Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, I

 

Det har vært liten skepsis til Ludvig Holbergs entusiastiske støtteerklæringer til oldenborgerkongene og eneveldet i de historiske verkene om Danmark og Norge. Det er verdt å merke at fortellerstemmen veksler mellom de ulike genre. Historikeren kan skjene ut i svulstig kongepanegyrikk; essayisten minner om menneskets litenhet under himmelen og maner til måtehold; komedieforfatteren boltrer seg i grov harselas om bønder og håndverkere.

Det er enighet om at det var Holberg som introduserte den nye tids, opplysningens, ideer; fornuft og humanisme, i Danmark. Oldenborgerne derimot lengtet tilbake, til den heroiske Valdemartiden, da den mektige danskekongen drog på kombinert kristnings- og krigertokt mot venderne. Ja, helt tilbake til David, den gang kongen ble valgt av Gud og salvet av en profet, skuet oldenborgerne. I 1660 klarte endelig Frederik 3 å etablere et regime med det davidiske kongedømme som modell. Etter at sønnen, Christian 5, var blitt salvet av Sjællands biskop i 1671 – kronen satte han selv på hodet – steg kongen opp på en trone i narhvalstann bevoktet av tre løver i kongsbergsølv. Forbildet var Salomos elfenbenstrone, der seks av de majestetiske kattedyrene stod oppmarsjert på hver side av de seks trappene opp mot tronstolen.

Danskekongens identifikasjon med Bibelens store konger gav ham verken Davids krigslykke eller Salomos klokskap. Under Christian 4 hadde Danmarksriket gått inn i en nedgangsperiode med tap av landområder og sviktende økonomi. Nedgangen fortsatte under de etterfølgende kongene frem til Frederik 4 og avslutningen av Store nordiske krig i 1720. Frederik 2s regime bør også medtas, ettersom tap på krigsmarken ble dekket ved omlegning av Øresundstollen, i praksis en forhøyelse. Dette gav kortsiktig vinning. Christian 4 tydde gjerne til denne lettvinte løsningen når kassabeholdningen ikke strakk til. Det førte til fiendskap hos nasjonene, som ble loppet under Kronborgs kanoner på vei til Østersjøen. Christian 4 var heller ikke sen om å blande kobber i mynten når han trengte penger, for eksempel til å oppføre prektige slott og kirker.

Pengemangelen i Danmark skyldtes særlig at landet med få opphold hadde vært i kontinuerlig krig med erkefienden Sverige siden Kalmarkrigen i 1611–13. Bakgrunnen var Christian 4s ambisjon om å være enekonge i Norden og senere kongers forsøk på å gjenerobre landområder som den foregående hadde tapt. Christians mislykkede mannjevning med Ferdinand 2 i Keiserkrigen (1625–29) tæret også på Danmarks ressurser.

Christian 4 var en av de første fyrstene i Europa som satte sin lit til at merkantilistiske tiltak ville få pengene til å klinge i kassen. Det hellige mål var å reise midler til å finansiere fyrstens kriger. Christian ville skaffe seg mynt ved å få folk til å bruke mynt; kjøpe varer og tjenester som kongen kunne avgiftsbelegge. Aller best var det om utlendinger, eller fremmede, som det gjerne het, betalte med mynt, i gull eller sølv, for danske varer eller tjenester. Et lands suksess ble målt i mengden edelmetall som dynget seg opp, ikke minst i fyrstens skattkammer, sammenlignet med andre land.

Europas mest berømte merkantilist er Ludvig 14. Takket være kongens dyktige finansminister, Jean Baptiste Colbert, strømmet uhorvelige mengder mynt ned i kassen. Men Ludvig elsket fjas og stas og ville stadig ut å krige, så det meste forsvant ut igjen. Politikken tæret også på det franske folket. I Første Levnedsbrev skriver Holberg, utvilsomt satirisk, om sitt opphold i Paris i 1725-26. Luxembourghaven vrimlet av tiggere. De var prektig kledd, duftet av kardemommebalsam, og parykkene drysset av skjeppevis med mel. Tiggerne klynket med hendene vendt mot himmelen: 

“'Vi dør af sult!' 'I flere dage har vi spist luft og ikke andet!'”

I 1789 stormet sultne parisere Bastillen, og i 1793 ble Ludvig 16 og Marie Antoinette giljotinert på Place de la Concorde. 

            Marie Antoinette - overdådens dronning

Christian 4 hadde ingen finansminister; han mente han gjorde alt best selv. Kongens merkantilistiske tiltak, som Ostindiske kompagni, Silkeværket og Klædekompagniet, kostet mye, gav liten avkastning, før de ble innstilt eller gikk fallitt. Uaktet merkantilismen hadde feilet i Danmark, fortsatte troen på dens saliggjørende virkning. Under den middels begavede Christian 5, som var klar over at han trengte en minister til å ta seg av både landets finanser og styret for øvrig, fikk merkantilismen en ny giv under Peder Schumacher, senere grev Griffenfeldt. Som kronprins hadde kongen boltret seg et år i Paris, der han frekventerte Solkongens hoff, og vendte hjem som en sann tilbeder av fransk fornemhet og savoir vivre. Vinhandlersønnen hadde på sin side tette bånd til Frankrike, for tette, oppdaget man etter hvert; sistnevntes økonomiske politikk baserte seg på Jean-Baptiste Colberts prinsipper.

Troen på sølv- og gullpengenes evangelium fortsatte utover på 1700-tallet. En merkantilistisk nyskapning var de nasjonale kompanier som drev oversjøisk handel. Grunnleggelse av kolonier skulle lette tilgangen til eksotiske råvarer, og storskalaproduksjon av de ettertraktede råvarene ble iverksatt, for eksempel ved etablering av sukkerplantasjer.

De store handelsnasjoner England og Holland var først ute, med å danne ostindiakompanier; i 1600 og 1602. 

