Holbergs komiske helteepos Peder Paars – harmløs skjemt eller hvass satire? III

Kongen som innbilte folket at samene kunne lage vind

 

Det er tanken på at Peder Paars skal komme frem til Aarhus og ta Dorthe i sin favn, tilsynelatende en ubetydelig privatsak, som gjør Avind så forbitret. Men scenen der Venus, de romerske keiseres stammor, stiger opp fra Paars’ reisekiste etter å ha beskyttet Dortheas kontrafei, der også heltens stamme- eller stambok befinner seg, bringer tanken på oldenborgernes stammor, Dorothea (jfr. forrige innlegg), og en oldenborger. En tenkt oldenborgisk formæling med håp om nye skudd på oldenborgerstammen, òg nye navn i stamboken, ville ha stor nasjonal betydning.

 

Dersom en konge ikke klarer å produsere en arving, vil fyrstestammen dø ut, så fremt det ikke finnes nærstående slektninger. I den senere del av 1500-tallet var det en konge som fryktet å bli den siste av sin ætt på tronen, den skotske kongen Jakob 6 (som engelsk konge fra 1603, Jakob 1). Skottekongens dristige seilas i 1589 for å møte sin festemø prinsesse Anna av Danmark er en sannsynlig inspirasjonskilde for innledningen til Peder Paars’ bedrøvelige reise til Dorthea i Aarhus.

 

Jakob 6 (1566-1625) var sønn av Maria Stuart og lord Darnley og overtok tronen allerede i 1567 etter morens abdikasjon. Jakob møtte kritikk da han drøyde med å inngå ekteskap, og det gikk både rykter om at han var homofil og impotent. Kongen forsvarte seg i en erklæring, der han blant annet skrev følgende:

 

«the ressonis [reasons] wer, that I wes allane, without fader or moder, bruthir or sister, King of this realme and air appeirand [heir apparent] of England; this mu naikatnes maid me to be waik [nakedness made me weak] and my Inemyis stark [enemies strong], ane man wes as na man, and the want of hoip [hope] of successioun bread disdayne; yea my lang delay bred in the breistis of mony a grite jealosie of my hinhabilitie [great suspicion of my impotence], as gif I wer a barrane stok.»

 

Skottene hadde altså begynt å tvile på Jakobs evne til å produsere avkom, som om han var en gold eller ufruktbar stamme («barrane stok»). Da Maria Stuart nedkom med James, uttalte Elizabeth 1 til sine hoffdamer:

 

«The queen of Scots is this day leichter of a fair son, and I am but a barren stock.»

 

Den engelske dronningen bruker her samme uttrykk som James senere, «barren stock». Den barnløse Elizabeth ble den siste Tudor på Englands trone, og James, som var oldebarn av Margaret Tudor, Henrik 8s søster, visste at han stod nærmest til å arve den engelske trone. Hvorvidt det er en direkte sammenheng mellom Jakobs og Elizabeths bruk av «barren stock», er jeg ukjent med. Uttrykket betyr i begge tilfeller ufruktbar stamme eller ætt.

                             Jakob og Anna

 

Jakob skjønte at han måtte handle raskt. Valget falt på Anna av Danmark, Christian 4s søster. Ekteskapskontrakten ble underskrevet i august 1589, og allerede neste måned stevnet «Gideon» ut fra København med prinsessen om bord. Tolv andre skip dannet sammen med «Gideon» en hel flåte. Det var sjødyktige orlogsskip, godt bestykket, under ledelse av riksadmiral Peder Munk. Men det skulle vise seg at det var uoverstigelige hindringer på veien; gjentatte ganger ble flåten rammet av fryktelige stormer og måtte søke nødhavn på Flekkerøy (nå del av Kristiansand). Det ble besluttet at prinsessen skulle føres til Oslo, der hun tok inn på Akershus. Overfarten skulle utsettes til våren, da man håpet på gunstigere værforhold.

 

Jakobs festemø var blitt forhindret i å komme frem til Edinburgh og bli formælet med skottekongen. Etter hvert skjønte Jakob hvem synderne var; satan ville forhindre at Stuartstammen ble belivet ved hjelp av Oldenborgerstammen. Den onde hadde kalt sammen heksene og vinddjevlene sine og befalt dem å lage vind og storm. I Danmark var øvrigheten raskt ute med å legge skylden for den mislykkede prinsesseferden på kvinner som ble beskyldt for å være hekser. De ble brent, 13 i alt. Også i Skottland måtte angivelige hekser bøte med livet på bålet.

 

I historien om oldenborgerprinsessen som skulle seile til giftermål i Skottland, men strandet i Oslo på grunn av hekser som laget vind, er det elementer som minner om Paars’ mislykkede seilas til festemøen i Aarhus. Dersom vi forutsetter at Dorthe/Dorthea/Dorothea sikter til Dorothea av Brandenburg, vil hennes navn stå oppført i Annas stam- eller stammebok.

 

Da Avind oppdager at helten allerede har satt seil, haster hun til vindguden og ber ham om å slippe en vind, med utvetydig fekal undertone, som kan skape et opprørt hav. Æolus nekter, fordi han frykter Neptuns reaksjon. Avind skifter taktikk; hun gjør narr av Æolus som ikke hersker enerådig over vindene, men lar seg underkue av havguden. Sagt med andre ord, Avind skaper et konkurranseforhold mellom vind- og havguden. Resultatet lar ikke vente på seg. Æolus slipper vindene løs, og det blir en forrykende storm. Jakten lar seg ikke styre, og det ender med havari ved Anholt.

 

Likheten mellom de stormherjede sjøreisene forsterkes ved kong Jakobs resolutte handling da han fikk vite at festemøen var værfast i Norge. I oktober mottok kongen et brev fra danskene med beskjed om at reisen var blitt oppgitt. Han fikk også et brev fra Anna, der hun fortalte sin kjære om sjøens raseri. Jakob foretok da en uventet beslutning som ble ansett som uttrykk for stort vågemot; han ville trosse uvær og hekser, krysse Nordsjøen og hente festemøen selv. Tiden for seilasen var ikke gunstig, det var midt i oktober, og været var utrygt. Det drøyde før Jakob kom av sted, for heksene skapte slik storm at det var umulig å våge seg ut på havet. Men etter at flåten på fem skip først hadde begynt på reisen, gikk det greit, og Jakob kunne stige i land i Norge.

 

Stuartkongens vågestykke bringer tanken på Paars’ sjøreise, som synes å ha kommet brått på. Mikkelsen skriver om heltens tanker i den anledning:

 

«[…] men for en Fæstemøe

Man vove maa sit Liv, man maa ey være bange,

Skiønt udi Callundborg ey skulde findes mange,

Der udaf Kierlighed slig Fare og Fortred

Ja haarde Vinters-stød at udstaa var bereed.»

