Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? I

 

Mange snakker om Ludvig Holbergs komedier, men få om hans komiske hovedverk, det ruvende helteeposet Peder Paars (1719-20). Verket innleder den «poetiske raptus» og danner plattform for Holbergs komiske forfatterskap.

     

Bryggeren Hans Mikkelsen, som har dårlig fortjeneste av bryggeriet i Kalundborg, bestemmer seg for å prøve lykken som poet. Bryggerens karriereskifte resulterer i eposet om helten, den store Peder Paars, som planla en reise fra Kalundborg til Århus. Navnet har Holberg trolig hentet fra folkevisetradisjonen om Marsk Stig, som sammen med andre adelsmenn, deriblant Peder Paars, stod bak drapet på Erik Glipping i 1286. Peder Paars figurerer også i en gammel komedie som var kjent på Holbergs tid, Adonia og Salomon, der han er en narraktig, litt vulgær person.

Hans Mikkelsen sekunderes med lærde noter av bakkalaureusen (bacheloren) Just Justesen. I fortalen til Tredie Edition, der eposet er fullført med «Den Fierde Bog», forsvarer Justesen Mikkelsens epos, som åpenbart er blitt møtt med mye kritikk. Det har vært maktpåliggende for Holbergs lærde alias å motbevise at satiren gjelder kjente danske personer eller institusjoner som kirke og rettsvesen; eposet er harmløs skjemt. Dersom det rammer noen, er det hvem som helst, i hvilket som helst land. Kongen er ikke nevnt. 

Det ville ha vært utenkelig å harselere med kongen, hverken den nåværende eller tidligere konger av oldernborgerstammen. Det viktigste nye i Christian 5s Danske Lov (1683; Norske Lov 1687) var bestemmelsene om majestetsforbrytelse, ofte omtalt som majestetsfornærmelse. Bestemmelsene står i 6. bok, 4. kapittel, under overskriften «Om Forgribelse imod Kongens Højhed, eller Crimine Majestatis». Artikkel 1–2:

 

«Hvo som laster Kongen, eller Dronningen, til Beskæmmelse, eller deris og deris Børns Liv eftertragter, have forbrut Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis, Kroppen parteris og leggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden settis paa een Stage. […] Hvo som enten med Raad, eller Daad, lader sig finde at ville bringe nogen Forandring i Kongens absolut Arve-Regæring, straffis paa lige Maade.»

Personen til venstre er blitt plassert levende på steile og hjul, de to andre er først blitt halshugget (København, 1727). Ved majestetsforbrytelse skulle i henhold til Christian 5s Danske Lov også kroppen parteres.

 

Holberg har skrevet om to personer med navnet Hans Mikkelsen. Den ene er altså bryggeren og poeten Mikkelsen, som forteller Peder Paars’ historie, den andre er Christian 2s trofaste rådgiver, storkjøpmann og borgermester i Malmø (død 1532). Borgermesteren Hans Mikkelsen står som sinnbildet på den lojale kongetjener. Holberg skriver i Dannemarks Riges Historie at dersom Mikkelsen skulle ha skrevet historien til Christian 2, som ble kalt for Nordens Nero, ville den blitt en motsats til Arild Huitfelds negative historie. Underforstått ville rådgiveren ha skrevet en panegyrisk historie. Det samme kan sies om poeten Hans Mikkelsen som har skrevet eposet om Peder Paars, der en perifer dansk folkevisefigur forvandles til en Aeneas eller Odyssevs.

Felles for Holbergs beskrivelse av de to blad Hans Mikkelsen er understrekningen av at deres borgerlige profesjon ikke er til hinder for at de tar på seg akademiske oppgaver, som inkluderer oversettelse av klassiske språk. Borgermesteren av Malmø hadde ansvaret for den første oversettelsen av Det nye testamente til dansk. Utgivelsen av Nøye Testamenth i 1524, der Christian 2 ble fremstilt som den fromme fyrste, var ledd i Christians forsøk på å gjenvinne tronen etter å ha blitt fordrevet fra Danmark året før. Holberg omtaler også et brev fra Christian 2 til borgermesteren av Danzig i anledning utbredelsen av protestantismen, som Mikkelsen lot trykke med sin egen fortale. I brevet «bekiender han [Christian 2] sine Synder, som han i sin  Velmagt  har bedrevet, og tilstaar at det er Guds Straf, som ham er vederfaret. Han tilstaar deri offentligen at have antaget den Evangeliske Lærdom […]» Av den videre historie fremgår det at Holberg hverken fester lit til Christian 2s syndsbekjennelse eller omvendelse til protestantismen. Men som alltid, Hans Mikkelsen arbeider iherdig med å fremstille sin herre i et godt lys. I fortalen bekrefter Mikkelsen Christians ord og forklarer at brevet skal offentliggjøres for at verden skal få øynene opp for kongens uskyldighet og mildhet.

Holberg gjør et poeng av at poeten Hans Mikkelsen bruker sitt danske navn og mener at det kunne vært en fordel i stedet å bruke den latinske formen. Også borgermester Mikkelsen, som har utvidet den hellige skrift med et brev han selv forfattet, bruker sitt danske navn i bibeloversettelsen. Her ville man forventet den latinske formen i tråd med akademisk sedvane. Dette åpner for at Holbergs valg av eposdikterens pseudonym sikter til en borger som ville vært en servil kongebiograf. I så fall er det en mulighet for at Peder Paars er skalkeskjul for en konge, det samme gjelder eposets andre hovedperson, øvrigheten på Anholt, fogd Woldemar.

 

I sine lærde verker fremstår Holberg som oldenborgerkongenes og eneveldets sanne forsvarer, selv om det finnes passasjer der en undertekst er ganske tydelig. Jeg skal vise et eksempel før jeg fortsetter med Peder Paars, skildringen i Dannemarks Riges Historie av Det store bilager, den utvalgte prins Christians bryllup med Magdalena Sibylla i 1634. Det finnes en øyenvitneskildring av den franske forfatteren Charles Ogier, som var med i følget til den franske ambassadøren, og som gir en detaljert skildring av Christian 4s påkostede feiring av den danske kongemakt. For en mann som Holberg – moderasjonens talsmann – må den gigantiske festen til ære for prinsen, som døde året før sin far grunnet drikk og vellevnet, ha fremstått i et grelt lys. Ogiers beskrivelse av det «prægtige Bilager» må ha vært et funn for Holberg, som skrev under sensur. Historikeren kommenterer da også i en fotnote at boken «formedelst sin Rarhed er saa kostbar, at den vejes op med Guld”. Ved å gjenfortelle utvalgte deler av franskmannens entusiastiske skildring har Holberg klart å formidle til ettertiden den vanvittige ødselhet som preget festlighetene, uten å stikke forfatterjeget frem med en hevet finger. Det er nesten umulig at leseren av disse linjer ikke blir slått av det overdimensjonerte ved bryllupet, få år etter at kongen hadde lidd et forsmedelig tap i en stor krig og finansene var på bunnen. Jo flere ganger Holberg gjentar alle superlativene til Ogier om hvor magnifikt, prektig og makeløst bilageret var, desto mer vil inntrykket av sløseri festne seg. For å fri seg fra en slik anklage resonnerer forfatteren som følger:

 

«Man skulde vel heraf dømme, at Høistbemeldte Konge var en Ødsel Herre; Men, saa prægtig som han var naar Rigets Ære det udfordrede, saa oeconomisk og borgerlig derimod var han i andre Maader.»

   

Dette er så nær Holberg kan komme en erklæring om at Christian 4 er ødsel – uten å si det. Forfatteren unnlater å gi noe eksempel på kongens sparsomhet «i andre Maader» – det ville også ha krevet en nidkjær gnienhet å oppveie utskeielser som Det store bilager. I stedet hevder han «at Dannemark under ingen Konge havde meer floreret”. Holbergs «logikk» er som følger: Ødslingen kunne legitimeres ved landets blomstring, som skyldtes kongens innsats. Det er interessant å se hvilke særlige grunner Holberg anfører for å forklare «Denne Rigets Velstand»:

 

«[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»

 

I denne passasjen er det knapt snakk om noen over- og undertekst. Det Holberg faktisk gjør, er å legitimere Christian 4s kjente pengesluk, Det store bilager, med et annet pengesluk: dannelsen av kompanier og manufakturer, som samtlige endte med fallitt eller nedleggelse.

