Skomakeroldermannens død - Peder Schumacher Griffenfeld og Jørgen Schuster (Skomaker), I

 

               

 

Når skomakeren dukker opp i en Holberg-tekst og man lurer på hva han gjør der, kan det hende forfatteren ikke sikter til en som er skomaker, men til en som heter Skomaker. Nå er det riktignok bare én i Danmark som heter Skomaker, nemlig Jacob Skoemager i Jeppe på Bjerget Eller Den forvandlede Bonde. Jacob er ikke skomaker av yrke, men krovert. Motsatt skomakeren, og bonden Jeppe, står ikke Jacob tidlig opp om morgenen for å utnytte dagslyset; krovertens arbeidsdag starter utpå formiddagen og slutter sent på kveld. I innlegget 9.5.2020, «Jeppe Soldat og Jacob Skoemager», argumenterer jeg for at Jacob Skoemager sikter til Peder Schumacher (av tysk Schuhmacher). Schumacher er et vanlig familienavn i Danmark og vitner om innvandrede tyske skomakere eller tyskere av skomakerslekt.

Peder Schumacher (1635-1699), Frederik 2s kammersekretær og siden Christian 5s førsteminister, ble adlet med navnet Griffenfeld og fikk Tønsberg amt som grevskap. Vinhandlersønnen, òg skomakerætlingen, som en periode styrte som om han var konge, fikk stor politisk og økonomisk betydning for det danske enevelde, Holbergs samtid. Historikeren var den første som skrev Schumacher-Griffenfelds biografi (inngår i «Fredericus III», Dannemarks Riges Historie), noe forfatteren gjør et poeng av. Samtidig skrev Holberg, som den første og eneste, en biografi om oldermannen i skomakerlauget i Kalundborg, Jørgen/Georg Retsuhcs, en fiktiv person («Epistel 496»). Lest bakfra er Retsuhcs Schuster, av tysk Schuster, skomaker. Schuster eller Skuster er likesom Schumacher et dansk familienavn.

I et smededikt om Schumacher Griffenfeld, en lengre fingert gravskrift på latin, står følgende:

 

"Han levede som en GRIFFENFELD,

døde som en ULFELDT.

Græd i skomagere,

for jeres oldermand dør.»

 

Sammenhengen mellom «Schuster»s og Schumacher-Griffenfelds historie er omtalt i innleggene 28.5.2020, 10.7.2020 og 9.8.2020. Jeg kommer bare til å nevne kort forhold som alt er omtalt, idet jeg vil konsentrere meg om tekstlige detaljer som jeg i ettertid har fått større forståelse av.

 

Tilsynelatende er poenget med epistelen at en alminnelig borger, en skomaker, beæres med en biografi som om han var en konge eller annen øvrighetsperson. Dette er småmorsomt, men evner knapt å holde på interessen gjennom hele epistelen. I det øyeblikk man derimot oppdager at skomakeren Retsuhcs/Schuster sikter til Peder Schumacher («Skomaker»), begge oldermenn i skomakerlauget, løftes komikken opp på et høyere plan.

Både Retsuhcs og Schumacher var preget av et sterkt karrierejag og lyktes i å toppen. Retsuchs, som jeg heretter vil kalle Schuster, er avlet i et vertshus. Det er også Schumacher så nær man kan komme det, nemlig i familiens bolig på hjørnet av Købmagergade og Løvstræde, der faren drev en vinstue. Schusters mor var serverings- eller kjellerpike, faren trolig en av gjestene.  

Det avgjørende valget når det gjelder Schumachers og Schusters yrkeskarriere, finner sted i deres trettende år. Schusters far er ukjent, og Schumachers far er død, så i begge tilfeller er det en annen mannlig autoritet enn den kjødelige far som nevnes i den anledning. Peder «kom til Academiet udi hans 13de Aar. Og, som hans Fader imidlertid ved Døden afgik, tog Biskop Brokmand ham i sit Huus for at see ham promovered i hans Studeringer.» Schusters mor, som først «forsøkte verden som jomfru», tjente siden som amme i tre år, la seg opp noen penger og ble gift med en bemidlet mann. Og parallelt til biskop Brochmand, som hadde Peder kjær som sitt eget barn, tok stefaren Jørgen til seg som sitt eget barn.

Det er en vanlig oppfatning at det er grunnleggende forskjell mellom universitetsstudier og skomakerlære. «Epistel 293», der Holberg uttaler seg om hvilken utdannelse en skomaker trenger, motsier denne oppfatningen. En skomaker, hevder Holberg, bør studere nettopp de vitenskaper som det undervises i ved universitetet: filosofi, teologi, historie, matematikk, morallære, juss og medisin, alt akademiske grener der Schumacher hadde til dels solide kunnskaper (jfr. «Den borgerlige adelsmann eller skomakeren som var polyhistor», 10.7.2020).

Både Schumacher og Schuster har reist mye og er spesielt språkmektige, skjønt sistnevnte ikke på nær har dratt så langt av sted som førstnevnte; mens Schumacher taler fransk og tysk, mestrer Schuster både jydsk og fynsk.

 

Både Jesper Brochmand og Jørgens stefar, som forholder seg henholdsvis til akademia og skomakerfaget, som angivelig kan gå ut på ett, sørger for å opprette kontakt mellom gutten som de har ansvar for og «herskeren», henholdsvis landets konge og laugets oldermann. Holberg beskriver detaljert hvordan biskop Brochmand manøvrerer protegéen inn i en situasjon, der han kan presenteres for Frederik 3 på en fordelaktig måte. Ved denne anledning klarer biskopen underhånden å bevege kongen til å betale for en utenlandsreise for Schumacher. Et vektig argument er at dersom den overmåte begavede gutten ble videre skolert, nemlig påkostet en utenlandstur, ville «der af ham i Fremtiden blive en Mand, som kunde bruges til hvad det være skulde.» Kongen går på limpinnen og punger ut. Det er uvisst om Holberg har en kilde til Schumachers første møte med Frederik 3.

 

Både i Schumachers og Schusters tilfelle er den tidlige kontakten med «herskeren» springbrettet til en kometkarrere, samtidig understrekes begges særlige habilitet, henholdsvis i skomakerfaget og forrettelsen av kongens og rikets saker. Schusters ord til sønnen, Jacob, på dødsleiet understreker motivet:

 

«[…] Beflit dig paa at dit Arbeyde bliver troefast og forsvarligt, helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag.»

 

Dette må man si er rene ord for pengene, og antyder at epistelforfatteren har en baktanke med å skrive noe så sært, nær sagt bortkastet, som en skomakerbiografi. Dette er en av de aller siste tekstene til Holberg, og man aner at det er noe han ønsket å formidle før han døde. I Schusters likprosesjon gikk 16 sørgepar, og som nummer tre gikk «Hans Jensen Timmermand og Hans Mickelsen Hvitølls-Brygger.» Det siste navnet er som kjent Holbergs pseudonym til de poetiske eller komiske skriftene; også denne Hans Mikkelsen er hvittølsbrygger. I «Epistel 496» er parallellene mellom Schumacher Griffenfeld og den fiktive skomakeren Schuster tydelige. Det kan være en oppfordring til å studere resten av Holbergs poetiske forfatterskap med tanke på historiske paralleller; tidligere i livet har forfatteren trolig vært mer påpasselig med å skjule de historiske hentydningene. Da kan mye som er blitt oppfattet som lutter skjemt, i tråd med Holbergs egen beskrivelse, fremtre som satire, over øvrigheten i Danmark.

 

Som professor ved Københavns universitet og biskop over Sjælland tilhørte Jesper Rasmussen Brochmand (1585–1642) den øverste geistlige elite. Han ble utnevnt av Christian 4 som lærer for sønnen Christian, den utvalgte prins. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning i Danmark; kongene var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget er ytterst tvilsom.

