Skomakeroldermannens død - Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen Schuster (Skomaker), II

 

               

                     Dåp i djevelens tegn

Mette Claus-datter er i begynnelsen av yrkeskarrieren kjellerpike; barpike, er det nærmeste man kommer uttrykket i dag. Mellom linjene kan man lese at hun ligger med mange; at hun tar seg betalt, hører til faget. Det hektiske kjellerpikelivet resulterer i et svangerskap med ukjent far, kanskje en av de mange sjøfolkene som kobler av i vertshuset. Siden pådrar hun seg en kjønnssykdom som fører til sterilitet; også dette kan leses mellom linjene. Vertshusholderen heter Theodorus Mortensen. Skildringen av Mettes liv som kjellerpike kan tale for at Theodorus sikter til den greske filosofen Theodorus Ateisten (ca. 340-250 f.Kr.). Han tilhørte kyreneikerne, som mente målet med livet var å søke vellyst og unngå smerte. Holberg bruker navnet flere ganger på fiktive personer. Dette kunne med fordel vært undersøkt nærmere; jeg nøyer meg med en referanse i «Epistel 188»:

 

«Indholdet var at den [feberen] havde taget et slet herberg hos mig, og at den havde begået en dårlighed at gå min nabo Theodorum forbi, i hvis tykke og vellystige  mave den ville have fundet langt mere føde, ja proviant for et helt år.»

 

Mette byr på sex og annen vellyst som mat og drikke i Theodorus’ vertshus. Mortensen peker helst mot Martin Luther. Reformatoren mente at kjønnsdriften, som er felles for alle mennesker, definerer mennesket som et syndig vesen. Inngåelse av ekteskap fører ikke til noen avsvekkelse av synden; det er dåpen som gir mennesket håp om frelse fra syndens konsekvenser. Mette forlater Korsør og syndens bule der barnet er avlet; fødselen finner sted i Slagelse. Kort etter reiser hun til Kalundborg, der hun får stilling som amme. En stund etter kommer moren «udi en slags Velstand, og blev giftet med en bemidled Mand.» Her kan det være en sammenheng, nemlig at den bemidlede mannen først har betalt for sex og siden giftet seg med Mette, som «formedelst visse Aarsager var og stedse blev u-frugtsommelig til hendes Døds Dag.» Det kan være en hentydning til motivet selge/kjøpe sex. Det første leddet i Claus-datter er en forkortelse av Nikolaus, som først og fremst er kjent som navnet til en biskop av Myra eller Bari på 300-tallet, sankt Nikolaus, som feires 6. desember. Navnet finnes i en rekke versjoner, for eksempel Santa Claus. Tradisjonen med å gi barn gaver julaften sies å gå tilbake til vitaen om Nikolaus den hellige, som skjenket rundhåndet av sin nedarvede rikdom til de fattige. Den mest kjente legenden handler om tre fattige søstre som stod i fare for å bli solgt til prostitusjon, fordi faren ikke hadde råd til medgift. I all hemmelighet kastet Nikolaus en sekk med gull til hver søster, da hun kom i gifteferdig alder. Slik reddet han søstrene fra prostitusjon.

Mette kjellerpike står i halsen til synd, men stiger raskt i aktelse. Den uekte sønn har både gudmor, den fornemme borgerkone Maren Hans-datter, og faddere, bryggerne Niels Olsen og Jesper Jespersen; formodentlig respektable borgere. Det som ellers vektlegges i beskrivelsen av dåpen, er overnaturlige hendelser. På selve dåpsdagen engster Mette seg for onde varsler; engstelsen gjelder også noe som skjedde på kvelden, altså etter dåpen. Det betyr at Mette Claus-datter ikke har fått undervisning om dåpens rette betydning, slik den er utlagt av Martin Luther i Lille katekisme:

«Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror. Dette er Guds ord og løfte.»

Djevelen, som man mente stod bak de onde hendelser som det varsles om, har ingen makt over dem som er døpt. Frem til dåpen er barnet sårbart, under dåpen viker djevelens makt for Guds frelse, for dem som tror. Undervisning i Lille katekisme spilte en viktig rolle i opplæringen av barna både på 1600- og 1700-tallet, men Mette synes fullstendig uvitende om dåpens betydning. Det er nærliggende å tolke skildringen av Jørgens dåp i djevelens tegn som satire, formodentlig over troens stilling i Danmark under den lutherske ortodoksi.

Fornavnet til Jørgens gudmor, Maren, av det latinske guttenavnet Marinus (til mare, hav) via jentenavnet Marina, brukes hos Holberg gjerne om kvinner fra det lavere samfunnslag, som tjenestepiker, men også om kvinner som er gift med håndverkere. Mannsnavnet i etternavnet, Hans, kommer av Johannes, og sikter trolig til døperen Johannes. Det er verdt å merke seg at i navnet til den andre fadderen, Jesper Jespersen, gjentas fornavnet. Jesper Jespersen nevnes også i omtale av et truende varsel som finner sted etter dåpen. Doblingen gir en ekstra vekt til Jesper. På bakgrunn av de klare paralleller mellom skomakernes oldermenn Jørgen/Georg Schuster (= skomaker) og Peder Schumacher Griffenfeld (jfr. forrige innlegg), er det nærliggende å trekke en linje til Jesper Brochmand, den unge Schumachers mentor. Kun én annen gang finnes et dobbeltnavn i epistelen, det gjelder Jørgens svoger, Morten Mortensen, som nevnes under Schusters gravferd. Navnet kan oppfattes som en referanse til Martin Luther.

 

Jesper Jespersen er fadder til kjellerpikens sønn, det vil si at den åndelige eller religiøse oppdragelse hviler på ham (les Jesper Brochmand). Det gjelder i særlig grad ettersom Jørgens far ikke har noen rolle i oppdragelsen. Tidligere ble fadderens religiøse ansvar mer vektlagt enn i dag; den kjødelige far hadde ansvar for barnets legemlige eller kjødelige oppdragelse. Dette kan forklare at dåpen ikke fører til at Mette føler seg trygg for at djevelen kan true sønnen; Jesper Brochmand var en svoren demonolog. Her skal vi vende tilbake til den første fadderen, Niels Olsen. Dersom Jesper Jespersen viser til Jesper Brochmand, kan Niels Olsen vise til en annen kjent demonolog, biskop Niels Hemmingsen (1513–1600), forfatter av Admonitio de svperstitionibvs magicis vitandis («Formaning om å unngå trolldom»). I boken lister Hemmingsen opp en lang rekke former for trolldom. Han beskriver hva trollfolk er i stand til ved hjelp av svartekunst, og gir retningslinjer for hvordan både den geistlige og den verdslige øvrighet bør forholde seg til disse fryktelige forbrytere (Torben Brink, Niels Hemmingsens forståelse af trolddom - en nyvurdering).

