Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) VI

Under den kristne kirkes fredelige tider - da analfabeter lot seg krone til romerske keisere av paven - lå lyset, formodentlig naturens lys, skjult under aske. Men etter at splid og uenighet hadde gjort sitt inntog i kirken, begynte det å slå gnister av lyset, en storm reiste seg, og allting ble sammenblandet. Stormen førte til at "Vankundigheds Taage" ble bortdrevet og åpnet menneskets forstand og øyne. Disse linjer viser utvilsomt til reformasjonen, og det er verdt å merke seg at stormen, man kunne si en opprørt himmel, "sammenblandede alting". Dette minner unektelig om situasjonen da Gud oppdaget at menneskene hadde begynt å bygge byen og tårnet i Babel for å skaffe seg et navn, og han bestemte seg for å blande menneskenes språk og spre dem. Det er flere sammenfall mellom babelsmyten og det som skjedde da splidens vinder herjet i kirken.
    Som omtalt i innlegget 18.1.18, skriver Holberg i Introduction til de fornemste Europæiske Rigers Historier om Karl den store at han ble kronet av pave Leone 3 (i den gamle Peterskirken) og gravlagt i den kirken han selv hadde fundert i Achen. Den direkte foranledning til at Luther slo opp sine 95 teser på døren til Slottskirken i Wittenberg med kritikk av kirkens avlatshandel, var byggingen av verdens største kirke, Peterskirken i Roma, pavenes gravkirke. 

Året før Julius 2 la ned grunnsteinen til Peterskirken, gav han Michelangelo i oppdrag å lage hans gravmæle som skulle plasseres i kirken. Den opprinnelige planen omfattet 40 skulpturer i fullfigur, og ikke siden oldtiden var et slikt monument over en enkelt mann blitt oppført. Men byggingen av Peterskirken krevde store midler, og det antas at dette er grunnen til at gravmælets dimensjoner ble redusert. I 1545 ble skulpturgruppen endelig oppstilt i San Pietro in Vincoli i Roma.  

                

                             Peterskirken (1506-1626), avbildet 1630. 

Byggingen av Peterskirken, som ble igangsatt av pave Julius 2 etter at den gamle Peterskirken var blitt revet, ble finansiert ved avlatshandel. Denne virksomheten er blitt udødeliggjort ved slagordet til dominikanermunken Johann Tetzel (1465-1519): "Wenn das Geld im Kasten klingt, die Seele aus dem Fegefeuer springt" (finnes i flere versjoner). I 1517 preket Tetzel i Jüterbog i nærheten av Wittenberg. Han fortalte at folk kunne kjøpe seg fri fra synden hos ham ved å bidra til byggingen av den nye Peterskirken. 

Tetzels preken var den direkte foranledning til Luthers teser, som munnet ut i den største splid i kirkens historie: reformasjonen. En splid som Holberg bifaller på det sterkeste, og han konkluderer:


"(...) det er Mennesker tienligere at trette og tviste, end ligesom umælende Creature at leve udi en brutal Samdrægtighed. Derfore have adskillige ikke uden Grund lignet de U-leiligheder, som fødes af Usamdrægtighed med Stormvinde, hvilke nedslaae Huuse og Træer men tilligemed reense Luften, og hindrer, at den ikke af for megen Stilhed raadner."Det er nærliggende å trekke linjen fra den opprørte himmel som fører til at allting sammenblandes og Guds blanding av språket den gang menneskene hadde begynt å bygge byen og tårnet i Babel (1 Mos 11). Holbergs "moralske tanke" kan utlegges som følger: Når menneskene får kunnskap slik at de kan lese Bibelen - alle på sitt språk - vil de forstå med sine sanser og fornuft at det er mot naturens orden å oppføre store byggverk og grunnlegge store byer eller riker for å skape seg et navn. Som nevnt i innlegget 18.1.18 var oversettelsen av Bibelen til tysk av grunnleggende betydning for Luthers religionssyn. 

      

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) V

Holberg skriver at det unødvendig å tale mer vidløftig å om dette, ettersom alle er enige om samdrektighets "herlige Virkninger"; selv underskriver han gjerne andres dommer i dette. Her er det verdt å understreke at herligheten betinger absolutt lydighet under én vilje. Det ligger vel også i sakens natur at herligheten ikke gjelder i samme grad for soldater eller undertvungne folk som for herskerne på toppen. At Holberg skulle beklage at det en gang så herlige Romerriket vaklet og falt, er lite sannsynlig. Så går da også forfatteren direkte over i en kritikk av aksiomet "Concordia res crescunt" - der altså "parvæ" er fjernet slik at betydningen blir "ved enighet vokser ting". Dette må ikke forstås "absolute og uden limitation". Den første assosiasjon som dukker opp ved denne formuleringen er absolutt makt, navnlig enevelde. Konsekvensen av at alle, soldater, sjøfolk og provinser, underkaster seg én vilje, er jo enevelde, eksempelvis var Det romerske keiserdømme enevelde. Holberg vil trekke frem eksempler på hva henholdsvis samdrektighet og usamdrektighet kan føre til, slik at folk selv kan dømme i denne saken.

