"Et dukkehjem" og "Juele-Stue" I – dukken Leonora

 

«Nora» er en kortform av «Leonora». Ibsen gjentok stadig at Nora var døpt Leonora. Leonora heter også en av gjennomgangsfigurene i Ludvig Holbergs komedier. Hun er gjerne den unge forelskede piken, og hennes elsker er vanligvis Leander. «Leander» sikter til gresk mytologis tragiske elsker Leander, som druknet en gang han svømte over Hellespont for å treffe sin elskede Hero. Bakgrunnen for Holbergs valg av «Leonora» skal omtales i et senere innlegg. I Juele-Stue (1725) opptrer en variant av kjæresteparet. De er begge unge og forelsket, men Leonora er gift med en eldre mann, Jeronimus, og har seks barn.

Det er ikke bare navnet på de to rollekarakterene som er likt, men ektemennenes bruk av «dukke» overfor konen. Noras anklage om at Torvald har behandlet henne som sin dukke, er velkjent. «Her har jeg været din dukkehustru, ligesom jeg hjemme var pappas dukkebarn.»  / «Jeg var akkurat som før din lille sanglærke, din dukke, som du herefter skulde bære dobbelt varligt på hænderne, siden den var så skør og skrøbelig.» / «Måske, – hvis dukken tages fra dig.» Nora mener altså at ektemannen har behandlet henne som dukken sin, en søt og føyelig kvinne, som innbyr til å bli lekt med.

I alt fem ganger omtaler Jeronimus Leonora som «min Dukke». «Dukke» i en slik sammenheng brukes ifølge Ordbog over det danske sprog: «som venlig, kælende tiltale til en ung kvinde.» Det er altså den vanlige betydningen av «dukke» som ligger til grunn for bruken i tiltale. Leonora omtaler på sin side Jeronimus som «lille Mand» i alt fem ganger, dette er også en kjærlig tiltale.

Ibsens bruk av «dukke» sikter på et dypere plan til hans egen lek med dukker på Venstøp. Søsteren Hedvig har fortalt at han ofte stengte seg inne i et lite avlukke ved kjøkkenet. Her tegnet og malte han figurer i papp, som ble festet til treklosser slik at de kunne stå, og arrangerte dem i forskjellige situasjoner; det var som «et helt teater». Henrik oppførte også dukketeater med det som trolig var «kjøpedukker» for et lokalt publikum på gården. Da den lille dramatiker var blitt voksen, fortsatte han å «leke med dukker»; skrive teaterstykker for skuespillere og tegne kostymer.

Torvald Helmer, som har sterke synspunkter på hva som er estetisk, har bestilt Noras tarantellakostyme og instruerer henne i tarantellaforestillingen, som om han var en regissør. Torvald sikter på ett plan til Ibsen som dramatiker. På slutten av 1870-tallet var den danske billedhugger, Roma-fareren Bertel Thorvaldsens, skjønne greske estetikk håpløst utdatert (jfr. «I det skjønne dukkehjemmet», 06.08.2020). Ibsen måtte begynne å skrive realistiske skuespill om hverdagsmennesker; i 1871 erklærte Edvard Brandes at en levende litteratur måtte sette problemer under debatt. Thorvaldsen møter vi igjen i billedmester Rubek i Når vi døde vågner. Rubeks planlagte marmorskulptur av Irene som den syndfrie oppstandne kvinne viser til Thorvaldsens marmorskulptur av den syndfrie oppstandne Kristus, «Kristus» eller «Kommer til mig» (jfr. «Billedmesteren og modellene; den liggende maja og den oppstandne Kristus», 26.02.2019).

Ibsens bruk av «dukke» har også sammenheng med metaforen «dukkehjem», som finnes i en replikk i Paul Botten-Hansens Huldrebrylluppet (1851), jfr. «’Et dukkehjem’ II», 13.10.2022. Men på et overtekstlig plan er Nora/Leonora mannens dukke, noe søtt og lite som han kan leke med. Skinnet bedrar; begge Leonoraenes føyelighet er påtatt og inngår i bedrag av ektemannen. Når de vil lure ham til å føye dem, gjør de seg lekre; ekstra søte og føyelige.

Holbergs Leonora lyver bare overfor Jeronimus, men så er hennes løgner svært drøye. Hun elsker Leander og har planer om å stikke seg bort sammen med ham under julestuen om aftenen. Dette må avtales mens Pernille oppholder Jeronimus med snakk. Uheldigvis kommer tjenestepiken til å fortelle om en kalv som er født med topp på hodet og falbelader (pynteborder; blonder, frynser) på bena, «noget Kielling-Sladder». Jeronimus mener kalvefødselen er et ondt varsel og vil avlyse aftenens planlagte fornøyelse, julestuen.

Leonora frykter at Jeronimus skal få mistanke hvis hun trygler ham om å holde julestue og bestemmer seg for å slå kontra: «Mig skal det være lige kiert. I veed vel selv hvor lidet jeg er af Verden. I skal finde faae slige unge Koner som jeg; thi jeg var tilfreds der var aldrig Dants eller Spill i Verden, min Fornøjelse er at sidde hiemme ved mit Arbeid, og see min lille Mand til gode.»

Dette er en grov løgn, men Jeronimus går på limpinnen (min kursivering):

«Jeg veed det nok, min Dukke, I er Exempel for alle unge Koner i Æbeltoft; den beste Ting jeg har giort i Verden, er at jeg har udvalt saadan dydig Siæl til Ægte-Fælle.»

Her skal det skytes inn at Holberg mente Juele-Stue var hans mest vellykkede komedie. Publikum brølte av latter, og under uroppførelsen klarte ikke skuespillerne bare seg for å le de også. Det var like før forestillingen måtte avbrytes. Vi kan mane frem denne scenen: «Dukken», den unge søte Leonora, trolig innsnørt og i en fin kjole med dyp utskjæring, lyver så det renner, og den gamle Jeronimus, kanskje med mave, i en ufiks alderdommelig habitt, tror henne mer enn gjerne.

Leonora innsmigrer seg hos ektemannen for å få sin vilje; «nu spiller jeg mit Kort saaledes, at hand skal self tigge mig om Juulestue, og det skal heede at jeg giør det alleene for at føje ham.» Spørsmålet om føyelighet i ekteskapet er også tema i Et dukkehjem. Nora forteller venninnen Kristine at Torvald var så aldeles forferdelig overanstrengt etter ekteskapets første år. Årsaken er utvilsomt at han tok på seg mye biarbeid for at hun skulle få penger til å kjøpe ting hun ønsket seg. Dette tålte han ikke, og han ble «så dødelig syg». Ifølge Nora skal legene (les doktor Rank) ha erklært at bare et opphold i Syden kunne redde ham. Blant argumentene Nora brukte for å overtale Torvald, som ikke måtte få vite at han var dødssyk, var hennes omstendigheter; hun var gravid: «han måtte være snil og føje mig.» Men Torvald nektet: det var hans pligt som ægtemand ikke at føje mig i nykker og luner.»

Etter at Krogstad har truet Nora med å fremlegge hennes falske vekselunderskrift i retten dersom hun ikke overtaler Torvald til å omgjøre oppsigelsen, dukker spørsmålet om maktforholdene i ekteskapet igjen opp. Nora må få Torvald til å føye henne: omgjøre beslutningen om å si opp Krogstad. Da inntar hun samme posisjon som Leonora i Juele-Stue, som smisker for Jeronimus og tilsynelatende underkaster seg hans vilje. Torvald sitter i en stol, Nora står bak; hun lener seg inntil stolryggen og stryker fingrene langsomt gjennom nakkehåret hans.

NORA: «Hvis du ikke havde havt så travlt, vilde jeg have bedt dig om en umådelig stor tjeneste, Torvald.

HELMER: Lad mig høre. Hvad skulde det være?

NORA: Der er jo ingen, der har en sådan fin smag, som du. Nu vilde jeg så gerne se godt ud på kostumeballet. Torvald, kunde ikke du tage dig af mig og bestemme, hvad jeg skal være, og hvorledes min dragt skal være indrettet?

HELMER: Aha, er den lille egensindige ude og søger en redningsmand?

​​NORA: Ja Torvald, jeg kan ikke komme nogen vej uden din hjelp.»

Torvald lover å tenke på saken. Nora sier: «Å hvor det er snilt af dig.» Hun går bort til juletreet og sier at de røde blomster tar seg smukt ut. Så følger hennes egentlige anliggende: «Men sig mig, er det virkelig så slemt, det, som denne Krogstad har gjort sig skyldig i?»

Sannsynligvis vet Nora hvilken forkledning Torvald vil velge. Da de var i Italia, lot han sy en napoletansk fiskerpikedrakt til henne, og hun lærte å danse tarantella. Besetningen er løs. Årsaken gir seg av Torvalds oppførsel da de kommer ned etter kostymeballet hos Stenborgs. Torvald blir kåt av å se konen danse tarantella iført fiskerpikedrakten. Bak Noras innsmigrende oppførsel aner man utnyttelsen av hennes erotiske appell. Nora vet inderlig godt hvordan hun skal friste Torvald og få ham i sin makt. Leonora og Nora/Leonora spiller bevisst hjelpeløse kvinner som underkaster seg mannens vilje, for å dreie ham i den retning de selv ønsker.

Etter at Nora har satt Kristine Linde i gang med å reparere maskeradedrakten, kommer Torvald inn i stuen. Nora går ham i møte: «Å, hvor jeg har ventet på dig, kære Torvald.» Hun forteller at hun kommer til å ta seg så fin ut.

«HELMER: Ja var det ikke et ganske heldigt indfald af mig?

​​NORA: Prægtigt! Men er jeg ikke også snil, at jeg føjer dig?

HELMER tager hende under hagen: Snil – fordi du føjer din mand? Nå, nå, du lille galning, jeg ved nok, du mente det ikke så […]»

Replikkvekslingen sikter til Katekismen, der det i Hustavlen står at kvinnen skal være mannen underdanig. Påbudet om at mannen skal råde over kvinnen, baserer seg på Skapelsesberetningen, 1 Mos 3,16. Her forteller det også at slangen fristet Eva til å spise frukt av kunnskapens tre, og at Eva deretter fristet Adam. Kvinnen er fristerinne av natur, og mannen faller (for kvinnens fristelse). Når Nora spiller ut fristerinnekortet i denne scenen, er det for å få Torvald til å gjøre det hun vil.  

«NORA: Hvis nu din lille ekorn bad dig rigtig inderlig vakkert om en ting –?

HELMER: Hvad så?

NORA: Vilde du så gøre det?

HELMER: Først må jeg naturligvis vide, hvad det er.

NORA: Ekornen skulde løbe omkring og gøre spilopper, hvis du vilde være snil og føjelig.

HELMER: Frem med det da.

NORA: Lærkefuglen skulde kvidre i alle stuerne, både højt og lavt –

HELMER: Å hvad, det gør jo lærkefuglen alligevel.

NORA: Jeg skulde lege alfepige og danse for dig i måneskinnet, Torvald.

HELMER: Nora, – det er dog vel aldrig det, du slog på imorges?

NORA nærmere: Jo, Torvald, jeg beer dig så bønligt!»