 

Just Justesens forsikring om at Hans Mikkelsen ikke satiriserer over danske forhold eller kjente personer, har sin naturlige forklaring i Danske Lov. Her var også sensuren hjemlet, en videreføring fra Kirkeordinansen (1537). I 2. bok, kapittel 21, 1–5 står følgende:

 

«Ingen, i hvo det og være kand, maa noget lade trykke, før end det tilforn i Kongens Universitet i Kiøbenhavn er igiennemseet og paakient af Decano i den Facultet, som Materien hører hen til, eller af een anden Professore, som Decanus formedelst andet lovligt Forfald det tilskikker […] Ingen maa lade trykke i Riget, eller andenstæds, noget Skrift Kongens Højhed,

Regæringen, eller Politien angaaende, med mindre det af dennem bliver igiennemseet, som Kongen dertil forordner. Hvo herimod giør, straffis efter Sagens Beskaffenhed. Ingen Danske Bøger, som uden

Kongens Riger ere trykte, maa af nogen Ind- eller Ud-lændisk i Riget indføris, eller forhandlis; Ej heller maa nogle Bøger i Tysk Sprog, som handle om fremmet Religion, eller andet, som nogen Tvistighed, eller Scrupel, i den Uforandrede Augsburgiske Confessions

Troe og Religion kunde eragtis at foraarsage, uden Kongens sær Tilladelse, i Kongens Riger og Lande indføris, sælgis, eller fal holdis. Hvo herimod giør, have forbrut samme Bøger, saa vel som hvis hand haver med at fare, og derforuden straffis som den, der Kongens Lov ikke tilbørligen haver villet have i Agt.

4. [2-21-4]

Skulle og nogle Bøger i Kongens Riger og Lande trykkis, eller der trykte indføris, som kunde have Udseende til noget Oprør, eller imod Kongens Højhed,

eller anden Ulempe foraarsage, da bør ikke alleeniste Personerne, som saadanne trykke, eller indføre, i højeste Maader at straffis, men og Bøgerne ved Bødelen offentlig paa Ilden kastis og opbrændis.»

 

Under det danske enevelde var forfattergjerningen forbundet med stor fare, og Holberg måtte veie sine ord nøye. Dersom han ønsket ansettelse som professor og mulighet til å få utgitt bøker, måtte han avstå fra kritikk av konge, øvrighet og regime. Alternativt kunne kritikken skjules så godt at den ikke ble oppdaget. Er det sannsynlig at en lærd historiker som Holberg har smidd en hop verselinjer med harmløs skjemt? I en serie innlegg vil jeg undersøke helteeposet med tanke på en satirisk undertekst.

Jeronimus’ avslutningsdikt i "Jean de France eller Hans Frandsen", I

 

Danske krumspring i Det tysk-romerske rike 

 

«Mig synes, Naboe, at det er

Herefter meere sicker,

Vi gifter tilig Sønner her,

End dem af Landet skicker,

 

Af eders Søns Historie

Exempel mand kand tage,

Hvad nytter fremmet Land at see

Før mand faar Skæg paa Hage,

 

See andre Nationer an,

Hvor Ungdom bliver hiemme,

Her eene strax af Landet man

Skal ud for Dansk at glemme,

 

At sætte Arv og Middel til,

Og lære galne Sæder,

Galanterie og Abe-Spil,

En Hoben Nymods Eeder.

 

Hvis endelig der reises maa,

Det kand ej være andet

Lad Reisen kun til Elben gaa,

Saa Arven blir i Landet.

 

Hvad nytter os saa store Spring

I andre Land at giøre?

Paa Scaven vi kand bedre Ting

Om Rigets Tilstand høre.»

 

 

Det siste linjeparet i Jeronimus’ dikt, som utgjør avslutningen i Jean de France eller Hans Frandsen, passer ikke inn i Jørgens Magnus Sejersteds tolkning («Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien»). Sejersted forklarer det manglende samsvar mellom Jeronimus’ moral og sin egen tolkning med «mock moral». «I sin urimelige forenkling sier mock-moralen egentlig at teksten ikke kan reduseres til en endelig moralsk setning og at den overlater til leseren – eller tilskueren – å felle sine egne dommer om hva stykket egentlig har å fortelle oss.»

 

Mot Sejersteds påstand kan det innvendes at det knapt finnes noen komedie av Holberg, der moralen er tydeligere uttalt enn i Jean de France. Det er også viktig å fastholde at hvis folk på 1600-, 1700-tallet forkastet den rådende moral, kunne det få fatale følger; sultedød, gjeldsfengsel, tvangsarbeid eller dødsstraff. Frihet til å velge «sin egen moral» er eksklusiv for vår egen tid, der støtteapparat og helsevesen trår til, dersom menneskets valg får uønskede konsekvenser.

 

Sejersteds essay er et illustrerende eksempel på samtidens interesse for det aktuelle ved eldre kunst; det er ved sin antatte likhet med vår egen tid kunsten har verdi. Dersom Holberg, òg Jean de France, var skeive, er de interessante, i hvert fall under Skeivt kulturår. Motsatt er det liten eller ingen interesse for hvilken betydning kunsten hadde i sin samtid. Jean de France er skrevet for Holbergs samtidige, og vi må prøve å forstå stykket ut fra en bred historisk kontekst. Holberg var historiker, og det Jean de France forteller da han dukker opp i Hexerie eller Blind Allarm, plasserer ham i 1600-tallets andre halvdel, se under. Først når den litterære analyse basert på dette grunnlaget er ferdig, kan man se om det finnes aktuelle motiver.

 

Hans Frandsen er vokst opp i en jevn borgerfamilie, der konen, Magdelone, er sjefen. Det er brudd på den bibelske familieorden, som sier at kvinnen skal underkaste seg mannens vilje. Bestemmelsen er innskjerpet i Luthers Lille katekisme. Etter press fra Magdelone tillater Frands at eldstesønnen Hans sendes på utenlandsreise til Paris, bekostet av faren. Videre er Frands nøye med å komme presis til middag, selv om han er opptatt med noe annet. Sannsynligvis er det også Frands som handler middagen. Han forteller nemlig til Jeronimus da han treffer denne tidlig om morgen, at han har vært et ærend på Gammeltorv. På Holbergs tid var Gammeltorv Københavns kjøttorv. Frands lar seg presse av konen til å si at han gleder seg over den hjemvendte sønnens fine manerer og bidra med musikk (Vektersangen) under Jeans og Magdelones danseopptrinn. Konens øvrighet baserer seg på at hun nekter å ha sex med ektemannen, hvis han ikke lyder hennes vilje.

 

Etter dagens standard er det bare rett og rimelig at mannen kommer hjem til middag, når konen har bedt ham om det, men på 1600-, 1700-tallet råder andre hensyn. Dette gjelder spesielt i Jean de France, der øvrighetsaspektet er så sterkt understreket at man nesten kunne omdøpe komedien til «Forbrytelse og straff». Det er Jeronimus som representerer øvrigheten, og det er neppe tilfeldig at det er under en samtale med ham Frands forteller at han må hjem til middag.

 

Jeronimus utøver sin myndighet over den særdeles lydige datteren Elsebet, som om hun var en forfløyen tøyte. Den sterke vektlegging av øvrighet og straff-motivet i Jean de France vitner om en underliggende agenda. Komediens tittel peker mot en konge; Jean eller Hans av Frankrike. Det er verdt å minne om at i Danmark rådet eneveldet, der kongen stod over loven. Det var ingen som kunne nekte Christian 5 å ape etter Ludvig 14 og omplante fornøyelser ved det franske hoff som hadde begeistret ham som 16-åring, i Danmark, jfr. under. Jeg kommer tilbake til tekstlige detaljer som peker mot en regimediskurs i Jean de France.

