Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? X

 

«Kramkisten» til Peder Paars

 

Peder Paars er en rik og mektig kremmer i den gamle kjøpstaden Kalundborg. Han har en kremmersvenn, Peder Ruus, hvis regne- og skriveferdigheter fremheves. Svennen har tjent tre år i den store handelsbyen Flensburg og hatt fullmakt på mange kjøpmenns vegne. Prinsipalen får man anta har enda bedre kompetanse. Han kan regne opp fast «Sexten Kremmer Ahner», fører en stor korrespondanse med Stege, Randers og Thy, og har sendt brev til Amsterdam og fått svar fra «Scheper Sibrandt», utvilsomt om frakt av varer med skip.

 

Ruus omtaler stedet der salget foregår som «Bod». Ettersom Paars er kremmer, kan den gjerne kalles krambod, et ord Holberg benytter i flere tekster. Krambod betegner opprinnelig trolig en provisorisk bod eller en stand med et tak av teltduk. NAOB har følgende etymologiske forklaring på «kram»: «fra middelnedertysk krām, krāme, grunnbetydning 'utspent duk til beskyttelse mot vær'; beslektet med ‘kremmer’».

 

I 1608, da Peder Paars setter kursen mot Aarhus med et skip ladet med handelsvarer, er bykremmeren blitt bofast og flyttet inn i et hus for mange år siden. Her er det både kjeller og loft og god plass til å lagre varer, og sortimentet er ganske sikkert blitt betydelig utvidet. Navnet krambod har fulgt med handelen inn under tak. Dagens lesere vil gjerne oppfatte krambod som en bod eller kiosk der man kan kjøpe litt knask, men dette er feil i vår sammenheng. Mitt inntrykk er at denne misforståelsen har ført at handels- og varetemaet, som er sentralt i Peder Paars, har fått liten oppmerksomhet i Holberg-resepsjonen.   

 

Peder Ruus forteller at han kan spekke seg med rosiner, sukker, mandler. Det er ikke hele sortimentet. Boden er «fast» Kalundborgs beste, noe som betyr at den kan skilte med flere ettertraktede varer. Den mektige kremmeren Paars driver utvilsomt en større detaljhandel med en velassortert krambod. Kremmersvennen forteller at den gamle student Per Iversen, en slikkmunn, ofte går forbi boden og bukker dypt. En gang kalte han studenten inn til seg for å diskutere noen ark eller boksider som skulle brukes til kremmerhus. Ruus og Iversen befinner seg altså inne i boden under denne samtalen. For å hjelpe den lærde som skal oversette noen linjer med «Krage-Tæer», går svennen inn i skriverstuen og henter briller. Skriverstuen eller kontoret ligger trolig like ved eller vegg i vegg med kramboden; vi befinner oss utvilsomt inne i et hus. I Den berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse (1737) står følgende:

 

«Den store Strand-Gade med Smuer og Ovre-Gader giør meer end den halve Deel af Staden, saa vel udi Størrelse som udi Vigtighed; thi den største Deel af Huusene ere Kiøbmænds-Huuse og Kram-Boder, og ere de fleeste bygde af Steen med muurede Brandfrie Kieldere.»

 

Krambodene er solide hus. Byhistorikeren Svein Solhjell, som har undersøkt levevilkårene i gamle Christiania, har på basis av skifte- og auksjonsprotokoller fra slutten av 1600-tallet og 1700-tallet dannet seg et bilde av byens kremmervirksomhet, detaljhandelen. Det ser ut til at kramboden eller butikklokalet har vært i gården der kremmeren bodde, jfr. ordet «kjøpmannsgård». Sortimentet omfatter gjerne fødevarer, som for eksempel sukker, òg klede og andre varer. Tekstiler er en av de viktigste handelsvarene i Danmark-Norge på 1600- og 1700-tallet.

 

Hans Mikkelsen opplyser ikke hvilke varer Paars fører i kramboden utover nevnte godsaker. Men det er noe annet eposdikteren skildrer i detalj: innholdet i kremmerens skipskiste. Klær og annen bagasje ramses opp, og alt utover noen bøker og Dortheas kontrafei har et felles trekk: Det er enten kramvarer eller bearbeidet av kramvarer som er importert til Danmark. I 1608 har Christian 4, slik jeg har omtalt i flere blogginnlegg, innledet kampen mot den betydelige vareimporten til Danmark, som skulle prege kongens økonomiske politikk til langt ut på 1620-tallet. Christian 4 trengte penger til krigføring og ville stanse strømmen av edelmynt ut av landet. Innholdet i kremmerens kiste kan tolkes som et forvarsel om de tiltak kongen, som Holberg kalte «det store Hiul», satte i gang for at pengene skulle havne i hans egen lomme.

 

Frakt av varer på fremmede skip, da man måtte betale til befrakteren, var også en torn i øyet på merkantilistkongen. Det er ingenting som tyder på at Peder Paars eier skip som frakter varer. Tvert imot tilsier brevvekslingen med «Scheper Sibrandt» at kremmeren har inngått en avtale med hollenderen om varefrakt. Da han sammen med de andre deltagerne på seilasen investerer i en kostbar varelast, må «kompagniet» leie et skip. Skildringen av handelsreisen, som er kommet i stand på grunn av Paars’ og Dortheas lengsel etter hverandre, gir inntrykk av at dette er noe nytt. Det handler om før og etter den ulykksalige handelsferden. I tiden før 1608 drev Peder Paars en krambod med importert kram fraktet på fremmede skip med god fortjeneste, en geskjeft som hadde bestått i generasjoner. Fra og med havariet samme år, da kremmeren skulle frakte varer på en liten, trolig dansk, jakt, gikk alt galt, og kremmeren lider total fallitt.

 

Hans Mikkelsen opplyser ikke om hva cargoen til Paars og kompagni består av. En gjetning er at den omfatter de samme varer som Paars selger i kramboden, i stort eller en gros, og at planen er å selge til kremmere i Århus. Så får man tro at kompagniet vil kjøpe andre varer i denne byen, som jakten så vil ta med tilbake til Kalundborg. Det er mulig denne merkelige trafikken skal oppfattes som satire over øvrighetens oppfordring til at kjøpmennene skal frakte varer på egne skip. Det er også naturlig å trekke linjen til de oppdagelsesekspedisjoner og kompanier Christian 4 satte i gang med det for øye at danske skip skulle frakte varer som pels, krydder, te etc. til hjemlandet. Disse merkantilistiske tiltakene, som alle slo feil, er det man prøver å ta opp igjen på Holbergs tid, da merkantilismen, eller colbertismen, igjen får vind i seilene.

 

Det er lite sannsynlig at Paars, som fast har den beste boden i byen, har handlet varene hos konkurrenter i Kalundborg. Slik sett kan Paars’ skipskiste minne om kramkisten eller -skreppen som hans omvandrende kollegaer fører med seg, med den forskjell at det i Paars’ kiste bare er prøver på sortimentet i kramboden.

 

Øverst i skipskisten ligger kremmerens «Sarses Søndags Kioele / Med støbte Knapper i», der under lær til åtte stoler, hans vest av kalemank med silkeknapper i, en blå trøye med ulveskinnsfôr og gullgramaner, to hatter av kastor og tre par rulærssko. «Sarges» betyr at kjolen eller frakken er fremstilt av serge, et finere klede eller ullstoff. Også kalemank er finere klede. Begge stoffer er typisk importvare. Det første tiltaket til Christian 4 for å redusere klædeimporten var Tugt- og Børnehuset i København i 1605, der løsgjengere, fanger og foreldreløse barn skulle læres opp og sysselsettes i tekstilproduksjon. I 1620 kom Klædekompaniet.

 

Finere knapper, som støpte metallknapper og silkeovertrukne knapper, er typisk kram. Den fremmede mannen på Anholt forteller folkene som skal frakte bort den bergede cargoen, at «Anførereren» for de skibrudne har en «sølvknappet Trøye». I Danmark er det ikke metallforekomster som egner seg for gruvedrift, og metall må importeres. Metallknappene kan vise til Christian 4s grunnleggelse av Sølvverket på Kongsberg i 1623 og kobbergruvene Selsverket, i 1624. Ingen av gruvene innfridde kongens drøm om stor fortjeneste.

