NÅR KJØNNSFORSKNINGEN INNTAR LITTERATURVITENSKAPEN - VAR HOLBERG SKEIV?

Dagens facebookinnlegg

J.M. Sejersted hevder at det er uproblematisk å si at Holberg var skeiv; et syn han utdyper i "Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien", "Norsk Shakespearetidsskrift", 4,2022. I tiden fremover vil jeg presentere mine synspunkter på Sejersteds påstand, som i hovedsak grunner seg på en kjønnsteoretisk analyse av "Jean de France". Her et eksempel på Sejersteds lesning av en passasje i "Jean de France".

I Femte akt, scene 3 blir Jean jaget av en spiller etter å ha tapt og stukket av fra gjelden. Sejersted mener opptrinnet fremtrer som en digresjon i stykket. Det kan jeg ikke forstå; komediens første tema er gjeldsfengsel, der Jean vil havne hvis han blir tatt, som er tema også i denne scenen.

Spilleren utfordrer Jean til fektekamp; Jean tilbyr ham sitt ur. Spilleren krever i tillegg kjole (frakk), vest og hatt. Jean mener spilleren umulig kan ønske at han skal gå naken. Spilleren trekker kården, Jean gir ham kjolen, vesten, hatten og parykken. "Nøgen" er en overdrivelse. Jean er på slutten av scenen iført skjorte, bukser, hoser og sko. Videre er han parykkløs, trolig med glattraket skalle som var vanlig i parykktiden. I det offentlige rom er dette jevngodt med naken. Scenen har sin parallell i "Peder Paars" (1719-20), der helten og skipsfølget frarøves klærne inn til skjorten. Felles for klesrøveriet i henholdsvis komedien og det komiske heltediktet er verdien av klærne, som viser til danskenes utstrakte import av kostbare tekstiler (jfr. bl.a. innlegget 24.7.2022).

Skjortene var før introduksjonen av underbukser lange og dekket underlivet. Jeans edlere deler er således godt tildekket. Sejersted oppfatter det derimot slik at Jean står splitter naken på scenen, noe som ville vært utenkelig på Teatret i Lille Grønnegade.

"Pierres unnskyldning når han vender tilbake til den nå nakne Jean, er påfallende, og ikke minst formuleringen om den 'nøgne kårde' understreker det falliske i dette motivet:

Pierre. Det er sant, jeg vilde ønske, at jeg havde kunnet blive staaende, og figtet saa tapperlig som Monsieur, men jeg er færdig at daane, naar jeg seer en nøgen Kaarde.

Overfor Jean kan Pierre innrømme at han dåner ved synet av en naken kårde. (...) Det er nærliggende at det også er en fallisk humor knyttet til 'nøgen kårde', Pierre står foran den nakne Jean. Skildringen av forholdet mellom Jean og Pierre er en tidstypisk, kodet litterær skildring av to femininiserte menn i et nært forhold som ikke nødvendigvis er, men kanskje kunne være, også erotisk."

Pierre er Jeans tjener.

Liker

Kommenter

Del

Skomakeroldermannens død – Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen Schuster (Skomaker), IV

 

             Polerte og grove historieskrivere

 

 

Holberg er ytterst kortfattet i beskrivelsen av Retsuhcs’ yrkessliv, men om skomakerens endelikt vil han være mer omstendelig, «efterdi intet tiener meere til Opbyggelse». Påstanden bryter tvert mot den etterreformatoriske oppfatning av døden. Martin Luther hadde avskrevet skjærsilden, og det var intet hverken den som ventet på å dø, den døende eller de etterlevende kunne gjøre som bedret sjansene for saliggjøring eller frelse. Alle foranstaltninger før, under og etter Retsuhcs’ død er altså fullstendig bortkastet.

 

Akkurat som på dåpsdagen tillegges onde varsler forut for Retsuhcs’ død stor betydning. Porthunden Soldan hyler mer om natten enn han pleier; sengekammeret fylles opp med sirisser, kjente farevarslere, og hver gang piken feier gulvet, finner hun knappenåler uten hode. Faren som varsles er altså Retsuhcs’ tilstundende død. Det skal ikke forstås slik at skomakeren frykter døden, men at han skal havne i djevelens vold når den inntreffer. Det er her den antatte oppbyggelighet ved alle de praktiske foranstaltningene kommer inn. Som omtalt i innlegget «Dåp i djevelens tegn» (8.1.023), er det ifølge Luther dåpen og gudstroen som sikrer menneskets frelse; det betyr likevel ikke at man slipper unna djevelens fristelser mens man lever. Når døden nærmer seg, skal man søke trøst ved troen på Kristus, som har gitt menneskene evig liv.

 

Noe av det første Schuster gjør, er å sørge for likkiste, som skjedde allerede 6 måneder før han dør. På kisten stod «Memento Mori», husk at du skal dø. Dette er smør på flesk og satirisk. Uttrykket går tilbake til Romerriket. Da den seirende feltherre red gjennom triumfbuen, hvisket en slave ham i øret: Memento te mortalem esse (Husk at du er dødelig). Det antas at uttrykket ligger bak de kjente ordene sic transit gloria mundis, slik forgår verdens herlighet, som ble fremsagt idet den nye pave ble båret inn i Peterskirken. Samtidig ble det holdt et knippe brennende stry foran ham. Det skal opprinnelig ha vært en barføtt munk som uttalte varskoet. Memento mori er en påminnelse når man står på høyden, ikke når døden nærmer.

 

En måned før han «falt udi siste Svaghed», lot Retsuhcs holde lovsang morgen og aften i huset, noe som ikke hadde skjedd før, fordi han var opptatt med arbeidet. Han lot også prestens og klokkerens offer forbedre. «Ikke at tale om andet, som viiser Prøve paa en retskaffen Andagt og alvorlig Beredelse til Døden.» De antatt oppbyggelige foranstaltninger bringer tanken på forordningene og tiltakene som ble iverksatt under Christian 4, da den lutherske ortodoksi, som var en botskristendom, slo igjennom. Menneskene er syndige, men ved å be, holde andakt og gjøre bot kan Guds vrede mildnes. Kongen selv var unndratt fra fordømmelsen; når Christian 4 pøniterte, var det en imitatio Christi-handling (jfr. innlegget 3.6.2022).