    Det første eksempelet er fra kirkehistorien. I middelalderen eller de "barbariske Tider" hersket fred og rolighet i den kristne kirke. Men sammen med enigheten rådet en tykk uvitenhet som åt om seg som en koldbrann. Her ser vi hvordan noe lite, et infisert sår, vokser seg eller eser ut til en stor forråtnelse. Den omseggripende uvitenhet kunne ikke heves uten ved usamdrektighet. Allting var overensstemmende, ingen brydde seg om å lete  etter sannheten. "Enhver satt Naturens Lys til side." "Naturens Lys" er et begrep som forekommer ofte hos Holberg og som stammer fra opplysningstidens filosofi som igjen viser til gresk filosofi. Som omtalt i innlegget 3.1.18 hevner helvetesgudinnene, erinyene, brudd på naturens orden, og det er denne orden menneskene kan oppdage ved å studere naturen, det vil si den fysiske verden (inklusive de menneskelige relasjoner eller forhold). Mennesket kan altså opplyses ved å studere naturen eller verden. For Holberg vil naturens lys i siste instans være likt med Guds lys, ettersom det er Gud som har skapt verden og menneskene. Disse naturstudiene er blitt forsømt i kirken, og derfor har den usamdrektighet Martin Luther - som det åpenbart refereres til - vært høyst påkrevet. Alle godtok det som de romerske paver påbød dem å tro uten nærmere undersøkelser, og ortodoksi var nesten det samme som å renonsere på fornuft og sanser. Ikke engang de høyeste standspersoner kunne skrive sitt eget navn og nøyde seg med å sette et merke eller monogram til de brevene som deres klerker hadde skrevet; her kan det tilføyes at klerkene var geistlige personer som var opplært i det gamle romerske språket, latinen, og skrive- og lesekunsten. Carolus Magnus selv - en herre av "store Sindets gaver" - hadde ikke lært å skrive, og en gang sønnen, Ludovico Pio, skulle undertegne en viktig akt i en forsamling av adskillige Bisper, måtte blekkhorn hentes hos kansleren ettersom et slikt ikke fantes på slottet. 
    Fordi Karl den store ikke kunne skrive, stiller han på linje med alle dem som i middelalderen levde under stor uvitenhet og som trodde på det de romerske paver sa uten å undersøke det nøyere. Her kan linjen trekkes direkte til en viktig historisk hendelse: I 800 sa pave Leo III til Karl den store at han skulle la seg krone til romersk keiser i Peterskirken. Historikerne strides om hvorvidt frankerkongen bare gjorde som paven sa eller om han selv mente det var riktig; enkelte mener at paven helt uforvarende satte kronen på Karls hode. Med pavens kroning av Karl den store til romersk keiser, den første siden 476, var Romerriket gjenfødt i vest. 

15 år gamle Romulus Augustus overgir tronen til Odovaker, germansk hærfører i vestromersk tjeneste, i 476.

Karl den store krones til romersk keiser av pave Leo III, 1. juledag, 800.

Denar med inskripsjonen "KAROLVS IMP AVG" (Karolus Imperator Augustus), 812–814.

    

Frankerriket hadde vokset seg stort på samme måte som Romerriket, nemlig ved erobringskrig og illustrerer slik sett temaet "ved enighet vokser ting". Det samme gjør så visst Karl den store, som Holberg skriver kort om i Introduction til de fornæmste Europeiske Rigers Historier (1711). Her omtales pavens kroning, og passasjen avsluttes som følger:


"Denne berømmelige Herre døde 814 til Aken, og blev begraven udi den Kirke, som hand selv havde funderet. Hand var kaldet Carolus den Store, hvilcken Titul hand vel meriterede, efftersom hand bragte det Franske Monarchie til saadan Høyhed, som ingen af hans Formænd eller Effterkommere har kundet opnaae; thi hand giorde Ende paa den Lombardiske Regiæring, undertvang sig heele Tydskland, førde lyckelig Krig med de Slaver, Hunner, Saracener, samt Kong Gøtrick af Dannemarck, hvilcken var en af hans største Fiender, og derved forhvervede sig et udødeligt Nafn."

Katedralen i Aachen, påbegynt av Karl den store, i sin tid det største offentlige byggverk nord for Alpene.

Palatinerkapellet.

Karl den store ble begravet i Palatinerkapellet (den opprinnelige delen av katadralen). I 1165 ble keiserens levninger flyttet over i Karlsskrinet.

Karl den stores regime kan illiustrere et sentralt tema fra epigrammet. I innlegget fra 1.1.18 argumenterer jeg for at Holberg ved å sammenligne samdrektighet mellom mennesker med kalk som bindemiddel i bygninger hentyder til babelsmyten, og at denne hentydningen styrkes av konklusjonen om at det er bedre at mennesket lever adskilt enn forenet. Frankerriket hadde vokst seg stort og folket/fyrsten hadde skapt seg et navn. Keiserkronen skulle ifølge pave Leo helliggjøre Karl den stores herskergjerning og hans - og pavens - jordiske rike. Ideen om at Det romerske keiserdømme hadde sin fortsettelse i form av et hellig rike dels i øst, dels i vest, var noe kirken hadde kommet frem til som savnet fundering i Bibelen. Ved dette berøres et annet sentralt tema i epigrammet: De fleste menneskene - inklusive Karl den store og sønnen, Ludvig 1 den fromme* - kunne ikke skrive og lese. Det betyr at de ikke kunne lese Bibelen, og de retter seg derfor etter pavens påbud om det de skal tro på. Det er verdt å merke seg at også flere geistlige er analfabeter idet de bare har lært seg ordene i de "sacramentale Indstiftelser", det vil si formularer som er innstiftet av mennesker. De kunnskapsløse tilstander i den kristne kirke varer inntil Martin Luther kløyver enighetens tunge skyer med sine reformteser. Av grunnleggende betydning for Luthers opplysningsideer var oversettelsen av Bibelen til tysk for at menneskene selv skulle kunne lese Guds ord. I Bibelen står det som kjent at menneskene skal ha blandet tungemål og leve adspredt over jordens krets; et tydelig varsko mot grunnleggelsen av store riker på jorden - og oppføringen av store byer og høye tårn. 

