BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", VIII

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

Den gang Danmarksriket var en skrekk for sine naboer

I Noahs, Abrahams og Davids tilfelle spiller sønnene en eksplisitt rolle i paktsinngåelsen. Hovedtittelbladets henvisning til gamle kong David, kongesalveren Samuel, unge Josjia – samt «barnet Sjafan» og eventuelt harpekjeruben – peker mot en gammel lov om arveriket, som er blitt glemt. De gamle middelalderkronene som bæres av «David» og «Josjia», representerer valgkongedømmet; den nye bøylekronen som «Samuel» løfter frem, representerer arveriket. Det var å forvente at den gamle kronetype og valgkongedømmet sikret Guds velsignelse, mens den nye, bøylekronen, og arveriket ikke behaget Gud. Men her støter vi an mot Oldenborgerdynastiets selvforståelse, der arveriket er den gamle opprinnelige regjeringsform og valgriket den nye.

En slik oppfatning kommer tydelig frem hos Frederik 2. Heiberg skriver at Kong Salomons hyldning gav en bibelsk begrunnelse for arvekongedømmet, som i århundreder hadde vært de danske kongers politiske hovedmål, men som ennå ikke var formelt realisert. Nettopp på den tiden da sønnen Christian skulle hylles, dukket de to jødekongene, David og Salomo, opp på Kronborg, idet slottskirken fikk en særlig inngangsportal flankert av statuer av far og sønn. Anbrakt på denne måten symboliserte statuene at kongemakten er guddommelig og arvelig.

Portalen til Kronborg slottskirke med statuene av David med harpen og Salomo; over Moses med lovtavlene.

Hovedtittelbladet kan oppfattes som en bibelsk begrunnelse for gjeninnføring av arveriket, som oldenborgerne mente var det opprinnelige regime i deres ætt, idet man alltid hadde bestrebet seg på å finne en ny konge blant sønnene til den gamle. I fortalen til Danske lov (1683) omtales hvordan «den gamle Arverettighed i voris Kongelig Huus og Familie igien (ble) indført» i 1660. Dette er en partisk oppfatning av historien.

I middelalderen ble kongene med få unntak valgt på tinget og hyllet; arveforhold kunne spille inn, men var ikke bestemmende for valget. Fra slutten av 1200-tallet er det tale om et riksråd, som både skulle kontrollere og tjene kongen. I 1282 ble Erik Klipping tvunget til å signere Danmarks første håndfestning. Håndfestningen, som ble en valghåndfestning, var en skriftlig avtale den kommende konge måtte signere for å bli valgt og riksrådets maktmiddel overfor kongen. Christian 4 skulle bli en dyr konge for Danmarksriket, og etter hans død ønsket riksrådet mer kontroll med kongen. Frederik 3 måtte underskrive historiens strengeste håndfestning for å bli valgt. Dersom arverett ble innført og kongevalget forsvant, ville håndfestningen forsvinne. Oldenborgernes sterke interesse for «gjeninnføring» av arveriket skyldes høyst sannsynlig ønsket om en ubeskåret kongsmakt.

Ludvig Holberg forsvarer i «Regieringen», Dannemarks og Norges Beskrivelse, innføringen av eneveldet i 1660 og skriver blant annet følgende (min kursivering):

 

«Alle saae derfor da hvor højligen det var fornødent at restituere Hans Maj. den souveraine magt, som hans Forfædre udi gamle tide havde haft, og under hvis regiering Dannemark havde saa meget floreret og været en skræk for alle sine naboer […]»

 

Forfatteren postulerer her at den suverene makt er en gammel rettighet som den danske kongen har hatt, parallelt til arverettigheten. Det kan tolkes slik at historikeren sammenstiller de to rettighetene; dersom kongen har arverettighet, har han samtidig suveren makt, fordi valghåndfestningen bortfaller. Videre bør man merke seg påstanden om at den suverene makt er en gammel rettighet, som må restitueres. Det bringer tanken på hovedtittelbladets «Josjia» som representerer restitueringen av den gamle lov; den forjettende bøylekronen med globe og kors som «Samuel» løfter frem, er lukket rundt hodet til arvekongen som bare styrer under Gud.

Det er sannsynlig at Holberg gir uttrykk for den offisielle oppfatning om innførelsen av eneveldet, der loven om arverike og kongens suverene makt er gjeninnførelse av en gammel lov. Forfatteren formidler ikke her sin egen mening. Passasjen er klart panegyrisk i skildringen av Frederik 3; i essayistikken advarer Holberg mot panegyriske fyrstehistorier:

 

 «den Høylovlige Konge Fridericus III. hvilken ved sin aarvaagenhed og store bestandighed næst GUd alleene opholdt dette Rige, da alting vaklede, og det heele land syntes at ville blive fienden til rov og bytte […]»

 

Forfatteren sikter til danskenes prekære situasjon under Karl-Gustav-krigene (1657-58; 1658-60). Historikeren var fullt klar over at Frederik 3 ikke var uten ansvar for den overhengende trussel mot riket; danskekongen hadde nemlig tatt sjansen på å erklære Karl Gustav krig da denne var opptatt i Polen. Svenskekongen reagerte lynraskt, snudde hæren og marsjerte inn i Danmark; isen hadde dessuten lagt seg på Beltene, og plutselig stod svenskene utenfor København.

Tilsynelatende er Holberg i denne passasjen en glødende talsmann for et mektig Danmarksrike som kaster seg ut i erobringstokter i øst og vest og terroriserer naboene. Dette synet står i sterk kontrast til den moralske opplysningsmann vi møter i essayistikken og i fiksjonsverker som Peder Paars, en harselas med klassisk og hjemlig heltedyrkelse, og Niels Klim, Den underjordiske rejse, der hovedpersonen ender som et vrengebilde av en maktkåt suveren keiser, konge, storhertug etc. At passasjen har en undertekst som motsier en aggressiv patriotisme, kan antydes av følgende linjer (min kursivering):

 

«hvor højlig saadant (innførelse av enevoldsmakt) var fornødent herudi riget bevidner noksom den slette tilstand Dannemark var udi for souverainiteten, da Riget maatte udstaa saadane haarde stød, og ligesom trædes under fødder af sine naboer […]»

 

«Trås under føtter» har en bibelsk klang og brukes gjerne om noe fiendtlig som skal bekjempes. Ureksemplet er Guds forbannelse av slangen, hvis avkom, nærmere bestemt dets hode, skal trås under føtter av Evas avkom. Dersom man ser saken fra naboenes side, noe Holberg gjør få linjer lenger ned, er det fullt forståelig at naboene ønsker å trå danmarksriket under føtter (min kursivering).

