Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (5) - hva er typisk for en person fra Thy?
Ludvig Holbergs Skrifter har følgende kommentar til "tyboe":
"tybo, person, der er bosat i eller stammer fra landområdet Thy i Nordjylland. Jyderne havde på Holbergs tid ry for at lyve og prale, en fordom, han henviser til og udnytter talrige steder i sit forfatterskab."
Det er sannsynlig at jydenes ry for å skryte og lyve inngår i bakgrunnen for Holbergs navnevalg. Som del av argumentasjonen for hypotesen om at Jacob von Tyboe sikter til Christian 4, kan det nevnes at Karl 9 omtalte den danske kongen som "juten". Legendarisk i den anledning er en
uttalelse fra kronprinsen, senere Gustav 2 Adolf. Etter et vellykket
overraskelsesangrep mot Christianopel i Kalmarkrigens tidlige fase – de danske
soldatene var døddrukne og ute av stand til å forsvare byen – hadde presten
søkt om nåde hos kronprinsen. Han fikk følgende svar fra 16-åringen: ”att det
var löiligt, att jutekungen, som var en ung och uerfaren krigsman, ville föra
krig mot hans fader, som var en gammal och väl öfvad krigsherre; de skulle
snart lära jutekungen se upp”.
Ryktet om løgn og pral gjelder naturlig nok alle jyder, inklusive tyboer. Men tybo er ikke det samme som jyde, og Holberg har formodentlig hatt en hensikt med valget av nettopp tybo. Meg bekjent har ikke folk fra Thy ry for noe spesielt i det hele tatt, bortsett fra tyboene som bor i Thisted ("Thy-stad"), hovedbyen i Thy, som er beryktet for å være svært overtroiske. Det har sin bakgrunn i Besettelsen i Thisted (1696-1698), Danmarks siste hekseprosess. Hallojen startet med at Maren Christensdatter Spillemand fikk anfall av "krampe og fortvivlet rasen i sjælen", og snart følte flere kvinner det på samme vis. De henvendte seg til sognepresten, Ole Bjørn, som mente de var blitt besatt av hekser. Saken gikk sin gang i Thisted, og én kvinne ble dømt til bålet. Da grep Jyllands biskop, Jens Bircherod, inn; de besatte kvinnene, som innrømmet å ha løyet, og deres lokale støttespiller, sognepresten, ble stilt for retten i Aalborg. Etter Høyesteretts og kongens inngripen ble de opprinnelige dødsdommene opphevet; de besatte kvinnene fikk noen få års fengsel, og sognepresten ble forvist fra Jylland, siden fra landet.
Holberg refererer en rekke ganger til den thistedske besettelse. Overtroen i alle dens fasetter er et sentralt tema for forfatteren, og opplysningsmannen Holberg tar sterk avstand fra tro på overnaturlige fenomener. I Hexerie eller Blind Allarm (1731) har komedien som sådan, deriblant Holbergs komedier, tatt fandens plass, idet de forfulgte er direktøren og aktørene ved et teater med klare referanser til Montaigus og Capions teater i Lille Grønnegade i København, der de spilte Holbergs komedier. Men da rettssaken mot komediantene begynner, er handlingen blitt flyttet til Thisted, overtroens arnested. Dette fremtrer som en parallell til Jacob von Tyboe-karakteren, som på ett plan er en tybo, men altså åpenbart er københavner. Det er ingenting i teksten som tyder på at stortaleren nettopp er ankommet til København. Tvert imot sier Tyboes tjener, Peer, at hans herre "har aldrig været paa den anden Siide af Belt ". Det vil si at Tyboe aldri har vært på Jylland, ei heller ikke i Thy. Det åpner for at Jacob er tyboe i kraft av å være overtroisk; liksom innbyggerne i Thisted tror han på fandens besettelse og den ondskap hekser kan forvolde. I forlengelsen av dette mener han i så fall at også han kan rammes av trolldom.
