Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, III

                   Faire honneur à la nation    

 

I tillegg til å begynne handel med egne skip innså de fornuftige kjøpmennene at innrettelse av fabrikker var nødvendig for å holde de få pengene tilbake i Danmark. Dersom man absolutt måtte gi penger ut for fremmede råvarer, ville man spare det som ellers gikk til fremmed arbeidslønn, som er så betydelig at råvareprisen betyr lite i sammenligning. Mange, som så hva sykdommen bestod i, nemlig at danskene måtte betale med mynter til utlendinger for importerte varer, ofte «vellystartikler», opphevet mesteparten av handelen med fremmede. I stedet lot de seg nøye med landets egne klær og føde.

Dette er et valg som harmonerer med moderasjonsmannen Holbergs verdier for øvrig, men her gjelder det å forsvare merkantilismens bud til siste sølvpenge. Den slags «tarvelighed», her nøysomhet eller enkelhet, fordi den befordrer latskap, så svekker den snarere enn fremmer et lands styrke. Man kan ikke bringe et land i velstand bare ved nøysomhet. Nøysomhet kan nok gjøre et hjem rikt, men ikke et land, liksom «overdaad», luksus, raskt kan ødelegge en familie, men ikke et helt rike der de overdådige tingene fabrikkeres.

Passasjen viser utover enhver tvil at Holberg ikke er i par med sine egne påstander, som baserer seg på et av merkantilismens tvilsomme grunnprinsipper: Skal man få penger, må man bruke penger; i praksis: Skal kongen få penger, må folket bruke penger, vel å merke på luksus. Det gjelder altså ikke bare utlendinger, men også landets egen befolkning. Dette vil føre til ødelagte familier, men et rikt land, det vil si regjering eller konge. Poenget illustreres ved Holbergs omtale av de sultne tiggerne han møtte i Paris i 1725-26, som var prektig kledd, duftet av kardemommebalsam og hadde parykker som drysset av mel (jfr. innlegg I).

Skildringen fra Paris, utvilsomt satirisk, gjelder forholdene i byen ti år etter Ludvig 14s død. Colbertismen, som er den særlige franske utgave av merkantilismen, springer ut av nasjonen Frankrikes jakt på storhet; rikdom og velstand. Hverken nasjonen eller staten kunne skilles fra Ludvig 14, og noe av tanken bak Jean-Baptiste Colberts økonomiske grep var å fylle Solkongens skattkiste. Og den franske kongen ble rik. Men Ludvigs ambisjoner om å skape gloire for seg selv og nasjonen ved et overdådig hoff og hektisk engasjement på krigsmarken tappet ressursene som Colberts økonomi skaffet til veie. Eneveldet var paradoksalt nok en trussel mot eneveldets økonomiske system. 

                                               Ludvig 14, Henri Testelin, 1668.

     

Colbertismen var modell for den økonomiske politikken under Christian 5, og det kan trekkes en linje fra Holbergs omtale av de sultne pariserne til de ødelagte danske familier; i begge tilfeller er det blitt brukt penger på luksusvarer, og en betydelig del av myntene klinger i kongens kasse. Ødelagte familier på grunn av luksusforbruk er et sentralt tema i Jean de France eller Hans Frandsen (1723), noe jeg har behandlet i flere innlegg (bl.a. 9.9.2020 og 10.11.2020). Komedien som sådan er en kritikk av nettopp det Holberg anbefaler på det sterkeste i «Om handelen», forbruk av luksusartikler.

Hans Frandsen er sønn av en jevn borger. Moren overbeviser faren om at sønnen absolutt må sendes på en dannelsesreise til Paris, og her opparbeider han en pasjon for fransk fornemhet. Da Hans Frandsen vender hjem som Jean de France i egen innbilning, bringer han dyre vaner med seg; siste parisermote, fransk restaurantmat og sjokoladedrikk. Jean har brukt 1500 riksdaler i Paris, noe som danner bakgrunn for følgende kommentar fra tjeneren Pierre (Peer):

 

«[...] at hand har den Merite at have udi faae Maaneder fortæret 1500 Rdlr. i den galanteste Stad i Europa, og bør Monsieur [Jean] alleene for den Aarsags skyld æstimeres af alle brave Folk." 

 

 

Brave (skikkelige) mennesker bør altså berømme Jean for at han har brukt mange penger på «galanterier» eller luksus. Komedien ender med at Jean flykter med trusselen om gjeldsfengsel hengende over seg. Men i Hexerie eller Blind Allarm (1731) dukker borgersønnen opp igjen som fornem herre i en portechaisse. Her diskuterer han med skuespillerinnen Apelone:

 

«Jean.

Je me mocqve de vous Madamme Grivoise! I er en Hiemføding, og jeg har ført mig op som en Cavallier udenlands pour faire honeur a la nation.

Apelone.

Pour faire honeurs a la nation?

Jean.

Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. Jeg veed nok, hvad mine Klæder kostede mig, som jeg lod allene giøre mig til Geburts-Dagene allene pour faire honeur a la nation. Ovis par di si fait Madame, jeg passerede til Versailles, Fontaineblau og Marli ikke allene for en honnete Home men endogsaa for en honete Cavallier.

Apelone.

Saa merker jeg da efter denne Beskrivelse, at en Hæst med en guldbroderet Skabrak kand ogsaa kaldes honnete Home, besynderlig, naar le Roi de France, Monseignieur og Madame siger laisses passer og repasser ce cheval.»