 

I full forståelse med kirken anført av Sjællands biskop, først Peder Vinstrup, siden Jesper Brochmand og Hans Wandal, identifiserte danskekongen seg med de bibelske kongene David og Salomo. Den geistlige øvrighet tilla Gud en særlig bevågenhet overfor den dansk-norske konge, parallelt til den han utviste overfor David, som han hadde utvalgt til konge over Israel, sitt eget folk; Davids hus og Huset Oldenborg ble likestilt.

Det er Jesper Brochmand som utformet den lutherske ortodoksi i Danmark. Her er det igjen et viktig berøringspunkt mellom de to biograferte: Schusters mor, Mette Claus-datter, var ortodoks, og hun var sterk i troen. Om stefaren delte konas ortodokse nidkjærhet, fremgår ikke. Dersom Holberg hadde valgt å skrive det, ville likheten mellom Jørgen Schuster, som ble sendt i skomakerlære i sitt trettende år, og Peder Schumacher, som ble sendt til universitetet ved samme alder, angivelig av den lutherske ortodoksis frontfigur, Brockmand, høyst sannsynlig blitt oppdaget. Det dreier seg om en gjennomgående parallellitet i de to biografiene, som aldri matcher helt. Særlig er avslutningen på Schumachers og Schusters liv forskjellig. Etter dommen for bestikkelighet og forræderi i 1676 ble Schumacher først dømt til døden, men denne ble omgjort til livsvarig fengsel. Karrieren til skomakerlaugets oldermann ble derimot kronet med en gedigen begravelse. Her ser jeg bort fra den fingerte gravskriften som oppfordrer skomakerne til å gråte fordi deres oldermann er død.

 

Ortodoksien i hjemmet setter sitt tydelige preg på Jørgen, slik det fremgår av historien om hans voksne liv, spesielt skomakerens avskjed med denne verden. Det første vitnesbyrdet om Mette Claus-datters ortodoksi er en sterk tro på varsler.

 

                 Peder Schumachers familiekrypt.

                                   

                                      Forts.  

 

 Dagens facebookinnlegg

"Et dukkehjem" II

"Et dukkehjem" viser til "Dukkehjem" i Paul Botten-Hansens "Huldrebrylluppet". Det betyr dukkenes hjem, altså barneværelset. Rommet ble tidligere ofte kalt ammestuen; her fortalte ammen eventyr for barna, såkalte ammeeventyr.

Nora syntes det var så umåtelig morsomt når hun kunne snike seg ned til pikekammeret; tjenestepikene oppdrog henne aldri og talte bestandig så mye fornøyelig seg imellom. Ammen, Anne Marie, følger siden med Nora da hun stifter familie og etablerer seg i "dukkehjemmet" sammen med barn og ektemann. (Jfr. "Nora, du lyver!)

Stamhollenderen Botten-Hansens budskap lyder: Eventyrfigurer må ikke få komme utenfor dukkehjemmet (les barneværelset) og trekke på seg gullkaften og tankestøvler, det vil si bli til en voksenhelt, liksom Oehlenschlägers Aladdin, romantikkens kunstnerikon.

Heltinnen i Oehlensclägers "Aladdin" er den persiske prinsessen Gulnare, som har med seg sin amme da hun gifter seg med Aladdin, og de etablerer seg i sitt eget slott.

Etter at trollmannen Noureddin har lurt til seg den forunderlige lampen, blir Gulnare brått utilpass. Ammen tror Gulnare er gravid; hun har forstand på den slags fornøyelige saker. Tidligere var ammen gjerne en magdelene eller fallen kvinne (ugift kvinne som har født barn). Magdelenen (av den bibelske synderinne, Maria Magdalena) er et kjent litterært motiv (jfr. Wergelands "Jan van Huysums Blomsterstykke"). Ammen sier for seg selv:

"Du gode Barn! Jeg mærker nok paa Alting

Hvad Klokken alt er slaaet, min Gulnare!

Nu! Det er unge Folk. Det bør saa være.

Hun er en deilig Kone, Han en Karl

Der ikke staaer, som Saladin, og fryser

Paa Taget hele Natten. Tvertimod!

Den hele Sag, den har sin Rigtighed.

Du lille Dievleunge! Ha, hvem skulde

Vel have tænkt deslige Ting om dig,

Den Tid du laae med Dukken ved mit Bryst?

Nu. Det er eengang saa Naturens Orden.

Hver Alder leger med sin egen Dukke."

Passasjen kan sammenlignes med flere av replikkene i "Et dukkehjem", blant annet denne:

"Men vort hjem (les dukkehjem) har ikke været andet end en legestue. Her har jeg været din dukkehustru, ligesom jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og børnene, de har igen været mine dukker. Jeg syntes, det var fornøjeligt, når du tog og legte med mig, ligesom de syntes det var fornøjeligt, når jeg tog og legte med dem."

Gulnare og Nora, romantiske fristerinner.

 Facebookinnlegg 7.10.2022

"Et dukkehjem"

Ibsen har tatt "dukkehjem" fra hollendervennen Botten-Hansens "Huldrebrylluppet. Dramatisk Eventyrdigtning" (1851). Ordet opptrer i en replikk av den antiromantiske Karlsen henvendt til svermeren Sagnisius:

"Min Ven! naar Skygge-Drømme vrøvler

i Hovedet — men endnu smaa —

saa jag dem ud, før Tankestøvler

og Guldkaftan de trække paa;

thi da kan Pakket ei udfeies,

før Kant og Hegel komme frem —

før paa Systemers Vægt det veies —

og kyles til sit — Dukkehjem."

Syntaksen er kronglete. HIS (Henrik Ibsens skrifter) leser det slik at skyggedrømmene, som sikter til Sagnisius' forelskelse i huldra, ikke kan forkastes før Kant og Hegel trekkes frem og drømmene blir avfeiet ut fra deres filosofi.

Ved en annen lesning kan de tre setningsleddene som innledes med "før", likestilles. Skyggedrømmene (om huldrer og andre oversanselige fenomener) må utjages fra hodet mens de ennå er små, før de blir så store at de tar på seg gullkaftan og tankestøvler; før Kant og Hegel legitimerer dem i sine filosofiske systemer.

Paul Botten-Hansen var erklært antiromantiker, noe som fremgår med all tydelighet av hans to litterære verk, "Huldrebrylluppet og "Norske Mysterier".

Det lille tankespinnet eller gespenstet som trekker på seg gullkaftan (og tankestøvler), sikter utvilsomt til eventyrhelten Aladdin, som opptrer med "den guldsnorte Kaftan" i Adam Oehlenschlägers lystspill "Aladdin eller Den forunderlige Lampe" (1805). Stykket er et hovedverk i dansk romantikk, den såkalte Gullalderen.

Gullalderikonene huldra/alvepiken og Aladdin

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VIII

Styrkeprøven mellom den sparsomme og den vellystige byen

 

Holberg skriver at to greske byer tidligere hadde to «differente stats principia», forskjellige samfunnsideologier. Den ene, Lakedaimon (Sparta), tvang borgerne til ussel føde og ringe klær, den andre lot borgerne flotte seg og gjøre seg til gode. Den første byen fortsatte å være sparsom og fattig, og den siste var alltid vellystig og rik. Årsaken er at i Lakedaimon hersket ørkesløsheten samtidig med sparsommeligheten, og i Athen var det hurtighet i handel og kunster samtidig med vellysten, et overdådig levnet. Så mye som forfatteren derfor gleder seg over å høre om en manufakturs stiftelse, med så stor koldsindighet hører han tale om innskrenkning i klær og føde. Årsaken er at han har lært av historien hvor lite innskrenkning bidrar til et lands styrke i forhold til hurtighet og arbeid.

 

Her bringes historien igjen inn som bevis for viktigheten av å sysselsette ledige hender med produksjon av luksusvarer, i manufakturer. I begynnelsen av passasjen med eksemplene om spanierne, tatarene, spartanerne og athenerne, står det at «tidens længde», altså historien, har vist at det ikke finnes større bisarreri enn å tenke at man styrker et land ved sparsommelighet, sammen med ørkesløshet. Holbergs påstand, som er satirisk, faller nettopp på, historien.