Christian 4 ville ikke være dårligere, og i 1616 etablerte han dansk Ostindisk Kompagni med seg selv som største aksjonær og långiver. Kompaniet hadde dårlig inntjening, etter hvert maktet det ikke lenger å sende ut skip, og det ble oppløst i 1650. Tjue år senere ble kompaniet reetablert av Griffenfeld under Christian 5, men Frederik 4s kriging på nordisk mark grep forstyrrende inn i kompaniets seilaser mot sør, og i 1729 ble Ostindiske kompagni likvidert.

I 1671 ble dansk Vestindisk kompani (etter 1674 Vestindisk-Guineisk kompani) dannet av Griffenfeld, inspirert av Colberts Franske vestindiske kompani. Frem til 1729, som er et interessant år for tolkningen av Holbergs oppfatning om langreist handel, var kompaniets lønnsomhet lav. Dette er nemlig året da Holberg utgir Dannemarks og Norges Beskrivelse, der det er et eget kapittel om handelen. 

På slutten av «Om Handelen» reflekterer Holberg over den økonomiske tilstanden i Danmark. Forfatteren braser i vei som en råbarka merkantilist; oppfordringer til tarvelighet eller nøysomhet avfeies som tærende sykdom. Passasjen er et knallsterkt forsvar for merkantilistiske løsninger på landets pengemangel. Stilen er uakademisk, og metaforene halter.

 

 

BØYLEKRONENS FORJETTELSE

Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", X

                                https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

           Når Herren sørger for kongen og kirken

 

 

Summariene til Christian 4s Biblia er skrevet av den tyske teologen Veit Dietrich (1506-1549), Luthers nære venn og medarbeider. Summariene er også benyttet i Frederik 2s foliobibel. Jeg forholder meg til den danske oversettelsen. De er ikke skrevet spesielt for danske kongebibler, men for leserne av Luthers tyske bibeloversettelse. Summariet til «Psalme 132» lyder slik:

 

«Er en Bedesalme, i hvilken Salomon eller Israels Folk, beder om Prestedømmens oc Kongerigens beskermelse oc ophold, det er, hand beder for det Aandelige og Verdslige regimente, om Guds Ord og timelig Fred. Thi hvor de tvende vel staa, der gaar der vel til.

 

Oc han begynder udi det XI. Vers at opregne, at saadan en Bøn er icke alleniste hørt, men ocsaa, at Gud haffver tilforn tilsagt dem begge med en Eed, at hand vilde opholde baade Kongeriget og Prestedømmet i Jerusalem, oc selff bo der, og giffve al Velsignelse oc Naade i samme Sted, og giøre deris Fiender til skamme, saa fremt som de hulde hans Bud, oc vaare hannem lydige.»

 

Summariets siste avsnitt er ikke interessant for vår sammenheng. Det omhandler to stedsnavn i salmen, «Ephrata» og «Skofvens Marck», som har tilknytning til Paktkistens plassering før David brakte den til Jerusalem. Summariet henviser til «Comments» for en nærmere forklaring.

 

Dietrichs summarium fremtrer mer som en anvendelse av Luthers toregimentslære på «Salme 132» enn som et resymé av innholdet. Det kan dels skyldes Dietrichs ønske om å tilpasse teksten til tyske lesere. «Salme 132» handler primært om Guds pakt med kong David og hans sønner eller ætlinger, men Tyskland var ikke et kongerike. Landet bestod av en rekke mindre fyrstedømmer; riktignok var det en keiser på toppen, men han ble valgt av de mektige kurfyrstene. Riksdagen var også en makt å regne med. Herrens lovnad om Davids og ætlingenes evinnelige herredømme hadde ingen naturlig klangbunn i Tyskland. Det hadde den derimot i Danmark, hos den oldenborgiske kongeætt.

 

Dietrich omtaler ikke en konge, men et kongerike. Et kongerike er strengt tatt ikke et regimente; det er kongen som har regimentet, eventuelt sammen med flere, for eksempel et riksråd slik som i Danmark. Kongemakten har en avdempet betydning i summariet. Dette fremgår også av det forhold at salmens siste linje, som i dobbelt forstand er kronen på Guds lovnad til kong Davids ætling, ikke er nevnt. Det er også verdt å merke seg at summariets gjengivelse av den første linjen i det siste verset er feil, idet «hans Fiender» er blitt erstattet med «deris Fiender». «Davids fiender» er altså blitt endret til «kongerikets og prestedømmets» fiender.  

 

Dietrich introduserer en annen øvrighet eller regimente ved siden av kongeriket, nemlig prestedømmet. Med «Prestedømme» siktes formodentlig til presteskapet, geistligheten eller kirken. Mot dette kan det innvendes at presteskapet, eller prestene, som det står i salmen, ikke representerer et regimente eller regime i henhold til «Salme 132». Dietrich lener seg her til Luther og toregimentslæren, men denne har liten eller ingen relevans for «Salme 132», der det er Guds pakt med kong David som er det sentrale.

     

Forfatteren likestiller prestedømmet med det åndelige regimente og skriver at Salomon (Davids sønn) ber for det åndelige regimente, om Guds ord. Det er som formidlere av Guds ord at prestene eller prestedømmet innlemmes i det åndelige regimente, der Gud har øverste myndighet. Også når det gjelder det verdslige regimente, har Gud øverste myndighet.

 

Omtalen av prestene i salmen begrenser seg til to linjer; først en bønn om at Gud skal kle prestene i rettferdighet, det vil si at de skal opptre med rettferdighet, muligens som dommere. Videre sier salmisten at Gud vil kle prestene med salighet, altså at prestene skal være salige eller bli frelst. Disse to linjene danner grunnlag for Dietrichs påstand om at «Salme 132» handler om prestenes åndelige regimente ved siden av kongerikets verdslige.