 

Apelone skjønner ikke hva Jean mener med faire honeur a la nation, gjøre ære på nasjonen; uttrykket nevnes fire ganger. Jeans forklaring er ikke entydig, men uttrykket er også benyttet i Første Levnedsbrev (overs. fra latin) fra Holbergs opphold i Paris 1725-26 i en tilsvarende sammenheng. Dette forklarer uttrykkets betydning også i komedien. Faire honeur (honneur) a (à) la nation inngår i passasjen der Holberg forteller om de prektig kledde tiggerne i Paris, som er omtalt i innlegg I:

 

"Jeg var jo ikke kommet til Paris for at gøre mig bekendt ved ødselhed i klædedragt eller for at fortære min fædrenearv ved eet eneste maaltid (hvad værtshusholderne i Faubourg St. Germain kalder: faire honneur à la nation, naar de frister gæsterne til ødselhed), men for at have et sted at være, indtil aarstiden tillod mig at rejse hjem igen."

 

Både i komedien og i levnetsbrevet er ødsling på fransk luksus som fine klær og gourmetmat tema, sammen med uttrykket faire hon(n)eur a/à la nation. I levnetsbrevet er sammenhengen uttalt: Dersom man ødsler penger på luksus, gjør man ære på nasjonen. Samme betydning kan gjøres gjeldende for uttrykket i komedien. Jean har kledd seg som en kavaler – motebevisst ung mann fra de bedre kretser – når han har vært utenlands, for å faire honneur à la nation. I overteksten skal utsagnet forstås slik at Jean har pyntet seg for å feire nasjonen / gjøre ære på nasjonen. Underteksten lyder, basert på den videre replikkveksling og uttrykkets betydning i levnetsbrevet: Jeg har betalt mange penger for fine klær og dermed bidratt (indirekte) til nasjonens ære.

Jean gjentar at han har kledd seg fint for å faire honneur à la nation og sier i samme åndedrett at når Le Roi, dvs. Ludvig 14, og hans bror Filip og sistnevntes hustru så ham, sa de alltid at han måtte få tillatelse til å reise inn og ut av landet, fordi han brakte penger inn i landet til dem. Her er betydningen nesten like eksplisitt som i tilfellet med restauratørene i Faubourg Saint-Germain.  Så sier Jean at han utelukkende har anskaffet de dyre klærne på grunn av bursdagene og utelukkende for å gjøre ære på nasjonen. Det kan leses overtekstlig at han har pyntet seg til bursdagene til de kongelige, for å gjøre ære på nasjonen.

                                Når man fører seg opp på fransk.

Man kan gjør ære på et antrekk ved å bruke det til fest; kanskje roser man skredderen, likesom man gjør ære på et måltid ved å spise det med nytelse; kanskje får kokken skryt. Man kan også gjøre ære på den kongelige familie ved å kjøpe nye klær til bursdagene. Når man derimot gjør ære på nasjonen, bidrar man med noe til nasjonens ære, for eksempel som tapper soldat i krigen. Holberg har slått de ulike betydningene sammen. Når man inntar et kostbart måltid hos restauratørene i fornemme Faubourg Saint Germain, gjør man ære på nasjonen, Frankrike. Det er som i tilfelle med klærne til Jean betalingen som er det sentrale. Deler av edelmynten tilfaller nasjonen eller staten, og som Ludvig 14 sa: «L’état c’est moi». Solkongen var selv ikke sen om å bruke pengene på å "gjøre ære på nasjonen"; holde et storslått hoff og føre krig.

 

En utlending (her en danske) betaler for fornemme dyre klær, kanskje i silke, restaurantbesøk etc. Le Roi, dvs. Ludvig 14, og hans bror Filip og sistnevntes hustru er svært fornøyd med dette. Årsaken er altså at en del av edelmynten dansken betaler, ender i den franske statskassen = Ludvig 14s lomme. Av dette drypper noe på lillebroren og dennes hustru. Årsaken til at Holberg har trukket inn Filip, «Monsieur», og hustruen, «Madame», er uklar. Historikeren forteller i Dannemarks og Norges beskrivelse at Christian 5 under pariseroppholdet stadig skal ha mottatt visitter av hertugen av Orléans, Filip 1 (1640-1701). Hertugen fremstår ut fra Holbergs biografi som den klart viktigste franskmannen for 16 år gamle Christian; hans cicerone under oppholdet i Paris. Holbergs kilde er ukjent, og det kan ikke utelukkes at forfatteren enten har bearbeidet en kilde eller selv er opphavsmann til denne detaljen.

Solkongens bror var en notorisk pederast; jakt på unge menn var en yndlingsinteresse, ved siden av hoffliv, teater, pomp og prakt. Filip var utvilsomt hoffets mest flamboyante herre, et ry som ikke avtok med årene. Han var gift to ganger og fikk flere barn, samtidig hadde han flere åpne homofile forhold. (Jfr. https://sivilisasjonen.no/kultur/55738/europeeren-holberg-og-det-dansk-norske-enevelde-ii/)

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, II

De moskovittiske konene som ville ha bank av mannen

Holberg skriver at Danmark ikke har noen varer å eksportere, og at folket har et stort begjær etter utenlandske varer, til og med dem som bare «tjener til vellyst». Dessuten fabrikkeres det få varer i landet, så det er nesten ubegripelig at det fremdeles finnes rede penger, i praksis sølv- eller gullmynter, tilbake i landet. Den stadige utførselen av mynter har skapt «store hull». Hullene etter alle de forsvunne myntene er tidligere til en viss grad blitt «stoppet» igjen av «speciene» (riksdalere in specie, i ett stykke) som den norske eksporten av blant annet jern, tran og tjære har innbrakt. Metaforen gir et konkret inntrykk; rede penger og riksdalere, som er runde metallstykker, kan nok lage hull. Spørsmålet er hvor og i hva?

