Kommentarer til Den politiske Kandstøber XIX

I 1721, samme år som uroppførelsen av Den politiske Kandstøber, utkommer "Democritus og Heraclitus (Satyra 1)", der flere motiver fra komedien kan gjenkjennes, deriblant st. Gjertrud-tradisjonen (jfr. innlegget 16.6. og tolkningen av "Geske", navnet til mester Hermans kone, som en hentydning til st. Gjertrud og gjertrudsfuglen).

Satiren er angivelig sett gjennom blikket til de motsatte karakterene Heraclitus og Democritus, der den ene er gråtferdig, den andre lattermild på menneskets vegne. Holberg innleder med Heraclitus' synsvinkel og peker på det paradoks at mennesket som er skapningens herre, har en sjel og ligner mest på Gud, overgår dyrene langt i onde handlinger. Fordi mennesket er grumt eller grusomt, må det kunne straffes med galge, kak, ris etc. og være underlagt lover. De grumme lover er hugget i stein. Frihet kan ikke innføres blant menneskene, for da ville brutaliteten utfolde seg; bror trekke sverdet mot bror; far krige mot sønn og sønn mot far. Når riset er brutt, ser man straks menneskene svømme i menneskeblod; idet Moseloven mister sin makt, blir Guds egen stad til en røverkule. En rekke dårlige egenskaper ramses opp: hat, hovmod, grådighet og herskesyke. Det er verdt å merke seg at Holberg vektlegger betydningen av øvrigheten, men at herskesyke, her nevnes Aleksander den store som eksempel, inngår blant de menneskelige egenskaper som fordrer lov og tukt. For å vise eksempler på menneskets ubarmhjertighet, tyranni, morderlyst, rovgriskhet og dess like trekker Holberg frem verdens beste sted, Roma, som er "en Zirat for andre steder". Til tross for at byen er "poleret", finnes her "al uteerlighed". Siden granskes Roma under pavens regime, der man slår folk i hjel og synder på en "nettere" måte enn tidligere. Det som er mest beklagelig ut fra Heraclitus' synsvinkel, er likevel at mennesket bruker så liten tid til å tenke på det som forestår, nemlig tilværelsen i det hinsidige. Til tross for at livet er så kort, er det det verdslige som opptar mennesket; vi tenker ikke på "vor rette boelig-sted", himmelen.

Etter omtalen av grekernes navngjetne filosofer, enkelte statsmenn og helter skriver Holberg at Democritus ville gå i rette med dem alle sammen, enten fordi de er dumme som aper, forvolder andres død eller lar seg lede av varsler. Så kunne man tenke at det stod bedre til i dag, men her ville Democritus være uenig. I de berømmelige byene Roma, Madrid og Paris står overtroen stadig ved lag i form av helgendyrkelsen; "raadne been" tilbes. Dette synspunktet leder tilbake til Democritus' klage over at mennesket vier det dennesidige livet, som er forgjengelig, mest oppmerksomhet og glemmer sjelens frelse.

Naar jeg i saadan stad seer raadne been at dyrkes,
Naar for en Hofte af St. Caspar, Melchior,
Man ligger Næsegruus, og sig for Brystet slaar
Naar man giør stor allarm, med alle Klocker ringer,
For en St. Jørgens Legg, for en St. Gertruds finger,
Jeg ej begriber, hvi de Gamle man beleer;
Den gamle Rom var gal, den nye ey bedre er;

St. Gertrud nevnes her som illustrasjon av den katolske tilbedelsen av menneskets forgjengelige del, kroppen. Men slik det også fremgår av passasjen, er det forgjengelige - eller fordervelige - omgitt eller tildekket av festivitas. Og selv om bare klokkeringing nevnes, kan man se for seg en prosesjon der en knokkelfinger prydet med gull eller edle stener bæres i et relikvieskrin av glass for å motta folkets hyllest. 

                        Mon dette er fingeren til Johannes døperen?

Betydningen av st. Gertruds finger i ovensiterte linje fremtrer som en parallell til min tolkning av det gamle uttrykket "Glansen/forgyllingen er gått av st. Gertrud" i innlegget 16.6. Mester Hermans kone Geske, et fordervelig menneske, synlig preget av tidens ubønnhørlige gang; barnefødsler og strev, skal stases opp; forgylles, kunne man si.

                                                      forts.

Bloggen vil ta en liten pause mens jeg er i København for å studere kopiene av Karel van Mander IIs gobeliner på Frederiksborg. Det er svært få bilder av disse kopiene på nettet; etter hvert vil jeg poste mine egne bilder fra besøket. 

 

Kommentarer til Den politiske Kandstøber XVIII

Frantz Knivsmed har innvendinger mot mester Hermans prosjekt for Hamburgs nye regjering. 

"Mester Herman er god nok; thi hand er vel studeret, men hvor finder vi, naar hand er død, blant Kandstøberne en anden, der duer til saadant Regimente; thi, naar Republiqven er kommen paa Knæ, er det icke saa let at støbe den om igien i en anden Form, som at støbe en Tallercken eller en Kande om, naar den er fordervet."

Mester Herman adskiller seg fra den gjengse kannestøper ved sin evne til å støpe republikken om når den er kommet på kne. Argumentet gjentas med enkelte variasjoner av Abrahams, som ankommer mester Hermans hus sammen med Sanderus. Målet for de to herrers visitt er å spille komedie med kannestøperen slik at han slutter å kritisere øvrigheten.


"(...) samme Kandstøber kand reformere det heele Romerske Riige, medens hand støber en Tallercken, og agere baade Landstøber og Kandstøber paa engang (...)" 

Det er unektelig komisk at mester Herman kan støpe om eller reformere hele Romerriket mens han støper en tallerken. Det er for det første en betydelig størrelsesforskjell på en tallerken og et imperium, og en kannestøper er ikke det samme som en keiser. Tilsynelatende hviler komikken på at mester Herman i ord eller tanke reformerer et helt rike på den tid det tar å støpe en tallerken. Og riktig nok; publikum ler av en innbilsk håndsverker som tror han er mektig til å forvandle hele Romerriket der han står og "kaster gamle Tallerkner og Fader udi en Form, og støber dem om til nye", for å sitere tjeneren Henrich, som også varierer Frantz Knivsmeds replikk. I forlengelsen av dette kan følgende spørsmål stilles: Hvordan kan usselt eller fordervet metall virke til omstøpning av et helt imperium?
      I kommentarene til Den politiske Kandstøber har jeg argumentert for at mester Herman er et satirisk portrett av Christian 4. I "Epistel 223" (Tomus III) drøfter Holberg likhetene mellom Christian 4 og Peter den store. Her skriver han: "Begge omstøbte deres Lande udi en anden Form." Det betyr at de er landstøpere liksom mester Herman. Peters reformasjon var større fordi han hadde en større materie å reformere; Russland var på hans tid som en uttørket åker med tistler som kunne gjøres fruktbar ved arbeid og gjødning, mens de to nordiske riker kunne anses som god kultivert jord, som kunne forbedres ved "Konst", det vil si ved oppfinnsomhet eller det vi i dag ville kalle kreativitet - en egenskap Holberg kritiserer sterkt, spesielt hos en hersker (jfr. innlegget 16.6).