 

Utsagnet «Thi hvor de tvende vel staa, der gaar der vel til», gir helt og holdent uttrykk for Dietrichs egen oppfatning. Påstanden om at Gud i henhold til vers XI har lovet «dem begge» at han ville «opholde» prestedømmet og kongeriket i Jerusalem, savner forelegg i salmen, som altså kun omtaler Guds pakt med kong David og sønnene. «Opholde» har flere betydninger. Det kan bety bevare, men også skaffe, gi føde eller utkomme. Salmisten skriver at Herren har utvalgt og vil ha Sion eller Jerusalem*, og velsigne hennes mat og gi de fattige nok brød. Det åpner for at summariet bruker «opholde» i betydningen gi føde eller utkomme, noe som kan ha relevans også for betydningen av «ophold» i første avsnitt; Salomo (eller folket) ber ifølge Dietrich om prestedømmets og kongerikets beskjermelse og opphold. Men i «Salme 132» står det intet hverken om prestenes bevaring eller utkomme; de som Herren skal gi mat, er Jerusalems befolkning, inklusive de fattige. Dette gjelder så fremt Davids sønner/ætlinger på tronen holder Guds lov.

 

Christian 4s foliobibel er forsynt med Luthers marginalnoter, likesom Frederik 2s. I margen ved vers 1 står følgende: «2 Sam., 7,12.», den samme noten står ved vers 11. Dette er skriftstedet, det gjelder hele kapittel 7, som vanligvis nevnes sammen med «Salme 132», fordi begge skriftsteder handler om Guds evige pakt med David (og ætlingene). Pakten er i henhold til salmen betinget av at David og ætlingene holder Guds lov, mens det i 2 Sal. 7 synes som om pakten gjelder uten forbehold. Det betyr ikke at ikke Gud vil straffe Davids etterkommer, Salomo, dersom han gjør noe ondt. Men Davids hus og kongedømme vil stå fast til evig tid.

     

Jeg er usikker på hvorfor Luther har valgt å henvise spesielt til vers 12: «Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans.» Det er i alle fall et sentralt vers, og Luthers henvisning gir vekt til «Salme 132»s hovedbudskap: Guds evinnelige, men ikke betingelsesløse, pakt med kong David.

 

I «Bøylekronens forjettelse – Hovedtittelbladet i Christian 4s ‘Biblia’» har jeg argumentert for at «Psalterium Davidis» viser til én spesiell davidssalme, nr. 132. Spørsmålet er om Veit Didrichs summarium har hatt betydning for hovedtittelbladet. Gjennomgangen har vist at summariet avviker markant fra salmen, noe som kanskje kan forklares med de særlige regimeforholdene i Tyskland, hvor makten ikke er sentralisert på samme måte som i det davidiske kongedømme.

     

I summariet spiller prestene en viktigere rolle enn salmen gir grunnlag for, idet de representerer det åndelige regimente. På hovedtittelkobberet er «Samuel» den mest sentralt plasserte figuren, i direkte linje under trompeten som forkynner Jahves vilje. På bordet foran presten ligger to bøker med Skriften, Guds ord. «Samuel» danner sammen med de to sittende kongene et pyramidalsk tablå, der prestens turban med den ovale prydnaden er det høyeste punktet. «Samuel» er den som formidler Guds ord og vilje; på hovedtittelkobberet dreier det seg åpenbart om Guds vilje under tronfølge. Viljen fremgår av Guds valg av David, som ble salvet av Samuel, og hvis ætlinger er lovet et evinnelig kongerike («Salme 132»), hvis de retter seg etter lovboken (2 Kong 23). Kongevalget er i henhold til kobberet åpenbart en oppgave som hører inn under det åndelige regimente, prestedømmet med Gud som øverste myndighet. «Samuel» peker mot Sjællands biskop, slik det er argumentert for i innlegg II. Da Christian 4s foliobibel utkom, var Sjællands biskop underlagt det verdslige regimente, riksrådet, under innsettelsen av ny konge.

 

Kobberet er formet i opposisjon til den faktiske konstitusjonelle situasjon i Danmark; det levner ingen plass for riksrådet. Bøylekronen i «Samuel»s hånd, eneveldets regalie, fullender den symbolske fremstilling av arveriket, som skulle bli innført i Danmark en generasjon senere. Kobberet handler om regimente eller regime, og baserer seg likesom summariet til «Salme 132» på Luthers toregimentslære.      

        

På 1600-tallet var det svært tette bånd mellom kirken og kongen. Teologene gravde dypt i Skriften og fant belegg for at danskekongen var en gud på jorden. På veien frem mot innføringen av arverike og enevelde gikk de tvende, presteskapet og kongen, hånd i hånd.

 

                       BØYLEKRONENS FORJETTELSE

Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", IX

                      https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

     Guds evinnelige pakt med oldenborgerne

Hensikten bak «gjeninnføringen» av «den gamle lov» er at Guds pakt med den danske kongen, som er salvet og likesom en gud på jorden ifølge tidens teologiske utlegning, skal gjenopprettes. Gud skal atter velsigne Danmarksriket ved oldenborgeren Christian 4 og hans sønner. Jahves vilje blåses fra trompeten nedover tittelbladet, treffer «Samuel»s hode og bøyer av mot «PSALTERIUM DAVIDIS» og «II REGUM CAP. XXIII» (jfr. innlegg VI). Skriftstedet til høyre er nøyaktig angitt, mens det til venstre kun opplyses om hvilken bok det hentydes til. Dette ansporer til å lete etter én salme; tittelkobberets løsen.

Davids Salmer, i nyere oversettelser Salmenes bok, er en samling salmer som uttrykker ulike ting, som botferdighet, takksigelse og håp. Carsten Bach-Nielsen er også av den formening at det med «PSALTERIUM DAVIDIS» siktes til én spesiell salme, og peker på Salme 43, der David uttrykker fortvilelse over at Gud har glemt ham. I salmen klager kongen over at fienden plager ham, han spør hvorfor Gud har forkastet ham og ber Gud sende sitt lys og sin sannhet, slik at han atter kan gå til alteret og synge hans pris til lyren. 