*Store norske leksikon: "Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, blant annet lot han paven krone seg i Reims i 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren. I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske landene. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen."  

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) IV

Når alle (soldatene) opptrer samlet (under generalens kommando), oppnås altså styrke og herlighet, men, fortsetter Holberg, ved usamdrektighet må allting vakle og kullkastes. Nok en gang dukker forestillingen om herlige Babylons fall opp. For å illustrere poenget nevner Holberg ordspråket "naar Skibsfolkene ere u-eens, gaaer Skibet i Grund". Jeg kjenner ikke hvilket ordspråk Holberg refererer til, men betydningen må være at på et skip må sjøfolkene underkaste seg kapteinens kommando, liksom soldatene generalens i krigen. Det er således ikke snakk om at soldatene eller skipsfolkene er enige seg imellom, utover at de skal rette seg etter øverstkommanderendes vilje. Her trekker Holberg linjen til et sitat av "Poeten", som er andre gang han omtaler poeter, denne gang altså en spesiell poet: 

"– – – Postqvam discordia tetra
Belli ferratos postes portasqve refregit."

"Etter at all den heslige tvedrakt har sprengt krigens jernbeslåtte stolper og porter". (Kommentarer / Ludvig Holbergs skrifter - LHS)

Poeten er den romerske dikter Quintus Ennius (239 f.Kr-169 f.Kr.), hvis hovedverk Annales (bevart i fragmenter) skildrer Romas historie. Ennius regnes som den romerske diktekunsts far og er svært ofte blitt sitert. Det er Ennius  som har introdusert eposets versemål, daktylisk heksameter, i romersk diktning. Ennius fulgte i epostradisjonen etter Homer. Et epos (av gresk "epos": "fortelling") er et lengre dikt som forteller den angivelig heroiske historien til et folk og antas å være den aller eldste litterære genre. Eposet legitimerer vanligvis det enkelte folks storhet i forhold til andre folk gjennom poetisering av en nasjonal tradisjon om historien der det mytiske utgjør en vesentlig del. Handlingen er gjerne sentrert rundt en helt. Et folk som ønsker å gjøre seg et navn, for å vise til Babels-myten, trenger en poet eller skald som kan herliggjøre dets historie. 

                   Vergil mellom historiens muser Clio og Melpomene.

Antikke dobbeltbyster av Ennius og Vergil.



Vergil (70 f.Kr.-19 f.Kr.) følger i tradisjonen etter Ennius som romersk nasjonsskald - imperiedikter er kanskje et bedre ord - og har benyttet seg av Annaler i stor utstrekning. De siterte linjer har funnet veien til Aeneiden, der de er svakt endret:

"Belli ferratos rumpit Saturnia postis" / "Saturn's daughter burst open the iron-bound gates of war" (H. Rushton Fairclough)

"Krigens jernbeslåtte stolper og porter" viser til de to portene i Janustempelet på Forum Romanun. Disse stod åpne når det var krig og lukket under fred. På grunn av Romerrikets ekspansive politikk var portene sjelden lukket. Holberg innleder Ennius-sitatet som følger: "Hid henhører også Poetens etc.", og det er naturlig å oppfatte det slik at leddene allting må vakle og kullkastes, skip går til bunns og porter sprenges jevnstilles. Ennius' linjer er i utgangspunktet kun en poetisk omskrivning av at portene i Janustempelet blir åpnet under krig. Holberg derimot føyer ved nevnte jevnføring til en annen detalj: maktforholdene i Romerriket. Akkurat som i en hær og på et skip må den strengeste samdrektighet, det vil si kustus, råde i Romerrikets enkelte deler, fortrinnsvis i provinsene for at rikets styrke og herlighet skal opprettholdes og portene i Janustempelet holdes lukket. Ved usamdrektighet og krig kan portene smadres / Romerriket gå i oppløsning.

Også Horats siterer Ennius' linjer i Satirer 1, 4, der han drøfter genreproblematikk og sin egen - satirikerens - rolle. Det er nærliggende å anta at dette inngår i bakgrunnen for Holbergs bruk av Ennius-sitatet; også i Peder Paars - en travesti på Aeneiden - siterer Holberg fra Horats Satirer 1, 4.

Veggmaleri som forestiller Mesenas omkranset av Horats til venstre og Augustus til høyre.

Horats hevder at han slett ikke regner seg blant de han mener er verdige til å kalles poeter. Det er ikke nok bare å produsere et vers, eller om en person skriver i samme stil som ham på grensen til dagligtale. Tittelen poet bør reserveres for den som har talent, en guddommelig sjel og evnen til å uttrykke seg på en prektig måte. Hvis en versifisert tekst, for eksempel en komedie eller satire, kan omdannes til prosa ved bare å stokke om på ordstillingen eller forstyrre metrumet, adskiller denne seg fra de siterte linjer av poeten Ennius. Sistnevnte kan nemlig ikke omdannes til prosa eller virkelighetsbeskrivelse ved å endre ordstillingen. Sammenligningen kan forstås slik at Ennius' linjer er lutter poesi uten den fjerneste likhet med virkeligheten. Det som ved første øyekast fremstår som Horats' ærbødige ros av poeten Ennius, kan således på et dypere plan tolkes som satirikerens giftige kritikk av historieskriveren Ennius.
Når det gjelder Holberg, vet han at det herlige Romerriket og Janustempelet med de sterke portene vaklet og falt og at skip, konge- og handelshus kan gå til bunns.