 

Imellom kjolen og vesten, som begge er utstyrt med knapper, er lær til åtte stoler nevnt. Lær var Danmark rikelig forsynt med på grunn av husdyrholdet, men en del hadde gått til eksport for viderebehandling i utlandet. Siden fant dette læret veien tilbake til Danmark i bearbeidet form, noe som stred mot merkantilistiske prinsipper. I 1620 foreslo derfor kongen for Riksrådet å forby eksport av uberedte skinn. Riksrådet gikk kun med på å forby import av beredte skinn, men i denne som i så mange andre saker trumfet kongen sin vilje igjennom. Læret til de åtte stolene er utvilsomt beredt skinn. Det fremgår ikke hvor eksklusivt dette er, men dersom man skal dømme ut fra resten av kisteinnholdet, er det ganske sikkert god kvalitet. Siden antallet er nevnt; det må være 16 lærstykker i alt til rygg og sete, er det kanskje tilskåret på forhånd. Det kunne være gyldenlær, men dette er usikkert. Rulærskoene, som er laget av en tysk skomaker, hentyder også til import av beredt skinn.

 

Blant kistens kledningsstykker var det kalemankvesten med silkeknapper kremmeren var mest redd for. Silke var det mest ettertraktede stoffet og kostet svært mye. For å unngå at for mye edelmynt forsvant ut av landet, etablerte Christian 4 det ambisiøse Silkeværket i København i 1620. Tradisjonelt var det bare fyrstehuset og adelen som kledde seg i silke. Men på begynnelsen av 1600-tallet hadde det vokst frem en klasse av til dels svært velstående borgere, og disse lot seg også fascinere av det kostelige stoffet. Snart oppstod problemer med å skille borger fra adel, og i 1620 foreslo Riksrådet å forby ikke-adelige å gå i silkedrakter. Kongen klarte etter hvert å presse gjennom et unntak for drakter som var sydd av Silkeværkets egne stoffer. Selv om det fra 1621 ble tillatt for borgere å gå med silkedrakt, stod ikke Silkeværket til å redde. Bak kongens rygg fortsatte silkekremmerne å innføre fremmede stoffer, og det nasjonale silkeverk var i ferd med å drukne i sin egen produksjon. Regnestykket for det kostbare prosjektet er nedslående. 50 prosent av produksjonen nådde aldri lenger enn til Silkeværkets eget lager; 34 prosent hadde kongen selv måttet ta; kun de resterende 16 prosent var blitt solgt.

 

Mikkelsen opplyser ikke om hvilken type klede den blå trøyen er sydd av. Det er mulig blåfarven indikerer at stoffet er importert. I det minste vitner både fôr og besetning om fremmed opprinnelse. «Gramaner» er «besetning av snorer eller bånd», tekstiler som det krevet spesiell kompetanse for å produsere. Dette er typisk kramvare, som også kramkaren gjerne trakk frem fra kisten og viste bondekonene som ønsket seg pynt til søndagsklærne.

 

Skinn eller pels er også importvare. De få ulvene som fantes i Danmark, gav neppe grunnlag for lønnsom buntmakervirksomhet. Også på 1600-tallet var det Russland som var den store leverandør av pels, og

i 1619 ble Det petsoriske kompani grunnlagt, finansiert av Christian 4 og syv velstående kremmere i København. Planen var at kompaniet skulle utruste ekspedisjoner til Petsjora-området ved Barentshavet, som var senter for den russiske pelshandelen. Som ventelig syntes ikke tsaren om at danskene blandet seg i den russiske Petsora-handelen, og de utsendte kjøpmennene som fulgte med på ekspedisjonens første seilas, ble tatt til fange. Kompaniet ble nedlagt i 1622. Men det var ikke bare i Russland det var pels å få tak i; også på Grønland var det langt rikere bestander av pelsdyr enn i Danmark, og i 1636 ble Grønlandske kompani dannet. Nå var det riktignok ikke pelshandelen, men hvalfangsten som lokket mest på Grønland. Holberg var kjent med at også pelshandel hadde ansporet til dansk interesse for denne øya, der «de Vilde» gjerne byttet pels mot simpelt metallbestikk og speil. Holberg skriver i «Om Handelen» (Dannemarks og Norges Beskrivelse) at det var under Christian 2 interessen for å gjenoppdage Grønland dukket opp, men det kom ikke rev i seilene før Christian 4 overtok tronen: «Den store og muntre [‘kvikke’] Konge Christianus 4. greb dette Verk an med allerstørste Iver.» Etter fire mislykkede grønlandsekspedisjoner syntes tilmed Christian 4 det var nok. Det var ikke alle som tapte interessen: «Endskiønt Kongen forlod dette Verk, sloge dog adskillige Kiøbmænd sig tilsammen udi Kiøbenhavn, og oprettede et Grønlandsk Compagni». I 1636 sendte kompaniet ut to skip, og disse landet i Straat Davis. Grønlandske Compagni ble riktignok dannet uten Christian 4s direkte engasjement, men kan likevel sees som resultat av kongens aktive kompani- og manufakturpolitikk. Holberg skriver i Dannemarks Riges Historie at «disse mange kostbare og besværlige Tog viise, hvilken stor Curiositet der var hos denne Konge» Videre at «Undersaatterne, opmuntrede af hans Exempel, toge sig paa at forsøge det samme, og sparede ingen Omkostning derpaa […]». Det var kongens fire ekspedisjoner som hadde satt Grønland på kartet for investeringslystne københavnere.

 

Holbergs omtale i «Om Handelen» av en hendelse i Straat Davis (Davisstredet) mellom Grønland og Cananda har høyst sannsynlig adresse til Christian 4. Straks etter at skipene til Grønlandske Kompagni hadde kastet anker i Straat Davis, kom noen av innbyggerne mot dem i små båter:

 

«førende adskilligt af Landets Vahrer med sig, som Reve- og Kobbe-Skind, for hvilke de vilde tilhandle sig Speyle, Knive og Naale, som Skibs-Folkene visede dem. Men ret som de stode udi Handel sammen, løsede man en Canon, maaskee for en Sundhed, som blev drukken, hvilket jog saadan Skræk udi de Vilde, at de styrtede sig udi Søen, og reysede ikke Hovederne udi Veyret, førend de vare nogle 100. Skridt fra Skibet; Saa at man havde stor Møye med at lokke dem tilbage.»

 

Jeg kjenner ikke Holbergs kilde til denne historien, men det er verdt å merke seg at han skriver «maaskee» foran opplysningen om foranledningen til kanonskuddet. Det åpner muligheten for at dette er Holbergs eget påfunn, som kan skyldes et ønske om – i all hemmelighet – å peke på bakmannen for denne svindlingen av Grønlands egne innbyggere. Det var skikken å avfyre kanoner, når det ble skålt for Christian 4.

 

Kastor er filt av beverull og var svært ettertraktet som materiale til hatter. Beveren var blitt utryddet i

Danmark for mange hundre år siden, og kastor eller kastorfilt var typisk dyr importvare. Også i andre europeiske land, som Russland, gikk beverbestanden kraftig tilbake på grunn av overbeskatning. Kanin ble enkelte ganger brukt som erstatning. Om Holberg sikter til hatter av ekte eller imitert kastorfilt er usikkert.

 

Holberg omtaler pepperkaker to ganger i Peder Paars. Pepper- kommer ikke direkte fra krydderplanten pepper, men fra pepper i en videre betydning: krydder fra Ostindia. Pepper brukes historisk sjelden i pepperkaker. Pepperkaker er muligens et oversettelseslån fra tysk «Pfefferkuchen». Krydderet i pepperkakene ble etter oppdagelsen av Kapp gode håp fraktet sjøveien til Europa. I 1608, da kremmeren dannet et handelskompani sammen med andre partisipanter og leid en jakt, er det hollandske skip som bringer krydder og andre eksotiske varer til Danmark; Nederlandske ostindiske kompani (VOC) ble dannet i 1602.

 

Beskrivelsen av pepperkakene som skjønne sikter trolig til formen. Gamle utskårne pepperkakeformer, for eksempel tyske og hollandske, vitner om at kakene ble stanset ut med stor omhu. Det fremgår ikke om de tolv skjønne pepperkakene er importert, men det kan likevel fastslås med stor grad av sannsynlighet. Da skipsfølget en stund etter forliset klarer å rømme fra Anholt, besørger fogdens datter, Nille, proviant, deriblant:

 

«[…] sex skiønne Peber-Kager,

Som hun forgangen fick af Jørgen Handskemager,

Der nys fra Holland kom […]»

 

Linjene kan tolkes slik at pepperkakene er medbrakt fra Holland. Sannsynligvis har Nille bestilt hansker av Jørgen, som har kjøpt finere beredt skinn i Holland. Det fremtrer som en parallell til opplysningen om at det i Paars’ skipskiste finnes tre par rulærssko, som er gjort av en tysk skomaker i Kalundborg. Her kan man tenke seg at skomakeren arbeider med skinn som er beredt i Tyskland. Både de skjønne pepperkakene, rulærsskoene og resten av innholdet i kremmerens kiste òg Jørgen Hanskemakers handletur til Holland illustrerer den livlige handel som florerte mellom Danmark og andre land i 1608.