Biblia er utstyrt med summarier til hvert kapittel. Summariet til Salme 43 viser samtidig tilbake til Salme 42. I summariet til sistnevnte, en bedesalme, står det at han (David) klager over den banghet som er i hjertet, liksom Gud var vred på ham og ville plage ham. Dertil må han lide spott av de ugudelige som spør hvor hans Gud er; de spotter og ler når det går de fromme ille. «De forderffuelige blinde oc forgifftige blindis ledere» vil ikke erkjenne at Gud straffer sine, men trøster dem igjen og forlater dem ikke. Bach-Nielsen aner i dette summariet stemmen til bibelutgiveren selv, som da Biblia ble utgitt, nettopp følte seg forhånet og ydmyket, men som stod fast på at han var en from konge.

Dersom tittelbladets «David» hadde vært en selvstendig illustrasjon, ville Bach-Nielsens salmevalg stått tryggere. Men kongefiguren inngår i en frise, hvor motiver utover Christian 4s følelse av å lide forhånelse spiller en viktig rolle. Resten av tittelbladets illustrasjon føyer seg naturlig inn i denne motivkretsen. Det kan også innvendes at Christian 4 hadde en annen bibelsk person å identifisere seg med når det gjaldt egen personlige lidelse; spotten og hånen; den lidende Kristus eller Smertensmannen. Denne identifikasjonen drev Christian så langt at han tidvis inngikk i den rene symbiose med Kristus; på enkelte bilder er den ytre likhet mellom de to påfallende. Det gjelder blant annet et maleri som var innfelt i kongens bedekammer, der Christian kneler naken i likklede foran en visjon av Frelseren, også han naken i likklede.

Detalj fra Heinrich Hansens maleri av Christian 4s bedekammer, utført like før brannen i 1859.

En tredje innvending er at ingenting ved kongefiguren røper religiøs ydmykhet, slik det fremgår av andre billedfremstillinger av kongen, blant annet ovennevnte. Bach-Nielsen trekker Christians religiøse ydmykhet frem som et poeng i sammenligningen. «David» virker hverken andektig eller botferdig, men tenksom, og bærer en hermelinscape som peker mot en kroningskappe og en krone. Det er ingenting ved Salme 43 som kan knyttes hverken til 2 Kong 23 eller figuroppsettet for øvrig; ynglingen «Josjia» og barnet «Sjafan». «David»s, Christian 4s, angivelige følelse av skam fremtrer som et isolert motiv. Ifølge Bach-Nielsens tolkning gir kobberet sin tilslutning til regimet; biskopen salver kongen og overdrar kronen til ham slik riksrådet ønsker, og dette skjer på vegne av Gud. Alt er såre bra, men bibelutgiveren føler seg like fullt ydmyket og glemt av Gud.

 

Davids kongedømme var grunnet på den guddommelige utvelgelse ved Samuel og folkets hylling, samtidig representerte det noe nytt: David hadde mottatt et løfte fra Gud om et evig kongedømme for seg og sønnene eller ætlingene. Gud inngikk altså en pakt med David, og denne fordret lydighet fra ham og sønnene eller ætlingene.

Pakten mellom Gud og David er omtalt i én spesiell salme, «Salme 132». Etter hvert ble pakten oppfattet som en parallell til pakten med Israel, der Guds velsignelse av Israel berodde på pakten med den salvede kongen av Davids ætt. Kongens status steg; han nøt ukrenkelighet, men ble aldri tiltalt som en gud.  («The Davidic monarchy», Britannica).  

«Salme 132», en salme ved festreisene, pilegrimsvandringene til Jerusalem, er den eneste salmen der ordet krone er nevnt. Den har, liksom de andre davidssalmene, hverken noen sikker forfatter eller datering. Det finnes ikke noe skriftsted som omtaler at David ble kronet, og det er vanlig å anta at salmen er skrevet etter Davids død. Salmisten påkaller Gud og minner om hans lovnad til den fromme David, de davidiske kongers stamfar. Flere detaljer ved «Salme 132» gjør den til en sannsynlig kandidat til salmen som det siktes til med «Psalterium Davidis»; her i Nettbibelens versjon (min kursivering).

 

«132 Herre, husk David

og alt han holdt ut!

         

     2 Han sverget til Herren,

          ga Jakobs Mektige et løfte:

         

     3 ‘Jeg vil ikke gå inn i mitt hus,

          ikke legge meg i sengen,

         

     4 ikke unne meg blund på øynene

        og ikke la øyelokkene hvile

         

     5 før jeg har funnet et sted for Herren,

        en bolig for Jakobs Mektige.’

         

     6 Vi hørte om paktkisten i Efrata,

          vi fant den på markene ved Jaar.

         

     7 La oss gå inn i hans bolig,

        kaste oss ned for hans fotskammel!

         

     8 Reis deg, Herre, og kom til ditt hvilested,

        du og paktkisten, som er din styrke.

         

     9 Dine prester skal kle seg i rettferd,

        dine trofaste skal rope av fryd.

         

    10 For David, din tjeners skyld,

         vis ikke fra deg den du har salvet!

         

    11 Herren har sverget til David

         et pålitelig ord han ikke går fra:

        ‘Din livsfrukt vil jeg sette på din trone.

         

    12 Hvis dine sønner holder min pakt

          og loven jeg vil lære dem,

          så skal også sønnene deres

          alltid sitte på din trone.’

         

    13 For Herren har utvalgt Sion,

         henne vil han ha til bolig:

 

14 ‘Dette skal alltid være mitt hvilested,

      her vil jeg bo, for henne vil jeg ha.

         

    15 Maten hennes vil jeg velsigne,

         de fattige metter jeg med brød,

         

    16 prestene hennes kler jeg i frelse,

        de trofaste skal rope av fryd.

         

    17 Der lar jeg et horn vokse fram for David,

          jeg gjør i stand en lampe for den jeg har salvet.

          

    18 Fienden vil jeg kle i skam,

         men på ham skal kronen stråle.’»     

 

Flere punkter i salmen representerer problemer i oversettelsen. Det er vanlig å oppfatte salmisten slik at han minner om Davids strev for å bringe paktkisten til Jerusalem, der kongen ville bygge et tempel hvor kisten skulle stå. 