Haakon Hegsvold Sørlie omtaler Niels Hemmingsen og Jesper Brochmand i «Geistlighetens rolle i trolldomsprosessene. En revurdering med fokus på Finnmark» (min kursivering; notehenvisninger er ikke medtatt):

 

«I Danmark-Norge var biskopene Peder Palladius og Jørgen Erikssøn samt teologiprofessorene Niels Hemmingsen og Jesper Brochmand viktige i spredningen av den demonologiske læren om djevelen og hans demoner. Deres fordømmelse av trolldom ble videreført da den lutherske ortodoksien etablerte dogmatisk kontroll i Danmark-Norge med oppnevnelsen av Hans Poulsen Resen til biskop på Sjælland i 1615. Resen fortsatte den moralske ensrettingskampanjen basert på dekalogen og oppnådde stor teologisk innflytelse på det dansk-norske lovverket. I 1617 oppnådde teologenes diabolske tolkning intellektuelt hegemoni blant rikets ledere da Christian IV og hans riksråd utga forordningen «om troldfolck oc deris medvidere». I forordningen kommer den diabolske tolkningen av trolldom fram i formuleringen om at rette trollfolk var de ‘som met Dieffuelen sig bebundet haffuer, eller met hannem omgaais’. I tillegg presiserte forordningen at alle statens embetsmenn, inkludert geistligheten, skulle forfølge trollfolk om de ikke selv ville stå ansvarlig som deres medsammensvorne. Den demonologiske tolkningen av trolldom ble dermed sterkt påvirket av teologer, og fikk fotfeste på universitetet i København. Den ble deretter normativt påtvunget embetsmennene via formuleringen i 1617-forordningen.»

Det demonologiske verdensbilde ble altså bestyrket under den lutherske ortodoksi, som ble utformet av Jesper Brochmand. Brochmand mente hekser var djevelens tjenere og at de kunne påkalle lyn og storm, fare gjennom luften til fjerntliggende steder for å holde heksesabbat etc. For hekser eller heksemestere fantes bare én løsning, døden, og som kjent ble gjerne bålet valgt.

Holberg skriver lite om Brochmand i sitt forfatterskap, noe som kan synes merkelig ut fra den store betydning teologen hadde. Riktignok harselerer forfatteren flere steder over dem som tror på hekser, men Jesper Brochmand er aldri nevnt i den anledning. Det er verdt å merke seg at forfatteren kritiserer heksebrenningene på Vardøhus, der de første fant sted i 1620. Det er liten tvil om at Brochmand må dele det teologiske ansvaret for disse grusomhetene sammen med andre danske demonologer òg kongen, i første rekke Christian 4. Videre finnes en rekke eksempler på fordekt kritikk av kirken, for eksempel i Peder Paars. Sistnevnte gjelder riktignok på Anholt, men det er lett å gjenkjenne de religiøse forholdene i Danmark under den lutherske ortodoksi, som med små endringer rådet grunnen også på Holbergs tid. Det legges stor vekt på ytre forhold, som korrekt opptreden under gudstjenesten, salmenes kraft etc. Presten forteller menigheten hva som er den rette dogmatiske tro; et budskap som er vanskelig å forstå for alminnelige mennesker. Når landet rammes av krig eller andre ulykker, får folket høre at de har syndet; bannet, skulket eller sovet under gudstjenesten, fått barn utenfor ekteskap. Kongen derimot, som gjerne er den som har startet krigen og er skyld i ulykkene, innvilges guddommelighet av teologene. Både i Danmark og på Anholt står kirken på godfot med den verdslige øvrighet, henholdsvis konge og fogd. På Anholt får presten en andel av inntektene fra ran av fremmede sjøfarende som havarerer ved øya. Mesteparten tar fogden. Dette sikter til danskekongen som avkrevet skyhøy varetoll av fremmede skip i Øresund og puttet pengene i egen lomme (jfr. bl.a. «Den gang danskekongen hadde hånden i fremmede lommer», 1.12.2019). Alle på Anholt ligger under for en sterk overtro.

Det eneste interessante som fortelles om Brochmand i Schumacher Griffenfelds historie, er biskopens nære kontakt med Frederik 3 og hans taktiske spill for å presentere unge Schumacher for kongen, slik at denne vil bekoste en utenlandsreise. Lokkemidlet er at kongen i så fall vil kunne bruke Schumacher til hva det skal være.

    

Brochmands troslære inngår utvilsomt i bakgrunnen for Mette Claus-datters ortodoksi, som omtales rett etter beskrivelsen av de onde varsler dåpsdagen:

«Alt dette bragte Moderen udi Bekymring om Barnets forestaaende Uheld: Thi hun var sterk og vel grundet udi sin Troe, hvilket hendes Fiender selv maatte tilstaae, og derfor ikke saa nøye burde have sværtet hende for en og anden Feil, eftertænkende at en sterk Orthodoxie bøder tilstrækkeligen paa alting.»

 

Ortodoksiens vektlegging av botferdighet illustreres da skomakernes oldermann, Jørgen Schuster, ligger på dødsleiet. Dette kommer jeg tilbake til. To varsler bekymrer den ortodokse kjellerpiken dåpsdagen.

«Samme Dag, som Barnet blev døbt, var en sterk Taage, som siden forvandledes til en saadan Storm, at Veyerhanen paa Jesper Jespersens Huus krummede sig. Ved Aftenen fik man derforuden en bedrøvelig Tidende fra Kiøbenhavn, at Raadmandens tvende Sønner vare blevne rejicerede til Attestatz.»

 

Kirketårn- og spir med værhaner og annen staffasje var spesielt utsatt for heksenes ødeleggelseslyst, men her er det altså værhanen på Jesper Jespersens (les Jesper Brochmands) hus som får unngjelde. Brochmand leser Skriften helt bokstavelig; fordi Djevelen tok med seg Jesus opp på en høy tinde, kan hekser fly til Bloksberg. Vi snakker her om en professor i teologi ved Københavns universitet og Sjællands biskop som var det høyeste geistlige embede i Danmark. At teologi er tema for varselssekvensen, fremgår av det andre varselet. De to sønnene til rådmannen, trolig medlem av magistratet i en av byene som nevnes, har strøket til teologisk embedseksamen. Hvorvidt det er rådmannssønnene som har sluntret med eksamensforberedelsene eller om deres teologiske oppfatninger har støtt an mot det teologiske regime ved Københavns universitet, skal være usagt.

 

Når værhanen står på huset til en privatperson, åpner det for at personen er en værhane i ordets overførte betydning. Utover en mulig referanse til Jesper Brochmand vet vi lite om Jesper Jespersen. Men dersom bryggeren har tatt ansvaret som fadder alvorlig, bør hans religiøse eller åndelige oppdragelse kunne spores i det som fortelles om skomaker Schuster.

     

En værhane retter seg etter holdninger som er «i vinden» og er selv tilsynelatende holdningsløs. At en person målbærer andres meninger, kan være uttrykk for en bevisst strategi: i en del tilfeller lønner det seg å prate andre etter munnen. Det gjelder spesielt overfor øvrigheten, for eksempel konger. Nettopp dette prinsippet har vært styrende i skomaker Schusters og Schumacher Griffenfelds tilfelle.

 

I forrige innlegg trekker jeg linjen mellom Jesper Brochmand som presenterte unge Schumacher for Frederik 3 med anbefalingen om at han kunne brukes til hva det skulle være, og Schusters stefar som skaffer gutten lærlingplass hos skomakerlaugets oldermann. Videre omtaler jeg den døende Schusters ord til sønnen om helst å arbeide for «Stadens Høyviise Øvrighed». Dersom man har øvrigheten til venn, kan du gi en god dag i de andre.

 

Schumacher vil etter fullførte utenlandsstudier rette seg etter det kongen mener; kort sagt oppføre seg som en værhane. Holbergs kilde til opptrinnet er ukjent, og det er mulig han har lagt det til for egen regning. I så fall kan det oppfattes som forfatterens satiriske kommentar til den viktigste oppgaven Schumacher skulle komme til å utføre for Frederik 3, nedskrivningen av Kongeloven, eneveldets konstitusjon. Den har formodentlig foregått slik at kongen har fortalt kammersekretæren hva denne skulle skrive ned. 