 

«[…] og under hvis (de gamle suverene kongenes) regiering Dannemark havde saa meget floreret og været en skræk for alle sine naboer […]»

Fra den episke Valdemarstiden; Valdemar den store og bisp Absalon har inntatt vendernes hovedstad Arkona og trumfer igjennom den kristne tro (Laurits Tuxen). 

 

I «Om Regieringen» møter vi en krigersk holdning som står i sterk kontrast til den man ellers finner hos Holberg. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i Peder Paars – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, gjerne Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de danske konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet, spesielt fra Kalmarkrigen – handlingen begynner "tre Aar for Calmar-Krig" – og til slutningen av Store nordiske krig i 1719, da Holberg gir seg i kast med sitt komiske helteepos. I Niels Klim skildres underjordens idealstat Potu som et fredsommelig sted, der det ikke finnes dødsstraff, bare unntaksvis for prosjektmakere.

Holberg har en grunnleggende kristen humanistisk overbevisning, med vektlegging av det gammeltestamentlige synds- og fordervelighetsbegrep. Mennesket skal utvise moderasjon i levevis, tøyle sitt begjær etter storhet og andre verdslige goder, innse sin litenhet under himmelen, betenke hvor kort tid som er dem tilmålt på jorden og vende tanken mot det hinsidige. Store riker faller, likesom tårnet i Babel; dette vet historikeren Holberg.

I «Om Handelen» er et annet eksempel som viser hvordan Holberg underminerer den regimetro teksten i Dannemarks og Norges Beskrivelse. Her gir forfatteren først sin entusiastiske tilslutning til den merkantilistiske tesen om at høyt forbruk av hjemlig produserte luksusartikler er gunstig for landet. Merkantilismen var rettesnor for øvrighetens økonomiske politikk, fra Christian 4 til kongene i Holbergs samtid. En underliggende årsak var muligheten for innkreving av avgifter på varer og tjenester, som kunne sluses inn i kongens militære budsjett. Hvor kommer så pengene til et slikt luksusforbruk fra, ifølge Holberg? En rik gnier som lider av forstoppelse.  

 

«Thi, naar et land er frugtbart paa konste og handverke, og det haver en hurtig og arbeidsom almue, da er en rig gnier ligesaa skadelig udi en stad, som obstruction i et menneskes legeme; Thi, saa snart der kommer hull paa gnieren, aabnes ligesom aarene paa den syge stad, og blodet, som er de skimlede penge, begynder at circulere og vederqvæge fattige folk ved at skaffe dem arbeid og næring.»

 

Moderne norsk:

 

For når et land har høy ekspertise på fremstilling av finere varer (eksempelvis kniplinger, silke, billedtepper, malerier, møbler, smykker) og har en rask og arbeidsom allmue, vil en rik gnier være like skadelig for en by som forstoppelse i en menneskekropp. For med en gang det kommer hull på gnieren, åpnes liksom årene på den syke byen, og blodet, som er de tilgrisede pengene, begynner å sirkulere og bli til glede for fattige folk ved å skaffe dem arbeid og inntekt.

    

Det vil kanskje vekke undring at jeg bringer inn Holbergs bekrivelse av oldenborgernes arverett og suverene makt i gjennomgangen av hovedtittelkobberet i Christian 4s Biblia. Bakgrunnen er at det var arbeidet med Paul Botten-Hansens Norske Mysterier (1851) som førte til oppdagelsen av dette fordekte bibelkobberet. Botten-Hansens ufullførte kunstnerroman har en rekke referanser til Holbergs forfatterskap, blant annet Niels Klim, Den underjordiske rejse, og tittelen har forelegg i et verk nevnt i en av Just Justesens noter i Peder Paars, den nyplatonske filosofen Jamblikos' Egyptiske mysterier. Etter at «Bøylekronens forjettelse» er ferdig, vurderer jeg å diskutere muligheten for at Holberg hentyder til Biblias tittelkobber i sine essay om narraktige bibelskilderier, «Epistel 236», og om kronens opprinnelse, «Epistel 94».

       

 

 

 

BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", VII

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

Når velsignelsen igjen strømmer over Danmarksriket

Den nederste frisens gamle «David» og «Samuel» leder til en forventning om at ynglingen med krone og scepter er identisk med Salomo, men boken foran ham utpeker altså figuren som «Josjia», som bistås av «Sjafan». På det ene siden dreier det seg om en gammel konge og en ung, fremtidig konge, på den andre refereres det til 2 Kong 23 og restaurasjonskongen Josjia.

Historisk har lovboken riktignok vært en bokrull, men den benevnes «bok» i bibeloversettelser. På bibelstikk er den enkelte ganger avbildet som bokrull, andre ganger som bok. I øverste frise er Moses og ypperstepresten Aron avbildet på hver sin side av en medaljong med den nyskapte verden før dyr og mennesker kom til. Moses støtter staven og de to lovtavlene med høyre hånd; med venstre viser han til en bok som ligger ved føttene hans. Aron er kledd i presteskrud og holder et røkelseskar; bak ham står paktens ark, der lovtavlene skal oppbevares. 

På slutten av Femte Mosebok fortelles det om Gud som atter talte til Moses om lovene, og Gud avsluttet med å pålegge Moses å skrive ned det han hadde sagt. Etter at profeten hadde utført befalingen, sa han til prestene (kap. 31):

 

«Ta denne lovboken og legg den ned ved siden av paktkisten til Herren deres Gud. Der skal den ligge som et vitne mot deg. 27 For jeg vet at du er trassig og stivnakket. Allerede nå mens jeg lever blant dere, har dere vist trass mot Herren. Hvor mye mer når jeg er død! 28 Kall nå sammen alle de eldste i stammene deres og tilsynsmennene, så vil jeg la dem høre disse ordene og ta himmel og jord til vitne mot dem. 29 For jeg vet at når jeg er død, kommer dere til å handle ille og bøye av fra den veien jeg har påbudt dere å gå. I dager som kommer, skal ulykken ramme dere fordi dere gjør det som er ondt i Herrens øyne og gjør ham rasende med handlingene deres.»