Holberg benytter enda en konkret metafor for å illustrere Norges betydning for dansk økonomi. Danmark har kunnet ansees som en «høy søe» som hele tiden styrter vann ned i det store hav, som aldri kommer tilbake, og Norge som en flod som faller ned i sjøen og forhindrer at den uttørres så raskt. «Høy sjø» betyr høye bølger og ikke «høytliggende sjø», slik Holberg bruker uttrykket her. At en bergenser sammenligner lavlandet Danmark, der gjennomsnittshøyden o.h. er 31 meter, med en «høy søe», er komisk. Dessuten vet Holberg godt at vannstanden i en innsjø opprettholdes ved vannets kretsløp i naturen, som er blitt forklart på ulike måter siden antikken. Plasseringen av en norsk flod over den høye danske sjøen fullender en klossete metafor; et satirisk vrengebilde av merkantilismens dogme om myntflyten mellom landene; pengestykkene i edelt metall skal strømme inn i landet, ikke ut.

Dette er ikke første gang Holberg uttaler seg satirisk om tidens tro på sølv- og gullpengenes velsignelse. I vertshusscenen i Peder Paars, Fjerde bog, opptrer en underlig person, Hieronymus, som fungerer som "Stads Satyricus. Det er tradisjon for å tolke Hieronymus, som er blek, mager og ikke drikker alkohol, som Holbergs talerør.

Gjestene i vertshuset klager over de høye prisene. Det er ingen mangel på varer i dag, argumenterer spissborgeren Pedersen. Hieronymus blander seg i diskusjonen. Han er enig i at alt er blitt dyrere, men hevder at det samtidig er blitt flere mynter blant folk. Den høye prisen utjevnes ved at spissborgerne har fått flere penger. Stadssatyrikusen trekker argumentet enda lenger ved å mane frem et scenario, der det faller ”Speci Penge” fra himmelen sammen med regnet. Det ville ført til at spesiepengene ble forsvinnende lite verdt; prisene ville skutt i været. For å illustrere sitt synspunkt viser Hieronymus til at etter oppdagelsen av gullminene i Vesten kunne spissborgerne skaffe seg både gull og penger. Underforstått: Etter at det kom mer gull på markedet, sank gullprisen. Med Hieronymus’ fortelling om pengeregnet foregriper Holberg en kritikk mot merkantilismen, som først kom senere: Desto mer det er av gull eller sølv, jo mindre blir de edle metallene verdt.    

Det gikk lang tid før danskene skjønte «hvilken tærende sygdom landet har været befænged» med. Men da utlendingene begynte å hente typisk norske eksportartikler som tømmer og tjære fra koloniene sine i Amerika, var det noen fornuftige kjøpmenn som fikk øynene opp for hva som ville skje om ikke «pengenes overmaadige udførsel» ble stanset ved å drive handel med egne skip og innrette alle slags fabrikker. Det første skapte problemer fordi allmuen ikke kunne «faae i hovedet» at det var nyttig for landet at prisene steg på varene, ettersom to tredjedeler av kapitalene ble lagret i landet. Mange kjøpmenn syntes det var lettere og sikrere å få varene brakt til stuedøren av utlendinger for en billigere pris, uten å tenke på at «en slig magelighet» kunne føre til deres egen ødeleggelse. Her fastslår altså Holberg at det var billigere å betale utlendinger for varer enn å drive handel med egne skip. «Lønnsomheten» ved å benytte egne skip bestod i at myntflyten ut av Danmark ble mindre, et stort pluss i et merkantilistisk regnestykke.

Det er ubeskrivelig hvilke innstendige ansøkninger kjøpmenn har gjort for bestandig å leve under hollandsk, engelsk eller hamburgsk åk. De kan sammenlignes med moskovittiske koner, som blir bedrøvet dersom ikke mannen banker dem hver dag. Historien om den russiske hustukten har Holberg trolig dels fra F.C. Webers Das veränderte Russland (1721), der forfatteren prøver å forklare årsaken til fenomenet. Gemene kvinner, altså fra bondestanden, ligger ofte under for drukkenskap og andre laster, slik at de glemmer å ta seg av barna og husarbeidet. Dersom mannen pisker kona for at hun skal forbedre seg, betyr det at han bryr seg om familien. Dersom han ikke tyr til pisken, har han gitt opp å oppdra henne, eller ligger selv under for laster; kanskje har han funnet en ny dame. Kjærligheten til kona er definitivt forbi.

Tilsynelatende bruker Holberg fortellingen om de russiske konene som et avskrekkende eksempel i den sterke fordømmelse av danske kjøpmenn, som ikke vil ta på seg den store kostnaden ved å drive handel med egne skip. Men i Moralske Tanker, Libr. I Epigr. 109 vender Holberg opp ned på fenomenet russisk konebanking: «Jeg ynker end ikke Moscovitiske Koner, der faae Hug af deres Mænd, men priise dem heller lyksalige, efterdi de finde Smag udi saadan Confiture.» Genren er essayistisk, og på 1700-tallet var det tillatt å spøke med hustukten. I Holbergs komedier er korporlig avstraffelse, spesielt av tjenere, fast klisjé, og det er først når Herman banker den dominerende kona si, Geske, at den sårt tiltrengte orden vender tilbake til kannestøperheimen.

Vi skal snu hele passasjen på hodet og foregripe Holbergs moral. Det skal svi når danske kjøpmenn handler med utenlandske varer som bare tjener til vellyst, slik det svir når russiske koner hengir seg til drikk og andre synder. Hollendernes, engelskmennenes og hamburgernes åk har samme funksjon som pisken eller stokken til den russiske husherre. Synden skal tynes ut; det være seg hang til vodka, kaffe, flamske kniplinger eller andre lidderligheter.

«Epigr. 9» lyder i Peter Zeebergs oversettelse:

«Den der har store behov, er fattig til trods for sin rigdom.