 

Peloponneskrigen (431-404 f.Kr.) var en krig mellom Sparta, som leder for Det peloponnesiske forbund, og Athen, som leder for Det deliske sjøforbund. Årsaken var ifølge den greske historiker Thykudid spartanernes misnøye med Athens voksende makt. Under Slaget ved Aigospotamoi i 405 ble den athenske flåte utslettet av den spartanske under Lysander. Holberg skriver følgende:

 

«da de vare udi deris største Desperation og Forvirrelse, komme de tvende Spartanske Konger Agis og Pausanias, og belægrede Staden. Lysander lagde sig ogsaa med 300 Skibe for den nafnkundige Hafn Pyræum. […] Dette altsammen nødde de Athenienser ydmygeligen at bede om Fred, hvilken med stor Nød blev dem given paa saadan haarde Conditioner, at de skulle nedrive Athenen indtagis een Part af deris Muure, og lade sig regiære af 30 Mænd, som bleve kaldte de 30 Tyranner. Saaledis blev den herlige Stad Athenen, som tilforn overgick alle andre Stæder i Græcken-land udi Rigdom, Magt og Herlighed, bragt udi een meget elendig Tilstand, og maatte lade sig regiære af sine Naboer, som den før hafde foragtet.»

                                       Slaget ved Aigospotamoi.

 

Athen, som var kommet lengst i kulturutviklingen av de greske byer, der det rådet «hurtighed udi handel og kunster», ble knust av Sparta, nøysomhetens høyborg.

 

Holbergs påstand om at det rådet ørkesløshet i Sparta, slik det angivelig gjorde hos spanierne og tatarene, står i skarp kontrast til det historien forteller. Spartanerne var særdeles dyktige krigere. Alle spartanske menn fikk grundig soldatopplæring. Syv år gamle ble de tatt fra hjemmet og plassert i en offentlig skole-/oppdragelsesinstitusjon, der siktemålet var å utdanne gode soldater som var lojale overfor Sparta. Mennene tilbrakte tiden i ulike institusjoner eller leire der militæropplæring, styrke og utholdenhet stod sentralt, frem til fylte 30 år. Enkelte militære forpliktelser fulgte mennene til de ble 60.

Spartanske krigere.

Husholdningene i Sparta var nøysomme, og kvinnene har så vidt meg bekjent arbeidet hjemme uten hjelp av husslaver. Slavene, helotene, dyrket jorden rundt Sparta og leverte en viss andel av grøden til eierne i byen. Ørkesløs er et adjektiv som synes malplassert i en karakteristikk av spartanerne. Da passer det langt bedre på athenerne.

 

I Athen arbeidet slavene både i husholdningene og i manufakturene. I sistnevnte var det også mange metoikere med håndverkskompetanse sysselsatt, noe som frigjorde athenerne fra en del arbeid. Metoikerne var opprinnelig fremmede, for eksempel fra andre greske byer, som hadde bosatt seg i Athen, dels på oppfordring. De fantes i alle de greske byene unntatt i Sparta. Flest metoikere var det altså i Athen, der de utgjorde en viktig del av arbeidskraften, eksempelvis innenfor finere håndverk og kunst. Mens man (les Christian 4) i Danmark satset på løsgjengere, tiggere og forldreløse barn i produksjonen av finere varer, lente man seg i Athen til kompetente fremmede håndverkere.

 

Dersom man skal tegne et satirisk bilde av Athen, kan man se for seg en rekke hurtige ikke-athenere som produserer luksusvarer som silkestoffer, marmorskulpturer og malte terrakottakanner, mens athenerne selv vandrer makelig rundt på agoraen og diskuterer filosofi og retorikk, akademiske disipliner som Holberg omtaler med stor forakt.

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VII

 

Hvorfor bygget ikke tatarene fabrikker?

 

Holberg skriver at tatarene spiser hestekjøtt og bærer «ringe klæder». Ut fra en økonomisk tankegang der nøysomhet i livsførsel resulterer i rikdom for nasjonen, skulle man forventet at det tatariske folk var kjemperike. Forfatteren hevder at det slett ikke er slik. Tatarene er nemlig samtidig ørkesløse, slik at fattigdommen med all sin tarvelighet er så stor at de drives til å nære seg ved stratenrøveri. Botemiddelet er, underforstått, at tatarene bør sysselsette ledige hender med produksjon av luksusvarer og begynne å bruke, eller forbruke, disse, for eksempel fine klær. Dette fremtrer som en parallell til omtalen av spanierne som burde sette seg til veven og produsere finere klede, ikke bare sende ullen ut av landet. Her finnes også en annen parallell. Da Filip 2 kriget som verst, var det neppe mange ledige hender til å spinne og veve. Tatarene, som ifølge Holberg var særdeles krigerske òg levde av landeveisrøveri, måtte erhverve og vedlikeholde martialske kunster som taktikk, våpenbruk og rytteri. Krigeraspektet er enda vektigere i det tredje eksemplet på de ørkesløse og nøysomme folk, spartanerne.  

Påstandene i passasjen om tatarene er så langt fra virkeligheten at satire står igjen som eneste forklaring. Man skal lete lenge etter en seriøs politiker eller tenker som mener at en nasjon blir kjemperik, dersom folket er sparsommelig. Dette er like fantasifullt som at en nasjon blir rik eller sterk dersom alle fattige sysselsettes i produksjon av luksusvarer. Sistnevnte var altså like fullt Christian 4s plan, som han prøvde å realisere og som mislyktes (jfr. innlegg V).

 

Påstanden om at tatarene spiser hestekjøtt på grunn av nøysomhet, kan avfeies umiddelbart. Europeernes aversjon mot å spise hestekjøtt er kulturelt betinget. «Epistel 69», der temaet er tabuet mot å spise skjødehund, viser at Holberg er klar over hvordan kulturelle hensyn påvirker folks kjøttmeny. Tatarene er et gammelt nomadefolk som har forflyttet seg til hest; de har ernæret seg av hesten, også melken, liksom samene av reinen og beduinene av kamelen.

 

Påstanden om at tatarene bærer ringe klær, kan diskuteres. Tatarenes tradisjonelle drakt, det dreier seg vel om festdrakten, er farverik og flott pyntet, med orientalsk snitt. Også bilder av tatariske ryttersoldater tyder på at klærne er alt annet enn ringe. Påstanden motsies også av opplysningen om at tatarene nærer seg av stratenrøveri, som trolig sikter til plyndring av handelskaravaner, som blant annet fraktet silke. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Forslaget om at tatarene skal etablere manufakturer for storskalafremstilling av finere forbruksvarer, er komisk. Nomader forflytter seg med sitt pakkas ved hjelp av hester, okser, kameler etc. I «Epistel 261» er uroligheter blant håndverkssvenner tema. F.J. Billeskov Jansen trekker frem som en mulig referanse uroligheter blant håndverkerne som hadde strømmet til oppføringen av Christiansborg 1731-1745, der mange kom fra utlandet. De vant ofte frem med sine krav. Holberg har en forklaring; hvis håndverkerne ikke får det som de vil, kan de bare dra videre:

 

«Haandverks-Karle have ingen bestandig Boepæl, intet vist Hiem eller Fæderne-Land: De boe, som Tartarer, udi Telte, og uden U-lejlighed eller mindste Tab kand flytte fra et Sted til et andet.»

 

Slott, borger, manufakturer, verksteder eller andre solide konstruksjoner er ikke noe man vanligvis forbinder med tatarer. Ovenstående passasje vitner om at Holberg var klar over dette.

                                Tatartelt

 

Holberg påstår altså at tatarene nærer seg ved stratenrøveri fordi «fattigdommen med all den tarvelighed er så stor». Det er neppe enkeltstående personer som er målet, men karavaner med rikt reisegods; handelskaravaner. Tatarene, som angivelig lever nøysomt eller tarvelig, det vil si hverken forbruker fremmede luksusvarer eller fabrikkerer tilsvarende selv, røver de ettertraktede varene. Dette river grunnen vekk under forfatterens påstand om tatarenes tarvelighet, deriblant i klesdrakt. 

