Dagens facebook-innlegg

                             Fossum hovedgård, oppført av Severin Løvenskiold 1804-1818.

På Fossum hovedgård i Gjerpen er et gammelt bibliotek. Her står Jacob Aalls Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer (1838-39). Verket er utstyrt med stikk etter datidens mest kjente maler, Johannes Flintoe, og det fikk stor betydning for nasjonsbyggingen. Severin Løvenskiold var Aalls fetter, og boken har nok funnet veien til verkseierens bolig kort etter utgivelsen.

                                                   Johannes Flintoes propekt av Tønsberg.

I et lite avlukke på Venstøp like ved sitter Henrik "ikke alene i Sommertiden, men ogsaa i den strængeste Vinterkulde" bøyd over noen store skinninnbundne bøker. Dette erindrer søsteren, Hedvig, som ikke kan begripe hvor broren har fått tak i bøkene.

                                             

                                                                           Venstøp, ca. 1900..

Kildene forteller kun om to bøker som fanget Henriks interesse i barndommen: kongesagaene og Bibelen. Gutten interesserte seg også svært for tegning og maling, så bøker med bilder i må ha vært spesielt attraktive.

                                                                            

                                                                           Henrik Ibsen.

Protokoller på Venstøp viser at Knud Ibsen hadde oppdrag på Fossum. I Vildanden finnes flere hentydninger til dikterens barndom på Venstøp.

                 Fra Hedvig Stouslands brev til Henrik Jæger, der hun omtaler de store bøkene.

Fremdriftsplan

Jeg må dessverre gjøre et opphold i gjennomgangen av Paul Botten-Hansens påbegynte roman Norske Mysterier (1851; illustrert av Henrik Ibsen). Den 17. mars, kl. 12 skal jeg holde et foredrag i Skien bibliotek, som jeg alt har tatt fatt på. Her vil jeg konsentrere meg om satirikeren Ibsen og innlede med hans barndom og de første spor av en utpreget satirisk karakter. 

    

Planen er videre å skrive om de interessante funnene museumsfotograf Nils Torske har gjort under sin grundige gjennomgang av fotoreferansene i Vildanden. På bakgrunn av dette arbeidet ser jeg for meg en artikkel med tittelen "Gina, du lyver!". 

    I 1994 gav jeg ut en monografi om Et dukkehjem: Nora, du lyver! sammen med Inge S. Kristiansen. Det har vært liten oppmerksomhet rundt den kjensgjerning at et "dukkehjem" er en metafor fra Paul Botten-Hansens Huldrebrylluppet (1849, 1851). I Huldrebrylluppet - òg Norske Mysterier - går Botten-Hansen til frontalangrep både på romantikkens grunnideer og måten de materialiserer seg på innenfor kunsten. Han mener romantikernes skatter, som eventyr og sagn om deilige huldrer, bør «kyles til sit – Dukkehjem», det vil si til barneværelset, der dukkene har hjemme. Dette ble tidligere kalt for «ammestuen», et begrep som knytter seg til kondisjonerte hjem. I tilknytning til dette finnes begrepet «ammestueeventyr» eller kort og godt «ammeeventyr». Jfr. Noras fascinasjon for den fornøyelige praten i kammerset til tjenestepikene, og at hun har tatt med seg sin amme den gang hun etablerte seg med egen familie.

Norske Folke- og Huldre-Eventyr, utgitt i København første gang i 1879, samme år som Et dukkehjem.

    

Med hensyn til bloggen vil jeg etter analysen av Ludvig Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" / Moralske Tanker, som er ferdig, senere fortsette på beskrivelsen av kramkaren fra Numedal og dennes besøk i gamle Karis herberge. Gjennomgangen av "Epigram 82" peker mot et historisk dansk-norsk kongemotiv. Dette aktualiseres ifølge romanen under samtidens iherdige nasjonsbygging, der drømmen om en norsk konge glitrer som en stjerne. Her et utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter: 

Kramkaren som døper Hastværk (romanens hovedperson), kommer altså fra Numedal, som strekker seg fra Kongsberg i sør nordover langs Lågen. Fortjenesten (fra dagens salg av kram), to skilling, kommer han frem til ved å regne på «de paa Fløjelsgrund paraderende Sølvknapper». Numedølen summerer i hodet, «thi han er etslags Stadshauptmand eller snarere Carolus Magnus i Arithemetik og Skrivekunst.» Stadshauptmann betyr «sjef for borgerbevæpning», og er ikke spesielt knyttet til regning eller skrivning. Altså kan det noe svevende «etslags Stadshauptmand» peke mot et nærliggende ord, for eksempel «berghauptmand», en høyere stilling innenfor bergvesenet. Det var berghauptmannen som hadde ansvaret for gruveregnskapet. 

Kongsberg Sølvverk. Kronene i Håvet heter den fjellveggen i sølvverket hvor norske konger har fått meislet inn sine monogrammer. Den første var grunnleggeren, Christian 4, i 1623, den siste Harald 5, i 1995. (Store norske leksikon)

I Moralske Tanker forteller Holberg at Karl den store ikke kunne skrive, skjønt det betyr ikke nødvendigvis at det samme gjelder numedølen, siden «etslags» antyder noe omtrentlig ved utsagnet. Eksempelvis kan sammenligningen med den angivelig ikke regne- og skriveføre frankerfyrsten tolkes slik at

numedølen ikke skriver opp det han har regnet ut, og slik sett vise til et

hemmelig regnskap. Rent geografisk kan kramkaren knyttes til Kongsberg

sølvverk, noe som understøttes av opplysningen om at han regner

på knappene av sølv som et «etslags Stadshauptmand». Videre har han

«et forønsket Facit», noe som kan bety at sluttsummen er fastlagt før

regnestykket påbegynnes. I lys av referansene til Christian 4 kan dette

hentyde til det faktum at kongen i all hemmelighet slo mynter der sølvgehalten

var lavere enn pålydende for å skaffe inntekter til seg selv. Regnskapene

fra denne geskjeften er neppe nedtegnet. Både stashoser og ikke

nedskrevne regnestykker kan peke mot Christians myntproduksjon, der

etter hvert også sølv fra Kongsberg inngikk. Den direkte betydningen av

Kongsberg er «kongens – navnlig Christian 4s – berg». Byen og gruven

ble anlagt av denne kongen i 1624. 

Danmarkshistoriens mest berømte kongemynt: Corona Danica (1618), Danmarks første kronemynt, der myntherren pranger med sine hosekledde legger.

Pieter Isaaczs' portretter av Christian 4 og Anna Cathrine (malt kort etter 1613; sammenføyd av to malerier), mulig forelegg for kongefiguren på Danske krone (jfr. benstillingen).

