Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XX

En herkulisk krigsmann i bærestol

I forrige innlegg trakk jeg frem en rekke detaljer ved Jacob von Tyboe som kan peke mot Christian 4. Pernille, som kommer av «Petronius» og sikter til antikkens store satiriker, forteller at von Tyboe har røde klær og hatt med plumager. Tjenestepiken har kanskje lagt merke til krigsmannen ute i byen, men hun har i hvert fall sett ham når han har vært i Leonoras hus. Sannsynligheten er stor for at Holberg har tenkt det slik at von Tyboe bærer røde klær og hatt med plumager da han ankommer Leonoras hus i Tredje akt, Scene 5. Fremkomstmiddelet er en portechaise, og han har åtte portører. Storhetstiden, årene på krigsmarken, er et tilbakelagt stadium, så von Tyboe er forbi sin første ungdom. Jesper Oldfux sammenligner ryggen hans med gaten Vimmelskaftet i København som går i en bue; han har altså krokete rygg. Til tross for at von Tyboe har nådd en viss alder, går han på frierføtter, og hans tro på egen tiltrekningskraft overfor fruentimmerne er formidabel.

På et tidligere illustrasjonsbilde på hjemmesiden til Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot sitter den aldrende Christian 4 midt blant en rekke andre hovedskikkelser fra dansk historie. Han er kledd i rød jakke og bukse med detaljer i gult eller gull, oldenborgernes våpenfarver, og hatt med plumage eller plumager. Figuren baserer seg på flere malerier fra kongens alderdom, jfr. de siste to innleggene. Hvorvidt museet også har andre kilder til billedfremstillingen, er jeg ukjent med. Kongen hadde stor appetitt på kvinner og fortsatte å avle barn godt inn i alderdommen; i alt 25 skal det ha blitt.

På sine eldre dager bestilte kongen en bærestol. Vi kan altså mane frem et bilde av Christian, 4 slik han fremstår på illustrasjonsbildet, i en bærestol. I et brev av 5. september, 1644, skriver kongen til svigersønnen, rikshovmester Corfitz Ulfeldt:

«Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi, daa uyl der danske tølppel tyl at mouere den. Huorfor du skaldt lade lede 8 tystøldrager op her y Byen, som sliigdt kan forrette, huilcke uyl kledis och giørris En uys vnderholding om Maneden. Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags, inden Aarriit.»

Christian 4 trenger åtte bærere til den italienske stolen. Det kan knyttes til følgende replikker i Jacob von Tyboe, der krigsmannen kommanderer portørene med sin tyske tjener Christoff i spissen (min kursivering):

«Tyboe. Halt hal – – – t hal – – – t. (Fløyter i en Piibe) Peiter, Frantz, Jochum, Christoff, Jürgen, Niclas, Henrich, (fløyter igien) Wo seyd ihr Carnalien? Skal jeg holde 6 til 8te Tienere, og dog ingen Opvartning have? Man maa 5 a 6 af de Karle engang hangen lassen, før bliver de icke gode.

(springer udaf Portechaisen og fløyter igien)

Christoff!

Christoff. Wohlgebohrner Herr!

Tyboe. Hvor ere I Hunde henne alle 8te?

Christoff. Der var ingen uden jeg, som fuldte Herren.

Tyboe. Peste de tetebleu. Ihr forfluchte Skabhalsen! har jeg icke sagt hundert million tausend mahl, daß wen ich engrassirt bin in Compagnei mit Frauenzimmer, at I alle 8te skal være tilstæde?

(til Porteurerne, træckende Kaarden)

Hør Porteurs! giebet achtung: Rex um kehrt euch.

(Porteurene vender sig om med Portechaisen.)»

Det er noe usikkert hvor mange portører som faktisk har båret portechaisen med von Tyboe, men det står fast at han krever at de skal være åtte. Det er også usikkert hvor mange portører som har båret stolen med Christian 4, men han har bedt om åtte. Det avhenger blant annet av hvordan punktet «giørris En uys vnderholding» skal tolkes. Dersom det betyr at portørene skal få sitt underhold på slottet, er det nok meningen at de skal bo der. I så fall kan man se for seg at han trenger seks–åtte. Dersom det betyr at de skal få lønn, vil de trolig bli boende der de har bodd før. I så fall må de letes opp hver gang kongen trenger dem, og da kan det tenkes stolen er beregnet på færre bærere.

Vi har altså to personer i røde klær og hatt med plumager som sitter i en bærestol, som det krever åtte mann til å bære. Holberg har lest Christians brev, og har ganske sikkert notert seg åttetallet, som er drøyt hvis man tenker på 1700-tallets portechaise. Det høye antall bærere som von Tyboe fordrer, bidrar til komikken ved krigsmannens entré. For øvrig kan vi notere oss at von Tyboe sier «Rex», konge, i stedet for «rechts», høyre, i sin kommando. Christian 4s portrett er ikke minst kjent gjennom myntene hans. Slik lyder randinnskriften på Corona danicas revers: «REX 1618 NORVEGI VANDALO GOTORU Q».

Von Tyboes bærestol er en «Portechaise», mens kong Christian omtaler sin bærestol som «Italiansk Stoll». Portechaise er innelukket, gjerne med kalesje og vinduer og ble brukt av aristokratiet og det høyere borgerskap fra siste del av 1600-tallet og frem til 1800-tallet. Før dette fantes det en begrenset bruk av bærestol i betydningen portechaise. «Portechaise» kan tyde på fornem fransk opprinnelse. Årsaken til at Christian 4 kalte fremkomstmiddelet «Italiansk Stoll», er ukjent. Vi vet heller ikke hvorfor kongen betinget seg så mange som åtte portører.

Kongens utsagn oppretter en motsetning mellom den italienske stolen og de danske tølperne, tyskøldragerne. Det åpner for at bærestolen er laget i Italia; bærerne, «bondeknølene», søker man derimot hjemme i Danmark, åpenbart i København. I Italia fantes det kompetanse på å lage finere bærestoler. Under kroningen ble paven båret inn i Peterskirken på en bærestol, sedia gestatoria, av flere livrékledde portører, sediari. 

Innretningen, som også ble brukt under andre kirkelige seremonier, hadde sin forløper under det romerske keiserdømme. Det var enkelt sagt en trone eller tronstol anbrakt på bærestenger som hvilte på portørenes skuldre. Paven tronet høyt på sin sedia, synlig for alle. Skikken går flere hundre år tilbake i Kirkens historie og opphørte på 1900-tallet. Det er lite sannsynlig at Christian 4 er blitt båret rundt i København i en versjon av en sedia gestatoria. Det er mer sannsynlig at bærestolen har lignet på en portechaise. Hvordan kongens «Italianske Stoll» har sett ut, får være et åpent spørsmål.

Det er også uklart hvordan kongens uttalelse «Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags [livré og underholdning] inden Aarriit.» skal forstås. Det kan bety at kongen utber seg Guds hjelp for at han stadig er i live når stolen ankommer fra Italia innen året er omme, og bærerne får vise hva de duger til.

Det fremgår at Tyboes ene tjener, Christoff, er tysk. Navnene på de øvrige bærerne – Peiter, Frantz, Jochum, Jurgen, Niclas, Henrich – kan samlet også peke mot Tyskland, selv om Frantz betyr franskmann. Von Tyboe kommanderer og kommuniserer med bærerne som om de var soldater, på tysk-dansk. Det samme må Christian 4 ha gjort, som benyttet leiesoldater i sine kriger, spesielt tyske. Vi får tro kongen behersket tysk bedre enn Jacob von Tyboe, men til sistnevntes forsvar må det nevnes at han er en komediefigur. Vi har altså to personer kledd i røde klær og hatt med plumager, som befraktes i København i bærestol av åtte portører og kommanderer sine «soldater» på tysk eller tysk-dansk. Samme to personer har utvist et usannsynlig krigsmot under beleiring og store slag og skremt vettet av fienden med sitt vrede ansikt. Siden lever de på minnene om sin oppskrytte innsats i krigen, som er blitt hausset opp av folk som tjener på smiskingen òg spionerer. 

Både i Christian 4s og Jacob von Tyboes tilfelle ender jakten på krigsryets opprinnelse i Brabant eller Holland. Det er i Brabant og Holland den stortalende soldat skal ha utfoldet sitt sagnomsuste mot, som kan bevitnes av folk i hele Holland. Det er hollendere som har levert billeddokumentasjonen av Christians 4s seierrike oppvisning i Kalmarkrigen. Når det gjelder Karel van Mander 2s billedtapeter, peker de tilbake til brabantsk og flamsk ekspertise på billedvev. Karel van Mander 3 har malt kjempebildet av den herkuliske krigsmannen til hest, iført røde klær, hjelm med plumage og med pistol og sverd i hendene. I fonden sees stormen på Kalmar; voldsomme røykskyer stiger opp fra byen. Maleriet er fra ca. 1643, året før kongen bestilte bærestol, på et tidspunkt da han var betydelig overvektig. Christian 4 døde i 1648.

Avslutningsvis i denne oversikten over likheter mellom Jacob von Tyboe og Christian 4 kan det nevnes at de utvekslet portretter med konger og var overtroiske (jfr. «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (5) – hva er typisk for en person fra Thy?», 26.09.2017.

Christian 4s biograf, Holberg, har under pseudonymet Hans Mikkelsen skapt en komediefigur, den stortalende soldaten Jacob von Tyboe, som fremviser en rekke likheter med Danmark-Norges mest berømte konge. Det kan utelukkes at alle disse likheter er tilfeldige. Jacob von Tyboe er et satirisk portrett av Christian 4 og avslører Holberg som regimekritiker. 

Dagens facebookinnlegg: pipehistorien i Ibsens "Gengangere"

 Denne går til Frode Helland, Arnfinn Åslund, Öde Nerdrum og Einar Duenger Bøhn.

Pipen i «Gengangere»; pervers p… eller nasjonalromantisk rekvisitt?

I «Gengangere» finnes et motiv som kan peke mot Adolph Tidemands maleri «Familielykke», skjønt historien der dette inngår kunne heller kalles «Familieulykke», når man tenker på utfallet av Osvalds oppfostring på Rosenvold.