                                                        C.W. Eckersberg, 1828.

Siden har Schumacher føyd til stoff basert på eldre utkast og valgt formuleringer. I dette arbeidet har han trukket på kunnskap fra sine studier hjemme og ute. Kongeloven er et bevis på at Schumacher lot seg bruke til hva det skulle være, som Frederik 3 ønsket. Loven er unik i sitt slag i Europa. Her står blant annet følgende:

 

 

«Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.»

 

Kongen har alene den høyeste makt og myndighet. Han kan bestemme når en krig skal begynne og ende; utstede lover, unndra hvem han vil fra de samme lover, trekke dem tilbake; utnevne embedsmenn, avskjedige dem; fastsette skatte- og tollsatser og bestemme over kirken. Det eneste ikke kongen kan gjøre, er å oppheve Kongeloven som gav ham disse friheter; frasi seg Den augsburgske trosbekjennelse eller dele Danmarksriket. For en opplysningsmann som Holberg må Kongeloven ha fremstått som det rene tøv.

 

Den som ifølge Holberg åpnet døren for Schumacher inn til kongen, var altså Jesper Brochmand. Biskopen har formodentlig, skal man dømme ut fra historikerens biografi om Schumacher Griffenfeld, innprentet myndlingen om å rette seg etter kongens ønsker. Nettopp dette, lydhørhet overfor Frederik 3, tilskrives Schumacher Griffenfeld av senere historikere og biografer, som mener det er en viktig årsak til hans raske avansement. Denne taktikken kan som nevnt sammenstilles med værhanen på Jesper Jespersens hus, som krummer seg under Jørgen Schusters dåp; værhane er en god beskrivelse av Schumacher i perioden da han tømret grunnen for sin uovertrufne maktstilling i Danmark-Norge. Sebastian Olden-Jørgensen kaller Schumacher for Frederik 3s «akademisk(e) selskabspapegøje»; han plapret i vei om saker som kunne interessere kongen.1)  

 

Holberg ofrer mye oppmerksomhet på en historie som viser Schumachers vilje til å rette seg etter kongens mening. Historien er ikke kjent fra andre kilder og kan gi inntrykk av å være oppdiktet, noe som gjelder flere deler av biografien (jfr. forrige innlegg). Da Schumacher vendte hjem til Danmark etter utenlandsreisen, var eneveldet blitt innført og «hele Regierings Byrde» lagt på kongen. Schumacher visste ikke hvordan han skulle få kongen, som var så okkupert med rikets affærer, i tale eller bli kjent med hoffet. Biskop Brochmand var død, og Schumacher vendte seg da til vicekansler Holger Vind, der han fikk ansettelse som sekretær. Olden-Jørgensen argumenterer mot dette og peker på kansler Peder Reedtz som Schumachers sannsynlige nye patron.

 

En gang Holger Vind skulle til hoffet for å forklare et prosjekt for Frederik 3, var han «upasselig» og forhindret fra å møte opp. Vicekansleren valgte å sende sin sekretær i stedet, noe denne så som en gyllen anledning til endelig å få vist seg frem for kongen.

 

Vi vet altså ikke om Schumacher jobbet hos Vind; heller ikke hva som plaget vicekansleren. Det vi imidlertid vet, er at plaget av en vind i Peder Paars har underteksten plaget av en fis. I Første bog fortelles det om gudinnen Avind, som oppsøker vindguden Æolus. Det stygge hespetreet krever at han skal slippe vindene løs, slik at Peder Paarses jakt ikke når frem til Dorothea i Aarhus. Æolus unnskylder seg slik:

 

«[…] Om I ville

I Morgen komme hid, nu har jeg at bestille,

Jeg aldrig haver Roo, nu en nu anden Vind

Mig plager – […]»

 

Fis og andre fekale motiver spiller en viktig rolle i Holbergs komiske helteepos og en rekke andre tekster. Temaet er behandlet i flere blogginnlegg, bl.a. i «Dagens facebookinnlegg – Den grove Holberg», 31.7.2020. Den generelle hensikt er å ta det høye ned. I Anden bog fortelles om Peder Paars og hans skriver Peder Ruus, som sover på Store sal i fogdegården etter å ha blitt tatt til fange; hele passasjen er fekal (noter er ikke medtatt):

 

«Hand drømte, at hand var til Felts, en Krigshær saae,

Hand lavede sig til paa Fienden løs at gaae.

Slig Phantasie var ham i Søfne forekommen,

Hand vilde falde an, saa snart hand hørte Trommen,

Men see, hvad skeede da, hans Skriver Peder Ruus,      

Som med sin Principal var bragt i samme Huus,

Loed een forskrækkelig gaae ud, med Tugt at sige

Saa man paa Øen fast ey hafde hørt dens liige.

Som Grædske Pose, der var giort af Oxehud,

Og Ithacæ Regent fik udaf Stormens Gud,   

Som os beskrevet har Homerus i hans Viise

Med stor Sandfærdighed, saa vi ham derfor priise,

I hvilken skiulet laae en stærk Poetisk Vind;

Skibsfolket derimod sig andet bildte ind.»

 

Prinsipalen drømmer på dette tidspunkt om krigsmarkens utfordringer og mistar utladningen for trommen (varsel- eller militærtrommen), spretter

opp og løper storm mot inventar og vinduer. Heltens høylytte krigsinnsats går ikke ubemerket hen på Anholt, ettersom øyas kloke kone, gamle Gunnild, tilfeldigvis kommer forbi i samme stund. Gunnild har som de fleste kloke koner en livlig fantasi og maler sporenstreks både tyrken og paven på veggen for øyas øvrighet, fogd Woldemar. Denne blir så redd at han besvimer. Etter at ryktet har spredd seg, strømmer forsterkninger til fogdegården, og man rådslår om hva som skal gjøres.

 

Schumacher utnytter Vinds upasselighet til å «insinuere seg» (skaffe seg innpass og yndest) hos Frederik 3. Etter dette

 

«avancerede han med en utroelig Hastighed fra et Æres-Trin til et andet; Han blev først Secretaire udi det Danske Cancellie, siden Kongelig Archivarius og Bibliothecarius, item indsatt udi Skat-Cammer Collegio.»

 

Årsaken til at jeg leser en fekal undertekst i Vinds upasselighet, er at upasselighet, som forhindrer møte med kongen, omtales to ganger senere i biografien. Da er den knyttet til medisinering, som vanligvis brukes om behandling mot forstoppelse. I dette tilfellet gjelder det Schumacher selv som unnskylder seg overfor Christian 5 med at han er upasselig og medisinerer. På denne tiden har Schumacher avansert til rikskansler og blitt adlet til greve med navnet Griffenfeld. En så høy status tilsier at klystér er et sannsynlig remedium, fortrinnsvis sprøytet inn av en lege.

 

Overklassens hyppige bruk av medisinering er motiv i Den politiske Kandstøber. Doktoren heter Hermelin, noe som antyder at han lønnes rikelig av pasienter fra det øverste samfunnnslag. På Anholt, som er et Danmark i miniatyr (jfr. innlegget 1.12.2019, «Den gang danskekongen hadde hånden i fremmede lommer»), representerer fogd Woldemar, et ærefullt kongsnavn fra Valdemartiden, øvrigheten. Den som tilkalles for doktorering i fogdegården, er barberer Blok. Tidligere var forskjellen på bart- og feltskjærens oppgaver flytende; kunne man stusse en bart, maktet man vel å skjære av et ben også. Da tiden nærmet seg for prosessen mot Paars, mistet fogdens datter Nille, som var forelsket i helten, appetitten av pur engstelse. Foreldrene blir fra seg av fortvilelse, og Woldemar ber noen gi beskjed til Blok om at han må komme «med alle sine Krucker». Men etter at barbereren ble utpekt til general i striden mot Paars og skipsfølge, nøler han med å følge ordre:

 

«Slig Ordre klingede ey vel i Blokes Øre,

Han sagde ved sig selv; det kand jeg aldrig giøre,      

Det ey tillader mig min høye Caracteer,

At kiige nogens R – – –, at sætte Folk Clisteer.»