Både Leonora og Nora er påtagelig løgnaktige. Juele-Stue er en komedie, og Leonoras løgner er svært drøye. Hun, som ikke kan få kommet raskt nok vekk fra Jeronimus, påstår at hennes fornøyelse er å være hjemme og stelle for sin «lille Mand». Nora lyver seg gjennom hele stykket. Falskskriften og forklaringen på hvor pengene til Italia-turen kom fra, involverer flere alvorlige løgner. Men også i sammenhenger der Nora utsetter seg for kritikk eller vanskeligheter, tyr hun til usannheter, for eksempel ved å skylde på andre. De «forbudne varer», makronene, sier hun Kristine har kjøpt. Da Torvald oppdager at noen har prøvd å dirke opp brevkassen, skylder hun på barna. Løgnene er så mange at det er vanskelig å telle dem, dels fordi det ikke alltid fremgår om hun snakker sant eller ikke. Det gjelder spesielt hennes fremstilling overfor Kristine av Torvalds sykdom forut for Italia-reisen.

Det er klare paralleller mellom Holbergs Leonora i Juele-Stue og Ibsens Nora/Leonora i Et dukkehjem. De har samme navn, og ektemannen kaller eller behandler henne som dukken sin, noe som ikke minst skyldes et bevisst spill fra hennes side for å få sin vilje igjennom. Videre er de altså løgnaktige. Leonora gir tydelig uttrykk for at hun overhodet ikke bryr seg om ektemannen, som hun har fått seks barn med. Ingenting tyder på at hun bryr seg om barna sine heller. Det er Jeronimus som sørger for julegaver, og det er han som forholder seg til skolemesteren om barnas undervisning og overhører resultatet. Nora på sin side elsker Torvald, sørger for julegaver til barna og leker med dem. Men på slutten av stykket er kjærligheten til Torvald forbi, og interessen for barna forduftet: «i den stund gik det op for mig, at jeg i otte år havde levet her sammen med en fremmed mand og at jeg havde fået tre børn –. Å jeg tåler ikke at tænke på det! Jeg kunde rive mig selv i stumper og stykker.»  

 

Et annet sammenfall mellom Et dukkehjem og Juele-Stue er at handlingen foregår i julen; i førstnevnte fra julaften til 2. juledag, i sistnevnte bare på julaften. I Juele-Stue foregår julens fornøyelse, julestuen, som i virkeligheten vanligvis inngikk i romjulens festligheter, på julaften. Det er verdt å notere seg at hverken Leonora eller Nora nevner årsaken til at julen helligholdes, Kristi fødsel, en eneste gang. Kirken har fastsatt tidspunktet til første juledag, 25. desember. I Danmark og Norge innledes helgen klokken 17 julaften og varer til og med 2. juledag. Hos Jeronimus avholdes julestue på selveste julaften; Nora og Torvald deltar på et kostymeball hos naboene 2. juledag, der det full er fest med fremvisning av strømpekledde ben og masse champagne. Det innebærer at det hos Helmers arbeides med draktsøm – Nora setter Kristine i gang med reparasjonen – på første juledag, Frelserens fødselsdag. Torvald på sin side arbeider med banksaker, når han ikke instruerer Nora i tarantelladansen.

 

Frelseren og Gud er fraværende både i Leonoras og Noras replikker i julen. Leonora har åpningsreplikken, som utgjør hele Scene 1, i Juele-Stue: «Ach denne Dag har været mig saa lang som toe andre […]». Årsaken er at hun lengter slik etter å få være i enrom med Leander, som hun attrår. Leonora venter denne 24. desember, julaften, med lengsel på et elskovsmøte. Julaften var i katolsk tid en våkenatt før Kristi fødsel første juledag, da det var kristmesse (christmas) ved midnatt.

 

Holberg er som kjent kristen, protestant, med store religionskunnskaper, noe som blant annet fremgår av hans Almindelig Kirkehistorie (1738) og Jødiske Historie. Det er naturlig å sammenstille Leonoras lidenskapelige forventning om elskovsmøtet med Leander julaften med forventningen om Kristi fødsel denne dagen. Leonoras oppførsel representerer et klart brudd på en kristen oppførsel. Dette kunne skrives på kontoen for hedensk tradisjon. Motsetningen mellom kristen og hedensk, til dels katolsk, julefeiring er tema i stykket. Den hedenske julefeiringen forsvant ikke da kristendommen ble innført, men ble tilpasset den nye tro. Julestue og julebukk, som tjeneren Arv kler seg ut som, viser i siste stykke tilbake til hedendommens årstidsfester og fruktbarhetskult. Uttrykket «drekka jól» vitner om alkoholens betydning under julefesten. Julestuer var ofte svært fuktige gilder, der lekene kunne utarte i usedelighet og bråk, noe som fremgår av Juele-Stue. Men Leonoras interesse for julestuen denne aftenen er sekundær; julestuen representerer bare en mulighet for at hun kan få være alene med Leander. Leonoras manglende interesse for Jesu fødsel kan ikke unnskyldes med at hun som innbygger i småbyen Ebeltoft fremdeles feirer jul, slik hedningene gjorde. Det kunne passe bedre på Magdelone, Jeronimus’ søster, som oppfatter julestue som en hellig institusjon.

 

Flere detaljer i komedien understreker fraværet av interesse for julens kristne innhold. Som forberedelse til julestuen har Arv iført seg et julebukkostyme. I Scene 10 blir Arv irettesatt av Jeronimus, som har avlyst julestuen. To ganger gir Jeronimus Arv en ørefik. Magdelone sier at det er galt av ham å slå den stakkars drengen på en «Hellig-Aften». Det fremgår ikke om hun tenker på julaften som tiden for julestuen eller kvelden før Kristi fødsel. Jeronimus sender vekk drengen med et skjellsord og ber ham ta seg en bok å lese i. Arv går gråtende bort idet han sier: «Der er mare ingen i den heele Gade, der læser et Guds Ord Juule-Aften.»

 

Replikken har dobbelt bunn. Overtekstlig er det drengens klage over at han må lese på julaften når ingen andre gjør det. Den inneholder to milde eder: «mare» som kommer av Maria, og «Guds». I dag ville vi sagt ikke et herrens ord, der «herrens» har en forsterkende virkning. Ikke et fandens ord ville være mer naturlig, eller snarere ikke et jævlig ord. At «Guds Ord» ikke skal oppfattes direkte, i den forstand at Jeronimus med «en Bog». sikter til Bibelen, Katekismen eller en postill, fremgår av en av Jeronimus’ replikker i Scene 12. Han har bedt Magdelone hente skolemesteren og barna, fordi han vil høre om de har lært noe «artigt», fornuftig, til «denne Fest» (Scene 11). Det er usikkert hvilken fest Jeronimus sikter til; om det er den religiøse julefesten eller julestuen. Jeronimus gjentar spørsmålet nesten ordrett, noe som gir det en viss betydning. Han ber skolemesteren stille spørsmål til barna og beordrer at Arv skal være til stede, slik at barna kan beskjemme drengen med sin kunnskap. Stakkars Arv kan ingenting, men barna svarer rett på spørsmål om astrologi og ordspråk. Riktignok er det bare tull og tøys det skolemesteren har innprentet dem, om utdatert forvrengt himmelkunnskap, men Jeronimus lar seg dupere og sier: «Det er den rette Dosmer. Hand [Arv] seer aldrig i en Bog Aaret igiennem og veed derfor ikke meer end en Tyrk eller Hedning […]» «en Bog» kan knyttes til «en Bog» i Jeronimus replikk i Scene 10. Det betyr at Jeronimus beordrer Arv til å ta seg en bok som gir den lærdom skolemesteren, som slutter troppen med et ris i hånden, banker inn i husets barn.

 

Tidligere var det en flytende grense mellom astronomi og astrologi, kunnskaper Holberg har lite til overs for, og som er et hovedmotiv i Erasmus Montanus. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg, som begynner å studere i København og latiniserer navnet til Erasmus Montanus, hentyder på ett plan til Tycho Brahe-eleven Christen Sørensen Longomontanus – Rundetaarns første astronom – som var av bondeslekt og født Lomberg eller Langberg. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg som forvandles til den lærde Erasmus Montanus ved universitetet i København er kritikk av lærdomsinstitusjonens vektlegging av astronomi/astrologi og logikk. Det var spesielt under Christian 4 man viste en sterk interesse for astronomi/astrologi ved universitetet. Holbergs syn på astronomi fremgår med all tydelighet av skjemtediktet «Democritus og Heraclitus, Satyra I» (1721): 

«Een med Astronomi sig plager, bryder Hierne
Sig bryster, glæder, at han fundet har en Stierne;
I Melcke Vejen han saa lenge vandret har,
at han paa jorden slet er blevet til en Nar.»

 

Skolemesteren i huset til Jeronimus, «ute i provinsen», er trolig en nyutdannet bakkalaureus fra Københavns universitet. Han vil neppe undervise i kunnskap som er over hundre år gammel, noe som åpner for at handlingen i Juele-Stue kan skrus tilbake til Christian 4s regime.

 

Overtekstlig kan altså Arvs klage over å måtte lese i en bok julaften oppfattes slik: Det er søren ingen andre i gaten som leser et hersens ord julaften. Men underteksten kan vanskelig overses: Det er søren ingen andre i gaten som leser et Guds ord julaften. Ettersom naboene er invitert på julestue hos Jeronimus, kan det godt være Arv har rett; ingen i gaten leser religiøse tekster, for eksempel Juleevangeliet, julaften.

 

Heller ikke hos Helmers nevnes Kristi fødsel julaften eller de to juledagene. Maskeradeballet hos Stenborgs i andre etasje kan tyde på at julebudskapet overskygges av fornøyelser i nabolaget også her. Det betyr ikke at forfatteren har glemt det. Hele motivkretsen i Et dukkehjem, synd knyttet til Noras vekselforfalskning og hennes behov for frelse, peker mot det som «skjedde i de dage», da det fra keiser Augustus utgikk befaling, og en Herrens engel stod frem og sa: «Frygter ikke; thi see, jeg forkynder eder en stor Glæde.» Men det er ikke denne lykkelige begivenhet Nora har i tankene julaften, når hun stiller følgende spørsmål til Kristine: «Ved du den store lykke, som er hændt os i disse dage? […] «Tænk, min mand er bleven direktør i Aktiebanken!»

 

Den største gaven i julen er Kristi fødsel, jfr. Johannes 3,16: «Thi saa haver Gud elsket Verden, at han haver givet sin Søn, den enbaarne, paa det at hver den som troer paa ham, ikke skal fortabes, men have evigt Liv.» Det finnes en detalj både i Et dukkehjem og Juele-Stue som, undertekstlig, peker mot Kristi fødsel slik det er skildret i Juleevangeliet: «Og hun fødte sin Søn, den Førstefødte, og svøbte ham og lagde ham i en Krybbe.»

 

I Scene 11 ramser Jeronimus opp hvilke leker de enkelte barna skal få, blant annet følgende: «Else skal have Vuggen med Barnet udi, thi det første Piger blir saa gammel at de kand tale saa tænker de paa Giftermaal og Vugge […]» Rammen er altså julaften, og det er nærliggende å trekke en linje fra «Vuggen med Barnet» til krybben med Jesusbarnet. Nora ramser også opp julegavene, blant annet følgende: «Og her er dukke og dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det jo snart istykker alligevel.» Dersom Ibsen hadde skrevet «dukke og vugge», ville sammenhengen med Jeronimus’ gave til Else og Juele-Stue blitt tydeligere. Dukken og dukkesengen viser også, via vuggen med barnet, til krybben med Jesusbarnet. Julegavene til de andre barna skal omtales i et senere innlegg.