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) III

Holberg skriver at vi ennå ber i våre daglige bønner om samdrektighet, og dette er ikke uten grunn for vi ser dens "herrlige Virkninger". Jeg har foreløpig ikke funnet hvilke bønner Holberg sikter til, men det er verdt å merke seg at få linjer lenger ned nevner forfatteren hvilken styrke og herlighet samdrektighet i en romersk hærstyrke kan føre til, og da er det utvilsomt snakk om å underlegge seg land eller opprettholde makten i tidligere erobrede områder for at Romerrikets herlighet skal bestå. Det er neppe slike ting man bad om i den daglige bønn på 1700-tallet.  

Holberg resonnerer videre som følger: Det er ved samdrektighet krig endes, fred konserveres og vennskap og forbund holdes ved like. "Det er ved Samdrægtighed saavel Riger og Republiqver, som Stæder, Familier og Huuse blive staaende." Den siterte setningen kan utlegges som følger: Det er ved enighet såvel konge-/keiser-/tsardømmer som stater og republikker, som byer, adels-/herskerslekter og kongehus blir stående. Til dette er å si at hadde det ikke vært for stater og kongehus, hadde det hverken vært behov for å ende krig eller konservere fred. Dette ut fra den enkle logikk at det nettopp er disse som er årsak til at usamdrektighet oppstår og krig innledes. 
    Så går Holberg direkte over til å fortelle en historie om Quintus Sertorius fra borgerkrigstiden under Republikken, som nettopp vitner om den store splid og hektiske militære aktivitet som inngikk i romersk imperiebygging. 

                                              
                               Quintus Sertorius (123 f.Kr.-72 f.Kr.).


Etter å ha bevist sin dyktighet både som general og orator ble Sertorius, som var en av Sullas motstandere, pretor og tildelt den spanske provins. Denne styrte han uavhengig av Roma i åtte år. Etter hvert ble kampmoralen blant ibererne svekket, og Sertorius måtte ty til hårde midler for å opprettholde kustus. Romerens strålende militære og politiske karriere endte med at han ble myrdet mens han lå hvilende på benken under en bankett. 

    Historien som Holberg forteller, fant sted under generalens glansdager, og kilden er Plutarks sammenlignende biografier. Ifølge Holberg bad Sertorius under de formaninger han gav til "Efterkommerne" (troppene som sluttet seg til ham i Spania etter hvert) om å rive løs en hestehale. Da de ikke maktet dette, bad han dem rive løs ett hår om gangen. Dette klarte de uten besvær. På denne måten viste Sertorius dem hvilken "Styrke og Herlighed Samdrægtighed fører med sig", og at de på denne måten kan gjøres uovervinnelige. Det dreier seg altså om militær moral: Alle soldatene må handle som én vilje, det vil si stå samlet under generalens kommando. Resultatet av en slik jerndisiplin er altså styrke og herlighet. Det kan utlegges slik at en sterk hær kan innbringe herlighet til generalen/riket. Plutark, som har en lengre versjon av historien som avviker litt fra Holbergs, bekrefter at det var Sertorius' ønske om å disiplinere "barbariske" tropper som lå bak forsøket med hestehalene. 

Sertorius under forsøket med hestehalene. Generalen holdt seg med en hvit dåhind, angivelig en gave fra Diana, noe som gjorde inntrykk på de overtroiske barbarene. (Gerard van der Kuijl, 1604-1673) 

Fortellingen om Sertorius peker tilbake til epigrammets innledende ord om at samdrektighet er som kalken i bygninger, og at store ting faller ved usamdrektighet. Holbergs "moralske tanke" synes å være: Det er mot Guds vilje - og naturens orden - at menneskene skal skape seg herlige riker på jorden ved forente anstrengelser eller jerndisiplin. At romerne har skapt seg et navn både ved omfattende erobringer og store byggverk, skulle være unødvendig å nevne; heller ikke at all denne herlighet ble lagt i ruiner.

                   
                    Rekonstruksjon av Forum Romanum (keisertiden).

              Forum Romanum avbildet av Jacob de Heusch, 1695.

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) II

Før omtalen av Concordia-dyrkelsen (innlegg 1.1.18) forteller Holberg at de gamle poeter har regnet Discordia blant helvetesgudinnene, som er "det menneskelige Kiøns forfærdeligste Fiender". Den mest kjente myten om Eris (latin Discordia) - som var den personifiserte uenighet og rivalisering - handler om den gang gudinnen dukket ubuden opp i et bryllup på Olympos. Gudene ønsket at festen skulle feires i samdrektighetens ånd, og lot derfor være å invitere Eris. Det likte splidens gudinne dårlig; hun troppet opp likevel og rullet et gulleple med påskriften "Til den skjønneste" inn blant gudene. Som kjent førte dette til krangel mellom Hera, Athene og Afrodite, som alle mente at de var den skjønneste. Den trojanske prinsen Paris bilegger striden ved å utpeke Afrodite til vinner etter at hun på sin side hadde lovet at den skjønne Helena skulle bli hans. Rett før dronning Hekuba nedkom med Paris, hadde hun en drøm som ble tolket som et varsel om at barnet skulle volde Trojas fall. Denne spådommen ble aktivert ved Eris' opptreden i bryllupet, for Paris' rov av Helena var den direkte foranledning til Trojanerkrigen.