David bringer Paktens ark til Jerusalem.

Tempelet skulle være Herrens bolig når han ble påkalt. Gud nektet David å bygge tempelet; denne oppgaven ble overlatt til sønnen Salomo. For Herrens tjeners, Davids skyld, ber salmisten Herren ikke å vise bort den han har salvet. Den salvede er en konge av Davids hus; hans sønn eller ætling. Salomo er blant dem som er blitt foreslått. Salmisten minner om at Herren har sverget til David, et sant ord, som han ikke vil gå fra: Jeg skal sette ditt avkom på din trone, og hvis Davids sønner holder Herrens pakt og lov, skal også deres sønner sitte på Davids trone, til evig tid. Herren har valgt seg Sion som bolig, han vil velsigne hennes mat og gi de fattige brød.

Hovedmotivet i «Salme 132» er Guds pakt med David, som også inngår i bakgrunnen for nederste rad på hovedtittelkobberet i Christian 4s Biblia. Her har riktignok pakten fått en forkvaklet utlegning, idet illustrasjonen sikter til Guds angivelige pakt med Christian 4 (jfr. innlegg VII). Både i salmen og på kobberet inngår henholdsvis Davids og Christian 4s sønner i pakten.

De to siste versene byr på særlige utfordringer for oversettelsen, men hovedbudskapet i siste linje er klart: Kronen skal stråle eller blomstre over den salvede kongen av Davids ætt. Hva slags krone det dreier seg om, er usikkert; den kan være dannet av noe fra planteriket, alternativt kan metall eller edelstener inngå i kronen.

 

Bladet i boken foran «David» kan utfylles slik:

 

«PSALTERIUM DAVIDIS PSALM. CXXXII»,

 

Dette fremtrer som en parallell til bladet i boken foran Josjia/Sjafan:

 

«II REGUM CAP. XXIII».

 

Tittelkobberets gamle «David» representerer den salvede konge som Herren har inngått en pakt med, som omfatter kongens sønner, livsfrukt, og siden deres sønner igjen. Dersom sønnene eller ætlingene holder sin del av avtalen, lydigheten overfor Herren og hans lover, gjelder pakten evinnelig. Landet vil nyte Herrens velsignelse; det vil være nok mat og fiendene vil beseires. 

Ynglingen «Josjia», barnet «Sjafan» og muligens harpekjeruben representerer Davids sønner, hans livsfrukt. «Josjia» og «Sjafan» hentyder samtidig til den aktuelle situasjon i Danmark; landet er fattig, og fiendene jubler. Guds pakt med danskekongen og sønnene er brutt, fordi de ikke følger Guds lov. Sønnene må gjeninnføre den gamle lov, arveriket, som har det davidiske monarki som forbilde. Da vil Herrens vrede vendes til velsignelse for Danmarksriket; fiendene vil lide skam, og over den salvede konge av huset Oldenborg vil bøylekronen stråle.

Michael van Havens symbolske kroningsbilde av Christian 4s ætling, Christian 5, med bøylekrone. Kongen sitter på en narhvalstrone inspirert av Salomos elfenbenstrone, bevoktet av tre sølvløver i etterligning av de tolv løvene foran Salomos trone.

 

I neste innlegg vil jeg trekke en linje mellom Biblias hovedtittelkobber og summariet til «Salme 132».  

 

BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", VIII

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

Den gang Danmarksriket var en skrekk for sine naboer

I Noahs, Abrahams og Davids tilfelle spiller sønnene en eksplisitt rolle i paktsinngåelsen. Hovedtittelbladets henvisning til gamle kong David, kongesalveren Samuel, unge Josjia – samt «barnet Sjafan» og eventuelt harpekjeruben – peker mot en gammel lov om arveriket, som er blitt glemt. De gamle middelalderkronene som bæres av «David» og «Josjia», representerer valgkongedømmet; den nye bøylekronen som «Samuel» løfter frem, representerer arveriket. Det var å forvente at den gamle kronetype og valgkongedømmet sikret Guds velsignelse, mens den nye, bøylekronen, og arveriket ikke behaget Gud. Men her støter vi an mot Oldenborgerdynastiets selvforståelse, der arveriket er den gamle opprinnelige regjeringsform og valgriket den nye.

En slik oppfatning kommer tydelig frem hos Frederik 2. Heiberg skriver at Kong Salomons hyldning gav en bibelsk begrunnelse for arvekongedømmet, som i århundreder hadde vært de danske kongers politiske hovedmål, men som ennå ikke var formelt realisert. Nettopp på den tiden da sønnen Christian skulle hylles, dukket de to jødekongene, David og Salomo, opp på Kronborg, idet slottskirken fikk en særlig inngangsportal flankert av statuer av far og sønn. Anbrakt på denne måten symboliserte statuene at kongemakten er guddommelig og arvelig.

Portalen til Kronborg slottskirke med statuene av David med harpen og Salomo; over Moses med lovtavlene.

Hovedtittelbladet kan oppfattes som en bibelsk begrunnelse for gjeninnføring av arveriket, som oldenborgerne mente var det opprinnelige regime i deres ætt, idet man alltid hadde bestrebet seg på å finne en ny konge blant sønnene til den gamle. I fortalen til Danske lov (1683) omtales hvordan «den gamle Arverettighed i voris Kongelig Huus og Familie igien (ble) indført» i 1660. Dette er en partisk oppfatning av historien.

I middelalderen ble kongene med få unntak valgt på tinget og hyllet; arveforhold kunne spille inn, men var ikke bestemmende for valget. Fra slutten av 1200-tallet er det tale om et riksråd, som både skulle kontrollere og tjene kongen. I 1282 ble Erik Klipping tvunget til å signere Danmarks første håndfestning. Håndfestningen, som ble en valghåndfestning, var en skriftlig avtale den kommende konge måtte signere for å bli valgt og riksrådets maktmiddel overfor kongen. Christian 4 skulle bli en dyr konge for Danmarksriket, og etter hans død ønsket riksrådet mer kontroll med kongen. Frederik 3 måtte underskrive historiens strengeste håndfestning for å bli valgt. Dersom arverett ble innført og kongevalget forsvant, ville håndfestningen forsvinne. Oldenborgernes sterke interesse for «gjeninnføring» av arveriket skyldes høyst sannsynlig ønsket om en ubeskåret kongsmakt.