"Saa at den eene kand derfor siges ligesom at have skabt et Land af intet, og den anden at have givet det en ziirligere Form. Beskaffenheden var saaledes, kunde begges Arbejde ikke have lige Virkning og være af lige Anseelse: Det er derfore ikke saa meget Arbejdet, som Materien til Arbejde der giør Forskiel imellem disse tvende duelige Regentere; thi man kand af Christ. 4. mange Stiftelser, Stæders Fundationer, Havners Anlegninger, og Handelens Forfremmelse &c. slutte, hvad han vilde have udrettet, hvis han havde været Czar udi Rysland, hvor i hver Krog og Ekke gaves saa riig Materie til Omstøbning.Begge signaliserede sig ikke alleene ved Fabriqvers, Manufacturers og Academiers Stiftelser, men endog ved heele Stæders Fundationer. Petersborgs Anleggelse er den Ryssiske Monarchs Mesterstykke; derimod kand balancere de mange Kiøbstæder, som Christiania, Christiansand, Christianstad, Glückstad, Christianshavn, Christianopel, samt en stor Deel anseelige Slotte og utallige andre Bygninger, som af Christiano 4. ere anlagde, og hvorpaa faa Exempler findes udi nogen Konges Historie. Begge havde deres Tanker stedse henvendte til Handelens Forfremmelse, for hvis Skyld de tenterede Ting, som ingen anden kunde rinde i Sinde. Petrus foreenede ved stort Arbejde Floder, for at giøre Fart igiennem sit heele Land til Vands fast indtil Jappan, affærdigede ogsaa Mathematicos og Søemænd, for at udforske de yderste Grændser af Norden og ubekiendte Have. Christ. 4. søgte ved adskillige Tog at udfinde det gamle Grønland, arbejdede paa at finde Vej igiennem den Nordiske Søe indtil America, var ogsaa den første Danske Konge, som stiftede Colonier udi Indien."

Kommentaren om alt Christian 4 kunne ha utrettet hvis han var tsar i Russland, er åpenbart ironisk. I beskrivelsen av kongens hektiske aktivitet gjenkjenner vi flere av Herman von Bremen og Collegium Politicums planer for Hamburg. Også de hastige fyrster som Holberg kritiserer i "Epistel 389", kan settes i bås med Peter den store og Christian 4; en tilsvarende kritikk er grunnleggende for Niels Klim, Den underjordiske rejse (jfr. innlegget 16.6).
      Hvordan klarte Peter den store og Christian 4 å omstøpe sine land i en ny form? Ved å omstøpe mynten. 
      I 1596 ble Christian kronet til hersker over et veldrevet rike med en
betydelig posisjon i Europa. Landets finanser var gode, blant annet takket være Sundtollen. Ettersom Skåne den gang var dansk område, var Sundet dansk farvann. Da Christian overtok etter sin far, Frederik 2, tilsvarte Sundtollen 2/3 av alle statsinntekter. Sundtollen gjorde et stort hopp da Peder Oxe
(1520–75) fikk endret bestemmelsen slik at det ikke lenger var skipet, men lasten eller cargoen som avgjorde størrelsen på tollen. Reformen førte til en tredobling av inntektene og bidrog i vesentlig grad til at Danmark klarte å redde seg ut av den økonomiske krisen landet havnet i etter Syvårskrigen. I løpet av Christian 4s regime ble tollen tredoblet. Et grunnleggende merkantilistisk bud var å ikke legge igjen mynt i edelmetall, for eksempel i form av toll, i utlandet. Alt edelmetall skulle samles i Det danske riket, nær sagt i lader. Tollinntekter ville danskekongen selv kreve inn, noe han da også gjorde til gangs med Sundtollen, som for øvrig gikk nemlig rett i danskekongens egen kiste. Det råder i dag liten tvil om at den innbringende Sundtollen fikk fatale følger for det lille landet som lå så gunstig plassert på hver side av Øresund, et av verdens mest trafikkerte streder. Man kan ikke ustraffet rane fremmede nasjoner for store summer over lengre tid, en kjensgjerning som kan ha vært innlysende for Holberg. Det var riktignok ikke tollinnkrevingen som sådan det ble reagert på; kongen bidrog med gjenytelser som jakt på pirater og oppsetting av sjømerker, men størrelsen på tollen. Etter hvert fungerte denne som en ren inntektskilde for kongen, og alt i 1594 sammenligner presten Jon Jensen Kolding Øresundstollen med en gullgruve og Danmark med Arabia og Spania og andre land med tilgang på rike metallforekomster: «Thi landet frembringer – bortset fra metalminer – sine egne vældige rigdomme. Til visse er nemlig denne Balterhavets munding en sand guldgrube og ægte vingård. Havet flyder nemlig
med vin og guld. I kraft af disse umådelige årlige indtægter vokser
kongens skatkammer og rigdomme …» På Holbergs tid var Sundtollen en fast institusjon, i praksis regale (kongelig rettighet), og neppe tema for åpen debatt.
      Omstøpning av mynt fra Øresundstollen; det dreide seg om uhorvelige mengder, veide i dobbelt forstand tungt i Christians myntproduksjon. Men under omstøpningen skjedde noe i all hemmelighet: Myntherren, det vil si kongen, hadde befalt at det skulle blandes kobber i sølvet. Etter såkalt hvitkoking kan det se ut som om en mynt er av sølv selv om den for en stor del består av kobber. Etter dette lureriet sitter myntherren igjen med et betydelig sølvoverskudd. Det dreier seg om svindel på aller høyeste nivå; ikke minst blir fyrsters kriger gjerne finansiert på denne måten. En rekke av Christians berømte praktbygg er oppført for fortjenesten fra en slik fordekt tusking med myntens lødighet, og flere av hans foretak innenfor oversjøisk handel, manufakturer osv. er formodentlig dels finansiert på denne måten. Dermed kan følgende sies om Christian 4: Samme myntherre kan reformere hele Det danske rike mens han støper en mynt, og agere både landstøper og myntstøper på engang. Det verdt å merke seg Holbergs karakteristikk av Christians omstøpning av Danmark; han hadde gitt landet "en ziirligere Form". Holbergordbog om "ziirlig": "1 om noget ydre, synligt: som fremtræder smukt, net, er af dekorativ virkning; køn; net; pyntelig; prydende."
      Også Peter den store omstøpte ifølge epistelen landet i en ny form; og da snakker vi virkelig om "hele det russiske rike"! I tiden rundt århundreskiftet gjennomførte tsaren sin notoriske smarte myntreform – den første rubel ble utmyntet i 1704 – der han tjente enorme summer ved å få russerne til å bruke kobbermynter med den angivelige sølvmyntverdien. Inntektene fra denne svindelen brukte den russiske reformator til å omstøpe landet i en ny, vesteuropeisk, form. Blant annet utstyrte Peter den russiske hær med moderne
våpen, fikk sjøsatt en hel flåte, anla havner og kanaler og ikke minst bygget
han St. Petersburg. Ved dette fremtrer Peter som en pendant til Christian
4, som finansierte sine storstilte byggearbeider for overskuddet etter
kobbertilsetning i den antatte sølvmynten; både tsaren og Christian lurte folket til å tro at en kobber- / kobberblandet mynt var like mye verdt som en sølvmynt. I dette, som i så mye annet, var de to fyrstene like. Det er i dette stykke ikke vesentlig forskjell på mester Herman som støper om på land samtidig som han kaster tinnsaker i digelen og fyrstene som reformerer sine riker ved å slenge kobber oppi støpemassen. 

   

Tillegg til dagens facebook-innlegg om Den politiske Kandstøber.

Ved nærmere undersøkelse av frontispisen til Mosebøkene i Christian 4s kvartbibel fra 1633 oppdager jeg at Abrahams planlagte ofring av sønnen Isak er avbildet rett over bildet av den utvalgte prins Christian / kong Josia. Scenen forestiller engelen som formidler Herrens vilje, Abraham med sverd og hans lille sønn, Isak, med offerveden. 

Dette kan understøtte min tolkning av Abrahams og Sanderus som henvisninger til Guds velsignelse av Abraham og hans ætt etter patriarkens villighet til å ofre sin eneste sønn; "vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand". Gud sluttet den gang en pakt med Abraham, mens Christian er i tvil om pakten mellom Gud og den danske konge stadig står ved lag. Den nederste rekke kan tolkes slik at den gamle plagede konge setter sin lit til at sønnen, den neste konge, skal motta den lukkede bøylekrone som symboliserer enevoldskongens makt som er lukket om ham selv, mens altså riksrådene, som er født til å styre og opprinnelig skulle legge sin hånd på en av kronens tolv takker, er utestengt. Dette taler samtidig for at Holberg har vært kjent med Christian 4s billedlige fremstilling av sin egen oppfatning av regimet i Danmark i Biblia fra 1633.