 

Det er verdt å legge merke til at Nora har kjøpt en gave til datteren som ikke egner seg for hennes alder. Emmy er det minste barnet, som åpenbart ikke har forstand på hvordan en dukke og dukkeseng skal behandles. Samtidig peker «river jo snart i stykker» mot Noras beskrivelse av seg selv etter at kjærligheten til Torvald har tatt slutt (jfr. sitatet over). I situasjoner som byr på problemer for Nora, dukker umiddelbart lysten til å rive alt i stykker opp. Vekselen med den falske underskriften vil hun rive i hundre tusen stykker. Det samme gjelder maskeradeklærne, som er forrevne og i et eneste virvar: «Å gid jeg kunde rive dem i hundred tusend stykker!» Men så kommer altså Nora på at Kristine kan reparere dem.

 

Det er ikke uten betydning at julegaven til Emmy, dukken og dukkesengen, viser til Jesusbarnet i krybben, som Gud har gitt til verden i julen. Nora har bestemt seg for å undersøke om det presten Hansen sa da hun gikk til konfirmasjonen, er riktig. I hvert fall om det er riktig for henne. Det er ingenting som tyder på at Nora vil komme frem til at presten Hansen hadde rett, når det gjelder Nora selv. Det var ikke bare troen på den skjønne greske kunsten som møtte motbør i 1800-tallets siste halvdel; også gudstroen var på vikende front etter at interessen snevret seg mer og mer inn om mennesket selv. Dette fikk stor betydning for kunsten.

 

Det er ikke bare vuggen med barnet som kan bringe tanken på en spesiell fødsel i Juele-Stue. Da Pernille skal oppholde Jeronimus slik at Leonora får avtalt med Leander, forteller hun altså at det er født en kalv med topp på hodet og falbelader på bena. Ingen snakker om Gud eller Jesu fødsel på julaften, men sladderen går om fødselen av et misfoster. Også hos Helmers, der heller ikke Gud eller Jesu fødsel nevnes, kommer talen inn på noe annet med bibelsk betydning: «ødelæggelsens vederstyggelighed». Det er usikkert hva uttrykket, som finnes både i Det gamle og Det nye testamente, sikter til, men det er vanlig å knytte det til Antiochos 4 Epifanus, konge i Selevkideriket i Syria 175–164 f.Kr. Antiokhos ville tvinge jødene til å avlegge sin tro. Han innførte Zevs-dyrkelse i Templet i Jerusalem, der han satte opp et alter for den greske hovedguden. Han skal også ha plassert en statue av seg selv i templet, som jødene ble tvunget til å ofre til. Antiokhos oppfattet seg som en enamasjon av Zevs, og det er vel sannsynlig at statuen har hatt en likhet med sjefen på Olympos. Det er mulig at «ødelæggelsens vederstyggelighed» sikter til statuen av Antiokhos fremstilt som en gud. Dersom kalven med topp og falbelader ikke er en alminnelig kalv, men en gullkalv, åpner det for en sammenheng med «ødelæggelsens vederstyggelighed» (jfr. bl.a. «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen», 23.04.2024). Det blir tema i neste blogginnlegg.

 

Juele-Stue hadde stor publikumsappell. Komedien ble flere ganger satt opp som familieforestilling i julen ved Christiania Theater, første gang under Bjørnstjerne Bjørnson i 1866. Juele-Stue ble siste gang satt opp som familieforestilling på Nationaltheatret i 1918. Da var det enkelte anmeldere som i harnisk påpekte det umoralske ved komedien, utroskap som underholdning, og at den ikke egnet seg for barn. Teksten inneholder, som andre av Holbergs komedier, flere seksuelle hentydninger. Det er hevet over tvil at Ibsen kjente til Juele-Stue. Som medlem av den litterære kretsen Det lærde Holland, som hadde en spesiell interesse for Holbergs forfatterskap, var Ibsen godt orientert om hans skrifter. Medlemmene kunne sitere større partier fra Holbergs komedier.

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire?

 Det vil bli et opphold i gjennomgangen av Peder Paars, fordi det har åpnet seg en  mulighet for å få publisert noen av mine tolkninger av Henrik Ibsens stykker. Jeg har gått gjennom de to første sangene i Første Bog i Peder Paars. I de siste innleggene har jeg argumentert for at Peder Paars er et satirisk portrett av Christian 4, dels basert på Den Politiske Kandstøber og Jacob von Tyboe.

Jeg har valgt å blogge om Et dukkehjem.  

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XXI

 

Da svenskene fikk en forræder og Christian 4 en festning

 

Ludvig Holberg var presset av eneveldets sensur til å hylle oldenborgerkongene, men ingen kunne forhindre ham i å latterliggjøre dem i sitt komiske helteepos og komediene. Det gjaldt bare å skjule satiren godt nok. Men også i Holbergs historiske forfatterskap finnes en kritisk undertekst. Dette er blant annet omtalt i «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024. Innlegget behandler Holbergs omtale av Christians opptreden under erobringen av Kalmar. Vi skal se nærmere på historikerens omtale av danskekongens inntagelse av festningen.

Kalmar var ikke beseiret før festningen var på danske hender. Det virket som om den tallrike garnisonen hadde bestemt seg for å holde stand lenge. Da skjer noe uventet, som fører til en kraftig tilspissing av konflikten mellom Christian 4 og Karl 9: Kommandanten Christer Somme overgir festningen til danskene uten kamp. Holberg gjengir i «Christianus 4.» (Dannemarks Riges Historie) den pro-danske forklaringen. Julien Peleus’ beskrivelse inngår i kildematerialet.

De beleirede skal angivelig ha mistet motet etter danskenes kraftige bombardement, som resulterte i mange døde, syke og svakelige, og det var knapphet på levnetsmidler. Samlet ledet dette til at de åpent uttrykte at deres liv og velferd bestod i kastellets overgivelse. Somme følte seg derfor presset til å overgi festningen. Til Sommes forsvar hevdes det også at svenskene var i ferd med å gå tom for krutt. Dette siste nevner ikke Holberg. Derimot har han et stykke tidligere i teksten berettet at den svenske flåte hadde ankommet kort etter danskenes erobring av Kalmar by og forsynt festningen med en mengde av proviant og andre fornødenheter. Flåten hadde dessuten sørget for fri kommunikasjon mellom Öland og festningen (jfr. forrige innlegg.)

På svensk side fortelles historien om overgivelsen av Kalmars kastell helt annerledes. Den går i korthet ut på at Christian 4 lovet Christer Somme et gods i Holsten og 1000 daler, hvis han overgav festningen. Adelsmannen Somme, som hadde vært en erklært fiende av Karl 9, aksepterte tilbudet. Overgivelsen av det stolte kastell skjedde altså på grunn av et forræderi, der Christian 4 fristet kommandanten med gods og gull.

I den århundrelange konflikten mellom danske- og svenskekongen er det to forrædere som stikker seg frem i Sverige: Christer Somme og Henrich Danckwart. Holberg henviser til Danckwart i Den politiske Kandstøber, i scenen fra vertshuset til Jacob von Lubek (jfr. innlegget 17.04.2024). Collegium Politicum avholder møte, og et av temaene er hvordan man best kan føre krig. Holbergs kritikk av Christian 4, som hadde en stridsdyktig flåte, men ingen hær, er implisitt. Flåten kunne ikke brukes på landjorden, og de leide soldatene var kostbare òg enkelte troløse. Christians feilslåtte militærpolitikk viste seg både i Kalmar- og Keiserkrigen. Den som peker på det for Keiserkrigens del, er verten, Jacob von Lubek, byen der fredsavtalen ble undertegnet. Den fastslo at Christian 4 aldri mer måtte blande seg i de tyske anliggender. Danskekongens håp om en stormaktsposisjon i Europa ble knust for all fremtid.

Jacob von Lubek gir Danckwarts kart til Herman von Bremen. Mester Herman er liksom Jacob von Tyboe et satirisk portrett av Christian 4. Han kan reformere hele Danmarksriket mens han støper om på myntene fra Øresundstollen (ved myntforringelse, blande kobber i sølvmassen), etablerer luksusmanufakturer og kompanier som seiler med skip på fjerne strøk. Bygger kort sagt kasteller i luften, da alle disse prosjektene går ad dundas etter kort tid (jfr. bla.a. innlegget 10.05.2018).  

«von Bremen» viser til et av de første utslagene av Christians innblanding i de tyske anliggender; bestrebelsene på å få sin nest eldste sønn, Frederik, innsatt som erkebiskop i Bremen, som etter reformasjonen var blitt et verdslig embede. Kongen lyktes delvis i 1621 da Frederik ble valgt til koadjutor (biskoppelig medhjelper). Fremstøtet inngikk i en større plan med flere utnevnelser, der målet var å få fotfeste i stiftene Bremen, Verden, Osnabrück og Halberstadt. Rollefiguren Jakob von Lubek vitner altså om det sørgelige resultat av Christian 4s infiltrasjon i Tyskland. Drengen Peiters sammenligning av mester Hermans fremtoning med en kretsoberst, der han tronet for enden av bordet i Collegium Politicum, viser til Christian 4. I kollegiet diskuterte man avsettelse av keisere og kurfyrster i tillegg til etablering av kompanier og handel på fjerne strøk. Danskekongen lot seg velge til kretsoberst i Den nedersaksiske krets for å kunne involvere seg i krig med den tysk-romerske keiser, kulminasjonen av Christians innblanding i tyske anliggender.

Men hva viser von Lubeks Europa-kart, «Dankwarts Landkorte» til? «Landkorte» er trolig flertall, i senere utgaver står det «Landkort». Kommentarene i Ludvig Holbergs skrifter nevner hollenderen Justus Danckerts kart som hadde stor utbredelse, men viser samtidig til to andre navn, Caspar Danckwert som hadde utgitt en beskrivelse av Slesvig og Holstein i 1652, og oberst Danckwart som overgav Karlstens festning i Marstrand til Tordenskiold i 1719. I overteksten er «Danckwarts» en forsnakkelse eller kanskje helst uttrykk for at mester Herman har manglende kunnskap om kart. Men det er neppe tilfeldig at forfatteren introduserer kommandanten som overgav Marstrand festning sammen med Jacob von Lubek.

von Lubeks kart viser at keiserens residensstad Wien ikke ligger ved havet og derfor ikke kan erobres med en flåte; de stolte orlogsskipene til kretsoberst Christian 4 var av liten nytte i Keiserkrigen (jfr. innlegget 17.04.2024). Henrich Danckwart tilhører Holbergs samtid, mens rollefiguren Herman von Bremen peker mot Christian 4 (1577-1648). Like fullt bringer Henrich Danckwarts historie tanken på Christian 4s første krig, Kalmarkrigen. Omstendighetene rundt Danckwarts overgivelse av Karlsten festning fremtrer nemlig som en blåkopi av Christer Sommes overgivelse av Kalmars festning drøyt hundre år tidligere. Begge overgivelsene kom som en overraskelse, ettersom festningene var i god stand og utstyrt med forsyninger av alle slag (jfr. under). Akkurat som i tilfellet med Kalmar festning ble Karlsten overtatt av danskene etter forhandlinger mellom den danske fienden, representert ved Tordenskiold, og den svenske festningskommandanten. Begge kommandanter ble tilbudt penger. Somme skulle få tusen daler i tillegg til godset i Holsten (jfr. innlegget 06.06.2024); Danckwart 3000 dukater specie (hele pengestykker), noe han skal ha sagt nei til. Ingen av festningene ble altså erobret. Henrich Danckwart ble stilt for generalkrigsrett, dømt for forræderi og halshugget, mens Christer Somme flyktet til Danmark. Ekskommandanten på Kalmar kastell slapp likevel ikke unna straffen; han ble myrdet i 1618 på sitt gods Rohlstorf i Holsten.