Ludvig Holberg forsvarer i «Regieringen», Dannemarks og Norges Beskrivelse, innføringen av eneveldet i 1660 og skriver blant annet følgende (min kursivering):

 

«Alle saae derfor da hvor højligen det var fornødent at restituere Hans Maj. den souveraine magt, som hans Forfædre udi gamle tide havde haft, og under hvis regiering Dannemark havde saa meget floreret og været en skræk for alle sine naboer […]»

 

Forfatteren postulerer her at den suverene makt er en gammel rettighet som den danske kongen har hatt, parallelt til arverettigheten. Det kan tolkes slik at historikeren sammenstiller de to rettighetene; dersom kongen har arverettighet, har han samtidig suveren makt, fordi valghåndfestningen bortfaller. Videre bør man merke seg påstanden om at den suverene makt er en gammel rettighet, som må restitueres. Det bringer tanken på hovedtittelbladets «Josjia» som representerer restitueringen av den gamle lov; den forjettende bøylekronen med globe og kors som «Samuel» løfter frem, er lukket rundt hodet til arvekongen som bare styrer under Gud.

Det er sannsynlig at Holberg gir uttrykk for den offisielle oppfatning om innførelsen av eneveldet, der loven om arverike og kongens suverene makt er gjeninnførelse av en gammel lov. Forfatteren formidler ikke her sin egen mening. Passasjen er klart panegyrisk i skildringen av Frederik 3; i essayistikken advarer Holberg mot panegyriske fyrstehistorier:

 

 «den Høylovlige Konge Fridericus III. hvilken ved sin aarvaagenhed og store bestandighed næst GUd alleene opholdt dette Rige, da alting vaklede, og det heele land syntes at ville blive fienden til rov og bytte […]»

 

Forfatteren sikter til danskenes prekære situasjon under Karl-Gustav-krigene (1657-58; 1658-60). Historikeren var fullt klar over at Frederik 3 ikke var uten ansvar for den overhengende trussel mot riket; danskekongen hadde nemlig tatt sjansen på å erklære Karl Gustav krig da denne var opptatt i Polen. Svenskekongen reagerte lynraskt, snudde hæren og marsjerte inn i Danmark; isen hadde dessuten lagt seg på Beltene, og plutselig stod svenskene utenfor København.

Tilsynelatende er Holberg i denne passasjen en glødende talsmann for et mektig Danmarksrike som kaster seg ut i erobringstokter i øst og vest og terroriserer naboene. Dette synet står i sterk kontrast til den moralske opplysningsmann vi møter i essayistikken og i fiksjonsverker som Peder Paars, en harselas med klassisk og hjemlig heltedyrkelse, og Niels Klim, Den underjordiske rejse, der hovedpersonen ender som et vrengebilde av en maktkåt suveren keiser, konge, storhertug etc. At passasjen har en undertekst som motsier en aggressiv patriotisme, kan antydes av følgende linjer (min kursivering):

 

«hvor højlig saadant (innførelse av enevoldsmakt) var fornødent herudi riget bevidner noksom den slette tilstand Dannemark var udi for souverainiteten, da Riget maatte udstaa saadane haarde stød, og ligesom trædes under fødder af sine naboer […]»

 

«Trås under føtter» har en bibelsk klang og brukes gjerne om noe fiendtlig som skal bekjempes. Ureksemplet er Guds forbannelse av slangen, hvis avkom, nærmere bestemt dets hode, skal trås under føtter av Evas avkom. Dersom man ser saken fra naboenes side, noe Holberg gjør få linjer lenger ned, er det fullt forståelig at naboene ønsker å trå danmarksriket under føtter (min kursivering).

 

«[…] og under hvis (de gamle suverene kongenes) regiering Dannemark havde saa meget floreret og været en skræk for alle sine naboer […]»

Fra den episke Valdemarstiden; Valdemar den store og bisp Absalon har inntatt vendernes hovedstad Arkona og trumfer igjennom den kristne tro (Laurits Tuxen). 

 

I «Om Regieringen» møter vi en krigersk holdning som står i sterk kontrast til den man ellers finner hos Holberg. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i Peder Paars – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, gjerne Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre. Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de danske konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet, spesielt fra Kalmarkrigen – handlingen begynner "tre Aar for Calmar-Krig" – og til slutningen av Store nordiske krig i 1719, da Holberg gir seg i kast med sitt komiske helteepos. I Niels Klim skildres underjordens idealstat Potu som et fredsommelig sted, der det ikke finnes dødsstraff, bare unntaksvis for prosjektmakere.

Holberg har en grunnleggende kristen humanistisk overbevisning, med vektlegging av det gammeltestamentlige synds- og fordervelighetsbegrep. Mennesket skal utvise moderasjon i levevis, tøyle sitt begjær etter storhet og andre verdslige goder, innse sin litenhet under himmelen, betenke hvor kort tid som er dem tilmålt på jorden og vende tanken mot det hinsidige. Store riker faller, likesom tårnet i Babel; dette vet historikeren Holberg.

I «Om Handelen» er et annet eksempel som viser hvordan Holberg underminerer den regimetro teksten i Dannemarks og Norges Beskrivelse. Her gir forfatteren først sin entusiastiske tilslutning til den merkantilistiske tesen om at høyt forbruk av hjemlig produserte luksusartikler er gunstig for landet. Merkantilismen var rettesnor for øvrighetens økonomiske politikk, fra Christian 4 til kongene i Holbergs samtid. En underliggende årsak var muligheten for innkreving av avgifter på varer og tjenester, som kunne sluses inn i kongens militære budsjett. Hvor kommer så pengene til et slikt luksusforbruk fra, ifølge Holberg? En rik gnier som lider av forstoppelse.  