  

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) XI

Holberg vedgår at samdrektighet er en hoveddyd. Men fordi "Mennesker have meest Tilbøjelighed til det Onde", må samdrektighet i enkelte tilfeller frarådes. Holberg baserer seg her dels på det kristne dogme om at mennesket er et syndig vesen etter at Adam og Eva forbrøt seg mot Guds bud, dels på babelsmyten der en samdrektig menneskehet bestemte seg for å bygge en by og et tårn som nådde til himmelen for å skape seg et navn (jfr. tidligere innlegg). Begge mytene forteller om tilfeller der menneskene gjorde noe som ikke behaget Gud; slik sett dreier det seg om hybrismyter. Gjennomgangen av Holbergs "bevismateriale" til støtte for en slik oppfatning (jfr. tidligere innlegg) avslører at det er menneskets byggevirksomhet i vid forstand, fra prektige byggverk til berømmelige riker, som interesserer Holberg i "Epigram 82". Forfatterens "moralske tanke" lyder: Menneskene skal ikke leve samlet og forene sine krefter i å skape/gjøre store ting. Holberg skriver:

"Hvis alle Mennesker vare alleene samdrægtige i det Gode, var intet meer at ønske end Samdrægtighed: men, saasom de fleste have Tilbøjelighed til Laster, staaer denne min Thesis uryggelig; saa at det er og bliver en klar Sandhed, nemlig, at udi den almindelige Fordervelse er det bedre at Mennesket lever adskilt end foreened, eller at det foreener sine Kræfter til Laster og Misgierninger."

Babylon med babylonerkongen, Romerriket med keiseren - og Det hellige romerske keiserrike med Karl den store - er eksempler hvor menneskene ut fra sin tilbøyelighet til det onde og lastefulle har forenet sine krefter i hybrisprosjekter. Her dreier det seg om de manges påtvungne samdrektighet under én vilje, som blant soldater i en hær eller mannskap på et skip. Riktignok er det ikke presisert i Bibelen at menneskene var underlagt en hersker da de bygget tårnet i Babylon, men det er nærliggende å knytte en kongelig vilje til prosjektet slik det fremstilles i Bibelen. Flere ziggurater har kjente kongelige byggherrer, liksom Etemenanki-zigguraten i Babylon som ble gjenoppbygget av Nebukadnesar 2. 
    Det er nærliggende å oppfatte det slik at Holberg i "Epigram 82" samtidig hentyder til det danske enevelde. Den til enhver tid sittende oldenborger på den danske trone var ifølge Kongeloven det høyeste hodet på jorden og kun underlagt Guds vilje. Holberg bringer inn et helt annet aspekt: Også herskeren trenger å bli opplyst, ganske i tråd med opplysningstidens ideer. Karl den store er et illustrerende eksempel på dét. I hans tilfelle er det den manglende skrivekyndighet som er problemet, som har som konsekvens at kongen ikke kan lese Bibelen og derfor hører på det paven sier til ham. Etter at Luther kløvet vankundighets tykke skyer med sine teser mot avlat òg bibeloversettelse, settes menneskene, det vil si tyskerne, i stand til å etterlete naturens lys. I Danmark derimot, hvor man savner en forståelig bibeloversettelse, tror folket på det tullet prestene biller dem inn. 
    Passasjen om forholdene innen kirken kan tyde på at Holberg ser en sammenheng mellom Guds ord og naturens lys. Idet Luther åpenbarer Guds ord for menneskene, forsvinner uvitenhets tykke tåke. Det kan tolkes slik at Holberg mener Bibelen skal være lys eller rettesnor for menneskenes undersøkelser der naturens - i vid forstand - orden vil åpenbares. Denne orden faller sammen med Guds, Skaperens, orden. Fyrstens opplysning - det er en forutsetning at han kan lese og kjenner Guds ord - kan best oppnås ved meningsutveksling mellom parter med motstridende interesser. 

Holberg konkluderer med å invertere devisen fra innledningen: "Concordiâ res malæ crescunt: discordiâ sæpe dilabuntur.

Det er:

Ved Samdrægtighed forfremmes det Onde, og hæves ved Usamdrægtighed."   

Når samdrektigheten bidrar til at et menneske eller noe menneskeskapt, det være seg en konge, et tårn, kirke eller et imperium, strekker seg mot himmelen i sin storhet, bør den motarbeides. I det øyeblikk er det påkrevet at noen kløver den tykke tåken av uforstand, løfter frem Guds ord og setter i gang undersøkelser av naturen - i vid forstand. Holbergs ord om menneskenes alminnelige fordervelse har som nevnt sin bakgrunn i den bibelske syndefallsmyte. Men det finnes et kristent bud som ikke er uttrykkelig nevnt i epigrammet, som er av tilsvarende betydning. Moselovens første bud lyder (Luthers oversettelse): 

"Ich bin der HERR, dein Gott, der ich dich aus Ägyptenland, aus der Knechschaft, geführt habe. Du sollst keine anderen Götter habe neben mir."


Dersom man lar lyset fra Moselovens første bud skinne på Kongeloven, slik den er nedtegnet med kancellisekretær Peder Schumachers penn, vil gnister fortære blekket og pergamentet bli til aske, for å knytte an til Holbergs metaforbruk i omtalen av reformasjonen. Det er også tvilsomt at den pompøse dyrkelsen av enevoldspotentaten i Danmark har harmonert med den naturens orden forfatteren mente menneskene skulle leve i pakt med. At også Danmarksriket kan sammenlignes med Babylon, turde fremgå av "det runde Taarn", slik omtales tårnet i Erasmus Montanus, som Christian 4 lot oppføre i København. Det er umulig å undersøke dette tårnet uten at babelstårnet trekkes inn. 

Det kan også være av interesse for sammenhengen å kaste et blikk på kongen som hersket på den tiden Holberg skrev Moralske Tanker, nemlig Christian 6. Han var sterkt pietistisk orientert og forbød komediespill i Danmark-Norge. Pietismen la imidlertid ingen demper på kongens byggelyst, og midt under økonomiske krisetider oppførte han praktslottene Christiansborg og Hørsholm som uttrykk for kongemaktens storhet. Kronprinsen derimot, den senere Frederik 5, hang rundt på byens vertshus og perfeksjonerte to laster som etter hvert skulle ta aldeles overhånd: hangen til uterlig drikking og sadomasochistisk sex, der det var han som svingte pisken.  

        


  


                              Christian 6 og kronprins Frederik.

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) X

Holberg går rett fra Den romerske republikks ødeleggelse, som angivelig kan knyttes til samdrektigheten mellom tre "store Hoveder" i form av triumviratene, til den private sfære. Det er stadig Romerrikets historie som benyttes som illustrasjon av temaet samdrektighet kontra usamdrektighet. Det første eksempelet er et sitat fra Gaius Petronius Arbiters roman Satyricon som skildrer romersk samfunnsliv rundt midten av det første århundre e.Kr., det vil si under keiserdømmet:

"(...) gid Politiemestere faae Skam! som forstaae sig med Bagerne. Det heder: tien mig, og jeg skal tiene dig igien, hvorudover den fattige Almue maae sukke (...)"