Også en annen epistel, nr. 38, kan så tvil om påstanden er seriøst ment fra forfatterens side.

 

I epistelen drøfter Holberg det forhold at visse barbariske folk, især tartarer og arabere, har gjort det til en profesjon å røve og plyndre fremmede folk, uten at de oppfatter dette «håndverket» som hverken syndig eller lastefullt. Videre skriver han:

 

«Haandverket i sig selv er lastværdigt; skiønt man deraf ikke kand vise samme Folks onde Naturel, men heller nogle onde Vedtægter, som saaledes have fæstet Rødder, at de selv ikke kand see deres Hæslighed.»   

 

Holberg går raskt over til å eksemplifisere det barbariske håndverket med arabernes plyndring av reisende, altså handelskaravaner. De onde vedtektene, som legitimerer arabernes stratenrøveri, får man tro er av en viss alder, siden de har festet røtter. Beskrivelsen kan antyde at vedtektene er av religiøs karakter, siden de fritar røverne for synd. Og da er det en løsning som byr seg frem. Araberne er muhammedanere, det samme gjelder tatarene. Dette nevner Holberg blant annet i Heltehistorier, Tomus I, om stormogulen Akbar. Og Muhammad er kjent for sine plyndringstokt mot handelskaravaner.

 

Muhammad ble ikke profet i sin egen by Mekka, og i 622 flyttet eller flyktet han med sine tilhengere til Medina. Muslimsk tradisjon forsvarer plyndringstoktene med at Muhammad og tilhengerne hadde måttet forlate det de eide i Mekka, og at de nå tok tilbake dette ved å plyndre karavaner på vei til Mekka. Her er det vanlig å henvise til Koranen, 22:40: «Tillatelse (til å kjempe) gis dem, mot hvem det kjempes, fordi de har lidd urett og Allah er visselig mektig til å hjelpe dem.»

 

Holberg er ingen tilhenger av Muhammad, som han i Almindelig Kirkehistorie beskriver som en brutal krigsherre. Da Profeten etter 13 år ikke hadde nådd frem med sin prediken, blottet han sverdet og anvendte de siste ti årene av livet på å utbre sin lærdom med makt. Han befalte tilhengerne å bevæpne seg og drepe alle dem som ikke ville anta hans lærdom.

 

«Derpaa fik han sig en liden Hær paa Beenene, hvormed han først overfaldt og plyndrede  Caravanerne, og, ligesom hans Hær forøgede sig meer og meer, saa foretog han sig vigtigere Ting, erobrede Mecca med heele Arabien og en Deel af Syrien, og omsider havde en Krigs-Hær af 10000 Mænd, hvis Magt ingen kunde staae imod, efterdi de fleeste vare Fanatiske Folk, der agtede deres Liv kun lidet.»

 

Både tatarene og araberne næret seg, ifølge Holberg, ved landeveisrøveri. Det er nærliggende å tolke forfatterens forklaring med at det, i arabernes tilfelle, dreier seg om en gammel ond vedtekt hvortil fattigdom har drevet dem, med religionsstifterens plyndring av karavaner. Muhammad og tilhengerne hadde som nevnt forlatt sin eiendom i Mekka og anså det ikke som syndig eller lastefullt å røve mekkanske handelskaravaner. Muhammad hadde tidligere vært involvert i trafikken med handelskaravaner. 25 år gammel ble han ansatt hos en rik kjøpmannsenke, Khadijah, for å ha overoppsyn med karavanene til Syria. De giftet seg senere.

 

Den som plyndret handelsvarer, var tatarenes og arabernes Profet. Det åpner for at det er den religiøse legitimering av dette landeveisrøveriet Holberg sikter til med ond vedtekt. I heltehistorien om Abbas den store, shah av Persia, skriver Holberg at tatarene, perserne og de mogulske tatarer er «Sunnys», sunnimuslimer. Det samme gjelder som kjent de fleste arabere.

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VI

De sparsommelige spaniere og sølvskutene fra Amerika

 

Holberg hevder at mange nasjoner har tatt feil og trodd at nøysomhet (i forbruk) har befordret landets styrke. Men «tidens længde har viset» at det finnes intet større «bizarrerie» enn å tenke at landet kan styrkes ved sparsommelighet, når den er akkompagnert av ørkesløshet. Holberg fortsetter her langs de samme tankebaner som i linjene over. Dersom det er ledige hender i et land, i praksis dagdrivere, halv- og helkriminelle løsgjengere, vil det lønne seg å sysselsette dem med fabrikasjon av varer som kreves til et overdådig levevis. Man kan vanskelig se for seg at de som dyrket jorden, som var den vanligste jobben for mannens del i Danmark på Holbergs tid, skulle legge fra seg hakke og spade for å veve sars og kalemank. I tidligere innlegg har jeg vist at påstanden både er ille grunnet, for å bruke et typisk Holberg-uttrykk, òg satirisk.

 

De som får æren av å illustrere det bisarre ved en feilslått moderasjonspolitikk, er Spania, tatarene og Lakedaimon eller Sparta. Spanierne er et særdeles sparsommelig folk, hevder Holberg, men fordi de samtidig er makelige, «saa kand man sige, at de ere ligesaa fattige som de ere sparsommelige». Motsatt kan det hevdes at jo mindre sparsommelige spanierne er, desto mindre fattige blir de. Det vil si: Jo mer penger spanierne bruker på luksus, desto rikere blir de. Dette sammenfaller med Holbergs budskap i teksten, uten at han formulerer det så klart. Med denne formulereringen, som er helt i tråd med Holbergs argumentasjon, fremtrer det paradoksale ved en merkantilistisk økonomi. Dette har jeg omtalt i innlegg III:

 

«Skal man få penger, må man bruke penger; i praksis: Skal kongen få penger, må folket bruke penger, vel å merke på luksus. Det gjelder altså ikke bare utlendinger, men også landets egen befolkning.»

 

Holbergs oppfatning av merkantilismens kjerneidé, som sammenfaller med ettertidens beskrivelse av den historiske økonomien, understøttes av omtalen i Første levnedsbrev av de prektigkledde pariserne som er døden nær av sult. De har handlet dyre klær; kjempeparykkene drysser av mel, selv dufter de kardemommebalsam, men har altså ikke råd til å kjøpe mat. Ved sin sløsing på pomp og prakt, som produseres på franske manufakturer initiert av finansministeren Colbert, har pariserne gjort ære på nasjonen. Den som får pengene, er Ludvig 14, som sørger for å bruke dem opp på krig og hoffliv, jfr. innlegg III, «Faire honneur à la nation».

 

Påstanden om at spanierne er et særdeles sparsommelig folk, kan ha noe for seg så fremt «folk» vektlegges. Den jevne alminnelige spanier var vel for det meste en fattig bonde eller fisker, som ikke har hatt penger å bruke på luksus. Men de som tilhørte den spanske overklasse, som adelen og kjøpmannsklassen, var ikke særdeles sparsommelige. Spania var etter koloniseringen av store deler av Amerika imperiet der solen aldri gikk ned. Fra Mellom- og Sør-Amerika seilte de såkalte skatte- eller sølvskipene hjem til Spania fullastet med merkantilismens trumfkort, gull og sølv. Spania var på 1500-tallet Europas mektigste rike. Men allerede i århundrets siste del begynte nedturen, og en av årsakene antydes i «Om handelen».

I Holbergs eksempler om alenprisen på henholdsvis hollandsk- og danskprodusert klede er Spania i begge tilfeller leverandør av råstoff, ullen, trolig fra merinosauen. Forfatteren understreker hvor liten del av prisen råstoffet utgjør; arbeidslønnen utgjør langt den største del (jfr. innlegg IV). Opplysningen kan kobles til påstanden om at spanierne er makelige. I Holland er en stor befolkningsgruppe sysselsatt ved rokker og vever. Ut fra merkantilistisk tankegang burde foredlingen av ullen vært utført av spaniere. Holberg trekker det enda lenger; de makelige, i praksis løsgjengere og tiggere, skulle tjores til rokker og vever. Det er dette forfatteren fremstiller som et ideal, uaktet han vet at prosjektet havarerte under Christian 4, en av Europas første merkantilister.  