 

Paars’ seilas foregår altså på en tid på året da man kan risikere «haarde Vinters-Stød». Det er kjærligheten til Dorthea som driver ham til den farefulle reisen over Kattegat. Det kan også peke mot historien om skottekongen og den danske prinsessen, som begge gav uttrykk for lengsel etter å møtes. De hadde aldri sett hverandre, men begge hadde mottatt malte portretter av ekteskapskandidaten. James ble straks forelsket da han fikk se portrettet av Anna, og han begynte å knele og be foran bildet. Det knytter seg også stor oppmerksomhet til Dortheas kontrafei. Som nevnt i tidligere innlegg har Venus skjult seg i Paars’ reisekiste for at Dortheas kontrafei ikke skulle forderves. Mikkelsen forteller om Paars’ reaksjon da han fant bildet:

 

[…] Den Fryd jeg glemmer ey,

Hand lood derover see. Hand det mod Brystet kryste,

Hand græd af Glæde, og det tusind gange kyste,

[…]»

 

En viktig likhet mellom sjøreisene forut for møtet mellom kjæresteparene Jakob og Anna og Peder Paars og Dorthe er at overnaturlige illesinnede vesener sørger for storm på havet. Dersom det i begge tilfeller hadde vært hekser som hadde skapt storm for å forhindre at de forlovede fikk hverandre, er det sannsynlig at i hvert fall historikerne blant leserne ville ane en sammenheng mellom de to, eller tre, omtumlede seilasene. Ved å variere motivet heks skaper vind med motivet Avind ber Æolus slippe vindene løs, tåkelegges den satiriske hentydningen til skottekongen og øvrigheten i Danmark (dette skjedde under Christian 4s formynderstyre), som brant kvinner fordi de mente de var hekser som hadde skapt storm. For øvrig skulle Christian 4 bli en nidkjær heksebrenner da han kom på tronen. Nå er det riktignok ikke så stor forskjell på en heks og Avind/Invidia. Gudinnen har et frastøtende utseende og magiske krefter til å forvolde ødeleggelse. Skjønt hierarkiske forhold i gudeverdenen gjør at hun må tigge vindguden om hjelp når offeret hennes dupper på havet. Avind/Invidia er jo også en passelig figur å gripe til, ettersom det litterære forelegg for Peder Paars er de klassiske epos, spesielt Vergils Æneiden.

 

For opplysningsmannen Holberg må demonologien på 1500- og 1600-tallet, som inngikk i kongenes ideologiske ballast og var sanksjonert av kirken, ha fremstått som det rene tøv. Dette kunne han ikke skrive under eneveldet, men vi kan i ettertid avsløre de grep forfatteren har benyttet for å dekke til sin egentlige mening. I tillegg til at han har endret identiteten til den eller de som står bak fremkallingen av vind, er det også andre tekstlige forhold å bemerke. I Anden bog, Anden sang, der handlingen er blitt forflyttet til Anholt, omtales den kloke konen Gunnild, som har en rekke talenter til felles med heksene eller trollfolket. Hun kan spå folk, omskape seg til bjørn eller ulv, ri i luften på kosteskaft, kurere brudd med spytt, seile på havet med den største mølestein osv. Uaktet disse utvilsomt diabolske evnene nyter Gunnild stor anseelse på øya. Hans Mikkelsen skriver at man ikke engang i Finnmark kan finne noen som forstår sin «Physica», fysikken (læren om naturen og dens beherskelse), slik som denne kvinnen, «Skiønt mand paa Ermed os vil binde, bilde ind, / At de kand skabe sig til Dyr, og giøre Vind.» Her har Mikkelsen introdusert et element som ikke er nevnt under oppramsingen av Gunnilds talenter: gjøre vind, men som tidligere er tillagt Æolus, som gjør vind på grunn av Avinds egging. Når leserne skal identifisere den eller de, «mand», som innbiller folk at finnene eller samene kan omskape seg til dyr og gjøre vind, vil de neppe tenke på noen spesielle. Snarere vil de blande utsagnet om finnene sammen med det fantasifulle som fortelles om Gunnild, og skylde på enfoldige mennesker som viderebringer gammel overtro, helst slike som bodde på Anholt for hundre år siden. Det er nettopp dét Just Justesen vil få folk til å tro (jfr. hans innledning til eposet), nemlig at alt det dumme og kritikkverdige som skjer i Peder Paars, ikke peker mot øvrigheten, men mot folk som levde på Anholt for hundre år siden.

 

Vi skal fastholde det som faktisk står i passasjen, nemlig at noen vil innbille «os», det vil si slike som Hans Mikkelsen og leserne, at finnene kan omskape seg til dyr og skape vind. Det er lite sannsynlig at denne gruppen, som kan skrive og lese et epos, er særlig utsatt for påtrykk fra enfoldige mennesker, helst analfabeter, som vil lure dem til å tro på finnenes magiske krefter. De som derimot øvde et slikt påtrykk, var øvrigheten, nemlig konge og kirke, spesielt da handlingen i eposet foregår, 1600-tallets første halvdel, demonologiens og heksebrenningens tidsalder. I bresjen stod nettopp Jakob 1(6) og svogeren Christian 4, Annas bror. Som forfatter av Daemonologie, in forme of a dialogue (1597), var skottekongen tungt inne i heksespørsmålets ideologiske side. I boken stiller studenten Philomathes spørsmål til den lærde Epistemon, som: Hvorfor er det flere kvinner enn menn blant trollfolket? Hvor omfattende er Satans naturinnsikt? Hvorfor er djevelskapen mer utbredt jo lenger nord man kommer i Europa? Kan man avsløre en kvinne som heks ved å kaste henne på vannet? (Jfr. Blix-Hagen)

 

Holberg visste utmerket godt at det var konge og kirke som innbilte folk at det fantes mennesker som var hekser eller trollfolk med magiske evner. Demoniseringen av de kloke koner på 1400-, 1500-tallet skjedde i de lærde kretser. At overtro var utbredt blant såkalte enkle mennesker i de lavere klasser både på 1600- og 1700-tallet er, er uomtvistelig. Men dette hadde knapt noen betydning for Hans Mikkelsen og leserne av eposet hans.

 

Det er naturlig å trekke en linje fra Mikkelsens påstand om at noen (les kongen/øvrigheten) lurer folk til å tro at samene kan gjøre vind, til omtalen av Avind som får Æolus til å slippe vinder. Samenes eller finnenes magiske evner er tema i flere av Holbergs tekster. Det er også tema senere i Peder Paars, i Anden sang, Tredje bog, der gamle Gunnild «hitstevner» Find troll for å finne ut hva eller hvem som har skylden for at fogdens datter, Nille, er blitt syk. I to av tilfellene der finnenes magiske evner er tema, nevnes «Wardehuus», Vardøhus, som er en utvetydig henvisning til hekse- eller trolldomsprosessene på Vardøhus på 1600-tallet.

 

Hekseprosessene på Vardøhus er en direkte følge av Christian 4s «Frdg (forordning) om troldfolk og deris medvidere» i 1617, der ulike typer magi ble kriminalisert. For svart magi, det vil si den som hadde til hensikt å forvolde skade, var det dødsstraff. Forordningen kan sees i forlengelsen av Christian 4s befaling til lensherren til Vardøhus, Claus Gagge, i 1609. Her skriver kongen at erfaringen viser at finske og lappiske folk hadde en naturlig tilbøyelighet til å bruke trolldom. Lensherren skulle derfor holde et strengt og alvorlig oppsyn med dem. De som ble funnet skyldig, skulle avlives uten nåde. Også i Danmark fulgte en rekke hekseprosesser etter 1617, og Christian 4, som er kjent som en stor heksejeger, involverte seg personlig i flere av sakene. Mest kjent er saken om Maren Splids, som først ble frikjent for trolldom, men siden dømt og brent på grunn av kongens innblanding. I 1619 ble skotten John Cunningham lensmann i Finnmark med sete på Vardøhus. I en beretning fra 1600-tallet blir det hevdet at Christian 4 hadde sendt Cunningham til Vardøhus for å bekjempe hekseplagen i regionen. Mens Cunningham var lensherre, ble 52 personer stilt for retten anklaget for trolldom. De fleste av disse ble funnet skyldige og brent. Under amtmann Christopher Orning (betegnelse på lensherre etter 1660) kom en ny bølge med hekseprosesser, i 1662–1663).

