hunger.

                                                    Erik Eiegod.

Saxo forteller om Erik Eiegod:

I hans Tid kom Folket, der så længe havde lidt Nød som Følge af Dyrtiden, atter på Fode, og Kornet, som nu fik betimelig Regn, trivedes nu igjen, ja, medens han stod for Styret, var der så stor Overflod på Markerne, at en Skjæppe Korn, ligegyldigt af hvilken Slags, kunde kjøbes for en Penning. Denne Overflod varede også ved i alle hans Regeringsår.       

Årsaken til den forutgående dyrtid, som ifølge Saxo inntraff under styret til Olav (Oluf), var at Gud hadde besluttet å straffe kongen og folket med uår for deres laster og ugudelighet (etter drapet på Knud den hellige). En straffedom som blant annet bestod av fryktelige regnskyll om høsten:

(…) om Efteråret regnede det så stærkt, at det, der var voxet op på lavtliggende eller side Steder, gik i Leje som Følge af den stadige Oversvømmelse, Regnskyllene medførte, medens Vejret måtte have været lige det stik modsatte, om det skulde have været Menneskene tjenligt. I Sommertiden savnede man den fornødne Væde, og i Efteråret, da man helst skulde have tørt Vejr, skyllede Regnen ned, så der ingen Måde var dermed, og Markerne, der var fuldstændig oversvømmede, så’ vidt og bredt ud som hele Søer. 

Det er ingen mangel på varer i dag, argumenterer Pedersen, og tolker prisstigningen som varsel om verdens undergang. Hieronymus er enig i at alt er blitt dyrere, men hevder at det samtidig er blitt flere mynter blant folk. Således utjevnes den høyere prisen med at spissborgerne har fått flere penger, mener han. Stadssatyrikusen trekker argumentet enda lenger ved å mane frem et scenario, der det begynner å falle ”Speci Penge” fra himmelen sammen med regnet. Noe som ville ført til at spesiepengene (fullgyldige myntstykker) ble forsvinnende lite verdt. For å illustrere sitt synspunkt viser Hieronymus til at etter oppdagelsen av gullminene i Vesten, kunne spissborgerne skaffe seg både gull og penger. Underforstått: Etter at det kom mer gull på markedet, sank gullprisen. Konklusjonen som kan trekkes av Hieronymus’ belæring, er følgende: Desto mer det er av gull- eller sølvmynter, jo mindre blir de verdt. Kjensgjerningen at den aktuelle tilgang på edelmetall påvirker myntens verdi, får metaforen om det himmelske pengeregn til å virke underlig. Er det noe som ikke faller fra himmelen, men må graves opp fra jorden, er det mynter. Skjønt det finnes flere måter å skaffe seg klingende mynt på, og det visste de danske kongene, spesielt Christian 4. 

Saxos beretning minner unektelig om fortellingen om syndfloden, som Gud sendte over jorden fordi menneskets ondskap hadde øket. Og riktig nok: Spissborgerens far har fortalt at de gunstige tilstander i kong Eriks tid opphørte da folket begynte å synde, uten at dette viktige skjell i danmarkshistorien tidfestes. Dette åpner for at de økede priser og regnet med spesiepenger representerer Guds straffedom. Vektleggingen av en nasjonal opphopning av edelmetall var typisk økonomisk tankegods på 1600-tallet. Christian 4 var tidlig ute, og den første merkantile periode i europeisk historie faller inn under
hans regime. Et grunnleggende merkantilistisk bud var ikke å legge igjen mynter i edelmetall, for eksempel i form av toll, i utlandet. Alt edelmetall skulle samles i Det danske riket, nær sagt i lader. Tollinntekter ville danskekongen selv kreve inn, noe han da også gjorde til gangs med Sundtollen. Det glupske grepet den danske Midas hadde om skipstrafikken ved Kronborg/Helsingborg gjorde ham imidlertid mektig upopulær blant nordeuropeiske sjøfartsnasjoner, noe som skaffet ham farlige fiender på nakken. 
    Alle speciemyntene som faller fra oven sammen med regnet, kan tolkes som Holbergs satiriske hentydning til Christian 4s vektlegging av edelmetall, som altså gjerne var utmyntet. Maksimen lyder: Desto mer edelmetall som samles opp i landet, jo mindre blir det verdt. I så fall har spissborgeren rett til tross for sin tilsynelatende trangsynte tale. Dersom folket ikke hadde vært så ugudelige, ville de ha lagt merke til mange tegn på at verden gikk mot de siste tider. Ti år etter praten om de høye prisene begynte Trettiårskrigen, den hittil verste krig i Europas historie. På grunn av sitt stivsinn klarte Christian 4 å trekke Danmark med i krigen, og det var like før landet gikk til grunne. Den store ulykken inntraff etter kongens tap i Slaget ved Lutter am Barenberg (1626), da hele Jylland året etter ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente, plyndret og voldtok der de for frem. Og det var ikke bare fiendens soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater, som skulle hjelpe ham i mannjevningen med den tyskromerske keiser, Ferdinand 2. 
    I årene rett før Kalmarkrigen manglet det ikke tegn på at den syvende oldenborger på den danske trone hadde ambisjoner som ville kunne styrte hele riket i avgrunnen, og etter seieren, som riktignok ikke stod til kongens opprinnelige forventninger, vokste Christians selvbilde. Skjønt allerede den overdådige kroningen i 1596 talte sitt tydelige språk om en ung fyrste med ambisjoner om å skape seg et navn og bygge et stort rike. Rundetårn (1637-1642), Københavns babelstårn, er et tydelig vitnesbyrd om Christian 4s selvforståelse. 

    
Holbergs valg av Saxos krønike om henholdsvis Olaf Hunger og Erik Ejegod vitner om at bak eposets komikk, spissborgerens vrøvl, skjuler det seg bibelsk moralisme. Den mytisk farvede historien handler om den onde konge – som straffes av Gud – som er motstilt den gode ditto – som nyter Guds velsignelse. I vertshusscenen opprettes et tilsvarende motsetningspar mellom den samme velsignede kong Eriks tid og samtiden – det vil si kong Christians tid, som var begynnelsen på en nedgangstid for Danmarksriket - man kunne gjerne ligne det med kalverumpa slik Ganynedes (les Petronius) gjør med Romerriket.

---