I første akt er beskrevet en scene med et barn på fars kne, som peker mot det som kan kalles «eventyrforteller-situasjonen», som det finnes flere eksempler på i Ibsens skuespill. Det gjelder Osvalds beretning om dengang Alving lurte sin lille sønn til å røyke pipe, noe som fremkalte ubehag hos gutten. Osvald forteller historien med ord og vendinger som ellers er kjent fra Asbjørnsens eventyr-retorikk:

«Og så husker jeg, jeg kom op på kammeret til far en aften, han var så glad og lystig […] han tog og satte mig på knæet og lod mig røge af piben. Røg, gut, sa han, – røg dygtig, gut! Og jeg røgte alt hvad jeg vandt, alt til jeg kendte jeg blev ganske bleg og sveden brød ud i store dråber på panden. Da lo han så hjertelig godt –»

«Glad og lystig» er typisk eventyrstil, hvor det ene ordet gjentar betydningen til det andre. «Lystig og glad» finnes i flere av Asbjørnsen og Moes eventyr. I oppfordringen om å røyke er det også gjentagelse; videre brukes «dygtig» i den folkelige betydning «kraftig», noe som også er kjent fra eventyrstilen. «Alt hva jeg vandt» er en annen folkelig uttrykksmåte. I eventyrillustrasjonene er langpipen kongens faste tilbehør. Langpipen er for øvrig en vanlig rekvisitt på mange nasjonalromantiske genrebilder, f.eks. hos Tidemand.

Scenen kan tolkes som en henspilling på den nasjonalromantiske føde Osvald og hans generasjon ble flasket opp med. Den svermeriske Osvald er slik sett et av romantikkens barn, som tror at livet er så idyllisk og herlig som i kunsten. Kort sagt som et eventyr eller en ammestuefortelling. Herregården Rosenvold, på ett plan dekknavn for Baroniet Rosendal i Hardanger, peker mot et fjordlandskap som helt fra Wergeland og Tidemands dager frem til vår egen tid har vært et utstillingsvindu for Norges skjønnhet – når det ikke regner.

Rosendal var et arnested for nasjonalromantikken i Norge. Det skyldtes "baronen", Marcus Gerhardt Hoff-Rosencrone, som mesenerte kunstnerne, blant annet dikteren John Paulsen som Ibsen hadde mye kontakt med da han skrev "Gengangere".

Originalen til Tidemands "Familielykke" henger på Oscarshall, "Baroniet Rosendal" (kopi) er malt av Hans Gude.

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XIX

 

Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt

Jacob von Tyboes heltestykker i «den Brabandske Krieg» var hans ensomme kamp på muren under «Brabands Beleyring» og hans nedslakting av fiender under Slaget ved Amsterdam. Christian 4s bragder i Kalmarkrigen var beleiringen og inntagelsen av Kalmar by og slott eller festning, spesielt nedslaktingen av fiender med egen hånd under Slaget ved Kalmar. I forrige innlegg, «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen», har jeg argumentert for at den stortalende soldat, Jacob von Tyboe, er et satirisk portrett av Kalmarkrigens oppskrytte seierherre, Christian 4. Hollandske billedmestere og danske diktere spiller en viktig rolle i glorifiseringen av kongens militære innsats.

Det er også andre som har blåst opp Christian 4s bragder på slagmarken. Den franske advokaten og dikteren Julien Peleus (1550–1625), Henrik 4s historiograf, har skrevet en bok om Kalmarkrigen, L'Histoire de la dernière guerre de Suède (1622). Peleus hevder at den danske kongen hadde valgt den franske kongen som sitt ideal. Skildringen av Christian 4 fremtrer som panegyrikk. Holberg benytter Peleus’ bok som hovedkilde til skildringen av Kalmarkrigen i «Christianus 4.», Dannemarks Riges Historie. Dette reiser flere spørsmål.

I april 1611 sendte Christian 4 feidebrev til Karl 9. Det var ikke tilfeldig at Christian 4 valgte å marsjere sine tropper mot Kalmar, den travle havnebyen i Småland ved grensen til Danmark. På en holme kloss inntil byen lå festningen med et praktfullt renessanseslott. Kalmar var omgitt av en halv ringmur som fortsatte i muren rundt festningen. I 1389 møttes en rekke viktige personer fra Norge, Danmark og Sverige på dronning Margretes initiativ på Kalmar slott. Her ble Kalmarunionen inngått da man underskrev på kroningsbrevet til Erik av Pommern. Erik, som var Margretes adoptivsønn, ble kronet til konge over de tre nordiske landene 17. juni i Bykirken (St. Nikolai-kirken). Byen hadde ikke bare militær, men symbolsk betydning for Christian, som mente han var den rette arvtager til Kalmar-kongedømmet.

Det er verdt å undersøke kilden som det vises til ved begynnelsen av Holbergs skildring av kampene ved Kalmar. Historikeren refererer her til Olaus Magnus, «lib. 9 cap. 21. & 22», hvor det står at de tyske som kom til stedet, syntes det var kaldere hav og luft her enn ved deres egne kyster. De kalte derfor stedet Kalmar. Opplysningen stemmer med teksten i De nordiska folkens historia (Historia de gentibus septentrionalibus, 1555), som innleder kapittel 21.

Den rette etymologien til «Kalmar» er fornsvensk «kalm», steinrøys, og «arin», høyde. Holberg har ganske sikkert vært klar over at Olaus Magnus’ navneforklaring er feil. Et antatt «kalmare» med tysk førsteledd «kalt» og latinsk andrestavelse, mare, virker søkt. Det forhindrer ikke at Olaus Magnus kan ha lest dette et sted. Holberg siterer ofte andre skribenter, selv om det de skriver åpenbart er feil. Holberg skrev under eneveldets sensur og måtte ty til ulike grep for å gå fri av sensorene.

Det er interessant at Holberg henviser til to kapitler hos Olaus, enda etymologien og den innledende beskrivelse av Kalmar som han benytter, ikke strekker seg utover de første linjene i 21. kapittel, «Om Götastaden Kalmar och de talrika angrepp som har riktats mot densamma». Resten av kapitlet handler likevel om det samme som Holberg beskriver i «Christianus 4.»; angrep på Kalmar, men tiden for angrepene er altså forskjellig. 22. kapittel har tittelen «Om en krigslist af Henning Gad, utvald biskop af Linköping».

Det er sannsynlig at Holberg omtaler etymologien til «Kalmar», som åpenbart er feilaktig, for å lede oppmerksomheten mot resten av Olaus’ tekst. Hvis det bare gjaldt de innledende linjer, kunne han nøyd seg med å henvise til 21. kapittel. Når også 22. kapittel inngår i henvisningen, kan det tas som en oppfordring til å lese begge kapitlene in extenso.

Både Olaus’ og Holbergs tekst handler om angrep på Kalmar. Men mens den svenske historikeren fordømmer angriperne, berømmer den danske historikeren Christian 4 for hans tapperhet under angrepet. Man utgav ikke historiebøker om oldenborgerne under eneveldet uten å skryte. Kritikk kunne lignes med majestetsfornærmelse, som var en kapitalforbrytelse. Henvisningen til kap. 21 og 22 i De nordiska folkens historia vitner om at Holberg har en skjult agenda.

Olaus skriver at på grunn av Kalmars betydning pleier byen å være utsatt for heftige angrep og tallrike listige anslag, spesielt fra fyrstene i Danmark og Tyskland. Deres hensikt er å bruke Kalmar som utgangspunkt for mord- og plyndringstokt mot andre deler av Norden. Men i samme monn som de makter å tilegne seg fremmed eiendom og krenke en annens frihet, i samme monn, og dette gjelder spesielt danskene, har de som edderkoppen suget saften av seg selv, idet de har mistet mer verdifull eiendom; den som erhverves gjennom deres eget og fedrenes møysommelige arbeid. Olaus mener altså at danskene heller burde være hjemme og odle sin egen mark enn å erobre andres land. Dette er et standpunkt som ganske sikkert har falt i god jord hos Holberg. Oldenborgerne har pådratt seg mye gjeld på grunn av utstrakt krigføring, lagt store tynger på folket og innkrevet ublu toll av fremmede skip i Øresund, til landets forderv.

Olaus forteller videre i 21. kapittel at det som skjedde med kong Hans rundt år 1500, er et slående bevis på sannheten i dette, noe som kan tjene hans etterfølgere til advarsel. Blant disse er som kjent Christian 4. Hans (1455–1513) slet med å markere seg som Kalmarunionens konge, og de som mukket, var svenske adelsmenn. Olaus skriver at Hans etter store utmattende kamper og svære kostnader klarte å bemektige seg Kalmar by og slott, som han beholdt noen år til stort tap for hele sitt danske rike. Kongen var avhengig av å få proviant og penger til besetningens underhold sjøveis fra Danmark på grunn av fiendskapen til Götalands innbyggere. Etter en tid med store problemer; opprør blant befolkningen og tap for skattkammeret, reiser han fra byen og festningen. Festningen overlater han til noen avdelinger befestningsmannskap, og den ble et fristed for opprørsmenn. De forente sine krefter med kongens befestningsmannskap og kunne herfra spre sitt hat mot danskenes fiender.

I 22. kapittel fortelles det om Hemming Gadh (ca. 1450–1520), utvalgt biskop i Linköping, som ville fordrive danskene fra Kalmar, slik at byen igjen kom under den gøtiske kronen. Dette maktet han, men borgen klarte han ikke ta, og byen ble snart gjenerobret av danskene. Ifølge Olaus ble siden både byen og borgen erobret av svenskene, takket være en krigslist fra Gadh. Han lot noen trompetere blåse kraftig utenfor ett sted av bymuren, mens soldatene satte stiger mot muren på helt andre steder. Slik kom de seg inn i byen. Dette er ganske sikkert en myte med ekko fra fortellingen om Jerikos murer som falt på grunn av prestenes trompeter. Historien har neppe større sannhetsgehalt enn historien om de tyske sjøfolkene som kalte byen Kalmar, fordi de syntes havet var kaldt her. Dette kan vi anta Holberg har vært klar over. Etter en rekke viderverdigheter ser det ut til at Gadh gikk over til dansk side og begynte å tale Christian 2s sak. Men Christian 2, som liksom kong Hans med vold hevdet sin rett til det kalmarske kongedømme, tok sjelden sjanser med gamle fiender. Den gamle danskhateren ble halshugget på kongens bud utenfor Raseborgs slott i Finland.