              Kart fra 1594, der Vardøhus festning er inntegnet.

 

Vardøhus festning var altså et episenter for heksebrenning i Danmark-Norge, og det var Christian 4 som tente den første gnisten. Når Holberg harselerer med dem som tror fanden har sin bolig på Vardøhus, er det i siste instans kritikk av Christian 4. Første gang motivet omtales, er i komedien Uden Hoved og Hale (1725), der temaet er vantro versus overtro. Ovidius representerer den gylne middelvei. I Første Akt, scene 5 uttrykker han sin skepsis når det gjelder historier om spøkelser og fandens kunster overfor den overtroiske Roland. Ovidius mener 99 av 100 slike historier er oppdiktet, og at man undertiden gjør fanden urett ved å beskylde ham for ting som han ikke engang vet om:

 

«[…] Det er jo underligt, at Fanden, som gaaer om at forføre Siæle, skulde vælge Wardehuus til sin Residentz, hvor foruden Amptmanden der er kun een Corporal med 8 a 9 Soldater, og skulle gaae forbi London og Paris, hvor hand kunde faae saa meget at bestille. […]»

 

Ovidius stiller seg kritisk til at fanden har valgt seg Vardøhus til residens, når hans viktigste oppgave er å forføre menneskenes sjel. Ovidius hevder altså at noe av det som sies om fanden er løgn; for eksempel at fandens residens skulle være på Vardøhus. Så kan man stille spørsmålet: Hvem er det som påstår at fandens residens er på Vardøhus? Selvfølgelig er det ingen som påstår dette; Ovidius er satirisk, liksom Holbergs yndlingsforfatter Ovid. Dersom fandens residens hadde vært på Vardøhus, ville det vært to residenser på festningen; den ene tilhørende fanden, den andre amtmannen. Bakgrunnen for påstanden er altså de mange hekseprosessene som ble holdt på Vardøhus, som sprang ut av Christian 4s befaling til lensherren til Vardøhus (både navn på festningen og på lenet, senere Finnmarken) i 1609 og trolldomsforordningen av 1617.

 

Andre gang Vardøhus bringes på banen, er i «Epistel 379» (1749), der temaet er syn eller hildringer:

 

«Forestil dig, kiære Broder, at du var en Dievel, og at din største Attraae var at plage eller at forføre Mennesker, mon du heller søgte øde end Folke-riige Stæder? Mon du heller vilde fæste dit Sæde udi Wardehuus, hvor der er ikkun et Corporalskab, end udi London eller Paris, hvor du paa een Dag kunde giøre fleere Proselyter, end udi en Tiid af 100 Aar paa det første Sted? Hvis du saadant giorde, maatte jo alle sige, at du var en dum Dievel.»

 

Holberg presiserer «Syn» som følger: «Spøgelser, og det, som man kalder Giengangere». Det kan forstås slik at «Spøgelser» har en utvidet betydning, overnaturlige vesener eller personer som er mektige til å bedrive spøkeri, som forhekselse, skape blendverk etc. «Spøgeri» hadde tidligere også den generelle betydning trolldom. (jfr. Ordbog over det danske Sprog). Ved en slik generalisering av spøkelse blir forbindelsen til hekseprosessene på Vardøhus, som øvrigheten (Christian 4, lensherren eller amtmannen) stod bak, mindre tydelig. Men omtalen av Vardøhus levner ingen tvil om Holbergs rette målskive, øvrigheten.

 

Holberg utdyper sin oppfatning: «Ikke desmindre drister jeg mig ikke at forkaste alle saadanne Historier [om spøkelser], helst naar mange troeværdige Mennesker vidne at have tillige paa eengang hørt og seet Ting, som de ved intet Middel kand henføre til naturlige Aarsager.»

 

Her kan man igjen lese en utvidet betydning av «Spøgelser»: gjenferd eller personer som gjør ting som ikke kan henføres til naturlige årsaker. Vardøhus er kjent som stedet hvorfra jakten på levende mennesker under satans innflytelse er blitt styrt, en typisk demonologisk oppfatning. Disse menneskene har angivelig spøkt på ulikt vis; skapt storm, sett med onde øyne på kua til naboen etc. Dersom de ble funnet skyldig, ofte etter tortur, ble de brent. Man henretter ikke gjenferd.

 

Passasjen kan omskrives slik: De som «tror fandens residens er på Vardøhus» ettersom stedet huser så mange kvinner som er blitt forført til spøkeri, er dumme. Det er utenkelig at ikke opplysningsmannen Holberg syntes det var dumt av Christian 4 å beordre jakt på finner som angivelig stod i fandens tjeneste. Epistelen kan også understøtte min oppfatning av Mikkelsens påstand i Peder Paars; det er øvrigheten som innbiller Mikkelsen og leserne hans at finnene kan gjøre vind og omskape seg til dyr.

 

«Hvis du nu vil spørge: Hvad er da Spøgelse? Efterdi det ikke er Fanden, som spøger: Da svarer jeg dertil, at det vil jeg give dig selv at betænke. Jeg siger alleene, grundende mig paa ovenanførte Argumenter, at det ikke kand være Fanden; og igientager, hvad jeg forhen i mine andre Skrifter haver sagt, at de Lærdes Meening herom er u-riimeligere, end den gemeene Almues, som holde Spøgelser for at være afdøde Menneskers Skygger eller Gienganger […]»

 

Holbergs påstand om at noen tror fandens residens er på Vardøhus, sikter høyst sannsynlig til Christian 4, lens-, amtmennene på Vardøhus og lærd demonologi. Vardøhus opptrer alt tidlig i kongens biografi. Under den unge konges dristige sjøreise til Norges ytterste grense i nord i 1599 la flåten til havn i Vardø. Flere detaljer i Peder Paars peker mot den berømmelige seilasen, noe jeg skal komme tilbake til under den videre gjennomgang. Kongens skip «Victor» seilte sammen med to andre skip videre til Kola. Her skjedde det noe som skulle få Christian til å sanne at finnene kunne gjøre vind. Det er oversekretæren i Danske kanselli, Sivert Grubbe, en av ekspedisjonens to journalførere, som forteller historien.

 

En av kongens hornblåsere på «Victor» hadde stjålet den sorte katten til en finnekone da de var i land i Kildin. Hun hadde løpt etter ham, ropt og skreket. Hornblåseren kastet en halv daler til henne, men hun bare fortsatte å rope på katten. En stund etter at de hadde forlatt Kildin, begynte det blåse opp til en fryktelig storm. Den gamle skipperen Anund, som var født i Trondhjemsområdet og hadde vokst opp i Finnmark, visste godt hva finnene var i stand til. Han var overbevist om at katten var årsaken til stormen og den sterke motvinden. Anund fortalte om sin bekymring til noen i kretsen rundt Christian. De anmodet kongen på det sterkeste om å hive katten over bord. Christian satte pris på katten, som var til stor muntrasjon, der den svingte seg i tauverket og fanget fugler. Han ville nødig gi slipp på katten, som var større enn vanlige danske katter. Etter hvert avfant kongen seg med å kvitte seg med den, men befalte at den skulle bindes fast i et kar med fisk og brød for en måned. Håpet var at den skulle komme tilbake til sin herskerinne. Skipperen ville stadig at katten skulle dø, og her har Grubbe en interessant kommentar: «formodentlig for at forsone de vrede Guder Æolus og Neptun; ellers kunde den vende tilbage til sin Herskerinde; hvad dog ikke var umuligt.»