Holberg hevder dette viser hva Petronius mente om en slik "Foreening", altså samdrektighet, mellom politimestere/ediler og bakere. Sitatet er hentet fra kapittel 44, der den tidligere slaven Ganymedes klager over eskalerende matpriser, deriblant på brød (etterfølgende resymé baserer seg på flere engelske oversettelser). Og tørken bare fortsetter, hevder han, det har vært hungersnød et helt år. De som lider er de fattige, overklassens gap er aldri tomt. Rammen er paradoksalt nok et bugnende måltid hos den rike Trimalchio i Campania. 

                               Illustrasjon av Trimalchios gjestebud.

Under republikken hadde edilene - opprinnelig to fra plebeierne, siden to til fra patrisierne - et vidt myndighetsområde som blant annet innbefattet vedlikehold av byer og veier, ansvar for matvareforsyningen og tilsyn med den offentlige moral; under keiserdømmet ble edilenes ansvar for offentlige orden og velferd sterkt redusert. Ganymedes skulle ønske de hadde hatt slike tøffe mannfolk som han traff første gang han kom fra Asia. Dét var livet, dét (homoseksualitet spiller en viktig rolle i romanen)! Hvis ikke melet var av aller ypperste klasse, ville disse tøffingene ha most vampyrene helt til de begynte å frykte Jupiter. Ganymedes minnes en gammel mann fra barndommen, Safinius, som var full av edder og galle; jorden glødet der han hadde gått. Men han var real, du kunne stole på ham, forteller Ganymedes videre, en sann venn. Og som Safinius gav dem inn i senatet; sparte ikke en eneste én i sine eksemplariske taler. Og så høflig som han var mot de fattige, tiltalte oss ved navn. Så den gangen var maten dritbillig. For en slikk og ingenting kunne man få en stor loff som du og din venn ikke ville klare å spise opp; i dag får du ikke mer enn et rundstykke. Helvete heller; for hver dag blir det verre. Denne byen går nedover som kalverumpa. Torvsjefen er ikke verdt et pepperkorn;han bryr seg mer om en ettøre enn om vi lever eller dør. Han koser seg hjemme og tjener mer per dag enn en annen legger seg opp i løpet av livet på eiendommen sin. Jeg vet tilfeldigvis hvordan han skaffet seg en tusing i gull. Hadde vi hatt baller, ville han ikke vært så fornøyd med seg selv. Nå for tiden er folk løver hjemme og rever ute. Jeg for min del har alt spist opp fillene min, og hvis prisene fortsetter å være så høye, må jeg selge hyttene mine. Hvordan skal det gå med denne byen hvis hverken guder eller mennesker viser barmhjertighet? Må jeg aldri få noen glede i livet, om ikke dette kommer fra himmelen! for ingen tror på gudene lenger. Folk har sluttet å faste, og ingen bryr seg døyten om religionen. Alle lukker øynene og klamrer seg til sitt eget. I gamle dager klatret mødrene med lutret sjel, iført sin beste kledning, barfott og med løst hår opp på høyden og bad til Jupiter om regn. Straks strømmet regnet ned i bøttevis - det var nå eller aldri. Og alle kom hjem som druknede rotter. Det som har skjedd, er at gudene har begynt å halte fordi vi ikke er religiøse lenger. Derfor blir markene våre brunsvidd. 
    Det er umulig å lese Ganymedes' klage over tilstandene i Romerriket uten at man tenker at noe av ansvaret må hvile på herskeren selv, den notorisk grusomme, lidderlige og udugelige keiser Nero, for hvem ingen synd var fremmed. Dennes levnet fremstår som en ren negasjon av romerdydene og må ha påkalt furienes oppmerksomhet. Det finnes flere paralleller mellom den rike Trimalchio og Nero, og det er vanlig å oppfatte Trimalchio som et satirisk portrett av keiseren.

                     Nero beordret drap på Agrippina d.y., sin egen mor.

                  Myten forteller at Nero spilte på lyre da Roma brant.

                   Henryk Siemiradzkis maleri "Neros fakler" fra 1876.

I 66 ble Petronius, som tilhørte Neros nærmeste krets, anklaget av sjefen for Pretorianergarden for å ha deltatt i en sammensvergelse mot keiseren. Tacitus skriver i Annales:

"Yet he (Petronius) did not fling away life with precipitate haste, but having made an incision in his veins and then, according to his humour, bound them up, he again opened them, while he conversed with his friends, not in a serious strain or on topics that might win for him the glory of courage. And he listened to them as they repeated, not thoughts on the immortality of the soul or on the theories of philosophers, but light poetry and playful verses. To some of his slaves he gave liberal presents, a flogging to others. He dined, indulged himself in sleep, that death, though forced on him, might have a natural appearance. Even in his will he did not, as did many in their last moments, flatter Nero or Tigellinus or any other of the men in power. On the contrary, he described fully the prince's shameful excesses, with the names of his male and female companions and their novelties in debauchery, and sent the account under seal to Nero. Then he broke his signet-ring, that it might not be subsequently available for imperiling others".

Det er ikke åpenbart at Holberg i denne passasjen helt har forlatt den offentlige sfære for å konsentrere seg om samdrektighetens kontra usamdrektighetens virkning innenfor hus- eller privatsfæren. Det er jo rikspolitikken som er utslagsgivende for den enkelte romers velferd, eller slik som her: mangel på sådan. Holberg hevder Petronius deler Ganymedes' oppfatning, noe som virker sannsynlig: Forfatteren lar en bifigur målbære sin egen kritikk av regimet (les keiser Nero). Og kritikken rammer langt videre enn til edilene og bakerne; man kunne nesten si det med Marcellus: Something is rotten in The roman empire. Essensen i Ganymedes' beskrivelse er at forholdene var bedre før. Den gamle mannen som refset overtredelser i sine taler i senatet bringer tanken hen på republikkens dager den gang både edilene og senatet hadde makt, og det ble slått ned på overtredelser. At Holberg har delt denne oppfatning, synes å fremgå av hans neste romerske eksempel, nemlig statsmannen Cato den eldre (234-149 f.Kr.). Cato var en ypperlige taler og fremstår som personifikasjonen av romerdyd. Han la vekt på en enkel livsstil og bekjempet gresk innflytelse på romersk kultur. Da han som sensor fikk i oppgave å sørge for at romerne levde i pakt med forfedrenes idealer, renset han ut i senatorenes og riddernes rekker, fikk bukt med skatteoppkrevernes embedsmisbruk og reduserte romernes privatforbruk, bl.a. ved skattlegging av luksusvarer. Cato, som innehadde konsulatet i 118 f.Kr, fremstår som Neros rake motsetning. 