 

Etter Christian 4s ynkelige nederlag ved Lutter am Barenberg 17. august, 1626 ble det allerede måneden etter sendt ut en forordning om ukentlige botsgudstjenester hver fredag i kjøpstedene; på landet skulle det være bodsgudstjeneste første onsdag i måneden. I 1629 kom forordningen om «Kirckens Embede oc Møndighed mod ubodferdige sampt om atskillige Geistlighedens Forhold». Kongen hadde, mot riksrådets ønske, foretatt den fatale beslutning å gå inn i Trettiårskrigen, som tysk kretsoberst. Men de som endte i gapestokken, var folk som hadde bannet på gaten. Det syndige folket skulle gjøre bot for kongens tap (jfr. innlegget «Når velsignelsen igjen strømmer over Danmarksriket, 24.5.2022).

 

Da Retsuhcs merker at hans siste time nærmer seg, tilkaller han sin sønn Jacob, som skulle etterfølge ham som skomakernes oldermann som om det var et arvelaug. Den døende overrekker etterfølgeren sin syl og målestokk. Han innprenter sønnen at hans arbeid må bli trofast og forsvarlig, «helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag.» Til slutt sa han at det var noe han måtte åpenbare. På loftet lå det ti huder, som han hadde fått så billig at selgeren umulig kunne ha fått tak i dem på en ærlig måte. Hudene er trolig tyvegods, og Retsuchs har altså del i «synden». Men det finnes håp for syndere; den døende ber Jacob forarbeide sko av to av hudene og gi dem til de fattige. Her fungerer almissen som bot for synd, noe som føyer seg inn i den lutherske ortodoksi som Retsuhcs er vokst opp med. Så rekker skomakeren bare si «Men de øvrige – – –.» Det er ikke vanskelig å fylle ut «de sidste Ord, hvorpaa hand, Eheu! opgav Aanden»: åtte kan du forarbeide til sko og selge til den høyvise øvrighet.

 

Midt under beskrivelsen av skomakeroldermannens død har biografen innføyd en kritisk passasje om samtidens biografier. Her forteller han at han har unnlatt å tale om de feil som fantes hos «Schuster», for man bør bare dømme vel om de døde. Sådant tas det også hensyn til nå for tiden i alle nye gode historier, der man ser at avdødes feil enten unnskyldes eller forbigås. Ettersom verden blir mer «poleret», dannet, så begynner man å se med forakt på de gamle historieskrivere, som ikke har unnsett seg for å skrive om avdødes feil, så vel som deres dyder «saa at Thucididis, Salustii og andre saadanne grove Skribenteres Historier nu ikke ansees uden som plompe Skandskrifter.»

 

Satiren ligger tykt utenpå Holbergs beskrivelse av samtidens polerte biografier. Både Thukydid, Sallust og de klassiske historieforfattere som følger i deres fotspor, bestreber seg på en sannferdig underretning om historiske hendelser, noe som ellers har en høy stjerne hos Holberg. Det er mulig at «poleret» skal forstås i den dobbelte betydning av dannet og pusset opp, i den forstand at virkeligheten er blitt pusset og gnidd for å få en skinnende overflate. Betydningen er ikke i noe tilfelle til å ta feil av.

 

«Epistel 496» er utgitt posthumt, og kanskje tenkte Holberg at tiden var kommet for å bekjenne sine egne synder, liksom Retsuchs på dødsleiet. Forfatteren viser med de polerte historiene til «alle nye gode Historier» som utgis «nu omstunder». Jeg vet ikke om slutten av 1740-tallet var spesielt rikt på utgivelse av biografier, men Holberg selv var som kjent en produktiv biograf. Dannemarks Riges Historie, med biografiene til den samlede danske kongerekke, utkommer 1732–1735 og må absolutt kunne regnes til de nye gode historier. Biografien om Schumacher Griffenfeld, som fremtrer som en parallell til Retsuchs’ biografi, er innlemmet i biografien om Frederik 3, verkets siste biografi.

Holbergs historier eller biografier, helst om oldenborgerne, kan klart karakteriseres som polert. Med behendighet styrer biografen unna alt det kritikkverdige kongene kan lastes for, i en periode preget av kongelig prosjektmakeri og krigsbrunst, invaderende fiender, tap av gammelt dansk land og bunnskrapt statskasse. Biografiene kan tvert imot fremtre som panegyrikker. Skjønt ved nærlesning oppdager man satiren bak den heroiske omtale. Holberg skriver for eksempel at Christian 4 under det ikoniske sjøslaget på Kolberger Heide i 1644 stod der røyken og dampen var tettest og fektet vilt med sverdet. Én ting er at et sverd bør være i skjeden når sikten er dårlig; kongen hadde dessuten mistet et øye. Men den helt store bløffen avsløres ved den historiske kjensgjerning at fienden, svensken, ikke befant seg om bord på «Victor», flaggskipet der kongen sloss heroisk, men på sine egne skip. Holberg har ikke unnlatt å nevne at den tilårskomne konge stilte til dyst i natthue, noe som antyder at den store kriger ble tatt på senga da den svenske flåte dukket opp.

Årsaken til at Holberg og de andre historieskriverne «nu omstunder» må polere sine historier, er eneveldet og sensuren. Hverken Thukydid eller Sallust skrev under slike begrensninger. Hensynet til det styresmaktene mente, ble ikke aktualisert før innføringen av keiserdømmet. Ovid, som er svært sentral for Holbergs forfatterskap, ble landsforvist av Augustus. Årsaken var ifølge ham selv et dikt og en feil. Petronius skrev om Nero, fordekt, i satirens form, i alle satirikeres mønsterroman, Satyricon. Holbergs selvbiografi, Levnedsbrev, er gjennomsyret av referanser til Satyricon. «Epistel 496» er også satire, slik det fremgår av innleggene «Skomakeroldermannens død», I–III.