      Ved siden av den utvalgte prins / Josia står en mindre gutt og leser fra en oppslått bok, dedet er skrevet 2. Kongebok 23 på latin. Figuren sikter åpenbart til Safan, Josias skriver, som leser opp fra den nyfunne lovbok for kongen, slik det fortelles i kapittel 22. Skjønt tekstens Safan åpenbart er en voksen mann,

er altså personen på frontispisen en gutt. Under den pågående restaurering

av templet var israelittenes gamle paktbok blitt funnet. Opplesningen

gjorde et skjellsettende inntrykk på kong Josia, som med enda større

iver gikk inn for sin allerede påbegynte religiøse reform. I kapittel 23

fortelles det at Josia leser opp for folket fra den nyfunne pakt- eller lovboken,

før han rensker landet for all avgudsdyrkelse: hellige hester, offerhauger,

hedenske prester og ikke minst en hærskare billedstøtter og gudebilder.

Etter dette bød Josia folket å feire påske, Herrens høytid. Målet

var å utrydde all hedensk kult fra landet og opprette gudsdyrkelsen i sin

opprinnelige renhet. Reformen, som i praksis var en restaurasjon, fikk

kun kortvarige resultater. 
      Frontispisen, som er et av de aller første kobberstykker i en dansk bok, vitner om at Christian 4 oppfattet arvekongedømmet som en mer opprinnelig styreform i Danmark. Ved gjeninnføringen av dette "riktige" regime ville Gud fornye sin pakt med danskekongen. 

      Årsaken til at Safan er fremstilt som gutt, kan være at Christian 4 ønsket at Frederik, hans nest eldste sønn fra ekteskapet med dronning Anna Cathrine, også skulle være representert på frontispisen. I 1633, da Biblia utkom, hadde kongen allerede i flere år vært bekymret over den utsvevende livsførselen til tronarvingen, som hadde rykte som en fordrukken noksakt. Samtidig var Christian 4 lite tilfreds med den måte prinsen hadde røktet sitt kall som regent på mens han selv deltok i Keiserkrigen. Kanskje kongen næret tvil om Christian var et høvelig kongsemne. Han skulle få syn for segn. Året før Christian 4 selv

sovnet inn, døde hans eldste sønn av helseplager forårsaket av fyll og vellevnet,

og det ble Frederik som skulle arve tronen. Òg omdanne farens åpne krone til en bøylekrone, kan det legges til, samt innføre arvekongedømme og enevelde gjennom utstedelsen av den såkalte enevoldsarveregjeringsakt 

i 1660/1661.  

Dagens facebook-innlegg

ABRAHAM(S) OG SAND(ERUS) / "DEN POLITISKE KANDSTØBER"

"Hvordan skal man få et rike til å florere?" er et sentralt spørsmål i "Den politiske Kandstøber", og i forlengelsen av dette: Hvilken styringsform er den beste for å oppnå dette?

I Danmark, som Holberg utvilsomt viser til i komedien, gjelder Kongeloven (1665):

"Skal derfor ogsaa Kongen allene have højeste magt og myndighed til at giøre love og forordninger efter sin egen gode villie og velbehag at forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love, (denne Konge-lov alleene undtagen, hvilken, saasom Konge-dømmets rette grund og grundvolds lov, jo endeligen faaer at blive uforanderlig og uryggelig) saa og at undtage hvad og hvem ham lyster af lovens almindelige befalning. (...) saasnart en Konge ved døden afgaar, er strax virkelig og i gierningen selv Konge, og fører Konge Navn og titel den, som arve-linien den næste at være udviiser, og skal hannem strax Kongelige Majestetes titel og ubunden enevolds magt arveligen være til og hiemfalden det samme øjeblik hans formand aanden opgiver."

Uroppførelsen av "Den politiske Kandstøber" finner sted i 1722, to år etter Store nordiske krig, på et tidspunkt da Danmarksriket er "paa Knæ" for å bruke et uttrykk fra komedien.

Skildringen av Herman von Bremen, hans husholdning og prosjekter for å få Hamburg til å blomstre, minner mistenkelig om politikken som ble introdusert i Danmark av Christian 4 og fortsatt under oldenborgerarvingene som fulgte etter slik Kongeloven påbyr: Utesteng de som er født til å styre (fødselsadelen/Riksrådet), etablér kompanier, kolonier, manufakturer i fleng; flå fremmede skip i Sundet og dyng opp edel mynt i landet; kle dere i kniplinger og silke, tapetsér veggene med gobeliner og malerier, tyll i dere kaffe og te og tal fransk!

I tredje akt ankommer to personer, Abrahams og Sanderus, med sine tjenere til Herman von Bremens hus for å spille komedie med den politiske kannestøper. Abrahams henviser til Abraham, israelittenes stamfar; Sanderus henviser overtekstlig til den flamske historiker Antonius Sanderus / Antoon Sanders (1586-1664), undertekstlig til substantivet sand. Det mest kjente løfte om et rikes blomstring finnes i 1 Mos 22. Gud sier til Abraham at han skal ta sin eneste sønn, Isak, som han elsker, og ofre ham. Abraham lyder Herren, men idet han skal stikke kniven i Isak på offeralteret, roper Herrens engel til ham at han ikke skal legge hånd på sønnen. Nå vet Herren at Abraham frykter ham og ikke har spart sin sønn, den eneste, for hans skyld. Siden følger velsignelsen:

«Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Dine etterkommere skal ta byene fra sine fiender, og i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord."

Den nederste rekken på den første frontispisen i Christian 4s bibel fra 1633 er en fordekt fremstilling av kongens håp om arvekongedømme for sønnen, den utvalgte pris Christian. Christian / kong David er tydelig molefonken med sin åpne middelalderkrone, men den utvalgte prins / kong Josia, også han med middelalderkrone, har blikket håpefullt vendt mot israelittenes kongesalver, som holder den lukkede bøylekrone i den ene hånden; salvningskrukken i den andre. Frontispisen for øvrig forteller at Christian 4, bibelutgiveren, fortrøster seg til at Gud vil fornye sin pakt med danskekongen - som i det siste er blitt rammet av flere alvorlige ulykker som tapet i Keiserkrigen og Kirsten Munks utroskap - dersom loven endres slik at arvekongedømme innføres i Danmark. Frontispisen uttrykker et diametralt motsatt syn av Abrahams.

Kommentarer til Den politiske Kandstøber XVI

I Kjærlighedens Komedie beiler poeten Falk og grosserer Guldstad til den samme unge kvinnen, Svanhild. Falk beskylder Guldstad for å ville friste Svanhild med "Mirakelmidlet Mynt":  

"Som laaner mangen middelaldersk Enke
Sankt Gjertruds Gyldenglorie til Pynt."