 

De skjønne pepperkakene, som trolig i begge tilfeller kommer fra Holland, viser til at Holland som sjøfartsnasjon har lett tilgang til «pepper» eller ostindisk krydderi, muligens også sirup eller sukker. De eksotiske råvarene ble brukt til fremstilling av pepperkaker med historie tilbake til middelalderen og eksportert til blant annet Danmark, òg Norge. Christian 4s botemiddel var å danne Dansk Ostindisk Kompagni i 1616 etter forbilde av det nederlandske eller hollandske. Planen var å få lettere tilgang til de eksotiske varene og frakte dem til Danmark på danske skip.

Tyske pepperkakeformer fra 1700-tallet.

 

Innholdet i «kramkisten» til Peder Paars kan tolkes som en katalog over alle de mislykkede merkantilistiske prosjektene til Christian 4. På bunnen ligger kontrafeiet til Dorthea, som sikter til Dorothea av Brandenburg, oldenborgerkongenes stammor (jfr. Innlegg II). Det bevoktes av Venus, de romerske keiseres stammor. Der ligger også stammeboken til Peder Paars, hvor heltens stamtavle er nedskrevet. Dette skal omtales i neste innlegg.

 

 

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? IX

 

Skipene som var ladet med krydder, gull og … syfilis

 

Hans Mikkelsen påkaller musen, slik at han kan skildre det som fløt på vannet under bergingen, cargo og løsøre, på en poetisk måte. Han er i stand til å angi et fullt register over hele cargoen, men det er ikke høyverdig nok for eposets stil (jfr. Innlegg VIII).

 

Den fremmede personen finner stor glede i å se fat, tønner, kister, kleskufferter og putehynder velte seg i vannet. Skipsfolket derimot begynner å gråte og roper høyt: «[…] O! Ulyksalig Nat / Der har berøvet os i hast vor heele Skat.» De bestemmer seg for først å redde Paars’ kiste. Enhver av folkene som noenlunde visste hvilken skatt som lå skjult i den, tenkte lite på å redde sine egne ting. Den fremmede person gikk til beltet ut i vannet og hjalp til slik at størsteparten ble reddet. Man ønsket å betale ham for dette, men han svarte:

 

«At redde fremmet Gods jeg pleyer mig umage,

Som det mit eget var. Hand sagde: Nu I seer

Hvad Mand jeg er, for Tyv I skielder mig ey meer.»

 

Mannen har i ånden allerede tilranet seg cargoen, men overtagelsen vil formodentlig skje på en måte som ikke rammes av loven på Anholt.

 

Da kisten ble åpnet, så man en jomfru sveve der inne og med hast heve seg mot himmelen. Hun hadde rosenfarvet hals og et skinnende ansikt; fra håret hennes kom det en yndig duft. Det var Jupiters datter og kjærlighetsgudinnen som hadde stengt seg inne i kisten for å passe på at vannet ikke skulle forderve Dortheas kontrafei. Dette skal omtales i sin fulle bredde når jeg kommer til passasjen der Paars finner Dortheas portrett på bunnen av kisten. Her ligger også heltens stam- eller stammebok. Foreløpig skal jeg ta for meg det veneriske eller kjønnslige aspektet ved gudinnens plutselige tilsynekomst.

 

Justesen skriver i noten til det himmelske opptrinnet:

 

«Dette er det, som Frantzoserne kalde le Merveilleux og er ligesom Siælen i Poësie. Det hos Homerum og Virgilium saa tit forekommende θαῦμα ἰδέσθαι eller mirabile visu.»

 

Spørsmålet er hvorfor Justesen har tatt med en fransk referanse i tillegg til de klassiske (for oversettelsen, se Ludvig Holbergs skrifter).

 

«Frantzoser» har to betydninger hos Holberg, franskmenn og syfilis, idet «franskmenn» er kallenavn for syfilis. I sitatet skal det leses «franskmennene», men tekstlige forhold tyder på at det undertekstlig sikter til syfilis. Bakgrunnen for ordets betydning av syfilis er Karl 8s felttog i Italia 1494-95, da han en stund var herre i Napoli. Samme år ble kongen tvunget til å trekke seg tilbake til Frankrike. Holberg skriver i Almindelig Kirkehistorie (min kursivering):

 

«Frugten af dette Tog var, at de Franske bragte med sig den saa kaldede Napolitanske Sygdom, som siden udspreedede sig fra Frankrig til meere Nordlige Lande, hvor den kaldes Frantzoser.»

 

Napoli var som havneby ekstra utsatt for seksuelt overførbare sykdommer, og det var ikke her syfilis først oppstod. Helt siden de første tilfellene dukket opp i Sør-Europa på tampen av 1400-tallet, har man diskutert hvor sykdommen kom fra og når. I «Epistel 101» refererer Holberg til en tidligere skrivelse, der han åpenbart har hevdet at den svakhet som i Norden kalles «Pokker eller Frantzoser», ikke var kjent i Europa før oppdagelsen av Vestindia. «Frantzoser» er altså ifølge forfatteren brakt til Europa med sjøfolkene som deltok under Columbus’ oppdagelse av Amerika i 1492. Dette er den teorien som har størst oppslutning blant fagfolk i dag (jfr. Litteratur). Ekspedisjonen kom tilbake til Spania i 1493. Karl 8s italienske felttog ble innledet i 1494; i 1495 var den franske kongen herre i Napoli; samme år ble han tvunget på retrett.

 

I «Epistel 101» omtaler Holberg også syfilis slik: «Veneriske Svagheder eller Frantzoser». «Frantzoser» er altså en venerisk svakhet, og dette er interessant for betydningen av «Frantzoserne» i sitatet ovenfor. «Jovis Datter og Kierligheds Gudinde» er jo Venus. Gudinnen er så visst ingen jomfru slik Mikkelsen beskriver henne, men selve sinnbildet på den fysiske kjærligheten eller kjønnslivet. Vi må ikke glemme at Paars’ reise er kommet så brått på, fordi helten lengter etter å ta Dorothea i sin favn. Det åpner for at Venus’ opphold i skipskisten til Paars på ett plan sikter til at sjømenn bringer med seg sine veneriske drifter om bord, som de tilfredsstiller når de går i land og slik utsetter seg for å smittes med kjønnssykdom. Siden bringer de med seg den veneriske svakheten til en ny sexpartner i neste havn.

 

Noen av mannskapet på skipene til Columbus, «Santa María», «Pinta», «Niña», har hatt samleie med kvinner fra urbefolkningen; syfilis var en kjent sykdom i Den nye verden. Da sjømennene siden gikk i land i Spania, har de gått på bordeller, og deretter har kjønnssykdommen spredt seg til andre havnebyer, som Napoli. Karl 8s soldater har også besøkt Napolis prostituerte og siden tatt med seg den veneriske svakhet hjem til Frankrike.

 

«Frantzoserne»s «Le Merveilleux» inntreffer når noe overnaturlig griper inn i handlingen i et litterært verk. I Peder Paars gjelder det altså Venus’ tilsynekomst i Paars’ skipskiste. Mikkelsen lener seg her tungt til Æneiden, og Justesen siterer da også fra Vergils verk. Sitatet oversettes slik i Ludvig Holbergs skrifter:

 

«’Hendes [dvs. Venus’/Afrodites] rosenfarvede hals strålede, / og hendes anbrosia-duftende hår udbredte en hvirvel af guddommelig vellugt’.»

 

Mikkelsen varierer Vergils tekst slik: «Man Rosen-farvet Hals et skinnend Ansigt saae», idet han omtaler halsen og ansiktet hver for seg. Den rosenfarvede halsen kan peke mot et av syfilisens vanligste og mest synlige symptomer, roseola, et rødt utslett som ofte opptrer på overkroppen. Vi får anta at Venus ikke er naken og at draperiet skjuler resten av utslettet. Når Vergil bare skildrer den skinnende rosenrøde huden på halsen og ansiktet til Venus, tyder det på at resten av torsoen er tildekket.

