Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse), III

HVA SKAL EN HULEFORSKER MED BÅTSHAKE?

Niels Klims plan om å undersøke den fiktive hulen i Fløyen, den høyeste bergtoppen ovenfor Bergen, er i utgangspunktet et naturvitenskapelig prosjekt. Hovedhensikten er riktignok ikke å oppnå kunnskap om naturen, men å bli rik og berømt. Allerede under forberedelsene til ekspedisjonen kommer et grunnleggende karaktertrekk hos Niels til syne: raskhet. Konsekvensen viser seg kort etter at bakkalaureusen har begitt seg ned huleåpningen; tauet ryker. I Niels Klims innledende linjer er fire av bokens viktigste temaer introdusert: menneskets streben mot toppen, begjær etter timelige goder som rikdom og berømmelse, prosjektmakeri og hastverk. 
      I "Fortalen" (1745) fortelles det om tiden etter Klims død da det reises tvil om den underjordiske reise faktisk har funnet sted. Dette gikk på æren løs for de klimske etterkommere, og en finn eller same ved navn Peyvis ble beordret av byfogden i Bergen om å reise i Klims spor. Etter hjemkomsten bekrefter Peyvis at det finnes en verden under jorden, og at riket som Niels den store grunnla i Quama, har fått sin fortsettelse under sønnen i rett nedstigende arvelinje, Niels den annen. Her må det erindres at Niels Klim regjerte som en nådeløs enevoldshersker fylt av et vanvittig maktbegjær, og at dette førte til hans fall, noe Peyvis unnlater å nevne. Den hjemkomne finnen, som selvfølgelig har reist ved hjelp av magi, forteller videre:

"Vores land fostrer jo særdeles mange |projektmagere – ikke et ondt ord om dem – der vil anvende al deres tid, arbejds- såvel som fritid, i søvne som i vågen tilstand på at etablere handelsforbindelser med quamitterne, og de vil ikke helme før de har opfundet nogle maskiner der gør det muligt, uden fare og uden brug af magi, at besejle den underjordiske verden."

Peyvis' argumentasjon peker mot en side ved Klims opprinnelig naturvitenskapelige huleundersøkelse som først blir åpenbar i løpet av romanen; ekspedisjonen eller toget åpner en mulig handelsrute til en ny verden. Dermed fremtrer bakkalaureusens forhastede huleprosjekt som en parallell til europeernes bestrebelser på å komme raskest mulig til de ostindiske varemarkeder. Her spilte jakten på Nordvest- og Nordøstpassasjen en viktig rolle, og under disse ekspedisjonene ble samtidig et helt nytt kontinent: Amerika, oppdaget. I dette racet blandet danskene seg inn, og den som stod i bresjen for satsningen på oversjøisk handel, var Danmark-Norges største prosjektmaker, den aldri hvilende Christian 4, en av Europas første merkantilistiske monarker. 
      Det er ikke tilfeldig at det er en finn som foretar reisen til den underjordiske verden. Finnene hadde ry som store trollmestere, og blant kunstene var ferder over lange strekninger på et minimum av tid. I Uden Hoved og Hale (1725) hevder Roland overfor Ovidius at finnlappene kan bringe tidender fra Ostindia på noen minutter, og da har de neppe valgt omveien rundt Kapp det gode håp. Holberg var selv sterk motstander av alskens overtro, så hvorfor lar han en finn foreta den umulige reisen til underjorden? Svaret er trolig at forfatteren ønsker å vise at det er noe demonisk ved prosjektet; det overskrider grensene for det menneskene evner eller bør gi seg i kast med. Ved å legge ut på havet for å seile over store avstander til fjerne kontinenter, som åpenbart er forelegget for Klims huleekspedisjon, frister mennesket Gud. Det er ikke tilfeldig at den mest kjente myten fra perioden de store oppdagelser handler om kaptein Hendrick van der Decken eller Den flyvende hollender. I så fall fremtrer havseilasene som en parallell til byggingen av tårnet i Babel. Dette bringer tanken hen på en av Gamle Gunnilds replikker i Peder Paars, der hun under et trolldomsritual påkaller Find Trold som ifølge Just Justesens fotnote er den som bygget Lund domkirke. Lund var sete for Europas største erkebispedømme, og den imponerende middelalderkirken var utstyrt med to tårn (revet og forhøyet midt på 1800-tallet).          
      At det kun er en trollmann som evner å gjøre Niels Klims reise etter, kan tolkes slik at det dreier seg om et demonisk prosjekt; liksom van der Deckens stormfulle seilas rundt Kapp. Når mennesket begir seg ut på vågale prosjekter, er det bare fanden som trer støttende til. Dette minner om en passasje i Paul Botten-Hansens Norske Mysterier (1851), der Niels Klim er forelegg, som jeg har omtalt i innlegget 27.8. (red.):

I "Norske Mysterier", åttende kapittel, fortelles det om en fant og en tusenkunstner, Malice-Knud, som slo seg i hjel da han sprang ut fra Rundetårn fordi fanden ikke var til stede for å ta imot ham. "Erkeskjelmen" hadde inngått en kontrakt med fanden om at denne skulle være på pletten tidsnok til å bære ham på hendene, slik at han ikke skulle støte sin fot på gatesteinene. Malice-Knud foretar hoppet i trygg forvissning om at fanden vil ile til hjelp. Men tilfellet vil at akkurat da ekvilibristen skal utføre sitt glansnummer, er den onde opptatt helt i «yderste Lapland»; formodentlig har en annen bundsvervandt trengt assistanse. Det er enkelt å identifisere personen denne fortellingen sikter til, ettersom Rundetårns byggherre, Christian 4, i begynnelsen av sin regjering la ut på en forrykendes ferd til det ytterste Lappland; en meget farefull seilas og en klar fristelse av Gud. Så om Malice-Knud ble knust mot gatesteinene, vendte kaptein Christian Frederiksen, påbudt titulering av kongen under seilasen, sunn og frisk tilbake til København.

Klim som svever på himmelen over Nazar og innbiller seg at han er blitt forvandlet til en stjerne, er et illustrerende bilde på menneskets hybris, et grunntema i Niels Klim. Ekspedisjonen har brakt med seg tau og båtshaker, og da Klim entrer huleåpningen som den første av ekspedisjonsdeltagerne, er det med en båtshake i hånden, og denne holder han fast helt til landingen nede i Potu. Det er ikke åpenbart hvilken nytte en huleforsker kan ha av en båtshake, og Klims forklaring bekrefter mistanken om at Holberg har hatt en baktanke med å utstyre forskerspiren med dette maritime redskapet. En båtshake har en dobbelt funksjon idet den dels skal støte bort (ved avseiling), dels trekke inntil (ved fortøyning), og er derfor utstyrt med en butt ende og en hake. 