 

I Spania var man altså makelige, idet man unnlot å etablere manufakturer som kunne demme opp for utførselen av edelmynten; betaling for importerte luksusvarer. Dette stemmer med forholdene i landet i den senere del av 1500-tallet, men er neppe eneste årsak til at Spania mistet hegemoniet i Europa, som ble overtatt av de flittige hollenderne; De forente Nederlandene. De store mengder edelmetall som strømmet inn i skattkammeret til spanskekongen, førte nemlig til en voldsom inflasjon; verdien på gull og sølv sank, noe som spredte seg til resten av Europa. Dette inngår i belæringen til stadssatyrikus Hieronymus, Holbergs talerør, i Peder Paars, som er behandlet i flere tidligere innlegg, bl.a. i innlegg II.

 

En tredje, og langt den viktigste, grunn til at Spania ble fattig, var at kongen, Filip 2, var fanatisk katolikk og ødte landets rikdom på krig mot protestantene; deriblant Holland (jfr. innlegg IV) og England. Filip 2s ruinerende kriger, hvori inngår tapet til Den spanske armada, kan bringe Holbergs satire frem i lyset. Kongen var nok langt mer opptatt av å utstyre ledige hender med armbrøst og arkebuse enn med skyttel. Mange tusen spaniere deltok i Filips armeer. Dersom en spanier hadde forbrutt seg, kom han nok snarere på galeien enn i «spinneriet». De neste eksemplene på folk som både er sparsommelige og makelige, tatarene og spartanerne, er kjent som store krigere. Det kan understøtte en tolkning der Filip 2s kriger, som underminerte spansk økonomi og førte til at landet mistet lederposisjonen i Europa, inngår i bakgrunnen for Holbergs omtale.

Den spanske skatteflåte

Den spanske armada

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, V

Skitne penger

Holberg understreker at danskene ikke må betale for importert luksus slik at pengene (til betaling av arbeidslønn) føres ut av landet, og anbefaler på det sterkeste at innbyggerne hengir seg til landets egenproduserte vellystartikler. Her mangler en viktig forutsetning, så fremt det hollandske mirakel er forbilde (jfr. innlegg IV): Hollandsk klede og kniplinger var beregnet på utlendinger, i tillegg til landets egne innbyggere. Det betyr at produksjonen av finere tekstiler resulterte i innførsel av edelmynt. Når man ikke tar sikte på eksport av de nasjonalt produserte varer; de vil formodentlig være uselgelige i utlandet som flyter over av hollandske høykvalitetsvarer, må de edle mynter til betaling av arbeidslønnen rullere, nær sagte rulle, fra den ene til den andre gaten, la oss si i København; Holberg har hele tiden Danmark i tankene. Den prosjekterte økonomiske snuoperasjon tar sikte på stans eller reduksjon av myntutførselen fra Danmark, men har ingen planer for innførsel av mynt, fra utlandet. Forfatteren gir en megetsigende beskrivelse av den hjemlige danske myntrulling.  

Det er ikke bare omtalen av flittige lediggjengere og fattige piker som knipler seg rike, som påkaller skepsis overfor Holbergs entusiastiske forsvar for et utstrakt dansk luksusforbruk. Forfatteren skriver at et kostbart skilderi like mye pryder et hus når det er gjort i landet, som det defigurerer en manns vegg hvis det er gjort i utlandet. Det første har ingen annen ond følge for landet enn at det transporteres ett tusen daler fra én gate til en annen, fra en rik borger til en fattig skildrer eller tapetmaker. Det kan kalles sjenerøsitet eller almisse overfor en fattig kunstner. Holbergs fremstilling er åpenbart satirisk.

Man skal lete lenger etter en «fattig skildrer» i behov av almisser, som leverer skilderier til en stykkpris av tusen riksdaler. En slik maler, en håndverker ifølge datidens oppfatning, finnes knapt hverken i det nordlige eller sørlige Nederlandene, Europa for øvrig eller hjemme i Danmark. Eksemplet er surrealistisk; undertekstlig er det harselas med Christian 4s tro på at fattige; lediggjengere og landstrykere skulle kunne produsere konkurransedyktige luksusvarer og slik stanse utførselen av edelmynt fra riket.

I passasjen omtaler Holberg «tapetmager» ved siden av «skildrer»; begge er fattige, men likevel i stand til å levere et «skilderie» til tusen riksdaler. Skilderi betyr bilde; i konkret betydning ofte maleri eller trykk. Så fremt det ikke er en skrivefeil, sikter altså forfatteren både til et maleri og til et vevet billedteppe. En fattig tapetmaker får angivelig tusen riksdaler for et billedteppe. Påstanden fremtrer som en parallell til den fattige kniplepiken som får 99 av 100 riksdaler for kniplinger. I forrige innlegg har jeg vist at kniplepiken befinner seg på bunnen av lønnshierarkiet. Kjøpmannen, som har utgifter til garn og mønster, får mest; noen ganger inngår betaling til en handelsreisende; også skatt til kongen er innbaket i prisen.

Et tilsvarende regnestykke gjelder for tapetmakeren. Tapetmakeren er gjerne ansatt hos en annen tapetmaker som driver et verksted. Eieren er kanskje samtidig maler og kan gjøre sine egne billedkartonger, som det veves etter. Han handler farvet garn, holder verksted med vever etc., fører regnskap og mottar betalingen. Den ansatte tapetmakerens arbeidslønn er ganske sikkert avhengig av vedkommendes dyktighet og hvem som har bestilt tapeten. Når det er kongen, er nok lønnen til den ansatte tapetmaker bra. I 1684 betalte Christian 5 reisepenger til tapetmakeren Bernt van der Eichen i Hannover for å dra til Brabant og hente svenner i anledning oppdraget på Rosenborgtapetene, som skulle forestille kongens seire i Skånske krig. van Eichen tilhørte trolig en gammel flamsk veverslekt. Året etter ankom tapetveverne København, og de mottok store beløp frem til avregningen i 1693, da tapetene skulle være ferdigstilt. Dette skriver Katia Johansen og Peter Kristiansen i Rosenborgtapeterne – Christian Vs sejre i Skånske krig 1675–79. Hvorvidt pengene er blitt utbetalt til van Eichen som sjef eller om hver enkelt tapetmaker har mottatt utbetalinger, er jeg ukjent med.

Parallelt til tilfellet med skildreren; det sitter ingen fattig tapetmaker for seg selv og fremtryller kostbare billedtepper. Jo dyrere teppe, desto større er sjansen for at flere tapetmakere arbeider sammen i et verksted, under eieren og sjefen. Å lage et maleri eller en billedtapet krever lang erfaring og opplæring. Utøvelsen av håndverk eller husflid innen luksussegmentet, som billedvevning, maleri, finere stoffer, egner seg ikke for nykommere uten tradisjonens ballast. Christian 4s ambisiøse sosioøkonomiske prosjekt, Tugt- og Børnehuset, strandet, liksom resten av kongens merkantilistiske etableringer.

Ingenting kan bedre avsløre Holbergs satire bedre enn sammenlignelsen mellom påholdenhet i forbruk og forstoppelse. Passasjen følger rett etter beskrivelsen av forskjellen mellom Lakedaimon (Sparta) og Athen, som jeg vil gjennomgå i neste innlegg. Det betyr at «stad» snarere har betydningen bystat eller stat enn by. Metaforbruken er like merkelig som omtalen av de store hull som utførselen av myntstykkene fra Danmark forårsaker (innlegg I).

 

«Thi, naar et land er frugtbart paa konste og handverke, og det haver en hurtig og arbeidsom almue, da er en rig gnier ligesaa skadelig udi en stad, som obstruction i et menneskes legeme; Thi, saa snart der kommer hull paa gnieren, aabnes ligesom aarene paa den syge stad, og blodet, som er de skimlede penge, begynder at circulere og vederqvæge fattige folk ved at skaffe dem arbeid og næring.»