I Kjærlighedens Komedie er det flere navn som er hentet fra fugleriket. Det gjelder åpenbart Falk og Svanhild, og i tillegg finnes en Frøken Skjære. Her kunne man nesten snakke om metamorfoser, og det er liten tvil om at Holbergs Metamorphosis inngår i bakgrunnen for Ibsens komedie. Akkurat som skjæren eller skaden i Metamorphosis, som blir forvandlet til taletrengt barberer med hvass rakekniv, plaprer Frøken Skjære i vei, og det er vel verdt å lytte til den tilsynelatende intetsigende talestrømmen (jfr. for øvrig innlegget fra 30.4. der sammenhengen mellom barbereren/rakekniven/skjæren og satiren behandles).  Sankt Gjertrud inngår i samme tradisjon som gjertrudsfuglen, og i forrige innlegg drøftet jeg muligheten for at det er denne tradisjonen som danner bakgrunn for Holbergs valg av Geske (av Gertrud) som navn til fru kannestøper von Bremen. 
      Gjertrud-figuren bringer tanken hen på flere forhold. Et utskåret og forgyllet trestykke kan gi et vakkert inntrykk, men når forgyllingen skaller av, blir kun det døde trevirke tilbake. Uttrykket "Glansen/forgyllingen er gått av st. Gjertrud" kan tyde på at figuren har vært grovt tilhugget, ja, kanskje har det i noen tilfeller dreid seg om en malt og forgyllet tretavle eller -støtte. I så fall har ikke den avskallede st. Gertrud utgjort noe vakkert syn. Den formodede tradisjonen med å sette opp bilder av st. Gjertrud langs veiene tilhører middelalderen, og det kan antas at en del av disse har vært enkelt utskåret, motsatt skulpturer som har stått inne i kirker og klostre. 
      De antatte utendørsbildene av st. Gjertrud kan minner om en annen trefigur, nemlig den antikke greske hermen, som Holberg nevner i flere skrifter i form av forskjellige versjoner av uttrykket "non e quovis ligno Mercurius fingi potest" ("ikke ethvert stykke tre kan brukes til å gjøre en Merkurstatue"). En herme var som st. Gjertrud-støttene oppstilt langs veiene. Den forestilte de reisendes gud, Hermes/Merkur, og det var bare hodet og en fallos som var tydelig utskåret/-hugget, resten bestod av en stokk eller søyle. Det er ikke bevart noen hermer av tre. En nærmere drøfting av Holbergs bruk av hermen faller utenfor gjennomgangen av Den politiske Kandstøber. Meg bekjent finnes ingen bevarte utendørs St. Gjertrud-bilder eller -støtter i tre fra middelalderen. Det er verdt å nevne at både Hermes/ Merkur og st. Gertrud bistod sjelene under reisen i det hinsidige,  sistnevnte under den besværlige ferden gjennom skjærsilden.

               Herme av den greske billedhugger Alcamenes, 5. årh. f.Kr. 

   

Falks sarkasmer rammer gjerne ham selv på et dypere plan, så også i ovensiterte linjer. Poeten rakker ned på den forlorne pynt som kan anskaffes for penger. Betydningen av "middelaldersk" er "fra middelalderen", men rammen gjør det naturlig samtidig å assosiere "middelaldrende". St. Gjertrud-tradisjonen er da også middelaldersk, samtidig vil en middelaldrende enke som ønsker å gifte seg på nytt kunne trenge kunstig eller forloren pynt, for eksempel løshår, parykk, pudder eller lignende. Falks muse er Svanhild, som poeten umiddelbart henfører til den rike middelaldertradisjonen om datteren til Sigurd Fåvnesbane, noe som forhøyer hennes verdi i svermerens øyne. Falks muse er imidlertid en kvinne som står med begge bena solid plantet i det kunstige, hun har nemlig både prøvd seg ved staffeliet og teatret. Dette siste klarte hennes tanter å få henne vekk fra idet de fryktet potensielle beilere ville betakke seg hvis de fikk vite om hennes fortid. At det ville være skjellig grunn til skepsis, gir seg av den blomsten Svanhild velger da selskapet kommer med forslag til hva som kan kalles kjærlighetens blomst. Rosen nevnes selvsagt, hvitveis, vårklokke etc. Guldstad, som representerer fornuften i stykket, foreslår islandsk mos fordi «Den læger Frøkener med Ondt for Brystet». Islandsk mose eller islandslav er en plante som ble brukt mot tuberkulose. En ikke navngitt herre foreslår vill kastanje, det vil si hestekastanje, fordi denne er priselig som kakkelovnsved. Tidligere var denne kastanjetypen en skattet frukt blant gutter. Dersom den ble lagt i ovnen, sprakk den med et smell. Svanhild ha et ganske annet forslag: «Nej, en Kamelia; som før Konvallerne, / Den er jo Damers Hovedpynt paa Ballerne.» Noe som kan bety at Svanhild heller vil gå på ball enn å sitte ved kakkelovnen. Men kvinner som velger dette, kan utsetter seg for å bli brystsyke, det vil si pådra seg tubekulose eller tæring. 
      Det er ingen tvil om at disse linjene refererer til Alexandre Dumas' Kameliadamen (1848/1852). Skuespillet baserer seg på forfatterens eget forhold til den tuberkuløse kurtisanen Marie Duplessis. Kameliadamen beveget seg ute i den mondene selskapsverden av kunstnere og herrer med en lommebok spekket med mynt. For å signalisere når hun var tilgjengelig, brakte hun med seg en bukett hvite kameliar, som hun plasserte synlig i sin losje i operaen. Når hun hadde menstruasjon, benyttet hun derimot den røde varianten. Svanhild hentyder til den hvite blomsten, ettersom hun nevner at liljekonvallen var den vanlige blomsten å pynte seg med på ball tidligere. Falks muse utpeker således kjærlighetens blomst til én som vitner om kjøp og salg av sex i et parisisk miljø der alskens flotte toaletter og pynt florerte, òg tuberkulosen. Man kan vel knapt tenke seg et sted som var mer forlorent - i alle betydninger av ordet - enn Paris' kunstner- og fornøyelseskvarter på 1800-tallet. 

                                                Marie Duplessis.


Falk refser altså en enke som vil stase seg opp med St. Gjertruds malte helgenglorie, og her er det nærliggende å tenke på den aura helgenbilder gjerne har om hodet. I så fall fremtrer en parallell til gjertrudsfuglen som er helsvart unntatt den røde toppen eller huen. I samme scene hvor de enkeltes favorittblomst utpekes, nevner presten Straamand de tilstedeværende rundt bordet, deriblant "Enken i sin sorte Dragt", åpenbart fru Halm, for øvrig med et navn som viser til forgjengelighet og død. Andre tilstedeværende er Falk, Svanhild og Frøken Skjære, alle med fuglenavn Det er nærliggende å oppfatte Falks uttalelse om den pyntesyke enken dithen at hun er kledd i sort. Dermed blir sammenhengen med gjertrudsfuglen enda mer sannsynlig. 
      Den sortkledde enke ønsker å dekke til sin forgjengelighet ved å betale med mynt i edel metall for forloren pynt. Dette bringer tanken hen på Holbergs omtale av danskenes begjærlighet etter fremmede luksusvarer, som fører til at edel mynt forsvinner ut av Danmark. Det von Bremenske hus er skildret som en husholdning der behovet for fjant og stas og fremmed importvare som kaffe og te vokser etter mester Hermans angivelige utnevnelse til borgermester, og etter at Geske er blitt fru bormester, dukker utvilsomt behovet for "forgylling" av den gamle kone opp. Det er neppe tilfeldig at det stadig drikkes te i Fru Halms have, og at frakten av denne importvaren og dens historie er tema; her er også en referanse til "Holbergs Thee de Beuf".  Et moralsk budskap som kan leses ut av Den politiske Kandsøber, er at danskene - kongen inklusive - heller burde tenke på sin timelighet og sjelens frelse enn å kle seg i silke og kniplinger, tapetsere veggene med gobeliner og tylle i seg te fra Kina. 

 

                                                   Frederik 4.

                                                 Dronning Louise.
   
Kjærlighedens Komedie kan leses som en parafrase over Holbergs poetiske skrifter; her finnes referanser til Jacob von Tyboe, Erasmus Montanus, Barselstuen, for bare å nevne noen, i tillegg til Den politiske Kandstøber. Det sies at medlemmene i Det lærde Holland, som representerte det ypperste av det Christiania hadde å by på hva akademikere angikk, kunne større deler av Holbergs komedier på rams. En omfattende undersøkelse av bakgrunnen for den norske akademiske - eller lærde - interesse, som knytter seg til et undertekstlig historisk lag i Holbergs tekster, ville kunne kaste nytt lys over Holbergs forfatterskap. 
      Etter denne ekskurs om bakgrunnen for Holbergs valg av Geske som navn på fru kannestøper von Bremen, vil jeg i neste innlegg vende tilbake til mester Hermans planer for et fritt styre i Hamburg.     
          