 

Blok klager til sin kone Sophia over fogdens forventning om at han skal doktorere. Sophia svarer:

 

«hierte Mand! I maa ey saadant agte,

En Doctor, og Soldat, som begge dræbe, slagte,

De ere et slags Folk, jeg ingen Forskiel seer,

En dræber Folk med Sverd, en anden med Clysteer.»

 

Da Schumacher ankommer slottet, leverer han ikke det forseglede skrivet til en pasje slik han hadde fått beskjed om, men lar seg anmelde for å tale med kongen for sin herre. Frederik 3 gir ham inntrede. Schumacher stiller seg i utenfor gemakksdøren mens kongen leser skrivet. Etterpå kaster han det fra seg på bordet; Frederik er åpenbart ikke fornøyd. Schumacher stiger frem, minner kongen på deres første møte og hans bidrag til utenlandsreisen, og ber om å få forfatte et nytt konsept. Han hevdet det var mulig at han «kunde blive saa lykkelig at treffe Eders Majestets Tanker (min kursivering).»  Frederik tillater dette, og kort etter presenterer Schumacher sin egen skrivelse, hvortil enevoldskongen repliserer: «Det er ret, min Søn, saaledes ville Vi have det.»

 

Vinds sekretær opptrer som værhane ved at han retter seg etter kongens tanker. Dette kan jevnføres med værhanen på Jesper Jespersens hus som krummer seg under stormen Schusters dåpsdag; Æolus har åpenbart sluppet alle vinder løs. Schumacher går altså siden fra den ene ærespost til den annen. Dette kan jevnføres med Schusters leveregel som han viderefører til sønnen: Beflitt deg på å arbeide for øvrigheten, for når du har øvrigheten til venn, kan du gi en god dag i alle andre. Dette var også Schumachers rettesnor; han arbeidet for kongen og rettet seg i begynnelsen etter dennes ønsker; alle andre gav han blaffen i. Men på et senere tidspunkt, etter at hans makt hadde øket betydelig fordi den neste kongen, Christian 5, ikke besatt de rette ressurser til å styre et land, glemte han å rette seg etter øvrighetens tanker. Kongen ville krige, det ville ikke Griffenfeld. Da vant de andre som Schumacher Griffenfeld hadde gitt en god dag i, innpass hos kongen; rikskansleren falt tilbake i «skomakerstanden».

 

Schumachers unnskyldning om upasselighet og medisinering er ifølge Holberg opptakten til Christian 5s fiendtlige holdning overfor førsteministeren, som førte til dennes skjebnesvangre fall. Kongen valgte nemlig selv å oppsøke Schumacher og fant ham da fullt påkledd i munter passiar med sine venner. Historien om Schumachers upasselighet, som virker oppdiktet, fremtrer som en motsats til Vinds upasselighet, som førte til at Schumacher vant innpass i kongens kammer.

 

1) Sebastian Olden-Jørgensen, Kun navnet er tilbage – En biografi om Peder Griffenfeld

 

                                      Forts.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skomakeroldermannens død - Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen Schuster (Skomaker), I

 

               

 

Når skomakeren dukker opp i en Holberg-tekst og man lurer på hva han gjør der, kan det hende forfatteren ikke sikter til en som er skomaker, men til en som heter Skomaker. Nå er det riktignok bare én i Danmark som heter Skomaker, nemlig Jacob Skoemager i Jeppe på Bjerget Eller Den forvandlede Bonde. Jacob er ikke skomaker av yrke, men krovert. Motsatt skomakeren, og bonden Jeppe, står ikke Jacob tidlig opp om morgenen for å utnytte dagslyset; krovertens arbeidsdag starter utpå formiddagen og slutter sent på kveld. I innlegget 9.5.2020, «Jeppe Soldat og Jacob Skoemager», argumenterer jeg for at Jacob Skoemager sikter til Peder Schumacher (av tysk Schuhmacher). Schumacher er et vanlig familienavn i Danmark og vitner om innvandrede tyske skomakere eller tyskere av skomakerslekt.

Peder Schumacher (1635-1699), Frederik 2s kammersekretær og siden Christian 5s førsteminister, ble adlet med navnet Griffenfeld og fikk Tønsberg amt som grevskap. Vinhandlersønnen, òg skomakerætlingen, som en periode styrte som om han var konge, fikk stor politisk og økonomisk betydning for det danske enevelde, Holbergs samtid. Historikeren var den første som skrev Schumacher-Griffenfelds biografi (inngår i «Fredericus III», Dannemarks Riges Historie), noe forfatteren gjør et poeng av. Samtidig skrev Holberg, som den første og eneste, en biografi om oldermannen i skomakerlauget i Kalundborg, Jørgen/Georg Retsuhcs, en fiktiv person («Epistel 496»). Lest bakfra er Retsuhcs Schuster, av tysk Schuster, skomaker. Schuster eller Skuster er likesom Schumacher et dansk familienavn.

I et smededikt om Schumacher Griffenfeld, en lengre fingert gravskrift på latin, står følgende:

 

"Han levede som en GRIFFENFELD,

døde som en ULFELDT.

Græd i skomagere,

for jeres oldermand dør.»

 

Sammenhengen mellom «Schuster»s og Schumacher-Griffenfelds historie er omtalt i innleggene 28.5.2020, 10.7.2020 og 9.8.2020. Jeg kommer bare til å nevne kort forhold som alt er omtalt, idet jeg vil konsentrere meg om tekstlige detaljer som jeg i ettertid har fått større forståelse av.

 

Tilsynelatende er poenget med epistelen at en alminnelig borger, en skomaker, beæres med en biografi som om han var en konge eller annen øvrighetsperson. Dette er småmorsomt, men evner knapt å holde på interessen gjennom hele epistelen. I det øyeblikk man derimot oppdager at skomakeren Retsuhcs/Schuster sikter til Peder Schumacher («Skomaker»), begge oldermenn i skomakerlauget, løftes komikken opp på et høyere plan.

Både Retsuhcs og Schumacher var preget av et sterkt karrierejag og lyktes i å toppen. Retsuchs, som jeg heretter vil kalle Schuster, er avlet i et vertshus. Det er også Schumacher så nær man kan komme det, nemlig i familiens bolig på hjørnet av Købmagergade og Løvstræde, der faren drev en vinstue. Schusters mor var serverings- eller kjellerpike, faren trolig en av gjestene.  

Det avgjørende valget når det gjelder Schumachers og Schusters yrkeskarriere, finner sted i deres trettende år. Schusters far er ukjent, og Schumachers far er død, så i begge tilfeller er det en annen mannlig autoritet enn den kjødelige far som nevnes i den anledning. Peder «kom til Academiet udi hans 13de Aar. Og, som hans Fader imidlertid ved Døden afgik, tog Biskop Brokmand ham i sit Huus for at see ham promovered i hans Studeringer.» Schusters mor, som først «forsøkte verden som jomfru», tjente siden som amme i tre år, la seg opp noen penger og ble gift med en bemidlet mann. Og parallelt til biskop Brochmand, som hadde Peder kjær som sitt eget barn, tok stefaren Jørgen til seg som sitt eget barn.