 

Hans er blitt skjemt bort av moren under oppveksten og fremtrer som Elsebets motsetning hva oppdragelse og vesen angår. Elsebet misliker Hans, som hun beskriver slik:

 

«Jeg havde Afskye for hans Person, førend hand reisede, saasom jeg merckede, at hand var af en forfængelig og vanskabt Natur, og let kunde spaae, at hand vilde blive reent forstyrret, naar hand kom udi fremmede Lande.»

 

«vanskabt Natur» kan bare oppfattes som vanskapt karakter, ettersom Jean også har en «forfængelig» natur, der natur åpenbart må bety karakter. Ludvig Holbergs skrifter forklarer «vanskapt» slik: «vanartet, forkvaklet», som er den eneste mulige forklaringen. Jean var altså et vanskabt eller vanartet barn, høyst sannsynlig på grunn av at Magdelone skjemte ham bort. Sejersted har en annen oppfatning:

 

«Betegnelsen «vanskabt Natur» peker mot noe Elsebet oppfatter som en medfødt misdannelse, noe som faller utenfor menneskelige og naturlige kategorier.»

 

Dette er en språklig feillesning. Elsebet vet godt hvilken kategori Jean tilhører, nemlig de som er blitt forgudet av mamma og alltid har fått viljen sin. Frands som oppdragende farsfigur har glimret med sitt fravær. Sejersted opptrer som allvitende fortolker.

 

I Jeronimus’ tilfelle er farsautoriteten skrevet med store bokstaver. Navnet Jeronimus er en fordanskning av Hieronymus, som har spredd seg på grunn av kirkefaderen Sophronius Eusebius Hieronymus. Jeronimus pyntet seg med nye klær til Jubelfesten, jubileet til feiring av at Luther slo opp de 95 tesene på slottskirkedøren i Wittenberg i 1517. Det som forener Hieronimus og Luther, er at begge oversatte Bibelen fra originalteksten til folkespråket, henholdsvis latin og tysk. Det var Luther som sørget for at Guds sannhet eller lys igjen fikk stråle fritt etter middelalderen. For opplysningsideologen Holberg var Guds lys synonymt med naturens lys, som Guds skapning, mennesket, kunne oppdage med sin fornuft.

 

Med kirkens opphøyelse av kongen og eneveldet har uvitenhets tåke igjen senket seg over Det danske rike. Folket i Danmark er uten bibel og har derfor ikke oppdaget den nye formørkelsen. Christian 4s bibel, som var skrevet på et forståelig dansk, var en illustrert foliobibel og derfor for dyr. Den Resen-Svaningske bibel hadde en mer overkommelig pris, men var vanskelig å forstå for legfolk. Jeronimus’ rolle i komedien er å formidle Guds ord, å bringe opplysning i dobbelt forstand. I Peder Paars opptrer en viss Hieronimus, stadssatyrikusen, som Holbergs talerør.

 

Jeronimus’ konkluderer i diktet med at det ikke har noen hensikt at danskene gjør store spring i utlandet. I stedet bør de lytte til det som skjer på Skagen, som bedre kan fortelle om rikets tilstand. «Spring» har flere betydninger. Grunnbetydningen er et konkret fysisk sprang, men ordet kan også brukes i overført betydning, om et vågestykke, krumspring eller en bragd. I vers 4 omtaler Jeronimus de aktiviteter Jean har fylt tiden med i Paris, apespillet. Det omfatter dans eller ballett, som Holberg mener ikke har noen plass i den folkelige danske komedie. I utskjellingsscenen i Tredje akt ramser Pierre opp en rekke kallenavn, blant annet følgende:

 

«[…] Hans Rumpevricker. Hans Styldteganger. Hans Capriolskiærer. […] Hans Petit Maitre. Hans Dantzer […]»

 

«Capriolskærer» forklares i LHS slik:

 

«badutspringer. Egentlig et udtryk fra skoleridning, hvor capriol betegner et spring med strakte bagben og bøjede forben. Anvendt om mennesker betegner det et grinagtigt krumspring.»

 

I Hexerie eller Blind Allarm  dukker Jean de France opp i portechaise og veksler noen replikker med skuespillerinnen Apelone, som sammenligner ham med en hest:

 

«Saa merker jeg da efter denne Beskrivelse, at en Hæst med en guldbroderet Skabrak kand ogsaa kaldes honnete Home, besynderlig, naar leRoi de France, Monseignieur og Madame siger laisses passer og repasser ce cheval.»

 

Apelone erstatter her «Cavallier» fra Jeans foregående replikk med «ce cheval».

 

Det er naturlig at Holberg med «store Spring» viser tilbake til sprang innenfor ballett og muligens kunstridning som hadde et høyt nivå ved det franske hoff, og som også ble dyrket av det danske kongehus. Men i vers 6 har uttrykket fått en utvidet betydning; hva nytter det danskene å gjøre så store krumspring i andre land! Jeronimus sikter trolig til krumspring danskene allerede har gjort, og han advarer mot å gjenta dette. Han oppfordrer folk, kanskje i ånden, til å forflytte seg til Skagen og lytte. På Skagen vil man høre ting som tilsier at danskene ikke bør krysse landets grense og kaste seg ut i hasardiøse eventyr i andre land.

 

At Elben angis som grensen dansker ikke bør overskride, utpeker på den ene siden Tyskland som forbudt område og på den andre som tumleplass for danskers store spring. Så kan man spørre: Hvor store krumspring kan egentlig sønner av «fattige» eller jevne borgere gjøre i Tyskland, og hvor skadelige er i så fall disse for Det danske rike? Svaret gir seg selv: Det er bare den danske kongen som er i stand til å gjøre så store krumspring eller vågestykker i utlandet at de får konsekvenser for riket. Med dette er vi inne på min grunnhypotese: Når Holberg harsellerer med vanlige mennesker, er kongen aldri langt unna.

 

Det åpner for at Jeronimus med sønner som sendes ut av landet før de får skjegg på haken, sikter til kongssønner eller prinser. Her er det én som peker seg ut; Frederik 3s eldste sønn, kronprins Christian. Han ble sendt ut av landet 16 år gammel og tilbrakte nesten hele tiden i Paris. Oppholdet skulle brukes til studier, men gikk med til lutter fornøyelser, blant annet ved Ludvig 14s hoff. Da Christian ble konge, skaffet han seg maitresse, offentlig elskerinne, liksom Ludvig 14, jfr. Jean som kaller Elsebet for «sin Matrasse». Videre arrangerte kongen kostbare fornøyelser som parforcejakt og hestekaruseller av samme slag som han hadde opplevd ved det franske hoff. Jeg vil senere trekke frem flere tekstlige detaljer i Jean de France som peker mot det danske kongehus.

 

Den skjeggløse ynglingen som vender hjem til Danmark medbringende galne sæder, apespill etc., sikter altså til Christian 5. Når det gjelder fruktesløse krumspring i Tyskland, er det også én konge som peker seg ut, Christian 4. I 1625 erklærte Christian 4 Ferdinand 2 krig. Christian hadde latt seg velge til tysk kretsoberst, og det var i kraft av denne posisjonen han hadde anledning til å utfordre keiseren i Det tysk-romerske rike. Riksrådet nektet å godkjenne et slikt vågestykke. Det endte med et forsmedelig tap for Christian og stor ulykke for Jylland, som året etter Slaget ved Lutter am Barenberg (1626) ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente og plyndret der de for frem. Og det var ikke bare general Wallenbergs soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater. Kongen betjente seg i hovedsak av tyske leietropper, som oppførte seg som den verste fiende da de trakk seg tilbake gjennom Jylland, og for øvrig for en stor del sluttet seg til den inntrengende hæren.