 

«Thi, naar et land er frugtbart paa konste og handverke, og det haver en hurtig og arbeidsom almue, da er en rig gnier ligesaa skadelig udi en stad, som obstruction i et menneskes legeme; Thi, saa snart der kommer hull paa gnieren, aabnes ligesom aarene paa den syge stad, og blodet, som er de skimlede penge, begynder at circulere og vederqvæge fattige folk ved at skaffe dem arbeid og næring.»

 

Moderne norsk:

 

For når et land har høy ekspertise på fremstilling av finere varer (eksempelvis kniplinger, silke, billedtepper, malerier, møbler, smykker) og har en rask og arbeidsom allmue, vil en rik gnier være like skadelig for en by som forstoppelse i en menneskekropp. For med en gang det kommer hull på gnieren, åpnes liksom årene på den syke byen, og blodet, som er de tilgrisede pengene, begynner å sirkulere og bli til glede for fattige folk ved å skaffe dem arbeid og inntekt.

    

Det vil kanskje vekke undring at jeg bringer inn Holbergs bekrivelse av oldenborgernes arverett og suverene makt i gjennomgangen av hovedtittelkobberet i Christian 4s Biblia. Bakgrunnen er at det var arbeidet med Paul Botten-Hansens Norske Mysterier (1851) som førte til oppdagelsen av dette fordekte bibelkobberet. Botten-Hansens ufullførte kunstnerroman har en rekke referanser til Holbergs forfatterskap, blant annet Niels Klim, Den underjordiske rejse, og tittelen har forelegg i et verk nevnt i en av Just Justesens noter i Peder Paars, den nyplatonske filosofen Jamblikos' Egyptiske mysterier. Etter at «Bøylekronens forjettelse» er ferdig, vurderer jeg å diskutere muligheten for at Holberg hentyder til Biblias tittelkobber i sine essay om narraktige bibelskilderier, «Epistel 236», og om kronens opprinnelse, «Epistel 94».

       

 

 

 

BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", VII

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

Når velsignelsen igjen strømmer over Danmarksriket

Den nederste frisens gamle «David» og «Samuel» leder til en forventning om at ynglingen med krone og scepter er identisk med Salomo, men boken foran ham utpeker altså figuren som «Josjia», som bistås av «Sjafan». På det ene siden dreier det seg om en gammel konge og en ung, fremtidig konge, på den andre refereres det til 2 Kong 23 og restaurasjonskongen Josjia.

Historisk har lovboken riktignok vært en bokrull, men den benevnes «bok» i bibeloversettelser. På bibelstikk er den enkelte ganger avbildet som bokrull, andre ganger som bok. I øverste frise er Moses og ypperstepresten Aron avbildet på hver sin side av en medaljong med den nyskapte verden før dyr og mennesker kom til. Moses støtter staven og de to lovtavlene med høyre hånd; med venstre viser han til en bok som ligger ved føttene hans. Aron er kledd i presteskrud og holder et røkelseskar; bak ham står paktens ark, der lovtavlene skal oppbevares. 

På slutten av Femte Mosebok fortelles det om Gud som atter talte til Moses om lovene, og Gud avsluttet med å pålegge Moses å skrive ned det han hadde sagt. Etter at profeten hadde utført befalingen, sa han til prestene (kap. 31):

 

«Ta denne lovboken og legg den ned ved siden av paktkisten til Herren deres Gud. Der skal den ligge som et vitne mot deg. 27 For jeg vet at du er trassig og stivnakket. Allerede nå mens jeg lever blant dere, har dere vist trass mot Herren. Hvor mye mer når jeg er død! 28 Kall nå sammen alle de eldste i stammene deres og tilsynsmennene, så vil jeg la dem høre disse ordene og ta himmel og jord til vitne mot dem. 29 For jeg vet at når jeg er død, kommer dere til å handle ille og bøye av fra den veien jeg har påbudt dere å gå. I dager som kommer, skal ulykken ramme dere fordi dere gjør det som er ondt i Herrens øyne og gjør ham rasende med handlingene deres.»

 

Det er vanlig å oppfatte boken tittelkobberets Moses peker på som Bibelen, men det er en mulighet for at profeten peker på lovboken, hvor han hadde skrevet ned alle de bud og formaninger Gud hadde gitt israelittene til evig erindring; boken som skulle legges utenfor Paktens ark, men som ble rotet bort og glemt. Nettopp denne boken er det «Sjafan» leser fra/om i nederste frise. Det finnes ingen åpenbar bibeltekstlig grunn til at israelittenes leder skulle peke på Bibelen, som i tillegg til Mosebøkene inneholder en rekke tekster fra tiden etter profetens død og Det nye testamente. Det er mer sannsynlig at Moses viser til lovboken, som skulle ligge synlig utenfor Paktkisten som en påminnelse om Guds pakt med israelittene. Dersom tolkningen er riktig, gir det ekstra vekt til nederste rads lesning eller opplesning av 2 Kong 23 og pakts- og den gamle lov-motivet.

     

I 2 Kong 23 fortelles det om kong Josjia, som fikk opplest den gjenfunne lovboken og innså at Israels ulykker skyldtes Guds vrede over landets frafall. Deretter bød han folket følge lovbokens bud og formaninger. Tittelbladets «David», skalkeskjul for Christian 4, gir inntrykk av å være nedtynget, og det er naturlig å se en parallell mellom Israels ulykker og Danmarks. Ut fra en slik tolkning vil den trengselstid landet opplevde under og etter Keiserkrigen forklares som Guds straff.   