 

Tolkningen har sin støtte i at «Frantzoser» omtales enda en gang i eposet, og da i den uttalte betydning syfilis. I hvervescenen, Fjerde bog, Tredje sang, ramser Peder Ruus opp en rekke argumenter mot å bli soldat. Blant disse er skriverens frykt for at en kule skal ta nesen hans, slik at folk vil tro at han lider av «Frantzoser». Tap eller deformering av nesen er ikke et symptom ved syfilis, men derimot ved spedalskhet. Det betyr at Ruus forveksler et symptom ved spedalskhet med ditto ved syfilis. Dermed gjør han seg skyldig i det samme som de som mener at syfilisen har eksistert i Europa før de store oppdagelser; de mistar spedalskhet for syfilis. Det fremgår av «Epistel 101» at mottageren av epistelen, «min Herre», deler denne feilaktige oppfatning. Den grunner seg ifølge Holberg på noen skrifter av den engelske kirurgen Becket, nemlig William Becket (1684–1738); «Iligemaade paa andres Gisninger, som holde for, at Svagheden er langt ældere, skiønt den tilforn haver haft andet Navn, og haver været det samme som Spedalskhed.»

 

Justesen påstår at «le Merveilleux» er sjelen eller livskraften i poesien. Det får unektelig en satirisk virkning når det er Venus, kjønnslivets gudinne, som dukker opp med rødflammet hals fra en havarert skipskiste. «Frantzoserne»s betegnelse på at en gud eller gudinne, her Venus, gjør sin entré i et poetisk verk, sikter på et underliggende plan til den veneriske svakhet som på mirakuløst vis popper opp ettersom «Frantzoserne» marsjerer hjemover fra Napoli. «Frantzoserne», syfilis, vandrer altså sammen med «Frantzoserne», de franske soldatene. Navnet har sykdommen utvilsomt fått av folk i landene nord for Frankrike, da de ble rammet av sykdommen.

 

Syfilisens oversjøiske opphavshistorie bringer oss tilbake til helteeposets begynnelse, der det fortelles at Peder Paars’ kombinerte handels- og kjærlighetsreise inntreffer samtidig med at den gode gamle tiden da danskene nøyde seg med landets egne produkter, tok slutt. Årene etter Paars’ reise, som endte med havari, er preget av et stadig jag etter fremmed luksus, som krydder, te og kaffe, fra Ostindia og Den nye verden som Columbus oppdaget i 1492. Danskene legger seg til fremmede, utvilsomt franske, vaner. Dette er gjennomgangstemaer i Holbergs forfatterskap, som jeg har behandlet i en rekke blogginnlegg under samlebegrepet merkantilismen. Det gjelder blant annet «Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen» I–VIII, «Holberg og den franske vellyst – ’Jean de France’ og Molières ‘Le bourgeois gentilhomme’», «Jørgen von Skomagers historie (Peter Schumacher Griffenfelds) historie, IV – Jan Baptist og Jean de Frances brev fra Rouen eller Røven».

 

Peder Paars’ havari sikter til den merkantilistiske politikken som ble innledet under Christian 4. Synet av den rødhalsede Venus i heltens skipskiste vitner om spredning av farlige sykdommer og er nok et argument mot langveis handel med fjerne strøk. Da Paars gav uttrykk for sin bunnløse sorg over tapet av de tolv riksdalerne, kommenterte Peder Ruus: «Det Fandens Elskovs Baand, / Som dig hid trecket har, maa heller heede Strikke.» Her har Justesen en note til en komedie av Plautus, Tre drakmer: «Den, som i kærlighed/ har kastet sig ud, går værre til grunde end han, som kaster sig ud fra en klippe.» Noten kan virke i overkant fatalistisk, men dersom man betenker at Venus, gudinnen som nettopp knytter elskovs bånd, befinner seg inne i kisten til Paars for å beskytte hans elskedes portrett, blir den mer forståelig. Da sykdommen traff sine første kjente ofre, de franske soldatene, i 1495, slo den til med voldsom kraft. Over tid ble symptomene noe svekket, som er typisk for infeksjonssykdommer; europeerne var «virgin soil» for den vestindiske svakhet. Det sies at historiens verste epidemi, Svartedauden, kom til Bergen med et engelsk handelsskip i 1349. Pesten har trolig spredt seg fra Asia til Europa via handelsveiene.

 

 

 

Litteratur:

 

American Society for Microbiology, «Revisiting the Great Imitator: The Origin and History of Syphilis»

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? VIII

 

Vareregisteret som ikke passet til eposets høye stil

 

Mannen på Anholt, som er en fremmed, men likevel godt orientert om regimet på øya, mener tapet av tolv riksdaler ikke er noe å bry seg om for en mann som Peder Paars. Han sier at hvis det stod til ham, skulle Peder Paars og svennen, Peder Ruus, snart få angre på at de mistenkte ham. Han er nemlig aldri blitt anklaget for tyveri før. Dette tyder på at mannens handlinger i forbindelse med Paars’ havari ikke strider mot den «kristne» loven på Anholt (jfr. Innlegg VII).

 

Mannen går rett over til det temaet som interesserer ham mest; hva slags varer fører jakten? Han frykter noe kan bli ødelagt i det salte vannet, hvis de ikke berger det med en gang. På hans oppfordring stormer skipsfolket ut til den sønderbrudte skuten og henter ut alt de kan få tak i. Mikkelsen vil ikke tale om varene, fordi det bryter mot eposets skjønne stil:

 

«[…] endskiønt jeg paa en Prick

|Altsammen kunde læt opregne og beskrive,

Et fuldt Register paa den heele Cargo give,

Men min Heroisk Sang tilstæder icke her,

At tegne andet op end hvad som kostbar er.»

 

Det finnes altså et fullstendig register over jaktens samlede cargo. Dette rimer ikke med at mannen kommer tilbake med en bevæpnet gruppe som angriper skipsfølget. Partene inngår fred nesten før slaget har begynt. De skibbrudne må betale dyrt til «røverne»; i krigsskadeerstatningen inngår blant annet hele cargoen. Dersom fienden har lurt til seg cargoen, er det merkelig at det finnes et register. Det er ikke vanlig at man, formodentlig øvrighetens representanter, tollerne, registrerer varer som noen har skaffet seg på urettmessig vis. Spørsmålet er om også ileggingen av krigsskadeerstatning inngår i den «kristne» loven på øylandet Anholt. Jeg vil fortløpende notere alt som fortelles om håndteringen av fremmedes varelast på Anholt for å se om det er mulig å fravriste øyas innbringende vraknæring en forklaring. Foreløpig skal nevnes at fogd Woldemar, øyas øvrighet, har den største part av vraket, presten har også sin del. Som eksempel på hva det dreier seg om, kan nevnes tønner med korinter.

 

I Innlegg VII har jeg bemerket at anholdelse av handelsskip på Anholt, som nødvendigvis er på vei til eller fra Østersjølandene og må passere gjennom Øresund, fremtrer som en parallell til den faktiske anholdelse av fremmede skip som fant sted i Helsingør. Her ble nettopp skipets hele cargo nedtegnet i et fullt register. 

                      Helsingør 1588

Øresundstoldregnskaberne er bevart og viser hvilke opplysninger som var nødvendige for at tollen, som var avhengig av de enkelte varegruppers verdi og mengde eller vekt, kunne utregnes. Her er en innførsel fra et av de mange nederlandske skipene på vei ut av Østersjøen 9. oktober 1689, lastet med korn, boghvete og vedaske. I dette tilfelle betaltes 108½ daler 12 skilling.

 

«Jacob Clasen Brandaris af Vliel[and] kom fra Dantzig med

82 Lester Huede a 1 Dr. 82 [daler]

18 Lester Biug a ½ Dr. 9

45 Lester Boghuede a 1 Ort 11 12 [skilling]

10 Lester Vedaske a 1 Ort 2½

vil til Amsterd[am]

Fyrpenge 4

Lastpenge 104½ 12

Summa 108½ 12»

 

 

Det er lett å forstå Mikkelsens motvilje mot å innlemme en så prosaisk innførsel i et epos i den høye, «kostbare» stil, jfr. sitatet over fra Peder Paars. Poeten påkaller musen og gir en beskrivelse av den havarerte cargoen, som innledes med en naturskildring etter Æneiden. Det er altså stadig varene, som er lagret i tønner, fat, muligens også skrin, det gjelder, men skildringen er poetisk (noten til Æneiden utelatt):

«Da man paa Vandet saae at svemme Fade, Tønder,

Samt Skriine, Kufferter med Klæder, Pudehynder,

Som kaade Marsviin man da saae dem velte sig,

Og som smaa Drenge, der paa Vandet føre Kriig

I Julii Maaned, naar de mange heede Dage

Paa Vandet locker dem Forfriskning der at tage, 

Man seer dem skiule sig, man seer dem ducke op.