                             Kalmars festning

                                    Karlsten

Holberg skriver følgende om den betente saken:

«Nogle Svenske Skribentere, blant hvilke Pufendorf, skrive, at Castellets Overgivelse skeede ved Forrædderie, og at Christen Sommer betingede sig et adeligt Gods udi Holsten. Men den Kongelige Franske Historiographus Peleus, som udi en særdeles Bog har beskrevet denne Krig, melder intet derom, men heller siger, at det skeede af Nød, […]»

Holberg legger altså Julien Peleus og Samuel von Pufendorf på vektskålen, og dommen lyder: Peleus’ etterrettelighet som historiker veier tyngst. En slik vurdering (i overteksten) understøttes av at den pro-danske versjonen av overtagelsen av Kalmar slott, der Christer Somme unnskyldes, gjengis utførlig, mens den pro-svenske så vidt nevnes. Pufendorf er den skribenten Holberg skylder mest når det gjelder det naturrettslige forfatterskapet; den tyske juristen har også hatt betydning for hans historiske forfatterskap. Men Pufendorf hadde tilknytning til Sverige; han var professor i Lund og ble derfra kalt til Stockholm og utnevnt til kongelig svensk historiograf. Pufendorfs historiske verker om svenskenes krig mot danskene var altså ikke skrevet ut fra et ønske om å hylle danskekongens innsats. Jeg er usikker på om Holberg har oppfattet Pufendorfs verker som partiske. Den svenske kongen styrte eneveldig, men hans posisjon var ikke så klart formulert som i Danmark, der man hadde Kongeloven. Det som er sikkert, er at Peleus’ beskrivelse av Christian 4 er panegyrisk, og det er selvfølgelig Holberg fullt klar over (jfr. innlegget 06.06.2024).

Avslutningsvis i skildringen av Kalmar slotts inntagelse skriver Holberg: «Til en Erindring om denne vigtige Calmars Erobring blev slagen en Medaille, paa hvis eene Side stod Hans Majst. udi fuld Harnisk, paa den anden Side blev præsenteret Staden med disse Ord: Cede Majori Calmar.» Her er en note: «Musæum Reg. part. 2. Sect. 5. No. 14.», som jeg ikke har klart å identifisere. Det er mulig det viser til en inventarliste på et museum. Medaljen er i alle fall beskrevet slik at det sannsynliggjør at Holberg har sett den; forfatteren hadde stor kunnskap om numismatikk. Det dreier seg om en propaganda- eller skrytemedalje av medaljøren og myntmesteren Nicolaus Scwabe. Festningen opptar den største plassen på avbildningen av Kalmar og byen bare en liten del. Inntrykket som gis er at festningen ble inntatt ved storm, mens faktum er at danskene ble sluppet inn gjennom porten. Benito Scocozza skriver følgende i Christian 4.: «For Christian 4., der selv deltog i kampene om Kalmar by og slot, var indtagelsen af borgen er herlig sejr, der af ham selv og hans velvillige propagandister blev gjort endnu mere glorværdig.»

Blant Christian 4s propagandister var malere, tapetmakere, diktere og altså medaljører. Dette forholdet ligger til grunn for min hypotese om at Jacob von Tyboe er et satirisk portrett av Christian 4. Alle skryter av Jacob von Tyboes krigsinnsats i Brabant og Amsterdam i håp om å få betalt, liksom Christian 4s propagandister etter Kalmarkrigen. Det gjelder spesielt de hollandske «Kalskoepers», kalvehandlerne, som sikter til hollenderne som handler med eller lager gullkalver av Christian 4 (jfr. bla.a. «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører», 26.08.2017).   

«Cede Majori Calmar» betyr «Vik for overmakten, Kalmar». Forelegget for det latinske uttrykket «cede(re) maiori» er et av Martials Epigrammer (31): «å vike for overmakten (el. den sterkere) gir nest beste ry for tapperhet» (Ludvig Holbergs skrifter). Den som representerer overmakten på medaljen, er den harniskkledde Christian 4, som er fremstilt med et truende ansiktsuttrykk. Hjelmen ligger på et postament ved siden av ham, slik at hodet er klart gjenkjennelig. Det bringer tanken på Peleus’ beskrivelse av den fryktelige utstrålingen til Christian 4s ansikt (jfr. «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024).

Holberg skriver at denne «Stads- og Fæstnings-Erobring skapte stor anseelse for kong Christian og innjog stor frykt i de svenske. Det er verdt å merke at forfatteren skriver «Fæstnings-Erobring», som ikke dekker det som skjedde. Holberg forklarer hvorfor svenskene ble så overrasket over inntagelsen, den såkalte erobringen, av festningen. Det var en av deres aller beste festninger. En rekke forhold tilsa at danskene ville måtte beleire den i minst tre måneder, noe som ville føre til mangel på forsyninger. Festningen hadde en stor besetning og lå slik til at den ikke bare var vanskelig å bestorme, men å nærme seg. «men,» som Holberg skriver, «den muntre Konge overvandt ved sin Tapperhed alle disse Vanskeligheder, og bragte saadan en Frygt udi de Beleyrede, at de ikke meere turde sætte sig imod hans sejerrige Vaaben.» Holberg gjengir her den pro-danske versjonen, som ikke stemmer med de faktiske historiske forhold. Det var hverken Christians tapperhet eller hans seierrike våpen som skaffet danskene adgang til festningen, men Christer Sommes overgivelse etter aksepten av danskekongens tilbud om et gods i Holsten og tusen daler. Dette er så godt kjent at det er umulig Holberg ikke vet det, men han kan ikke skrive det. Da ville Christians «calmarnske triumph» sprukket som en sepeboble.

Holberg skriver at Karl 9 ble så opphisset over Christians seierrike fremrykning at han utfordret ham til duell. Brevvekslingen i den anledning er berømt. Den vitner ifølge Holberg om at «de Tiders Skrive-Maade har differeret fra vore Tiders.» Historikeren unnskylder at han tar brevene med ved å vise til at de allerede er trykket i adskillige bøker. Det er liten tvil om at det er Christian 4s svar til den aldrende svenskekongen, hvis land er under angrep, som vekker fortørnelse.

Karl skriver blant annet følgende til Christian:

«at du haver ikke giort som en Christelig og ærlig Konge, i det at du uden Aarsag har brudt den Stetinske Fred, som er sluttet imellem Sverrig, Dannemark og Norge, og at du har belejret vor Fæstning Calmar, hvis Stad du haver overrumpled, og ved Forræderie erobret Slottet, tillige med Øland og Borkholm, hvorved du har givet Aarsag til stor Blods Udgydelse.» Karl utfordrer deretter Christian til duell, ettersom han anser at krigen, etter flere forsøk på å fremforhandle en fredsavtale, ikke kan bringes til avslutning på annet vis.

Christian svarer blant annet følgende:

«Du skriver iligemaade, at vi have overrumplet den Stad Calmar, og at vi ved Forræderie have erobret Slottet tillige med Øland og Borkholm; saadant er u-sant; thi vi have indtaget Slottet med Ære, og du burde skamme dig, saa ofte du tænker paa, at du ikke haver forsynet det med fornødne Ting, eller undsatt det, ja at du haver ladet det indtage for din Næse, og at du dog alligevel vil have Navn af en god Soldat.»

Christian påstår altså at han har inntatt Kalmar kastell med ære og ikke ved forræderi, og han beskylder Karl for ikke å ha forsynt kastellet med «fornødne Ting». Påstanden motsies altså av Holbergs opplysning om at den svenske flåte hadde ankommet noen tid forut for Slaget ved Kalmar, «hvilken forsynede Calmars Castell med en Mængde af Proviant, og andre Fornødenheder, og forskaffede fri Communication imellem Øland og bemeldte Castell.» Med denne opplysningen sår Holberg tvil om den pro-danske forklaringen på at Somme overgav kastellet. Den står så pass langt fra skildringen av overgivelsen slik at man ikke nødvendigvis kobler de to påstandene: Kalmar kastell har en mengde proviant og andre fornødenheter og Somme overgav kastellet på grunn av nød. Nød skal her trolig forstås som mangel på fødevarer.

Christian skriver videre:

«Hvad den eene Kamp angaaer, som du tilbyder, da synes saadant os meget latterligt; efterdi vi viide, at du est skrøbelig, og at det er dig tienligere at blive bag en varm Kakkelovn, end at figte mod os, at du har meer en god Medicus fornøden, der kand curere din Hierne, end at møde os udi en Duel. Du burte blues ved, du gamle Giæk, at angribe en Ære-kiær Mand. Du har maaskee lært saadant blant gamle Kierlinger, som ere vante til at bruge Munden.»

Holberg gjentar at det ville være bedre å unnlate å trykke slike brev, men fordi de er så kjent, har han vært tvunget til å innføre dem. Det kan utelukkes at Holberg har trodd på Christians påstand om at han («Vi» er majestetisk flertall) har inntatt borgen med ære. Formuleringen «at du haver ladet det indtage for din Næse», bringer tanken på lureri. Det kan vel ikke helt utelukkes at brevet er skrevet i påvirket tilstand.

I et siste avsnitt etter omtalen av resten av Kalmarkrigen og Knærødfreden i 1613 har Holberg noen kommentarer. Først skriver han at han har funnet for godt å følge en fremmed skribent som levde på samme tid for å unngå all mistanke om partiskhet. Noten identifiserer skribenten slik: «Peleus en Kongl. Fransk Historiographus, som vidner, sig at have ført Correspondence med fornemme Folk i Norden.» I «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024 har jeg vist at Peleus’ fremstilling av Christian 4 er svært panegyrisk. Allerede i avsnittets innledning røper altså Holberg, undertekstlig, at hans egen fremstilling av Christian, helten fra Kalmar, er partisk. Peleus var Henrik 4s historiograf, og av ukjent grunn mente han at den franske kongen var Christians forbilde. Sistnevnte skal ha strukket seg langt for å kopiere Henrik 4.

Holberg skriver at frem til Kalmarkrigen og dens avslutning hadde «disse Rigerne», Sverige og Danmark-Norge, vokst og tiltatt i makt og reputasjon. «Men fra denne Tid begynder en fatal Periodus i den Danske Historie, og Lykken, som hidindtil stedse havde været favorable, begyndte at vende Ryggen, saaledes, at Dannemark har taget af ligesom Sverrig har voxet til, ja under dets stridbare Konger giort saadanne Figurer, at dets Magt er bleven formidable for heele Europa. Men den stedsvarende Ulykke, som siden har fuldt Kong Christianum 4, hindrer dog ikke, at han af alle bliver anseet som een af de største Regentere, der levede paa de Tider, saasom den paafuldte Uheld kand alleene tilskrives Tidernes Conjuncturer, og ingenlunde Personen.»