Den der er fattig, er rig hvis han kan nøjes med lidt.»

 

Epigrammets budskap utdypes i teksten. På den ene side advares det mot å påvirke andres smak, men det er ingen tvil om at Holberg forsvarer den som gleder seg over livets nøysomme goder og er kritisk til den som stadig søker luksus. Underforstått advarer forfatteren mot å påvirke andre til å sky den enkle smak og begynne å trakte etter luksus, som er vanlig menneskelig adferd. Det samme budskap finner vi på begynnelsen av Peder Paars:

 

«Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige,Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige,

[…]

Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee, 

Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee,

Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder,

Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder

I Landet kommen var. At sige kortelig:

Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig.»

 

Den nøysomme idyll tar slutt idet kremmeren Peder Paars leier en jakt og fyller den med kostbare varer i kompaniskap med noen andre. Kremmerens skipskiste inneholder utelukkende importerte varer som kun tjener til vellyst, og det er sannsynlig at jaktens cargo, som hemmeligholdes, er av samme slag. Handelskompaniet havarerer i dobbelt forstand, og kremmeren må begi seg «fast som nøgen» på vei til Århus og forloveden Dorothea.

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, I

 

Det har vært liten skepsis til Ludvig Holbergs entusiastiske støtteerklæringer til oldenborgerkongene og eneveldet i de historiske verkene om Danmark og Norge. Det er verdt å merke at fortellerstemmen veksler mellom de ulike genre. Historikeren kan skjene ut i svulstig kongepanegyrikk; essayisten minner om menneskets litenhet under himmelen og maner til måtehold; komedieforfatteren boltrer seg i grov harselas om bønder og håndverkere.

Det er enighet om at det var Holberg som introduserte den nye tids, opplysningens, ideer; fornuft og humanisme, i Danmark. Oldenborgerne derimot lengtet tilbake, til den heroiske Valdemartiden, da den mektige danskekongen drog på kombinert kristnings- og krigertokt mot venderne. Ja, helt tilbake til David, den gang kongen ble valgt av Gud og salvet av en profet, skuet oldenborgerne. I 1660 klarte endelig Frederik 3 å etablere et regime med det davidiske kongedømme som modell. Etter at sønnen, Christian 5, var blitt salvet av Sjællands biskop i 1671 – kronen satte han selv på hodet – steg kongen opp på en trone i narhvalstann bevoktet av tre løver i kongsbergsølv. Forbildet var Salomos elfenbenstrone, der seks av de majestetiske kattedyrene stod oppmarsjert på hver side av de seks trappene opp mot tronstolen.

Danskekongens identifikasjon med Bibelens store konger gav ham verken Davids krigslykke eller Salomos klokskap. Under Christian 4 hadde Danmarksriket gått inn i en nedgangsperiode med tap av landområder og sviktende økonomi. Nedgangen fortsatte under de etterfølgende kongene frem til Frederik 4 og avslutningen av Store nordiske krig i 1720. Frederik 2s regime bør også medtas, ettersom tap på krigsmarken ble dekket ved omlegning av Øresundstollen, i praksis en forhøyelse. Dette gav kortsiktig vinning. Christian 4 tydde gjerne til denne lettvinte løsningen når kassabeholdningen ikke strakk til. Det førte til fiendskap hos nasjonene, som ble loppet under Kronborgs kanoner på vei til Østersjøen. Christian 4 var heller ikke sen om å blande kobber i mynten når han trengte penger, for eksempel til å oppføre prektige slott og kirker.

Pengemangelen i Danmark skyldtes særlig at landet med få opphold hadde vært i kontinuerlig krig med erkefienden Sverige siden Kalmarkrigen i 1611–13. Bakgrunnen var Christian 4s ambisjon om å være enekonge i Norden og senere kongers forsøk på å gjenerobre landområder som den foregående hadde tapt. Christians mislykkede mannjevning med Ferdinand 2 i Keiserkrigen (1625–29) tæret også på Danmarks ressurser.

Christian 4 var en av de første fyrstene i Europa som satte sin lit til at merkantilistiske tiltak ville få pengene til å klinge i kassen. Det hellige mål var å reise midler til å finansiere fyrstens kriger. Christian ville skaffe seg mynt ved å få folk til å bruke mynt; kjøpe varer og tjenester som kongen kunne avgiftsbelegge. Aller best var det om utlendinger, eller fremmede, som det gjerne het, betalte med mynt, i gull eller sølv, for danske varer eller tjenester. Et lands suksess ble målt i mengden edelmetall som dynget seg opp, ikke minst i fyrstens skattkammer, sammenlignet med andre land.

Europas mest berømte merkantilist er Ludvig 14. Takket være kongens dyktige finansminister, Jean Baptiste Colbert, strømmet uhorvelige mengder mynt ned i kassen. Men Ludvig elsket fjas og stas og ville stadig ut å krige, så det meste forsvant ut igjen. Politikken tæret også på det franske folket. I Første Levnedsbrev skriver Holberg, utvilsomt satirisk, om sitt opphold i Paris i 1725-26. Luxembourghaven vrimlet av tiggere. De var prektig kledd, duftet av kardemommebalsam, og parykkene drysset av skjeppevis med mel. Tiggerne klynket med hendene vendt mot himmelen: 

“'Vi dør af sult!' 'I flere dage har vi spist luft og ikke andet!'”

I 1789 stormet sultne parisere Bastillen, og i 1793 ble Ludvig 16 og Marie Antoinette giljotinert på Place de la Concorde. 