      

       

Dagens andre facebook-innlegg Kommentar til Falks "Man paastaar vel, at vi Poeter fødes" og "Kjærligheden gjør Petrarker" ("Kjærlighedens Komedie")

I Holbergs komedie "De Usynlige" er det til en forandring Harlekin selv som blir dyktig rundlurt. Utgangspunktet er at Harlekin tar eksempel av sin herre Leander, som er blitt forelsket i en maskert kvinne. Plutselig virker kjæresten Colombine både plump og hverdagslig. Den snarrådige tjenestepiken, Holbergs utmyntning av commedia dell’artes Colombina (lille due”), pønsker ut en hevnplan der Maren-Amme skal oppflamme Harlekins kjærlighet ved å skjule sitt stygge åsyn bak en maske. Planen virker, Harlekin faller pladask. Navnet til Harlekins muse bringer tanken hen på Maren i "Kjærlighedens Komedie", som Stråmand skriver pastorale sonetter til da hun er ung, men som etter en rekke barnefødsler ender opp med en fremtoning, som virker frastøtende på Falk, stykkets poet i andre ledd. Scenen der den forlibte tjeneren beretter om sin nyervervede poetiske åre, fremtrer som et sannsynlig forelegg for to av Falks uttalelser om poeten, nemlig at ”vi poeter (dvs. Falk og hans like) fødes, og at kjærligheten gjør Petrarker. I andre akt har Harlekin fått tak i en fiolin og innleder slik:

"Man siger at Poeter fødes; men det er Løgn. Thi jeg har ofte tilforn søgt at giøre Vers, men det har aldrig villet lykkes for mig. Nu, siden jeg er bleven forliebt, regner der lutter Riim og Poetiske Indfald over mig, saa at jeg tør vove at giøre Vers i Kapp med den beste hornet eller kroned Poet; thi siden jeg forlod min Usynlige, har jeg med liden Umag giort en temmelig hob Vers, og sat dem udi Melodi for at siunge dem uden for min Kiærestes Vinduer."

Harlekin gir seg til å stryke på fiolinen, mens han mumler på visen sin, kvinten ryker, men den forlibte fortsetter ufortrødent med musiseringen. Så sier han:

"Gid jeg faae Skam om jeg min Livs Tid har strøget bedre. Jeg troer, Kierlighed giør ogsaa Spillemænd, saa vel som den giør Poeter; thi min Instrumental-Musiqve gaaer snart ligesaa vel som min Vocal."

I denne scenen finnes således både et utsagn om at poeter fødes og at kjærligheten gjør poeter. Når Harlekin nevner den kronede poet (dvs. poet laureate), er det rimelig å tolke dette som en referanse til den mest kjente av de kronede poeter, nemlig Petrarca. I 1341 ble den italienske dikteren kronet til ”laurbærkranset poet” på Kapitol, som den første siden antikken. Med andre ord: Kjærligheten gjør petrarker.

Dagens facebook-innlegg:

ORDUTVALGET I HENRIK IBSENS SKRIFTER (KJÆRLIGHEDENS KOMEDIE)

GULDSTAD: "(...) Og fandt, De Intet havde mer *tilbedste,
Naar De imorgen digtede det Næste, –
Da fik Kritiken Dem nok i *Kalotten.
​FALK: Jeg tvivler paa, den mærked *Bankerotten;"

Tre ord er kommentert, hvorav "tilbedste" og "Bankerotten" tør være kjent av HIS' lesere; i motsatt fall kan ordene slås opp i en hvilken som helst ordbok. Motsatt er betydningen av "fik Kritiken Dem nok i Kalotten" ikke umiddelbart forståelig. Her har HIS valgt å henvise til "Norsk riksmålsordbok": "Uttrykket her er i NRO forklart som 'tok Dem nok i luggen' (...)" Dette er åpenbart feil, liksom flere andre enkeltlesninger i NRO av uklare uttrykk i Ibsens skrifter, som er gjengitt ukritisk i HIS.

Guldstads uttrykk er en bevisst forsnakkelse. Det grossereren angivelig vil si, er at dersom Falk forøder sitt poetiske reservoir den ene dagen, vil han være konkurs - eller bankerott - dagen etter og følgelig settes i kasjotten / arresteres av kritikerne. Grossererens satiriske melding er: vil kritikerne sørge for at du må bære kalott, det vil si få grå hår eller mer korrekt: miste håret. Denne eventualitet, som gjerne inntreffer når mannen blir eldre, er noe den svermeriske øyeblikksdikteren skyr mer enn noe annet, liksom ethvert tegn på at mennesket vil utdrives fra forsommerhavens deilige blomsterflor og måtte begynne å høste epler eller plukke opp nedfallsfrukt.

Kommentarer til Den politiske Kandstøber X

I "Libr. 109. Epigramm. 1.", der et hovedbudskap er at velstand ikke bringer menneskene lykke, skriver Holberg følgende:

"Ligesom jeg agter den fattig, der udi Riigdom aldrig haver nok, og den u-lykkelig, der lader sig anfægte af mindste Anstød. Den som er tilbøjelig til Gremmelse, bliver ved ingen Velstand glad, og den som inclinerer til Gierighed, lever stedse udi Fattigdom: ligesom den Graadige aldrig kand blive mæt, og den Vattersotige aldrig lædskes."

I forrige innlegg trakk jeg linjen fra dette epigrammet til "Handelen" (Dannemarks og Norges Beskrivelse), der Holbergs skriver om danskenes store begjærlighet etter fremmede varer, tilmed de som bare tjener til vellyst. Ovenstående linjer kan tolkes som en moralsk oppfordring til danskene om å legge bånd på sitt begjær. Samtidig er det verdt å nevne at i dette stykke gikk kongehuset foran. Den iøynefallende festivitas som ble utvist under Christian 4s kroning i 1596 overgikk langt det som hadde vært vanlig ved tidligere kroninger i Danmark. Den kostbare markeringen av den danske konge kan sees som en innvarsling av den store satsning på arkitektur, kunst og andre reputasjonsfremmende tiltak under denne kongens regime, som skulle utarte til den pomp og prakt som ble utfoldet under eneveldet, et regime som også brakte økt fokus på ytre tegn på verdighet som rang, titler og ordener. 

      Allerede med komediens første replikk får publikum vite at mester Herman er blitt fin på det i det siste. Det er Antonius som forteller dette idet han "pynter paa sig" ved døren til mester Hermans hus. Først binder han halskluten om igjen, så tar han opp en kam, kjemmer håret og børster skoene. Det er verdt å merke seg at Antonius kjemmer håret, for det viser at hjulmakeren, som oppebærer komediens moral, ikke bærer parykk liksom alle menn av en viss posisjon på 1720-tallet. Hvorvidt mester Herman bruker parykk før han er blitt borgermester, er usikkert. I femte akt, scene 3 tar han av seg en parykk, kaster den på gulvet, spaserer over den og sparker til den. 
      Parallelt til at kannestøperen har politiske ambisjoner ønsker han at husstanden skal bli mer fornem. Tjeneren Henrich forteller til Antonius:

"Det meste, hand paa nogen Tid har haft at dadle paa Folckene her i Huuset, er, at der er saadant gemeent Væsen hos os alle, besynderlig hos mig, hvilken hand aldrig nevner, uden hand kalder mig: Din liiderlige gemeene Slyngel. Hand vilde endelig med Dievels Magt forleeden Uuge, at Mutter skulle gaae med Adriane, skiønt hand kom ingen Vej dermed; thi Mutter er en Gudfrygtig gammeldags Kone, som heller lood sit Liv, end lagde sin flasked Trøye af."

Men da Geske forstår at mannen faktisk er blitt borgermester, forandrer hun oppførsel totalt. Først minner hun om hvordan det gikk siste gang han drømte da hun gav ham en ørefik, men etter at han har klart å overbevise konen, faller hun på kne og utbryter." Ach! min hierte Mand! forlad mig, om jeg har giort dig noget imod tilforn." Herman svarer: "Aldt forladt; beflit dig kun paa at være noget fornemme herefter, saa skal du have min Naade. Men hvor skal vi faa en Tienner i en hast?" Heretter er det ektemannen som er herre, og han går av alle krefter inn for å forvandle den gemene fru kannestøper til den fornemme fru borgermester, og Geske følger lydig hans instruksjoner. Det er for øvrig ingen tvil om at hun trives i sin nye rolle.