Klim nevner kun behovet for å kunne støte bort ved hjelp av båtshaken, noe som betyr at han like gjerne kunne ha tatt med seg en stokk. Båtshaken i Klims hånd kan derfor tolkes som en hentydning nettopp til de oppdager- og handelsseilaser som huleekspedisjonen sikter til. "Stjernens" eller "kometens" faste grep om båtshaken er et varsel om fallet som inntreffer etter at Klim har bygget en flåte, da hans hybris bryter ut i et vanvittig maktbegær. Dette er omtalt i innlegget 4.5.18:

I Niels Klim, Den underjordiske rejse (1741) spiller tittelfigurens flåtebygging en helt spesiell rolle (kapittel 14). Den tidligere budbringeren setter i gang med flåteprosjektet etter at han er blitt utropt til keiser av Quama og har brakt den boklige lærdom og de militære ferdigheter i landet opp på et høyest tenkelig nivå. Bakkalaureusen kaster da sine øyne på de tette skogene i landet, som kan gi rikelig med tømmer, og han bestemmer seg for å bygge en krigsflåte etter europeisk mønster. Med en gang keiseren begynner på dette prosjektet, er det som om han ikke har tanke for annet, selv om det var tusen andre ting å forholde seg til. Dette kan minne om Christian 4 som brydde seg med alt, men hvis hjertebarn hele tiden var den danske flåten. Denne gavnet kongen lite i kampen mot den tysk-romerske keiser langt inne i Tyskland. Straks tømmer og verktøy var klart, skred Klim til verket:

"med en sådan iver at der inden der var gået 60 dage fra tømmeret blev hugget, lå en flåde på 20 skibe klar for anker. Da jeg havde fået det fra hånden,
følte jeg mig som en anden underjordisk Alexander der skulle slippe lige så
store kræfter løs her som han engang havde gjort det i vores verden. Magtbegærets vanvid eskalerer i det uendelige og lader sig aldrig standse. Nogle år tidligere havde et ydmygt embede som degn, sekretær eller præst været mit største ønske, højere ambitioner havde jeg ikke. Men nu forekom fire
eller fem hele riger mig at være for lidt – så i forhold til min ærgerrighed,
der voksede sammen med magten og rigdommen, havde jeg aldrig været
mere fattig og forarmet."

Som det fremgår av den ovensiterte passasjen i "Fortale", fortrøster Peyvis seg til at en eller annen prosjektmaker, som landet er så rikt på, vil finne opp en maskin slik at man trygt kan seile ("navigari") ned under jorden. Her røper ordvalget det maritime forelegget for Klims underjordiske reise, og det er neppe tilfeldig at utgangspunktet for reisen er en topp rett ovenfor Bergen, en gang Norges viktigste havne- og handelsby. Det er heller neppe tilfeldig at Potu, idealstaten under jorden, er befolket av antropomorfe trær, og der er det ingen som feller trær. Det finnes heller ikke dødsstraff, unntatt for prosjektmakere.

   

Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse), II

Er Holbergs Metamorphosis et makkverk - eller misforstått?

I Zs oversettelse er det en detalj som kan diskuteres, nemlig "på højde med guderne":

"Men netop som jeg i min lyksalighed følte mig på højde med guderne og betragtede mig selv som en ny stjerne på himlen (...)".

Forelegget er: "Diis me proximum crederem", som B oversetter slik: "drømte mig næst efter de udødelige Guder". Kjell Heggelund (Nils Klims reise til den underjordiske verden) oversetter passasjen slik: "Da jeg følte meg så lykkelig, så nær gudene". Hovedbetydningen av "Proximum" er "nær", "nærmest", så betydningen er vel at Niels føler at han er kommet gudene nær, der han svever oppe i himmelen.

Dette er riktignok en liten detalj, men fordi bildet av den flyvende bakkalaureusen kan tolkes metaforisk, er det viktig at oversettelsen er mest mulig presis. Holbergs beskrivelse av de himmelske fenomener i passasjen er ganske konkret; her er det snakk om planeter, kometer, stjernetegn og lover for legemers bevegelse. Men enda mer konkret er forfatteren i skildringen av himmelen i Metamorphosis (1726), som er skrevet med Ovids Metamorphoses som forbilde. I begge verkene skildres to herskeres himmeloppstigning, henholdsvis en eneveldig hauk og Julius Caesar, forløperen for de eneveldige romerske keisere.  

Hva som har vært Ovids hensikt med skildringen av Caesars apoteose, diskuteres. Verket antas å være skrevet i 8 e.Kr., samme år som dikteren ble landsforvist av Augustus til en av Romerrikets utposter, Tomi (nåværende Constanţa i Romania). Ovid tryglet i sine dikt om å få komme tilbake til Roma, men landsforvisningen viste seg å være livsvarig. Hvis skildringen av Caesars forvandling til stjerne er skrevet etter landsforvisningen eller på et tidspunkt da Ovid fryktet forholdet tii Augustus var truet, kunne den oppfattes som et forsøk på å mildne keiserens sinn. Augustus var Caesars adoptivsønn, og en panegyrikk til den avdøde hersker var samtidig en hyllest til den sittende keiser. I tillegg forutser dikteren August' egen apoteose i en fjern fremtid. 

                                Augustus, den første romerske keiser.

Ovid forteller at etter attentatet i Senatet stiger Venus til himmels med Caesars sjel, hvor den forvandles til stjerne: 

"Above the moon it (Caesars sjel) mounted into heaven,
leaving behind a long and fiery trail,
and as a star it glittered in the sky.

There, wondering at the younger Caesar's deeds,
Julius confessed they were superior
to all of his, and he rejoiced because
his son was greater even than himself.
Although the son forbade men to regard
his own deeds as the: mightier! Fame, that moves 

free and untrammelled by the laws of men,
preferred him even against his own desire
and in that one point disobeyed his will.

(...)

far be that day—postponed beyond our time,
when great Augustus shall foresake the earth
which he now governs, and mount up to heaven,
from that far height to hear his people's prayers!"