 

Jeg har omtalt passasjen i tidligere innlegg og oversatt den til moderne norsk i innlegget 27.05.2022.

 

«For når et land har høy ekspertise på fremstilling av finere varer (eksempelvis kniplinger, silke, billedtepper, malerier, møbler, smykker) og har en rask og arbeidsom allmue, vil en rik gnier være like skadelig for en bystat (les stat) som forstoppelse i en menneskekropp. For med en gang det kommer hull på gnieren, åpnes liksom årene på den syke bystaten/staten, og blodet, som er de tilsmussede pengene, begynner å sirkulere og bli til glede for fattige folk ved å skaffe dem arbeid og inntekt.»

 

Her gjentas påstanden om at fattige folk, allmuen, kan forvandles til raske og arbeidsomme lønnstagere med høy kompetanse på fremstilling av luksusvarer. I en slik situasjon, åpenbart en utopi, vil en rik mann som er påholden med pengene, kniper igjen på myntene, ha samme skadelige innvirkning på en stat som forstoppelse i en menneskekropp. Metaforen er uttalt fekal, et stilgrep Holberg ofte anvender uten at dette er blitt vektlagt i forskningstradisjonen (jfr. bl.a. innleggene 31.7.2020, «Den grove Holberg», og 28.8.2018, «Niels Klim – En hybringsfortelling av rang»). Midt i metaforen slipper forfatteren forstoppelsen i gnierens tarm og går over til stadens (les landets) blodomløp i stedet, en langt penere metafor enn tarmen. I samme øyeblikk som gnieren gir fra seg mynter, går det hull på ham, forstoppelsen opphører idet lortene strømmer ut. At det er slik metaforen skal forstås, myntene er lik lorter, understøttes av beskrivelsen av pengene som har samlet seg opp inni mannen; «de skimlede penge» vitner om at myntene har samlet seg opp et sted hvor de er blitt grisete. Når forstoppelsen i gnieren opphører, åpnes liksom samtidig årene i den syke staden/landet, hvor det altså må ha vært en blodpropp, parallelt til forstoppelsen i gnierens kropp. Det er naturlig at leseren stiller seg spørsmålet: Er det stadens blod eller gnierens skimlede mynter som sirkulerer fra gnieren til de fattige? Her faller tanken uvegerlig på omtalen av riksdalerne, som rullerer fra en petit maitre til en fattig kniplepike.

På veggen til en bank i Düsseldorf: "Dies Märchen wird wohl niemals Wahr, / das Leben lehrt sei klug und spar."

 

Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, IV

     Den fattige kniplepiken og de 99 riksdalerne

   

 

Holberg legger ansvaret for etablering av handelskompanier som segler med egne skip og fabrikker som produserer tidligere importvarer, på fornuftige kjøpmenn. Her unngår han behendig de åpenbare ansvarsforhold: Det er ikke øynene på «rigets indbyggere» «som aabnes»; det katastrofale utfall av myntutførselen kommer ikke «fornuftige kiøbmænd» «for øinene». Det er øynene på regjeringen eller kongen som åpnes; det er de eller han som oppdager at statskassen snart er tom. Hvorfor skulle en ringe kjøpmann bry seg om at kongen er blakk? 

På 1600- tallet var det i Danmark, likesom i Frankrike, fyrsten som sanksjonerte den merkantilistiske snuoperasjon for å utvide skattegrunnlaget; han ville ut å krige og trengte penger. Christian 4, som mente han gjorde alt best selv, var også den som satte de merkantilistiske ideer ut i livet, ved etablering av handelskompanier og manufakturer og ulike reguleringer av handelen. Merkantilismen ble ikke drevet frem av fornuftige kjøpmenn; den kom ovenfra fra krigslystne konger. Siden påhvilte det riktig nok «fornuftige» kjøpmenn å følge opp majestetens nye vyer, for eksempel ved å investere i de oversjøiske handelskompanier og kjøpe stoffer fra de nyetablerte hjemlige manufakturer.   

 

Det er ikke betalingen for fremmede råvarer som kan ødelegge et rike, men betalingen for fremmed arbeidslønn, hevder Holberg. Han eksemplifiserer med alenprisen for klede, vevet ullstoff. Når man kjøper hollandsk klede i kramboden, går 3 mark til Spania for ullen og 3,5 riksdaler til Holland for arbeidslønnen. Når man kjøper en alen klede som er fabrikkert i Danmark, betaler man 3 mark for ullen til en spanier, men 3,5 riksdaler for arbeidslønnen til Danmark. Forfatteren presiserer ikke om 4 riksdaler utgjør den totale alenpris kunden må betale, her kan det eventuelt være påslag som ikke nevnes. Det får være et åpent spørsmål.

Holberg går videre til prisen på kniplinger. Hvis man kjøper utenlandske kniplinger for 100 riksdaler i Danmark, mister landet alle de 100 riksdalerne. Dersom man kjøper kostbare, men danskfabrikkerte kniplinger for 100 riksdaler, forsvinner bare de pengene som gis ut for tråden, ca. 1 riksdaler. De øvrige 99 riksdaler, som er arbeidslønnen, blir i landet. I det danske eksemplet er summen kunden betaler samt postene råvarer og arbeidslønn angitt, men ikke lengden. Hvis man kjøper danskproduserte kniplinger for 100 riksdaler, får kniplepiken arbeidslønnen, 99, mens 1riksdaler går til utlandet for tråd. 

Forfatteren trekker frem England vis-à-vis Polen som et annet eksempel. I England er alenprisen på kniplinger 20 riksdaler, hvorav 19 riksdaler og 5 mark forblir i landet; den importerte tråden koster 1 mark. Holberg forestiller seg en engelsk predikant som tordner mot å bære kostbar klesdrakt: Skam dere, landeødeleggere, som sliter kniplinger til 20 riksdaler per alen! Det ville på dansk lyde: Skam dere, landeødeleggere, som forbruker 1 mark i tråd om året! For de øvrige 19 riksdaler og 5 mark blir værende i landet, og det kan være ett fett for regjeringen om de samme pengene forblir hos en petit maitre eller rullerer og faller i en fattig kniplepikes hender, som bor i en annen gate (sic!). Her gjentas påstanden om at prisen på kniplinger består av to deler: råvarepris og arbeidslønn, til kniplepiken.

Det er nesten latterlig å holde en slik preken i et land, der de kostbare tingene produseres, fortsetter Holberg. I Polen derimot kunne en slik preken ha noe for seg. Det er uklart hva Holberg mener med å stille England opp mot Polen. England fabrikkerer riktig nok kniplinger selv, men det ble også kniplet i Polen. Håndverket eller husfliden kom til England med flamske eller brabantske protestanter som hadde flyktet fra religiøs forfølgelse og krig i de sørlige Nederlandene, og kniplingsproduksjonen stod sterkt i de sørøstlige deler av England. Det er mulig Holberg sikter til at nasjonal produksjon av de ettertraktede flamske eller brabantske kniplinger hadde fått fotfeste i England, og at dét ikke var tilfelle i Polen eller at «haandverk og konste» ikke florerte i Polen slik som i England. I Polen kan i så fall de som «sliter» kniplinger henges ut som landeødeleggere, fordi kniplingene er importert.

Det er ikke luksus som ødelegger et land, men makelighet. Holberg hevder altså, mellom linjene, at danskene har vært for late til å arbeide, nemlig med å produsere luksus, eksempelvis finere vevet ullstoff og kniplinger likesom Holland. Det har ført landet mot avgrunnen, på grunn av den ensidige utførsel av edel mynt.   