 

Dersom en liste over de ti mest fatale beslutninger av danske statsoverhoder skulle skrives, ville Christians deltagelse i Trettiårskrigen, den såkalte Keiserkrigen, stå øverst. Ved Freden i Lübeck i 1629 fikk Christian 4 beskjed om aldri mer å blande seg i tyske anliggender. Kongens felttog mot Ferdinand skulle bli det første og siste store danske springet syd for Elben.

 

Jeronimus oppfordrer altså danskene til å avstå fra vågestykker i utlandet og heller vende seg mot Skagen, kanskje i ånden, og lytte til det som gir bedre opplysning om rikets tilstand, underforstått: enn det man kan få i utlandet. Ludvig Holbergs skrifter kommenterer som følger:

 

«Tanken er at selv i den yderste afkrog af Danmark kan man få bedre besked om danske forhold end i udlandet.»

 

Dette er en tolkning som naturlig fremtrer ved første gangs lesning, men den er upresis. «paa Scaven» tyder på at Jeronimus ikke sikter til byen, men odden Skagen, som byen er oppkalt etter. Og da er det snarere spissen av odden enn hele området det gjelder. Det fremgår ikke klart av kommentaren om den gjelder byen eller odden. «den ytterste afkrog» er et uvanlig uttrykk. En «afkrog» ligger gjerne bortgjemt, men hvis kommentaren med «yderste» sikter til Skagens, spesielt spissens, beliggenhet, harmonerer ikke dette med «afkrog».

 

Preposisjonsbruken taler for at Jeronimus mener odden, snarest spissen på, Skagen. Det minsker sjansen for at det er menneskestemmer man kan høre fortelle om ting som bidrar til kunnskap om rikets tilstand. Det kunne vært en mulighet, dersom «Scaven» var byen. Så hva hører man på Skagens ytterste spiss? Svaret finner vi i Peder Paars, der et kongelig opptog danner rammen.

                                            Skagen (M.P. Ancher)

 

                                          Forts.

 

 

Den allvitende fortolker og forfatteren som ikke skjønte sitt eget stykke - Sejersted og "Jean de France"

 

Jørgen Magnus Sejersted skriver i «Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien» at Jeronimus’ avslutningsdikt «må tas med diverse klyper salt». Holberg-forskeren stiller med denne sleivete formuleringen spørsmål ved forfatterens moralske budskap, som vanligvis fremgår av de siste linjene. I tillegg har Sejersted snudd opp ned på Holbergs definisjon av stykket som komedie, idet han beskriver det som tragedie. Med dette har Holberg-forskeren oppkastet seg til allvitende fortolker, mens forfatteren selv er tilsvarende redusert.  

      Diktet siteres i sin helhet her:

 

«Mig synes, Naboe, at det er

Herefter meere sicker,

Vi gifter tilig Sønner her,

End dem af Landet skicker,

 

Af eders Søns Historie

Exempel mand kand tage,

Hvad nytter fremmet Land at see

Før mand faar Skæg paa Hage,

 

See andre Nationer an,

Hvor Ungdom bliver hiemme,

Her eene strax af Landet man

Skal ud for Dansk at glemme,

 

At sætte Arv og Middel til,

Og lære galne Sæder,

Galanterie og Abe-Spil,

En Hoben Nymods Eeder.

 

Hvis endelig der reises maa,

Det kand ej være andet

Lad Reisen kun til Elben gaa,

Saa Arven blir i Landet.

 

Hvad nytter os saa store Spring

I andre Land at giøre?

Paa Scaven vi kand bedre Ting

Om Rigets Tilstand høre.»

 

Sejersted mener at diktets moral både strider mot Holbergs biografi og hans vedvarende formidling av europeiske ideer i dansk offentlighet. Men diktet sier ikke noe om europeiske opplysningsideer, som var dét Holberg brakte med seg til Danmark fra utlandet. Problemet er altså at sønnene vender hjem med gærne vaner; jåleri; herming, som tillærte franske eder.

Hans/Jean har brukt 1500 riksdaler i «den galanteste stad i Europa», og i Hexerie eller Blind Allarm dukker the big spender opp i portechaise og henvender seg til skuespillerinnen Apelone med følgende replikk:

 

«Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi next hit de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. Jeg veed nok, hvad mine Klæder kostede mig, som jeg lod allene giøre mig til Geburts-Dagene allene pour faire honeur a la nation. Ovis par di si fait Madame, jeg passerede til Versailles, Fontaineblau og Marli ikke allene for en honnete Home men endogsaa for en honete Cavallier.»

 

Dette fremstår i direkte motsetning til Holbergs biografi. Uttrykket faire honneur à la nation er benyttet i Første Levnedsbrev (overs. fra latin) fra Holbergs opphold i Paris 1725-26:

 

«Jeg var jo ikke kommet til Paris for at gøre mig bekendt ved ødselhed i klædedragt eller for at fortære min fædrenearv ved eet eneste maaltid (det er det, værtshusholderne i Faubourg St. Germain kalder: faire honneur à la nation, naar de frister gæsterne til ødselhed), men for at have et sted at være, indtil aarstiden tillod mig at rejse hjem igen.»

Holberg brakte hverken med seg «galne Sæder»; «Galanteri» eller «Abe-Spil», herming etter adelen, som ballett, hjem til Danmark. Jean derimot har gått hos dansemesteren Blondis, som sikter til den berømte ballettdanseren og koreografen Blondy, som ble ballettmester ved Pariseroperaen i 1729. Da Hans Frandsen vender hjem som Jean de France, fortsetter han med dårlig innlærte dansetrinn og prøver å spre ballettentusiasme med tvang. Magdelone, en av Holbergs gjennomgangsfigurer, faller pladask igjennom som prima ballerina. 

                       Jean instruerer Magdelone i menuett; Frands er motvillig bivåner.

Holberg er erklært motstander av den franske, fornemme, komedie, der ballettinnslag var vanlig. Det gjelder for eksempel Le bourgeois gentilhomme, forelegg for Jean de France, noe som er omtalt i en rekke blogginnlegg (bl.a. 15.3.2023). «En Hoben Nymods Eeder» viser direkte til utskjellingsscenen mellom Jean og Pierre, som igjen hentyder til Molières komedie. For hver av de ting Jeronimus advarer mot, finnes en rekke Holberg-tekster, blant annet essayer, som viser at forfatteren deler spissborgerens skepsis.

                              Jean de France; "Hans Rumpevricker. Hans Styldteganger"

                                 Monsieur Jourdain
 

Jeronimus moraliserer over narren; apekatten og ballettdanseren Jean de France. Det er ikke Jeronimus’ moral det er noe galt med, men Sejersteds tolkning.

                                      

VAR HOLBERG SKEIV?

 

(Refusert innlegg til Khrono og forskning.no)

Under Skeivt kulturår var Holbergs seksuelle legning tema ved Universitetet i Bergen. Jørgen Magnus Sejersted spilte en sentral rolle, og på tampen av året publiserte han «Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien» i Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 4. Sejersted mener Jean de France muligens er påvirket av den engelske restaurasjonskomedie, der det finnes en karakter med flytende kjønnsidentitet som kan grense mot homofili. Han finner trekk ved tittelfiguren som synes å peke mot Holberg selv.

 

Blant forklaringene på at Holberg aldri giftet seg, er at han var homofil. Det finnes ikke kildemateriale som understøtter dette, men i fjor dukket påstanden igjen opp. Til dette er å si at Holberg var dobbeltsidig kryptorkist; han manglet baller og kunne ikke lage barn. Produksjon av arvinger var et viktig poeng ved ekteskapsinngåelse på 1700-tallet, ikke minst innenfor Holbergs klasse som gjerne var eiendomsbesittere. Den mangelfulle utrustning kan også ha vært forbundet med skam.