Det er en vanlig oppfatning at det er grunnleggende forskjell mellom universitetsstudier og skomakerlære. «Epistel 293», der Holberg uttaler seg om hvilken utdannelse en skomaker trenger, motsier denne oppfatningen. En skomaker, hevder Holberg, bør studere nettopp de vitenskaper som det undervises i ved universitetet: filosofi, teologi, historie, matematikk, morallære, juss og medisin, alt akademiske grener der Schumacher hadde til dels solide kunnskaper (jfr. «Den borgerlige adelsmann eller skomakeren som var polyhistor», 10.7.2020).

Både Schumacher og Schuster har reist mye og er spesielt språkmektige, skjønt sistnevnte ikke på nær har dratt så langt av sted som førstnevnte; mens Schumacher taler fransk og tysk, mestrer Schuster både jydsk og fynsk.

 

Både Jesper Brochmand og Jørgens stefar, som forholder seg henholdsvis til akademia og skomakerfaget, som angivelig kan gå ut på ett, sørger for å opprette kontakt mellom gutten som de har ansvar for og «herskeren», henholdsvis landets konge og laugets oldermann. Holberg beskriver detaljert hvordan biskop Brochmand manøvrerer protegéen inn i en situasjon, der han kan presenteres for Frederik 3 på en fordelaktig måte. Ved denne anledning klarer biskopen underhånden å bevege kongen til å betale for en utenlandsreise for Schumacher. Et vektig argument er at dersom den overmåte begavede gutten ble videre skolert, nemlig påkostet en utenlandstur, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Kongen går på limpinnen og punger ut. Det er uvisst om Holberg har en kilde til Schumachers første møte med Frederik 3.

 

Både i Schumachers og Schusters tilfelle er den tidlige kontakten med «herskeren» springbrettet til en kometkarrere, samtidig understrekes begges særlige habilitet, henholdsvis i skomakerfaget og forrettelsen av kongens og rikets saker. Schusters ord til sønnen, Jacob, på dødsleiet understreker motivet:

 

«[…] Beflit dig paa at dit Arbeyde bliver troefast og forsvarligt, helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag.»

 

Dette må man si er rene ord for pengene, og antyder at epistelforfatteren har en baktanke med å skrive noe så sært, nær sagt bortkastet, som en skomakerbiografi. Dette er en av de aller siste tekstene til Holberg, og man aner at det er noe han ønsket å formidle før han døde. I Schusters likprosesjon gikk 16 sørgepar, og som nummer tre gikk «Hans Jensen Timmermand og Hans Mickelsen Hvitølls-Brygger.» Det siste navnet er som kjent Holbergs pseudonym til de poetiske eller komiske skriftene; også denne Hans Mikkelsen er hvittølsbrygger. I «Epistel 496» er parallellene mellom Schumacher Griffenfeld og den fiktive skomakeren Schuster tydelige. Det kan være en oppfordring til å studere resten av Holbergs poetiske forfatterskap med tanke på historiske paralleller; tidligere i livet har forfatteren trolig vært mer påpasselig med å skjule de historiske hentydningene. Da kan mye som er blitt oppfattet som lutter skjemt, i tråd med Holbergs egen beskrivelse, fremtre som satire, over øvrigheten i Danmark.

 

Som professor ved Københavns universitet og biskop over Sjælland tilhørte Jesper Rasmussen Brochmand (1585–1642) den øverste geistlige elite. Han ble utnevnt av Christian 4 som lærer for sønnen Christian, den utvalgte prins. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning i Danmark; kongene var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget er ytterst tvilsom.

 

I full forståelse med kirken anført av Sjællands biskop, først Peder Vinstrup, siden Jesper Brochmand og Hans Wandal, identifiserte danskekongen seg med de bibelske kongene David og Salomo. Den geistlige øvrighet tilla Gud en særlig bevågenhet overfor den dansk-norske konge, parallelt til den han utviste overfor David, som han hadde utvalgt til konge over Israel, sitt eget folk; Davids hus og Huset Oldenborg ble likestilt.

Det er Jesper Brochmand som utformet den lutherske ortodoksi i Danmark. Her er det igjen et viktig berøringspunkt mellom de to biograferte: Schusters mor, Mette Claus-datter, var ortodoks, og hun var sterk i troen. Om stefaren delte konas ortodokse nidkjærhet, fremgår ikke. Dersom Holberg hadde valgt å skrive det, ville likheten mellom Jørgen Schuster, som ble sendt i skomakerlære i sitt trettende år, og Peder Schumacher, som ble sendt til universitetet ved samme alder, angivelig av den lutherske ortodoksis frontfigur, Brockmand, høyst sannsynlig blitt oppdaget. Det dreier seg om en gjennomgående parallellitet i de to biografiene, som aldri matcher helt. Særlig er avslutningen på Schumachers og Schusters liv forskjellig. Etter dommen for bestikkelighet og forræderi i 1676 ble Schumacher først dømt til døden, men denne ble omgjort til livsvarig fengsel. Karrieren til skomakerlaugets oldermann ble derimot kronet med en gedigen begravelse. Her ser jeg bort fra den fingerte gravskriften som oppfordrer skomakerne til å gråte fordi deres oldermann er død.

 

Ortodoksien i hjemmet setter sitt tydelige preg på Jørgen, slik det fremgår av historien om hans voksne liv, spesielt skomakerens avskjed med denne verden. Det første vitnesbyrdet om Mette Claus-datters ortodoksi er en sterk tro på varsler.

 

                 Peder Schumachers familiekrypt.

                                   

                                      Forts.  

 

 Dagens facebookinnlegg

"Et dukkehjem" II

"Et dukkehjem" viser til "Dukkehjem" i Paul Botten-Hansens "Huldrebrylluppet". Det betyr dukkenes hjem, altså barneværelset. Rommet ble tidligere ofte kalt ammestuen; her fortalte ammen eventyr for barna, såkalte ammeeventyr.

Nora syntes det var så umåtelig morsomt når hun kunne snike seg ned til pikekammeret; tjenestepikene oppdrog henne aldri og talte bestandig så mye fornøyelig seg imellom. Ammen, Anne Marie, følger siden med Nora da hun stifter familie og etablerer seg i "dukkehjemmet" sammen med barn og ektemann. (Jfr. "Nora, du lyver!)

Stamhollenderen Botten-Hansens budskap lyder: Eventyrfigurer må ikke få komme utenfor dukkehjemmet (les barneværelset) og trekke på seg gullkaften og tankestøvler, det vil si bli til en voksenhelt, liksom Oehlenschlägers Aladdin, romantikkens kunstnerikon.

Heltinnen i Oehlensclägers "Aladdin" er den persiske prinsessen Gulnare, som har med seg sin amme da hun gifter seg med Aladdin, og de etablerer seg i sitt eget slott.

Etter at trollmannen Noureddin har lurt til seg den forunderlige lampen, blir Gulnare brått utilpass. Ammen tror Gulnare er gravid; hun har forstand på den slags fornøyelige saker. Tidligere var ammen gjerne en magdelene eller fallen kvinne (ugift kvinne som har født barn). Magdelenen (av den bibelske synderinne, Maria Magdalena) er et kjent litterært motiv (jfr. Wergelands "Jan van Huysums Blomsterstykke"). Ammen sier for seg selv:

"Du gode Barn! Jeg mærker nok paa Alting

Hvad Klokken alt er slaaet, min Gulnare!