                                                    Cato d.e.
Nå er det riktignok Catos rolle som husfar som er Holbergs tema, men rammen, Romerrikets begredelige tilstand (under Nero) og gamle Safinius, aktualiserer Catos ry som republikkens store tuktemester. Når det gjelder Catos rolle som husfar, velger Holberg å fokusere på romerens frykt for at full samdrektighet blant husfolkene kan lede til sammensvergelse. Kilden er Plutark, som skriver følgende i sin biografi om Cato: 

"He always contrived, too, that his servants should have some difference one among another, always suspecting and fearing a good understanding between them. Those who had committed anything worthy of death, he punished if they were found guilty by the verdict of their fellow-servants."

Holberg tolker det slik at Cato fryktet at "hans Huus vaklede", hvis alle på gårdene hans - Cato drev utstrakt landbruksvirksomhet - var enige. Cato fremtrer altså som en stor tuktemester både overfor romerne og sine egne slaver. Det er ikke sannsynlig at opplysningsmannen Holberg har ansett Catos behandling av slavene, der nytteverdien synes å ha vært enerådende prinsipp, som forbilledlig. Tvert imot fremstår behandlingen av husfolket som illustrerende eksempel på maksimen "divide & impera" (omtalt i innlegget 26.1.18), og det kunne hevdes at Cato på hjemmebane mest av alt minnet om en enevoldsfyrste. I senatet derimot har samme gårdeier ved sine taler bidratt til den meningsutveksling eller usamdrektighet som Holberg mener vi skal strebe etter i ulike menneskelige forhold. 
    Holberg er som Cato gårdeier og følger angivelig samme politikk som denne idet han foretrekker uenighet mellom forpakteren og rifogden. Dette skal oppfattes satirisk. Motsatt Catos slaver, som utgjør én, særdeles undertrykt, gruppe, representerer forpakter og rifogd motsatte interesser; sistnevnte gårdeierens, navnlig Holbergs. At Holberg nær sagt etterlyser en uenighet mellom disse, vitner om at denne proprietæren ser nødvendigheten av meningsutveksling for å belyse en sak. Cato derimot bidrog til kiv mellom slavene, slik at ikke de skulle forene sine krefter og gjøre mytteri. Det er således en vesentlig forskjell på den usamdrektighet Cato, henholdsvis Holberg etterstreber. Sistnevnte vil, når tvistighetene truer med å ta overhånd, gå inn for å moderere dem snarere enn å oppheve dem helt. Åpenbar krig kan nemlig gjøre skade, men en bestandig forening er enda mer skadelig. 
    Holbergs "moralske tanke" vil, overført fra hussfæren til samfunnet, ha brodd mot eneveldet, det være seg romerske keiseres i den verdslige verden og paver i den kirkelige. Og kan det legges til: den til enhver tid sittende oldenborger på Danmarks trone. Forfatteren vedgår at det er enhver husfars plikt å holde fred i huset (jfr. Luthers Lille Katekisme); vi befinner oss stadig i den private sfære, men denne bør tillate en viss sjalusi mellom husfolkene, for det er på denne måten han får vite sannheten, liksom en dommer får opplysning i en sak ved advokatenes munnhuggeri. Også denne anbefalingen kan gjøres gjeldende utenfor hussfæren: Landets far, kongen, trenger opplysning: Dette kan best skje ved at det tillates meningsutveksling, for eksempel i et senat, riksråd eller i en stenderforsamling. Alle trenger opplysning, også kongen, for det er ved undersøkelser, blant annet av samfunnsmessige forhold, naturens lys kan skinne. 

Det er verdt å merke seg at dyrtidsproblematikken i kap. 44, første del, Satyricon, har sin parallell i fjerde bok, Peder Paars. I vertshusscenen skildres møtet mellom tre spissborgere som klager over de høye prisene, og stadssatyrikus Hieronymus (samme navn som Vulgatas oversetter); året er 1608, "Tre Aar for Calmar-Krieg" (1611-1613), som Christian 4 innledet mot sin svenske nabo, Karl 9. Spissborgeren Jens Pedersen sammenligner pussig nok ikke dagens høye prisnivå med det som var for få år siden, la oss si under Frederik 2, noe som hadde vært naturlig. Når folk klager over høye priser, er det gjerne i forhold til priser de selv kan huske. Men denne spissborgeren viser derimot til prisene i ”Kong Erichs Tiid”, som hans salig far har fortalt om. Dette er utvilsomt en referanse til Saxo, Gesta Danorum, Tolvte bok, der det fortelles om den danske kongen Erik Eiegod, som regjerte 1095–1103. 

                                                  Olaf Hunger.

                                                    Erik Eiegod.

Saxo forteller om Erik Eiegod:

I hans Tid kom Folket, der så længe havde lidt Nød som Følge af Dyrtiden, atter på Fode, og Kornet, som nu fik betimelig Regn, trivedes nu igjen, ja, medens han stod for Styret, var der så stor Overflod på Markerne, at en Skjæppe Korn, ligegyldigt af hvilken Slags, kunde kjøbes for en Penning. Denne Overflod varede også ved i alle hans Regeringsår.       

Årsaken til den forutgående dyrtid, som ifølge Saxo inntraff under styret til Olav (Oluf), var at Gud hadde besluttet å straffe kongen og folket med uår for deres laster og ugudelighet (etter drapet på Knud den hellige). En straffedom som blant annet bestod av fryktelige regnskyll om høsten:

(…) om Efteråret regnede det så stærkt, at det, der var voxet op på lavtliggende eller side Steder, gik i Leje som Følge af den stadige Oversvømmelse, Regnskyllene medførte, medens Vejret måtte have været lige det stik modsatte, om det skulde have været Menneskene tjenligt. I Sommertiden savnede man den fornødne Væde, og i Efteråret, da man helst skulde have tørt Vejr, skyllede Regnen ned, så der ingen Måde var dermed, og Markerne, der var fuldstændig oversvømmede, så’ vidt og bredt ud som hele Søer. 

Det er ingen mangel på varer i dag, argumenterer Pedersen, og tolker prisstigningen som varsel om verdens undergang. Hieronymus er enig i at alt er blitt dyrere, men hevder at det samtidig er blitt flere mynter blant folk. Således utjevnes den høyere prisen med at spissborgerne har fått flere penger, mener han. Stadssatyrikusen trekker argumentet enda lenger ved å mane frem et scenario, der det begynner å falle ”Speci Penge” fra himmelen sammen med regnet. Noe som ville ført til at spesiepengene (fullgyldige myntstykker) ble forsvinnende lite verdt. For å illustrere sitt synspunkt viser Hieronymus til at etter oppdagelsen av gullminene i Vesten, kunne spissborgerne skaffe seg både gull og penger. Underforstått: Etter at det kom mer gull på markedet, sank gullprisen. Konklusjonen som kan trekkes av Hieronymus’ belæring, er følgende: Desto mer det er av gull- eller sølvmynter, jo mindre blir de verdt. Kjensgjerningen at den aktuelle tilgang på edelmetall påvirker myntens verdi, får metaforen om det himmelske pengeregn til å virke underlig. Er det noe som ikke faller fra himmelen, men må graves opp fra jorden, er det mynter. Skjønt det finnes flere måter å skaffe seg klingende mynt på, og det visste de danske kongene, spesielt Christian 4. 