Det er helt utenkelig at Holberg har ment at Christian 4s «uhell», deriblant tapet i Keiserkrigen, på ingen måte kunne tilskrives kongen selv. Påstanden faller på sin egen urimelighet, noe som ganske sikkert er blitt oppfanget av den oppmerksomme leser. Men sensuren på Holbergs tid har akseptert den, òg ettertidens Holberg-eksperter.   

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XX

En herkulisk krigsmann i bærestol

I forrige innlegg trakk jeg frem en rekke detaljer ved Jacob von Tyboe som kan peke mot Christian 4. Pernille, som kommer av «Petronius» og sikter til antikkens store satiriker, forteller at von Tyboe har røde klær og hatt med plumager. Tjenestepiken har kanskje lagt merke til krigsmannen ute i byen, men hun har i hvert fall sett ham når han har vært i Leonoras hus. Sannsynligheten er stor for at Holberg har tenkt det slik at von Tyboe bærer røde klær og hatt med plumager da han ankommer Leonoras hus i Tredje akt, Scene 5. Fremkomstmiddelet er en portechaise, og han har åtte portører. Storhetstiden, årene på krigsmarken, er et tilbakelagt stadium, så von Tyboe er forbi sin første ungdom. Jesper Oldfux sammenligner ryggen hans med gaten Vimmelskaftet i København som går i en bue; han har altså krokete rygg. Til tross for at von Tyboe har nådd en viss alder, går han på frierføtter, og hans tro på egen tiltrekningskraft overfor fruentimmerne er formidabel.

På et tidligere illustrasjonsbilde på hjemmesiden til Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot sitter den aldrende Christian 4 midt blant en rekke andre hovedskikkelser fra dansk historie. Han er kledd i rød jakke og bukse med detaljer i gult eller gull, oldenborgernes våpenfarver, og hatt med plumage eller plumager. Figuren baserer seg på flere malerier fra kongens alderdom, jfr. de siste to innleggene. Hvorvidt museet også har andre kilder til billedfremstillingen, er jeg ukjent med. Kongen hadde stor appetitt på kvinner og fortsatte å avle barn godt inn i alderdommen; i alt 25 skal det ha blitt.

På sine eldre dager bestilte kongen en bærestol. Vi kan altså mane frem et bilde av Christian, 4 slik han fremstår på illustrasjonsbildet, i en bærestol. I et brev av 5. september, 1644, skriver kongen til svigersønnen, rikshovmester Corfitz Ulfeldt:

«Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi, daa uyl der danske tølppel tyl at mouere den. Huorfor du skaldt lade lede 8 tystøldrager op her y Byen, som sliigdt kan forrette, huilcke uyl kledis och giørris En uys vnderholding om Maneden. Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags, inden Aarriit.»

Christian 4 trenger åtte bærere til den italienske stolen. Det kan knyttes til følgende replikker i Jacob von Tyboe, der krigsmannen kommanderer portørene med sin tyske tjener Christoff i spissen (min kursivering):

«Tyboe. Halt hal – – – t hal – – – t. (Fløyter i en Piibe) Peiter, Frantz, Jochum, Christoff, Jürgen, Niclas, Henrich, (fløyter igien) Wo seyd ihr Carnalien? Skal jeg holde 6 til 8te Tienere, og dog ingen Opvartning have? Man maa 5 a 6 af de Karle engang hangen lassen, før bliver de icke gode.

(springer udaf Portechaisen og fløyter igien)

Christoff!

Christoff. Wohlgebohrner Herr!

Tyboe. Hvor ere I Hunde henne alle 8te?

Christoff. Der var ingen uden jeg, som fuldte Herren.

Tyboe. Peste de tetebleu. Ihr forfluchte Skabhalsen! har jeg icke sagt hundert million tausend mahl, daß wen ich engrassirt bin in Compagnei mit Frauenzimmer, at I alle 8te skal være tilstæde?

(til Porteurerne, træckende Kaarden)

Hør Porteurs! giebet achtung: Rex um kehrt euch.

(Porteurene vender sig om med Portechaisen.)»

Det er noe usikkert hvor mange portører som faktisk har båret portechaisen med von Tyboe, men det står fast at han krever at de skal være åtte. Det er også usikkert hvor mange portører som har båret stolen med Christian 4, men han har bedt om åtte. Det avhenger blant annet av hvordan punktet «giørris En uys vnderholding» skal tolkes. Dersom det betyr at portørene skal få sitt underhold på slottet, er det nok meningen at de skal bo der. I så fall kan man se for seg at han trenger seks–åtte. Dersom det betyr at de skal få lønn, vil de trolig bli boende der de har bodd før. I så fall må de letes opp hver gang kongen trenger dem, og da kan det tenkes stolen er beregnet på færre bærere.

Vi har altså to personer i røde klær og hatt med plumager som sitter i en bærestol, som det krever åtte mann til å bære. Holberg har lest Christians brev, og har ganske sikkert notert seg åttetallet, som er drøyt hvis man tenker på 1700-tallets portechaise. Det høye antall bærere som von Tyboe fordrer, bidrar til komikken ved krigsmannens entré. For øvrig kan vi notere oss at von Tyboe sier «Rex», konge, i stedet for «rechts», høyre, i sin kommando. Christian 4s portrett er ikke minst kjent gjennom myntene hans. Slik lyder randinnskriften på Corona danicas revers: «REX 1618 NORVEGI VANDALO GOTORU Q».

Von Tyboes bærestol er en «Portechaise», mens kong Christian omtaler sin bærestol som «Italiansk Stoll». Portechaise er innelukket, gjerne med kalesje og vinduer og ble brukt av aristokratiet og det høyere borgerskap fra siste del av 1600-tallet og frem til 1800-tallet. Før dette fantes det en begrenset bruk av bærestol i betydningen portechaise. «Portechaise» kan tyde på fornem fransk opprinnelse. Årsaken til at Christian 4 kalte fremkomstmiddelet «Italiansk Stoll», er ukjent. Vi vet heller ikke hvorfor kongen betinget seg så mange som åtte portører.

Kongens utsagn oppretter en motsetning mellom den italienske stolen og de danske tølperne, tyskøldragerne. Det åpner for at bærestolen er laget i Italia; bærerne, «bondeknølene», søker man derimot hjemme i Danmark, åpenbart i København. I Italia fantes det kompetanse på å lage finere bærestoler. Under kroningen ble paven båret inn i Peterskirken på en bærestol, sedia gestatoria, av flere livrékledde portører, sediari. 

Innretningen, som også ble brukt under andre kirkelige seremonier, hadde sin forløper under det romerske keiserdømme. Det var enkelt sagt en trone eller tronstol anbrakt på bærestenger som hvilte på portørenes skuldre. Paven tronet høyt på sin sedia, synlig for alle. Skikken går flere hundre år tilbake i Kirkens historie og opphørte på 1900-tallet. Det er lite sannsynlig at Christian 4 er blitt båret rundt i København i en versjon av en sedia gestatoria. Det er mer sannsynlig at bærestolen har lignet på en portechaise. Hvordan kongens «Italianske Stoll» har sett ut, får være et åpent spørsmål.

Det er også uklart hvordan kongens uttalelse «Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags [livré og underholdning] inden Aarriit.» skal forstås. Det kan bety at kongen utber seg Guds hjelp for at han stadig er i live når stolen ankommer fra Italia innen året er omme, og bærerne får vise hva de duger til.

Det fremgår at Tyboes ene tjener, Christoff, er tysk. Navnene på de øvrige bærerne – Peiter, Frantz, Jochum, Jurgen, Niclas, Henrich – kan samlet også peke mot Tyskland, selv om Frantz betyr franskmann. Von Tyboe kommanderer og kommuniserer med bærerne som om de var soldater, på tysk-dansk. Det samme må Christian 4 ha gjort, som benyttet leiesoldater i sine kriger, spesielt tyske. Vi får tro kongen behersket tysk bedre enn Jacob von Tyboe, men til sistnevntes forsvar må det nevnes at han er en komediefigur. Vi har altså to personer kledd i røde klær og hatt med plumager, som befraktes i København i bærestol av åtte portører og kommanderer sine «soldater» på tysk eller tysk-dansk. Samme to personer har utvist et usannsynlig krigsmot under beleiring og store slag og skremt vettet av fienden med sitt vrede ansikt. Siden lever de på minnene om sin oppskrytte innsats i krigen, som er blitt hausset opp av folk som tjener på smiskingen òg spionerer. 

Både i Christian 4s og Jacob von Tyboes tilfelle ender jakten på krigsryets opprinnelse i Brabant eller Holland. Det er i Brabant og Holland den stortalende soldat skal ha utfoldet sitt sagnomsuste mot, som kan bevitnes av folk i hele Holland. Det er hollendere som har levert billeddokumentasjonen av Christians 4s seierrike oppvisning i Kalmarkrigen. Når det gjelder Karel van Mander 2s billedtapeter, peker de tilbake til brabantsk og flamsk ekspertise på billedvev. Karel van Mander 3 har malt kjempebildet av den herkuliske krigsmannen til hest, iført røde klær, hjelm med plumage og med pistol og sverd i hendene. I fonden sees stormen på Kalmar; voldsomme røykskyer stiger opp fra byen. Maleriet er fra ca. 1643, året før kongen bestilte bærestol, på et tidspunkt da han var betydelig overvektig. Christian 4 døde i 1648.

Avslutningsvis i denne oversikten over likheter mellom Jacob von Tyboe og Christian 4 kan det nevnes at de utvekslet portretter med konger og var overtroiske (jfr. «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (5) – hva er typisk for en person fra Thy?», 26.09.2017.

Christian 4s biograf, Holberg, har under pseudonymet Hans Mikkelsen skapt en komediefigur, den stortalende soldaten Jacob von Tyboe, som fremviser en rekke likheter med Danmark-Norges mest berømte konge. Det kan utelukkes at alle disse likheter er tilfeldige. Jacob von Tyboe er et satirisk portrett av Christian 4 og avslører Holberg som regimekritiker. 

Dagens facebookinnlegg: pipehistorien i Ibsens "Gengangere"

 Denne går til Frode Helland, Arnfinn Åslund, Öde Nerdrum og Einar Duenger Bøhn.

Pipen i «Gengangere»; pervers p… eller nasjonalromantisk rekvisitt?

I «Gengangere» finnes et motiv som kan peke mot Adolph Tidemands maleri «Familielykke», skjønt historien der dette inngår kunne heller kalles «Familieulykke», når man tenker på utfallet av Osvalds oppfostring på Rosenvold.