                             Eris fremstilt på en kyliks (drikkebeger), 500-tallet f.Kr.

I Aeneiden har den "gamle poeten" Vergil plassert Eris/Discordia i underverdenen, ved terskelen til Hades sammen med erinyene/furiene som holder til i jernceller: "The Furies in iron cells, and mad Strife [Eris/Discordia], / her snaky hair entwined with bloody bands". (Oversatt av Stanley Lombardo) 

                   
                    Aeneas og sibyllen i underverdenen, Jan Brueghel d.y. (1601-1678).


                                  
                             

                                            Erinyene; Alekto, Tisifone og Megaira.


Når det gjelder de gamle greske poetene, så skjelner ikke de alltid mellom uenighetens gudinne Eris og den mer spesifikt krigerske Enyo; Homer, for eksempel, oppfatter dem som den samme gudinnen. Enyo, latin Bellona, har epitetet "byødeleggeren". Ifølge Hesiod var Enyo en av de tre Graiene ("de gamle") som symboliserte alderdommen, og deres nærmeste familie - de var søstre av gorgonene - tilsier at de hadde hjemme i underjorden.

                      Bellona leder de keiserlige tropper mot tyrkerne 
                                     (flamsk trykk fra 1600-tallet).


Det er spesielt Aeneiden-sitatet som fremtrer som sannsynlig forelegg for Holbergs henvisning til de gamle poeter som rangerer Discordia blant helvetesgudinnene. Aeneiden, som Holberg travesterer med sitt komiske helteepos Peder Paars (1719-1720), handler om den trojanske helten Aeneas som seiler vestover etter Trojas fall og grunnlegger Roma. Slik sett er Aeneas å betrakte som grunnlegger av et mektig verdensrike. Romas legendariske stigning og fall er i ettertid nesten blitt mer berømt enn Bibelens fortelling om Babylon, og som nevnt i innlegget 1.1.18, sikter omtalen av Babylon i Johannes åpenbaring på et underliggende plan til Roma. Ifølge legenden var Aeneas sønn av gudinnen Venus. Caesar tilhørte selv den juliske slekt, oppkalt etter Julus (Julius) eller Ascanius, sønn av Aeneas. Venus ble altså regnet som stammor for den juliske slekt, og i keisertiden ble hun dyrket som Venus Genetrix (mor eller stammor). Dette inngår i bakgrunnen for at Caesar kunne hevde at han hadde et guddommelig opphav. I Aeneiden er Venus’ oppgang på himmelen gudinnens tegn på at hun beskytter sønnen Aeneas under hans ferd mot Italia. Kjærlighetsgudinnen kom til å fremtre som de romerske herskeres stammor, et poeng Vergil gjør alt han kan for å understreke. Eposet om Aeneas hadde en viktig nasjonsbyggende funksjon og var indirekte en legitimering av Augustus’ keiserdømme. Vergil var venn med Octavian, Caesars adoptivsønn – som tok navnet Augustus da han ble keiser – og ved å skrive en hyllest til den romerske keiser og det romerske folk sikret dikteren seg både økonomisk og politisk trygghet.
    Det er nærliggende å oppfatte Holberg slik at det er de gamle poeter som mener at nevnte helvetesgudinner er menneskeslektens forferdeligste fiender. I henhold til kristen forståelse er det satan eller den gamle slange som er menneskeslektens verste fiende. Men etter syndefallet er kvinnens avkom dømt til evig samliv med slangen; dé skal knuse dens hode, mens den skal bite dem i hælen. Satan eller djevelen frister mennesket til å forsynde seg mot Gud og bryte hans lov. Grunnleggende i denne sammenheng er slangen som frister Eva med at hun og Adam vil bli Gud lik hvis de spiser den frukt Herren har forbudt. Her er ideen om å bli Gud lik helt sentral, og dette motivet går igjen i myten om byggingen av byen Babel med et tårn som nådde til himmelen og menneskenes forsøk på å skape seg et navn / oppnå berømmelse. Også spådommen om babylonerkongens/Babylons/Romas fall inngår i den bibelske mytekrets om menneskets forsøk på å bli Gud lik; det dreier seg altså om hybrismyter. "Epigram 82" inngår i en samling "Moralske Tanker", og moralen i nettopp dette epigrammet synes å være at mennesket ikke skal la seg friste (av djevelen) til å prøve å bli Gud lik ved å bygge store riker på jorden, likesom babylonerne og romerne.    
    I gresk mytologi er erinyene - som riktig nok gjerne kalles helvetesgudinner - khtoniske hevngudinner, og de representerer utelukkende en trussel for dem som har forsyndet seg mot det som ble oppfattet å være naturens orden. Grunnleggende for gresk rettsoppfatning var tilstedeværelsen av en altomfattende kosmisk orden som strakte seg fra de himmelske sfærer til de mellommenneskelige forhold. Det er mot denne bakgrunn man må forstå Heraklits berømte utsagn om at solen ikke vil overskride sine grenser (som er den tilmålt) for ikke å få erinyene, Dikes tjenerinner, etter seg. Den som skulle påse at ingen forsyndet seg mot den naturlige orden, var altså Dike (latin Justitia), og når noen trådte over de grenser som naturens orden hadde satt, for eksempel ved å handle ut fra hybris eller overmot, sendte Dike erinyene Alekto, Tisifone og Megaira for å hevne overtredelsen/-skridelsen. Ved dette motivet har vi nærmet oss et av Holbergs hovedanliggender: naturretten, som har sin bakgrunn i gresk filosofi. Det er nærliggende å tolke epigrammets referanse til byggingen av byen Babel med tårnet som skulle nå opp til himmelen som en overskridelse av en naturlig orden som Gud har satt. Guds reaksjon er å forvirre menneskenes tungemål, og Skriften antyder at han benytter seg av medhjelpere, formodentlig engler, i denne saken.
    Påstanden om at de gamle poeter regnet helvetesgudinnene som menneskeslektens forferdeligste fiender, tør oppfattes som en bevisst feil fra Holbergs side, noe som åpner for å tolke den satirisk. Det er utvilsomt et paradoks at Vergil med heltediktet om Romas mytiske grunnlegger legitimerer et rike som overskred enhver naturlig begrensning og for øvrig representerte et regime hvor naturlige mellommenneskelige forhold ble krenket i stor skala òg fyrsten angivelig stammet fra gudene. Holbergs påstand kan tolkes slik at Roma / Romerriket / den romerske keiser, som Aeneiden hyller, ved sin overtredelse av den naturlige orden der måtehold eller den gyldne middelvei er normen, vil påkalle den forferdeligste hevn fra erinyene, hvis oppgave nettopp er å straffe krenkelser av tingenes naturlige orden.       