Etter passusen om de plumpe skandskriftene til antikkens store historieskrivere fortsetter den polerte omtale av skomakerens død. Retsuhcs’ oppbyggelige endelikt vil fullstendig utslette de synder han har begått, selv om det skulle være mange av dem, noe historieskriveren anser som usannsynlig. Her ser vi at Holberg i omtalen av en luthersk ortodoks har utelatt Kristi korsdød, som i henhold til Luther er menneskets eneste frelseshåp. Den døendes bekjennelse av sine synder, måten han holder hendene på, han har forært to vokslys og ny alterduk til kirken; hva kan vel være større prøver på kristendom, spør Holberg retorisk, spesielt når man betenker alt det andre oppbyggelige som blir gjort. Skomakeren hadde befalt sin etterlatte kone og sønn å iaktta «De hellige anstalter», blant annet skulle alle byens klokker ringe i to stive timer. Dette siste punktet er helt utenkelig i en oldermanns begravelse, og viser snarere til kongebegravelser (jfr. under). Likprosesjonen var som følger:

 

«Liiget blev baaret af Stadens Skoemager-Svenne alle udi Sørge-Kapper. Derpaa fuldte 16 Sørge-Par alle med langt Floer, som slæbede paa Jorden. Udi det første Par ginge Sønnen Jacob Jörgensen og Enkens Broder Morten Mortensen. Udi det andet Jens Paaschelillie og Peder Pedersen de ældste Skoemagere. Udi det 3die Hans Jensen Timmermand og Hans Mickelsen Hvitølls-Brygger. Udi det 4de Frans Troefast og Mickel Jensen. De andres Navne ere forglemte at antegnes, hvilket er Skade. Thi saadant bør udi gode Historier ikke udelades. Af de Liig-Vers, som da bleve giorte, og af Decano approberede, sees, hvilke høye Tanker man bør have om den afdøde store Mand.»

 

Den «store Mand»s endelikt føyer seg inn i beskrivelsen av Retsuchs’ liv for øvrig; det alminnelige menneske opphøyes til et plan som ellers er forbeholdt øvrigheten, i første rekke kongen. Den som nedskrev anstaltene for kongens begravelse etter innføringen av eneveldet, var Schumacher Griffenfeld. De understreket kongens hellighet, og det mest spektakulære var castrum doloris (jfr. bl.a. innleggene 4.7.2018 og 28.5.2020), utformet etter fransk forbilde, som ble innført da Frederik 3 ble begravet.

Likprosesjoner hadde det vært siden reformasjonen, og i byene var de borgerlige prosesjoner påvirket av de pompøse kongelige prosesjoner. Sebastian Olden-Jørgensen regner det som sannsynlig at 13 år gamle Schumacher har sett den kjempemessige prosesjonen da Christian 4s kiste ble ført gjennom byen til Vor Frue kirke i 1648. Scocozza beskriver opptoget. Mens kongens lik ble ført gjennom byen, ringte alle stadens kirkeklokker. Aller forrest gikk 264 latinskoleelever to og to i sorte kapper. Deretter fulgte studenter, prester, professorer, hofftjenere og bak disse to trommeslagere og 18 trompetister. Siden gikk adelsmennene mellom 200 voksfakler, og bak disse var fanene. Så fulgte riksembedsmennene rett foran kisten som ble båret av 32 adelsmenn. Bak kisten gikk Frederik 3 og de fyrstelige gjester, riksrådene, dronningen, enkearveprinsessen, fem av Christians døtre med Kirsten Munk, andre adels- og hoffdamer. Københavns borgermestre og rådmenn sluttet prosesjonen.

Holberg går rett fra utsagnet om at i de gode, formodentlig polerte, historier, bør navnene på alle dem som følger likprosesjonen, antegnes, til å forsikre om at likversene om Retsuhcs er approbert av dekanus. Det betyr at likversene er blitt godkjent av sensuren ved Københavns universitet og forteller hvilke høye tanker man bør ha om den avdøde store mann. Det er umulig å overse utsagnets dobbelte bunn. Likvers om en oldermann i Kalundborg sendes ikke til København for approbering av dekanus. Likvers er dessuten en genre der avdøde skal erindres på en positiv måte, på linje med likpredikener. Men som Holberg skriver tidligere i epistelen, er historier nå for tiden blitt som likpredikener; de er polert. Historier skal nemlig, motsatt alskens likpanegyrikker, sendes til gjennomlesning av sensuren ved Københavns universitet. Sensuren måtte Holberg selv underkaste seg, og hans biografier om oldenborgerne må altså leses som polert historie. 

Øverst Thukydid, forfatter av plumpe skandskrifter, nederst Holberg, forfatter av polerte historier, 

Skomakeroldermannens død - Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen Schuster (Skomaker), III

                 

Von Skomaker og skomakerlaugets rangorden

 

Opprinnelig ble Mette Claus-datters sønn, Jørgen, bare kalt ved fornavn; hans far var ukjent. Men etter opptagelsen som mester i lauget gav han seg selv navnet Retsuhcs, som er Schuster, tysk for skomaker, baklengs. Planen var å kalle seg von Retsuhcs, ettersom han hadde merket seg «at man ved fremmede og glimrende Navne kand erhverve sig Anseelse og Fordeel.» Men hans svigerfar, som var en streng patriot, satte seg med hender og føtter imot det, så Retsuhcs lot det være. Schuster er, likesom von, tysk, men dette er skjult ved at ordet er skrevet baklengs. Von Retsuchs kan slik sett leses von Schuster eller von Skomaker. Jørgens opprinnelige navnevalg ville betydd en «adling» av skomakeren. På bakgrunn av de øvrige referanser er det sannsynlig at navnevalget sikter til Schumacher Griffenfeld, som steg fra skomakerætling til grev Griffenfeld og siden falt ned til livstidsfangen Schumacher. Etter dette ble han kalt skomakernes oldermann (jfr. bl.a. innlegget 9.8.2020, "Peter Schumacher Griffenfeld eller skomakernes oldermann).

 Holberg skriver at det ikke var hovmot som lå bak navnevalget, og at det ble sagt til skomakerens unnskyldning at hans hustru av kvinne-forfengelighet var henfallen til den skrøpelighet. Her behøver det ikke være noen direkte forbindelse til Holbergs biografi om Schumacher Griffenfeld, jeg vil likevel nevne en merkelig opplysning. Den tidligere rikskansleren fikk først dødsstraff, og Holberg skriver om hans mor, Maria Motzfeldt:

 

«Den fangne Greves Moder giorde vel adskillige Knæfald for Hans Majestet, og bad ikke om sin Søns Liv, men at hans Vaaben udi Kirkerne maatte blive ubeskiemede, dog kunde hun derudi intet udvirke.»

 

Maria Motzfeldt skal altså ikke ha bedt for sønnens liv, men for hans adelsvåpen. 