Overtro er ikke motiv i Jacob von Tyboe, men dersom hypotesen om at Tyboe hentyder til Christian 4, medfører riktighet, er det et meget passende navnevalg. Flere kilder forteller at kongen var overtroisk. Han noterte varsler i en liten bok, og da han befant seg i Tyskland i 1626, like før Keiserkrigen brøt ut, fortalte han om et syn der småfugler hadde kjempet mot en ørn og beseiret den. Det kan snarest forstås slik at Christian følte seg som en småfugl i forhold til den tysk-romerske keiser, men at han selv likevel ville gå seirende ut av den forestående kampen.
Den rettslige utgang på Besettelsen i Thisted vitner om at et mer rasjonalt syn på naturlige fenomener hadde vunnet innpass hos øvrigheten mot slutten av 1600-tallet. Da Frederik 2s sønn ble født, var situasjonen en helt annen; den fremtidige konges levnet var blitt varslet av en havfrue, og Tycho Brahe stilte tronarvingens horoskop.
Christian 4 som barn.
Christian var elleve år gammel da 13 kvinner ble brent som hekser i København fordi de skulle ha påkalt stormer som forhindret skipet med hans søster Anna i å nå frem til Skottland. Her ventet Jacob 6 (Jacob 1 etter 1603) forgjeves på sin brud; prinsessens flåte var blitt tvunget til å søke nødhavn i Flekkerøy i Norge. Først etter at brudgommen selv hadde hadde gitt seg den lunefulle Nordsjø i vold, kunne bryllupet feires, i Oslo Ladegård.
I 1599 seilte den unge konge til rikets ytterste nordgrense og videre inn til Kolahalvøya. På hjemturen fulgte en diger langhåret svart katt med på kongeskipet «Victor». Den var blitt stjålet fra en finnekone i Kildin av en av hornblåserne til kaptein Christian Frederiksen - kongens påbudte titular. Han hadde hastet om bord med katten, men konen løp etter og ropte og skrek at hun ville ha igjen katten. For å roe henne kastet røveren en halv daler til henne, men hun var ikke fornøyd og fortsatte å rope på katten. Hornblåseren nektet imidlertid å gi fra seg byttet. Da ekspedisjonen kom til Polarsirkelen, ble de overfalt av en usedvanlig kraftig storm og motvind, og den gamle overtroiske styrmannen Anund bad noen av folkene henstille til Kapteinen om å kvitte seg med katten, ettersom den ganske sikkert var årsaken til uværet. Dagen etter, en søndag, anklaget de på skipperens råd katten overfor Kapteinen etter prekenen. De hevdet at det var den som var skyld i stormene og bad om at den måtte kastes over bord. Dette ville Kapteinen nødig tillate, fordi katten besatt en «vidunderlig Behændighed»; noen ganger hadde den fanget fugler som satt i tauverket; den kunne svinge frem og tilbake som en pendel og hoppe fra ett tau til et annet. Katten hadde også hoppet rundt i tauene under prekenen til matrosenes morskap. Presten hadde skjent og sagt at det nå ikke var tid for å le, men for å påkalle Gud. Dette fortalte de Kapteinen som ikke hadde vært til stede under prekenen, og sa at katten hadde forarget presten og forhindret tilhørerne i å lytte til Guds ord. Til slutt måtte Kapteinen gi etter for anklagen, og dommen over den stakkars katten ble overlatt til skipperen, som «kjendte for ret» at den skulle kastes på havet og druknes. Kapteinen ville imidlertid ikke at man skulle gå så strengt til verks, og befalte at katten skulle settes i et kar og bindes slik at den ikke hoppet ut, og forsynes med proviant for en måned. Kancellisekretær Jonas Charisius, som førte journal under reisen (ved siden av Sivert Grubbe), skriver at det var merkverdig at katten fra den stund det ble snakk om at den skulle kastes på havet, ble så stille og krøp sammen, som om den hadde forstått hva som ble sagt. Kapteinen vurderte det slik at katten kanskje kunne komme tilbake til sin herskerinne, som så nødig ville miste den og hadde grått over den som om den var hennes eget barn. Og ganske riktig, dagen etter har de samme vind, det vil si fra samme himmelretning men ikke så sterk, og etter middag la den seg helt.