     

Jean de France er skrevet i dialog med Molières Le bourgeois gentilhomme, som ble urfremført for Ludvig 14 og hoffet i 1670. «Den borgerlige adelsmann», m. Jourdain, bor i Paris og har arvet en formue etter faren som var kledeshandler. Pengene bruker han i et forsøk på å bli adelsmann. Hans Frandsen, hvis selverklærte navn Jean de France peker mot kongstittel, bruker penger som han har fått av faren, Frands, en jevn borgermann, inntil denne begynner å frykte ruin. Viktige hjelpere på m. Jourdains klassereise er ulike maître; maître de musique, - á danser, - d’armes (fektemester), - de philosophie (språkmester), og - tailleur (skreddermester). Også Jean betaler for maître i Paris, som ballettmester og maitre de langue. M. Jourdain lar seg føre bak lyset av skreddermesteren og gjør hele tiden en komisk figur, akkurat som Jean. Pariseren beiler til en fornem dame, slik Jean innbiller seg at han gjør. Til slutt blir m. Jourdain utsatt for et narrespill av Cléonte, beileren til Lucille, m. Jourdains datter, dennes tjener Covielle og mme. Jourdain som synes mannen er en narr. De lurer m. Jourdain til å tro at han deltar i et bryllup, der Lucille gifter seg med sønnen til den tyrkiske sultan (Cléonte i forkledning), samtidig som han selv adles. Også Jean utsettes for et narrespill, der tjenestepiken Marthe kler seg ut som en fornem fransk dame.

      Holberg omtaler Molières komedie i «Epistel 293», der han hevder at enhver praler med sin profesjon; «Det er med slige Folk Moliere skiemter udi den Borgerlige Ædelmand, naar han forestiller en Philosophum, en Musicant og en Dandsemester, hvoraf enhver holder sit Videnskab for det vigtigste og ædelste.» Det er flere eksempler på tekstlig parallellitet mellom den danske og den franske komedien; her skal ett nevnes, der også epistelen inngår.

      Språkmesteren (maître de philosophie), som underviser m. Jourdain, irettesetter i Annen akt, scene 3 danse-, musikk- og fektemesteren som alle er kommet i ens ærend. De tre krangler om hvem som har det viktigste yrket. «Mine herrer; hva slags oppførsel er dette! Har dere ikke lest Senecas lærde avhandling om vrede? […]» Nettopp Senecas moralfilosofiske verker refereres det til i Jean de France, òg i «Epistel 293». Holberg hevder i epistelen at en skomaker trenger moralfilosofi. Aller viktigst er Senecas De ira (Om vrede), som viser hvordan man kan bevæpne seg med tålmodighet. Eksemplet er en skomaker som arbeider for en petitmaitre, som «udøser sin galde» over den minste fold på skoen. Passasjen leder direkte over i Lbg, der m. Jourdain skjeller ut skreddermesteren fordi han har laget skoene for små.

      Scene 4, der m. Jourdain har mottatt undervisning av språkmesteren, slutter med at eleven påkaller død og fordervelse over skreddermesteren som lar vente på seg; det er heller ikke alltid språkmesteren klarer å følge Senecas lære. Den iltre ordbruken har fått en avlegger i JdF, Tredje akt, scene 1, der Jean og Pierre skjeller hverandre ut etter franske noter. En rekke av skjellsordene og edene i JdF har sitt motstykke i Lbg, som fripon, maraud, bourreau, la peste, le diable. Jean forklarer utskjellingen slik: «jeg fik den sidste Maaned en Liste af 40 Nymodens Eeder af min Maitre de Langue, som jeg icke kand exercere uden paa dig.» Dette er en satirisk hentydning til språkmesteren i Lbg, som maner til å følge Seneca, men som tyr til skjellsord selv.

 

Jean er ikke en frihetssøkende ånd, slik Sejersted hevder, men en «Abe-Kat» som hermer etter adelen i Paris. At menn danset ballett i strutteskjørt, slik Ludvig 14 gjorde, betyr ikke at de var skeive. Cadence! roper Jean til faren som er presset til å synge til dansen, akkurat slik dansemesteren innprenter m. Jourdain. Når Jean synger «La, la la la la la», er ikke det uttrykk forløssluppen glede, men i etterligning av dansemesteren i Paris. Samtidig sikter det til replikken til maître à danser i Lgb, som angir takten for den klossete m. Jourdain:

 

«La, la, la; la, la, la, la, la, la; la, la, la, bis; la, la, la; la, la. En cadence, s'il vous plaît. La, la, la, la. La jambe droite. La, la, la. […]»

 

Jean bruker mye penger på fransk mat og drikke, fine klær, danse- og språklærere; klassereisen blir betalt av den redelige borger Frands Hansen. Liksom Jeronimus driver han trolig et håndverks- eller handelsfirma; kanskje har det vært i familiens eie i generasjoner. Ved innsats, flid og nøkternhet har borgerne skaffet et utkomme for seg og sine. Dersom Jean får ture frem slik han ønsker, vil familien ende i gjeldsfengsel eller tvinges til å tigge; arresteres for løsgjengeri; settes til festningsarbeid eller bures inn i spinnehus. Arv og livsgrunnlag vil fordufte.

      Jeronimus, Jeans kommende svigerfar, er innbitt motstander både av fornem livsstil og franske «politiske Griller». Hans bekymring om at en hop med fattige borgersønner skal true økonomien i Danmark når de vender hjem fra Frankrike proppfulle av politiske griller, er satire. I eneveldet Danmark-Norge var det hverken borgerne eller sønnene deres, men kongen, som bestemte. Vinhandlersønnen Peder Schumacher, som en periode hadde den reelle makt på grunn av Christian 5s manglende styringsevne, er et unntak.

      Det danske kongehus dyrket det franske, spesielt etter at Christian 5 overtok tronen. Som kronprins hadde han tilbrakt 15 måneder i Paris fylt av lutter fornøyelser, spesielt ved Ludvig 14s hoff. Christian brakte fransk hoffkultur og politiske griller med seg til Danmark; sistnevnte satte Schumacher, adlet til grev Griffenfeld, ut i livet. Holberg skriver i Dannemarks og Norges Historie at kronprinsen fikk en kårde med diamantgeheng av Ludvig 14, og at kongens bror, hertugen av Orléans, stadig oppsøkte Christian.

      Sejersted unnlater å nevne at Jean de France også opptrer i Hexerie eller Blind Allarm (1730). Han ankommer i portechaise og sier til Apelone: «Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. […]» Jean de France har altså møtt kong Ludvig af Frankrige, Monsieur = hertugen av Orléans, og Madame = hertuginnen av Orléans.

         

     

       

          

Holberg og den franske vellyst – "Jean de France" og Molières" Le bourgeois gentilhomme"

 

(Refusert innlegg til Norsk Shakespearetidsskrift)

 

Jørgen Magnus Sejersted lanserer i «Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien» (Norsk Shakespearetidsskrift, Nr. 4, 2022) en tolkning, der tittelfiguren Jean de France peker mot en homofil legning hos forfatteren. Det litterære forbilde for komedien finner Sejersted i den engelske restaurasjonskomedie. Tolkningen forbigår den kjensgjerning at det finnes et konkret litterært forbilde for Jean de France, Molières Le bourgeois gentilhomme (1670).

 

«Den borgerlige adelsmann», monsieur Jourdain, som bor i Paris, har arvet en formue etter faren som var kledeshandler. Pengene bruker han i et forsøk på å bli adelsmann. Hans Frandsen, hvis selverklærte navn Jean de France peker mot kongstittel, bruker penger som han har fått av faren, Frands, en jevn borgermann, inntil Frands begynner å frykte ruin. Viktige hjelpere på m. Jourdains klassereise er ulike maître; maître de musique, -á danser, -d’armes (fektemester), -de philosophie (språkmester), og -tailleur (skreddermester). Også Jean betaler for maître i Paris, som ballettmester og Maitre de Langue. Den middelaldrende borgeren lar seg føre bak lyset av skreddermesteren og gjør hele tiden en komisk figur, akkurat som Jean. M. Jourdain beiler til en fornem dame, slik Jean innbiller seg at han gjør. Til slutt blir m. Jourdain utsatt for et narrespill av Cléonte, beileren til Lucille, m. Jourdains datter, dennes tjener Covielle og mme. Jourdain som synes mannen er en narr. De lurer m. Jourdain til å tro at han deltar i et bryllup, der Lucille gifter seg med sønnen til den tyrkiske sultan (Cléonte i forkledning), samtidig som han selv adles. Også Jean utsettes for et narrespill, der tjenestepiken Marthe kler seg ut som en fornem fransk dame.