Holbergs glødende forsvar for dansk tilvirking av kniplinger, finere klede og andre luksusvarer inneholder flere påstander som kan tilbakevises umiddelbart, dels med bakgrunn i hans egen argumentasjon. Det kan utelukkes at forfatteren, som beskrives som Nordens første økonom og hadde solide kunnskaper innenfor numismatikk, ikke var klar over disse forholdene. Holbergs gjengivelse av flere av merkantilismens grunnleggende dogmer er helt korrekt. Til tross for dette serverer forfatteren påstander som tilsier at han ikke har skjønt noe som helst av merkantilismens forutsetninger. Moderasjonsmannen Holbergs anbefaling av et utstrakt forbruk av danskproduserte vellystartikler kan klart beskrives som satire.

Utgangspunktet for den herskende økonomiske ideologi på 1600- og 1700-tallet, som først i ettertid har fått navnet merkantilisme (via fransk mercantile, fra italiensk mercantile; til latin mercari 'drive handel'), er det hollandske mirakel. Lille Holland, De forente Nederlandene, som både var fattig på folk og naturressurser, kunne på et blunk stille en gedigen krigsflåte, mens store nasjoner som England og Frankrike måtte bunnskrape statskassen og beskatte folket langt over tålegrensen, før de maktet det samme. På 1600-tallet var det Nederland og ikke Britannia som rulet på havet.

Kloke hoder oppdaget at hollenderne var dyktige på eksporthandel, og at denne innbrakte mer penger, mynter i sølv og gull, enn de selv betalte til utlandet for importvarer. De forente Nederlandene hadde en positiv handelsbalanse, mens flere andre lands handelsbalanse var negativ. Sistnevnte gjaldt Danmark, og det er dette Holberg hevder vil føre til landets ødeleggelse i «Om handelen», et klart merkantilistisk argument.

Sentralt i den nederlandske eksporten var tekstiler, bearbeidede ull- og linvarer. Råstoffet var blant annet hjemmedyrket lin og importert ull. Opprinnelig lå tyngdepunktet for den berømte hollandske tekstilproduksjonen, som klede, kniplinger, gobelenger og lerret, i Flandern og Brabant. Men Den nederlandske frihetskrig 1568-1648 mot spansk habsburgerstyre førte til en tilbakegang for tekstilproduksjonen i Sør-Nederlandene. Etter nordstatenes løsrivelse flyttet en rekke protestantiske kjøpmenn og håndverkere til De forente Nederlanderne og brakte tekstilkompetansen med seg. Noen flyktet helt over Kanalen og slo seg ned i England.

Ved sin havnære beliggenhet hadde landet utviklet stor kompetanse innenfor sjøfart, blant annet gjennom et omfattende fiske. Fangsten ble videreforedlet og eksportert, for eksempel spekesild. Da etableringen av oversjøiske handelskompanier tok til på 1600-tallets begynnelse, hadde nederlenderne den etterspurte kunnskap. I dette århundret, som gjerne kalles den hollandske gullalder, var Nederlandene verdens ledende handelsnasjon og kolonimakt med en flåte som overgikk alle andre. I løpet av 1700-tallet inntrådte forfallet, og da Holberg skrev «Om handelen», var den nederlandske tilbakegangen merkbar. Ved århundrets slutt var både De forenede Nederlandene og Det forenede ostindiske kompani en saga blott.

En viktig forutsetning for suksessen var at hollenderne bearbeidet råstoff til artikler innenfor luksussegmentet, varer som kun tjente til vellyst. Det er dette punktet Holberg terper på; så lenge betalingen for arbeidet med fremstilling av finere klede og kniplinger, arbeidslønnen, blir i Danmark, vil det bidra til at landet florerer. Her kan det legges til: likesom Holland på 1600-tallet. Påstanden avviker klart fra merkantilistisk tankegang og praksis. Det er ikke lønnen til dem som faktisk bearbeidet råstoff som ull og lin til klede og kniplinger som gjør et land rikt, men det florerende erhvervsliv. I dette regnestykket utgjør lønnen til tekstilhåndverkerne, som veversken/veveren eller kniplersken, en liten del. Den som tjener mest på kniplingshandelen, er kjøpmannen som skaffer tråd, kanskje mønster, mottar ferdige kniplinger i alenvis for videresalg; kanskje befrakter han dem til kundene og sitter på aksjer i et handelskompani, som eier skip. Noen ganger ble kniplinger solgt av omreisende kremmere. I tillegg kommer regjeringens beskatning, selve merkantilismens kjerne, som er innbaket i vareprisen. Dette involverer et viktig poeng: Når dansker, eller nordmenn, kjøper hollandsk klede i kramboden, inngår betaling til De forente Nederlandene i form av avgifter eller skatter i prisen. Hvis de derimot handler danskprodusert klede, går disse pengene i stedet til landets øvrighet, de ender kort sagt i kongens lomme. Og selv om øvrigheten, under eneveldet kongen alene, kunne legge toll på importvarer, ville kunden måtte betale avgifter eller skatt til en fremmed øvrighet, som del av prisen. Det er feil at en rik mann betaler den høye prisen for finere tekstiler direkte til en fattig kniplepike eller vever.

Her kan det muligens gjøres et unntak for Christian 4 selv, som i det meste fulgte sine egne lyster. I "Tønderkniplinger", https://www.dengang.dk./artikler/2110, står følgende:  lyster. 

"I hans tugt – og børnehus var halvdelen af pigerne (ca. 50) beskæftiget i kniplestuen. I hans dagbog nævner han flere gange, at han har givet penge til en kniplepiger for kniplingerne."

"En kniplepiger" er åpenbart skrivefeil, og jeg kjenner ikke originalen. Formulereringen kan gjerne tolkes slik at kongen har gitt penger til en kvinne som har ledet kniplepikene, men det kan ikke helt utelukkes at Christian har gitt penger direkte til en kniplepike eller kniplepikene. I så fall er det ytterst tvilsomt at hun har kunnet beholde dem. I Tugt- og børnehuset hadde kniplepikene kost og losji, men det er vel sannsynlig at de har fått utdelt noe penger for de ferdige kniplingene. Da kongen handlet lerret og kniplinger i Valsbøl i Slesvig, betalte han til "underskedige (forskellige) kræmmere".

Kniplingsindustrien i Tønder, helt sør i Danmark, som hadde historie tilbake til slutten av 1500-tallet, kan stå som eksempel. Kniplingshåndverket kom til Tønder fra Nederlandene via den vestlige del av Slesvig. Her oppstod raskt et tredelt hierarki. Øverst var kniplingshandleren, som leverte lin og mønstre til kniplersken, som var nederst. Imellom dem rangerte kniplingskremmeren, den handelsreisende som kjøpmennene engasjerte til å bringe kniplingene ut til kunder i Danmark og Nord-Tyskland.

Holberg skriver at Danmark «besynderligen» er det rette land, der manufakturer er en kilde til velstand; årsaken er altså at man ikke kan bytte egne varer mot fremmede varer, og dermed blir det lite rede penger tilbake i landet. Flere ting skurrer ved påstanden: Det er ikke manufakturer som har ført til hollandsk velstand, men husflid! En manufaktur, som er forløperen til fabrikk, er en større håndverksvirksomhet der mange arbeider under samme tak, kanskje med forskjellige arbeidsoppgaver. Spinning, veving og knipling, arbeidsoppgaver som er implisitt i Holbergs eksempler, er tradisjonelt blitt utført hjemme. Enkelte ganger er virksomheten, som spinning og veving, blitt samlet i verksteder, der flere tekstilarbeidere har vært underordnet en leder eller eier. Luksusvarer som finere klede og kniplinger er tradisjonelt ikke blitt fremstilt i manufakturer. Dette er økonomen og historikeren Holberg klar over, og påstanden om luksusmanufakturers velsignelse i Danmark inngår i en nøye uttenkt satire over merkantilismen.

De ettertraktede hollandske tekstilene ble tradisjonelt fremstilt av kvinner i enkle husholdninger, som bygget på generasjoners tekstilkunnskap. Holland hadde hatt en velsmurt hjemmetekstilindustri som leverte kvalitetsstoffer siden middelalderen. Kniplingskunsten kommer først med renessansen, trolig fra Italia. Hollandske jenter fra alminnelige familier var født med kniplenål i hånden. Ved flid og kunstferdighet kunne kvinnene i jevne husholdninger bidra med ekstrainntekt og slik sørge for en viss soliditet i familien.