            Marie Antoinette - overdådens dronning

Christian 4 hadde ingen finansminister; han mente han gjorde alt best selv. Kongens merkantilistiske tiltak, som Ostindiske kompagni, Silkeværket og Klædekompagniet, kostet mye, gav liten avkastning, før de ble innstilt eller gikk fallitt. Uaktet merkantilismen hadde feilet i Danmark, fortsatte troen på dens saliggjørende virkning. Under den middels begavede Christian 5, som var klar over at han trengte en minister til å ta seg av både landets finanser og styret for øvrig, fikk merkantilismen en ny giv under Peder Schumacher, senere grev Griffenfeldt. Som kronprins hadde kongen boltret seg et år i Paris, der han frekventerte Solkongens hoff, og vendte hjem som en sann tilbeder av fransk fornemhet og savoir vivre. Vinhandlersønnen hadde på sin side tette bånd til Frankrike, for tette, oppdaget man etter hvert; sistnevntes økonomiske politikk baserte seg på Jean-Baptiste Colberts prinsipper.

Troen på sølv- og gullpengenes evangelium fortsatte utover på 1700-tallet. En merkantilistisk nyskapning var de nasjonale kompanier som drev oversjøisk handel. Grunnleggelse av kolonier skulle lette tilgangen til eksotiske råvarer, og storskalaproduksjon av de ettertraktede råvarene ble iverksatt, for eksempel ved etablering av sukkerplantasjer.

De store handelsnasjoner England og Holland var først ute, med å danne ostindiakompanier; i 1600 og 1602. 

Christian 4 ville ikke være dårligere, og i 1616 etablerte han dansk Ostindisk Kompagni med seg selv som største aksjonær og långiver. Kompaniet hadde dårlig inntjening, etter hvert maktet det ikke lenger å sende ut skip, og det ble oppløst i 1650. Tjue år senere ble kompaniet reetablert av Griffenfeld under Christian 5, men Frederik 4s kriging på nordisk mark grep forstyrrende inn i kompaniets seilaser mot sør, og i 1729 ble Ostindiske kompagni likvidert.

I 1671 ble dansk Vestindisk kompani (etter 1674 Vestindisk-Guineisk kompani) dannet av Griffenfeld, inspirert av Colberts Franske vestindiske kompani. Frem til 1729, som er et interessant år for tolkningen av Holbergs oppfatning om langreist handel, var kompaniets lønnsomhet lav. Dette er nemlig året da Holberg utgir Dannemarks og Norges Beskrivelse, der det er et eget kapittel om handelen. 

På slutten av «Om Handelen» reflekterer Holberg over den økonomiske tilstanden i Danmark. Forfatteren braser i vei som en råbarka merkantilist; oppfordringer til tarvelighet eller nøysomhet avfeies som tærende sykdom. Passasjen er et knallsterkt forsvar for merkantilistiske løsninger på landets pengemangel. Stilen er uakademisk, og metaforene halter.

 

 

BØYLEKRONENS FORJETTELSE

Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", X

                                https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

           Når Herren sørger for kongen og kirken

 

 

Summariene til Christian 4s Biblia er skrevet av den tyske teologen Veit Dietrich (1506-1549), Luthers nære venn og medarbeider. Summariene er også benyttet i Frederik 2s foliobibel. Jeg forholder meg til den danske oversettelsen. De er ikke skrevet spesielt for danske kongebibler, men for leserne av Luthers tyske bibeloversettelse. Summariet til «Psalme 132» lyder slik:

 

«Er en Bedesalme, i hvilken Salomon eller Israels Folk, beder om Prestedømmens oc Kongerigens beskermelse oc ophold, det er, hand beder for det Aandelige og Verdslige regimente, om Guds Ord og timelig Fred. Thi hvor de tvende vel staa, der gaar der vel til.

 

Oc han begynder udi det XI. Vers at opregne, at saadan en Bøn er icke alleniste hørt, men ocsaa, at Gud haffver tilforn tilsagt dem begge med en Eed, at hand vilde opholde baade Kongeriget og Prestedømmet i Jerusalem, oc selff bo der, og giffve al Velsignelse oc Naade i samme Sted, og giøre deris Fiender til skamme, saa fremt som de hulde hans Bud, oc vaare hannem lydige.»

 

Summariets siste avsnitt er ikke interessant for vår sammenheng. Det omhandler to stedsnavn i salmen, «Ephrata» og «Skofvens Marck», som har tilknytning til Paktkistens plassering før David brakte den til Jerusalem. Summariet henviser til «Comments» for en nærmere forklaring.

 

Dietrichs summarium fremtrer mer som en anvendelse av Luthers toregimentslære på «Salme 132» enn som et resymé av innholdet. Det kan dels skyldes Dietrichs ønske om å tilpasse teksten til tyske lesere. «Salme 132» handler primært om Guds pakt med kong David og hans sønner eller ætlinger, men Tyskland var ikke et kongerike. Landet bestod av en rekke mindre fyrstedømmer; riktignok var det en keiser på toppen, men han ble valgt av de mektige kurfyrstene. Riksdagen var også en makt å regne med. Herrens lovnad om Davids og ætlingenes evinnelige herredømme hadde ingen naturlig klangbunn i Tyskland. Det hadde den derimot i Danmark, hos den oldenborgiske kongeætt.

 

Dietrich omtaler ikke en konge, men et kongerike. Et kongerike er strengt tatt ikke et regimente; det er kongen som har regimentet, eventuelt sammen med flere, for eksempel et riksråd slik som i Danmark. Kongemakten har en avdempet betydning i summariet. Dette fremgår også av det forhold at salmens siste linje, som i dobbelt forstand er kronen på Guds lovnad til kong Davids ætling, ikke er nevnt. Det er også verdt å merke seg at summariets gjengivelse av den første linjen i det siste verset er feil, idet «hans Fiender» er blitt erstattet med «deris Fiender». «Davids fiender» er altså blitt endret til «kongerikets og prestedømmets» fiender.  