I første akt er beskrevet en scene med et barn på fars kne, som peker mot det som kan kalles «eventyrforteller-situasjonen», som det finnes flere eksempler på i Ibsens skuespill. Det gjelder Osvalds beretning om dengang Alving lurte sin lille sønn til å røyke pipe, noe som fremkalte ubehag hos gutten. Osvald forteller historien med ord og vendinger som ellers er kjent fra Asbjørnsens eventyr-retorikk:

«Og så husker jeg, jeg kom op på kammeret til far en aften, han var så glad og lystig […] han tog og satte mig på knæet og lod mig røge af piben. Røg, gut, sa han, – røg dygtig, gut! Og jeg røgte alt hvad jeg vandt, alt til jeg kendte jeg blev ganske bleg og sveden brød ud i store dråber på panden. Da lo han så hjertelig godt –»

«Glad og lystig» er typisk eventyrstil, hvor det ene ordet gjentar betydningen til det andre. «Lystig og glad» finnes i flere av Asbjørnsen og Moes eventyr. I oppfordringen om å røyke er det også gjentagelse; videre brukes «dygtig» i den folkelige betydning «kraftig», noe som også er kjent fra eventyrstilen. «Alt hva jeg vandt» er en annen folkelig uttrykksmåte. I eventyrillustrasjonene er langpipen kongens faste tilbehør. Langpipen er for øvrig en vanlig rekvisitt på mange nasjonalromantiske genrebilder, f.eks. hos Tidemand.

Scenen kan tolkes som en henspilling på den nasjonalromantiske føde Osvald og hans generasjon ble flasket opp med. Den svermeriske Osvald er slik sett et av romantikkens barn, som tror at livet er så idyllisk og herlig som i kunsten. Kort sagt som et eventyr eller en ammestuefortelling. Herregården Rosenvold, på ett plan dekknavn for Baroniet Rosendal i Hardanger, peker mot et fjordlandskap som helt fra Wergeland og Tidemands dager frem til vår egen tid har vært et utstillingsvindu for Norges skjønnhet – når det ikke regner.

Rosendal var et arnested for nasjonalromantikken i Norge. Det skyldtes "baronen", Marcus Gerhardt Hoff-Rosencrone, som mesenerte kunstnerne, blant annet dikteren John Paulsen som Ibsen hadde mye kontakt med da han skrev "Gengangere".

Originalen til Tidemands "Familielykke" henger på Oscarshall, "Baroniet Rosendal" (kopi) er malt av Hans Gude.

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XIX

 

Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt

Jacob von Tyboes heltestykker i «den Brabandske Krieg» var hans ensomme kamp på muren under «Brabands Beleyring» og hans nedslakting av fiender under Slaget ved Amsterdam. Christian 4s bragder i Kalmarkrigen var beleiringen og inntagelsen av Kalmar by og slott eller festning, spesielt nedslaktingen av fiender med egen hånd under Slaget ved Kalmar. I forrige innlegg, «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen», har jeg argumentert for at den stortalende soldat, Jacob von Tyboe, er et satirisk portrett av Kalmarkrigens oppskrytte seierherre, Christian 4. Hollandske billedmestere og danske diktere spiller en viktig rolle i glorifiseringen av kongens militære innsats.

Det er også andre som har blåst opp Christian 4s bragder på slagmarken. Den franske advokaten og dikteren Julien Peleus (1550–1625), Henrik 4s historiograf, har skrevet en bok om Kalmarkrigen, L'Histoire de la dernière guerre de Suède (1622). Peleus hevder at den danske kongen hadde valgt den franske kongen som sitt ideal. Skildringen av Christian 4 fremtrer som panegyrikk. Holberg benytter Peleus’ bok som hovedkilde til skildringen av Kalmarkrigen i «Christianus 4.», Dannemarks Riges Historie. Dette reiser flere spørsmål.

I april 1611 sendte Christian 4 feidebrev til Karl 9. Det var ikke tilfeldig at Christian 4 valgte å marsjere sine tropper mot Kalmar, den travle havnebyen i Småland ved grensen til Danmark. På en holme kloss inntil byen lå festningen med et praktfullt renessanseslott. Kalmar var omgitt av en halv ringmur som fortsatte i muren rundt festningen. I 1389 møttes en rekke viktige personer fra Norge, Danmark og Sverige på dronning Margretes initiativ på Kalmar slott. Her ble Kalmarunionen inngått da man underskrev på kroningsbrevet til Erik av Pommern. Erik, som var Margretes adoptivsønn, ble kronet til konge over de tre nordiske landene 17. juni i Bykirken (St. Nikolai-kirken). Byen hadde ikke bare militær, men symbolsk betydning for Christian, som mente han var den rette arvtager til Kalmar-kongedømmet.

Det er verdt å undersøke kilden som det vises til ved begynnelsen av Holbergs skildring av kampene ved Kalmar. Historikeren refererer her til Olaus Magnus, «lib. 9 cap. 21. & 22», hvor det står at de tyske som kom til stedet, syntes det var kaldere hav og luft her enn ved deres egne kyster. De kalte derfor stedet Kalmar. Opplysningen stemmer med teksten i De nordiska folkens historia (Historia de gentibus septentrionalibus, 1555), som innleder kapittel 21.

Den rette etymologien til «Kalmar» er fornsvensk «kalm», steinrøys, og «arin», høyde. Holberg har ganske sikkert vært klar over at Olaus Magnus’ navneforklaring er feil. Et antatt «kalmare» med tysk førsteledd «kalt» og latinsk andrestavelse, mare, virker søkt. Det forhindrer ikke at Olaus Magnus kan ha lest dette et sted. Holberg siterer ofte andre skribenter, selv om det de skriver åpenbart er feil. Holberg skrev under eneveldets sensur og måtte ty til ulike grep for å gå fri av sensorene.

Det er interessant at Holberg henviser til to kapitler hos Olaus, enda etymologien og den innledende beskrivelse av Kalmar som han benytter, ikke strekker seg utover de første linjene i 21. kapittel, «Om Götastaden Kalmar och de talrika angrepp som har riktats mot densamma». Resten av kapitlet handler likevel om det samme som Holberg beskriver i «Christianus 4.»; angrep på Kalmar, men tiden for angrepene er altså forskjellig. 22. kapittel har tittelen «Om en krigslist af Henning Gad, utvald biskop af Linköping».

Det er sannsynlig at Holberg omtaler etymologien til «Kalmar», som åpenbart er feilaktig, for å lede oppmerksomheten mot resten av Olaus’ tekst. Hvis det bare gjaldt de innledende linjer, kunne han nøyd seg med å henvise til 21. kapittel. Når også 22. kapittel inngår i henvisningen, kan det tas som en oppfordring til å lese begge kapitlene in extenso.

Både Olaus’ og Holbergs tekst handler om angrep på Kalmar. Men mens den svenske historikeren fordømmer angriperne, berømmer den danske historikeren Christian 4 for hans tapperhet under angrepet. Man utgav ikke historiebøker om oldenborgerne under eneveldet uten å skryte. Kritikk kunne lignes med majestetsfornærmelse, som var en kapitalforbrytelse. Henvisningen til kap. 21 og 22 i De nordiska folkens historia vitner om at Holberg har en skjult agenda.

Olaus skriver at på grunn av Kalmars betydning pleier byen å være utsatt for heftige angrep og tallrike listige anslag, spesielt fra fyrstene i Danmark og Tyskland. Deres hensikt er å bruke Kalmar som utgangspunkt for mord- og plyndringstokt mot andre deler av Norden. Men i samme monn som de makter å tilegne seg fremmed eiendom og krenke en annens frihet, i samme monn, og dette gjelder spesielt danskene, har de som edderkoppen suget saften av seg selv, idet de har mistet mer verdifull eiendom; den som erhverves gjennom deres eget og fedrenes møysommelige arbeid. Olaus mener altså at danskene heller burde være hjemme og odle sin egen mark enn å erobre andres land. Dette er et standpunkt som ganske sikkert har falt i god jord hos Holberg. Oldenborgerne har pådratt seg mye gjeld på grunn av utstrakt krigføring, lagt store tynger på folket og innkrevet ublu toll av fremmede skip i Øresund, til landets forderv.

Olaus forteller videre i 21. kapittel at det som skjedde med kong Hans rundt år 1500, er et slående bevis på sannheten i dette, noe som kan tjene hans etterfølgere til advarsel. Blant disse er som kjent Christian 4. Hans (1455–1513) slet med å markere seg som Kalmarunionens konge, og de som mukket, var svenske adelsmenn. Olaus skriver at Hans etter store utmattende kamper og svære kostnader klarte å bemektige seg Kalmar by og slott, som han beholdt noen år til stort tap for hele sitt danske rike. Kongen var avhengig av å få proviant og penger til besetningens underhold sjøveis fra Danmark på grunn av fiendskapen til Götalands innbyggere. Etter en tid med store problemer; opprør blant befolkningen og tap for skattkammeret, reiser han fra byen og festningen. Festningen overlater han til noen avdelinger befestningsmannskap, og den ble et fristed for opprørsmenn. De forente sine krefter med kongens befestningsmannskap og kunne herfra spre sitt hat mot danskenes fiender.

I 22. kapittel fortelles det om Hemming Gadh (ca. 1450–1520), utvalgt biskop i Linköping, som ville fordrive danskene fra Kalmar, slik at byen igjen kom under den gøtiske kronen. Dette maktet han, men borgen klarte han ikke ta, og byen ble snart gjenerobret av danskene. Ifølge Olaus ble siden både byen og borgen erobret av svenskene, takket være en krigslist fra Gadh. Han lot noen trompetere blåse kraftig utenfor ett sted av bymuren, mens soldatene satte stiger mot muren på helt andre steder. Slik kom de seg inn i byen. Dette er ganske sikkert en myte med ekko fra fortellingen om Jerikos murer som falt på grunn av prestenes trompeter. Historien har neppe større sannhetsgehalt enn historien om de tyske sjøfolkene som kalte byen Kalmar, fordi de syntes havet var kaldt her. Dette kan vi anta Holberg har vært klar over. Etter en rekke viderverdigheter ser det ut til at Gadh gikk over til dansk side og begynte å tale Christian 2s sak. Men Christian 2, som liksom kong Hans med vold hevdet sin rett til det kalmarske kongedømme, tok sjelden sjanser med gamle fiender. Den gamle danskhateren ble halshugget på kongens bud utenfor Raseborgs slott i Finland.

21. og 22. kapittel i De nordiska folkens historia viser at danskekongen bare kunne opprettholde Kalmarunionen ved bruk av store materielle ressurser og blodsutgydelse. Fiendskapen mellom danske- og svenskekongen, som varte i flere århundrer, var til stor skade for alle de tre nordiske landene. Kalmarkrigen, som Christian 4 innledet, var en eskalering av konflikten mellom Dan og Nora på den ene siden og Svea på den andre. Holbergs poetiske raptus slår til mot slutten av Store nordiske krig, og forfatterens krigstretthet, som ble delt av de fleste, ligger rett under overflaten. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i Peder Paars – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, gjerne Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre.

Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de danske konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet. Broderfeiden begynner med Kalmarkrigen – handlingen tar til «tre Aar for Calmar-Krig» – og varer med korte avbrudd til slutningen av Store nordiske krig i 1719, da Holberg gir seg i kast med sitt komiske helteepos (jfr. bl.a. «Når vindguden fiser på Pater Nosterskären», 16.06.2023).

Når man leser Holbergs skildring av Kalmarkrigen i «Christianus 4.», kan 21. og 22. kapittel i De nordiska folkens historia være et korrektiv til glorifiseringen av den danske erobrer. Christian 4 inntar Kalmar by og festning i den tro at han, liksom kong Hans og Christian 2, skal gjenopprette Kalmarunionen og bli konge i de tre naborikene. Hans og Christian 2, gjerne kalt den onde, oppnådde begge å bli hyllet til konge over Sverige, skjønt verdigheten skulle bli av kort varighet. Christian 4 kom aldri lenger enn til å innta byen og slottet, men ble likevel feiret som den største seierherre av de tre. Dette sørget han selv for ved bestilling av glorifiserende billedkunst og hyllestdikt, jfr. forrige innlegg.