Finnene, det vil si samene som bodde spredt over den nordlige delen av Norge, Sverige, Finland og på Kolahalvøya, er tradisjonelt blitt oppfattet som trollkyndige. I 1599 ser det ut til at Christian 4 har akseptert dette som en kjensgjerning; han moret seg over trollkattens krumspring og gjorde det han kunne for at den skulle finne tilbake til eierinnen, åpenbart en kvinne med makt over værelementene. Kongen og hans følge stanset også hos en gand-finn som ville fortelle dem nyheter fra København, men trollmannen brukte så lang tid på forberedelsene at følget ble lei av å vente. Ti år senere, i 1609, var situasjonen blitt en helt annen; da sendte kongen ut en befaling eksklusivt til lensherrene i Nordlandene og Vardøhus om å holde strengt øye med finner og lapper, og hvis de gjennom dom ble funnet skyldig i trolldom, avlive dem uten nåde. Årsaken til dette var dels politisk; kongen var mer interessert i ha bofaste nordmenn enn omvandrende samer i områder som også den svenske kongen gjorde krav på. Både i 1609 og året etter ble det ført trolldomsprosesser i Finnmark og Troms, der flere samer ble dømt til bål og brann. I 1617 ble hekseforfølgelsene opptrappet i og med Christian 4s forordning om trollfolk og deres medvitere. Nytt i lovgivningen var at enhver trolldomsakt forutsatte at det var inngått pakt med djevelen og representerte dermed et opprør mot Gud. Det gikk ikke lang tid før en rekke heksebål blusset opp mot himmelen, og særlig tett lå røyken over Vardøhus.
Årsakene er sammensatt; innslaget av samer i befolkningen har spilt inn, skjønt samene var ikke i flertall blant de dømte. En annen medvirkende årsak er trolig ansettelsen i 1619 av skotten John Cunningham (Hans Kønig) som lensherre i Finnmark eller Vardøhus, en vanlig betegnelse på lenet i rettsprotokollene. Adelsmannen Cunningham, som hadde lenet til sin død i 1651, var blitt anbefalt av Jakob 6/1, som altså var gift med Christian 4s søster. Cunningham utførte en rekke dristige maritime oppdrag som kaptein i den dansk-norske orlogsflåte og deltok med heder i Kalmarkrigen. Forleningen av Finnmark var en takk for utførte tjenester. Jacob 6/1 var selv en glødende heksejeger, og det er mulig at Cunninghams skotske bakgrunn har hatt betydning for den store andel trolldomsprosesser i Finnmark. Her vil jeg presisere at det er Holbergs oppfatning av de historiske forhold, basert på de kilder forfatteren hadde tilgang til, som setter rammene for bloggens undersøkelse: Kan historien rettferdiggjøre å kalle Christian 4 en tyboe? Tybo skal forstås som en som beskylder andre for å stå i ledtog med djevelen og utøve trolldom, og som bidrar til at vedkommende dømmes til bål og brann. Svaret på spørsmålet er et ubetinget ja.
Jacob 1/6 malt av hollenderen John De Critz the Elder, ca, 1606; Christian 4 malt under oppholdet hos svogeren i 1606; maler ukjent.
Ved flere anledninger der Holberg skriver om trolldomstro, er Finnmark eller Lappland tema. I Hexerie, eller Blind Allarm (1731) er en scene mellom to komedianter som samtaler om trolldomsprosessen mot komediedirektøren. Første komediant synes det er underlig at fanden antas å ha sitt hovedsete i de aller fattigste nasjoner og påpeker det underlige ved at finnlappene som påstås å kunne gjøre så store ting ved fandens kunster, er nær ved å dø av armod. Han mener det måtte være like lett for fanden å bringe penger til sine tilhengere som å gjøre store mirakler, dreie vær og vind, gjøre reiser til den annen ende av verden for deres skyld, så ofte som de befaler. Videre bemerker han at man hører aldri om trolldom i store byer som London og Paris, skjønt der kunne fanden få større bytte, det vil si flere sjeler, på én dag enn på ti år i Lappland. Han argumenterer videre at trolldom enten er "Naturlig Videnskab eller Fandens konst". Dersom den er naturlig videnskap, ville man tro at den var vanlig blant de lærde nasjoner som har opprettet kollegier for undersøkelse av naturen og ikke hos folk som hverken kan lese eller skrive. Hvis den er fandens kunst; hvorfor er da folk fattigere enn andre? At fanden skulle velge Finnmark fordi han er glødende og derfor skulle ønske å avkjøle seg, avfeier komedianten som en vits. Han konkluderer med at trolldom har sin opprinnelse i vankundighet og regjerer blant dem som ikke kan eksaminere en ting, for man ser "at naar Øvrigheden i en Provintz er superstitieux, saa er det heele Land strax fuld af Djevle. Er den Vantroe, hører man intet meere Tale om Trolddom."