Saxos beretning minner unektelig om fortellingen om syndfloden, som Gud sendte over jorden fordi menneskets ondskap hadde øket. Og riktig nok: Spissborgerens far har fortalt at de gunstige tilstander i kong Eriks tid opphørte da folket begynte å synde, uten at dette viktige skjell i danmarkshistorien tidfestes. Dette åpner for at de økede priser og regnet med spesiepenger representerer Guds straffedom. Vektleggingen av en nasjonal opphopning av edelmetall var typisk økonomisk tankegods på 1600-tallet. Christian 4 var tidlig ute, og den første merkantile periode i europeisk historie faller inn under
hans regime. Et grunnleggende merkantilistisk bud var ikke å legge igjen mynter i edelmetall, for eksempel i form av toll, i utlandet. Alt edelmetall skulle samles i Det danske riket, nær sagt i lader. Tollinntekter ville danskekongen selv kreve inn, noe han da også gjorde til gangs med Sundtollen. Det glupske grepet den danske Midas hadde om skipstrafikken ved Kronborg/Helsingborg gjorde ham imidlertid mektig upopulær blant nordeuropeiske sjøfartsnasjoner, noe som skaffet ham farlige fiender på nakken. 
    Alle speciemyntene som faller fra oven sammen med regnet, kan tolkes som Holbergs satiriske hentydning til Christian 4s vektlegging av edelmetall, som altså gjerne var utmyntet. Maksimen lyder: Desto mer edelmetall som samles opp i landet, jo mindre blir det verdt. I så fall har spissborgeren rett til tross for sin tilsynelatende trangsynte tale. Dersom folket ikke hadde vært så ugudelige, ville de ha lagt merke til mange tegn på at verden gikk mot de siste tider. Ti år etter praten om de høye prisene begynte Trettiårskrigen, den hittil verste krig i Europas historie. På grunn av sitt stivsinn klarte Christian 4 å trekke Danmark med i krigen, og det var like før landet gikk til grunne. Den store ulykken inntraff etter kongens tap i Slaget ved Lutter am Barenberg (1626), da hele Jylland året etter ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente, plyndret og voldtok der de for frem. Og det var ikke bare fiendens soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater, som skulle hjelpe ham i mannjevningen med den tyskromerske keiser, Ferdinand 2. 
    I årene rett før Kalmarkrigen manglet det ikke tegn på at den syvende oldenborger på den danske trone hadde ambisjoner som ville kunne styrte hele riket i avgrunnen, og etter seieren, som riktignok ikke stod til kongens opprinnelige forventninger, vokste Christians selvbilde. Skjønt allerede den overdådige kroningen i 1596 talte sitt tydelige språk om en ung fyrste med ambisjoner om å skape seg et navn og bygge et stort rike. Rundetårn (1637-1642), Københavns babelstårn, er et tydelig vitnesbyrd om Christian 4s selvforståelse. 

    
Holbergs valg av Saxos krønike om henholdsvis Olaf Hunger og Erik Ejegod vitner om at bak eposets komikk, spissborgerens vrøvl, skjuler det seg bibelsk moralisme. Den mytisk farvede historien handler om den onde konge – som straffes av Gud – som er motstilt den gode ditto – som nyter Guds velsignelse. I vertshusscenen opprettes et tilsvarende motsetningspar mellom den samme velsignede kong Eriks tid og samtiden – det vil si kong Christians tid, som var begynnelsen på en nedgangstid for Danmarksriket - man kunne gjerne ligne det med kalverumpa slik Ganynedes (les Petronius) gjør med Romerriket.

---

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) IX

Av historien til Den romerske republikk trekker Holberg slutningen at samdrektighet på lederplan ikke er av det gode. Den gang uenighet rådet blant de "store Hoveder", opplevde folket riktignok store ulykker, men det ble langt flere da fred og enighet ble sluttet mellom de samme hoder. 

"De Borgerlige Kriges U-eenighed endtes med Triumviratets eller ved 3 tvistende Anføreres Foreening. Men paa denne Fred fulte Landflygtighed, Mord, Friheds Forliis og Republiqvens Undergang, saa at dette Triumvirat, som førte Navn af Republiqvens Istandsettelse, synes heller at være stiftet for at befodre dens Ødeleggelse."

Det første triumvirat ble dannet i 60 f.Kr. av Caesar, Pompeius og Crassus. Etter sistnevnte triumvirers død styrte Caesar først som valgt diktator, siden som diktator på livstid og deretter som imperator. Det andre triumvirat ble dannet i 43 f.Kr. av Antonius, Octavianus (Caesars grandnevø og adoptivsønn) og Lepidus. I 36 f.Kr. ble Lepidus eksilert av Octavian, og i 30 f.Kr. beseiret Octavian Antonius. Dette var innledningen til det romerske keiserdømme. I det ytre beholdt Octavian, som tok navnet Augustus (den opphøyde), republikken, men i praksis styrte han Romerriket som enevoldsfyrste. 

I denne korte passasje om Romerrikets historie ser det ut til at Holberg beklager utviklingen fra den gamle republikken den gang Senatet hadde en viss makt til keiserdømmet da all makt lå hos fyrsten. På bakgrunn av den tidligere gjennomgang av "Epigram 82" er det nærliggende å trekke linjen til utviklingen i Danmark, hvor makten opprinnelig var fordelt mellom Riksrådet og kongen frem til innføringen av eneveldet i 1660 (jfr. tidligere blogginnlegg). En slik parallellføring må leses mellom linjene. Det eneste Holbergs skriver, er: "Jeg vil ikke tale om andre Ting, hvorpaa man kand anføre utallige Exempler af Historier (...)" Det finnes altså mange eksempler fra historien nettopp på utviklingen av maktens konsentrasjon i én person. 

            

En tenkt fremstilling av Senatet under Den romerske republikk. 

                                              Det andre triumvirat.

                                                Keiser Augustus.