(...)»

Detaljen om registeret over jaktens cargo viser, sammen med en rekke andre tilsvarende likheter mellom eposets Anholt og virkelighetens Danmark som vil fremgå av den videre gjennomgang, at «øylandet Anholt» er et satirisk bilde av landet eller øylandet Danmark.

Litteratur:

Erik Gøbel, "Øresundstoldregnskaberne 1497-1857"

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? VII

 

Christian 4, kongen som var redd for å miste penger i et fremmed land (Peder Paars)

 

Mannen på Anholt forteller Paars og følge at folket på Anholt ber for sjøfolkene. Det kan sjøfolkene så visst trenge, som befinner seg i et så farlig farvann. Men mannen fortsetter: å se dem her på land. Anholtingene ber altså til Gud om at sjøfolkene skal komme i land på øya. De aller fleste skipene i dette området er handelsskip enten på vei til eller fra Østersjølandene. Dersom de er på veien til, vil de seile forbi Anholt og ikke stanse før de blir anholdt i Helsingør for å betale toll. Ved å vise til Peder Syvs anførsel om at Anholt er stedet der skip anholdes, har Holberg innført et ekstra «anholdssted» for skip på vei til Østersjøen før Helsingør. Det er umulig å lese Justesens note om anholdelsen av skip og Mikkelsens beskrivelse av Anholt uten å trekke linjen til anholdelsen av skip i Helsingør og regimet i Danmark (jfr. «Danmark, landet som anholdt skip i Øresund»). Sammenfallet mellom Mikkelsens beskrivelse av Anholt og Danmark vil fremgå av den videre gjennomgang av eposet.

 

Lykkeligvis hører Gud ofte på anholtingenes bønn, for et og annet skip blir ifølge mannen lykkelig ditført. Det kan tolkes slik at Gud fører skip til øya. Senere gir mannen en kristen begrunnelse for anholtingenes forhold til øyas viktigste næringsvei; utnyttelsen av fremmede skip og sjøfolk. Mannen forteller ikke om det er vrak, slik han heller ikke presiserer om sjøfolkene som anholtingene ønsker å se på land, er druknede som har skylt i land eller levende, alternativt overlevende. Dette vil i alle tilfeller være en naturlig assosiasjon hos leseren. Få linjer lenger ned fremkommer det at alle på øya nærer seg av vrak. Vi skal likevel ha i minne Justesens note som forteller at det anholdes skip på Anholt; man anholder hverken vrak eller druknede sjøfolk. Dette er farlig farvann, også for skribentene Mikkelsen og Justesen, som grumser det til slik at sammenhengen med tollinnkrevingen i Øresund ikke blir for tydelig.

 

Mannen beskriver anholtingene som gode folk, men innrømmer at de i gamle dager var «slemme Knegte». Dette slutter han seg til fordi den gang ble nesten alle hengt. Det er naturlig å tolke opplysningen slik at anholtingenes utnyttelse av skip og sjøfolk i gamle dager ble straffet, men at det nå regnes som god kristelig oppførsel. Vi får også vite at presten i gamle dager var opptatt av hvor mye han kan ta betalt for sine tjenester. Det fremkommer etter hvert at dette gjelder fremdeles. Prestene på Anholts fokus på sin egen lønn avviker fra Luthers formaning til prestene i Lille katekisme, der det står at prestene får lite av verdens lønn, og at Kristus skal lønne dem.

 

Mannen gjentar at folket på Anholt tidligere var slemme. Dette bryr han seg ikke om, for han er en fremmed. Ettersom mannen likevel er så godt orientert om styre og stell på øya, er det mulig at han representerer Holberg, som var nordmann og slik sett en fremmed i Danmark, men like fullt visste mer om landet enn de fleste danskene. I Fjerde bog understreker Hans Mikkelsen sin upartiskhet som biograf, idet han viser til at han er født i Norge og derfor ikke er landsmannen til Peder Paars. Dette adskiller Mikkelsen fra den romerske dikteren Vergil, hevder han, som med Aeneiden leverte et hyllestdikt til keiser Augustus fullt av fantasifulle hendelser, som dikteren ble belønnet for. Mikkelsen (Holbergs pseudonym) er altså en fremmed i Danmark, og bryr seg derfor ikke om å pynte på sannheten om Peder Paars. Likheten mellom Mikkelsen (les Holberg) og den fremmede mannen på Anholt understrekes ved at han på forespørsel gir en presentasjon av Anholt etter mønster av datidens statsbeskrivelse. Nettopp i denne genren har Holberg selv skrevet, f.eks. Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Det kommer jeg tilbake til.

 

Deretter sier mannen at man nå ser at folket bedres dag for dag. Videre: «Hver lever Christelig og nærer sig af Vrag.» Den anholtske vraknæring lar seg altså forene med øyas kristentro. Paars gleder seg over at han tross alt er kommet blant respektable folk, men da han stikker hånden i lommen, savner han sin pung og utbryter:

 

«[…] O væ mig arme Mand!

Han raabte: Ingen ting mig meere trøste kand.

Det er jo ingen skiemt at miste tolv Rixdaler,

[…]»

 

Paars utpeker umiddelbart mannen som synderen, og leseren vil være tilbøyelig til å være enig med ham. Det forsterker inntrykket av at det er noe muffens med folkets kristelige utnyttelse av vrak. Paars gråter over tapet av de tolv riksdalerne, og her trer Mikkelsen inn som kommentator. Kremmerens biograf sier at fordi han helst vil følge den rene sannhet, skal han ikke skjule at Paars hadde noen feil. Han oppfordrer enhver poet til å følge ham i dette og omtale feilen som finnes hos den de priser. Alt hva Mikkelsen kan si, er følgende (min kursivering):

 

«For denne store Helt, er, at i fremmed Land

Er ingen større Sorg end miste sine Penge, 

For slig Ulycke sig en anden skulde henge,

Det var den ene gang han lod sin Svaghed see,

Han ellers pleyede mod all Ulycke lee.»

 

Å miste pengene sine i et fremmed land, underforstått at noen i det fremmede landet får tak i dine penger, er det verste som kan skje en som sverger til en merkantilistisk økonomi. Vi noterer oss for øvrig at Mikkelsen, som refererer til kremmeren, stadig omtaler stedet som et land, fremmed sådan. I «Helten som hadde skuten full av handelsvarer» drøfter jeg eposets innledende linjer, der Mikkelsen utpeker 1608, året Paars legger ut på sin seilas, som et skjell mellom den gamle nøysomme tiden i Danmark og den nye med høyt forbruk av importerte luksusvarer. Under Mikkelsens detaljerte gjennomgang av reisekisten til Paars viser det seg at den er fylt med klær og artikler som enten baserer seg på importerte tekstiler eller råstoffer eller også er produsert i utlandet, alternativt av en utenlandsk håndverker i Danmark. Danskenes forbruk av finere importerte varer, spesielt tekstiler, representerte et alvorlig problem ut fra en merkantilistisk synsvinkel, og var noe av det første Christian 4 prøvde å råde bot på ved opprettelse av flere manufakturer i Danmark og handelskompanier. Skipet, en jakt, er formodentlig danskeid og kan peke mot varehandel med egne, danske, skip, et viktig merkantilistisk dogme. I Christian 4s historie i Dannemarks Riges Historie skriver Holberg om kongen:

«[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»  

Holberg omtaler anvendelsen av merkantilistisk økonomi på danske forhold i «Om Handelen», Dannemarks og Norges beskrivelse (jfr. innleggene «Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen»).

I 1605 grunnla Christian 4 Tugt- og børnehuset i København, hvor løsgjengere, tiggere og foreldreløse barn ble samlet. Institusjonen tjente som et viktig ledd i kongens bestrebelser på å skape en produksjon av tekstiler, som kunne konkurrere med de importerte. Det lyktes ikke.