 

Med denne kommentaren bringer Grubbe inn nettopp de guder som opptrer eller omtales under Avinds forsøk på å fremkalle storm for å stanse Paars’ skip. For øvrig var det kaptein Christian Frederiksen, slik skulle han tituleres under reisen, som fikk det som han ville. Kort etter at finnekatten ble firet ned i baljen, løyet vinden. Dette er en ganske gemyttlig historie om kongens møte med samisk trolldom. Vi skal senere se på en annen kattehistorie. Den fortelles om Gunnild, Anholts kloke kone og heks, som har en katt som spiller en viktig rolle under hennes utøvelse av trolldomskunsten. Ti år etter besøket i Vardø sender altså Christian en befaling til lensmannen på Vardøhus om å jakte på finner som driver med trolldom, og henrette dem. Noe har åpenbart skjedd i mellomtiden. Endringen i forholdet til finnene kan muligens ha sammenheng med Christian 4s besøk hos svogeren, demonologen Jakob 1 (6), i 1606.

 

Når det gjelder de formentlige årsaker til Christian 4s aktive rolle i hekseprosessene, er det vanlig å trekke frem stormene under og forut for seilasene til henholdsvis søsteren Anna og skottekongen Jakob. Beskrivelsen av bakgrunnen for Paars’ reise og stormen som fører skipet hans på avveie, kan på ett plan tolkes som en satirisk hentydning til historien om Annas og Jakobs forheksede sjøreiser. Det skulle være en passelig innledning til et epos som harselerer med Danmarks store kongeikon, prosjektmakeren Christian 4. Samme hva kongen satte i gang, så gikk det galt, liksom med Holbergs komiske helt, Peder Paars.

 

Litteratur: Rune Blix-Hagen: https://www.skepsis.no/james-1-konge-i-takeland-en-rystende-fortelling-om-uts%C3%B8kt-djevelskap-rundt-et-fyrstebryllup-i-oslo-1589/      

 

 

Holbergs komiske helteepos Peder Paars – harmløs skjemt eller hvass satire? II

 

Helten som hadde skuten full av handelsvarer

  

«JEg taler om en Mand, hvis Skæbne og Bedrifter

Bør billig tegnes an blant alle Folkes Skrifter,

Jeg siunger om en Helt den store Peder Paars,

Som tog en Rejse for fra Callundborg til Aars.»

Etter åpningslinjene påkaller Hans Mikkelsen gudinnen Avind og spør hvorfor hun har vært så fæl til å plage og forfølge Peder Paars. Mannen var ikke kjent i sitt eget land; han skulle hverken erobre nytt land eller skape seg et navn; ikke skulle han reise særlig langt heller. Hans eneste hensikt var å treffe festemøen Dorthea, som han ikke hadde sett på lenge. Mikkelsen understreker at Paars hverken er stor eller har planer om å gjøre storverk. Bakgrunnen for denne forsikringen er at Avind personifiserer misunnelsen; hennes ofre er personer som kan vekke misunnelse. Holbergs forelegg for gudinnen Avind er den romerske gudinnen Invidia, som igjen står i gjeld til den greske Nemesis. De klassiske gudinnene representerer i tillegg til misunnelsen gjengjeldelsen, og man aner at det dreier seg om gudenes misunnelse som våkner når menneskene vil gjøre noe stort eller blir overmodige. Bibelens fortelling om tårnet i Babel er et godt eksempel. Hvorvidt Peders Paars’ reise er uttrykk for overmot og derfor påkaller Avinds plaging, vil forhåpentlig vise seg under den videre gjennomgangen.

 

Så langt kan to forhold peke mot en undertekst, der Peder Paars ikke er en ukjent, nær sagt ubetydelig, mann, men et satirisk portrett av en konge. Det gjelder sammenfallet mellom historiefortelleren og poeten Hans Mikkelsen og borgermester og kongelig rådgiver Hans Mikkelsen, som Holberg maner frem som tenkt panegyrisk forteller av Christian 2s historie (jfr. forrige innlegg). Det andre forholdet gjelder Paars’ festemø Dorthea, som også kalles Dorthe og Dorothea, der sistnevnte utvilsomt er døpenavnet. Det samme heter også oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg (1430-1495), som først var gift med Christoffer av Bayern, siden med Christian 1. Hun var mor til kong Hans og Frederik 1. Dorothea hadde Kalundborg slott som sitt enkesete. Her levde hun sine siste år, og det var også her hun døde. Dorthea omtales flere ganger senere i eposet. Det fortelles blant annet at Venus, som var de romerske keiseres stammor, hadde skjult seg i Peder Paars’ reisekiste for å forhindre at vannet skulle ødelegge Dortheas portrett, som var oppbevart der inne sammen med stamme- eller stamboken til Paars. Denne og andre hendelser som involverer Dorthe, skal omtales nærmere under den videre gjennomgangen.

                     Dorothea av Brandenburg

 

Mikkelsen hoverer over Avind, for det er nettopp gudinnens forfølgelse og plaging som til slutt skaffer Paars beundring og ære. Folk er blitt forundret både over alle ulykkene som har rammet ham, men også over hvordan han har klart seg. Etter refselsen av Avind påkaller Mikkelsen musen og ber henne beflitte seg på å fortelle heltens historie uten å forskjønne den, slik hun så ofte har gjort med andre helter. Mikkelsen hevder at musen i disse tilfellene er blitt forført av poeten. Inspirert av musen eller vice versa setter Mikkelsen i gang med den sannferdige historien om Peder Paars:

           

 

«Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige,

Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige,

Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee, 

Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee,

Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder,

Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder

I Landet kommen var. At sige kortelig:

Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig.»

 

Handlingen i Peder Paars foregår i 1608 under Christian 4s regime, tre år før danskekongen innledet krig mot svenskekongen. Frem til dette året var folk godt fornøyd med et enkelt dansk liv med landets egne jordbruksprodukter. De brukte ikke penger på importert luksus fra Ost- og Vestindia, overdådighet og fransk mote, og hadde derfor god økonomi. Påstanden bringer tanken på noen linjer i Metamorphosis (1726). Blant de onde ting som gjorde slutt på den lykkelige tidsalder, er følgende (noter ikke medtatt):

 

«Før ranke Træer blev feldt om i grønne Skove

For Over Haved sig med Mennesker at vove:    

Hvert Lands Indbygger kun sin egen Strand-bred saae,

Og Reise Feber ej var Verden kommen paa.»

 

Peder Paars’ reise i 1608 signaliserer slutten på den gode tiden i Danmark. Hans Mikkelsen hevder at man i de påfølgende årene forlot den hjemlige nøysomhet til fordel for fremmed luksus. Med endringen følger en streben etter stadig mer overdådighet, òg pengemangel; mye vil ha mer.