 

Det er vanlig å oppfatte boken tittelkobberets Moses peker på som Bibelen, men det er en mulighet for at profeten peker på lovboken, hvor han hadde skrevet ned alle de bud og formaninger Gud hadde gitt israelittene til evig erindring; boken som skulle legges utenfor Paktens ark, men som ble rotet bort og glemt. Nettopp denne boken er det «Sjafan» leser fra/om i nederste frise. Det finnes ingen åpenbar bibeltekstlig grunn til at israelittenes leder skulle peke på Bibelen, som i tillegg til Mosebøkene inneholder en rekke tekster fra tiden etter profetens død og Det nye testamente. Det er mer sannsynlig at Moses viser til lovboken, som skulle ligge synlig utenfor Paktkisten som en påminnelse om Guds pakt med israelittene. Dersom tolkningen er riktig, gir det ekstra vekt til nederste rads lesning eller opplesning av 2 Kong 23 og pakts- og den gamle lov-motivet.

     

I 2 Kong 23 fortelles det om kong Josjia, som fikk opplest den gjenfunne lovboken og innså at Israels ulykker skyldtes Guds vrede over landets frafall. Deretter bød han folket følge lovbokens bud og formaninger. Tittelbladets «David», skalkeskjul for Christian 4, gir inntrykk av å være nedtynget, og det er naturlig å se en parallell mellom Israels ulykker og Danmarks. Ut fra en slik tolkning vil den trengselstid landet opplevde under og etter Keiserkrigen forklares som Guds straff.   

Etter Christian 4s ynkelige nederlag ved Lutter am Barenberg 17. august, 1626 ble det allerede måneden etter sendt ut en forordning om ukentlige botsgudstjenester hver fredag i kjøpstedene; på landet skulle det være bodsgudstjeneste første onsdag i måneden. I 1629 kom forordningen om «Kirckens Embede oc Møndighed mod ubodferdige sampt om atskillige Geistlighedens Forhold». Kongen hadde, mot riksrådets ønske, foretatt den fatale beslutning å gå inn i Trettiårskrigen, som tysk kretsoberst. Men de som endte i gapestokken, var folk som hadde bannet på gaten. Det syndige folket skulle gjøre bot for kongens tap; selv spilte Christian 4 rollen som Kristus som led for andres synder. Nederste billedrekke synes likevel å peke på noe mer grunnleggende enn danskenes løsunger, drukne svergen og slappe innstilling til bønn og kirkegang.  

Tapet i Keiserkrigen knuste kongens håp om en viktig posisjon i Det tysk-romerske rike, kanskje keisertronen. I 1629 måtte Christian underskrive Freden i Lübeck, som fastslo at han aldri mer måtte blande seg inn i Det tyske rikes anliggender. Samtidig måtte kongen gi avkall på de nordtyske stifter eller bispedømmer for seg og sønnene. Protestantismens seierssikre anfører var tvunget i kne; han følte seg isolert, omgitt av fiender. Oppdagelsen av Kirsten Munks utroskap med en av Christians egne offiserer, den såkalte Rhingreven, Otto Ludvig von Salm, var et stort personlig nederlag. Riksrådet hadde Christian 4 vært i stadig konflikt med fra regjeringens begynnelse, og dette toppet seg i tiden forut for Keiserkrigen.  

Christian 4 hadde falt fra triumfator til taperkonge. Det er mot denne bakgrunn tittelkobberet må forstås; en desillusjonert kong «David», Christian 4, skuer tilbake mot dynastiets bibelske opprinnelse og fremover mot dets muligheter under sønnen eller sønnene. Denne eller de må gjeninnføre den gamle lov om arvekongedømme, der bøylekronen er det synlige uttrykk kongens suverene makt.

Hypotesen om at frisen vektlegger et far-sønn-forhold kan understøttes av figurene som er fremstilt i billedpartiet rett over «Josjia» og «Sjafan». Her er Abraham avbildet med et sverd sammen med sønnen Isak, som bærer på ved til offerbålet. Herren hadde sluttet en pakt med Abraham; han skulle være Abrahams Gud og Abrahams etterkommere Guds folk; i ham skulle alle jordens slekter velsignes. Siden krevde Herren at Abraham skulle ofre Isak. Abraham underkastet seg Herrens vilje, men i siste liten opphevet Herren påbudet; i stedet skulle Abraham ofre en vær. Herren gjentar sin velsignelse etter at Abraham hadde vist at han ville ofre sin eneste sønn. Gud slutter en pakt med ett menneske, som fører til velsignelse for hans ætt og for folkene. Det er parallelt til Guds pakt med David eller David og sønnene som skal føre til velsignelse for Israel. 

Jeg har innledet gjennomgangen av tittelbladet med nederste rad, der hentydningen til bibelutgiverens egen agenda skinner igjennom, men bladet skal naturlig nok leses fra øverst mot nederst. Bodil Ejrnæs skriver at tittelbladets idé samler seg om Guds pakt, på syndens bakgrunn. Moses med lovens tavler, Aron med paktens ark, Noah, Abraham og Isak representerer alle Guds pakt. David og Josjia representerer særpakten mellom Jahve og kongen i det gamle Israel. Videre skriver Ejrnæs at tittelbladet ikke er en illustrasjon til hele bibelen som tittelen angir, men til den delen av Det gamle testamente som det står som innledning til, de historiske og poetiske skriftene.

 

«Den pagt, som således er en sammenfatning af indholdet af denne del af bibelen, bliver så med det nederste felts illustration forbillede for pagten mellem Gud og den danske konge.»

 

Ejrnæs lener seg i sitatet trolig til Bach-Nielsens tolkning, som hun i fotnote 22 (se også 23) omtaler som glimrende. Jeg deler Ejrnæs’ oppfatning om at Guds pakt med den danske konge er en sentral idé bak tittelkobberet, men har enkelte innvendinger mot deler av hennes argumentasjon. Jeg har alt vært inne på hennes gjengivelse av Bach-Nielsens teori om at «Samuel» både representerer riksrådet òg handler på vegne av Gud. Videre har jeg innvendinger mot Ejrnæs’ oppfatning av David og Josjia som representanter for særpakten mellom Jahve og kongen i det gamle Israel, idet jeg mener dette kun gjelder David. Fortellingene om Noah, Abraham, Moses og David viser at Gud inngår pakt med én person, som siden vil omfatte hele folket. Disse fire sentrale gammeltestamentlige personene er alle utvalgt av Gud. Derimot forteller ikke Bibelen at Gud sluttet en pakt med Josjia, eller at Josjia var utvalgt av Gud. Josjia gjeninnførte lovene og påbudene som var forutsetningen for Guds pakt med Moses, som skulle gjelde for israelittene, men Gud var så harm på folket at han unnlot å fornye pakten. Til Josjia så derimot Gud i nåde, 22:

 

«19 […] Fordi du flerret klærne dine og gråt for mitt ansikt, så har jeg nå også hørt, lyder ordet fra Herren. 20 Derfor vil jeg la deg komme til dine fedre. I fred skal du bli forent med dem i graven. Dine øyne skal slippe å se all den ulykken jeg fører over dette stedet.»