 Det var også jenter og kvinner uten trygge familierelasjoner som spant, vevde og kniplet under trangere kår, for eksempel i tilknytning til ulike hjem og institusjoner. Dette var en produksjonsform som oppstod etter reformasjonen, da klostrene ble nedlagt og kirken ikke lenger tok seg av dem som trengte omsorg; de fattige, de foreldreløse og andre som falt utenfor. Blant disse var en stor gruppe arbeidsledige, som tigget og vandret langs landeveien, dels sammen kriminelle. For å få bukt med problemet ble det, først i England på midten av 1500-tallet, siden i Holland mot slutten av århundret, opprettet tvangsarbeidshus. Noen av disse ble kalt for spinnehus, ettersom de innsatte menn og kvinner ble sysselsatt med spinning og veving. Etter hvert ble dette tvangsarbeidshus kun for kvinner.

De ulike typer tvangsarbeidshus var manufakturer eller fabrikker uten maskiner. Silkeværket, som Christian 4 grunnla i 1620, kalles noen ganger for manufaktur, men bestod av en rekke verksteder som lå vegg i vegg i Silkegade i København; her arbeidet flere nederlandske vevemestere. Ellers grunnla Christian flere manufakturer for mer nødtørftige varer, som sepe og sement.

Flere tiår senere ble det etablert en rekke manufakturer for luksusvarer i Frankrike, på initiativ av Ludvig 14s handelsminister Jean-Baptiste Colbert. Her arbeidet det håndverkere med spesialkompetanse. Hvorvidt det også fantes tvangsarbeidere blant de ansatte ved disse manufakturene, er jeg ukjent med.

Med Amsterdam Tuchthuis eller Rasphuis som forbilde etablerte Christian 4 et tukthus i København i 1605. I Rasphuis ble det raspet fargetre, et fysisk hardt arbeid; sluttresultatet var rødfarge til tekstilindustrien; tukthuset i København skulle fungere som en tekstilmanufaktur. I 1605 ble det utsendt en ordre om å anholde løsgjengere som streifet rundt og tigget i stedet for å tjene til livets opphold ved sine henders arbeid. Fangene ble innsatt i tukthuset, der de mottok opplæring i tekstilarbeid. Forvandlingen av frie omstreifere til flittige vevere gikk tregt, og etter hvert satset man i stedet på barn og unge som var mer lærenemme; omstreiferne ble satt til grovarbeid på kongens festningsanlegg. Anstalten fikk en egen barneavdeling, og navnet ble endret til Tugt- og Børnehuset. Men selv om man også prøvde å lokke til seg barn fra alminnelige familier ved å fremstille stedet som en god opplæringsanstalt, var det hovedsakelig foreldre som slet med å holde styr på barna sine, som sendte dem dit. Børnehuset var primært en tvangsmanufaktur for fattige og foreldreløse barn, som med jevne mellomrom ble samlet opp rundt i landet og sendt til København (jfr. Scocozza).  

Christians hensikt var å sysselsette landets ledige hender med tekstilproduksjon for å demme opp for importen av finere tekstiler til Danmark. Det går en direkte linje fra Tugt- og Børnehuset til Holbergs helhjertede anbefaling av manufakturer for finere tekstil og andre luksusvarer på dansk jord. Forfatteren skriver at landets velstand ikke kommer fra sparsommelighet, men fra hurtighet og mange arbeidsomme hender. Når manufakturer kommer ordentlig i drift, vil man uten landets skade kunne slite både fint klede, fløyel og kostbare kniplinger. «Om handelen» avsluttes slik (min kursivering):

«Vore sæbe-syderier salt-fabriker, papir og kobbermøller, cartun-trøkkerier, porcellain manufacturen, grove klæde fabriker &c. bøde merkeligen paa det store hull, som fint fremmet klæde, linned og uden lands fabrikerede gallanterier foraarsage, og er derfor ingen tvil paa, at, saa snart disse sidste (luksusmanufakturer) komme i brug, da den gamle klage over mangel af rede penge vill ophøre, de utallige mange bettlere, som forfølge os paa gader og stræder vill forsvinde og landet vrimle af hurtige og arbeidsomme folk.»

 

Holberg maner frem er utopi der tidligere landstrykere, betlere og løse kvinner sitter i manufakturer og hurtig tryller frem de kosteligste stoffer og kniplinger. Andre luksusvarer som han trekker frem, er kostbare møbler, kunstferdige malerier og veggtapeter, der man kan ane at forfatteren ser for seg produksjon i manufakturer av tidligere løsgjengere. Disse importvarene, vanligvis av hollandsk opprinnelse, ble ikke fremstilt i manufakturer, men hjemme hos den enkelte kunsthåndverker eller ofte i et verksted, parallelt til klede.  

 

«Kristi omskjærelse» (1636), kartong trolig Peter Paul Rubens verksted, vevnaden Jan de Clercks verksted, Brussel.  

Kvaliteten på hollandsk håndverk og kunst var meget høy. Holbergs tale for manufakturer som fremstiller varer kun til vellyst, er satire over Christian 4s storstilte prosjekt om å forvandle Danmarks tallrike skare av løsgjengere, halvkriminelle og horer til flittige tvangsarbeidere sysselsatt med fabrikasjon av kostelig klede, gobelenger og kniplinger. Kongen overdrog til institusjonen en så vidt krevende oppgave håndverksmessig og kunstnerisk som vevning av veggtapeter eller gobelenger til Frederiksborg slott (jfr. Heiberg). Hva som ble skjebnen til tukthustapetene, er jeg ukjent med. De som ledet vevearbeidet, var trolig hollandske eller flamske tapetmakere som Christian hadde tilkalt; kartongene ble laget av maleren Jan Clazs van Wick fra Amsterdam, kongens hoffmaler. De Frederiksborg-tapetene som faktisk oppnådde stor oppmerksomhet, var tapetene fra Christians kroning og angivelige bragder under Kalmarkrigen, som kongen bestilte av den hollandske tapetmester Karel van Mander 2 (1579–1623). Han hadde arbeidet flere år i verkstedet til den flamske tapetmester François Spiering. Tapetmesteren var sønn av den flamske maleren Karel van Mander 1 (1558–1606), som er kjent for boken Het Schilder-boeck, «Boken om malerne». Karel van Mander 1 grunnla også et anerkjent malerakademi i Haarlem sammen med Hendrik Goltzius and Cornelis Cornelisz.. Det siste blad Karel van Mander, 3, (1609–1670) virket som Christian 4s hoffmaler i dennes alderdom.

Kvaliteten på tekstilene som ble fabrikkert på Tugt- og Børnehuset kunne ikke konkurrere med kvaliteten på importert klede og lerret. Heller ikke Silkeværket klarte å levere stoffer som tilfredsstilte markedet, og i 1624 måtte Christian gi seg. Riktignok klarte kongen å selge manufakturen/verkstedene til noen hollandske kjøpmenn, men de måtte innstille få år etter.

Christian 4 har etterlatt seg flere imponerende bygninger i København, som lystslottet Rosenborg, Børsen og Rundetårn, men ingen overgår Tugt- og Børnehuset i størrelse. Det forteller hvor mye Christian satset på prosjektet, som skulle omskape de «makelige»; tiggere, landstrykere og barn uten opptuktelse, til flittige og dyktige tekstilarbeidere. Målet var at «hullene» som utførselen av myntstykkene skapte skulle tettes igjen. Hvor pengene til kjøp av danskproduserte luksusvarer skulle komme fra, er tema i neste innlegg.

Det eneste som står igjen av Christian 4s Tugt- og Børnehus er Helligåndshuset fra 1200-tallet; flere eldre bygninger inngikk i bygningskomplekset. Her arbeidet kvinner som var dømt for løsaktighet (Scocozza). 

Litteratur:

Steffen Heiberg, Christian 4. - en europæisk statsmand

Benito Scocozza, Christian 4.

                                             Forts.