I Jean de France eller Hans Frandsen (uroppført i 1722) representerer Jean de France det nye levevis med fransk gourmetmat, drikke fra Vest- og Ostindia, dyre moteklær og fornem opptreden. Jeronimus derimot er talsmann for den gamle danske nøysomhet, som sammenfaller med Mikkelsens oppfatning slik den fremgår av ovennevnte linjer i Peder Paars. I Christian 4s historie (Dannemarks Riges Historie) derimot synes Holberg å gjøre seg til talsmann for en økonomi som favoriserer Jean de Frances levevis. Her skriver han om:

 

««[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»

 

I forrige innlegg viser jeg hvordan Holberg i denne passasjen legitimerer Christian 4s kjente pengesluk, Det store bilager, med et annet pengesluk: dannelsen av kompanier og manufakturer, som samtlige endte med fallitt eller nedleggelse. Det betyr at Holberg undertekstlig i historien om Christian 4 kritiserer både kongens ødselhet og hans økonomiske politikk, som var et tidlig utslag av merkantilistisk tankegang. Hans Mikkelsen presenterer samme kritikk åpent, men rammen med en komisk helt og en muse som lett lar seg forføre av poeten, virker til å tåkelegge kritikken av Christian 4. I «Om Handelen» (Dannemarks og Norges Beskrivelse) gjør Holberg seg til ekstatisk forsvarer av en merkantilistisk politikk; handel på egne skip, hjemlige manufakturer for produksjon av finere artikler og høyt forbruk av samme produkter. I en rekke blogginnlegg viser jeg at forsvarstalen er befengt med åpenlyse feil, og at et uttalt fekalt motiv har sneket seg inn i konklusjonen («Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen»).

 

I Holbergs første komedie, Den politiske Kandstøber (uroppført 1722), møter vi flere håndverkere i Collegium politicum, som alle produserer varer i kategorien luksus, eller det Holberg kaller «varer der alleene tiene til vellyst («Om Handelen»). Det gjelder  parykkmaker, maler (dvs. en kontrafeier eller skildrer), tapetmaker, farver (som leverer garn til veggtapeter eller gobeliner) og en buntmaker. Herman von Bremen nevner også gullsmeder og skreddere som dem han mener kan være borgermestere i byen. Den eneste håndverkeren som leverer nyttige produkter, som omtales i komedien, er grovsmeden, eller for å være mer korrekt, hans kone. Arianke grovsmeds representerer den uønskede karakteren, som støtes ut av det «fornemme» selskap hos kannestøperen. Grovsmeden støpte eller smidde plogjern, verktøy og en rekke andre nytteartikler. Smedene organiserte seg alt tidlig i laug, og det er talende at mester Herman nevner gull- og ikke grovsmeden som kandidat til bormesterembetet. Kannestøperen selv representerer også et håndverk som leverer produkter tilpasset den nye tids etterspørsel, nemlig kaffe- og tekanner, jfr. innlegget «Te- og kaffebord hos kannestøpermesteren» (10.12.2018).

 

Den legendariske Christian 4 var barnebarnets, Christian 5s ideal, og under sistnevntes regjering fikk merkantilismen igjen vind i seilene. Christian 5 hadde dessuten ligget over et år i Paris og forlystet seg og brakte med seg ikke bare den franske varianten av merkantilismen, colbertismen, hjem til Danmark, men kostbare vaner og fornem livsstil. Merkantilismen med oversjøiske kolonier, handel med egne skip og hjemlige manufakturer spesielt innenfor luksussegmentet var også øvrighetens politikk i Holbergs samtid.

 

Det viser seg ganske raskt at Mikkelsen, eller musen, ikke er helt sannferdig når det gjelder det ubetydelige målet for Paars’ reise. Sjøhelten, som i det borgerlige liv er kremmer, har åpenbart dannet et handelskompani sammen med sitt reisefølge. De har så leiet en jakt og lastet den full med kostbare varer. 

Jakt var et mindre seilskip, som var mye brukt i Danmark (Den store Danske)

Da sjøheltens/kremmerens reisekiste åpnes etter havariet, avdekkes i tillegg til Dortheas kontrafei og Paars’ stammebok en rekke klær og andre artikler som peker mot import av varer. Klærne er i finere stoffer og med diverse besetninger som tradisjonelt er blitt fremstilt i utlandet. Til og med matvarene i kisten, «tolv skiønne Peberkager», har fremmed opprinnelse. Pepper betyr her krydder fra Ostindia; at kakene er skjønne, sikter trolig til formen. Fint pregede pepperkaker var en vanlig importvare fra Holland til Danmark-Norge. Dette kommer jeg nærmere tilbake til under tekstgjennomgangen.   

 

På bakgrunn av handelsreisens betydning i Peder Paars ville det ikke være unaturlig om årstallet 1608 viste til Christian 4s etablering av oversjøiske handelskompanier. Det stemmer ikke. Spørsmålet er: Skjedde det noe dette året som skulle få skjellsettende betydning for Danmark? Svaret er et ubetinget ja.

 

 

                                      Forts.

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? I

 

Mange snakker om Ludvig Holbergs komedier, men få om hans komiske hovedverk, det ruvende helteeposet Peder Paars (1719-20). Verket innleder den «poetiske raptus» og danner plattform for Holbergs komiske forfatterskap.

     

Bryggeren Hans Mikkelsen, som har dårlig fortjeneste av bryggeriet i Kalundborg, bestemmer seg for å prøve lykken som poet. Bryggerens karriereskifte resulterer i eposet om helten, den store Peder Paars, som planla en reise fra Kalundborg til Århus. Navnet har Holberg trolig hentet fra folkevisetradisjonen om Marsk Stig, som sammen med andre adelsmenn, deriblant Peder Paars, stod bak drapet på Erik Glipping i 1286. Peder Paars figurerer også i en gammel komedie som var kjent på Holbergs tid, Adonia og Salomon, der han er en narraktig, litt vulgær person.

Hans Mikkelsen sekunderes med lærde noter av bakkalaureusen (bacheloren) Just Justesen. I fortalen til Tredie Edition, der eposet er fullført med «Den Fierde Bog», forsvarer Justesen Mikkelsens epos, som åpenbart er blitt møtt med mye kritikk. Det har vært maktpåliggende for Holbergs lærde alias å motbevise at satiren gjelder kjente danske personer eller institusjoner som kirke og rettsvesen; eposet er harmløs skjemt. Dersom det rammer noen, er det hvem som helst, i hvilket som helst land. Kongen er ikke nevnt. 

Det ville ha vært utenkelig å harselere med kongen, hverken den nåværende eller tidligere konger av oldernborgerstammen. Det viktigste nye i Christian 5s Danske Lov (1683; Norske Lov 1687) var bestemmelsene om majestetsforbrytelse, ofte omtalt som majestetsfornærmelse. Bestemmelsene står i 6. bok, 4. kapittel, under overskriften «Om Forgribelse imod Kongens Højhed, eller Crimine Majestatis». Artikkel 1–2:

 

«Hvo som laster Kongen, eller Dronningen, til Beskæmmelse, eller deris og deris Børns Liv eftertragter, have forbrut Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis, Kroppen parteris og leggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden settis paa een Stage. […] Hvo som enten med Raad, eller Daad, lader sig finde at ville bringe nogen Forandring i Kongens absolut Arve-Regæring, straffis paa lige Maade.»

Personen til venstre er blitt plassert levende på steile og hjul, de to andre er først blitt halshugget (København, 1727). Ved majestetsforbrytelse skulle i henhold til Christian 5s Danske Lov også kroppen parteres.

 

Holberg har skrevet om to personer med navnet Hans Mikkelsen. Den ene er altså bryggeren og poeten Mikkelsen, som forteller Peder Paars’ historie, den andre er Christian 2s trofaste rådgiver, storkjøpmann og borgermester i Malmø (død 1532). Borgermesteren Hans Mikkelsen står som sinnbildet på den lojale kongetjener. Holberg skriver i Dannemarks Riges Historie at dersom Mikkelsen skulle ha skrevet historien til Christian 2, som ble kalt for Nordens Nero, ville den blitt en motsats til Arild Huitfelds negative historie. Underforstått ville rådgiveren ha skrevet en panegyrisk historie. Det samme kan sies om poeten Hans Mikkelsen som har skrevet eposet om Peder Paars, der en perifer dansk folkevisefigur forvandles til en Aeneas eller Odyssevs.