                                                           Griffenfeldts våpen      

 

Schumachers adling fant sted etter at han hadde hatt en rekke stillinger hos kongen, som Holberg ramser opp i biografien. Hos Frederik 3:

 

«Secretaire udi det Danske Cancellie, siden Kongelig Archivarius og Bibliothecarius, item indsatt udi Skat-Cammer Collegio.»

 

Hos Christian 5:

 

«Geheime-Raad, Ober- og Geheime-Etats og Kammer-Secretaire […]»

 

Holberg skriver videre:

 

«Udi det Aar 1672. blev Schumacher nobilitered, og fik Navn af Griffenfeld; Aaret derefter blev han giort til Greve, samt Ridder af Elephanten, og, da Rigs-Cantzler Peder Retz udi det Aar 1674. ved Døden afgik, blev han Rigs-Cantzler; thi hans Bestalling lyder paa saadan Titel, hvorvel han tillige med de paafølgende Cantzlere alleene kaldes Store-Cantzlere.»

 

Her er det parallellitet til Retsuchs, som ville skaffe seg et adelig navn etter at han hadde vært henholdsvis dreng og svenn den foreskrevne tid hos oldermannen, i henhold til laugsartiklene. Retsuchs er ualminnelig opptatt av skomakerhåndteringens inndeling i klasser og de regler som gjelder. Her har han fulgt i sin kjære mors fotspor:

 

«hvilken i agt tog saadan Orden, og gik gradviis frem i Verden; Thi, efter at hun en tilstrækkelig Tid havde været Jomfrue, og forsøgt Verden udi den Stand, tienede hun siden 3 samfælde Aar for Amme, og endeligen efter saadan Tids-Forløb blev Matrone. Men de fleeste desværre tage saadan Orden ikke i Agt; men springe paa eengang lige fra nederst til øverst, uden ret at have forsøgt Verden, og viiset Prøver udi hver Classe paa deres Duelighed.»

 

«Å forsøke verden» betyr snarest å gjøre seg erfaringer ute i livet. I jomfruen / den ugifte kvinnen Mette Claus-datters tilfelle har erfaringene blant annet vært av kjønnslig karakter. Som kjellerpike kan man spe på lønnen ved å selge sex; som fallen kvinne, såkalt magdelene, kan man få stilling som amme. Herfra gikk springbrettet til matrone eller gift kvinne, der Mette ble forsørget av mannen.  

 

Den som virkelig hadde «forsøkt verden» og vist prøver på sin dyktighet i hver enkelt klasse, er fremfor alt Schumacher Griffenfeld. Han har rukket å prøve livet, blant annet som farløs, og det kan hevdes at han har gjort erfaringer i verden i konkret forstand, ettersom han tilbrakte seks år i utlandet. Etter omtalen av kongens tilfredshet over prosjektet som Schumacher skrev ned i all hast under oppdraget for Vind, fortsetter Holberg (min kursivering):

 

«Efter at Schumacher eengang saaledes havde insinueret sig hos Kongen, og Hans Majestet havde seet Prøver paa hans Capacitet, avancerede han med en utroelig Hastighed fra et Æres-Trin til et andet […]»

 

Neste gang Schumacher fikk anledning til å vise en prøve på sin dyktighet, skal ha vært etter at han var blitt innsatt i skattkammerkollegiet. En keiserlig gesandt skulle besvares på latin under en audiens, og det var ingen som in tempore dristet seg til dette, unntatt Schumacher:

 

«hvilken uden at studere dertil holdt saadan ziirlig Tale, som faa ved lang Meditation bedre havde kunnet forfatte. Dette bragte ham udi stor Reputation, og blev han strax derpaa giort til Geheim-Secretaire, udi hvilken Post han blev brugt til at forfatte ovenomtalte Konge-Lov, som af ham findes paraphered.»

 

Som sin mor er altså Retsuchs spesielt opptatt av menneskenes inndeling i klasser og hvordan man best kan klatre oppover i klassesystemet. Holberg refererer til klassesystemet som en orden, og både Mette Claus-datter og sønnen overholder denne viktige orden. Dette bringer tanken på Rangforordningen av 1671, den første i sitt slag, som er skrevet av Peder Schumacher. Den bestod av 55 rangklasser, der bare de høyeste var adelige. Vektleggingen av de tre klassene i henholdsvis Mette Claus-datters og Jørgen Retsuhcs’ tilfelle kan tolkes som satire over Schumachers liste over rangklasser. Her stod kongens sønner med elskerinnen Sophie Mott øverst, dernest fulgte geheimeråd, feltherre grev hr. Hans Schack, geheimeråd kansler hr. Peder Reedtz og så videre nedover til kollegiesekretærene på bunnen. I Niels Klim. Den underjordiske rejse har Holberg reversert denne rangordningen. I Potu, underjordens idealstat, tilhørte de som i vanskelige tider hadde bidratt med egne midler til staten den første rangklasse, siden fulgte embedsmenn som arbeidet gratis. Bønder rangerer høyt på listen, det samme gjør håndverkere som utøver nyttig arbeid. Langt nede på listen kommer kjøpmenn og kunstnere, det vil si håndverkere som fremstiller luksusartikler som tapestrier, gullsmykker og malerier. Helt på bunnen finner vi hoffembedsmenn med høye gasjer. Holbergs «ideelle rangorden» underbygger min tolkning av den siste delen av «Om Handelen» som satire. Tilsynelatende er forfatteren entusiastisk talsmann for utstrakt handel med hjemlige skip og høyt forbruk av nasjonalt produserte luksusartikler. I innleggene 30.6.–1.10.2022, «Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen», avslører jeg Holbergs undertekstlige kritikk av merkantilismen.    

 

                                        Forts.

 

  

Skomakeroldermannens død - Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen Schuster (Skomaker), II

 

               

                     Dåp i djevelens tegn

Mette Claus-datter er i begynnelsen av yrkeskarrieren kjellerpike; barpike, er det nærmeste man kommer uttrykket i dag. Mellom linjene kan man lese at hun ligger med mange; at hun tar seg betalt, hører til faget. Det hektiske kjellerpikelivet resulterer i et svangerskap med ukjent far, kanskje en av de mange sjøfolkene som kobler av i vertshuset. Siden pådrar hun seg en kjønnssykdom som fører til sterilitet; også dette kan leses mellom linjene. Vertshusholderen heter Theodorus Mortensen. Skildringen av Mettes liv som kjellerpike kan tale for at Theodorus sikter til den greske filosofen Theodorus Ateisten (ca. 340-250 f.Kr.). Han tilhørte kyreneikerne, som mente målet med livet var å søke vellyst og unngå smerte. Holberg bruker navnet flere ganger på fiktive personer. Dette kunne med fordel vært undersøkt nærmere; jeg nøyer meg med en referanse i «Epistel 188»:

 

«Indholdet var at den [feberen] havde taget et slet herberg hos mig, og at den havde begået en dårlighed at gå min nabo Theodorum forbi, i hvis tykke og vellystige  mave den ville have fundet langt mere føde, ja proviant for et helt år.»