Linjene kan klart defineres som fyrstepanegyrikk, og slik er de ganske sikkert også blitt oppfattet av Holberg. Ovids apoteose av Caesar, med tydelig adresse til Augustus, baserer seg på den strålende kometen som viste seg på himmelen i juli 44 f.Kr., fire måneder etter attentatet mot Caesar. Romerne oppfattet fenomenet som vitnesbyrd om at Caesars sjel var blitt forvandlet til en stjerne, og som Holberg skriver i "Democritus og Heraclitus" (1721). dukket snart en poet, en øyenskalk, opp og bekrefter på rim at dette medfører riktighet. I innleggene om "Democritus og Heraclitus" argumenterer jeg for at nevnte poet både viser til Vergil og Ovid, som begge omtaler Caesars forvandling til stjerne/komet. Samtidig hentyder øyenskalken til danske poeter, Kingo, blant annet. Disse rimet i vei liksom de romerske poeter for å opphøye enevoldsfyrsten ved å skape et inntrykk av at sol, måne og stjerner brydde seg om et dødelig menneske, "en orm en ussel Stakkel" - eller for å si det med Arleqvin i De u-synlige en "ringe Madik, Kaalorm og Oldenborger".   
      Når man skal tolke Holbergs skildring av haukens himmelferd i Metamorphosis, er det naturlig å knytte en forbindelse til Caesars - òg Augustus' varslede - metamorfose/apoteose i Metamorphoses. Mens Ovid hovedsakelig lar mennesker undergå en metamorfose  til dyr og planter, går Holberg motsatt vei og forvandler dyr og fugler til mennesker. Metamorphosis fikk en blandet mottagelse da det utkom, og kritikken har ikke mildnet med årene; i Holbergs komik (2007) stempler Erik A. Nielsen diktet som "et makværk". Jeg vil våge den påstand at dette skyldes manglende forståelse av verket. I innlegget 7.7.2018 viser jeg at skildringen av hauken er et skjult satirisk portrett av den danske enevoldskonge som sådan, med spesiell referanse til Frederik 3 og Christian 5. Jeg kopierer innlegget i forkortet redigert form.
      Blant dyrene som undergår metamorfose, er høken, Hierax, og slangen, Ophis. Sistnevnte brysker seg av å nedstamme fra Den store Python, som er skapt av jord og som skaldene forteller hadde banet seg vei til et stort og tappert navn - liksom den bibelske slange - til den ble utryddet av Apollon. Som sitt opphav er slangen fylt av overmot, og den oppsøker Hierax med en bønn om å bli båret opp til himmelen:

"Hør, sagde han, du, som i Luften er erkiendt
For Fuglenes Monark, som fører Regiment
Og u-omskrænked Magt i det Crystalle Rige,
For hvilken alt hvad Fiær og Vinger har maa vige,
Utallig Penned-folk Natur har underlagt
Dit Herredomme, og har givet Envolds Magt
Sær over mindre Fugl, som Spurre, Giæs og Ænder." 

Hierax er altså konge med enevoldsmakt i luften, det vil si i Krystallriket eller "stjernerommet". Benevnelsen "Krystallriket" har trolig sin bakgrunn i den gamle inndelingen av himmelrommet i syv sfærer eller himler med et gjennomsiktig fast himmelhvelv som den åttende sfære. Fuglene, som er utstyrt med «Fiær og Vinger», omtales som «Penned-Folk», et underlig uttrykk. Dette varieres idet Hierax løfter Ophis: «Da sagde Hierax, udstrækkend Penned Vinger: / Velan see til du fast dig om mit Hoved svinger.» Uttrykket viser utvilsomt til den kjensgjerning at penner ble fremstilt av fuglevinger. Særlig var gåsefjær mye benyttet, og det kan være grunnen til at gjess er nevnt blant fuglene som faller inn under Hierax’ maktsfære. Budskapet kan utlegges slik: Enevoldsmakten er gitt til hauken, en rovfugl, av de andre fuglene som har benyttet vingene som penn. Dette speiler forholdene nede på jorden, nærmere bestemt i Danmark. Enevoldsmakten ble overdratt til Frederik 3 ved undertegning med fjærpenn av skriftlige dokumenter. I 1661 utstedte kongen Arveenevoldsregjeringsakten som overdrog all makt til ham selv, og denne ble underskrevet av representanter for alle stendene, selvsagt med fjærpenn. 

Også Kongeloven, eneveldets grunnlov, nedtegnet av Schumacher, den fremtidige Griffen, er skrevet med fjærpenn, liksom selvfølgelig Rangforordningen, Gemakksordinansen og Grevenes og friherrenes privilegier (jfr. innlegget 28.8.; Niels Klim - en hybrisfortelling av rang). 
      Etter at skyene er forsert, øker farten til Hierax og Ophis likesom et stjerneskudds. Men idet høk og slange når opp til Dyrekretsen, blir Ophis slått
av skrekk ved synet av Skytten, som sikter mot ham. Slangen svimler og faller ned i elven Potamus og dør, men blir siden forvandlet til jorddyrker. Som straff for at Hierax løftet Ophis opp til himmelen, blir han skutt av Apollon, og høken styrter død til jorden. Men Pan forbarmer seg over den tidligere enevoldsmonarken og omstøper ham til en mann, en skogfogd. Pilen som stadig stod i brystet, ble til en hirschfenger, og linjen av blod som gikk fra såret ble til et rødt geheng med sølvplater på. En eneveldig hauk og forvandlingen av en dødelig pil og et sår til en hirschfenger i rødt geheng peker entydig mot Danmarks første fødte enevoldskonge, den jaktglade Christian 5, som skamhugget Sjællands skoger etter parforcesystemets krav, men som selv endte som sportens offer (jfr. innlegget 7.7. der historien om den siste gangen kongen brukte hirschfengeren, fortelles.) Også en annen av Holbergs figurer bærer hirschfenger, nemlig fogd Woldemar i Peder Paars. I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter er en grundig gjennomgang av beskrivelsen av Anholts fogd til hest foran "slaget" mot Peder Paars og drabanter. Her viser jeg punkt for punkt hvordan de ulike detaljer kan knyttes til Christian 5, fra det tette, tykke håret som rekker ned til beltet (allongeparykk), hirschfengeren som henger ved siden og det at fogden hadde utstyrt seg mot kulden, var "vel foeret" (den hermelinsfôrede kroningskappen).

                                           Christian 5s jaktutstyr.

    
Med Niels Klims entré som stjerne eller komet på den underjordiske himmel er det duket for en satirisk farse med danske oldenborgerkonger i hovedrollen.

      

         

Kommentarer til Niels Klim, Den underjordiske rejse (baserer seg på Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse), I

Niels Klim - en hybrisfortelling av rang

I 1665 kan folk på den underjordiske planeten Nazar observere et fenomen på himmelen, som de tar for en komet. "Kometen" er Niels Klim som sirkler i bane over dem med en båtshake i hånden og en taustump på slep. Han tolker sin noe uvanlige situasjon slik at han er blitt forvandlet til en planet eller en drabant. 

Den nyutdannede bakkalaureusen trøster seg med at hans ære ikke vil tape noe på denne metamorfosen; en himmelsk klode eller en himmelsk klodes drabant vil i rang alltid kunne måle seg med en STUDIOSUS PHILOSOPHIÆ (forskerspire), og han fatter mot. Dette er utvilsomt en hentydning til eneveldets rangsystem, som kan føres tilbake til Christian 5s utstedelse av Rangforordningen av 25. mai, 1671, den første i Danmarks historie. Den er utarbeidet av Christian 5s geheimesekretær, Peter Schumacher, som ble adlet under navnet Griffenfeld i juli samme år. Schumacher står også bak Gemaksordinansen og Greverne og Friherrernes Privilegier som ble utstedt samtidig med Rangforordningen.