Nu! Det er unge Folk. Det bør saa være.

Hun er en deilig Kone, Han en Karl

Der ikke staaer, som Saladin, og fryser

Paa Taget hele Natten. Tvertimod!

Den hele Sag, den har sin Rigtighed.

Du lille Dievleunge! Ha, hvem skulde

Vel have tænkt deslige Ting om dig,

Den Tid du laae med Dukken ved mit Bryst?

Nu. Det er eengang saa Naturens Orden.

Hver Alder leger med sin egen Dukke."

Passasjen kan sammenlignes med flere av replikkene i "Et dukkehjem", blant annet denne:

"Men vort hjem (les dukkehjem) har ikke været andet end en legestue. Her har jeg været din dukkehustru, ligesom jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og børnene, de har igen været mine dukker. Jeg syntes, det var fornøjeligt, når du tog og legte med mig, ligesom de syntes det var fornøjeligt, når jeg tog og legte med dem."

Gulnare og Nora, romantiske fristerinner.

 Facebookinnlegg 7.10.2022

"Et dukkehjem"

Ibsen har tatt "dukkehjem" fra hollendervennen Botten-Hansens "Huldrebrylluppet. Dramatisk Eventyrdigtning" (1851). Ordet opptrer i en replikk av den antiromantiske Karlsen henvendt til svermeren Sagnisius:

"Min Ven! naar Skygge-Drømme vrøvler

i Hovedet — men endnu smaa —

saa jag dem ud, før Tankestøvler

og Guldkaftan de trække paa;

thi da kan Pakket ei udfeies,

før Kant og Hegel komme frem —

før paa Systemers Vægt det veies —

og kyles til sit — Dukkehjem."

Syntaksen er kronglete. HIS (Henrik Ibsens skrifter) leser det slik at skyggedrømmene, som sikter til Sagnisius' forelskelse i huldra, ikke kan forkastes før Kant og Hegel trekkes frem og drømmene blir avfeiet ut fra deres filosofi.

Ved en annen lesning kan de tre setningsleddene som innledes med "før", likestilles. Skyggedrømmene (om huldrer og andre oversanselige fenomener) må utjages fra hodet mens de ennå er små, før de blir så store at de tar på seg gullkaftan og tankestøvler; før Kant og Hegel legitimerer dem i sine filosofiske systemer.

Paul Botten-Hansen var erklært antiromantiker, noe som fremgår med all tydelighet av hans to litterære verk, "Huldrebrylluppet og "Norske Mysterier".

Det lille tankespinnet eller gespenstet som trekker på seg gullkaftan (og tankestøvler), sikter utvilsomt til eventyrhelten Aladdin, som opptrer med "den guldsnorte Kaftan" i Adam Oehlenschlägers lystspill "Aladdin eller Den forunderlige Lampe" (1805). Stykket er et hovedverk i dansk romantikk, den såkalte Gullalderen.

Gullalderikonene huldra/alvepiken og Aladdin

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VIII

Styrkeprøven mellom den sparsomme og den vellystige byen

 

Holberg skriver at to greske byer tidligere hadde to «differente stats principia», forskjellige samfunnsideologier. Den ene, Lakedaimon (Sparta), tvang borgerne til ussel føde og ringe klær, den andre lot borgerne flotte seg og gjøre seg til gode. Den første byen fortsatte å være sparsom og fattig, og den siste var alltid vellystig og rik. Årsaken er at i Lakedaimon hersket ørkesløsheten samtidig med sparsommeligheten, og i Athen var det hurtighet i handel og kunster samtidig med vellysten, et overdådig levnet. Så mye som forfatteren derfor gleder seg over å høre om en manufakturs stiftelse, med så stor koldsindighet hører han tale om innskrenkning i klær og føde. Årsaken er at han har lært av historien hvor lite innskrenkning bidrar til et lands styrke i forhold til hurtighet og arbeid.

 

Her bringes historien igjen inn som bevis for viktigheten av å sysselsette ledige hender med produksjon av luksusvarer, i manufakturer. I begynnelsen av passasjen med eksemplene om spanierne, tatarene, spartanerne og athenerne, står det at «tidens længde», altså historien, har vist at det ikke finnes større bisarreri enn å tenke at man styrker et land ved sparsommelighet, sammen med ørkesløshet. Holbergs påstand, som er satirisk, faller nettopp på, historien.

 

Peloponneskrigen (431-404 f.Kr.) var en krig mellom Sparta, som leder for Det peloponnesiske forbund, og Athen, som leder for Det deliske sjøforbund. Årsaken var ifølge den greske historiker Thykudid spartanernes misnøye med Athens voksende makt. Under Slaget ved Aigospotamoi i 405 ble den athenske flåte utslettet av den spartanske under Lysander. Holberg skriver følgende:

 

«da de vare udi deris største Desperation og Forvirrelse, komme de tvende Spartanske Konger Agis og Pausanias, og belægrede Staden. Lysander lagde sig ogsaa med 300 Skibe for den nafnkundige Hafn Pyræum. […] Dette altsammen nødde de Athenienser ydmygeligen at bede om Fred, hvilken med stor Nød blev dem given paa saadan haarde Conditioner, at de skulle nedrive Athenen indtagis een Part af deris Muure, og lade sig regiære af 30 Mænd, som bleve kaldte de 30 Tyranner. Saaledis blev den herlige Stad Athenen, som tilforn overgick alle andre Stæder i Græcken-land udi Rigdom, Magt og Herlighed, bragt udi een meget elendig Tilstand, og maatte lade sig regiære af sine Naboer, som den før hafde foragtet.»

                                       Slaget ved Aigospotamoi.

 

Athen, som var kommet lengst i kulturutviklingen av de greske byer, der det rådet «hurtighed udi handel og kunster», ble knust av Sparta, nøysomhetens høyborg.

 

Holbergs påstand om at det rådet ørkesløshet i Sparta, slik det angivelig gjorde hos spanierne og tatarene, står i skarp kontrast til det historien forteller. Spartanerne var særdeles dyktige krigere. Alle spartanske menn fikk grundig soldatopplæring. Syv år gamle ble de tatt fra hjemmet og plassert i en offentlig skole-/oppdragelsesinstitusjon, der siktemålet var å utdanne gode soldater som var lojale overfor Sparta. Mennene tilbrakte tiden i ulike institusjoner eller leire der militæropplæring, styrke og utholdenhet stod sentralt, frem til fylte 30 år. Enkelte militære forpliktelser fulgte mennene til de ble 60.

Spartanske krigere.

Husholdningene i Sparta var nøysomme, og kvinnene har så vidt meg bekjent arbeidet hjemme uten hjelp av husslaver. Slavene, helotene, dyrket jorden rundt Sparta og leverte en viss andel av grøden til eierne i byen. Ørkesløs er et adjektiv som synes malplassert i en karakteristikk av spartanerne. Da passer det langt bedre på athenerne.

 

I Athen arbeidet slavene både i husholdningene og i manufakturene. I sistnevnte var det også mange metoikere med håndverkskompetanse sysselsatt, noe som frigjorde athenerne fra en del arbeid. Metoikerne var opprinnelig fremmede, for eksempel fra andre greske byer, som hadde bosatt seg i Athen, dels på oppfordring. De fantes i alle de greske byene unntatt i Sparta. Flest metoikere var det altså i Athen, der de utgjorde en viktig del av arbeidskraften, eksempelvis innenfor finere håndverk og kunst. Mens man (les Christian 4) i Danmark satset på løsgjengere, tiggere og forldreløse barn i produksjonen av finere varer, lente man seg i Athen til kompetente fremmede håndverkere.