 

Mette byr på sex og annen vellyst som mat og drikke i Theodorus’ vertshus. Mortensen peker helst mot Martin Luther. Reformatoren mente at kjønnsdriften, som er felles for alle mennesker, definerer mennesket som et syndig vesen. Inngåelse av ekteskap fører ikke til noen avsvekkelse av synden; det er dåpen som gir mennesket håp om frelse fra syndens konsekvenser. Mette forlater Korsør og syndens bule der barnet er avlet; fødselen finner sted i Slagelse. Kort etter reiser hun til Kalundborg, der hun får stilling som amme. En stund etter kommer moren «udi en slags Velstand, og blev giftet med en bemidled Mand.» Her kan det være en sammenheng, nemlig at den bemidlede mannen først har betalt for sex og siden giftet seg med Mette, som «formedelst visse Aarsager var og stedse blev u-frugtsommelig til hendes Døds Dag.» Det kan være en hentydning til motivet selge/kjøpe sex. Det første leddet i Claus-datter er en forkortelse av Nikolaus, som først og fremst er kjent som navnet til en biskop av Myra eller Bari på 300-tallet, sankt Nikolaus, som feires 6. desember. Navnet finnes i en rekke versjoner, for eksempel Santa Claus. Tradisjonen med å gi barn gaver julaften sies å gå tilbake til vitaen om Nikolaus den hellige, som skjenket rundhåndet av sin nedarvede rikdom til de fattige. Den mest kjente legenden handler om tre fattige søstre som stod i fare for å bli solgt til prostitusjon, fordi faren ikke hadde råd til medgift. I all hemmelighet kastet Nikolaus en sekk med gull til hver søster, da hun kom i gifteferdig alder. Slik reddet han søstrene fra prostitusjon.

Mette kjellerpike står i halsen til synd, men stiger raskt i aktelse. Den uekte sønn har både gudmor, den fornemme borgerkone Maren Hans-datter, og faddere, bryggerne Niels Olsen og Jesper Jespersen; formodentlig respektable borgere. Det som ellers vektlegges i beskrivelsen av dåpen, er overnaturlige hendelser. På selve dåpsdagen engster Mette seg for onde varsler; engstelsen gjelder også noe som skjedde på kvelden, altså etter dåpen. Det betyr at Mette Claus-datter ikke har fått undervisning om dåpens rette betydning, slik den er utlagt av Martin Luther i Lille katekisme:

«Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror. Dette er Guds ord og løfte.»

Djevelen, som man mente stod bak de onde hendelser som det varsles om, har ingen makt over dem som er døpt. Frem til dåpen er barnet sårbart, under dåpen viker djevelens makt for Guds frelse, for dem som tror. Undervisning i Lille katekisme spilte en viktig rolle i opplæringen av barna både på 1600- og 1700-tallet, men Mette synes fullstendig uvitende om dåpens betydning. Det er nærliggende å tolke skildringen av Jørgens dåp i djevelens tegn som satire, formodentlig over troens stilling i Danmark under den lutherske ortodoksi.

Fornavnet til Jørgens gudmor, Maren, av det latinske guttenavnet Marinus (til mare, hav) via jentenavnet Marina, brukes hos Holberg gjerne om kvinner fra det lavere samfunnslag, som tjenestepiker, men også om kvinner som er gift med håndverkere. Mannsnavnet i etternavnet, Hans, kommer av Johannes, og sikter trolig til døperen Johannes. Det er verdt å merke seg at i navnet til den andre fadderen, Jesper Jespersen, gjentas fornavnet. Jesper Jespersen nevnes også i omtale av et truende varsel som finner sted etter dåpen. Doblingen gir en ekstra vekt til Jesper. På bakgrunn av de klare paralleller mellom skomakernes oldermenn Jørgen/Georg Schuster (= skomaker) og Peder Schumacher Griffenfeld (jfr. forrige innlegg), er det nærliggende å trekke en linje til Jesper Brochmand, den unge Schumachers mentor. Kun én annen gang finnes et dobbeltnavn i epistelen, det gjelder Jørgens svoger, Morten Mortensen, som nevnes under Schusters gravferd. Navnet kan oppfattes som en referanse til Martin Luther.

 

Jesper Jespersen er fadder til kjellerpikens sønn, det vil si at den åndelige eller religiøse oppdragelse hviler på ham (les Jesper Brochmand). Det gjelder i særlig grad ettersom Jørgens far ikke har noen rolle i oppdragelsen. Tidligere ble fadderens religiøse ansvar mer vektlagt enn i dag; den kjødelige far hadde ansvar for barnets legemlige eller kjødelige oppdragelse. Dette kan forklare at dåpen ikke fører til at Mette føler seg trygg for at djevelen kan true sønnen; Jesper Brochmand var en svoren demonolog. Her skal vi vende tilbake til den første fadderen, Niels Olsen. Dersom Jesper Jespersen viser til Jesper Brochmand, kan Niels Olsen vise til en annen kjent demonolog, biskop Niels Hemmingsen (1513–1600), forfatter av Admonitio de svperstitionibvs magicis vitandis («Formaning om å unngå trolldom»). I boken lister Hemmingsen opp en lang rekke former for trolldom. Han beskriver hva trollfolk er i stand til ved hjelp av svartekunst, og gir retningslinjer for hvordan både den geistlige og den verdslige øvrighet bør forholde seg til disse fryktelige forbrytere (Torben Brink, Niels Hemmingsens forståelse af trolddom - en nyvurdering).