Med Rangforordningen ble en ny tittel- og embedsadel opprettet. Frederik 3 ønsket å utmanøvrere den gamle fødselsadel, knytte en ny rangadel tettere til kongemakten og samtidig få mulighet til å gi embedsmennene av borgerlig opprinnelse en relativt høy sosial posisjon i samfunnet. (danmarkshistorien.dk) Her er lovens nedskriver, kammersekretær Schumacher, selvskreven kandidat til høyeste rangklasse.

Niels' styrkede mot skyldtes også den renere himmelske luft som gjorde at han hverken følte sult eller tørst. Da kom han til å tenke på at han hadde et brød i lommen. Det var av typen som kalles "bolken" i Bergen, som er ovalt eller snarere avlangt. "Bolken" er et småbrød (Metaordboka), og siden det fikk plass i lommen, er det naturlig å tenke på et rundstykke. Det dreier seg således om et avlangt rundstykke, som gir et ovalt inntrykk. Dette er naturlig nok stekt, og vil derfor ha en brunlig overflate. Rammen for omtalen av bolkenen; størrelse, form og farve kan gi assosiasjoner til en alminnelig menneskelort. 

Klim bestemmer seg for å smake på bolkenen, men oppdager at den jordiske føde gir ham kvalme, og han slenger den vekk. Bolkenen begynner umiddelbart å gå i bane rundt Klim, som gleder seg over at han slik får innblikk i de virkelige lover for bevegelser, som betyr at alle legemer som befinner sig i likevekt, vil foreta en sirkulær bevegelse. Til dette er å si at når et menneske putter jordisk føde inn i munnen, vil denne følge de virkelige lover for fordøyelse og foreta en nedadgående bevegelse og komme ut i form av en lort et stykke lenger ned på kroppen. Bolkenen som forvandles til en drabant, kan tolkes som et memento til Niels' svulmende selvfølelse etter at han har resonnert som følger: Ikke bare er han blitt opphøyet til planet, men attpåtil en som til evig tid skal oppvartes av en måne og således vil regnes blant stjerner av første størrelse eller planeter av første rang, en utilslørt hentydning til Rangforordningen. Her kan det tilføyes at samme hvordan man snur seg, har man rumpa bak. Det gjelder også for de som er opphøyet i første rangklasse.

Mens Klim i dobbelt forstand svever i lykksalig visshet om sin opphøyelse i den første rangklasse og føler seg helt på høyde med gudene, dukker et truende uhyre opp fra det blå. Ved første øyekast tror Klim det er et av de tolv stjernetegnene, men da det kommer nærmere, ser han at det - av alle vingede vesener - er en griff! 

Det er hevet over tvil at Holberg sikter til Rangforordningens - òg Kongelovens - forfatter, Peter Schumacher Griffenfeld, med økenavnet Griffen. Kongeloven er utarbeidet av Frederik 3 i samarbeid med kammersekretær Peter Schumacher som har ført den i pennen. Den er det danske eneveldes forfatningslov og ble undertegnet av Frederik 3 i 1665, samme år som en komet viser seg på den underjordiske himmel. Kongeloven var i praksis ukjent for folket inntil Holberg valgte å publisere den i Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Riktignok ble den utgitt av Frederik 4 i 1709, men da kun i en kostbar utgave beregnet for et svært begrenset publikum. Her står følgende:

"(2) Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.(3) Skal derfor ogsaa Kongen allene have højeste magt og myndighed til at giøre love og forordninger efter sin egen gode villie og velbehag at forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love, (...)"

    
      

Dagens facebookinnlegg

TÅRN OVER TÅRN SEG BYGGER

Ibsens tittelillustrasjon i "Manden"/"Andhrimner" (1851) kan samtidig fremtre som en "frontispis" til romanen "Norske Mysterier" (ufullført), som følger etter på neste side. Det tilsynelatende enkeltstående tårnet på Vår Frelsers kirke, som ble forhøyet og påsatt spir (ferdigstilt 1850), skulle fremstå som fullendelsen av Christian 4s arkitektoniske ideer. Ibsens avbildning kan gi assosiasjoner til Christian 4s mest berømte tårn, Rundetårn, som fremstår som et ganske selvstendig bygg i forhold til Trinitatis kirke.

I "Norske Mysterier", åttende kapittel, fortelles det om en fant og en tusenkunstner, Malice-Knud, som slo seg i hjel da han sprang ut fra Rundetårn fordi fanden ikke var til stede for å ta imot ham. "Erkeskjelmen" hadde inngått en kontrakt med fanden om at denne skulle være på pletten tidsnok til å bære ham på hendene, slik at han ikke skulle støte sin fot på gatesteinene. Malice-Knud foretar hoppet i trygg forvissning om at fanden vil ile til hjelp. Men tilfellet vil at akkurat da ekvilibristen skal utføre sitt glansnummer, er den onde opptatt helt i «yderste Lapland»; formodentlig har en annen bundsvervandt trengt assistanse. Det er enkelt å identifisere personen denne fortellingen sikter til, ettersom Rundetårns byggherre, Christian 4, i begynnelsen av sin regjering la ut på en forrykendes ferd til det ytterste Lappland; en meget farefull seilas og en klar fristelse av Gud. Så om Malice-Knud ble knust mot gatesteinene, vendte kongen sunn og frisk tilbake til København.

Dagens facebookinnlegg

HVORFOR VALGTE HOLBERG Å SKRIVE NIELS KLIMS UNDERJORDISKE REjSE?

I «Epistel 389» avslører Holberg hva som var hensikten med å skrive Niels Klims underjordiske rejse, nemlig å vise at de fleste mennesker laster det som er ros verd, og roser det som er «mest ille grundet» hos en person. Synspunktet eksemplifiseres ved vurderingen av de evner og karaktertrekk som særmerker tittelfiguren. De fleste, navnlig de som bor på jorden, vurderer disse positivt. I Potu, nede i underverdenen dit Klim faller ned på grunn av sin ærgjerrighet og ustoppelige virketrang, blir derimot samme talenter og karaktertrekk oppfattet som svært klanderverdige. Utgangspunktet for epistelen er således ønsket om å gå i rette med godtfolks oppfatning av visse personer, åpenbart slike som har gjort seg bemerket. «Hoved-Lærdommen derudi sigter ellers til at bestride den Vildfarelse, som gemeenligen begaaes udi de Domme, der fældes over visse Personers Capacitet og Duelighed til Embeder, saasom man af daglig Erfarenhed seer, at man sætter meer Priis paa hastigt Begreb og Flygtighed end paa langsom Skiønsomhed (…)». Noe som kan utlegges som følger: Visse personer, som har et hastig begrep og representerer flyktighet i sitt embede, roses av de fleste, idet disse ikke erkjenner at langsomhet kan utvirke skjønnsomhet, det vil si i utførelsen av et embede.

Hermes: den raskeste av gudene, Niels Klim: den raskeste under jorden.