Første komediants argumentasjon kan utlegges som følger: I lærde nasjoner som England og Frankrike favoriserer øvrigheten at det utføres naturvitenskapelige undersøkelser ved kollegier (les universitetetene i London og Paris), som altså tilbakeviser at naturlige fenomener kan forklares med trolldom. Selv er komedianten på mystisk vis blitt forflyttet fra København, hvor han opptrer, til - slik det snart viser seg - Thisted, mens altså fandens hovedsete befinner seg blant finnlappene. Når det gjelder København, er dét å si at universitetet under Christian 4 utmerket seg ved en sterk interesse for astronomi/astrologi. Holbergs syn på astronomi fremgår med all tydelighet av skjemtediktet
«Democritus og Heraclitus, Satyra I» (1721):
"Een med Astronomi sig plager, bryder Hierne
Sig bryster, glæder, at han fundet har en Stierne;
I Melcke Vejen han saa lenge vandret har,
at han paa jorden slet er blevet til en Nar."
Kjente astronomer som Tycho Brahe og Christen Sørensen Longomontanus satte sitt preg på akademia, noe Holberg gjør narr av i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Med hensyn til fandens hovedsete kan dette lokaliseres helt nøyaktig. I Uden Hoved og Hale (1725) uttaler Ovidius: "Jeg troer, der er Spøgelser og Fandens Konster til, men saaledes, at af 100 Historier 99 kand være opdigtede, og at man undertiden giør Fanden uræt, og beskylder ham for det, som hand icke veed af at siige. I mercker jo, at jo meer Folck bliver klog, jo mindre hører man om saadant. I Amsterdam seer man intet Spøgelse, fordi Hollænderne icke troer dem at være. I Paris tør ingen give sig ud for at hexe, fordi Indbyggerne examinerer alting nøye. Det er jo underligt, at Fanden, som gaaer om at forføre Siæle, skulde vælge Wardehuus til sin Residentz, hvor foruden Amptmanden der er kun een Corporal med 8 a 9 Soldater, og skulle gaae forbi London og Paris, hvor hand kunde faae saa meget at bestille." I "Epistel 379" står følgende: "Forestil dig, kiære Broder, at du var en Dievel, og at din største Attraae var at plage eller at forføre Mennesker, mon du heller søgte øde end Folke-riige Stæder? Mon du heller vilde fæste dit Sæde udi Wardehuus, hvor der er ikkun et Corporalskab, end udi London eller Paris, hvor du paa een Dag kunde giøre fleere Proselyter, end udi en Tiid af 100 Aar paa det første Sted? Hvis du saadant giorde, maatte jo alle sige, at du var en dum Dievel."
Fandens residens kan altså identifiseres som amtmannens residens. "Amtmann" betegnet på Holbergs tid den tidligere "lensherre" eller "lensmann", og denne het under noen av de verste hekseprosessene på Vardøhus John Cunningham. Første komediants påstand om at en "superstitieux" øvrighet i en provins fører til at hele landet blir fullt av djevler, som følger rett etter omtalen av Finnmark, viser utvilsomt til Cunningham/fanden, lensherren på Vardøhus, som hadde fått Finnmark i forlening av Christian 4. Men den ypperste øvrighet over Finnmark - og selvsagt over resten av Danmark-Norge - var Christian 4. I Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729) skriver Holberg om fredsslutningen etter Kalmarkrigen i 1613: "Om findmarken, hvorom blev saa foreenet, at Sverrig frastoed den ret, frihed, Dominium maris, og anden herlighed, som Sverriges krone udi Laplandene og Wardehuus lehn sig tilforn har tilegnet." Vardøhus len tilhørte ene og alene Danmarks krone; som i 1613 var ensbetydende med Christian 4.