 

Det er sannsynlig at den tredje figuren i nederste billedrad snarere peker mot Josjia på grunn av det kongen er mest kjent for: restaurasjonen eller gjenopprettelsen av den gamle lov. «David» (Christian 4) virker tungsindig, noe som kan tyde på at Guds pakt med danskekongen ikke står ved lag. Det håp som unge «Josjia» uttrykker, knytter seg i så fall til en fremtidig gjenopprettelse av den gamle lov i Danmark, som vil medføre at Guds harme forsvinner og pakten med danskekongen gjenopprettes. Da vil velsignelsen igjen strømme over Danmarksriket.  

   

     

 

BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", VI

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

David, de jødiske kongers stamfar som samlet Israels tolv stammer under én konge, ble valgt av Gud og salvet av presten og profeten Samuel. David valgte siden selv sin sønn Salomo til å etterfølge seg som konge. David og Salomo er jødedommens og kristenhetens lysende kongemodeller og inntar en sentral plass i oldenborgerkongenes selvforståelse og ikonografi. Hverken David eller Salomo måtte underskrive en avtale diktert av andre maktinstanser i riket, men styrte eneveldig. Christian derimot ble valgt av Riksrådet, som siden måtte godkjenne valget av prins Christian til tronarving. Dansk kroningspraksis understreket at landet var et valgrike. Opprinnelig var det biskopen som både salvet og kronet kongen, men fra 1300-tallet overtok Riksrådet den fysiske kroningen. Det skjedde etter at kongen først hadde svoret en ed på overholdelsen av håndfestningen. Under Christian 4s kroning satte enkelte av riksrådene kronen på kongens hode etter at alle riksrådene først hadde berørt den. Håndfestningen inneholdt en rekke punkter kongen måtte undertegne for å bli valgt. Den inneholdt en presisering av stendenes rettigheter og utgjorde en begrensning av kongens makt. 

«David»s og «Josjia»s krone er en såkalt åpen krone, som var vanlig i middelalderen og som Christian 4 ble kronet med. Den hadde ofte tolv takker, som symboliserte Israels stammer; det gjaldt også Christians prektige krone. Man kan telle tolv takker på «David»s krone. Av takkene på «Josjia»s krone er bare syv synlige, muligens fordi Simon de Pas har slurvet med å angi takkene på baksiden av kronen, hvorav det bare finnes én. Da Jesper Brochmand innkalte kobberstikkeren og befalte ham å gjøre et «Frontispicium» til Bibelen med kongens kontrafei, fikk han beskjed om å gjøre seg mer flid enn tidligere (jfr. Bach-Nielsen). På kronen som «Samuel» holder frem for den unge «Josjia», er takkene derimot bøyd innover mot kroneringens midte, slik at kronen fremstår som lukket. I midten der takkene møtes, er gjerne påsatt en globe med et kors på toppen. Bøylekronen blir av enkelte tolket slik at makten er lukket rundt herskeren som alene styrer under Gud, motsatt den åpne som peker mot fordeling av makt på flere (jfr. Inge Adriansen, Nationale symboler i Det Danske Rige 1830–2000); det være seg representantene for Israels tolv stammer eller for Riksrådet. 

David spilte en viktig symbolsk rolle i legitimeringen av Christian 4 gudegitte majestet. Under dåpen ble Peder Jensen Hegelunds David og Goliath oppført, og til hyllingen i 1584 leverte Hieronymus Justesen Ranch Kong Salomons hyldning. Sistnevnte stykke handler om den gamle David, som lot sin sønn Salomo salve og hylle for å unngå opprør i landet. Heiberg skriver at stykket ganske sikkert er et bestillingsverk. Motivet peker fremover mot det jeg mener er grunnmotivet på Biblias hovedtittelblad: Gammel konge (David) vil etterfølges av ung arving eller sønn, som skal salves og krones. Her kan det tilføyes: med en lukket krone av en geistlig person, som kjenner Guds vilje. Riksrådet glimrer med sitt fravær.   

Carsten Bach-Nielsen er av en annen oppfatning. Ejrnæs refererer (Skriftsynet igjennem den danske bibels historie …, note 16) til Carsten Bach-Nielsen, som tolker «Samuel» som riksrådets representant, biskopen, som på Guds vegne overdrar makten til kongen (her «Josjia», den utvalgte prins Christian). Bach-Nielsens tolkning innebærer to autoriteter eller valginstanser, nemlig riksrådet, som de facto valgte og anerkjente kongen etter underskrivningen av håndfestningen, og Gud som utvelgelsen skjer på vegne av. Ved denne tolkningen blir det riksrådet som kjenner Guds vilje, mens «Samuel» / biskopen, det vil si Sjællands biskop, reduseres til en betjent.

Tolkningen står i kontrast til en tidligere passasje i kirkehistorikerens artikkel. Her påpeker han at tittelbladets midtakse, som begynner øverst med åpenbaringen av Guds navn i en sky, fortsetter gjennom tittelspeilet ned til Samuel. Rett under skyen er en trompet som bekjentgjør Jahves vilje, som «blåses» ned til Samuel, nærmere bestemt til prydelsen i profetens turban. Her splittes den i to og løper ut til bladet med «Psalterium Davidis» på den ene siden og bladet med «II REGUM CAP. XXIII» på den andre. Observasjonen er interessant; det er Herrens vilje som gjelder ifølge hovedtittelkobberet, og denne kan, i saken om Oldenborgerdynastiets vilkår, avleses i 2 Kong 23 og Sal. 

Som nevnt i innlegg V, er det et mål for min gjennomgang å identifisere hvilken salme det siktes til med «Psalterium Davidis» på kobberet. Hovedtittelbladet er nøye oppbygd, og den oppmerksomme leser ledes til å stille spørsmålet om hvilken salme "David" tenker på. Hvorfor er det er et nøyaktig angitt skriftsted på boken foran reformkongen og barnet, som har tatt riksskriverens plass, mens det på de oppslåtte sidene foran David kun står hvilken bok i Det gamle testamente det siktes til? Christian 4 hadde en forkjærlighet for kryptiske budskap, slik det fremgår av rebusinnskriftene på Rundetaarn og Kongesteinen i Frederiksborg slottshave (note), òg hovedtittelkobberet i Biblia.

BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", V

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

I 1631 er Christian 4 54 år og har neppe trodd at han snart ville dø og derfor måtte overlate styret raskest mulig til en arving, liksom gamle kong David. David hadde mange hustruer, og av sønner er 19 navngitt i Bibelen. Christian hadde i løpet av sin regjering én dronning, én hustru til venstre hånd og tre elskerinner eller friller, som alle fikk sønner. David valgte ikke sin eldste, men en yngre sønn, Salomo, til å etterfølge seg på tronen. Bibelutgiveren hadde da bestillingen på kobberstikk gikk ut til Simon de Pas, fem sønner som kunne kategoriseres som ynglinger og slik sett illudere som kong «Josjia» på det fordekte tittelkobberet. Her regnes den utvalgte prins på 28 år med, i den andre enden av skalaen er Hans Ulrik Gyldenløve på 16.

At et barn har overtatt riksskriverens oppgave med å lese lovboken, er et brudd både med skriftstedet og samtidige bibelillustrasjoner. I tråd med den overordnede tolkning av tittelbladet, der arvefølge innen Oldenborgerdynastiet er et grunnmotiv, kan barnet peke mot Christians eneste sønn med Kirsten Munk, Valdemar Christian på 9 år.

Det er også verdt å merke seg kjeruben på «David»s harpe. Christian 4, som interesserte seg for sine barn, hadde ganske sikkert en del kontakt med en rolling, Ulrik Christian på ett år, Vibeke Kruses sønn. Vibeke var tidligere kammerpike hos Kirsten Munk og ble kongens elskerinne i 1629. Forholdet varte frem til Christian 4s død i 1648.

Den nederste frisen kan forstås slik at Christian peker på alle sønnene sine som potensielle tronarvinger. Kongens eldste sønn med Anna Cathrine etter at den førstefødte, Frederik, døde kort etter fødselen, var allerede utvalgt til tronfølger og hyllet. Prins Christian står i 1631 i første rekke som tronarving, men det er en del usikkerhet knyttet til ham. Frisen kan derfor tolkes som et fremtidsscenario, der en av kongens sønner sønderriver sine klær idet han blir klar over hva som er den gamle lov i Danmark, og bestemmer seg for å gjeninnføre den, likesom Josjia fordum. Bøylekronen er et symbolsk uttrykk for den gamle lov, og identifikasjon av denne loven er et mål for tolkningen av hovedtittelbladet. Sønnemotivet kommer jeg tilbake til under jakten på davidssalmen, som det siktes til med "Psalterium Davidis".

Bøylekronen i «Samuel»s hånd er nær sagt identisk med kronen på bibelutgiverens portrett. Da Christian 2 utgav den første bibeloversettelsen til dansk i 1524, Thette ere thz Nøye testamenth paa danske ret effter latinen vdsatthe, ble hans portrett innsatt foran i boken. Utgivelsen, som var inspirert av Luthers oversettelse av Det nye testamente til tysk, fant riktignok sted etter at Christian var blitt avsatt som konge. Den kan sees som ledd i eksilkongens bestrebelser på å vinne tilbake den tapte tronen. Portrettet, av Lucas Cranach, ble raskt revet ut av flere av biblene på grunn av folks sterke motvilje mot kongen, men det skapte trolig en standard for senere bibelutgivelser: kongens portrett pranget foran.     

      

                           Christian 2, tresnitt i Nøye Testamenth.

Portrettet av Christian 4 står på siden etter hovedtittelkobberet med en blank side, baksiden av tittelsiden, imellom. 

           https://marcus.uib.no/instance/photograph/ubb-ms-utst-0074.html

Nærheten mellom tittel- og kongekobber kan forsterke inntrykket av en motivmessig sammenheng; en oppmerksom leser vil lett gjenkjenne bøylekronen på portrettet på side 3a fra bøylekronen på tittelkobberet på side 2a. Christian 4s portrett er omgitt av en medaljongramme, der seks andre mindre portrettmedaljonger med de foregående oldenborgerkongene er avbildet. Her er også Christian 2 tatt med, til tross for at han ble avsatt som konge og måtte flykte fra landet i 1523. Christian hadde opptrådt med hårdhet overfor adelen og satt håndfestningen til side. Etter Stockholms blodbad i 1520, da nærmere 100 motstandere, for det meste Sten Stures tilhengere, ble henrettet, pådrog kongen seg tilnavnet Christian den onde.   

Med portrettet som omfatter de seks tidligere konger understreker bibelutgiveren at han er et ledd i Oldenborgerdynastiets ættelinje. Når Christians tid en gang er omme, vil han, figurlig, ende i en mindre medaljong sammen med de andre høysalige konger; plassen i midten vil være overtatt av hans arving. Christian 4s bibelportrett visualiserer klart et dynastisk motiv.

Christian er fremstilt barhodet, likesom faren, Frederik 2, på den lille medaljongen. Frederik er også barhodet på portrettet i sin bibeloversettelse, som utkom posthumt, i 1589. Både Christian 2 og Christian 3 er avbildet med hatt på portrettet i sine respektive bibeloversettelser; det samme gjelder på medaljongene. Men dersom man løfter blikket over Christian 4s bare hode, sees kongevåpenet med en lukket bøylekrone på toppen. Kronen er like bred som våpenet og ca. halvparten av høyden; det er en ganske stor krone i forhold til våpenet. Plasseringen av våpenet med krone over kongeportrettet representerer et brudd med Christian 3s og Frederik 2s bibler. Med en slik plassering kommer bøylekronen relativt nær kongens hode; her er det jo også ledig plass, for å si det slik.

Den prektige kronen som ble bestilt til kroningen, skulle aldri bli noen «Kalmarkrone». Det er en vanlig oppfatning at Christian 4 valgte en åpen krone, på et tidspunkt da bøylekronen var kommet i bruk, for å knytte an til kronen som ble båret av kongen under Kalmarunionen; en posisjon Christian anså seg som den rette arvtager til. Kalmarkrigen torpederte planen, og der satt Christian tilbake med en utrangert middelalderkrone, som matchet kongens dynastiske ambisjoner dårlig. Den tyske keiserkronen som Viktoria rekker opp mot kongen i Frederiksborg slottskirke, skulle heller aldri materialisere seg.   

Christian har neppe tenkt at en ny kroning med lukket bøylekrone var realistisk, men heraldisk brukte han bøylekronen allerede fra 1624; da kommer de første myntene som er preget med bøylekrone. 

                             1/2 speciedaler fra 1647; Christian 4 med bøylekrone.