     

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) VIII

I passasjen om forholdene i kirken representerer altså Luther usamdrektigheten, i dette tilfelle et svært positivt opprør mot en råtten stillstand representert ved menneskenes viljeløse samdrektighet under den romerske pave. Her skal det føyes til at det kirkeopprøreren holdt frem som menneskets rettesnor i motsetning til pavens lære, var Ordet eller Bibelen. Denne måtte oversettes til et språk som menneskene - som bor spredt over jordens krets - kunne forstå. Det som faktisk "bortdrev Vankundigheds Taage, og som aabnede Menneskets Forstand og Øjen" var Guds ord, ikke på Romerkirkens uforståelige latin, men på de enkelte folkenes språk, og det begynte med Luthers oversettelse av Bibelen til tysk. Reformatorens overordnede mål var at folk skulle forstå betydningen av Guds ord, derfor valgte han ikke å oversette den hebraiske og greske grunnteksten bokstavelig.

                             Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534.

I neste avsnitt går Holberg over til den verdslige sfære, hvor han ser den samme positive virkning av usamdrektighet som i kirken. Denne påstanden er utvilsomt satirisk, for her er usamdrektigheten noe regenten har ansporet til for å splitte en potensiell sammenrottelse mot sitt eget regime. Usamdrektigheten er således positiv for regenten som vil herske, "impera", mens Luthers usamdrektighet var positiv for hele samfunnet. I den verdslige sfære er det (hvis vi begrenser oss til Nord-Europa etter reformasjonen) ikke lenger paven som styrer, men verdslige regenter. Disse lar seg ikke lenger krone til romersk keiser av paven, en handling Holberg høyst sannsynlig sikter til mellom linjene om analfabeten Karl den store. Kroning av romerske keisere kan neppe sies å hjemles i Bibelen. Dette ville Karl den store og sønnen Ludvig den fromme ha visst, dersom de hadde kunnet lese. Tvert imot kan det hevdes at det i Bibelen advares mot opphøyelse eller helliggjøring av et menneske - for eksempel kongen - og et rike. I innlegget 21.1.18 argumenterer jeg for at den "fornuftigste" fyrste som lener seg til maksimen "divide & impera", hentyder til Frederik 3, som innførte eneveldet ved å utnytte spliden mellom Riksrådets geistlige og adelige medlemmer. Det faktiske resultat av kongens statskupp var at folket i Danmark-Norge måtte leve som i den såkalte "Middel Alder", nemlig som "umælende Creature (...) udi en brutal Samdrægtighed". For de lærde og andre skrivende mennesker hadde eneveldet den konsekvens at alt de utgav, var underlagt sensur. I "Libr. I. Epigram. 146" skriver Holberg - det er verdt å merke seg at dette skriftet tilhører hans sene karriere:

"Det er Ont at skrive udi et Kammer, som er fuld af Fluer og Insecter, og hvor man maa sidde med Pennen udi den eene og Fluesmekken udi den anden Haand. Man kand med Billighed ligne deslige mistænkelige og incommode Censores med et slags Utøj, der forstyrre Skribentere udi deres Arbeyde, og ved deres ikke mindre daarlige end dristige Critiqver foraarsage, at man taber sine Concepter, ja at Skribentere maa qvæle og supprimere de Ting, som kunde være baade dem selv til Nytte og Fædernelandet til Ære."


Holberg skrev hele livet under sensur i et enevelde som var nedfelt i Kongeloven:

"(3) Skal derfor ogsaa Kongen allene have højeste magt og myndighed til at giøre love og forordninger efter sin egen gode villie og velbehag at forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love, (denne Konge-lov alleene undtagen, hvilken, saasom Konge-dømmets rette grund og grundvolds lov, jo endeligen faaer at blive uforanderlig og uryggelig) saa og at undtage hvad og hvem ham lyster af lovens almindelige befalning.
(4) Skal og Kongen ene have højeste magt og myndighed at isætte og afsætte alle betiente, høje og lave, være sig hvad navn og titel de have kunde, efter sin egen fri villie og tykke, saa at alle embeder og bestillinger, hvad myndighed de have, skal af Kongens enevolds magt saasom af en kilde have sin første oprindelse.
(5) Kongen skal ene have vaabens og væbnings magt, at føre krig, slutte og ophæve forbund, med hvem, og naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge, eftersom enhver vel veed, at riger og lande ikke tryggeligen kand besiddes uden væbnet magt, og krigsmagt kand ikke holdes uden besolding, og besolding ikke bringes til veje uden skat.
(6) Skal og Kongen ene have højeste magt over al clericiet fra den højeste til den laveste, at beskikke og anordne al kirke- og Guds-tieneste; moder, sammenkomster og forsamlinger om religions sager, naar han det raadeligt eragter, byde, forbyde, og i almindelighed, korteligen at sige, skal Kongen ene have magt at bruge alle Regalier og Jura Majestatis, hvad navn de og have kunde.
(7) Alle regieringens ærinder, breve og forretninger skal udi ingens end udi Kongens Navn, og under hans signete udgaae, og skal han altid selv sin haand underskrive, om han ellers er kommen til sine myndige aar."

Forholdene i Danmark-Norge kan utvilsomt sies å ha likhet med tilstandene under middelalderen. Forskjellen er at i middelalderen var analfabetisme utbredt helt opp i de aller høyeste kretser, navnlig blant konger og høyere geistlige. Under det danske enevelde på 1700-tallet var det mange som behersket skrivekunsten, om ikke flertallet av folket som bestod av bønder. Men de som var skrivekyndige, for eksempel de lærde liksom Holberg, kunne altså ikke skrive det de ønsket. Mot denne bakgrunn kan det være interessant å se på Den Resen-Svaningske bibel, som var den mest anerkjente bibeloversettelsen til dansk på Holbergs tid, midt under det danske eneveldet.   

Hans Poulsen Resens oversettelse (1607; utkom forsiktig revidert av Hans Svane i 1647) var den første som baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Resens mål var å oversette så ordrett som mulig, og hans verk omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse. Dette er stikk i strid med Luthers oversetterprinsipper, der Skriftens betydning var overordnet. Helge Kåre Fauskanger oppsummerer som følger i "Bibelen på norsk. En sammenlignende studie av tre nyere norske bibeloversettelser":

"Flere kilder uttrykker seg kritisk om dens språkføring: 'Det som har gjort Resens oversettelse særlig beryktet, er den stive og kunstige ordstilling som dansken ble tvunget inn i' (Holter 1966:122). 'Due to its extreme literal dependency upon the Hebrew and Greek text, it had a rather artificial Danish style' (Sæbø 1988:309). 'Språket i oversettelsen var tungt tilgjengelig, for å si det mildt. For Resen var grunnteksten alt, og språklige og stilistiske spørsmål interesserte ham lite. Resultatet var et slags hebraisk-dansk og gresk-dansk, som vel var en bokstavtro gjengivelse av grunnteksten, men ikke desto mindre vanskelig å forstå for menigmann' (Rian 1995:14)." 

                                            Hans Poulsen Resen

                                Den Resen-svaningske bibel.