I «Christianus 4.» fremstår Holberg som en panegyrisk biograf, slik det ble krevet. Han avslutter de innledende linjer om Kalmar med den navnkundige forening mellom de tre riker som ble sluttet i 1397. Olaus skriver på sin side at staden har vunnet berømmelse, fordi den har vært skueplassen for mange fyrstemøter og store kriger. Vi skal se på Holbergs omtale av kampen om Kalmar by og festning.

I begynnelsen av mai innledet Christian beleiringen av byen Kalmar, som ble stormet og erobret mot slutten av måneden. Festningen holdt stand. Da skjer dét som har skapt debatt i alle år siden: 3. august overgir kommandanten Christer Somme festningen til den danske kongen uten kamp. Christian feiret inntagelsen av festningen som en stor seier. Både de hollandske billedkunstnerne og danske dikterne som glorifiserte seieren, ble belønnet. Det var først etter overtagelsen av festningen at Kalmar var endelig overvunnet. Uttrykk som Claus Lyschanders den «Calmarnske Triumph» og Anders Arrebos den «store Lycke og Seyrvinding» sikter til erobringen av Kalmar samt overtagelsen av festningen. Denne triumfen, som har en tydelig bismak på grunn av Sommes overgivelse, har jeg altså trukket frem som forelegg for Jacob von Tyboes, den «Brabandske Jacob»s, innbilte heltebragder, «Brabands Beleyring» og nedslaktingen av et stort antall fiender med sin egen hånd under Slaget ved Amsterdam. Kallenavnet verserer blant hollandske «kalvehandlere» i Nummer 4, en av Christian 4s boliger for flåtens offiserer. Kalvehandlerne har jeg i forrige innlegg tolket som hollendere som handler med / lager glorifiserende bilder eller lignelser av kongen, som leder til dyrkelse. Akkurat som Jacob von Tyboe blir Christian 4 berømmet for en militær bragd av hollendere, som ganske sikkert gjør narr av ham seg imellom og selger etterretninger om den store krigsmann til fienden.

Ifølge én beretning om Sommes overgivelse av festningen klarte kommandanten å overbevise soldatene og offiserene om at de manglet krutt, slik at de sluttet seg til hans avgjørelse om å overgi festningen til Christian 4 mot fritt leide. Somme flyktet til Danmark, og det viste seg at han var blitt tilbudt et gods i Holstein og 1000 daler av danskekongen. Den svenske adelsmannen var kjent som en motstander av Karl 9, og dette kan Christian 4 ha utnyttet. Historien om forræderi spredde seg raskt, og Somme ble arketypen på en landssviker i Sverige.

Holberg skriver om Christian 4s beleiring og erobring av Kalmar, det store slaget ved byen og inntagelse av festningen i «Christianus 4.». Det er verdt å notere seg opplysningen om at det var den unge Palle Rosenkrantz (1588–1651) som var førstemann på vollene under stormingen av Kalmar; det var altså ikke kongen. Rosenkrantz var fenrik i kongens livkompani. Han ble siden lensmann i Norge. En stund senere dukket kong Karl opp med en stor armé og leiret seg like ved de danske forskansningene. Samtidig ankommer den svenske flåten «hvilken forsynede Calmars Castell med en Mængde af Proviant, og andre Fornødenheder, og forskaffede fri Communication imellem Øland og bemeldte Castell». Denne opplysningen er av interesse for vurderingen av hvilken kilde til Sommes overgivelse av festningen Holberg hadde tiltro til.

Danskene begynte ifølge Holberg å kanonere Kalmar 18. mai. Dagen etter løp de storm mot byen, som ble erobret noen dager etterpå. De svenske retirerte seg til kastellet, som ble beleiret av danskene. Etter noen dager ankommer altså både kong Karl med sin hær og den svenske flåte. 17. juli angrep Karl den danske leir. Slaget ved Kalmar var et av de blodigste slagene i Norden frem til da. Tapstallene, som er usikre, er 3000 på svensk og 1250 på dansk side. Forskjellen skyldes trolig at Karl benyttet utskrevne bønder med dårlig mundering, mens Christians hær bestod av godt utstyrte leiesoldater.

Jeg tolker det berømmelige slaget ved Amsterdam, som Jacob von Tyboe omtaler, som en hentydning til Slaget ved Kalmar. I forrige innlegg argumenterer jeg altså for at hollendernes kallenavn «den Brabandske Jacob» sikter til Christian 4 slik han er fremstilt på Karel van Mander 2s billedtapeter fra Kalmarkrigen, hvorav fem skildrer kampene ved Kalmar. En av disse forestiller svenskene som forlater leiren ved Kalmar etter nederlaget.

Holberg skriver om Christians bragd under Slaget ved Kalmar:

«Monsr. de la Ville [hadde] dreved de Danske ud af Byen, og havde trænget sig ind i Lejren indtil Kong Christians Telt, hvilken, opmuntred af denne overhængende Fare, gik med nogle Officiers, som vare ved Haanden, Fienden i Møde, satt haardt ind paa dem, brød deres Orden, og giorde Rum til sit Cavallerie, hvilket i en Hast drev de Svenske paa Flugten. Varende denne Trefning lod Kong Christian see en ubeskrivelig stor Tapperhed, i det han omkom mange med sin egen Haand, (b) og drev paa Flugten alle dem, som komme ham i Møde, hvormed han ikke alleene giorde sig forskrekkelig for Fienderne, men forunderlig for sine egne, hvilke af hans Exempel bleve opmuntrede at sætte des fyrrigere ind paa Fienderne.»

b) viser til Julien Peleus, L'Histoire de la dernière guerre de Suède, en laquelle sont amplement décrits tous les sièges, combats, rencontres et bataille des Suédois contre les Dannois. (1622) Ved å henvise til Peleus (1550–1625) skyver Holberg til en viss grad ansvaret for den panegyriske omtalen av Christian 4 over på den franske historikeren. Holbergs tekst ligger tett opptil den franske, men har utelatt enkelte punkter. Peleus var en kjent advokat, dikter og kongelig historiograf for Henrik 4, Ludvig 13s far og altså Ludvig 14s bestefar.

Holberg, som har flere noter med henvisning til Peleus, skriver at han har valgt å følge en fremmed skribent, franske Peleus, i skildringen av Kalmarkrigen for ikke å bli beskyldt for partiskhet. I en note omtaler han Peleus slik: «Kongl. Fransk Historiographus, som vidner, sig at have ført Correspondence med fornemme Folk i Norden.» Med fornemme folk sikter Holberg ganske sikkert til adelsmenn. Peleus hevder at Christian 4 hadde Henrik 4 som forbilde, og omtalen av den danske kongen kan defineres som panegyrikk. Dette understøttes av flere av punktene i Peleus’ historie som er utelatt i Holbergs beskrivelse av Christian. Peleus er ikke en upartisk kilde, og dette må ha vært innlysende for Holberg. Noe annet var da heller ikke å vente av en historiker som skriver om en oldenborger under eneveldets sensur. Men ved en nærlesning som inkluderer kildene, er det mulig å finne frem til Holbergs egen oppfatning.

Holbergs note viser til side 241 i L’Histoire, men forfatteren benytter seg av flere sider som står lenger foran i omtalen av historien om den tapre Christian. På side 241 fortelles blant annet at (kongen) utrettet underverker med våpnene i sine hender; drepte og presset tilbake alle som viste seg foran ham på en måte som overveldet fienden og skapte beundring hos hans egne som tok eksempel av kongens kampvilje. Det blotte syn av kongens ansikt oppflammet dem slik at de gjorde sitt ytterste. Synet av den modige fyrsten i kampen minnet om Ecdicius, sønn av keiser Avitus, som i spissen for bare ti menn tvang en stor styrke gotere på flukt ved å kappe hodet av dem som gjorde motstand og ryggen på dem som flyktet. På side 242 skriver Peleus at det kunne se som om Christian hadde på seg den urten som Plinius forteller fikk fienden til å flykte. Ansiktet hans utstrålte noe fryktelig, liksom Aleksander fordums eller Amilcars i kampens tummel. Amilcar sikter til den kartageniske generalen Hamilcar Barca, Hannibals far.

Her har helteeposets språk satt sine spor på krigshistorien. Det bringer tanken på beskrivelsen av Niels Corporal i Peder Paars. Niels’ spyd, bøsse og knebelsbart; hans fæle ansikt og martialske mine fører til at Paars mister alt kampmot. Akillevs ville ha blitt skremt av Niels; Attila ville ikke ha sett modigere ut i et feltslag, hevder Hans Mikkelsen. Korporalens fremtoning sammenlignes med Peter Tordenskiold, høyst sannsynlig et helteportrett. Det åpner for at også skildringen av Niels Corporal viser til en billedfremstillingen av en historisk krigsmann. Hverken Niels eller P T er så fryktinngytende i virkelighetens slagscener. I «Sølvmynten som var en kobberpenge», 17.04.2024, argumenterer jeg for at Niels Corporal viser til Christian 4 som hvervet soldater i Tyskland før Trettiårskrigen, en hverving som skulle føre til at Kalmars erobrer ble forvandlet til Europas store taper. I «Christianus 4.» prøver Holberg å forklare årsaken til at kongen gikk fra seier til nederlag etter Kalmarkrigen. Det skal behandles i et senere innlegg.

Peleus’ skildring av Christian 4 bringer ikke bare tanken et Holbergs helteepos, men også på hans komedie om den stortalende soldat. Jesper Oldfux, snyltegjesten som smigrer for å få «Smautzer», deilige måltider eller lekkerbiskener, en klassisk komediefigur, spiller en sentral rolle i Jacob von Tyboe. Det er Jesper som har pratet med de hollandske «kalvehandlerne» i Nummer 4. Kalvehandlernes profesjon fremtrer som en parallell til snyltegjestens; de smigrer kongen ved å gjøre glorifiserende lignelser av ham, «gullkalver», som de får klekkelig betalt for. Liksom hollenderne spionerer Jesper på dem han flatterer for å øke lønnsomheten.

Den «gamle reven» Jesper forteller at man kan innbille Jacob at han har gjort langt større bedrifter i verden enn Aleksander Magnus; Peleus sammenligner måten Christian 4 kjemper på under Slaget ved Kalmar med Aleksander. Også Christian selv identifiserte seg med Aleksander den store. Dersom man skulle i audiens til majesteten på Frederiksborg, måtte man først passere Neptun-fontenen, som symboliserte Christian som havets hersker. Siden fortsatte man over broen til den indre borggård, som var flankert av skulpturer av Aleksander og Cæsar, oldtidens store erobrere, en passende introduksjon til møtet med Christian 4 (de originale skulpturene er erstattet av kopier). Både Jesper og Jacob understreker hvor viktig Jacobs egen innsats var i forhold til de andre soldatenes; Peleus og Holberg trekker frem Christians innsats, som overgår de andre soldatenes. Jesper forteller at slagplassen på vollen utenfor Brabant, der Jacob felte så mange hollendere, fremdeles kalles «Tyboes Kirke-Gaard» på grunn av de mange døde som lå igjen. Peleus skriver at slagplassen ved Kalmar fremdeles minner om Christians kampmot. Jacob forteller at han hadde en skanse av lutter døde kropper rundt seg, og han minnes særlig en «haard» fiende. Jesper foreslår at hollenderen har gjort seg usårbar ved magi. Peleus skriver altså at Christian virket så fryktinngytende på svenskene at man kunne tro han hadde den urten på seg som Plinius forteller kunne få fiender til å flykte. Jacob forteller at han hugget hollenderen tvert over ved navlen; Peleus skriver altså at Christian minnet om Ecdicius som hugget hodet og ryggen(?) av gotere i fleng.  