Felles for Holbergs beskrivelse av de to blad Hans Mikkelsen er understrekningen av at deres borgerlige profesjon ikke er til hinder for at de tar på seg akademiske oppgaver, som inkluderer oversettelse av klassiske språk. Borgermesteren av Malmø hadde ansvaret for den første oversettelsen av Det nye testamente til dansk. Utgivelsen av Nøye Testamenth i 1524, der Christian 2 ble fremstilt som den fromme fyrste, var ledd i Christians forsøk på å gjenvinne tronen etter å ha blitt fordrevet fra Danmark året før. Holberg omtaler også et brev fra Christian 2 til borgermesteren av Danzig i anledning utbredelsen av protestantismen, som Mikkelsen lot trykke med sin egen fortale. I brevet «bekiender han [Christian 2] sine Synder, som han i sin  Velmagt  har bedrevet, og tilstaar at det er Guds Straf, som ham er vederfaret. Han tilstaar deri offentligen at have antaget den Evangeliske Lærdom […]» Av den videre historie fremgår det at Holberg hverken fester lit til Christian 2s syndsbekjennelse eller omvendelse til protestantismen. Men som alltid, Hans Mikkelsen arbeider iherdig med å fremstille sin herre i et godt lys. I fortalen bekrefter Mikkelsen Christians ord og forklarer at brevet skal offentliggjøres for at verden skal få øynene opp for kongens uskyldighet og mildhet.

Holberg gjør et poeng av at poeten Hans Mikkelsen bruker sitt danske navn og mener at det kunne vært en fordel i stedet å bruke den latinske formen. Også borgermester Mikkelsen, som har utvidet den hellige skrift med et brev han selv forfattet, bruker sitt danske navn i bibeloversettelsen. Her ville man forventet den latinske formen i tråd med akademisk sedvane. Dette åpner for at Holbergs valg av eposdikterens pseudonym sikter til en borger som ville vært en servil kongebiograf. I så fall er det en mulighet for at Peder Paars er skalkeskjul for en konge, det samme gjelder eposets andre hovedperson, øvrigheten på Anholt, fogd Woldemar.

 

I sine lærde verker fremstår Holberg som oldenborgerkongenes og eneveldets sanne forsvarer, selv om det finnes passasjer der en undertekst er ganske tydelig. Jeg skal vise et eksempel før jeg fortsetter med Peder Paars, skildringen i Dannemarks Riges Historie av Det store bilager, den utvalgte prins Christians bryllup med Magdalena Sibylla i 1634. Det finnes en øyenvitneskildring av den franske forfatteren Charles Ogier, som var med i følget til den franske ambassadøren, og som gir en detaljert skildring av Christian 4s påkostede feiring av den danske kongemakt. For en mann som Holberg – moderasjonens talsmann – må den gigantiske festen til ære for prinsen, som døde året før sin far grunnet drikk og vellevnet, ha fremstått i et grelt lys. Ogiers beskrivelse av det «prægtige Bilager» må ha vært et funn for Holberg, som skrev under sensur. Historikeren kommenterer da også i en fotnote at boken «formedelst sin Rarhed er saa kostbar, at den vejes op med Guld”. Ved å gjenfortelle utvalgte deler av franskmannens entusiastiske skildring har Holberg klart å formidle til ettertiden den vanvittige ødselhet som preget festlighetene, uten å stikke forfatterjeget frem med en hevet finger. Det er nesten umulig at leseren av disse linjer ikke blir slått av det overdimensjonerte ved bryllupet, få år etter at kongen hadde lidd et forsmedelig tap i en stor krig og finansene var på bunnen. Jo flere ganger Holberg gjentar alle superlativene til Ogier om hvor magnifikt, prektig og makeløst bilageret var, desto mer vil inntrykket av sløseri festne seg. For å fri seg fra en slik anklage resonnerer forfatteren som følger:

 

«Man skulde vel heraf dømme, at Høistbemeldte Konge var en Ødsel Herre; Men, saa prægtig som han var naar Rigets Ære det udfordrede, saa oeconomisk og borgerlig derimod var han i andre Maader.»

   

Dette er så nær Holberg kan komme en erklæring om at Christian 4 er ødsel – uten å si det. Forfatteren unnlater å gi noe eksempel på kongens sparsomhet «i andre Maader» – det ville også ha krevet en nidkjær gnienhet å oppveie utskeielser som Det store bilager. I stedet hevder han «at Dannemark under ingen Konge havde meer floreret”. Holbergs «logikk» er som følger: Ødslingen kunne legitimeres ved landets blomstring, som skyldtes kongens innsats. Det er interessant å se hvilke særlige grunner Holberg anfører for å forklare «Denne Rigets Velstand»:

 

«[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»

 

I denne passasjen er det knapt snakk om noen over- og undertekst. Det Holberg faktisk gjør, er å legitimere Christian 4s kjente pengesluk, Det store bilager, med et annet pengesluk: dannelsen av kompanier og manufakturer, som samtlige endte med fallitt eller nedleggelse.

 

Just Justesens forsikring om at Hans Mikkelsen ikke satiriserer over danske forhold eller kjente personer, har sin naturlige forklaring i Danske Lov. Her var også sensuren hjemlet, en videreføring fra Kirkeordinansen (1537). I 2. bok, kapittel 21, 1–5 står følgende:

 

«Ingen, i hvo det og være kand, maa noget lade trykke, før end det tilforn i Kongens Universitet i Kiøbenhavn er igiennemseet og paakient af Decano i den Facultet, som Materien hører hen til, eller af een anden Professore, som Decanus formedelst andet lovligt Forfald det tilskikker […] Ingen maa lade trykke i Riget, eller andenstæds, noget Skrift Kongens Højhed,

Regæringen, eller Politien angaaende, med mindre det af dennem bliver igiennemseet, som Kongen dertil forordner. Hvo herimod giør, straffis efter Sagens Beskaffenhed. Ingen Danske Bøger, som uden

Kongens Riger ere trykte, maa af nogen Ind- eller Ud-lændisk i Riget indføris, eller forhandlis; Ej heller maa nogle Bøger i Tysk Sprog, som handle om fremmet Religion, eller andet, som nogen Tvistighed, eller Scrupel, i den Uforandrede Augsburgiske Confessions

Troe og Religion kunde eragtis at foraarsage, uden Kongens sær Tilladelse, i Kongens Riger og Lande indføris, sælgis, eller fal holdis. Hvo herimod giør, have forbrut samme Bøger, saa vel som hvis hand haver med at fare, og derforuden straffis som den, der Kongens Lov ikke tilbørligen haver villet have i Agt.

4. [2-21-4]

Skulle og nogle Bøger i Kongens Riger og Lande trykkis, eller der trykte indføris, som kunde have Udseende til noget Oprør, eller imod Kongens Højhed,

eller anden Ulempe foraarsage, da bør ikke alleeniste Personerne, som saadanne trykke, eller indføre, i højeste Maader at straffis, men og Bøgerne ved Bødelen offentlig paa Ilden kastis og opbrændis.»

 

Under det danske enevelde var forfattergjerningen forbundet med stor fare, og Holberg måtte veie sine ord nøye. Dersom han ønsket ansettelse som professor og mulighet til å få utgitt bøker, måtte han avstå fra kritikk av konge, øvrighet og regime. Alternativt kunne kritikken skjules så godt at den ikke ble oppdaget. Er det sannsynlig at en lærd historiker som Holberg har smidd en hop verselinjer med harmløs skjemt? I en serie innlegg vil jeg undersøke helteeposet med tanke på en satirisk undertekst.