Dagens facebookinnlegg

HARRISONS OG HENRIKS* FRONTISPISER - HVA HISTORIEN FORTELLER

Bildene viser frontispisene i henholdsvis Walter Harrisons London-historie fra 1776 (jfr. omtalen av "Harrysons history of London" i "Vildanden") og Botten-Hansens, Ibsens og Olavsson Vinjes tidsskrift "Manden"/"Andhrimner" (1851). På begge bilder er kirketårn og spir avbildet i fonden. På St. Paul's er det tre tårn med spir (hvorav ett også med kuppel), Ibsen har valgt bare å avbilde tårnet med spir på Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke).

«Harrison’s History of London» (korttittel) utkom i flere utgaver, og frontispisen finnes i to nesten identiske versjoner. På den ene holder Historien frem en utrullet blank skriftrull for Britannia; på den andre (jfr. bildet) er det to bilder på skriftrullen. Disse forestiller den opprinnelige middelalderkatedralen og den nye St. Paul’s. Sistnevnte er den femte kirken på stedet. Den normanniske kirken var utstyrt med et av Europas høyeste spir. I 1591 slo lynet ned i spiret, og under bybrannen i 1666 ble resten av kirken nesten totalødelagt, og man besluttet å reise en helt ny kirke på stedet.

Under bybrannen i 1624 ble Hallvardskatedralen skadet, og da Christian 4 besluttet å bygge en helt ny by, ble Vår Frelsers kirke med høyt tårn, trolig Norges flotteste renessansebyggverk, reist ved Christiania torv. I 1686 slo lynet ned i tårnet. Her var ikke spiret kommet på plass; etter Christian 4s død hadde interessen for spir vært dalende. Man besluttet å bygge en kirke ved utkanten av Kvadraturen i stedet. I årene etter 1814 syntes ikke nordmennene Vår Frelsers kirke var bra nok, og på slutten av 1840-tallet ble det bestemt å forhøye tårnet høyere og få påsatt tårnhjelm og -spir som skulle minne om bygrunnleggeren, Christian 4 og hans praktbygg, deriblant Kronborg.

Under Christian 4s berømmelige London-reise i 1606 var den spreke unge konge oppe i tårnet i St. Paul’s for å skaffe seg utsyn over svogeren Jakob 1s prektige hovedstad. Det vil si: Kongen gikk til topps i den gamle normanniske kirken. Her hadde forfallet alt satt inn, blant annet hadde spiret ramlet ned, noe som kunne tolkes som et memento om menneskelige storverks forgjengelighet. Dette synes ikke å ha lagt noen demper på den unge kongens byggelyst, som i de påfølgende år skulle oppføre en rekke prektige byggverk med både tårn og spir.

* "Henrik" og Harry" er navnevarianter

Dagens facebookinnlegg

HARRISONS OG HENRIKS* FRONTISPISER - HVA HISTORIEN FORTELLER

Bildene viser frontispisene i henholdsvis Walter Harrisons London-historie fra 1776 (jfr. omtalen av "Harrysons history of London" i "Vildanden") og Botten-Hansens, Ibsens og Olavsson Vinjes tidsskrift "Manden"/"Andhrimner" (1851). På begge bilder er kirketårn og spir avbildet i fonden. På St. Paul's er det tre tårn med spir (hvorav ett også med kuppel), Ibsen har valgt bare å avbilde tårnet med spir på Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke).

«Harrison’s History of London» (korttittel) utkom i flere utgaver, og frontispisen finnes i to nesten identiske versjoner. På den ene holder Historien frem en utrullet blank skriftrull for Britannia; på den andre (jfr. bildet) er det to bilder på skriftrullen. Disse forestiller den opprinnelige middelalderkatedralen og den nye St. Paul’s. Sistnevnte er den femte kirken på stedet. Den normanniske kirken var utstyrt med et av Europas høyeste spir. I 1591 slo lynet ned i spiret, og under bybrannen i 1666 ble resten av kirken nesten totalødelagt, og man besluttet å reise en helt ny kirke på stedet.

Under bybrannen i 1624 ble Hallvardskatedralen skadet, og da Christian 4 besluttet å bygge en helt ny by, ble Vår Frelsers kirke med høyt tårn, trolig Norges flotteste renessansebyggverk, reist ved Christiania torv. I 1686 slo lynet ned i tårnet. Her var ikke spiret kommet på plass; etter Christian 4s død hadde interessen for spir vært dalende. Man besluttet å bygge en kirke ved utkanten av Kvadraturen i stedet. I årene etter 1814 syntes ikke nordmennene Vår Frelsers kirke var bra nok, og på slutten av 1840-tallet ble det bestemt å forhøye tårnet høyere og få påsatt tårnhjelm og -spir som skulle minne om bygrunnleggeren, Christian 4 og hans praktbygg, deriblant Kronborg.

Under Christian 4s berømmelige London-reise i 1606 var den spreke unge konge oppe i tårnet i St. Paul’s for å skaffe seg utsyn over svogeren Jakob 1s prektige hovedstad. Det vil si: Kongen gikk til topps i den gamle normanniske kirken. Her hadde forfallet alt satt inn, blant annet hadde spiret ramlet ned, noe som kunne tolkes som et memento om menneskelige storverks forgjengelighet. Dette synes ikke å ha lagt noen demper på den unge kongens byggelyst, som i de påfølgende år skulle oppføre en rekke prektige byggverk med både tårn og spir.

* "Henrik" og Harry" er navnevarianter

Dagens facebookinnlegg

BYGGMESTERE MED SANS FOR TÅRN

Christian 4 - eller kaptein Christian Frederiksen - er dén dansk-norske konge som har satt mest spor etter seg, noe som skyldes alle de "kirker og slotte og gader" (jfr. Hedvigs replikk) som er igjen etter ham. Blant gatene er Raahusstræte og Kongens gate i Christiania, der Paul Botten-Hansens leilighet lå på hjørnet og Det lærde Holland holdt til.

Ingen dansk.norsk konge har etterlatt seg flere tårn og spir enn Christian 4. Et av kongens prektigste slott var Kronborg, som ble bygget av faren, Frederik 2, over middelalderborgen til Erik av Pommern. Den 24. september 1629 bryter det ut brann på Kronborg. Kirsten Munk ligger i barselsseng med parets spede datter Dorothea Elisabeth. I siste øyeblik blir hun og den nyfødte reddet ut før flammene eter opp slottet innenfra. Christian 4 er fast besluttet på å bevare sin fars elskede Kronborg og gjenopbygge Kronborg, men pengekassen er tom. Han fordobler Sundtollen, og i 1638 er slottet gjenopbygget og modernisert. ("Kongelige slotte", redigert.)

Da Ibsen kom inn til Christiania i 1850, der han raskt innledet vennskapet med Botten-Hansen, var ombyggingen av domkirken i full gang. Den gamle kirken var ikke bra nok; særlig var det misnøye med tårnet som man mente var for lavt, og spiret. Det mest iøynefallende ved oppgraderingen var at tårnet fikk ekstra høyde og nytt spir. Det arkitektoniske forbildet var Christian 4s bygninger i hollandsk renessanse, og det ble hevdet at mesteren for det nye tårnet, Alexis de Chateauneuf, var blitt inspirert en gang han seilte gjennom Øresund forbi sagnomsuste Kronborg, I diktet "Rimbrev til fru Heiberg" (1871) skulle Ibsen mane frem en tilsvarende seilas.