Haakon Hegsvold Sørlie omtaler Niels Hemmingsen og Jesper Brochmand i «Geistlighetens rolle i trolldomsprosessene. En revurdering med fokus på Finnmark» (min kursivering; notehenvisninger er ikke medtatt):

 

«I Danmark-Norge var biskopene Peder Palladius og Jørgen Erikssøn samt teologiprofessorene Niels Hemmingsen og Jesper Brochmand viktige i spredningen av den demonologiske læren om djevelen og hans demoner. Deres fordømmelse av trolldom ble videreført da den lutherske ortodoksien etablerte dogmatisk kontroll i Danmark-Norge med oppnevnelsen av Hans Poulsen Resen til biskop på Sjælland i 1615. Resen fortsatte den moralske ensrettingskampanjen basert på dekalogen og oppnådde stor teologisk innflytelse på det dansk-norske lovverket. I 1617 oppnådde teologenes diabolske tolkning intellektuelt hegemoni blant rikets ledere da Christian IV og hans riksråd utga forordningen «om troldfolck oc deris medvidere». I forordningen kommer den diabolske tolkningen av trolldom fram i formuleringen om at rette trollfolk var de ‘som met Dieffuelen sig bebundet haffuer, eller met hannem omgaais’. I tillegg presiserte forordningen at alle statens embetsmenn, inkludert geistligheten, skulle forfølge trollfolk om de ikke selv ville stå ansvarlig som deres medsammensvorne. Den demonologiske tolkningen av trolldom ble dermed sterkt påvirket av teologer, og fikk fotfeste på universitetet i København. Den ble deretter normativt påtvunget embetsmennene via formuleringen i 1617-forordningen.»

Det demonologiske verdensbilde ble altså bestyrket under den lutherske ortodoksi, som ble utformet av Jesper Brochmand. Brochmand mente hekser var djevelens tjenere og at de kunne påkalle lyn og storm, fare gjennom luften til fjerntliggende steder for å holde heksesabbat etc. For hekser eller heksemestere fantes bare én løsning, døden, og som kjent ble gjerne bålet valgt.

Holberg skriver lite om Brochmand i sitt forfatterskap, noe som kan synes merkelig ut fra den store betydning teologen hadde. Riktignok harselerer forfatteren flere steder over dem som tror på hekser, men Jesper Brochmand er aldri nevnt i den anledning. Det er verdt å merke seg at forfatteren kritiserer heksebrenningene på Vardøhus, der de første fant sted i 1620. Det er liten tvil om at Brochmand må dele det teologiske ansvaret for disse grusomhetene sammen med andre danske demonologer òg kongen, i første rekke Christian 4. Videre finnes en rekke eksempler på fordekt kritikk av kirken, for eksempel i Peder Paars. Sistnevnte gjelder riktignok på Anholt, men det er lett å gjenkjenne de religiøse forholdene i Danmark under den lutherske ortodoksi, som med små endringer rådet grunnen også på Holbergs tid. Det legges stor vekt på ytre forhold, som korrekt opptreden under gudstjenesten, salmenes kraft etc. Presten forteller menigheten hva som er den rette dogmatiske tro; et budskap som er vanskelig å forstå for alminnelige mennesker. Når landet rammes av krig eller andre ulykker, får folket høre at de har syndet; bannet, skulket eller sovet under gudstjenesten, fått barn utenfor ekteskap. Kongen derimot, som gjerne er den som har startet krigen og er skyld i ulykkene, innvilges guddommelighet av teologene. Både i Danmark og på Anholt står kirken på godfot med den verdslige øvrighet, henholdsvis konge og fogd. På Anholt får presten en andel av inntektene fra ran av fremmede sjøfarende som havarerer ved øya. Mesteparten tar fogden. Dette sikter til danskekongen som avkrevet skyhøy varetoll av fremmede skip i Øresund og puttet pengene i egen lomme (jfr. bl.a. «Den gang danskekongen hadde hånden i fremmede lommer», 1.12.2019). Alle på Anholt ligger under for en sterk overtro.

Det eneste interessante som fortelles om Brochmand i Schumacher Griffenfelds historie, er biskopens nære kontakt med Frederik 3 og hans taktiske spill for å presentere unge Schumacher for kongen, slik at denne vil bekoste en utenlandsreise. Lokkemidlet er at kongen i så fall vil kunne bruke Schumacher til hva det skal være.

    

Brochmands troslære inngår utvilsomt i bakgrunnen for Mette Claus-datters ortodoksi, som omtales rett etter beskrivelsen av de onde varsler dåpsdagen:

«Alt dette bragte Moderen udi Bekymring om Barnets forestaaende Uheld: Thi hun var sterk og vel grundet udi sin Troe, hvilket hendes Fiender selv maatte tilstaae, og derfor ikke saa nøye burde have sværtet hende for en og anden Feil, eftertænkende at en sterk Orthodoxie bøder tilstrækkeligen paa alting.»

 

Ortodoksiens vektlegging av botferdighet illustreres da skomakernes oldermann, Jørgen Schuster, ligger på dødsleiet. Dette kommer jeg tilbake til. To varsler bekymrer den ortodokse kjellerpiken dåpsdagen.

«Samme Dag, som Barnet blev døbt, var en sterk Taage, som siden forvandledes til en saadan Storm, at Veyerhanen paa Jesper Jespersens Huus krummede sig. Ved Aftenen fik man derforuden en bedrøvelig Tidende fra Kiøbenhavn, at Raadmandens tvende Sønner vare blevne rejicerede til Attestatz.»

 

Kirketårn- og spir med værhaner og annen staffasje var spesielt utsatt for heksenes ødeleggelseslyst, men her er det altså værhanen på Jesper Jespersens (les Jesper Brochmands) hus som får unngjelde. Brochmand leser Skriften helt bokstavelig; fordi Djevelen tok med seg Jesus opp på en høy tinde, kan hekser fly til Bloksberg. Vi snakker her om en professor i teologi ved Københavns universitet og Sjællands biskop som var det høyeste geistlige embede i Danmark. At teologi er tema for varselssekvensen, fremgår av det andre varselet. De to sønnene til rådmannen, trolig medlem av magistratet i en av byene som nevnes, har strøket til teologisk embedseksamen. Hvorvidt det er rådmannssønnene som har sluntret med eksamensforberedelsene eller om deres teologiske oppfatninger har støtt an mot det teologiske regime ved Københavns universitet, skal være usagt.

 

Når værhanen står på huset til en privatperson, åpner det for at personen er en værhane i ordets overførte betydning. Utover en mulig referanse til Jesper Brochmand vet vi lite om Jesper Jespersen. Men dersom bryggeren har tatt ansvaret som fadder alvorlig, bør hans religiøse eller åndelige oppdragelse kunne spores i det som fortelles om skomaker Schuster.