      Mye av komikken etter forvandlingen hviler på Geskes forsøk på å opptre som fornem frue, og de som har satt opp komedien har nok visst å utnytte det komiske potensialet i karakterens kostyme og fremtoning for øvrig. Sannsynligvis har fru bormester, forhenværende kannestøper gitt et utmaiet inntrykk. Blant annet har Geske på mannens bud lånt hunden til nabokonen, Arianke grovsmeds, som må spille rollen som skjødehund. Tjeneren Henrich, som skal illudere lakei i livré, opptrer i mester Hermans gamle brune kjole. Den er altfor lang, men som mester Herman sier: "man faar at hielpe sig i en hast, som mand kand". Spørsmålet er hvordan man i hast har kunnet forvandle håndverkerkonen til en fornem bormesterfrue. Det fremgår at Geske er kledd i forkle under mottagelsen av rådsherrinnene, men ikke hvordan resten av fremtoningen har vært; mon tro hva forfatteren selv har tenkt? Kanskje har man gjort noe med Geskes hår som til vanlig har vært samlet innenfor en kappe. Tidens frisyre blant fornemme damer bestod ikke av parykk slik som for mannens del, men av det naturlige håret påsatt løshår. Hele frisyren ble til slutt pudret , liksom mannens parykk. Til slutt kunne også ulike typer pynt festes til frisyren. 

Geske er altså en ganske alminnelig eldre kone fra det lavere borgerskap, som gjør sitt beste for å te seg som fornem frue en stakket stund. I mitt forrige innlegg antydet jeg Holbergs valg av "Geske" kan få sin forklaring i "Libr. I.Epigramm. 109." Når jeg nå ser nærmere på det, blir jeg litt i tvil om en slik mulig sammenheng, men vil likevel nevne dette som del av gjennomgangen av "Geskes" etymologi og bakgrunn. 
      "Geske" er kjæleformen av "Gjertrud", et gammelt germansk navn som er sammensatt "spyd" og "styrke". Det er nærliggende å anta at Gjertrud eller Gertrud er navnet på en hedensk gudinne, og at deler av hennes kult har blitt omformet og fått sin fortsettelse i dyrkelsen av St. Gertrud fra Nivelles (626–59), datter av Pipin d.e. Helgenen er blant annet skytsgudinne for reisende, enker og katter - at sistnevnte dreper mus og rotter, spiller nok en rolle. Gjertrudsfugl er et gammelt navn på svartspetten og vitner om en sammenheng med helgenen/gudinnen Gjertrud, som vi i dag ikke lenger kjenner til. Noe av tradisjonen er blitt bevart i den kjente legenden om gjertrudsfuglen, som inngår i Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger. 
      I eventyret fortelles at den gang Vårherre og St. Peter vandret rundt på jorden, kom de en gang til en kone som satt og bakte. Hun het Gjertrud og hadde på seg en rød lue. De hadde gått lenge og var sultne, og Vårherre bad så vakkert om en lefse å smake på. Kona tar et lite emne, men da hun kjevler det ut, blir det så stort at det dekker hele takken. Konen gjentar prosessen to ganger med stadig mindre emne, men også disse gangene blir lefsen for stor. Gjertrud ber Vårherre og St. Peder gå videre uten å ha fått noen lefse. Da ble Vårherre vred og sa at fordi hun unnet dem så ille, skulle hun bli forvandlet til en fugl og ta sin tørre føde mellom bark og ved og ikke få noe oftere å drikke enn når det regnet. Straks han hadde sagt dette, ble kona til en fugl som fløy opp gjennom pipen. Eter den turen ble hun svart over hele kroppen, og kun på hodet hadde fuglen en rød topp. Gjertrudsfuglen pikker støtt på trærne etter mat og piper mot regnvær, for hun er alltid tørst.

                                            Gjertrudsfugl (hunn).


Legendens Gjertrud fremstår som den personifiserte gjerrighet. Blant mennesker på evinnelig jakt etter mer gods og flere goder, som Holberg beskriver i "Libr. I. Epigramm. 109.", inngår den gjerrige. Den gjerrige kan hevdes å bidra sammen med de andre utilfredse menneskene til uforholdsmessig stor etterspørsel etter fremmede luksusvarer i Danmark. Dersom Geske og Herman skulle måtte leve opp til forventningene om å ha en fornem husholdning, ville det ha krevet stadige innkjøp av kaffe, te og specerier; huset ville måtte fylles med fine møbler, malerier, kanskje gobeliner eller tapeter, og de selv og resten av husstanden prange i klær av finere tekstiler med besetninger, pels, kastorhatter, parykker, løshår og alskens pynt. Fransklærer måtte også være på plass; hester og kusk; kanskje en portechaisse; listen er lang. 
      Jeg er usikker på om det er bakstekonens legendariske gjerrighet som ligger bak Holbergs valg av Geske som navn til fru kannestøper. Men det er andre enkeltheter i Gjertrud-tradisjonen som trolig inngår i bakgrunnen for navnevalget. Et gammelt dansk ordtak lyder: "Glansen/forgyllingen er gått av St. Gjertrud." Dette ble sagt om alle typer skjønnhet som var tapt. Bakgrunnen kan være å finne i middelalderens dyrkelse av St. Gjertrud. Fordi helgenen beskyttet reisende, ble det satt opp statuer av henne langs ferdelsveiene. Disse har trolig ofte vært skåret i tre, forgyllet og malt. Jørn Piø trekker linjen fra uttrykket til tilsvarende i Peder Syv, Almindelige danske Ord-Sproge (1682): "Ingen forsmaa Sankt Anna for [fordi] Guldet er af hende" og "Forgyldningen er af Sankt Jørgen." Dette virker sannsynlig, men det kan ikke utelukkes at andre forhold inngår i forklaringen på uttrykket. Det er jo unektelig en parallellitet mellom bakstekonen Gjertrud som blir helsvart på kroppen og helgenen Gjertrud som mister forgyllingen. Dette bringer frem et annet aspekt ved den falmede Gjertrud: Hun, det vil si skulpturen, er bare et utskåret stykke tre, på alle måter svært fordervelig, akkurat som mennesket. Det er kun bilthuggerens arbeid og farverens og malerens forgylling som gjør det døde trestykket til en vakker helgen, som angivelig hjelper mennesket i dets nød.

                                                 Sankt Gjertrud.

                                       Avskallet helgenfigur av tre.

Her skal det minnes om at i det opprinnelige Collegium politicum er det også til stede håndverkere som er sysselsatt med billedfremstilling. I kommentaren til denne passasjen knytter jeg disse til avbildningen av en konge.  
      I Asbjørnsen og Moes eventyr flyr konen som er blitt forvandlet til en fugl opp gjennom pipen. Ettersom det dreier seg om en opprinnelig katolsk legende, må pipen, en relativt ny innretning, ha erstattet noe annet som har kunnet sverte den forvandlede kvinnen. Her kan man tenke seg ild på en åre og røyk som stiger opp mot ljoren. I forlengelsen av det gamle ildstedet dukker forestillingen om sjelens reise gjennom skjærsilden opp. Også under denne reisen ble nemlig St. Gjertrud påkalt, så det kunne hevdes at denne detaljen utgjorde nok et sammenfall med legenden om bakstekonen. Hun hadde jo syndet mot Vårherre, og ble til gjertrudsfugl som straff. Til grunn for både fuglens flukt gjennom ild og røyk og st. Gjertruds bistand under sjelereisen gjennom skjærsilden ligger trolig hedenske forestillinger. 
      Geske, av Gjertrud, har så visst tapt glansen. I femte akt, scene 3, forteller Henrich til mester Herman, som nå innehar den høye borgermesterverdighet, at et helt regiment matroser står utenfor huset og krever sin rett. Herman, som selv viker tilbake for å utøve noen form for tukt, ber tjeneren hitkalle Geske, som nok kan holde styr på matrosene. Henrich fraråder dette ettersom de kan ta henne med vold, hvortil Herman repliserer: "Ej! det er jo en gammel kone." 
      Holberg bruker aldri Geske/Gertrud som navn på komediens attraktive gifteferdige unge pike, tvertimot brukes Geske som skjellsord, nemlig i utskjellingsscenen i ULYSSES Von ITHACIA Eller En Tydsk COMOEDIE mellom Penelope og Helenes søster, Rosimunda. Sistnevnte knipser med fingeren mot Penelope og sier: "og den er for deg Gædske!" Her kunne betydningen nettopp være din gamle kjerring og peke mot en avskallet Gjertrud eller svart gjertrudsfugl. Penelope er jo en gift kone med barn, dette siste ifølge komedien, og fremstår som sinnbildet på den hardt arbeidende husfrue og trofaste kone. Nok et eksempel kan peke i samme retning. I vertshusscenen i Peder Paars, fjerde bok, fortller verten om en del ting stadens satyrikus, Hieronymus, aldri vil kunne få seg til å skrive, deriblant:

"Ej Trudsler, Pinebenck ej Knæfald, Suck, ej Bøn / At sige tvinger ham at Gertrud Smeds er Kiøn".

      
Geske er altså en gammel kone som ikke lenger har noen attraksjon, motsatt datteren, Engelke, "lille engel". Slik er livets gang; også Engelke vil om et par-tre tiår miste glansen. Dette fremtrer som en parallell til Magdelone-figuren, som gjerne er den gamle kone i komediene. Magdelone er en variant av Magdalena. Magdalena eller Maria Magdalena er tradisjonelt blitt oppfattet som den angrende falne kvinnen som vasket Kristi føtter med sine tårer. Tidligere fantes det hjem for falne kvinner, såkalte magdalene(a)hjem. En magdalene var en kvinne som hadde sex uten å være gift, ofte med barn som resultat. I en rekke tilfeller søkte den falne kvinnen underhold som amme. Det var imidlertid ingen klar grense mellom en kvinne som hadde falt i ulykken, som det het, og en prostituert; falne var de alle sammen. 

Christian 4s Tukt- og Børnehus i København. Olaf Olsen skriver i Christian IV’s tugt- og børnehus at rentemester Axel Arnfeldts memorial viser «at selv om de løse kvinder sattes til det simpleste og enkleste arbejde i kvindeafdelingen, nemlig spinding, så var de genstridige og uduelige arbejdere, der nok måtte volde en fabriksherre bekymring.» 

Språkbruken vitner om den misforståtte forståelsen av ekteskapets betydning. Ekteskapsinngåelse er ikke noe sakrament, og Luther er meget tydelig på at det ekteskapelige samliv er akkurat like syndig som det utenforekteskapelige. Etter Adam og Evas syndefall utvikler alle avkommerne kjønnsdrift, og det er denne som er syndig. Kanskje skal Holbergs navnevalg forstås slik at både gjertruder/gesker og magdeloner vitner om at mennesket er syndig og fordervelig; det er underlagt aldring, forgjengelighet og død. Akkurat dette er hovedbudskapet i Ibsens Kjærlighedens Komedie, som nok er det skuespillet hvor det er flest hentydninger til Holberg og samværet i Det lærde Holland. Her uttaler Falk, som omtales som "han i Brabantstriden" (viser til Jacob von Tyboe) og som siterer Erasmus Montanus:

"Thi den solide Grundvold, kan jeg tænke,
Er sagtens Mynt, – Mirakelmidlet Mynt,
Som laaner mangen middelaldersk Enke
Sankt Gjertruds Gyldenglorie til Pynt."

Dette vil jeg kommentere i neste innlegg.       
       
        
      
      

         

       

         

Kommentarer til Den politiske Kandstøber XIV

Utgangspunktet for ekteskapsdiskusjonen i Collegium Politicum er at Geske gjør seg til herre over sin mann, skjeller ham ut og refser ham korporlig, og Gert Buntmagers og Frantz Knivsmeds oppfatning av at kvinnfolk har for mye å si i Hamburg. I stedet for å erkjenne at mennene, det vil si drømmere som dem selv som går ut og drikker midt på dagen, må arbeide i sitt ansikts sved og holde seg til konen som han har fått barn med, diskuterer man altså hvordan mannen skal få et liv som passer ham bedre. Det innebærer at han selv må kunne bestemme om han har lyst til å være gift med sine barns mor. 
      Lyst er også av grunnleggende betydning for de handelspolitiske forhold i Danmark, skal vi tro Holberg i "Handelen", der forfatteren gjør seg til glødende talsmann for merkantilistiske prinsipper. Det er vanskelig å tro at disse linjer er skrevet av forfatteren til Niels Klim, Den underjordiske rejse; det virker nærmest som om de er et forsvar for tilstandene i pyntesyke Martinia, alle prosjektmakeres og luksushandleres paradis. Det er nærliggende å tolke siste del av "Handelen", der Holberg drøfter import på danske skip og etablering av manufakturer i hjemlandet, satirisk, noe stilen bygger opp under. Holberg argumenterer som følger:

Naar man eftertænker, at Dannemark ingen exporter har eller vahre at udføre, og, naar man tilligemed betragter den store begierlighed dette folk har til fremmede vahre endogsaa dem, der allene tiene til vellyst, item at faa ting her udi landet blive fabrikerede, da kand man fast ikke begribe, hvorledes der endnu kand være rede penge tilbage.     

      
Det var å forvente at Holberg, moderasjonens talsmann, hadde oppfordret danskene til å dempe sin store begjærlighet til fremmede varer, kanskje spesielt de som bare tjener til vellyst. Innholdet i Peder Paarses reisekiste viser hva det dreier seg om, nemlig klær og hatter av finere stoffer som sars, kalemank og kastor og sist men ikke minst: silke. I kisten er også spennebøker, et sølvkors og pepperkaker, som baserer seg på import av henholdsvis sølv (før grunnleggelsen av Sølvverket på Kongsberg) og pepper. Men Holberg anbefaler  tvert imot frakt på egne skip. De kjøpmennene som velger å betale til utlendingene for frakten, sammenligner han altså med russiske koner som ber om bank fra mannen. Holbergs undertekstlige budskap kan tolkes som følger: Det skal svi å handle fremmede luksusvarer, for det er bare på den måten forbruket kan holdes nede; mennesket skal leve under tukten. Dette er parallelt til den russiske konen som, med rette, håper på tukt fra mannen hvis hun tyr til flasken og forfaller til dagdriveri - liksom Herman von Bremen og deltagerne i Collegium politicum som heller ikke er fremmed for tanken om å "gaa extra".  En slik tolkning finner støtte i "Libr. I. Epigramm. 109." (Moralske Tanker) der de russiske eller "moscovitiske" koner igjen er nevnt, og her er det moderasjonens Holberg vi møter. Selv om konklusjonen synes å være generell: Menneskene liker forskjellige ting og man skal derfor ikke presse sin egen smak på andre, er det liten tvil om at et hovedbudskap lyder: Det er ikke velstand og ytre ting som gjør menneskene lykkelige. Epigrammet åpner som følger; jeg siterer passasjen i sin helhet ettersom den også kan gi en mulig forklaring på navnet "Geske":