Men for arvingene stod muligheten til å bære bøylekrone åpen, og det er trolig denne forlokkelsen hovedtittelbladet illustrerer. Den åpne kronen skulle Christian pantsette hos en bankmann i Hamburg i 1643. Da Frederik 3 skulle krones i 1648, måtte han innløse farens gamle krone, som ble påskrudd en bøyleinnsats. 

                                        Et sjeldent bilde av Frederik 3 med krone.

Hvorvidt en bøyleinnsats ble påskrudd allerede under Christian 4, er usikkert. I 1670-71 fikk så Christian 5 fremstilt en lukket bøylekrone. Kronen satte han selv på hodet forut for salvingen i Frederiksborg slottskirke 7. juni, 1671. Jeg tolker bøylekronen som det visuelle uttrykk for at makten samler seg om kongen. Oppfatningene om dette er delt; enkelte forskere mener danskekongens overgang til bøylekrone kun speiler et motefenomen; dette kommer jeg tilbake til.

            

                                        Christian 5s krone.

Kongen er fremstilt ganske naturtro; rynker og poser under øynene er tydelige; man kan nesten telle hårstråene. På venstre side er håret klart lengre enn på høyre, og det er sannsynlig at kongen allerede på begynnelsen av 1630-tallet hadde bestemt seg for å anlegge flette. Rent faktisk er bakgrunnen den såkalte dårelokken, «lovelock», som var mote blant unge fyrster og adelsmenn fra slutten av 1500-tallet og frem til rundt 1650. En del av håret, en «lokk», fikk vokse lenger enn resten; ofte ble den flettet og pyntet med sløyfe. Dårelokken inngikk opprinnelig i kurtisen og skulle henge ned på venstre side, hjertesiden. Flere så med misbilligelse på moten, som de oppfattet som tant og fjas. Christian bar selv dårelokk som ung konge, slik det fremgår av flere portretter, for eksempel Pieter Isaacsz’ berømte maleri. 

Men den aldrende kongens pistrete flette er ikke pynt. Både den og kongen skiller seg markant ut fra portrettene av galante unge menn med skjelmske dårelokker. Hårpisken tolkes av Steffen Heiberg som uttrykk for Christians identifikasjon med den lidende Kristus, nærmere bestemt pisken til de romerske soldatene, som inngikk som viktig del av kongens selvforståelse i den senere del av regimet (Steffen Heiberg, Christian 4.- en europæisk statsmand).

Kongens høyre hånd når utenfor medaljongrammen; den har altså en fremskutt plass. Dette inntrykket forsterkes ved at hånden befinner seg ved portrettets midtakse. Hånden fatter om det som fremtrer som toppen av en stav utenfor rammen. Den kan gi assosiasjoner til en feltherrestav, men dette er usikkert. Kongen er også iført et feltherreskjerf over maven; det går på tidligere avbildninger av kongen over høyre skulder.

       

David ser unektelig tungsindig ut idet han lener hodet i hånden. Det er likevel noe håpefullt over den nederste frisen. Den unge mannen med en krone parallell til "David"s, "Josjia", løfter hodet, idet han ser med forventning opp på den lukkede bøylekronen som "Samuel" holder frem. Den gamle "David" skotter opp på "Samuel", til tross for at hodet er nedbøyd.

BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", IV

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

Simon de Pas har understreket at «David» er en gammel mann med langt hår og skjegg. Det fremstår i kontrast til «Josjia» og «Sjafan», en skjeggløs yngling og et barn. Det kan tyde på at kongelig arvefølge er tema, noe som understøttes ved at kongesalveren «Samuel» er avbildet mellom «David» og «Josjia» og «Sjafan»; en kongesalver budsendes vanligvis når en eldre konge dør og en ny skal overta tronen. Det er verdt å merke seg at Josjia opptar plassen der man hadde forventet å finne Salomo, noe jeg vil komme tilbake til.

Det er også verdt å notere seg kjerubbysten på «David»s harpe. Riktignok finnes andre trykk der David er avbildet med harpe med kjerub, men det er ingen regel. Kjeruben på «David»s harpe har dessuten en fremtredende plass; på en så vidt symbolladet illustrasjon kan det ha en spesiell betydning. Kjerubbysten befinner seg nesten rett under Samuels salvingsbuddike, noe som kan oppfattes som en parallell til bøylekronen som rager over «Sjafan» og «Josjia».

Josjia tilhører en senere tid enn David og kan derfor ikke være hans sønn eller arving, skjønt han er av Davids ætt. Avviket fra Skriften føyer seg inn i billedstripens oppsett for øvrig; bøylekronen som Samuel løfter frem, er klart uhistorisk på Davids tid. Det samme gjelder de åpne kronene. Skriften forteller kun at David ble salvet, ikke at han ble kronet. Billedstripen gjengir ikke teksten korrekt, men er komponert av ulike brokker fra Skriften. Det er trolig kongen selv som har bestemt tittelbladets dynastiske tema, arvefølge, som siden er blitt utlagt av den teologiske ekspertise, i første rekke formodentlig Jesper Brochmand, professor ved Universitetet i København. Det finnes knapt noen dansk konge som har blandet seg mer i saker av stor eller liten betydning for riket enn Christian 4.

Billedstripen eller frisen representerer altså tre forskjellige tidsplan: Davids tid, Josjias tid og samtiden (ved de to kronetypene). Det overordnede temaet er: Gammel konge vil etterfølges av ung arving eller sønn, som skal salves og krones med en lukket krone av en geistlig person, som kjenner Guds vilje.

I 1631, da kobberne til Biblia ble bestilt, var overgang fra gammel åpen til ny lukket krone et aktuelt tema i Danmark, noe som kan understøtte hypotesen om at frisens dynastiske motiv refererer til Christian 4, sønnene hans og Oldenborgerætten. 

Da kong David ble gammel, bad han presten Sadok og profeten Natan salve sønnen Salomo og følge ham til Davids trone. Siden hylles Salomo av folket. Gud har på forhånd godkjent valget av Salomo, Davids sønn med Batseba, til tronfølger. 

        David lover Batsjeba at Salomo skal bli konge etter ham, Gerbrand van den Eeckhout, 1646. 

Davids valg av Salomo er altså etter Guds vilje. Tittelkobberets gamle «David» peker mot behovet for å velge en ny konge, og blikket vandrer uvegerlig mot ynglingen og barnet; «Josjia» og «Sjafan» illuderer på ett plan potensielle tronarvinger. Kjeruben eller «rollingen» på harpen inngår også muligens i motivet potensiell arving. Bøylekronen kontra den åpne krone røper bibelutgiverens dynastiske agenda, noe som ansporer til å undersøke muligheten for at Christian 4s egne sønner kan skjule seg bak «Josjia», «Sjafan» og «rollingen».