 

Paars’ handelsreise i 1608 peker utvilsomt mot de merkantilistiske tiltakene, manufakturer og oversjøiske handelskompanier, Christian 4 satte i gang. De første kom allerede på begynnelsen av 1600-tallet. Mikkelsen røper ikke hva varelasten om bord består av, men vi får vite at den har kostet reisefølget mye. Den bunnløse sorg som den «store Mand» og «store Helt», kremmeren Peder Paars, legger for dagen ved tapet av tolv sølvdalere i et fremmed land, viser til merkantilisten Christian 4, som gjorde alt han kunne for at danskene ikke skulle betale for fremmede varer, fraktet til Danmark på fremmede skip, med sølv- eller gullmynter som endte i fremmede land. Det ville være ugunstig for handelsbalansen. Merkantilismens grunnidé er at mest mulig edelmetall skal dynge seg opp i hjemlandet og minst mulig i fremmede land, et klart konfliktskapende dogme. Det er denne ideen Hieronymus, Holbergs alter ego, imøtegår i vertshusscenen i «Fjerde bog» med lignelsen om alle sølvmyntene som faller fra himmelen, som vil føre til en inflasjon uten sidestykke (jfr. bl.a. «Holberg og den franske vellyst – ‘Jean de France’ og Molières ‘Le bourgeois gentilhomme’»).

 

                                   Forts.

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? VI

 

Danmark, øylandet som anholdt skip i Øresund 

 

Hans Mikkelsen sliter med å finne den poetiske åre da han skal skildre synet av de ulykkelige skibbrudne på Anholt i 1608. Eposdikteren fra Kalundborg makter ikke følge Vergils og Homers tempo; hans muse er doven. Dette kommenterer han slik: «De ey Poeter ere / Som ickun dricke Vand», noe som understreker sammenhengen mellom eposdikteren Mikkelsen og forfatteren Holberg. Det virker underlig at en ølbrygger bare drikker vann. Holberg selv derimot avstod fra alkohol av helsemessige årsaker. I Fjerde bog dukker det opp en annen person som bare drikker vann, stadssatyrikus Hieronymus. Det er vanlig å oppfatte Hieronymus som Holbergs talerør, noe jeg kommer tilbake til. Både Holberg, Mikkelsen og Hieronymus er forfattere, som tematiserer sin egen skrivegjerning.

 

Etter at skipsfølget hadde ligget svimeslått på land en time, dukker det opp en mann som er så «mild» mot dem at han tenner opp lys på klinten. Mannen har altså gått opp en bratt skråning og tent ild på toppen. Ilden har vært kraftig nok til å opplyse vrakstedet, så det må ha ligget en anselig mengde brenne klart. Sannsynligheten taler for at Holberg sikter til et fyr.

 

I 1560 bestemte Frederik 2 at det skulle oppføres fyr på Skagen, Anholt og Kullen (i Skåne). Danmarks første fyr var av typen vippefyr med bålkurv festet til en vektstang. De skulle være tent i døgnets mørke tider; unntatt var vintermånedene da skipsfarten var liten. Paars seiler på en tid da man kan frykte vinterstormer. Det kan bety at det ikke var noe krav at det skulle være «ild på klinten». Likevel er det mulig at forfatteren med denne opplysningen antyder at folkene på Anholt har unnlatt å tenne fyret som skal varsle skip om øya, slik at de skal gå på grunn. Anholtingene lever av å utnytte fremmede, som nødvendigvis ankommer øya per skip, vanligvis lastet med varer. Hvorvidt denne noe utradisjonelle næringsveien kun baserer seg på havarerte skip, er usikkert. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Oppføringen av fyr på spesielt farlige steder langs leia skjedde etter sterkt påtrykk fra England og Holland. De hadde mange handelsskip som seilte på Østersjøen og ble avkrevet Sundtoll i Helsingør. De to sjøfartsnasjonene krevde at Danmark skulle trygge skipsfarten i Skagerrak som gjenytelse for Sundtollen. Fyrene kom på plass i 1562.

 

Danmarks beliggenhet på begge sider av den trangeste del av Øresund gjorde det mulig å anholde skip, et sentralt tema i Peder Paars, for å innkreve toll. Den første kjente befestning på det strategisk viktige stedet er Krogen, som ble oppført av Erik av Pommern rundt 1420 med det formål å innkreve avgift av skipene som passerte. Kronborg ble bygget av Frederik 2 1574–85 på restene av Krogen. 

                                             Kronborg

Etter at Peder Oxe hadde tiltrådt som rikshovmester i 1567, ble tollgrunnlaget endret. Tidligere ble tollen innkrevet av de fremmede skipene uavhengig av hvilken last de førte; nå ble tollen, den såkalte leste- eller lastetoll, utregnet på bakgrunn av varelastens verdi. Skjønt allerede i 1548 hadde man begynt å kreve en hundrededel av varenes verdi, i tillegg til en rosenobel for skipet. Reformen førte til et kraftig oppsving i kongens inntekter og bidrog i vesentlig grad til at Danmark klarte å redde seg ut av den økonomiske krisen landet havnet i etter Syvårskrigen. Under Christian 4 ble lastetollen flere ganger kraftig øket. Erik Gøbel skriver:

 

«Således blev med ét slag i 1638 skibstolden forhøjet med en tredjedel og lastetolden på mange varer firedoblet, på salpeter blev der endda lagt en afgift på hele 80 procent! Det årlige provenu voksede fra 233.000 rigsdaler i 1635 til 499.000 rigsdaler i 1641.»

 

De fremmede nasjoners forbitrelse steg i takt med forhøyelsene. En ofte sitert kommentar i den anledning er Palle Laurings i Danmark i Skåne – en usentimental rejse:

 

«Øresund, dejlige Øresund, strømmen fuld af sild, skibe, penge og blod. I fem hundrede år persede vi penge ud af alverdens skippere her. I bytte gav vi Skåne, Halland, Blekinge, Gotland og Øsel. Plus hvad vi gavmildt udleverede af norsk land. Hvor meget man så vil beregne de fem hundrede års toldindtægter til, var det en dårlig handel.»

 

Christian 4s ublu innkreving av toll under Kronborgs kanoner, som best kan sammenlignes med ran av fremmede, skrinla den siste rest av kongens stormaktsdrøm. Christian var etter tapet i Keiserkrigen stadig i pengemangel og økte skatter og tollen i Øresund og på Elben. Forhøyelsene hadde lenge vært en torn i øyet på Europas sjøfartsnasjoner, og i 1643 hadde svenskene fått nok av Christian 4s maktutfoldelse. Uten forvarsel angrep de Danmark, som nå stod uten allierte. Nederlenderne, som nødtvungent hadde etterlatt seg store pengesummer i Helsingør, støttet Sverige. Christian tapte, og ved fredsslutningen måtte han avstå en rekke landområder til den «onde nabo»; nederlenderne sørget for at danskekongen ble tvunget til å senke Sundtollen.

 

De grådige forhøyelsene av Sundtollen rangerer sammen med deltagelsen i Trettiårskrigen på toppen av listen over Christian 4s mest fatale feiltrinn. Kongens synderegister er langt. De merkantilistiske prosjektene, som alle havarerte, har jeg omtalt i «Helten som hadde skuten full av handelsvarer». Christian 4, kongen som la ut på sin livsgjerning som håpefull helt, endte som havarist. Det samme gjorde kremmerhelten, Peder Paars, som kommer frem til Dorothea, Mor Danmark, naken inn til skjorten og blakk (jfr. «Helten som hadde skuten full av handelsvarer). Det minner om Christian 4, hvis valgspråk Regna firmat pietas (RFP), «Fromhet styrker rikene», kom til å lyde slik på folkemunne: «Riget Fattes Penge».

 

Peder Paars stiller spørsmål til den angivelig hjelpsomme mannen om «Hvad Land vi ere i […]. Mannen svarer:

 

«Det Eyland Anholt heder, †   

Indbyggerne hver Dag for Søe-Folck stedse beder

At see dem her paa Land; De ofte blir bønhørt;

Thi et og andet Skib blir lyckelig hidført,

[…]»

 

Paars omtaler stedet de er kommet til som et land, en betegnelse han fastholder og som samsvarer med eposets forståelsesramme. I virkeligheten er øya Anholt en del av Danmark og tilhørte i 1608 kronen, Christian 4. I 1668 ble øya solgt og overgikk i 1674 til Hans Rostgaard. Da Peder Paars utkom, var det sønnen, Frederik Rostgaard, som eide Anholt.   

 

Mannens betegnelse «det Eyland» er et direkte svar på Paars’ spørsmål om hvilket land de er i. Øyland betyr et land som utgjøres av én eller flere øyer. «Land» kan også betegne et helhetlig, gjerne større geografisk område som ikke utgjør en nasjon. Det er neppe en vanlig betegnelse om Anholt. Derimot er ordet ofte blitt brukt om Danmark. Benevnelsen åpner for at Holberg med «det Eyland Anholt» på et underliggende plan sikter til det øyland Danmark. Opplysningen om innbyggerne som daglig ber om at sjøfolk må stige i land, og skipene som lykkelig blir hitført, fremtrer som en satirisk hentydning til Danmark, kanskje spesielt Helsingør, der skipene var nødt til å passere for å komme videre til markedene ved Østersjøen. Her ble de anholdt og avkrevet skyhøy toll, nær sagt ranet.