 

Dietrich introduserer en annen øvrighet eller regimente ved siden av kongeriket, nemlig prestedømmet. Med «Prestedømme» siktes formodentlig til presteskapet, geistligheten eller kirken. Mot dette kan det innvendes at presteskapet, eller prestene, som det står i salmen, ikke representerer et regimente eller regime i henhold til «Salme 132». Dietrich lener seg her til Luther og toregimentslæren, men denne har liten eller ingen relevans for «Salme 132», der det er Guds pakt med kong David som er det sentrale.

     

Forfatteren likestiller prestedømmet med det åndelige regimente og skriver at Salomon (Davids sønn) ber for det åndelige regimente, om Guds ord. Det er som formidlere av Guds ord at prestene eller prestedømmet innlemmes i det åndelige regimente, der Gud har øverste myndighet. Også når det gjelder det verdslige regimente, har Gud øverste myndighet.

 

Omtalen av prestene i salmen begrenser seg til to linjer; først en bønn om at Gud skal kle prestene i rettferdighet, det vil si at de skal opptre med rettferdighet, muligens som dommere. Videre sier salmisten at Gud vil kle prestene med salighet, altså at prestene skal være salige eller bli frelst. Disse to linjene danner grunnlag for Dietrichs påstand om at «Salme 132» handler om prestenes åndelige regimente ved siden av kongerikets verdslige.

 

Utsagnet «Thi hvor de tvende vel staa, der gaar der vel til», gir helt og holdent uttrykk for Dietrichs egen oppfatning. Påstanden om at Gud i henhold til vers XI har lovet «dem begge» at han ville «opholde» prestedømmet og kongeriket i Jerusalem, savner forelegg i salmen, som altså kun omtaler Guds pakt med kong David og sønnene. «Opholde» har flere betydninger. Det kan bety bevare, men også skaffe, gi føde eller utkomme. Salmisten skriver at Herren har utvalgt og vil ha Sion eller Jerusalem*, og velsigne hennes mat og gi de fattige nok brød. Det åpner for at summariet bruker «opholde» i betydningen gi føde eller utkomme, noe som kan ha relevans også for betydningen av «ophold» i første avsnitt; Salomo (eller folket) ber ifølge Dietrich om prestedømmets og kongerikets beskjermelse og opphold. Men i «Salme 132» står det intet hverken om prestenes bevaring eller utkomme; de som Herren skal gi mat, er Jerusalems befolkning, inklusive de fattige. Dette gjelder så fremt Davids sønner/ætlinger på tronen holder Guds lov.

 

Christian 4s foliobibel er forsynt med Luthers marginalnoter, likesom Frederik 2s. I margen ved vers 1 står følgende: «2 Sam., 7,12.», den samme noten står ved vers 11. Dette er skriftstedet, det gjelder hele kapittel 7, som vanligvis nevnes sammen med «Salme 132», fordi begge skriftsteder handler om Guds evige pakt med David (og ætlingene). Pakten er i henhold til salmen betinget av at David og ætlingene holder Guds lov, mens det i 2 Sal. 7 synes som om pakten gjelder uten forbehold. Det betyr ikke at ikke Gud vil straffe Davids etterkommer, Salomo, dersom han gjør noe ondt. Men Davids hus og kongedømme vil stå fast til evig tid.

     

Jeg er usikker på hvorfor Luther har valgt å henvise spesielt til vers 12: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans.» Det er i alle fall et sentralt vers, og Luthers henvisning gir vekt til «Salme 132»s hovedbudskap: Guds evinnelige, men ikke betingelsesløse, pakt med kong David.

 

I «Bøylekronens forjettelse – Hovedtittelbladet i Christian 4s ‘Biblia’» har jeg argumentert for at «Psalterium Davidis» viser til én spesiell davidssalme, nr. 132. Spørsmålet er om Veit Didrichs summarium har hatt betydning for hovedtittelbladet. Gjennomgangen har vist at summariet avviker markant fra salmen, noe som kanskje kan forklares med de særlige regimeforholdene i Tyskland, hvor makten ikke er sentralisert på samme måte som i det davidiske kongedømme.

     

I summariet spiller prestene en viktigere rolle enn salmen gir grunnlag for, idet de representerer det åndelige regimente. På hovedtittelkobberet er «Samuel» den mest sentralt plasserte figuren, i direkte linje under trompeten som forkynner Jahves vilje. På bordet foran presten ligger to bøker med Skriften, Guds ord. «Samuel» danner sammen med de to sittende kongene et pyramidalsk tablå, der prestens turban med den ovale prydnaden er det høyeste punktet. «Samuel» er den som formidler Guds ord og vilje; på hovedtittelkobberet dreier det seg åpenbart om Guds vilje under tronfølge. Viljen fremgår av Guds valg av David, som ble salvet av Samuel, og hvis ætlinger er lovet et evinnelig kongerike («Salme 132»), hvis de retter seg etter lovboken (2 Kong 23). Kongevalget er i henhold til kobberet åpenbart en oppgave som hører inn under det åndelige regimente, prestedømmet med Gud som øverste myndighet. «Samuel» peker mot Sjællands biskop, slik det er argumentert for i innlegg II. Da Christian 4s foliobibel utkom, var Sjællands biskop underlagt det verdslige regimente, riksrådet, under innsettelsen av ny konge.

 

Kobberet er formet i opposisjon til den faktiske konstitusjonelle situasjon i Danmark; det levner ingen plass for riksrådet. Bøylekronen i «Samuel»s hånd, eneveldets regalie, fullender den symbolske fremstilling av arveriket, som skulle bli innført i Danmark en generasjon senere. Kobberet handler om regimente eller regime, og baserer seg likesom summariet til «Salme 132» på Luthers toregimentslære.      