"Velstand, Væstand (ulykkelig tilstand), Armod, Riigdom, Sorg, Glæde, er stor og liden, ligesom enhver skikker sig derudi: og kand man sige, at det, som kaldes ont og got i Verden, bestaaer ofte meer i Indbildning end Realitet. En liden Uheld anfægter ofte meer end en stor Modgang. En liden Fordeel kand foraarsage større Glæde end en stor Lykke: og slet Vand med grovt Brød kand fornøye een meere, end de delicateste Retter en anden. Lysander, da ham engang blev skikket en kostelig Ret, sagde: giver den til Hiloterne, som vare de Lacedæmoniske Slaver; og lod han sig selv nøje med sin sædvanlige grove Spiise. Agesilaus iligemaade, da ham blev foræret adskilligt rart af ædende og drikkende Sager, beholdt han intet uden noget Meel, vragende det øvrige. Den viise Pittacus sagde fordum: den er rigest, som ikke begiær ufornødne, og som ikke fattes fornødne Ting. Det er forgieves at ynke den, der ikke ynker sig selv, og daarligt, at prise den lykkelig, der holder sig selv u-lykkelig. Jeg kalder den riig, som udi sin Fattigdom synes at have overflødigt nok; og jeg holder den stedse lyksalig, der skikker sig udi all U-lykke. Ligesom jeg agter den fattig, der udi Riigdom aldrig haver nok, og den u-lykkelig, der lader sig anfægte af mindste Anstød. Den som er tilbøjelig til Gremmelse, bliver ved ingen Velstand glad, og den som inclinerer til Gierighed, lever stedse udi Fattigdom: ligesom den Graadige aldrig kand blive mæt, og den Vattersotige aldrig lædskes.  Lykken, siger en moderne Philosophus, er udi sig selv hverken ond eller god: det er ikkun Mennesket selv, som giør den saaledes; ligesom det er ikke de Klæder, som vi svøbes udi, der varme os, men Varmen kommer fra vort eget Legeme. (...) Man haver ikkun for at demonstrere dette, at giøre en Mynstring blant Rige og Fattige, Herrer og Tienere. Man vil finde fleere glade Ansigter hos de sidste end hos de første. Hvad er almindeligere end at see en suurmulende Herre udi en forgyldt Portechaise at bæres af glade og lystige Porteurs. Det er ikke udi Palladser man skal leede efter Glæde alleene: man finder den ligesaa ofte udi smaa Hytter."

Passasjen kan holdes opp mot de innledende linjer i Peder Paars, som beskriver tilstandene i Danmark i det øyeblikk kremmeren legger ut på sin fatale handelsreise:

"Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige, Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige, Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee, Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee, Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder, Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder I Landet kommen var. At sige kortelig: Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig."

I epigrammets siste passasje står følgende:

"Titius ynker Sejum som en Stoder, efterdi han gaaer til Fods, da han dog haver Lejlighed til at lade sig bære eller at age; og Sejus igien ynker Titium som en Verkbruden, efterdi han lader sig bære, da han dog haver raske Been. Jeg for min part ynker hverken den eene eller den anden: ej den eene, efterdi han finder Behag i at lade sig bære; ej heller den anden, efterdi hans Lyst er at bruge sine Been. Jeg ynker end ikke Moscovitiske Koner, der faae Hug af deres Mænd, men priise dem heller lyksalige, efterdi de finde Smag udi saadan Confiture. Lyster haver differente Virkninger udi Smagen, ligesom Medicine udi Legemet. Een finder Smag udi det som er sødt, en anden udi det, som er suurt (...)"

Det må nevnes at Holberg flere andre steder uttaler seg svært kritisk til det å ake portechaisse, men her skal vi notere oss at forfatteren priser de russiske koner lykksalige, som han i "Handelen" sammenligner med de danske kjøpmenn som lar seg tukte av utlendinger ved å betale for frakt, slik at penger, det vil si edelmetall, forsvinner ut av riket. Dette ble innenfor merkantilistisk ideologi ansett som den aller største synd. Til slutt i kapitlet nevner Holberg et annet tiltak som skulle sørge for at edelmetall dynget seg opp i Danmark, nemlig etableringen av manufakturer i hjemlandet. Dette ble altså innledet av Christian 4 med store tap som resultat. Holberg skriver at jo flere manufakturer, også slike som produserer de fremmede varene som kun tjente til vellyst, desto bedre. Her følger noe av argumentasjonen til den erkjentlig nøysomme forfatter: 

"Mange, som saae, hvorudi sygen bestod, have holdet fornødent for at salvere de overblevne penge at ophæve den meste handel med fremmede, og allene lade sig nøye med landets producter baade udi klæde og føde. Men saadan slags tarvelighed, saasom den befodrer ladhed, saa svækker den heller end promoverer et lands styrke. Og har historien læret os, at det er et falskt stats principium at ville bringe et land udi velstand ved tarvelighed allene: Thi tarvelighed kand vel giøre et huus rigt, men ikke et land, ligesom overdaadighed kand snart ødelegge en familie, men ikke svække et heelt Rige (...)"

I den nye utgaven av Dannemarks og Norges Beskrivelse, Dannemarks og Norges Verdslige og Geistlige Staat, som utkommer 1749, er "Kapitlet" blitt forøket med et tillegg. Her står blant annet følgende:   

"Saa meget derfore som jeg glæder mig over at høre et Manufacturs Stiftelse, med saa stor Kaaldsindighed hører jeg tale om Indskrenkelse udi Klæde og Føde, saasom jeg af Historien har merket hvor lidet det contribuerer til et Landes Styrke mod Hurtighed og arbeyde; Thi, naar et Land er frugtbart paa Konste og Handverke, og det haver en hurtig og Arbeydsom Almue, da er en riig Gnier lige saa skadelig udi en Stad, som Obstruction i et Menneskes Legeme; Thi, saasnart der kommer Hull paa Gnieren, aabnes ligesom Aarene paa den syge Stad, og Blodet, som er de skimlede Penge, begynder at circulere og vederqvæge fattige Folk ved at skaffe dem Arbeyd og Næring.

Man skulde tænke, at jeg her plaiderer for Overdaad. Ney ingenlunde; Thi jeg holder for at Sparsommelighed udi høy Grad maa øves udi dette Land, hvor alt, som tiener til Overdaad, maa kiøbes af fremmede for reede Penge. Men jeg siger kun, at Landets Velstand flyder ikke af Sparsommelighed, men af Hurtighed og mange arbeydsomme Hænder, og at naar Manufacturer komme rett i Drift, man da uden Landets Skade kand slide baade fiint Klæde, Fløyel og kostbare Kniplinger, og at derfor de Projecter som giøres om Tarvelighed og indskrænket Levemaade, have større Apparance til Velstand end de virkeligen contribuere dertil."

Disse linjer, som er skrevet opp mot åtte år etter utgivelsen av Nicolai Klimii iter subterraneum der skytset rettes nettopp mot prosjektmakere, hurtighet, pyntesyke og luksus, må oppfattes som satire. I «Epistel 389» avslører Holberg hva som har vært hensikten med å skrive Niels Klim, nemlig å vise at de fleste mennesker laster det som er ros verd, og roser det som er «mest ille grundet» hos en person. Synspunktet eksemplifiseres ved vurderingen av de evner og karaktertrekk som særmerker tittelfiguren. De fleste, navnlig de som bor på jorden, eller snarere i Europa, vurderer disse positivt. Nede i Potu, dit Klim faller ned formedelst sin ærgjerrighet og ustoppelige virketrang, blir derimot samme talenter og karaktertrekk oppfattet som svært klanderverdige. Utgangspunktet for epistelen er således ønsket om å gå i rette med godtfolks oppfatning av visse personer, åpenbart slike som har gjort seg bemerket. «Hoved-Lærdommen derudi sigter ellers til at bestride den Vildfarelse, som gemeenligen begaaes udi de Domme, der fældes over visse Personers Capacitet og Duelighed til Embeder, saasom man af daglig Erfarenhed seer, at man sætter meer Priis paa hastigt Begreb og Flygtighed end paa langsom Skiønsomhed …» Noe som kan utlegges som følger: Visse personer, som har et hastig begrep og representerer flyktighet i sitt embede, roses av de fleste, idet disse ikke erkjenner at langsomhet  kan utvirke skjønnsomhet, det vil si i utførelsen av et embede. Blant personene som er utstyrt med et hastig begrep, det vil si «rask fatteevne eller forstand», finnes også noen med en «stærk Indbildnings Kraft», navnlig fantasi eller evne til å forestille seg ting. Personer som har en rask forstand, utmerker seg også ved å gjøre mange ting på en gang.

      I neste innlegg skal betydningen til fru kannestøpers fornavn, Geske, omtales.