21. og 22. kapittel i De nordiska folkens historia viser at danskekongen bare kunne opprettholde Kalmarunionen ved bruk av store materielle ressurser og blodsutgydelse. Fiendskapen mellom danske- og svenskekongen, som varte i flere århundrer, var til stor skade for alle de tre nordiske landene. Kalmarkrigen, som Christian 4 innledet, var en eskalering av konflikten mellom Dan og Nora på den ene siden og Svea på den andre. Holbergs poetiske raptus slår til mot slutten av Store nordiske krig, og forfatterens krigstretthet, som ble delt av de fleste, ligger rett under overflaten. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i Peder Paars – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, gjerne Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre.

Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de danske konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet. Broderfeiden begynner med Kalmarkrigen – handlingen tar til «tre Aar for Calmar-Krig» – og varer med korte avbrudd til slutningen av Store nordiske krig i 1719, da Holberg gir seg i kast med sitt komiske helteepos (jfr. bl.a. «Når vindguden fiser på Pater Nosterskären», 16.06.2023).

Når man leser Holbergs skildring av Kalmarkrigen i «Christianus 4.», kan 21. og 22. kapittel i De nordiska folkens historia være et korrektiv til glorifiseringen av den danske erobrer. Christian 4 inntar Kalmar by og festning i den tro at han, liksom kong Hans og Christian 2, skal gjenopprette Kalmarunionen og bli konge i de tre naborikene. Hans og Christian 2, gjerne kalt den onde, oppnådde begge å bli hyllet til konge over Sverige, skjønt verdigheten skulle bli av kort varighet. Christian 4 kom aldri lenger enn til å innta byen og slottet, men ble likevel feiret som den største seierherre av de tre. Dette sørget han selv for ved bestilling av glorifiserende billedkunst og hyllestdikt, jfr. forrige innlegg.

I «Christianus 4.» fremstår Holberg som en panegyrisk biograf, slik det ble krevet. Han avslutter de innledende linjer om Kalmar med den navnkundige forening mellom de tre riker som ble sluttet i 1397. Olaus skriver på sin side at staden har vunnet berømmelse, fordi den har vært skueplassen for mange fyrstemøter og store kriger. Vi skal se på Holbergs omtale av kampen om Kalmar by og festning.

I begynnelsen av mai innledet Christian beleiringen av byen Kalmar, som ble stormet og erobret mot slutten av måneden. Festningen holdt stand. Da skjer dét som har skapt debatt i alle år siden: 3. august overgir kommandanten Christer Somme festningen til den danske kongen uten kamp. Christian feiret inntagelsen av festningen som en stor seier. Både de hollandske billedkunstnerne og danske dikterne som glorifiserte seieren, ble belønnet. Det var først etter overtagelsen av festningen at Kalmar var endelig overvunnet. Uttrykk som Claus Lyschanders den «Calmarnske Triumph» og Anders Arrebos den «store Lycke og Seyrvinding» sikter til erobringen av Kalmar samt overtagelsen av festningen. Denne triumfen, som har en tydelig bismak på grunn av Sommes overgivelse, har jeg altså trukket frem som forelegg for Jacob von Tyboes, den «Brabandske Jacob»s, innbilte heltebragder, «Brabands Beleyring» og nedslaktingen av et stort antall fiender med sin egen hånd under Slaget ved Amsterdam. Kallenavnet verserer blant hollandske «kalvehandlere» i Nummer 4, en av Christian 4s boliger for flåtens offiserer. Kalvehandlerne har jeg i forrige innlegg tolket som hollendere som handler med / lager glorifiserende bilder eller lignelser av kongen, som leder til dyrkelse. Akkurat som Jacob von Tyboe blir Christian 4 berømmet for en militær bragd av hollendere, som ganske sikkert gjør narr av ham seg imellom og selger etterretninger om den store krigsmann til fienden.

Ifølge én beretning om Sommes overgivelse av festningen klarte kommandanten å overbevise soldatene og offiserene om at de manglet krutt, slik at de sluttet seg til hans avgjørelse om å overgi festningen til Christian 4 mot fritt leide. Somme flyktet til Danmark, og det viste seg at han var blitt tilbudt et gods i Holstein og 1000 daler av danskekongen. Den svenske adelsmannen var kjent som en motstander av Karl 9, og dette kan Christian 4 ha utnyttet. Historien om forræderi spredde seg raskt, og Somme ble arketypen på en landssviker i Sverige.

Holberg skriver om Christian 4s beleiring og erobring av Kalmar, det store slaget ved byen og inntagelse av festningen i «Christianus 4.». Det er verdt å notere seg opplysningen om at det var den unge Palle Rosenkrantz (1588–1651) som var førstemann på vollene under stormingen av Kalmar; det var altså ikke kongen. Rosenkrantz var fenrik i kongens livkompani. Han ble siden lensmann i Norge. En stund senere dukket kong Karl opp med en stor armé og leiret seg like ved de danske forskansningene. Samtidig ankommer den svenske flåten «hvilken forsynede Calmars Castell med en Mængde af Proviant, og andre Fornødenheder, og forskaffede fri Communication imellem Øland og bemeldte Castell». Denne opplysningen er av interesse for vurderingen av hvilken kilde til Sommes overgivelse av festningen Holberg hadde tiltro til.

Danskene begynte ifølge Holberg å kanonere Kalmar 18. mai. Dagen etter løp de storm mot byen, som ble erobret noen dager etterpå. De svenske retirerte seg til kastellet, som ble beleiret av danskene. Etter noen dager ankommer altså både kong Karl med sin hær og den svenske flåte. 17. juli angrep Karl den danske leir. Slaget ved Kalmar var et av de blodigste slagene i Norden frem til da. Tapstallene, som er usikre, er 3000 på svensk og 1250 på dansk side. Forskjellen skyldes trolig at Karl benyttet utskrevne bønder med dårlig mundering, mens Christians hær bestod av godt utstyrte leiesoldater.

Jeg tolker det berømmelige slaget ved Amsterdam, som Jacob von Tyboe omtaler, som en hentydning til Slaget ved Kalmar. I forrige innlegg argumenterer jeg altså for at hollendernes kallenavn «den Brabandske Jacob» sikter til Christian 4 slik han er fremstilt på Karel van Mander 2s billedtapeter fra Kalmarkrigen, hvorav fem skildrer kampene ved Kalmar. En av disse forestiller svenskene som forlater leiren ved Kalmar etter nederlaget.

Holberg skriver om Christians bragd under Slaget ved Kalmar:

«Monsr. de la Ville [hadde] dreved de Danske ud af Byen, og havde trænget sig ind i Lejren indtil Kong Christians Telt, hvilken, opmuntred af denne overhængende Fare, gik med nogle Officiers, som vare ved Haanden, Fienden i Møde, satt haardt ind paa dem, brød deres Orden, og giorde Rum til sit Cavallerie, hvilket i en Hast drev de Svenske paa Flugten. Varende denne Trefning lod Kong Christian see en ubeskrivelig stor Tapperhed, i det han omkom mange med sin egen Haand, (b) og drev paa Flugten alle dem, som komme ham i Møde, hvormed han ikke alleene giorde sig forskrekkelig for Fienderne, men forunderlig for sine egne, hvilke af hans Exempel bleve opmuntrede at sætte des fyrrigere ind paa Fienderne.»

b) viser til Julien Peleus, L'Histoire de la dernière guerre de Suède, en laquelle sont amplement décrits tous les sièges, combats, rencontres et bataille des Suédois contre les Dannois. (1622) Ved å henvise til Peleus (1550–1625) skyver Holberg til en viss grad ansvaret for den panegyriske omtalen av Christian 4 over på den franske historikeren. Holbergs tekst ligger tett opptil den franske, men har utelatt enkelte punkter. Peleus var en kjent advokat, dikter og kongelig historiograf for Henrik 4, Ludvig 13s far og altså Ludvig 14s bestefar.

Holberg, som har flere noter med henvisning til Peleus, skriver at han har valgt å følge en fremmed skribent, franske Peleus, i skildringen av Kalmarkrigen for ikke å bli beskyldt for partiskhet. I en note omtaler han Peleus slik: «Kongl. Fransk Historiographus, som vidner, sig at have ført Correspondence med fornemme Folk i Norden.» Med fornemme folk sikter Holberg ganske sikkert til adelsmenn. Peleus hevder at Christian 4 hadde Henrik 4 som forbilde, og omtalen av den danske kongen kan defineres som panegyrikk. Dette understøttes av flere av punktene i Peleus’ historie som er utelatt i Holbergs beskrivelse av Christian. Peleus er ikke en upartisk kilde, og dette må ha vært innlysende for Holberg. Noe annet var da heller ikke å vente av en historiker som skriver om en oldenborger under eneveldets sensur. Men ved en nærlesning som inkluderer kildene, er det mulig å finne frem til Holbergs egen oppfatning.

Holbergs note viser til side 241 i L’Histoire, men forfatteren benytter seg av flere sider som står lenger foran i omtalen av historien om den tapre Christian. På side 241 fortelles blant annet at (kongen) utrettet underverker med våpnene i sine hender; drepte og presset tilbake alle som viste seg foran ham på en måte som overveldet fienden og skapte beundring hos hans egne som tok eksempel av kongens kampvilje. Det blotte syn av kongens ansikt oppflammet dem slik at de gjorde sitt ytterste. Synet av den modige fyrsten i kampen minnet om Ecdicius, sønn av keiser Avitus, som i spissen for bare ti menn tvang en stor styrke gotere på flukt ved å kappe hodet av dem som gjorde motstand og ryggen på dem som flyktet. På side 242 skriver Peleus at det kunne se som om Christian hadde på seg den urten som Plinius forteller fikk fienden til å flykte. Ansiktet hans utstrålte noe fryktelig, liksom Aleksander fordums eller Amilcars i kampens tummel. Amilcar sikter til den kartageniske generalen Hamilcar Barca, Hannibals far.

Her har helteeposets språk satt sine spor på krigshistorien. Det bringer tanken på beskrivelsen av Niels Corporal i Peder Paars. Niels’ spyd, bøsse og knebelsbart; hans fæle ansikt og martialske mine fører til at Paars mister alt kampmot. Akillevs ville ha blitt skremt av Niels; Attila ville ikke ha sett modigere ut i et feltslag, hevder Hans Mikkelsen. Korporalens fremtoning sammenlignes med Peter Tordenskiold, høyst sannsynlig et helteportrett. Det åpner for at også skildringen av Niels Corporal viser til en billedfremstillingen av en historisk krigsmann. Hverken Niels eller P T er så fryktinngytende i virkelighetens slagscener. I «Sølvmynten som var en kobberpenge», 17.04.2024, argumenterer jeg for at Niels Corporal viser til Christian 4 som hvervet soldater i Tyskland før Trettiårskrigen, en hverving som skulle føre til at Kalmars erobrer ble forvandlet til Europas store taper. I «Christianus 4.» prøver Holberg å forklare årsaken til at kongen gikk fra seier til nederlag etter Kalmarkrigen. Det skal behandles i et senere innlegg.