Flere detaljer i Holbergs første komiske verk, Peder Paars (1719-1720), kan peke mot Resens bibeloversettelse. Eposhandlingen er lagt til 1608, året etter utgivelsen av Resens bibel. I Anden bog, Første sang forteller svennen Peder Ruus til sin sjef, kremmeren Peder Paars, om en samtale han har hatt med den lærde Peer Iversen, som var innom salgsboden. Emnet er noen blader Ruus oppbevarer i boden, det vil trolig si gamle løse dobbelte boksider som er blitt redusert til innpakningspapir, for eksempel kremmerhus til rosiner og mandler som er blant salgsvarene. Ruus viser Iversen et blad med en skrift som ser ut som "Krage-Tæer", men den lærde påstår seg umiddelbart å kunne identifisere skriften; det er gresk og elamittisk. Just Justesens note forklarer utsagnet slik: "Eftersom Græker og Elamiter staar sammen i Bibelen, saa tænkte hand at det var et." Det er vanskelig å vite nøyaktig hva Holberg har ment med dette. Skal vi forstå Iversen slik at den ene bladsiden har gresk og den andre elamittisk skrift, eller ser han for seg en blandingsskrift slik Justesen oppfatter det? 
    Det er verdt å merke seg at samme uttrykk finnes i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Erasmus (Rasmus) er blitt kjørt hjem fra København av en Rasmus Nielsen, trolig en bonde (jfr. Ludvig Holbergs Skrifter). I første akt, scene 6 forteller Erasmus' bror, Jacob, til faren, Jeppe, at Rasmus har sverget på at passasjeren ikke gjorde noe annet hele veien enn å disputere på "Grædsk og Elamitisk" med seg selv. Undertiden stirret han så grundig på månen og stjernene at han falt ut av vognen tre ganger. Det er naturlig å oppfatte det slik at den nyutdannende baccalaureusen har snakket høyt for seg selv på et språk vognmannen ikke har forstått. Denne har så spurt den lærde om hvilket språk det dreier seg om, og så har Erasmus svart gresk og elamittisk. Dette er nøyaktig det Peer Iversen svarer kremmersvennen når han spør om hvilken skrift kråketærne på bladet representerer. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg, som begynner å studere i København og latiniserer navnet til Erasmus Montanus, hentyder til Tycho Brahe-eleven Christen Sørensen Longomontanus - Rundetaarns første astronom - som var av bondeslekt og født Lomberg eller Langberg. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg som forvandles til den lærde Erasmus Montanus ved universitetet i København er kritikk av lærdomsinstitusjonens vektlegging av astronomi/astrologi og logikk. 
    Både Peer Iversen og Erasmus Montanus er satiriske portretter av lærde fra universitetet i København, og begge hevder overfor ulærde personer, navnlig en kremmersvenn og en bonde, at de mestrer gresk og elamittisk. Det kan tolkes slik at de lærde lurer folket, for elamittisk var ikke blitt tolket på 1700-tallet. Ja, språket er fremdeles lite forstått i dag. Det er sannsynlig at Holberg med gresk og elamittisk sikter til den eneste gangen det hentydes til elamittisk i Bibelen, nemlig Apostlenes gjerninger 2,11. Det dreier seg om pinseunderet i Jerusalem da Den hellige ånd kommer til disiplene i form av ildtunger, slik at de kan fortelle om Jesus på all verdens språk. Blant de som kan forstå det disiplene sier, er noen jøder fra Elam. Det er altså ikke disiplenes lærdom, men Gud som setter disiplene i stand til å formidle evangeliet på forskjellige språk. Det er vanlig å anta at Jesus og disiplene snakket arameisk samtidig som de kjente gresk. Det betyr at disiplene i pinsen fikk evnen til å oversette fra arameisk (og gresk?) til blant annet elamittisk. 
    Når det gjelder Rundetårn, som er nevnt to ganger i Erasmus Montanus, er det et talende uttrykk for Christian 4s hybris der det rager mot det høye ved siden av Trinitatis kirke i København. Det er sjelden Rundetårns betydning diskuteres uten at Babelstårnet trekkes inn. Rundetårn er oppført 1637–42 som et astronomisk observatorium etter Longomontanus' anvisninger og inngikk i et bygningskompleks sammen med en studentkirke (Trinitatis kirke) og et universitetsbibliotek (i kirkens nederste loft). Komplekset som helhet var viet foreningen av den menneskelige og den himmelske kunnskap. Dette kan fremstå som et postulat, i den forstand at mennesket gjennom studier – deriblant av gamle skrifter og himmelske foreteelser – har mulighet for å strekke seg opp mot Guds kunnskap. Erasmus' påstand om at han disputerer på gresk og elamittisk, kan være Holbergs harselas med ambisjonsnivået ved universitetet i København, der man hadde store forhåpninger til kunnskapen som kunne erhverves ved studier av månen og stjernene fra toppen av Rundetårn, Københavns eget babelstårn. 
    Første gang Holberg omtaler gresk sammen med elamittisk som uttrykk for stor lærdom, er altså da kremmersvennen forteller om samtalen med den lærde Peer Iversen: «Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel, / Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel […]». Utsagnet kan tolkes på to måter, der den åpenbare tolkningen er: Peer kjenner Bibelen like godt som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrett, det vil si veldig godt. Den andre, ikke fullt så åpenbare betydningen er: Peer oppfatter Bibelen på samme måte som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrett, det vil si på den bokstavelige måten barn undervises i lesning og skrivning på - og kan det tilføyes: slik som professor Hans Poulsen Resen oversatte Bibelen. Med dette sammenfall er ringen sluttet, for Ruus ber umiddelbart Iversen om å utlegge og forklare skriftet. For dette skal den lærde få rabatt på rosinene, og ettersom Iversen er en slikkmunn, aksepterer han gladelig tilbudet. Ruus forteller til Peder Paars: 

«Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,

Hand dennem straxen paa sin lærde Næse sat, 
Udlegger Ord fra Ord,

som det var hans Donat.» 