Jeronimus’ avslutningsdikt i "Jean de France eller Hans Frandsen", I

 

Danske krumspring i Det tysk-romerske rike 

 

«Mig synes, Naboe, at det er

Herefter meere sicker,

Vi gifter tilig Sønner her,

End dem af Landet skicker,

 

Af eders Søns Historie

Exempel mand kand tage,

Hvad nytter fremmet Land at see

Før mand faar Skæg paa Hage,

 

See andre Nationer an,

Hvor Ungdom bliver hiemme,

Her eene strax af Landet man

Skal ud for Dansk at glemme,

 

At sætte Arv og Middel til,

Og lære galne Sæder,

Galanterie og Abe-Spil,

En Hoben Nymods Eeder.

 

Hvis endelig der reises maa,

Det kand ej være andet

Lad Reisen kun til Elben gaa,

Saa Arven blir i Landet.

 

Hvad nytter os saa store Spring

I andre Land at giøre?

Paa Scaven vi kand bedre Ting

Om Rigets Tilstand høre.»

 

 

Det siste linjeparet i Jeronimus’ dikt, som utgjør avslutningen i Jean de France eller Hans Frandsen, passer ikke inn i Jørgens Magnus Sejersteds tolkning («Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien»). Sejersted forklarer det manglende samsvar mellom Jeronimus’ moral og sin egen tolkning med «mock moral». «I sin urimelige forenkling sier mock-moralen egentlig at teksten ikke kan reduseres til en endelig moralsk setning og at den overlater til leseren – eller tilskueren – å felle sine egne dommer om hva stykket egentlig har å fortelle oss.»

 

Mot Sejersteds påstand kan det innvendes at det knapt finnes noen komedie av Holberg, der moralen er tydeligere uttalt enn i Jean de France. Det er også viktig å fastholde at hvis folk på 1600-, 1700-tallet forkastet den rådende moral, kunne det få fatale følger; sultedød, gjeldsfengsel, tvangsarbeid eller dødsstraff. Frihet til å velge «sin egen moral» er eksklusiv for vår egen tid, der støtteapparat og helsevesen trår til, dersom menneskets valg får uønskede konsekvenser.

 

Sejersteds essay er et illustrerende eksempel på samtidens interesse for det aktuelle ved eldre kunst; det er ved sin antatte likhet med vår egen tid kunsten har verdi. Dersom Holberg, òg Jean de France, var skeive, er de interessante, i hvert fall under Skeivt kulturår. Motsatt er det liten eller ingen interesse for hvilken betydning kunsten hadde i sin samtid. Jean de France er skrevet for Holbergs samtidige, og vi må prøve å forstå stykket ut fra en bred historisk kontekst. Holberg var historiker, og det Jean de France forteller da han dukker opp i Hexerie eller Blind Allarm, plasserer ham i 1600-tallets andre halvdel, se under. Først når den litterære analyse basert på dette grunnlaget er ferdig, kan man se om det finnes aktuelle motiver.

 

Hans Frandsen er vokst opp i en jevn borgerfamilie, der konen, Magdelone, er sjefen. Det er brudd på den bibelske familieorden, som sier at kvinnen skal underkaste seg mannens vilje. Bestemmelsen er innskjerpet i Luthers Lille katekisme. Etter press fra Magdelone tillater Frands at eldstesønnen Hans sendes på utenlandsreise til Paris, bekostet av faren. Videre er Frands nøye med å komme presis til middag, selv om han er opptatt med noe annet. Sannsynligvis er det også Frands som handler middagen. Han forteller nemlig til Jeronimus da han treffer denne tidlig om morgen, at han har vært et ærend på Gammeltorv. På Holbergs tid var Gammeltorv Københavns kjøttorv. Frands lar seg presse av konen til å si at han gleder seg over den hjemvendte sønnens fine manerer og bidra med musikk (Vektersangen) under Jeans og Magdelones danseopptrinn. Konens øvrighet baserer seg på at hun nekter å ha sex med ektemannen, hvis han ikke lyder hennes vilje.

 

Etter dagens standard er det bare rett og rimelig at mannen kommer hjem til middag, når konen har bedt ham om det, men på 1600-, 1700-tallet råder andre hensyn. Dette gjelder spesielt i Jean de France, der øvrighetsaspektet er så sterkt understreket at man nesten kunne omdøpe komedien til «Forbrytelse og straff». Det er Jeronimus som representerer øvrigheten, og det er neppe tilfeldig at det er under en samtale med ham Frands forteller at han må hjem til middag.

 

Jeronimus utøver sin myndighet over den særdeles lydige datteren Elsebet, som om hun var en forfløyen tøyte. Den sterke vektlegging av øvrighet og straff-motivet i Jean de France vitner om en underliggende agenda. Komediens tittel peker mot en konge; Jean eller Hans av Frankrike. Det er verdt å minne om at i Danmark rådet eneveldet, der kongen stod over loven. Det var ingen som kunne nekte Christian 5 å ape etter Ludvig 14 og omplante fornøyelser ved det franske hoff som hadde begeistret ham som 16-åring, i Danmark, jfr. under. Jeg kommer tilbake til tekstlige detaljer som peker mot en regimediskurs i Jean de France.

 

Hans er blitt skjemt bort av moren under oppveksten og fremtrer som Elsebets motsetning hva oppdragelse og vesen angår. Elsebet misliker Hans, som hun beskriver slik:

 

«Jeg havde Afskye for hans Person, førend hand reisede, saasom jeg merckede, at hand var af en forfængelig og vanskabt Natur, og let kunde spaae, at hand vilde blive reent forstyrret, naar hand kom udi fremmede Lande.»

 

«vanskabt Natur» kan bare oppfattes som vanskapt karakter, ettersom Jean også har en «forfængelig» natur, der natur åpenbart må bety karakter. Ludvig Holbergs skrifter forklarer «vanskapt» slik: «vanartet, forkvaklet», som er den eneste mulige forklaringen. Jean var altså et vanskabt eller vanartet barn, høyst sannsynlig på grunn av at Magdelone skjemte ham bort. Sejersted har en annen oppfatning:

 

«Betegnelsen «vanskabt Natur» peker mot noe Elsebet oppfatter som en medfødt misdannelse, noe som faller utenfor menneskelige og naturlige kategorier.»

 

Dette er en språklig feillesning. Elsebet vet godt hvilken kategori Jean tilhører, nemlig de som er blitt forgudet av mamma og alltid har fått viljen sin. Frands som oppdragende farsfigur har glimret med sitt fravær. Sejersted opptrer som allvitende fortolker.

 

I Jeronimus’ tilfelle er farsautoriteten skrevet med store bokstaver. Navnet Jeronimus er en fordanskning av Hieronymus, som har spredd seg på grunn av kirkefaderen Sophronius Eusebius Hieronymus. Jeronimus pyntet seg med nye klær til Jubelfesten, jubileet til feiring av at Luther slo opp de 95 tesene på slottskirkedøren i Wittenberg i 1517. Det som forener Hieronimus og Luther, er at begge oversatte Bibelen fra originalteksten til folkespråket, henholdsvis latin og tysk. Det var Luther som sørget for at Guds sannhet eller lys igjen fikk stråle fritt etter middelalderen. For opplysningsideologen Holberg var Guds lys synonymt med naturens lys, som Guds skapning, mennesket, kunne oppdage med sin fornuft.