 

Dersom man skal tegne et satirisk bilde av Athen, kan man se for seg en rekke hurtige ikke-athenere som produserer luksusvarer som silkestoffer, marmorskulpturer og malte terrakottakanner, mens athenerne selv vandrer makelig rundt på agoraen og diskuterer filosofi og retorikk, akademiske disipliner som Holberg omtaler med stor forakt.

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VII

 

Hvorfor bygget ikke tatarene fabrikker?

 

Holberg skriver at tatarene spiser hestekjøtt og bærer «ringe klæder». Ut fra en økonomisk tankegang der nøysomhet i livsførsel resulterer i rikdom for nasjonen, skulle man forventet at det tatariske folk var kjemperike. Forfatteren hevder at det slett ikke er slik. Tatarene er nemlig samtidig ørkesløse, slik at fattigdommen med all sin tarvelighet er så stor at de drives til å nære seg ved stratenrøveri. Botemiddelet er, underforstått, at tatarene bør sysselsette ledige hender med produksjon av luksusvarer og begynne å bruke, eller forbruke, disse, for eksempel fine klær. Dette fremtrer som en parallell til omtalen av spanierne som burde sette seg til veven og produsere finere klede, ikke bare sende ullen ut av landet. Her finnes også en annen parallell. Da Filip 2 kriget som verst, var det neppe mange ledige hender til å spinne og veve. Tatarene, som ifølge Holberg var særdeles krigerske òg levde av landeveisrøveri, måtte erhverve og vedlikeholde martialske kunster som taktikk, våpenbruk og rytteri. Krigeraspektet er enda vektigere i det tredje eksemplet på de ørkesløse og nøysomme folk, spartanerne.  

Påstandene i passasjen om tatarene er så langt fra virkeligheten at satire står igjen som eneste forklaring. Man skal lete lenge etter en seriøs politiker eller tenker som mener at en nasjon blir kjemperik, dersom folket er sparsommelig. Dette er like fantasifullt som at en nasjon blir rik eller sterk dersom alle fattige sysselsettes i produksjon av luksusvarer. Sistnevnte var altså like fullt Christian 4s plan, som han prøvde å realisere og som mislyktes (jfr. innlegg V).

 

Påstanden om at tatarene spiser hestekjøtt på grunn av nøysomhet, kan avfeies umiddelbart. Europeernes aversjon mot å spise hestekjøtt er kulturelt betinget. «Epistel 69», der temaet er tabuet mot å spise skjødehund, viser at Holberg er klar over hvordan kulturelle hensyn påvirker folks kjøttmeny. Tatarene er et gammelt nomadefolk som har forflyttet seg til hest; de har ernæret seg av hesten, også melken, liksom samene av reinen og beduinene av kamelen.

 

Påstanden om at tatarene bærer ringe klær, kan diskuteres. Tatarenes tradisjonelle drakt, det dreier seg vel om festdrakten, er farverik og flott pyntet, med orientalsk snitt. Også bilder av tatariske ryttersoldater tyder på at klærne er alt annet enn ringe. Påstanden motsies også av opplysningen om at tatarene nærer seg av stratenrøveri, som trolig sikter til plyndring av handelskaravaner, som blant annet fraktet silke. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Forslaget om at tatarene skal etablere manufakturer for storskalafremstilling av finere forbruksvarer, er komisk. Nomader forflytter seg med sitt pakkas ved hjelp av hester, okser, kameler etc. I «Epistel 261» er uroligheter blant håndverkssvenner tema. F.J. Billeskov Jansen trekker frem som en mulig referanse uroligheter blant håndverkerne som hadde strømmet til oppføringen av Christiansborg 1731-1745, der mange kom fra utlandet. De vant ofte frem med sine krav. Holberg har en forklaring; hvis håndverkerne ikke får det som de vil, kan de bare dra videre:

 

«Haandverks-Karle have ingen bestandig Boepæl, intet vist Hiem eller Fæderne-Land: De boe, som Tartarer, udi Telte, og uden U-lejlighed eller mindste Tab kand flytte fra et Sted til et andet.»

 

Slott, borger, manufakturer, verksteder eller andre solide konstruksjoner er ikke noe man vanligvis forbinder med tatarer. Ovenstående passasje vitner om at Holberg var klar over dette.

                                Tatartelt

 

Holberg påstår altså at tatarene nærer seg ved stratenrøveri fordi «fattigdommen med all den tarvelighed er så stor». Det er neppe enkeltstående personer som er målet, men karavaner med rikt reisegods; handelskaravaner. Tatarene, som angivelig lever nøysomt eller tarvelig, det vil si hverken forbruker fremmede luksusvarer eller fabrikkerer tilsvarende selv, røver de ettertraktede varene. Dette river grunnen vekk under forfatterens påstand om tatarenes tarvelighet, deriblant i klesdrakt. 

Også en annen epistel, nr. 38, kan så tvil om påstanden er seriøst ment fra forfatterens side.

 

I epistelen drøfter Holberg det forhold at visse barbariske folk, især tartarer og arabere, har gjort det til en profesjon å røve og plyndre fremmede folk, uten at de oppfatter dette «håndverket» som hverken syndig eller lastefullt. Videre skriver han:

 

«Haandverket i sig selv er lastværdigt; skiønt man deraf ikke kand vise samme Folks onde Naturel, men heller nogle onde Vedtægter, som saaledes have fæstet Rødder, at de selv ikke kand see deres Hæslighed.»   

 

Holberg går raskt over til å eksemplifisere det barbariske håndverket med arabernes plyndring av reisende, altså handelskaravaner. De onde vedtektene, som legitimerer arabernes stratenrøveri, får man tro er av en viss alder, siden de har festet røtter. Beskrivelsen kan antyde at vedtektene er av religiøs karakter, siden de fritar røverne for synd. Og da er det en løsning som byr seg frem. Araberne er muhammedanere, det samme gjelder tatarene. Dette nevner Holberg blant annet i Heltehistorier, Tomus I, om stormogulen Akbar. Og Muhammad er kjent for sine plyndringstokt mot handelskaravaner.

 

Muhammad ble ikke profet i sin egen by Mekka, og i 622 flyttet eller flyktet han med sine tilhengere til Medina. Muslimsk tradisjon forsvarer plyndringstoktene med at Muhammad og tilhengerne hadde måttet forlate det de eide i Mekka, og at de nå tok tilbake dette ved å plyndre karavaner på vei til Mekka. Her er det vanlig å henvise til Koranen, 22:40: «Tillatelse (til å kjempe) gis dem, mot hvem det kjempes, fordi de har lidd urett og Allah er visselig mektig til å hjelpe dem.»

 

Holberg er ingen tilhenger av Muhammad, som han i Almindelig Kirkehistorie beskriver som en brutal krigsherre. Da Profeten etter 13 år ikke hadde nådd frem med sin prediken, blottet han sverdet og anvendte de siste ti årene av livet på å utbre sin lærdom med makt. Han befalte tilhengerne å bevæpne seg og drepe alle dem som ikke ville anta hans lærdom.