Peleus’ skildring av Christian 4 bringer ikke bare tanken et Holbergs helteepos, men også på hans komedie om den stortalende soldat. Jesper Oldfux, snyltegjesten som smigrer for å få «Smautzer», deilige måltider eller lekkerbiskener, en klassisk komediefigur, spiller en sentral rolle i Jacob von Tyboe. Det er Jesper som har pratet med de hollandske «kalvehandlerne» i Nummer 4. Kalvehandlernes profesjon fremtrer som en parallell til snyltegjestens; de smigrer kongen ved å gjøre glorifiserende lignelser av ham, «gullkalver», som de får klekkelig betalt for. Liksom hollenderne spionerer Jesper på dem han flatterer for å øke lønnsomheten.

Den «gamle reven» Jesper forteller at man kan innbille Jacob at han har gjort langt større bedrifter i verden enn Aleksander Magnus; Peleus sammenligner måten Christian 4 kjemper på under Slaget ved Kalmar med Aleksander. Også Christian selv identifiserte seg med Aleksander den store. Dersom man skulle i audiens til majesteten på Frederiksborg, måtte man først passere Neptun-fontenen, som symboliserte Christian som havets hersker. Siden fortsatte man over broen til den indre borggård, som var flankert av skulpturer av Aleksander og Cæsar, oldtidens store erobrere, en passende introduksjon til møtet med Christian 4 (de originale skulpturene er erstattet av kopier). Både Jesper og Jacob understreker hvor viktig Jacobs egen innsats var i forhold til de andre soldatenes; Peleus og Holberg trekker frem Christians innsats, som overgår de andre soldatenes. Jesper forteller at slagplassen på vollen utenfor Brabant, der Jacob felte så mange hollendere, fremdeles kalles «Tyboes Kirke-Gaard» på grunn av de mange døde som lå igjen. Peleus skriver at slagplassen ved Kalmar fremdeles minner om Christians kampmot. Jacob forteller at han hadde en skanse av lutter døde kropper rundt seg, og han minnes særlig en «haard» fiende. Jesper foreslår at hollenderen har gjort seg usårbar ved magi. Peleus skriver altså at Christian virket så fryktinngytende på svenskene at man kunne tro han hadde den urten på seg som Plinius forteller kunne få fiender til å flykte. Jacob forteller at han hugget hollenderen tvert over ved navlen; Peleus skriver altså at Christian minnet om Ecdicius som hugget hodet og ryggen(?) av gotere i fleng.  

Jacob kommer så inn på Slaget ved Amsterdam, da han nedla 600 med sin egen hånd. Jesper repliserer at han nok måtte legge til et 0. Både Peleus og Holberg i «Christianus 4» skriver at Christian nedla fiender med sin egen hånd. I L’Histoire står det på side 240 at når man i antikken ville skryte av Romulus’tapperhet, sa man at han hadde drept 2000 vicentinere med sine egne hender. Messenerne fortalte om kong Aristomenes at han hadde sendt brennoffer til gudene av 300 fiender som han hadde drept med sine egne hender og av spartanere på en gang. Men vi, moderne historikere som Peleus selv, som forteller sannheten uten overdrivelser, tør si at denne fyrsten (Christian 4) utrettet mirakuløse bragder med sine armer og våpen, ved å drepe og jage vekk alle som befant seg foran ham.

Jacob begriper ikke hvordan hans «Pallast» (tyngre ryttersabel) i Slaget ved Amsterdam kunne holde ut så lenge. Jesper svarer at det ikke komme an på pallasten, men på dens hender som fører den. Han har lest i en gammel krønike at Aleksander Magnus, som var «Rigens Marsk» hos Nabochodonosar, kunne hugge av hodet på den største engelske tyr med ett hugg. Nabochodonosar bad Aleksander om å få låne hans sabel, men klarte ikke ettergjøre riksmarskens karstykke. Nabochodonosar ble sint og sa «Das ist jo die rechte Sabel nicht, Hr. General?» Von Tyboe bryter stadig over i tysk, noe som kan sikte til at Christian 4 benyttet tyske leiesoldater. Aleksander svarer. «Jeg laante Eders Keyserlige Majestæt min Sabel, men icke mine Arme.»

Historien er et sammensurium av flere historiske navn og anekdoter (jfr. Ludvig Holbergs skrifter), men vi skal trekke ut essensen. En riksmarsk/general, som kjemper for keiseren/majesteten, utfører store bragder med sine armer som holder våpen. Dette kan bringe tanken på en spesiell orden som Christian 4 innstiftet etter Kalmarkrigen, Den væbnede arms orden. Ordenstegnet i emaljert gull med diamanter bestod av en bøyd høyrearm i harnisk som holder et blottet sverd. Mottagerne var tolv adelsmenn som hadde utmerket seg i Kalmarkrigen. Det kan figurlig uttrykkes slik at de hadde «lånt» kongen sin arm og sitt våpen, sin væpnede arm. Blant mottagerne var «rigens marsk» Jørgen Lunge (1577–1619), som hadde kjempet under Christian selv da Kalmar ble beleiret og erobret, og avanserte til en av kongens mest betrodde militære ledere under resten av krigen.

I Femte akt har rivaliseringen mellom Jacob von Tyboe og magister Tychonius tilspisset seg, og i Scene 8 er de klare for krig. Jesper forsikrer Jacob om at Tychonius og tilhengerne hans vil løpe fanden i vold så snart de får øye på ham. Snyltegjesten sverger på at han heller vil se fanden enn Jacob når han er vred, for da kan han se liksom hele Trojanerkrigen og Jerusalems ødeleggelse avmalt på hans ansikt. Temaet utdypes i replikkvekslingen mellom Jacob og Jesper, og Jacob vil late som om han er vred: «See! nu seer du mit Ansigt, som det var, da jeg løb Storm til Braband.» Jesper svarer: «A – – – a – – – Nock Herre! Ingen Iislandsk Løve [sau] kand see meere forbandet ud. Der gick slige Ildstrimler fra Herrens Øyen, at man kunde sticke an en Pibe Toback dermed.» Jakob spør om hans blotte ansikt vil drive fienden på flukten, noe Jesper bekrefter. Dette bringer oss rett over i Peleus’ kommentar om at det kunne se ut som om Christian i Slaget ved Kalmar hadde på seg urten som fikk fiender til å fly, og at ansiktet hans utstrålte noe skrekkelig liksom Aleksanders eller Almicars.

Vi kan altså bytte ut Braband med Kalmar i den aktuelle scenen, jfr. forrige innlegg. I dette innlegget nevner jeg også det forhold at begge de to krigsmennene Jacob von Tyboe og den aldrende Christian 4 lot seg bære rundt i København i portechaise. Dette var den første portechaisen i byen. Men det er flere detaljer i komedien om den stortalende soldat som kan peke mot kong Christian.

Pernille, tjenestepiken i Leonoras hus, roser Jacob von Tyboe overfor Leonora, utvilsomt fordi han er den av Lucilias beilere som har mest penger. Pernille påstår at hun er: «naturlig portered for røde Klæder. Mit Hierte spiller i mit Liv, naar jeg seer de Plumager, hand har paa sin Hat.»

Ludvig Holbergs skrifter kommenterer: «fra begyndelsen af det 18. århundrede bar en del af den danske hær (fx livgarden) rød uniform.» Videre om «Plumager»: «fjerbusk på hovedbeklædning, som blev brugt af officerer.» Jeg har ikke funnet bilder av historiske offisersuniformer med en slik «hovedbeklædning» på nettet. Karsten Skjold Petersen ved Nationalmuseet skriver i en e-post at det ikke finnes kilder som bekrefter at offiserene bar hatter med plumager på begynnelsen av 1700-tallet. Enkelte kilder forteller om offisershatter som var kantet med små fjær, men altså ikke om hatter med fjærbusker av en type som ville fått Pernilles hjerte til å  hoppe. 

Christian 5 under en karusell, iført en drakt i oldenborgernes våpenfarver rødt og gult (gull) og med en staselig plumage.

Når det gjelder de røde klærne, stemmer det at rødt kunne være en hovedfarve på militæruniformer på tidlig 1700-tall, gjerne med gull eller gule detaljer. Årsaken er at rødt og gult var oldenborgernes våpenfarve. Det samme gjaldt for postvesenets uniformer. Danmarks postvesen ble grunnlagt av Christian 4 i 1624, men det var først da Dorothea Krag var generalpostmester (1703-1711) at postbudene fikk kappe og kaskett i oldenborgerfarvene.

Pernilles replikk har antageligvis fått publikum til å tenke på soldatuniformen, helst en rød frakk, muligens også postbudskappen. Men oldenborgerkongene opptrådte også selv i røde klær, og her stikker Christian seg frem, muligens fordi det var han som bestilte flest portretter av seg selv. Christian 5 er også avbildet i røde klær, nemlig en rød frakk med gulldetaljer, på Rosenborg-tapetene med kongens seire i Skånske krig. Tapetmester var Bernt van der Eichen. For øvrig bærer kongen hatt med plumager. Tapetene er ganske sikkert inspirert av Frederiksborg-tapetene med Christian 4s seire i Kalmarkrigen. Her var Karel van Mander 2 tapetmester. Tapetene gikk tapt i brannen i 1859. På to av tapetkopiene bærer Christian 4 en rød frakk med gule detaljer, blant annet der kongen kommanderer sine tropper utenfor Kalmar. Jeg er usikker på om farvevalget baserer seg på akvareller av originalene eller andre forhold. Kongen bærer også hatt med plumage.

På det kanskje mest kjente bildet av Christian 4, Karel van Mander 3s store rytterbilde fra ca. 1643, er kongen fremstilt som tungt bevæpnet kavalerist. Han er iført rød jakke og bukse med gull eller gule renner, gul vest eller brystduk og feltherreskjerf. På hodet har han en hjelm med en svær plumage. I bakgrunnen mellom hestebena rir noen kavalerister mot en brennende by, åpenbart Kalmar. Maleriet hyller den svenske stadens erobrer tretti år etter seieren. Rytterbildet finnes også i en sivil versjon. Jeg er ikke kjent med farven på kongens antrekk. Han bærer en hatt med plumage. Det finnes også et mindre rytterbilde av Christian 4 fra 1638, muligens malt av Karel van Mander 3. Kongen er antrukket i rød jakke med gull eller gule detaljer, rød bukse (muligens med gule eller gylne render) og bærer hatt med plumage; i bakgrunnen er Rosenborg.