     

En værhane retter seg etter holdninger som er «i vinden» og er selv tilsynelatende holdningsløs. At en person målbærer andres meninger, kan være uttrykk for en bevisst strategi: i en del tilfeller lønner det seg å prate andre etter munnen. Det gjelder spesielt overfor øvrigheten, for eksempel konger. Nettopp dette prinsippet har vært styrende i skomaker Schusters og Schumacher Griffenfelds tilfelle.

 

I forrige innlegg trekker jeg linjen mellom Jesper Brochmand som presenterte unge Schumacher for Frederik 3 med anbefalingen om at han kunne brukes til hva det skulle være, og Schusters stefar som skaffer gutten lærlingplass hos skomakerlaugets oldermann. Videre omtaler jeg den døende Schusters ord til sønnen om helst å arbeide for «Stadens Høyviise Øvrighed». Dersom man har øvrigheten til venn, kan du gi en god dag i de andre.

 

Schumacher vil etter fullførte utenlandsstudier rette seg etter det kongen mener; kort sagt oppføre seg som en værhane. Holbergs kilde til opptrinnet er ukjent, og det er mulig han har lagt det til for egen regning. I så fall kan det oppfattes som forfatterens satiriske kommentar til den viktigste oppgaven Schumacher skulle komme til å utføre for Frederik 3, nedskrivningen av Kongeloven, eneveldets konstitusjon. Den har formodentlig foregått slik at kongen har fortalt kammersekretæren hva denne skulle skrive ned. 

                                                        C.W. Eckersberg, 1828.

Siden har Schumacher føyd til stoff basert på eldre utkast og valgt formuleringer. I dette arbeidet har han trukket på kunnskap fra sine studier hjemme og ute. Kongeloven er et bevis på at Schumacher lot seg bruke til hva det skulle være, som Frederik 3 ønsket. Loven er unik i sitt slag i Europa. Her står blant annet følgende:

 

 

«Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.»

 

Kongen har alene den høyeste makt og myndighet. Han kan bestemme når en krig skal begynne og ende; utstede lover, unndra hvem han vil fra de samme lover, trekke dem tilbake; utnevne embedsmenn, avskjedige dem; fastsette skatte- og tollsatser og bestemme over kirken. Det eneste ikke kongen kan gjøre, er å oppheve Kongeloven som gav ham disse friheter; frasi seg Den augsburgske trosbekjennelse eller dele Danmarksriket. For en opplysningsmann som Holberg må Kongeloven ha fremstått som det rene tøv.

 

Den som ifølge Holberg åpnet døren for Schumacher inn til kongen, var altså Jesper Brochmand. Biskopen har formodentlig, skal man dømme ut fra historikerens biografi om Schumacher Griffenfeld, innprentet myndlingen om å rette seg etter kongens ønsker. Nettopp dette, lydhørhet overfor Frederik 3, tilskrives Schumacher Griffenfeld av senere historikere og biografer, som mener det er en viktig årsak til hans raske avansement. Denne taktikken kan som nevnt sammenstilles med værhanen på Jesper Jespersens hus, som krummer seg under Jørgen Schusters dåp; værhane er en god beskrivelse av Schumacher i perioden da han tømret grunnen for sin uovertrufne maktstilling i Danmark-Norge. Sebastian Olden-Jørgensen kaller Schumacher for Frederik 3s «akademisk(e) selskabspapegøje»; han plapret i vei om saker som kunne interessere kongen.1)  

 

Holberg ofrer mye oppmerksomhet på en historie som viser Schumachers vilje til å rette seg etter kongens mening. Historien er ikke kjent fra andre kilder og kan gi inntrykk av å være oppdiktet, noe som gjelder flere deler av biografien (jfr. forrige innlegg). Da Schumacher vendte hjem til Danmark etter utenlandsreisen, var eneveldet blitt innført og «hele Regierings Byrde» lagt på kongen. Schumacher visste ikke hvordan han skulle få kongen, som var så okkupert med rikets affærer, i tale eller bli kjent med hoffet. Biskop Brochmand var død, og Schumacher vendte seg da til vicekansler Holger Vind, der han fikk ansettelse som sekretær. Olden-Jørgensen argumenterer mot dette og peker på kansler Peder Reedtz som Schumachers sannsynlige nye patron.

 

En gang Holger Vind skulle til hoffet for å forklare et prosjekt for Frederik 3, var han «upasselig» og forhindret fra å møte opp. Vicekansleren valgte å sende sin sekretær i stedet, noe denne så som en gyllen anledning til endelig å få vist seg frem for kongen.

 

Vi vet altså ikke om Schumacher jobbet hos Vind; heller ikke hva som plaget vicekansleren. Det vi imidlertid vet, er at plaget av en vind i Peder Paars har underteksten plaget av en fis. I Første bog fortelles det om gudinnen Avind, som oppsøker vindguden Æolus. Det stygge hespetreet krever at han skal slippe vindene løs, slik at Peder Paarses jakt ikke når frem til Dorothea i Aarhus. Æolus unnskylder seg slik:

 

«[…] Om I ville

I Morgen komme hid, nu har jeg at bestille,

Jeg aldrig haver Roo, nu en nu anden Vind

Mig plager – […]»

 

Fis og andre fekale motiver spiller en viktig rolle i Holbergs komiske helteepos og en rekke andre tekster. Temaet er behandlet i flere blogginnlegg, bl.a. i «Dagens facebookinnlegg – Den grove Holberg», 31.7.2020. Den generelle hensikt er å ta det høye ned. I Anden bog fortelles om Peder Paars og hans skriver Peder Ruus, som sover på Store sal i fogdegården etter å ha blitt tatt til fange; hele passasjen er fekal (noter er ikke medtatt):

 

«Hand drømte, at hand var til Felts, en Krigshær saae,

Hand lavede sig til paa Fienden løs at gaae.

Slig Phantasie var ham i Søfne forekommen,

Hand vilde falde an, saa snart hand hørte Trommen,

Men see, hvad skeede da, hans Skriver Peder Ruus,      

Som med sin Principal var bragt i samme Huus,

Loed een forskrækkelig gaae ud, med Tugt at sige

Saa man paa Øen fast ey hafde hørt dens liige.