Jacobs etternavn "Tyboe" sikter altså til Christian 4s rolle som kongelig heksejeger. Men Holberg kunne umulig kalle sin stortalende soldat for Christian. Jacob var et fint dekknavn; det fantes neppe noen europeisk øvrighet som trodde mer på fanden enn Jacob 6/1. Christians svoger var uten tvil Nord-Europas arrigste heksejeger - eller tyboe.
Ryktet om løgn og pral gjelder naturlig nok alle jyder, inklusive tyboer. Men tybo er ikke det samme som jyde, og Holberg har formodentlig hatt en hensikt med valget av nettopp tybo. Meg bekjent har ikke folk fra Thy ry for noe spesielt i det hele tatt, bortsett fra tyboene som bor i Thisted ("Thy-stad"), hovedbyen i Thy, som er beryktet for å være svært overtroiske. Det har sin bakgrunn i Besettelsen i Thisted (1696-1698), Danmarks siste hekseprosess. Hallojen startet med at Maren Christensdatter Spillemand fikk anfall av "krampe og fortvivlet rasen i sjælen", og snart følte flere kvinner det på samme vis. De henvendte seg til sognepresten, Ole Bjørn, som mente de var blitt besatt av hekser. Saken gikk sin gang i Thisted, og én kvinne ble dømt til bålet. Da grep Jyllands biskop, Jens Bircherod, inn; de besatte kvinnene, som innrømmet å ha løyet, og deres lokale støttespiller, sognepresten, ble stilt for retten i Aalborg. Etter Høyesteretts og kongens inngripen ble de opprinnelige dødsdommene opphevet; de besatte kvinnene fikk noen få års fengsel, og sognepresten ble forvist fra Jylland, siden fra landet.
Holberg refererer en rekke ganger til den thistedske besettelse. Overtroen i alle dens fasetter er et sentralt tema for forfatteren, og opplysningsmannen Holberg tar sterk avstand fra tro på overnaturlige fenomener. I Hexerie eller Blind Allarm (1731) har komedien som sådan, deriblant Holbergs komedier, tatt fandens plass, idet de forfulgte er direktøren og aktørene ved et teater med klare referanser til Montaigus og Capions teater i Lille Grønnegade i København, der de spilte Holbergs komedier. Men da rettssaken mot komediantene begynner, er handlingen blitt flyttet til Thisted, overtroens arnested. Dette fremtrer som en parallell til Jacob von Tyboe-karakteren, som på ett plan er en tybo, men altså åpenbart er københavner. Det er ingenting i teksten som tyder på at stortaleren nettopp er ankommet til København. Tvert imot sier Tyboes tjener, Peer, at hans herre "har aldrig været paa den anden Siide af Belt ". Det vil si at Tyboe aldri har vært på Jylland, ei heller ikke i Thy. Det åpner for at Jacob er tyboe i kraft av å være overtroisk; liksom innbyggerne i Thisted tror han på fandens besettelse og den ondskap hekser kan forvolde. I forlengelsen av dette mener han i så fall at også han kan rammes av trolldom.
Overtro er ikke motiv i Jacob von Tyboe, men dersom hypotesen om at Tyboe hentyder til Christian 4, medfører riktighet, er det et meget passende navnevalg. Flere kilder forteller at kongen var overtroisk. Han noterte varsler i en liten bok, og da han befant seg i Tyskland i 1626, like før Keiserkrigen brøt ut, fortalte han om et syn der småfugler hadde kjempet mot en ørn og beseiret den. Det kan snarest forstås slik at Christian følte seg som en småfugl i forhold til den tysk-romerske keiser, men at han selv likevel ville gå seirende ut av den forestående kampen.
Den rettslige utgang på Besettelsen i Thisted vitner om at et mer rasjonalt syn på naturlige fenomener hadde vunnet innpass hos øvrigheten mot slutten av 1600-tallet. Da Frederik 2s sønn ble født, var situasjonen en helt annen; den fremtidige konges levnet var blitt varslet av en havfrue, og Tycho Brahe stilte tronarvingens horoskop.
Christian 4 som barn.