I innlegget 17.04.2024 argumenterer jeg for at Pernille, som kommer av Petronius, som viser til forfatteren av Satyricon, oppebærer en satirisk funksjon. Pernille er altså «naturlig porteret» for røde klær. «porteret» brukes kun denne ene gangen hos Holberg. Ordet kommer av fransk «porté», med betydningen å like noe, og det kan gi et fornemt inntrykk. Det kan tolkes slik at Pernille, som alltid har muligheten for fortjeneste i tankene, har en naturlig forkjærlighet for røde klær fordi det peker mot oldenborgerne, altså kongen. Det kan bestyrkes av virkningen av plumagene på krigsmannens hatt; tjenestepikens hjerte sitrer når hun ser dem. Christian 4 er flere ganger avbildet med hatt med praktfull plumage; noen ganger ligger hatten ved siden av kongen eller han holder den inntil hoften. Det dreier seg om 1500-1600-tallets statussymbol: kastorhatten. Kastorhatt er laget av filt fremstilt av beverens underull og ble høyeste mote i Europa på 1500-tallet. Dette førte til at beveren ble utryddet over nesten hele Europa; en liten bestand overlevde i Norge, i Telemark. Dette drev prisene i været, og utover på 1600-tallet var det kun de øverste i samfunnet som hadde råd til kastorhatter. Dette forholdet ligger bak kastormotivet i Den politiske Kandstøber, hvor «borgermester» Herman von Bremen får besøk av en representant for Hattemakerlauget og én fra kremmerne. Førstnevnte representant klager på at kremmerne lar veve stoffer av kastor og tilmed syr strømper av det. Som kannestøperdatteren Engelkes strømpestopping viser, er det stor slitasje på strømper, og striden mellom «hattemakeren» og «kremmeren» er selvfølgelig oppspinn. Kastorhatten er et motefenomen òg en luksusartikkel, og det er utenkelig at det noen gang er blitt produsert kastorstrømper, det være seg i Hamborg eller København.    

Nummer 4s byggherre, Christian 4, opptrådte altså i røde klær og hatt med plumage. Liksom Jacob von Tyboe utvekslet han også selvportretter med europeiske konger og andre dignitærer. Hans bragder på krigsmarken er blåst opp liksom Jacobs, det samme gjelder den fryktskapende virkning ansiktet hans har på fienden. Akkurat som Holbergs stortalende soldat har Christian 4 penger slik at han kan lønne smiskerne, som spionerer på ham til takk. Både Christian og Jacob var overtroiske (jfr. innlegget 23.04.2024).

I et senere innlegg skal jeg drøfte Holbergs omtale av Christian 4s inntagelse av Kalmar slott. 

 

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XVIII

 

Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen

 

 

Etter Kalmarkrigen (1611–1613) bestilte Christian 4 en anselig mengde kunstverk, hovedsakelig av hollendere; 1600-tallet var den hollandske billedkunstens gullalder. Christian anså seg som krigens ubestridte seierherre og ønsket å hylle seg selv som tapper krigsmann. Flere diktere leverte bestillingsverk om «den store Lycke og Seyrvinding», som Arrebo skrev. Seieren var riktignok bare halv, ettersom kongen mislyktes i å fortrenge Karl 9s gren av huset Vasa fra tronen. Christian ville gjenopprette Kalmarunionen med seg selv som enekonge. Akkurat som under Keiserkrigen var det krigføring langt inne på landjorden som var danskekongens akillevsshæl. Christians militære seire omfattet blant annet erobringen av Kalmar by og slott i Småland og Älvsborg ved utløpet av Göta älv. Her spilte Christians flåte en viktig rolle.

 

Det dyreste kunstverket var Karel van Mander 2s billedtapeter til Dansesalen (senere Riddersalen) på Frederiksborg. 16 av i alt 18 veggtapeter skildret Kalmarkrigen, med kongen som heroisk sentralfigur. Senere ble det bestilt noen mindre tapeter til utfylling av veggene. Adriaen de Vries’ Neptunfontene til slottets borggård, som fremstilte Christian 4 som Østersjøens hersker, var en annen stor investering.

I Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (1725), Anden akt, Scene 1 forteller Jesper Oldfux, Snyltegjesten, at tittelfiguren heter den «brabandske Jacob» overalt i Holland. Jesper synes det er fornøyelig å høre om Jacob von Tyboes bravader i «den Brabandske Krig». Det bringer tanken på Den spanske arvefølgekrig (1701–13), da det var kamper i Brabant, hvor danske hjelpetropper deltok. Brabant er et gammelt hertugdømme i Holland, som grenser til Flandern i vest og Tyskland i øst. Etter 1648 var Brabant delt mellom De nordlige Nederlandene og De sørlige eller spanske, siden østerrikske, Nederlandene.  

Snyltegjesten snakker krigsmannen etter munnen og kommer med sammenligninger som får Jacobs selvbilde til å svulme ytterligere opp. Beskrivelsen av krigen avviker sterkt fra de historiske kampene i Brabant. Det kan oppfattes som morsomt; skrytepaven av en krigsmann, som dels tituleres kaptein, oberst eller major, snur opp ned på fakta. Den franske fienden er blitt til hollendere; landområdet Brabant til en by. Krigsmannen skryter også av sitt mot under et fiktivt slag ved Amsterdam, som ikke ligger i Brabant. 

Jacobs mytiske heltebragd er «Brabands Beleyring», som nevnes i alt seks ganger. Krigsskueplassen er bymuren, der stortaleren forteller at han kjempet alene mot hele garnisonen i to timer. Et landområde kan ikke beleires, men det kan en by. Jacobs påstand fremtrer ved første øyekast som en morsomhet, men konteksten peker mot en undertekst som nettopp handler om beleiringen av en by.

Jacob sier at han hadde ryggen fri mot en kirkemur på vollen. Jesper svarer at man ennå kaller den «Tyboes Kirke-Gaard af de mange Døde, som Herren sammesteds da opoffrede.» Stortaleren beretter videre at han hadde døde kropper rundt seg som en skanse; den «haardeste Hals» var en av «Herren Staterne selv udi Holland, som jeg kunde kiende paa hans Ridder-Baand». Jesper griper fatt i «haardeste» og vrir om på betydningen: «Hand maaskee har kundet giøre sig haard, som mange desværr udi Holland giøre.» Jesper hevder altså at mange i Holland kan gjøre seg usårbare i strid. Dette er en meget tvilsom påstand; det fantes knapt noe folk i Europa som var mindre overtroiske enn hollenderne. I Uden Hoved og Hale (1725), Første akt, Scene 5 uttaler Ovidius: «I Amsterdam seer man intet Spøgelse, fordi Hollænderne icke troer dem at være.»

Jacob svarer at samme hvor hård eller usårbar «Herren Staten» var, måtte han bite i gresset, og krigsmannen fortsetter: «Hand raabte 3 gange, før hand døde, paa sin Hollandsk Mors, Mors, Mors. Derfor tør jeg endnu den Dag i Dag er icke komme til Holland.» Jacob skal altså ha blitt forbannet tre ganger av en døende hollender. «Mors» betyr død på latin; tretallet forsterker den magiske virkningen. Den tapre krigsmannen er overtroisk; redd for spøkelser.

Ovidius fortsetter:

«Det er jo underligt, at Fanden, som gaaer om at forføre Siæle, skulde vælge Wardehuus til sin Residentz, hvor foruden Amptmanden der er kun een Corporal med 8 a 9 Soldater, og skulle gaae forbi London og Paris, hvor hand kunde faae saa meget at bestille.»

I «Epistel 379» står følgende:

«Forestil dig, kiære Broder, at du var en Dievel, og at din største Attraae var at plage eller at forføre Mennesker, mon du heller søgte øde end Folke-riige Stæder? Mon du heller vilde fæste dit Sæde udi Wardehuus, hvor der er ikkun et Corporalskab, end udi London eller Paris, hvor du paa een Dag kunde giøre fleere Proselyter, end udi en Tiid af 100 Aar paa det første Sted? Hvis du saadant giorde, maatte jo alle sige, at du var en dum Dievel.»

Så hvem er dum her? Både fanden og amtmannen har sin residens på Vardøhus. «Amtmann» betegnet på Holbergs tid den tidligere «lensherre» eller «lensmann», og denne het under noen av de verste hekseprosessene på 1600-tallet John Cunningham. Cunningham var en skotsk adelsmann med maritim arktisk erfaring, som Christian hadde fått anbefalt av svogeren, demonologen Jacob 1(6). Det er fordi lensherren selv tror på demoner, at all ondskaps fyrste holder til på Vardøhus. At både Cunningham og fanden residerer på Det danske rikes nordligste bastion, kan føre til at de er lette å forveksle. Første komediants påstand i Uden Hoved og Hale om at en «superstitieux» øvrighet i en provins fører til at hele landet blir fullt av djevler, som følger rett etter omtalen av Finnmark, viser utvilsomt til Cunningham, som hadde fått Finnmark i forlening av Christian 4. Men den ypperste øvrighet over Finnmark – og over resten av Danmark-Norge – var Christian 4 selv. I Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729) omtaler Holberg fredsslutningen etter Kalmarkrigen i 1613: «Om findmarken, hvorom blev saa foreenet, at Sverrig frastoed den ret, frihed, Dominium maris, og anden herlighed, som Sverriges krone udi Laplandene og Wardehuus lehn sig tilforn har tilegnet.» Vardøhus len tilhørte ene og alene Danmarks krone; som i 1613 var ensbetydende med Christian 4, den notorisk mest overtroiske av danskekongene.

I 1609 sendte Christian 4 ut en befaling eksklusivt til lensherrene i Nordlandene og Vardøhus om å holde strengt øye med finner og lapper, og hvis de gjennom dom ble funnet skyldig i trolldom, avlive dem uten nåde. Både i 1609 og året etter ble det ført trolldomsprosesser i Finnmark og Troms, der flere samer ble dømt til bål og brann. I 1617 ble hekseforfølgelsene opptrappet i og med Christian 4s forordning om trollfolk og deres medvitere. Nytt i lovgivningen var at enhver trolldomsakt forutsatte at det var inngått pakt med djevelen og dermed representerte et opprør mot Gud. Det gikk ikke lang tid før en rekke heksebål blusset opp mot himmelen, og særlig tett lå røyken over Vardøhus.