Som Grædske Pose, der var giort af Oxehud,

Og Ithacæ Regent fik udaf Stormens Gud,   

Som os beskrevet har Homerus i hans Viise

Med stor Sandfærdighed, saa vi ham derfor priise,

I hvilken skiulet laae en stærk Poetisk Vind;

Skibsfolket derimod sig andet bildte ind.»

 

Prinsipalen drømmer på dette tidspunkt om krigsmarkens utfordringer og mistar utladningen for trommen (varsel- eller militærtrommen), spretter

opp og løper storm mot inventar og vinduer. Heltens høylytte krigsinnsats går ikke ubemerket hen på Anholt, ettersom øyas kloke kone, gamle Gunnild, tilfeldigvis kommer forbi i samme stund. Gunnild har som de fleste kloke koner en livlig fantasi og maler sporenstreks både tyrken og paven på veggen for øyas øvrighet, fogd Woldemar. Denne blir så redd at han besvimer. Etter at ryktet har spredd seg, strømmer forsterkninger til fogdegården, og man rådslår om hva som skal gjøres.

 

Schumacher utnytter Vinds upasselighet til å «insinuere seg» (skaffe seg innpass og yndest) hos Frederik 3. Etter dette

 

«avancerede han med en utroelig Hastighed fra et Æres-Trin til et andet; Han blev først Secretaire udi det Danske Cancellie, siden Kongelig Archivarius og Bibliothecarius, item indsatt udi Skat-Cammer Collegio.»

 

Årsaken til at jeg leser en fekal undertekst i Vinds upasselighet, er at upasselighet, som forhindrer møte med kongen, omtales to ganger senere i biografien. Da er den knyttet til medisinering, som vanligvis brukes om behandling mot forstoppelse. I dette tilfellet gjelder det Schumacher selv som unnskylder seg overfor Christian 5 med at han er upasselig og medisinerer. På denne tiden har Schumacher avansert til rikskansler og blitt adlet til greve med navnet Griffenfeld. En så høy status tilsier at klystér er et sannsynlig remedium, fortrinnsvis sprøytet inn av en lege.

 

Overklassens hyppige bruk av medisinering er motiv i Den politiske Kandstøber. Doktoren heter Hermelin, noe som antyder at han lønnes rikelig av pasienter fra det øverste samfunnnslag. På Anholt, som er et Danmark i miniatyr (jfr. innlegget 1.12.2019, «Den gang danskekongen hadde hånden i fremmede lommer»), representerer fogd Woldemar, et ærefullt kongsnavn fra Valdemartiden, øvrigheten. Den som tilkalles for doktorering i fogdegården, er barberer Blok. Tidligere var forskjellen på bart- og feltskjærens oppgaver flytende; kunne man stusse en bart, maktet man vel å skjære av et ben også. Da tiden nærmet seg for prosessen mot Paars, mistet fogdens datter Nille, som var forelsket i helten, appetitten av pur engstelse. Foreldrene blir fra seg av fortvilelse, og Woldemar ber noen gi beskjed til Blok om at han må komme «med alle sine Krucker». Men etter at barbereren ble utpekt til general i striden mot Paars og skipsfølge, nøler han med å følge ordre:

 

«Slig Ordre klingede ey vel i Blokes Øre,

Han sagde ved sig selv; det kand jeg aldrig giøre,      

Det ey tillader mig min høye Caracteer,

At kiige nogens R – – –, at sætte Folk Clisteer.»

 

Blok klager til sin kone Sophia over fogdens forventning om at han skal doktorere. Sophia svarer:

 

«hierte Mand! I maa ey saadant agte,

En Doctor, og Soldat, som begge dræbe, slagte,

De ere et slags Folk, jeg ingen Forskiel seer,

En dræber Folk med Sverd, en anden med Clysteer.»

 

Da Schumacher ankommer slottet, leverer han ikke det forseglede skrivet til en pasje slik han hadde fått beskjed om, men lar seg anmelde for å tale med kongen for sin herre. Frederik 3 gir ham inntrede. Schumacher stiller seg i utenfor gemakksdøren mens kongen leser skrivet. Etterpå kaster han det fra seg på bordet; Frederik er åpenbart ikke fornøyd. Schumacher stiger frem, minner kongen på deres første møte og hans bidrag til utenlandsreisen, og ber om å få forfatte et nytt konsept. Han hevdet det var mulig at han «kunde blive saa lykkelig at treffe Eders Majestets Tanker (min kursivering).»  Frederik tillater dette, og kort etter presenterer Schumacher sin egen skrivelse, hvortil enevoldskongen repliserer: «Det er ret, min Søn, saaledes ville Vi have det.»

 

Vinds sekretær opptrer som værhane ved at han retter seg etter kongens tanker. Dette kan jevnføres med værhanen på Jesper Jespersens hus som krummer seg under stormen Schusters dåpsdag; Æolus har åpenbart sluppet alle vinder løs. Schumacher går altså siden fra den ene ærespost til den annen. Dette kan jevnføres med Schusters leveregel som han viderefører til sønnen: Beflitt deg på å arbeide for øvrigheten, for når du har øvrigheten til venn, kan du gi en god dag i alle andre. Dette var også Schumachers rettesnor; han arbeidet for kongen og rettet seg i begynnelsen etter dennes ønsker; alle andre gav han blaffen i. Men på et senere tidspunkt, etter at hans makt hadde øket betydelig fordi den neste kongen, Christian 5, ikke besatt de rette ressurser til å styre et land, glemte han å rette seg etter øvrighetens tanker. Kongen ville krige, det ville ikke Griffenfeld. Da vant de andre som Schumacher Griffenfeld hadde gitt en god dag i, innpass hos kongen; rikskansleren falt tilbake i «skomakerstanden».

 

Schumachers unnskyldning om upasselighet og medisinering er ifølge Holberg opptakten til Christian 5s fiendtlige holdning overfor førsteministeren, som førte til dennes skjebnesvangre fall. Kongen valgte nemlig selv å oppsøke Schumacher og fant ham da fullt påkledd i munter passiar med sine venner. Historien om Schumachers upasselighet, som virker oppdiktet, fremtrer som en motsats til Vinds upasselighet, som førte til at Schumacher vant innpass i kongens kammer.

 

1) Sebastian Olden-Jørgensen, Kun navnet er tilbage – En biografi om Peder Griffenfeld

 

                                      Forts.