 

Med kirkens opphøyelse av kongen og eneveldet har uvitenhets tåke igjen senket seg over Det danske rike. Folket i Danmark er uten bibel og har derfor ikke oppdaget den nye formørkelsen. Christian 4s bibel, som var skrevet på et forståelig dansk, var en illustrert foliobibel og derfor for dyr. Den Resen-Svaningske bibel hadde en mer overkommelig pris, men var vanskelig å forstå for legfolk. Jeronimus’ rolle i komedien er å formidle Guds ord, å bringe opplysning i dobbelt forstand. I Peder Paars opptrer en viss Hieronimus, stadssatyrikusen, som Holbergs talerør.

 

Jeronimus’ konkluderer i diktet med at det ikke har noen hensikt at danskene gjør store spring i utlandet. I stedet bør de lytte til det som skjer på Skagen, som bedre kan fortelle om rikets tilstand. «Spring» har flere betydninger. Grunnbetydningen er et konkret fysisk sprang, men ordet kan også brukes i overført betydning, om et vågestykke, krumspring eller en bragd. I vers 4 omtaler Jeronimus de aktiviteter Jean har fylt tiden med i Paris, apespillet. Det omfatter dans eller ballett, som Holberg mener ikke har noen plass i den folkelige danske komedie. I utskjellingsscenen i Tredje akt ramser Pierre opp en rekke kallenavn, blant annet følgende:

 

«[…] Hans Rumpevricker. Hans Styldteganger. Hans Capriolskiærer. […] Hans Petit Maitre. Hans Dantzer […]»

 

«Capriolskærer» forklares i LHS slik:

 

«badutspringer. Egentlig et udtryk fra skoleridning, hvor capriol betegner et spring med strakte bagben og bøjede forben. Anvendt om mennesker betegner det et grinagtigt krumspring.»

 

I Hexerie eller Blind Allarm  dukker Jean de France opp i portechaise og veksler noen replikker med skuespillerinnen Apelone, som sammenligner ham med en hest:

 

«Saa merker jeg da efter denne Beskrivelse, at en Hæst med en guldbroderet Skabrak kand ogsaa kaldes honnete Home, besynderlig, naar leRoi de France, Monseignieur og Madame siger laisses passer og repasser ce cheval.»

 

Apelone erstatter her «Cavallier» fra Jeans foregående replikk med «ce cheval».

 

Det er naturlig at Holberg med «store Spring» viser tilbake til sprang innenfor ballett og muligens kunstridning som hadde et høyt nivå ved det franske hoff, og som også ble dyrket av det danske kongehus. Men i vers 6 har uttrykket fått en utvidet betydning; hva nytter det danskene å gjøre så store krumspring i andre land! Jeronimus sikter trolig til krumspring danskene allerede har gjort, og han advarer mot å gjenta dette. Han oppfordrer folk, kanskje i ånden, til å forflytte seg til Skagen og lytte. På Skagen vil man høre ting som tilsier at danskene ikke bør krysse landets grense og kaste seg ut i hasardiøse eventyr i andre land.

 

At Elben angis som grensen dansker ikke bør overskride, utpeker på den ene siden Tyskland som forbudt område og på den andre som tumleplass for danskers store spring. Så kan man spørre: Hvor store krumspring kan egentlig sønner av «fattige» eller jevne borgere gjøre i Tyskland, og hvor skadelige er i så fall disse for Det danske rike? Svaret gir seg selv: Det er bare den danske kongen som er i stand til å gjøre så store krumspring eller vågestykker i utlandet at de får konsekvenser for riket. Med dette er vi inne på min grunnhypotese: Når Holberg harsellerer med vanlige mennesker, er kongen aldri langt unna.

 

Det åpner for at Jeronimus med sønner som sendes ut av landet før de får skjegg på haken, sikter til kongssønner eller prinser. Her er det én som peker seg ut; Frederik 3s eldste sønn, kronprins Christian. Han ble sendt ut av landet 16 år gammel og tilbrakte nesten hele tiden i Paris. Oppholdet skulle brukes til studier, men gikk med til lutter fornøyelser, blant annet ved Ludvig 14s hoff. Da Christian ble konge, skaffet han seg maitresse, offentlig elskerinne, liksom Ludvig 14, jfr. Jean som kaller Elsebet for «sin Matrasse». Videre arrangerte kongen kostbare fornøyelser som parforcejakt og hestekaruseller av samme slag som han hadde opplevd ved det franske hoff. Jeg vil senere trekke frem flere tekstlige detaljer i Jean de France som peker mot det danske kongehus.

 

Den skjeggløse ynglingen som vender hjem til Danmark medbringende galne sæder, apespill etc., sikter altså til Christian 5. Når det gjelder fruktesløse krumspring i Tyskland, er det også én konge som peker seg ut, Christian 4. I 1625 erklærte Christian 4 Ferdinand 2 krig. Christian hadde latt seg velge til tysk kretsoberst, og det var i kraft av denne posisjonen han hadde anledning til å utfordre keiseren i Det tysk-romerske rike. Riksrådet nektet å godkjenne et slikt vågestykke. Det endte med et forsmedelig tap for Christian og stor ulykke for Jylland, som året etter Slaget ved Lutter am Barenberg (1626) ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente og plyndret der de for frem. Og det var ikke bare general Wallenbergs soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater. Kongen betjente seg i hovedsak av tyske leietropper, som oppførte seg som den verste fiende da de trakk seg tilbake gjennom Jylland, og for øvrig for en stor del sluttet seg til den inntrengende hæren.

 

Dersom en liste over de ti mest fatale beslutninger av danske statsoverhoder skulle skrives, ville Christians deltagelse i Trettiårskrigen, den såkalte Keiserkrigen, stå øverst. Ved Freden i Lübeck i 1629 fikk Christian 4 beskjed om aldri mer å blande seg i tyske anliggender. Kongens felttog mot Ferdinand skulle bli det første og siste store danske springet syd for Elben.

 

Jeronimus oppfordrer altså danskene til å avstå fra vågestykker i utlandet og heller vende seg mot Skagen, kanskje i ånden, og lytte til det som gir bedre opplysning om rikets tilstand, underforstått: enn det man kan få i utlandet. Ludvig Holbergs skrifter kommenterer som følger:

 

«Tanken er at selv i den yderste afkrog af Danmark kan man få bedre besked om danske forhold end i udlandet.»

 

Dette er en tolkning som naturlig fremtrer ved første gangs lesning, men den er upresis. «paa Scaven» tyder på at Jeronimus ikke sikter til byen, men odden Skagen, som byen er oppkalt etter. Og da er det snarere spissen av odden enn hele området det gjelder. Det fremgår ikke klart av kommentaren om den gjelder byen eller odden. «den ytterste afkrog» er et uvanlig uttrykk. En «afkrog» ligger gjerne bortgjemt, men hvis kommentaren med «yderste» sikter til Skagens, spesielt spissens, beliggenhet, harmonerer ikke dette med «afkrog».

 

Preposisjonsbruken taler for at Jeronimus mener odden, snarest spissen på, Skagen. Det minsker sjansen for at det er menneskestemmer man kan høre fortelle om ting som bidrar til kunnskap om rikets tilstand. Det kunne vært en mulighet, dersom «Scaven» var byen. Så hva hører man på Skagens ytterste spiss? Svaret finner vi i Peder Paars, der et kongelig opptog danner rammen.

                                            Skagen (M.P. Ancher)

 

                                          Forts.