Flere kilder bevitner at Christian 4 var overtroisk. Han noterte varsler i en liten bok, og da han befant seg i Tyskland i 1626, like før Keiserkrigen brøt ut, fortalte han om et syn der småfugler hadde kjempet mot en ørn og beseiret den. Det kan snarest forstås slik at Christian følte seg som en småfugl i forhold til den tysk-romerske keiser, men at han selv likevel ville gå seirende ut av den forestående kampen. Det er ikke «Herren Staterne» eller «de Heeren Staaten Generaal», Forbundsrådet for republikken De forenede Nederlandene, som er en «superstitieux» øvrighet, men Christian 4.

Etter at Jacob har fortalt at han fremdeles ikke tør komme til Holland, går han like over til spørsmålet om hvor Jesper har hørt at man kaller stedet der han kjempet så tappert for «Tyboes Kierke-Gaard»; «Jeg heedte dog ickun Jacob udi Brabands Beleyring.» Med denne opplysningen kommer Jacob i samme klasse som konger, som heller ikke har noe etternavn. Jesper svarer:

«Ach Herre! Jeg kand troe, man haver siden spurdt, at Herren haver faaet det Navn; Skam faae Hollænderen, Hand haver sine Spioner ude allevegne. Herren er kiendt af alle, skiønt Herren kiender kun faae. Jeg skal siige, hvordan jeg fick det at viide. Jeg var udi Nummer 4 i Gaar Aftes, der sad Skipper Adrian, som er nyelig kommen fra Vlie, og pratede med nogle andre Kallloepers om sidste Brabands Beleyring. Hand svoor mig til, at Herren heeder endnu over alt udi Holland den Brabandske Jacob.»

Bakgrunnen for Jacobs tilnavn er triviell; «Tyboe» forteller at han er en «tybo», det vil si en person som kommer fra Thy, et område i Nordvest-Jylland. Dette gjør tilføyelsen av «von» komisk, ettersom betydningen da blir «fra tybo(er)». Meg bekjent har ikke folk fra Thy ry for noe som helst, bortsett fra tyboene som bor i Thisted («Thy-stad»), hovedbyen i Thy. De er beryktet for å være svært overtroiske. Det har sin bakgrunn i Besettelsen i Thisted (1696-1698), Danmarks siste hekseprosess, som Holberg henviser til flere steder, blant annet i Peder Paars. Hallojen startet med at Maren Christensdatter Spillemand fikk anfall av «krampe og fortvivlet rasen i sjælen», og snart følte flere kvinner det på samme vis. De henvendte seg til sognepresten, Ole Bjørn, som mente de var blitt besatt av hekser. Saken gikk sin gang i Thisted, og én kvinne ble dømt til bålet. Da grep Jyllands biskop, Jens Bircherod, inn. De besatte kvinnene, som innrømmet å ha løyet, og deres lokale støttespiller, sognepresten, ble stilt for retten i Aalborg. Etter Høyesteretts og kongens inngripen ble de opprinnelige dødsdommene opphevet. De besatte kvinnene fikk noen få års fengsel, og sognepresten ble forvist fra Jylland, siden fra Danmark.

Snyltegjesten har altså fått vite at kampplassen heter «Tyboes Kierke-Gaard» i Nummer 4. Avsløringen kommer under en samtale mellom «skipper Adrian, som er nyelig kommen fra Vlie», og noen andre hollandske «Kalloepers»/ «Kalskoepers». Nummer 4 er en historisk adresse i København og viser til et av husene i «Skipperboder» på Bremerholm eller Holmen, som ble oppført av Christian 4 for flåtens offiserer i 1617. Holmen var Danmarks flåtebastion. «Nummer 4» peker rett i fleisen på flåtebyggeren selv, den overtroiske Christian 4, som tente heksebålene på Vardøhus.

«Skipper Adrian fra Vlie» kan forkortes slik: «Adrian fra Vlie». «Vlie» er «Vlieland», en av De vestfrisiske øyer. Dette sikter trolig til ovennevnte hollandske billedhugger Adriaen de Vries (1545–1626), «Adrian friseren». Neptunfontenen forestiller Christian 4 som havguden Neptun, fontenegruppens sentral- og toppfigur. Fontenen består av 16 bronseskulpturer, og symbolikken er ikke til å ta feil av. Bestillingsverket er uttrykk for kongens ønske om å hylle sin egen innsats i Kalmarkrigen; han er nå Østersjøens hersker. I tillegg bestilte Christian flere malte triumfatorportretter av hollandske mestere, blant annet Pieter Isaacsz. I tiden rett etter Kalmarkrigen var danskekongen en magnet for hollandske billedkunstnere.

«Kalloepers» fra førsteutgaven kan tolkes som Jespers forvrengning av de senere utgavenes «Kalskoepers», hollandsk for «kalveprangere»; å «prange» betyr å drive byttehandel eller kjøpslå. Ordet er ikke umiddelbart forståelig. Det kan være bevisst fra Holbergs side, idet han ønsker å dekke til betydningen. Ordet er gjerne blitt forandret i Holberg-utgaver etter forfatterens død (jfr. Kommentarer i LHS). Et nærstående ord er «studeprang» om «studehandel» (ODS). Okser var riktig nok en vare det ble handlet med, men «stutehandlere», hvorav den ene skal ha kommet helt fra Vlieland, sitter ikke og drikker i et vertshus i København. Dersom hollenderne trengte kveg, drog de til Jylland.

Skipper Adrian fra Vlie (les Adriaen de Vries) og de andre hollandske skipperne eller sjøfolkene i Skipperboder Nummer 4 kan like fullt drive med kalvehandel- eller -prakking. Adriaen de Vries, tidens største billedhugger eller skulptør nord for Alpene, handlet med heroiske billedfremstillinger av fyrster, deriblant altså Christian 4, som han skulpterte som guden Neptun. Adriaen de Vries er også berømt for de glorifiserende portrettene av den tysk-romerske keiser Rudolf 2. Det åpner for at kalveprakkerne handler med gullkalver; selger idealiserte utskårne bilder eller lignelser som de selv eller andre hollandske billedmestere har laget. Bildene eller lignelsene fører til tilbedelse. På 1600- og 1700-tallet lærte den danske kirke at kongen var en gud på jorden, så forherligende billedkunst kunne med full rett kalles gullkalver.

Den mest prangende «gullkalven» i København var utvilsomt Abraham-César Lamoureux’ statue av Christian 5 (ca. 1688). Etter avslutningen av Skånske krig i 1679 besluttet kongen å reise en rytterstatue av seg selv på Københavns nye torv til minne om sine angivelige militære bragder. Abraham-César Lamoureux’ statue av rytterkongen minner granngivelig om guden Mars. Avstanden mellom en romersk imperatorfigur, som er forelegg, og en skulptur av den romerske krigsguden, er ikke særlig stor. Statuen ble støpt i bly, formodentlig på grunn av kobbermangel, og siden gullforgylt. Hesten gav etter under den kongelige rytter på grunn av støpegodset, og man måtte stadig foreta utbedringer. Jeg kommer tilbake til Hesten som den het på folkemunne, vi kunne si Gullhesten, under omtalen av fogd Woldemar til hest foran kampen mot Paars og drabanter. Et sakralt aspekt er også tydelig i flere av bildene av Christian etter tapet i Keiserkrigen og oppdagelsen av Kirsten Munks utroskap. Kongen gikk på denne tiden inn i en depressiv periode, hvor identifiseringen med den lidende Kristus ble stadig sterkere.

Christian 4 handlet hovedsakelig kunst med Nord-Europas store billedmestere, hollenderne, og flere fikk ansettelse hos kongen. Dette skyldtes muligens Christians sterke antikatolske innstilling, som han hadde arvet fra faren, Frederik 2. De søreuropeiske malerne, for eksempel italienerne, hadde sterke bånd til Den katolske kirke. Dette var riktignok ikke til hinder for at han kjøpte flamsk kunst. Jeg tolker de hollandske kalveprakkerne som forhandlere av billedkunst, som de dels selv har skapt, deriblant kongelige seierherreportretter. Kunden er Nummer 4s byggherre, Christian 4, som bestilte heroiserende bilder av seg selv etter Kalmar bys og slotts erobring og andre seire i Kalmarkrigen. Det antas at Pieter Isaacsz’ triumfatorportrett av kongen er fra 1612, etter erobringen av Kalmar og før krigens avslutning.

Tre år etter Kalmarkrigen, i 1616, bestilte Christian en serie veggtapeter av Karel van Mander 2, et vita Christiani, som skulle vise høydepunkter fra kongens liv. To tapeter forestilte den storslåtte kroningen, mens i alt 16 tapeter viste scener fra Kalmarkrigen. Skildring av aktuelle krigsscener var helt nytt innenfor billedvevningen. Gunner Lind skriver i «Christian 4.s tapeter i Riddersalen» (Christian 4. og Frederiksborg): «Kongens sande storhed var hans storhed i krig, fortalte tapetserien.» Lind skriver videre at kunstneren, altså hollenderen, skulle løfte «de samtidige begivenheter op til det heroiske niveau, der passede sig for en ædel genre, fremstillet i stort format og anbragt på den mest fremtredende plads i kongeriget».

Christian 4 handlet ofte flere hollandske malerier på en gang av kunstagenter, som ikke selv hadde malt bildene. Enkelte ganger opptrådte kunstneren også selv som kunstagent. Den mest kjente maler og kunstagent er Peter Paul Rubens (1577–1640), som riktignok ikke handlet med danskekongen. I tillegg til diplomatiske oppdrag brakte Rubens også etterretninger, skjult inne i sammenrullede malerier. Kunstnere og kunstagenter reiste i skytteltrafikk mellom europeiske fyrster og annen øvrighet. De hadde direkte kontakt med den som bestilte portrett av seg selv eller annen billedkunst, og det var lønnsomt å selge innsideopplysninger til andre hoff.

Christian 4 visste at det var spioner ved hoffet, men ikke hvem det var. I ettertid har man fått visshet for at Pieter Isaacsz, den sannsynlige skaper av forelegget for «Manden» på Corona danica (jfr. forrige innlegg), som var av hollandsk herkomst, sendte etterretninger fra det danske hoff til Axel Oxenstierna, Sveriges rikskansler og Gustav 2 Adolfs fremste medarbeider. Det bringer oss tilbake til Jesper Oldfux’ replikk om «etterretningen» om Jacobs tilnavn.