    

                   Schweitsisk versjon av Justitia (1500-tallet).   

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) I

Før en nærmere omtale av numedølen som sitter på en krakk i Karis stue med tyretampen og kramkarskreppen ved siden av seg, skal jeg gjennomgå Holbergs Moralske Tanker, "Libr. III, Epigramm. 82" (1744). Kramkaren sitter og regner i hodet hva han har tjent på dagens salg, og dette gjør ham til en "Carolus Magnus i Aritmethik og Skrivekunst". Den siste del av karakteristikken refererer til det forhold at Karl den store ikke kunne skrive. Dette omtaler Holberg i ovennevnte epigram, og ettersom det finnes en rekke hentydninger til Holberg i Norske Mysterier - henholdsvis uttalte og mer eller mindre skjulte -  kan det være ting i epigrammet av interesse for tolkningen av fragmentet.

Karl den store (747-814), Frankerrikets konge, ble kronet av paven til romersk keiser, men kunne ikke skrive.

Epigrammets tema er verdien av enighet kontra uenighet mellom mennesker, og ingressen lyder (oversatt fra latin av Peter Zeeberg):

"Kiv og konflikt i tide og utide adskiller men'sker, men hvis der aldrig er strid, går vi aldeles i stå." Originalens latin ender med "&c.", men Zeeberg har også oversatt resten av sitatet: "Derfor vil nogle partout ha ufred; de syn's det er bedre at et folk er i strid, end at det mangler forstand." 

Epigrammet begynner slik:

"Der er intet, som holdes meere at bestyrke menneskelige Sager og Idretter end Samdrægtighed. Samdrægtighed er ligesom Kalken udi Bygninger, der sammenbinder saavel publiqve som private Ting. Herudover have visse Republiqver taget til deres Symbolum eller Devise disse Ord: Concordiâ res parvæ crescunt, discordia res magnæ dilabuntur. Det er: ved Samdrægtighed voxe smaa, og ved Usamdrægtighed falde store Ting."

Holberg bruker oppføringen av bygninger som metafor for menneskelige prosjekter som flere er sammen om, og her er samdrektighet eller enighet kalken eller bindemiddelet. Dette gir assosiasjoner til urbildet på et menneskelig samarbeidsprosjekt: byggingen av byen Babel (hebraisk for Babylon) med det høye tårnet. I utgangspunktet hadde menneskene ett språk og samme tungemål. Etter at de hadde slått seg ned i landet Sinear, sa den ene til den andre: "velan, lader os stryge Tegl og brænde dem vel".* Som sagt, så gjort; menneskene benyttet tegl som byggestein, og til lim brukte de kalk; "Velan, lader os bygge os en By og Taarn, hvis Spidse (kan naae op til) Himmelen, og lader os gjøre os et Navn, at vi ikke skulle adspredes over al Jorden". 

           Fra prosesjonsgaten i Babylon; murene er forsiktig restaurert.

Herren stiger ned for å se på byen og tårnet som menneskenes barn bygget, og han sa: "See, dette er eet Folk, og de have alle eet Tungemaal, og dette have de begyndt at gjøre, og nu skulde det ikke formenes dem, Alt hva de have overlagt at gjøre? Velan, lader os fare ned og blande der deres Tungemaal, at den Ene ikke forstaaer den Andens Tungemaal. Og Herren adspredet dem derfra over al Jordens Kreds; og de lode af at bygge Staden." 
    Ved å blande de manges språk fratar Herren menneskene mulighet til å samarbeide om å bygge en stor by og et tårn som når opp til himmelen. Etter Herrens inngripen mister menneskene samtidig muligheten til å bli et berømt folk / danne et berømt rike. Budet er altså at menneskene skal leve spredt (jfr. ingressens "adskiller men'sker") over jorden uten mulighet til å gjøre seg et navn /bli kjent for sin storhet. Dette er parallelt til at den påbegynte by og tårnet etter hvert vil gå i oppløsning og falle sammen, noe som dekkes godt av ovensiterte latinske sitat (fra Sallusts Bellum Catilinae), som på ett plan har en konkret betydning. For å underbygge hypotesen om at Holberg undertekstlig henviser til babelsmyten i "Epigram 82", skal jeg sitere fra avslutningen før gjennomgangen av epigrammet. Holberg konkluderer ganske uventet med at usamdrektighet er å foretrekke fremfor  samdrektighet, og at det er best "at Mennesket lever adskilt" - det vil altså si slik Herren har bestemt i henhold til 1 Mos 11: 