I "Episk Brand" fortelles at Brand og kameraten Ejnar, som er i tolv-trettenårsalderen, har lagt seg ned på en åsrygg med utsyn over Christiania:

Halv slørt i Solrøg staar den store By
ved Fjordens Bund blandt vakkre Sommersteder.
Den er saa hvid, saa skinnende, saa ny,
et Nutidsbarn i pyntelige Klæder.
Der vajer Vimpler over Bugt og Havn,
hvor Skibe sees i Mylder og i Rækker, –
men kun et enkelt Spir mod Sky sig strækker,
og viser op mod ham, som gav det Navn.

«Den store By» som benevnes som «Nutidsbarn», er egentlig et gammelt barn, grunnlagt og navngitt av Christian 4 i 1624. «Christian» var for øvrig en vanlig muntlig betegnelse på hovedstaden på 1800-tallet. «Et enkelt Spir mod Sky» er spiret på Vår Frelsers kirke.

Også i "Bygmester Solness" brenner det da kirkebyggeren og tårnelskerens hustru ligger til sengs med spedbarn, og de reddes ut under stor alarm:

SOLNESS: Det var det vakkreste syn, én kunde sé for sine øjne, når Aline lå der med dem begge to. – Men så kom brandnatten –
(...) Skrækken havde rystet Aline så forfærdelig stærkt. Brandlarmen, – udflytningen – så’n over hals og hode, – og det til og med i den isende nattekulden –. For de måtte jo bæres ud, slig, som de lå der. Både hun og de små. (...) Fra den dag, jeg misted dem (tvillingene), bygged jeg nødig kirker.
HILDE: Kanske ikke gerne kirketårnet oppe hos os heller?
SOLNESS: Ikke gerne. Jeg véd, hvor glad og let jeg var, da det tårnet stod færdig."

Nederst t.h.: Frontispisen til "Manden"/"Andhrimner" (1851), redaktører: Paul Botten-Hansen, Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje. Mester for tegningen, der kun domkirkens tårn er avbildet, er Ibsen.

Dagens facebook-innlegg

ÅR BYGNINGER RIVES, GÅR HISTORISK KUNNSKAP TAPT

Bildet til venstre viser Pipergården / Rådhusgaten 15. Fotoet er fra 1890-tallet, samme tiår som gården ble revet. Den er oppført som leiegård i 1765 av rådmann Johan Piper med svimlende fire etasjer og var en periode Christianias høyeste bygning; Piper tenkte vel på leieinntektene. Han hadde drevet skjenkestue i Rådhusgaten 7, som var byens rådhus fra 1733. Men etter at Mathias Hansen Stub ble utnevnt til politimester og fikk lokaler i Rådhusgaten 7, mente denne det ikke sømmet seg at rådmannen drev utskjenking på "rådstuen". Piper tapte saken, og etter noen år måtte han jommen rive fjerde etasje i leiegården. Kanskje ikke folk gadd å bo et sted der de måtte gå opp i fjerde etasje med vannbøtter fra posten nede på gaten (eller torvet)?

Det er blitt hevdet at Piper ikke bygde fire, men tre etasjer, ettersom han skal ha benyttet første etasje i bygningen som stod der på forhånd. Denne skal ha vært i mur og tilhørt den eldste byggefasen i Kvadraturen, mens de tre øvre etasjer var i bindingsverk. Hvis dette medfører riktighet, er deler av bygningen fra Christian 4s tid.

I Pipergårdens øverste etasje leide Paul Botten-Hansen to store værelser, og her var det jevnt tilsig av representanter for byens kulturelite, deriblant Bjørnson og Asbjørnsen. Leiligheten ble kalt for Holland, og her hadde også Det lærde Holland, der Ibsen deltok sammen med fire andre - verten inklusive - møtested. Holland var gjerne utgangspunkt for fuktige runder på nabolagets skjenkesteder, som Hotel d’Angleterre og Engebret Christoffersen.

Det er sannsynlig at Pipergården, som huset Botten-Hansens bindsterke bibliotek og var møtested for "hollendere" - som ikke var hollendere - inngår i bakgrunnen for gården der familien Ekdal holder til på loftet, hvor det er store skap med gamle bøker. Bøkene står igjen etter "den flyvendes Hollænderen" - som underlig nok ikke var hollender. Det er liten tvil om at den gamle sjøkaptein er gjenferdet til Christian 4, som har seilt på havet med store skip, bygget kirker og slott, anlagt byer og stukket ut gater, deriblant i Kvadraturen.

Det er ikke lett å finne bilder av Pipergården, men på et stikk som er trykket i "Norsk Illustreret Kalender", 1855, der Botten-Hansen var redaktør, kan toppen av den ene gavlen anes bak Rådhusgaten 17. Stikket er etter en tegning av Rådmannsgården, der Universitetsbiblioteket holdt til 1811-1851.

Kommentarer til Den politiske Kandstøber (oppsummering) XXVII

Det er et felles trekk ved håndverkerne som deltar i Collegium politicum: De fremstiller varer som ikke er nødvendighets-, men luksusartikler. Mester Herman, kannestøperen, utgjør et unntak, så fremt ikke Holberg mener folk burde bruke flere kjørler og mer dekketøy av tre. 
      Opprinnelig talte Collegium politicum følgende håndverkere, som er nummerert, i tillegg til mester Herman:

Frantz Parykmaker 3, som blir forvandlet til Frantz Knivsmed i løpet av andre akt, scene 1
Christopher Maler 4
Gilbert Tapetmager 5
Christian Farver 6
Gert Bundtmager 7
Richart Børstenbinder 12

Disse har jeg omtalt i tidligere innlegg, sa her vil det være enkelte gjentagelser. 

Frantz Parykmager viser til fransk mote, som peker mot luksusforbruk. Parykken stammer fra Ludvig 13 og Ludvig 14 og spredde seg fra fyrstehuset nedover i befolkningen. Dette gjaldt sannsynligvis også i Danmark, hvor portretter av Frederik 3 og Hannibal Sehested tyder på at parykken slo igjennom hos fyrste og adel rundt 1650. 

                                                  Frederik 3. 

Hannibal Sehested, malt av Karel van Mander III, sønn av tapetmester Karel van Mander II.