«Hollænderen» har sine spioner ute overalt. Den bestemte entallsformen viser at det gjelder hollenderen som sådan. I forlengelsen kan man tenke på hollenderne som nasjon; Holland. Man får også det inntrykk at dette gjelder hollenderne til forskjell fra andre folk. Det som i særlig grad utmerket hollenderne og skaffet dem innpass «allevegne», var deres renommé som kongelige kontrafeiere. Det er spesielt virket som hoffkontrafeiere som er aktuelt i denne sammenheng; det var etterretning om fyrster og andre øvrighetspersoner som betalte seg.

Hollandske spioner har vært så tett innpå Jacob at de har oppdaget hans tilnavn, Tyboe. «von» har Jacob lagt til selv etter som han steg i gradene, ifølge tjeneren Peer. Adrian fra Vlie, som prater med de andre kalveprakkerne om siste «Brabands Beleyring», svor overfor Jesper at «Herren» ennå heter «den Brabandske Jacob» i hele Holland. Finnes noen mulighet for at Adrian ikke har sverget falsk?

Fortellingen om Jacobs ensomme kamp mot hollenderne på Brabants murer er i overteksten krigsmannens fantasi om å ha deltatt i Den brabantske krig. Når derimot kalveprakkerne snakker om Brabants beleiring, gjelder det ikke Den brabantske krig, men Jacobs soldaterskrøne om beleiring av en by. Åstedet for praten er altså en av Christian 4s Skipperboder, som var oppført for flåtens offiserer. Samme flåte deltok under Christian 4s beleiring av Kalmar by og festning i 1611. Det åpner for at «den Brabandske Krieg» undertekstlig sikter til den «brabantske» fremstilling av Kalmarkrigen, der spesielt Christians beleiring av Kalmar by og festning er viet stor oppmerksomhet. Både byen og festningen ble inntatt av danskekongen. Det skjedde for festningens del uten kamp, noe jeg kommer tilbake til.

De som skapte skrytebildet av Christian 4 som den tapre krigsmann og svenskenes skrekk, var de hollandske billedkunstnerne, deriblant Karel van Mander 2 med de storslåtte billetapetene, Pieter Isaacsz med seierherrekontrafeiene og Adriaen de Vries med kong Neptun. Enkelte hollandske billedmestere vet man spionerte når de arbeidet ved hoffet, slik Pieter Isaacsz er et eksempel på. «Alle» i Holland visste at Christian 4s heroiske beleiring av Kalmar by og festning var en skrøne, fordi det var hollandske mestere som, på kongens bestilling, stod bak den forherligende fremstillingen.

Danskekongen hadde tønner med gull etter Freden i Knärød, der Sverige ble idømt en stor krigsskadeerstatning, dels i form av løsepenger for Älvsborg festning. Christian 4 betalte rikelig for hollendernes skryt, som kvitterer med å spionere på ham. Dette er parallelt til Jesper, som nyter «Smautzer» og andre foræringer hos henholdsvis Jacob von Tyboe og rivalen Tychonius, og som flatterer dem på det groveste. Samtidig spionerer Jesper på begge to for å bringe etterretning til Leonard, Lucilias beiler, som han også forventer belønning av.

Brabant er ikke først og fremst kjent for kampene under Den brabantske krig, men for den brabantske tekstiltradisjon. Med stor faglig dyktighet ble ull, lin, silke og bomull forvandlet til klede, linnet, andre stoffer, og kniplinger. Ingenting overgikk de brabantske billedtapeter. Riktignok gikk det et belte med billedveverier over hele sør-Nederland og nord-Frankrike, men Brussel, «hovedstaden» i Brabant, var billedvevningens mekka.

Helt fra tidlig middelalder ble det produsert mindre, grovere billedtepper rundt om i Europa. Fra begynnelsen av 1300-tallet kunne veverier i sørnederlandske og nordfranske byer levere store tapeter av høy kvalitet. Dette skyldtes dels de dyktige veverne og farverne fra områdets kledesindustri. De lokale laugene støttet den lovende industrien, og den lokale elite bestilte. Fra midten av 1400-tallet fantes det en rekke billedtapetveverier i byer som Arras, Tournai, Lille og Brussel, som eksporterte tepper til hele Europa. I løpet av siste fjerdedel av 1400-tallet seilte Brussel frem som senter for den holllandske produksjonen av høykvalitets billedvev. Byens vevere foredlet og perfeksjonerte teknikken for best mulig å etterligne kartongmalerens penselstrøk. Fremgangen fortsatte inn på 1500-tallet. I 1515 bestilte pave Leo 10 ti billedtepper i Brussel, «Apostlenes gjerninger»; kartongene var malt av Rafael. De brabantske veverne og kartongmalerne var uovertrufne i sitt fag, og i andre fjerdedel av 1500-tallet mottok de en rekke bestillinger fra den europeiske elite.

Midt under billedvevningens blomstringstid i Det sørlige Nederland begynte forfølgelsen av protestantene, og flere av de dyktige håndverkerne flyktet. Forfølgelsen hardnet til under erkekatolikken Filip 2, som i 1568 sendte hertugen av Alba inn i Nederland med ordre om å utrydde alle kjettere. En stor mengde av håndverkerne som utgjorde den brabantske og flamske billedvevkompetanse, strømmet nordover. Det betyr at tyngdepunktet for billedvevproduksjonen forflyttet seg fra De sørlige til De nordlige Nederlandene. Det var like fullt den brabantske og flamske kompetansen håndverkerne bygget på, selv om de nå arbeidet utenfor det tradisjonelle billedvevbeltet. Karel van Mander 2 hadde verksted i Delft. Faren, den kjente maleren og kunstteoretikeren Karel van Mander 1 (1548–1606) var flamsk, men hadde etablert seg i republikken i den senere del av livet. I 1684 betalte Christian 5 reisepenger til tapetmesteren Berent van der Eichen, som skulle hente svenner i Brabant til billedteppene med motiv fra kongens seire i Skånske krig. van der Eichen hadde trolig flamsk bakgrunn.

Samlet peker tekstlige detaljer i Jacob von Tyboe mot en tolkning der «den Brabandske Jacob» sikter til Christian 4, slik han er fremstilt på de «brabantske» billedtapetene. Det finnes flere detaljer som kan underbygge denne tolkningen; enkelte er omtalt i Hollandske oppdagelser- Holbergs og Ibsens satiriske skrifter. «Brabands Beleyring» sikter trolig til tapeter med motiv fra Kalmars erobring. Fem av tapetene handler om striden om Kalmar, deriblant erobringen av byen og slottets overgivelse. Uttrykket kan også bringe tanken på tapetene som forestiller beleiring og erobring av Älvsborg og inntagelse av festningen. Frederiksborgtapetene gikk tapt under den store slottsbrannen i 1859, og det er vanskelig å skaffe seg full oversikt. Jeg er usikker på om det finnes skisser til alle 16 tapeter. Tapetene fikk et visst ry i samtiden, og i Ludvig 14s Frankrike ble denne typen billedvev populært. Svenskene derimot ble så provosert over den danske fremstillingen av krigens gang at de fikk innført i Roskildefreden av 26. februar 1658 at tapetene skulle ødelegges. Danskene klarte likevel å redde tapetene unna svenskene da disse inntok Frederiksborg senere samme år.  

Den brabantske/flamske billedvevtradisjon går tilbake til middelalderen og har sin opprinnelse i husflid; spinning, farving og veving i hjemmet. En detalj i Henrik Ibsens Hedda Gabler (1890) har ansporet meg til å følge et tekstilspor i Jacob von Tyboe, noe som har ført til ovenstående tolkning av «den Brabandske Jacob». Historikeren Jørgen Tesman er i ferd med å skrive en bok, som skal handle om «den brabantske husflid i middelalderen». Kniplinger, som var typisk «brabantsk» husflid, kan det ikke være, for kniplingkunsten er ikke eldre enn renessansen. Tanken faller på de berømte brabantske billedtapetene. Jørgens far, som også var historiker, heter Jochum; «Tesman» er et tysk slektsnavn. Et viktig kildeskrift for Hans Mikkelsens epos om Peder Paars er den fiktive Historia sui Temporis (Hans samtids historie), som er skrevet av «Tydske Jochum». Detaljen inngår i en større sammenheng som peker mot Christian 4 (jfr. Hollandske oppdagelser).

I Kjærlighedens Komedie (1862) sammenlignes dikteren Falk med «han i Brabantstriden», og det er åpenbart Jacob von Tyboe det siktes til. Utover disse to referansene nevner Ibsen Brabant kun én gang til; det gjelder legen Mester Sigard fra Brabant i Kongs-Emnerne, som er en historisk person. På bakgrunn av min tolkning av «den Brabandske Jacob» som en henspilling på fremstillingen av Christian 4 på de «brabantske» billedtapetene, kan det opprettes en sammenheng mellom «han i Brabantstriden» og «den brabantske husflid i middelalderen». Vi skal se bort fra at Tesman muligens studerer de historiske røttene til den brabantske billedvev. Det er usikkert hvor detaljert kunnskap Ibsen har hatt om den brabantske husflid i middelalderen. Jeg oppfatter det slik at større billedtapeter ble fremstilt i verkstedet til en tapetmester med flere svenner og kanskje drenger under seg, og at dette var praksis også i den senere del av middelalderen. Verkstedet var ganske sikkert i tapetmesterens gård, som også omfattet en boligdel. På dette nivået er det ikke snakk om husflid i vanlig forstand. Vi skal fokusere på de «brabantske» billedtapetene til Karel van Mander 2. Det er for øvrig sannsynlig at Ibsen med pastor Manders i Gengangere (1881) sikter til Karel van Mander 2 og 3, som henholdsvis leverte billedtapeter og portretter til Christian 4 (jfr. Hollandske oppdagelser, s. 509–510).