"Hvis alle Mennesker vare alleene samdrægtige i det Gode, var intet meer at ønske end Samdrægtighed: men, saasom de fleste have Tilbøjelighed til Laster, staaer denne min Thesis uryggelig; saa at det er og bliver en klar Sandhed, nemlig, at udi den almindelige Fordervelse er det bedre at Mennesket lever adskilt end foreened, eller at det foreener sine Kræfter til Laster og Misgierninger."

I tillegg til babelsmyten henviser Holberg i denne passasjen til en annen sentral myte fra 1 Mos, nemlig fortellingen om Adam og Evas syndefall, som forklarer årsaken til "den almindelige Fordervelse" blant menneskene. 

I ettertidens gjengivelse av Bibelens babelsmyte har fokus skiftet fra byen med det høye tårnet til kun det høye tårnet. Men teksten er helt klar på dette punktet; Herrens motvilje gjelder også byen som menneskene bygger. Så er da også tårn eller høye byggverk med tårn gjerne oppført i byer eller i tilknytning til byer, og i Europa, som er spesielt interessant for vår sammenheng, er tårn vanligvis oppført på eller ved kirker og rådhus og på slott. Et viktig aspekt ved babelsmyten er storhet. Det er implisitt i myten at menneskene som hadde til hensikt å bygge et tårn opp til himmelen, var mange, og at den planlagte byen ville bli stor. Dette speiler faktiske forhold: Desto større land eller riker med tilsvarende tallrik befolkning, jo større hovedstad og høyere byggverk. 

         Prospekt over Babylon slik man har tenkt seg at byen har sett ut.


Skriftens by er da også en hentydning til byen Babylon i det mektige oldtidsriket Babylonia og tårnet trolig til zigguraten, en trinnpyramide med tempel på toppen. Babylon, hvis historie er grundig behandlet i Holbergs Jødiske Historie (1742), omtales i flere av Profetene. I Jesaja 13 utslynges spådommen om Babylon. Vers 19-20: "Og Babel, den deiligste iblandt Rigerne, de Chaldæers herlige Prydelse, skal være som da Gud omkastede Sodoma og Gomorra. Den skal i Evighed ikke blive til, og den skal fra Slægt til Slægt ikke beboes (...)". I kap. 14 forkynnes dommen over den babylonske kongen; 11-17: "Din Høihed er nedkastet i Helvede med dine Psalteres Lyd, der skal strøes Orme under dig, og Maddiker bedække dig. Hvorledes er du falden af Himmelen, du Morgenstjerne, du Morgenrødes Søn? (hvorledes) er du nedhuggen til Jorden, du, som svækkede Hedningerne? Og du, du sagde i dit Hjerte: jeg vil opstige i Himmelen, ophøie min Throne over Guds Stjerner, og jeg vil sidde paa Forsamlingens Bjerg, paa Siderne mod Norden; jeg vil fare op over de tykke Skyers Høie, jeg vil være den Høieste lig. Men du stal nedfare til Helvede, til Hulens Sider. Hvo dig seer, stal stirre paa dig, de stulle betragte dig (og sige:) mon denne være den Mand, som kom Jorden til at bæve, som kom Rigerne til at skjælve?" I Profetene vektlegges maktaspektet ved babylonerkongen; hans høyhet og det forhold at Babylonia/Babylon er en "prydelse", betinger at andre land må holdes nede. Også i Johannes åpenbaring utslynges spådommen om Babylons ødeleggelse,  og her inngår Roma i referansegrunnlaget. I disse versene introduseres et nytt element: handel. Det betyr ikke at handel ikke har inngått i forutsetningene for byens storhet slik den skildres i 1 Mos, 11; Babylon eller Babel, som lå ved Eufrat, var en stor handelsby. Åp 18, 7-14:

"Saameget som hun haver ophøiet sig selv og levet i Yppighed, saameget 1giver hende af Pine og Sorrig. Fordi hun siger i sit Hjerte: jeg sidder som Dronning og er ikke Enke, og Sorrig skal jeg ingenlunde see. derfor skulle hendes Plager komme paa een Dag: Død og Sorrig og Hunger; og hun stal opbrændes med Ild; thi stærk er den Herre Gud, som dømmer hende. Og Jordens Konger skulle begræde hende og hyle over hende, de, som have bolet og drevet Vellyst med hende, naar de see Røgen af hendes Brand; de skulle staae langt borte af Frygt for hendes Piinsel, sigende: Vee! vee! du store Stad! Babylon! du stærke Stad! thi paa een Time er din Dom kommen. Og Jordens Kjøbmænd stulle græde og sørge over hende, fordi Ingen mere kjøber deres Varer; Varer af Guld og Sølv og dyrebare Stene og Perler og kosteligt Linklæde og Purpur og Silke og Skarlagen, og alle haande vellugtende Træ, og alle haande Arbeide af Elfenbeen, og alle haande Arbeide af kosteligt Træ og af Kobber og Jern og Marmor, og Kaneelbark og Røgelser og Salve og Virak og Viin og Olie og fiint Meel og Hvede og Hornqvæg og Faar og Heste og Vogne og Slaver og Menneskesjæle."