 

Justesen forklarer navnet «Anholt» med at «det», øylandet, holder skip an eller anholder skip. Dette er altså en opplysning som i aller høyeste grad passer på Danmark. Dersom noen prøvde å snike seg unna, kunne de oppbringes av vaktskipet som lå i Øresund, som oftest en 30- eller 40-kanoners fregatt.

 

 

Noten har to anførsler. Den første lyder: «Saa kaldet, fordi det holder Skibe an. vid: Ped: Syvs Ordsprog.» Den neste er et sitat fra Plautus’ komedie Menaechmi: «Derfor har man givet denne by navnet Epidamnus, / fordi ingen tager herfra uden tab [lat.: damnum]”» (Ludvig Holbergs skrifter).

 

 

Justesens forklaring på «Anholt» er åpenbart feil. Like fullt kan Holberg vise til en referanse i Peder Syvs Almindelige Danske Ord-Sproge og korte Lærdomme, i registeret til annenutgaven: «Anholt, en Øe i Vesterhavet, som anholder mangt et Skib, der støder, paa en ond Maade.» Det finnes for øvrig flere eksempler på at Holberg siterer påstander fra kilder, som åpenbart er feilaktige. Det er uvisst om forklaringen gjelder ordets etymologi, eller om det er et munnhell. Betydningen er heller ikke enkel. Den mest nærliggende tolkningen er slik: Anholt anholder skip som grunnstøter på en ond måte. Det kan være tvil om «ond Maade» viser til måten Anholt anholder skip på, eller til selve grunnstøtingen. Dersom setningen skal forstås som en etymologisk forklaring, er den i begge tilfeller feil. Det opprinnelige navnet på Anholt er «Anund», trolig av «ana», ånde eller puste, og «-und», karakterisert ved, med den helhetlige betydning stormblåst (øy). Det andre leddet i Anholt er holt, skog.

 

Den andre delen av fotnoten til «Anholt», Plautus-sitatet, sikter til at Anholt er et sted der fremmede lider tap. Det knytter seg til at fremmede skip blir anholdt og i den anledning må gi fra seg noe av verdi. I den romerske komedien møter vi en herre, Menaechmus, som leter etter tvillingbroren sin sammen med slaven Messenio. Slaven forteller herren at de har for lite penger til å bli for lenge i Epidamnos, en gresk havneby i Illyria, og at Menaechmus vil gremme seg når han ikke har mer igjen. For slik er dette folket; blant innbyggerne i Epidamnos finnes det sybaritter og store drukkenbolter, svindlere og bondefangere, og skjøgene er de mest forføreriske du kan tenke deg. Byen fikk navnet Epidamnos nettopp av den grunn. Det finnes knapt noen som har oppholdt seg her uten at de er blitt rammet av en forbannet ulykke (Plautus: «sine damno»). Man skal altså være forsiktig med å bli for lenge i Epidamnos, for da blir man svindlet for pengene sine.

 

Justesen trekker altså en linje fra den yrende handelsbyen Epidamnos (dagens Durrës, Albania) med den syndige storbyens typiske trekk til grisgrendte Anholt som knapt hadde en by engang. Angivelig skal fremmede, hvis skip anholdes på Anholt, lide tap liksom besøkende i Epidamnos. Den eneste likheten mellom eposet og Plautus’ komedie er at Paars og følge lider tap på Anholt. Dette skjer etter et narrespill regissert av mannen som er en fremmed, men likevel en insider hva regjeringen på øya angår. Hverken «Eyland», den språklige forklaringen på «Anholt» eller sammenligningen med Epidamnos passer særlig bra på den stormblåste øya med et spinkelt næringsgrunnlag og en fåtallig fattig befolkning. Beskrivelsen av Epidamnos kan derimot passe på flere havnebyer i Danmark. I «Epistel 83», der Holberg diskuterer om Guds straff rammer rettferdig, skriver han følgende:

 

«Videre, GUD lod til Straf engang Sodoma og Gomorra fortære ved Ild; men deraf flyder ikke, at hver Ildebrand skeer af samme Motif. Thi, da denne Hovedstad for nogle Aar siden blev lagt i Aske, kunde man derfor ikke just sige, at GUD var meere vreed paa Kiøbenhavn, end paa Helsingøer, Kiøge eller Holbek; Thi Synd og Ondskab var efter Stædernes Størrelse og Indbyggernes Proportion allevegne lige stor […]»

 

Holberg knytter her an til den bibelske arketyp om den syndige storby med florerende handel, overflod, vellyst og synd, Babel. Hvorvidt han med noten om den forbannede Epidamnos kan sikte til Helsingør, er usikkert. Parallellen passer ikke i noe tilfelle på virkelighetens Anholt.

Litteratur:

Erik Gøbel, "Øresundstolden og dens regnskaber 1497-1857".

 

                                        Forts.   

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? V

 

Når vindguden fiser på Pater Nosterskärene

 

Avind skjønner at hun må oppsøke Æolus, vindguden, dersom hun skal forhindre at Peder Paars får Dorothea i sin favn. På et øyeblikk har misunnelsens gudinne forflyttet seg til «Pater Noster Skiær». Hans Mikkelsen sikter til Pater Nosterskären utenfor Marstrand, der det er sterke havstrømmer og lumske grunner, et turbulent farvann. Navnet forteller at sjøfolkene bad Pater noster eller Fadervår når de seilte forbi. Men det er ikke bare skjærene i området som representerer fare; Marstrand befinner seg i et gammelt konfliktområde i kampen mellom dansker, nordmenn og svensker. Dette er det historiske skjæringspunktet mellom de tre nabolandene. Sørøst for Marstrand er utløpet til Göta älv (her ligger siden 1619 Göteborg), som er Norges gamle riksgrense mot Sverige. I tidligere perioder da danskekongen rådde i Viken og under unionen mellom Norge og Danmark, var det dansk-norsk grense. Området ble trukket inn både under Kalmarkrigen, da striden stod om Älvsborg festning ved utløpet av Göta Älv, Skånske krig og Store nordiske krig. Sistnevnte krig var ennå ikke avsluttet da Holberg skrev om Avinds besøk på Pater Nosterskärene, noe som understreker den aktuelle betydning av eposets krigsmotiv.  

                                               Pater Nosterskären

 

Plasseringen av Æolus’ hule på Pater Nosterskärene viser til kampen mellom danske- og svenskekongen om makten i Norden; det er ikke tilfeldig at det er til denne klippen Avind piler da hun vil lage bråk. I Innlegg III har jeg skrevet om Avinds taktikk for å få Æolus til å lage eller gjøre vind (med den dobbelte betydning fise); hun håner vindguden for hans manglende autoritet overfor Neptun og påstår at havguden ler av ham (jfr. sitatet under).

 

Under overtalelsen på Pater Nosterskären benytter gudinnen en retorikk som ellers er kjent fra omtale av kongedømmet, og vi skal ha i minnet at Mikkelsen få linjer over har rapportert om daglige observasjoner av Avind ved hoffet; misunnelsen har altså begynt å bygge seg opp hos kongen, formodentlig mot en annen konge. Eposdikteren skriver at Jupiter har gitt vindene en konge, som med makt kan drive dem tilbake til sine huler. Avinds manende tale understreker maktmotivet:

 

«Hør Vindenes Monarck! Hvo har dig underlagt

Neptuno Havets Gud? har Jupiter vel sagt,

At hand har over dig at byde og befale,

Hvo haver nogen Tid ham hørt saaledes tale?

Du har fra Arilds Tid haft Magt at skabe Vind,

Nu sidder du forsagt med Haanden under Kind,

Og venter paa Forlov, tør ingen Ordre give,

Neptunus Magten har, du maa kun underskrive

Hvad hand besluttet har, hand i sit Hierte leer,

At du med hannem saa igiennem Fingre seer.»

 

Talen utvirker en momentan reaksjon hos Æolus, som gir et mektig skrik:

 

«[…] Hør I Synden-Norden-Vinde,

Gaar ud af eders Hul, I skal herefter finde,  

At jeg jer Herre er, at jeg har eene Magt

At sige blæser op, at sige, stille, sagt!»