Christian var elleve år gammel da 13 kvinner ble brent som hekser i København fordi de skulle ha påkalt stormer som forhindret skipet med hans søster Anna i å nå frem til Skottland. Her ventet Jacob 6 (Jacob 1 etter 1603) forgjeves på sin brud; prinsessens flåte var blitt tvunget til å søke nødhavn i Flekkerøy i Norge. Først etter at brudgommen selv hadde hadde gitt seg den lunefulle Nordsjø i vold, kunne bryllupet feires, i Oslo Ladegård.
I 1599 seilte den unge konge til rikets ytterste nordgrense og videre inn til Kolahalvøya. På hjemturen fulgte en diger langhåret svart katt med på kongeskipet «Victor». Den var blitt stjålet fra en finnekone i Kildin av en av hornblåserne til kaptein Christian Frederiksen - kongens påbudte titular. Han hadde hastet om bord med katten, men konen løp etter og ropte og skrek at hun ville ha igjen katten. For å roe henne kastet røveren en halv daler til henne, men hun var ikke fornøyd og fortsatte å rope på katten. Hornblåseren nektet imidlertid å gi fra seg byttet. Da ekspedisjonen kom til Polarsirkelen, ble de overfalt av en usedvanlig kraftig storm og motvind, og den gamle overtroiske styrmannen Anund bad noen av folkene henstille til Kapteinen om å kvitte seg med katten, ettersom den ganske sikkert var årsaken til uværet. Dagen etter, en søndag, anklaget de på skipperens råd katten overfor Kapteinen etter prekenen. De hevdet at det var den som var skyld i stormene og bad om at den måtte kastes over bord. Dette ville Kapteinen nødig tillate, fordi katten besatt en «vidunderlig Behændighed»; noen ganger hadde den fanget fugler som satt i tauverket; den kunne svinge frem og tilbake som en pendel og hoppe fra ett tau til et annet. Katten hadde også hoppet rundt i tauene under prekenen til matrosenes morskap. Presten hadde skjent og sagt at det nå ikke var tid for å le, men for å påkalle Gud. Dette fortalte de Kapteinen som ikke hadde vært til stede under prekenen, og sa at katten hadde forarget presten og forhindret tilhørerne i å lytte til Guds ord. Til slutt måtte Kapteinen gi etter for anklagen, og dommen over den stakkars katten ble overlatt til skipperen, som «kjendte for ret» at den skulle kastes på havet og druknes. Kapteinen ville imidlertid ikke at man skulle gå så strengt til verks, og befalte at katten skulle settes i et kar og bindes slik at den ikke hoppet ut, og forsynes med proviant for en måned. Kancellisekretær Jonas Charisius, som førte journal under reisen (ved siden av Sivert Grubbe), skriver at det var merkverdig at katten fra den stund det ble snakk om at den skulle kastes på havet, ble så stille og krøp sammen, som om den hadde forstått hva som ble sagt. Kapteinen vurderte det slik at katten kanskje kunne komme tilbake til sin herskerinne, som så nødig ville miste den og hadde grått over den som om den var hennes eget barn. Og ganske riktig, dagen etter har de samme vind, det vil si fra samme himmelretning men ikke så sterk, og etter middag la den seg helt.
Vind- og værmagi, ganning, spådomskunst og runebommespilling var typisk anklager mot samiske trollfolk. Ill: NTNU UB, Gunnerusbiblioteket (gemini.no)
Finnene, det vil si samene som bodde spredt over den nordlige delen av Norge, Sverige, Finland og på Kolahalvøya, er tradisjonelt blitt oppfattet som trollkyndige. I 1599 ser det ut til at Christian 4 har akseptert dette som en kjensgjerning; han moret seg over trollkattens krumspring og gjorde det han kunne for at den skulle finne tilbake til eierinnen, åpenbart en kvinne med makt over værelementene. Kongen og hans følge stanset også hos en gand-finn som ville fortelle dem nyheter fra København, men trollmannen brukte så lang tid på forberedelsene at følget ble lei av å vente. Ti år senere, i 1609, var situasjonen blitt en helt annen; da sendte kongen ut en befaling eksklusivt til lensherrene i Nordlandene og Vardøhus om å holde strengt øye med finner og lapper, og hvis de gjennom dom ble funnet skyldig i trolldom, avlive dem uten nåde. Årsaken til dette var dels politisk; kongen var mer interessert i ha bofaste nordmenn enn omvandrende samer i områder som også den svenske kongen gjorde krav på. Både i 1609 og året etter ble det ført trolldomsprosesser i Finnmark og Troms, der flere samer ble dømt til bål og brann. I 1617 ble hekseforfølgelsene opptrappet i og med Christian 4s forordning om trollfolk og deres medvitere. Nytt i lovgivningen var at enhver trolldomsakt forutsatte at det var inngått pakt med djevelen og representerte dermed et opprør mot Gud. Det gikk ikke lang tid før en rekke heksebål blusset opp mot himmelen, og særlig tett lå røyken over Vardøhus.