      Lbg ble uroppført for Ludvig 14 og hoffet på Chateau de Chambord i 1670. Holberg omtaler Moliéres komedie i «Epistel 293». Utgangspunktet er en påstand han har lest i et skrift av erkefienden Andreas Hojer; en god jurist må være polyhistor. Holberg innvender at alle praler med sin vitenskap eller profesjon; «Det er med slige Folk Moliere skiemter udi den Borgerlige Ædelmand, naar han forestiller en Philosophum, en Musicant og en Dandsemester, hvoraf enhver holder sit Videnskab for det vigtigste og ædelste.» For å underbygge sitt standpunkt viser han med eksempler at en god skomaker må være polyhistor med kunnskap innenfor ethvert akademisk fag. Argumentasjonen er satirisk.

      En akademiker med en så imponerende faglig bredde ville kvalifisere for et embete innenfor statsadministrasjonen; på Holbergs tid en stilling med nærhet til enevoldskongen, kanskje i hans nærmeste krets. Det åpner for at Holberg tenker på en spesiell «skomaker», nemlig Peder Schumacher Griffenfeld (1635–1699), hvis familienavn røper at han er av tysk skomakerslekt. Den velutdannede byråkraten klarte det umulige: å ta steget fra borger til adelsmann. Ingen i eneveldets statsapparat passer bedre til beskrivelsen polyhistor enn Schumacher Griffenfeld.

      En skomaker bør ifølge epistelforfatteren ha kjennskap til teologi; «Thi eet er at arbejde for en Orthodox, som vil have tynde og undertiden forkeerte Saaler, efterdi han bruger ofte sine Fødder til Dands; et andet er at giøre Skoe for en Kiætter, sær en Fanatico, som fordømmer Dands, og heller vil have stærke Saaler, for med des større Eftertryk at kunde træde paa Verdens Forfængelighed.» Passasjen hentyder til trosforholdene i kongehuset. På 1600-talet var kongen luthersk ortodoks. Under Frederik 3 (1609–1670) ble det oppført balletter på slottet, initiativtager var den festglade, og frankofile, dronningen, Sophie Amalie, som deltok sammen med barna. Dansen fortsatte under Christian 5 og Frederik 4. Christian 6 og Sophie Magdalene derimot var pietister, og det ble slutt på dans og komedie både på slottet og i byen.    

      Eksemplet med dansesko viser at en «skomaker» kan arbeide for kongehuset. Dette bekreftes av en annen «skomakerepistel», «Epistel 96», en fingert skomakerbiografi som oppviser klare likhetstrekk med Holbergs biografi om Schumacher Griffenfeld. Jørgen Retsuchs (Schuster lest bakfra, tysk skomaker) er oldermann i skomakerlauget i Kalundborg; etter fallet fra grev Griffenfeld til livstidsfangen Schumacher ble delinkventen omtalt som skomakernes oldermann i en fingert gravskrift. På dødsleiet formaner Retsuchs sønnen, som skal etterfølge ham som formann i skomakerlauget, følgende: «Beflit dig paa at dit Arbeyde bliver troefast og forsvarligt, helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag.»  

      Holberg hevder også at skomakeren trenger

moralfilosofi. Aller viktigst er Senecas De ira (Om vrede), som viser hvordan man kan bevæpne seg med tålmodighet. Eksemplet er en skomaker som arbeider for en petitmaitre, som «udøser sin galde» over den minste fold på skoen, ettersom nette sko er en ung kavalers største ære. Passasjen leder direkte over i Lbg og persongalleriet der, som vi ellers kjenner fra JdF, og som er nevnt på epistelens begynnelse.

      Språkmesteren (maître de philosophie), som er kommet for å undervise m. Jourdain, irettesetter i Annen akt, scene 3 danse-, musikk- og fektemesteren som alle er kommet i ens ærend. De tre krangler om hvem som har det viktigste yrket. «Mine herrer; hva slags oppførsel er dette! Har dere ikke lest Senecas lærde avhandling om vrede? […]» Nettopp Senecas moralfilosofiske verker refereres det til i Jean de France. Espen sier at Marthe kunne ha vært den andre Berthe Tot. Marthe svarer at ja, hun leser «Senecus» iblant (Birgitte Toth har oversatt Senecas moralfilosofiske verker til dansk).

      Maitrene er ikke de eneste som hisser seg opp. Scene 4, der m. Jourdain mottar undervisning av språkmesteren, slutter med at eleven, etter lærerens sorti, påkaller død og fordervelse over skreddermesteren som lar vente på seg. M. Jourdain har flere raseriutbrudd, og det er ikke alltid språkmesteren selv klarer å følge Senecas lære.

      Den iltre ordbruken har fått en avlegger i JdF, Tredje akt, scene 1, der Jean og Pierre skjeller hverandre ut etter franske noter. En rekke av skjellsordene og edene i JdF har sitt motstykke i Lbg, som fripon, maraud, bourreau, la peste, le diable. Jean forklarer utskjellingen slik: «jeg fik den sidste Maaned en Liste af 40 Nymodens Eeder af min Maitre de Langue, som jeg icke kand exercere uden paa dig.» Dette er en satirisk hentydning til språkmesteren i Lbg, som maner til å følge Seneca, men som stadig tyr til skjellsord selv. Sammenhengen understrekes med Pierres svar på herrens utskjelling: «Og Monsieur taler som un fou, un bete, un Nar, un sot, un boufon, som hand var fød dans un Daarkiste eller a la un theatre.» Jean taler altså som om han var født på et teater. Dette leder tilbake til introduksjonen av Jean. I Første akt, scene 2 spør Frands gårdskaren Arv hvor sønnen, Hans (Jean) er. Arv svarer: «Nu kommer hand strax, hand staar inde udi Grønstuen og pukler sin Paryk for Speilet.» Den mest kjente betydningen av «det grønne rommet» er skuespillerfoyer, jfr. green room, som i hvert fall går tilbake til 1600-tallet. Jean er på et metaplan en teaterfigur som sikter til monsieur Jourdain.

      Da skreddermesteren endelig dukker opp, forteller m. Jourdain at hans sinne (colère) hadde bygget seg opp, dels fordi skoene skreddermesteren hadde levert, klemte. Colêre kommer av latin cholera, galle. Dette bringer tanken på epistelens omtale av petitmaitren som utøser sin galle over skomakeren dersom det er en minste fold på skoen. Årsaken til at skoene er levert av skreddermesteren, skyldes nok at de er av silkestoff. Skreddermesteren har med vilje laget skoene for små for å gjøre narr av m. Jourdain. Han har også sydd en mønstret vest med blomstene opp ned, angivelig fordi det er slik de fornemme går kledt. Dette fremtrer som forelegg for Espen, som med samme argument lurer Jean til å snu frakken og halskluten bak frem. Blant andre likheter som kan nevnes, er antrekket m. Jourdain og Jean viser seg i første gang de opptrer / nevnes. M. Jourdain har på seg en l’indienne, en slåbrok i indiskinspirert stoff, levert av skreddermesteren som gjør alt han kan for at kunden skal se rar ut. Han har forsikret m. Jourdain om at det er slik de fornemme er kledd om morgenen. På forespørsel forteller Arv, som treffer Frands og Jeronimus om morgenen, om Jeans antrekk: «Hand seer ud som hand havde brendt Falster af, og vilde flye over til Lolland. Hand gaar udi en rød Klædes Slaap-rok […]»

      Både m. Jourdain og Jean varter opp med et komisk forsøk på å danse menuett. Etter at Jean har puklet parykken i Grønstuen, entrer han scenen i akt 3 med følgende replikk: «La, la la la la la, nu kommer jeg icke ihu den bougre de pagrad, som jeg lærdte sidst af Mons: Blondis […]» «Blondis» sikter til Michel Blondy, ballettmester ved Operaen i Paris. Det går en direkte linje fra replikken til følgende passasje i Lbg:

 

«MONSIEUR JOURDAIN: Ah! les menuets sont ma danse, et je veux que vous me les voyiez danser. Allons, mon maître.