Vi skal hele tiden ha i minne at disse ordene uttales i det lett antennelige grenseområdet mellom Danmark-Norge og Sverige. Året er 1608, «Tre Aar for Calmar-Krieg», som jeg i Innlegg IV har knyttet til dannelsen av Den protestantiske union. Det var som protestantismens forsvarer Christian 4 gikk inn i Trettiårskrigen. Men protestantenes organisering har også betydning i den evinnelige rivaliseringen mellom danske- og svenskekongen. Christian 4 mente at dersom han gikk inn i krigen, ville kongehusets interesser i Nordtyskland styrkes, noe som ville forhindre at svenskekongen ble protestantenes leder. Frykten for at Gustav 2 Adolf skulle bli leder for de tyske protestantene, var avgjørende for Christian 4s beslutning om å gå inn i Trettiårskrigen.

 

Året etter Christian 4s underskrivelse av Freden i Lübeck (1629), der han måtte love aldri mer å blande seg i de tyske anliggender, steg Gustav 2 Adolf i land i Pommern. Snart ble svenskekongen mottatt av de protestantiske befolkningsgrupper som en frelser. Christian 4s prestisjetap var enormt.

 

Avinds besøk på Pater Nosterskären utenfor Marstrand i 1608, «Tre Aar for Calmar-Krieg», der hun sår splid mellom vindenes konge og havets, peker mot den evinnelige rivaliseringen mellom danske- og svenskekongen. Det er verdt å merke seg at Æolus med frislippet av vinder utfordrer Neptun. Etter seieren i Kalmarkrigen, som var en halv seier ettersom Christian ikke vant den svenske trone, bestilte kongen to kostbare kunstverk der han ble fremstilt som seierherre. Det ene var Karel van Mander 2s veggtapeter fra Kalmarkrigen til Riddersalen på Frederiksborg slott, det andre Adrien de Vries’ fontenegruppe (1619), også denne til Frederiksborg slott, der hovedfiguren var Neptun. Havguden symboliserte Christian 4 som havets behersker, et kunstnerisk uttrykk for kongens politiske program, Dominium Maris Balitici, herredømme over Østersjøen (Steffen Heiberg). Under den svenske besettelsen av Nord-Sjælland i 1658 (Annen Karl Gustav-krig) var maktforholdet mellom danske- og svenskekongen snudd på hodet. Dronning Hedevig Eleonora etablerte seg med sitt hoff på Frederiksborg. Da fienden endelig forlot Christian 4s gamle reputasjonsslott, plukket de med seg en rekke kostbarheter, deriblant statuen av Neptun og resten av fontenegruppen, Christian 4s «identitetskunst». Den ble plassert på Drottningholm slott et stykke utenfor Stockholm.

Over: Adriaen de Vries' originale Neptun i De Vries-museet på Drottningholm

Under: Kopi av Neptun-fontenen på Frederiksborg

Når vi i dag leser Peder Paars, er rivaliseringen mellom danske- og svenskekongen knapt et fjernt minne engang. Men da Holberg skriver om Avinds besøk på Pater Nosterskären, er det blodig alvor. Det kan nærmest utelukkes at historikeren har utpekt skjærene ved Marstrand som vindgudens bopæl uten at det sikter til konkurransen eller misunnelsen mellom de to nabokongene. I 1719 nærmet det seg slutten på den hundre år gamle striden, da danskene måtte innse at landområdene som Sverige hadde vunnet, var tapt for alltid. Et fattig trøst var det at Karl XIIs død på Fredriksten festning i 1718 signaliserte slutten på Sveriges tid som stormakt i Europa.

 

Mikkelsen hevder at Vergil har identifisert «Pater Noster Skiær» som hjemstavnen til Æolus. I en fotnote skriver Just Justesen følgende: «Det er ingen Tvifl paa, at det som Virgilius kalder Nimborum Patriam jo er Pater Noster Klippe.» Og i «Epistel 193» går Holberg enda lenger, idet han hevder å ha vist i Peder Paars at «Olavum» er blitt endret til «Æoelum» og «af de tvende første Bogstave P. og N. udi Pater Noster [har] giort sin Patriam Nimborum» (jfr. kommentarer i Ludvig Holbergs skrifter). Det korrekte er ifølge epistelskriveren at den gamle norske sjøkongen Olaus, «der haver regieret over det District af Norge, kaldet Wigen,» har hatt sin residens på «Pater-Noster Skiær». Hvilken «Olaus» eller Olav Holberg sikter til, er usikkert; trolig tenker han på Olav Tryggvason. Rammen er i alle fall satirisk. En sjøkonge er hos Holberg en vikingkonge som nærer seg ved å røve til sjøs, trolig kan også plyndring ved ilandstigning inkluderes. At en norsk vikingkonge med residens på Pater Nosterskären skal ha styrt i Viken, er satire. I vikingtiden var det danske konger som hersket i Viken. I alle tilfeller må vi anta at norske Olaus, i henhold til fiksjonen, må ha kjempet både mot danske og svenske sjø- eller vikingkonger, ettersom han bodde på Pater Noster-skären og hersket i Viken.

 

At Pater Nosterskären er valgt som residensen til den klassiske vindskaperen, «fiseren», kan skyldes det som skjedde i Marstrand i juli 1719, da Tordenskiold, hvis adelsnavn refererer til kanontorden, dundret løs mot Marstrand og Karlsten festning. Dato for innlevering av Peder Paars, Første bog til sensur og trykking er ikke kjent. De første to kjente eksemplarene av boken ble innkjøpt i november 1719, så det er en mulighet for at Første bok var under utarbeidelse da Tordenskiolds salver var rykende ferske.

 

Peter Wessel ble beæret med adelsskjold fordi han slapp uværet løs mot svenskene. Kanonaden ved Marstrand inngikk i det danske felttoget mot Bohuslän denne sommeren. Tordenskiolds plan var å blokkere Göteborg, og i det øyemed ville han først prøve å erobre Marstrand, der en betydelig del av den svenske flåten lå, noe sjøhelten lyktes med.

Det kan synes å råde en likhet mellom Æolus som skaper vind / fiser på Pater Nosterskären, og Tordenskiold som skaper torden ved Marstrand, i et landskap som må betegnes som ytterst eksplosivt i nordisk sammenheng. Det er lite som skal til før uværet – krigen – braker løs. En liten gnist, så fenger kruttet. Og hvilke små «gnister» snakker vi om her? Jo, at noen, danskekongen, blir misunnelig fordi en annen, svenskekongen, har mer makt. En viktig årsak til at Christian 4 erklærte Karl 9 krig i 1611, var at svenskekongen hadde begynt å hevde territoriale krav i Finnmark og innkreve skatt av samene.

 

Motivet fis = kanontorden eller krigslarm har sin særlige utforming i Anden bog, Første sang. Etter at Peder Paars har måttet gi tapt for overmakten til fogden på Anholt, blir han ført til fogdegården som fange sammen med resten av følget. Neste morgen ligger den hårdt prøvede helt og snorker, mens han drømmer at han er til felts og ser en krigshær komme mot seg. Akkurat idet Paars gjør seg klar til å gyve løs på fienden, slipper kremmersvennen Ruus en durabel fis, som prinsipalen mistar for krigstrommen. Kalundborgs Hektor reiser seg i full krigsbrynde og gyver løs på vinduer og inventaret i rommet, som han smadrer. Særlig ille medfart får hueblokken til fogdens datter, Nille. Hueblokken er laget av «Carduus-Papiir», det vil si samme materiale som en kruttpose, «kardus», noe som kan vise til kanontorden.

 

Heltens høylytte krigsinnsats går ikke ubemerket hen på Anholt, ettersom øyas kloke kone, gamle Gunnild, tilfeldigvis kommer forbi i samme stund. Gunnild har som de fleste kloke koner en livlig fantasi og maler sporenstreks både tyrken og paven på veggen for øyas øvrighet, fogd Woldemar. Denne blir så redd at han besvimer. Etter at ryktet har spredd seg, strømmer forsterkninger til fogdegården, og man rådslår om hva som skal gjøres. Da det kommer for dagen at rabalderet skyldes Ruuses fjert, synes fogden det er så skammelig at han vil dømme Paars til døden. Hans fullmektig, Christen Storck, mener derimot at det er tjenligst for landet at «den skidne Sag» – fisen til Ruus og de påfølgende konsekvenser – begraves i glemsomhet. Hvorpå Woldemar befaler at ingen mer skal tale om saken.

 

Litteratur

 

Steffen Heiberg, Christian 4 – en europæisk statsmand (2006)

 

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (2017)