Den dømte ble bundet til en stige som ble skjøvet inn i et brennende bål.
Årsakene er sammensatt; innslaget av samer i befolkningen har spilt inn, skjønt samene var ikke i flertall blant de dømte. En annen medvirkende årsak er trolig ansettelsen i 1619 av skotten John Cunningham (Hans Kønig) som lensherre i Finnmark eller Vardøhus, en vanlig betegnelse på lenet i rettsprotokollene. Adelsmannen Cunningham, som hadde lenet til sin død i 1651, var blitt anbefalt av Jakob 6/1, som altså var gift med Christian 4s søster. Cunningham utførte en rekke dristige maritime oppdrag som kaptein i den dansk-norske orlogsflåte og deltok med heder i Kalmarkrigen. Forleningen av Finnmark var en takk for utførte tjenester. Jacob 6/1 var selv en glødende heksejeger, og det er mulig at Cunninghams skotske bakgrunn har hatt betydning for den store andel trolldomsprosesser i Finnmark. Her vil jeg presisere at det er Holbergs oppfatning av de historiske forhold, basert på de kilder forfatteren hadde tilgang til, som setter rammene for bloggens undersøkelse: Kan historien rettferdiggjøre å kalle Christian 4 en tyboe? Tybo skal forstås som en som beskylder andre for å stå i ledtog med djevelen og utøve trolldom, og som bidrar til at vedkommende dømmes til bål og brann. Svaret på spørsmålet er et ubetinget ja.
Ved flere anledninger der Holberg skriver om trolldomstro, er Finnmark eller Lappland tema. I Hexerie, eller Blind Allarm (1731) er en scene mellom to komedianter som samtaler om trolldomsprosessen mot komediedirektøren. Første komediant synes det er underlig at fanden antas å ha sitt hovedsete i de aller fattigste nasjoner og påpeker det underlige ved at finnlappene som påstås å kunne gjøre så store ting ved fandens kunster, er nær ved å dø av armod. Han mener det måtte være like lett for fanden å bringe penger til sine tilhengere som å gjøre store mirakler, dreie vær og vind, gjøre reiser til den annen ende av verden for deres skyld, så ofte som de befaler. Videre bemerker han at man hører aldri om trolldom i store byer som London og Paris, skjønt der kunne fanden få større bytte, det vil si flere sjeler, på én dag enn på ti år i Lappland. Han argumenterer videre at trolldom enten er "Naturlig Videnskab eller Fandens konst". Dersom den er naturlig videnskap, ville man tro at den var vanlig blant de lærde nasjoner som har opprettet kollegier for undersøkelse av naturen og ikke hos folk som hverken kan lese eller skrive. Hvis den er fandens kunst; hvorfor er da folk fattigere enn andre? At fanden skulle velge Finnmark fordi han er glødende og derfor skulle ønske å avkjøle seg, avfeier komedianten som en vits. Han konkluderer med at trolldom har sin opprinnelse i vankundighet og regjerer blant dem som ikke kan eksaminere en ting, for man ser "at naar Øvrigheden i en Provintz er superstitieux, saa er det heele Land strax fuld af Djevle. Er den Vantroe, hører man intet meere Tale om Trolddom."