Jacob kommer så inn på Slaget ved Amsterdam, da han nedla 600 med sin egen hånd. Jesper repliserer at han nok måtte legge til et 0. Både Peleus og Holberg i «Christianus 4» skriver at Christian nedla fiender med sin egen hånd. I L’Histoire står det på side 240 at når man i antikken ville skryte av Romulus’tapperhet, sa man at han hadde drept 2000 vicentinere med sine egne hender. Messenerne fortalte om kong Aristomenes at han hadde sendt brennoffer til gudene av 300 fiender som han hadde drept med sine egne hender og av spartanere på en gang. Men vi, moderne historikere som Peleus selv, som forteller sannheten uten overdrivelser, tør si at denne fyrsten (Christian 4) utrettet mirakuløse bragder med sine armer og våpen, ved å drepe og jage vekk alle som befant seg foran ham.

Jacob begriper ikke hvordan hans «Pallast» (tyngre ryttersabel) i Slaget ved Amsterdam kunne holde ut så lenge. Jesper svarer at det ikke komme an på pallasten, men på dens hender som fører den. Han har lest i en gammel krønike at Aleksander Magnus, som var «Rigens Marsk» hos Nabochodonosar, kunne hugge av hodet på den største engelske tyr med ett hugg. Nabochodonosar bad Aleksander om å få låne hans sabel, men klarte ikke ettergjøre riksmarskens karstykke. Nabochodonosar ble sint og sa «Das ist jo die rechte Sabel nicht, Hr. General?» Von Tyboe bryter stadig over i tysk, noe som kan sikte til at Christian 4 benyttet tyske leiesoldater. Aleksander svarer. «Jeg laante Eders Keyserlige Majestæt min Sabel, men icke mine Arme.»

Historien er et sammensurium av flere historiske navn og anekdoter (jfr. Ludvig Holbergs skrifter), men vi skal trekke ut essensen. En riksmarsk/general, som kjemper for keiseren/majesteten, utfører store bragder med sine armer som holder våpen. Dette kan bringe tanken på en spesiell orden som Christian 4 innstiftet etter Kalmarkrigen, Den væbnede arms orden. Ordenstegnet i emaljert gull med diamanter bestod av en bøyd høyrearm i harnisk som holder et blottet sverd. Mottagerne var tolv adelsmenn som hadde utmerket seg i Kalmarkrigen. Det kan figurlig uttrykkes slik at de hadde «lånt» kongen sin arm og sitt våpen, sin væpnede arm. Blant mottagerne var «rigens marsk» Jørgen Lunge (1577–1619), som hadde kjempet under Christian selv da Kalmar ble beleiret og erobret, og avanserte til en av kongens mest betrodde militære ledere under resten av krigen.

I Femte akt har rivaliseringen mellom Jacob von Tyboe og magister Tychonius tilspisset seg, og i Scene 8 er de klare for krig. Jesper forsikrer Jacob om at Tychonius og tilhengerne hans vil løpe fanden i vold så snart de får øye på ham. Snyltegjesten sverger på at han heller vil se fanden enn Jacob når han er vred, for da kan han se liksom hele Trojanerkrigen og Jerusalems ødeleggelse avmalt på hans ansikt. Temaet utdypes i replikkvekslingen mellom Jacob og Jesper, og Jacob vil late som om han er vred: «See! nu seer du mit Ansigt, som det var, da jeg løb Storm til Braband.» Jesper svarer: «A – – – a – – – Nock Herre! Ingen Iislandsk Løve [sau] kand see meere forbandet ud. Der gick slige Ildstrimler fra Herrens Øyen, at man kunde sticke an en Pibe Toback dermed.» Jakob spør om hans blotte ansikt vil drive fienden på flukten, noe Jesper bekrefter. Dette bringer oss rett over i Peleus’ kommentar om at det kunne se ut som om Christian i Slaget ved Kalmar hadde på seg urten som fikk fiender til å fly, og at ansiktet hans utstrålte noe skrekkelig liksom Aleksanders eller Almicars.

Vi kan altså bytte ut Braband med Kalmar i den aktuelle scenen, jfr. forrige innlegg. I dette innlegget nevner jeg også det forhold at begge de to krigsmennene Jacob von Tyboe og den aldrende Christian 4 lot seg bære rundt i København i portechaise. Dette var den første portechaisen i byen. Men det er flere detaljer i komedien om den stortalende soldat som kan peke mot kong Christian.

Pernille, tjenestepiken i Leonoras hus, roser Jacob von Tyboe overfor Leonora, utvilsomt fordi han er den av Lucilias beilere som har mest penger. Pernille påstår at hun er: «naturlig portered for røde Klæder. Mit Hierte spiller i mit Liv, naar jeg seer de Plumager, hand har paa sin Hat.»

Ludvig Holbergs skrifter kommenterer: «fra begyndelsen af det 18. århundrede bar en del af den danske hær (fx livgarden) rød uniform.» Videre om «Plumager»: «fjerbusk på hovedbeklædning, som blev brugt af officerer.» Jeg har ikke funnet bilder av historiske offisersuniformer med en slik «hovedbeklædning» på nettet. Karsten Skjold Petersen ved Nationalmuseet skriver i en e-post at det ikke finnes kilder som bekrefter at offiserene bar hatter med plumager på begynnelsen av 1700-tallet. Enkelte kilder forteller om offisershatter som var kantet med små fjær, men altså ikke om hatter med fjærbusker av en type som ville fått Pernilles hjerte til å  hoppe. 

Christian 5 under en karusell, iført en drakt i oldenborgernes våpenfarver rødt og gult (gull) og med en staselig plumage.

Når det gjelder de røde klærne, stemmer det at rødt kunne være en hovedfarve på militæruniformer på tidlig 1700-tall, gjerne med gull eller gule detaljer. Årsaken er at rødt og gult var oldenborgernes våpenfarve. Det samme gjaldt for postvesenets uniformer. Danmarks postvesen ble grunnlagt av Christian 4 i 1624, men det var først da Dorothea Krag var generalpostmester (1703-1711) at postbudene fikk kappe og kaskett i oldenborgerfarvene.

Pernilles replikk har antageligvis fått publikum til å tenke på soldatuniformen, helst en rød frakk, muligens også postbudskappen. Men oldenborgerkongene opptrådte også selv i røde klær, og her stikker Christian seg frem, muligens fordi det var han som bestilte flest portretter av seg selv. Christian 5 er også avbildet i røde klær, nemlig en rød frakk med gulldetaljer, på Rosenborg-tapetene med kongens seire i Skånske krig. Tapetmester var Bernt van der Eichen. For øvrig bærer kongen hatt med plumager. Tapetene er ganske sikkert inspirert av Frederiksborg-tapetene med Christian 4s seire i Kalmarkrigen. Her var Karel van Mander 2 tapetmester. Tapetene gikk tapt i brannen i 1859. På to av tapetkopiene bærer Christian 4 en rød frakk med gule detaljer, blant annet der kongen kommanderer sine tropper utenfor Kalmar. Jeg er usikker på om farvevalget baserer seg på akvareller av originalene eller andre forhold. Kongen bærer også hatt med plumage.

På det kanskje mest kjente bildet av Christian 4, Karel van Mander 3s store rytterbilde fra ca. 1643, er kongen fremstilt som tungt bevæpnet kavalerist. Han er iført rød jakke og bukse med gull eller gule renner, gul vest eller brystduk og feltherreskjerf. På hodet har han en hjelm med en svær plumage. I bakgrunnen mellom hestebena rir noen kavalerister mot en brennende by, åpenbart Kalmar. Maleriet hyller den svenske stadens erobrer tretti år etter seieren. Rytterbildet finnes også i en sivil versjon. Jeg er ikke kjent med farven på kongens antrekk. Han bærer en hatt med plumage. Det finnes også et mindre rytterbilde av Christian 4 fra 1638, muligens malt av Karel van Mander 3. Kongen er antrukket i rød jakke med gull eller gule detaljer, rød bukse (muligens med gule eller gylne render) og bærer hatt med plumage; i bakgrunnen er Rosenborg.

I innlegget 17.04.2024 argumenterer jeg for at Pernille, som kommer av Petronius, som viser til forfatteren av Satyricon, oppebærer en satirisk funksjon. Pernille er altså «naturlig porteret» for røde klær. «porteret» brukes kun denne ene gangen hos Holberg. Ordet kommer av fransk «porté», med betydningen å like noe, og det kan gi et fornemt inntrykk. Det kan tolkes slik at Pernille, som alltid har muligheten for fortjeneste i tankene, har en naturlig forkjærlighet for røde klær fordi det peker mot oldenborgerne, altså kongen. Det kan bestyrkes av virkningen av plumagene på krigsmannens hatt; tjenestepikens hjerte sitrer når hun ser dem. Christian 4 er flere ganger avbildet med hatt med praktfull plumage; noen ganger ligger hatten ved siden av kongen eller han holder den inntil hoften. Det dreier seg om 1500-1600-tallets statussymbol: kastorhatten. Kastorhatt er laget av filt fremstilt av beverens underull og ble høyeste mote i Europa på 1500-tallet. Dette førte til at beveren ble utryddet over nesten hele Europa; en liten bestand overlevde i Norge, i Telemark. Dette drev prisene i været, og utover på 1600-tallet var det kun de øverste i samfunnet som hadde råd til kastorhatter. Dette forholdet ligger bak kastormotivet i Den politiske Kandstøber, hvor «borgermester» Herman von Bremen får besøk av en representant for Hattemakerlauget og én fra kremmerne. Førstnevnte representant klager på at kremmerne lar veve stoffer av kastor og tilmed syr strømper av det. Som kannestøperdatteren Engelkes strømpestopping viser, er det stor slitasje på strømper, og striden mellom «hattemakeren» og «kremmeren» er selvfølgelig oppspinn. Kastorhatten er et motefenomen òg en luksusartikkel, og det er utenkelig at det noen gang er blitt produsert kastorstrømper, det være seg i Hamborg eller København.    

Nummer 4s byggherre, Christian 4, opptrådte altså i røde klær og hatt med plumage. Liksom Jacob von Tyboe utvekslet han også selvportretter med europeiske konger og andre dignitærer. Hans bragder på krigsmarken er blåst opp liksom Jacobs, det samme gjelder den fryktskapende virkning ansiktet hans har på fienden. Akkurat som Holbergs stortalende soldat har Christian 4 penger slik at han kan lønne smiskerne, som spionerer på ham til takk. Både Christian og Jacob var overtroiske (jfr. innlegget 23.04.2024).

I et senere innlegg skal jeg drøfte Holbergs omtale av Christian 4s inntagelse av Kalmar slott.