 

MAÎTRE à DANSER: Un chapeau, Monsieur, s'il vous plaît. La, la, la; la, la, la, la, la, la; la, la, la, bis; la, la, la; la, la. En cadence, s'il vous plaît. La, la, la, la. La jambe droite. La, la, la. Ne remuez point tant les épaules. La, la, la, la, la; la, la, la, la, la. Vos deux bras sont estropiés. La, la, la, la, la. Haussez la tête. Tournez la pointe du pied en dehors. La, la, la. Dressez votre corps.»

 

Det er verdt å merke seg «cadence». I Første akt, scene 6, presser Jean moren, Magdelone, til å danse menuett med ham. Frands må besørge «musikken»; den eneste sangen han kan, er den som vekterne synger. Fra sceneanvisningen: «De dantzer begge meget absurd. Jean raaber imellemstunder la cadance mon pere! la cadance!» Arv, som senere forteller om opptrinnet, har misforstått cadence: «Imellem hvert hand dantzede, raabte hand til Vatter: Gad Hansen! Gad Hansen! […]»

 

I Lbg faller borgersønnen stadig igjennom i forsøket på å nå det ideelle mål: den fornemme sfæren til Ludvig 14 og det franske hoff med sin dannelse innenfor filosofi, kunst, estetikk, musikk, teater og dans. Samme krets setter standarden for etikette og er også smaksdommer når det gjelder klær, parykker, mat, drikke, møbler etc.

      I JdF er det ikke Frankrikes ødsle konge som oppebærer idealet, men nøkterne Jeronimus. Likevel er Jeronimus en komisk figur. JdF er ren komedie, mens Lbg inneholder seriøse musikk- og ballettinnslag, musikken er av den store komponist Lully, fremført av profesjonelle sangere og dansere. Det er ingen tvil om at Ludvig, som selv danset Apollon solguden i strutteskjørt  i Ballet de la nuit, visste å se forskjell på m. Jourdains ubehjelpelige dansetrinn og ballerinaenes kunstferdige. JdF illustrerer med sine referanser til Lbg forskjellen på den adelige eller fornemme franske og den folkelige eller borgerlige danske komedie.

      Holberg derimot foraktet den franske vellyst, som pudderparykker, balsombøsser og portechaisser, òg franske komedier. I «Epistel 283» og «Epistel 359» gir forfatteren uttrykk for sin motvilje overfor den franske komedie og begeistring for den danske. Han legger skylden for fremveksten av den fornemme komedie på petitmaitrene, som opptrådte som «beskikkede Censores med en souveraine Myndighed» på teatret. Den som faktisk hadde suveren myndighet over det som skjedde på scenen, og sensorer som sørget for tekstens politiske korrekthet, var både i Frankrike og i Danmark enevoldskongen. I et forsøk på å finne den rette betydning av petitmaitre nevner Holberg en viss Theodorus’tolkning, at «en petit Maitre allerbeqvemmest paa Dansk kunde kaldes en tobeenet Oldenborer, saasom fast ingen Dyr, sværme, støje og incommodere meere end saadanne Insecter.» En tobenet oldenborer er en dårlig skjult hentydning til en oldenborger, Danmarks arvekonge.

      Kongen delte dessverre ikke Holbergs aversjon mot fornem fransk komedie. Da Frederik 5 la ut på sin norgesreise i 1749, var det den franske truppen som fikk bli med for å spille i et nyoppført komediehus i Christiania.

     

Fransk fornemhet var ensbetydende med høyt forbruk, og ingen kunne bruke penger som Solkongen. Den som sørget for at pengene rant ned i kongens kasse, var Jean-Baptiste Colbert, som innehadde flere ministerposter. Colberts anvendelse av merkantilistiske ideer kalles colbertisme. Bakgrunnen for innføringen av merkantilismen var øvrighetens, som regel kongens, ønske om å bedre skattegrunnlaget ved et florerende handels- og erhvervsliv. Målet var dels å øke folks forbruk av det Holberg kaller fremmede varer som bare tjener til vellyst, dels produsere samme varer i hjemlandet. Handel, for eksempel med Ost- og Vestindia, med egne skip var et annet viktig bud.

      Etter oppholdet i Paris vender Jean tilbake med et forbruksmønster som inkluderer nettopp slike «vellystvarer», som sjokolade, kaffe og te, fransk restaurantmat, fornem klesdrakt av importerte tekstiler, underlagt fransk motes vekslende luner, og parykk. Christian 4 hadde satt i gang et storstilet merkantilistisk prosjekt i håp om å skaffe midler til krigføring; det endte med totalhavari. Inspirert av Colbert fikk merkantilismen igjen vind i seilene under Christian 5, og den som bistod den middels begavede konge, var polyhistoren Peder Schumacher.

      Jeronimus er sterk motstander både av fremmede vellystvarer, fornem livsstil og franske «politiske «Griller». Jeronimus er den danske formen av Hieronymus, som viser til Kirkens store lærde (ca. 347– ca. 420), den første som oversatte Bibelen til latin, som var språket folket snakket, derav Bibelens navn Vulgata. I Peder Paars (1720) møter vi stadssatyrikus Hieronymus på et vertshus. Han forteller tre spissborgere, som klager over høye priser, at dersom det hadde falt sølvdalere fra himmelen sammen med regnet, ville pengene blitt svært lite verdt; underforstått ville prisene blitt enda høyere. Stadssatyrikusen forklarer dette med at prisen på gull sank merkbart etter oppdagelsen av gullminene i Vesten. Det er en vanlig oppfatning at Hieronymus er Holbergs alter ego. Med lignelsen om spesipengene har Holberg detronisert merkantilismens første bud: Jo mer edelt metall, hovedsakelig gull- eller sølvpenger, som dynger seg opp i et land, desto mer vellykket er landet.      

      Blant Jan-Baptiste Colberts merkantilistiske tiltak var støtte til etablering av manufakturer som fremstilte varer til vellyst, som speil, møbler, gobeliner og silkestoffer, og dannelsen av Fransk vestindisk kompagni (1664-1674). Kompagniet fikk en avlegger i Dansk vestindisk kompagni, som ble grunnlagt av Christian 5, i praksis Schumacher Griffenfeld, i 1671. Her kan linjen trekkes til Arvs omtale av den nylig hjemvendte Jean: «Det første hand kom ind ad Døren, spurdte hand: hvor er Moen Pere; jeg blev forbauset over saadant Spørsmaal; thi hvem Fanden kand skaffe ham moedne Pærer udi Maymaaned?» I overteksten er «moen Pere» forvanskning av «mon père», men undertekstlig sikter uttrykket til det kjente avføringsmidlet modne pærer. Holberg bruker fekale hentydninger en rekke ganger. I Peder Paars er fis etc. gjennomgangsmotiv, og i innledningen har han latt trykke et smededikt mot eposet, som forteller at når frukten modner, er det greit å ha noe å tørke seg med; den kommende utgaven.

      Arvs forvanskning kan knyttes til en senere opplysning om at Jean har sendt et brev til Jeronimus fra Roven (Rouen) eller røven; ræva på norsk, som bare Jan Baptist klarer å oversette. Jan Baptist kan utfylles til Jean-Baptiste Colbert. Jeronimus lønner oversetteren med en «Bouteille Viin»; vin var Frankrikes eksportartikkel par excellence og spilte derfor en viktig rolle i Colberts økonomiske politikk. Brevet fra ræva handler om Jean-Baptiste Colberts politikk, som er noe dritt, liksom Holbergs helteepos.

      Arvs opplysninger avstedkommer følgende replikkveksling:

 

«Frands: Arv! hvad nyt har du?

 

 Arv: En heel Pose-fuld.

 

Frands: Ondt eller Got?