Dersom 1 Mos' babelsmyte sammenholdes med den historiske Babylon, er det nærliggende å tolke den som en advarsel om hva som vil skje hvis mange mennesker samler seg til ett folk og ved felles anstrengelser oppfører en stor by, formodentlig sentrum i et rike. Myten kan oppfattes parallelt til syndefallsmyten som forteller om noe som skjedde én gang i tidenes morgen, men som får betydning for alle senere menneskepar. Hvorvidt babelsmyten skal oppfattes slik at den har samme lovmessighet som syndefallsmyten, er uvisst. Er det mulig for menneskene å avstå fra å grunnlegge riker med store byer på jorden for å skape seg et navn (bli berømte)? Historien viser at alle kjente store riker med prektige byer fylt av alskens varer, vellevnet og gudløshet, har falt eller blitt til ruinhauger liksom Babylon. Betydningen av tårnet som skulle bygges opp til himmelen, kan på ett plan ha en astronomisk/astrologisk konnotasjon. Babylonernerne var viden kjent for sin stjernekunnskap. Hvorvidt tempelbygningen på toppen av zigguratene kan ha fungert som observatorium, er usikkert. Moselovens andre bud - det såkalte billedforbudet - "Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede, eller nogen Lignelse efter det, som er i Himmelen oven til, eller det paa Jorden neden til, eller det, som er i Vandet, under Jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem (...)" sikter trolig til andre folks dyrkelse av planeter og stjernebilder.  

                                       Urokse fra Ishtarporten


                                                   * * *     
"visse Republiqver" som har tatt "Concordiâ res parvæ ..." til sin devise, er utvilsomt én spesiell republikk: De forente Nederlandene (1588-1795) - Republiek der Verenigde Nederlanden - som bestod av de syv provinsene Holland, Friesland, Zeeland, Utrecht, Groningen, Gelderland og Overijssel. Her har man åpenbart tenkt at hver enkelt provins er liten, men at de ved enighet kan bli store. Skjønt også samlet utgjør disse et lite land i geografisk utstrekning i forhold til Europas tradisjonelle stormakter, for eksempel England og Spania. Like fullt var Nederlandene på 1600-tallet, som gjerne kalles den hollandske gullalder, verdens ledende handelsnasjon og kolonimakt med en flåte som overgikk alle andre. Hollandske ostindiske kompani - Vereenigde Oost-Indische Compagnie (VOC)- som ble dannet i 1602, spilte en viktig rolle i det hollandske handelseventyr, 

Parallelt til republikken bestod kompaniet av flere samarbeidende parter - ulike handelsorganisasjoner i provinsene Holland og Zeeland - som er bakgrunnen for at "forent" inngår i kompaniets navn. VOC regnes som verdens første multinasjonale selskap og var sin tids største selskap innenfor handel og transport; det er blitt hevdet at det er det største i historien. Det er verdt å merke seg at kompaniet også på eiersiden kunne sies å illustrere ideen om at enighet fører til at små ting vokser (seg store); "concordia" har for øvrig også betydningen "forent". For å finansiere virksomheten kom man på ideen å selge eierandeler i kompaniet; verdens første aksjer var en realitet.  Børsen (opprinnelig av gresk "byrsa", lærsekk) i Amsterdam daterer seg fra 1602 - bygningen stod ferdig i 1611 - og er verdens eldste. Men storheten - "det hollandske mirakel" - begrenset seg ikke til handel og transport som lå til grunn for suksessen, men favnet et vidt område. I en særstilling står billedkunsten, spesielt maleriet med navn som Rembrandt og Vermeer. Også arkitekturen nådde nye høyder, og byggematerialet var murstein og kalk som for babylonerne. 

  Rembrandt, "Kvalitetskontrollørene i Amsterdams Kledeshandlerlaug" (1662).

Det kongelige slott i Amsterdam (1648-1665), opprinnelig oppført som byens rådhus.

Men i løpet av 1700-tallet inntrådte forfallet, og da Holberg skrev "Epigram 82", var den nederlandske tilbakegangen markant. Ved århundrets slutt var både De forenede Nederlandene og Det forenede ostindiske kompani en saga blott.   

Holberg forteller videre at man i gamle dager har oppført tempel for "Samdrægtighed" og dyrket den som den mest velgjørende gudinne. Dette er utvilsomt en hentydning til det tidligere Concordia-tempelet på Forum Romanum, som antas å ha blitt oppført i forbindelse med paktsinngåelsen mellom patrisierne og plebeierne i 367 f.Kr. Tempelet har en broget bygningshistorie som omfatter flere restaureringer og ombygninger, men var i perioder et staselig byggverk. 

Modell av Concordia-tempelet slik man mener det kan ha sett ut under Augustus. 

Da Holberg oppholdt seg i Roma tidlig på 1700-tallet, var imidlertid lite igjen av det engang så stolte tempelet til Concordias ære. På 1400-tallet ble restene av tempelet jevnet med jorden og marmorblokkene benyttet til å bygge en kalkovn. Skjebnen til tempelet til "Samdrægtighed"s dyrkelse er i seg selv det beste vitnesbyrd om at store ting kan falle.

                 Restene av tempelfundamentet slik det fremstår i dag.

*Jeg har sitert fra en bibeloversettelse fra 1858 utgitt i Christiania, men det kunne være interessant å benytte en oversettelse fra Holbergs tid.



(fortsettes)