«Donat» er Donatus, en vanlig begynnerbok i latinsk grammatikk. Også dette utsagnet kan forstås på to måter. Iversen oversetter kråketærne like lett som om det skulle vært Donatus, og han oversetter ord for ord. Ruus’ beskrivelse kan slik sett også her hentyde til Resens bibeloversettelse, som er bokstavelig oversatt ord for ord. 
    Ruus er så over seg av beundring for Iversens lærde oversettelse til dansk at han får tårer i øynene, men likevel spør han om det finnes noen tysk oversettelse av boken bladet er løsrevet fra. Tysk er et språk Ruus forstår i kraft av sin stilling som kremmersvenn, blant annet har han tjent tre år i Flensburg. At en tysk oversettelse av et blad med angivelig gresk og elamittisk skrift bringes inn i samtalen, kan være en hentydning til Luthers oversettelse av Bibelen til tysk etter originaltekstene på gresk og hebraisk, begge språk som ville tedd seg som kråketær i Ruus' øyne. Her kan det legges til at kremmersvennen neppe ville hatt problemer med å forstå Luthers oversettelse, men ganske sikkert Resens. Ruus forklarer etterlysningen etter en tysk oversettelse med at det finnes så få skrifter på jysk. Dette er satire fra Holbergs side: Kremmersvennen skjønner ikke "dansken" til Iversen, og ser for seg muligheten av at han ville ha forstått bladet hvis det var oversatt til jysk; her må vi anta at Ruus er jyde. Iversen iler til med å si at han mener det er en synd å skrive på morsmålet for da vil håndverksfolk bli lærde (les få kunnskap). Mang en bonde ville da ikke understå seg for å kalle det "herr Doctor" sier for snakk. De lærde menn må sørge for at det alltid er noe de kan ha for seg selv. Noen ganger biller de lærde folket inn at blekk er gjort av saft og månen av ost. Her går Iversen rett over til å kommentere forholdene i pavedømmet. Hvordan skulle det gå til dersom Skriften, det vil si Bibelen, var på valsk, nemlig italiensk? Da ville folket skjønt: 

"At det er idel Snak, som mand dem bilder ind,

Folk blef rebelsk, og holt sig ikke meer i Skind.

Gid aldrig i min Tid sig nogen saa forsynder,

Med Danske Bøger hand at skrive ret begynder,

Gid aldrig i min Tid en Vognmand blir saa kiæk,

At hand tør sige: Peer! du taler som en Giæk."

    
     
Få linjer senere nevner Iversen en lærd som aktes høyt fordi han har "Magasiner / af lidt Hebraisk og Grædsk og er half Latiner". Her er altså gresk nevnt sammen med hebraisk og ikke elamittisk.
    "Epigram 82"s tematisering av folkets kunnskapsløshet i middelalderen da de trodde alt paven fortalte dem og fornuftige fyrsters anvendelse av "divide & impera" speiler samtalen mellom Ruus og Iversen. I epigrammet trekkes linjen mellom paven som kan innbille folket hva det skal være fordi Bibelen ikke er oversatt til italiensk. I Danmark derimot finnes Bibelen oversatt til dansk, men på et språk som er svært vanskelig tilgjengelig. Ut fra denne synsvinkel kan det hevdes at de åndelige forhold i Danmark på Holbergs tid er slik som de var i middelalderen; tunge skyer av uvitenhet hersker, de lærde kan innbille folket hva som helst. Her er det naturlig å tenke på Kongelovens postulat om oldenborgerkongen som det høyeste hode på jorden. Samtidig tvinger eneveldets sensur folket til å leve i samdrektighet / som umælende kreaturer under fyrstens absolutte vilje. Ifølge "Dansk biografisk leksikon" er det er ønsket om å tjene kongemakten, som skjuler seg bak Resens teologiske virksomhet:     

"Iøvrigt har hans teologiske irrationalisme også en klar politisk baggrund: det var i den stadig stærkere centralmagts interesse at der blev sat en stopper for folks forsøg på at tænke selv. Og her bød R. sig til. Selv hans forskellige akademiske tesesamlinger er på deres vis mønstergyldige gennem deres uforståelighed."

Ved første øyekast retter kritikken i "Epigram 82" seg mot til dels historiske forhold i fremmede land, men ved nærmere ettersyn rammer den midt i hjertet av samtidens Danmark, hvor fyrsten  kan begynne og slutte kriger, pålegge og frafalle toll og avgifter, gi og ta liv etc. helt etter eget forgodtbefinnende. Og nettopp dét gjorde da også de eneveldige oldenborgere, skjønt det kan hevdes at Christian 4 var tidlig ute med å agere enevoldskonge. Dette bringer tanken hen på et tilgrensende tema: Christian 4s illustrerte bibel fra 1633, der bibelutgiveren selv poserer som kong David i den nederste billedstripen på frontispisen til Mosebøkene, der en aldrende, resignert kong David er fremstilt med nedbøyd hode. På pulten foran ham ligger Bibelen oppslått på «Davids salmer», og ved siden av ham står harpen. David holder en fjærpenn i hånden, og hensikten er utvilsomt å vise til kongens salmediktning. Dersom blikket fanger inn resten av den nederste billedfrisen, oppstår imidlertid et tablå som slett ikke harmonerer med Bibelens beretning, hverken om kong David eller de to andre figurene som er fremstilt, Samuel og kong Josia. Derimot minner denne delen av kobberstykket mistenkelig om bibelutgiveren selv og hans forhåpninger om arvefølgerett for ætlingene av det oldenburgske kongehus. I så fall har Christian 4 latt seg avbilde som den store jødekonge, åpenbart i en tung stund. Til høyrei bildet sitter kong Josia i ynglingealder med oppadvendt blikk; tekstens Josia var 18 år på det tidspunkt den avbildede scenen viser til. Og det som påkaller Josias forventningsfulle interesse, er en lukket krone med globe og kors som holdes opp av midtfiguren, Samuel. Det var Samuel som salvet Israels første konge, Saul. Siden salvet han David, mens Saul fortsatt var konge. I den andre hånden holder profeten en salvingskrukke
løftet. Spørsmålet er: Hvor mye av denne illustrasjonen handler om det
jødiske kongedømme og hvor mye om det danske? Figurenes alder kan
oppfattes som et bevisst valg av den som står bak frontispisdesignet, noe
som kan tyde på at det bak de to jødekongene skjuler seg en far og sønn.
Og kanskje ikke bare én, men to sønner. Dersom det forutsettes at det er Christian 4 som skjuler seg bak David, Israels største konge, er det sannsynlig at den utvalgte prins er maskert som Josia. Årsaken til at Safan er fremstilt som gutt, kan være at Christian 4 ønsket at Frederik, hans nest eldste sønn fra ekteskapet med dronning Anna Cathrine, også skulle være representert på frontispisen. I 1633, da Bibelen utkom, hadde kongen allerede i flere år vært
bekymret over den utsvevende livsførselen til tronarvingen, som hadde
rykte som en fordrukken noksakt. Samtidig var Christian 4 lite tilfreds
med den måte prinsen hadde røktet sitt kall som regent på mens han
selv deltok i Keiserkrigen. Kanskje kongen næret tvil om Christian var et
høvelig kongsemne. Han skulle få syn for segn. Året før Christian 4 selv
sovnet inn, døde hans eldste sønn av helseplager forårsaket av fyll og vellevnet,
og det ble Frederik som skulle arve tronen. Òg omdanne farens
åpne krone til en bøylekrone, kan det legges til, samt innføre arvekongedømme
og enevelde.

                    T.v.: Frontispisen til Mosebøkene i Christian 4s bibel.