        

På 1600-tallet var det svært tette bånd mellom kirken og kongen. Teologene gravde dypt i Skriften og fant belegg for at danskekongen var en gud på jorden. På veien frem mot innføringen av arverike og enevelde gikk de tvende, presteskapet og kongen, hånd i hånd.

 

                       BØYLEKRONENS FORJETTELSE

Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", IX

                      https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

     Guds evinnelige pakt med oldenborgerne

Hensikten bak «gjeninnføringen» av «den gamle lov» er at Guds pakt med den danske kongen, som er salvet og likesom en gud på jorden ifølge tidens teologiske utlegning, skal gjenopprettes. Gud skal atter velsigne Danmarksriket ved oldenborgeren Christian 4 og hans sønner. Jahves vilje blåses fra trompeten nedover tittelbladet, treffer «Samuel»s hode og bøyer av mot «PSALTERIUM DAVIDIS» og «II REGUM CAP. XXIII» (jfr. innlegg VI). Skriftstedet til høyre er nøyaktig angitt, mens det til venstre kun opplyses om hvilken bok det hentydes til. Dette ansporer til å lete etter én salme; tittelkobberets løsen.

Davids Salmer, i nyere oversettelser Salmenes bok, er en samling salmer som uttrykker ulike ting, som botferdighet, takksigelse og håp. Carsten Bach-Nielsen er også av den formening at det med «PSALTERIUM DAVIDIS» siktes til én spesiell salme, og peker på Salme 43, der David uttrykker fortvilelse over at Gud har glemt ham. I salmen klager kongen over at fienden plager ham, han spør hvorfor Gud har forkastet ham og ber Gud sende sitt lys og sin sannhet, slik at han atter kan gå til alteret og synge hans pris til lyren. 

Biblia er utstyrt med summarier til hvert kapittel. Summariet til Salme 43 viser samtidig tilbake til Salme 42. I summariet til sistnevnte, en bedesalme, står det at han (David) klager over den banghet som er i hjertet, liksom Gud var vred på ham og ville plage ham. Dertil må han lide spott av de ugudelige som spør hvor hans Gud er; de spotter og ler når det går de fromme ille. «De forderffuelige blinde oc forgifftige blindis ledere» vil ikke erkjenne at Gud straffer sine, men trøster dem igjen og forlater dem ikke. Bach-Nielsen aner i dette summariet stemmen til bibelutgiveren selv, som da Biblia ble utgitt, nettopp følte seg forhånet og ydmyket, men som stod fast på at han var en from konge.

Dersom tittelbladets «David» hadde vært en selvstendig illustrasjon, ville Bach-Nielsens salmevalg stått tryggere. Men kongefiguren inngår i en frise, hvor motiver utover Christian 4s følelse av å lide forhånelse spiller en viktig rolle. Resten av tittelbladets illustrasjon føyer seg naturlig inn i denne motivkretsen. Det kan også innvendes at Christian 4 hadde en annen bibelsk person å identifisere seg med når det gjaldt egen personlige lidelse; spotten og hånen; den lidende Kristus eller Smertensmannen. Denne identifikasjonen drev Christian så langt at han tidvis inngikk i den rene symbiose med Kristus; på enkelte bilder er den ytre likhet mellom de to påfallende. Det gjelder blant annet et maleri som var innfelt i kongens bedekammer, der Christian kneler naken i likklede foran en visjon av Frelseren, også han naken i likklede.

Detalj fra Heinrich Hansens maleri av Christian 4s bedekammer, utført like før brannen i 1859.

En tredje innvending er at ingenting ved kongefiguren røper religiøs ydmykhet, slik det fremgår av andre billedfremstillinger av kongen, blant annet ovennevnte. Bach-Nielsen trekker Christians religiøse ydmykhet frem som et poeng i sammenligningen. «David» virker hverken andektig eller botferdig, men tenksom, og bærer en hermelinscape som peker mot en kroningskappe og en krone. Det er ingenting ved Salme 43 som kan knyttes hverken til 2 Kong 23 eller figuroppsettet for øvrig; ynglingen «Josjia» og barnet «Sjafan». «David»s, Christian 4s, angivelige følelse av skam fremtrer som et isolert motiv. Ifølge Bach-Nielsens tolkning gir kobberet sin tilslutning til regimet; biskopen salver kongen og overdrar kronen til ham slik riksrådet ønsker, og dette skjer på vegne av Gud. Alt er såre bra, men bibelutgiveren føler seg like fullt ydmyket og glemt av Gud.

 

Davids kongedømme var grunnet på den guddommelige utvelgelse ved Samuel og folkets hylling, samtidig representerte det noe nytt: David hadde mottatt et løfte fra Gud om et evig kongedømme for seg og sønnene eller ætlingene. Gud inngikk altså en pakt med David, og denne fordret lydighet fra ham og sønnene eller ætlingene.

Pakten mellom Gud og David er omtalt i én spesiell salme, «Salme 132». Etter hvert ble pakten oppfattet som en parallell til pakten med Israel, der Guds velsignelse av Israel berodde på pakten med den salvede kongen av Davids ætt. Kongens status steg; han nøt ukrenkelighet, men ble aldri tiltalt som en gud.  («The Davidic monarchy», Britannica).  

«Salme 132», en salme ved festreisene, pilegrimsvandringene til Jerusalem, er den eneste salmen der ordet krone er nevnt. Den har, liksom de andre davidssalmene, hverken noen sikker forfatter eller datering. Det finnes ikke noe skriftsted som omtaler at David ble kronet, og det er vanlig å anta at salmen er skrevet etter Davids død. Salmisten påkaller Gud og minner om hans lovnad til den fromme David, de davidiske kongers stamfar. Flere detaljer ved «Salme 132» gjør den til en sannsynlig kandidat til salmen som det siktes til med «Psalterium Davidis»; her i Nettbibelens versjon (min kursivering).