Christopher Maler er høyst sannsynlig faglært håndverker, det betyr at han kan dekorere og lage skilderier, noe som omfatter alt fra landskaps- og byprospekter til portretter. Dette kan peke mot luksusforbruk. En detalj som kan understøtte en slik tolkning, er at skildrer nevnes sammen med tapetmaker i "Handelen" / Dannemarks og Norges Beskrivelse, der temaet er danskenes begjær etter luksusvarer. Passasjen er angivelig et forsvar for merkantililistiske ideer, noe jeg har argumentert mot i tidligere innlegg, idet jeg mener Holberg er klart satirisk: 

"Ja et kostbart skilderie, saa meget som det pryder et huus, naar det er giordt udi landet, saa meget defigurerer det en mands vegg eller muur, naar det er forarbeided paa et fremmed sted; Thi det første har ingen anden ond suite for landet, end at der transporteres et tusind daler fra een gade til anden, fra en rig borger til en fattig skildrer eller tapetmager, og kand kaldes generositet eller almisse til en fattig konstner, men det sidste kand kaldes overdaad og lande tyverie, saasom det fører pengene ud af landet."


Gilbert Tapetmager kan være sysselsatt med to forskjellige ting, enten fremstilling av håndvevde billedtapeter eller industriell trykking av bilder på lerret. Mest sannsynlig er Gilbert tapetmaker i ordets opprinnelige betydning, det vil si at han fremstiller det som ellers er kjent som gobeliner. Bakgrunnen for denne tolkningen er at tapetmakeren nevnes ved siden av Christian Farver. Holberg omtaler tapetmakere tre ganger utover eksemplet i Den politiske Kandstøber, deriblant i Almindelig Kirkehistorie (1738) hvor han forteller om den spanske rabbiner Benjamin av Tudelas reisebeskrivelser fra 1100-tallet: 

"Jerusalem siger han var endda en vel bebygged Stad, men der vare kun faa Jøder saavel der som paa andre Stæder iPalæstina, og den største Deel af dem vare Farvere og Tapetmagere."

Her nevnes altså tapetmakere, åpenbart produsenter av billedvev, sammen med farvere, slik som i Peiters oppramsing av deltagerne i Collegium politicum. Sannsynligvis har det dreid seg om to forskjellige håndverk ettersom både billedvevning og farving av tekstiler er kompliserte prosesser; bildet på en gobelin fremtrer ved bruk av en rekke forskjellige farver. I Almindelig Kirkehistorie nevnes for øvrig at da Paulus oppholdt seg i Korint, ble han kjent med jøden Aqvila som var tapetmaker; dette var også Paulus' håndverk. Hvis Gilbert Tapetmager skal oppfattes som produsent av trykkede billedtapeter, ville dét være eneste gang Holberg bruker ordet i en slik betydning. 
      Billedtapeter eller gobeliner kan definitivt klassifiseres som luksusvare, og når Holberg omtaler de tusen dalerne som transporteres fra én gate til en annen, fra en rik borger til en fattig skildrer eller tapetmaker, er det utvilsomt satirisk. Det sier seg selv at dersom en håndverker får tusen daler for et maleri eller en veggtapet, er han ikke fattig. At den store pengesummen omtales som almisse, understreker satiren. 
      På Holbergs tid skilte man ikke mellom kunstner og håndverker slik som i dag, og aller best betalt fikk de som leverte bilder og tapeter til kongehuset. I komediens fjerde akt, scene 9 er en hentydning til fyrstelig betaling. Geske beordrer Heinrich til å oppsøke "Doctor Hermelin" for at han skal gjøre sin oppvartning hos henne, utvilsomt sette klystér. Her er det underforstått at doktoren har fornemme pasienter, noe som setter ham i stand til å kle seg i hermelin. Det er nærliggende å tenke på kongen, som for øvrig trekker i den hermelinsfôrede kroningskåpen når han skal portretteres. 
     Også når det gjelder de angivelig fattige skildrerne og tapetmakerne som får tusen daler slengt til seg, fremstår kongehuset som en sannsynlig kunde. Tapetmakeriet eller tapisseriet er et komplisert håndverk og inngikk ikke i den hjemlige danske håndverks- eller husflidstradisjonen. Tvert imot var det utlendinger, nemlig hollendere, som behersket tapetmakeriet i Nord-Europa. Det var da også hollendere som fikk oppdragene på de berømte tapetene til henholdsvis Frederik 2, Christian 4 og Christian 5. 
      Det fantes altså ikke fattige tradisjonelle tapetmakere i kummerlige gater i København, som bare satt og ventet på at en rik mann skulle dukke opp med et fett oppdrag. Det samme gjaldt for skildrerne. Dersom disse mottok tusen daler for et bilde, var de neppe danske, men hollandske. Blant hollenderne som leverte "varer" til kongehuset, oppholdt flere seg i Danmark i perioder, men de bodde neppe blant Københavns fattige befolkning. Dette betyr ikke at det ikke kan ha bodd skildrere og håndverkere som produserte trykte billedtapeter i København, tilmed blant de fattige, som har hatt kunder blant borgerskapet. Men disse håndverkerne har ikke mottatt tusen daler for sine arbeider! Snarere har det gått tusen daler eller fler' fra slottet til fremmede håndverkere, som gjerne kan ha bodd på slottet eller i nærheten. For eksempel ble det innredet tapetverksted på Kronborg under fremstillingen av Frederik 2s "Kongetapeter". Det ble ledet av den hollandske tapetmesteren Anthonius de Corte som hadde 19 hollandske svenner under seg. Etter Cortes død tok hoffmaleren Hans Knieper, som malte kartongene, over ansvaret for tapetverkstedet. Disse hollenderne har neppe bodd i København. Holberg skriver om Kniepers tapeter i Dannemarks Riges Historie, der han kaller dem "Frideriksborgs Tapisserier". Tapene har ført en omskiftelig tilværelse etter at de først hang i Dansesalen på Kronborg; hvorvidt de har vært opphengt på Frederiksborg, er jeg ikke kjent med. Holberg forteller at Frederiks hund, Vildprat eller Wildbrat, er avbildet på disse.

Frederik 2 og sønnen Christian avbildet på Kongetapetene med hver sin hund, symbolet på troskap.

Til overmål avslutter Holberg den åpenbart satiriske passasjen om luksusforbruk ved å utrope det til en dødssynd hvis den rike "borgeren" gir "almissen" på tusen daler til en fremmed skildrer eller tapetmaker i stedet for en dansk. Nei, her skal vi nok heller tenke på en rik konge, og det som førte til at danske konger hadde et stort tilsig av rede penger, var Sundtollen. De første oldenborgertapetene ble altså bestilt for å pryde veggene i dansesalen på Frederik 2s Kronborg, selve bastionen for danskekongens ran av fremmede skip i Sundet. Praktslottet ble oppført for inntektene fra Sundtollen, som Peder Oxe hadde sørget for å øke betydelig ved omlegningen fra skips- til varetoll. Danskekongen kunne bade i edel mynt, men det var ikke et bad som bekom riket vel på lengre sikt.
      Nå regjerte Kronborgs byggherre riktignok før merkantilismen, men heller ikke etterfølgerne, Christian 4 og Christian 5, benyttet danske håndverkere da de bestilte tapeter, men vendte seg til den hollandske ekspertise. Det samme gjaldt når monarken skulle portretteres av malere, som uten unntak var av fremmed, særlig hollandsk, opprinnelse. Undertekstlig peker Holberg på det paradoks at de to kongene, som representerte en merkantilistisk politikk, i særdeleshet Christian 4, handlet varer av fremmede slik at de selv gjorde seg skyldig i merkantilismens dødssynd nummer 1: betale med edelmynt til utlendinger. Det var selvfølgelig ikke bare utenlandske tapeter og malerier som stod på danskekongens handleliste, men silke og andre finere tekstiler og en rekke andre fremmede luksusvarer.     