Etter Christian 4s ynkelige nederlag ved Lutter am Barenberg 17. august, 1626 ble det allerede måneden etter sendt ut en forordning om ukentlige botsgudstjenester hver fredag i kjøpstedene; på landet skulle det være bodsgudstjeneste første onsdag i måneden. I 1629 kom forordningen om «Kirckens Embede oc Møndighed mod ubodferdige sampt om atskillige Geistlighedens Forhold». Kongen hadde, mot riksrådets ønske, foretatt den fatale beslutning å gå inn i Trettiårskrigen, som tysk kretsoberst. Men de som endte i gapestokken, var folk som hadde bannet på gaten. Det syndige folket skulle gjøre bot for kongens tap; selv spilte Christian 4 rollen som Kristus som led for andres synder. Nederste billedrekke synes likevel å peke på noe mer grunnleggende enn danskenes løsunger, drukne svergen og slappe innstilling til bønn og kirkegang.  

Tapet i Keiserkrigen knuste kongens håp om en viktig posisjon i Det tysk-romerske rike, kanskje keisertronen. I 1629 måtte Christian underskrive Freden i Lübeck, som fastslo at han aldri mer måtte blande seg inn i Det tyske rikes anliggender. Samtidig måtte kongen gi avkall på de nordtyske stifter eller bispedømmer for seg og sønnene. Protestantismens seierssikre anfører var tvunget i kne; han følte seg isolert, omgitt av fiender. Oppdagelsen av Kirsten Munks utroskap med en av Christians egne offiserer, den såkalte Rhingreven, Otto Ludvig von Salm, var et stort personlig nederlag. Riksrådet hadde Christian 4 vært i stadig konflikt med fra regjeringens begynnelse, og dette toppet seg i tiden forut for Keiserkrigen.  

Christian 4 hadde falt fra triumfator til taperkonge. Det er mot denne bakgrunn tittelkobberet må forstås; en desillusjonert kong «David», Christian 4, skuer tilbake mot dynastiets bibelske opprinnelse og fremover mot dets muligheter under sønnen eller sønnene. Denne eller de må gjeninnføre den gamle lov om arvekongedømme, der bøylekronen er det synlige uttrykk kongens suverene makt.

Hypotesen om at frisen vektlegger et far-sønn-forhold kan understøttes av figurene som er fremstilt i billedpartiet rett over «Josjia» og «Sjafan». Her er Abraham avbildet med et sverd sammen med sønnen Isak, som bærer på ved til offerbålet. Herren hadde sluttet en pakt med Abraham; han skulle være Abrahams Gud og Abrahams etterkommere Guds folk; i ham skulle alle jordens slekter velsignes. Siden krevde Herren at Abraham skulle ofre Isak. Abraham underkastet seg Herrens vilje, men i siste liten opphevet Herren påbudet; i stedet skulle Abraham ofre en vær. Herren gjentar sin velsignelse etter at Abraham hadde vist at han ville ofre sin eneste sønn. Gud slutter en pakt med ett menneske, som fører til velsignelse for hans ætt og for folkene. Det er parallelt til Guds pakt med David eller David og sønnene som skal føre til velsignelse for Israel. 

Jeg har innledet gjennomgangen av tittelbladet med nederste rad, der hentydningen til bibelutgiverens egen agenda skinner igjennom, men bladet skal naturlig nok leses fra øverst mot nederst. Bodil Ejrnæs skriver at tittelbladets idé samler seg om Guds pakt, på syndens bakgrunn. Moses med lovens tavler, Aron med paktens ark, Noah, Abraham og Isak representerer alle Guds pakt. David og Josjia representerer særpakten mellom Jahve og kongen i det gamle Israel. Videre skriver Ejrnæs at tittelbladet ikke er en illustrasjon til hele bibelen som tittelen angir, men til den delen av Det gamle testamente som det står som innledning til, de historiske og poetiske skriftene.

 

«Den pagt, som således er en sammenfatning af indholdet af denne del af bibelen, bliver så med det nederste felts illustration forbillede for pagten mellem Gud og den danske konge.»

 

Ejrnæs lener seg i sitatet trolig til Bach-Nielsens tolkning, som hun i fotnote 22 (se også 23) omtaler som glimrende. Jeg deler Ejrnæs’ oppfatning om at Guds pakt med den danske konge er en sentral idé bak tittelkobberet, men har enkelte innvendinger mot deler av hennes argumentasjon. Jeg har alt vært inne på hennes gjengivelse av Bach-Nielsens teori om at «Samuel» både representerer riksrådet òg handler på vegne av Gud. Videre har jeg innvendinger mot Ejrnæs’ oppfatning av David og Josjia som representanter for særpakten mellom Jahve og kongen i det gamle Israel, idet jeg mener dette kun gjelder David. Fortellingene om Noah, Abraham, Moses og David viser at Gud inngår pakt med én person, som siden vil omfatte hele folket. Disse fire sentrale gammeltestamentlige personene er alle utvalgt av Gud. Derimot forteller ikke Bibelen at Gud sluttet en pakt med Josjia, eller at Josjia var utvalgt av Gud. Josjia gjeninnførte lovene og påbudene som var forutsetningen for Guds pakt med Moses, som skulle gjelde for israelittene, men Gud var så harm på folket at han unnlot å fornye pakten. Til Josjia så derimot Gud i nåde, 22:

 

«19 […] Fordi du flerret klærne dine og gråt for mitt ansikt, så har jeg nå også hørt, lyder ordet fra Herren. 20 Derfor vil jeg la deg komme til dine fedre. I fred skal du bli forent med dem i graven. Dine øyne skal slippe å se all den ulykken jeg fører over dette stedet.»

 

Det er sannsynlig at den tredje figuren i nederste billedrad snarere peker mot Josjia på grunn av det kongen er mest kjent for: restaurasjonen eller gjenopprettelsen av den gamle lov. «David» (Christian 4) virker tungsindig, noe som kan tyde på at Guds pakt med danskekongen ikke står ved lag. Det håp som unge «Josjia» uttrykker, knytter seg i så fall til en fremtidig gjenopprettelse av den gamle lov i Danmark, som vil medføre at Guds harme forsvinner og pakten med danskekongen gjenopprettes. Da vil velsignelsen igjen strømme over Danmarksriket.