 

«132 Herre, husk David

og alt han holdt ut!

         

     2 Han sverget til Herren,

          ga Jakobs Mektige et løfte:

         

     3 ‘Jeg vil ikke gå inn i mitt hus,

          ikke legge meg i sengen,

         

     4 ikke unne meg blund på øynene

        og ikke la øyelokkene hvile

         

     5 før jeg har funnet et sted for Herren,

        en bolig for Jakobs Mektige.’

         

     6 Vi hørte om paktkisten i Efrata,

          vi fant den på markene ved Jaar.

         

     7 La oss gå inn i hans bolig,

        kaste oss ned for hans fotskammel!

         

     8 Reis deg, Herre, og kom til ditt hvilested,

        du og paktkisten, som er din styrke.

         

     9 Dine prester skal kle seg i rettferd,

        dine trofaste skal rope av fryd.

         

    10 For David, din tjeners skyld,

         vis ikke fra deg den du har salvet!

         

    11 Herren har sverget til David

         et pålitelig ord han ikke går fra:

        ‘Din livsfrukt vil jeg sette på din trone.

         

    12 Hvis dine sønner holder min pakt

          og loven jeg vil lære dem,

          så skal også sønnene deres

          alltid sitte på din trone.’

         

    13 For Herren har utvalgt Sion,

         henne vil han ha til bolig:

 

14 ‘Dette skal alltid være mitt hvilested,

      her vil jeg bo, for henne vil jeg ha.

         

    15 Maten hennes vil jeg velsigne,

         de fattige metter jeg med brød,

         

    16 prestene hennes kler jeg i frelse,

        de trofaste skal rope av fryd.

         

    17 Der lar jeg et horn vokse fram for David,

          jeg gjør i stand en lampe for den jeg har salvet.

          

    18 Fienden vil jeg kle i skam,

         men på ham skal kronen stråle.’»     

 

Flere punkter i salmen representerer problemer i oversettelsen. Det er vanlig å oppfatte salmisten slik at han minner om Davids strev for å bringe paktkisten til Jerusalem, der kongen ville bygge et tempel hvor kisten skulle stå. 

David bringer Paktens ark til Jerusalem.

Tempelet skulle være Herrens bolig når han ble påkalt. Gud nektet David å bygge tempelet; denne oppgaven ble overlatt til sønnen Salomo. For Herrens tjeners, Davids skyld, ber salmisten Herren ikke å vise bort den han har salvet. Den salvede er en konge av Davids hus; hans sønn eller ætling. Salomo er blant dem som er blitt foreslått. Salmisten minner om at Herren har sverget til David, et sant ord, som han ikke vil gå fra: Jeg skal sette ditt avkom på din trone, og hvis Davids sønner holder Herrens pakt og lov, skal også deres sønner sitte på Davids trone, til evig tid. Herren har valgt seg Sion som bolig, han vil velsigne hennes mat og gi de fattige brød.

Hovedmotivet i «Salme 132» er Guds pakt med David, som også inngår i bakgrunnen for nederste rad på hovedtittelkobberet i Christian 4s Biblia. Her har riktignok pakten fått en forkvaklet utlegning, idet illustrasjonen sikter til Guds angivelige pakt med Christian 4 (jfr. innlegg VII). Både i salmen og på kobberet inngår henholdsvis Davids og Christian 4s sønner i pakten.

De to siste versene byr på særlige utfordringer for oversettelsen, men hovedbudskapet i siste linje er klart: Kronen skal stråle eller blomstre over den salvede kongen av Davids ætt. Hva slags krone det dreier seg om, er usikkert; den kan være dannet av noe fra planteriket, alternativt kan metall eller edelstener inngå i kronen.

 

Bladet i boken foran «David» kan utfylles slik:

 

«PSALTERIUM DAVIDIS PSALM. CXXXII»,

 

Dette fremtrer som en parallell til bladet i boken foran Josjia/Sjafan:

 

«II REGUM CAP. XXIII».

 

Tittelkobberets gamle «David» representerer den salvede konge som Herren har inngått en pakt med, som omfatter kongens sønner, livsfrukt, og siden deres sønner igjen. Dersom sønnene eller ætlingene holder sin del av avtalen, lydigheten overfor Herren og hans lover, gjelder pakten evinnelig. Landet vil nyte Herrens velsignelse; det vil være nok mat og fiendene vil beseires. 

Ynglingen «Josjia», barnet «Sjafan» og muligens harpekjeruben representerer Davids sønner, hans livsfrukt. «Josjia» og «Sjafan» hentyder samtidig til den aktuelle situasjon i Danmark; landet er fattig, og fiendene jubler. Guds pakt med danskekongen og sønnene er brutt, fordi de ikke følger Guds lov. Sønnene må gjeninnføre den gamle lov, arveriket, som har det davidiske monarki som forbilde. Da vil Herrens vrede vendes til velsignelse for Danmarksriket; fiendene vil lide skam, og over den salvede konge av huset Oldenborg vil bøylekronen stråle.

Michael van Havens symbolske kroningsbilde av Christian 4s ætling, Christian 5, med bøylekrone. Kongen sitter på en narhvalstrone inspirert av Salomos elfenbenstrone, bevoktet av tre sølvløver i etterligning av de tolv løvene foran Salomos trone.

 

I neste innlegg vil jeg trekke en linje mellom Biblias hovedtittelkobber og summariet til «Salme 132».