Hvis vi bytter om på "Gilbert Tapetmager 5." og "Christian Farver 6.", som kan sies å danne et par, blir det "Christian Farver 5.". På Christian 5s tapeter på Rosenborg slott er kongen fremstilt med allongeparykk godt nedover skuldrene, kastorhatt (som er tema i Femte akt), halsklut som ender i kniplinger og klær i kostelige stoffer, alt utpregede luksusartikler som i hovedsak vitner om import. 

  Mange farver har forsvunnet fra de engang så strålende Rosenborgtapetene.

Tapetene skildrer kongen i krig, så for en gangs skyld er han uten den hermelinsfôrede kroningskappen, som han gjerne er iført på maleriene (jfr. "Doctor Hermelin"). Den som har laget hermelinskappen, er en buntmaker, noe som bringer tanken på Gert Bundtmager. 

      Flere detaljer ved Christian 5s fremtoning er interessante for sammenhengen, det gjelder både på tapetene og maleriene: Han er skjeggløs. Det betyr at kongen er blitt raket av en barberer med en hvass kniv, trolig også oppå hodet slik at parykken satt best mulig. Som nevnt, forvandles Frantz Parykmager til Frantz Knivsmed i løpet av komedien. I Holbergs verker er rakekniven symbol for satirikerens penn - eller munn - og inngår i et metaforkompleks sammen med barberer, parykk og hueblokk (jfr. innlegget 30.4.18 der dette er gjort grundig rede for). Dette kan understøtte en tolkning der deltagerne i Collegium politicum hentyder til danskekongen, nemlig Christian 4 (Jacob von Bremen) og Christian 5 som representant for den danske enevoldskonge. Barbereren har også vært utstyrt med kost, trolig av det mer eksklusive slaget, for eksempel av kastor. Barberkoster ble fremstilt av børstenbinderen, og dermed er det knyttet en linje mellom Richart Børstenbinder, den sist nevnte håndverkeren i Collegium politicum, og malerier og tapeter hvor Christian 5 pranger i all sin tekstile og pelsfôrede overdåd. En annen detalj som det er verdt å merke seg, er kongens blankskinnende ridestøvler, som en kammertjener må ha pusset, formodentlig med skobørste. Dette bringer tanken hen på komediens aller første scene, der Antonius står på mester Hermans terskel og engster seg før frieriet til Engelke. Kannestøperen er ifølge Antonius blitt "curiøsk", det vil si pertentlig, i det siste, så frieren pynter litt på seg; tar av halskluten og binder den om igjen, tar opp en kam og kjemmer håret - altså bærer han ikke parykk - og børster skoene. Det står ikke hva Antonius børster skoene med, noe som åpner for at han bruker hendene. Dette vil i så fall gi en komisk virkning. Moten tilsa at menn skulle bære en lang klut som var viklet om halsen og bundet foran der endene hang ned. Det står ingenting om at Antonius har hatt med seg en klut til i lommen - eller en børste. 

I innlegget 24.8.17 argumenterer jeg for at kallenavnet til tittelfiguren i Jacob von Tyboe, "den brabandske Jacob" refererer til den heltemodige fremstilling av Christian 4 på Karel van Mander IIs tapeter på Frederiksborg. Her skriver jeg blant annet:

"Spiller så komediens begreper "Holland", "Brabant" og "hollendere" også en rolle under billedfremstillingen av Christian 4 etter Kalmarkrigen? Svaret er et ubetinget ja. Det var til hollenderne, Nord-Europas dyktigste billedkunstnere, Christian vendte seg med bestilling av heroiske avbildninger av seg selv. Billedkunst, særlig malerier, var blant Hollands viktigste handelsvarer. Provinsen Brabant, som dels sammenfaller med Flandern, var særlig kjent for sin tekstilindustri, og kniplinger og billedvev var blitt utviklet til et høyt nivå. Christian 4 var storkunde hos hollandske malerihandlere, og han bestilte kniplinger og veggtapeter eller gobeliner av tapetmesteren Karel van Mander II, som hadde arbeidet flere år i verkstedet til den flamske tapetmester François Spiering. Christian ønsket et storslagent vitnesbyrd om seieren ved Kalmar, og tekstilkunstneren fikk i oppdrag å lage 18 store tapeter til riddersalen på Frederiksborg slott. Hele 16 av disse skulle skildre like mange av Christians triumfer under Kalmarkrigen. Dette bød på et problem, som dels ble løst ved å ta med mindre og tvilsomme og tvære ut de større triumfene."

Kopi av Karel van Mander IIs tapet som forestiller Christian 4 som kommanderer troppene foran Kalmar.
      
I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter argumenterer jeg for at beskrivelsen av fogd Woldemar til hest før "slaget" mot Peder Paars er et satirisk portrett av Christian 5, som baserer seg på Rosenborgtapetene og Lamoureux' rytterstatue på Kongens Nytorv. 

Lamoureux' rytterstatue av Christian 5, støpt i bly og opprinnelig gullforgylt. Statuen begynte umiddelbart å synke, og på 1900-tallet ble den erstattet av en bronsekopi (Kongernes Lapidarium).

Fogd Woldemar styrer etter en hemmelig lov liksom Christian 5 gjorde en lengre periode, og lener seg tungt til den bestikkelige fullmakten Storck, noe som bringer tanken på den ytterst bestikkelige rikskansler Griffenfeld, med kallenavn Griffen. Uenigheten mellom fogden og "Stork" knytter seg til spørsmålet om fogdens forestående krigsdeltagelse, noe som fremtrer som en ganske utilslørt referanse til den fatale konflikt mellom kongen og Griffen forut for Skånske krig. Etter å ha beskrevet den prangende kledningen og utrustningen til fogd Woldemar kommenterer Hans Mikkelsen barbereren Jens Bloch, som pussig nok stiller som general under "slaget":

"Jens Bloch man derimod sig understod at laste; Thi han saae ilde ud, som Frue-Dag i Faste, Han slet i Klæder var; men denne gode Mand, At Fienden med Pragt ey overvindes kand, Vel vidste, tvert imod, at den af riige Klæder Opmuntres til at slaaes, sig over Byttet glæder, Han ickun havde sig forsynet med Gevær Saa skarp som Ragekniv, at komme ham fornær,"