 

«Derpaa fik han sig en liden Hær paa Beenene, hvormed han først overfaldt og plyndrede  Caravanerne, og, ligesom hans Hær forøgede sig meer og meer, saa foretog han sig vigtigere Ting, erobrede Mecca med heele Arabien og en Deel af Syrien, og omsider havde en Krigs-Hær af 10000 Mænd, hvis Magt ingen kunde staae imod, efterdi de fleeste vare Fanatiske Folk, der agtede deres Liv kun lidet.»

 

Både tatarene og araberne næret seg, ifølge Holberg, ved landeveisrøveri. Det er nærliggende å tolke forfatterens forklaring med at det, i arabernes tilfelle, dreier seg om en gammel ond vedtekt hvortil fattigdom har drevet dem, med religionsstifterens plyndring av karavaner. Muhammad og tilhengerne hadde som nevnt forlatt sin eiendom i Mekka og anså det ikke som syndig eller lastefullt å røve mekkanske handelskaravaner. Muhammad hadde tidligere vært involvert i trafikken med handelskaravaner. 25 år gammel ble han ansatt hos en rik kjøpmannsenke, Khadijah, for å ha overoppsyn med karavanene til Syria. De giftet seg senere.

 

Den som plyndret handelsvarer, var tatarenes og arabernes Profet. Det åpner for at det er den religiøse legitimering av dette landeveisrøveriet Holberg sikter til med ond vedtekt. I heltehistorien om Abbas den store, shah av Persia, skriver Holberg at tatarene, perserne og de mogulske tatarer er «Sunnys», sunnimuslimer. Det samme gjelder som kjent de fleste arabere.

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VI

De sparsommelige spaniere og sølvskutene fra Amerika

 

Holberg hevder at mange nasjoner har tatt feil og trodd at nøysomhet (i forbruk) har befordret landets styrke. Men «tidens længde har viset» at det finnes intet større «bizarrerie» enn å tenke at landet kan styrkes ved sparsommelighet, når den er akkompagnert av ørkesløshet. Holberg fortsetter her langs de samme tankebaner som i linjene over. Dersom det er ledige hender i et land, i praksis dagdrivere, halv- og helkriminelle løsgjengere, vil det lønne seg å sysselsette dem med fabrikasjon av varer som kreves til et overdådig levevis. Man kan vanskelig se for seg at de som dyrket jorden, som var den vanligste jobben for mannens del i Danmark på Holbergs tid, skulle legge fra seg hakke og spade for å veve sars og kalemank. I tidligere innlegg har jeg vist at påstanden både er ille grunnet, for å bruke et typisk Holberg-uttrykk, òg satirisk.

 

De som får æren av å illustrere det bisarre ved en feilslått moderasjonspolitikk, er Spania, tatarene og Lakedaimon eller Sparta. Spanierne er et særdeles sparsommelig folk, hevder Holberg, men fordi de samtidig er makelige, «saa kand man sige, at de ere ligesaa fattige som de ere sparsommelige». Motsatt kan det hevdes at jo mindre sparsommelige spanierne er, desto mindre fattige blir de. Det vil si: Jo mer penger spanierne bruker på luksus, desto rikere blir de. Dette sammenfaller med Holbergs budskap i teksten, uten at han formulerer det så klart. Med denne formulereringen, som er helt i tråd med Holbergs argumentasjon, fremtrer det paradoksale ved en merkantilistisk økonomi. Dette har jeg omtalt i innlegg III:

 

«Skal man få penger, må man bruke penger; i praksis: Skal kongen få penger, må folket bruke penger, vel å merke på luksus. Det gjelder altså ikke bare utlendinger, men også landets egen befolkning.»

 

Holbergs oppfatning av merkantilismens kjerneidé, som sammenfaller med ettertidens beskrivelse av den historiske økonomien, understøttes av omtalen i Første levnedsbrev av de prektigkledde pariserne som er døden nær av sult. De har handlet dyre klær; kjempeparykkene drysser av mel, selv dufter de kardemommebalsam, men har altså ikke råd til å kjøpe mat. Ved sin sløsing på pomp og prakt, som produseres på franske manufakturer initiert av finansministeren Colbert, har pariserne gjort ære på nasjonen. Den som får pengene, er Ludvig 14, som sørger for å bruke dem opp på krig og hoffliv, jfr. innlegg III, «Faire honneur à la nation».

 

Påstanden om at spanierne er et særdeles sparsommelig folk, kan ha noe for seg så fremt «folk» vektlegges. Den jevne alminnelige spanier var vel for det meste en fattig bonde eller fisker, som ikke har hatt penger å bruke på luksus. Men de som tilhørte den spanske overklasse, som adelen og kjøpmannsklassen, var ikke særdeles sparsommelige. Spania var etter koloniseringen av store deler av Amerika imperiet der solen aldri gikk ned. Fra Mellom- og Sør-Amerika seilte de såkalte skatte- eller sølvskipene hjem til Spania fullastet med merkantilismens trumfkort, gull og sølv. Spania var på 1500-tallet Europas mektigste rike. Men allerede i århundrets siste del begynte nedturen, og en av årsakene antydes i «Om handelen».

I Holbergs eksempler om alenprisen på henholdsvis hollandsk- og danskprodusert klede er Spania i begge tilfeller leverandør av råstoff, ullen, trolig fra merinosauen. Forfatteren understreker hvor liten del av prisen råstoffet utgjør; arbeidslønnen utgjør langt den største del (jfr. innlegg IV). Opplysningen kan kobles til påstanden om at spanierne er makelige. I Holland er en stor befolkningsgruppe sysselsatt ved rokker og vever. Ut fra merkantilistisk tankegang burde foredlingen av ullen vært utført av spaniere. Holberg trekker det enda lenger; de makelige, i praksis løsgjengere og tiggere, skulle tjores til rokker og vever. Det er dette forfatteren fremstiller som et ideal, uaktet han vet at prosjektet havarerte under Christian 4, en av Europas første merkantilister.  

 

I Spania var man altså makelige, idet man unnlot å etablere manufakturer som kunne demme opp for utførselen av edelmynten; betaling for importerte luksusvarer. Dette stemmer med forholdene i landet i den senere del av 1500-tallet, men er neppe eneste årsak til at Spania mistet hegemoniet i Europa, som ble overtatt av de flittige hollenderne; De forente Nederlandene. De store mengder edelmetall som strømmet inn i skattkammeret til spanskekongen, førte nemlig til en voldsom inflasjon; verdien på gull og sølv sank, noe som spredte seg til resten av Europa. Dette inngår i belæringen til stadssatyrikus Hieronymus, Holbergs talerør, i Peder Paars, som er behandlet i flere tidligere innlegg, bl.a. i innlegg II.

 

En tredje, og langt den viktigste, grunn til at Spania ble fattig, var at kongen, Filip 2, var fanatisk katolikk og ødte landets rikdom på krig mot protestantene; deriblant Holland (jfr. innlegg IV) og England. Filip 2s ruinerende kriger, hvori inngår tapet til Den spanske armada, kan bringe Holbergs satire frem i lyset. Kongen var nok langt mer opptatt av å utstyre ledige hender med armbrøst og arkebuse enn med skyttel. Mange tusen spaniere deltok i Filips armeer. Dersom en spanier hadde forbrutt seg, kom han nok snarere på galeien enn i «spinneriet». De neste eksemplene på folk som både er sparsommelige og makelige, tatarene og spartanerne, er kjent som store krigere. Det kan understøtte en tolkning der Filip 2s kriger, som underminerte spansk økonomi og førte til at landet mistet lederposisjonen i Europa, inngår i bakgrunnen for Holbergs omtale.

Den spanske skatteflåte

Den spanske armada