Simon de Pas mottok oppdraget til kongeportrettet i Biblia i1631, og det ble levert året etter sammen med de tre andre kobberstikkene. I 1631 hadde kongens syv sønner, hvorav de tre eldste var fra ekteskapet med dronning Anna Cathrine, følgende alder:

 Den utvalgte prins Christian, 28 år

 Frederik, 22 år

 Ulrik, 20 år

 Christian Ulrik Gyldenløve, 20 år (med Kirsten Madsdatter)

 Hans Ulrik Gyldenløve, 16 år (med Karen Andersdatter)

 Valdemar Christian, 9 år (med Kirsten Munk)

 Ulrik Christian Gyldenløve, 1 år (med Vibeke Kruse)

Det er nærliggende å tenke at «Josjia» med krone og scepter peker mot prins Christian, som var blitt hyllet som tronarving allerede ti år gammel. Da prinsen giftet seg med Magdalena Sibylla av Sachsen i 1634, året etter bibelutgivelsen, holdt kongen et gedigent bryllup for sin eldste sønn, Det store bilager, som gav gjenlyd over hele Europa og endevendte statskassen. Men det var ikke bare stas med tronarvingen. Da prinsen var regent under Keiserkrigen grunnet farens deltagelse i krigen, innledet han et forhold til adelsdamen Anne Lykke. Hun var enke og skal ifølge kongen ha forledet den 23 år gamle prins til å følge med henne til fornøyelser med dårlig selskap og la land og rike styre sin egen sjø. Christian 4 ble rasende og beordret Anne Lykke arrestert. Kongen var også misfornøyd med sønnens regentskap. Flere forhold kan derfor så tvil om kongens tro på prins Christians egnethet som fremtidig konge. Og selv om kongen umulig kunne vite at tronarvingen skulle dø året før han selv sovnet inn, var det bekymringer knyttet til sønnens livsførsel. I 1632 beskrives kronprinsen som fet av den engelske gesandten Robert Sidney, som traff ham sammen med kongen i Holsten.

                Prins Christian og Magdalena Sibylla; Karel van Mander, 1641-42.

Det skulle vise seg at den utvalgte prinsens utsvevende livsførsel førte til en sviktende helse, og han døde i Tyskland underveis til et kuropphold ved Karlsbad 1647. Det var Christian 4s nest eldste sønn, Frederik, som overtok tronen, da kongen sovnet inn året etter. 

                      Kobberstikk fra 1642, trolig av Simon de Pas.

 

                 BØYLEKRONENS FORJETTELSE

              Hovedtittelbladet i Christian 4s Biblia, III 

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

Til høyre i frisen sitter en ung mann med blikket håpefullt vendt opp mot bøylekronen. Han bærer åpen krone av samme type som «David»; også denne er tydelig fremstilt. Boken foran ham ligger oppslått på «II REGUM CAP. XXIII»; en mindre gutt holder i boken med høyre hånd og har blikket festet på boksiden; kanskje leser han. Figurene sikter til kong Josjia og riksskriveren Sjafan. 2 Kong 22 forteller om Josjia som restaurerte tempelet i Jerusalem. Under arbeidene ble Moses’ gamle lovbok oppdaget. Ypperstepresten Hilkia gav boken til riksskriveren Sjafan, som leste den for kongen. Historisk har det dreid seg om en bokrull, noe enkelte bibelillustrasjoner retter seg etter.

Det er vanlig å anta at Lovboken er identisk med en eldre utgave av Femte Mosebok, Deuterinomium (gresk for «Den andre lovboken»). 5 Mos inneholder avskjedstalen Moses holdt for israelittene, før de skulle krysse Jordan og gå inn i Det lovede land. Selv steg Moses opp på Nebo, der han fikk et utsyn over Kanaan før han døde. I talen minner Moses om at Gud har velsignet israelittene ved Abraham. Han repeterer lovene og påpeker at de danner selve paktsforholdet mellom Gud og folket; han gjentar også de seremonielle påbudene. Israelittenes leder byder folket være lydige, slik at det skal gå dem godt i det nye landet.

Kong Josjia (den historiske Josia, ca. 648–609 f.Kr.) gjorde det som var rett i Herrens øyne og fulgte i sin ættefar Davids fotspor. Da Josjia fikk vite hva som stod i Lovboken, flerret han klærne, eller slik det står i eldre oversettelser, sønderrev sine klær, ved tanken på de gudløse tilstander som rådet i Judariket. Å sønderrive klærne er i Bibelen gjerne uttrykk for sterke følelser som sorg eller anger. Det finnes flere bibelillustrasjoner av skriftstedet, der Josjia flerrer kjortelen åpen over brystet med begge hender.

Fortellingen er utvilsomt bakgrunnen for at tittelkobberets Josjia-figur har fattet et grep om den korte capen og kjortelen under med høyre hånd; det vises en åpning i klærne. Over høyre skulder ligger en lang cape som uttrykk for at kongen har begynt å sønderrive klærne. Figuren, som jeg velger å kalle «Josjia», holder et scepter i venstre hånd.

Josjia befalte Hilkia, Sjafan og noen andre å søke råd hos Herren for ham selv og folket om innholdet i boken. Kongen sa at Herrens harme hadde flammet opp mot dem, fordi fedrene ikke hørte på det som stod i boken og unnlot å gjøre det som er foreskrevet for dem. De henvendte seg til profetinnen Hulda, som forkynte følgende (22):

 

«15 […] Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg: 16 Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og over dem som bor der, alt det som er nevnt i den bokrullen Juda-kongen har lest. 17 For de har forlatt meg og tent offerild for andre guder. Slik har de gjort meg rasende med sine handlinger. Harmen flammer mot dette stedet, og den skal ikke slukne. 18 Men til Juda-kongen som sendte dere for å søke råd hos Herren, skal dere si: Så sier Herren, Israels Gud: Du har nå hørt disse ordene. 19 De rørte ved ditt hjerte, og du ydmyket deg for Herrens ansikt da du hørte hva jeg talte mot dette stedet og mot dem som bor her: at de skal bli til skrekk og forbannelse. Fordi du flerret klærne dine og gråt for mitt ansikt, så har jeg nå også hørt, lyder ordet fra Herren. 20 Derfor vil jeg la deg komme til dine fedre. I fred skal du bli forent med dem i graven. Dine øyne skal slippe å se all den ulykken jeg fører over dette stedet.»