16 av de 18 store Frederiksborgtapetene forestiller strid på en heroiserende måte. Falk, som bor i en paviljong i fru Halms have, har gått til krig mot inventaret, deriblant noen «malede gardiner», rullegardiner med påmalt motiv, i et voldsomt opprør. Gardinene kan sikte til de «brabantske» billedtapetene. Det var under Falks kamp med «det gandske Thevandsbord» Guldstad mente han opptrådte som «han i Brabantstriden». Det er i begge tilfeller snakk om kamper der den stridende er komisk fremstilt, i Falks tilfelle gjelder det kamp mot møbler, malte gardiner og fredsommelige Christiania-borgere. I sin «Thevandstale» utpeker Falk teen til kjærlighetens blomst. Den skal fraktes over havet, slik at det ikke må svares toll til «Russen og Kosakkerne». Dette er et ekko fra de merkantilistiske ideer som lå bak Christian 4s etablering av Dansk ostindiske kompani. Et kompani som «gjør det i Hollandsk Last», er omtalt i komedien (jfr. Hollandske oppdagelser). Kjærlighedens Komedie er dét av Ibsens skuespill som bærer tydeligst preg av forfatterens deltagelse i den litterære kretsen Det Lærde Holland.   

Det finnes enda et hollandsk billedmotiv i Jacob von Tyboe, som kan understøtte min tolkning av «den Brabandske Jacob». I tredje akt ankommer Jacob huset til sitt hjertes utkårede, Lucilia, i portechaise, der han påtreffer rivalen Stygotius. Jacob trekker sin kårde, og kvinnene som er til stede, skriker opp. Den store krigsmann stikker da kården tilbake i skjeden og sier at han hadde i sinne å ta av dage et halvt snes «Cavaliers», men så snart han fikk se jomfru Lucilia, stiltes hans vrede. Synet av henne gjør at han ikke lenger er «den u-overvindelige Heldt og den Løve-hiertede Von Tyboe meer», som han var for et øyeblikk siden. Krigsmannen legger sin kårde for Lucilias føtter og overgir seg på nåde og unåde idet han utbryter (min kursivering):

«Om Kongen af Holland skulde see mig i den Positur, vilde han sige: Wo ist seiner forrige Corrasie, seiner alten Herculiansken Bravour? Wohlgebohrner Hr. Tyboe! Men jeg vilde svare: Herculus, som undertvang de 5 Parter af Verden, maatte jo lade sig coujonere af en Dalila. Naar Venus siger til sin Søn Cupidus: Stellet euer Gewehr zur Ladung! maa de største Kiemper skielve. Naar hun siger: öffnet die Pfanne! slaget an! gibt Feuer! maa de største Kiemper give sig.»

Ut fra den tidligere beskrivelse av Jacob von Tyboes krigsdeltagelse vil man tenke at kongen av Holland har sett krigsmannen utfolde courage og herkuliansk bravur under kamper mot hollendere, for eksempel på vollen ved Brabant. En slik oppfatning legger da også Holberg opp til. Men en av von Tyboes senere replikker der kongen av Holland igjen omtales, rokker ved denne oppfatningen. «Kongen af Holland» nevnes kun disse to gangene. Det kan tyde på at det er en sammenheng mellom de to tilfellene.

I Femte akt, Scene 8 inspiserer Jacob sine tropper – tjeneren Peer, Jesper Oldfux og fire soldater – før et angrep på magister Stygotius. Jacob prøver å samle mot ved hjelp av en stigende flom av selvskryt, godt assistert av Jesper.

«TYBOE. Du kand siige dem, at jeg er bekiendt for min Tapperhed over heele Holland.

JESPER. Jeg vil legge Engeland til.

TYBOE. Du kandst siige dem, at jeg har omgaaeds med Førster og Generaler udenlands.

JESPER. Jeg vil legge Konger til.

TYBOE. Du kandst siige, at Kongen af Holland har foræret mig sit Portrait.

JESPER. Jeg vil siige: Keyseren og Paven har giort det samme.»

I denne replikkvekslingen plasseres Tyboe inn i en kongelig sammenheng på et europeisk stormaktsnivå, omtrent der Christian 4 befant seg i sine velmaktsdager, da han foretok reiser til utlandet og omgikkes fyrster og generaler. Christians besøk hos kongen av England og Skottland, Jakob 1 (6) er legendarisk. Sjelden har en nordisk konge reist mer fyrstelig og blitt mottatt med større prakt enn da Christian besøkte sin svoger Jakob i 1606.

Det fremtrer som sannsynlig, innenfor komediens fiktive kontekst, at Jacob har sendt sitt eget portrett til den hollandske kongen som gjengave for dennes foræring. Det stemmer med datidens praksis blant fyrster; man utvekslet portretter. Om det var kongen av Holland eller von Tyboe som sendte portrettet sitt først, vet vi ikke, men det betyr ikke noe i denne sammenheng. Tolkningen gir et svar på hvor kongen av Holland har sett von Tyboe fremtre med courasie og herkuliansk bravur: på selvsamme portrett som kongen av Holland har fått i foræring av den stortalende soldat.

Tanken faller på Pieter Isaacsz’ triumfatorportrett, som trolig er malt etter erobringen av Kalmar by og festning. Christian står seiersikker foran et bord med krone, scepter og en gedigen hjelm med plumasje. Han er iført silkeantrekk under brystharnisket og feltherreskjerf; den ene hånden holder om sverdskjeftet, den andre om feltherrestaven. Det er et typisk arrangert fyrstelig seierherreportrett. Utveksling av portretter mellom fyrster var altså vanlig, men det som er spesielt her, er at Holland ikke har hatt noen konge før Nederland ble et monarki i 1815; Belgia fulgte etter i 1831. På Holbergs tid var en hollandsk konge en vits. At Jacob von Tyboe har fått et portrett av kongen av Holland, er like umulig som at han har deltatt under Brabants beleiring. Det åpner for at hans forestilling om kongen av Hollands portfrett, og samme konges oppfatning av Tyboe som herkuliansk helt er en sammenblanding; dette handler ikke om portrettet til kongen av Holland, men om hollandske kongeportretter, muligens ett spesielt, Pieter Isaacsz’ portrett av Christian 4.

For å gjøre inntrykk på Lucilia har Tyboe latt seg frakte til huset hennes i en portechaise (bærestol med vinduer og kalesje). Det var et fremkomstmiddel som ble brukt av fornemme personer, og som forfatteren hadde lite til overs for og. En portechaise egner seg dårlig for en krigsmann som spiller på sin styrke og tapperhet i strid.

«Von Tyboe i en Portechaise. Personerne i den forrige Scene. Medens han harcellerer i Gangen, sætter de Stoler til rette.

TYBOE. Halt hal ‒ t hal ‒ t.

Fløyter i en Piibe.

Peiter, Frantz, Jochum, Christoff, Jurgen, Niclas, Henrich!

Fløyter igien. Wo seyd ihr Carnalien? Skal jeg holde 6 til 8te Tienere, og dog ingen Opvartning have? Man maa 5 a 6 af de Karle engang hangen lassen, før bliver de ikke gode.

Springer udaf Portechaisen og fløyter igien. Christoff!

CHRISTOFF. Wohlgebohrner Herr!

TYBOE. Hvor ere I Hunde henne alle 8te?»

Den første som lot seg bære rundt i København, var Christian 4, Kalmarkrigens seierherre, på sine eldre dager. Kongen omtaler selv nyvinningen i et brev til Corfitz Ulfeldt: «Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi». Han ber Ulfeldt om å skaffe «8 tyst-øldrager op her y Byen» som skal gis klær og månedlig lønn. (1)

Den utstrakte bruken av tysk i denne scenen kan sikte til at Christian 4 brukte tyske leiesoldater, ettersom Danmark manglet en organisert hær under størstedelen av regimet. Tysk var militært kommandospråk i Danmark.

Etter Jespers uttalelse «Skam faae Hollænderen, Hand hafver sine Spioner ude alle vegne» følger denne: «Herren er kiendt af alle, skiønt Herren kiender kun faa.» Overtekstlig kan setningen tolkes slik at ryktet om etternavnet, òg narraktigheten, til Jacob har spredd seg via spionene, slik at «alle» kjenner ham, det vil si av omtale. Men sammenhengen åpner for en undertekstlig lesning avsetningen: Alle kjenner den stortalende soldat, fordi de har sett bilde av ham – skapt nettopp av hollandske mestere/spioner. Tolkningen får sin støtte i en jevnføring med Christian 4s historie. Det var ikke bare kongen og hoffet som kunne studere de hollandske vitnesbyrdene om Christians store seiervinning i Kalmar, feltherregeni og mandige kontrafei. Flere av portrettmalerier ble altså sendt som foræring til utenlandske fyrstehus, andre ble stilt opp for anledningen når kongens gesandter holdt audiens, en praksis Christian 4 innførte. Dermed blir kretsen av dem som har sett kongen betraktelig utvidet. Videre var det trolig adgang for publikum til å komme inn på Frederiksborg slott, der både Karel van Mander IIs billedtapeter og flere portretter av Christian 4 var opphengt. Gunner Lind skriver i «Christian 4.s tapeter i Riddersalen» (jfr. forrige innlegg) at man sannsynligvis planla å publisere trykk av Frederiksborgtapetene med forklarende tekst til de enkelte tapetene. Hvorvidt dette ble realisert, er ikke kjent. I Christians tilfelle stoppet det ikke med utsendelse og fremvisning av originalmalerier. Kongen sørget for at det ble produsert kobberstikk i store kvanta etter de hollandske portrettene, og disse fikk stor spredning, også til vanlige mennesker. Det fantes ingen dansk konge hvis kontrafei var bedre kjent enn Christian 4s. Å si at kongen var kjent av alle, men at han selv kjente få, er ren konstatering av fakta. Og hvem hadde til syvende og sist «skylden» for dette? De hollandske billedmestere, hvorav i det minste én spionerte på kongen. Men den aller viktigste måten kongens kontrafei ble spredt på, selve hovedårsaken til at Christian 4 var «kiendt af alle», var rulleringen av mynter med kongens portrett. Det gjelder for eksempel Corona danica, der portrettet høyst sannsynlig er kopiert etter nettopp den hollandske spionen Isaacsz’ berømte seierherreportrett etter erobringen av Kalmar.

I de historiske verkene siterer Holberg flere ganger fremmede skribenter som berømmer Christian 4 for hans uovervinnelige courage. Dette er tema i neste innlegg, samtidig skal forfatterens omtale av Kalmars beleiring presenteres.

 

(1)          Brev til Corfitz Ulfeldt, gift med kongens datter, Leonora Christina, 5. september 1644, i Bricka, C.F./Fridericia, J.A (1885): Kong Christian den Fjerdes egenhændige breve 1589‒1648, København, s. 493.

 

Litteratur

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (2017)

https://www.metmuseum.org/toah/hd/taps/hd_taps.htm