 

Arv: Baade ondt og got. Hans Frandsen er kommen hiem igien fra Vest-Indien, men –»

 

Arvs svar «En hel Pose-fuld» kan tolkes i forlengelsen av røven/ræva og modne pærer som full tarm. Pose brukt som metafor for tarm er kjent fra Peder Paars. Jean vender altså tilbake proppfull av franske politiske griller, blant annet om å kopiere Colberts Vestindiske kompagni.

      Jeronimus anser det som en trussel at unge menn kommer hjem fylt av fransk politikk. Dette er en overdrivelse. I Danmark rådet eneveldet, og det var kun kongen selv og hans nærmeste rådgivere som hadde politisk innflytelse. Både Christian 5 og Schumacher Griffenfeld oppholdt seg i Paris som unge. Kronprins Christians opphold varte i 15 måneder, nøyaktig samme tid som Jeans (jfr. kommentarer, Ludvig Holbergs skrifter). Oppholdet skulle brukes til studier, men gikk med til lutter fornøyelser, blant annet ved Ludvig 14s hoff. Slik sett hadde Christian samme utbytte av utenlandsreisen som Jean; en sterk frankofili. Da han ble konge, skaffet han seg maitresse, offentlig elskerinne, jfr. Arvs opplysning om at Jean kaller sin forlovede «Matrasse», med bibetydning madrass. Videre arrangerte kongen kostbare fornøyelser som parforcejakt og hestekaruseller av samme slag som han hadde opplevd ved Ludvig 14s hoff. Krige ville han også, trolig for å eksellere på hesteryggen. Christian 5 var en dyktig kunstrytter, men en dårlig militær. De franske politiske griller tok «Skomakeren» seg av.

     

I Hexerie eller Blind Allarm (1731) dukker den ulykksalige borgersønnen opp igjen som fornem herre i portechaisse. Her diskuterer han med skuespillerinnen Apelone:

 

«Jean. Je me mocqve de vous Madamme Grivoise! I er en Hiemføding, og jeg har ført mig op som en Cavallier udenlands pour faire honeur a la nation.

Apelone. Pour faire honeurs a la nation?

Jean. Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. Jeg veed nok, hvad mine Klæder kostede mig, som jeg lod allene giøre mig til Geburts-Dagene allene pour faire honeur a la nation. Ovis par di si fait Madame, jeg passerede til Versailles, Fontaineblau og Marli ikke allene for en honnete Home men endogsaa for en honete Cavallier.»

 

Apelone skjønner ikke hva Jean mener med faire honeur a la nation, gjøre ære på nasjonen; uttrykket nevnes fire ganger. Jeans forklaring er ikke entydig. Uttrykket er også benyttet i Første Levnedsbrev (overs. fra latin) fra Holbergs opphold i Paris 1725-26 i en tilsvarende sammenheng, noe som kan forklare uttrykkets betydning. Faire honeur (honneur) a (à) la nation inngår i passasjen der Holberg forteller om de rikt kledde tiggerne fra sitt opphold i Paris i 1725-26.             

      Colbertismen tæret også på det franske folket. Holberg skriver, utvilsomt satirisk, at det vrimlet av tiggere i Luxembourghaven. De var flott kledd, duftet av kardemommebalsam, og parykkene drysset av skjeppevis med mel. Tiggerne klynket med hendene vendt mot himmelen: «’Vi dør af Sult! I flere dage har vi spist luft og ikke andet!’ […] Jeg var jo ikke kommet til Paris for at gøre mig bekendt ved ødselhed i klædedragt eller for at fortære min fædrenearv ved eet eneste maaltid (det er det, værtshusholderne i Faubourg St. Germain kalder: faire honneur à la nation, naar de frister gæsterne til ødselhed), men for at have et sted at være, indtil aarstiden tillod mig at rejse hjem igen.»

 

Både i Hexerie eller Blind Allarm og i Levnedsbrev er ødsling på fransk luksus eller vellyst som fine klær og gourmetmat tema, sammen med uttrykket faire hon(n)eur a/à la nation. I Levnedsbrev er sammenhengen uttalt: Dersom man ødsler penger på luksus, gjør man ære på nasjonen. Samme betydning kan gjøres gjeldende for uttrykket i komedien. Jean har kledd seg som en kavaler når han har vært utenlands, for å faire honneur à la nation. I overteksten skal utsagnet forstås slik at Jean har pyntet seg for å feire nasjonen / gjøre ære på nasjonen. Underteksten lyder, basert på den videre replikkveksling og uttrykkets betydning i Levnedsbrev: Jeg har betalt mange penger for fine klær og dermed bidratt til nasjonens ære.

      Jean gjentar at han har kledd seg fint for å faire honneur à la nation og sier i samme åndedrett at når Le Roi, dvs. Ludvig 14, og hans bror, det vil si Filip 1, hertugen av Orlèans, og sistnevntes hustru så ham, sa de alltid at han måtte få tillatelse til å reise inn og ut av landet, fordi han brakte penger inn i landet til dem. Her er betydningen nesten like eksplisitt som i tilfellet med restauratørene i Faubourg Saint-Germain.  Så sier Jean at han utelukkende har anskaffet de dyre klærne på grunn av bursdagene og utelukkende for å gjøre ære på nasjonen. Det kan leses overtekstlig at han har pyntet seg til bursdagene til de kongelige, for å gjøre ære på nasjonen. Dette fremtrer som en motsetning til Jeronimus, som ifølge Jean skal ha skaffet seg ny kjol eller frakk til «den forrige Jubelfest» dvs. feiringen i 1617 eller 1717 av at Luther slo opp sine 95 teser i 1517. Liksom Hieronymus oversatte Luther Bibelen til et språk som folket (tyskerne) forstod. Luther åpenbarte Ordet for menneskene, slik at uvitenhets tåke forsvant og naturens lys seiret.

      Man kan gjør ære på et antrekk ved å bruke det til fest; kanskje roser man skredderen, likesom man gjør ære på et måltid ved å spise det med nytelse; kanskje får kokken skryt. Man kan også gjøre ære på den kongelige familie ved å kjøpe nye klær til bursdagene. Når man derimot gjør ære på nasjonen, bidrar man med noe til nasjonens ære. Holberg har slått de ulike betydningene sammen. Ved å innta et kostbart måltid hos restauratørene i fornemme Faubourg Saint Germain, gjør man ære på nasjonen, Frankrike. Det er som i tilfelle med klærne til Jean betalingen som er det sentrale. Deler av edelmynten tilfaller nasjonen eller staten, og som Ludvig 14 sa: «L’état c’est moi». Solkongen var ikke sen om å bruke pengene på å holde et storslått hoff og føre krig, angivelig til Frankrikes ære.

      Ved de parisiske tiggeres og Jeans kostbare antrekk står vi ved merkantilismens utgangspunkt: Øket forbruk av hjemlig produserte varer til vellyst og frakt på egne skip skulle bringe mer penger i kongens kasse. Folk betaler for fornemme dyre klær, kanskje i silke, restaurantbesøk etc. til Le Rois, dvs. Ludvig 14s, tilfredshet. Årsaken er altså at en del av prisen som betales, edelmynten, havner i Ludvig 14s lomme. Av dette drypper noe på lillebroren og dennes hustru. Årsaken til at Holberg har trukket inn Filip, «Monsieur», og hustruen, «Madame», er uklar. Historikeren forteller i Dannemarks og Norges beskrivelse at Christian 5 under parisoppholdet stadig skal ha mottatt visitter av hertugen av Orléans, Filip 1 (1640-1701). Hertugen fremstår ut fra Holbergs biografi som den klart viktigste franskmannen for 16 år gamle Christian; hans cicerone under oppholdet i Paris. Holbergs kilde er ukjent, og det kan ikke utelukkes at forfatteren selv er opphavsmann til denne detaljen. Monsieur var en enda ivrigere ballettdanser enn broren, og en periode var han den høye beskytter til Molières komedietrupp. Siden gikk dette hvervet over til kongen.