 

I kap. 23, som det refereres til på tittelbladet, fortelles det at Josjia sendte bud på Judarikets og Jerusalems eldste. Så gikk han opp til templet, og alle fulgte ham sammen med prestene; hele Jerusalems befolkning. Han leste opp for dem alt som var skrevet i pakts- eller lovboken, som var funnet i templet. Siden sluttet kongen en pakt for Herrens åsyn:

 

«3 […] Folket skulle følge Herren og holde hans bud, regler og forskrifter av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Alle paktens ord som var skrevet ned i denne bokrullen, skulle de holde. Og hele folket gikk inn i pakten.»

 

Kap. 23 gir en detaljert skildring av Josjias bekjempelse av den hedenske gudsdyrkelsen, der han knuste og brente en rekke kultgjenstander, rev altere og drepte offerhaugprester. Til slutt gav Josjia folket følgende befaling: «’Hold påske for Herren deres Gud slik det står skrevet i denne paktsboken’.» En slik påskehelg var ikke blitt holdt siden dommerne styrte i Israel.

Josjia var ca. 26 år og ikke nødvendigvis en yngling da lovboken ble funnet, men er på flere samtidige hollandske trykk fremstilt som en skjeggløs yngre mann. Han har krone på hodet og scepter i hånden; tittelkobberets «Josjia» viser stor likhet med Josjia på samtidige trykk. Det eneste åpenbare bruddet med andre trykk og det aktuelle skriftstedet er at «Josjia» med lengsel stirrer mot en profetfigur som tilhører en langt eldre tid, som løfter frem en lukket bøylekrone fra bibelutgiverens egen samtid. Både «Josjia»s og «David»s blikk er vendt mot kongesalveren «Samuel» som holder en bøylekrone i venstre hånd. Det er verdt å legge merke til at figurenes åpne kroner er tydelig utformet og at de danner en motsats til den lukkede bøylekrone.

Riksskriveren Sjafan har utvilsomt vært en voksen mann. På enkelte trykk holder barn lovboken opp for Sjafan. På tittelkobberet derimot har et barn overtatt oppgaven med å se i eller lese i lovboken, alternativt om lovboken, noe som adskiller seg fra andre bibeltrykk av skriftstedet og representerer et klart brudd med dette.

   

 

                 BØYLEKRONENS FORJETTELSE

              Hovedtittelbladet i Christian 4s Biblia, II 

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

Mannen i midten med salvingsbuddiken og bøylekronen bærer turban med et ovalt smykke foran, kanskje en edelsten. Fraregnet bøylekronen peker figuren mot profeten Samuel, som var den første som salvet en jødisk konge, først Saul, siden David på Guds bud. Over den enkle kjortelen bærer han en kort cape med bølgekant, som fremtrer som en parallell til «David»s korte kroningscape i hermelin, i begge tilfeller trolig pars pro toto. Capen til «Samuel», slik jeg heretter vil benevne figuren, er i mønstret stoff, altså kostbart klede, for eksempel silke. Samuel er vanligvis fremstilt i enkel kjortel og kappe på bibelillustrasjoner. Silkecapen eller -kappen har ingen ikonografisk presedens. Men dersom capen sees i sammenheng med bøylekronen i «Samuel»s hånd, åpner det for en aktuell dansk referanse. Det var Sjællands biskop som salvet den nye konge, og under seremonien var biskopen iført prektig geistlig skrud.

Jesper Rasmussen Brochmand (1585–1652), som var professor i teologi ved Københavns universitet og sentral under bibelutgivelsen, kan tjene som eksempel. Det var Brochmand som bestilte hovedtittelbladet og de tre andre kobberstikkene av Simon de Pas (Bach-Nielsen). I 1639 ble Brochmand utnevnt til biskop på Sjælland. 28. februar, 1648 døde Christian 4 etter å ha vært konge i 60 år, og Sjællands biskop lukket hans øyne. På grunn av rikets slette finanser ble begravelsen utsatt til 18. november, der Brochmand holdt likprediken. 23.–24. november salvet han Frederik 3 og Sophie Amalie. Samme år ble biskopen portrettert, og det er naturlig å stille spørsmål om det kan ha skjedd i forbindelse med disse storhendingene.

Pipekraven og vingene eller leggene på bispekjolen synes over albaen og den prektige korkåpen. På bordet ligger det som ser ut som en bredbremmet kastorhatt med høy pull og sort plumage, og denne kunne peke mot begravelsen. Hvorvidt korkåpen i så fall først kan ha vært benyttet i begravelsen og siden under kroningen, er jeg ukjent med. Kåpen er interessant fordi den viser hva Sjællands biskop har båret, trolig ved viktige kirkelige seremonier, på 1600-tallet. Stoffet er mønstret eller brosjert silke, og kåpen har bølgekant. En mulig oldenborgerreferanse for «Samuel»s cape kan understøttes av flere forhold. Bak «Samuel» er avbildet en baldakin eller tronhimmel. Det passer inn i en dansk kroningsseremoni, men er ikke forenelig med 1 Sam, 16, som beretter om Samuels salving av David. Det finnes enkelte bibelillustrasjoner der en tronhimmel er avbildet, men det er unntaksvis. En annen detalj som representerer et tydelig ikonografisk brudd, er «Samuel»s pertentlig trimmede, relativt korte skjegg. De gammeltestamentlige profeter er nesten uten unntak avbildet med utrimmet, langt skjegg. Videre er det vanlig å avbilde Samuel med et salvingshorn i tråd med skriftstedet. På tittelbladet er det altså en salvingsbuddike. Fra kroningen til Frederik 3 er det kjent en buddike i gull med emalje og taffelstener; hva som ble brukt under Christian 4s kroning, er jeg ukjent med. Da kobberne til Biblia ble utført, var Hans Poulsen Resen biskop på Sjælland. To forskjellige trykk viser ham i vanlig biskopskjole. Resen ble utnevnt i 1615 og hadde stillingen frem til sin død i 1638; han deltok hverken i kongebegravelse eller kroning. Jeg har heller ikke funnet noe bilde av Peder Jensen Vinstrup (1549–1614), biskopen i Lund, iført korkåpe. Det var Vinstrup som kronet Christian 4 i 1597. Det nærmeste man kommer avbildning av en biskoppelig korkåpe fra tiden for bibelutgivelsen, er så vidt meg bekjent, maleriet av Brochmand fra 1648.