Første komediants argumentasjon kan utlegges som følger: I lærde nasjoner som England og Frankrike favoriserer øvrigheten at det utføres naturvitenskapelige undersøkelser ved kollegier (les universitetetene i London og Paris), som altså tilbakeviser at naturlige fenomener kan forklares med trolldom. Selv er komedianten på mystisk vis blitt forflyttet fra København, hvor han opptrer, til - slik det snart viser seg - Thisted, mens altså fandens hovedsete befinner seg blant finnlappene. Når det gjelder København, er dét å si at universitetet under Christian 4 utmerket seg ved en sterk interesse for astronomi/astrologi. Holbergs syn på astronomi fremgår med all tydelighet av skjemtediktet
«Democritus og Heraclitus, Satyra I» (1721):
"Een med Astronomi sig plager, bryder Hierne
Sig bryster, glæder, at han fundet har en Stierne;
I Melcke Vejen han saa lenge vandret har,
at han paa jorden slet er blevet til en Nar."
Kjente astronomer som Tycho Brahe og Christen Sørensen Longomontanus satte sitt preg på akademia, noe Holberg gjør narr av i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Med hensyn til fandens hovedsete kan dette lokaliseres helt nøyaktig. I Uden Hoved og Hale (1725) uttaler Ovidius: "Jeg troer, der er Spøgelser og Fandens Konster til, men saaledes, at af 100 Historier 99 kand være opdigtede, og at man undertiden giør Fanden uræt, og beskylder ham for det, som hand icke veed af at siige. I mercker jo, at jo meer Folck bliver klog, jo mindre hører man om saadant. I Amsterdam seer man intet Spøgelse, fordi Hollænderne icke troer dem at være. I Paris tør ingen give sig ud for at hexe, fordi Indbyggerne examinerer alting nøye. Det er jo underligt, at Fanden, som gaaer om at forføre Siæle, skulde vælge Wardehuus til sin Residentz, hvor foruden Amptmanden der er kun een Corporal med 8 a 9 Soldater, og skulle gaae forbi London og Paris, hvor hand kunde faae saa meget at bestille." I "Epistel 379" står følgende: "Forestil dig, kiære Broder, at du var en Dievel, og at din største Attraae var at plage eller at forføre Mennesker, mon du heller søgte øde end Folke-riige Stæder? Mon du heller vilde fæste dit Sæde udi Wardehuus, hvor der er ikkun et Corporalskab, end udi London eller Paris, hvor du paa een Dag kunde giøre fleere Proselyter, end udi en Tiid af 100 Aar paa det første Sted? Hvis du saadant giorde, maatte jo alle sige, at du var en dum Dievel."
Vardøhus slott i Østervågen i Vardø, slik den er fremstilt av Jan Huygen van Linschoten i 1590-årene (fra bloggen til Frans-Arne H. Stylegar)
Fandens residens kan altså identifiseres som amtmannens residens. "Amtmann" betegnet på Holbergs tid den tidligere "lensherre" eller "lensmann", og denne het under noen av de verste hekseprosessene på Vardøhus John Cunningham. Første komediants påstand om at en "superstitieux" øvrighet i en provins fører til at hele landet blir fullt av djevler, som følger rett etter omtalen av Finnmark, viser utvilsomt til Cunningham/fanden, lensherren på Vardøhus, som hadde fått Finnmark i forlening av Christian 4. Men den ypperste øvrighet over Finnmark - og selvsagt over resten av Danmark-Norge - var Christian 4. I Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729) skriver Holberg om fredsslutningen etter Kalmarkrigen i 1613: "Om findmarken, hvorom blev saa foreenet, at Sverrig frastoed den ret, frihed, Dominium maris, og anden herlighed, som Sverriges krone udi Laplandene og Wardehuus lehn sig tilforn har tilegnet." Vardøhus len tilhørte ene og alene Danmarks krone; som i 1613 var ensbetydende med Christian 4.
Jacobs etternavn "Tyboe" sikter altså til Christian 4s rolle som kongelig heksejeger. Men Holberg kunne umulig kalle sin stortalende soldat for Christian. Jacob var et fint dekknavn; det fantes neppe noen europeisk øvrighet som trodde mer på fanden enn Jacob 6/1. Christians svoger var uten tvil Nord-Europas arrigste heksejeger - eller tyboe.
